APECALYPSO

Filmen From Here To Eternity (1953) er et nokså klassisk kjærlighetsdrama som utspiller seg mot en bakgrunn av det japanske angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Tidlig i filmen ser vi hovedpersonen ankomme marinebasen. Noe senere ser vi ham gå til et sted som har skiltet GAY ROOM over døra. Hva forventer vi å se der inne? Saken er at ordet har endret betydning siden den gangen. Jeg tror ikke de har de gamle skiltene i fortsatt bruk på amerikanske marinebaser. Det skulle ha tatt seg ut. De bruker jo ikke ordet homofili på engelsk. Der sier de enten homoseksuell eller (oftere) gay. Et ord som tilsvarer det norske ordet gøy. Det har bare blitt sånn med tiden. Det går i praksis ikke an å bruke ordet gay på noen annen måte lenger enn i betydningen homofil. Jeg er litt usikker på den eksakte gangen i det hele, men jeg tror det oppsto i kjølvannet etter Stonewall-opptøyene i 1969. Som alle vet er det en subtil men effektiv hersketeknikk å “synes synd på” folk. Man befinner seg jo implisitt i en overlegen posisjon når man utgyter sin medlidenhet. Sånn fungerer det. Poenget med å begynne å kalle seg gay var altså å understreke at det er ingen sykdom, eller handicap, eller mentalt problem, eller noe som helst annet slags grunnlag for din medlidenhet. Den behøves ikke. Homsing er gøy. Omtrent sånn tror jeg at det skjedde.

Konseptet er uansett så godt etablert i det engelske språket at det har “kommet for å bli” som man sier. Enhver ordbok vil oppgi “homofili” som primærbetydning, mens “en sorgløs, munter person” nevnes sekundært. Er dette problemfritt? Ja det kan du tro. Folk skriker i fistel over at fenomenet homofili overhodet eksisterer, selv om det alltid har gjort det, og omtrent i den samme prosentvise grad gjennom alle tider og i alle kulturer. Det bare er sånn. Det behøver ingen forklaring. Det er ikke noe man behøver å “forstå”. Man har jo i utgangspunktet ikke noe med hva slags romantiske og/eller seksuelle preferanser andre folk har. Man bør egentlig ha nok med å holde orden på sine egne affærer sånn sett. Det er ikke seriøst å blande seg borti andres. Hvem har tid til denslags fjolleri? Mitt generelle inntrykk er da også at nordmenn for det meste bare trekker på skuldrene. De har ingen mening om temaet. Det finnes homofile. Javel, og så? Det er vel helst bare de religiøse eller på andre måter nevrotiske som danner et engstelig forhold til andres opplegg for å avvikle sine privatsaker. Dessuten finnes det til enhver tid en ikke ubetydelig kontingent av individer med “kompleks psykologi” — i den forstand at de er litt i overkant nysgjerrige på hva homser driver med, men de benekter på det skarpeste at dette “betyr noe”. Enkelte av dem kan bli ganske farlige. De tåler jo ikke å se at andre praktiserer det de selv bare drømmer om, på et plan som er så hemmelig at de til og med skjuler det for seg selv. Det er vanskelig å forstå antihomoaktivisme på noen annen måte. Herregud. Hvorfor gidder de? Følelseslivet deres må jo ha gått helt i surr. Egentlig bør det ikke være vanskelig. Interesse er interesse. Få skikk på sakene. Hvis man er så nysgjerrig på hva det betyr å være sammen med en av sitt eget kjønn ser jeg ikke annen råd enn at man må undersøke det. Hvor farlig kan det være?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Selv foretrekker jeg å definere meg som demiseksuell. Det betyr kort sagt at det må være “noe personlig”. Jeg tiltrekkes ikke av folks kjønn i den forstand. Det er i utgangspunktet fullstendig uinteressant for meg. De kan være så Barbie McBeautiful som helst, men hvis dette er alt de har så har de ingenting. Jeg antar det er derfor jeg er såpass “tolerant”. Sånt interesserer meg jo ikke. De kan være kvinner, menn, eller tvert imot så mye de vil for meg. Det er jo ikke min sak. Og jeg tviler på at det går an å sjokkere meg på det viset. Jeg har sett det meste innenfor kategorien “eksotisk personlig fremtoning”, for ikke å si bisarr atferd. Det er bare mennesker. Altså per definisjon snåle skapninger, bortsett fra at det fleste av oss foretrekker en mer diskrèt og “privat” stil. Vi liker ikke å bli stirret på, så vi legger ikke opp til at det skal skje. Men noen er bare rett og slett ganske ekshibisjonistiske av legning. De liker pynt og strutting. Det er greia deres. Jeg opplever vel at jeg har en veldig “hva så” type holdning til nesten alt mennesker gjør, så lenge det ikke er direkte kriminelt eller på andre måter ufyselig. Du vet. Til skade for andre og den typen ting. Jeg forstår rett og slett ikke hva seksualangst handler om, ihverfall ikke den man føler på andres vegne. Hvem har tid til sånt? Hvis de ikke har nok med å passe sine egne saker bør de kanskje skaffe seg noen flere saker. Du vet. Komplisere livet sitt litt mer. Som håndverkere pleier å si: Det finnes nok å gjøre. Hvorfor føler ikke alle det slik? Nå er jeg vel litt i overkant mye kunstner og bohem til at jeg bør snakke høyt om “det nyttige” — men hvis noe verken er til nytte eller hygge, hva fanden er så poenget? Masochisme? Vi skiller jo forsåvidt mellom “ekte masochisme” – i tradisjonen etter Leopold von Sacher-Masoch – og “psykologisk masochisme”, som er når man oppsøker lidelse og problemer av dunkle personlige årsaker. Eller som Nietzsche formulerte det: Å stirre ned i avgrunnen. Folk gjør sånt, særlig de som allerede er traumatiserte og vant til å leve i en sky av angst. Paradokset består i at de føler seg ikke trygge hvis de ikke har noe å være redd for. Angsten krever å bli objektivisert og den vanligste metoden er projeksjon. Man flytter kort og godt frykten fra å være en indre opplevelse til å bli en ytre omstendighet. Eller man dikter opp en årsak, om du vil.

Jeg vet ikke om noen annen måte enn bevisstgjøring. Dette er da også det ultimate formålet med psykoterapi. Å forstå hva som skjer med deg. Hvorfor du føler som du gjør. Sannsynligvis er det nødvendig å jobbe seg gjennom hver minste lille detalj av alt som noensinne har skjedd i livet ditt dersom orden er det du går for. Jeg kødder ikke. Du må kunne svare for hvert minutt av all din tid. Hvor var du? Hva så du? Og så videre. Det er ikke enkelt. Det er aldri enkelt. Men hukommelsen er den enkleste inngangsportalen til å “hacke” sin egen hjerne og ta kontroll over mannskiten. Man kan også oppnå det samme gjennom å ta bevisst kontroll over drømmesøvnen, men det er mye vanskeligere og man blir dessuten ganske snål av det. Du vet. Underlige idèer og den typen ting. Spørsmålet er bare hva man vil. Hvor vanskelig skal man gjøre det, liksom. Det går helt fint an å leve uten å “kjenne seg selv” i noen detaljert forstand. Det er faktisk det normale. Disiplin er ikke særlig ettertraktet der ute. Orden kommer typisk i konflikt med folks naive idèer om frihet. “Frihet fra vanskeligheter” er ikke særlig realistisk, men det er ikke desto mindre populært. Det er for eksempel enkelt å selge folk ting under argumentet om at det vil gjøre livet deres enklere, men jeg hittil aldri hørt om noen som lover det motsatte i en salgssituasjon. Denne greia kommer virkelig til å komplisere livet ditt. Hva som senere viser seg å være sant blir en helt annen vals. Mennesker fantaserer typisk om forenklinger. “Spare tid” og den typen ting. Derfor går det som det går. Alt beveger seg i retning av sløve slurverier. Mest mulig kompensasjon for minst mulig innsats og det ene med det andre. De kaller det intelligens. Noen er til og med så frekke at de kaller det hardt arbeid selv om alt de gjør er å trikse med penger og papirer. Vi har det samfunnet vi har fordi dette er hva det finnes politisk vilje til å skape. Det er ikke mystisk. Helt siden sent på 1970-tallet har norske politikere på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen praktisert nyliberalistiske prinsipper. Det betyr i praksis at den ultimate form for menneskelig kommunikasjon ligger i prissetting innenfor en liberal markedsmodell. Eller at alt koker ned til penger, om du vil. Og at livet er en aktivitet som foregår på “markedsplassen”. Jeg pleier alltid å si at folk bør lese Marx. Det er jo vanskelig å ta dem seriøst hvis de ikke engang vet hva den mest innflytelsesrike “økonomiske tenkeren” de siste to hundre år hadde å si om disse tingene. Imidlertid bør de også lese Hayek. Han som vi noe humoristisk kan beskrive som Antimarx. Så å si alle bruker marxistisk terminologi til enhver tid, uten engang å vite at det er Marx de siterer. Som jeg sa: Bevisstgjøring. Folk vet som regel ikke engang hva du snakker om når temaet kommer inn på nyliberalisme, som for Norges vedkommende bør kalles “Brundtlandisme”. Problemet er bare at entusiasmen fra den gangen har surnet ganske kraftig — og Arbeiderpartiet blør velgere til alle kanter av den enkle grunn at de har ikke “arbeiderklassetroverdighet” lenger. Kanskje ute i distriktene, hvor forhold er mer “lokale”, men på riksnivå ligner en typisk arbeiderpartipolitiker på alle andre politikere. De har rett og slett ikke politisk handlingsrom nok til at det finnes noen meningsfull forskjell mellom høyre, venstre og verken/eller. Ingen av dem kommer uansett til å røre de magiske mekanismene som er designet for å “tjene penger” uten å være materielt produktiv.

Når hørte jeg sist noen snakke i fullt alvor om klassekamp (uten at de mener navnet på en kjent avis)? Det må være mange tiår. Det vi har fått istedet er kulturkrig. Alle er jo uansett middelklasse nå, er de ikke? Finnes det engang noen som definerer seg som arbeiderklasse? Det er ihvertfall ikke lagt opp til det. Greia nå for tiden er å komme seg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig, slik at man kan dra fordel av den stabile og evige prisveksten som alle boligmarked er så kjent for (/sarkasme). Som eier av egen bolig er man jo nærmest for kapitalist å regne, ikke sant? Man lærer noe om markedstilpasning og dekningsgrad. Kanskje begynner man også å tukle litt med noen aksjer på nett. Du vet. Investeringer. Det lønner seg å ha dem. Altså, her er saken: “Arbeiderklasse” fungerer dårlig som egen identitet i året 2024. Hvem er det som kaller seg noe sånt nå i dag? Jeg klarer ikke å se for meg andre enn pyntenissene i Rødt, med alle sine kule solbriller og TikToks, selv om de strengt tatt aldri har vært arbeiderklasse i den forstand. De bare fetisjerer greia. Nesten samtlige er jo akademikere, eller i det minste fagspesialister med en utdannelse, et studielån og en etter måten høy inntekt. Jeg mener de som setter ut varer på supermarkedet og kjører søppelbilen. Dagens Arbeiderparti er ikke for sånne som dem. Det føles ihvertfall ikke sånn. Det er for mye fusk og intrige. Bildet ser ikke bra ut. Det private og det profesjonelle røres sammen til en smørje som er så frastøtende at anstendige mennesker ikke vil gå nær det. Dette gjelder selvsagt ikke bare Arbeiderpartiet. De er ikke engang de verste, bare de som har hatt den største fallhøyden. Jeg mener, noen av oss husker da Torbjørn Jagland stilte kabinettspørsmål på tallet 36,9. (Hvem gjør sånt? Er han totalt fette dust?) Der pleide de å befinne seg på tallskalaen, altså nærmere førti posent enn tyve. Ting har forandret seg siden da. Det er ganske tragisk. Hva skal man si? Er det synd på dem? Stakkars Arbeiderpartiet. Før var de ei struttende feit skinke, men nå er de et skinnmagert og alt for salt fenalår. Deres egne kjernevelgere – om vi skal dømme etter partiets navn – søker seg heller til de høyreradikale. Der trakteres de med champagne og kokain, foruten at de kan ete waldorfsalat til det kommer ut av øra. Politikk er jo mest for gøy og underholdning i den nyliberalistiske modellen. Statens funksjon er å sikre fri markedsadgang og “rettferdige konkurranseforhold” og lite annet. Politi og rettsvesen skal beskytte eiendom først og fremst, mennesker bare sekundært, altså uten at det kommer i konflikt med eiendomsspørsmålet. Så hva er det å snakke om i mellomtiden? Det er her den såkalte kulturkrigen kommer inn i bildet. Det er for det meste bare tøys som ikke spiller noen rolle, men folk hisser seg opp likevel. Det er akkurat som om de kan se mange skarpe detaljer i et bilde som er utilgjengelig for meg (selv om jeg i enhver objektiv målestokk er en ganske skarp observatør som ikke overser mange detaljer). Noen skrev for eksempel noe om kirkerom og Pride-flagg her på plattformen. De føler seg provosert av et stykke tøy som henger der og vaier i vinden. Herregud. La meg si det slik: Gud er allmektig, ikke sant? Så hva betyr det når han velger å ikke gjøre noe? Han kunne bare knipset med fingrene og vips så ville alle ha vært brunstige heteroseksuelle uten skitnere lyster enn det å komme seg til sengs for å lage barn. Men dette gjør han altså ikke. Istedet velger han at noen – jeg innbiller meg noe rundt ti prosent av en typisk befolkning – skal tiltrekkes av sitt eget kjønn; eller i visse tilfeller noe mye mer komplekst og uvanlig enn dette. LHBT-opplegget er ikke en ideologi, det er en identitet. Sånn er det bare. Det er ikke noe man behøver å verken “forstå” eller mene noe om. (Hvem skjønner hva Gud driver med uansett? Det er ingen jobb for mennesker.) På godt norsk kalles det mye skrik og lite ull når det engasjeres til dansefest rundt kulturspørsmål. Jeg mener, selv er jeg like norsk som Dovrefjell og Rondane, men jeg vil ikke karakterisere meg som “integrert” i samfunnet. Jeg har definitivt alltid vært en outsider. En slags øko-minimalist om du vil. Jeg kan jo ikke leve med meg selv hvis jeg vet at jeg på noe slags vis bidrar til å finansiere den perverse livsstilen til rikfolk. Men denne fundamentale konflikten lot seg løse ved at jeg tar pengene deres istedet. Du vet. Som håndverker. Folk med mye penger har oftere enn andre gående en masse greier med hus og hage. Sånn er det. Jobbene finnes der pengene finnes. Jeg liker ikke at det er sånn men samtidig må jeg jo være praktisk. Realisme trumfer alle andre hensyn hvis den generelle planen er å overleve dagen.

Hydrodynamics or fluid dynamics is the study of the behaviour of fluids such as water and air – water flowing down a canal, but also, for instance, air flowing around an airplane fuselage. The term relativistic hydrodynamics (or relativistic fluid dynamics) refers to the study of flows in the arena of special or of general relativity. Special relativity will come into play when the velocities attained by certain portions of the fluid or by the fluid as a whole approach the speed of light. General relativity comes into play when there are sufficiently strong gravitational fields – either because the fluid’s environment features such fields, or because the mass and energy of the fluid are sufficient to generate their own strong gravity.

(einstein-online.info)

Kort sagt, det handler om svarte hull og hvordan materie oppfører seg i nærheten av ekstrem gravitasjon. Folk liker sånne tema. Det har den rette blandingen av skrømt og mysterier. Ingen vet hva som skjer “inni” det svarte hullet, men alle vet at det ikke er noe man har lyst til å finne ut på den harde måten. Eller sagt på en annen måte: Dette er og forblir teori som virker vanskelig bevisbar, uansett hva man prøver å si om disse kosmiske forsvinningspunktene. Noe annet som er interessant med selve konseptet svarte hull er at det er noe nytt. Ingen hadde sett for seg noe sånt før det liksom vokste naturlig ut av Einsteins arbeider med gravitasjon (“den generelle relativitetsteorien”), men nå har vi mange idiotsikre observasjoner av fenomenet. Vi vet at svarte hull eksisterer på eksakt den samme måten som vi vet at elveløp og fossefall eksisterer. Det går an å diskutere hva vi skal kalle det, men det går ikke an å benekte eksistensen av fenomenet. Ved dette tidspunkt er det rimelig etablert barneskolelærdom innenfor astrofysikk at det vi kaller galakser – inkludert Melkeveien – oppstår som fortetninger av materie rundt det vi kaller supermassive svarte hull. Imidlertid vet vi ikke verken når eller hvordan disse oppsto til å begynne med. Min personlige favoritt blant et utvalg hypoteser handler om kiralitet og antimaterie. Det vil si at grunnen til at vi ikke så langt har observert antimaterie i universet er fordi alt kollapset og ble til svarte hull før det kunne etablere noe forhold til Higgs-mekanismen (altså det som gjør materien massiv). Men nok om det tekniske. La oss heller snakke om det filosofiske.

Jeg innbiller meg at dette er et ganske vanlig utviklingsforløp hos folk, men min tidlige interesse for hard vitenskap – og da mener jeg fysikk – vokste ut av min tidlige interesse for science-fiction. Eller bare scifi som de hippe sier. Det begynte med fantasering rundt hvordan verden inneholder “krefter” og hva dette betyr. Av legning er jeg såpass spinnvill i fantasien at det kan havne hvor som helst hvis jeg ikke har “noe å gå etter” så det ble til et selvstudium som egentlig først handlet om å kunne forsvare mine egne argumenter i fysikktimen på skolen, foruten selvsagt den mer litterære tilfredsstillelsen som ligger i å forstå hva fanden forfatteren snakker om. Du vet. Sånn som ordet kiralitet. Det er utledet fra det greske ordet keiros som betyr “hånd” og handler om fundamental fysisk asymmetri, metaforisk representert av “høyrehendt” eller “venstrehendt” dreining av for eksempel momentum i elementærpartikler. Eller hvordan visse fysiske fenomener er speilvendte i forhold til hverandre om du vil. Mennesker liker symmetri men universet har tilsynelatende ingen mening om denslags. Der ute går det alle veier på alle måter, ofte langt ut over vår forstand. Vi observerer nesten daglig ting som ikke gir noen mening. Flinke folk jobber imidlertid med saken så det blir sikkert en råd etterhvert. Det gjelder jo å ikke forskreve seg på dette området. Du vet. Være konservativ med hvor vi trekker opp grensene mellom det vi vet og det vi ikke vet. Den siste gruppen er jo per definisjon uendelig stor mens den første er bitteliten. Mennesker vet nesten ingenting om noenting, men vi har ganske god greie på hvordan virkeligheten virker i en rent mekanisk forstand. Det vi kaller klassisk fysikk, som understøtter alt vi får til med diverse oppfinnelser og duppeditter. Mennesker er flinke med sånt. Vi nevner bare GPS og smarttelefoner. Ingen av delene kunne ha eksistert uten god forståelse for fundamental fysikk. Om de er gode ting er en helt annen debatt. For eksempel er det mange applikasjoner innenfor våpenteknologi som støtter seg på den samme kunnskapsbasen. Atomvåpen må vel være det mest beryktede eksempelet, men det finnes ellers ingen mangel på jævelskap som flinke folk har funnet opp.

Fysikken som egen studiedisiplin er på ingen måte fri for meninger, det er bare at disse meningene befinner seg på et plan langt hinsides hva noe normalt menneske gidder å sette seg inn i, med mindre de jobber innenfor faget. For eksempel kan vi nevne at gravitasjon ikke er til å argumentere med. Alle erfarer jo gravitasjon, til enhver tid. Likevel er det så langt ikke forstått hva gravitasjon er, i sin fundamentale natur. Vi kaller det en kraft, men det handler mest om hvordan vi erfarer “gravitasjonskreftene”. Det kan være – og er sannsynligvis – noe helt annet. Det vil si noe som ikke naturlig er “i familie med” elektromagnetisme og kjernekrefter. Hvis man studerer standardmodellen for partikkelfysikk – den mest gjennombeviste fysiske teori noensinne – så vil man snart oppdage at gravitasjon ikke er tatt med, selv om det er noe fundamentalt innenfor fysikken. Hvorfor ikke? Tja, si det. Lykke til med forsøket hvis du bestemmer deg for å prøve. De skarpeste hjernene i verden har grublet rundt dette i hundre år. Det står fortsatt stille. Ingen har så langt fått til å jobbe gravitasjon inn i noen slags kvantefysisk modell på en måte som umiddelbart gir alle den aha-opplevelsen man forlanger av denslags. Et åpenbart problem er at gravitasjonskraften er så fette svak. Den faller utenfor rammen for det målbare når vi befinner oss på atomnivå, der de andre kreftene romsterer. Alle har en god intuitiv følelse for hva ting veier. Det finnes en gråsone, men i utgangspunktet er det lett å se forskjell på en ting man kan løfte og en ting man ikke kan løfte. Dette er det normale skillet mellom små og store ting i verden. Kan de flyttes på? Spørsmålet koker ned til gravitasjonskraftens domène. Erfaringsmessig er det en verden av selvfølgeligheter, men som fysisk teori er det filosofene kaller vår livsverden et svært problematisk område. I praksis er det jo slik at “vi bare gjør ting” — akkurat som alle andre dyr. Hvor godt vi siden kan forklare det vi gjør er et spørsmål om standarder. Hvor presis ønsker du å være? De fleste velger lallende uvitenhet. Det føles best sånn. Du vet. Når man verken behøver å forklare eller forsvare noe. Når man bare er. Hva skal vi kalle det? Et kjæledyr? Der stanser det for de fleste. Deres ultimate ambisjonsnivå handler om å være noens kjæledyr. Og deres ultimate angst handler om å være alene.

Hvilket bringer oss til psykologien, eller “menneskelig atferd som studieobjekt” om du vil. Både individuelt og kollektivt. Hva er det som motiverer dem? Døden er det mest ensomme som finnes. Man er aldri mer alene om noe. Ingenting kan være mer personlig. Jeg har hørt folk si at “de ble født alene” men jeg tror dette blir å underkjenne morsrollen en liten smule. De fleste mødre vil på det sterkeste hevde at de så absolutt var tilstede under fødselen. De husker det godt. Til og med enkelte fedre – med øyne som tinntallerkener – var tilstede under et barns fødsel, foruten selvsagt diverse annet personale som har en mer profesjonell holdning til det hele. Dette til side, dødsangst er noe fundamentalt i vår natur. En psykologisk drivkraft som er like sterk – og like ubegripelig – som gravitasjon. Enkelte av oss dør plutselig, uten at de så det komme, men de fleste går gjennom en aldringsprosess hvor temaet etterhvert blir påtrengende. Det handler bare om tid. Mens man er i sin velmaktsalder – altså når man er godt etablert i sin voksenidentitet, men ennå ikke “gammel” – føles døden som noe abstrakt, selv om man vet at den er der. Det er bare ingen grunn til å tro at det skal skje i dag. Derfor er det heller ikke verd å bekymre seg om. Man har jo viktige oppgaver i livet. Ting man har lyst til å gjøre, steder man har lyst til å se og det ene med det andre. Spørsmålet handler mer om hvordan man skal bruke den tiden man har enn om hvor mye tid man har. En morbid fascinasjon for “døden som tema” er sannsynligvis ikke noe bra tegn hos en person, men det er heller ikke full frontal fornektelse av sin egen dødelighet. Vi forventer vel fra voksne, selvstendige og godt avbalanserte mennesker at de skal vite at de kommer til å dø — og oppføre seg deretter. Du kan ikke ta noe med deg, og alt det der. Det spiller ingen rolle hvor mye du gråter. Det kommer til å skje med deg også. De som ikke forstår dette har hva jeg vil karakterisere som et alvorlig psykiatrisk problem. Det finnes ingen utvei. Intet alternativ. Det eneste man kan gjøre er å spise sunt og holde seg aktiv, så får man i det minste en bedre livskvalitet mens man fortsatt virrer rundt her på jorda, men det går ikke an å unnslippe døden. Dette må være klinkende klart, som Kåre Willoch pleide å si. Vi snakker altså fortsatt om svarte hull, men fra en annen innfallsvinkel. Det vil si regioner av universet som det ikke går an å si noe om. Fundamentalt sett vet vi jo ikke hva livet er. Det lar seg ikke definere.

Hvilket bringer oss til filosofien, nærmere bestemt etikken. Spiller det noen rolle hva man gjør og ikke gjør når man allikevel skal dø og bli borte for alltid? Dette er den frie viljens problem. Eksistensialismen postulerer at frihet er en fundamental egenskap ved den menneskelige tilstand. Tilværelsen er i utgangspunktet fri og åpen. De eneste naturgitte reglene er de begrensninger som ligger i kroppen. Men innenfor disse rammene kan man gjøre hva man vil. Det er vanskelig å motsi dette argumentet. På den annen side har vi alle visse “sperrer” i form av ting vi ikke under noen omstendighet akter å gjøre, og det er dette som er vår etiske standard. La oss kalle det identitet. Hva man er og ikke er henger nøye sammen med hva man gjør og ikke gjør. Som regel i noe mindre grad hva man sier, men også dette teller med i det store bildet av “hvem noen er”. Folk som på vanemessig grunnlag sier mye dumt blir som en konsekvens tatt mindre alvorlig og den typen ting. Dette er ikke mystisk. Alle vet hvordan greia fungerer. Til å begynne med er man formløs. Spebarn har ingen identitet. De er bare en skrikende pissbylt som alle unge foreldre med stjerner i øynene av noen slags uforståelig grunn tror at folk har lyst til å holde. Men etterhvert vokser de til og anlegger en ganske tydelig personlighet. Alle tenkelige varianter forekommer, pluss noen heller utenkelige. Hvor langt tilbake klarer du å huske? De fleste har problemer med å sortere drøm fra virkelighet særlig mye lengre tilbake enn barneskolealderen. Man hadde jo ikke noe referansesystem på den tiden. Verden var et eventyr. Hvor kommer personligheten fra? Filosofisk sett er det en simulasjon. En metode for å samhandle med tingene i verden, inkludert andre mennesker. Det har imidlertid lite å si fra eller til for hva man er, i den mest fundamentale forstand. Det går ikke an å vite. Det finnes jo noe bortenfor personligheten. Du vet. Der hvor dødsangsten bor. En velkjent men dårlig forstått “alternativ sinnstilstand” er vanlig drømmesøvn. De fleste føler at de “er noen” men de er ikke “seg selv” på samme måte som når de er våkne og ved sin normale bevissthet. Ting kan bli veldig alternative når man drømmer. Alle vet dette. De vanlige reglene gjelder ikke. Ikke desto mindre er det noen regler som gjelder, de er bare ikke særlig godt forstått. Det hender jo at man drømmer noe fullkomment abstrakt, men hovedregelen er at “det foregår noe” som man observerer, og tidvis husker etter at man har våknet igjen. Hva dette siden “betyr” er vanskelig å si noe om, selv om drømmetyding sikkert er et eget fag. De fleste avskriver det som en individuell variabel uten noen annen spesifikk mening enn hva folk selv tillegger erfaringen. Det kan være “underbevisstheten din som prøver å fortelle deg noe” men det må ikke være dette. Det kan være noe helt annet. Vi vet ikke.

Hvilket bringer oss til dikterkunsten. Saken er at folk har diktet opp ganske mange fortellinger om “det mystiske” nedigjennom årenes løp. Meningen med livet og så videre. Hva er det som foregår på himmelhvelvingen? Den typen ting. Hva er meningen med sola og månen? Vi har et knippe forklaringer som stemmer tildels svært dårlig med den faktiske fysikken. Med utgangspunkt i at folk har vært like intelligente som de er nå i minst to millioner år er det naturlig at det har tilkommet noen forklaringer, basert i den lokale virkelighetsoppfatningen der og da. Særlig mye mer er det ikke å si om saken. Folk er både nysgjerrige og oppfinnsomme. Derfor går det som det går. Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske fysis, som betyr “natur”. De kalte dem naturfilosofer i gamle dager. Vitenskap som konsept er ganske nytt. For eksempel var ikke Isaac Newton noen vitenskapsmann. Han identifiserte seg som alkymist. Eller rettere sagt: Det vi kaller alkymister var individer som selv identifiserte seg som filosofer. (levity.com/alchemy er en bra ressurs for alkymistiske originalskrifter.) Hva handlet det om? Samme som det fortsatt gjør. Vitebegjær er en svært sterk kraft hos noen, mens andre har et mer avslappet forhold til sånt. Selve ordet alkymi er – i likhet med alkohol – noe vi har fått fra arabisk, hvor det opprinnelig henviste til Kemt, eller “det svarte landet”, som Egypt ble kalt på den tiden. Alkymi betyr altså “de egyptiske kunstene” — eller svartekunst om du vil. Alle ord har en begynnelse. På den tiden Europa var på sitt mest pregede av katolsk fromhet ble all kunnskap som ikke utgikk fra kirken betraktet som djevelens verk. For mange føles det slik den dag i dag. De liker ikke sånt som kommer i konflikt med troen. Vitenskapen er noe satanisk for dem — og filosofien er noe enda verre. De er jo ikke lydige mot autoritetene. Det vrenger seg innvendig hos de som er “sterke i troen” når de observerer ulydighet. Det spiller ingen rolle for dem hva som kan og ikke kan bevises. Deres standarder befinner seg et helt annet sted. De ligner hundevalper som har fått tak i en tøffel og nekter plent å gi den fra seg igjen fordi de opplever denne eksistensielle kampen som så dramatisk og interessant. Det er patetisk. Imidlertid er det også farlig. For å sitere Einstein igjen: Man skal akte de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Vi har en fri vilje. Dette er menneskehetens hovedproblem. Alle vil jo ikke det samme. Faktisk så er det et allerhelvetes kaos der ute. Folk skriker og bærer seg over skjebnens ondskap og det ene med det andre. Nettopp derfor synes sindige mennesker det er viktig at vi kan presentere sterke beviser for alle våre påstander om verden og virkeligheten. Kan vi ikke det så dikter vi jo bare. Ikke fordi det er noe galt med det å dikte, men vi bør som voksne og ansvarlige mennesker kunne skille mellom ting.

I 2139 har jorden blitt til et nesten ubeboelig sted kjent som den forbannede jorden. Hele verdens befolkning er stuet sammen i de såkalte megabyene. Forbrytelsene i disse megabyene ble så voldelige og så omfattende at det vanlige rettssystemet ikke klarte å stoppe dem, og så kollapset det helt. Men et nytt rettssystem vokste frem fra asken med tre rettssystemer i ett (politi, jury og bøddel); De ble kalt dommere. I Mega-City One (tidligere New York City) var det en dommer ved navn Joseph Dredd, som var den tøffeste og strengeste dommeren i historien. En dag ble han siktet for drap og dømt til livstid i fengsel…

(sfanytime.com/no)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det interessante med science-fiction – når de gjør det riktig – er at det handler ikke om “fremtiden” men om en alternativ nåtid. Ting kunne ha vært sånn som de fremstilles i fortellingen. Vi behøver bare å skru på noen knapper og justere noen innstillinger for å ende opp men en helt annen virkelighet. Har du noensinne tenkt over dette? Det burde du. Alt vi har er veldig skrøpelig. Det skal aldri mye til for å ta fra deg alt du har og bare slenge deg i veikanten – død eller levende – som om du ikke betyr noe. Sånt skjer hele tiden. Du har sikkert hørt noen historier. Menneskenes verden er i konstant forandring simpelthen fordi det stadig tilkommer nye mennesker. På det mest banale er dette en psykologisk konflikt som alle – uten unntak – må gå gjennom for å etablere seg som et voksent og selvstendig individ. Til å begynne med er man en av de nye, men etterhvert så blir man en av de gamle. Enkelt og opplagt? Bare utenfra. De som står midt i spillet om penger, makt, oppmerksomhet, eller hva de nå begjærer, har sjelden evnen til å se seg selv annet enn innenfra. Energien strekker ikke til. Det handler om en ganske interessant form for usikkerhetsrelasjon: Du kan vite hvor du er eller du kan vite hvor du går. Eller sagt på en annen måte, som er mer i tråd med Heisenbergs opprinnelige ord, konjugate variabler har omvendt proporsjonal vektor mellom posisjon og momentum. Jo mer nøyaktig man kan si hvor man er, jo mindre nøyaktig er det mulig å si hvor fort det går.

Det spiller uansett ingen rolle. Filosofisk sett befinner tempo og posisjon seg i divergente virkelighetsmatriser. Det betyr at det i praksis ikke er noe poeng i å diskutere dem innenfor det samme universet av mening. Det skaper bare forvirring. Imidlertid kan man argumentere for at dette er den mest populære blant alle de alternative sinnstilstandene som er tilgjengelig innenfor den menneskelige form. Hvorfor er så mange så forvirret? Fordi de liker at ting er slik. De velger det selv. Sinnsro og klarhet er tigjengelig for alle. Det er ikke engang vanskelig å oppnå. Imidlertid må man gjennom et rituelt selvoffer for å oppnå innsikt. Du vet. Sånn som da Odin hang ni dager og ni netter på det såkalte verdenstreet før han “løftet runene med et skrik”. Hva tror du sånne myter egentlig handler om? Fantasier? Herregud. Gå et eller annet sted og dyrk frem en hjerne, din usle idiot. Folk har hatt den samme mentale kapasiteten som i dag – eller bedre – i to millioner år. Vi har ikke utviklet oss i noen meningsfull forstand på minst like lang tid. Alt handler om programvariabler. Eller sagt på en annen måte: Vi er de samme dyrene som vi har vært i to millioner år, vi bare “tenker” annerledes — som i praksis betyr at vi dyrker frem andre slags fantasier fra det samme dyrkningsmediet. Det abstrakte talentet er i seg selv like invariabelt som kroppens grunnleggende arkitektur. Det går ikke an å “tenke annerledes” noe mer enn det går an å utvikle et ekstra sett med armer eller ben. Den mest fundamentale løgnen som noensinne har blitt servert er at mennesker er annerledes enn de andre dyrene her på jorda. Noen kaller det bedre, mens andre kaller det noe annet, men ingen av dem har rett. Det er i virkeligheten ingen meningsfull forskjell mellom mennesker og struts. Ingen av dem er smarte dyr, men begge er ganske flinke til å løpe skrikende rundt i verden og gjøre uforståelige ting. Bruse med fjøra og det ene med det andre. Menneskelig intelligens er en myte. Visst har vi stor hjernekapasitet, men vi bruker den ikke til intelligente formål. Det er mer en slags runkeautomat. En sexmaskin, for å si det med James Brown. Vi har jo ganske utspekulerte parringsritualer.

Når diskuterte du sist samlivsproblematikk med noen? Enten mennesker er i et forhold, eller om de ønsker å være i et forhold, eller om de angrer på at de var i et forhold, det finnes knapt noe folk snakker mer om. For min egen del er svaret to dager. Så lenge er det siden jeg sist hørte noen jamre om dette temaet. Det kunne vært oftere hvis jeg var mer sosial av natur, men det er jeg jo ikke. Jeg kjenner tålmodigheten min brenne i begge ender etter få minutter med banale samtaletema som dette. Hvorfor mislykkes folk i kjærlighet? Fordi de lyver. Dette er ikke noen gåte. Alle vet hvordan greia fungerer. Folk godtar nesten hva det skal være av andre skavanker i utseende og personlighet hvis de bare kan oppnå følelsen av absolutt åpenhet og gjensidig tillit. Det er ikke mystisk. Det er ikke hemmelig. Alt som kreves er at man ikke lyver. Hvor vanskelig kan det være? Svaret er – åpenbart – nesten uoverkommelig vanskelig. Alt begynner jo med at man lyver for seg selv, eller skal vi kanskje heller si at man dyrker frem et urealistisk selvbilde, som man siden må bruke all sin energi på å “forsvare” mot alskens indre og ytre impulser man tolker som “angrep”. Dette er i hovedsak hva angst handler om, enten den materialiserer seg som en vedvarende fobi eller den kommer i form av panikkanfall. Opplegget er uansett så evneveikt at jeg får mark. Herregud. Selvsagt er det naturlig at man får engstelige følelser når man er nødt til å administrere sånne mengder med mannskit. Det går jo ikke an. Det må gå på trynet. Det alle drømmer om er jo et meningsfullt samliv med noen man ikke behøver å “diskutere” hver minste lille ting med; det går på skinner og vel så det. Partneren føles nærmest som en forlengelse av selvet innenfor den større verdensstrategien. Du vet. Noen man har lyst til å bli gammel sammen med, som klisjèen sier. Sånt er bare mulig hvis man gjør så godt man kan. Hele tiden. Aldri mindre. Hva mer er det å si? Du vet selv hva du har sagt og gjort. Det finnes aldri noen tilgivelse, bare en “energi” av tillit og åpenhet. Den er vanskelig å finne og lett å miste. Opplagt går det an å basere sine romantiske opplegg på andre ting enn “sannheten” om hvem man er og hva man vil, men hvis man mener alvor er dette den eneste vei. Vi kan faktisk si at det er den eneste vei også i et mye større bilde. Det er bare det at samlivsproblematikk ofte bringer ting inn i sitt rette perspektiv. Dette er ikke vanskelig å forstå. En løgners intimitetsvansker ligger jo i angsten for at de skal bli “oppdaget” og latterliggjort. Hvis de ikke har noen hemmeligheter har de heller ingen forsvarsposisjon.

Trenger vi å snakke om Shakespeare, Hamlet, Gertrude og frasen “the lady doth protest too much methinks”? Mennesker er typisk fulle av protest (selv om det psykiatrisk korrekte navnet for dette er angst). Dette er, enten du vet det eller ikke, det største hinderet hos de fleste når det kommer til oppgaven med å utvikle en selvstendig intelligens. Eller vi kan kalle det integritet om du vil. Etter min mening er det et klart tegn på psykiatriske problemer hvis man føler tvil, skyld eller anger. Hver for seg eller i kombinasjon. Hvorfor oppfører man seg slik? Det er jo psykotisk, i en kontekst hvor psykose handler om misbruk av hjernen. Det er ikke menneskelig å være dust, det er sykelig. Ikke desto mindre er dette regelen, ikke unntaket. Folk er redde og de lyver. De frykter døden og de frykter sannheten. Derfor hisser de seg opp over meningsløse ting. Det er en strategi som er designet for å unnvike “spørsmål”. Hva skal man tenke om dette? At alt er okay? Det er jo ikke sant. Alt er faktisk helt på trynet med menneskeslekten. Og hvorfor er det slik? Fordi folk lyver. Ytterligere forklaringer behøves ikke. Vi lever i en lallende dement fantasi om hva vi er og hvor vi skal hen, men sannheten er at vi er de samme dyra nå som vi var for to millioner år siden. Vi er ikke intelligente skapninger. Vi er bare fantasifulle. Den grunnleggende behovsstrukturen på et elementært kroppslig nivå forblir den samme. Livsprosessene er de samme for oss som for krokodiller og malariamygg. Forskjellen består mest i fantasiene. Ingen av disse skapningene har sånne egenskaper. De lever i en mye mer direkte virkelighet. Du vet. Uten filter. Vi vet ikke om noen annen art enn mennesket som sorterer, kategoriserer og bygger distinksjoner på et abstrakt nivå. Vår verdensforklaring kommer som regel til oss i form av ord, selv om det finnes en parallell virkelighet av fysisk erfaring som vi også må forholde oss til, selv om den ikke lar seg “forklare” særlig godt. Alle vet jo at visse ting kan bare gjøres, ikke forklares. Hvis de blir spurt kan de bare slå ut med armene og se franske ut. Je ne sais pas. Da jeg for to dager siden diskuterte samlivsproblematikk med min venn sa jeg – som sant er – at jeg selv aldri har hatt sånne vansker. Jeg har alltid hatt flere “tilbud” enn hva jeg etterspør. Dette til tross for at jeg ikke er rik, eller engang “velstående”. Jeg er ikke vakker. Jeg har ikke en sexy kropp. Jeg er ikke engang snill, jeg er en fæl drittsekk. De eneste kvalitetene jeg flyter på er at jeg aldri lyver og at jeg er i stand til å holde følge med de fleste samtaler om nesten hva som helst. Bortsett fra dette har jeg ingenting. Men det er altså “nok”, ihvertfall for meg. Derfor trekker jeg egentlig bare på skuldrene av samlivsproblematikk. Start med å snakke sant. Følg opp med mer av det samme. Flere gode råd har jeg ikke. Lykke til.

Folk surrer fælt med snørr og barter i den såkalte debatten rundt hva som er hva i Vest-Asia. Israel er en stat. Å hevde noe annet er bare meningsløst. Staten er etablert, ferdig diskutert. De eksisterer på den samme måten som enhver annen stat noe annet sted i verden. Det samme kan man imidlertid ikke si om Palestina. Det meste man kan si om dem er at det er et “territorium” som i det store og hele er lovløst, og/eller styrt av diverse improviserte tiltak som i beste fall har et anstrengt forhold til staten Israel. Det kan derfor ikke i noen rettslig korrekt forstand være snakk om en krig, hva enn det er som foregår. Det ligner i så fall mer på Tyrkias og Syrias “krig” mot kurderne. Eller for den saks skyld også på de såkalte indianerkrigene i USA; hvor de opprinnelige folkegruppene ble utsatt for konstant terror gjennom mange tiår før de mer eller mindre kollapset ned til hva de er i dag: En slags parentes i amerikansk historie, som har nominelt “selvstyre” innenfor nøye avgrensede “reservater”, men som på mange måter den dag i dag representerer et “åpent sår” i samfunnet. Jeg har ikke undersøkt saken, men det er rimelig å anta at det til enhver tid foregår “indianersaker” i rettssystemet i USA. Gjerne om retten til land og ressurser, ferdsel i og gjennom områdene deres og den typen ting. Men også i mer “sosial” forstand. Du vet. Elementære rettigheter.

Har du noen gang vært i USA? Det ligner ikke på Europa. Mye virker pseudofamiliært fordi folk er vant til amerikanske filmer, serier, musikk og så videre, men livet er jo som kjent ikke som i reklamen. Jeg har riktignok ikke selv vært “overalt” i USA, men jeg har sett østkysten, vestkysten og sørstatene. Det er da noe. Dessuten var jeg i USA både under Obamas presidentkampanje og da finansmarkedene kollapset i 2008. Det var interessante tider. Folk var allerede ganske koko, men nå ble det full tilt i halerotoren. Helikopteret styrtet. Det var et helsikes drama. Vi lever ennå i “etterskjelvet” fra det som hendte den gangen. Hva var likheten med det beryktede børskrakket i 1929? spør sikkert alle om nå. Jo det skal jeg si deg. Det var – både første og andre gang – en fysisk manifestasjon av konseptet idioti. Markedet overvurderte sin egen bærekraft, så å si, bortsett fra at det skjedde gjennom Adam Smiths “usynlige hånd”. Økonomien kollapser så snart folk mister tro på at den fungerer. Det er et svært interessant fenomen. Det fungerer i prinsippet på akkurat den samme måten i et pyramidespill: Så lenge det finnes folk som er villige til å “investere” vil spillet fortsette å vokse. Det er alt. Det er intet mindre enn komisk at folk fortsatt lytter til svada fra økonomer med det samme ansiktsuttrykket, akkurat som de skjønner hva fanden det prates om, men sannheten er – som den alltid har vært – at økonomer i den moderne verden fungerer på den samme måten som hoffastrologer i den gamle verden. Det vil si at de gjetter bare, men det er så godt innpakket i “meningsfulle” konsepter at folk nikker og sier joda ja javisst. Dette lyder fornuftig. Sannheten er at økonomer kan si sånn cirka like mye – og innenfor den samme begrensede horisont – om fremtidens økonomi som meteorologer kan si om fremtidens vær. Klima kan de selvsagt snakke om, men ikke hvordan dette vil spille seg ut som lokale værhendelser, bare at ting vil bli mer “intense” i en ganske generell forstand. Fatter du hva jeg sier nå? Grunnen til at de lyver er at dette er jobben deres.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Liker du svartmetall? Eller i det minste kjapp og aggressiv hardrock? Thrashmetall? Punkrock? I så fall skjønner du hva jeg mener når jeg sier at du tregner ikke å skru opp hastigheten på musikken særlig mye før det bare blir en usammenhengende grøt av lyd. De spiller allerede så fort det er menneskelig mulig å manøvrere seg gjennom et noenlunde sammenhengende og dynamisk lydregister. Hvordan låter for eksempel bandet Slayer på dobbel hastighet? Sikkert litt sånn der chipmunk latterlig på èn måte, men på en annen måte vil man miste taket i hvor de enkelte tonene og taktslagene begynner og slutter. Man vil kort sagt miste de pausene – korte som de riktignok er – vi behøver for å oppfatte dynamikken i musikken. Noe lignende ser ut til å foregå med konseptet informasjon. Folk befinner seg allerede på randen av totalt kognitivt sammenbrudd så det skal ikke mye til før ting blir histrioniske, hysteriske eller hva man foretreller å kalle det. Drama. De har rett og slett ikke mer plass i båndbredden sin. Man kan ikke helle mere vann i et glass som allerede er fullt. Det amerikanske samfunnet er mye mer presset på dette viset enn det norske, men vi følger som vanlig etter, på 10-20 års avstand. Norge er ikke i utgangspunktet noe fiendtlig samfunn overfor noen, aller minst sine egne statsborgere (med visse beryktede unntak), men saken er jo at hvis man stresser folk nok så vil de innta en forsvarsposisjon som kan tolkes som fiendtlig. Det blir som å skru opp hastigheten på den allerede øredøvende bråkemusikken enda et par hakk. Før eller siden detter alle av lasset. Vi treffer den såkalte fusjonshorisonten, hvor det som før var enkelttoner som kom i en sekvens har nå endret seg til å bli en nokså jevn “during”. Menneskenes sanser fungerer på denne måten. Vi har metningspunkter for både smak, lyd, lukt, syn og “følelse”. Sansene klarer å ta inn og sortere en viss mengde, men når grensene sprenges blir alt bare kaos. Kroppen reagerer med panikk. Dette funker ikke for meg, få meg straks bort herfra. Vi behøver en viss avstand for å danne distinksjoner.

Etter det som har skjedd i løpet av det siste året kommer jeg aldri mer til å forsvare staten Israels rett til å eksistere. Dette betyr sikkert ingenting for dem, men det føles viktig for meg. Jeg har jo alltid forsvart Israels rett til å eksistere. Jeg har aldri følt noen tvil. Selv når det har stått på som verst har jeg alltid hatt den typisk norske posisjonen: Vi støtter begge parter, noe vi er nødt til å snakke om, som i “hvordan skal det fungere i praksis” og så videre, poenget er uansett å slutte å slåss. Vi må dit før vi kan komme videre. Men nå bryr jeg meg rett og slett ikke lenger. Det Israel har gjørt i løpet av det siste året er så fundamentalt og umenneskelig stygt at det finnes ingen tilgivelse for sånt noe sted i universet. Ikke før, ikke nå, ikke senere. Bare i fantasiene hos perverse mennesker. Men hva kan jeg gjøre? Snu meg bort i avsky? Det hadde jeg allerede gjort. Vi støter på det samme problemet som i den evneveike etikken hans Jesus: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu så det andre til. Det kan jeg godt gjøre; herregud det er da ikke noe personlig, men problemet er at jeg slipper jo opp for kinn ganske raskt. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva? Nå har vi krysset grensen. En som stadig oppsøker meg for å slå meg, pisse på huset mitt og fornærme meg ellers på alle måter må jo regne med at jeg før eller siden får nok av dette. Hva da? Hva skjer da? Enhver idiot forstår hvordan sånt virker, uansett hvilken ende av provokasjonene man befinner seg i. Hva tenker du selv? Nok er nok. Det varierer litt eksakt hvor i terrenget de går men alle har en grense. Toleransetabellen har veltet. Nok er nok. Tårmodigheten har formelt kommet til sitt endepunkt. Herfra og ut finnes bare kaos og raseri, kanskje til og med vold. Er det ikke spennende?

Sannheten er at jeg driter i hva som skjer i Vest-Asia, men jeg også har nulltoleranse overfor de som anser seg som “partiske” i forhold til noe som strengt tatt ikke er en “konflikt” i den forstand. Palestina er jo okkupert. Hva slags motstandskamp er legitimt? Hva synes vi for eksempel er gjevt når det gjelder norsk motstandskamp da landet var under tysk okkupasjon? Vi lager filmer om sånt. Folk er for det meste enige. Vi vant krigen. De fleste duket kanskje nakken mens landet var okkupert og tyskerne spradet rundt gatelangs med våpen og truende blikk, men et heltemodig fåtall sto på og fikk oss gjennom den vonde perioden, så som “Kjakan” Sønsteby, Tungtvannsaksjonen, Max Manus og det ene med det andre. Nei det var gilde tider, må du tro. Kvinner var kvinner og menn var menn, selv om alle var redde og ingen visste om naboen var en tyster. Jeg har hørt alle historiene. Jeg er født i 1963. Bare tyve år etter at det sto på som verst. Alle som befant seg i ledende stillinger under min barndom var traumatisert av Den andre verdenskrigen, men selv synes jeg – etter ganske mye undersøkelse – at den andre bare er en videreføring av den første; slik at spørsmålet må jo bli hvorfor Den første verdenskrigen ble en ting. Hva slags forhold tilrettela for denne – fra vår synsvinkel – nærmest ubegripelige konflikten? Det er der vi må begynne hvis vi ønsker å fortstå Hitler, nazismen og hele pakka. Det er jo slett ikke tilfeldigheter vi snakker om nå, men det er heller ikke værmeldinger. Alle som studerer historie og filosofi klarer å se hvordan personen Adolf Hitler passet inn i en større mytologisk horisont av “modernistisk messianisme”. Tanken er at en edel sjel skal vokse organisk og naturlig ut ifra “folkedypet”. Vi gjenfinner dette elementet i mesteparten av all modernistisk film, litteratur, kunst og ellers. Det handler ikke så mye om historien som om handlingen. Karakterene er i seg selv verken interessante eller viktige. Alt handler om skjebnen og makten til “den usynlige hånd”. (For ordens skyld, dette var begrepet som Adam Smith oppfant for å beskrive de flyktige “markedskreftene”.) Hayek og andre utbroderer egentlig bare fra dette fundamentale prinsippet. Hele opplegget er ganske evneveikt. Det ser vi jo ikke minst på det faktum at nyliberalistisk ideologi bare har medført faenskap over hele linja.

Så her har du det: Jeg stemmer for at staten Israel skal oppløses av FN og alle dens innbyggere – i den grad de selv ønsker dette – skal tilbakeføres til amerikansk forvaring. Eventuelt med bistand fra Storbritannia, som jo skapte hele denne skitkabalen til å begynne med. Spør du meg så vet jeg ingenting om noenting, men jeg synes tanken om “jødefolket” bare er latterlig. Alt jeg kan se er en religiøs minoritet, som sikkert har fremstått som mer eller mindre snåle både her og der, men aldri farlige. Hvis folk på den tiden virkelig trodde at jødene var farlige ville de jo ha valgt et annet offer. Herregud. Alle vet dette. Det er politisk nyttig med en “goldilocks” type fiende; altså ikke for svak, ikke for sterk, ikke for tallrik men heller ikke for sjelden. Jødene var bare beleilige slik sett, på grunn av ganske spesifikke historiske forhold, ikke ulikt hvordan “muslimene” oppfattes (og brukes) nå i våre dager. Av eksakt de samme årsaker og med eksakt de samme midler. Blir det eksakt det samme resultat? Det vet vi ikke ennå, men det finnes ingen grunn til å være optimistisk. Mange har lagt ned utallige arbeidstimer på å skape grunnlaget for stokastisk terrorisme rettet et foreløpig ukjent mål. Krigshissingen deres er intens og vedvarende. Vi kan ikke si mye om neste ukes vær, men vi kan i det minste si noe om hva slags klimaforhold vi lever under, som jo kommer med sin egen matrise av sannsynlighetsdynamikk. Kommer det til å smelle? Ja. Det tror jeg helt sikkert. Selv her på plattformen finnes det aktive agenter som jobber til fordel for en fremmed makt, som for eksempel Tyrkia, ofte – som jeg har forstått – uten engang å selv forstå dette, langt mindre å motta rimelig god betaling for agentvirksomheten sin. Borgermesteren i New York fikk gratis fly, hotell og alt mulig av tyrkerne, mens de som sliter her på bakkenivå får ingenting. Bare lattertliggjørelse fra sånne som meg. De skjønner ikke hva de går glipp av, som jo passer inn i det større mønsteret som handler om at de forstår faen ingenting. Men prate, det kan de.

Begrepet narsissistisk personlighetsforstyrrelse kom først i 1968 av Heinz Kohut. Lidelsen forekommer oftere hos menn og rammer flere yngre, enn eldre. Det finnes ingen standardbehandling for forstyrrelsen. Personer med tilstanden opplever som regel ikke at noe er galt med dem. Dette resulterer i at de sjelden oppsøker behandling. Om de skulle gjøre det, er det stor sannsynlighet for at det er av andre årsaker, som symptomer på depresjon, rusmisbruk, alkoholbruk eller annen psykisk lidelse. På bakgrunn av omgjengeligheten som er assosiert med narsissisme, kan det hende noen ikke ser på diagnosen sin som en funksjonsnedsettelse.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som alle vet handler den greske myten om Narcissus og Echo. De hadde en greie og så ble gudene sure. De straffet Narcissus ved å gjøre ham forelsket i seg selv. For mer informasjon, søk på nettet. Poenget her er at han var ikke “forelsket i sitt eget speilbilde” som mange sier, men “forelsket i seg selv” (bare ute av stand til å finne sin elskede noe sted). Sakens ironi består i at narcissister har dårlig selvinnsikt. Vi kan til og med påstå at selve denne mangelen på selvinnsikt er hva sykdommen handler om. De har en veldig selvinteresse, men klarer aldri å “finne seg selv” eller komme til bunns i hva dette handler om. Vi henger på adjektivet malignant når de i tillegg til selvopptattheten også er sadistiske, hevngjerrige og så videre. Dette kan gjelde både for type A og B, hvor den førstnevnte er den “klassiske” typen som digger seg selv men dehumaniserer andre, mens den sistnevnte er “porselensdukken” som er minst like opptatt av å være i sentrum av begivenhetene som type A, men de vektlegger sin skyld, soning, straff og så videre. Jeg er verdens verste menneske. Dramatisk selvopptatthet er det uansett, men type B dikter seg selv inn i det som foregår på en “negativ” måte. De er skurken i fortellingen.

Hvorfor folk blir sånn er selvsagt noe omdiskutert, i hovedsak sentrert rundt arv og miljø, eventuelt en kombinasjon av de to. Uansett søker de typisk oppmerksomhet fra omgivelsene som står i samsvar med hvor viktige de føler seg. Vi kan derfor forvente å finne narcissister i diverse stillinger som belønner dem på denne måten. De nyter å være både beundret og forhatt, alt ettersom, men de tåler dårlig å bare bli oversett og ignorert. Det stemmer jo ikke overens med hvor viktig de føler seg. Åpenbart er det vi kaller en diva innenfor sang, dans, teater eller annen performativ scenekunst et klassisk eksempel på narcissisme i frislepp, men vi godtar alle nykker og dramatisk atferd hos disse, fordi det kommer i kombinasjon med et eksepsjonelt talent. Det er en passende måte å leve ut slik legning. Visst er de umedgjørlige troll på sitt verste, men bransjen har opplegg for å håndtere sånt. Verre er det hvis personlighetstypen havner i politikken. Kanskje er de flinke til å tiltrekke seg og håndtere både media og velgere, men de blir ikke nødvendigvis kompetente av den grunn. Jeg har egentlig aldri skjønt hva det er som motiverer svært unge menesker – og da mener jeg generelt sett “de under tredve” – når de søker listeplass i politikken, men det virker rimelig å anta at det handler om narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg mener, det hjelper jo ikke hvor intelligent man eventuelt måtte være. Unge mennesker vet rett og slett ingenting om livet ute i den store stygge verden. Alle som overlever sin egen ungdom er enig i dette etterpå. Senere er det vanlig å omtrent holde seg for øynene når man tenker på hva slags uvøren risiko man bare vandret med freidig mot rett inn i. Som det heter: Man lærer så lenge man lever — men dette forutsetter jo at det foreligger læringstid. Du vet. Tusenvis av timer brukt på å bli flink til noe. Sånn fungerer virkeligheten. Noe individuell varians forekommer. Ikke alle lærer noe nytt like raskt, men selv i den aller kjappeste enden av genialitet er de nødt til å gå gjennom den hele og fulle prosedyren.

Narcissisme er ikke noe moralsk problem – det er jo bare ett av mange ganske vanlige personlighetsavvik der ute – men et operativt. Det er større risiko for at en narcissist vil overvurdere sine egne talenter og evner i kritiske situasjoner. Som alle vet begynner enhver form for kritisk tenkning med ganske kald og nådeløs selvkritikk, men dette er kryptonitt for narcissistene. Det er blasfemisk å stille spørsmål ved sin egen viktighet. På den annen side liker de jo dårlig å plassere seg i situasjoner hvor det er stor risiko for å bli “oppdaget” og utstøtt, fordi uansett hvor de ellers måtte høre hjemme består deres naturlige habitat av å “være i sentrum”. Dette krever en viss sans for diplomatisk akrobatikk. Du vet. Kundebehandling. Narcissisten samler på mennesker som er villige til å delta i dramaet deres på ymist vis. Om de siden var født sånn eller blitt sånn er egentlig en debatt som handler om høner og egg, fordi poenget er uansett at kunsten å manipulere andres bevissthet er en ren overlevelsesteknikk for narcissister. Sånn sett søker de “støttespillere” heller enn venner i noen egentlig forstand. (En sann venn vil jo ikke bare la deg leve i en illusjon om din egen fortreffelighet, men konfrontere mannskiten din ved en passende anledning.) Det handler om behov. Den naturlige utviklingskurven for narcissisme går i retning av personkult. Et aktuelt og velkjent eksempel er Donald Trump, som er nærmest cartoonish – som amerikanerne sier – altså en klisjè i forhold til begrepet narcissisme. Det finnes ikke den ting som ikke er større og bedre der den mannen ferdes. Helt makeløs, hvis man skal tro det han sier om seg selv — men det er det naturligvis bare evneveike troll som gjør. Alle normale mennesker klarer å se at det er noe alvorlig galt med Donald Trump. Det virker ikke klokt å gi ham stor makt. Likevel er dette noe som kan skje, ihvertfall i enda noen uker. Hva skal man tenke om dette?

Mange reagerer på hvor utrolig raskt slike typer går fra å være “verdensmester” i det ene øyeblikket, til å bli “offer for en sammensvergelse” i det neste, men det er slik malignante narcissister fungerer. Ondt eller godt, alt handler uansett om dem. De er særklasse den viktigste personen i rommet, uansett hvor de er og når det skjer. Og de kan reagere ganske skarpt mot “konkurranse”. Det er her det paranoide aspektet av narcissisme kommer inn i bildet. De liker dårlig å bli “utfordret” og enda dårligere å bli “latterliggjort”, særlig i en forsamling, men også på nettet. Selv har de imidlertid lov til å si hva de vil. Terskelen for hva de oppfatter som fiendskap er svært lav, slik at de kan komme med “motangrep” som ikke står i noe rimelig forhold til den uretten de mener å ha blitt utsatt for. Vi har sett Trump gjøre dette opptil flere ganger daglig i ti år nå. En gang i fremtiden vil det sannsynligvis komme en kronologisk katalog over alle hans tweets med en forklaring i margen av hva sammenhengen er. Trump har allerede sikret sin plass i historien. I det store og hele vil han huskes som en av Amerikas største skurker noensinne, men han kommer også til å ha en langvaring personkult av ukritiske følgere som mener han er et misforstått geni. Du vet. Amerikas Hitler som han en gang ble kalt av den mannen som nå står som hans visepresidentkandidat, JD Vance. Som alle vet har jo også han – altså Hitler – en fortsatt høyst levende personkult. Men han er også blant de mest forhatte av alle kjente navn fra historien. Vi kan regne med noe av det samme i dette tilfellet. Donald Trump kommer ikke til å bli glemt – verken i USA eller resten av verden – men han kommer heller ikke til å bli husket på noen positiv måte. Mer som en advarsel. Hvordan bør man forholde seg til narcissister? De hører etter min mening hjemme i en verden av kunst og teatralsk drama, men definitivt ikke i politikken.

Det er ikke korrekt å kalle meg en blogger, selv om jeg publiserer tekster på en bloggplattform. Essayist er et bedre ord. Jeg føler meg jo ikke som medlem av bloggeklubben, “bloggosfæren” eller eventuelt Blogglandia (som faktisk har vært i bruk ganske lenge også på engelsk) og alt annet man kan komme på for å beskrive en imaginær organisasjon av individer som hver på sitt eget grunnlag skriver blogg, altså det som på engelsk heter weblog, et synonym til journal, eller på vanlig norsk; dagbok. Litt humoristisk kan vi henvise til den beryktede skokken av fylliker og bråkmakere kjent som Kristianiabohemen sent på 1800-tallet. Et av deres bud var jo du skal skrive ditt liv. Altså ikke så mye “beskrive” det som skape det gjennom skriftens magi. Eller fange følelser med en fiskehåv laget av ord, om du vil.

Imidlertid var jeg litt mer aktivistisk sånn sett for 15-20 år siden, da jeg blogget på engelsk og fulgte nøye med på listeplasseringer, antall lesere og den typen ting. Eller altså, jeg skrev jo for det meste den samme typen piss da som nå. Du vet. Kultur, historie, politikk og filosofi; ofte en usalig grøt kokt på alt sammen. Samme tonen, kan du si, men mye mer “engasjert” i forhold til de sosiale aspektene av det å drive med ting på nettet, inkludert ikke minst diverse influenser-aktivisme, i den forstand at jeg forsvarte mine synspunkter og den typen ting. Folk er jo så glad i å debattere og sammenligne likt med ulikt. Du vet hvordan greia er. Det baller fort på seg. Har du noensinne forsøkt å diskutere konseptet “bevis” med en såkalt kreasjonist? Det er som å lære en appelsin å spille fløyte. Fullstendig konseptuelt flykræsj. Hva er poenget? Det er bedre å bare fokusere på sine egne greier.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er alltid mange amerikanere på engelskspråklige nettsteder, så de bruker det de har. Selv vil jeg beskrive meg som en romantiker i tysk tradisjon – tenk Goethe, Herder og Schiller – men sånt betyr sjelden noe for amerikanere. Noen sammenlignet meg med Unabomberen (les på nettet hvis du ikke allerede vet) mens andre syntes jeg minner om Ralph Waldo Emerson (på bildet ovenfor). Om den første tenker jeg at jeg har ikke de samme “matematiske talentene” som han hadde. Jeg forventer for eksempel ikke at verden skal “stemme”, eller at jeg engang skal “forstå” noe om noe som helst. I så måte ligner jeg mer på den siste: Livet skal ikke forstås, bare leves. Selvsagt er det fint hvis man har evnen til å lære av sine erfaringer, men ikke engang dette er noe man typisk bør forvente av folk. Hvis man lever lenge nok vil man etterhvert danne seg en eksistensiell følelse av deja-vu. Jeg har sett denne mannskiten før. Hvis man lykkes med å i rimelig grad forholde seg intelligent til denne følelsen er det akkurat som om man skjønner at “noe er i ferd med å skje” tidligere enn de andre, som tror dette er stor spådomskunst. Prisen for intelligensen er imidlertid at man må “ofre seg selv”, her i den betydning at man ikke tar ting personlig. Hvem har noensinne hørt om en indignert spådomskunstner? De kjennetegnes jo ved det at de har oversikt på et helt annet nivå. Det har en viss komisk verdi å tenke på, men det finnes selvsagt ikke noe sånt som sinnafilosofer. “Sindighet” er jo første bud i faget.

Her er saken: Du har et problem – nærmere bestemt et personlig problem – hvis du ser ondskap hvor du enn snur deg. Jeg sier ikke at det ikke er der, men at dette ikke er det eneste som er der. Det finnes mer. Det er valgfritt hva man vil fokusere på. Selv vil jeg henvise til han der kineseren, Konfucius: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. (Det er derfor alle elektrikere alltid bærer lommelykt.) Ingen som har lest mer enn to setninger av det jeg typisk skriver om har noen illusjoner om hvor begeistret jeg er for religion. For meg er det bare den samme irrasjonelle desperasjonen som driver folk til avhengighet av stoff, penger, sex, eller hva det nå er de er hekta på. Men hva kan man gjøre? Forby folk å danne slike sammenslutninger som de selv ønsker rundt sine “darlings” på idèplanet? Vi har ingen gode erfaringer med slike strategier. Alt vi kan gjøre er å insistere på et skarpt skille mellom “privatlivets fred” og “det offentlige rom”, så får folk ellers holde på med hva de vil — innenfor lovens og rimelighetens grenser. Sånn sett er jeg ikke bare liberal, men en vid åpen dør. Jeg vil til og med legalisere all narkotika. Så ka du trur? Ikke fordi jeg liker at folk holder på med stoff, men fordi jeg ser bare ikke noen annen realistisk måte å ta kontroll over narkomarkedet enn å regulere det. Du vet. Lisenser, skattlegging og hele pakka, stort sett etter mønster av hvordan vi forholder oss til alkohol, med løs kontroll over øl og andre drikkevarer med lav volumprosent og stadig hardere i forhold til hvor sterke saker man etterspør. Noen annen løsning er rett og slett ikke troverdig. Forbudspolitikken skaper bare perverst rike forbrytere, og en redusert generell respekt for loven blant alle aktørene på narkomarkedet, fordi opplegget er så til de grader åpenbart hyklerisk. Enden på visa er at vi får diverse fnisete vestkantfjortiser på kokain, fordi så langt de kan se er jo “alt det samme” likevel. Sjampis og snort. Fest blir det uansett.

Men fra det ene til det andre, eller rettere sagt, tilbake til saken. Begrepet blogging gikk fra å bety noe ganske spesifikt – et sted hvor hvem som helst fritt kan presentere sine tanker på en “dagboklignende” måte – til å bety nærmest hva som helst på forbløffende kort tid. Først var det som den tidligste versjonen av YouTube, som egentlig var et litt fjollete opplegg, ikke ulikt hvordan også TikTok startet, men snart tilkom det mer ambisiøse aktører, i enhver forstand. Vi kan si at “produksjonsverdiene” tok seg opp. Neste turboinjeksjon handlet om monetisering, hovedsaklig gjennom reklame. Siden har hele fenomenet “blogging” dabbet ganske mye av. Litt sånn omvendt proporsjonalt i forhold til alt sånt som egner seg for telefonformatet. Lange tekster er suboptimalt. I det hele tatt kan vi si det samme om alt som er “krevende”, både for de som produserer innhold (som det heter i våre dager) og de som “følger” dem. Snart har vi kommet så langt at kunstig intelligens står for mesteparten av jobben med å sy sammen en “innholdspakke” som så siden legges ut for et publikum som ikke egentlig bryr seg. De vil bare ha noen kjappe kicks. Kanskje noe med en katt. Hvem vet? Nettet er fullt av innhold. Mer enn du kan tenke deg. Dette er den postmoderne oppmerksomhetsøkonomien, som imidlertid selv bare er et underbruk av det noe mer dystopiske teknokratiet, hvor spillet handler om å utvikle stadig nye måter å skvise penger ut av folk. Spillets vinnere er de som jobber stadig mindre for stadig mer penger, mens spillets tapere er de som havner på minstelønn. Sosialklienter, trygdede og pensjonister gidder vi ikke engang å ta med i beregningen. De er alle gode for noe, men ingen av dem er høyt prioriterte jaktbytter. Hva kan man ta dem for? Noen tusen i måneden? Vel, det er verd å ta med seg hvis man ikke behøver å jobbe noe særlig for det, men det er ikke – verken bokstavelig eller figurativt – noe fremtidsmarked.

Hvilket bringer oss til veis ende for her og nå. Jeg vet ingenting om hvordan andre oppfatter “forholdet mellom signal og støy” i det jeg skriver, men jeg synes selv at jeg er ganske flink med ord. Det er jo et håndverk. Alle som noensinne selv har prøvd å skrive en tekst – hvilket sannsynligvis betyr de fleste av dem som leser dette – vet at det er faen ingen spøk. En ting er å fange en staselig idè med den mentale fiskehåven sin, men noe helt annet er å spikke til dette emnet og montere det i en fin vinkel, slik at det ser bra ut i språklig form. Det tar lang tid å mestre dette faget og man legger etter seg mye stygt langs veien, mens man er i sin noe mer, hva skal man si, klønete fase. Imidlertid kan man bare lære det gjennom å gjøre det. Talent er naturligvis noe individuelt, men i mer generell forstand finnes det ikke noen snarvei til forfatterskap — som er mer en betegnelse på hvordan man håndterer språket enn hvor mange bøker man har produsert. Det må være en profesjonell tilnærmelsesmåte. Ikke noe tøys. Man kan ikke være “privat” som de sier i teateret. Personlig er bra. Bruk det du har, og det ene med det andre, men en tekst som man har tenkt at andre skal kunne lese er strengt tatt ikke privat. Det handler ikke om deg. Kanskje det en gang gjorde det, men ikke etter at det er offentliggjort. Nå kan jo alle se det og tenke hva de vil. Kanskje de tenker noe helt annet enn du “mente”. Såpass må man regne med. Som det gamle engelske ordtaket sier: Man er herre over det man tenker, men slave av det man sier. Hvis man ikke vil bli misforstått ser jeg egentlig ikke annen råd enn å bare holde kjeft. Man kan selvsagt prøve å være presis, konsis, saklig og alt det der, men man vil neppe noensinne lykkes med å argumentere noen ut av en posisjon de ikke brukte argumenter for å havne i. Sånt biter ikke på dem. De er immune. Noen ganger til og med flokkimmune. Alle vet dette.

Skuddskog er en metode for å forvalte skog. Metoden har relativt kort omløpstid og benyttes i løvskog med hurtigvoksende treslag som har lett for å danne skudd, som selje, gråor og hassel. Etter hugging lar man stubber stå igjen, hvor det skyter ut nye skudd som kan felles etter noen tiår. Trær i skuddskog kan generelt ikke dø av alderdom da den kontinuerlig nedkuttingen holder treet på et ungdomsstadium, slik at de kan nå enorm alder. Alderen til en stubbe kan estimeres ut fra dens diameter; noen er så store – så mye som 5,5 meter på tvers – at de antas å ha blitt klippet kontinuerlig i århundrer.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

De operative engelske ordene er henholdsvis pollarding og coppicing. Ingen av dem brukes i norsk dagligtale, hvor vi som regel kaller det bare “beskjæring” uansett hva den langsiktige planen er. Jeg vet ikke om noen skog i Norge som ligner på for eksempel Epping Forest i Essex, England, som bærer veldig preg av å ha blitt “kraftig beskjært” gjennom mange hundre år, men det er ganske vanlig i diverse parker og hager, både private og offentlige. De fleste har sett noen eksemplarer av den typen trær som har et fåtall grove og knudrete “grener” som danner en børsteaktig myriade av nye skudd hver vekstsesong, men disse klippes alltid ned igjen sent om høsten. Dette kalles “pollarding” mens det heter “coppicing” når treet skjæres helt ned til stubbenivå. Begge deler antas å være eldgammel praksis som folk har holdt på med siden den eldre steinalder, det vil si lenge før mennesker drev med jordbruk, sånn som vi definerer dette nå i dag. Årsskuddene fra slike trær er jo svært nyttige til diverse flettverk som man ønsker å lage i mange slags sammenhenger. Du klarer normalt sett ikke å drepe treet på slik måte, men det forandrer hormonbalansen – auxiner – i planten (det gjelder stort sett alle planter som man “påvirker” til å gro på andre måter enn de gjør helt av seg selv) og fremprovoserer massiv fremvekst av nye ungskudd når man kutter bort toppen.

Det er litt omdiskutert både eksakt når og eksakt hvorfor “den neolittiske revolusjon” skjedde; det vil si overgangen fra det vi kaller den eldre steinalder, som var preget av et omstreifende liv som jeger og samler, til den yngre steinalder når en bofast livsstil som jordbruksbonde ble det normale. Vi kan trygt si at denne debatten inneholder både høner og egg, men liten enighet om “hva som kom først”. Dette ser for meg ut mer som et psykologisk spørsmål enn noe fagmessig og saklig. Selv betrakter jeg jo fenomenet sivilisasjon som en degenerativ mental sykdom, men for andre er det operative ordet “fremskritt”. Ingen av oss kan si med sikkerhet hvor “sivilisasjon” kommer fra i utgangspunktet, men min forklaring er den som krever færrest bevegelige deler for å stemme: Det handler om fyll. En kult av alkohol. Man er nødt til å være bofast for å få dreis på alkoholproduksjonen. Og uansett hva man pleide å være så vil man bli mindre stødig i både ganglag og tenkning hvis man på vanemessig grunnlag heller i seg betydelige mengder alkohol. Derimot vil det være både til trøst og tilfredsstillelse hvis man tukler med oppgaver tilknyttet planter, jord og husdyr mens man er fyllesyk, som man selvsagt er hele tiden hvis man drikker hele tiden. Alle vet hvordan greia virker. Det tar et par dager å få en hard kule helt ut av nervesystemet igjen. I mellomtiden er det best å holde på med noe som ikke krever skarpe sanser og et stødig håndlag. Det materielle grunnlaget vi må se etter for å bevise hypotesen min er sånt som egner seg for fremstilling av alkoholholdige drikkevarer i ganske stor skala. Dette er forsåvidt i overensstemmelse med “festhypotesen” som tillegges antropologen Brian Hayden, bortsett fra at han fokuserer på de politiske aspektene av festlige arrangementer, mens jeg ser på medisinske årsaksforhold. Selve fenomenet rusmidler er sannsynligvis hvor gammelt som helst, mens fyllefester i stor skala ser ut til å ha en ganske skarpt avtegnet begynnelse, men foreløpig ingen slutt. Menneskehetens livsstil er fortsatt dominert av alkohol — og/eller diverse andre ting som “erstatter” alkoholens sosiale funksjon (selv om det å “drikke sammen” er noe som vanskelig lar seg reprodusere på annet vis).

Våre moderne idèer om religion er litt forkvaklede. Det vanlige er å assosiere det med “de tingene folk tror på” mens hva det egentlig burde handle om er de tingene folk holder hellige. Hvor går grensene deres? Den typen ting. Det viser seg jo til stadighet at “det folk tror på” går ut av vinduet ganske brennkvikt når folk skal bevise hva de er og står for på et praktisk handlingsplan. For tiden virker det vanlig å samle seg i spesielt “hellige rom” for å vise sin respekt for Gud, eller noe, foran resten av forsamlingen som man føler seg på bølgelengde med, men mindre om hva man faktisk gjør, i forhold til seg selv, sin egen kropp og skaperverket forøvrig. Det hjelper lite hvor from man er i forhold til den symbolske tilstanden av tilgjort fyllesyke vi kaller gudsfrykt når man ikke viser selv den mest elementære respekt for den verden man må anta at Gud har skapt hvis man overhodet opererer med fenomenet “Gud” i tekningen sin. (Vi ser for prinsippets skyld bort fra diverse varianter som zoroastrisme, jainisme, gnostisisme, nyplatonisme, og så videre, hvor “verdens ondskap” regnes som et personlig, selvstendig og “aktivt” fenomen som man må forholde seg til.) Økologisk tenkning bør i prinsippet følge som en logisk konsekvens av gudstro, gitt at man lever i en verden som Gud har skapt. Man er jo selv en skapning også. En ganske snål skapning, men ikke desto mindre noe som Gud har laget og plassert her på jorda. Det er uansett vanskelig å ta folks angivelige religiøsitet på alvor når de oppfører seg som djevler. Det er poenget mitt her. Din religion viser seg i hva du holder hellig. Resten er bare prat. Jeg peker nok en gang på det Nietzsche mente med å si at Gud er død. Det handler ikke om ateisme, som strengt tatt er den ærligste måten å forholde seg til religion i vår tid, men om hvor man drar opp grensen mellom det akseptable og det uakseptable. Ateister har i det minste et “rom av frihet” hvor det lar seg gjøre å diskutere etiske elementer under andre auspsier enn “gudsfrykt”. De forstår at de står selv til ansvar for alt de gjør, og at ansvaret ikke handler så mye om hva “Gud” eventuelt må ha gitt beskjed om i den ene eller den andre boken, men om hvordan de forholder seg til omverdenen, miljøet og andre mennesker. Er dette komisk eller tragisk? Jeg vet ikke. Du kan velge selv.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det kortest mulige svaret må være “en jobb man liker” — uansett hva dette betyr på praktisk detaljnivå. Har det noe med penger å gjøre? Bare til en viss grad. I utgangspunktet er jo hele poenget med å jobbe at man tjener penger. Man ville helt sikkert ha gjort ting også hvis man ikke behøvde å tjene penger, men det ville sannsynligvis vært helt andre ting. Hvis man ikke er bundet av prinsippet om lønnsomhet vil man utvikle andre beslutningsmekanismer for hvordan man skal bruke sin levetid. Folk ender uansett alltid opp med et personlig system for å sortere nødvendigheter fra trivialiteter, basert i egne ønsker og behov. Eller interesser om du vil. Du vet. Sånt som man helst driver med på en god dag, uten å bli forstyrret av andre hensyn enn at dette er hva man liker. Det er ikke noe poeng i å stille opp generelle eksempler fordi folk er så forskjellige at vi kommer aldri til å bli ferdig med å skrive liste, men i mitt eget tilfelle ville jeg uansett ha holdt på med å “lage ting” – i håndverksmessig forstand – jåsse rundt i skogen og det ene med det andre, men kanskje med (enda) mindre kommersiell fokus, altså i hvilken grad tingene jeg lager er salgbare. Nyttige kommer de jo uansett til å være.

Imidlertid tror jeg ikke at mitt syn på hva som er “en god jobb” er typisk blant folk, ihvertfall ikke i de såkalte lavtlønnsyrkene. Ingen velger å bruke sin levetid på å vaske i et kontorlandskap eller sette ut hyllevarer på supermarkedet i en virkelighet hvor det å tjene penger ikke er det fremste av alle motiverende prinsipper. Ikke desto mindre ville de ha gjort noe. Det er ekstremt unaturlig for mennesker å ikke ha lyst til noe, å bare ville være hjemme og sove mest mulig, eller i prinsippet en “fangetilværelse” hvor alt handler om distraksjoner mens man venter på at tiden skal gå. Jeg vil karakterisere det som et psykiatrisk syndrom. En livsstilssykdom i samme kategori som fedme. Selvsagt har vi alle ulike disposisjoner i de fleste målbare retninger, men eksistensiell defaitisme er noe innlært. Det er ikke et naturtalent. “Lysten til å gjøre ting” er jo kodet inn i selve menneskekroppens struktur, i det aller minste i form av nysgjerrighet og trangen til å utforske omgivelsene. “Virkelyst” er et ord folk ofte bruker når det klør i fingrene og brenner i ræva; man har bare lyst til å sette i gang med et eller annet — og det er først og fremst denne artsegenskaper som gjør at jeg kaller oss tukleaper. Bare se på småbarna. Alt handler om å tukle med det de finner. De behøver ikke verken mål eller mening. Det skjer helt naturlig. (Hvilket selvsagt er årsaken til at vi har fenomenet barnesikring for diverse ting som befinner seg i småbarnas arbeidshøyde.) Dette er så å si selve motoren i “det menneskelige”. Siden baller det på seg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Filosofisk sett er det et dybdeproblem når samfunnet utdanner flere advokater enn ingeniører. La oss kalle det dekadanse. Jeg mener ikke spesifikt akkurat de to yrkene, men de fungerer bra som metaforer for problemstillingen. Vi kan for eksempel også si at flere akademikere enn håndverkere representerer det samme fenomenet. Fra min egen tid i jyplingalderen husker jeg at “en god jobb” var assosiert med “mere utdannelse” nesten i en hvilken som helst retning. Jeg antar det er slik ennå. Hva er forholdstallet mellom murere og psykologer? Det vet jeg ikke, men jeg vet at folk henvender seg til disse to yrkene for å kjøpe tjenestene deres med forskjellige grader av desperasjon. For å vende tilbake til der vi startet: Det at man må ha en advokat betyr noe helt annet enn det at man må ha en snekker. Begge deler handler i utgangspunktet om noe slags “trøbbel” men på ulikt grunnlag og innenfor vesensforskjellige strategiske rammebetingelser. Hvorfor er det så mange som tror det er en “god jobb” å være advokat? Folk reagerer jo typisk forskjellig overfor unge mennesker som sier de studerer jus enn hvis de presenterer seg som lærling i en håndverksbedrift. Hva eksakt er det som gjør advokater mer respektable? Jeg tror vi er nødt til å se litt på noen svært gamle fordommer om hva som er fint folk og hvordan dette fungerer. Noe av det mest komiske med Marx er hans åpenbare forakt for landbruk, og da særlig de som “lever fra hånd til munn” i henhold til selvbergingsprinsippet. Marxisme fungerer bare i en kontekst av modernitet. Også nyliberalismens fremste åndelige guru og leder – Friedrich Hayek – er fundamentalt opptatt av “friheten” som ligger i å være en markedsaktør, om enn på aller laveste nivå, det vil si at man ikke har annet å selge enn arbeidskraft. Hierarkisk sett er jo dette bånn i bøtta. Du vet. Når man bare må ta det man kan få. Det er ikke mange jobber å velge mellom — og penger må man uansett ha. Tanken er sannsynligvis at mer utdannelse vil gi flere – og bedre – valgmuligheter.

Etter hva jeg hører kan man tjene helt absurde beløp som fisker nå i våre dager, selv om “en jævla fisker” fortsatt er et skjellsord som gir en slags mening blant folk. Jeg tror det er meningen å henvise til at yrket ikke er sofistikert nok, uansett hvor mye penger de eventuelt håver inn på virksomheten. Fine yrker får deg ikke til å svette. De er ikke skitne eller farlige. Man behøver ikke å forholde seg til materie. Fine yrker har et åndelig element ved seg. Kompetansekravene er først og fremst intellektuelle av natur. Man behersker sin verden ved hjelp av “styringsverktøy” som i beste fall bare handler om bokholderi. I verste fall er det meningsløst fordyrende babbel som ingen tjener noe på, bortsett fra akkurat de som jobber med å notere kruseduller på det lille skjemaet sitt. Generelt sett kan vi si at hva som er “viktige jobber” har nøye sammenheng med hva som er normalt i samfunnet; til forskjell fra hva som er naturlig. (Disse to henger jo ikke alltid godt sammen.) For eksempel fikk vi en interessant perspektivforskyvning under pandemien, da alle de normale “samfunnshjulene” ble skåret ned til det aller mest essensielle; altså renovasjon, helsefag, matvareforsyning og så videre. Alle andre måtte holde seg hjemme. Dette kom ikke som noen overraskelse for meg. Jeg har ingen illusjoner sånn sett. Imidlertid tror jeg dette medførte litt tdeologisk åndenød på den politiske høyresiden, hvor det å systematisk utnytte andre folk er det gjeveste de vet. Ingen kan være mer respektable enn de rike. Selve det at de har mye penger betyr jo at de “har gjort noe riktig” slik at markedet har belønnet dem. Halleluja. Den beste puddingen er den de fleste vil ha. Etterspørsel er beviset. For de som har slik legning var nedstengningen av samfunnet det største overgrepet mot frihet de noensinne har opplevd i sin levetid, ihvertfall i henhold til de kriteriene de bruker for å definere begrepet frihet; altså uhindret adgang til markedet. Derfor er det fortsatt en “snakkis” i slike miljøer. Fascisme støttes først og fremst – nå som for hundre år siden – blant de som bare befinner seg en generasjon eller to unna det å være den aller “laveste” form for arbeiderklasse, eventuelt bønder og fiskere. Mange har lagt ned mye slit for at barna deres skal kunne få utdannelse, gode jobber og det ene med det andre. De har noen slags genetisk hukommelse som trigger dem i forhold til begrepet fattigdom. De forbinder det med folk som må ta de verste jobbene som finnes fordi dette er alt de kan få. Det er ikke sant at fascisme utgår fra arbeiderklassen, selv om opplegget ikke kan fungere uten deres støtte. Det er småborgerne som først og fremst føler at de har noe å tape på “sosialisme”, fordi de har kjempet hardest for å klatre på rangstigen. Eller altså kort fortalt, de som i praksis selv er arbeiderklasse – ikke minst fordi de fortsatt står i lønnsarbeid – men de føler det ikke slik. De er jo middelklasse nå.

Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som vanlig er det håpløst å diskutere smak – folk liker det de liker, enten man “forstår” det eller ikke – men for min egen del vil jeg si at det maleriet vi ser avbildet ovenfor er en sann representasjon av konseptet dårlig smak, uansett hva det er de prøver å si. Det er liksom litt for mye av alt. Bløtkake med sukker på, hvis du skjønner hva jeg mener. Frihetsstatuen i New York er allerede et internasjonalt velkjent symbol for frihet, inspirasjon og håp – sitert fra anleggets eget nettsted – men kanskje på en litt 1800-talls måte. Jeg vet ikke hva slags sjelsliv man eventuelt må ha for å henge noe sånt på veggen sin, men jeg ville definitivt ha rygget et par skritt bakover i forhold til dem. Det ser ikke bra ut, enten det er ment som “dekorasjon” eller det er meningen at det skal si noe om vedkommendes moralske idealer. Noe er uansett galt med dem. Forhåpentligvis er det bare sviktende estetisk dømmekraft, men det kan også være noe parareligiøst.

Komikeren Graucho Marx er blant annet berømt for sitatet om at han ville ikke ha vært medlem av noen klubb som tar inn sånne typer som ham. Jeg er omtrent der i mitt syn på politikk og politikere: De må ha høyere moral enn meg selv for å være troverdige. De kan ikke være bare en kjeltring som vet å sno seg i forhold til sine egne interesser. Alle kan jo få til såpass, og de fleste legger seg da også på en linje som for det meste setter egeninteressen foran alle andre hensyn. Av og til legger folk mer vekt på prinsipielle elementer i bildet, men sjelden på bekostning av sin egen vinning. Det er litt uklart hvor grensene går, men en profesjonell innstilling påbyr at man sier opp hvis man føler at jobbens krav kommer i konflikt med den livsstilen man ellers ønsker å ha. Er dette kontroversielt? Jeg synes ikke det er urimelig å forvente en høyere etisk standard hos de som søker maktstillinger i samfunnet enn hva en gjennomsnittsperson slipper unna med. Dette handler ikke om hvor loven trekker opp grensene, men om normal skikk og bruk, sunn politisk dømmekraft, og det ene med det andre. Generelt sett er det jo slik innenfor politikken at hvis noe ikke ser bra ut, så er det heller ikke bra. Du vet. “Frynsegoder” og den typen ting. Reiseregninger og alskens refusjonskrav. Ferieopplevelser, hotellopphold, dyre gaver og denslags.

Sett i lys av dette er det vanskelig å forstå hva britiske Labour (Arbeiderpartiet) generelt – og lederen Keir Starmer spesielt – tenker på når de tilsynelatende ukritisk aksepterer diverse “gaver” fra rikfolk, donorer, næringsinteresser og så videre. Når de så siden blir konfrontert med dette virker det ikke som om de skjønner hvorfor ting blir “misforstått” ute i befolkningen. De har jo ikke gjort noe ulovlig. Alt har blitt registrert og deklarert på alle de behørige skjema — hvilket selvsagt er grunnen til at saken er offentlig kjent. De føler ikke at de har gjort noe galt. De har bare benyttet seg av noen fine tilbud. De har verken gitt eller lovet noen “gjenytelser” for all gavmildheten. Hva skal man tenke om dette? Alle har sikkert en politisk blindsone, men det blir kanskje litt drøyt å oppbevare livsstilen sin akkurat der. Bør statsministeren være en moteløve? Jeg vet lite om hva slags subtile hersketeknikker som ligger i klessnitt og merkevarefremsyning blant “samfunnstoppene” men jeg vet at det er fjollete. De mottar jo ellers en såpass høy lønn at de bør ha nok til mat, klær og en rimelig bra bolig; så hva handler “resten” om? Storbritannia er litt ute og sykler med nasjonaløkonomien sin, og har grovt sett levd med “innskrenkninger” over hele linja helt siden året 2008, da de tok et stort løft med å betale alle finansinstitusjonene sine ut av den fiskale dyregrava de hadde havnet i. Britene stemte inn Labour fordi de ønsker seg ut av klemma. Toryene har i det store og hele kjørt landet fullstendig på trynet ned i grøfta, eller hva man skal si, det er vanskelig å finne sterke nok ord for hvor galt alt har blitt. Ingen er forbauset over at økonomien er dårlig, det er bare uenighet om hvem som skal betale for ryddejobben. Skal offentlige tjenester bygges enda mere ned eller er det på tide å skattlegge de som har tjent penger mens alle andre har måttet stramme inn? Valgresultatet sier noe. Hva er rimelig å forvente av sosialdemokrater? Det er litt uklart, men hvis ikke de tør å ta harde grep overfor urettferdige samfunnsforhold, hvem skal man så gi den politiske makten til?

Demagoger henvender seg alltid til hat, frykt og misnøye. Generell fremtidsangst er svære greier nå for tiden, med nesten like mye politisk sprengkraft som Den kalde krigen hadde i sine velmaktsdager. Vi har jo hatt både krig, pest, hungersnød, terrorisme og naturkatastrofer nok for et helt århundre bare siden år 2000, og det er ennå langt igjen til vi kan si noe rimelig sikkert om hva 2100-tallet vil bringe, bortsett fra at prognosene ikke er gode. For tiden klarer ikke folk engang å bli enige om hvordan virkeligheten fungerer. Dette er utgangspunktet. Vi er i en myr og hopper fra tue til tue, men det er vondt å ta sats fra sviktende grunn så det blir både tryning og plasking underveis. Problemet er etter min mening fullstendig fette åpenbart: Aldri før har så mange prøvd å livnære seg på arbeidet til så få. Visste du for eksempel at det nå finnes en jobb som heter kraftmarkedsanalytiker? Tenk over saken. Hvordan finansierer man en sånn stilling? Hvor får de pengene fra? Hele opplegget er bare bløff. Et pyramidespill. Folk trikser og mikser med tall og papirer — ikke ulikt den gamle svindelen på gatenivå hvor noen flytter rundt på tre kopper oppå en bordplate og èn av dem skjuler en liten ball, men det er aldri den du satser på. Det er ikke et spill som foregår, men et opplegg som handler om å loppe deg for mest mulig penger mens du fortsatt tror at du har en vinnersjanse. Jeg så et intervju med noen som kalte seg livsstilsinfluenser (på engelsk) og som har et par hundre tusen følgere på nettet. Nok til at de lever av å reise rundt til diverse interessante steder og snakke om inntrykkene sine. Poenget er at de er en såkalt digital nomade som har en plattform på nettet og dette er hele greia. Jeg antar at “innholdsprodusent” er den formelle tittelen, men det handler uansett om reklamepenger. Alle som driver med dette snakker mye om monetisering – eller rettere sagt det motsatte, altså når kanalen deres taper inntekter fordi de velger et sensitivt tema, en kontroversiell vinkling, eller noe – men dette er egentlig den eneste “redaksjonelle” styringsmekanismen de forholder seg til. De får ikke betaling – ihvertfall ikke på den måten (andre løsninger finnes) – hvis innholdet deres er for edgy for plattformens ultimate årsak til å eksistere: At noen tjener penger på opplegget. De digitale nomadene har uansett vansker for å forstå hvorfor de plutselig har blitt så upopulære i Portugal, Spania og andre land som har rykte for å være “billige”. De bringer jo penger. De betaler for seg. De kjøper ting. De går på restaurant. Hva mer kan folk forlange av dem? Problemet er at de driver opp prisene i boligmarkedet.

Nylig var jeg i Oslo, på hjemmebesøk hos en gammel venn. De betaler litt i overkant av tyve tusen hver måned for boligen sin, når stort og smått er regnet inn. Den har riktignok en ganske fin balkong, sett i forhold til hva man typisk betaler for en bra utsikt i Oslo, har økt ganske mye i takstverdi siden kjøpsdatoen og så videre, men det er uansett mye å betale fra måned til måned etter min smak. Alt for mye. Faktisk mer enn åtti prosent av den netto inntekten min, ergo uaktuelt å ta på seg som fast utgift. Herregud. Selvsagt ser jeg argumentet med at man bygger opp verdier og det ene med det andre, men det er ikke desto mindre galskap i mine øyne å bruke mer enn halve lønna på å betale for boligen fra måned til måned. Verdistigning er bare et teoretisk konsept frem til det blir aktuelt å selge. I mellomtiden skal man jo leve av de pengene man har der og da. Som alle vet er det noe som heter å spare seg til fant, som i praksis handler om å aldri ha råd til noe fordi man har noe hengende på horisonten, som for eksempel det smarte sjakktrekket det en gang vil være å selge den boligen som man har investert så mye tid og penger i. Når eksakt det skal skje? Nei, si det. For øyeblikket lønner det seg å sitte på eiendommen. Den fungerer jo også som bolig, selv om den har noen slags hemmelig Supermann-identitet som “investeringsobjekt”. Hva koster det å leie noe i Oslo for tiden? Definitivt mye mer enn det er verd, hvis man ikke av mystiske årsaker er heldig med noe man finner. Imidlertid fremstår det som lite sannsynlig at man ender med under halve inntekten i boligutgifter hvis man er nødt til å bo der. Sånn sett ligner Oslo på diverse andre europèiske byer av en viss størrelse. Det er rett og slett for dyrt å bo der, slik at man ender som pendler. Man drar til byen for å jobbe men overlater den ellers til turistene og de høyt lønnede. En times reisetid hver vei er på ingen måte uvanlig. Såpass må man regne med for å få boligprisene ned i noe man kan leve komfortabelt med. Eller man kan velge å bo i kollektiv. Dele med to-tre andre som heller ikke har råd til noe anstendig på egen hånd. Hva med hybelhus? Brakkerigg? Verden har forandret seg mye i min levetid. Vi har kommet til et punkt hvor det i praksis ikke lenger finnes noe leiemarked for boliger. Alle skal eie nå for tiden, men inngangsbilletten er høy.

Hvor i Norge kan man realistisk regne med å få kjøpt en bolig for under en million? Eller leie noe for under 7-8000 i måneden? Det virker som om man uansett blir “flådd” etter alle kunstens regler, på et boligmarked som er fullstendig ute av kontroll. Presset i retning av noen slags dyr avtale er betydelig. Det finnes en høy ende hvor man må betale det hvite ut av øyet, men det finnes også en lav ende som typisk består av kommunale utleieobjekter beregnet på trygdesystemets adelsstand: De behovsutprøvde — som i praksis betyr de det er uråd å hensette noe sted i det nasjonaløkonomiske hamsterhjulet fordi de genererer flere utgifter enn inntekter og “alt har vært prøvd”. Uføre, syke, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, diverse gammelfattige og så videre. Filleproletariatet. Det finnes diverse institusjoner for denslags spredt rundt omkring i landet, men det er ikke noe bra sted å havne. Størst blant denne gruppen er minstepensjonister, særlig de som har behov for medisinsk oppfølging, hjemmehjelp og så videre. Mange av dem har riktignok egen bolig, men for andre er “omsorgsbolig” det eneste alternativet. Jeg vet ingenting om hvordan dette spiller seg ut i praksis, men jeg vet at det finnes en hel egen verden av omsorg, eller forsorg som man sa om “sosialhjelp” i de gode gamle dager, som ikke fungerer etter markedsliberalistiske prinsipper. Det er en helt egen “sone” hvor samfunnet oppbevarer de individene som ikke fungerer. Alle vet at det er sånn. Hensikten min er ikke å “mene” noe om dette. Alle samfunn har alltid hatt et opplegg for å ta seg av de som ikke klarer seg på egen hånd. Hvordan det fungerer er ikke poenget her. Det jeg peker på er det finnes ikke egentlig noe terreng mellom disse to ytterlighetene. Enten er man prisgitt markedskreftenes frie spill – eller hva vi skal kalle det – eller så blir man satt under et omsorgsregime administrert av NAV. Det finnes ikke noe eget segment innenfor norsk boligpolitikk som sikrer nordmenn adgang til prisregulerte utleieboliger, særlig ikke der hvor de trenges mest. Dette er et politisk valg. Det har ikke blitt sånn av seg selv. Det handler kort sagt om nyliberalisme. Eller kort fortalt; om “markedets” evne til å fungere som er trakt og et gjennomløp for menneskelig trang til livsutfoldelse.

Etter gjentatte oppfordringer har jeg til sist sett på noe av Thomas Seltzers serie UXA, og det første jeg tenker er at hvis han er så jævla glad i denne greia, hvorfor kaster han bort tiden sin i Norge? Jeg er en veldig sterk Turboneger-fan, i den forstand at jeg har vært med dem fra første stund, særlig mens de var upopulære, men jeg har aldri likt den “amerikanske” greia deres, som jeg idrntifiserer med Happy-Tom, som også er kjent som Tom of Norway, ikke uten sideblikk til en viss finsk pornografisk artist fra en tid som aldri kommer tilbake, det vil altså si Thomas Seltzer og hans mentalt forstyrrede tanker om hva som er godt og ondt i denne verden. Personlig ser jeg ikke noe som er bra med USA, men det skyldes kanskje at jeg starter på 1400-tallet når jeg bedømmer saken, og det er sterkt farget av min personlige preferanse for å la folk være i fred dersom dette er hva de ønsker. USA er en eneste stor og stygg perversjon, fra begynnelse til slutt. De har ingenting. Intet av noen som helst slags verdi, uansett hva slags vinkel man studerer det under. USA er rett og slett en menneskelig kloakk. Det verste av alt vi – menneskeheten som art – noensinne har vært er ubskjedent samlet i Amerika. Dette er siste reis. Undergangen. Det går ikke an å redde menneskeheten som art etter hva de har gjort med seg selv og mot hverandre i og med grunnleggelsen av USA. Hvorfor sier jeg dette? Er jeg ikke bare negativ? Jovisst er jeg det, men det er av god grunn, i den grad jeg overhodet behøver noen grunn. Jeg hater USA og alt hva de står for, alle deres innbyggere og tilhengere, uten filter. Noen ganger sier jeg at det verste som har skjedd verden er de kristne og hele greia deres, men selv de blekner i forhold til USA. Hvor dum er det mulig å bli? Dette er svaret. Du kan se det hver dag i USA, både i hvordan folk er og oppfører seg og hvordan staten fungerer som en knuser av all menneskelig anstendighet overalt. Jeg har overhodet intet positivt å si om USA som ikke er veldig generelt og også omfatter stort sett resten av verden. I menneskehetens historie representerer denne staten det verste av oss alle. Det verste av alt vi noensinne kunne ha blitt. Det verste av alt vi faktisk er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Ihvertfall ikke ved å reise rundt som en annen “blond bimbo” og hyle entusiastisk hver gang man ser et neonskilt. Herregud. Hva er det denne perverse mannen vil? Thomas Selzer representerer ikke Norge og ihvertfall ikke norske rockere. Han skal ha respekt for det han har fått til med Turboneger — men han skal ha det motsatte for alt det andre. For en dust.

Man kan merke at æljakta nærmer seg på antallet individer som kler seg moteriktig i forhold til fenomenet. Det tetner. Spenningen i lufta kommer samtidig med norske epler på billigsalg og fårikålkjøtt i tilbudsdisken. Som vanlig er det største veddemålet dette med snø. Kommer den før, etter eller under elgsesongen? Det anbefales på generelt grunnlag å være forsiktig med å diskutere temaet ulv i dette nabolaget, men enda mindre å kritisere jakta. Herregud. Det er bent frem suicidalt. Ingen her liker å ta imot livsstilsinstrukser fra evneveike byfolk. Det gjelder alltid og i enhver sammenheng, men særlig når det kommer til å drepe dyr. Vet du om en god måte? En human måte? Drap er drap uansett hvordan du prøver å pakke det inn i bortforklaringer. “Human avliving” er en selvmotsigelse. Drap er alltid noe personlig. I de tilfeller når det ikke er personlig så er det heller ikke humant. Kjøttproduksjon er et inhumant konsept, men ikke desto mindre noe et flertall av den norske befolkningen baserer sin ernæring i: Industriell fremstilling av kjøttprodukter, som regel pakket i plast, lagt ut for salg i butikken. Det hele er svært upersonlig. Det legges ikke opp til at folk skal reflektere over hvordan kjøttdeigen fremstilles.

For elgjegerne er jakta noe dypt personlig. Denne sesongen er sannsynligvis den minst effektive innenfor arbeidslivet i de kommunene hvor folk typisk deltar i opplegget — pluss at det kommer byfolk som kjøper seg inn. Halve arbeidsstokken tar en ukes ferie eller to. Dette må man regne med, noe de da også gjør. Ingen starter opp noen særlig krevende greier mens jakta varer. Ting humper og går, men bare så vidt. Den enkleste forklaringen for dette er tradisjon. Folk har jaktet på elg i disse traktene like lenge som folk overhodet har bodd her, det vil si fra og med det vi kaller steinalderen. Bare klær og våpen har forandret seg. Hvorfor de går på jakt er som å spørre dem hvorfor de lever. Kanskje kan de komme opp med noe slags svar, men ingen føler at de behøver å svare på sånne spørsmål. I denne saken gjelder definitivt den klassiske dynamikken: Hvis vi må forklare det for deg så kommer du ikke til å forstå det. Årsakene er ikke intellektuelle og lar seg bare i en svært begrenset grad formulere og tilpasse til en abstrakt samtale. Enten vet du hvordan det føles å være på jakt eller så vet du ikke. Hva får de ut av det? Det er som å spørre hvorfor folk puler. Hvorfor? Tja, si det. Det bare er sånn. Ingen går på jakt av logiske årsaker. Spenningen er sannsynligvis det viktigste elementet for de fleste, men det er også noe med hvor maten din kommer fra. Det man selv har jaktet, fanget, fisket, funnet, dyrket eller på andre måter skaffet på egen hånd gir jo en annen form for tilfredsstillelse.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

De færreste lever imidlertid kun av bushmeat i Norge. Det vanligste er at selve matutbyttet av jakta er “noe” men det utgjør ingen betydelig del av kostholdet. La oss si det er en typisk sesongvare, i likhet med fårikålkjøttet og eplene. Norske epler er i det store og hele ute av den daglige handel før jula kommer, som for noen betyr elgstek som julemiddag. Yr.no spår at blågradene begynner denne uka der jeg bor, så da passer det at jeg er ferdig med å stable opp denne vinterens vedforsyning; seks kubikk med bjørk innkjøpt fra en av de lokale bøndene. Han kom og tippet det på gårdsplassen i forrige uke. Siden har det vært en jobb for Herr Trillebår, ikke helt uten sutring fra ryggmuskulaturen, men jeg ble da ferdig etterhvert. Som nevnt er det mye jeger chic mote ute i sirkulasjon nå. Hvis man ikke visste hva som foregikk ville man kanskje mistenke at det er mange “militante” på dette stedet, men de har altså bare pyntet seg før høstens vakreste eventyr. Jeg vet ikke om ordet “jakt” kanskje burde skiftes ut med ritualdrap av elg. Du vet. Sånn som tyrefekting. For jeg strever med å komme på noe jeg har hørt om jaktlag som har hatt bomtur, ihvertfall i nyere tid. Det er mye elg der ute. Det vanlige er at lagene tar ut den kvoten de har, ganske tidlig også. Folk rekker knapt å tilpasse seg en provisorisk tilværelse i de shabby jaktkoiene som ellers aldri blir brukt til noe. Rydde opp, vaske ut, fyre i ovnen. Fire mann i køyeseng på tolv kvadrat. Utedo og vann i bekken. Selvsagt ingen strøm. Lykke til. Det er begrenset hvor lenge man synes sånt er noe stas, men det rå og primitive har sin appell for en liten stund. Ingen mobilsignaler kan nå oss her. Går det an for noe moderne menneske å komme tettere innpå “livsfølelsen” hos alle jegere som noensinne har vanket i disse traktene?

Ordet matador betyr egentlig “drapsmann” på spansk. Den som dreper, for eksempel oksen under en oppvisning av tyrefekting. Eventuelt han som feller elgen med et – forhåpentligvis – velrettet skudd med rifla si. Kikkertsikte har de sikkert også. Det er jo meningen at dyret skal dø. Dette er ingen lek. Jeg føler meg ikke bekvem med ordet sport heller. Du vet. Sånn som i ordsammenstillingen “sportsfiske”. Hvis du ikke har tenkt å spise den fisken du fanger er det jo bare dyreplageri. Hva slags pervo synes det er stas å dra fisken på land og siden kaste den ut igjen? Herregud. Folk er fæle dyr. Imidlertid er vi ikke rovdyr selv om mange har sånne fantasier. Teknisk sett er vi åtseletere. For det er jo ikke særlig mange byttedyr vi klarer å overmanne med bare nevene. Vi jakter ikke sånn som rovdyr gjør. Drepingen er en teknisk løsning som setter oss opp med et åtsel, som vi ellers måtte ha stjålet fra ulver, løver eller noe. Si for eksempel etter å ha jaget dem vekk ved hjelp av ild. Visse individer kan noen triks som å fange fisk med bare hendene, men selv ikke de ville kunne leve av dette i lengden. Mennesker er ganske hjelpeløse uten alle redskapene sine. Hvor lenge har ting vært sånn? Like lenge som mennesker har eksistert, det vil si i minst to millioner år — og det er vanskelig å si hva som var vanlig i enda eldre tider. Skapninger som har gått oppreist på sine to bein er beviselig et minst fem til syv millioner år gammelt fenomen — hvilket i praksis betyr at de har hatt hendene fri til å tukle med det de finner like lenge. Vi antar at det er slik intelligens har oppstått. Som en funksjon av koordinering mellom øye og hånd. Alle menneskenes kunster har fokus på dette forholdet. Ingen får til å drepe en elg uten at de har god styring på både øyne og hender, uansett hva de ellers er bevæpnet med.

Ordet avliving – eller rettere sagt det kognitive universet av mening som det eksisterer innenfor – røper noe dypt skismatisk i vår natur. Vi er åtseletende aper og oppfører oss akkurat sånn, men vi tror – eller rettere sagt vi klamrer oss til fantasien om – at vi er en englelignende form for høyerestående skapninger med kreative superkrefter og nok ekeskutiv makt til å forme verden i vårt eget bilde. I dagligtale kalles dette bare å beherske naturen, være skapningens herre og det ene med det andre. Selvsagt bare evneveikt vås, men mange tror på sånt i fullt alvor, selv om alle kan se at mesteparten av alt menneskeheten noensinne har laget er hovedsaklig til skade. Stygt er det også. Tragedien med det hele er at vi kan bedre, men vi vil ikke. Vi vil være siviliserte mennesker, som i praksis betyr at vi stiller oss i en konfliktposisjon i forhold til naturen, eller “resten av skaperverket” om du vil. Naturen er jo skitten, brutal og fundamentalt uforutsigbar. Når vi snakker om “naturens orden” så mener vi ikke et sett med lovmessige regulariteter, men et spill om statistisk sannsynlighet som ligner på relativistisk hydrodynamikk. (Slå det opp.) Livet er en naturhendelse som bare i begrenset grad lar seg styre. Vi kan for eksempel ikke selv velge hva vi skal spise – eller om vi skal spise i det hele tatt – vi behøver visse næringsstoffer for å vedlikeholde en rimelig sunn helsetilstand, og vi behøver dem hver dag. Vi behøver også tarmbevegelser. Det er like viktig at tarmene forblir aktive som at hjertet fortsetter å slå. For tiden har vi et opplegg for distribusjon av matvarer som fungerer i henhold til nyliberalistisk mystikk. Prissetting skjer i henhold til markedets frie spill innenfor en horisont av konkurranse. Supermarkedene har en tendens til å følge hverandre, selv når det er “kampanje” for noe. Det kan svinge med noen kroner, men man vil ikke finne noen dramatiske prisforskjeller mellom kjedene. Man finner stort sett de samme varegruppene innenfor det samme prisområdet. Dette er normalt. Vi er vant til at ting er slik. Vi er vant til å kjøpe plastinnpakkede kjøttprodukter – både ferskt og frossent – på vårt nærmeste supermarked — som for min egen del betyr noen minutter å kjøre, eller omtrent en halvtime å gå. Som alle skjønner blir det mest til at jeg kjører. Det er jo akkurat  litt i lengste laget for fotturisme.

Hva er meningen med livet for en okse? Selv har de neppe noen oppfatning om saken. De bare gjør som kroppen deres befaler, så får det ellers gå som det går. De fleste oksene i verden er oppdrettsdyr. Planen er å drepe dem, skjære opp liket, pakke delene i plast og sende det ut i butikkene. Vi har ingen annen plan for disse dyrene. Livet deres handler om kjøttproduksjon. I den grad vi har noe vilt storfè i Norge så er dette elgen, som i størrelse ligner en litt langbeint ku. Jeg vet ikke om det forekommer oppdrett av elg, men jeg tror ikke det. Kanskje har svenskene noe? Jeg vet ikke. Det er ikke viktig. Det terrenget elgen typisk bebor her i Østerdalen er teknisk sett furuplantasjer, det finnes ikke mye villskog og enda mindre “gammelskog”. Dyrene er allerede i et “frittgående oppdrettssituasjon” under et regime av bestandkontroll, med noe tilløp til vinterforing noen steder. Noen dyr går med på grunn av tog og veitrafikk, mens andre blir tatt av ulv, men det er først og fremst under æljakta at det foregår noen storstilt og organisert dreping av elg. Imidlertid er det ingen som får ta ut så mange dyr de vil. Det finnes et kvotesystem, og når kvota er full så er den full. Alt ut over dette regnes som tyvslakt og sånt er lite populært. Det forekommer sikkert men det er ikke vanlig. Opplegget handler jo ikke først og fremst om mat, men om “sport”, ihvertfall for de tilreisende som kjøper seg inn i et jaktlag. For de lokale er det sannsynligvis bedre å si at det er et “livsstilsspørsmål” og la det bli med dette. Mer presise definisjoner er ikke nødvendig. Folk bare trekker på skuldrene hvis man spør etter en forklaring av fenomenet elgjakt. Det bare er sånn. Dyrevelferd for elg består i at man lar dem være i fred resten av året. For andre dyr gjelder andre regler. Uansett har mennesket et litt problematisk forhold til de andre dyra, kanskje til og med til oss selv. Vi lever jo innenfor en virkelighetsoppfatning hvor ting defineres ut ifra hva de koster. De fleste har ganske sikkert en ryggmargsrefleks i forhold til hva matvarene deres skal/bør koste, med nokså distinkte smertegrenser. Fårikålkjøtt skal ikke koste 500 kroner kiloen, liksom, mens dette virker som en fornuftig pris for elgstek. Hvor kommer maten vår fra? Dette burde være et av livets viktigste spørsmål, men det er vanlig å forholde seg til det på en nærmest drømmeaktig måte. Folk har ikke typisk “lange tanker” om sitt eget kostholdsregime. Det er stort sett basert i hva man kan finne i butikken. Og hvis butikken en dag stenger? Da har man ingen plan. Kanskje har staten og sivilforsvaret noen beredskapsplaner, men ikke “folk flest”.