APECALYPSO

Hvordan andre forholder seg til dette får være deres sak, men jeg har utviklet litt ekstra skepsis til “Fake News” siden vi fikk internettet, og da mener jeg ikke bare nå i de senere årene, med deepfake og alt det der. Jeg mener helt siden nettet var en nyhet. Saken er jo at hvem som helst kan si hva som helst – noe de også ofte gjør – og siden har vi ikke noe annet enn ord og løse rykter som flyr rundt omkring. Selv er jeg temmelig analfabet med computere, men så vidt jeg forstår er det ikke nødvendig med noen særlig teknisk ekspertise for å lage til en ganske imponerende utseende nettside og kalle det for eksempel World News eller noe annet pretensiøst sludder, selv om det bare er en “kjøkkenoperasjon” som noen driver på hobbybasis hjemmefra. Siden kommer det besøkende til nettstedet og de har kanskje dårlig kritisk sans, eller de er late, eller hva som helst annet, poenget er at de siterer en tvilsom kilde som de tror er en seriøs nyhetskanal, ofte fordi “historien er god” og de ønsker å tro på det som blir sagt. Snart oppstår et rykte som det senere er vanskelig å spore tilbake til sin opprinnelse — og dermed har vi det gående. Det ligger jo ofte en viss status i å være tidlig på banen med den typen historier som “alle snakker om” før uka er omme. Derfor går det som det går.

Tommelfingerregelen for “vitenskapelig” skepsis er at jo drøyere påstander folk kommer med, jo bedre bevis må du kreve av dem. Nettstedet YouTube har etterhvert blitt tjokk fullt av 5-10 minutter lange videoer som foregir å presentere alskens “sensasjoner” men det eneste de er ute etter at at folk skal klikke på linken sånn at de får opp tallene sine i forhold til hva enn det er som kan til at de tjener penger på YouTube. Det virker ikke som noen egentlig vet hva “algoritmen” går etter, men alle ber deg jo klikke både her og der, abonnere på kanalen deres og det ene med det andre. Jeg har imidlertid sluttet å abonnere, eller ihvertfall sluttet å ta til meg nye abonnementer, med mindre de er band eller plateselskap. Det blir ikke aktuelt å gi bort noe som helst gratis til en “politisk synsekanal” for å si det slik. Det er jo ikke mitt jævla problem hvordan de skal finansiere livsoppholdet sitt — og hvis de blir for insisterende tar jeg bare og blokkerer dem. Snipp snapp snute, du er ute. Nema problema. Det er mange år siden jeg sluttet å følge BBC, CNN og sånne “legacy media” uansett hva slags rykte de eventuelt hadde før de havnet på nettet. De eneste jeg følger nå er “uavhengige journalister” som gjør hele jobben selv, uten noen flashete effekter og hornorkester. Dette er mer krevende i forhold til kildekritikken men det er også ærligere i forhold til sak. Jeg liker ikke sånne som har “en tydelig profil” og som åpenbart driver med dette som en jobb, fordi det er sånn de tjener penger eller noe. Kort sagt: Vi befinner oss i amatørenes tidsalder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du kan forsåvidt se hvor seriøse folk er på hva slags type påstander de kommer med. For eksempel så jeg noe – som jeg ikke klikket på – med overskriften Russland sier det vil være bra for verden hvis det blir borgerkrig i USA. Jeg bare himler med øynene. Hva eksakt mener de med “Russland” og hvorfor skulle de si noe sånt? Dette er bare clickbait. Det skulle forsåvidt ikke forbause meg om noen slags russisk politiker på høyt nivå har sagt noe sånt, men hva så? Som alle vet er jo også det norske stortinget fullt av folk som ikke alltid tenker før de snakker. Den typen nyheter jeg ser etter på bakkenivå handler ikke om “det sensasjonelle” men om nøktern informasjon presentert av observatører i første linje. Du vet. Sånne som tar alle mulige slags forbehold før de kommer til poenget. Forsåvidt det samme som også proffe nyhetskanaler ser etter, fordi det er jo slik de skaffer mesteparten av materialet sitt. Noe kommer selvsagt fra “utsendte medarbeidere” men de viktige tingene har en tendens til å være tips fra publikum og folk som tilfeldigvis var på et sted når noe skjedde. Det er sånn man havner i forkant av nyhetsbildet. Noen dager senere vet jo alle alt om det som hendte. Uansett, det er for mye uærlighet i de store nyhetskanalene. Da mener jeg ikke at de direkte lyver, men at de har eiere som har interesser og dette perverterer selve journalistikken. Ting blir “tendensiøse” hvis du skjønner hva jeg mener.

Vi avslutter med en søt polsk sang om den religiøse lengselen etter kunnskap.

Da jeg var liten var jeg veldig opptatt av fisking. Jeg tilbrakte mye tid med å dra på fisketur både hithen og dithen, med og uten overnatting. Imidlertid skal jeg ikke skrive om selve temaet. Jeg har jo ikke vært “ivrig sportsfisker” på mange tiår. Det som skal nevnes er hvordan jeg tilnærmet meg “det å fiske” som illustrerer hvordan jeg typisk tilnærmer meg også alt annet i dette livet: Litt overdrevent, kan du si. For meg virket det fullstendig opplagt at jeg ikke bare skulle beherske den vanskeligste metoden for fiske – du kan selv undersøke hva “fluefisking” betyr hvis du ikke allerede vet det – men også gå så dypt inn i alle detaljene at jeg lærte meg å binde mine egne fluer. Hva er dette? Håndverkerinstinkt? Det er jo på ingen måte noe man behøver å gjøre for å få til og fiske, men jeg gjorde det altså likevel. (Selvsagt lagde jeg også mine egne sluker og spinnere; med platemetall, tråd, tenger og emaljelakk. Hva trodde du? Skal det være så skal det være.) Det er en litt tvangsmessig dimensjon i denne greia. Av “årsaker” så må jeg gå mye lengre enn alle andre, eller ihvertfall langt nok til at jeg “får tak i selve kunsten” med en greie. Hvis ikke gidder jeg ikke engang å starte.

Om sånt har et navn vet ikke jeg, men innstillingen “perfeksjon eller ingenting” er ikke sosialt intelligent fordi folk flest er jo ikke så nøye på det. Alskens sjusk og omtrentligheter er bra nok for et typisk gjennomsnittsmenneske, men for meg er sånt bent frem umulig å forholde seg til. Jeg får det bare ikke til. Jeg må fortsette med tingen eller prosjektet helt til jeg er fullstendig fette sikker på at det er umulig å forbedre det videre, ihvertfall for meg. Det å “yte sitt beste” og stadig forbedre alt som forbedres kan er det eneste aktuelle alternativet. Hvorfor ikke alle andre også er sånn gidder jeg ikke engang å spekulere over — jeg bare klassifiserer folk som ubrukelige hvis de er slurvete, dumme, late, tøysete og useriøse. Da blir det å holde avstand til dem. Du vet. Ikke involvere seg med dem på noe slags vis. Nevnte jeg at sånt ikke er sosialt intelligent? Det sier seg selv at min personlighetstype ikke går bra sammen med alle de som fantaserer om å gjøre alle ting “enklere” hele tiden. Kutte hjørner, spare tid og det ene med det andre. Jeg har ingen tålmodighet med sånt og blir typisk nødt til å forlate stedet hvis jeg havner sammen med er “rasjonaliseringsekspert” på jobb eller noe. Det betyr ikke noe for meg hva som “lønner seg” — bare om jobben blir skikkelig gjort.

Mitt inntrykk er at i 2025 er det håpløst umoderne å ha samvittighet. Sånn har det forsåvidt vært lenge. Mennesker får på en måte kortere og kortere “oppmerksomhetstid” og de klarer ikke å forholde seg til saktegående ting. De er litt som småbarn på den måten. Er vi ikke fremme snart? Det er akkurat som om det må “skje noe” for dem hele tiden, hvis ikke faller de inn i en nevrose. Angsten kommer og tar dem eller noe. Jeg er overhodet ikke forbauset over at samfunnet har hva de kaller “en psykiatrisk krise”. De nye smarttelefonene hjelper ikke akkurat heller. Folk bruker dem jo som om de var et narkotisk stoff, eller altså til å gi seg selv små elektriske støt i “oppmerksomhersnerven” hele tiden. Du vet. Små kicks på det emosjonelle planet. Rage farming er et engelsk uttrykk som jeg er usikker på hvordan jeg skal oversette, men vi kan kanskje si at folk driver et krenkelsesgartneri, hvor opplegget er “å la seg sjokkere” av alskens tull som faen ikke betyr noe men som likevel treffer dem midt i smørøyet. Det får pulsen til å stige. Det er jo ikke vanskelig å finne ting man opplever som støtende og provoserende på nettet, men om man likevel ikke skulle få til dette på egen hånd så finnes det mange tusen podcasts og andre tiltak som vet hvordan de skal kile folks krenkelsesnerver. Hva trigger deg? Typiske tema kan være for eksempel illegale innvandrere eller seksuelle avvikere av ymse slag. Hva som helst som har kraft til å få voksne folk til å fly skrikende rundt med håret i brann mens de gjennomgår alle stadiene i en paranoid psykose.

Jeg tror det klikker for folk mye oftere enn vi tar på alvor. Ikke på noen storgal måte, men type mange små klikk som bare kommer og kommer hver eneste dag. Pest, krig og hungersnød i nyhetene. Svindlere og bløffmakere på nettet som sprer hat og frykt rundt seg som onde såkorn i krenkelsesgartneriet. Dommedagsfølelser som på den samme tid inspirerer folk til å gi opp i sitt eget liv og blande seg alt for mye borti andres. Jeg observerer alt dette på avstand. Det angår ikke meg. Den positive siden av å være såpass “obsessiv” som jeg er ligger jo i at nesten ingenting biter på meg. Jeg krever alt for mange data før jeg er villig til å tro på noe, slik at krenkelsesgartnerne bare gir opp og finner seg et annet offer. Det er ikke verdt bryet for dem — og de har uansett ikke noe substansielt å komme med. Alt er jo bare bløff og jåss, designet for å “sette følelsene i brann” hos de evneveike. Nå for tiden jobber jeg ikke lenger, så det eneste jeg driver med som blir gjort “alt for bra” er å lage mat. Det virker ikke urimelig å bruke fem-seks timer hver dag over tre-fire dager på å lage noe som blir spist opp på bare fem minutter. Kunsten er å holde seg med mange sånne prosjekter som alle forlanger idiotisk lang tid og mye arbeid, sånn at du aldri går tom for oppgaver, men samtidig også har nok “ferdig mat” underveis. Litt som hvordan de tenker i restaurantfaget, kan du si. Sausen du begynner på i dag vil ikke typisk være serveringsklar før om tre dager, mens det som er spiseklart i dag er ting du begynte å utvikle i forrige uke. Sånt er veldig fremmedartet for alle de postmoderne kjapphestene som typisk tenker på hvordan de både kan spare tid og unndra seg arbeid, men samtidig også “tjene penger”. Du vet. Mest mulig for minst mulig er hva ekte lønnsomhet handler om.

Vi avrunder med litt saktegående og “gammeldags” hardrock fra Frankrike.

Svaret er dritenkelt. Det kan ikke være noen annen enn Freddie Mercury. Jeg tenkte dette før jeg engang åpnet posten som hadde denne overskriften, fordi vi snakker jo om det enkle regnestykket showbiz + showmann = ? Riktignok kunne de ha sagt for eksempel Robert Plant også – han kom på andreplass – uten å drite fullstendig på draget, men jeg kjenner ingen “bransjefolk” som ville ha sagt noe annet enn Freddie Mercury. Ikke engang Robert Plant selv — som jeg riktignok ikke kjenner, men jeg har i det minste møtt ham så jeg vet at han er en vel avbalansert og realistisk fyr. Uansett, her er det interessante spørsmålet: Hvorfor sier alle det samme? Og kanskje enda mer interessant: Hvorfor kommer det aldri mer til å bli noen “større” frontmann enn Freddie Mercury? Svar: Fordi bransjen har forandret seg.

Det er ikke nok at du er en flamboyant og karismatisk sprellemann, du må også ha et grunnsolid band å fronte. Det er ikke nok med bare stemmeprakten og “scenepersonligheten” for å havne på øverste hylle i den musikalske katalogen. Hvis ikke selve bandet gjør jobben så er det ingen “pynt” i verden som kan redde dem fra middelmådighetens hengemyr. Queen var en revolusjonær gruppe som endret folks syn på “hva som går an” innenfor rockeformatet. Folk etterspør ikke sånt lenger — og selv om de eventuelt har noen slags lengsel etter “det guddommelige” i seg så foreligger det intet slikt tilbud lenger, fordi – som jeg sa – at bransjen har forandret seg. Musikkindustrien produserer kapitalvarer nå. Det er ingen som jobber med å fremstille geniale verk lenger, rett og slett fordi de som kontrollerer pengene vil ha “trygge” produkter som ikke finner på bisarre ting, ikke oppfører seg egenrådig og slett ikke “utfordrer smaken til publikum”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Queen hadde en etter måten lang og variert karrière, men sangen Bohemian Rhapsody er vel hva de fleste vil trekke frem som høydepunktet deres, noe som verken er rettferdig eller realistisk, men det er likevel typisk ute blant folk. Det vi kan si om Bohemian Rhapsody er blant annet at plateselskapet var veldig skeptiske da de hørte den første gang, men at bandet likevel insisterte på at sangen skulle være som den var. Den endte som en sensasjonell braksuksess da den ble gitt ut i 1975, til tross for at den ikke akkurat har det mest radiovennlige formatet. Det er vanskelig å se for seg at noen av de mange “hitmakerne” vi har i dagens musikkbransje kunne ha kommet med noe sånt. Sangen er for usannsynlig. Hva slags sjanger snakker vi for eksempel om? Hvilket publikum henvender den seg til? Svaret på gåten er at bortsett fra Queen – og “Queen-sjangeren” – så måtte vi vel ha sett på en karakter som Frank Zappa for at en slik komposisjon skal gi mening. Zappa var jo også kjent for å fritt bevege seg “her, der og overalt” med musikken sin, uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Saken er at bra musikk er kunst og kunsten følger ikke markedstenkningens logikk.

Det er sannsynligvis 100% sant at Durek Verrett har vært utsatt for rasisme. Sånt er jo ganske vanlig. På den annen side går det også an å se for seg at folk kan “blinke ham ut” på hundre meters hold, som en fritt fantaserende bløffmaker og kødd av en type som nesten ingen har lyst til å forholde seg til. Sjaman? Seriøst? Noen ganger er det best å bare holde kjeft. Og ihvertfall ikke pushe verdiløst juggel på evneveike folk som tror denne dusten har magiske evner. Herregud. Om han og prinsessa har det bra sammen så gir jeg dem tommel opp og sier bra for dere. Stå på. Men ikke kom med noe piss om at verken den ene eller den andre av dette fjollete hippie-paret blir misforstått, for det er overhodet ikke saken.

Nyheter er nyheter, som de sier. NRK.no har hatt noen greier om disse kjedsommelige folka. Er det en film? Det virker som de har gitt ut noe slags medieprodukt preget av det vanlige narcissistiske jåsset fra typer som er for store for sine egne sko. Sutter og gråt. Stakkars lille negerbarn, for å sitere poeten Michael Krohn. I tilfelle noen lurer kan jeg opplyse dem om at det er ikke sånn sjamaner jobber. Det er svært kontraproduktivt for “kraften” å være en sånn som klager. Dessuten har han jo giftet seg med en prinsesse, så hva fanden har han å klage på? Selvsagt er rasisme et problem for noen, men de har ikke – hva skal man si – like høy kølleføring i kjendispressen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den eksisterende utgaven er visstnok Web 2.0 men det er sikkert på tide å grave ut en ny versjon som ligner mer på det unge nettet, eller slik som det var før “sosiale media” ble en svær greie, bare at denne gangen skal vi ha alle nymotens triks og knep i tillegg. Jeg mener, kan du engang huske hvor lang tid det tok å laste ned en video i 1997? Det er definitivt nødvendig å ha noe slags YouTube men det kan godt være tungt moderert. Det er jo for faen like før hele mannskiten blir ubrukelig fordi det er så mange som laster opp så mye clickbait. Det var en jævlig dårlig idè å introdusere “partnerskap” hvor folka som lagde videoer fikk en andel av inntektene, fordi dette har ført til idiotiske mengder med dårlig innhold som noen bare har slurvet sammen uten engang å tenke på noe annet enn å “spille på systemet” for å hente inn så mye inntekt som det bare går an for så lite innsats som mulig. Eller klassisk casino-kapitalisme, om du vil.

Media har forandret seg til det ugjennkjennelige etter at nettet kom. Det som typisk skjer er at alt kjøpes opp av diverse “investorer” som siden går inn for å vri og bende innholdet i en mer favoriserende retning, eller altså en som passer mer til eiernes politiske syn, som invariabelt handler om mere penger til de rike og mindre moro til alle andre. Mange av de beste komedieprogrammene i USA har blitt kansellert fordi det er for farlig å gjøre narr av Donald Trump, selv om dette er din forbannede plikt hvis du er komiker. Hvordan kan man ikke harselere med en sånn skikkelse? Stephen Colbert har blitt kansellert. Jimmy Kimmel har blitt kansellert. Og de jakter på dem som ennå holder ut, gjerne ved å true kanalenes administrative ledelse, som for eksempel å ta fra ABC – vertskapet hans JImmy Kimmel – lisensen til å kringkaste i visse stater hvis de ikke kvitter seg med “bråkmakerne”. Sånn har ting blitt i USA. Om noe lignende hadde skjedd i Norge – la oss si at regjeringen hadde forlangt at Nytt På Nytt må legges ned fordi de gjør narr av dem – ville det jo blitt en føkkings revolusjon. Da skulle du fått høre på protester da. Men i USA går de etter pengene til de som eier mediebedriftene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tilhører ikke den gruppen mennesker som tror det går an å drive et samfunn uten å ha noe slags pengesystem, men på den annen side er jeg definitivt for harde reguleringer og et skattenivå som på brutalt vis kaldkveler sånne som bare trikser med penger og selger reklameplass. Vi må ha seriøse mediebedrifter. Folk som produserer kvalitet. Problemet er jo at så snart du gjør det enkelt å fuske og snuske så er det etterhvert dette som kommer til å dominere hele opplegget. Saken er at vi har både seriøse folk som liker å gjøre en skikkelig jobb og lage bra ting, og vi har et publikum som helst vil ha det slik. Så hvorfor skal det være så vanskelig å bringe disse to sammen? Det er et politisk problem. Fordi vi har partier som legger til rette for bløffmakere og juksepaver er dette hva vi får. Korrupsjonen er systemisk. Det har jo blitt vanlig å hoppe frem og tilbake mellom offentlige og private stillinger uten at noen stusser over dette — til tross for at det offentlige og det private eksisterer innenfor to helt forskjellige virkelighetshorisonter. Dette er “amerikanisering” og det fører ikke til noe som er bra. Vi behøver tydelige grenser mellom de som jobber for befolkningens generelle velferd og de som jobber for å tjene penger til seg selv. Når de to blandes sammen får vi korrupte forhold. Hva vi behøver er etter min mening et statseid internett – altså en offentlig tjeneste – som ikke tillater verken reklame eller profittprosjekter. Kommer det til å skje? Det aner jeg ikke, men jeg tror kanskje det vil tvinge seg frem som en nødvendighet etterhvert.

Det er litt variabelt hva de oppgir som “gjennomsnittsalder for å flytte hjemmefra” i Norge, men det virker som om mange lander på 19 år. Selv har jeg ikke bodd i foreldrehjemmet siden jeg var 15, men dette er på de tidlige siden. De fleste bor sammen med foreldrene sine til de er ferdige med videregående og vel så det. Hva jeg tenker om dette? At det er creepy å bo i foreldrehjemmet etter at du har begynt å etablere et selvstendig sexliv. Og det er enda mer creepy å ikke begynne på sin seksuelle karrière før man er “halvvoksen”. Jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Seksuelt uvitende mennesker er intenst frastøtende. Hva fanden er det de driver med her på jorda? Problemet er – kort sammenfattet – at selv om folk er seksuelt uvitende har de likevel en tendens til å være seksuelt nysgjerrige. Hvis de ikke skaffer seg saklig kunnskap i en tidlig alder – det vil si så snart hormonene begynner å etablere seg – vil de sannsynligvis henfalle til perversjoner.

Men nok om det. Seksualteori er jo i beste fall et heller kontroversielt fag, fordi folk tar alt så jævlig personlig. Det kunne ikke desto mindre vært interessant å se et statistisk arbeid på forholdet mellom gjennomsnittsalderen for å flytte hjemmefra og til hvilken grad det aktuelle samfunnet er preget av perverse seksuelle uttrykk. Hvorom allting er, Norge er visstnok blant de landene i Europa med den tidligste gjennomsnittsalderen for fraflytting av foreldrehjemmet, selv om jeg synes at 19 år høres veldig sent ut. Gjennomsnittet for hele EU er faktisk 26 år — og for Spania er det hele 30 år. Herregud. Går det an? Hvordan er det mulig? Du milde månestråle, dette høres veldig kleint ut. Saken er at jeg så noe på fjernsynet om at unge mennesker i Spania har generelt sett ikke råd til å flytte hjemmefra. Det finnes en egen gruppe som kalles nini – fra “ni trabajo, ni estudia”, altså verken jobb eller studier – og de er anslått til å utgjøre noe i underkant av 300.000 individer i alderen 18-25 år, som er et litt skjult samfunnsproblem. Ti prosent av aldersgruppen innenfor en befolkning på totalt 49 millioner er altså ikke engang registret som “arbeidssøkere” i et land som allerede sliter med svært høy arbeidsledighet – drøyt ti prosent nå i dag, som er det laveste siden 2008 – men det jobbes visstnok med saken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange har fått med seg at tiltaket airbnb fører til akutt boligmangel i mange spanske byer, særlig blant de unge, slik at regjeringen til Pedro Sanchez har nå begynt å slå hardt ned på den ukontrollerte utleiepolitikken. Krav om registrering og høyere skatt på leieinntekter vil muligens tvinge frem en annen bolimarkedsprofil, men dette gjenstår å se. Som vanlig har jo de som tjener penger på antisosial virksomhet vondt for å forstå at dette er skadelig for samfunnet. Folk ser typisk ikke lenger enn til sin egen nesetipp. En klassisk menneskelig innstilling er å kreve at andre må reguleres hardere, mens de selv bør ha lov til å gjøre som de vil. Problemet i Spania er generelt sett at der hvor det går an å finne bra betalt arbeid er det vanskelig å finne fornuftig prisede boliger, og omvendt. Hvis man farter litt rundt på landsbygda legger man straks merke til at der står SE VENDE (til salgs) på et ganske høyt antall av alle bygninger, men området fremstår samtidig som “økonomisk dødt”. Det skjer ingenting der og man ser mest gamle mennesker ute på gata. Selv de husene som ikke er merket for salg virker tomme — ofte på grunn av at mange som bor i en av de større byene liker å ha en feriebolig ute på landet. Det er vanskelig å se hvordan de skal få snudd denne utviklingen, som har pågått siden på 1960-tallet. Tidligere industribedrifter som var “økonomiske hjørnesteiner” har blitt nedlagt slik at det finnes egentlig ikke andre jobber der enn noen få offentlige stillinger, pluss kanskje en bar, en butikk og en bensinstasjon. Dette er forsåvidt en vanlig konsekvens av globalisering og nyliberalisme i hele Europa, bortsett fra der hvor de har klart å etablere turisme. Jeg vet ikke i hvilken grad det hjelper at gamliser som meg flytter til sånne steder med pensjonen sin, men det er bedre enn ingenting.

Nokså hårsår type, han derre Donald Trump. Nå har han sørget for å få lagt ned The Jimmy Kimmel Show, som lenge har vært “kritiske” – hvis dette engang er det riktige ordet – og gjort narr av alle latterlighetene til denne idioten. Fordi han Trump er jo først og fremst en evneveik stakkar. Hvorfor så mange gjør nesa si brun for ham er noe jeg aldri vil komme til å forstå. Herregud. Sånn går det når folk lar seg motivere av angst. Alt blir bare verre og verre. Ser de ikke skriften på veggen? Det blir jo aldri nok for sånne typer som Trump. Du kan aldri knele dypt nok. Ingen fornedrelse kan bli så stor at den tilfredsstiller denne solkongens dypt psykiatrisk skakkjørte behov for å bli dyrket og beundret. Og slik endte altså det sosiale eksperimentet vi kjenner som Amerikas forente stater. Knelende foran en avgud.

Det er interessant å studere hvem som eier mediahusene i USA. De rikeste individene har sikret seg kontrollen over “det frie ordet” og de bruker sin makt til å kvele enhver opposisjon til Trumps visjon av Amerika — hvis dette engang er hva man bør kalle det. Herregud. Noe så patetisk. I likhet med sitt ideologiske forbilde Adolf Hitler planlegger han Donald Trump nå også å forby Antifa – og definere dem som en “terrororganisasjon” – som alle vet ble stiftet i Tyskland i 1932 og forbudt året etter, da nazistene overtok regjeringsmakten. Problemet er bare at Antifa er en folkebevehelse, ikke en organisasjon. Det er et “varemerke” som alle kan bruke til å markere avstand til fascisme. De har ingen formelle regler og intet styre, de har ingen medlemmer og er ikke registrert noe sted. Det blir som å forby visse ord og symboler — men sånt får de sikkert til i et land som har kommet så langt som USA. Du vet. Total ideologisk og økonomisk kontroll over befolkningens ytringsprofil. Hva kan gå galt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et forhold alle imidlertid bør merke seg er at Donald Trump er gammel og syk. Hvor lenge kommer han til å vare? Ingen kan si noe om saken, fordi det er jo strengt forbudt å kritisere det amerikanske folkets høyt elskede leder og frelser. Hver gang de har snakket om helsa hans har det vært så groteske overdrivelser at man bare må slå ut med hendene og si noe sånt som sacre bleu. Ifølge Trumps private leger har ingen noensinne vært i så god form som ham. Dessuten er han så intelligent at han sprenger skalaen. Sannsynligvis har han evig liv – preget, som alle kan se at han er, av sin uforlignelige ungdom, sublime skjønnhet og enorme fysiske styrke – men hvis han nå likevel skulle bli truffet av lynet eller noe, hvem står klar til å ta over? Visepresidenten JD Vance er formelt sett den neste i køen, deretter følger Mike Johnson, ordstyrer i kongressen. Jeg sier ikke mer. Ut fra hva alle bør kunne se vil noe slags helvete bryte løs umiddelbart etter at Trump har tatt kvelden — men eksakt hva som kommer til å skje er mildt sagt uvisst. Det eneste vi kan si er at mange har gått rundt og bært på alle mulige slags frustrasjoner såpass lenge at de neppe kan “slippe fangene fri” på noe kontrollert vis.

Jeg betaler noe rundt 130 kroner i måneden for et premium-abonnement på YouTube. Dette betyr i praksis at jeg slipper å se reklamen. Om det har noen flere fordeler vet jeg ikke. Kanskje, men dette er nok for meg. Jeg ville til og med betalt blogg.no et månedlig utpressingsbeløp hvis dette gjorde at jeg slapp å se reklame. Jeg hater reklame — men det gjør vel forsåvidt alle. Jeg har ihvertfall aldri møtt noen som liker reklame. De mest positive er sånne som bare overser det så godt de kan, men de fleste banner over “all den jævla reklamen” opptil flere ganger hver dag, så vi kan sikkert kalle det en slags mental forurensning. Men nok om det. Poenget her er YouTube som kulturelt fenomen. Nettstedet har etterhvert blitt idiotisk stort og “alle” har et forhold til YouTube-videoer som er lastet opp både her, der og overalt ellers.

Siden jeg betaler for å slippe reklamen er jeg nødt til å finne noe annet å irritere meg over, fordi ergrelsenes sum skal jo være konstant. Knurrekvoten må fylles hver bidige dag. Så hva har vi? Mitt personlige hatobjekt er “pseudovitenskap”, eller rettere sagt idiotisk spekulasjon kamuflert som intellektuelt fagarbeid. De som gidder å bla seg bakover i katalogen min over tidligere publiserte essays vil oppdage at jeg har en greie med historie og arkeologi. Av denne grunn følger jeg diverse kanaler på YouTube som tar for seg slike temaer. Alt fra lange avhandlinger i regi av universiteter til korte klipp som er lastet opp mest som “sladder” blant de som interesserer seg for denslags. Problemet med dette er at fagområdet historie og arkeologi på YouTube er også tjokk fullt av bløffmakere og konspirasjonsfantaster. Kanalen skiller ikke på noe tydelig vis mellom de seriøse og de som bare dikter og fantaserer. Man oppdager det selvsagt etterhvert — men da har man jo allerede kastet bort kanskje 10-20 minutter på noe som starter lovende men som siden drar rett ut i kålåkeren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett hva det ellers måtte være snakk om så er jeg bent frem allergisk mot folk som dikter og lyver. Dette gjelder også når de tror på tøyset selv, til tross for at dette i så fall er mindre “vondt ment” og mer bare noe slags dement fjolleri. Som for eksempel religiøs overbevisning og denslags. Jeg orker ikke å forholde meg til det. Opplegget er alt for dumt. At noe står skrevet i bibelen – eller en hvilken som helst annen bok – betyr jo ikke at det nødvendigvis er sant. Herregud. Må vi virkelig gjenta det mange ganger hver dag? Det finnes for eksempel en gruppe “alternativt tenkende” som typisk henger seg opp i at for 100-200 år siden var det noen som utforsket la oss si et Maya-tempel eller en pyramide og siden skrev en bok om greia. Så langt så vel. Det er hva det er. Noen var på stedet og siden skrev de om inntrykkene sine. Alt sånt kan være nyttig informasjon, men det er ingen grunn til å anta at folk i gamle dager hadde et bedre overblikk over tingene enn moderne forskere og arkeologer med alt sitt utstyr og alle sine metoder for nøyaktighet og registrering. Folk var i mye større grad “eventyrere” den gangen, som reiste ut på ekspedisjoner til mystiske steder og siden tjente de gode penger på å holde foredrag – med bilder og souvenirer – foran et publikum av gapende nysgjerrigpaver. Det ligger i sakens natur at de la vekt på de mer interessante aspektene av ting enn de mer katalogmessige saklighetene.

Ingen nålevende mennesker vet hva som var poenget med Stonehenge og lignende byggverk fra steinalderen som må ha krevd en betydelig mengde planlegging og store mannskaper for å få gjennomført. Vi kan spekulere og snakke om hva som er mer og mindre sannsynlig, men vi kommer aldri til å finne ut eksakt hva som var greia den gangen anlegget ble bygd. Dette må vi bare leve med. Min egen “darling” – altså favoritt blant idèer – er at det var en maktdemonstrasjon. Se hva vi får til. Du vet. Den typen ting. Hvis du er en omstreifer som kommer på synshold av en sånn greie så vil du jo bli imponert og lure på hva slags folk som har gjort dette. Det er sannsynligvis ikke lurt å kødde med dem. Jeg mener, uansett hvor verdensfjerne folk ellers måtte være så har de som regel en god fysisk forståelse for vekten av en stor stein og hvor vanskelig det er å flytte på dem, ikke sant. Visse ting forandrer seg ikke. Mye av alt vi bygger den dag i dag blir jo gjort bare for å imponere folk. Som en hovedregel er den enkleste forklaringen som regel den beste. Alle skjønner at det krever et stort arbeidslag og god organisering gjennom lang tid for å bygge et monumentalt anlegg av store steiner. Noe mer (eller mindre) betyr ikke begrepet “sivilisasjon” for meg. Det er aldri noen god grunn til å blande aliens inn i bildet. Vanlige folk er allerede kørka nok til å bygge bisarre anlegg på grensen av det umulige bare for å imponere hverandre.

På NRK.no leser jeg at Storbritannias statsminister Keir Starmer håper at USAs president Donald Trump skal komme med noe som redder Starmers politiske liv. Herregud. For det første tror jeg ikke at Sir Keir – som mange kaller ham – er fullt så fette dum. Trump kan jo ikke engang redde seg selv fra spøkelset hans Jeffrey Epstein. Dette handler om noe helt annet, uten at jeg kan si eksakt hva. Starmer er sannsynligvis håpløst fortapt som politiker. Alle skjønner såpass. Labour ser seg allerede om etter en ny leder — uten at dette på noe vis kommer til å hjelpe dem. De hadde bare èn sjanse til å ta makten med storm og den skuslet de bort. Nå er det for sent. Neste valgomgang kommer til å handle om helt andre partier enn det klassiske oppgjøret mellom “høyre og venstre”, som for Storbritannias vedkommende betyr Tory og Labour. Lederen for Tory – Kemi Badenoch – har jo i mellomtiden gått ut og begått et slags politisk selvmord helt på egen hånd, slik at det er tvilsomt om noen av disse to partiene engang kommer til å være relevante ved neste valg.

Mer enn noe annet vestlig land – jeg regner ikke USA som en del av vesten – har jo Storbritannia blitt “amerikanisert” som en del av nyliberaliseringen først iverksatt av Maggie Thatcher, men siden fortsatt av Tony Blair gjennom hele sin periode før Tory kom tilbake med sin “innstrammingspolitikk” (austerity) under David Cameron. De greide lenge å berge seg med å legge all skyld på EU, men nå er det jo snart ti år siden Storbritannia meldte seg ut og intet har forbedret seg. Kan det virkelig være slik at politikerne løy til folk? (/ironi) Ser vi iskaldt på tallene alene – og det bør man jo hvis man ønsker å forstå økonomi – så legger vi merke til at alt som har skjedd siden omtrent hele den britiske staten bli privatisert fra tidlig på 80-tallet og utover, er at gjelden til alle disse selskapene har økt voldsomt samtidig som alt utstyret har forfalt på grunn av manglende vilje til å investere i oppgraderinger etterhvert. Hva har skjedd med alle pengene? Svaret er enkelt. De har blitt betalt ut som aksjeutbytte til de private eierne, samt bonuser til selskapenes ledelse. De har levd herrens glade dager totalt uten å ta ansvar for drift og vedlikehold av de tidligere offentlige tjenestenes utstyr, nettverk og kapitalvarer. Det er ingen glede å si hva var det jeg sa men mange av oss er lite overrasket over at hele mannskiten er kjørt i grøfta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da britene stemte inn Labour til sin “overveldende valgseier” nå ganske nylig så forventet de vel at Keir Starmer og hans regjering skulle gjøre noe i forhold til skjevhetene i det britiske samfunnet, men Sir Keir hadde andre planer. Han vet jo hvem han jobber for og det er ikke “folket” for å si det slik. Den britiske eierklassen og alle de internasjonale selskapene som opererer på britisk jord må jo få fortjenesten sin. Hvis ikke blir de triste og lei seg. Du vet. Skuffet og krenket. Det er jo mye viktigere at de rike blir rikere enn at den britiske befolkningen har det bra. Sånn er realitetene. Hvem vet hva slags samtaler som foregår mellom Starmer og Trump men vi kan i det minste si med sikkerhet at det kommer ikke til å være noe som “vanlige briter” kommer til å tjene noe på. Det blir bare noen dager med idiotisk dyrt sirkus som ikke betyr noe for noen, ikke engang Starmer og Trump, som begge er historisk upopulære lederskikkelser i sine respektive land. Det er hva det er. De nye lederskikkelsene i Storbritannia er henholdsvis nazilederen Nigel Farage – som var betydelig i forhold til å få gjennom Brexit og som fortsetter i samme sporet med å skylde på “utlendinger” for alt – og den nye stjerna til “De Grønne”, Zack Polansky, som preker hva som lyder til forveksling likt gammelsosialisme a la Jeremy Corbyn (som også er i ferd med å starte nytt parti). Men før noe av alt dette skjer må alle gjennom enda noen flere år med galskap, både i Storbritannia og i USA. Jeg misunner ikke befolkningen i noen av landene, eller hvor som helst ellers for den saks skyld, men det er ikke annet å gjøre enn å spenne på seg setebeltet og ta reisen som den kommer. Her i Spania er folk i det minste normale. Ihvertfall de fleste av dem jeg møter. Det er vel omtrent så bra som noen kan få det i disse tider.

Si Israel va, España no.

Dette er den kortest mulige sammenfatningen av Spanias holdning til Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). Hvis Israel skal være med, så uteblir Spania. Samtidig uttaler statsminister Pedro Sanchez at Spania forsvarer Europas ære. Det er et ganske interessant utsagn. Ære? Hvem snakker om ære i den postmoderne virkeligheten? Det eneste som betyr noe innenfor vår nyliberalistiske samfunnsmodell er jo fortjeneste. Ting har ingen verdi hvis de ikke genererer profitt for sine eiere. Andre verdier eksisterer ikke. Hvis det ikke kan måles i penger – som en positiv gradient innenfor en fortjenestemodell, for å være helt eksakt – så er det sannsynligvis et negativt hinder for utviklingen og fremskrittet. Du vet. Noe som står i veien for menneskehetens fremgang. Ære har ingen kapitalverdi. Ære er bare en følelse. Ære eksisterer bare som et hinder for kulturell fremgang i tilbakestående områder av Pakistan og den typen land.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arete er et gresk ord som best kan oversettes med dugelighet på norsk. Samtidig dekker det også betydningen av ordet dyd, når det brukes til å beskrive karaktertrekk. Det norske ordet ære kommer fra arete. Men det er viktig å poengtere at arete – og dermed også ære – ikke bare er en holdning, det handler også om materiell kompetanse. Handlekraft er med andre ord en essensiell komponent av æreskonseptet. Du kan være hvor dydig som helst – altså “ærbar” – men dette betyr ingenting hvis du ikke også har evnen til å få ting gjort. Det motsatte av ære er skam. Vi kan riktignok også bruke et ord som vanære, for å ta avstand til “nacissistisk skam” – den selvnytende følelsen av å være “spesiell” men på negativt vis – men vi behøver ikke å være så pedantiske her og nå. Alle skjønner hva jeg mener. Det er for eksempel ingen skam å være redd, men hvis frykten motiverer deg til å være feig så vanærer du deg selv. Forstår vi hverandre så langt? Det Pedro Sanchez sier er at Spania tar – i en svært bokstavelig forstand – avstand fra den skammen som Israel bringer over hele menneskeheten med sin fremferd i Gaza (men også de øvrige “okkuperte territoriene” i regionen).

Her er et spørsmål: Hva skjedde etter Den andre verdenskrig med alle de tyske soldatene som hadde tjenestegjort som vaktmannskap og diverse annet i konsentrasjonsleirene? Størsteparten av dem ble bare dimmittert og sendt tilbake til det sivile liv uten noen ytterligere juridisk vurdering av deres status. Man kan jo bare i ganske begrenset grad dømme et lands soldater for å ha begått krigsforbrytelser på et “systemisk” nivå. Likevel kan vi enkelt forstå at mange som hadde sett, gjort og bidratt til uhyrlige overgrep mot mennesker fikk påtaleunnlatelse av rent praktiske hensyn. Forbrytelsene som ble begått av det tyske naziregimet var så store og omfattende at “krigens vinnere” måtte bare sette en strek over mesteparten av det hele for å fokusere på den videre fremdrift av etterkrigstiden i Tyskland. Generelt sett ble bare den øverste ledelsen tiltalt og straffet i Nürnbergprosessene — selv om diverse “nazijegere” fortsatte å dokumentere det som hadde skjedd og bringe enkeltindivider inn foran retten så lenge noen av dem fortsatt var i live. Juss og moral er jo to vidt forskjellige ting. Moralsk sett kan vi påvise “kollektiv skyld” men jurudisk sett er dette en nonstarter. Det var aldri – og er fortsatt ikke – “tyskerne” som utførte nazismens krigsforbrytelser, men møkkflekken preger likevel Tyskland den dag i dag.

Hvem bærer skyld for det som skjer i Gaza? Åpenbart de som befinner seg i “kommandokjeden” fra ordren blir gitt og ned til dens utførelse på bakkenivå, men også de som støtter handlingene, og/eller “later som de ikke ser noe” av hensyn til sin egen bekvemmelighet. Det går ikke an å si at det er “israelerne” som gjør det, på noe slags kollektivt plan av skyld, og enda mindre “jødene” på verdensbasis. I kollektiv forstand kan vi peke på sionister og – med god grunn – anklage dem for å være like avskyelige som nazistene, på den samme måten og av de samme årsakene. De lever i en lallende verden av “herrefolk” og mindreverdige raser, hvor man ustraffet kan gjøre hva som helst mot “undermenneskene”. Det er altså snakk om et moralsk konkursbo. Det motsatte av ære. Imidlertid observerer vi at mennesker som ikke har noe forhold til begrepet ære sannsynligvis heller ikke har evne til å føle skam. De bare gjør ting, innenfor en horisont av dyp eksistensiell nihilisme. Den israelske viljen til å begå krigsforbrytelser ligner til forveksling på den tyske under Den andre verdenskrig. De føler åpenbart at de “har rett” av noen slags mystiske årsaker som ikke er objektivt begripelige. Det er noe psykiatrisk. Eller et fundamentalt avvik fra hele menneskenaturens moralske grunnlag, om du vil. Det er en liten og nesten ubetydelig ting å “ta avstand” til Israels krigsforbrytelser gjennom en kulturell boikott av Melodi Grand Prix, men selv dette fremkaller hysteriske reaksjoner hos et antall nærmest kvalmende skamløse mennesker.

Hva vil skje med de unge menneskene som tjenestegjør ved fronten på vegne av Israels krigsmakt? Det går jo aldri an å bli bra igjen etter at man har krysset alle grenser for normal menneskelig anstendighet. De har mistet en del av seg selv som er uerstattelig. Noen har til og med bare kastet den fra seg, som om “ære og samvittighet” ikke betyr noe for dem. Dette siste gjelder i særdeleshet de som entusiastisk støtter “Israels rett” til å iverksette og gjennomføre et folkemord. Mange av dem kaller seg venner, men dette er ikke noe vennskap. Det er noe annet, men jeg vet ikke hva det heter. En skarpt fremtredende vilje til å forkaste alle andre verdier enn de som kan måles i penger? De som ikke har noen ære vil heller ikke se noe poeng i ærlighet. Ved et eller annet tidspunkt ble de utsatt for moralsk lobotomi og nå har de bare en flatlinje i sitt følelsesliv. Du vet. Summetonen. Alt er like gyldig.