Å treske er en prosess der frø og korn skilles fra akset. I tidligere tider var det vanlig å bruke en sliul, men i dag finne egne maskiner (skurtresker) som gjør dette. Mange bygdesmeder laget treskemaskiner som var en del av det tradisjonelle gårdsutstyret slik at treskingen ble lettere og kunne gjøres etter at nekene var kommet i hus etter skuronna.
(Wikipedia)
Jeg antar i utgangspunktet at tresking ikke typisk er sånt som folk flest har noe forhold til, annet enn at de kanskje har sett en skurtresker i bevegelse ved innhøstingstider. Redskapet sliul som nevnes ovenfor er selvsagt også noe gåtefullt, men det består altså bare av et litt langt skaft med en lealaus “planke” i enden – den kan for eksempel være festet med en lærrem – som man bruker til å banke og slå løs på kornet med, for å “treske” det, det vil si separere gress og frø. Senere samler man inn frøene – kornet – for ytterligere rensing, behandling og forberedelse til maling. Hele opplegget er ganske arbeidssomt mens det står på. Men hvem vet sånt? Jeg har så langt ikke hørt om noen hobbygartner som går for kornåker. Det melet folk behøver kjøper de bare i butikken — som er sluttleddet av operasjoner basert på bruk av åkere på størrelse med en middels kommune. Hvor mye mel behøver man i løpet av et år? Det man bør dyrke hjemme hos seg selv er etter min mening de dyre grønnsakene, i den grad de er vekstvillige i Norge, som egner seg for sylting. Men hva raker det meg? Jeg har jo selv for eksempel dyrket poteter, som er artig som hobbyaktivitet, men ikke akkurat noe økonomisk genialt opplegg.
Mennesker er ingenting om ikke oppfinnsomme, særlig i forhold til sånt som “sparer tid”. I sakens anledning ble treskeflåten funnet opp ved et tidspunkt. Det er i prinsippet bare en plate med ruglete underside – et halvt treskeverk om du vil – som man sitter oppå og kjører rundt og rundt oppå kornet, trukket av hest, okse eller hva man enn har for hånden. Sånt er sikkert i bruk ennå i enkelte deler av verden og vi vet med sikkerhet at folk brukte treskeflåter på den tiden det var vanlig å bruke hest, som er noe variabelt. Det vi ikke vet er hvor gammel denne oppfinnelsen er — eller rettere sagt; etter nylig publisering av arkeologiske analyser av materiale fra Hellas har man klart å påvise at de brukte treskeflåter der for ni tusen år siden. Det er så å si samtidig med de tidligste sporene etter jordbruk i Hellas overhodet. Var de innflyttere som brakte denne teknologien med seg? Treskeflåten effektiviserer jo hele prosedyren. Man blir for det første ikke sliten på den samme måten av å kjøre slede som av å banke løs på kornet med en kjepp i timesvis. Færre personer får gjort mer arbeid på kortere tid. Det må ha vært sånn passe revolusjonerende for alle de som var vant til de mye mer arbeidsintensive metodene med sliul og lignende redkaper (for eksempel er en såkalt nunchaku “våpenversjonen” av et gammelt treskeredkap) som folk brukte før de moderne tidene kom. Det mest interessante – fra min synsvinkel – med hele denne greia er imidlertid konseptet med rundt og rundt. Man får jo ikke på noen enkel måte snudd med slede og trekkdyr, slik at frem og tilbake er dermed litt ute av bildet. Man bør følgelig finne et antall runde anlegg i nærheten av tidlige jordbrukssamfunn, altså steder hvor det egner seg å treske korn ved å kjøre rundt og rundt med trekkdyr og treskeflåte. Hva skal man si — finner vi noen runde “innhegninger” fra steinalderen?
Kebab er en tyrkisk spesialitet som består av tynnskåret lamme- eller fårekjøtt og grønnsaker stekt på spidd (shish kebab). Iskender kebaber består av tynne kebabskiver lagt oppå oppskårne pitabrød og tilsatt yoghurt med hvitløk. De serveres gjerne med ris eller bulgur og salat.
Selve ordet betyr visstnok “stekt kjøtt” og henviser spesifikt til noe man kan slenge sammen ganske raskt, mens man er på farten. Vi kan godt si på samme måte som mye annen typisk gatekjøkkenmat; det skal være ukompliserte greier som kan tilberedes raskt og serveres enda raskere. Det er diskutabelt om det går an å være en “kjenner av kebab” men det har uansett vært folk med “meninger om mat” som har sagt at kebab er på sitt beste når den er litt uvørent tilberedt over trekullgrill. Sånne ting blir ikke bra hvis man er for flink i faget og tenker at man kan “forbedre” dette produktet. Da tenker man helt feil. Man kan ikke komme særlig langt med å “forbedre” pizza heller, eller pølse med brød for den saks skyld. Alle disse produktene er jo utviklet for å være enkle, kjappe og ofte restebaserte. Det finnes ingen seriøs vei fremover for noen “gourmetlinje” for gatekjøkkenmat. Hele konseptet er bare tøysete.
I utgangspunktet er jeg svært skeptisk til mystery meat, men jeg stoler – kanskje litt naivt – på at den norske matvarekontrollen har sikret råvarekvalitet, lagringsforhold, fremstillingsprosedyrer og så videre ihvertfall hos de store kjedene. Det virker derfor uproblematisk å kjøpe “kebabkjøtt” – i praksis ferdig krydret farse – på superen for å slenge sammen noe kjapt hjemme. Klokken er snart ett og kebaben jeg skal ha til lunsj er dagens første – og eneste – måltid, tenker jeg. Kanskje jeg spiser et eple mot kvelden. Vi får se. Ihvertfall drikker jeg noe mer vann enn til vanlig. Er dette sunt? Det driter jeg i, saken er at jeg oppnår det jeg ønsker. Livmålet begynner å “dra seg til”. Det finnes et element av forfengelighet i dette. Selvsagt gjør det det. Men det viktigste er å “føle seg lettere” når man går i trapper og den typen ting. Heis bruker jeg jo aldri, med mindre jeg har med meg en pall eller noe. Det får være grenser for moderne tøv. Alt som befinner seg høyere opp enn fjerde etasje er steder jeg aldri besøker. Jeg nekter jo også å gå opp mer enn fire trapper. Hva du enn har der oppe kan du få ha i fred for meg. Jeg bor her nede. Altså på jorda.
Uansett, leveringsmetoden for denne dosen av stekt “kebabkjøtt” – jeg tror det er fårekjøtt – er en wrap, altså en hvetetortilla; som får en dæsj “sterk kebabsaus” (fra den samme produktlinja) før jeg legger på løk, syltede jalapeños og salat, som igjen får seg en sprut med hvit rømmedressing før jeg til sist legger på det stekte kjøttet, ruller opp greia og sier – på fransk – bon apetit monsieur. Opplegget er at når man spiser lite så er det akkurat som om kroppen blir litt i overkant takknemlig og smiskete etterpå. Man føler seg “nypult” som folk sier, og selv om man strengt tatt bare har foret beistet med “middelmådig mat” føles det som det beste man kunne ha fått der og da. Herregud. For et drama. Men vi kjører på. Ihvertfall i et par uker til, så får vi se. Det er jo ganske svimmelt å ikke spise. Kroppen tærer på seg selv, eller altså de “reservene” som den satte av på den tiden da den var bedre vant. Hva heter det? Ketose? Søtnose? Tante Pose? For noe tøv. Det har uansett falt inn i en slags “rytmisk likevekt” nå, men det var faen meg litt hårete i begynnelsen. Kroppen er jo fette idiot. Bare et dyr. Den skjønner jo ikke hva som foregår og reagerer nærmest med panikk. Ihvertfall opplevde jeg at jeg fikk veldig sterke “oppfordringer” om å finne meg noe å spise, så å si hele tiden. Jeg vil karakterisere det som “minuttberedskap” å holde styring på greia. Du må være på vakt i minst en måned. Ingen nåde. Ingen pardon. Programmet skal gjennomføres. Punktum.
Det er snart på tide å lage Chili Colorado. Fra krydderbutikken på nett har jeg fått i posten en pakke med assortert tørket chili. Som alle vet foregår det jo en ytterligere utvikling av smaken i disse fruktene når de “behandles” på ymist vis etter innhøsting, hvorav tørking er den suverent mest vanlige men også røyking, salting og annet blir praktisert. Jeg anbefaler at man leter opp en oppskrift på nettet – de har for eksempel en veldig bra en på YouTube – hvis man er nysgjerrig på denne “varianten” av chiliretter; sett fra et norsk perspektiv. Der disse tingene kommer fra er jo sånne retter som denne nærmest for “gatekjøkkenmat” å regne: En sleiv chili oppi en tortilla, rull opp og spis. For å dra en sammenligning kan vi observere hvordan smakene utvikler seg over tid også i produkter som spekepølser, skinke, ost og så videre. Det gir uansett en helt annen opplevelse av smaksbildet når man lager chili basert i tørkede pepperfrukter. Selv satser jeg på anchos, pasillas og guajillos. Det tradisjonelle trekløveret. Jeg har uansett sikret den delen av ingrediensene nå. Herfra og i et par uker fremover gjelder det bare å holde øynene åpne for et tilbud på storfe høyrygg, bibringe eller noe. Du vet. “Suppekjøtt”. Jeg antar det kunne vært interessant å eksperimentere med oksehaler. Vi får se. Noe vil dukke opp. Chili Colorado er uansett en passende måte å avslutte dette programmet for “reduksjon av kroppsmasse” for denne gangen. Med en selvtilfreds mine kan jeg nå løfte min moralske pekefinger og si at jeg gjorde alt bare med vilje – eventuelt trass, om du vil – det var aldri noen sprøyter, piller, kremer eller andre hjelpemidler fra legemiddelindustrien involvert i denne prosedyren. Ingen rådgivende kroppsingeniør. Utfordringen består vel i om man har hjerte til å nekte seg selv mat når man gråter så sårt og ber så pent, men jeg var altså helt hjerteløs sånn sett. For en kødd. Jeg hater meg selv — men jeg føler også en veldig “tiltrekning” mot denne bisarre følelsen av “selvovervinnelse” som man kommer ut med i andre enden.
Kjønnsidentitet er en persons subjektive opplevelse av å tilhøre et bestemt kjønn. Innen psykologi og samfunnsvitenskap brukes ordet identitet for å beskrive personers opplevelse av å tilhøre ulike sosiale kategorier og grupper. På latin betyr identitet ‘det samme’. Identitet kan derfor bety å gjenkjenne aspekter ved seg selv i andre. Kjønnsidentitet er en del av en persons identitet, og viser til opplevelsen og erkjennelsen av å være for eksempel mann eller kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentiteten med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle.
(Store medisinske leksikon)
Mitt første møte med ordet ciskjønnet skjedde i et engelskspråklig diskusjonsforum dedikert til visse aspekter rundt sex og samliv. Det ble presentert på en ryddig måte, med utgangspunkt i Julius Cæsar og gallerkrigene, som jo alltid er en passende måte å introdusere et nytt kulturelt konsept. Cæsar skilte mellom Gallia Cisalpina – som ligger “på denne siden av fjellet” – og Gallia Transalpina, altså det som ligger “bortenfor fjellet”. Fjellet betyr i dette tilfelle prosessen med å tilegne seg en selvstendig kjønnsidentitet, som for noen er easy peasy. De ble jo født sånn. Ferdig laget, liksom. Du vet. Det har aldri vært noe spørsmål hvem og hva man er, hvorfor man føler som man gjør, og så videre. Løpet er ferdig lagt opp og alt man selv behøver å gjøre er å vandre langs den samme brede vei som forfedrene. For de fleste betyr dette i praksis noe slags familieopplegg med en fast partner og ellers resten av menasjeriet som tilkommer “et normalt liv”. Selvsagt er alle menneskelige individer temmelig kokkelimonke hver på sitt eget idiosynkratiske vis, men i spørsmålet om “seksuelle objektsvalg” er den mest vanlige pakka den som handler om familieorientert og monogam heteroseksualitet – eventuelt et homoseksuelt forhold som er modellert etter dette mønsteret, altså er “samfunnets normale standard” – selv om dette eventuelt medfører “spesialiteter” rundt hvordan de akkurat kler seg og ter seg når de skal i gang med greia si. Det foregår mye underlig i folks sexliv, kan du si.
Reaksjonen min var “åja”. Jeg vet ikke. Hva skulle jeg liksom si? Jeg følte ingenting. Det er jo bare en måte å konseptualisere et sjeldent men ikke desto mindre reellt fenomen: Kjønnsinkongruens inntreffer hos noe i underkant av èn prosent av befolkningen. Hvilket for Norge med sine fem millioner innbyggere betyr omtrent femti tusen individer. Altså “mange” hvis man samler dem alle på Youngstorget i Oslo, men “ikke mange” hvis man smører dem tynt utover hele landet. Det gir ikke mer mening å spørre “hvorfor” noen er kjønnsinkongruente enn hvorfor noen er venstrehendte. Det bare er sånn. Det er ikke noe som lar seg “kurere”, det er sånn man er laget. Utfordringen blir dermed grovt sett den samme som alle andre er konfrontert med: På hvilken måte kan jeg best leve dette livet? Vi antar at andelen av såkalte LHBT-mennesker alltid har vært den samme, slik at det vi studerer er mer hvordan denne gruppen har blitt behandlet historisk sett, og hvordan de ennå behandles, enn “hvorfor de finnes”. Den hinsides enhver sammenligning mest vanlige holdningen overfor individer med kjønnsinkongruens er vanlig “mobbermentalitet” med særlig fokus på passiv aggressiv latterliggjøring av det transkjønnede uttrykket, særlig når det “ikke er troverdig” — når for eksempel en transmann er alt for håpløst femi til å “passere som gutt”, eller en transkvinne har litt for grov beinstruktur i ansiktet, for store hender, adamseple og det ene med det andre. Man ser det uten å egentlig ønske å se det. Så føler man noe, kanskje frykt og avsky. De transpersonene jeg har snakket med oppgir faktisk “konservative homofile menn” som den største hatgruppen de er nødt til å forholde seg til — fordi det store flertallet av alle “normalt hetero” mennesker bare trekker på skuldrene av at noen er transkjønnet. Det er ikke noe de forholder seg til i dagliglivet, selv om de har hørt om sånt, mens “gaycons” betrakter transer som en trussel mot sine egne forhåpninger om å bli akseptert og tatt alvorlig blant dem de feilaktig tror er “deres egne” på høyresiden.
Det finnes et populært eventyr som stadig pleide å bli sendt på NRK. Geitekillingen som kunne telle. Gjennom hele barndommen min syntes jeg det var noe bortimot det ypperste innen absurd humor. Hvorfor skal noen bli sinte fordi geitekillingen teller dem? Å nei, nå teller han deg også. Og etterhvert samlet det seg litt av et opptog bak den frekke geitekillingen. Man kan jo ikke bare komme her og telle folk. Omtrent sånn oppfattet jeg de hatefulle kommentarene som raskt begynte å bygge seg opp den gangen, mot dette individet som skrev om hva det betyr at noen er “ciskjønnet”. Det er en rent teknisk betegnelse, omtrent som å si at de har brunt hår, eller faller innenfor en viss kategori av kroppshøyde. Hvorfor er det en fornærmelse å kategorisere noen som “omtrent 175 centimeter høy” selv om man eventuelt bommer med noen centimeter? Det å være cis betyr verken mer eller mindre enn at man er “ikke trans”, slik at med mindre man faktisk selv er trans – man bare ser ikke sånn ut, eller noe – så ser jeg rett og slett ikke hvorfor folk hisser seg opp over å bli kalt ciskjønnede. Det måtte i så fall eventuelt være at de ikke anerkjenner eksistensen av kjønnsinkongruens, som er like fette evneveikt som å si at man ikke anerkjenner eksistensen av venstrehendte mennesker. Herregud. Hva er problemet ditt, din tilbakestående faen? Jeg tror det var vanlig praksis en stund innenfor det norske skoleverket å tvinge de keivhendte til å skrive med høyra. Dette oppsummerer i grunnen hele mentaliteten bak tanken om at man skal kurere og korrigere alt som ikke faller innenfor rammen av visse standardavvik, som blir fortløpende definert langs en glideskala fra “det evneveikt konservative” til “den opplyste frihetstanken”. Hvorfor gjør folk sånt? Hvorfor mobber og trakasserer de individer som skiller seg ut? Man kan sikkert si noe om hakkeorden og hakkekyllinger, men vi er da vel for fanden ikke høns heller. Vi har fri vilje. Evnen til å fatte selvstendige valg.
Er det viktigere å ha kritisk sans eller kommer man lengre med humoristisk sans? Dette og andre spørsmål som er formulert på lignende vis er etter min mening gode anslag til en filosofisk diskusjon som man kanskje kan få noe ut av. Jeg vil begynne med å si at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha det ene uten at man også har det andre. Kritikk og humor ligner tvillinger som ble adskilt ved fødselen. Begge tar utgangspunkt i det vi kan kalle “skarp observasjon” hvor man mer eller mindre intuitivt går direkte til sakens kjerne. Stand up komedie er en spesialgren innenfor scenekunsten som er veldig fokusert på “øyeblikket”, på å “få med seg publikum” der og da, nærmest som om man er en foredragsholder som skal motivere et knippe selgere, eller kanskje en prest som pisker opp sin menighet; alle vet uansett at greia bare funker hvis den som står på scenen klarer å “fange publikum” med diverse vitser og ablegøyer — som i hovedsak handler om alvorlige ting. Jeg kan ikke selv huske at jeg har sett noen gjøre stand up med bare fjas og tull, men jeg skal ikke utelukke at det kan finnes. Likevel er inntrykket mitt at de fleste stand up komikere bevisst går for å destillere det latterlige ut av de mest tragisk alvorlige tingene som skjer rundt oss.
Ta for eksempel krigen, eller hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Kan man virkelig vitse om sånt? Det behøver man heller ikke, for det er ikke selve hendelsene som skaper mest uro i folk. Det er alle de som på mystisk vis klarer å regne seg frem til at det Israel gjør er en bra ting. Man kan – og bør – lage vitser om debatten rundt denne saken. Folk her i Norge får jo uansett ikke gjort noe fra eller til med situasjonen verken på det ene eller det andre stedet uti den store verden, vi kan liksom bare “uttrykke misnøye” men der stanser det. Makt til å gjøre noe med elendigheta i Gaza har bare politikerne, mer spesifikt amerikanerne. Israel er jo først og fremt deres hobbyprosjekt. Du vet. De blodkristne evangelistene som prøver å fremkalle dommedag; fordi da skal englenes basuner låte, portene åpne seg og Jesus Kristus i all sin herlighet skal åpenbare seg for alle sant troende. Ihvertfall er dette planen deres, slik jeg har forstått det. Hva kan gå galt? Normalt sindige folk vet ikke engang hvor de skal begynne med å kritisere “det sionistiske prosjektet”. Det virker mest fornuftig å bare si at “det er fette galskap” og erklære seg ferdig med jobben. Hvem fanden har lyst til å stikke hånden inn i et vepsebol? Uansett hva folk tenker på og fantaserer om, hva slags ord og konsepter de bruker til å forme disse strukturene, det er bare “ting i hodet” — mens det som foregår på selve jorda der på stedet er mord. Massemord. Folkemord, virker det ikke urimelig å si. Hva slags idealer rettferdiggjør sånt?
En ting er når man ved å forholde seg taus “tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv” – for å si det med Øverland – men noe helt annet er når man profilerer seg som israelvenn ved å ukritisk si noe sånt som at fordi Israel er “en demokratisk stat” så kan det ikke være galt når de gjør det, mens palestinernes bent frem patetiske “væpnede styrker” – som kanskje er modige eller hva man skal si, men de fremstiller ingen gode resultater for Palestina – aldri under noen omstendighet må tolkes som noe annet enn terrorister. Hva kan man si? Jeg ville sikkert selv blitt engasjert i “terroristvirksomhet” hvis jeg måtte leve under sånne forhold som palestinerne, og det ville sikkert de fleste israelere også. La oss bare få det på bordet med det samme. Det er ingenting som motiverer folk til å begå opptøyer, revolusjon, og alt hva man ellers kan komme på innenfor den samme sjangeren, som hard og vedvarende undertrykkelse av en befolkning. Behøver vi virkelig å trekke frem eksempler? Jeg tror ikke det. Vi behøver bare å ta utgangspunkt i hvordan vi selv reagerer når vi møter urettferdig behandling, bløff, svindel, utnyttelse og det ene med det andre. Folk blir typisk “ganske sinte” når sånt skjer. Helt fra de er små vil de jo i størst mulig grad selv bestemme over hvem de skal være, hva de skal gjøre, og hvordan de skal forholde seg til samfunnet og de andre. Jeg tror dæven døtte meg vi kan si at dette er en naturlig del av “den menneskelige form”. Altså, det vi skal frem til her er hvordan folk vil søke å manifestere og “ytre sin frie vilje” på måter som virker meningsfulle for dem. Dette er universelt. Varians forekommer bare i metode, ikke i prinsipp. Det ligger i menneskenaturen at vi søker å fylle det “kvantum av frihet” vi behøver for å leve.
Antisemittisme koker for det meste ned til rasisme. Du vet. Når man påfører noen en gruppeidentitet basert i kriterier som bare man selv kontrollerer. De man gjør det mot har ingen anledning til å egendefinere seg ut av den kategorien man har plassert dem i. For at dette skal fungere kan man ikke se disse menneskene som individer, man er nødt til å se dem som “representanter for en gruppe” hvor selve gruppen som helhet utgjør det sosiale faremomentet, mens kategoriens individuelle aktører er bare mer eller mindre utagerende. Jevnfør til hvordan man sier at det er “israelerne” som begår krigsforbrytelser, eller “palestinerne” som er terrorister, mens det innenfor enhver form for rimelig rettstenkning kun er det handlende individet – med tillegg av eventuelle medkonspiratører på prosjekteringsstadiet – som er det eneste gyldige rettssubjekt. Man kan ikke anklage et folk for å ha kollektiv skyld i handlinger begått av individer – det var for eksempel ikke “tyskerne” i generell forstand som var nazistiske krigsforbrytere – selv om de eventuelt – i sin egen fantasi – føler at de “handler på folkets vegne” når de begår grusomme handlinger rettet mot sakesløse sivilister på en nærmest nonsjalant tilfeldig måte. Jeg liker dårlig debattstilen til de mest aggressive blant sionistene — og for ordens skyld bør det nevnes at jeg tror ikke jødene utgjør mer enn kanskje bare ti prosent av det samlede antall sionister i verden. De fleste av dem er det vi kan karakterisere som kristne evangelister, og deres motivasjon i saken er vanskelig å kalle noe annet enn psykotisk. Nærmere bestemt noe slags magisk megaritual som inkluderer millioner av mennesker, tusenvis av år, skrifter og profetier, hellige kyr og fandens oldemor. Det er ikke noe man bare setter seg inn i i løpet av en ettermiddag med lett googling, for å si det slik. Vrangforestillingen er svært kompleks og den “smitter” typisk ensomme, ulykkelige og engstelige individer — som jo betyr flertallet av alle mennesker.
Hvis vi overhodet kan snakke om “religiøse ritualer beregnet på ateister” så er stand up komedie et godt eksempel. Latteren fungerer som religiøst sakrament og “spenningsutløsningen” som ligger i det å le av noe som bekymrer er selve belønningen for menigheten. Om alle denne verdens forferdelige ting er det å si at man føler seg litt bedre når man klarer å finne de latterlige elementene i det hele. Ikke fordi man er en flippete faen som ikke bryr seg, men fordi det er uansett ikke noe man kan gjøre med saken annet enn å føle seg kvalm av det man ser. Latteren er en måte man kan “kaste opp” klumpen i mellomgulvet. Vel å merke en ufarlig måte, som ikke desto mindre virker etter sin hensikt. Hvis man har en sorg eller bekymring som virker stor og overveldende vil man i det minste ha sett den fra en annen vinkel for noen øyeblikk mens man blir provosert til å le av saken, kanskje også av seg selv. Ingen fagmessig fundamentert psykologisk seanse kan gjøre mer enn dette, altså prøve å motivere pasienten til å “se saken fra mange vinkler” slik at den kanskje slapper litt av med det stålgrepet den har festet rundt pastentens psyke. Frihet er ikke noe som “kommer og går”, det er noe vi har hele tiden. Vi bare føler det ikke slik. Kanskje vi har gode grunner for det, men det hjelper ikke å definere seg selv som ufri og så umiddelbart begynne å lete etter det som undertrykker. Mesteparten vil vise seg å være “programmer som vi selv har lastet ned og installert” i løpet av vår vei gjennom livet så langt. Nesten alle nålevende mennesker – kun unntatt de som allerede har begynt på jobben – ville ha svært mye å tjene på litt opprydning i tenkamentet. Herregud så mye evneveikt vås man hører. Det finnes ingen forklaring noen kan komme med som forsvarer det moralsk avskyelige i å ta livet av gamle mennesker, kvinner og barn med militære angrepsvåpen. Greit nok at mannfolk i “stridende alder” skyter på hverandre – eller rettere sagt, det er heller ikke “greit” men det virker ikke like fette urimelig – når de føler seg som “medlemmer av en mer eller mindre organisert milits” som har militære målsetninger. Det er jo “business as usual” for vår art. Mens det å gå etter sivilbefolkningen aldri under noen omstendighet befinner seg i det samme universet som ordet “greit”.
I media fremkommer det en historie om hvordan en kjent skuespiller som selv har erfart “utbrenthet” nå skal portrettere en karakter på film som, hvis jeg har forstått det riktig, representerer samfunnskategorien “utbrente gamle menn” og greiene de har å forholde seg til. Livet er vanskelig og det ene med det andre. Du vet. Det eneste kjente alternativet frister jo heller ikke. Hva skal man liksom gjøre da? Det er bare å skrape sammen så mye pågangsmot som man behøver for å se den neste dagen i øynene. Og den neste. Og den etter der igjen. Og sånn går dagene. Etterhvert setter det seg apati i saken og slik venner man seg til det meste.
Ved enkelte anledninger har jeg blitt fortalt at jeg må være en bitter gammel mann, på grunn av tonen i ting jeg skriver. De liker ikke tonen. Jeg vet ikke noe om det, men jeg vet at folk kan se akkurat hva de vil. Det raker ikke meg. Jeg føler meg ikke forpliktet til å leve opp til de andres forventninger eller forlangender. Noen ganger har jeg sett folk nærmest be om unnskyldning for at de ikke har skrevet noe i bloggen sin på et par dager, men det har vært litt hektisk i privatlivet og så videre. Ting skjer. Og jeg tenker herregud. Hvor kravstore er egentlig det publikummet deres? Hvis jeg skal vurdere realistisk sannsynlighet ut fra det jeg vet om mennesker, så tipper jeg at sånt går helt greit. Litt avhengig av hvordan og hvor godt man kjenner folk, hva slags kommunikasjon man har og sånne ting, så kan det sikkert hende at noen føler litt uro fordi noen de “kjenner” – slik eller sånn – plutselig bryter med de vanlige vanene sine, men ellers passerer det sikkert uten dramatikk. Noen ganger har folk andre ting å bestille enn å “vanke på nett”. Alle skjønner dette.
Livet er jo som kjent en enveiskjørt blindvei hvor det bare går fortere og fortere før man møter veggen. Jeg har aldri før prøvd å være så gammel som jeg er nå, og det skal ikke forbause meg om jeg savner nåtidens relative sprekhet om enda tyve år, skulle det gå slik at jeg fortsatt er i live i året 2044. Herregud. Jeg kan tydelig huske at det var “spennede” da selveste året 1984 kom. Du vet. Skummelt på noe slags absurd vis, med Samveldet av Sovjet-Sosialistiske Republikker SSSR – eller bare Sovjetsamveldet blant venner – liksom stående der borte i skogkanten som en modernisert utgave av de nisser og troll folk fryktet i gamle dager. Russerne kommer snart, pleide folk å si. Nå sier de det dæven døtte meg igjen, men den gangen hadde det en helt annen aura av “dommedag”. Nå virker det mest som divanykkene hos en diktator som er i ferd med å brenne ut. Hvorfor ble ikke bare russerne stående i Norge i 1945 da? pleide jeg å spørre folk om på den tiden. Tror du virkelig Stalin var sjenert for å gjøre akkurat som han ville? Tenk over saken. Jeg mener, jeg er ikke akkurat noen Sun Tzu med militærstrategi, men til og med jeg klarer å se at det er en strategisk fordel for Russland å være flanket av “moderate vestlige land” på vestfronten — i motsetning til hva det hadde vært hvis de hadde en lang atlanterhavskyst. Herregud. Think you a little about, som nisser visstnok sier om sånt.
Fortjener “gretne gamle gubber” sin egen fjernsynsserie? Det spørs hvordan man griper det an. Jeg ser for eksempel en komisk gullgruve i “generasjonsproblematikk” selv om det ikke akkurat er verdens mest originale innfallsvinkel. Jeg mener, finnes det noe som er verre å håndtere enn en bestefar som slår seg vrang? Bare prøv. Jeg utfordrer deg. Få en bestefar til å gjøre noe han ikke vil. Særlig når han har hisset seg opp over noe ingen andre forstår. Og som de sier på nettet nå for tiden: Hvis ingen fanger det på film så har det ikke skjedd. Vi krever bedre bevis i sånne saker enn folks vitnesbyrd. Ikke ta det personlig, men vi er nødt til å ha standarder. Uansett er poenget at hvis man ikke gjør det morsomt så blir det automatisk tragisk. Alle jeg kjenner på min egen alder “finner seg i” alderen sin med realismens sunne sans – og oppfører seg for det meste deretter – men det er jo ingen som liker å miste ungdommens krefter og alt det der. Man har bare ikke noe man skulle ha sagt. Sånn er det for alle. Hvis man overlever all galskapen som skjer mens man ennå er fette dum så er belønningen for dette at man opplever “alderdommens mysterier” — som ofte kommer med en nyfunnet interesse for å ta vare på det man har igjen av kroppen så godt man kan og så lenge man kan. Det er jo alvor nå. En del av de foran nevnte ungdommens krefter består i at man får “tilgivelse” fra naturen hvis man gjør noe dumt og skader seg. Du vet. Den typen ting. Det er akkurat som om man bare kan “riste det av seg”, ta en dusj og fortsette som før mens man er ung. Men de godt voksne får aldri noen tilgivelse for noe. Hele smertespekteret skal gjennomleves ned til sin minste skrekkelige detalj, samtidig som man – ikke uten grunn – føler seg som en jævla idiot. Hvorfor gjorde jeg det der? Hva er galt med meg? Men ingen svarer. Det er jo ikke første gang man stiller det spørsmålet.
Hippocampus finnes i hjernen hos alle virveldyr. Den spiller en viktig rolle for læring og korttidshukommelse, samt konsolidering av faktakunnskaper og for orientering, og den står derfor sentralt i problematikken rundt Alzheimers sykdom og andre demensformer, uten at man dermed vet hvordan forbindelsen oppstår, siden reduksjon av dette celleområdet ikke alltid er påvist. Skade på hippocampuscellene kan imidlertid oppstå av andre, forskjellige årsaker (hjernebetennelse, hypoksi, blødninger).
De som opplevde å få en arm eller et bein i gips i løpet av barndommen ble sikkert like sjokkerte som meg da de endelig tok av faenskapet igjen (først og fremst så man kunne komme til og klø seg). Herregud så tynn denne legemsdelen har blitt. Og det skjedde fort. I løpet av bare noen få uker gikk det fra å være normalt til å bli noe man ser på bilder fra konsentrasjonsleirer og den typen ting. Hva skal man tenke om dette? Det er viktig å holde seg i bevegelse. Kroppen vår er som den er på grunn av “bruksmotstand” som fremprovoserer vekst av muskler og mye annet. Selvsagt går det an å overdrive ting i jakten på det folk med dårlig smak tenker er “en flott kropp” men som føles mer som å kose med et fenalår. Hvis man derimot holder seg innenfor rammene av det normalt edruelige skal det vanligvis ikke mer til for å holde seg i god form at man først og fremst spiser bra. Hvis man føkker opp dette blir resten uansett bare sminkearbeider. Dernest at man er i aktivitet, bruker trapper, legger inn noen dansetrinn av og til, går på tur og sånne ting. “Innsats” er ikke nødvendig. Det handler mest bare om å ha det gøy og føle seg “lett og ledig” fordi man bruker kroppen og får litt vind i håret.
Så her er greia: Når armer og ben kan tape seg så raskt fordi de ikke er i normal bruk, hvorfor skulle ikke noe lignende skje med hjernen? Dette var inngangsspørsmålet til en studie om vekst og/eller krymping av hjernens hippocampusområde hos et stort antall briter. Tanken er at vi bruker hukommelsen på en annen måte nå enn før. Studien konkluderte med at man ofte observerer en forminsket hippocampus hos de som rapporterer at de “føler seg avhegig av smarttelefonen” i hverdagslivet. Alt for ofte til at det bare kan skyldes tilfeldigheter. Det som typisk skjer er at de henfaller til en tilstand av desorientert forvirring hvis de må leve uten telefonen, ihvertfall de første par dagene, nesten som om det krever en form for “avrusningsprosess” før de finner tilbake til en normal mental likevektstilstand. Jeg satt og småpratet med den 16 år gamle sønnen til en kompis for litt siden. Han har aldri opplevd en verden uten smarttelefon og innrømmer at det er vanskelig å se for seg hvordan folk fikk noe gjort før i tiden. Hvordan fikk de tak i hverandre? Nesten litt komisk å tenke på, mener han. Selv har han jo total kontroll over mannskiten på en måte jeg ikke engang prøver å forstå. Det er komisk fra min synsvinkel. Jeg ble jo født og vokste opp såpass at jeg rakk å komme langt inn i tyveåra før jeg selv første gang tok i en mobiltelefon. Hukommelsen har jeg aldri hatt noe problem med, med mindre det er et problem å ha såkalt “klisterhjerne”. Folk spør meg hvordan det går an å sitte med så mange uvesentlige fakta om alt mulig, men det eneste jeg kan si er at når jeg leser noe så husker jeg det. Fra min synsvinkel er det forvirrende at folk glemmer alt mulig hele tiden. Hva er det som er i veien? Er de rusa? Jeg selv husker ting jeg leste på til historieprøver på barneskolen — pluss alt som har tilkommet siden. Er det ikke sånn det er meningen at hukommelsen skal virke da? Man setter ting på lager, så henter man dem frem igjen hvis man får bruk for dem senere. Virker logisk nok for meg. Kanskje jeg har stor hippocampus? Jeg har donert kroppen min til generell bruk innenfor “vitenskapen” etter at jeg selv er ferdig med den, så får vi – eller altså noen andre – se hva de finner.
Min generelle livserfaring – idiosynkrasien i det hele, om du vil – forteller meg at det finnes tre hovedmåter jeg kan benytte for å relatere til livet, verden og andre mennesker. Disse er henholdsvis den gale måten, den riktige måten og min måte. Det virker som om at uansett hva jeg gjør så må det gjøres på en “egen” måte. Det jeg kaller min måte, men som neppe passer perfekt for noen andre enn meg. Sånn har det alltid vært med alle ting og sånn kommer det til å fortsette. Det finnes to hovedårsaker til at jeg ser etter et sted i Spania og en av dem er at jeg ikke har lyst til å bo i Colombia. Det er en romantisk problemstilling. Den andre er av mer økonomisk art. Som pensjonist må jeg gjøre en kalkulert vurdering av hvor i geografien jeg kommer lengst med det budsjettregimet jeg havner under. Dessuten gjør det rett og slett for vondt i kroppen med disse lange, harde vintrene hvor tyve kuldegrader er normalt. De har riktignok en slags vinter i Spania også. Det kommer til og med snø mange steder – huttetu – men hvis man er vant til Norge er den spanske vinteren bare en liten og søt ting som man liksom fniser litt av. Hva er det du vil, lille venn? Mens her i Østerdalen passerte vi jo hæren fløtte meg både langt og bredt mer enn tredve kuldegrader mange ganger denne forrige vinteren. Sånt er for fanden antisosialt.
En gjennomsnittlig månedsleie for et rimelig bra leieobjekt – utenfor de sentrale, ettertraktede og derfor dyre områdene – er 400 euro hver måned, pluss strøm og diverse. Da får man en typisk familievilla med plenty plass; tre soverom, balkong, garasje, uteområder og det ene med det andre. Dette gjelder imidlertid bare småsteder, landsbyer og “utkantstrøk” generelt. Hvis man søker seg mot de hotte og hippe stedene med urbant natteliv og alt det der så må man regne med betydelig mye mer på hele kostnadssiden. Det samme gjelder forsåvidt de typiske turistområdene også. Spørmålet er det mest banale av dem alle innenfor økonomifaget: Tilbud og etterspørsel. For å være rimelig må jeg vel nevne at det er alle mulige slags mennesker som reiser til Spania med formål “ferie og rekreasjon” slik at det er dypt urettferdig å snakke om “turister” som om det er en ensartet kategori av evneveike plageånder som drikker seg fette dritings, skriker og pisser på offentlig sted, før de kommer seg tilbake til hotellet sitt hvor neste punkt på dagsorden er å ødelegge rommet. Sol og vin, sier spanjolene. Det blir for mye for disse nordboerne som er vant til sin skamkultur, sine latterlige alkoholpriser og sitt lunefulle vær. De blir helt gale av alt dette liberale. “Turist” er i utgangspunktet et negativt ladet ord for en typisk spanjol. Det er en forsvarsmekanisme. La oss si at de starter fra et skeptisk utgangspunkt, men så slapper de av hvis det viser seg at du er “normal”. De er jo ikke godt vant sånn sett. Folk drikker alt for mye og oppfører seg verre enn russen i mai. Turistindustrien er svær i Spania. De trenger pengene, men de har blandede følelser i forhold til virksomheten. Ting har også blitt strengere. Forholdene er på ingen måte like løsslupne som på 80-tallet, men selv da var det en katastrofalt dårlig idè å terge på seg det lokale politiet. Herregud. Etter hva jeg hører har bøtene for “fyll og offentlig uorden” begynt å krabbe opp i seriøse beløp. Og med mindre sjarmtroll allerede har et spesielt sted de går til for å dø så kan jeg anbefale det spanske byråkratiet som er passende drepende opplevelse for alt annet enn “det eksakt korrekte papirarbeidet”. Ikke prøv deg. Det blir bare verre hvis du trener dem opp til å “huske deg fordi du er frekk”. Du vet. Det som rimer på “kjekk”.
Mens vi er inne på temaet: Det går som alle vet an å leie en bolig, men det går også an å kjøpe. Her er det beste rådet du kan få: Bruk en advokat. Det finnes sikkert noen som er spesialister på formidlingstjenester på vegne av nordmenn, men det er uansett ikke vanskelig å finne noen som i det minste behersker engelsk tålelig bra. Det er i utgangspunktet easy peasy for nordmenn å kjøpe en bolig i Spania, de har jo lagt opp til at det skal være sånn, men det finnes visse tidkrevende og jævlig irriterende byråkratiske labyrinter man kan vikle seg inn i rundt lokale forhold som man ikke har noen forutsetninger for å forstå. Det beste er hvis en spesialist har klarert alt det juridiske før man begynner å tukle med pengene. Det er bra hvis man føler at man kan stole på folk, men det er enda bedre hvis man føler at de også ønsker at alt skal foregå i juridisk korrekte former, slik at ingen av partene etterpå blir sittende i forlegenhet. Ikke sant? Så lenge ingen av oss kjenner hverandre må jo det mest gjensidig beroligende være hvis vi lar advokatene utarbeide det formelle. Da kan jo ingen av oss senere skylde på hverandre om vi av “årsaker” – foreløpig ukjente – skulle få noen slags “andre tanker” om detaljer i kontraktsforholdene. Boligen selges sånn og slik. Betalingen foregår slik og sånn. Bæng smækk. Ferdig. Selgeren er ute av bildet så snart det er bevegelse i pengene. Sånn foretrekker de fleste at ting skjer. Smidig. Fort gjort i en port. Ikke noe unødig snikksnakk. Men så dukker det likevel opp noen vanskelige individer noen ganger. Det er som alle vet vanskelig å sikre seg mot vanskelige mennesker og alle vanskelighetene deres, men man kan i det minste sørge for at man har en solid juridisk plattform å stå på hvis det senere skulle dukke opp noen slags tvistemålssak. Du vet. “Forsikring.” Den typen ting. Det lønner seg bedre å ha det og ikke trenge det enn omvendt.
Jeg er sånn laget av natur at den tiden jeg har brukt på å granske det “alternative” spanske boligmarkedet – altså ikke sånt som man typisk finner på finn.no, men den markedsplassen spanjolene selv bruker når de kjøper og selger eiendom, altså idealista.com – har fortalt meg noe om hva som foregår i det spanske boligmarkedet. For det første ser man mange store prosjekter som er til salgs “for ferdigstillelse” og mange av dem har vært annonsert helt siden finanskollapsen i 2008. Folk vil ikke ha dem. Før krisa kom var det jo heite tider for alle som drev med boligbygging og investeringer i eiendomsmarkedet, stort sett verden over. Det var mye penger å få tak i. Billige penger. Det gikk for fulle ruller med høy sigarføring og eksotiske drinks (og gud vet hva ellers) for alle som på noen måte var involvert i verdipapirhandelen tidlig på 2000-tallet, faktisk vel så mye som selve eiendommene som typisk dannet det fysiske verdigrunnlaget for stadig mer fantasifulle finansprodukter. Digresjon til side, det står mye halvbygd skrot igjen etter spekulantene fra den gangen. En mer interessant trend er at jeg har inntrykk av at folk i aldersgruppen 40-60 selger sine foreldres (og noen ganger besteforeldres) boliger etterhvert som disse faller fra. Det minner om hvordan folk tidlig på 90-tallet solgte LP-samlingene sine “fordi alt uansett bare kommer på CD nå”. Det eneste gode argumentet jeg kan se er at det er slitsomt å drasse på ræl som man ikke bruker, så man kan liksågodt selge det, Poenger er uansett at den dagen kom jo fort nok da folk solgte alle CDene sine under den samme logikk. Alt handler om strømming nå. Og spanjoler flest har flyttet til byen i en eller annen form. De må jo ha en jobb. Hva skal folk gjøre? De må dra dit pengene er. De har ikke bruk for en villa i Calatayud eller Cepeda. Bedre å ta det de kan få for dem og investere pengene i det livet de har nå. Og kloden dreier rundt og rundt.
Det har etterhvert oppstått en sjekkliste med tyve kategorier som jeg rangerer fra null til ti. De matematisk begavede har allerede lagt merke til at dette gir en maksimal score på 200 poeng, som jeg ikke forventer å oppnå noe sted. Jeg forlanger imidlertid at et sted jeg ser på i seriøs forstand skal oppnå 100 eller mer på den idiosynkraiske skalaen min. De må med andre ord være i en “bekvemmelighetssone” i forhold til sånt som jeg trives med. For eksempel er det viktig at taket er bra. Dårlig tak? Glem det. Du må regne med at det flyr hundre tusen kroner og mer på å reparere et tak — og dette er ikke noe man kan “fikse selv” heller. Jobben må meldes og godkjennes. Du har ikke lyst til å være han som eier huset hvis noen skader seg under jobben og papirene viser seg å ikke være i orden. Herregud. Jeg holder hendene foran ansiktet bare ved tanken. Nå trenger du virkelig en advokat. En av den typen som er mange ganger dyrere i drift. Som en gammel venn av meg fra “etterretningsbransjen” alltid pleide å si: Unødig risiko er for amatører. Seriøse folk sørger for at de har forsvarlig sikring før de beveger seg inn i noe farlig eller på andre måter konsekvensmessig uoversiktelig. Man skal jo kunne komme seg ut igjen i en viss fart dersom ting bærer i gal retning. Bla bla ukeblad. Saken er at jeg har utarbeidet en profil for det jeg ser etter. Jeg nevnte allerede hvordan det er et absolutt krav at taket må være “ganske nytt” eller i det minste dukumentert solid. Noe annet er at stedet må ha noe som teller som “urealisert potensiale”, særlig på hagesiden som jeg jo kan, i den forstand at jeg vet hvordan man på magisk vis kan forvandle materialer for hundre tusen til en jobb verd en million. Nøkkelen kan du si er at man skal ikke tenke på å “spare arbeid” når man lever av arbeidspenger. Selvsagt kan man med “prefabrikerte elementer” utføre mye byggverk på kort tid, men da spiser det av arbeidspengene. La oss si at det tar for eksempel en måned for et par mann å håndbygge en støttemur (mot terreng) av en viss størrelse, mens man kan med en gravemaskin og noen digre steinblokker gjøre den samme jobben på et par dager, målt i forhold til hva muren “gjør” for deg, men den håndmurte versjonen vil selvsagt være penere hver gang, nesten uansett hvor sjuskete murt det måtte være i mine øyne (jeg er som ingen blir overrasket over å høre ganske kresen med sånt).
Spania består av 17 “autonome provinser” men jeg vurderer bare Galicia, Asturias, Leon og Aragon. Eller GALA om du vil. Det var navnet til kona til Salvador Dali. Jeg har faktisk snakket med ham engang. I året 1982 tror jeg det var. Det var en fest og noen fant på at vi skulle ringe Dali. Etter litt om og men kom han til telefonen og han var omtrent sånn som vi hadde forventet. Hyggelig, forsåvidt, men også spik spenna. Det virket mundant der og da. Litt nedtur, liksom. Han ville ikke uttale seg om kunst. Noe sånt eksisterer ikke, var alt han ville si. Dessuten er det visstnok morsomt at det bor mennesker på et så kaldt sted som Norge. Men det var jo forsåvidt en “begivenhet” i forhold til en ganske berømt person. Jeg ville ringt til Picasso også, hvis jeg hadde kunnet. Hvordan var det å være i Paris mens nazistene styrte byen? Vel. Omtrent som jeg selv klarer å tenke meg, skulle jeg tro. Jag har jo hørt noen rykter. Hva som er sikkert er ihvertfall at Spania forble fascistisk helt frem til 1975. Da døde Franco og hele åsgårdreia som fulgte ham forsvant som røykdotter i vinden. Eller forsvant og forsvant, de finnes jo ennå. Har jeg noensinne nevnt at man som utlending aldri må ta initiativ til en samtale om borgerkrigen? Det finnes ingen bra slutt på sånne diskusjoner, ihvertfall ikke for deg. Det er omtrent like klokt som å blande seg inn i noens mange genarasjoner lange slektskonflikter. Kan vi ikke alle sammen bare være venner da? Jeg har selv aldri vært i Irland, men jeg føler sterkt at det såkalte “trøbbelet” der – både det historiske og det som ennå ligger og ulmer, nærmest som en tradisjon – ligger langt utenfor mitt fagområde som diplomat. Jeg har det samme forholdet til spansk borgerkrigstematikk. Jeg er rett og slett en utlending som ikke har noen del i denne konflikten og jeg ønsker heller ikke at noen slik rolle skal bli “tildelt” meg på grunn av kjeften min.
Intrige betyr renkespill, (rekke av) lure påfunn, knep for å komme en til livs eller for å fremme sin egen fordel. I narratologi er en intrige en komplikasjon eller en forvikling som danner kjernen i handlingen i en roman eller et skuespill og skaper spenning.
Det som kjennetegner et spill eller konkurranse er at det er et system som skaper vinnere og tapere i forhold til et mål. «Målet» for det sosiale spill er høyest mulig sosial kapital. Man kan gi flere mål på sosial kapital. Kort fortalt dreier deg seg om størrelser som status, rangering, makt, ære, oppmerksomhet osv. Transaksjoner som endrer verdien på den sosiale kapital kaller jeg for sosialt resultat. Positive resultater oppgis som sosial gevinst, mens negative resultater betegnes som sosiale kostnader. Individet søker sosial gevinst i den hensikt å øke sin sosiale kapital. Men individets atferd eller andre forhold kan også medføre at individet pådrar seg sosiale kostnader. Begrepet sosial suksess knyttes i denne sammenheng naturlig til de individer som lykkes med å tilegne seg rikelig med sosial kapital.
(Refleksjonsfilosofi.no)
Heter det å henge bjelle på katten? Sette hale på eselet? Jeg undres. Imidlertid spiller det ingen rolle. Poenget er at vi nå skal peke på det som bekymrer folk når det gjelder sosiale media. Jeg snakker om introduksjon av sosiale spill og dyrkelse av konkurransementaliteten. I praksis ender dette alltid med alskens skrik, skrål og “ungdomsskoledrama”. Jeg vet ikke hva disse idiotene ser for seg skal skje. Du vet. Disse som fremhever konkurranseinstinktet som noe man bør satse på som motor og drivkraft i samfunnet. Kanskje de har lallet seg inn i en etisk runkefantasi om edel kappestrid under innflytelse av den olympiske ånd, mens det vi får i praksis er lave knivstikk bakfra så snart man snur ryggen til noen ute i markedet. Så snart man fjerner en regel består alminnelig menneskelig tilpasning i å henfalle til det laveste moralske nivå som det er juridisk mulig å unnslippe med, simpelthen fordi det er kostbart å holde seg med standarder som ikke alle andre – eller ihvertfall flertallet av alle andre – også praktiserer. La oss si for eksempel hvis du bor i kollektiv og du er den eneste som rydder opp etter deg på (det felles) kjøkkenet og baderommet. Dette vil slite på tålmodigheten din ganske raskt.
Jeg har ikke tall på hvor mange relativt etablerte bloggere, medlemmer av diskusjonsforum og så videre, som har gått ut og erklært at de slutter, åpenbart i den ånd at nå er de “varslere”. Kanskje noe sånt som en hver uke i tredve år. De sier fra om et problem samtidig som de fjerner seg fra det. Ta det som du vil. Det som typisk skjer er at folk opparbeider seg kvalme i forhold til “orden og oppførsel” blant skolebarna på internett. Ting er jo fader meg helt ute av kontroll. Den formen for avgangstale vi typisk får er noe som handler om intriger, baksnakkelser, trusler, løgner, manipulasjon — og ellers hele kongerekka av sånn oppførsel som man forventer fra brunstige tenåringer som er på fylla for første gang. Men ikke fra voksne folk. Min personlige hypotese om hva jeg tror inntreffer er at de som “melder seg ut” på denne måten føler skuffelse. De hadde forventet noe annet. Noe bedre. Kort sagt, de er – eller var – naive. De tror at mennesker kommer til å oppføre seg bra når de blir gitt frihet til å gjøre – og si – mer eller mindre hva de vil. Empirisk sett finnes det imidlertid ingen saklige grunner til å tro noe sånt. Jeg kan bare konkludere med at de funksjonelt sett er barn. De vet ingenting om menneskenes historie. Om hva slags skapninger vi er. Jeg vil anbefale de som vurderer tilbaketrekning fra blogg eller andre medier om å ta en titt på det Sigmund Freud skrev om “ubehaget i kulturen” og kanskje også det Jean-Paul Sartre skrev om “frihetens kvalmende realisme”. Det krever jo ikke særlig mye av noen å “tolerere” bare sine egne venner og sånne ting som de liker. Begrepet toleranse blir ikke operativt før man er konfrontert med noe – eller noen – som man misliker, men som ikke desto mindre er “innenfor” i forhold til regelverket. Det er jo ikke forbudt å være en sosialt insensitiv drittsekk som “oppfører seg som et troll” i kommentarfelt og ellers. Det er ikke forbudt å være ondskapsfull og sadistisk overfor andre så lenge man passer på å være indirekte nok til at man senere kan hevde uskyld i alle anklager. Tvert imot, det er litt av en folkesport å “jekke ned folk” som er begeistrede på grunn av noe. Som alle vet er det intet som provoserer miserable typer mer enn å se folk rundt seg som ikke er miserable; de virker glade, frie, interessante, seksuelt attraktive og det ene med det andre, mens man selv bare føler seg mislykket og rådvill. Alt man har er søvnløse netter med rusgifter og hevnfantasier.
Ordet blogging er bare et ord som henger sammen med formatet til publikasjonsmediet. Jeg vil ikke karakterisere meg som en blogger, ihvertfall ingen typisk blogger, jeg er en essayist. Det handler om “selve skriveprosessen” og er ikke vesensforskjellig fra det å hamre ting ut på skrivemaskin og legge det i en stadig voksende bunke av ark, som i grunnen beskriver livsstilen min siden en gang på 70-tallet. Jeg har aldri gjort noen seriøse forsøk på å bli publisert av noe forlag. Jeg har sendt inn manus noen ganger men fått nei takk hver gang, så da bare trekker jeg på skuldrene og konkluderer med at det jeg driver med ikke er kommersielt interessant. Det er heller ikke særlig sosialt interessant, fordi det er vanskelig å “bruke meg til noe” innefor den femi florett-fektekunsten med ord de kaller “drama”. Jeg bruker øks. Fektekunst interesserer meg lite, jeg går for “kort prosess”. Hvorfor skriver jeg? Det blir et spørsmål av den samme kategori som hvorfor jeg spikker figurer av diverse emner som jeg finner i naturen. Eller hvorfor hjemmeinnredningen i huset mitt er så “bohemsk”. Jeg har ikke noe svar som er tilpasset samfunnets gjeldende standarder for hva som er “nyttig”, økonomisk interessant, sosialt fordelaktig og så videre. Jeg bare trives med det. Jeg skjønner jo at det er nerdete, som å samle på frimerker eller drive med “fuglekikking” — men folk må dæven døtte meg få ha særhetene sine i fred, også jeg. Dette er en smal blogg, i den forstand at jeg har typisk bare 50-100 lesere fra dag til dag, hvis man skal tro på det det lokale konkurransemålet postulerer. Det virker omtrent riktig. Det krever jo noe av leseren å jobbe seg gjennom det typiske materialet mitt. Jeg gjør ikke noe for å være “enkel” men jeg gjør ikke noe for å være “vanskelig” heller. Jeg kan forsikre deg om at det ville ikke være noe stort problem å skrive fullstendig ubegripelig abbelgabbel og likevel fremstå som “akademisk” i vendinga, men da ville jeg jo ha “beregnet mitt publikum” og det gjør jeg ikke. Alt jeg skriver er “rett fra levra” som folk sier, uten annet filter enn at jeg prøver å holde meg innenfor konvensjonene for “logisk meningsdannelse”. (Selv om jeg noen ganger bryter dem med vilje.) Dessuten er det knasende kjekt hvis jeg klarer å holde saueflokken noenlunde samlet i forhold til grammatikk og syntaks.
Det kommer til å være mye – alt for mye, som vanlig – snakk om Donald Trump frem mot straffeutmåling i saken hans uti juli, nå som han har blitt kjent skyldig i alle tiltalepunkter – hele 34 -trettifire- av dem – for denne saken med valgfusk, dokumentfalsk og så videre. Det vil sannsynligvis være rimelig hvis han får noe sånt som fem års fengsel, objektivt sett, i forhold til de “veiledninger for straffeutmåling” som gjelder for slike saker i amerikansk rett. I den grad de klarer å bevise noe er de faktisk ganske harde mot “hvitsnippforbrytere” i USA, men det som nesten alltid skjer er at de gjør en avtale på bakrommet – en såkalt “plea deal” – som avslutter saken uten noen publisitet. Sånn sett er dette en uvanlig rettssak først og fremst fordi det er en sak for åpen rett, som handler om korrupsjon innenfor politikken og det private næringsliv, men selvsagt også fordi mannen har jo tross alt avtjent en periode som president. Mer om dette vil sikkert bli sagt i alle år fremover, men mitt syn på saken er at et demokratisk flertall av amerikanerne ønsket seg et internettroll som president, så da ble det slik. Når det gjelder det å spy ut meningsløs garbel i skriftlig form – forsåvidt muntlig også, men temaet i dag er jo “skriving” – er det få som kan måle seg med denne karakteren. Sannsynligvis har han en hel stab med fnisende og hasjrøykende småtroll til å pønske ut de smarte formuleringene fra dag til dag. Eller en trollfarm om du vil. Altså en organisert gruppe som jobber med “trolling” gjennom en eller flere “falske profiler” på nettet. Herregud. Sånn har verden blitt. Det medfører sjelden noen konsekvenser for de som lyver og snyter på nettet. Kanskje har det visse “sosiale kostnader” – slik som det refereres til i sitatet ovenfor – men det kan like gjerne, kanskje enda mer gjerne, medføre en økning av status blant ens egne “følgere” når man er litt vågal i vendinga. Du er så rå asså. Felles for alle mennesker er jo at vi sliter med å “ordfeste” alle de tanker og følelser som gallopperer avgårde med oss som ville hester over alle hauger. Derfor søker vil til kunsten og litteraturen, for å finne “konsepter” vi kan bruke til råd og støtte for våre egne strategier. Hvorfor vi går på pøbben er en litt annen sak, som sjelden går særlig godt sammen med våre mer dypsindige spekulasjoner — men mye av denne ånden er ikke desto mindre hva som preger sosiale media på nett. Folk føler at de “er sammen” om enn riktignok på en virtuell måte, men i prinsippet er det ikke mer kunstig å snakke med noen på nettet enn i telefonen, kanskje bare mindre “direkte personlig” (det virker som om det er alminnelig internasjonal enighet om at det å snakke med noen i telefonen er “neste steg” i en prosess med å bli kjent med folk man har møtt på nett).
Jeg blogger ikke fordi jeg ønsker å “være sammen” med andre som blogger, og delta i diverse resiproke opplegg med dem. Som jeg sa i et tidligere avsnitt så er jeg strengt tatt ikke noen “blogger” i det hele tatt. Jeg skriver for å skrive. Før i livet – jeg er over seksti år gammel nå – var jeg sånn at jeg syntes det var fullkomment naturlig å legge ut på en tre-fire mil lang løpetur i variert terreng. Det er jo perverst, men slik jeg kjenner meg selv vil jeg si det er den samme mentaliteten som underligger skrivingen min. Jeg er imidlertid ikke noen atletisk guru for helse og gymnastikk. Jeg ligner mer på de der typene som samler seg i et hjørne av fengselet for å pumpe jern og konspirere. Faktisk har jeg fra munnen til en ekte mafiaprinsesse fra Philadelphia i USA at jeg er a real thug. Du vet. Sånn som Michael Cohen, eksadvokaten til Donald Trump. Det finnes en form for direkte (og “brutal”) omgangstone som egentlig bare funker blant kriminelle, og heller ikke der alltid like optimalt. Ironisk nok vil jeg si at de fleste kriminelle er mer ærlige som typer – i den forstand at de gir deg ingen “bullshit” (og når de gjør det så vet du at de har en eller annen greie gående mot deg) – enn hva man må regne med å støte på blant “vanlige sivilister” — som har en utpreget tendens til å leve med en livsløgn eller to. Eller illusjoner, om du vil. Du vet. Ting man tror på — som kjennetegnes ved den egenskapen at de ikke er virkelige ting. De er “konklusjoner” som man enten selv har trukket eller som man har fått fra andre, basert i lite annet enn mental gjørpe og friskluft rett fra ræva. Egentlig er det litt forutsigbart at det blir sånn i samfunnet. Løgn, bløff, svindel, utroskap. Vi har jo gått sammen om å gjøre livet enklere for oss alle ved hjelp av visse fellestiltak som skoler, sykehus, infrastruktur og det ene med det andre. Det er ikke meningen at man skal slite for seg selv med diverse problemer som burde vært tilbakelagt på “apestadiet”. Det er meningen at man skal “søke råd og hjelp” hos de dertil etablerte institusjoner i samfunnet, for eksempel lege, psykolog, sosionom og andre som har en sånn type jobb. Det er ikke flaut å “ikke klare seg selv” — det er tvert imot ekstremt usannsynlig at noen andre enn veltrente spesialsoldater og den typen folk vil “klare seg selv” i denne verden uten noen bidrag fra andre i noen form. Jeg vil klare meg ganske bra under ekstreme forhold selv om jeg er gammel og knirkete nå. Jeg vet jo det jeg vet om hva man skal og ikke skal hvis tanken er å “klare seg”, selv om kroppen ikke lenger kan brukes til å slå salto. Jeg er definitivt en sånn type som du har lyst til å ha med deg i krigen, men kanskje i noe mindre grad til et selskap med “dresscode” hvor opplegget er at man skal smile, skåle og lyve. Det kan ende med et forklaringsproblem overfor vertskapet. Hvorfor tok du med deg han der? Jeg er ikke laget for silke og champagne. Jeg er laget for ild og jern, stein og jord. Eller “blodets hvisken og beinpipenes bønn” som Knut Hamsun sa.
ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.
Folk flest vet godt hva Den første verdenskrig var: Et blodig gjørmehelvete som tok livet av en hel generasjon med unge menn. Ingen hadde sett noe sånt før. Jeg mener, folk hadde sett plenty krig, men ikke på den måten. Det vil si massiv ildkraft men ingen bevegelighet. Det kunne gå med hundretusenvis av soldater i løpet av hvert eneste forsøk på “fremrykning” – uansett om det var det røde eller det blå partiet som tok initiativet den dagen – og dem var det mange av. Ferie og fritid – altså når man ikke løp rundt og risikerte livet mellom piggtråd og innkommende artillerigranater – besto i å sitte nedi den gjørmete grøfta med kolera, koldbrann og hittil ukjente psykiatriske syndromer på alle kanter; spille kort og bøtte innpå all den alkohol man kunne få fingrene i på enhver slags fantasifull måte. Ganske trøstesløst, kan du si. Det var mange som aldri kom hjem. Mange millioner av dem. Hvorfor vil generalene helst ha 18-19 år gamle soldater? Fordi de er for små til å ha utviklet selvstendighet i noen meningsfull forstand, men de er store nok til å håndtere voksne våpen.
Granatsjokk ble første gang beskrevet – og forsøksvis sammenfattet til en koherent diagnose – i kjølvannet av Den første verdenskrig. Til å begynne med ble det avvist som feighet. Du vet. Den tilstanden som ofte inntreffer hos folk som ikke har lyst til å dø den dagen. Merkelig det der. Det er akkurat som om folk klamrer seg til livet på irrasjonelt vis selv om de ikke har noe realistisk håp om å overleve. Det snakkes litt om sånne ting på militære rekruttskoler verden over — men ingen stiller opp for å demonstrere hvordan man på tilstrekkelig tappert vis bør ta imot geværkuler med brystkassen. Er det meningen at man bare skal forstå sånt helt naturlig? Jeg føler selv en viss grad av protest ved tanken på at jeg kunne vært en av de som døde på det stedet, på den måten. Herregud. Det foregikk en del “disiplinering” av uskikkelige soldater – de ble anklaget for feighet og drept av sine egne – som jo er nødvendig for å motivere de som ennå ikke er døde til å marsjere i det generalstaben anser å være riktig retning. Per i dag snakker vi om “traumatisk stress” og diverse lidelser som følger i etterkant av ekstreme opplevelser som ikke bearbeides terapeutisk men setter seg som en “kronisk infeksjon” i pasientens psyke.
Etter min mening bør enhver soldat som sendes inn i dødelige kamphandlinger langs en frontlinje regnes som tapt – selv om de ikke dør der og da – for samfunnet, verden, menneskeheten, familien, vennene og ikke minst “for seg selv” — fordi det de er med på kommer for all deres fremtid til å fremmedgjøre dem i forhold til alle de som selv ikke har noen slike erfaringer. Kanskje var det ikke slik på 1700-tallet, men det har definitivt blitt sånn i dag. Det finnes ikke lenger noe sånt som “lokale konflikter”. Alt baller på seg med all muig slags jævelskap som ringer i vannet, i alle retninger, med stadig flere dominobrikker som faller på måter ingen kan forutse; vi bare vet det vil bli vanskelig. Ikke selve krigen, sånt har vi forsåvidt god greie på, det handler jo bare om å drepe og dø, men hvordan livet skal gå videre etterpå. Alle har jo mistet så mye og ingen klarer å glemme noe av det. Hjulet som er laget av hat og hevn krever å få rulle videre. Det spiller liten rolle hva slags “intensjoner” folk stiller med i begynnelsen av livet sitt. Nye motiver vil bli tildelt dem etterhvert som bølgene fra verdensbegivenhetene når frem til også dem. Det eneste “trygge sted” det er meningsfullt å snakke om er et sted som ligger langt unna “det som skjer”. Jeg skal ikke uttale meg på andres vegne, men jeg mistenker at mange fantasier folk har om å “flytte ut på landet” handler om trangen til å legge litt avstand mellom seg selv og “galskapen”. (Færre mennesker betyr imidlertid ikke automatisk mere fred, men det vet de jo ikke ennå.) Selv har jeg vokst opp på landet så jeg “har det i ryggraden” men jeg kan se for meg at alle “de åpne rommene” kan være skremmende for de som er født og oppvokst med alle “veggene” man typisk har i byrom. Dessuten kan stillhet faktisk føles ganske truende.
Menneskelige individer lever sine liv “på kort og lang sikt” – altså innenfor flere ulike tidshorisonter samtidig – hvor man delvis motiveres av “langsiktige planer” og delvis av tilfredsstillelse her og nå. Det er i dagens Norge ikke meningsløst å spørre en tyveåring om hvor de tror at de kommer til å være med livet sitt om fem år, mens det vil være nærmest uhøflig – taktløst – å spørre en ukrainer om det samme. Eller unge mennesker i Gaza. Herregud. For øyeblikket er de sannsynligvis fulltidsengasjert i å holde seg levende som best de kan, men hva slags fremtid kan de se for seg selv om det eventuelt blir “fred igjen”? (Normaltilstanden i Gaza før det pågående felttoget var jo ikke akkurat noen dans på roser heller.) Dette er kanskje psykologisk banalt, men vil ikke folk være mindre tilbøyelige til å gjøre desperate ting – inkludert men ikke avgrenset til terroristaksjoner – hvis de føler at de har en fremtid? Jeg har selv aldri deltatt i skuddvekslinger langs en front i noen krig, men jeg ser for meg at “tiden krymper” for de som er på stedet, slik at alt de kan fokusere på er akkurat her og nå, sine nærmeste omgivelser, venn og fiende i en dødelig farlig situasjon. Det er ukjent om man overlever krigen som sådan. Selv om man klarer seg ut dagen kommer det jo flere dager. Hvor intenst er dette? Selvsagt gjør folk bisarre ting når det er krig. Det er jo en bisarr kontekst å befinne seg i. Man hører mye rart, inkludert at man “bare må tilpasse seg” og følge programmet, men det er vel forsåvidt alminnelig anerkjent at ingen skal behøve å følge et sykt program. Tvert imot. I henhold til internasjonale konvensjoner om “krigens lover” og det ene med det andre er man forpliktet til å nekte å etterkomme kriminelle ordre, hvilket er en regel av tvilsom verdi og enda mer tvilsom håndhevbarhet, fordi hva gjør man hvis valget står mellom å henrette krigsfanger i henhold til – kriminell – ordre eller bli drept av sine egne offiserer for ordrenekt? Dette er ikke noe utenkelig scenario – ikke engang blant norske militærstyrken – hvis “den rette gærningen” havner under hardt press i “de rette omstendighetene”. Folk klikker. Alle vet dette. Det er heller ikke alltid de man tror som det går verst for, og omvendt.
Krisen i psykiatrien ser ut til å ha blitt et evig tema i seg selv, på linje med Ødipuskomplekset eller “Heltens reise”, men hva betyr det? Jeg kan ikke huske at noen snakket om ADHD i løpet av mine egne skoledager, som sammenfaller med det beryktede 70-tallet. Alt vi hadde var “barn med tilpasningsvansker” og diverse velmente spesialklasser som i hovedsak virket mot sin hensikt. Det var jo ikke alle det ble folk av. Det var ikke engang alle som overlevde. Det er aldri enkelt å si hva som er hva når folk tar livet av seg, men jeg har en følelse av at visse individer jeg har kjent som endte slik ville ha klart seg bedre hvis de hadde blitt behandlet bedre. Kanskje jeg tar feil. Kanskje ikke. Spiller det noen rolle? De døde er døde. De levende lever videre. Noen blir klokere mens andre blir bare enda mer fette fanatisk innbitte “fordi de har rett” og så videre. Hvor lenge varer et øyeblikk? Nei, seriøst. Det er et alvorlig ment spørsmål. Hvor mye tid føler vi at vi har å bruke på hver ny ting som dukker opp i synsfeltet før det virker naturlig å flytte blikket? Jeg snakker selvsagt om det berømte oppmerksomhetsrommet nå. Det lille spennet av tid som reklameagentene føler at de har på å nå frem med busdkapet sitt. De kan neppe gjøre regning med særlig mange sekunder før de må være ferdige med å plassere viruset sitt i underbevisstheten din. Inntrykkene står jo i kø i våre dager. Det er så mange som skal ytre seg om så mangt. For å beholde hodet noenlunde i vater må man rett og slett sjalte bort mye av det. Du vet. Avskrive det som uvesentlig bakgrunnsstøy, mens man holder fokus på det man har å gjøre i sitt eget liv den dagen. Helt til slutt: Dette med femten minutter lange popsanger er selvsagt en vits som spiller på “oppmerksomhetsspennet” hos radiolyttere. En popsang skal være tre minutter lang, gi og ta litt. Ellers mister folk interessen og søker seg til en annen radiostasjon før man har hatt tid til å lese opp budskapet fra de som betaler for denne tjenesten. Reklame finnes overalt i vår tid. Alle har noe de ønsker å selge, om så bare “seg selv”. Midt på 60-tallet oppstod den såkalte psykedeliske musikken. Det var meningen at den skulle ha en “bevissthetsutvidende” effekt på sitt publikum, men ble ofte – uten saklig grunn – anklaget for å væte “narkomusikk”. For eksempel et band som Pink Floyd slet med slike anklager i all sin tid, uansett hvor mye de selv faktisk var treningsnarkomane sunnhetsapostler på privaten. Uansett, utover 70-tallet forvandlet dette seg til “progressiv rock” hvorav en spesifikk undergruppe var såkalt Krautrock. (Det er et tysk substantiv så man antar det skal ha stor forbokstav.) De satset på lange og monotone – “dronende” – lydlandskap som var designet for å bringe lytteren til en trancelignende tilstand av eufori. Sånt funker dårlig på radioen, kan du skjønne.
Blant de som har litt samme grafiske stil som mayaene kan tegneseriekunstneren Christopher Nielsen sannsynligvis fortelle flere historier som er relevante for mitt eget liv enn selv den mest velinformerte mayasjaman fra tusen år siden. Jeg mener, jeg kjenner jo Christopher. Ikke sånn at vi omgås, eller engang “vanker i de samme kretsene”, men nok til at vi ville hilst og småpratet litt hvis vi møttes tilfeldig ute på reise eller noe. Om den grafiske stilen til Christopher Nielsen er det å si at den har vært den samme så lenge jeg husker. Mer enn førti år. Jeg har vært en fan hele veien. Hvem pokker var det som bestemte at tegneseriekunst må være naturalistisk, eller “anatomisk korrekt”? Det gir ikke engang noen mening. Christophers arbeider er jo “vitsetegninger i bevegelse” hvor alt er surrealistisk, burlesk og overdrevet, men samtidig er det bra historiefortelling — og der stanser forsåvidt diskusjonen. Er han “flink til å tegne”? Det er uklart hva de prøver å måle. Spørsmålet er vel heller om han oppnår det han ønsker med stilen sin. Får han frem historiene på en effektiv måte?
Det var ikke mye igjen av “mayariket” da spanjolene kom seilende rundt år 1500 for å sparke igang det som lenge het “den nye verden”. Vi kaller det mayariket mest av konvensjon, for det var jo strengt tatt aldri noe “rike”, bare en kulturkrets av innbyrdes krigførende bystater som hadde felles språk og livsstil — og opplegget deres varte i over tre tusen år, hvis vi tidfester år 1500 som slutten på mayariket. Da spanjolene kom var Chichen Itza – lengst nordøst på Yucatanhalvøya – ledende blant det som var igjen av mayaene. Interessant nok bærer denne siste av “de store mayabyene” sterkt preg av arkitektoniske detaljer fra Teotihuacan i Mexico Valley – langt langt borte fra Yucatan – som ved det tidspunktet da Chichen Itza møtte de spanske conquistadores og gikk under hadde vært død og begravet i tusen år, så hvor kom denne “innflytelsen” fra? I motsatt ende vet vi fra utgravninger av Teotihuacan at de hadde et egen “mayakvarter” i denne, hva skal man si, det var jo en av verdens største byer på den tiden, så la oss karakterisere det som verdensmetropolen. “Stedet der menn blir til guder” er hvordan Teotihuacan ble beskrevet både i sin samtid og senere. Hva betyr dette? Det spørs hva man mener med ordet guder.
Historiefaget er definitivt et fag – i likhet med psykologi – som kan utøves mer eller mindre forsvarlig i henhold til standarder og konvensjoner, men det er ikke vitenskap. Historie handler om mennesker og deres påfunn, som i essens og natur er et uvitenskapelig materiale. La oss si journalisme på lang avstand. Alt koker ned til “presentasjon” av det utvalg man foretar fra den materielle helheten. Faghistorie befinner seg på ingen måte så langt borte fra litterær historiefortelling som kanskje ville vært bekvemt. Bevisst eller ubevisst vil folk typisk utvikle et sett med “favoritter” blant alle mulige idèer om hva som kan ha foregått på et arkeologisk utgravningssted. Du vet. Den historien som de tror på. Ikke nødvendigvis den sanne historien, men så lenge de historiene folk komponerer ikke strider mot sakens kjente faktapunkter kan ingen si at ting ikke kunne ha skjedd på denne måten. Ting kan bety det ene. Ting kan bety det andre. Dette er problemet med ting. Mayariket ble helt glemt mellom kverkingen av de siste blant dem på begynnelsen av 1500-tallet og frem til midten av 1800-tallet, da de første eventyrerne begynte å hakke seg vei inn i jungelen i Guatemala på jakt etter “glemte sivilisasjoner”. Tikal, Copan, Uxmal, Palenque. De fant by etter by inni det grønne villnisset, blant skrikende, kaklende dyr og alskens giftige kryp i ankelhøyde. Bildet som hadde dannet seg av en høykultur som forsvant lenge før europèerne kom til Amerika var allerede imponerende nok, men så begynte de å undersøke mayaregionen med LIDAR i 2015. Du vet. Light imaging, detection and ranging. En oppdatering av RADAR. Radio detection and ranging. Poenget med denne teknologien er at den “leser grunnforholdene” som om det ikke fantes noen vegetasjon på stedet. Man får en “profil” av bakkeoverflaten.
Man ser jo umiddelbart hva som er naturlige konturer i et landskap og hva som er “menneskeskapte strukturer”, ihvertfall hvis man vet hva man skal se etter. Det finnes jo for eksempel ingen rette linjer i naturen. Ikke på denne måten. Det sies om arkeologer at hvis de finner tre stein som står på rekke så blir de helt spinnville og kaller det en mur. Jeg tror de prøver å beskrive mer den følelsen man får når man ligger på kne i grøfta og skraper med en murerskje enn de analytiske konklusjonene i etterkant, men noen ganger er det overveldende åpenbart at det man observerer er en mur, ferdig snakket. Midt uti jungelen. Så langt vekk fra alt og alle at det tar uker til fots å kjempe seg vei inn til stedet. Blant de eldste – og største – mayabyene er fire tusen år gamle El Mirador. Jeg er litt usikker. Mirador betyr “seer” på spansk, men det betyr sannsynligvis også “utsiktspunkt” for man ser det overalt på spanske kart. Det er uansett der på stedet at man finner verdens største pyramide, målt i kubikkmeter. Den er ikke den høyeste, men den er den tykkeste. Herregud. Hva er det de har holdt på med uti der? Det skal jo litt til for å planlegge, organisere, iverksette og administrere sånne arbeidsmengder. Millioner på millioner av “mannskapstimer” under strikt planmessig organisering er hva vi ser på i praksis. Har du noensinne prøvd å organisere et arbeidslag? Det er lettere å tenke det enn å gjøre det. Og det er ikke engang lett å tenke at man skal bygge det som den gangen var med i eliteserien om å være verdens mest stormannsgale prosjekt. Det er jo ikke akkurat småpoteter dette her. For noen uker siden skrev jeg om Silbury Hill i Wiltshire i England. Ingen vet hva poenget var med å bygge hva som essensielt sett bare er en gigantisk sukkertopp av jord og kalkstein, men det virker kanskje rimelig å tenke at det var en “eiendomsmarkør” som var designet nettopp for å være det største og mest imponerende objektet synlig i mils omkrets, som forresten er en tøff konkurranse i akkurat det nabolaget. Du vet. Stonehenge, Avebury og det ene med det andre.
Bygninger som maktdemonstrasjoner – eventuelt vulgær fremsyning av kjøpekraft – er et universelt konsept. Vi finner det for fire tusen år siden, vi finner det i dag. For tiden ligger det en villa ute til salgs, kalt La Gratitud – “takknemligheten” – for bare 400 millioner kroner, selvsagt i Marbella i Spania. The Golden Mile kalles strøket hvor noen av verdens rikeste mennesker bebor “menneskeskapte konstruksjoner” med et nivå av luksus og komfort såkalt vanlige mennesker ikke engang kan fantasere om. Man tror det ikke før man ser det. Jeg har ikke lyst til å kalle denne greia for et hus, selv om det sikkert er et teknisk korrekt navn på det. Jeg ville ikke likt å bo der. Det kunne vært interessant å snoke litt rundt og se på ting, men ikke faen om jeg ville bodd på et sånt sted. Hvis noen hadde gitt meg det gratis ville jeg straks ha solgt det for hva som enn brakte “raske cash” – sannsynligvis godt under prisforlangende slik det ligger ute nå – og brukt dem til å kjøpe noe som er mer “menneskelig” i målene sine. Ikke fordi jeg er en hund etter “det koselige” men jeg vil jo ikke ha det creepy heller — og det stedet man kan se i linken ovenfor er fader-rullan-dødsralle meg direkte avskyelig. Hva var det de gikk for? Norsk høyfjellshotell med en retroautentisk smak av 70-tallet? Man trenger mye gin & tonic for å “slappe av og være naturlig” på et så krampaktig unaturlig sted. Eventuelt piller. Folk forteller meg at man får piller for – eller mot – det meste nå for tiden, inkludert en manglende følelse av mening i tilværelsen. Kanskje begge deler, for å være på den sikre side. Alkohol og piller. Tar hånd om det meste. Til og med et stygt hus.
