La fundación de Béjar data de la época de la Repoblación, inmediatamente posterior a la dominación musulmana de la Península, pero la presencia de asentamientos humanos en el lugar tiene orígenes mucho más remotos como atestigua el descubrimiento de una estela funeraria romana en las cercanías del actual casco urbano. La antigua tradición artesanal textil, que habla sido mejorada con la traída en 1691 de maestros flamencos de la tejeduría fina, pasa a convertirse en industria, y ésta en eje comercial, social y económico de la ciudad.
Det finnes ingen egen nettside for Bejar på norsk, ikke engang Wikipedia, men den korte historien er at det er en gammel middelalderby som siden har ballet på seg; med slik arkitektur som man forventer ut ifra disse forutsetningene. Bejar er ikke noe typisk “turiststed” – det er for eksempel ikke lagt opp til at man enkelt skal komme seg dithen – men fremstår likevel som et severdig sted som man utmerket godt kan tilbringe noen dager – for ikke å si uker – på å utforske — og “vandringsterrenget” som omgir stedet er formidabelt, selv etter norske forhold. Den nærmeste store byen er Salamanca, som ihvertfall er verd å utforske, men egentlig er hele distriktet som omgir Bejar ganske sært i forhold til hva folk typisk forventer å finne i Spania; hvor småstedenes utseende drar seg mer i retning av hvordan man ser for seg for eksempel Transylvania, med gamle slott og hele pakka, men også arkitektonisk preget av femti år med kommunisme (som for Spanias del riktignok er fascisme, men la oss ikke være pertentlige).
Norske turister reiser typisk til de stedene som annonserer med sol y vino men selv om man sikkert finner begge deler i Bejar ser jeg ikke for meg at noen vil reise til et sånt sted av en sånn grunn. Festing er en plikt som er bedre avtjent andre steder. De har svære anlegg som er særlig innrettet mot denslags andre steder i Spania. De som oppsøker Bejar og lignende steder er mer opptatt av fotoapparatet og vandringsstøvlene enn av flaska og findressen. Det er ikke dermed sagt at stedet mangler restauranter og utesteder men at det kanskje totalt sett ligner mer på idèen med å reise på høyfjellshotell enn det å ta en storbyferie. Skianlegg har de til og med også, om ikke akkurat i selve Bejar så like i nærheten. Det ligger jo et stykke sør, dette her, så naturen er tildels ganske annerledes i detaljene, men i det store og hele er terrenget i dette området “ganske norsk” av utseende. Det har noe familiært over seg, ihvertfall til den samme grad som Sveits er sammenlignbart med Norge. Vesensforskjellig, men også ganske likt, hvis du skjønner hva jeg mener. Tekstilindustrien var tradisjonelt den største arbeidsgiveren i Bejar, men jeg har inntrykk av at alt dette er nedlagt nå. Det er et eller annet sted på skalaen mellom vanskelig og umulig å finne bra betalt arbeid – som ikke er en offentlig stilling – noe sted i omegnen. Følgelig befinner de seg i en fraflyttingsfase, som er bra for de som ser etter fast eiendom i området men knapt for noen andre.
Hvilket bringer sånne som meg inn i saken. Jeg er jo en litt sånn der landsbyidiot av type, så det passer seg for meg å bo avsides til — og mesteparten av Spania er faktisk temmelig “avsides” uansett hva slags skala man måler sånt etter. Kartet gir jo er flatt inntrykk, men selve terrenget er – gi og ta noen “høysletter” – omtrent så kupert som man finner det noen steder i verden. For tiden tror jeg den regionen vi kaller Lappland – fra Troms i vest til Kola i øst – regnes som Europas tynnest befolkede region, men det spanske innlandet er en god nummer to. Det finnes uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i samme retning uten å se noen menneskeskapte strukturer i det hele tatt. Ingen bygninger, ingen veier, ingen kraftlinjer, ingenting. Og da forutsetter vi at det overhodet går an å ta seg frem i landskapet. Det er ikke vanskelig å finne “umuligheter” sånn sett heller. Ihvertfall kan alle fornuftige mennesker se at det lønner seg dårlig å legge ruta i den retningen. Spørsmålet er – som alle forstår – hva man er ute etter. Uansett hvor man reiser i verden så er det dyrt å bo og oppholde seg på de “hippeste” stedene, inkludert ikke minst byer som Madrid, Barcelona, Bilbao og Valencia i Spania, som er ettertraktet blant en ung og mobil “elite” av nettverksarbeidende individer — og det de ikke kjøper opp går for idiotpriser på Airbnb. Bejar har akkurat så mye trykk fra turismen at jeg tror man sikkert finner Airbnb der, foruten selvsagt et utvalg “normale hoteller og overnattingssteder”, men de har ikke typisk “pakketurer” som går dit. Mitt inntrykk er at det er først og fremst andre spanjoler som ferierer i dette området. Man bør nok ikke forvente at de snakker noe annet enn spansk. Hvorfor skal de det? Riktignok er de vennlige, men ikke så vennlige.
Med en befolkning på omtrent 13.000 er vel Bejar det man kaller en typisk småby. For stor til at man klarer å gå den opp og ned på bare et par dager, men for liten til at det egentlig går an å gå seg vill der. Omtrent som Notodden. Perfekt for en uke eller to på “opplevelsesferie” i en helt annen form for Spania enn man noensinne hadde ant kunne eksistere, tett mot grensen til Portugal (som forøvrig har sine egne “issues” i forhold til hvor folk vil og ikke vil bo, som er bakgrunnen til at de er ganske hissige med å markedsføre “billige eiendommer” mot utlendinger, bare for å opprettholde et økonomisk grunnlag for fast bosetning – og dermed kommunalt administrative funksjoner – i visse “tynne” strøk, som typisk grenser mot Spania). Så vidt jeg kan bedømme er den største “naturkatastrofale” risikoen i denne regionen skogbrann. Det er jo et stort skogområde, totalt sett, som ofte får varme og tørre somre, så det skal ikke store gnisten til. Imidlertid virker det som de har både god beredskap og kompetent mannskap til å håndtere denslags situasjoner, ihvertfall på linje med det beste man finner noe sted i verden. Ikke fordi de planla det slik i utgangspunktet, men fordi de har vært nødt til å utvikle seg i den retningen for å håndtere oppkommende praktiske problemer innenfor denne kategorien av hendelser. Slik er den nye virkeligheten. Den befinner seg svært tett på den gamle, eller skal vi kanskje si klassiske virkeligheten, som nedfeller seg blant annet i småbyen Bejars 800 år gamle historie. Stedet har verdighet i seg selv, nok til å stå på sine egne bein og utkjempe sine egne slag om retten til å eksistere, men det befinner seg i en økonomisk pekuliær periode, når det går an å kjøpe mange hundre år gamle steinbygninger for bare et par hundre tusen — og hvis man slenger på omtrent det samme i “nødvendig oppgraderingsarbeid” vil man sitte med millionverdier mellom hendene. Ihvertfall teoretisk sett. Du vet. Når man tar utgangspunkt i hva det ville koste å bygge noe slikt med dagens priser.
Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven. Det er imidlertid store forskjeller mellom land, når det kommer til hvordan makten reelt sett er fordelt mellom et lovgivende parlament, en utøvende regjering og dømmende domstoler.
Av alle de selvfølgeligheter et skolebarn lærer om politikk er dette, altså maktfordelingsprinsippet, den første og mest selvfølgelige. Helt intuitivt skjønner man jo at hvis ikke flere er med på å bestemme blir det bare èn som får viljen sin. Det er enkelt å appellere til den formen for rettferdighetsfølelse man typisk finner hos barn. De tilpasser seg lynhurtig til “det som gjelder” sammenlignet med hvor trege i avtrekket folk blir etterhvert som de vokser til og venner seg til å ha vaner. Så lenge man føler at man ikke vet noe om verden og det som foregår der ute vil man også ha en annen holdning til det å lytte og lære om ting. Så lenge du selv ikke har utviklet noe spesielt “livsprosjekt” ser alt like aktuelt – og/eller uaktuelt – ut i dine øyne. Heri består mye av tenåringenes “negativitet”. De har jo gode evner til observasjon, blant annet i forhold til at verden er ikke akkurat helt i vater, så de prøver å danne et realistisk inntrykk av hva som forårsaker skjevhetene og hvor de selv bør plassere seg i bildet. Inntil videre vet de jo ingenting om “vanskelighetene” som venter dem.
Gi og ta noen mystiske tanker om forholdet mellom selvet og universet – sånt finnes jo – så vil jeg si at de fleste mennesker jeg noensinne har møtt i denne verden – uavhengig av tid, sted og omstendigheter ellers – har hatt “ganske god rettferdighetsfølelse”. De forstår konseptene rett og galt. De forstår forskjellen mellom dem og hvorfor man så langt man klarer bør holde seg på “den rette” siden av ting. Dette gjelder også de som på vanemessig basis gjør gale ting. De vet at det er galt men de gjør det likevel. Hvorfor ikke? De har sett seg rundt og sett at de lever i en gal verden — eller rettere sagt en ufølsom verden, som ikke egentlig gir en bøyd beng i hva som skjer med deg og ditt. Du må selv ta hånd om sakene hvis du har noe slags spesifikt ønske om å gjøre – eller “være” – noe annet enn den mest grunnleggende form for tilfeldig forbipasserende menneske i verden. Kort sagt: Folk skaper sin egen skjebne. Flaks forekommer, men det ligger i sakens natur at dette er bare unntaksvis. Det meste man oppnår i livet handler om målrettet og tålmodig arbeid.
Når det glender dette med arbeiderklassen så er det en åpen klasse. Nesten som det å være heterofil. Hvis ingen annen tihørighet blir signalisert på noen måte, så er det individet man forholder seg til “av arbeiderklasse”. Ihvertfall er dette det mest statistisk sannsynlige. Og hvordan defineres dette? Elementært. Hvis din beste plan for å skape din egen økonomiske fremtid er å “ta en jobb” som betaler en lønn på en ganske stabil og forutsigbar måte, så er dette typisk arbeiderklassetenkning. Det er solid. Det er realistisk. Det har dokumentert god virkning i henhold til sitt formål. Folk vet at det økonomisk minst risikable de kan gjøre i det norske samfunnet er å stå i fast jobb hos et solid firma, eventuelt det offentlige. De kommer aldri til å bli “rike” – slik sånt blir oppfattet i Norge – på denne måten, men de vil ha et stabilt budsjett å jobbe med når de skal finansiere diverse oppkommende ting. De vet godt at det er mye de ikke har råd til, men på den annen side behøver de under normale omstendigheter ikke å bekymre seg for “svingninger i markedet” og den typen sjefsnevroser. Alt som forlanges av dem er at de skal komme på jobb og gjøre jobben sin. Resten av tiden tilhører dem selv og kan fritt disponeres hvor frivolt som helst. Av en eller anne grunn forbinder mange noen slags skam over å være av arbeiderklasse, men dette er – minst – like idiotisk som å oppleve noe skammelig over å ikke tilhøre det seksuelle regnbuespekteret. Hvor ofte er det nødvendig å si det? Man er hva man er, ferdig diskutert. Det å søke seg til fast jobb og et normalt liv med familie og hele pakka er bare “dumt” hvis man ikke har legning for sånt. Så langt jeg klarer å registrere virker det imidlertid som om et overveldende flertall av den norske befolkningen velger å gå den “normale” veien med et “flerfamiliesystem” av halvsøsken og adoptivsøsken innenfor en ganske komplisert krets ettersom folk skiller seg og finner sammen i nye konstellasjoner. Alle man tilbringer noen år sammen med i løpet av oppveksten har jo betydning i barnets liv. Selv må jeg virkelig tenke etter for å komme på noen jeg kjenner som har hatt et livslangt og fullstendig monogamt løp. Er det noen? Jeg gidder ikke å spekulere. Jeg bare fastslår at det vanlige er at man skiller seg både en og flere ganger i løpet av voksenårene.
Vi flytter nå blikket over mot den foretaksomme klassen. Du vet. Business Class. Dette kan i utgangspunktet bety hva som helst, men hva det definitivt ikke betyr er at man opplever seg selv som “arbeiderklasse” — uansett hva foreldrene eventuelt må ha vært. Noen ganger er de veldig insisterende på at “de har vært sin egen lykkes smed” nærmest på tross av foreldregenerasjonens vilkår, om man skal tro på noen av de bakgrunnshistoriene som sirkulerer om visse svært rike individer. Jassågitt? Man kan jo ikke annet enn å “ta det til etterretning” som folk sier, men det går opplagt ikke an å bli rik bare av eget arbeid. Hvis man har svært høy timelønn og jobber mye overtid kan man i beste fall bli “svært velstående” men på den annen side vil man jo ikke egentlig ha tid til å nyte fruktene av alt arbeidet. Rik blir bare den som klarer å konstruere en “pengemaskin” som gir enten liten avkastning per enhet fra et stort produksjonsvolum, eller det motsatte, men selve grunnprinsippet er at varen eller tjenesten “selger som hakka møkk” — etterspørselen overgår kapasiteten din for å levere. Det første trinnet handler om å skape en formue — men det neste handler om å drive som “investor”. Bli en av eierklassen. Det skjer når “pengene jobber for deg” heller enn det motsatte. Jeg kjenner ingen tall for hvordan dette siden fordeler seg, men mitt anekdotiske inntrykk er at det er ganske mange som velger å “pensjonere seg” – selge seg ut og ta helårsferie med formuen – etter at de har skapt en lønnsom bedrift, altså at det bare er et fåtall som velger å rykke opp til å bli en av dem som typisk kjøper opp bedrifter og som har makt til å bestemme om et lokalsamfunn skal leve eller dø. Da har man blitt en “politisk aktør” enten dette var planen eller ikke. Selv har jeg forsåvidt ingen tanker om de som pønsker ut noe smart og som “kommer til penger” på den måten, forutsatt at de har et mål for når “nok er nok”. Det vil si at de typisk er en av dem som selger hele mannskiten til en “investor” og kaller det sitt pensjonsgrunnlag. Jeg har mer sans for de som solgte Twitter enn de som kjøpte det, for å si det på den måten. Forskjellen består i hva slags “visjon” de later til å ha.
Er det sant at penger alltid er etterspurt? Dette er jo hele grunnlaget for alt vi kaller “markedet”: Alle vil alltid ha mer penger. Hvis man gjør litt rask hoderegning vil man litt løslig kunne anslå hvor mye som er “nok” til at man kan leve av det resten av livet – et tall som for de fleste vil lande rundt noe sånt som ti millioner – forutsatt at man ellers går for en nøktern og disiplinert livsstil. Hvis man har tilbøyeligheter til for eksempel gambling, høy sigarføring ute på byen og annen vettløs sløsing vil jo intet beløp være nok. La oss si at noen i en alder av 35 finner opp en “app” som blir grisepopulær og som de siden selger for ti millioner til en oppkjøper. Hva skal de nå gjøre? Teknisk sett har de jo råd til litt av hvert. Ikke mange – selv blant de som alle oppfatter som rike – har ti millioner i frie kontanter tilgjengelig. Nesten alle pengeaffærer handler om komplekse labyrinter av “strukturerte finansprodukter” – med tildels vanskelig sporbare eierforhold – når man kommer over et visst nivå. Jeg antar at skattedirektoratet har en hel stab av jurister som bare ser på hva slags “godtgjørelser” innenfor næringslivet som egentlig er kamuflerte inntekter det skulle vært skattet av — klassisk sett handler det om fri bil, bolig, hytte, ferie og annet som “fimaet betaler”, ofte som en del av “betingelsene” som tilkommer med liten skrift i ansettelsesavtalen; men også under konseptet “representasjon” havner det ganske mange kostnader som man ikke behøver å myse særlig hardt for å se som korrupsjon. The cost of doing business handler til syvende og sist om hva man aksepterer som “nødvendigheter”. Man kan jo for eksempel la være å handle med noen som forlanger at det skal være lyssky elementer i avtalen. Det vil være både etisk og juridisk korrekt, men ikke nødvendigvis “det mest lønnsomme”. Derfor blir det som det blir. Det er et typisk høne-og-egg-spørsmål om den lave moralen i forretningslivet skyldes at de var sånn som personlighetstyper i utgangspunktet, eller om de har blitt sånn på grunn av “nødvendig tilpasning” til de forholdene som tross alt gjelder ute i markedet. Den sterkeste? Den smarteste? Den mest skruppelløse? Man må uansett være “mest” av noe for å komme ut på toppen i et møljeslagsmål om penger. Eventuelt kan man si at man er Sun Tzu i en krig med penger som våpen, hvis dette lyder bedre for egoet (det gjør det). Fantasien om å bli rik er uansett vesensforskjellig fra realitetene.
Hva tenker du om musikk? Denne posten er som en seks minutter lang sang, hvorav de første fem er “innledning”. Egentlig tenkte jeg å skrive om opplegget for høyesterett i USA, som befinner seg på litt gyngende grunn akkurat nå. Tenk deg at det enorme USA bare har ni av dem, mens lille Norge har over tyve. Er ikke det litt mystisk? Det er fordi de teknisk sett er en “grunnlovsdomstol” som bare skal se på saker som direkte angår forhold i grunnloven, som for eksempel ytringsfrihet, retten til å eie våpen, og så videre. Det siste de skal gjøre er å blande seg inn i politikken, uansett hva de selv måtte stemme ved det som presumptivt sett er hemmelige valg i et demokrati. Det bør være åpenbart at individer i slike stillinger ikke bør “vise kortene” i forhold til hvor de selv står i aktuelle politiske saker. De skal kun fatte avgjørelser i saker som er så prinsipielt viktige at de må måles opp mot hva grunnlovsteksten sier. Det er på ingen måte for mye å forlange at en dommer skal ha steinansikt i forhold til både “hvem de er på fritiden” – gitt at det ikke inneholder noe kriminelt element – og hva de enn måtte “mene” om de personene de møter på jobben. Dette gjelder som en selvfølge i lagmannsretten og burde i enda større grad være en selvfølge i høyesterett. Det bør være fette åpenbart at en “politisering” av rettssystemet – enten det virkelig er sånn eller det bare er noe folk innbiller seg – ikke er noe sunnhetssignal for det samfunnet det angår. Ut fra alt jeg vet om verden – og det begynner å bli en del etterhvert – så kan man ikke bruke noe annet ord enn korrupsjon om det som foregår innenfor amerikansk høyesterett for tiden, med gaver i millionklassen, dyre feriereiser til eksotiske steder, og den typen ting, alt betalt for av “republikanske donorer” og milliardærer. Man hadde fått sparken på flekken i Norge. Herregud. Ikke fordi vi er så moralsk høyverdige, men fordi vi ikke liker å bli gjort narr av. Hvis vi skal ha folk ansatt i en jobb som handler om “siste ord i alle saker” så vil vi ikke vite på forhånd hva det blir, på grunn av hva slags venner de har og det ene med det andre. Vi vil kort og godt ikke at dommere skal “være til salgs” uansett hva prisen handler om. Vi vil tvert imot at de øyeblikkelig skal politianmelde alt som overhodet ligner på noe slags forsøk på å “kjøpe dem”. Til dette formål må de gjerne organisere seg i “losjer” eller hva det enn måtte være, slik at de kan støtte og veilede hverandre i oppgaven med å være “et rettferdig menneske”, som ikke en en enkel jobb for noen, men sjelden så viktig som når rettferdigheten er ditt fag.
Minoisk kultur var en egeisk bronsealdersivilisasjon på øya Kreta og på andre øyer i Egeerhavet som blomstret i tiden 2600 til 1600 f.Kr. før en sen periode med nedgang og som til sist endte rundt 1100 f.Kr. Den gikk forut den mykenske kultur på det greske fastlandet. Minoisk kultur ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet gjennom arbeidet til den britiske arkeologen Arthur Evans. Den har blitt beskrevet som den eldste av sitt slag i Europa, og hvor historikeren Will Durant kalte minoerne for «den første forbindelsen i den europeiske kjeden.»
(Wikipedia)
Jeg la merke til en overskrift på nettet: Hvilke guder trodde minoerne på? Dette er hva jeg vil kalle et typisk galt spørsmål. Ser du det? Om ikke kan jeg fortelle deg at vi etterspør en bestemt kategori av informasjon med slike spørsmål, som er betinget i en serie med andre kategorier. Et bedre, eller skal vi si mindre fordomsfullt spørsmål, ville være å spørre om hvordan de forklarte mysteriene. Hva slags historier fortalte minoerne? Hva slags tanker hadde de om dag og natt, havet, vinden, regnet, månen og stjernehimmelen? Hva slags spørsmål stilte de? Var de idioter? Hvis vi ikke tror at de var tilbakestående, hvorfor behandler vi dem slik? Kultursjåvinisme er når folk – bevisst eller ubevisst – tenker om seg selv at de representerer “fasiten”. For eksempel at vi som lever nå er de korrekte menneskene, mens alle andre varianter som har eksistert – og til en viss grad fortsatt eksisterer – er feilslåtte modeller og prototyper som har gått ut av produksjon. Vi er jo siviliserte nå. Vi har kunnskap, kontroll og kjærlighet. De hellige tre K.
Alle har hørt om den minoiske bronsealdersivilisasjonen på Kreta. Alle har hørt om Knossos, labyrinten, minotauren og Ikaros som fløy for nært solen slik at han styrtet i havet og døde. Hørt om er det operative begrepet her. Hva slags guder trodde minoerne på? Saken er at de historiene om minoere som vi forteller sier mer om oss enn om dem. Vi antar a priori at de “tok feil” om livet, verden og universet, men at de ikke desto mindre fikk til noen greier, og det har vi sympati for. Nesten som når barna tegner noe som faktisk er finere enn forventet og man blir både positivt overrasket og litt stolt. De viser talent. Noe vi vet er at minoerne drev handel med Egypt, som kalte dem keftere. De var så å si sin tids Louis Vuitton Moët Hennessy – populært bare kalt LVMH – og Bernard Arnault (verdens rikeste mann), i den forstand at kefterne – minoerne – hadde rykte som leverandører av det beste innenfor luksusprodukter. Du vet hvordan sånne ting virker. Når alle tror at noe er “best” så spiller det egentlig ingen rolle om tingen faktisk er best, alle som er jålete – det vil si alle – vil bli assosiert bare med det som har rykte for å være det beste, bli sett bare sammen med “interessante mennesker” og det ene med det andre, særlig når man jobber som farao og har et image som “levende gud” å ta vare på. Da nytter det ikke med noen sekunda vare.
Hva slags guder tror vi på? Altså vi nålevende og høyst postmoderne mennesker. Vel? Jeg håper du ikke har tenkt å foreslå “selveste” den ene og sanne Gud som står over, utenfor, bak – og alle administrative posisjoner ellers – alt som eksisterer og alt som skjer, og så videre. Jeg mener de tingene vi virkelig holder hellig. Bankkontoen, mobiltelefonen og sånne ting. Til en viss grad huset. Prosjektene våre. “Det vi driver med.” Vårt gode navn og rykte. Verdensforklaringen. Hvis vi skal kunne si noe om hva slags guder moderne mennesker i “vesten” tror på så må vi studere atferden til denne gruppen. Hva er det som gjør dem til en gruppe? Hvilke likheter finner vi blant et utvalg av så ulike individer? Hva er det for eksempel som gjør en person “norsk” og en annen person “engelsk” selv om de ellers ser ut som om de kunne vært slektninger? Språket er selvsagt det første alle peker på, men selv om vi justerer for dette vil vi finne “kulturelle forskjeller” mellom nordmenn og engelskmenn som handler om det jeg kaller “gudene i kulturen”. De norske er annerledes enn de engelske. Mye er likt men det er også noen fundamentale forskjeller i virkelighetsoppfatningen. Mytene er ikke de samme. Skarpe observatører har hengt seg opp i at jeg sier “engelsk” og ikke “britisk” — for det er jo to forskjellige ting. Men nok om det. “Britisk identitet” er jo en digresjon når vi snakker om minoere – eller keftere – selv om det hadde litt å si for hvordan Arthur Evans fortalte denne historien første gangen han gikk ut med noe om utgravningene sine på Kreta for drøyt 120 år siden. Du vet. Førsteinntrykket har mye å si. Er det ikke litt corny å tenke på at for bare to hundre år siden var verden fortsatt i det store og hele et Terra Incognita; ukjent land? Alt var bare rykter og fantasifortellinger. Folk visste ingenting om noenting. Slik er det for en stor del ennå, men nå har vi i det minste oppslagsverk til felles referanseformål. Vi kan for eksempel søke på “minoisk sivilisasjon” og sannsynligvis finne opptil flere timers lesestoff på den måten, foruten naturligvis det man var uelig om til å begynne med. Hvilke guder trodde minoerne på? Jeg tror ikke man vil finne særlig mye om akkurat det. Vi vet ikke. Selv har jeg sett noen bilder og figurer og hørt det folk sier, men så lenge saken er at vi savner originalt kildemateriale så er dette bare frisk luft og spekulasjon. Det har ingen substans. Vi vet ikke engang om de hadde “guder” på samme måte som i Hellas mye senere.
Bildet ovenfor er svært berømt og fremkommer som freske – al fresco maleri er når man maler direkte på fortsatt fuktig murpuss – i det minoiske palasset Knossos på Kreta. Eller rettere sagt, det fremkom opprinnelig som fragmenter av en freske – i likhet med mye annet som ble gravd frem av Arthur Evans den gangen – men etter at ekspedisjonens geskjeftige franske restauratør hadde hatt fingrene i saken en stund ble alskens vakre motiver gjenskapt og presentert som ekte vare foran et måpende og sensasjonshungrig publikum. Mye av det vi nå bare godtar som “minoisk” har en problematisk arv på denne måten. Det har en aura av “gjendiktning” over seg, men der står altså saken i dag. I den grad noen venter på nye data så handler det om å knekke koden til det minoiske skriftskråket “Linear A” (det finnes en Linear B som er de samme bokstavene men med gresk språk), som ingen så langt har klart å bli klok på. Jeg tror imidelertid ikke at det finnes nok tekstmateriale forfattet i Linear A til at det går an å få frem noe betydelig “volum av informasjon” uansett, men den som lever får se. Kanskje kunstig intelligens kan finne ut av det. Uansett handler bildet ovenfor om “tyrefekting” på noe slags vis, men alle som noen ganger har vært nær en ekte okse av det aggressive kaliberet vet at man har ikke tid og rom nok til å bedrive særlig mye akrobatikk rundt dyret. De beveger seg mye raskere enn man skulle tro. Problemet er først og fremt å holde seg i live, helst også uskadd, som kan være vanskelig nok i seg selv, om man ikke skal slå salto også. Herregud. Midt inni Knossos finnes en diger arena, hvor tanken er at de har holdt på med rituelle spill som koker ned til “tyrefekting”, men vi kjenner selvsagt ingen av detaljene rundt opplegget. Det eneste vi har er fortellingen om “stjernebarnet” Asterion – altså minotauren – som ble unnfanget etter at Zevs, forkledd som en hvit okse, satte barn på den minoiske dronningen Europa; men Asterion – som det “uekte barn” han var – fikk en annen skjebne enn sine søsken Androgynos – som jo også er at navn som får folk til å si hmm – og Ariadne, som til sist fikk den mest ulykkelige skjebnen av dem alle. Problemet med denne historien er bare at den er gresk, ikke minoisk, og forfattet opptil flere tusen år etter høydepunktet av minoisk kultur. Kan den likevel kanskje handle om historiske hendelser i oldtid? Mytologi er jo ofte “skygger av glemte forfedre” som har blitt relegert til et sted utenfor tid og rom forstått som som “sekvenser av hendelser”. I praksis snakker vi om “drømmetiden”. Noe som kanskje ikke har skjedd engang, men ikke desto mindre forteller vi historier om det.
Husarbeid og husstell er synonymer, men med noe ulik bruk. Husarbeid brukes i dagligtalen og i diskusjoner omkring tidsbruk, arbeidsdeling mellom kjønnene og arbeidsforhold. Husstell har vært brukt som navn på fag, institusjoner og skoler. Både husarbeid og husstell kan brukes om alt arbeid i hjemmet og dermed omfatte rengjøring, matlaging, innkjøp, vask og stell av klær og tekstiler (klesvask), omsorgsarbeid, stell av planter, i noen sammenhenger også stell av hage og vedlikehold av bolig. Begrepene kan også avgrenses mer og betegner da vanligvis matlaging, rengjøring og arbeid med tekstiler. En vid forståelse av begrepene er vanlig i dagligtalen og i de mange diskusjonene rundt hvem som skal utføre husarbeid samt hvordan det skal gjøres.
Humoristen Gary Larson var ganske stor en stund, med sine absurde betraktninger rundt livet og alt vi ikke vet. Han hadde en tegning av noen mennesker – vi tenker kanskje en familie – som sitter sammen i en sofa og betrakter veggen. Slik så Larson for seg en typisk lørdags kveld før menneskeheten fikk fjernsyn. Han sa imidlertid aldri noe om hva kjønnskampen besto i før vi fikk husarbeid som et tema det er like vanlig å forholde seg saklig og rolig rundt som “palestinaspørsmålet”. Hva kranglet et gjennomsnittlig ektepar om før det ble vanlig å bo i møblerte hjem med klar separasjon mellom “inne” og “ute”? Ved et tidspunkt må vi jo anta at hus for det meste handlet om “ly mot vær og vind”, et trygt sted å sove og den typen ting, men så kom utviklingen – eventuelt innviklingen, alt etter hvordan man ser det – og nå er vi en helt annen type skapning enn de rå og primitive uteliggerne som vår art en gang var.
Man må ha en bestemt innstilling til begrepet hus for at begrepet husarbeid skal gi noen mening. Selv avviser jeg det konsekvent. Eller jeg kan eventuelt gå med på at “husarbeidet” består i å bygge og vedlikeholde selve strukturen, mens dekorasjon og annet som har med innredning og “daglig drift” å gjøre faller innunder begrepet stell. De fleste vanlige folk gjør aldri noen form for husarbeid, de bare styrer og steller inni en “boble” som eksisterer mest i hodet. For å klargjøre min egen posisjon: Jeg har få eller ingen problemer med å “stelle hjemme” hvis vi med dette mener å holde huset i rimelig skikk. Du vet. Rent, ryddig, kanskje til og med pent, hvis man har sansen for denslags. Jeg ser ikke på dette som arbeid, men som “ting jeg gjør i privatlivet” og som handler om min personlige trivsel. Det er “ekstra”. Ting jeg verken kan forklare eller forsvare som “nødvendigheter” i noen objektiv forstand, men det føles viktig for meg likevel. Hva med alle andre? La meg uttrykke det slik: “Alle andre” foretrekker at jeg stiller med klær på når jeg beveger meg ute blant folk, men de har i utgangspunktet ingen mening om merke, snitt, farge og så videre. Det er opp til meg selv å velge. På samme vis foretrekker “alle andre” at hvis de blir bedt hjem til noen, så skal det ikke se ut på en måte som setter folk i forlegenhet, verken vertskap eller gjester.
Når det er sagt så skal jeg tilstå en viss fetisjistisk tiltrekning mot “det sære” når det kommer til byggekunst – forsåvidt på den samme måte som resten av kunstsynet mitt – men da er jeg samtidig nødt til å presisere at bare sært holder ikke mål i måneskinn, det må være både en plan, en visjon og “en konsistent indre logikk” i strukturen for at den skal fremstå som behagelig for meg. Jeg mener, det finnes hvor mange “kråkeslott” og Pippi Langstrømpe-hus som helst i verden, hvor de bare har dynget på med bygningsmessige detaljer som ikke er harmoniske i forhold til hverandre, både innvendig og utvendig, men dette appellerer på ingen måte til meg. Det har den motsatte effekt. Eller hvis det først skal være camp så skal det være sånn som camp var på 1920-tallet; for eksempel de berømte Palacios Indianos som man finner generøst strødd utover hele Spania. Kort fortalt, folk som hadde opparbeidet seg en formue i “koloniene” og som nå vendte tilbake for å tilbringe livets siste del “hjemme”, i en standsmessig bygning. “Indianerstilen” er ganske distinkt, men ikke ulik ting som ble bygd også i Norge ved den samme tid, inspirert av “Art Noveau”. Problemet med det meste sånt er bare at det befinner seg prismessig utenfor min rekkevidde. Jeg har jo ingen planer om å “sette meg i gjeld” ved dette tidspunkt av livet, så horisonten min befinner seg mer på nivået “familievilla som behøver oppussing” enn noe slags “palass som scorer høyt i arkitektmagasiner”. Man må lære seg å kjenne sine begrensninger, men man kan jo ikke desto mindre beundre ting som man ser ligge ute for salg.
Originalt er det på ingen måte, men har man ikke noe bedre for hånden så kan man alltids etablere et komisk poeng rundt hvordan folk har ulike standarder for “rent og ryddig” og derfor dårlig grunnlag for kompromissbygging. For eksempel, hvis jeg bor alene så blir huset som det blir – mange synes jeg har “høy standard” som aleneboende mann, om enn litt “spartansk” – men hvis jeg bor sammen med noen annen er det som typisk skjer at de forlanger en helt annen type orden preget av mer “pynt og dill” som jeg selv ikke nødvendigvis liker, men som heller ikke er noe problem for meg såfremt ingen prøver å rekruttere meg til å tørke støv av porselensfigurer og den typen ting. Da blir det krig. Min type orden handler om å “vite hvor jeg har ting” mens andre menneskers orden ofte ligner performance art fokusert på noe slags eksistensielt teater som jeg ikke forstår — og som de da heller aldri kan redegjøre for på noen sammenhengende måte. Hva betyr det at noe er “pent”? Mener vi det samme når vi bruker dette ordet? Hvorfor skal for eksempel et verksted være “pent”? Er det ikke nok at det er rimelig rent og ryddig? Og er ikke kjøkkenet også et slags verksted slik sett? Jeg opplever selv at begrepet trivsel bare har begrenset sammenheng med hvordan omgivelsene mine ser ut. Jeg praktiserer det spillteoretiske prinsippet godt nok om alle forhold og ting i livet, i det forstand at så snart dette nivået er oppnådd så slutter jeg å jobbe mer med saken. Punktum finale. Jeg er ikke en sånn som vil henge gammelt verktøy, legemsdeler fra døde dyr og andre bisarre ting på veggene mine, det eneste man typisk finner der er kunstmalerier, plakater og så videre. Noen tekstiler, jo ja, men hvis de ikke “gjør en jobb” som gardiner og annet, så vil jeg ikke ha dem. Uansett hvor god orden man eventuelt har på alle sakene, så representerer “unyttige ting” bare kaoskrefter. De krever noe uten å gi noe, slik at man er alltid “på vikende front” i forhold til tingens fetisjistiske makt. I praksis blir man en tempeltjener i helligdommen til en guddom uten portefølje. Rydde, stelle, tørke støv og vaske. Er det mannen som har bestemt at det skal være slik? Kvinnen ble rekruttert som en husholdningens slavearbeider, kontinuerlig på etterskudd med “husarbeidet”? Herregud for et opplegg.
Tre døgn tok det, men til slutt fikk jeg den satans kråka ut av skorsteinen. Vi snakker ikke om vanlige – og etter måten store – gråkråker nå, men om de små og svarte. De som har blå øyne, sånn som den på bildet. Eller heter det kaier? Uansett hadde altså denne skapningen ramlet nedi pipeløpet på en sånn måte at den helt klart ikke hadde “armslag” nok til å fly ut igjen, men samtidig var kråka åpenbart pisse redd også. Den lot seg ikke bare bli plukket opp av mine arbeidshanskebekledde hender, for å si det sånn. Opplegget er slik at helt i bunnen av pipa finnes en inspeksjonsluke som er stor nok til å stikke hodet og begge hendene inni, slik at der på stedet gjennomførte jeg fjorårets tilsvarende redningsaksjon av strandet kråkefugl. Den lot seg bare gripe, med en hånd til å låse vingene og den andre til å låse føttene, og bæres utendørs, hvor den sporenstreks fløy sin vei uten så mye som et ord til takk. Men det var i fjor. Årets kråke viste seg å være av et helt annet kaliber. Den var både paranoid, sprek og støyende. Før jeg hadde rukket å gjøre mer enn å åpne inspeksjonsluka i kjelleren hadde kråka – med høye skrik – allerede hoppet opp til neste mulige “avsats” inni der. Herregud. Det betyr at jeg må opp i stua og rote rundt med ildrakeren gjennom en svært mye mindre inspeksjonsluke øverst i vedovnen – for å skremme den til å hoppe ned igjen – og sånn gikk det et par dager. Jeg gadd ikke prøve særlig hardt, men regnet med at den ville bli litt mer sliten etterhvert. Jeg kan bare vente. Til sist vil kråka være for sulten, tørst og spak til å gjøre motstand med all denne kraftakrobatikken sin der inni skorsteinen. Da slår jeg til.
Men så sto jeg altså på kjøkkenet i dag tidlig, hvor det er en egen separat vedovn for bruk ved særlig kalde anledninger. Stussen på pipa fra denne ovnen og inn i selve skorsteinen står på “motsatt vegg” av stussen som kommer fra vedovnen i stua, slik at jeg kan se den når jeg lyser inni det foran nevnte lille ildrakerhullet med lommelykt. Forbindelsen mellom vedovnen på kjøkkenet og det jeg kan se inni skorsteinen er omtrent femti centimeter lang og inneholder en nittigraders bend. Diameteren er som vanlig for sånt, omtrent ti centimeter. Saken er uansett at plutselig hører jeg kråka småkakle – som den hadde gjort i mange dager ved dette tidspunktet – fra inni vedovnen der på kjøkkenet. WTF som de sier på engelsk. Den jævla kråka har på et slags vis klart å tre seg gjennom røykrøret og rundt nittigraderen for å havne der. Noe annet er jo for fanden fysisk fette umulig. Det er vanskelig å tro at det er sant, men da jeg kikket inni vedovnen satt altså kråka helt innerst der inne og så ut som om den var usikker på hvor smart dette trekket egentlig var. Å komme seg tilbake igjen samme vei var mindre aktuelt. Den må jo ha ålt seg gjennom der – som kråker gjør – med hodet først, mens den sparket fra med føttene for å få fremdrift gjennom den ganske trange kanalen, med en nittigraders sving innlagt som ekstra utfordring. Herregud. Jeg har ikke noe å si i forhold til selve rømmingsforsøket. Opp kom den seg jo ikke, og ned ville den ikke, for der var de store hendene mine, mens gudene vet hva som foregår i det løpet hvor det noen ganger kommer en ildrake. Den eneste “frie åpning” – dog med ukjent utgang – var den som endte på kjøkkenet. Hva kan man si? Flink kråke. Dessverre for den ble det til at jeg grep den med arbeidshanskene uansett – hjulpet av en hodelykt for å få syn på denne “grå fuglen i grått miljø” nok til å ikke skade den under operasjonen. Det gikk imidlertid bra og til sist forsvant den på egne vinger over bjørketrærne nedi enden av tomta her. Snakker kråker sammen? Da har den i så fall litt av en historie å fortelle. Og hvis ikke kråka forteller verden om sine eventyrlige opplevelser så gjør jeg det.
Det heter kviss på norsk. Du vet. Spørreleken som noen skriver som quiz. Det er mer interessant slik, synes de. Internasjonalt. Derfor regner jeg uten videre med at de omtaler kvinnfolk som quinz og det fuglene sier som quirrewitt. Spiller det noen rolle? Jeg minner om sangen til Billie Holliday. I say potayto and you say potahto. Her i Østerdalen fungerer det slik at folk sier hva de vil — og siden oppstår det slagsmål. Enighet virker som en guddommelig ting, ihvertfall noe veldig menneskefjernt, nesten som perfekte tenner. Hvor får man sånt fra? Det ser dyrt ut. Akkurat som resten av den perfekte profilen deres. Et team av psykologiske spesialister må ha jobbet lenge for å installere en så fin samling av så perfekte meninger. Også konverserer de så bra. Det går så lett og naturlig. Ordene faller som perfekt kalibrerte små baller ev ekskrementmateriale direkte fra geiteræva. Sånt krever trening. Det naturlige er å henfalle til kaotiske og fragmenterte uttrykk over tid. Ingen blir noensinne bedre til noe som helst uten at det foreligger disiplin i bildet. Et eller annet sted, på en eller annen måte, finnes det alltid “en styrende vilje” der man finner det vi mennesker kaller orden.
Her er noe man kanskje kan støte på i en kviss: Nevn noen viktige årstall fra norgeshistorien. Fire poeng for fire riktige er mulig. Jeg føler meg rimelig sikker på at de fleste vil si 1814 nesten øyeblikkelig, men så er det uvisst hvor det bærer hen siden. Det finnes selvsagt minst hundre årstall som bør passere som “historisk viktige” for Norge, men noen er mer sannsynlige enn andre. Så lenge det bare kreves fire av dem vil jeg tippe at 1905 og 1945 også kommer høyt på listen over “sannsynlige valg” som mange kommer til å lande på. Siden blir det bare gjetting. Jeg tror ikke at det noensinne har vært gjennomført noen slik undersøkelse i Norge, men det har det i Storbritannia. Blant alle de årstall som ble foreslått var det to som stakk seg ut på en overveldende måte: 1945 og 1066. Det første er åpenbart slutten på Den andre verdenskrig, men det siste handler om slaget ved Hastings, da “det normanniske England” ble målt opp, registrert og organisert som skattland av William Erobreren og alt det der. (1066 and all that er faktisk tittelen på en bok som eksisterer. Ganske populær er den også.) Det angår i prinsippet ikke vikingtiden, selv om årstallet tilfeldigvis er det samme som slaget ved Stamford Bridge.
En annen pussig tilfeldighet er at dette er post nummer 1066 som jeg har skrevet på denne plattformen. Det begynner å bli mye nå. Uten å basere det i noe annet enn en “følelse” vil jeg tippe at en gjennomsnittlig produksjon på denne bloggen har en tendens til å ligge på rundt 4-5 avsnitt i lengde og være litt som “de svarte løypene i slalåmbakken” i den forstand at dette er ikke noe for vanlige søndsgsturister som leter etter kos. Men de øvede liker det. De får noe å bryne hjernen sin mot, liksom. Du vet. Kunstpublikum og “de intellektuelle”. Alle har lyst til å være dem, men ingen har lyst til å “bli sett” som en av dem. Dette skaper grunnlag for mange fantasifulle sosiale dansetrinn. Folk skal jo posisjonere seg. Vi kaller det profilering og det handler om “hvordan man blir sett” i markedet for oppmerksomhet. Om du selv er riktig eller gal – altså egentlig, innerst inne, kors på halsen – spiller forsåvidt mindre rolle enn hvordan “markedet” ser deg. Mange jeg selv uten å nøle ville karakterisere som fette sinnssyke – eventuelt “sleipe løgnere og skuespillere” hvis de ikke virkelig mener det – har faktisk all mulig slags målbar suksess på nettet. Innflytelse, penger og det ene med det andre. Det kan være store penger å tjene hvis man har talentet for å være et troll på måter som sjarmerer deler av publikum. Det finnes sånn sett mentale skadedyr der ute som har flere titalls millioner følgere og som på bakgrunn av dette massive antallet også raker inn betydelige reklameinntekter. Alle vet at det som foregår på nettet og i sosiale media ikke er sunt, men vi er ikke enige om på hvilke måter og hvorfor det ikke er sunt. Fra min sysnvinkel handler det om at folk har dårlige standarder for informasjonskvalitet — i forhold til at “viljen til å lyve” sitter veldig løst hos veldig mange. De opplever ikke typisk at de har noe ansvar for at ting de plukker opp på nettet – altså rykter og “folkesnakk” – skal være god fisk før de selv bringer det videre. Underholdningsverdi teller mer enn sannhetsverdi. Dette “verdisynet” gjennomsyrer hele samfunnet, inkludert media.
Tegneseriefiguren Asterix skal ikke undervurderes som påvirkningsagent for alminnelig interesse for en viss periode av historien. At de bruker Cæsar som en gjennomgående bakgrunnsfigur i tegneserien tidfester jo handlingen til perioden rundt år 50 før vår tidsregnings begynnelse, altså gallerkrigene. Jeg vet ikke om det var romerne som begynte å separere store Britannia fra lille – identisk med det vi nå kaller Bretagne i Frankrike – men det var de som begynte å skrive om det. Den klassiske handelsruta gikk jo fra Middelhavet, oppetter kysten av Portugal, Spania og Frankrike, før de satte over til Cornwall når de nådde Bretagne, og videre inn i Irskesjøen. Denne ruta var like hardt trafikkert som Silkeveien — og ble etablert allerede i steinalderen, da de første “industritiltakene” oppsto. Helt til langt inn i middelalderen var de britiske og franske områdene som ligger midt overfor hverandre langs kanalen “kulturelt identiske” på de fleste vis, inkludert språket, men siden har de gått hver sine veier. Hvilket bringer oss til dagens situasjon. Det er per i dag under en måned til det skal være valg og Storbritannia er litt ute av kontroll. Du vet. Politisk ustabilt. På mange måter virket det lenge som om “saken var biff og karbonade” for det britiske arbeiderpartiet Labour, men så kom hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Ikke helt beleilig, gitt at den nye lederen Keir Starmer har misbrukt konseptet antisemittisme for å få rensket ut “venstresiden” – i praksis alle som holdt med den gamle lederen Jeremy Corbyn og som fortsatt synes at Labour bør være en sosialistisk bevegelse – og festet sitt eget jerngrep rundt partiet som “sterk leder”. De vil sannsynligvis vinne valget uansett, men ikke med en så sterk posisjon som de ellers kunne hatt. Jeg har inntrykk av at “støtten til Palestina” er noe man finner hos de fleste anstendige mennesker, selv om de ikke er “aktivister” — og det virker jævlig provoserende å bli beskyldt for å være motivert av “jødehat” når man påpeker at situasjonen er uholdbar og har vært det i mange tiår. Noe slags opplegg som sikrer palestinsk identitet, sosial trygghet, økonomisk grunnlag og fremtidsutsikter må uansett på plass før eller siden; uten at jeg selv har noen meninger om hvordan slikt kan gjennomføres i praksis. Eller rettere sagt: I praksis er det USA som bestemmer hva som skal skje i denne regionen. Mer behøver vi ikke å si. Tilbake til Storbritannia.
Forrige gang Labour vant valget handlet alt om sjarmtrollet Tony Blair, en ganske sterk økonomi og optimistiske fremtidsutsikter ute blant briter generelt. Ting kunne ikke vært annerledes nå. Økonomien ligger på kne foran dass som briter jo ofte gjør “dagen derpå” og hoster opp bare blårøyk. Det finnes ikke noe mer å spy. Pengene er borte. Økonomien står stille samtidig som det er full sysselsetting. Brexit er selvsagt elefanten i rommet, uansett hvor mye de snakker om Covid, Ukraina og “illegale innvandrere i småbåter”. Alle visste at Brexit ville medføre et fall på omtrent fem prosent i den britiske nasjonaløkonomien, som kanskje ikke høres mye ut men faktisk er ganske dramatisk, og nå ser vi det spille seg ut i mange slags detaljer over hele linja. Den korte historien? Folk sliter. Tenk Charles Dickens. Britisk nød og depresjon har vendt tilbare til dit den var før Storbritannia ble en kolonimakt. Du vet. Før trollmannen John Dee begynte å hviske i øret til daværende erkedronning Elizabeth Tudor at det kunne være en god idè å etablere “et britisk imperium” av oversjøiske besittelser og annet godt skattland, et prosjekt som ble iverksatt for alvor utover 1600-tallet. Men den festen er over nå. Regningen for det hele er en slags moralsk gjeld som den britiske staten har blitt sittende igjen med. Spillets svarteper, kan du si. Mange mennesker verden over – med saklig grunn – føler at Storbritannia skylder dem noe, fordi de er etterkommere etter mennesker som britene plyndret, misbrukte og undertrykte på det groveste. Imidlertid kan man argumentere for at de har ikke behandlet “fremmede folkeslag” verre enn de har behandlet sin egen underklasse, arbeiderklasse, klassen av eiendomsløse landarbeidere og omstreifere, eller hva man enn har for tiden av sosialt utstøtte grupper i det britiske samfunnet. Fattigdom over generasjoner, rusmisbruk og elendighet har alltid “stått sterkt” som konsept blant britene. Det samme kan man si om en slags nedlatende holdning som kommer fra en følelse av å være bedre enn andre folk bare fordi man er britisk, som åpenbart har vært en del av det offisielle propagandamaterialet til fordel for “Storbritannia” som entitet, britisk kultur, kongen, teseremonien, snåle matvarer, BBC, NHS, parlamentet og det ene med det andre. De nasjonale symbolene. Imidlertid er de jo ikke “best”. De er ikke engang “bra”. Det har gått skikkelig nedenom og hjem med Storbritannia i løpet av de seneste hundre år.
Europas syke mann kaller vi Storbritannia nå, adekvat symbolisert av hvordan statsminister Rishi “Snublefot” Sunak åpenbart ikke forsto hvor viktig det var at han var fysisk tilstede under seremonien tilknyttet åttiårsjubilèet for D-dagen, altså den allierte landingen i Normandie den 6. juni 1944. Dette ble også det siste betydelige jubilèet hvor levende veteraner som var med den gangen er tilstede. De er jo typisk minst så gamle som de må være for å kunne huske en krig for åtti år siden. Hvor mange av dem vil fortsatt være her om ti år? En som imidlertid var tilstede var den tidligere nevnte Keir Starmer, som dermed kunne innkassere verdens billigste politiske seier uten å gjøre annet enn å løfte hendene, gå et skritt bakover og si til alle mikrofonene at jeg vet ikke hvorfor Sunak ikke er her, men her er ihvertfall jeg, for det er jo viktig å hedre fortidens falne krigshelter og bla bla. Herregud. Rishi Sunak er selvsagt allerede en historisk skikkelse fordi han er den første desi statsministeren i Storbritannia, men det spørs om han vil bli husket for særlig mye mer. Det lyser jo ikke akkurat politisk talent av ham, som er litt pussig fordi han virket såpass kompetent som finansminister. Kanskje det var en illusjon. Ser man nøkternt på saken må man jo stille spørsmålet: Hvem kan identifisere seg med Rishi Sunak? Jeg ser egentlig ingen, ut over en svært liten gruppe av svært rike individer som lever i en verden for seg selv. Han ligner bare på en rar liten mann som sier snåle ting ingen kan ta alvorlig, og dette er altså britenes statsminister i ennå en knapp måned. I mellomtiden har fascistlederen Nigel Farage meldt seg på i kampen om å bli britenes neste riksklovn, åpenbart selvsikker i sin følelse av at alle allerede kjenner ham og vet at han er fette idiot, derfor kommer de til å stemme på ham. Hvilken annen grunn skulle folk eventuelt ha hatt for å stemme på Boris Johnson? Britene liker jo tullinger og skyver dem gjerne frem som celebriteter. Det gjenstår selvsagt både selve valget og opptellingen av stemmene, men mange mumler mye om at det kanskje vil bli fullstendig kroken på døra for det konservative Tory-partiet denne gangen, men hinsides dem finnes Reform UK som er en slags børstilpasset nazibevegelse ikke ulik det norske Fremskrittspartiet. Nihilisme står sterkt i året 2024.
Samtidig viste termometeret 3 grader her i dag tidlig. Fatteru. Tre jævla varmegrader i juni. Prideparaden blir jo ikke det samme når folk må kle seg for arktiske forhold, så det er kanskje like greit at det ikke “skjer noe” der jeg bor, annet enn at de henger opp masse små regnbueflagg overalt. Man legger nesten ikke merke til dem. Hvorfor gjør de dette? De som selv identifiserer seg som “medlemmer av regnbuemiljøet” – eller hva man skal si – behøver ikke å forklare noe, men jeg lurer litt på støttespillerne deres noen ganger. Hva er det de driver med? Hvorfor er de så engasjert i denne saken? Min politiske sympati ligger som alltid hos “individets integritet” som automatisk omfatter alle former for frigjøringsbevegelser og bevisstgjøringstiltak i enhver sammenheng. Dette går stort sett opp i de klassiske idèene innenfor “sosialliberalismen” slik den utviklet seg i de første par tiårene etter Den andre verdenskrig, før “nyliberalismen” sprang frem som en illsint katte ut av sekken mot slutten av 70-tallet, særlig representert av Margaret Thather og Ronald Reagan. Opplegget deres har nå hatt tid til å kjøre hele mannskiten fullstendig på trynet – som alle sa at det kom til å gjøre – slik at det nå for det meste bare er psykotiske troll som driver med kryptovaluta der hvor vi før hadde entusiastiske spekulanter og “økonomiske rådgivere” av alle slag. Folk har sett på markedet og sett at det bare er en feit og usunn keisertype som sprader naken rundt mens han skryter av sine fine klær. Tror han på dette selv? I så fall er han jo gal. Vekst i økonomien gir bare mening som en landbruksmetafor, som grunnlag for utredning av metoder som ligner mer på gartnerkunst enn gruvedrift. Man må tenke innenfor mange ulike tidshorisonter samtidig når man administrerer en gård, ikke bare på hva slags mat man vil ha på bordet de nærmeste par dagene, ukene, månedene. Vekst – i organisk forstand – foregår både fra en dyrkningssesong til den neste med frukt og “raske grønnsaker”, og på svært mye lengre sikt når vi snakker om skog og spesialvekster. Som metafor fungerer begrepet vekst på samme måte. Man må ha god balanse mellom det kortsiktige og det langsiktige for at man skal kunne nyte fruktene – mer eller mindre bokstavelig talt – fra en jevnt voksende og jevnt produserende hage. På grunn av en usedvanlig kald første uke av juni måned dette året forventer jeg en viss kontingent av hånflirende idioter som synes at dette motbeviser klimaproblematikken, eller altså den globale oppvarmingen som er problemets hele og fulle navn. Det er jo kaldt. Alle føler det samme. Hvordan kan det være varmt når det er kaldt? Det gir ingen mening. Ergo finnes det ingen “oppvarming” heller, dette er bare sleipe bløffmakere som jakter på finansiering av prosjektene sine, eventuelt så er det en verdensomspennende konspirasjon av monstere som er ute etter å ta rotta på frihetselskende bileiere med nasjonalt sinnelag. Du vet. Marxistene og de. Det er farlige folk. De vil ta fra alle all glede og de har vaksiner nå, som de på ondskapsfullt vis planlegger å sprøyte alle fulle med, slik at genmaterialet deres forandrer seg og de ikke lenger kan leve som annet enn “elitens lydige slaver”. De vil at du skal klynke og tigge om neste dose. Fordi eliten er onde. Alle vet dette. Kalle og jeg vet dette. Børre på Facebook vet dette. Hvorfor vet ikke du dette?
Så her er greia: Jeg skjønner godt hvordan man sjonglerer med ord og konsepter men jeg er helt fette idiot med computere. Jeg prøver ikke engang. “Hvordan ting virker” er – og skal forbli – utenfor mitt kompetanseområde. Litt som med bilen, forsåvidt. Jeg vil ikke vite noe om hva som foregår inni der, jeg vil bare at det skal virke. Fortell meg hva jeg må gjøre. Litt teknoprat kan jeg takle, men for det meste må du betrakte meg som evneveik. Jeg skjønner ingenting. Det er som å snakke til en sau. Sånn er dessverre realitetene.
Jeg så i media at en tenåring hadde omkommet i en ulykke med gocart. Selv har jeg bare sett gocart. Jeg har aldri prøvd det og har takket nei hver gang det har vært aktuelt. Glem det. Jeg er jo en jævla lastebilsjåfør. VW Passat er gocart nok for meg. Uansett, jeg stusset på noe i historien. Hvis jeg har forstått det riktig var det som skjedde at gocarten gikk rundt — og disse innretningene har ettersom jeg forstår – av en eller annen grunn – ikke veltebøyle. Det virker litt på kanten av det begripelige. Mitt inntrykk av sikkerhetskravene rundt enhver form for “ting som kjører” – til og med plenklippere – er at de må ha veltebøyle hvis det overhodet er teoretisk mulig at tingen kan velte og havne oppå føreren. Sånn har det vært i mer enn tyve år. Jeg vet ikke hvorfor en gocart eventuelt skal ha dispensajon fra regelverket.
Jeg tror ikke jeg er noen utpreget engstelig type, men jeg opplever det som naturlig å tenke “sikkerhet først” selv om prosjektet ikke er fysisk risikabelt for noen, som ihvertfall mine computerproblemer sjelden er. Imidlertid fantaserer jeg om alt mulig som “kan skje” fordi jeg tukler med datamaskinen uten å vite hva jeg driver med, siden baller det på seg og ender som noe slags tilfelle av “blødende lommebok” etterhvert som det – selvsagt – viser seg at jeg behøver profesjonell hjelp. Sånt er ikke usannsynlig. Jeg har opplevd det en gang da jeg prøvde å rollespille som bilmekaniker. Det kommer ikke til å skje flere ganger, for å si det slik. Man kan liksågodt henvende seg direkte til spesialistene i første omgang som å gå veien om bannskap og skrubbsår på fingerknokene mens man selv driver og tukler med ting man ikke kan, som uansett ender med at man må ringe mekanikeren.
Ærlig talt så ser jeg ikke poenget med motorsport. Riktignok er det sant at jeg selv ved enkelte anledninger har kjørt villmann på avsides tømmerbilveier mens jeg fantaserte om rally og den typen ting – som regel med ganske dårlig utkomme for kjøretøyet – men vi lever med all respekt å melde ikke lenger på 80-tallet og bør heller ikke oppføre oss sånn. Det er åpenbart vanskelig å si noe sikkert om “hva jeg ville gjort” hvis jeg var for eksempel 23 år gammel nå i dag, men under forutsetning av at jeg ville fortsatt ha vært meg, det vil si mentalt og fysisk mer eller mindre slik jeg var da jeg fylte 23 år i året 1986, så ville jeg ha tilhørt en av de “økologisk” vinklede bevegelsene i tiden, sannsynligvis noe landbruksrettet. Og jeg ville kjørt elbil. Garantert. På en svært pen måte. Saken er at de miljøproblemene vi står overfor er så omfattende og så alvorlige at ingen av oss kan tillate oss å være flippete og useriøse. Hver liter karbondioksyd som slippes ut teller, hvilket i klartekst betyr at “motorsport” i våre dager er tankeløs frivolitet i frislepp. Trollvirksomhet. Og det er i aller beste forstand. Man kan jo ikke anklage motorsportmiljøene for å gjøre noe ulovlig. Bare “grisete lek” med ting som finnes i hverdagen, av den sorten som man må forvente å finne hos barn og evneveike individer. Motorsport er uansvarlig og derfor et upassende “signal” for voksne menn – det er jo ikke respektabelt å engasjere seg i uansvarlige opplegg – men det er på ingen måte sakens hovedproblem.
Det finnes liten politisk vilje til å fase ut “bilismen” i noen realistisk forstand. Å skifte fra fossilkjerre til elbil er heller ikke svaret når antallet kjøretøy totalt sett – med fokus på det som kreves for å tilvirke, vedlikeholde og til sist demolere dem – er et problem i seg selv. Den eneste mulige vei videre er å fullstendig avskaffe “private kjøretøy” som konsept – som på kort sikt vil kreve nytenkende transportløsninger – men jeg ser ikke for meg hvordan dette kan skje uten mye sår skriking og lite ull underveis mot noe slags katastrofescenario som fremtvinger det nødvendige, men på en dårligere kontrollert måte. Visse positive tendenser finnes. Femtenminuttersbyen er for eksempel en svært attraktiv visjon for hvordan det går an å løse urbane logistikkproblemer innenfor et “bilfritt” scenario – hvor man leier det man behøver, når man behøver det, heller enn å eie typiske kapitalvarer – men de som ikke liker denslags fremstiller det som noe slags stalinistisk gulagprosjekt som bare representerer et lite steg på veien mot gasskammer. Det er jo psykiatrisk vanskelig for dem å slippe taket i den assosiative bindingen mellom privatbilisme og personlig frihetsfølelse. Vissheten om at de bare kan gå ut, starte bilen og kjøre hvor de vil – gjerne Route 66 med noe bra på stereoen – er like viktig for deres identitetsfølelse som det fine blondeundertøyet er for en transvestitt. De blir helt fette hysteriske når de tror at noen skal komme og ta det fra dem.
Som alle vet lever ikke vi mennesker i “selve virkeligheten” under den typen regler og ordninger som gjelder for ville dyr. Vi kan diskutere hva som handler om “født sånn” og hva som handler om “blitt sånn” i forhold til instinkter og “evolusjonspsykologi” men ting er ikke desto mindre slik de er, så samfunnet er viktigere å forholde seg til enn “naturen” når vi konstruerer våre planer. Som sosiale skapninger handler vår metode mer om “tilpasning” enn om “selvhevdelse”. Vi er ikke ulver eller noe annet “stort rovdyr” som behøver styrke og aggressivitet som grunnlag for troverdighet i flokken – selv om det finnes få kjente grenser for hva det går an å fantasere om – vi er bare en sær form for fingernemme flokkaper med stor kapasitet for å pønske ut og finne på ting. Dessuten klarer vi åpenbart å innbille oss nesten hva som helst når vi skal “forklare” verden og det som foregår der ute. Det har jo blitt noen historier etterhvert, hvis vi betrakter de samlede verk gjennom hele historien og fra alle kulturer, som alle ved et tidspunkt har gitt seg ut for å si noe meningsfullt om livet, verden og den menneskelige tilstand, og som sikkert ble opplevd slik der og da. Jeg mener, historiefortelling mellom menneskelige individer fungerer som et sosialt ritual likså mye som å “dele måltider” eller hva har du. Folk som har sittet og snakket sammen en stund, selv om de ikke kjente hverandre i utgangspunktet, føler typisk etterpå at de har “etablert kontakt” i noen grad. De har delt noen synspunkter og øyeblikk fra sin personlige databank med hverandre, eller “delt minner” om du vil. Kanskje dialogen fortsetter ved neste anledning. Etterhvert som folk deler hverandres minner og tanker i større grad og spredt over flere enkeltanledninger vil ting også føles mer “personlige” og man kommer snart til et punkt hvor man “kjenner hverandre” på et visst sosialt nivå. Nettverksbygging skjer i det store og hele på denne måten. Først kjenner man ikke hverandre, så prater man litt sammen. Hvis man “føler at det er noe” tar man ting videre. Hvis ikke, ikke.
Så om mennesker ikke lever i “selve virkeligheten” hvor lever vi da? La oss kalle det et avtaleverk. Fra historien vet vi jo allerede at det går an å ha helt andre sosiale ordninger og tro på helt andre ting enn hva vi som lever her og nå gjør, så vi forutsetter at forskjellen er “noe i hodet” mer enn noen slags objektive forhold som angår “selve virkeligheten”. Den korte historien er at vi har det samfunnet vi har fordi det er dette samfunnet vi har laget. Ordningene er ikke “naturlige”. Ingenting innenfor menneskenes “sosiale orden” er styrt av nødvendigheter som naturen påbyr. Alt er vilkårlig, men ikke tilfeldig. Alt er villet. Alt handler om “menneskelig geskjeftighet” såvel sosialt som materielt, i en kompleks prosess om “informasjonsdeling” mellom individer, som på det store bildets nivå resulterer i “avtalen” om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Det finnes selvsagt overalt og til enhver tid et antall “alternative miljøer” – la oss si de som tror at jorda er flat og som har en svær greie gående med dette – men dette er ikke i henhold til den uformelle “hovedavtalen om virkelighetsoppfatning” som vi også kan kalle paradigmene, eller “det vitenskapelige faktagrunnlaget i henhold til den beste kunnskapen vi har for øyeblikket”. Folk som tilhører Foreningen Flat Jord – jeg bare fant på det navnet, men det skulle ikke forbause meg om de finnes – er jo ikke normale og det er sannsynlig at disse alternative tankene medfører visse sosiale begrensninger (eventuelt kan det være et høne-og-egg-problem). Nå går jeg riktignok ikke på “dating events” men hvis jeg gjorde det og min date oppga at hun var “alternativ” så ville dette bety øyeblikkelig kroken på døre og full stans av all fremrykning på alle fronter. Dette prosjektet døde nettopp. Jeg har nulltoleranse for feiltagelser når det kommer til elementær fysikk, sunt folkevett samt en rekke andre fordomsfulle ting. Hvis vi ikke deler grunnleggende virkelighetsoppfatning spiller det jo mindre rolle hva annet vi eventuelt har felles syn på. Sånn er det sikkert for de fleste andre også.
Lyckoviken är en svensk kriminalserie från 2020, skapad av Camilla Läckberg. Serien hade premiär den 20 oktober 2020 på Viaplay och TV3, och en andra säsong visades januari–mars 2021. Tredje säsongen hade premiär den 12 december samma år och fjärde säsongen den 29 maj 2022. Enligt Camilla Läckberg är serien nedlagd och därmed inte aktuell för nya säsonger.
Tidlig begynte jeg å føle meg usikker på om Lykkevika kanskje var ment som en parodi. Serien var rett og slett bare alt for snål. Litt sånn “Twin Peaks” liksom, i den forstand at man tror ikke på dette stedet. Det er for mye galskap samlet på en for kort veistrekning. Folk klarer ikke å overleve i samfunn som har en så høy prosentandel av svindlere, løgnere og mordere. Samtidig er en sånn “teatral” setting veldig bra for å få frem det bisarre persongalleriet og alle de åpne og skjulte forbindelsene mellom dem. Etterhvert konkluderte jeg med at denne serien er i prinsippet det samme som en typisk latino telenovela bare at de bruker “Nordic Noir” som motor i historien heller enn et typisk romantisk forviklingsdrama (selv om det er mye av dette også). Seriens wikipediaside sier da også at serien er regissert slik den er med vilje. Den skal være “en moderne såpeserie” inspirert av typiske “sosiale drama” – og situasjonskomedier – av velkjent merke.
Camilla Läckberg er blant et knippe “godt etablerte” nordiske krimforfattere. Jeg tror hun jobbet med noe innenfor finans, bank, eiendom eller noe i den gata før hun skiftet beite. Jeg innbiller meg at man tjener ganske bra når man stadig selges i opplag rundt hundre tusen, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Bare at hun det gjelder nevnes sammen med et utvalg andre populære krimforfattere som har utviklet sin egen greie. Du vet. Det de kaller “en litterær metode” — som ligner den til Henning Mankell, Jo Nesbø og andre, men jeg synes ikke hun holder like høyt nivå som dem. Stilen hennes er mer “pjattete” så langt jeg har kunnet se. men det er bare min personlige smak. Den har jo aldri vært utpreget “populært” vinklet, selv om jeg typisk liker det alle andre liker innenfor verdenslitteraturen. Jeg er ikke særlig original eller interessant sånn sett. God mat, god litteratur, god film. Det er forutsigbart hva jeg liker. “Litt kresen” må man jo være, gitt at livet ikke er langt nok til å rekke alt, men jeg er ikke urimelig. Jeg kjenner selv individer som er nærmest ubegripelig sære. Det tar lang tid å venne seg til hvordan de tenker og ordlegger seg. Er jeg sånn? Jeg tror ikke det. Det må vanligvis “skje noe” for at jeg skal klare å frastøte folk. “Hvordan jeg er” til daglig er ikke i seg selv nok. Jeg ser helt vanlig ut og oppfører meg helt vanlig. Sånn er imidlertid ikke alle jeg kjenner. Noen har tatoveringer i trynet og det ene med det andre. Lær, nagler, piercing og unaturlig hårfarge. Det mange opplever som et skremmende utseende. Hva skal man tenke om sånt? Svar, ingenting. Det er ikke mitt problem, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår hvordan et svært “skarpt” personlig uttrykk med mange “kinky” detaljer kan medføre skepsis blant det generelle publikum. Men sannheten er jo at det nesten aldri er de typene som stikker seg veldig ut på grunn av sin idiosynkratiske stil som er farlige. Tenk over saken. Kall det juletre, fugleskremsel eller hva du vil, men de som allerede er “langt fremme” med sær personlig stil sånn sett er ihvertfall ikke hemmelighetsfulle, de står jo nærmest og skriker. Skjuler de noe? Kanskje ikke fullt så mye som det de syner. Jeg tror ikke typisk psykologi hos individer som er veldig “synlige” er at de tror de skal slippe unna med det hvis de gjør gale ting.
Skjønner du norsk så skjønner du svensk. Alle sier dette. (Dansk talespråk er imidlertid mer kontroversielt, selv om det skriftlige er enkelt.) Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Svenskene har mange ord og vendinger som er helt annerledes enn våre. For min egen del opplever jeg at jeg nesten alltid skjønner “hva de snakker om” men mange detaljer går tapt i fremmedartet begrepsbruk og lydbilde. Det samme kan jeg forsåvidt si om tysk og spansk, selv om jeg ikke typisk forventer at jeg enkelt skal forstå de to språkene på den samme måten som svensk. Absurd nok er engelsk det språket jeg behersker best nest etter norsk. Det er enklere for meg å forstå engelsk uten teksting på film og fjernsyn enn svensk og dansk, selv om det eventuelt er med irsk/skotsk aksent. Eller altså, det går “for det meste bra” på svensk også — men så kommer det øyeblikk når deler av dialogen går tapt fordi jeg skjønner rett og slett ikke hva de sier. Det føles litt “flaut” fordi teorien er jo at man skal kunne forstå svensk, men slik er det altså ikke i praksis, ihvertfall ikke for meg. Jeg får aldri den samme følelsen når jeg ikke forstår danskene – det er akseptabelt når de snakker så rart – mens danskene på sin side åpenbart er så resignerte i forhold til dette at de helt av seg selv går over til engelsk når de skjønner at dansk ikke nytter her. Skødoigjænsk? Very well, english it is then. Det oppleves ikke som urimelig å skru på tekstingen når det er noe på dansk i fjernsynet. Poenget er jo å få med seg det de sier så man ikke mister grepet på hva som foregår i filmen, ikke å være en slik grad av verdensborger at man behersker dansk. Hvorom allting er, jeg ble nødt til å gi opp hele Lykkevika. Sånt skjer noen ganger når jeg mister helt interessen for hva som skjer med karakterene; ofte fordi de har introdusert alt for mange forviklinger i de innbyrdes relasjonene mellom dem. Så slik endte det.
Aspartam – og andre slike kunstige søtningsmiddel i samme kategori, jeg kan ikke navnet på dem alle – er et mye bedre symbol på vår postmoderne tilstand enn sukker, som bare er en gammel ondskap fra kolonitiden; på linje med tobakk og diverse annet som man pleide å tilvirke på slaveplantasjer og som ikke har noen form for konstruktiv egenverdi. Sukker har ingen positive egenskaper, det er kun en “smaksforsterker”. Sukker er søtt. Alle sier at menneskehjernen er programmert til å like det søte, så da blir det som det blir. Vi sukrer ting som ikke ellers ville blitt ansett som spiselige, dermed går det ned på høykant. På slikt genialt vis oppnår vi dobbelt effekt av det usunne. I godt over hundre år har det pågått en “skjult konflikt” mellom all verdens helsemyndigheter og sukkerlobbyen. De som tjener penger på greia. Og hvem tror du vinner? De som vil ha “mer helse” eller de som vil ha “mer penger”? Jeg lar spørsmålet henge.
Min posisjon i saken kunne ikke vært mer krystallklar: Heroin har flere nyttige applikasjoner enn sukker. Dessuten er det mindre skadelig å bruke gjennom lang tid. Dette er ikke noe jeg bare sier for å være vrang, sær, interessant, eller noe. Spør en hvilken som helst lege. Alle som vet hva de snakker om vil sterkt anbefale deg å kutte ned sukkerfornbruket så mye som du klarer. Det finnes ingen kjente negative virkninger av å ikke spise sukker – det handler i så fall bare om ubehaget med å “bryte vanemønstre” – men vi har en lang liste med ting på den andre siden. Vi kaller dem kultursykdommer men vi kan også kalle dem et politisk valg. Vi godtar at noen må bli syke for at andre skal kunne tjene pengene sine. Vi krever for eksempel ikke alminnelig billighetserstatning fra folk som selger sukkervarer på grunn av ekstra kostnader forbundet med tannhelsestell og annet, som påløper som en konsekvens av sukkerforbruk i samfunnet, selv om dette ikke ville vært urimelig. Hvorfor skal noen tillates å tjene penger på produkter som har en klart påvisbar helseskadelig effekt? Det gir ingen mening. Vi har en lignende konflikt gående med tobakksprodusenter. Inntil videre står saken stille fordi et antall mennesker ønsker å bruke tobakk og annet som strengt tatt ikke er bra for dem, inkludert ikke minst alkohol.
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen moralist. Jeg driter jo bent frem i hva “andre” gjør og ikke gjør med sine egne liv, det er ikke mitt problem, og det er heller ikke min jobb å “oppdra andres barn” – i alle aldre – med hensyn til orden, oppførsel og den typen ting. Det føles like fjernt og absurd for meg å “blande meg borti andre folks saker” som det ville vært å kritisere tiuren for at den sitter og klukker borti heia på en måte som ikke behager meg. Herregud. Alt man skal måtte forholde seg til i denne verden. Selvsagt skriver jeg om ting, men jeg forkuserer mer på tingene enn på persongalleriet som befolker saken. Som jeg alltid sier: Det finnes ikke noe sånt som interessante mennesker, bare mennesker som gjør interessante ting, og deres kontrapositive motsetning, altså de som verken gjør galt eller rett, de bare “er med på det som skjer” uten å analysere ting så nøye. Det er en subtil men viktig forskjell. Alt vi observerer påvirker oss jo i noen grad, selv om mye ikke har noen praktisk effekt. Det “skuespillet” man presenterer for omverdenen er ikke uviktig, selv om det ikke fremstår som “vesentlig” der og da. Folk vet jo typisk ingenting om hverandre når vi snakker om “hvem vi egentlig er”. Alt vi kan si noe om er det vi viser for hverandre — og der finnes det mildt sagt et “rom for misforståelser” på størrelse med en middels flyplass. Jeg vedder hele fetthysa mi på at alle som leser dette selv har opplevd – mange ganger i livet sitt – å føle seg smått fornærmet fordi deres “intensjoner” med noe de sa eller gjorde ble misforstått, eller til og med forvridd og feilsitert på en måte som helt endrer meningen med det hele, av folk som har noen slags ondsinnet kampanje gående mot dem. Du vet. Typisk “ekskjærester” og den typen ting. Sjalu kolleger og andre som tenker de har noe å tjene på å sette ut rykter om deg. Mye av folks hverdagslige virksomhet på sosiale media handler – ikke overraskende – om diverse bakvaskelser av folk de ikke liker. Har ting noensinne vært annerledes? Helt siden folk for det meste hugde inn meldingene sine i stein har de vært perverst opptatt av å fornærme hverandre på alle tenkelige måter. Hvorfor skulle en smarttelefon medføre en helt annen type atferd? Saken er at man bruker de midlene man har, selv om man ikke vet hva man gjør.
Et spørsmål som kanskje er litt glemt ved dette tidspunkt skal likevel stilles: Hva fanden er rambuksjon? De som googler vil ikke finne noe, for dette har jeg allerede prøvd. Jeg gidder jo ikke å finne opp et ord som allerede eksisterer — det er også noe jeg har prøvd. Dette ordet betegner et handlingsmønster som – for å gjøre en lang historie kort – er det man vil forvente å finne hos de som bare har rambukk til sin hjelp når de skal løse problemer. Rambuksjon er følgelig det å overkjøre noe eller noen med rambukk. Forsåvidt det samme som ligger i det gamle ordtaket om at “alt ser ut som spiker når det eneste verktøyet du har er en hammer” (selv om det sannsynligvis er bedre å si at hvis en hammer er ditt eneste verktøy så vil du på grunn av dette naturlig se etter “spikerproblemer” å jobbe med). Enhver seier som best kan forklares med bruk av rå makt skyldes rambuksjon. Alt som oppnås fordi “man aldri gir seg” men bare køler på handler om rambuksjon. Du vet. Når man bare fortsetter og fortsetter helt til man er i havn med prosjektet. Rambuksjon er sjelden det smarteste, men det er noe som alltid virker. Kontinuerlig hamring mot et punkt vil jo gjøre det svakt over tid uansett hvor solid det eventuelt var i utgangspunktet. Alle vet dette. Spørsmålet er bare om man skal gidde å hamre så lenge som man må for å bryte ned hinderet. I en forretningsmessig kontekst handler det om hva som “lønner seg” på kort og lang sikt, men i en personlig kontekst handler det om hva man føler er nødvendig. Folk kan bli ganske besatt av tilsynelatende små og ubetydelige ting. Noe de føler de må gjøre. Noe de føler de må vite. Noen de føler de må konfrontere. Hvem vet hva eksakt som driver individer? Mennesker er jo gale. De henger seg opp i ting og slipper ikke taket før krampa tar dem, om engang da. Det er et pussig men velkjent fenomen. Fetisjisme. Når en gjenstand eller et fenomen antar dimensjoner innenfor virkelighetsoppfatningen som ikke står i noe rimelig forhold til tingens materielle egenart. La oss si for eksempel hvordan er snålt formet stein kan “representere noe” – eventuelt med litt ekstra bearbeidelse – som “forteller en lang historie” for de som er medlemmer av den kulturkretsen hvor fetisjen ble fremstilt, men som er bare en litt pussig formet stein for andre. Sånt har vært vanlig siden steinalderen. En moderne ekvivalent kan være hvordan visse håndvesker antas å ha magiske egenskaper innenfor enkelte miljøer av ungpiker – i alle aldre – mens den samme tingen neppe har noen fetisjistisk kraft over de som ikke allerede kjenner de sosiale kodene for hva slags ting som har hva slags makt til å åpne dører og endre folks liv. For dem er det jo bare et bæreredskap som kan ha mer eller mindre praktisk verdi i henhold til sin funksjon. De magiske inskripsjonene – “merkevarens ektehet” – har ingen mening for dem.
Det er sannsynligvis korrekt å si at jeg har en rambuktiv skrivestil. Det går i brutal kraft. Du vet. Mange ord. Tunge fakta. Høyt svevende og fremmedartet smakende mentale øvelser. Hva kan jeg si? Jeg oppfatter det selv bare som en litt bisarr personegenskap som ikke er spesielt nyttig, men som typisk fascinerer alle andre som “jobber med språk” og legger vekt på det å formulere seg. Det handler mest om hva jeg ikke er villig til å gjøre, som for eksempel å “jobbe med reklame” som jo er noe av det verste og mest ondsinnede skadeverket folk kan drive med i denne verden: Løgn. Det virker ikke som noe storviktig når man veier for og mot i øyeblikket, men over tid fungerer alle små løgner og falskheter som stemmene i et demokratisk valg. De er aksept og mandat for dannelse av en virkelighetsoppfatning som ikke beskjeftiger seg med tingenes faktaverdi, bare i hvordan tingene påvirker folk her og nå. Hva som er best for dem selv og den typen ting. Jeg kjenner selv eksakt ingen – og jeg kjenner mange, svært mange, folk fra hele verden – som i fullt alvor forventer at en typisk politiker i dagens verden skal svare tydelig på spørsmål og snakke sant. Vi forventer noe slags bortforklarende svada og ellers bare uforpliktende uttalelser som peker i alle andre retninger enn dit noen har lyst til å gå. Jeg mener, selv om vi alltids kan velge å snakke om hva som helst så består det virkelige livet typisk av virkelige problemer som vi før eller siden er nødt til å håndtere på virkelige måter, så folk har en utpreget tendens til å ville se i den retningen. Hvor mye penger er avsatt til XXX på budsjettet? “Politikerskoler” finnes ikke i den virkelige virkeligheten – selv om det kunne vært en artig omskrivelse av sagaen om Harry Potter – men hvis noe sånt hadde eksistert så ville noe av det første man lærte vært at man skal aldri binde seg til et tall. Det spiller ingen rolle hva det gjelder. Våpenkappløpet mellom media og politikere handler om å “målbinde” folk til løfter og uttalelser som ikke er helt på den kloke siden. Ikke bruk tall når spørsmålet handler om volatilt foranderlige eller vanskelig målbare ting. Det kan aldri ende bra. Ingen bryr seg om hva folk egentlig mener i dagens medielandskap, bare om hva slags morsomheter de kan vri ut av det de klarer å fremprovosere i sin stadige jakt på “bedre seertall”. Før i tiden regnet man det som gull når man gjorde et skup. Man var den første til å bringe en sensasjonell historie. Men nå er det beste hvis man klarer å fremstille et meme. Noe som appellerer til den fem sekunder lange korttidshukommelsen hos publikum, men som aldri søker dypere enn de fnisete aspektene av personligheten. De mest rambuktive delene av dagens media er alle de små skape pilene av kjøpepress som borer seg inn i folks personlighet lik radioaktive kosmiske stråler som til enhver tid passerer gjennom jorda. Kjøp ditt. Kjøp datt. Kjøp hele livet, gjerne på avbetaling. Ikke spør meg hvorfor folk er så fette sinnssyke, for jeg vet allerede svaret. Spør deg selv. Hva slags forhold bør foreligge for at man skal kunne ha en mentalt og fysisk sunn livsstil?
Cold reading (engelsk for «kald avlesing» eller «kald tyding») er teknikker som blir brukt blant annet av påstått synske, svindlere og illusjonister for å gi inntrykk av at de har, eller på mystisk vis får, detaljerte og private kunnskaper om en ukjent person de møter, om hendelser som har berørt personen eller om historier fra vedkommendes fortid. Personer som utøver cold reading, har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Ved å analysere kroppsspråk, alder, kjønn, talemåte, religion og klesstil, og ha kjennskap til statistikker, klarer trente personer likevel raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis. En profesjonell «tankeleser» som bruker denne metoden, kan også fiske etter passende svar ved å foreslå selvsagtheter som passer alle, antyde muligheter og føre samtalen i en prøvende, søkende stil med et bombardement av hyppige, men diskret spørsmål for å finne det som kan oppleves som overraskende presise treff. Slik avlesning kan også skje intuitivt og ubevisst. Hot reading er en liknende teknikk der selverklærte klarsynte later som de har overnaturlige evner, men bygger kommentarene på opplysninger som de i hemmelighet har hentet inn på forhånd.
Etterhvert som folk vokser til lærer de seg jo å gjenkjenne ting. En normalt fornuftig person kan vanligvis si mye om hva som sannsynligvis vil skje i de nærmeste par timene basert i hva de kan observere akkurat nå, hvem som er på stedet og det ene med det andre. Man behøver ikke vanligvis å “tenke” for å “se tegninga” — det er noe som kommer intuitivt og øyeblikkelig. Evnen til å “lese situasjoner” er noe alle i utgangspunktet har, men det krever trening å utvikle denne egenskapen til en slik grad at man kan “sette den i arbeid” under tillit til at den vil faktisk gjøre jobben, ikke bare fore deg med en masse unyttig vrøvl. Etter min mening kan det – for å danne det rette perspektivet – lønne seg å tenke på underbevisstheten som en “kunstig intelligens”, bare at den er ikke kunstig, den er naturlig og medfødt. Adjektivet er uansett ikke relevant her. Det er intelligensen vi skal forholde oss til. Det går an å kommandere underbevisstheten, men da blir det som å styre en romsonde som befinner seg svært langt “der ute”. Det tar omtrent et døgn før beskjedene kommer frem, så “brå bevegelser” er selvsagt utelukket. Her fungerer bare strategisk tenkning fremover. På den annen side har vi jo noe å jobbe med hvis vi vet at det typisk tar et døgn før underbevisstheten reagerer på kommando. Da kan vi sette bort en viss kategori av planer til dette nivået.
Det kan være mange årsaker til at sånt skjer, men tenk deg en dag du føler deg mer “skvetten” enn vanlig. Det er noe i lufta. Du vet ikke hva det er men det er definitivt noe som gjør deg vaktsom. Dette er typisk for måten underbevisstheten jobber på. Den er så lydig at det er helt rørende for en autoritær sjel som min. Underbevisstheten har fått beskjed om å scanne omgivelsene for visse strukturer, bilder, lyder, andre sansedata, hva det enn måtte være; poenget er at den følger kommando. Som den tidligere nevnte kunstige intelligensen jobber den i bakgrunnen hele tiden, mens “din dagvåkne bevissthet” navigerer gjennom dagen sin. Den sier fra når det er noe som kan være interessant. Du vet. Noe som faller innenfor parametrene for søket. Kanskje er det interessant, kanskje ikke, poenget her er at dette fenomenet bør være velkjent for folk. Underbevisstheten er jo i prinsippet en drøm. Den er ikke fornuftig, men den fungerer som den skal. Nærmere bestemt, slik den har fungert i hundretusenvis av år. Underbevisstheten jobber ikke i “tanker” og den tilbyr på ingen måte klarhet, men den er jævlig god på det den gjør. Informasjonen fremkommer typisk som fornemmelser, det vi ofte kaller “intuisjon”, men det kan også handle om “en sterk følelse av noe” som man bør – eventuelt ikke bør – gjøre. Alle vet at hvis man slapper av og lærer seg å lytte til denne “indre stemmen” så vil man vanligvis oppleve nominell fremgang på ett eller flere områder av livet. Faktisk mest fordi man “sparer energi” når man slipper taket i noe som man stresser med, men det er også – åpenbart – bra for følelsen av selvsikkerhet at man lærer å stole på seg selv og utnytte de evnene man har så effektivt som mulig.
Etter min mening er menneskesinnet mer skadelig enn nyttig. Ikke fordi skadeverk er det eneste talentet mennesker har, men fordi vi tror vi er så smarte at vi ikke fatter det når vi ikke er smarte, som typisk skjer “hele tiden”. Det er ikke helt uten grunn at så mange går rundt og føler seg omgitt av idioter. Det er ikke “negativ tenkning”, det er en ganske korrekt vurdering av situasjonens realiteter. Selv de smarteste blant oss har en formidabel kapasitet for å si og gjøre dumme ting, som kanskje “virker smart der og da” men som på lengre sikt viser seg å være noe helt annet. Alle har slike egenerfaringer. Alle har sett slikt skje mange ganger. Ofte – jeg påstår ikke “alltid” men mange ganger – hadde man på forhånd en følelse av at dette kanskje ville ende helt på skrå, men man lyttet ikke til den stemmen. Det man istedet strakk seg etter var jo så fint og blankt. Så fristende. Sånt skjer hele tiden. Folk undervurderer tings vanskeligheter og/eller de overvurderer sine egne evner og ressurser. Gjerne en kombinasjon av de to. Dette er så vanlig at vi ikke engang tenker over det. Hvis man er normalt forsiktig skal man jo kunne holde seg til å for det meste “feile smartere”, det vil si på en sånn måte at man rekker å korrigere for det før saken vokser seg til uhåndterlig størrelse. Men hva er også typisk menneskelig? Det å skjule sine feil, lyve om det, benekte alt, anklage andre, gråte offentlig, hva enn har du, hele dette menasjeriet av feighet og falskhet blir typisk engasjert for å konstruere dekkhistorien. Det som får visse aktører til å se bra ut, eller hvis det toget allerede har gått, får dem til å se mindre jævlige ut. Akkurat som om dette betyr noe. Hvem fanden er de uansett? Gjennom å konstruere løgner og forfengelige dekkhistorier gir de jo seg selv en rolle i saken som de på ingen måte fortjener. Det finnes ikke noe sånt som “viktige personer”. Man kan selvsagt føle at det er slik – eller bør være slik – at noen er viktigere enn andre, men i virkeligheten er dette objektivt usant. Det er en idiosynkratisk virkelighetsopplevelse som ikke deles av noen annen på den eksakt samme måten. Hvis ikke de ti øverste navnene på en liste over “de viktigste menneskene i verden” er folks egne barn, søsken, familie, venner og så videre, så er det noe alvorlig psykiatrisk galt med dem. Legenden om de store navn handler strengt tatt ikke om virkeligheten men om den delte fantasien – det store felles rollespillet, så å si – som vi også kaller samfunnet, fellesskapet, den sosiale kretsen og mye mer. Det er en annen form for domène enn “den familiære kretsen” vi typisk har bakkekontakt i forhold til.
Fra opplysningstidens samfunnstenkning henter vi den idè at poenget med “fellesskapet” er å avvikle naturtilstanden – altså alles kamp mot alle andre i et spill uten andre regler enn “hva som går an” – til fordel for et opplegg med lover og kjøreregler som vi lager selv, slik at samfunnet skal bli best mulig for flest mulig, og så videre. Dette er klassiske tanker. Vi kan faktisk kalle dem idealer. Rettsstaten er jo for eksempel konstruert slik at vi ikke skal behøve å “følge lederen” i vår politiske hverdag. Vi følger loven istedet. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hvem enn “lederen” måtte være for øyeblikket. De kan fungere bra eller dårlig i stillingen basert i personegenskaper, talenter og annet – eventuelt mangel på slikt – men de er aldri uerstattelige og det bør de heller ikke være. Det er bra hvis man føler at ektefellen er uerstattelig – ihvertfall er det bedre for ekteskapet enn en mer nonsjolant holdning – men det er fette sinnssykt i forhold til en politisk leder, eller bare en personlig inspirasjonskilde som man ellers ikke har noe materielt forhold til. Personkult må jo på mange måter være den logiske motsetningen til “folkestyre”, eller altså demokrati. Selvsagt er det ofte mer effektivt i forhold til å “få ting gjort” hvis man har en diktator som i praksis bestemmer alt, men det er sjelden bra på noe annet vis — og “det de vil ha gjort” har en tendens til å degenerere i stadig mer paranoid retning jo lenger en leder sitter med stor makt. Vi kan si det er et velkjent aspekt av “maktslitasje” som rammer alle, eller ihvertfall har det rammet alle vi så langt har kunnet observere gjennom menneskehetens historie. De blir kort og godt gale av å sitte med all makt over lang tid. Mennesker tåler jo ikke sånt. Alle kan se det. Dette var et mindre problem i den tiden man hadde “gudekonger” – eventuelt konger av guds nåde – og den typen ting. De hadde jo ikke vår våpenteknologi eller noe som engang ligner på vårt “sivile skadepolensiale” på andre måter, så det spilte i praksis ikke noen stor rolle fra eller til hvor “eksentrisk” lederen måtte være i løpet av sine år ved makten. Dette var forventet. Det var meningen at lederen skulle være fordypet i en “annen” – mer “åndelig” i sitt perspektiv – verden enn oss vanlige mennesker som har vanlige problemer. Hvis du forstår hva lederen (og byråkratiet) driver med, så må enten de gjøre en dårlig jobb i forhold til “mysteriene” eller så må du være noe slags geni som bør få jobb i systemet. Som regel ble det det siste. Egypterne hadde gjennom hele perioden sin aktive programmer for “talentspeiding” ute i samfunnet. Alle de oppdaget som viste særlige evner ble sporenstreks befordret til hoffet. Det samme prinsippet praktiseres i en noe mindre intens grad den dag i dag.
Synes du at folk typisk havner på “riktig hylle” her i livet? Med noen unntak ser det for det meste slik ut for meg. Det er sikkert grunn til å stille spørsmål ved “skolerådgivningen” og alt det der – er det ikke alltid det? – men det virker som om folk får rimelig gode råd mens dette er aktuelt, slik at de ikke velger en utdannelse som er helt på jordet i forhold til interessene deres. Uansett, etter litt om og men havner man uansett et sted. Folk finner seg en jobb. Eventuelt en karrière hvis man ser teatralsk på saken. “Noe” blir det ihvertfall. Selv de som blir kjent udugelige og satt på trygd representerer jo “noe” i form av personlig økonomisk aktivitet som skaper ringvirkninger. Pengene deres har en effekt i nærmiljøet. Ikke på noen betydningsfull måte i og for seg, men det kan sammenlignes med det å stemme ved valg. Hvor mye betyr en stemme fra eller til? Senere, når man teller opp stemmene etter et valg, kan man besvare dette spørsmålet. Teoretisk sett kan det koke ned til èn eneste stemme — men jeg tror at hvis dette skjer så blir det automatisk holdt omvalg. Det må være et visst sprik i valgresultatet for at det skal kunne bli kjent gyldig, men jeg kjenner ikke de eksakte reglene. Uansett betyr det selvsagt mye for et sted at folk bor der og bruker penger der. Det finnes sikkert tabeller som brukes for å beregne folketetthet, skattelister, gjennomgangstrafikk og annet som kan være relevant i forhold til hvor det lønner seg å bygge et supermarked, men jeg vet ingenting om detaljene i dette, bare at det vil være ubegripelig hvis det ikke eksisterer. Også her kan marginene bli veldig smale. Blant annet regnes det som et kritisk punkt når den lokale butikken legges ned, i forhold til “fraflyttingsproblematikk”. Da har jo den verdien som fremkommer i de imaginære tabellene jeg nettopp fantaserte om sunket under lønnsomhetstallet sitt — og de maktene som bestemmer supermarkedenes beliggenhet følger opp med å gjøre det som er nødvendig for lønnsomhetsstrukturen sin. Fra nå av blir maten i praksis mer kostbar fordi transportkostnadene stiger mellom hjemmet ditt og butikken. Det blir nødvendig å kjøre noen mil. C’est la vie. Jeg har ellers inntrykk av at Norge på mange måter er litt “over kneika” i forhold til distriktsutarming, først og fremst fordi nettet har en viss utjevnende effekt. Det er fortsatt viktig hvor man bor, men det er ikke like viktig som det var før — og hvis man kan “jobbe hjemmefra” over nettet finnes det jo ingen prakstiske begrensninger for hvor man “må” bo lenger. Folk søker seg lengre nord og lenger ut på landet. Dette har vært en klar tendens de seneste tyve år. Østerdalen – der jeg bor – er ennå et ganske “vilt” sted, men dalstrøket er en veritabel verdensmeteropol nå i forhold til hvor avsidesliggende og “fremmed” det var for førti år siden. Verden har på mange måter blitt mye “mindre” nå.
Saken er at underbevisstheten kommer til å bli “trent” på noe slags vis enten vi selv er involvert i denne prosessen eller ikke. Før det var noen psykologi i verden fantes det ikke noe språk for “mentale fenomener” som var helt fritt fra religiøse fantasier. Sånt er til en viss grad fortsatt et problem, men det virker som om de fleste i Norge er relativt godt avbalanserte sånn sett, sammenlignet med det knippet av land vi vanligvis sammenligner oss med – som forøvrig også viser den samme klare tendensen – fordi folk tror ikke typisk på de religiøse mytene lenger. De har spørsmål. De to minst religiøse landene i verden – basert på hva folk selv svarer når de blir spurt – er Norge og Island. Det er litt imponerende, for jeg vil selv på ingen måte påstå at nordmenn og islendinger ikke er overtroiske, det er bare på en lite “religiøs” måte som lener seg mer i retning av naturmystikk. Nordmenn er vant til “det norske” så vi har våre ideer om hva som er normalt, men fra perspektivet til resten av verden er Norge temmelig eksotisk. Et antall internasjonale sosiologer – blant andre Nina Witozek – har påpekt at Norge i praksis har en naturreligion, men det virker vanskelig for folk å svelge at dette er et korrekt ord for saken. De er jo bare glad i å være på hytta, vanke i skog og mark, fiske i bortgjemte tjern og så videre. Kanskje bygge en varde. Du vet. Vanlige ting. Bare fortsett videre, det er ingenting spesielt å anmerke her. Men det er spesielt. Ikke i Norge, men i verden som helhet. Vi har rett og slett en litt snål kultur som utlendinger i hovedsk opplever som sjarmerende, men vanvittig kostbar. Dette er ikke noe turistmål for folk som reiser på et sparebudsjett. Norge opplever ikke typisk mye “pakketurisme” men det er noe. De stresser rundt i luftkondisjonerte turistbusser og annet som tar dem til et utvalg av “severdigheter” hvor de kan ta selfie og det ene med det andre. Eller de ferdes i bobiler og har en tendens til å vende tilbake mange sommere på rad. Det er disse som først og fremst sprer “ryktet om Norge” i utlandet. Se bare på YouTube. De har et stort utvalg egenrapporter fra individer som har vært på ferie i Norge og dokumentert erfaringene sine. Mye av det er “mer av det samme” men enkelte stikker seg ut, som vel er som man må forvente. Det alle uansett snakker om er vakker natur. Det andre de snakker om er det drøye prisnivået på alt. Før om årene var de veldig harde med Fjellvettsreglene og vektla særlig dette med å “lytte til erfarne fjellfolk” (hva nå enn det måtte være) som i dette tilfelle sier “ta med deg nok penger”. Verdens beste råd for turisme i Norge.
