APECALYPSO

På nettsiden NRK.no – som er min hovedkilde til nyheter fra Norge – spottet jeg en overskrift som sa at likestillingen har gått alt for langt. Som alle vet er jeg jo litt sånn teknisk orientert noen ganger, så for meg dukket det opp et bilde av noe skjevt. La oss si en vippehuske hvor den ene siden er mye tyngre enn den andre. De er ikke “likestilte”. Men så klikket jeg på artikkelen for å motta opplysning og fant ut at det var noe annet. På nyere norsk heter det tradwife og betegner en kvinnetype som foretrekker å stelle hjemme, lage mat, oppdra barn og det ene med det andre, mens “mannen i huset” er ute i markedet og tjener penger. Javel. Og hva så? Det er da faen ikke min sak hvordan folk arrangerer livsstilen sin. Hvis de vil ha et sånt opplegg så raker det ingen andre enn dem selv. Der stanser det for meg. Det er jo en privatsak. Jeg er veldig tolerant i den forstand at jeg driter jevnt i hvordan folk tilrettelegger privatlivet sitt. Jeg vil helst ikke vite noe om det. Imidlertid har jo folk hengt seg opp i identitetspolitikk nå i våre postmoderne tider, så da får du det trøkt opp i trynet enten du er nysgjerrig på privatsakene til folk eller ikke.

Det blir litt spekulativt hvor man vil trekke opp grensene for ideologi. Men det er uakseptabelt å agitere for at “kvinner bør stelle hjemme” som en normativ idè, fordi vi snakker jo om individer nå. Det er opp til hver enkelt hvordan de vil leve livet sitt. Selv foretrekker jeg den godt utdannede og “karrièreorienterte” kvinnetypen som i tillegg er veldig evil bitch av natur, men folk har jo forskjellig smak. Noen menn vil sikkert ha en sånn der trultemor som går hjemme og suller, uten å være befengt med alt for mange selvstendige tanker, hun lever bare for at mannen og barna skal være fornøyde. Selv om jeg er blant de som grøsser av denne tanken så aksepterer jeg jo at andre kanskje finner det tiltrekkende. Hvem er jeg til å dømme? Igjen, det er ikke min bisniss. Så hva er det – rent konkret – som irriterer meg med denne greia? Svaret må bli at dette er nazikvinnfolk. Evneveike hurper som føler seg “bedre” på et mentalt forstyrret grunnlag. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg har nulltoleranse for “religiøse mennesker” — uten at jeg dermed diskriminerer noen. Jeg hater jøder og muslimer like mye som de kristne, det er bare at de kristne har mer relevans i den kulturkretsen jeg bebor. Det er flere av dem. Og de snakker høyere. Igjen vil jeg understreke at folk kan være så religiøst og/eller seksuelt forskrudde de bare vil for meg så lenge de holder det privat — men når de begynner med ideologiske opprop og opptog vekker de ondskapen i meg. Jeg får lyst til å torturere og skade dem. Men det er ikke verre enn at jeg klarer å beherske meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hovedpoenget med å ha et privatliv er at det er privat. Du blander ikke fremmedfolk inn i opplegget ditt. Du holder rett og slett kjeft om sakene når du er ute og ferdes i det offentlige rom. Er det for mye forlangt? Jeg synes ikke det. Skam på de journalistene som lokker disse trollene til å uttale seg — eller gir plattformtid til de som ikke klarer å styre kjeftamentet sitt. Som jeg begynte med å si så er det jo faen ikke min sak hvordan en kjerringjævel har lyst til å forholde seg til ekteskap, jobb og “husets fire vegger”. Hvis de føler trang til å snakke om det kan de bare skrive blogg eller noe. Ordet er jo ganske fritt. Ingen av oss behøver å forstå hverandre, men vi er så vidt jeg vet lovpålagt å la hverandre være i fred uansett hvor uenige vi måtte være om ditt og datt. Hva betyr det når noen sier at “likestillingen har gått for langt”? Jeg tar forbehold om at jeg kanskje misforstår noe, men så vidt jeg kan forstå handler begrepet likestilling om tekniske forhold i samfunnet, som at kjønn ikke skal ha noe å si for hva slags jobb du skal velge og den typen ting. Om du vil sitte og runke over noen bibeltekster eller noe så kan du bare gjøre det. Saken er privat. Det angår ingen andre enn deg selv og resten av de som frivillig deltar i opplegget ditt. Men hvis du jobber for å få gjennom regressive lover og samfunnsordninger blir du med ett noe helt annet: En folkefiende. En landssviker. Et jævla krek som fortjener bank. Forstår vi hverandre?

Det passer å avslutte dette med litt rølpete og møkkete råkkenråll.

Herforleden var amerikanernes yppersteprest Donald Jennifer Trump på besøk i FN, hvor han blant annet holdt en tale som er best glemt jo før jo heller. Herregud for en rævklovn. Det alle snakker om er imidlertid det store sjokket – Trump kaller det sabotasje – over at rulletrappen stanset for ham. Og med “alle” mener jeg Fox News og de der. Uansett, det ble fremsatt krav om at FN måtte etterforske hendelsen, så det gjorde de. Svaret ble at blant entouragen til den amerikanske Cæsar var det en “videografist” som sto baklengs vendt i rulletrappen for å forevige hendelsen, slik at han utløste en sikkerhetsmekanisme på toppen som stanset maskineriet. Ikke noe mystisk der. Sånt skjer. Men nå er det jo slik at denne amerikanske storheten ønsker av hele sitt svarte lille hjerte å snakke om alt mulig annet enn Epstein, så da blir ting som de blir. Mye surr og tøys.

Mest komisk er likevel når kommentatorene på Fox News kaller Trump “den mest mandige presidenten noensinne”. Hæ? Den fitta der? Jesus jodlende Kristus for et gullende gratis komisk poeng. Han er jo en jævla sutrepave som klager og syter over selv de minste dusteting, som for eksempel at komikere gjør narr av ham — noe han mener burde være ulovlig. Det er jo ikke verre enn å bare ignorere det. Du vet. Sånn som en mer mandig mann ville gjort. Nå er det selvsagt nokså diffust hva slags kriterier vi skal bruke for å vurdere folks grader av mandighet, men de fleste vil vel være enig i at det er umandig å sutre over småting som ikke betyr noe, særlig hvis du står i en viktig jobb. På den annen side lærer vi i det minste noe om hva slags karaktertrekk den amerikanske nazibevegelsen synes er mandige. En hevngjerrig og smålig type som sitter på dass om natten og twitrer fjollete meldinger om ting som ingen president burde bry seg med, ihvertfall ikke “for åpen mikrofon” på det viset. Hele affæren med Trump er bare pinlig for USA. Ingen enkeltperson har gjort mer skade på landet enn ham. Det vil ta mange tiår å få ting i vater igjen etter at de endelig blir kvitt tosken.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Generelt sett bør sannsynligvis enhver politiker på høyt nivå tåle å bli skamfert av komikere. Det er en del av jobben å håndtere både saklig og usaklig kritikk på profesjonelt vis. Hvis man dyrker en sart liten egoblomst i sin indre hage bør man sannsynligvis finne seg en helt annen type jobb. Noe som ikke påkaller fullt så mye oppmerksomhet fra fullt så mange skarpe satirikere som jakter aktivt på toskete poeng de kan trekke frem og gjøre narr av. Bare et tips fra nesten alle som har øyne for realisme. Hvor mye pepper må ikke for eksempel Jonas Gahr Støre finne seg i? Og det er i et land som er mye mer vennligsinnet overfor sine politikere enn USA. Jeg tilhører ikke de som mener at selvironi er en positiv egenskap, men jeg vil likevel si at det å le av en dust som sier eller gjør noe dustete er noe man særlig bør gjøre hvis man selv er dusten vi snakker om. Hvorfor er sånne diktatortyper alltid så jævla hårsåre? Det er et rimelig spørsmål fordi hvis man studerer saken vil man oppdage at ingen av dem tåler en spøk. Uansett hvor du leter i historien og geografien vil du oppdage det samme. Hva er greia? Ikke vet jeg men det er et interessant poeng.

Til sist en munter sang fra England.

De som har hatt litt omgang med mennesker vet hvor lett det er å starte noe slags faenskap basert i hvordan de oppfatter “det korrekte”. Kjenner du en kokk? Da kan du spørre dem hvordan man lager en sauce bechamel og hvorfor man ikke kan gjøre det på noen annen måte. Det kan bli hvor interessant som helst etterhvert, særlig hvis du har mer enn bare èn kokk rundt diskusjonsbordet. Det mest komiske med hele opplegget er at til syvende og sist blir det et spørsmål om hva som smaker best. Er det noe poeng i å diskutere det også? Jeg har ingen peiling på hva jeg snakker om med tallet, men jeg bare gjetter vilt på at 99 av 100 mennesker vil si at hvordan maten smaker er det viktigste. Han siste er hva vi kaller en uforbederlig kverulant. Det er ikke noe du kan gjøre fra eller til med dem. Du må bare si “javel” og så likevel gjøre som du hadde tenkt hele tiden. Det ordner seg. Kverulantisme handler jo bare om prat.

Ifølge det spanske språkets uttaleregler kan du ikke si chilli med dobbel L, selv om mange gjør det i Norge. Det beste er faktisk å si chile hvis du for eksempel skal mekke sammen noen slags chilli con carne, som folk typisk sier på norsk. Jeg skal ikke her og nå drodle noe rundt hva slags opphavshistorie denne – for det meste amerikanske – retten har, men det skal nevnes at “det amerikanske kontinentet” har både en nordlig og en sørlig del, dessuten en greie i midten som mange insisterer på som en egen kulturell sone. Du vet. Mayaindianere og så videre. Når folk sier amerikanere i Norge så mener de typisk folk fra USA. Sånn fungerer det imidlertid mildt sagt ikke hvis du reiser til Sør-Amerika. Der gjelder helt andre regler for hva som er hva. Jeg har en “rød nisselue” – med dusk – som sier America Cali og den er en av mange slags supporterutstyr for en fotballklubb fra byen Cali i Colombia. Må ikke forveksles med Deportivo Cali fordi det blir som å si at Manchester United og Manchester City er samme greia. Ikke bare mancunianere vil reagere negativt på sånt. Også mange nordmenn vil umiddelbart true deg med juling, fordi dette er visstnok veldig viktig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det beste fotballaget er de som vinner kampen. Er vi enige om dette? Neppe. Ting kan jo endre seg fra kamp til kamp. De som holder med det ene laget vil som regel spinne sammen noen slags “forklaring” som gjelder inntil videre dersom de taper for det andre laget, særlig hvis begge lagene opererer omtrent på det samme nivået. Ingenting er avgjort bare fordi “de andre hadde flaks” den dagen. Det blir verre hvis det ene laget slår det andre i hundre av hundre kamper spredt ut over mange sesonger. Da snakker vi jo om “klasseforskjell”. Det er ikke nødvendig å dikte opp noen ytterligere årsak. Uansett hvor mye du måtte holde med Vuku Idrettslag fra Inntrøndelag så er det ingen som forventer at de skal klare seg særlig bra mot Rosenborg Ballklubb fra Trondheim. Hvis de likevel vinner – for eksempel i en cupkamp – så vil alle supporterne være dritings i ukesvis etterpå, men de vil ikke si noe annet enn at de hadde hellet med seg den dagen. Vi har ikke noen tilsvarende måte å gjøre opp regning for hva slags matrett som er den beste, la oss si for eksempel hvem som lager den beste versjonen av chile con carne, men det er ikke desto mindre krystallklart at de som skal dømme i saken må basere seg på hvor smaksmessig vellykket vinneren er — og det må være forståelig for de fleste andre.

På den internasjonale scenen finnes noe som kalles Bocuse d’Or, oppkalt etter den franske mesterkokken Paul Bocuse som faktisk ennå var den store stjerna da jeg selv gikk på kokkeskolen i året 1990. Det regnes for ganske gjevt å hevde seg i denne konkurransen og hvis jeg ikke tar mye feil så er det mange talentfulle norske kandidater som har markert seg i løpet av tiden. Selv opplevde jeg meg som “misforstått” da jeg introduserte hjortecarrè med sjokoladesaus og den typen ting mens jeg ennå hadde en usunn konkurransevilje, som imidlertid ikke anerkjente noen slags grenser for det pragmatiske skillet mellom mulig og det umulig i et “smaksmarked” hvor folk er nervøse i forhold til det ukjente. Saken er jo at rent kakaopulver – som ikke inneholder verken sukker eller noe annet – er en nesten genial smakstilsetning til alle slags “brune sauser” og smaksmessig kraftfulle retter, som den foran nevnte chile con carne. Mellom årene 1985-1995 var jeg ganske opptatt av smaksvitenskap – som ingen andre hadde hørt om – og jeg samlet på kokebøker, abonnerte på internasjonale magasiner og det ene med det andre. Du kan også si at jeg var en ufordragelig kødd, som forresten den dag i dag er en gyldig beskrivelse av min personlighetstype, men det er vanskelig å diskutere med smaken av de tingene jeg lager. Jeg kaller dette et erotisk instinkt fordi i et landskap av sensualisme er det jo bare sublim mat som kan toppe den seksuelle orgasmen som kilde til metaintellektuell nytelse. Men nå er det på tide å lage middag.

Bare for å bevise at jeg liker mer enn voldelig hardrock avslutter vi med litt tekno.

Ryggmargsrefleksen min sier at det finnes aldri noen god grunn for å tilbringe en formiddag på politistasjonen. Likevel kan det jo av forskjellige årsaker være nødvendig. Slik som for eksempel når man registrerer seg som innvandrer i et land — i mitt tilfelle Spania. Da behøver du et Numero de Identitad de Extranjero (NIE), som på godt norsk skulle bety omtrent noe sånt som “identitetsnummer for utlendinger”. Dette er nå besørget. Dermed er jeg ett skritt nærmere den formelt korrekte oppholdssituasjonen her i nabolaget. Imidlertid gjenstår det noen ting, hvorav den viktigste har å gjøre med helse og sosialsituasjonen, men jeg venter fortsatt på de papirene fra Norge som må håndleveres ved det korrekte kontoret her i Spania. Som vanlig er byråkratiet et jævla rebusløp. Men vi klager ikke, det er bare å stå på til man er ferdig med hele den jævla mannskiten.

Det er noe med politistasjoner. De har ikke akkurat lagt opp til at man skal trives der. Hele greia er organisert i forhold til noen slags hjerteløs effektivitet, mens selve lokalet åpenbart er innredet slik at det kan spyles ned om nødvendig. Det liksom klør mellom skulderbladene når man er på slike steder, hvilket sannsynligvis også er meningen. Dessuten føler jeg meg aldri komfortabel på steder hvor folk valser rundt med skytevåpen på hofta. Jeg mener, selv om det er usannsynlig at det skal oppstå en skarp situasjon så er det ikke umulig. Våpnene finnes jo allerede der og mennesker er som alle vet ikke helt trygge skapninger. Plutselig kan noen slags desperado tilegne seg tjenestevåpenet til en politibetjent som aner fred og ingen fare. Sånne ting har skjedd før. Derfor kan de skje igjen. Jeg skjønner selvsagt at håndvåpenet er en del av standardutruntningen for uniformert politi, men jeg ville ærlig talt følt meg mer komfortabel hvis de la dem fra seg på et låst sted når de har kontortjeneste. Men det er sikkert bare mine paranoide fantasier. Slapp av. Alt vil gå så bra så bra. Vi er trygge her. Alle vet hva de driver med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe annet som virker litt kørka er at jeg må gå i banken for å betale dokumentavgiften. Herregud. Rebusløp. Hvorfor har de ikke en kortterminal der på stasjonen? Men sånn er opplegget — og må du så må du. Det ble selvsagt å sitte en liten time i kø før jeg ble betjent i banken også. Por que madonna? Que he hecho para merecer esto? Banken ligger åpenbart i en annen del av byen Ponferrada, så da blir det å stresse med å finne parkering og det ene med det andre. Sånn gikk hele morgenen og formiddagen. men jeg kom da i havn til slutt. Nå har jeg fått meg mitt eget personlige nummer. Dermed er jeg teknisk sett litt mer spansk i dag enn jeg var i går. Skal man feire sånt? Jeg vet ikke hva som er skikk og bruk, så jeg lager bare en sandwich med ost, skinke og tomat, så får det være nok feiring. Særlig fordi jeg bevilger meg et glass rødvin til maten også. Det er nå ihvertfall hva de lokale også ville ha gjort.

Vi avslutter med litt nettopp utgitt “tradisjonell heavy metal” fra Hellas, eller lyden av 80-tallet om du vil.

Når stormen blir stor nok får den sitt eget navn. I Atlanteren er det orkaner som gjelder, men i Stillehavet heter det tyfon, eller “tropisk syklon”, men opplegget er det samme. Idiotisk vindstyrke og mange meter med vann som kommer inn over de som har trukket det uheldige loddet for denne gang. Den tyfonen som nettopp rævkjørte både Taiwan og Hong Kong heter Ragasa, men jeg vet ikke hva dette navnet betyr. Noe asiatisk, antar jeg. Både South China Morning Post og Deutsche Welle hadde reportasjer om saken, med diverse bilder av såvel materielle ødeleggelser som folk med problemer. Det anbefales jo ikke å bevege seg utendørs i denslags vær, men noen skal jo alltid ut for å erfare ting på nært hold.

Selv ble jeg minnet på en koreansk film fra 2005 som het Typhoon (Tae-poong) i regi av Kwak Kyung-taek, som kort fortalt handler om noen terrorister som planlegger å fyre av et kjernefysisk våpen midt inni vindhelvetet, sånn at effekten av begge deler går opp i en høyere enhet og ødelegger Korea — både sør og nord. Skurken i dramaet hater dem begge, og vi får en del bakomhistorie som forklarer saken underveis. Jeg husker det som en ganske fengende film og jeg kjøpte den på DVD da jeg bodde i England, så den var “ganske ny” ved det tidspunktet. Jeg vet ikke om jeg har den ennå og jeg gidder ikke lete. Imidlertid skal jeg her og nå anbefale den til alle filminteresserte typer. Jeg tror ikke den finnes med norsk tekst – jeg har ikke sjekket saken – men den utgaven jeg kjøpte var tekstet på engelsk. Se hva du finner på nettet hvis du er interessert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det er sagt så er det jo laget veldig mye bra asiatisk film og jeg samlet lenge på filmer i serten Tartan Asia Extreme som fikk med seg de fleste velkjente filmer (som for eksempel Oldboy og Audition) men også en god del “undergrunn” som jeg neppe ville ha funnet på egen hånd. Noe interessant er at Korea satset bevisst på å utvikle et sterkt kreativt kunstmiljø både i forhold til film og musikk. Statsmidler ble delt ut temmelig rundhåndet og vi ville neppe hatt et fenomen som K-pop hvis det ikke var for denne politiske planen. Jeg antar at Typhoon faller innenfor disse rammene, men ikke siter meg på det. Jeg er jo ikke sikker. Det jeg derimot kan si med sikkerhet er at filmen var Koreas dyreste gjennom alle tider da den kom, med et budsjett på drøyt 150 millioner kroner. Om denne rekorden står ennå vet jeg ikke, men det virker rimelig å anta at den må ha vært statsfinansiert for å krabbe opp i en så høy budsjettklasse. Filmen spilte uansett inn noe i overkant av 260 millioner så den var altså både finansielt og kunstnerisk vellykket.

Til sist et norsk bluesband som ingen har hørt om før.

Det er noe som heter å være skrivebordstøff. Du vet. Grov i målet så lenge de befinner seg på trygg avstand fra det de egger til kamp mot. Fordi de forventer jo selvsagt at “noen andre” skal ta seg av selve kampen. Herregud. Det skulle da bare mangle. Det er vanskeligere å være Einar Beinhard hvis du befinner deg ved fronten. Hvis du kjenner blodsmaken. Da ser ting helt annerledes ut. Sånn har det alltid vært og alle vet at det er sånn. Det er ikke politikerne som dør når det begynner å synge i stålet. Dette er hva vi kaller et klassisk problem. Fordelen med å befinne seg ved fronten er at du har ikke tid til å være redd, fordi alt du har av ressurser må mobiliseres for å holde deg i live fra ett sekund til det neste. Tiden blir veldig “komprimert” sånn at det finnes egentlig ikke noe mer enn akkurat der og da.

Hva tenker du? Tror du at strengere straff vil ta motet fra de kriminelle? Det er jo en typisk skrivebordstøff innstilling. De forstår ikke hva som driver sånne som ikke har noe å tape. Det blir for fjernt. De har ikke fantasi nok til å fatte hva som er problemets egentlige natur. Selv lever de jo med angsten hver eneste dag. Det er alt de har. Derfor kaller de det Gud og markedsfører det med pomp og hornorkester. Derfor køler de på med enda mere terror og grusomheter fordi det virker jo logisk at frykten etterhvert vil spise opp alle sammen sånn at de som føler seg gode og rettferdige til slutt vil få sin lønn når jobben er ferdig gjort. Hvorfor er nettet tjokk fullt av brunstvrinskende tullinger som ikke forstår at alle demonene de maner frem til sist vil spise opp dem også? Sånn er angsten. Den spiser opp folk innenfra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Se litt på hva slags heltetyper folk beundrer i vår tid. Seriøst. Se på filmer, serier og den typen ting. Siden kan du se på alle de snakkende hodene som jobber med influens på nettet. Se hva de snakker om. Se hvordan de ordlegger seg. Se skriften på veggen. Tenk over saken. Hva slags heltetyper presenteres for unge gutter i vår tid? Hvem er de kule og de vellykkede i denne fantasien? Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å tenke kritisk. Alt hva du føler er fullstendig verdiløst. Det betyr ingenting. Selvsagt er du redd. Alle er jo redde. Det er derfor de sier og gjør så mye idiotisk hele tiden. Det er nesten som en konkurranse om å komme opp med den mest evneveike mannskiten fra dag til dag — og få postet det på nettet så raskt som mulig. Folk er veldig degenererte nå i 2025 mot hva de for eksempel var i 1985. Alle er mye mer svakelige og sørgmodige. Alle er fanget av sitt eget bilde i trollspeilet. De stirrer inn i mørket og lurer på hvorfor de ikke kan se noen lyspunkter noe sted. Vi kan si det er en postmoderne spesialutgave av Platons hule (som du kan søke på hvis du ikke allerede vet hva det betyr). Selv synes jeg det er latterlig. Herregud. Menneskene har virkelig tapt seg noe aldeles katastrofalt på forbløffende kort tid. Finnes det noe håp for homo sapiens? Jeg aner ikke. Det er ikke noe bra svar fordi jeg har jo aldri tidligere tvilt på “menneskeåndens evner” men jeg gjør det nå. Men hva kan du gjøre? Jeg bare trekker på skuldrene. Det er hva det er. Ikke mitt problem. Jeg er jo en gammel mann. Verden tilhører andre og yngre generasjoner nå.

Vi avslutter med litt tungrock som er så tung at den får Black Sabbath til å ligne på tyggegummipop.

Det første prinsipp er at bilen må dusje, ikke senkes ned i noe badekar. Dessuten lønner det seg å lukke vinduene helt igjen. Selv den minste gløtt på ruta vil jo bli problematisk under høytrykksspyleren. Utenfor der jeg bor har det vært så mye aske og svevestøv nå på ettersommeren at regnet – når det kommer – virker litt som et fiksativ. Etterpå kan du se veldig tydelig at regnet har etterlatt svære skjolder i lakken, særlig når man har en svart bil. Jeg betrakter den fra det som her kalles første etasje – eller egentlig “første gulv” – men som i Norge typisk oppleves som andre etasje, og jeg gremmes over å være eieren av en skitten bil. Sånt er sjuskete. Det harmonerer dårlig med min identitet som ordensmann. Derfor var jeg i dag en tur lengre opp i dalen – Vega de Valcarce – hvor de har høyttrykksspyler med myntautomat. Jeg ender typisk med å bruke tre euromynter på henholdvis innsåping, skylling og voksing. I tillegg må det svampes.

Jeg liker best å holde meg til “småveiene” i dalbunnen, slik at det blir en del sikksakk gjennom de lokale landsbyene og under viaduktene som leder den nordvestlige motorveien – autopista del noroeste – omtrent tyve-tredve meter opp i lufta over der jeg ferdes. Dessuten kan jeg stanse og snoke litt i butikkene som selger distriktets stoltheter på matvaresiden, altså “tradisjonelle landbruksprodukter” av ethvert tenkelig slag. Særlig vin, olje, eddik, krydder og sånt. Jeg registrerer at de også selger alle mulige slags kaker og kjeks, slikkerier og gud-vet-hva, men jeg spiser jo ikke sånt så jeg går bare rett forbi de hyllene. Det er mye som frister i seksjonen for pølser, skinke, ost og posteier — men det endte med at jeg bare kjøpte et brød. Spesifikt et håndverksbrød – pan de artesano – som skiltet sa. Går det an å skryte for mye av det brødet man får kjøpt i Spania? Jeg tviler på det. Dæven døtte som de folka vet hva de driver med. Herregud. At det går an. Man får kjøpt billigere brød på superen, som er nesten like bra, men når jeg er i den beste butikken så er jeg jo der.

Hvorom allting er, etterhvert kommer man jo hjem og da er det på tide å spise lunsj, eller hva vi skal kalle det, med både brød, ost, oliven, grønnsaker og vin. Et relativt tradisjonelt opplegg, skulle jeg tro. Tallerkenen min ville sannsynligvis vært et familiært syn gjennom alle år helt tilbake til romertiden og vel så det. Spania er jo ikke noe “moderne” land, ihvertfall ikke her i distriktet, hvilket passer meg helt perfekt. Som alle vet er jo folk forskjellige og jeg har faktisk aldri vært noe glad i “fremskritt” og denslags. Det er noe jævla bøff hele mannskiten. Jo færre “bevegelige deler” det er i et opplegg, jo bedre. Jeg er fornøyd med min tradisjonelle lunsj, så får de typene som sitter og stirrer på telefonen sin i mange timer hver dag gjøre hva som enn er greia deres. Jeg aner ikke. Jeg vil ikke vite noe. For meg er de skapninger fra en annen planet. Kulturen deres er fremmed for meg. Følelseslivet er ubegripelig. Hva er det som motiverer dem? Jeg har ikke den fjerneste anelse. Sannsynligvis er de hekta på enten penger eller nettbasert oppmerksomhet, eventuelt begge deler. Det blir uansett for fjernt for meg. Jeg er jo i enhver forstand en tradisjonell type. Og sånn går dagene.

Vi runder av med en svensk folkesang fra 1977. (Litt aktuell i våre dager, faktisk.)

Virkestoffet paracetamol kalles acetaminophen i USA, men jeg vet ikke hvorfor. Det er ikke viktig. Det som er viktig er å understreke at hva Donald Trump nylig uttalte er bløff og løgn. Det finnes ingenting som tyder på at bruk av paracetamol under svangerskapet medfører autistiske barn. De som har blitt rammet av dette må altså lete etter en annen forklaring. Det er ikke vaksiner heller. Av “årsaker” har opplegget hans Andrew Wakefield åpenbart noe slags evig liv, men historien om at trippelvaksinen påførte barn autisme var en diabolsk svindel motivert av at Wakefield hadde økonomiske fordeler i vente hvis kan klarte å undergrave tilliten til det eksisterende opplegget, til fordel for et annet. Derfor jukset han med tallene og konstruerte denne seiglivede løgnen om at trippelvaksinen påfører småbarna autisme. Da han ble avslørt tok de selvsagt fra ham bevillingen til å drive som fagmedisiner, slik at siden – frem til i dag – har han fungert som noen slags vekkelsespredikant for antivaxere og det virker som om han lever komfortabelt på den lønna dette gir.

Den ondskapsfulle regjeringen de har skaffet seg i USA består heldigvis mest av inkompetente fjøsnisser men de har likevel et ganske seriøst skadepotensiale, ikke minst fordi det finnes flere ondskapsfulle og intrigante mennesker her på jorda og noen av disse vil selvsagt utnytte situasjonen så godt de kan. Det gjelder å holde seg våken og varsom i tider som disse. Løgnere, svindlere og bløffmakere prøver alltid å utnytte alminnelig forvirring og engstelse. Det er jo enklere for dem å jobbe når folk allerede er litt ute av balanse. Alle husker vel pandemien. Dødelighetstallene og de langsiktige skadevirkingene forøvrig ble jo forverret av at såpass mange jobbet for å undergrave rådene fra den fagmedisinske ekspertisen til fordel for alskens “åndelige profeter” som synset annerledes, postulerte konspirasjonsteorier og det ene med det andre. Mange av dem var genuint forvirrede hønsehjerner men det fantes også regelrett ondskap. For å skille det ene fra det andre kan man studere den øvrige argumentasjonsprofilen deres og trekke sine egne konklusjoner. Vi sliter jo fortsatt med diverse nye iterasjoner av dette viruset. Det lønner seg fortsatt å være fornuftig og forsiktig.

Donald Trump holdt en tale i FN. For min egen del kan jeg ikke annet enn å riste på hodet av “normaliseringen” som skjer overfor denne motbydelige mannen. Han insisterer på at omstillingen til fornybare energikilder er en svindel (hoax) og at USA mottar store pengesummer fra utlandet på grunn av “tollkrigen” han har startet — selv om et barn klarer å forstå at de som til sist betaler toll og andre avgifter er de som kjøper produktene, ikke de som selger dem. Ergo havner regningen hos amerikanske forbrukere, som sannsynligvis vil reagere med å endre forbruksmønsteret sitt på sikt, men i første omgang vil det oppleves som inflasjon. Den korte historien er at “alt blir dyrere”. Den noe lengre historien er at verdens handelsbalanse vil forskyves til fordel for KIna. Folk får mene hva de vil om dette, men fra min synsvinkel virker Kina som en mer pålitelig samarbeidspartner enn USA i nesten alle forhold. De er mye mer “profesjonelle” kan du si. Ihvertfall virker det som om kineserne planlegger å eksistere også i fremtiden, mens amerikanerne jobber for å maksimere alle kriser sånn at dommedag vil komme og Jesus vil returnere til vår verden for å frelse de som eier flest bibeler. Du vet. Sånn som Jesus er kjent for. Det er intet mindre enn deprimerende når norske kristenfolk logrer med halen foran noen som er såpass “antikrist” som Donald Trump, men hva vet jeg. Det går jo ikke an å forstå de kristne.

Vi avslutter med litt britisk taffelpop fra et av de viktigste årene innenfor rockefaget.

Hvor kan jeg finne virkeligheten?

Folk er litt vel bortblåste nå om dagen. Jeg har som vanlig nulltoleranse og enda mindre sympati for kristne mennesker. De er søppel og avskum. Ferdig diskutert. Jeg har aldri ment noe annet og har ingen planer om å endre syn på saken. Det beste jeg kan gå med på er psykiatrisk sykdom. Du vet. Paranoide tvangsforstyrrelser. Noen ytterligere lyspunkter blir ikke aktuelt å introdusere i bildet. Innrøm at du er sinnssyk og be om profesjonell hjelp. Hvis ikke har vi intet å snakke om. Sånn er det med den saken. Helt seriøst, hvorfor tror folk de har evnen til å forstå skjebnen, universet og de metafysiske problemområder? Du er jo bare en ape. Et dustete dyr. Alt du har er “følelser”. Sånt betyr niks og ingenting. Det som er der ute er fullstendig blottet for menneskelighet og personlig omtanke. Tror du døden bryr seg om deg?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Javel så la oss snakke om Blaise Pascal og hans berømte “veddemål”. (Lukk opp et nytt vindu og les om saken på Wikipedia eller noe hvis du ikke allerede vet hva dette betyr.) Greia oppsummerer den ynkelige innstillingen til religiøse mennesker – ikke bare de kristne – idet hva som avsløres er angst. Frykten for å miste seg selv, frykten for å gå glipp av noe, frykten for at hele tilværelsen skal være meningsløs og ubegripelig. Hva jeg har å si til dette? Sånn er din skjebne. Du har ingen makt til å endre på dette. Spørsmålet må bli hva har du makt til? Hva slags frihet er du født med? Hvis du var en fugl ville du fly, men det er du jo ikke. Du er et menneske. Hva betyr dette? Det er litt omdiskutert om andre dyr har dødsbevissthet, men det er ihvertfall definitivt sikkert at alle normale mennesker vet hvor det bærer hen. Vi lever en stund og så dør vi. Det er alt. Til tross for alle mulige slags fantasifulle tanker om “alternativer” så kan ingen bevise noe annet.

Dette er reglene: Du skal dø. Ingen vet hva dette betyr. Ferdig snakket. Så hva er problemet? Saken er ikke komplisert. Mange milliarder mennesker har jo allerede vært igjennom denne prosedyren — og snart er det din tur. Uansett hvor mye du gråter og geberder deg så kommer det til å skje med deg også. Dette er den ultimate sannhet. Døden lyver aldri, men den sparer heller ikke noen. Det går ikke an å “forhandle” om saken. Det finnes ingen nåde. Ingen frelse. For mange er dette så overveldende at de nærmest besvimer av angst, men jeg vil foreslå at du heller bruker det til din fordel. Det er et magisk triks som kalles le petit mort, den lille døden. Kort fortalt handler det om å ta inn over seg – emosjonelt – alt hva den store døden betyr og siden justere livsførselen sin deretter. Mange mennesker som har vært i nærheten av å dø av mange slags årsaker har gjort dette ubevisst. Livet deres har fått en helt annen og ny mening etterpå. Du kan finne hvor mange “personlige vitnesbyrd” som helst om saken. Problemet med folk som ikke lever i virkeligheten er jo at de liksom “glemmer” at de er skapninger som skal dø, slik at de oppfører seg som om de er udødelige, eller at de lever i noen slags alternativ virkelighet hvor døden ikke er den viktigste begivenheten i livet deres. Dette er patetisk. Du skal vise respekt for døden. Ikke frykt, ikke kjærlighet, men bare aktelse. Du vet. Som om det er den eneste gud du noensinne vil møte.

Det virker passende å avslutte med en gammel norsk folketone om religion.

Komedie krever kontekst. Jeg vet ikke hvor gammel man må være for å automatisk koble begrepet summetone til den gamle typen telefoner hvor dette var tegnet på at man “var på nett”. Du løfter av røret og holder det opp til øret. Hvis ting er som de skal være hører du en summetone. Det betyr at du kan utføre ringeoperasjonen din, enten ved å trykke på sifferknapper (den moderne metoden) eller ved å snurre på en nummerskive (den klassiske metoden). Siden tilkommer diverse morsomheter som handler om bruk og vedlikehold av dette apparatet. Hvor lenge varer summetonen? De eneste som vet svaret er de som holdt røret opp til øret lenge nok til at “noe skjedde”, som faktisk ikke er meg. Jeg antar at før eller siden ville telefonen koble ut eller noe, men dette vet jeg altså ikke. Spørsmålet er en typisk vits fra 80-tallet som ikke gir noen mening nå i dag. Imidlertid finnes det fortsatt diverse summetoner i husholdningen. Selv har jeg en type komfyr som er “elektronisk” i den forstand at du kontrollerer platene med et touch-system som er fette idiotisk, men det var sikkert moderne og fjongt ved et tidspunkt. Uansett har komfyren en greie med å avgi en varseltone hvis du har etterlatt noe oppå komfyrtoppen, enten den er i bruk eller ikke. Hva er poenget? Jeg aner ikke, men det hender jo at jeg pakker ut varer fra ryggsekken etter at jeg har vært på superen og noen ganger legger jeg noe oppå komfyrtoppen.

Som det sømmer seg for en mann i min alder laget jeg en drink med èn del spansk brandy og to deler liquor de crema (i prinsippet det samme som Bailey’s Irish Creme, bare at det er mye billigere her og alle selger en lokal versjon), som på kort tid gjorde meg sløv og døsig, sånn at det tok en stund før jeg oppfattet at det var en summetone i huset. Hva skjer? Er det dataen? Er det fjernsynet? Er det fiendtligsinnede romvesener som har kommer for å ta rumpa mi? Etter litt om og men fant jeg ut at det var den jævla komfyren igjen. Jeg hadde lagt fra meg et brød på kjøkkenbenken på en slik måte at det stakk litt innover en av platene på den keramiske toppen. Herregud for drama. De kunne jo ha spart seg for denne funksjonen. Jeg mener, det er bra å vite om noe er i kontakt med en varm plate, men så lenge mannskiten ikke er i bruk er det jo ingen grunn til å være hysterisk. Uansett endte dramaet med at jeg bare endret litt på brødets posisjon. Men det vekket meg til ny dyst, etter å ha slumret en stund foran fjernsynet, sånn som gamlinger gjør. I mellomtiden hadde jeg for eksempel fått en tekstmelding på telefonen om at strømforbruket mitt for august måned lå på 33,12 euro, som tilsvarer 386,75 norske kroner med dagens vekslingskurs. Da har jeg brukt både vaskemaskin og komfyr omtrent så mye som vil noensinne bli aktuelt for meg, men det inkluderer ingen elektrisk oppvarming. Hvor interessant. Der jeg bodde i Norge opplevde jeg faktisk aldri strømregninger på under tusen kroner i måneden, selv om sommeren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er selvsagt en fordel med elektrisk komfyr og hvem fanden gidder å vaske klær for hånd, men jeg skulle også ha klart meg uten disse hjelpemidlene hvis jeg måtte. Ofte er det jo til og med bedre å tilberede mat over noe slags arrangement med åpen flamme, som reflekteres i hvor mange som liker å grille når været tillater det, men akkurat dette med klesvask stiller jeg meg avvisende til. Det finnes ingen metode som er bedre enn en vanlig vaskemaskin. Glem det. Jeg behøver ikke verken tørketrommel eller varmeskap for å henge ut det vaskede tøyet til tørk, men ikke faen om jeg vil velge noe annet enn vaskemaskin hvis dette er en aktuell valgmulighet, hvilket muligens bringer meg inn i en teknisk konflikt med visse plagg av ull, silke og andre “naturstoffer” som må behandles varsomt. For eksempel har jeg en nepalesisk genser av strikket ull som jeg har brukt så sjelden at den aldri hittil har vært vasket, selv om den er drøyt ti år gammel, det er nok å bare henge den til lufting. Jeg er ikke sikker, men jeg mener de sa at den bare må vaskes for hånd i kaldt vann på grunn av fibrenes beskaffenhet eller noe, men det får vi ta når problemet blir aktuelt. Ved et tidspunkt vil den sikkert bli å lukte litt suspekt, men dette har ennå ikke skjedd. Det er jo et typisk “ytterplagg” som aldri kommer i direkte kontakt med noen av kroppens mange stinkende deler. Hvis genseren var bare halvparten så smart som komfyren min ville den avgi noen slags summetone når det var på tide å vaske den, men fordi den er så fette dum må jeg bruke øynene og nesen til å bedømme saken. Finnes det klær som snakker til deg? Jeg vet ikke, men jeg tipper ja. Ved dette tidspunktet er jo alle ting så “smarte” at man knapt behøver å tenke selv, om noe, noensinne.

Vi avslutter med en gammel norsk folkevise om ny teknologi.