APECALYPSO

Om man sier papas eller patatas er egentlig hipp som happ, fordi begge deler vi bli forstått, men det vanlige er at man i Spania sier patatas mens man i Latin-Amerika sier papas. Dette gjelder ikke bare talespråket men også produktmerking og så videre. Salsa Brava er imidlertid erkespansk. Som alle vet er jo ikke spansk mat særlig sterkt krydret – ihvertfall ikke om vi sammenligner med Mexico – og denne sausen imponerer heller ingen som er erfarne på chilisektoren, men i en spansk kontekst så regnes Salsa Brava som en “sterk saus” og den autentiske utgaven – madrileño, altså fra Madrid – baseres på døgngammelt brød, løk, olivenolje og sterk røkt paprika, mens den mest vanlige utgaven også bruker tomat. Dessuten serveres selve retten Papas Bravas typisk også med hvitløksmajones (som noen feilaktig kaller Alli-Oli, men det er noe annet) i Catalonia og grovt sett langs resten av middelhavskysten forøvrig, mens diverse “ekte” typer ser stygt på deg hvis du etterspør hvitløksmajones til retten på andre steder i Spania — men du vil få det servert likevel, for de vil jo ha pengene. Sånn fungerer verden.

Tapas er noe alle har hørt om ved dette tidspunktet. Diverse “småretter” som avnytes sammen med øl eller vin i nesten alle barer med selvrespekt i Spania. Noen serverer dem gratis og uten at du spør om det, men da får du imidlertid ikke velge selv hva tapasen skal bestå i. Det kan typisk dreie seg om en tannpirker/cocktailpinne som er påtredd tre-fire ymise smakselementer, eller en pinxo som de sier rundt her. Om du vil ha noe mer eller annet så må du betale, hvis det i det hele tatt finnes noe mer eller annet å få. Generelt sett har de et mye mer “religiøst” forhold til mat og drikke i Spania enn i Norge og de er temmelig avslappet i forhold til alkohol — men det er liten toleranse for borrachos, altså fylliker, eller det vi kan kalle høyrøstet festing i det offentlige rom. Du kan pådra deg en temmelig kraftig bot hvis du drikker i parker – og særlig på stranda – hvis politiet er i dårlig humør den dagen, eller hvis du er frekk i kjeften når de kommer for å “bortvise deg fra stedet” som det heter. Dette er en typisk norsk misforståelse. Folk skjønner ikke hvor grensene går. De legger bare merke til at alkohol er sykt billig – med norske øyne – så de tror dette betyr at det er fritt frem for hva som helst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Visse politikere i Norge går til valg på “liberalisering av alkoholreglene” og uttrykker seg gjerne med ord som kos, som at man skal kunne “kose seg med en øl eller et glass vin” på diverse offentlige steder, selv om alle vet – eller burde vite – hvor den galeien bærer hvis man slakker inn på grensesettingen. Rettigheter gjelder jo for alle, ikke sant? Også de som man ikke liker, som i dette tilfelle dreier seg om sånne som drikker av andre årsaker enn “kos”. Folk er som vanlig idioter og evneveike troll. De tenker typisk at jeg ønsker bare å ha med en flaske vin på picnic i parken, og reflekterer ikke over at ungdomsbander og alskens småkriminelle avskum har et helt annet atferdsmønster. Mange drikker jo for å “ruse seg” og dette må man ta med i beregningen når man ser på parker og standsoner med rosabrillene sine. Selvsagt vil sikkert det demokatiske flertallet “vite å oppføre seg” men samtidig har alt bråk og leven en tendens til å spre seg raskt som en skogbrann når det først har begynt — hvor alkohol fungerer som høy temperatur og sterk vind. Sånn er realitetene. På offentlige skjenkesteder kan man til en viss grad prisregulere hva slags klientell man skal ha. De som “drikker for å drikke” vil jo ikke typisk gå til et svinedyrt sted, men heller satse på sånne serveringssteder som konkurrerer på pris, eventuelt i den nærmeste parken der dette går an i praksis, selv om det er forbudt. Imidlertid vil de ha interesse av å skjule seg og moderere atferden sin når de vet det er en risiko for at noen vil ringe til politiet hvis de begynner å bli alt for utagerende og synlige. Som konklusjon kan vi si at i både Norge og Spania kan man “til en viss grad” tøye loven så lenge man oppfører seg som folk og er diskrèt med alkoholen. Ingen bryr seg. Og slik vil vi for det meste ha det.

Vi avslutter som vanlig med litt klassisk hardrock fra 70-tallet.

Dette er en spesiell kundeservice for de som leser denne spalten.

Sjekk ut Angela Collier — nærmere bestemt hennes “kritikk av følsom fysikk”.

Det er ikke mer å si om saken. Værsågod:

Dette skrivestykket er motivert av to forskjellige elementer. Det ene er en videotittel jeg så på YouTube: Iron Maiden, the most successful heavy metal band ever – tittelen var så frastøtende at jeg gadd ikke å se den – og noe jeg skrev på engelsk et helt annet sted, om vinsmaking og hvordan “alle sier det samme” men ingen sier noe som egentlig betyr noe, som medførte en kommentar hvor en kis sa at jeg er såpass flink til å formulere meg at jeg “helt sikkert ville bli en suksess” hvis jeg startet min egen vinspalte. Saken er imidlertid at jeg driter, pisser og spyr på begrepet “suksess”. Jeg vil ikke ha det. Det betyr mindre enn ingenting for meg, i den forstand at det er noe negativt. Hva faen er greia? Slik jeg ser det har du lykkes godt nok hvis du har funnet en jobb du trives med, som betaler bra nok til at du kan opprettholde en rimelig levestandard, kanskje med litt spillerom for “fest og moro” noen ganger i tillegg. Og hvis du i tillegg er sammen med noen som gjør livet ditt bedre er ringen sluttet. Hva mer behøver man? Hele opplegget er sykelig.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være “det mest suksessfulle metallbandet noensinne”. Hvordan måler man sånt? I platesalg? Gjennom avstemming blant et representativt utvalg av Iron Maiden sitt typiske publikum? Nå er det jo slik at jeg har fulgt Iron Maiden siden året 1980 og har sikkert vært på mer enn tyve konserter med dem gjennom tidens løp, men jeg ser ikke noe realistisk grunnlag for å stille opp noen “konkurranse” mellom dem og alle andre i den samme sjangeren. De var hva man må kalle et hardt arbeidende band som på sitt meste spilte 400 konserter i løpet av 410 dager, som er aldeles perverst. Enhver musiker skjønner hva jeg mener. Det går jo faen ikke an. Er det verdensrekord? Jeg vet ikke, men det burde kanskje være det. Problemet er at det er ikke bare å spille mange konserter, man skal også komme seg fra det ene stedet til det neste, spise og sove, snakke med pressen, ha litt tid for seg selv og så videre. Folk trenger også noen fridager av og til. Alle vet dette. Duracellkaninen er ikke udødelig. Ihvertfall er det sikkert at ingen får til noe sånt uten å være i ekstremt god fysisk form. Jeg mener, jeg har selv “litt erfaring” med turnèlivet slik at jeg vet hvor slitsomt det kan være (og som regel er). Et absolutt minimum er at man har noen svært kompetente folk til å jobbe 24 timer i døgnet med å organisere opplegget og ta seg av alle oppkommende idiotproblemer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi lever i en nihilistisk tidsalder hvor penger har blitt alle tings minste felles multiplum. Hva betyr suksess? Den vanlige fantasien handler om “å slå gjennom” med noe, slik at man blir rik på gods, gull og grønne skoger. Du vet. Nesten som å vinne i lotto. Plutselig er man en viktig person. Folk viser deg respekt, bukker og nikker, tilbyr seg å gjøre ting for deg og det ene med det andre. Det blir en slags rus. En hallusinasjon. Det er vanskelig for meg å fatte hvorfor noen ønsker at dette skal skje med dem, fordi – om vi kan tillate noen betroelser – jeg har møtt mange “stjerner” men ingen som virkelig liker den situasjonen de har havnet i. Visst har de mye penger men til gjengjeld har de ikke noe privatliv lenger. De er under beleiring av paparazzi og andre som prøver å “fange noen salgbare øyeblikk” som siden kan mates inn i den store pengemaskinen og drive galskapen enda en omdreining rundt. Selvsagt finnes det enkelte individer som er såpass narcissistisk anlagt at de liker en slik tilværelse, men alle som har et normalt følelsesliv opplever det som et “forgyllet fengsel” å være fanget i sin stjernestatus. Nå kjenner jeg ikke egentlig noen i det politiske miljøet, bare det vi kan kalle underholdningsbransjen, men jeg antar at noe av det samme gjelder for dem også. Å være kjendis er et problem. Om folk ikke “elsker deg” på et fullstendig fette urealistisk grunnlag, så hater de deg på grunn av det du symboliserer.

Sakens ironi ligger i at nesten alle synes de behøver mere penger, mens de få som av ymse grunner har havnet i en situasjon hvor dette ikke er noe tema så å si uten unntak ville byttet bort mesteparten av rikdommen sin mot en mer fredelig livsstil. Hvordan fungerer dette for kongefamilien? Man kan bare spekulere. En gang for lenge siden var det slik at folk for det meste lot andre være i fred, inkludert kjendisene. Selvsagt ser du dem, men du går ikke bare bort dit for å be om en autograf eller noe. Sånt er jo upassende frekkheter. Hvorfor skal man forstyrre andre folks privatliv? Nesten ingen kjenner noen som synes det er stas når fremmedfolk antaster dem i private øyeblikk. Det er liksom meningen at man skal forstå sånt uten å få det detaljforklart. Det er noe alle bare fatter uten videre. Sånn var det før i tiden, uten at jeg helt kan redegjøre for når eksakt dette var. På 70-tallet? Tidene har uansett forandret seg, men jeg vil ikke si “til det bedre”. Grådighet og skamløshet har forpestet de menneskelige samfunn til en slik grad at ingenting betyr noe lenger, som også er årsaken til at jeg kaller dette en nihilistisk tidsalder. Alt vi har nå er penger og konkurranse. Det finnes ingen stil, ingen ære, ingen sosial intuisjon. Alle skal bare ha og ha. Sånn har det blitt.

Det virker passende at Iron Maiden avslutter denne saken.

Ganske artig med de folka som ringer meg og åpenbart fortsatt tror jeg befinner meg i Norge. Etter forklaringen kommer spørsmålet: Men kjenner du noen på det stedet da? Akkurat som det er noen slags relevant sak. Jeg har aldri hatt selv det minste problem med å tilpasse meg de lokale forholdene og “bygge et nettverk” uansett hvor i verden jeg har vært, noe som muligens er et av frynsegodene med å ikke ha en skremt natur. Jeg blir jo ikke redd. Jeg forstår ikke engang hva som menes med å “miste motet”, bortsett fra at det er et ganske vanlig uttrykk som sikkert betyr noe for noen. Nå er jeg her. Slik er sakens fakta. Det handler mest om optimering av det budsjettet jeg er nødt til å leve med. Du vet. Hva man får igjen for de pengene man har å bruke. Dessuten er Villafranca del Bierzo faktisk en sjarmerende småby med en lang og interessant forhistorie, mye “middelaldersk” arkitektur og det ene med det andre. Jeg liker stedet. Hva mer kan man forlange? Det er jo bedre bruk av levetid å nyte det som er bra enn å sutre over det som kunne vært bedre.

Folk snakker om sosial angst men jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Hva er du? Prinsessen på erten? Du bør aldri glemme at du er en skapning som skal dø. Realitetene er vesentlig mye verre enn du tror, så “skjerp deg” er i grunnen det eneste jeg har å si. Jeg driter en lang og sur sørgemarsj i om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. På hvilken måte er det relevant? Det forandrer jo ingenting i forhold til mine praktiske planer og oppgaver. Jeg forblir uansett den samme kødden som jeg alltid har vært. Dessuten hender det ytterst sjeldent at ikke jeg er det farligste dyret innenfor en hundre meters radius uansett hvor jeg ellers befinner meg. Slik er realitetene. Innenfor en kontekst av sjamanistiske dyreånder så er jeg en svær jævel av en elefant. Det finnes ingen med bare et minimum av vett i fletta som går løs på sånne som meg, verken med svindel eller vold, fordi sannsynligheten for at de selv vil bli skadet er alt for stor. Derfor er jeg i det store og hele et fredelig dyr. Jeg passer mine egne saker og blander meg ikke borti andres opplegg. Du kan si at jeg er høflig men egentlig er det bare en strategisk forholdsregel. Folk er mer medgjørlige og alle ting blir mye enklere hvis man lever i henhold til Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, men ellers kan man gjøre som man vil. Egentlig en ganske buddhistisk greie, hvis vi må henge en sånn merkelapp på saken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers er det å si at været er mye bedre nå. Hetebølgen er i det store og hele glemt, på den typiske måten som folk glemmer sorg, smerte og grusomme ting etter at det har gått litt tid og verden har normalisert seg i en litt mer behagelig posisjon. Ganske pussig det der. Jeg husker “selve tingen” men jeg husker ikke egentlig følelsen jeg hadde mens greia var på sitt verste. Det blir en abstraksjon i ettertid. Selvsagt har jeg lært visse ting, men det blir noe annet. Uansett er det i nåtid man lever, så det gjelder å “gripe dagen” og bruke de mulighetene man har, mens man har dem. Derfor tenker jeg at en spasertur i “nedrebyen” er en passende måte å starte denne dagen. Langs elvebredden og så videre. Der er det mye liv og leven med diverse fugler og andre smådyr som holder på med sitt. Sola skinner og vi har en slags “mild bris” som føles behagelig mot huden. Senere tenker jeg å dra på superen og se om jeg finner noe interessant jeg kan lage til middag. Dette er forresten en litt irriterende ting med Spania. Alt er mye “senere” enn jeg er vant til, mens jeg selv er av den “tidlige” personlighetstypen. Det finnes ingen butikker som åpner før klokka er både ni og ti. Herregud. Da har jo allerede halve arbeidsdagen gått, slik som jeg er vant til å strukturere denslags. For eksempel er det sjelden jeg sover særlig mye lenger enn til fem-seks tiden om morgenen. Det er en vanesak. Jeg jobber med tilpasningen.

Til sist en kommentar fra Frank Zappa:

Jeg avleverte selvsagt en såkalt tidligstemme før jeg dro til Spania, så valget er over for mitt vedkommende. Jeg har gjort det jeg skal. Hvem kommer til å “vinne” valget? Det er vanskelig å si ved dette tidspunktet. Det eneste jeg kan si er at jeg håper det blir voksne, sindige og ansvarsbevisste folk. Mine egne spesielle ønsker handler om økt miljøbevissthet, nasjonal matvaresikkerhet, ordnede forhold i arbeidslivet og mere penger til kunst og kultur. Men jeg innser jo at det blir mest som å skrive ønskeliste til julenissen, med hjertet fullt av håp. Det beste man mer sånn rent realistisk kan håpe på er noen som ikke bringer skam over landet. Du vet. Lave standarder. Jeg har uansett stemt, så får det gå som det går.

Ellers er det å si at jeg er meget skeptisk til slike tiltak som “NRKs Valgomat” hvor man kan plotte inn hva man mener om ditt og datt, for å komme frem til “hvilket parti som er mest enig med deg” — men jeg vet jo allerede svaret. Det er ingen partier som er enig med meg. Det er for mye forlangt. Jeg har lagt merke til at det ofte kan være litt distanse mellom hva de sier når det er valgkamp og hva de gjør når de har klart å karre til seg en plass på Stortinget. Sånn er realitetene i denne saken. Hva er “best case scenario”? Folk bør etter min mening være kyniske når de stemmer — og skyve hva de enn måtte føle til siden. Du behøver jo ikke å like de politikerne du stemmer på – det er for mye forlangt – men du bør ha rimelig tillit til at de er seriøse mennesker som ikke kommer til å føkke opp i jobben.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om tilstanden i Spania akkurat nå er det å si at det pågår et tyvetalls digre skogbranner og totalt sett har det brent ned et areale nesten like stort som Østfold fylke, pluss at mer enn tredve tusen mennesker har blitt evakuert fra faresonene. Det er ikke småtterier. Hetebølgen har heldigvis gitt seg, så det er et bittelite element av optimisme der, men det som virkelig behøves er “en passende mengde regn”, altså ingen syndeflod men bare noen dager med vanlig sommerregn. Det er kanskje for mye å håpe på. Hva vet jeg? Værmeldingen sier at de neste par dagene skal være preget av solskinn, skyfri himmel og omtrent tredve grader på dagtid, men så skal det visstnok skye seg til på søndag, med et par millimeter regn. Det er ikke akkurat for mye, men ved dette tidspunkt tar vi alt vi kan få. Det har vært noen helvetesuker i august måned. Himmelen over Villafranca del Bierzo ser imidlertid “normal” ut nå. Det gule røykteppet har gitt seg. Det sykelige lyset har forsvunnet, men det ligger fortsatt små askehauger her og der langs gatene. De har ikke fått ryddet opp alt ennå.

Til sist en smakebit fra det nye albumet (slippes den 12. september) til mine favoritter blant tyske svartmetall-artister:

Ortografi betyr rettskriving eller stavemåte og er et sett av skriftspråklige normer som gjelder for et skriftspråk. Ortografi er en av fem hovedkomponenter i det grammatiske systemet. De fire andre er fonologi, morfologi, syntaks og semantikk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å lese korrektur. Hvorfor? Fordi du gjør alltid feil. Det forekommer nesten aldri at en tekst fremstår som hundre prosent korrekt – i henhold til intensjonen – ved første gjennomgang med et kritisk blikk. Kroppen er jo et vinglete maskineri av sjusk og omtrentligheter — og sinnet er enda verre. Nå har selvsagt ikke alle det samme ambisjonsnivået i forhold til grammatikalsk korrekthet, men jeg synes likevel at alle bør gjøre så godt de kan. Du vet. Slå opp ord når man er usikker på stavinga og den typen ting. Og sa jeg ikke noe om å lese korrektur? Jeg skjønner at det føles viktig å få mannskiten postet på nettet så snart som mulig, men det bør faktisk også føles viktig at det du publiserer representerer det beste du klarer å få til ved dette tidspunktet. Fordi det er slik det vil bli oppfattet av leserne. Selv om de ikke sier noe legger de likevel merke til sjusket ditt og dømmer deg på dette grunnlaget. Ingen må tro noe annet. Er dette rettferdig? Ja det synes jeg. Det er ingen menneskerett å være forfatter. Det er en kunst.

Juridisk sett er en ytring alt som egner seg til å “formidle et budskap”, altså inkludert handlinger, teatralske fremføringer, skulptur og dans, med videre. Språkvitenskapen har imidlertid et annet syn på saken. I den konteksten er ytring en teknisk term som kun betegner språkbruk. Dans, billedkunst og andre “symbolske aktiviteter” er slik sett ikke ytringer selv om de fremmer et budskap “på sin egen måte”. Språkvitenskapelig sett er derfor ordet ytringsfrihet fullstendig meningsløst. Poenget med å ha et språk er jo at det ikke finnes noen “grader av frihet” til å ta det i hvilken retning man vil. Det finnes korrekt språk og det finnes “andre ting”. Som vi ser må vi skille mellom språkets form – språkvitenskap – og språkets innhold. Altså hva det er man prøver å si med språkbruken sin. Når man bringer disse to sammen får vi noe som kan måles i grader av tydelighet. Eventuelt kan vi snakke om harmoni, som for eksempel at et svært seriøst budskap bør helst fremmes i et formelt korrekt språk, mens en tekst som basically bare sier “hei på deg” ikke er så nøye. Noe annet er hvor seriøst man tar seg selv. Som alle vet går det an å overdrive på dette området, men det går også an å bli alt for flippete, tøysete og overfladisk. Det er jo vanskelig å ta noen på alvor hvis de ikke tar seg selv alvorlig.

Hva er poenget med å skrive blogg i det hele tatt? Er det for å bli populær og vinne venner? Ser man for seg at det skal bli penger utav det? Kanskje man har en “politisk” agenda som man ønsker å nå frem til flest mulig med? Jeg er nokså sikker på at alle disse elementene finnes på alle bloggplattformer, inkludert denne. Imidlertid stiller jeg meg avvisende til hele konseptet med influensere. Opplegget er jo for fanden evneveikt. Hvem lar seg påvirke av en blogg? Herregud. Da må det i så fall være noe galt med dem. Du vet. Mentale mangelsykdommer, dårlig oppdragelse, emosjonell ustabilitet eller hva som helst annet i den gata. Anstendige mennesker forholder seg bare til anstendig bevisførsel. Det er ikke nok at en eller annen slyngel “sier noe som de ikke liker”. Eventuelt noe de synes er ukorrekt. Eller enda verre: At de liker noen og synes alt de sier er sant, bare fordi de tilsynelatende “er enig” med dem. Hvis man skal la seg påvirke av denslags vil man jo aldri få et fredelig øyeblikk på nettet, fordi det er – enten du har lagt merke til det eller ikke – tjokk fullt av tullinger. Meningen med skrivekunst lar seg like dårlig definere som meningen med all annen kunst. Det bare er. Det er noe folk gjør fordi de liker det. Det er ikke meningen at andre skal “forstå” det. La oss kalle det et ytringsbehov og stanse der. Ytterligere definisjoner er overflødig. Siden kommer naturligvis dette med “tilbakemeldinger” – ting folk synes de må ytre i kommentarfeltet og andre steder – men det får bli en helt annen historie.

Vi holder oss – musikalsk sett – til året 1975 og sånt som var imponerende den gangen.

Har du sett en film som heter Eyes Wide Shut? Det var den siste filmen Stanley Kubrick regisserte og den ble sluppet i 1999. Noen kaller den “et erotisk drama” men det betyr bare at de ikke forstår hva filmen handler om. Den er jo basert på Arthur Schnitzler sin bok Traumnovelle fra 1926, som – sikkert ikke helt tilfeldigvis – ble utgitt på norsk av Gyldendal i 1999 under tittelen “Drømmenovelle”. Jeg vet imidlertid ikke noe om salgstallene, men antar at noen i forlaget satset på at Kubrick-filmen ville drive dem høyere enn hvis boka bare hadde blitt sluppet på egen hånd. Jeg har noen innvendinger mot denne filmen. For det første ville den ha vært bedre med litt mindre ræva skuespillere i de ledende rollene. For det andre er dette typisk David Lynch-materiale. Men når det er sagt så er den jo en artig liten sak, selv om den nesten helt sikkert ville sett annerledes ut i sin ferdige form hvis Kubrick hadde levd et par måneder til.

Boka som filmen er basert på henla handlingen sin til Wien, nærmere bestemt til feitetirsdag – Mardi Gras – som er den siste dagen av den tradisjonelle karnevalsfeiringen, når det er meningen at ting skal være litt uvirkelige, vrangsnudde og maskerte. Dessuten hadde Schnitzler bakgrunn som lege, så jeg har vondt for å tro at han ikke var bevisst med ordspillet mellom Traum (drøm på tysk) og Trauma (sår på gresk, men i mer generell medisinsk forstand betegner det enhver form for skade, både legemlig og sjelelig). I tillegg har denne “drømmenovellen” i sin originale form et distinkt jødisk tema, som Kubrick helt bevisst fjernet totalt fra filmen sin, men som alle vet var det ikke helt ufarlig å være jøde i Wien på den tiden, og verre skulle det bli. Uansett, “såret” i fortellingen handler selvsagt om det ekteskapelige forholdet mellom Fridolin og Albertina (i boka; mens i filmen heter de Bill og Alice), som blir skadet av at Albertina forteller sin mann om en erotisk fantasi hun hadde hatt en gang de var på ferie i Danmark. Senere blir ordet “Danmark” brukt som hemmelig passord for å slippe inn på slottet hvor de bisarre erotiske ritualene foregår. I filmen ble forresten disse scenene spilt inn på Elveden Hall, som jeg besøkte ved et par anledninger da jeg bodde i England, så det er – for meg – en pussig kuriositet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det store spørsmålet er om de begivenhetene som beskrives “skjedde i virkeligheten” eller om det bare var en drøm, noe som aldri blir klargjort i boka — og når det kommer til film så behøver man jo ikke å være så dramatisk som Alexander Jodorowsky var i sluttminuttet av kultklassikeren Holy Mountain for å forstå at “alt dette er bare en film”, men ikke desto mindre har mange mennesker blitt dypt forvirret – kan vi si traumatisert? – av filmer de har sett, fordi bildene blir sittende fast i hodet og det ene med det andre. En drøm er aldri bare en drøm. Filosofer snakker om “virkelighetsnivåer” hvor vi grovt sett skiller mellom indre og ytre realisme, som gjensidig påvirker hverandre på en rekke påvisbare måter. Stanley Kubrick kjøpte filmrettighetene til drømmenovellen i 1968, slik at han endte altså med å sitte på dem i 27 år før han tok tak i saken og fikk klarsignal fra Warner Brothers til å starte opp produksjonen i 1995, under forutsetning av at han hyrte inn “stjerner” til å spille hovedrollene. Ingen kan bevise noe, men selv tror jeg han valgte Tom Cruise og Nicole Kidman fordi de faktisk var et ektepar den gangen, men man behøvde ikke akkurat å være noen slags Nostradamus for å spå at det ikke kom til å vare. Innspillingen begynte i november 1996 og varte til juni 1998. Alle som vet noe om Kubrick har fått med seg at han var beryktet for å drive skuespillerne sine nærmest til vanvidd for å få “mer autentisk skuespill” ut av dem, noe som også skjedde i hans siste film. De særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd.

På amerikansk engelsk kalles filmer som regel movies, en forkortelse av “moving pictures”, og årsaken til at det ser ut som kontinuerlige bevegelser på lerretet – eller “virkelighet” om du vil – henger sammen med menneskehjernens rutiner for “oppdatering av det visuelle datagrunnlaget”, som skjer noe i overkant av tyve ganger per sekund under ellers normale omstendigheter. (En typisk film bruker 24 bilder i sekundet.) Man kan imidlertid øke oppdateringshastigheten i hjernen til oppimot hundre bilder i sekundet, men da vil man få “tunnelsyn” fordi prisen for å øke hastigheten i det fokuserte sentersynet er at hjernen da vil sjalte ut sidesynet til fordel for økt kapasitet rett frem, noe som folk typisk opplever hvis de kjører svært fort med motorsykkel, flyr jagerfly og den typen ting. Jeg vet ikke hva greia heter på norsk, men på engelsk kalles det critical fusion frequency (CFF) og det har mye å si for virkelighetsoppfatningen. Visse rusmidler føkker med din CFF, slik at man oppfatter verden helt annerledes, og det antas at dette har vært poenget med diverse tradisjonelt “psykedeliske” rus-ritualer blant urbefolkninger og andre. Man kan også trene seg opp til å endre sin CFF – både opp og ned – gjennom meditasjon, pusteteknikker og kroppsbevegelser. Hva er poenget? Tja, si det. Hva er poenget med å være i live? Det får man nesten utdefinere på egen hånd. Det finnes ingen generell fasit for slike ting. Spør du meg vil jeg si at “meningen med livet er å oppleve verden” men andre kan ha andre meninger.

Vi avslutter med en klassisk tysk livsopplevelse:

Visse ting i dette livet er absurde. En av dem er hvordan den tyske kjøpesentergiganten Lidl ikke tar seg bryet med å selge “billigvann” i Spania. Ihvertfall ikke i Ponferrada, som er min lokale filial (det er omtrent tyve minutter å kjøre fra der hvor jeg bor). Men absolutt alle andre ting har de til ganske mye lavere priser enn de lokale supermarkedene som ligger i gåavstand fra meg. Følgelig blir det slik at jeg kjører til Lidl i Ponferrada en eller to ganger hver måned for å “hamstre” en del ting av typen salt, mel, vin, krydder, kokekraft, kaffe og matolje (annet enn oliven), foruten diverse annet i den samme kategorien av varer. Du vet. Sånt som ikke enkelt går i ryggsekken og som man heller ikke handler inn særlig ofte. Men altså ikke vann. For å kjøpe vann må jeg dra på Carrefour. Alt Lidl tilbyr er etter måten dyrt “merkevann” som jeg ikke får til å betale for uten å hate meg selv etterpå. Sånn er livet. En ting er å gjøre dumme ting og skjønne det etterpå, når man tenker nøyere gjennom saken, men noe annet er å gjøre dumme ting som man forstår er dumt mens man gjør dem.

Hva er greia? Jeg tipper de har regnet på saken og bestemt at det ikke er lønnsomt for Lidl å konkurrere på vann. Det er ihvertfall ikke tilfeldig at det er sånn. Du vet. De har bare så og så mange kvad med plass i butikken sin og må utnytte dette arealet på optimalt vis i forhold til lønnsomhetsprofilen sin. Derfor blir det som det blir. Det går an å kjøpe vann på Lidl, men da må du betale minst dobbelt så mye som på Carrefour. Er dette noe å bry seg om? Det kommer an på hva slags budsjett du jobber med. Det er ikke bare Lidl som må optimere den økonomiske profilen sin, for å si det sånn. Jeg har relativt sett mye bedre råd i Spania enn jeg ville hatt i Norge, men det er fortsatt ikke rom for frivoliteter. Alt jeg kjøper må kunne forsvares. Tankeløst forbruk er ikke noe aktuelt alternativ — og i den grad jeg har noe overskudd fra måned til måned så må dette settes av til for eksempel tannlegebehandling og andre “store utgifter” som kommer med noen grad av forutsigbarhet. Dessuten kommer det alltids noe uforutsett og da trenger man penger. Alle vet dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvori består det gode liv? Mange snakker om det men få kan forklare det. Kanskje vi kan si at det består ihvertfall ikke i å bekymre seg for penger fra måned til måned. Si for eksempel hvis man lever med en ustabil boligsituasjon. Sånt kan være hvor slitsomt som helst. For øyeblikket er dette imidlertid ikke noe jeg behøver å tenke på. Jeg har en fem års leiekontrakt til en pris som lokalt sett regnes som “ganske høy” men som i Norge er aldeles latterlig lav, selv om man går for noe langt uti gokk. Videre så har økonomer fastslått at en gjennomsnittlig utgiftsprofil for “normal levestandard i EU” – ikke medregnet boligutgifter – ligger på omtrent 700 euro i Spania (mens det er nesten det dobbelte i Norge) og dette har jeg dekning for, selv om kronekursen tilsynelatende fortsetter å falle ganske dramatisk fra måned til måned. Som alle vet går det an å drømme om hva som helst, men når man skal betale regningene behøver man harde cash. For eksempel er jeg ganske glad i vin, som er perverst dyrt i Norge – mest på grunn av skatter og avgifter – mens i Spania regnes det nesten som en like dagligdags utgift som melk, så det ville blitt væpna revolusjon her hvis man ikke fikk bra varer til under fem euro for en flaske. Konklusjonen må bli at jeg lever ikke noe luksusliv i Villafranca den Bierzo men det er “godt nok”. Jeg kan ikke klage. Eller rettere sagt, jeg kunne sikkert funnet noe å sutre over hvis jeg hadde slik legning, men det har jeg jo ikke. Jeg er det man i bransjen kaller en positiv optimist. Livet mitt er etter måten bra.

Vi fortsetter med klassisk hardrock. Denne er fra året 1975. Jeg var tolv år den gangen og dette var “det tøffeste av alt”.

Har man først pakket ut og reaktivert foodprocessoren så blir det selvsagt aktuelt å lage diverse purèer og denslags. Jeg driver ikke med smoothie, men jeg har en greie med bønner. Alle slags bønner, forsåvidt, men alubias blancas er det mest høyaktuelle på superen heromkring. Garbanzos (kikk-erter) er også noe man får kjøpt billig overalt, følgelig en del av det alminnelige spanske kjøkkenrepertoar, men jeg har faktisk lyst til å lage Frijoles Charros – som er meksikansk – og da må man ha røde bønner. Alubias de Cantabria krever også røde bønner, så da blir det sannsynligvis en slags mashup av de to oppskriftene (de nysgjerrige kan gjøre nettsøk på disse rettene for mer detaljert informasjon). Saken er at begge deler forsåvidt er “cowboymat” i den forstand at dette er ikke avanserte matretter, men de går skamløst inn for å treffe deg midt i fletta med en smakseksplosjon. Hva kalles det? Rustikk bondemat?

Som alle vet inneholder Fabada Asturiana både chorizo og morcilla (en slags svart blodpølse), foruten pancetta (man kan godt bruke vanlig bacon istedet) og Asturias ligger jo rett ved siden av Cantabria, slik at begge disse er basically den samme idèen (bare at Fabada Asuriana bruker hvite bønner), og det er neppe noen alt for grov ektrapolasjon å anta at Frijoles Charros opprinnelig var sterkt inspirert av disse nordspanske godsakene. Man skal uansett bruke både bacon og chorizo i den meksikanske retten, foruten selvsagt “så mye chili som man ønsker” av assorterte typer, men ihvertfall en tre-fire ferske jalapeños bør man ha oppi. Det er ellers ikke noe poeng at maten skal være hott på grensen – og noen ganger langt over – til det uspiselige, som jeg har sett at noen gjør når de skal lage “meksikansk mat”. Smaksrikdom er noe annet. Hvis man på død og liv må ha noe brennhett så er det best å ha dette ved siden av, slik at enhver kan ha på så mye de ønsker (eller ikke). Imidlertid er det viktig at man har røkt spansk paprika tilgjengelig (som jeg pleide å kjøpe på nettet før jeg selv flyttet hit). Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg gjorde før jeg oppdaget dette krydderet – som finnes både i en “søt” (dulce) og en “skarp” (picante) utgave – for nå bruker jeg det jo i bortimot alt jeg lager.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et triks som lønner seg å vurdere er å halvfryse baconet før man begynner å skjære det i småbiter, fordi dette letter den operasjonen ganske betraktelig, men man bør uansett “frese det i sitt eget fett” til det blir sprøtt og krispy. Etterpå bør man spare på overskuddsfettet (det blir vanligvis alt for mye av det) og bruke det til å lage roasted potatoes av en høy kvalitet (det finnes mange oppskrifter på dette også på nettet). Det er ikke noe poeng at jeg skriver ned noen detaljert fremgangsmåte, eller engang ingrediensliste, fordi det er så latterlig enkelt å søke på saken, så jeg nøyer meg med å bare si at “har du lyst så har du lov” i forhold til å lage din egen variant av en hvilken som helst klassisk rett innenfor denne kategorien, altså “rustikk bondemat”. Man bør imidlertid være mer forsiktig med å tøye strikken for mye hvis man skal lage noe innenfor kategorien haute cuisine (altså “det fine kjøkken” på fransk). Men det gjør jeg egentlig sjelden. Jeg liker best å jobbe med det nærmest pornografisk vulgære, som så å si alle liker. Du vet. Når man ikke engang prøver å gjøre sånt som folka får tre Michelin-stjerner for, kanskje mest fordi nesten ingen har særlig avansert utstyr på kjøkkenet hjemme hos seg selv. Ihvertfall har ikke jeg det. Frijoles Charros er jo i utgangspunktet sånt som man lager over et leirbål ute i felten. handler mer om teknikker og håndlag enn om nøyaktighet og fancy utstyr. Siden kan man jo spørre om hvor sunt det egentlig er, men da får svaret bli at poenget heller er å få det godt. Og det får jeg til.

Vi avslutter med litt hardrock – fra 1973, tror jeg – som er den beste musikken til cowboymat.

Når folk snakker om skrik pleier de å fokusere på den skrikende figuren i forgrunnen, men jeg ser mest på bakgrunnen. Du vet. Himmelen, slik den var den gangen Munch fikk inspirasjon til bildet, angivelig ved et punkt på veien opp mot Ekeberg (som er oppmerket med et skilt). Dette var jo like i etterkant av Tunguska-hendelsen i Sibir, som hadde virvlet opp store mengder støvpartikler i atmosfæren, slik at det var ganske dramatiske solnedganger på den tiden. Jeg tenkte på dette senest i går kveld. Det er fortsatt mye røyk på himmelen og sola er knallrød (og så lyssvak at man kan se direkte på den). Det finnes striper og sjatteringer som hadde passet godt inn i et gjennomsnittlig Munch-maleri, men det virker som om det er i ferd med å normalisere seg. I dag tidlig var det bare 15 grader og himmelen virket klar og ren. I morgen skal det visstnok bli regn i tillegg, så da ordner vel ting seg skulle man tro. Vi får se.

Røyklukta henger imidlertid ennå i lufta. Det brenner fortsatt et eller annet sted bak åsene, selv om jeg ikke kan se verken flammer eller oppstigende røyk. Dessuten er det mye stoff om brannstedene på nyhetene. Saken er på ingen måte glemt. Hvis man går på Google Maps og sjekker ut saken vil man se at det er det omtrent like mye brennende areal som ikke-brennende areal i El Bierzo, noe som er ganske sykt. Totalt er det 8-10 forskjellige skogbranner “ganske nært” der jeg bor. Eller noen timers vei å kjøre, om du vil. Ingen har noensinne sett noe verre. Så slik ble det da jeg flyttet til Spania, kan du si. MIn første sommer har vært et inferno, ganske bokstavelig talt. Herregud. For en verden vi lever i. De som protesterer på det mest indignerte mot hele konseptet med “menneskeskapte klimaendringer” er nå nødt til å konstruere temmelig fantasifulle historier for å bortforklare hetebølger og brannsesong. Hvorfor kan de ikke bare holde kjeft? Psykologien i dette bildet er ikke til å begripe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nok om det. Jeg har jo en plan. Senere skal jeg lage Garbanzos a la Navarra – det er delstaten hvor Pamplona (med okseløpet) er hovedstad – som vi også kan kalle “kikk-erter med kremet paprikasaus”. Mesteparten av alt jeg spiser er temmelig vegetarisk, selv om jeg teknisk sett er “altetende”, men jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare blir sånn. Jeg liker best å jobbe med grønnsaker, belgfrukter, nøtter og den typen ting. Kjøttmat er så flatt og evneveikt. Til og med poteter er mer interessant enn kjøtt — men best av alt er gode salater og brød. Noe som ihvertfall er sikkert er at jeg bruker noen helt idiotiske mengder hvitløk. Sikkert mer enn tyve fedd hver dag. For bare en time siden brukte jeg åtte av dem for å lage opp mer salatdressing og det går sikkert med det dobbelte til middag. Av “årsaker” ender jeg alltid med omtrent den samme relative mengden hakket løk og hvitløk i nesten alt jeg lager. Jeg kjenner ingen som bruker mer – eller engang i nærheten av like mye – hvitløk enn meg. Sånn har det vært i mange år, så vi snakker om en etablert vane. Jeg vet ikke om det er noe jeg vil anbefale for andre. Hvitløk er jo et ganske potent stoff som påvirker fordøyelsen og stoffskiftet i kroppen på ulikt vis hos ulike mennesker. Noen – som meg – tåler hvor mye hvitløk som helst uten at det “skjer noe” med dem, mens andre vil formodentlig oppleve noen slags reaksjon. Hvem vet.

Vi avslutter med litt voodobilly. Det passer jo til temaet: