Normalt arbeidstempo for en håndverker bør ligge på omtrent halvparten av hva de maksimalt klarer når de virkelig skynder seg. Det er uansett der man ender når man er rutinert i et fag. “Jevn produksjon” innenfor forutsigbare tidsrammer er idèen, ikke noe opplegg med harer og skilpadder hvor man somler mesteparten av tiden før man legger inn et veldig skippertak mot slutten for å bli ferdig innen avtalt tid. De som driver på den måten får invariabelt et dårlig rykte i bransjen både på kundesiden og hos leverandørene, slik at de varer aldri lenge hver især, men det kommer av en eller annen grunn alltid et kobbel med nye eksemplarer av den sorten.
Det er ikke så enkelt som mange tror å “være sin egen sjef”. Først og fremst fordi da må du jo også være sjefen, det vil si den som sier nei, det har vi ikke råd til, det har vi ikke tid til, det går ikke an. Du kan ikke ta fri i dag. Jobben må gjøres, hvis ikke er hele forretningen bare det danskene kaller en joke. Hvem er sjefen her? Fortell vedkommende at det er hans ansvar å få mannskiten gjort. Raskt nok, godt nok, til avtalt pris og ellers i overensstemmelse med kontraktsbetingelsene. Hvis han ikke klarer det må han tre til side og overlate plassen sin til noen som kan. Sånn er opplegget i den virkelige verden. Varen må leveres. Jobben må gjøres. Kontrakten må oppfylles. Først når man har fått kontroll på de greiene der sånn at forretningen går på skinner kan man begynne å se på økonomiske tryllekunster.
Fornuftige mennesker forstår at det er bedre å legge seg på en litt lavere standard enn det beste man klarer å levere på en god dag når man lover en viss type resultat. Bedre å love noe som man vet med sikkerhet at man klarer å levere, selv om dagen er alt mulig annet enn god. Da vil man sjeldnere havne i forlegenhet. Det skal jo i utgangspunktet ikke være vanskelig å gjøre den jobben man går til hver dag og lever av, ihvertfall ikke så lenge vi snakker om håndverk og annet praktisk fagarbeid. Litt mer knoting noen steder enn andre steder er bare normalt, men i det store og hele bør fremdrift av produksjonen foregå etter nokså fastlagte prosedyrer og kjente tidsbehov. En tretimers jobb med noe slags snekkerfikkel – eller alt heter vel forsåvidt montasje nå for tiden – skal ikke plutseig ta åtte timer, liksom. Da er det noe som ikke stemmer et sted. Den typen ting. Når man har fått litt rutine kjenner man jo gangen i faget. Og hvis alle ellers er kompetente og forutsigbare i sine respektive roller så har man et fornuftig grunnlag for å planlegge en sekvens av hendelser som ender både med en fornøyd kunde og at du tjener en anstendig sum penger på jobben. Siden levde alle lykkelig i alle sine dager.
Nesten alle nystartede forretningsprosjekter ender på trynet før tre år har gått. Felles for de som klarer seg til treårsstadiet er at de har som regel funnet sin formel. De tjener penger. Eller rettere sagt, de tjener penger nok til at alle som ser på tallene vil nikke og si ja, dette er en forretning. Det kan fortsatt ta noe tid før “ekte lønnsomhet” inntreffer. Problemet de fleste snubler i er at man må jo ha noe saklig å leve av i mellomtiden. Det er ikke bare kostnadene med å drive firmaet, det er også kostnadene med å drifte privatlivet ditt og alt annet som på noe vis koster penger. Alle vet jo at penger bare forsvinner hvis man ikke gjeter dem nøye. Det er slitsomt å holde trykket oppe i en nystartet bedrift, men det er også den eneste kjente metode for å “få det til å gå” i profesjonell forstand. Man må som en hovedregel regne med flere år med alskens påløpende utgifter, pengesorger og slit før forretningen “tar løs” og begynner å bevege seg i riktig retning. Ikke alle tackler det like bra, særlig ikke hvis de alltid har et godt betalt lønnstilbud liggende — som ofte er tilfelle for kompetente håndverkere. De fleste har det utvilsomt bedre som ansatte i en bedrift, hvis de bare lykkes med å finne en som drives av kompetente folk. Det finnes jo så mye rart på bygg- og anleggsmarkedet, men stødige fagfolk som kan jobben sin går aldri av moten.
Arbitrasje er en strategi innen økonomi og finans som handler om å utnytte prisforskjeller mellom to eller flere markeder. En kombinasjon av transaksjoner som baserer seg på ubalanse gjennomføres, og fortjenesten er differansen mellom markedsprisene.
Over de senere tiår har det blitt stadig vanligere å si sexarbeider om de som gjør selve jobben, står for leveransen av varen, eller hva man skal si, mens man kaller dem “bakmenn” eller eventuelt “horemammaer” – mest tradisjonelt halliker – og andre fantasifulle ord hvis deres rolle i bildet kun er å tilrettelegge forholdene; arrangere møter, håndtere penger, vurdere sikkerhetssituasjonen, stå for egnede lokaler og så videre. Trafficking består i å flytte de som forlanger den lavest mulige pris for disse tjenestene inn i de markedene hvor kundene betaler best — som altså i den praktiske verden koker ned til arbitrasje. Fullstendig normal kapitalistisk praksis. Man innhenter driftmidlene fra det lavest prisede markedet og leverer tjenesten i det høyest prisede markedet man har tilgang til.
Det er selvsagt vanskelig å si noe generelt om hva som motiverer kundene på sexmarkedet, men mitt inntrykk er at det handler ikke så mye om det vi vanligvis mener med “sex” mellom samtykkende partnere som ønsker det samme og så videre, som det å leve ut en seksuell fantasi på en måte som “står utenfor hverdagen” og som derfor kan holdes hemmelig for persongalleriet man omgir seg med i hverdagen. Kone, barn, kolleger, naboer. Ingen av dem behøver å vite noe. Ingen av dem ønsker å vite noe. Dette, hva skal man si, det seksuelle sideprosjektet, eksisterer jo i en annen dimensjon. Det handler ofte om ting det er fullstendig uaktuelt å engang så mye som snakke med kona om. Det blir for galt med tanke på hvem de “er” i forhold til hverandre i ekteskapet.
Hva som regnes som endelig bevist en gang for alle vet jeg ikke noe om, jeg kan fortsatt bare referere til anekdotiske “inntrykk” så får de som leser tenke selv, men det virker som om “alle sier” at hovedtyngden av kunder på sexmarkedet utgjøres av menn som allerede er i et etablert seksuelt forhold — de vil bare ha noe mer eller noe annet enn “det de får der hjemme”. Noe som kompletterer følelsen av å være et seksuelt vellykket vesen, eller noe. De som virkelig har behov for profesjonell hjelp for å finne frem til en fungerende “seksuell realisme” ser man imidlertid aldri på prostitusjonsmarkedet. Deres fantasi er jo først og fremst romantisk av karakter. Aksebruddet som ligger i det å betale for tjenesten blir for mye for dem, for “skittent” i forhold til det de fantaserer om. Istedet bør man forvente av en såkalt incel – altså en som lever i “ufrivillig sølibat” – at de skal hate og forakte kvinner som selger sex til minst den samme grad som de hater homofili og annet som de oppfatter som “seksuelle avvik”. Hvilket i utgangspunktet er ganske ironisk, siden de selv innrømmer at de vet ingenting om sex, de bare uttaler seg på bakgrunn av hvordan de tror ting bør være, eventuelt hvordan de har blitt opplært til å tro at ting fungerer av andre seksuelt inkompetente individer. Fullstendig forkvaklede idèer er dessverre også fullstendig normalt.
Prinsipielt sett burde seksuelle tjenester plasseres i den samme kategori som hjemmehjelp for eldre eller terapi for de mentalt lidende, men det spørs vel om det ikke ligner mer på teater – eventuelt “spådomskunst” og andre skumle ting som man finner på tivoli – av en form og disposisjon som ikke har noen plass i “den anerkjente virkeligheten” og som heller ikke kommer til å forfølge deg med alle mulige slags konsekvenser senere (som alltid er en risiko hvis man innleder et “sidesprang” med noen på jobben eller noe). Som ni av ti godt etablerte horekunder vil si: De betaler for å avslutte transaksjonen der og da. Sannsynligheten er jo svært lav for at en prostituert skal tro at dere har et romantisk forhold nå, eller engang ha noen interesse av å etablere et forhold til den typen menn som hun møter på jobben. Hennes eneste incentiv er pengene. Alt annet som er forbundet med denne virksomheten må karakteriseres som “risiko” — og nettopp deri ligger mye av tiltrekningen for kundene. Det farlige, det forbudte og det fremmede. Eventyrlyst i den urbane jungelen. Fordi kunden vet hvem de forhandlet pris og andre betingelser med vet de også om det finnes en hallik i bildet, eventuelt flere. Mange prostituerte håndterer selv sine affærer på den måten, mens andre opplever det som “bedre” – ikke minst av alminnelige sikkerhetshensyn – hvis de slipper å være helt alene om greia. Til sist har vi de som jobber ut fra en tvangsmessig situasjon; med innskrenket personlig bevegelsesfrihet og det vi ofte kaller “slavelignende forhold”. Det er grunn til å anta at denne siste typen virksomhet har tiltatt i Norge (og Sverige) etter at den såkalte sexkjøpsloven kom, basert i enkel logikk. Sjansen er mindre nå for at en kunde skal “tyste til politiet” om dårlige forhold for prostituerte som han har observert, fordi da tilstår han jo samtidig en straffbar handling som folk typisk får høye bøter for. Loven har tvangsflyttet de felles interessene fra å befinne seg mellom hore og horekunde til å mer angå forholdet mellom horekunde og hallik. Begge disse befinner seg jo i straffbare posisjoner nå, mens den som selger sex inntil videre ikke gjør noe ulovlig.
Utilsiktede bivirkninger av Schengensamarbeidet er vel hva som mer enn noe annet dannet politisk motivasjon for sexkjøpsloven. Som alle kan huske var det en sommer med “store problemer” langs Karl Johans gate og ellers i Oslos natteliv med “aggressive prostituerte” fra afrikanske land – de hadde innreisetillatelser fra Spania, Italia og andre sørlige Schengenland – som presset prisene ned i latterlige beløp. Jeg vet ikke noe om hva slags priser som gjelder, eller som gjaldt den gangen, men for å si noe om “prissjokket” så handlet det vel om at ting som tradisjonelt kostet en tusenlapp nå var å få for et par hundre. Jeg vet ikke, men igjen; dette var det inntrykket jeg hadde den gangen. Hele opplegget var ganske skandaløst og det kom mange klager over at folk hadde blitt antastet av “frekke horer” på åpen gate, til og med på dagtid. Utkommet av denne situasjonen – altså etter at sexkjøpsloven formelt sett var på plass – var at politiet kunne pågripe og bøtlegge de som “benyttet seg av tilbudet” mens de slapp å bli belemret med å ta inn, registrere og avhøre selve horene. De ble bare “bortvist fra stedet” som det heter. Og sånn fikk man ryddet opp i denne affæren. Det var aldri noe mer enn et ordensproblem som ble kamuflert i en tåke av svada og “gode intensjoner”. Blant de seksuelt naive finnes det en ganske stabil kontingent av individer som mener – uten å ha noe slags grunnlag annet enn sine egne følelser om saken – at prostitusjon alltid og uansett må være undertrykkende, farlig, utnyttende og så videre. De tar lite hensyn til hva slags realistiske alternativer som foreligger for disse kvinnene. Ser man for eksempel på et mer verdig liv som renholder eller telefonselger? Poenget er at det blir galt uansett, slik at vi må anta at de som tar opp prostitusjon som yrke ikke opplever alternativene sine som flyvertinne, fotomodell eller filmstjerne. De har nok ingen illusjoner.
Folk påstår hardnakket at det ikke kan finnes noe sånt som “frivillig prostitusjon” – vi snakker i så fall om noe tvangsmessig som har gått mange psykologiske omveier for å havne i en tilstand av nominell aksept – men dette baserer seg vel kanskje mest av alt i en misforståelse av hva ordet frivillighet egentlig betyr. Jeg mener, hvor mange “frivillige rørleggere” kjenner du? Sikkert et par som gjør gratis tjenester for venner, men det samme kan man si om mye seksuelt som foregår mellom folk som definerer seg som “single” på et nærmest ideologisk grunnlag. Imidlertid er poenget her at folk i hovedsak jobber fordi de får betalt for det. Hva eksakt de er villige – og uvillige – til å gjøre for penger handler ikke så mye om “offentlig moral” som om hva de føler at de kan leve med fra dag til dag. Vi skal ikke se bort ifra at en prostituert kan oppleve denne virksomheten som “det minst frastøtende alternativet” blant en rekke ubehagelige valgmuligheter som ikke desto mindre er det eneste assortementet hun kan velge mellom for å skaffe seg en inntekt. Eller han, for den saks skyld. Det finnes jo relativt mange mannlige prostituerte – hvorav flertallet betjener andre menn – og også hva man kan kalle “statistisk overrepresentasjon” av diverse alternative kjønnsuttrykk. Felles for dem alle er at de først og fremt har et økonomisk motiv. Noen har sikkert noen slags fetisj i forhold til “selvfremstilling” og psykodrama – de “iscenesetter” sin egen tragedie som en veritabel opera – men de fleste ville ha sluttet på flekken hvis de kunne tjent like gode penger på noe som er mindre risikabelt uten å være betydelig mer arbeidsintensivt. Der ligger jo problemet for de fleste. Man skal ha fantastisk suksess som pågående “selger av timeshare” eller den typen ting for å tjene noe som engang kommer i nærheten av “horepenger”. Faktisk ser de fleste for seg både fem og ti års utdannelse før de kan oppnå en stilling med lønnsnivå tilsvarende det en prostituert som tar to-tre klienter om dagen kan tjene. Hvordan prostitusjonsvirksomhet står rent skatteteknisk vet jeg ikke noe om, men jeg mener å huske noe om en sak hvor noen prøvde å registrere seg som selvstendig næringsdrivende på formelt korrekt måte, men opplegget ble avvist fordi staten ikke vil ta i “horepenger”. Det kan jo i så fall åpne en interessant debatt om hvor grensene går for hva som er hallikvirksomhet. Hvis ingen vet noe annet så antar jeg bare at det forholder seg slik: Det finnes svært tunge juridiske argumenter for hvorfor staten ikke kan skattlegge prostitusjonsinntekter. Derfor skjer det ikke.
Ifølge de vanlige religiøse dogmer har mennesket en sjel som “havner et sted” etter at man er død. Detaljene i det hele er varierende, det finnes jo så mange religioner og alle har en historie å fortelle, men prinsippet er det samme. Noe skjer med deg etter at det jordiske livet har opphørt, man har forlatt kroppen og det ene med det andre. Jeg vet ikke selv noe om dette. Jeg lever under den antagelse at jeg vil finne det ut tidsnok. I mellomtiden fokuserer jeg på alt jeg ikke vet om livet, som er forbløffende mye. Jeg tror ikke det går an å vite noe om hva det vil si å være død før det skjer med deg også. “Rapporter fra det hinsidige” er noe jeg stiller meg så skeptisk til at man godt kan si jeg avviser det som sludder uten engang å avsette tid til å lytte til dem. Dette handler om å utnytte sørgende menneskers “behov for å vite” på skammelig vis. Det er alt jeg behøver å vite om saken.
Det er neppe korrekt å hevde at ateister er en ensartet gruppe. De fleste er av den typen som bare trekker på skuldrene. De har rett og slett ingen interesse av religion, men oppgir “ateist” hvis noen spør. Eventuelt “ikke-religiøs” hvis dette tilbys som kategori. Dette er den største gruppen og den glir sømløst over i det vi kaller agnostikere – det betyr “ikke-troende” – som ofte er tilbøyelige til litt metafysisk spekulasjon, for eksempel av typen “det kan jo være noe mer” – prikk prikk prikk – men siden lander de i hovedsak på den ateistiske posisjonen basert i at “det går ikke an å vite noe om slike ting”. Antireligiøs aktivisme er ikke en egenskap som kjennetegner ateisme som sådan, men jeg har møtt en og annen person som identifiserer seg som “ateistisk aktivist” og de har nesten uten unntak kommet fra en bakgrunn av streng religiøs tro, med tilhørende praksis i form av hierarkisk sosial undertrykkelse og så videre. Et knugende bibelmiljø, eller en “tradisjonell muslimsk familie”. De opplever seg sannsynligvis som varslere — individer med innsideinformasjon om lukkede strukturer som folk vanligvis ikke vet noe om. Sannheten er imidlertid at mens man kan tilby dem “sympati” så er ikke de fleste interessert i å engsjere seg verken for eller mot religiøse tiltak, det er liksom sånt som man enten joiner eller holder seg unna. Som en gategjeng, nesten. De slipper deg kanskje inn, men det er ikke sikkert at de slipper deg ut igjen.
Jeg ser et fundamentalt juridisk prinsipp – det vil si noe som er grunnlovsfestet – komme til anvendelse i denne saken. Religionsfrihet. Det betyr like så mye frihet fra religion – inkludert “religiøs påvirkningsaktivisme” som man ikke har samtykket til – som det betyr frihet til å tenke og tro hva man vil i religiøse spørsmål, inkludert å etterleve visse formelle krav til hva man kan og ikke kan gjøre som individ i henhold til vedkommende religions vedtekter, eller hva man skal kalle det. Hvilket jeg forsåvidt ikke har noe problem med. Hvis du vil være med i klubben så kan du jo bare gå og joine klubben. Verre er det ikke. På den annen side bør man jo være – minst – like fri til å avslutte forholdet som man var til å innlede det til å begynne med. Hvilken religion med selvrespekt vil ha medlemmer som ikke mener det? Jeg bare spør. Selv ser jeg ingen sjanse – verken jordisk eller himmelsk – for at jeg skal kunne bli religiøs, ihvertfall i konvensjonell forstand. Herregud. Det er uansett ingen av dem som vil ha sånne som meg. De vil ha følgere, ikke folk som stiller spørsmål. Så vidt jeg er i stand til å forstå må jo konseptet tro innebære “en frivillig oppgivelse av din kritiske sans” for hele det domènet som troen dekker. Hver gang tvilen kommer snikende er det meningen at man skal øke innsatsen i forhold til ulike religiøse aktiviteter som bønn, faste, og hva vet jeg. Alle har uansett et opplegg for å håndtere “den gnagende tvilen” slik at man kan hengi seg til den guddommelige herlighet uten friksjon. Der vi typisk ser flest religiøse mennesker er der vi typisk “alltid har sett sånt”. Bibelmiljøene går i arv — og både muslimer og jøder oppdrar sine barn “i troens ånd” som den naturligste ting av verden. Detox tar et par generasjoner uten systematisk undertrykkelse og ond angiverstemning. Når folk får velge selv velger de sjelden religion. Eller rettere sagt, de velger religionen som noe slags “etisk prisme” for livssynet sitt i alminnelighet heller enn en metafysisk tvangstrøye som de må bære.
Minotauros er et vesen i gresk mytologi som hadde oksehode, oksehale og menneskekropp, eller i henhold til den romerske poeten Ovid et vesen som var «delvis mann og delvis okse». Minotauros oppholdt seg i sentrum av den kretiske labyrint, som var en omfattende konstruksjon formgitt av arkitekten Daidalos og hans sønn Ikaros på ordre av kong Minos av Kreta for å holde monsteret innesperret. Minotauros ble til sist drept av den kløktige athenske helten Thesevs. Minotaurus var et kallenavn; vesenets egentlige navn var ifølge myten Asterion, som betyr «den stjerneklare». Kong Minos’ far bar navnet Asterion før ham. Bruken av «minotaur» som en generell betegnelse på vesener med oksehoder utviklet seg langt senere, nærmere bestemt på 1900-tallet innen den litterære sjangeren fabelprosa.
Asterion er – åpenbart for noen, kontroversielt for andre – etymologisk forbundet med “modergudinnen” Astarte, som igjen er en variant av den mye eldre Ishtar. Som alle vet finner vi i det 5000 år gamle Gilgamesj-eposet en liten kontrovers hvor Ishtar “sender himmeltyren” mot Gilgamesj — og jeg husker at da jeg leste dette for første gang stusset jeg på “selvfølgeligheten” i dette budskapet. Det er åpenbart at de som leser eposet – eller hører det bli lest – allerede skal være inneforstått med hvem eller hva “himmeltyren” er. Er det noen som vet? Jeg vet ihvertfall ikke. Myten rundt Minos, Europa og Asterion er dyp og komplisert. For eksempel hadde de en annen sønn som reiste til det greske fastlandet for å drepe Maratontyren. Denne sønnens navn var Androgynos og det endte med at han selv ble drept. Før den store helten Thesevs reiste til Kreta for å drepe Asterion – en dåd han fikk hjelp til å gjennomføre av Asterions egen søster Ariadne, også søster av Androgynos, som han senere svek og forlot “i omstendigheter” – dro han først for å drepe Maratontyren og hevne Androgynos. Jeg tror vi trygt kan si at det har foregått merkelige og “kjønnsavvikende” – kanskje også incestuøse – ting bak kulissene her.
Himmeltyrens identitet er altså ukjent for meg. Jeg vet ikke hva greia er med Maratontyren heller, men jeg vet at “oksekulter” var en helt vanlig greie i hele den østlige middelhavsregionen ved dette tidspunktet. Alle hadde et eller annet slags snirklete opplegg rundt det vi nå kaller storfe. De anså at “det evige dyrets sjel” var best representert i særlig fine eksemplarer av arten – i Egypt hadde de for eksempel egne talentspeidere i heltidsstilling for å spore opp de beste offerdyrene og distribuere dem dit det var mest behov for dem – som siden ble staset opp og sendt for å leve et behagelig liv i tempelet, som “hellig ku” — eller altså okse. Sånn var hverdagen i bronsealderen, ihvertfall i denne regionen. Det vi på norsk kaller urokse eksisterte jo ennå på denne tiden, det vil si dyr som ligner vanlig storfe, bare at de er typisk tre-fire ganger større både i høyde, bredde og kroppsvekt. Formidable dyr, med andre ord. Humøret til urokser kan jeg ikke si noe om, men “vanlige” okser kan være ganske kjipe og truende dyr. Det er jo for fanden en veritabel tanks av kjøtt og blod, som har en tendens til å være svært “territorial”. De jager bort alt de ikke liker fra “sitt” område, og det er ikke mye sånne okser liker. Man kan “avlede” er okse i fullt frontalangrep, slik tyrefektere gjør med kappen sin, men det lar seg dårlig gjøre å “stanse” den med noe særlig svakere enn en ganske solid vegg. Menneskekroppen er sjanseløs. Selv en ganske lite okse – eller bare en ku – kan ta en voksen mann på hornene og kaste dem mange meter opp i lufta, som om de bare er filledukker. Har du sett de nakkemusklene? Oh la la. Det er mye fint suppekjøtt i en sånn nakke. Men først må utysket drepes. Det er jo ingen enkel jobb. Hvordan ville du gått frem for å frepe en tre tonns okse med en pinne du har kvesset? Folk møter mange utfordinger i sin moderne hverdag, men ikke av den kategorien. Man må i de fleste tilfeller gjøre en svært aktiv innsats for å havne i en farlig situasjon med et farlig villdyr — og i den grad folk blir stygt kvestet av tamdyr er det i de fleste tilfeller snakk om at den ellers så fredelige kua har klikket og gått berserk, eller for den saks skyld bare snudd seg brått. Store dyr vettu. Det skal ikke så mye innsats til fra deres side – bevisst eller ubevisst – for å skade et menneske.
Hverdagslige skrekkhistorier fra vår egen tidsalder er det folk typisk vil finne hvis de bstemmer seg for å etterforske hvor kjøttet i butikken kommer fra. Da vil de finne ting som er mange grader verre enn noe de på forhånd hadde forestilt seg. Det er nesten ikke til å begripe hvor dårlig “gårdsdyr” som står i “kjøttproduksjon” blir behandlet. Mange av de dyrene mennesker føler at de eier blir brukt som slaver, enten til nyttefunksjoner av ymse slag eller til gøyal lek og underholdning — men de dyra som bare ales opp fordi vi ved et tidspunkt planlegger å drepe dem og spise dem har ikke engang noen identitet. Intet “liv” i noen normal forstand. De er mat som venter på å nå slaktevekten sin, ikke skapninger vi har tenkt å ha noe forhold til. De er bare ting. De har ingen sjel. Folk sørger typisk når familiehunden dør. Barna gråter og det ene med det andre. Men ingen sørger over alle navnløse “kjøttdyr” som bare går i kverna på industrielt vis. De er ikke medlemmer av “de verdige dyrs fagforening” og er dermed ikke representert av andre enn gale individer som arrangerer spontandemonstrasjoner alene for å “trekke oppmerksomhet mot saken” men de ender bare i arresten. Dagen etter får de bot og blir sendt hjem. Snipp snapp snute. Det er ikke noen kan gjøre alene, annet enn å holde avstand til opplegget på slike måter som man synes fungerer. Det går ikke an å på noe meningsfullt vis redde alle de fortapte skapningene, så det kan man bare slå fra seg med en gang. Den eneste lovlige aksjonisme i “dyresaken” er bevisstgøring gjennom generelt informasjonsarbeid. Det er en treg prosess, men til gjengjeld er den grundig. Imidlertid er det sånn at folk ikke har lyst til å snakke om – eller engang tenke på – hvor kjøttet i butikken kommer fra. Under hvilke forhold ble denne varen fremstilt? På den positive siden skal det anføres at norske bønder typisk er mange lysår bedre enn verstingene i faget. De er i det store og hele ansvarlige mennesker. Staten bidrar også gjennom å “tilrettelegge konkurranseforholdene” på en måte som favoriserer etisk dyrehold. Man har rett og slett lite å tjene på å bende regelverket. Sist men ikke minst forlanger et tilstrekkelig antall norske forbrukere at også navnløse “kjøttdyr” skal behandles bra, slik at det blir et politisk krav ingen kan ignorere. På noe lengre sikt vil det være nødvendig med en stor og “dyp” omlegging av vanlig jordbrukspraksis, såvel i Norge som i resten av vergen. Vi må pønske ut måter å gjøre disse tingene på som er mindre miljøskadelige og mindre “industrielle” — hvilket i praksis bare kan bety en betydelig økning i antallet “småbruk” som leverer smalt, lokalt og sesongmessig. Det er hva jeg tror kommer i fremtiden. Så får de som lever se.
Fram til 1836 var den norske utvandringen nokså beskjeden og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter, som opplevde å bli undertrykket i hjemlandet. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika innen 1920, da den amerikanske innvandringspolitikken ble strammet inn. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika. Norge og Irland, hvorfra hele 2 millioner utvandret, ble landene med størst utvandring i forhold til folketallet.
(Wikipedia)
Det har gått for mange generasjoner nå til at folk typisk har det forholdet til “norskamerikanere” i slekta som jeg kan huske fra min tidlige barndom, da det å reise att og fram på besøk ble oppfattet som noe udramatisk (bortsett fra den lange reisetiden, som alle klaget over). Folk kan selv se på tallene. Det var massiv utvandring fra Norge til USA, men også til blant annet Argentina og Sør-Afrika. Så lenge det fortsatt fantes levende mennesker som selv kunne huske utvandrerne i sin egen slekt forble denne kontakten aktiv, men jeg tror ikke særlig mange nordmenn nå i dag har særlig mye aktiv omgang med “norskamerikanerne” i slekta lenger. Noen “vendte hjem” etter noen år i USA, hvorav enkelte strødde generøst rundt seg med stjernestøv og drøye historier, som lenge overlevde som “mytene om Amerika”, det var uansett en gang et forhold mellom Norge og USA som var basert i blod, men dette har nå blitt utvannet. Mange fler er de som på vage måter vet om at de har slekt i USA enn de som pleier noen åpen kommunikasjonskanal med disse menneskene. Sånn blir det jo ettersom generasjonene kommer og går. Man føler seg mer knyttet til der man er enn til der hvor forfedrene kom fra.
Hvordan man identifiserer seg – hvem man er og hva slags sosial status man har – var sikkert en svær greie for hundre år siden også, men folk var ikke typisk “nasjonalistiske” av seg, eller rettere sagt, dette var en ny ting som begynte å bite seg fast for alvor først etter fallet av de store “rikene” – langt på vei også kolonimaktene – som kollapset som en følge av Den første verdenskrig. Lenge ble det betraktet ikke bare som en selvfølge at borgere av et rike eller en kolonimakt fritt kunne bosette seg i vedkommende stats “besittelser”, det var ofte også visse økonomiske “lokkeprogrammer” forbundet med det å utvandre for å etablere bosetning – og dermed et politisk balletak – i de aktuelle territoriene. (Som en kuriositet kan det for eksempel nevnes at Sverige var ganske aggressive med å etablere koloni i det som senere ble til USA for en kort tid på 1600-tallet, og en langtidsfølge av dette er at byen Wilmington i delstaten Delaware nå bruker et “svensk flagg” som eget byflagg.) Det ligger i det hele tatt en lang og brokete historie om menneskeskjebner bak de tekniske ordene utvandring og innvandring. Strengt tatt kan man vel neppe være det ene uten at man også på noe vis er det andre, men så kommer vi til dette med folks følelse av “identitet”. Det siste stordramatiske som skjedde i forhold til bosettings- og oppholdsprivilegier i Europa var Brexit. Før denne hendelsen var det fritt frem for briter – akkurat som alle andre EU-medlemmer og assosierte stater (som Norge) – å oppholde seg, sette bo, søke arbeid, stifte familie og det ene med det andre, i alle andre EU-kand. Easy peasy. Imidlertid endret britenes status seg da de ble til et såkalt tredjeland, det vil si verken EU-medlem eller “assosiert stat” (de valgte som kjent å tre ut uten å ha noen formell avtale for “veien videre” i forhold til handlel, fiskerier, turisme og denslags). For mange “utvandrede” briter – Spania er det landet jeg kjenner best på den måten – ble en merkbar konsekvens av Brexit at deres juridiske status endret seg. De ble nå nødt til å registrere seg som “innvandrere” akkurat som folk fra Afrika og gud-vet-hva. Mange tok anstøt av dette. De reagerte på begrepet “innvandrer” nesten like aggressivt som om man hadde beskyldt dem for å være homo eller noe. Fullstendig identitetskrise, kan du si. Noe annet vi kan si er at det er komisk. Man kan bare undres over hva enn det er som foregår oppi hodene til disse evneveike fjøsnissene. Herregud.
Slik jeg ser det er det ingen skam forbundet med å være verken utvandrer eller innvandrer, eller noe helt annet. Folk må jo få gjøre som de vil, i den grad det de vil ikke er noe urimelig. Jeg ser ikke noe urimelig i det å flytte til et sted man har lyst til å være, fordi det virker som noe interesseant, eller en hvilken som helst annen årsak, poenget er at dette er private avgjørelser som angår folks eget liv, det er ikke noen offentlig sak, eller det bør ihvertfall ikke være det. Så lenge “butikken går bra” – landet har en god økonomi, folk har jobb, det finnes ikke mye fattigdom, korrupsjon, kriminalitet, analfabetisme, rusmisbruk og så videre – betyr økt folketall bare at ting går enda bedre. Flere hender på et sted betyr jo i utgangspunktet at man kan få utført mer arbeid. Det blir et spørsmål om hvordan folk organiserer seg. Etter min mening ligger nøkkelen til hele denne “låste situasjonen” med internasjonal migrasjon tildels ute av kontroll i noe så enkelt som å få folk i jobb. Alle trenger penger. Alle godtar opplegget med å jobbe for penger. Har vi ting vi behøver å få gjort? I så fall har vi alle komponentene vi behøver for å sette sammen en plan. Jeg mener, hvis man observerer noen som liksom bare lusker litt rundt og gir inntrykk av at de ikke helt vet hva de skal gjøre, kan man forsøke å henvende seg direkte til dem. Trenger du en jobb? Sjansen er stor for at de svarer ja. Folk er bare vanskelige å forstå hvis man prøver å forstå dem på en alt for intim måte. Så lenge man ellers holder ambisjonsnivået nede og kun forholder seg til “hva de ønsker” pleier det å være enklere. Et nyttig samarbeid ligger jo mer i krysningspunktet mellom egne og andres materielle interesser enn i “hvem vi er” som mennesker, som det ofte er vanskelig å gjøre rede for på noen “solid” måte. Man får bare følge med på hvordan folk oppfører seg over noe tid, så kan man på dette grunnlaget danne sin egen mening. Folk tenker selvsagt forskjellig, men ut ifra alt jeg vet og har erfart så er det enklere å bygge et personlig forhold oppå et allerede eksisterende “samarbeidsforhold” av materiell karakter, enn det omvendte. Jeg prøver selv aldri å “forstå” folk. Hva skal poenget med det være? Så lenge de holder avtalene sine og ellers ikke oppfører seg som idioter så er det alt jeg behøver å forstå. Hvis det er noe spesielt som de ønsker at jeg skal vite om dem så antar jeg de vil fortelle meg det ved en passende anledning. I mellomtiden passer vi jo bare “butikken” slik som den er.
La oss gjøre et gedankeneksperiment. Også kjent som Einsteinmetoden. Tenk deg at du plutselig en dag får et jobbtilbud. La oss si fra en “gammel kjenning” du ikke har hørt fra på lenge. Det er snakk om hva man kaller en fet jobb – “delvis diplomatisk” – med gode betingelser. Hus, bil og andre frynsegoder er selvsagt inkludert. Lønna er sånn at du må blunke og se to ganger på tallet for å være sikker på at du leste riktig. Hæ? Du vet. Dette er en av de der tingene som er for gode til å være sanne. Men sett at det likevel var sant. Du har fått det man etter alle kjente målestokker kan kalle et attraktivt tilbud. Hva gjør du? Det finnes selvsagt et problem. Arbeidsstedets fysiske beliggenhet er i Marokko — og for å få jobben må du gjøre mange byråkratiske sirkuskunster. For det første er arbeids- og oppholdstillatelse ikke noe man “bare får” der på stedet. Det koster både penger og mange timers ubehagelig ventetid på offentlige kontorer. Skjemaer skal fylles ut. Biometriske målinger skal registreres. Intervjuer skal gjennomføres. Du rykker stadig fremover i køen. Dette er gøy. Nesten som på rekruttskolen. Tiden går og kroppen blir sår men til slutt lykkes du, kanskje litt for godt. Du blir tilbudt fulle privilegier — mot at de stempler inn i passet ditt at du er formelt å betrakte som “religiøs student” i forhold til den islamske statsreligionen mens du oppholder deg i landet, som i praksis blant annet innebærer at du ikke har lov til å drikke alkohol, pluss noen flere slike “kulturpåbud” om halalmat, fastetider, spesielle krav til klær og så videre. Spørsmålet er det samme. Hva gjør du? Godtar du slik “tvangsislamisering” fordi dette er hva de der på stedet betrakter som “integrering” – og det er dessuten et formelt et krav for å få denne jobben – eller er du så bundet opp i din “stolte vestlige identitet” at dette lyder som noe nærmest utenkelig? Det komiske er at knallharde koloniherrer på 1800-tallet overhodet ikke sjenerte seg for å ta til seg hele menasjeriet av lokale skikker; mat, klær, språk og hele pakka. Ikke i den forstand at de “prøvde å bli en av de innfødte” men fordi de var jo både nysgjerrige og eventyrlystne som “typiske typer”. Det er ikke “de vanlige blant oss” som flytter til fremmede steder strengt tatt uten å vite hva de går til, for å si det på den måten.
Selv ville jeg sannsynligvis sagt takk men nei takk. Jeg er for gammel til å “færra te Mexico” på noen stordramatisk måte — som er mer eller mindre hva jeg føler i forhold til å flytte til Marokko. Herregud. Jeg mener, jeg ser ikke bort ifra at jeg kanskje drar dit som “turist” en vakker dag, Marokko er forsåvidt et interessant land på mange måter, men bo der? Neppe. Alkoholfri halaldiett og snåle klær er ikke noe problem for meg – det er et skuldertrekk og et helhjertet “whatever” – men jeg oppfatter ikke meg selv som en type som på en smidig måte bare “integrerer seg” i samfunn som preges av religiøs formalisme. Sannsynligheten er alt for stor for at jeg skal rote meg inn i noen slags kontrovers som jeg ikke engang forstår. Jeg mener, jeg er jo ikke særlig religiøs av meg. Jeg synes hele greia er fjollete. Jo sterkere tro folk har jo mindre seriøst klarer jeg å ta dem. Må man få anbefale et par runder med ECT? Normale folk tror ikke, selv om de kanskje ønsker sterkt å tro, de tviler. Etterhvert som folk vokser til har de jo typisk sett for mye rart og opplevd for mye snålt i livet sitt til at de føler det enkelt å “tro” noe som helst om noe. De venter heller og ser. I mellomtiden går livet sin gang og alt man i grunnen kan gjøre, tro eller ikke tro, er å “oppføre seg som folk” og ellers gjøre som man vil, så langt det man vil ikke er noe urimelig. Jeg ser for eksempel ikke på det som “urimelig” at folk rømmer fra et sted hvor det av “årsaker” – detaljene er ikke viktige – har blitt livsfarlig å oppholde seg. Jeg ser ikke engang på det som “urimelig” at folk søker seg til steder hvor de tror – med rette eller urette – at de har bedre økonomiske muligheter i livet sitt. Imidlertid observerer jeg mye aktiv “behandling av mennesker” tilknyttet den globale migrasjonsproblematikken som ser direkte urimelig ut for meg. Uansett hva man driver med så har man gjort noe galt hvis folk på et ikke alt for usaklig vis kan sammenligne opplegget ditt med noe nazistene kunne ha funnet på, Seriøst. Det er ikke noen kategori man bør havne i. Det er heller ikke en kategori noen havner i uten grunn. Det blir egentlig bare et spørsmål om “grader av bevissthet og overlegg”. Hvor mye sadisme folk legger i den ovfust aktive anti-innvandrings-aktivismen sin – både i ord og gjerninger – og den typen ting.
Det forekommer meg å være noe bortimot hundre prosent statistisk sannsynlig at en som har “utvandret” fra et sted – uansett årsak – etter noe om og men etterhvert nødvendigvis er nødt til å ende opp som “innvandrer” et annet sted, med mindre de altså “reiser hjem igjen” som jo var problemet til å begynne med, så det virker som det minst sannsynlige alternativet. På et eller annet sted mellom begrepene kort og lang sikt befinner det seg et stort problem tilknyttet internasjonal migrasjon, nærmere bestemt de forventede “klimaflyktningene” som skal komme. Alt som kreves for å sette denne åsgårdsreia i bevegelse er at det inntreffer en svært alvorlig “klimaheldelse” – av typen mange tusen døde – på grunn av varmesjokk. Det vil i mer tekniske termer si “en lokal våtpæretemperatur på 32 grader eller mer” – de nysgjerrige kan google selv – som i praksis betyr at alle mennesker, uansett hvor atletiske de ellers måtte være, vil dø i løpet av få timer. Etter min mening vil det være klokt å forberede seg på at dette kommer – og at det bare vil balle på seg over de kommende tiårene – men på den annen side forventer jeg forsåvidt aldri at noen mennesker – ikke engang jeg selv – skal “handle klokt” annet enn i unntakstilfeller når man senere føler seg heldig selv om det ikke hadde noe med flaks å gjøre. Strengt tatt er det jo sånn man bør oppføre seg til enhver tid. Det ville man sikkert også gjort hvis man bare visste hvordan. En typisk livserfaring mange opplever er for eksempel dette meg hvordan ting kan se riktig så smarte mens man har dem foran seg, mens de ser fette idiotiske ut når man har dem bak seg. Blant annet derfor handler det mer eller mindre profesjonelt terapeutiske begrepet “å legge ting bak seg” om at man må samle krefter nok til å innrømme at man har vært dum. Min egen rolle i saken savner kanskje noe for å være optimal. Dermed flytter man blikket over på “de tingene man kan gjøre noe med” som i samlet orden flertall betyr “fremtidige ting”. Fortidens bør er ingen bør å bare bære. Man bør selvsagt ha den – som et billedgalleri man senere kan bruke som referansemateriale – men fortiden bør ikke være “en ting som man bærer på” nærmest som et dårlig kne, en vond rygg og et kvantum kviser. Eksakt ingen bryr seg om “fortiden din” hvis de skal sette opp en liste over ti viktige ting i denne verden, unntatt altså kanskje du selv. Du bruker den jo som funksjonshemning.
Maleriet ovenfor er fremstilt av en person som heter Kirsti Argyle, men jeg vet ikke noe mer om vedkommende. Det var tittelen på bildet som fenget interessen min: Norske vikinger. Det første jeg tenkte var at dette kan umulig være malt av en skandinav eller noen som helst andre som har grunn til å kjenne “de svenske fargene” – og det er i tillegg noe “skjevt” med hele komposisjonen, som kanskje er et forsøk på å skape sjøsyke hos betrakteren, eller kanskje kunstneren bare ikke kan bedre – men noe særlig mye mer har jeg ikke tenkt å pirke i denne saken. Poenget er at bildet fikk meg til å fnise. Norske vikinger? Jeg tror ikke det. Hvis bildets tittel hadde sagt svenske vikinger istedet ville jeg neppe ha sett to ganger på det. Eventuelt ville jeg forventet at det skulle vært signert “Carl Gustaf, 10 år”.
Det spesielle med “vikingtiden” er at den er så nøyaktig tidfestet, helt ned til hvilken tid på dagen det var. Den begynner med sjokkangrepet på Lindisfarne i 793 og ender med Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Alt som kommer før og/eller etter faller inn under andre betegnelser, selv om vi snakker om “vikinger” og tidslinjer for ting som strekker seg utover selve vikingtiden. Ta for eksempel året 536. Jeg tror det tilhører merovingertiden, som vel er en betegnelse bare Norge bruker, bortsett selvsagt fra Frankrike. Jeg tror ikke det finnes noe slags belegg for å påstå sammenhenger mellom Norge og merovingerne, som i utgangspunktet var frankere, det vil si tyskere. Ja jeg vet. Opplegget blir bare mer forvirrende jo mer man setter seg inn i detaljene. Opprinnelig skulle territoriet ha vært befolket av gallere, som visstnok har noe å gjøre med Galicia (i Spania) – eventuelt Galicija (i Ukraina) – akkurat som gaulerne, som av mange også blir kalt gælere. Andre hevder imidlertid at en “franker” opprinnlig bare var navnet på en leiesoldat. Lanseknekt er hva det mer eller mindre betyr i “noe mer moderne” språkdrakt, fordi “franken” var en type spyd. Uansett var det aldri noen merovingere i Norge.
Som alle husker fra folkeskolen pleier vi per konvensjon å datere “det vestromerske rikets fall” til året 476, selv om dette på ingen måte gir noe korrekt bilde av hva som foregikk. Det såkalte fallet var i virkeligheten en svært kompleks affære – med mange bevegelige deler – som strakk seg over flere hundre år. Det er hva det er. Tallet er jo ikke helt på trynet heller, så vi fortsetter bare å bruke det, av bekvemmelighet. De som går dypere inn i saken vil uansett oppdage hvordan det henger sammen, mens de andre har ikke behov for å vite noe mer. Verden går videre. Ihvertfall gikk ting videre “som normalt” i enda 70 år etter det vestromerske rikets fall, så kom naturkatastrofen i året 536, som ble fulgt av “den justinianske pesten” i året 540, åpenbart mens den østromerske keiser Justinian satt på tronen i Konstantinopel, det vil si dagens Istanbul. Vi regner det som nokså nært bekreftet – det vil si et sted på skalaen mellom “bevist hinsides rimelig tvil” og “bevist med hundre prosent vitenskapelig sikkerhet” – at den justinianske pesten var av samme slaget som den senere svartedauen, med omtrent de samme dødelighetstall, det vil si rundt femti prosent. I praksis betyr det mange hundre tusen døde innenfor tidsrammen av et år. Det var helt opplagt en dypt sjokkerende affære for de som opplevde den.
Ut ifra hva det dendrokronologiske registeret sier – altså det internasjonale referanseverket for datering av treringer – og sammenholdt med geologiske data fra den samme perioden, så var det et stort vulkanutbrudd – kanskje flere – i året 536, som skapte uår – på grunn av støv i atmosfæren og det ene med det andre, folk husker sikkert den gangen det var flyforbud på grunn av et opplegg på Island – som igjen trakk med seg en hel serie av dominoeffekter ut over hele linja. For eksempel var det kroken på døra for “superbyen” Teotihuacan i Mexico ved disse tider, uten at noen kan si helt eksakt hvorfor, så inntil videre regner vi med at det har sammenheng med de samtidige begivenhetene i resten av verden, altså at det kom som en konsekvens av naturkatasrofen. Det er nesten helt sikkert at smittekilden til den justinianske pesten kom fra Asia – i likhet med den senere svartedauen – men det visste de ikke den gangen. Elfenbenshandlere fra Afrika fikk skylden og hele handelsruta ble lagt ned, med den umiddelbare følge at det ble mangel på materialet elfenben blant håndverkere. Slik kom det et oppsving i etterspørsel etter råvaren hvalrosstenner — og hundre år senere var hvalrossen utryddet på det norske fastlandet. Jegerne måtte se seg om etter andre jaktmarker. Vi befinner oss nå omtrent i året 650 og denne “bysantinerhandelen” med hvalrossprodukter og andre arktiske spesialiteter har skapt mye rikdom og makt i nordområdene. Arkeologer finner da også etter måten ganske store anlegg for denne typen virksomhet – samt spor etter dens økonomiske gevinster – i nordområdene. Imidlertid medførte utryddelsen av den lokale norske stammen av hvalross til at det oppsto behov for å ekspandere inn i nye områder for å opprettholde handelsbalansen. En bivirkning av det hele var oppdagelsen av det til da helt ubefolkede Island. Der fantes det mye hvalross på denne tiden. Snart skulle det også finnes mange hvalrossjegere. Island – sannsynligvis også Grønland og Amerika – var velkjent i de norske handelsmiljøene, som selvsagt også beveget seg rundt Kolahalvøya og inn i Kvitsjøen, hvor de etablerte kontakt med den lokale befolkningen med formål oppkjøp av aktuelle produkter, men de ble også innblandet diverse sosiale ritualer, som for eksempel gjensidig inngifte for å etablere “blodsbånd” av en type som er vanskeligere å bryte enn sånt som man bare prater om og tar hverandre i hånden på. Ære er som alle vet relativt mellom folk som kjenner hverandre dårlig og ikke treffes særlig ofte, men familie er familie. Da snakker vi om helt andre regler.
Hvorfor vikingtiden begynte er et mye omdiskutert tema. En interessant historisk tilfeldighet er imidlertid en “trilateral” strategisk avtale som ble inngått mellom Karl den store – som ved dette tidspunkt ennå ikke hadde blitt kronet til keiser – kong Offa av Mercia (i England) og kalif Harun al-Rashid i Bagdad i året 792. Jeg bryr meg ærlig talt ikke stort om detaljene i denne affæren – folks villøyde fantasier om hva og hvem vikingene var kjeder meg; de var sannsynligvis akkurat som oss, bare at de ikke hadde mobiltelefon – men jeg registrerer at det forekommer “vandrende konsonanter” i mange språk. I Rogaland sier de for eksempel ofte G der resten av landet sier K. De har noen ganske svære greier rundt vandringen mellom W, V og F på tysk – som jo er nært beslektet med norsk, ihvertfall var det det den gangen – og vi kan henvise til B og V på spansk, pluss mye mer. Poenget er at viging er et verb som gir en viss mening innenfor rettstenkningen i den norrøne epoken. Det betyr noe sånt som “et rettmessig drap”, for eksempel et hevndrap som er begått som et element innenfor en pågående slektsfeide. Vi kan jo blant annet henvise til “hevndramaet” om den islandske karakteren Viga-Glum, som faktisk var en av de fire “kongene” i en kortstokk som jeg kjøpte på Island. Alle sier jo at viking er et verb. Det er ikke noe man “er” det er noe man “gjør”. Det er derfor fristende å påstå at angrepet på Lindisfarne kan ha vært ment som en militær aksjon mot “den trilaterale alliansen” mellom Karl, Offa og Harun, basert i et hevnmotiv etter de uhyggelige sakserkrigene femti år i forveien, som beveget seg stygt i retning av et organisert folkemord; alt planlagt og utført med det politiske motiv å “tvangsinnføre” kristendommen i disse territoriene. Jeg mener, folk var jo ikke idioter den gangen, ihvertfall ikke noe mer enn de fortsatt er, så det er like rimelig – eller urimelig – da som nå å engasjere seg i en “religiøs” krig; som i dette tilfelle handler om at hedningene opplever kristendommen som en politisk trussel. Derfor går de til motangrep. At det siden viser seg at klostre, kirker og andre kristne strukturer har rikdommer er selvsagt heller ikke noe argument mot denne virksomheten. En mann kan legge seg opp formue stor nok til å kjøpe land og “bli noen” etter bare et heldig tokt eller to. Selvsagt er det etterspørsel etter disse jobbene. Herregud. Vikingtiden er først og fremst et økonomisk begrep.
Om det var en sømløs overgang mellom hvalrossjegere og militære fribyttere vet jeg ikke noe om, men det virker jo som det mest rimelige. Som alle vet er en konge enhver den som kan reise, motivere, kommandere, administrere og fø på en hær, som bør være minst et par dusin stridsdyktige mann for at det skal monne. Dette er ikke noen enkel oppgave. Å styre mennesker har alltid vært som å gjete katter. De er ikke flinke til å “ta kommando”. Man må både belønne og beundre folk for at de skal ha fortsatt lyst til å jobbe for deg fra dag til dag. Sånn sett kan vi godt si at en konge må være en viss “personlighetstype” for at dette bildet skal gi noen mening. La oss si mer eller mindre de samme karakterene som nå i dag sjonglerer med penger, personale og privilegier i forretningslivet, men den gangen var de åpne karrièreveiene for ambisiøse individer noe mindre asfalterte og godt belyste, kan du si. Vikingtidens konger – som vi godt kan kalle “småkonger”, eller eventuelt bare “krigsherrer” – hadde ikke nødvendigvis noe territorium. Til og med frankerkongen Clovis, grunnlegger av det tidligere nevnte merovingiske dynastiet, ble betraktet som “frankernes konge”, ikke “konge av Frankrike”, altså mer en “leder av flokken” enn en eiendomsbesittende baron. Dette er en subtil men viktig forskjell mellom “den gamle og den nye tiden” slik man opplevde tingene da, for eksempel som da Harald Hårfagre “samlet Norge til et rike” etter det avgjørende slaget ved Hafrsfjord, som i henhold til historisk konvensjon skjedde i året 872. Vi tar sånt som en selvfølge i dag men det var en ny og radikal tanke den gangen. Et territorium ble tradisjonelt betraktet mer som “et sted man oppholdt seg” enn et sted man eide. Altså mer borettslag enn selveier i den økonomiske grunnstrukturen. Oppsigelser og utkastelser – som i dag hovedsaklig gjøres med papirer og rettsvedtak – ble den gangen utført med vold og våpen. Konger uten land kunne for eksempel være “en omstreifende krigsflokk” – et fenomen som har eksistert hvor lenge som helst – eller det kunne være sjøkonger. Du vet. Sånne som bare går på land for å plyndre til seg proviant og annet som de behøver.
Men nå har mandagen begynt. Klokken er 7.30 og jeg har ting å gjøre, så der setter vi strek for denne gangen.
Selvsagt ble forhenværende president i USA – den notoriske Donald Trump – kjent skyldig på alle tiltalepunkter i straffesaken mot ham. De som bare ser på bevismaterialet må konkludere med at han var sjanseløs allerede i utgangspunktet. De har dokumenter i en sak som til syvende og sist handler om dokumentfalsk. Herregud. Det spilte i virkeligheten aldri noen stor rolle hva noen av vitnene sa eller ikke sa, men deres uttalelser var heller ikke til tiltaltes fordel, som man sier. De som angriper denne saken tar imidlertid et “politisk” utgangspunkt i om folk liker Donad Trump eller ikke – han er jo ikke akkurat det man kaller “en likandes kar” – særlig i byen New York hvor han jo har hatt mesteparten av “kontroversene” sine gjennom livet. Det er umulig for Trump å få en rettferdig rettsak i New York, sier kritikerne. Alle hater ham jo. Selv de som liker ham innrømmer at det beste ville vært hvis de aldri mer behøvde å høre noe mer om denne mannen, men slik vil det ikke bli. Donald Trump er historisk på så mange måter. Han vil bli “omdiskutert” for all fremtid.
Juli ser ut til å bli en interessant måned. Britene går til valg den 4. Straffeutmålingen mot Trump finner sted den 11 — og noen dager senere følger det republikanske landsmøtet hvor det er forventet at han skal bli formelt utnevnt som deres presidentkandidat. Man behøver – som jeg pleier å si – ikke å være noen slags jævla Nostradamus for å spå om hvordan nyhetsbildet kommer til å se ut. Jeg mener, det dukker sikkert opp noe “uforutsett” i løpet av den måneden som gjenstår frem til da, men blant de tingene vi kan si noe om er at det kommer til å bli trøbbel i Dodge City. Det amerikanske presidentvalget var latterlig allerede da disse to kandidatene sto mot hverandre for fire år siden og saken har på ingen måte eldet seg med verdighet siden da. Biden er en “gammel ringrev” som flyr under radaren – folk ser liksom bare at han er en skjelven gammel mann – men han er den presidenten som har utrettet mest i rent arbeidsmessig forstand nest etter Franklin Roosevelt og Lyndon Johnson. Biden har blytunge resultater, i den grad sånt teller for noen. Hvorfor er det sånn? Fordi han vet hva han driver med. Han kjenner alle personlighetene og alle triksene. Samtidig har han en “ufarlig” personlig fremtoning som virker beroligende på folk. Blant Bidens jevnaldrende er det vanskelig å finne en mer ekstrem motsetning som personlighetstype enn Donald Trump, med sin høyrøstede stil som er både truende og usammenhengende samtidig. Ingen skal være i tvil om at han befinner seg i rommet, liksom, selv om ingen skjønner hva fanden han prater om. At det i det hele tatt skal være noe valg mellom disse to kandidatene er bemerkelsesverdig som fenomen, isolert sett, hvis man betrakter presidentgjerningen som en jobb hvor det er meningen at man skal “få ting gjort”. Den ene har kompetanse kommende ut av ørene, mens den andre er en skrikende galning som ikke engang prøver å skjule sine fascistiske trekk. Hva kan man si om sånt? På en måte unner jeg amerikanerne en ny runde med Trump, men jeg ønsker ikke resten av verden så ille. Hva slags evneveike troll kjører frem en sånn kandidat til å begynne med? Man tror ikke sånt kan skje men så ser man det skje likevel.
Donald Trump er faen ikke noe offer. Han er en kjeltring. Ferdig diskutert. Jeg ser ikke hva som eventuelt skal få meg til å skifte mening om ham. Hva har du? Det er sjelden jeg møter skarpere observatører enn meg selv, annet enn for spesialistformål. Når det kommer til “generell oversikt” er jeg på nivå med de beste, på internasjonalt nivå, både i forhold til den “lange” og den “brede” historien om vår art. Jeg føler ikke at jeg har noe å bevise, men hvis noen likevel behøver noe så kan de begynne med å lese seg gjenneom den bortimot ufattelige mengden med skriftig materiale jeg har produsert i løpet av mine to år på denne plattformen. Det beveger seg både høyt og lavt og overalt ellers, kan du si. Poenget er uansett at jeg føler meg rimelig sikker i min sak når jeg vurderer karakteren til Donald Trump. Det er ikke noe jeg har misforstått. Så lenge jeg har “visst om ham” – som er ihvertfall siden på det tidlige 80-tallet – har jeg syntes at det lyste kjeltring av ham lang vei. Du vet. Den typen som har så tykk hud at de kan stå oppreist uten noen moralsk ryggrad. Jeg har imidlertid aldri anklaget Trump for å “være seg selv” – uansett om dette innebærer å være en drittsekk – jeg er mer skeptisk til de som av egen fri vilje – eventuelt av engstelig paralyse – dilter smiskende etter ham i håp om at han skal slenge noen godsaker deres vei, tilsynelatende uten å forstå at dette vil koste dem det politiske livet deres. Kanskje ikke innenfor det nærmeste året, eller to, men “snart”. De som har valgt å forlate politikken i løpet av Trumps maktperiode kan fortsatt vende tilbake senere, men de som lik politiske sugefisk kjemper om leppeplass på rumpa hans er det neppe noe håp for. Denne schizoide vekslingen mellom først å være “tøffere enn toget” og i det neste øyeblikket “offer for en ondsinnet konspirasjon” er typisk atferd på den politiske høyresiden. Man kan observere det på alle nivåer. Selv vil jeg avfeie det som emosjonell ustabilitet og anbefale dem å finne seg noe annet å drive med – eventuelt interessere seg for – enn politikk. Alle vet jo at det er et skittent spill hvor det er vanskelig å finne et operativt balansepunkt mellom sensitivitet og hardhudet profesjonalitet. Jobben skal gjøres men man skal jo ikke “miste seg selv” i løpet av prosessen heller.
Caramel Latte Macchiato kaller de det. Less sweet har de i tillegg skrevet på pakningen. Altså ikke “sukkerfri” men heller ikke utpreget søt, sånn som disse drikkene noen ganger kan være. Jeg vet ikke. Jeg er følsom for søtsmak. Det som er alt for søtt for meg er ofte ikke engang i nærheten av søtt nok for folk som er vant til denslags. Jeg er ikke automatisk avvisende til å hive en sukkerbit oppi en kopp espresso som drar seg mot det litt for bitre, men både sukker og melk gjør det i praksis udrikkelig for meg. Saken er at i den grad jeg drikker “ettermiddagskaffe” så er det som regel tilvirket på kapselmaskinen. Da har man det utvalget av alternativer som man har — og jeg går altså for CLM. Det fungerer som en “belønning” fordi jeg har vært flink gutt eller noe. Av og til også bare fordi jeg har lyst på det.
Ikke visste jeg at det var verdensdagen for spiseforstyrrelser i dag. Alt jeg kan si er javel. Har det noe med Pride-måneden å gjøre? Det er vanskelig å holde oversikt over alle disse spesialdagene og andre markeringer av gud-vet-hva som kommer og går uten at noen forteller meg noe som helst. Er det ikke det ene så er det det andre. Si no es uno es otro. Det jeg tenker er at hvis jeg hadde visst det tidligere på dagen så ville jeg ha planlagt en annen lunsjmeny. Noe mindre åndelig enn hønseleppesuppe For ordens skyld, det er koden min for å si at jeg ikke spiser “massiv næring”, jeg bare drikker vann. Jeg lever av hønseleppesuppe nå. Det er litt forstyrret i den forstand at jeg er ikke vanligvis så beskjeden i matveien. Jeg er imidlertid ikke noe matvrak heller, jeg er bare litt for glad i alle gode ting for mitt eget beste. Det eneste som hindrer meg fra å ha “verdens beste matvei” er faktisk budsjettet. Jeg er nødt til å holde det nede med alle midler. Det er jo evneveikt å “unne seg ting” i begynnelsen av måneden som man angrer på mot slutten.
Nåvel. Jeg har altså ordnet meg med en kopp varm CLM og et glass kald hønseleppesuppe, det vil si vann. Visste du forresten at sjansen er nær hundre prosent for at i hvert glass vann man drikker vil det være minst ett vannmolekyl som har passert gjennom urinrøret til en neandertaler med kjønnssykdommer? Jeg sier det som en liten oppmuntring til alle homøopater der ute. Vannet kan huske ting. Et annet forhold verd å ta med i betraktningen er at all hydrogen som finnes i universet – inkludert de to atomene man finner i alle vannmolekyler – ble skapt for snart fjorten milliarder år siden, i den hendelsen jeg foretrekker å kalle Den lille fjerten. (Big Bang på engelsk.) Alle de andre elementene er imidlertid fortsatt i produksjon på forskjellig vis der ute. Men hydrogen lages ikke mer. Det bare stokkes om på og befordres videre på sin vei, i kjemiske, kjernefysiske og andre prosesser som foregår. Det er ikke lett – sannsynligvis er det umulig – å bli klok på hva som er meningen med universet og hele greia. (For ordens skyld, her defineres universet som “all tid og alt rom, med alt sitt innhold”. Det finnes ikke noe “mer” enn universet, eller rettere sagt, det er et meningsløst konsept, en ren abstraksjon.)
Spiseforstyrrelser er et alvorlig problem for de som rammes av det. Det er ikke morsomt. Det er en tvangsforstyrrelse som er (minst) like destruktiv for individet som alt annet man kan “bli hekta på”. Imidlertid ville jeg – dersom det var opp til meg å stille diagnose – lete etter tegn på et underliggende problem. Noe nevrotisk som er tilknyttet identitetsdannelse og selvbilde. Det har blitt en vits å snakke om at noe kan være “freudiansk” på grunn av Freuds sterke fokus på seksuelle nevroser, som i sin tur må forstås i sammenheng med det typiske klientellet han møtte i sin praksis som lege i Wien på den tiden. Ikke desto mindre skyldes kroppsdysfori ofte en skjult seksuell nevrose, noe som forhindrer pasienten fra å føle “kroppsglede” av den typen man typisk observerer hos småbarn. De analyserer ingenting, de bare hopper og danser ubekymrede rundt i sin lille verden, mens den nevrotiske pasienten tynges av noe. Det man kaller “komplekset”. Det er definitivt noe der, spørsmålet er hva man skal – eller engang kan – gjøre med det. Uansett er det etter min mening slik at hvis man ikke får tak i selve årsaken til atferden så vil sannsynligvis problemet manifestere seg på nye og spennende måter senere, selv om man eventuelt klarer å overkomme det tvangsmessige forholdet til ernæring og kropp på kort sikt. Fornuften er jo som alle vet den tynneste stemmen blant alle brøleapene i lystenes rike. Man må virkelig lytte for å høre hva den vil. Ofte er det ikke verd bryet engang. Det blir som å sitte på en nattklubb sammen med noen man må lene seg inn for å høre, men alt han snakker om er kryptovaluta. Det er jo ikke noe gøy. Det blir til at man må unnskylde seg og gå. Men skal man gå til baren eller dansegulvet?
Falske nyheter er fremstillinger som ser ut som nyhetssaker, men der hensikten er å villede. Fremstillingen benytter vanlige journalistiske virkemidler for å fange oppmerksomhet og skape tillit, og kan derfor være svært effektivt som virkemiddel i ulike typer påvirkningsarbeid. Falske nyheter skiller seg fra innholdsmarkedsføring og satire som også benytter seg av journalistiske virkemidler uten å lage nyheter. Falske nyheter har en lang historie og kan ikke knyttes til noen bestemt ideologi eller teknologi. Samtidig er det slik at økt kunnskap om meningsdannelse og mediebruk samt tilgang til ulike typer informasjonsteknologi har gjort det enklere å produsere og formidle slike fremstillinger nå enn tidligere.
Som alle husker ble fake news kåret til årets konsept – på det engelske språket – i året 2016. Først og fremst fordi Donald Trump sjelden uttalte seg om noe uten å bringe temaet på banen, men det folk aldri forsto om Trump var at han snakket ikke om “falske nyhetssaker” i normal forstand. Han siktet til uttalelser om ham som han ikke følte seg enig i. Folk glemmer jo at mannen er en patologisk narcissist. Man ser ikke vanligvis sånne typer i sånne stillinger. Donald Trump er en “solkonge” i sine egne øyne — og i øynene til sine hengivne. De som følger ham uansett hvor det bærer hen. Definisjonen på rett og galt handler om hva han synes er greit. Republikanerne i USA har ved dette tidspunkt ikke engang noe formelt politisk program. Ingen pamflett som man kan henvise til for å lese seg opp på hva partiet står for i aktuelle politiske saker. Alt handler om hva føreren ønsker. Dette ligner ærlig talt mer på Mel Brooks sin burleske musical om Hitler enn om selve historien om Hitler, men felles for disse to karakterene er såvel deres ukritiske forhold til sitt eget “geni” som tilhengernes vilje til å gjøre nærmest hva som helst på deres kommando.
Ofte pleier jeg å si at et godt mål på vrangforestillinger kan være om det finnes stort sprik mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av alle andre. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg seg en situasjon hvor noen tenker om seg selv at de er pliktoppfyllende og rettferdig, en hedersmann som gjør jobben sin uten å klynke, mens alle andre tenker at man er en monumental drittsekk. Hva er sant? Det kommer an på synsvinkler. Mange var – og er fortsatt – enig med Adolf Hitler i at han var et geni, men det betyr ikke at dette er teknisk korrekt å si. Jeg vil for eksempel hevde at han var en intellektuell middelmådighet, men at han hadde ganske god kunstnerisk teft. Det er tragisk at han aldri ble tatt opp ved kunstakademiet i Wien. Det behøver jo ikke å være noe faglig problem dersom kunstnere er litt nevrotiske og virkelighetsfjerne, men en føkkings politiker må være dypt fundamentert i “materiell realisme” og kunsten å administrere et opplegg. De styrer på vegne av andre. Statsministeren eier jo ikke landet – det gjør ikke engang kongen – han er bare en glorifisert statstjenestemann i høy stilling. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Patriotisme er idealisme mens nasjonalisme er ideologi. Begge deler handler om idèer, men det er ikke de samme idèene. Norge er – fra en patriotisk synsvinkel – et praktisk foretak som kan styres bra eller mindre bra, men for nasjonalister er Norge en parareligiøs fantasi. Nasjonalister vil typisk være villig til å forsvare fantasien sin men de er ikke nødvendigvis lojale mot verken staten eller andre ordninger som er findamentert i demokratiske rettsprinsipper.
Noen skrev noe som inkluderte en interessant formulering. Noe om å “kaste Arfan Bhatti ut av Norge”. Det fremgikk ellers av teksten at vedkommende har liten til ingen sympati for verken personen Arfan Bhatti eller noen av hans “saker” (som jeg må tilstå at jeg ikke kjenner fordi jeg oppfatter ham ikke som noen interessant person, men jeg har jo det generelle inntrykket av “islamist” som fremkommer gjennom media, så det er ingen grunn til optimisme). Problemet er bare at Bhatti er jo norsk. Født og oppvokst i Norge. Foreldrene hans kommer fra Pakistan, men det betyr jo ikke noe for hans status — med mindre man velger en rasistisk synsvinkel. Som vanlig er “islamkritikere” bare rasister som ikke våger å komme ut av skapet. Derfor har vi denne bruke skitstormen av “hentydninger” som ikke er hjelpsom i forhold til å komme selve problemet til livs. Slik jeg ser det er det dumt – men ikke forbudt – å være religiøs, enten man er kristen, jøde eller muslim. Hvem som helst kan lese hva som helst av det ganske betydelige materialet jeg har produsert på denne plattformen. Det forekommer aldri at jeg bruker annet enn nedsettende ord om “de religiøse” – for eksempel evneveik – men jeg har likevel sympati for de “hullene i sjelen” som fremkaller “gudslengsel” i menneskene. Jeg tror bare ikke det er psykiatrisk sunt å plugge igjen hullene med dogmatiske svar som man henter fra religiøse tekster og andre parafernalier som brukes innenfor religiøs praksis. Da Nietzsche erklærte at “Gud er død” mente han ikke å si noe om helsetilstanden til en overnaturlig skapning, men at menneskene har henfalt til “gudløs geskjeftighet” uten den formen for ærefrykt for livet og miljøet som man typisk finner hos mer “primitive” folkeslag enn oss som befolker hypersivilisasjonen. Gud er død i hjertet ditt hvis det ikke betyr noe for deg å se plastforsøpling og hensynsløs utnyttelse av fattige mennesker. Gud er død i hjertet ditt hvis alt du ser i et landskap er økonomisk potensiale. Det var dette Nietzsche mente. Husk at han var aktiv i siste halvdel av 1800-tallet. Han så det han så. Folk var veldig fremskrittsoptimistiske den gangen, men typisk noe mindre så i dag. Du vet. Postmodernisme.
Noen sier at de som mobber andre alltid selv har en historie hvor de ble mobbet ved et eller annet stadium av livet, enten av sine foreldre; den klassiske historien er en alkoholisert og voldelig far, en løsaktig mor som påfører barnet mange nye “fedre” gjennom barndommen, og det ene med det andre, ihvertfall er dette velkjent tematikk fra litteratur og film selv om det kanskje ikke foregår akkurat slik i virkeligheten, bare det å hele tiden bli “ertet” og anklaget for å ikke være “bra nok” er jo også slitsomt; eller de ender som hakkekyllingen – det tyskerne kaller Prügelknabe – blant sine jevnaldrende. Altså han som støtt får juling. Uansett vil det være påkrevd med et betydelig psykiatrisk arbeid for å helberede et typisk mobbeoffer, slik at de ikke skal henfalle til “hevnens syklus”, bevisst eller ubevisst, og søke å “ta igjen” eller “kompensere” for det som har skjedd med dem tidligere i livet. Egentlig er dette ganske banal psykologi som det er ubgripelig for meg at folk ikke skjønner. Til og med et jævla marsvin vil jo bli forbanna etterhvert hvis man stadig driver og pirker i det med en pinne eller noe. Det er imidlertid ikke særlig mye marsvinet får gjort med deg, stor og sterk som du er, men det vil kanskje bli mer utagerende mot sine egne artsfrender og andre smådyr. “Hevnens syklus” er et tema som er hvor gammelt som helst og vi har mætti – som de sier i disse traktene når de mener “mange” – historier fra alle kulturer og alle tider om hvor galt det kan gå når man havner i denne spiralen. Jeg pleier ikke vanligvis å peke på politikere som gode idèprodusenter, men Nelson Mandela hadde definitivt den rette innstillingen: Enten blir vi alle stående her og krangle, på det samme sted, om de samme ting, på ubestemt tid, eller så beveger vi oss alle videre i livet. Gjort er gjort og spist er spist, men vi har til enhver tid fri vilje slik at vi kan velge en annen livsstil enn den til våre gale forfedre. Riktignok er ikke dagens Sør-Afrika særlig mye å skryte av i noen forstand, men ved et tidspunkt holdt de noe magisk i hendene.
Om løgnere er det å si at de – i aller beste fall – har et “uryddig” forhold til konseptet sannhet. På vanemessig basis sier de det de tror at folk ønsker å høre, eller det som antas å gi det beste resulatet for dem selv, uten engang noe forsøk på å etablere andre – og bedre – standarder for informasjonspolitikken sin. Det er forsåvidt “greit nok” fordi det folk typisk gjør når de oppdager at noen “lyver hele tiden” er jo å betrakte alt de sier som tvilsom vare. Det går fortsatt an å forholde seg til vedkommende, men det blir en “saltet” type forhold. Du vet. En klype salt her og en klype salt der. Det blir fort noen kilo. Flertallet har uten tvil møtt noen sånne i livet sitt. Noen ganger kan historiene deres være underholdende og godt fortalt, men man tror aldri at de er sanne. Det er hva det er. Noen liker jo å leve i en fantasi som de har snekret sammen selv. Narnia, kan du si. Et drømmerike som gjemmer seg bak en hemmelig dør — med streng adgangskontroll. Hva skal man liksom gjøre da? Jeg møter selv sånne hver gang jeg går hjemmefra. De har mystiske idèer om det meste — og typisk et ganske omtåket forhold til staten, samfunnet og “sosiale strukturer” i sin alminnelighet. Hvorfor blir folk sånn? Arv og miljø er det klassiske svaret, hvor det som “arv” også skal faktoreres inn hva slags standarder for oppførsel man fikk med seg hjemmefra. Ikke hva foreldrene sa, men hva de selv praktiserte. Man lærer uansett at det som betyr noe er å “få det som man vil” med alle tilgjengelige midler. Løgn er ikke et brudd med selve prinsippgrunnlaget for identiteten din, bare et middel som du kan bruke når det passer slik. Det er jo ikke så farlig, er det vel? Det som teller er resultatet, ikke så mye hvordan man oppnådde det. Løgneren finner alltid en “god nok forklaring” på hvorfor det er nødvendig å vrenge, bende, kamuflere og obfuskere sakers faktagrunnlag til fordel for hva som enn er “bekvemt” der og da. Noen ganger tjener løgnen i det godes hensikt, sier de til seg selv. Og så lyver de. Jeg synes ikke nødvendigvis at man skal fortelle for eksempel et barn hver eneste skitne lille detalj om hvordan ting fungerer i denne verden, men det man forteller dem bør ikke være usant. Tenk på det som en rettssak hvor man er under ed. “Jeg vet ikke” er et godt nok svar hvis man ikke har lyst til å snakke sant. Eventuelt “jeg husker ikke”. Det betyr i prinsippet det samme som å si at “jeg ønsker ikke å svare på det spørsmålet” men uten at man inviterer til noen videre debatt om hvorfor man ikke har lyst til å svare, og så videre. Det største problemet med løgnere er imidlertid at de ofte mangler forståelse for at det overhodet går an å snakke sant. Alt som er mulig i informasjonsmessig forstand begrenser seg til mer eller mindre kløktig løgn. Det vil si at man vurderer informasjonens kvalitet bare ut ifra hvor godt den virker i forhold til om man oppnår det man vil. “God informasjon” er hva som helst som får folk til å reagere slik man ønsker. Man forstår kanskje at det finnes noen slags forskjell mellom fakta og bløff, men betrakter ikke dette som en viktig forskjell. Mer som epler og appelsiner; alt er uansett frukt.
Ofte har jeg argumentert for at det er bedre å skille mellom seksuell og aseksuell legning enn å bevege seg inn i en analyse av hva slags partnere de med seksuell legning foretrekker. Skillelinjen kan du si går langs hva man føler i forhold til selve “det seksuelle”. De som har en seksuell legning vil føle seg tiltrukket av “det seksuelle spillet” og føle at dette er en passende lekeplass for dem, mens de aseksuelle typisk føler seg truet, frastøtt og vagt forstyrret av hele konseptet. De har ikke sex fordi de liker det men fordi de føler at dette er noe de må. Du vet. Et av livets mange brysomme faktum, som for eksempel det at man er nødt til å spise, som jo senere medfører avføring og alle slags dyriske ting. De aseksuelle har en tendens til å være “åndsvesener” som har et fremmedgjort forhold til kroppen, både sin egen og andres. Kanskje de “blir med på” noe seksuelt, de ønsker jo å glede partneren sin, men de er aldri “på hugget” sånn sett. Det er jo mye de heller vil gjøre enn å holde på og tukle med kroppen.
Dette er selvsagt ikke et spørsmål om svart og hvitt, men om grader. Den ene ytterligheten er hyperseksualitet, eller når man har gått helt fra sans og samling i noen slags evigvarende orgie hvor man ikke tenker på annet, som typisk betraktes som en tvangsforstyrrelse og blir behandlet som en variant på avhengihetsspekteret, nærmest beslektet med “spillegalskap”. Den motsatte ytterlighet er fullstendig frigide individer som betrakter det som helt fette uaktuelt at de noensinne skal ha “naken kroppskontakt” med noen annen. Nonner og den typen ting. Eller altså de som er kyske enten dette henger sammen med et formelt løfte eller ikke. Det normale befinner seg følgelig et eller annet sted på midten av glideskalaen, hvor man typisk vil føle seksuell lyst noen ganger, men andre ganger ikke. Du vet. Tid og sted har ofte alt å si for de som har et “lekent” forhold til seksualiteten. Dessuten vil de livserfaringene man gjør som individ kunne bevege deg i den ene eller andre retningen, for et tidsrom eller på permanent basis. Hvis man for eksempel har hatt en dårlig seksuell opplevelse kan man oppleve det som nødvendig å ta et skritt tilbake og områ seg litt før man legger ut på nye eventyr. På den annen side er det velkjent at det “nyforelskede” stadiet har en tendens til å være mer preget av seksuell aktivitet enn alle andre stadier av et typisk forhold, slik at den litt maniske parringstrangen tar sannsynligvis utgangspunkt i en biologisk funksjon som ligner på “løpetid” hos visse dyr, men mennesker er jo komplekse skapninger så opplegget blir selvsagt hvor komplisert som helst før folk “kommer til saken”.
For å kunne bli en pianist må man først og fremst ha tilgang til et piano. Hvis ikke blir jo alt veldig teoretisk. Men så snart den terskelen er krysset blir det et spørsmål om legning. Altså “hvordan man er laget”. Medfødte egenskaper. Talenter. Hvorfor er det så enkelt å finne de som hater blokkfløyte? Svar, fordi skolebarn ble traumatisert av blokkfløytetvang som gikk på kryss og tvers av barnas egne musikalske talenter, eller eventuelt mangel på slike. Det neste punktet på listen over ting man må ha for å kunne bli en pianist er selvsagt legning for musikk, mer spesifikt tangentarbeid. De som blir svært gode rapporterer nesten uten unntak at de ved et stadium opplevde det “som å komme hjem” da de ble introdusert for pianoet i utgangspunktet, mens andre opplever det som et uutholdelig slit å lære seg hvordan man plonker frem en slags frankensteinversjon av “Til Elise”, mest for å glede noen velmenende foreldre som har ambisjoner på barnas vegne. Man kan ikke tvangsmusikalisere noen som ikke har slik legning noe mer enn man kan påføre folk seksuelle lyster de ikke allerede hadde i utgangspunktet, uansett hva slags midler man prøver med. Hvis man har legning som pianist vil man helt på egen hånd leke seg frem til en metode som fungerer selv om man aldri får noen formell musikalsk trening. Alt man behøver er et piano. Om det finnes noe minste felles multiplum i dette bildet så handler det sannsynligvis om å ha en “sensuell” natur som finner nytelse i diverse jordiske gleder som god mat, estetiske opplevelser og så videre, inkludert “seksuell eventyrlyst”. Med eller uten fast partner.
