APECALYPSO

Agitere er å søke å påvirke folks oppfatning ved overtalelse eller oppegging; propagandere; eller arbeide kraftig til fordel for og argumentere for en sak. En person som agiterer, kalles en agitator.

(Store norske leksikon)

Skjebnen brakte meg til tannlegen. Hvis vi regner med både tur og retur – for det må vi jo – så er det en tur på femten mil. Sånt er vanlig der jeg bor. Uansett hva man skal involverer det å reise langt; for mitt vedkommende med privatbil (selv om toget er en teoretisk mulighet). Det er imidlertid et element i bildet at jeg “tenker som en lastebilsjåfør” — som i disse dager betyr at alt handler om lavt drivstofforbruk. Tenk selv. Hvis man kjører hundre mil hver dag, to hundre dager i året, så betyr det noe hvis man klarer å knipe en desiliter på mila. Dessuten må man regne med minst hundre tusen for nye dekk rund baut, og de slites jo som alle vet dobbelt så raskt hvis man kjører i nitti som i åtti. Det finnes en rubrikk i vognkortet for “gennomsnittsforbruk ved blandet kjøring” og for mitt vedkommende har de oppgitt tallet 5,7 liter per 100 kilometer. Imidlertid må jeg jo kjøre som en fitte for å klare å bruke så mye diesel. Jeg fatter det bare ikke. Jeg pleier typisk å lande på minst en liter lavere når jeg måler gjennomsnittet for hele turen ved hjelp av bilens innebygde målesystem. Noen ganger har jeg vært på eventyr i fjellet, eller hva man skal si, det involverer uansett mye giring, “dynamisk kjøring”, krappe svinger og bratte bakker. Da har jeg kommet opp i 5,7 på det verste, men det er jo ingen som bor sånn til. Hvordan har de kommet frem til dette tallet?

Her er første bud: Kom deg så raskt som mulig opp i et så høyt gir som mulig. Ikke kjør i tredje når du kan bruke fjerde, og “rull på høye gir” så ofte som mulig (det vil si uten å røre gassen, for da er det hjulene som driver motoren, ikke omvendt, slik at forbruket faller til null). Nøkkelen til det hele er turtallet. Det gjelder andre regler for bensinbiler, men for min VW Passat bør det ikke bevege seg særlig mye over 2000 særlig ofte. Da begynner det å trille penger ut av vinduet. Herregud. Jeg tenker på VW som Verbreckerwagen (“forbrytervogn”) etter alt dette tullet med avgasser og juks med tallene. Såpass må de tåle. Det var jo dumt gjort. Uansett, her er spørsmålet: Kunne de ikke ha gjort det samme med gjennomsnittsforbruket? De var jo allerede så godt i gang med å lyve og fantasere. Saken er at vi liker gjennomført stil. Vi vil heller ha en “ærlig forbryter” enn en korrupt lovmann. Mye heller. Hvis du først skal være dust bør du ikke belemre deg for mye med forfengelige hensyn men heller bare gå for det. Gå hele veien. Ta tingene til sitt logiske endepunkt så snart som mulig og avslutt kontoen. Hvis vognkortet mitt hadde sagt 4,7 i stedet for 5,7 ville jeg bare ha trukket på skuldrene og tenkt at jeg “kjører korrekt” i forhold til hvordan det er meningen at bilen skal brukes. Hvis jeg begynte å se mange høyere tall ville jeg korrigere for dette med å endre kjøredynamikk. Nema problema. Man skal jo ned på så lavt forbruk som mulig, hvilket i korrelat betyr så lave utslipp som mulig. Alle tjener.

Det er så mange kokker på denne plattformen at jeg antar Michelinguiden er velkjent. Du vet. De som gir folk stjerner, noe som kan bety vinn eller forsvinn i den kresne enden av restaurantmarkedet. I utgangspunktet – de startet for drøyt hundre år siden – lignet guiden mer på den gode gamle NAFs veibok, med mye fokus på hvor man kan campe og denslags. Opplegget var jo at folk skulle kjøre mer bil og derfor behøve nye dekk oftere. (Michelin var og er en stor dekkprodusent først og fremst.) Men etterhvert dreide ting seg mer og mer i retning av hvor man kunne finne bra steder å spise. Hva kan jeg si? Dette er jo Frankrike. De er som de er. Hva vil det franske markedet ha? Først må det være god mat. Kanskje også sex. Deretter kan vi – eventuelt – snakke om andre ting. Men hvis den gode maten uteblir vil det heller ikke bli aktuelt med noe som helst annet. Der går grensen. Hvis man tar dette med i beregningen vil man enklere kunne forstå franskene, som unektelig ofte beveger seg i retning av allsang og andre surrealistiske virkemidler. Hvorom allting er, vi snakket om gode grunner til å (ikke) bruke bil. Selv oppfordrer jeg dem til å øke de generelle drivstoffprisene fem ganger. La det koste omtrent hundre kroner literen. Da vil folk raskt utvikle andre kjøremønstre — og toget vil plutselig bli et konkurransedyktig fraktalternativ igjen, ihvertfall over lange strekninger. Over noe mer tid må vi begynne å se på hest. Ikke elektrisk bil. Hele opplegget er jo evneveikt. Men rett og slett den samme teknologien som drev de fleste privateide transporttiltak i mange tusen år, før Henry Ford – at han var en bekjennende nazist gjør ham lik Elon Musk på enda en måte – bestemte seg for å “demokratisere” bilen. Hvordan gjorde han dette? Ved å jekke opp lønningene til et nivå ingen hadde sett før, samtidig som han begynte å masseprodusere artikler som hentet pengene dobbelt så raskt tilbake til pappas fang igjen.

Forbrukerøkonomien ble en greie omtrent samtidig med at materialet plast ble utviklet i sin kommersielle form. Blant annet derfor er de to uløselig assosiert. Plastkulturen betyr mer eller mindre det samme som den forbruksbaserte økonomien. Du vet. Ting har en levetid. Du bør ikke regne med at en vinkelsliper du kjøper på Europris vil vare deg livet ut, for å si det slik. Før LED-revolusjonen var det opplest og vedtatt at en lyspære bare skulle vare i tusen timer. De kunne lagd bedre lyspærer, men de valgte å ikke gjøre det. Fordi pengene ligger i å selge den samme tingen mange ganger. Fordi du må ha det. Du er avhengig. Uten lyspærer blir livet problematisk. Ikke uløselig, men definitivt mer irriterende og grevlinggryntende surt. Herregud. Jeg har både lommelykter (i flertall, fordelt her og der hvor jeg raskt kan finne dem hvis lyset går, lik hvordan visse paranoide amerikanere har teipet fast skytevåpen under bordet og denslags) og stearinlys. Dessuten ved og alt. Gassovn. Primus. Tørrvarer for månedsvis. Nei, altså jeg skal nok klare meg, det skal ikke stå på det. Jeg har jo opplevd ting som jeg lærte noe av. Blant annet den andre verdenskrig. Jeg var riktignok ikke selv tilstede men jeg har hørt flere historier om heltemot under denne historiske prøvelsen enn alt annet tilsammen. Jeg føler en slags vag åndelig kontakt. De som hadde mest makt over livet mitt mens jeg var på mitt mest sårbare var alle skadeskutt og ødelagt av den andre verdenskrig. Noen av dem var gråtende vrak. Fylliker. Jeg skjønte selvsagt ikke hva det handlet om. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Eller rettere sagt, jeg forstår fyllikene men ikke de som starter krigen. Jeg forstår ikke de som sprer frykt og hat, selv om dette er alt de selv er i stand til å erfare. Og jeg forstår enda dårligere de som kaller seg venner av den typen avskum som aktivt jobber med å skape mer ufred og konflikt i samfunnet, til tross for at de godt kan se hva slags skadeyr denne vennen deres er. Ufred vokser i fotsporene deres. Hvorfor? Fordi det er slik de ønsker det. Det er dette de sår.

Overordnet kulturell referanse (engelskspråklig): Anton Petrov snakker om hva ting veier

Linken leder til en ti minutter lang video på YouTube, som handler om biomasse og den typen ting. Hva er vekten av alt liv på jorda? Det viser seg at svaret er omtrent ti prosent mindre enn vekten av alle ting menneskene har laget. Teknomassen er med andre ord større enn biomassen ved dette tidspunkt. Se på videoen. Ting blir fremstilt på en lettfattelig måte. Det er sannsynligvis ikke ting folk har lyst til å vite, men ikke desto mindre bør man som ansvarlig voksenperson sette seg inn i saken. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor alvorlig ting har blitt. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at navnet på det som dreper oss alle er fremskrittet. Du vet. “Utviklingen.” Den har ikke vært god, for å si det forsiktig. Eller altså, noen ting har vært – og er ennå – uomtvistelig gode, som for eksempel moderne medisin, men det store bildet av menneskehetens sivilisasjonsprosjekt er noen stusselige greier. Herregud. Men bra for de som fremstiller og selger alkohol, kan du si, fordi jeg føler at jeg definitivt trenger en drink etter den videoen. Ting er mye verre enn jeg trodde — og jeg var i utgangspunktet ikke særlig optimistisk. Hvor er vi på vei hen? Tja, du kan sikkert gjette like bra som meg.

Som alle vet ble noen småjenter knivdrept av en psykotisk tenåring i Storbritannia nylig. Politiet har sagt at det dreier seg om en person med bakgrunn fra Rwanda, men som har vokst opp i Cardiff, Wales. Andre har imidlertid sagt mye annet. Særlig er det mange som har insistert på at “myndighetene lyver” og at det egentlig dreier seg om en såkalt småbåtflyktning — og videre at dette er typisk atferd blant det de kaller  “fiendtlige innvandrere”, eller noen ganger invasjonsstyrker. Ulven hyler rett utenfor byportene, så å si. Etter litt kvitring og plystring på nettet klarte de uansett å organisere et “folkeopprør” i sakens anledning. Du vet. Skrike litt, ødelegge noen ting, sette fyr på en politibil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Hjelper det? Sikkert for noen individer, som opplever at de får utløsning for frustrasjon på denne måten, men i forhold til selve saken kan det bare gjøre ting verre. Problemet vokser jevnt og trutt.

Nigel Farage – ideologisk fører for Brexit-bevegelsen – har vært ute og “stilt noen spørsmål”. Det er vanskelig å forstå hva Farage egentlig vil sånn rent strategisk sett. Enten har han en plan som er så avansert at det ikke går an for vanlige mennesker å se sammenhengene, eller så er han fette idiot. Kan noen se flere alternativer enn dette? Vi lever jo i den virkeligheten vi gjør. Ting fungerer på visse måter. Folk passer sin egen jobb uten å blande seg inn i andres noe mer enn de må. Vi har parlamentarisme, domstoler, byråkrater og politi. Vi har et stort jævla system av mange små funksjoner som går likt tannhjul inn i hverandre og driver hele greia fremover. Det finnes ikke noe sånt som “full oversikt”. Det går rett og slett ikke an. Systemet opererer derfor på basis av tillit — og sånn sett er det forholdsvis enkelt å misbruke for å oppnå kortsiktig vinning, men de fleste slipper ikke unna med dette. Det kan ta litt tid, men generelt sett blir alle oppdaget til sist. Korrupsjon, underslag, innsidehandel, maktmisbruk, hva har du. Alt sånt er “ganske vanlig” i menneskesamfunnet.

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Det kommer sannsynligvis til å vise seg, ettersom saken etterforskes videre, at denne tenåringen hadde “en vanskelig oppvekst” og at “han ble sviktet av systemet” og så videre. Psykiatriske tiltak burde vært iverksatt ved et tidligere tidspunkt. De vil sannsynligvis finne mange slags tegn og varsler som “ikke ble tatt alvorlig nok” og bla bla ukeblad. Dette er forutsigbart. Folk går ikke bare plutselig en dag ut og dreper noen på helt umotivert vis uten at de har vist “farlige tendenser” på ymse vis tidligere. Men dette er hva det er. Hvem kan vite hva som skal tas alvorlig og ikke når så mange sier så mye dumt til enhver tid? Annenhver tenåring preges jo av noe slags “raseri” bare på grunn av alt som skjer med kroppen deres, hormoner og denslags. De sier mye dumt. “Humørskiftninger” er helt standard vare. Man må bare la dem holde på å smelle med dører, kle seg som et fugleskremsel og det ene med det andre. Livet deres føles jo veldig dramatisk fra deres eget synspunkt, men siden vokser de det av seg. Noen prøver livet for første gang, andre har holdt på med denne mannskiten ganske lenge nå. Hvem bør du ta imot råd fra? Som jeg alltid sier: I utgangspuktet tar alle feil med “verdensforklaringene” sine, uansett hvor smarte og godt informerte de er. Spørsmålet er bare på hvilke måter de tar feil og hva slags konsekvenser det har. “Krigshissing” er alltid den samme energien, enten det handler om dårlige personlige forhold mellom individer eller oppfordringer til å gå berserk på offentlig sted. Eller for den saks skyld agitasjon for at mennesker må sorteres i kategorier – underforstått at de er ikke individer, men “representanter for en kategori” – som man siden forholder seg til på “kategoriske” måter. Du vet. Rasisme, kultursjåvinisme og denslags.

Brexit var et sjakktrekk som isolerte Storbritannia fra resten av verden. Ingen har sett noe sånt før, noensinne. Det forekommer bare ikke at en nasjon melder seg ut av fordelaktige handelsavtaler fordi de tror de vil klare seg bedre på egen hånd. Et barneskolebarn får til å regne ut dette, uten hjelp av lommekalkulator, bare med enkle logiske grep. Selvsagt er det ulønnsomt målt i rene tall. Bruttonasjonalproduktet deres har da også falt med omtrent de på forhånd spådde fem prosent. Altså må det handle om “noe annet”. Mitt forslag? Nasjonalisme, av det mest evneveike slaget. Altså basert i tanken om at briter – eller “det britiske” – er bedre enn andre. De føler seg jo bedre, ergo må de være det. Hvorfor skal man kjempe mot sine egne følelser? Det er jo en grunn til at de finnes. Dessuten kan man peke på objektive forhold i kulturen. Fine bygninger og denslags. Tradisjoner. Når man skal analysere verdien av en operasjon finnes det litt diffuse begrepet goodwill (i forhold til markedet) som i sum kan vise seg å være mer verdifullt enn den teoretiske salgssummen for alt det andre de eier. For eksempel er merkevarenavnet adidas sannsynligvis mer verdt enn resten av produksjonsmidlene deres sammenlagt. Hvis noen kjøper dem opp er det bare på grunn av navnet. Resten av rælet kan de bare beholde. Imidlertid kan man ikke tenke sånn om nasjonalstater. Eller rettere sagt, hvis man gjør det må man tenke på nasjonen som en “person” som forholder seg til en gruppe tilsvarende “personer”. Posisjonen din i flokken handler minst like mye om “flokkens humør” som noe du selv gjør eller ikke gjør. Man eksisterer jo i en kontekst.

Altså, jeg spiller jo musikk når jeg kjører bil. Noen ganger litt i overkant høyt for de flestes smak; det kommer an på musikken og ikke minst humøret. De som tar seg bryet med å sjekke ut den sangen jeg pleier å henge på til slutt i hver post har ingen illusjoner om mine grenser for hva som er “musikk” og hva som er “støy”. Ja jeg liker musikk, men jeg liker støy også. Eller støyende musikk. Det er et tilvenningsspørsmål. Poenget er uansett at jeg ankom et møte i dag med noe slags jævelskap på ganske høyt volum. Du og din musikksmak, sa han jeg skulle møte. Dette innledet litt verbal bordtennis rundt fenomenet musikksmak. Min venn er nemlig glad i ABBA — og har vært det helt siden ABBA var noe nytt og spennende, hvilket de mildt sagt ikke er lenger. Men klassiske, det er de.

Noen kommenterte noe i forbindelse med musikk og sånn for en stund siden, hvilket forsåvidt korresponderer med det jeg husker fra den gangen; at småjentene latet som de sang til ABBA foran speilet, men de kunne jo ikke engelsk, så de bare fant på noe. Lyder som lignet sånn noenlunde og som ellers gjorde den perkussive jobben sin, det vil si at de holdt rytmen. Dermed kommer man seg gjennom sangen, som er det viktigste. Hva eksakt de synger om er jo ikke vesentlig. Poenget er at de ser kule ut — og alle ønsker å se kule ut. Derfor virker det smart å etterligne de som allerede mestrer denne kunsten. Og sånn går dagene. Etterhvert også årene. De fleste lander til slutt på en erkjennelse at de for det meste aldri er kule, men noen ganger slår de til. Dette er det normale.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Så her er greia: Jeg morer meg ofte over folk som ikke vet hva de prater om, men de prater likevel. Opplegget minner om småjentene som synger ABBA-sanger på “kråkespråket”. Men småjentene er i det minste klar over at de ikke synger på “ekte engelsk” fordi det er jo ikke det ting handler om. Her om dagen ble jeg fascinert av en fyr som hisset seg opp over hva de gjør og ikke gjør på det arkeologiske funnstedet Göbleki Tepe i Anatolia (Tyrkia). Hvorfor blir ikke alt sammen gravd ut og undersøkt? Først og fremst fordi man strengt tatt ødelegger et kulturminne når man graver det ut. Ting lar seg selvsagt “rekonstruere” på mer eller mindre autentisk vis, men man gjør for det meste ikke sånt lenger. Det ligner for mye på bevisst historieforfalskning. Derfor har man konstruert et beskyttelsestak over de delene som allerede er gravd ut, i kombinasjon med en publikumsplattform slik at folk skal kunne besøke stedet. Du vet. Turister. Eller rettere sagt, pengene deres. Folk vil uansett trekke mot stedet, men på denne måten får de ikke enkelt til å ta seg inn blant selve ruinene. Det virker ganske corny at voksne folk ikke skjønner sånt helt intuitivt. Kulturminnene må selvsagt beskyttes mot vær og vind, men først og fremst mot nysgjerrige folk som kanskje til og med pønsker på å naske med seg en “souvenir”. Dette er den sørgelige sannheten.

Det finnes noe som heter World Economic Forum (WEF) og de er visstnok så skumle at de får kokainkarteller til å ligne på Mor Theresa; om enn kanskje ikke så mye i form som i sine menneskevennlige hensikter over langen. Jeg føler at en miniskul skjelving i buksa kanskje er på sin plass, men jeg får det bare ikke til. Hva er det verste WEF kan gjøre? Det er bare en selskapsklubb for kapitalister. En av mange, får vi vel nærmest legge til. Problemstillingene er jo ellers åpne og kjente. Jeg ser ikke noe poeng med å hisse seg opp over WEF, særlig ikke over at de har sponset et eller annet som har med Göbleki Tepe å gjøre. Det er i seg selv bare bra at folk hiver penger inn i prosjektet med å utvikle og drifte noen slags publikumsvennlig struktur rundt kulturminner som får svært mye oppmerksomhet. Hva som ihvertfall er fette sikkert er at hvis de blir liggende “åpne” – og tilgjengelige for alle – vil de bli vandalisert. Ikke nødvendigvis “med vilje” men som en funksjon av at det blir mye ukontrollert trafikk inn og ut av stedet. Dette er et problem de må forholde seg til på alle slike steder hvor folk “står i kø” for å oppleve noe, kanskje ta en selfie mens man holder en hånd på en urgammel statue eller noe .. og neimen opps, der var det visst noe som veltet. Jaja, vi får bare bevege oss videre. Forresten, hvor er toalettene?

Som nevnt noen ganger har jeg drevet en del med materialet stein. Du vet. Muring og sånn. Etter min egen vurdering har jeg fått en ganske god “følelse for materialet” slik at jeg skjønner meg litt på forming og hugging. Det er ikke mystisk for meg, det er bare en mer eller mindre vanskelig jobb. Jeg har vanligvis ikke noe problem med å se for meg hvordan de gjorde jobben i oldtid heller. Alt handler om håndverk. Om jobben er stor eller liten forblir prinsippet det samme. Forskjellen er bare at hvis man vil gjøre store ting trenger man enten mye tid, mange kompetente assistenter, eller helst begge deler. Maskiner er på ingen måte nødvendig. Det finnes ingenting en maskin kan gjøre som en flink håndverker ikke kan gjøre vesentlig mye bedre. Igjen handler det bare om å spare tid på visse arbeidsoperasjoner innenfor en strengt økonomisk matrise. Maskiner er selvsagt nyttige for å få mange store ting gjort raskt, flytte store masser og denslags, men flinke er de ikke. Det finnes ikke den håndverker i verden som blir bedre rent faglig sett bare fordi han har mye maskinkraft i ryggen. Snarere tvert imot. Den normale gangen i ting er at man senker standardene noe for å spare tid etterhvert som man føler sine egne pengekrav trykke. Ting må bli ferdige så raskt at det finnes ikke mye tid å bruke på fikkel og “dekorasjon”. Sånn fungerer ting i dag.

Auspisier var jærtegn, varsler, som romerske embetsmenn tok av himmelfenomener, fuglenes flukt og annet. Formålet med auspisiene var å søke gudenes velvilje. Fenomenet har ledet til uttrykk som “under lovende auspisier” som betyr å være under forhold som lover godt, eller “under noens auspisier” som betyr å være under beskyttelse, ledelse. Ordet auspicium er sammensatt av avis (fugl) og specio (syn) og understreker hvor viktige spesielt de jærtegnene som kunne avledes av fuglenes flukt var i antikkens Roma.

(Store norske leksikon)

Hvor mange visste allerede hva en augur gjør? Teknisk sett er det korrekt å oversette det med “spåmann” selv om det mer spesifikt betyr en som spår på grunnlag av auspisier. Det blir for lettvint å si det handler om hvordan fuglene flyr, men det peker i det minste i riktig retning. En augur studerer “tegn på himmelen” innenfor en ganske spesifikk kontekst. Som alle vet betyr det jo noe hvis fuglene begynner å oppføre seg unormalt. Spørsmålet er hva. Om man tenker seg en omstreifende stamme av steinaldermennesker som lever av det de fanger eller finner så virker det rimelig å tenke at de fulgte med på alt sånt. Siden tilkommer “spesialister” som har særlige talenter eller interesser for ganske smale emner innenfor hele repertoaret av alt mennesker driver med. Dette er naturlig.

Så her er greia: Tror du på spådommer? Svaret må begrunnes. Til dette er det å si at jeg tror på noen spådommer, men generelt sett ikke. Jeg liker ikke kontroversen mellom spådomskunst og de “gradene av frihet” vi tross alt lever med i forhold til hvordan vi samler informasjon og fatter beslutninger. Eller sagt på en annen måte: Mye handler om tilfeldigheter. Alle kan se på sin personlige livshistorie og påvise viktige ting som har skjedd, men som umulig kunne vært forutsagt. “Det bare ble sånn” — men det kunne liksågodt blitt helt annerledes, hvis man for eksempel hadde tatt et senere tog, svingt den ene veien heller enn den andre, og så videre. Mange har filosofert ganske mye rundt sånne ting. Det virker generelt sett som om “tilfeldighetenes spill” ligger som en tåkedott mellom vår posisjon som observatør og det klarsynet vi helst vil ha i forhold til konsekvensene av det vi planlegger. Ta for eksempel været. De har blitt flinke med “veiledende varsler” for ganske store områder innenfor en horisont av to-tre dager, men hinsides en uke kan ingen spå om med noen stor grad av sannsynlighet.

Enfoldige mennesker liker å tro at det finnes noen som er enda dummere enn dem selv. Derfor er de raske med å le av ting som tanken om at hvordan fuglene flyr en dag skal ha noe å si for hva man bestemmer seg for å gjøre. Det ville da også vært latterlig hvis dette var noe man plutselig bare gjorde en vakker dag, uten noen nærmere motivasjon eller forklaring — men kanskje litt mindre så dersom opplegget bare er en av mange detaljer innenfor et mye større system. For eksempel skal det ikke koste meg store anstrengelser å påvise hundre minst like dustete opplegg som ligger i fundamentet for det vi kaller “den moderne virkelighetsoppfatningen”. Det er en farlig illusjon å tro at moderne mennesker på noe som helst slags vis er “smartere” eller mer opplyste enn folk var den gangen. Noen er det, men de fleste bare “er med på ting” uten å nødvendigvis skjønne særlig mye av det store bildet. Prosentvis fordeler dette seg som det alltid har gjort. Flertallets interesser er kortsiktige, egoistiske og “matnyttige”. De liker ikke filosofi. Det får dem til å føle seg forvirret. Folk vil ha enkle svar — og hvis de ikke kan få dette kan det være det samme med hele greia. Det er jo uansett ingen som virkelig vet hva livet “egentlig” handler om og den typen ting. Er det smartest å støtte Cæsar eller Pompeius? Fåglarna vet, som svenskene sier. Men hvis man havner i et dilemma hvor det å innta en “nøytral” posisjon ikke er noe aktuelt alternativ, hva skal man liksom gjøre? Slå mynt og kron? Det er essensielt sett den samme idèen som å studere varsler, enten det er fugler eller noe annet, bare forenklet ned til en binær funksjon.

Eksakt når er “gode råd” på sitt aller dyreste? Selvsagt når man trenger dem mest. Men hvem har lyst til å være den som har skylda for det som eventuelt skjer senere? Kanskje det går an å vinkle ting sånn at det er fuglenes skyld hvis ting utvikler seg i en uheldig retning? Du vet. Sånn at man senere kan forklare seg met at man “bare var med på det som skjedde” men man vet ingenting om plan og styring. Det bare så ut som noe man burde være med på. En bevegelse som oppsto. Hvem vet hvordan sånne ting skjer, men det er jo naturlig å trekke i retning av der det foregår noe. Nysgjerrighet og det ene med det andre. Siden blir man kanskje “smittet av stemningen” på stedet. Festlig energi og alt det der. Noe gøy som man kan være med på, men som man ikke nødvendigvis “forstår” på noen annen måte enn gjennom dynamikken der og da. Folk ender plutselig med å gjøre ting de normalt sett ikke engang ville ha vurdert som aktuelle muligheter. Et bra eksempel på dette er stormingen av kongressen i USA for drøyt tre år siden. Flertallet av de tilstedeværende ble “tatt av strømmen”. De hadde ikke på forhånd sett for seg at de skulle ende med å krysse over i det kriminelle. De bare møtte opp der alle de andre var. Denne forklaringen har gjentatt seg inntil det kjedsommelige under de ennå pågående rettssakene etter kuppforsøket, med alle sine ringvirkninger. Imidlertid var det et antall “ledere” som tydeligvis hadde sett for seg litt av hvert — og det krever jo ellers ingen store lederegenskaper å ta føringen for en spontant organisert lynsjemobb og drive dem frem til sitt morbide formål. Blodtørst er et kraftfullt motiv, og det er like godt som sex når man hengir seg til “stemningen av en primitiv stamme som danser vilt rundt et bål i natten”. Dette er velkjente ting.

Om flokkdynamikk er et eget studiefelt ved universitet og høyskoler vet jeg ikke noe om, men det er definitivt noe som “sikkerhetsfolk” ser veldig nøye på, enten de er private vaktselskap som skal holde greie på publikum under en konsert eller politiet som vurderer hvor de skal ta opp stilling i forbindelse med en offentlig meldt og fullstendig lovlig demonstrasjon. Det skal jo fortsatt “ingenting” til for at ting spinner ut av kontroll. I verste fall noe som forårsaker ukontrollert panikk i en menneskemengde på mange tusen. Det er dette vi først og fremst søker å unngå, så langt det lar seg gjøre. Det er jo en potensielt farlig situasjon når mange mennesker – som også er “ganske opphissede” – samler seg på et ganske lite område. Folk blir stadig trampet ihjel når ting går galt ved sånne anledninger. For eksempel har vi mange ganger sett det typiske scenarioet hvor en rekke med opprørspoliti som står overfor demonstranter, bevæpnet med skjold og køller, er under ordre om å presse frontlinjen til de demonstrerende i en bestemt retning. Når de begynner å slå køllene mot skjoldene på en taktfast måte så er ikke dette for å skremme eller true demonstrantene, enda mindre for å “provosere” dem. De gjør det fordi de er pissredde og det hjelper til med å holde pulsen nede. Hva trodde du? De er jo bare mennesker. Det er livsfarlig å konfrontere en opphisset folkemengde. Ingen vet hva slags typer som skjuler seg blant dem. Plutselig kan man få en brostein i hodet, eller verre. Sånt er umulig å si på forhånd.

Heller enn å snakke om spådommer kan vi snakke om “sannsynlighetsberegning”. Verdensmekanikken er ofte mystisk, men sjelden totalt ubegripelig. Mye er – eller bør være – eminent forutsigbart. Imidlertid finnes det en liminal sone – et grenseland – full av ting som vi typisk ofte gjør men som det er vanskelig å forutsi utfallet av. Du vet. Frierier og denslags, som bringer nervene litt i høyspenn og som man godt kan finne på å henvende seg til en spåkjerring om. Eventuelt spåmann, spåtrans, eller hvordan det der nå blir i praksis. Poenget er hva de har å si, ikke hvordan de har konfigurert sexgreiene sine. Kommer dette frieriet til å lykkes? Bør jeg søke på denne jobben? Folk har typisk denne typen dilemmaer i livet sitt. Hell i kjærlighet, suksess i pengesaker og det ene med det andre. Ingen går til Sigøynersken Zara på tivoli for å spørre om hvem som vinner valget til høsten. De har jo meningsmålere til denslags formål. Altså folk som skjønner seg på å tyde de riktige tegnene på riktig måte. Sånn at vi alle bare kan si aha javel og så nikker vi ettertenksomt før vi fortsetter videre på vår vei. Det gir mening, sier vi. Ikke fordi vi tror at de har rett, men fordi vi aksepterer at de skjønner seg på politiske spådommer. De gjør de riktige tingene. eller noe. Spør de rette menneskene. De kaller det “et representativt utvalg av den stemmeberettigede befolkningen” — og jeg føler meg ikke som en av dem, selv om jeg alltid stemmer på Arbeiderpartiet og det er vanskelig å bli særlig mye mer “mainstream” enn det. Som regel forklarer jeg dette med at de fremstår som det minst jævlige blant mange dårlige alternativer. De har i det minste en viss grad av disiplin innenfor stortingsgruppen sin og så videre. De har gjort mange tabber, men de kjører ikke bevisst frem evneveike troll til lederstillinger. De prøver. Jeg forlanger ikke mer enn det.

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system.

(Wikipedia)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Saken er at en gjennomsnittlig kapitalist må jobbe mye, hardt og lenge for å fortjene en så generøs hederstittel som “unyttig”. Saken er at de er skadedyr. Alt de gjør er destruktivt. Det inneholder ingen verdi overhodet. Selv om vi øyeblikkelig stanser all “kapitalvirksomhet” akkurat her og nå vil det være et etterslep på hundre år eller deromkring før vi får kontroll over all skade de har gjort. Og selv da vil det bare være en “nominell” form for akutt situasjonskontroll mens resten av jævelskapen sakte manifesterer seg som den må. Saken er at verdens tilstand er vesentlig mye verre enn folk tror — men jeg snakker ikke om krig, folkemord og denslags. Jeg snakker om insektenes død. Mer enn nitti prosent av alle arter er insekter, mens de ikke engang utgjør èn prosent av rødlista. Det finnes flere forskjellige arter av slekten marihøne enn hele antallet ulike pattedyr på jorda. Problemet er at insekter er ikke søte dyr, de er i beste fall “interessante”, men mange reagerer med nærmest hysterisk frykt overfor selv helt ufarlige småkryp innenfor denne artskategorien. Derfor får de ikke den samme beskyttelsen som pandaer og denslags, som er PR-messig mye mer presentable agenter for bevaringssaken.

Nylig så jeg en tyskprodusert dokumentar om kjemisk industri og “stoffer på avveie”. En representant for et av de store selskapene hevdet at “verden vil kollapse” uten dem. Folk vil jo ha bekvemmelighetene sine. Jeg tror ikke at de fatter problemet. Verden vil helt garantert sikkert kollapse med dem, mens det er usikkert hva som vil skje uten. Det er overhodet ingen tvil om saken: Vi må slutte med plast og stoffer som ikke brytes ned i miljøet. Jo før jo heller, men det er kanskje allerede alt for sent. Kanskje har disse idiotene allerede drept oss alle, vi har bare ikke innsett det ennå. Hvor mange penger skal du ha for å tømme et shotglass med blåsyre, liksom. Fortjenesten står ikke i noe rimelig forhold til det som ikke engang er risiko, det er helt sikkert at dette er skadeverk i stor skala. Her er noe å tenke på: Min barndom foregikk på 60-tallet. Jeg kan huske hvordan enhver noe lengre biltur involverte et helt usannsynlig antall insekter på frontruta — men nå? Det kommer en og annen slenger som splætter så man nesten skvetter, men for det meste ingenting. Det er ihvertfall ikke nødvendig å vaske frontruta hver gang man stanser, langt mindre at man må stanse bare på grunn av dette. Hva betyr det at insektene forsvinner? Det korte svaret er at det vet vi ikke, men neppe noe bra. Det er ikke urealistisk å si at insekter utgjør “skjelettet” til alle næringskjeder på jorda. Dessuten er de fleste planter avhengig av insektsassistert bestøving for å kunne formere seg. Ikke minst de vi har tenkt å leve av.

Av årsaker befant jeg meg i USA den 15. september 2008, da storbanken Lehmann Brothers annonserte sin insolvens — og dermed sparket igang den dominoeffekten som senere ble kalt “den store finanskrisen”. Samtidig pågikk Obamas presidentkampanje. Det var “interessante tider” men alle vet jo i etterkant at de største synderne slapp unna. Som vanlig tok de bare noen få av de små og kalte det jobb ferdig gjort. Selve problemet var det jo aldri aktuelt å ta tak i. Derfor har alt fått utvikle seg til å bli “ti ganger verre” nå enn det var den gangen. Dette med private kapitaleiere er bare ideologisk vås. Det er ikke sant at de “vet best”. Sannheten er snarere at de vet faen ingenting. De er idioter. Alt som står i hodet på dem er “lønnsomhet” for enhver pris. Du vet. Større formue. Flere biler, båter, fly og gud-vet-hva. Større hus, dessuten enda større hytte. Og ferieleilighet i Dubai eller Marbella, der de interessante menneskene vanker. Det ene med det andre, alle vet hva rike mennesker vil. Spørsmålet er hva alle andre vil, eller rettere sagt ikke vil. Vi vil ikke kverke planeten bare for at Røkke skal få enda større pengebinge, for å si det slik. Så langt så vel. Men hva med oss selv? Er vi for eksempel villige til å betale mer for maten? Det virker ikke som noe bra politisk salgsargument. Politikere som lover dyrere mat vil neppe vinne frem i konkurransen om stemmesedler. På radioen sa de nettopp at det observeres rekordsalg av restbilletter til syden, nå som været er så deprimerende her hjemme. Det er omtrent hvor langt man kan forvente at det såkalte folket tenker om noe som helst: Vi har penger. Nå vil vi ha gleder. Hva koster opplevelsen dere tilbyr?

For å finne en høvelig definisjon av begrepet “kapitalisme” gikk jeg til Wikipedia denne gangen. Jeg vil jo ikke ha det definert av økonomer, men av filosofer. Økonomer vil kalle det et økonomisk system mens filosofer vil kalle det en økonomisk mentalitet. Dette betyr at filosofene tilbyr den største grad av frihet. En “mentalitet” har man jo bedre forutsetninger for å styre enn et “system”. Eller hva? Poenget er at det er et valg. Vi kan diskutere mentalitet og hvor tankene kommer fra, men vi kan ikke diskutere prinsippet om at folk velger sin egen livsstil basert i de gradene av frihet som man føler at man har. Jeg ser egentlig bare to muligheter. Enten er “kapitalisme” en degenerativ mental sykdom eller så er det idioti. Jeg mener, hvor fanden kommer sånne fantasier fra? Hva eksakt er det som tilsier at privatpersoner skal ta beslutninger på vegne av tusenvis, kanskje flere millioner andre? Det gir ingen mening. Vi – altså menneskeheten, Norges befolkning, eller hva du vil – kommer uansett til å havne i den situasjon at minst halvparten av oss må “holde på med noe slags jordbruk” innenfor en horisont av to-tre generasjoner fra nå. Hvis ikke blir det ingen mat å få. Du kan imidlertid få hvor mange aksjer og dollarsedler du vil. Men mat får du ikke. Så hva tenker du om dette? Verdier er relativt, bortsett fra det vi kaller “primærbehovene”. Folk som ikke har fått mat på en stund danner helt andre prioriteter i livet sitt. Andre definisjoner av begrepet kapitalisme er selvsagt avhengig av hva slags fordeler man selv suger ut av opplegget. For eksempel sier en gruppe som kaller seg “liberalistene” at det er “et sosialt system hvor individer inngår frivillige kontrakter, handler og samarbeider med hverandre i et samfunn som ikke er statlig regulert” — eller sagt på en annen måte: De rosemaler den svette kjønnssykdommen sin og kaller det en iskrem. God appetitt og slit det med helsa.

Det finnes en serie kalt The Criterion Collection som kort fortalt er et eklektisk utvalg av filmklassikere. Opplegget er ellers det samme som når for eksempel et forlag bestemmer seg for å gi ut “en verdenslitteratur i hundre bind” eller noe sånt. Leserne vil langt på vei være enige i mesteparten av det de finner i serien, men de vil også typisk både savne noen ting og synes at andre ting ikke fortjener denne typen “ære”. Sånt er normalt. Smak egner seg dårlig som diskusjonstema. Enten liker man ting eller så liker man dem ikke, liksom. Hva mer er det å si? Vi snakker jo tross alt bare om underholdningsprodukter. Bare psykiatriske pasienter – eller folk som har tenkt å bli det – bygger opp sine liv rundt fritidsaktiviteter og fjas. Normale folk klarer å finne i det minste noe de synes er viktig i livet, selv om valgene deres ikke blir forstått av alle andre, og så siden fokusere på dette “livsprosjektet” som personlig hovedprioritet. Det kan være hva som helst, men vanlige ting er sånt som jobben, familien eller “saken”. Du vet. Ting som har høyere prioritet enn “kunstopplevelser” og annet fritidstøys.

Hvordan måler man “størrelsen” til en film? Si for eksempel en anerkjent klassiker som Gudfaren eller noe? Nesten alle beskriver den som en stor film. Den “ruver i filmhistorien” og andre slike uttrykk er fullstendig normalt blant filmkritikere. Jeg tror den mest fornuftige standarden å jobbe med er hva slags stilling filmen har blant andre regissører og “filmarbeidere” forøvrig. De vet jo hva ting handler om på en helt annen måte enn “publikum” i generell forstand, som ikke blir avkrevd noen ytterigere forklaring når de sier at de liker en film — eller hvis de gjør det, så forlanges normalt ikke noen “teknisk” forklaring for hvorfor, det er nok å si at “den falt i smak” og ellers trekke på skuldrene. Vanlige folk nerder jo normalt ikke ut i forhold til kameravinkler, lyssetting og denslags, selv om underbevisstheten deres naturligvis oppfatter alt. Siden jeg er såpass gammel kan jeg huske en tid da mange var dypt imponerte over “effekter” og denslags. Du vet. Fimtriks. Alt dette ble jo gjort på en helt annen måte før de digitale effektene innenfor “computergrafikk” sprengte alle rammer for hva som er fysisk mulig. (Min personlige favoritt blant alle slike “håndlagde” effekter er den beryktede helikopterscenen fra Un flic (“en snut”) av Jean-Pierre Melville, 1972. Mange sier at den ødelegger hele filmen for dem, men selv er jeg dypt imponert over hvor frekk Melville var her.)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det virker rimelig å anta at når kunstig intelligens kan skape troverdig computergrafikk har “effektmakeriet” egentlig nådd sin veis ende. Nå vil alt falle tilbake på det ting begynte med i utgangspunktet: Skuespillerarbeid — eller rettere sagt, et bra manus. Hvis manuset er bare ræva er det jo lite selv den mest talentfulle karakterskuespiller kan gjøre med saken. Men altså, gitt at manuset i det minste er “helt ålreit”; jobben handler om å presentere historien på en måte som fenger. Her møter vi den samme veggen som alle opplever når de forsøker å fortelle om noe som har skjedd i livet deres. Det er vanskelig å få ting frem på en måte som yter historien rettferdighet. Man beskriver jo en “opplevelse” som er noe annet enn “tingenes objektive fakta”. Alle strever med dette. Hvordan illustrerer man en følelse? Det virker som om den korteste veien går gjennom å “etablere en stemning” med de midlene man har for hånden, innenfor det formatet tillater. For eksempel har man flere “grader av frihet” når man forteller en historie i en roman enn når man forteller den i en spillefilm. Av denne grunn vil folk typisk tenke at “boka var bedre”, mest fordi filmregissøren ikke riktig traff med bildene sine. Det var ikke sånn man hadde sett det for seg. Man fikk ikke den samme “følelsen” av filmen som man fikk da man først leste boka. Mye er kuttet ut — og av det som er tilbake har de forandret på selve fortellingens skjelett til en sånn grad at det er vanskelig å oppfatte det som “den samme skapningen”.

Det er litt ulike oppfatninger rundt hvorvidt kunstnere har en “ekte jobb” eller ikke. Hvis de faktisk lever av det virker det som en meningsløs diskusjon, med mindre man mener noe annet enn suksess med salg, penger og sånt. En tungt etablert kunstner kan jo tjene mange millioner hvert år fordi det de produserer er så etterspurt blant samlere, eller fordi de får mange utsmykningsoppdrag for det offentlige, eller noe. Det mest vanlige blant de som holder på med kunst, uansett hvor alvorlig de mener det, er likevel at de er nødt til å tjene penger på andre måter, fordi det finnes ikke egentlig noe “kunstmarked” i den forstand. Det er en uregulert bransje. Riktignok finnes det slikt som Forfatterforeningen og lignende tiltak som i praksis tjener som en mellomting av fagforening og selskapsklubb, men selve jobben er ikke definert og kvantifisert innenfor noe hovedavtaleverk. Derfor kalles kunst et fritt yrke. Man definerer selv hva det betyr. I praksis fungerer det slik at hvis man får til å selge det man lager så kan man – gitt at man ellers produserer tilstrekkelige mengder – leve av det. Hvis ikke, ikke. Imidlertid har jeg gjennom hele livet merket meg en viss grad av hat mot kunstnere uten at dette synes å ha noe saklig grunnlag. Det er jo vanligvis enkelt nok å ikke utsette seg for kunstuttrykk som man ikke liker, og hvordan kunstneren fikser hverdagen sin er deres eget problem. Så hva gjenstår? Hva eksakt er det som andre “har noe med” så lenge kunstneren ikke kommer på døra deres for å tigge? “Skaff deg en skikkelig jobb” er ikke noe bra argument hvis man ikke kan redegjøre for hva konseptet “en skikkelig jobb” består i. Har du en skikkelig jobb? Vi pleier å bruke ordet dydsmonster om sånne som går rundt og dømmer andre på et moralistisk grunnlag. Uansett, her er svaret: Det finnes tre typer jobb som er skikkelige. Disse er henholdsvis landbruk, helseforetak og håndverk. Resten er bare tøys og unyttig fjas. Luksusvarer. Dette er ikke i seg selv noe problem. Jeg forlanger ikke at folk skal være seriøse. Det ville vært vilt urealistisk. Imidlertid forventer jeg at de skal kunne forsvare sine egne posisjoner med bedre argumenter enn bare grynting. Hva er en skikkelig jobb? Hvilke kriterier gjelder?

Nyttetanken er død. Nesten alt mennesker gjør er både stygt, skadelig og fette idiotisk. Konsekvensene av det store sivilisasjonsprosjektet ser ut til å være at vi tar kverken på det fundamentale livsgrunnlaget både for oss selv og alle andre arter. “Det grønne skiftet” hjelper ikke heller. I en vanlig bensinbil finner vi omtrent en kilo med PFAS (slå det opp), mens i en elektrisk bil er mengden tidoblet, pluss at all den fine nye batteriteknologien krever svært aggressiv og landskapsødeleggende gruvedrift i råvareenden av ting. Du kan godt si at det eneste skiftet som er tilgjengelig for mennesker er enten å gå fra vanlig giftig til hypergiftig, eller å sette på bremsene og si at nok er nok. Det er bevist hinsides enhver rimelig tvil at vi ikke vet hva vi driver med. Det finnes ingen “vei fremover” med teknologi, industri og urban utbygging som ikke leder rett i døden. Ved dette tidspunkt er omtrent seksti prosent av alle levende dyr eid av mennesker, det vil si de er husdyr av ymse slag, mens de neste trettiseks prosentene består av menneskeheten selv. Hvilket betyr at bare fire prosent av alle dyr er ville og selveiende skapninger som lever utenfor menneskesonen, eller langs randen av den. Det er i realiteten ikke særlig mye “vill natur” igjen i vår verden. Nesten alt har blitt “utviklet” på noe slags vis — og selv villmarka preges tildels av turisme. Jeg innbiller meg at man må til Sibir, Alaska eller noe, kanskje Sahara, for å finne landskap hvor man kan vandre i dagesvis uten å se noe som helst slags spor etter mennesker. De som vet hva de skal se etter har jo ingen illusjoner om hvor “oppbrukt” hele verden har blitt ved dette tidspunkt. Det finnes ikke særlig mye mer igjen som ikke noen allerede har pisset ned og ødelagt med sine fantasier om å tjene penger.

På bildet ovenfor ser vi Edward Louis Bernays (1891-1995). også kjent som propagandaens far. Litt interessant i så måte er at Sigmund Freud var hans onkel på to forskjellige måter. For det første var søsteren til Edwards far gift med Sigmund. For det andre var Edwards far gift med Sigmunds søster. Familiene hadde utvekslet søstre, kan du si. Mange har prøvd å gjøre et stort nummer ut av den “psykoanalytiske” bakgrunnen til Bernays, men han tok faktisk en universitetsgrad som agronom (Cornell, 1912), som virker vesentlig mer skjebnesvangert i forhold til hans idèer om befolkningen i en nasjon som “husdyr” som må “gjetes” – ved hjelp av omhyggelig strømlinjeformet informasjon – av en ikke nærmere definert elite av de mentalt overlegne. (I prinsippet bare det samme som Platon argumenterte for i boka “Republikken”.) Bernays utga boka Crystallizing Public Opinion i 1923 og Propaganda i 1928. Begge var visstnok minst like populære som noe Hamsun skrev hos den kjente lesehesten Joseph Goebbels, propagandasjef under naziperioden av Tysklands historie.

Folk forteller meg noen ganger at jeg er naiv fordi jeg bare ler av konspirasjonsfantasiene deres. Jeg tviler ikke et sekund på at for eksempel CIA noen ganger skulle ønske de var så flinke og mektige som folk tror – det er sånn sett i deres taktiske interesse at folk har overdrevne forestillinger om oversikten og kapasiteten deres – men resultatlisten deres tyder på at de er bare mennesker og vel så det. Det smarteste er sannsynligvis å tro at de militærstrategiske prinsippene som har eksistert siden hvor lenge som helst eksisterer på den samme måte den dag i dag, selv om våpenteknologien og kommunikasjonskanalene – ikke minst “informasjonshastighet” – selvsagt er helt forskjellige. Dette korrelerer med vår biologiske tilstand, som i det store og hele er identisk med hvordan den har vært de siste to millioner år. Eller sagt på en annen måte; vi er de samme idiotene som vi alltid har vært, bare at nå har vi atomvåpen og smarttelefon.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Albert Camus avslutter sin avhandling om Sisyfosmyten – slå det opp – med å si at vi må anta Sisyfos trives i sin stilling. Jobben hans er fullstendig fette håpløs, men han gjør den likevel. Livet er jo fullt av slit og bryderi. Ting kollapser like snart som man rekker å skru dem sammen. Men hva skal man liksom gjøre? Gi opp? Trukke det gitt. Vi bare kjører på. Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige: Det er ikke det vi kaller samfunnet som er problemet. Det er naturlig for vår art å danne sosiale strukturer. Sivilisasjonen er imidlertid et konsept som man bør forholde seg til som om det var radioaktivt og dødelig farlig, som det jo også er når det spinner ut av kontroll. Da mener jeg helt konkret den “ordningen” – eller sosiale kontrakten – som vi oppretter og vedlikeholder “av hensyn til fellesskapets beste”. Eller systemet om du vil. Det eksisterer ikke for sin egen skyld, men for å ivareta våre felles interesser av liv, helse, fred, velferd, og så videre. Staten er ment å være et redskap i folkets tjeneste under en demokratisk styringsform — ikke et våpen som èn gruppe kan bruke til å kontrollere en annen. Men selvsagt er det mange som fantaserer om sånt. Både de som “føler seg kontrollert” og de som ønsker å kontrollere andre. Hvem som er nyttige for hvem – og på hvilken måte – får siden bli et komisk studium. De fleste menneskelige individer er jo ukontrollerbare. Det beste man klarer å få til er å lure dem, til en viss grad og for en viss tid, men sånt kommer vanligvis frem før eller siden — og da blir de sinte. Hensikten med propaganda bør derfor først og fremst handle om kortsiktige formål. “Valget til høsten” og den typen tidshorisont. Hvis man ønsker å svindle noen – det spiller ingen rolle hvor mange det er – skal man bare lete opp noe de ønsker seg veldig sterkt, og la det virke som om man har makt til å “levere varene”, men litt etter litt, mer som en forfører enn som en fører. Gi dem aldri “nok”. Bare nok til at de alltid vil ha mer. Imidlertid handler ikke dette om å gi noen noe som helst, men om å bruke andre mennesker for sine egne formål.

Leksikondefinisjonen av naiv er godtroende, troskyldig, barnslig og noen flere slike ord. Beskriver det meg særlig godt? Jeg har ærlig talt ikke den fjerneste idè om hvordan andre oppfatter meg. Jeg spør dem jo aldri. Det er ikke interessant. Imidlertid er det kanskje et element i bildet at jeg pleier å oppfordre folk til å følge den såkalte Kardemommeloven. Altså at man skal være grei og snill. Dette lyder sikkert naivt, men samtidig er det jo også et personlig valg hvordan man skal oppføre seg. De som frivillig beveger seg over til den mer generøse siden vil vanligvis oppleve at dette “hjelper” i forhold til deres opplevelse av det sosiale. Det er mye nerver der ute. Folk er “på vakt” overfor ymse ting de – med rette eller urette – tolker som trusler mot sin egen likevektstilstand. Særlig dette med at noen skal ta noe fra dem, sånn at de blir skuffet, føler seg snytt og så videre. Folk venter seg ikke typisk noe bra fra fremmede, men de slapper av etterhvert, når de oppdager at det var ikke noe farlig likevel. Vi bør aldri glemme at de aller fleste mennesker er “normalt hederlige” men også normalt svake. Ikke utsett dem for fristelser, så går ting som regel bra. Folk går som regel ikke til noen slags aksjon som helst før de tror at de har mer å tjene enn å tape på det de planlegger. Du vet. Ikke la penger ligge synlig fremme og den typen ting. Sånt betyr invariabelt “dårlig karma”. Verdisaker som folk bare kan raske med seg og løpe har jo en tendens til å forsvinne. Det handler ikke så mye om at “de andre er uærlige” som at du presenterte dem for et moralsk dilemma som slo ut på den svake siden. Hva tror du typisk kommer til å skje hvis en blakk person får den tanken at de bare kan ta et par tusenlapper uten at noen vil merke det? Eller rettere sagt, de vil jo oppdage at pengene har blitt borte men de vet ikke hvem som tok dem. Etter min mening er det typisk naivt å tro at den moralske fiberstyrken hos folk vil stå seg mot fristelser som forekommer dem som “nokså konsekvensfrie”. Det er selvsagt bra hvis den gjør det, men det er naivt å regne med at den skal gjøre det. Å konsekvent være grei mot andre av “politiske årsaker” er vel ellers bedre beskrevet med ordet sleip enn naiv. Saken er at folk liker å bli bra behandlet, eller i det minste ikke noe verre enn alle andre. De liker det selv om du forteller dem at det er ikke noe personlig, du er sånn mot alle. Enten de fortjener dette eller ikke. Kall det gjerne service om du vil, poenget er jo det samme. Det vil si å så tidlig som mulig etablere seg på godsiden hos folk. Over tid vil en slik vane virke til å bevege marginene til din fordel. Motsatt kan man tenke seg at en politikk som handler om å være hard og kjip mot alle, knipe i pengesaker, tyne alle avtaler og det ene med det andre, over tid vil bygge opp en type motvilje som gjør at ingen vil skynde seg med å komme til din assistanse hvis du en vakker dag befinner deg til knes i mannskit. Det er mer sannsynlig at de vil ta et skritt tilbake og nyte synet av en kødd som plages med noe. Hva mer behøver du å vite om propaganda?

Bruk av heroin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Heroinavhengighet vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med jevnlig inntak av heroin i form av flere injeksjoner per dag. Avbrudd i herointilførselen i et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinensplager (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst). Andre, mer sporadiske bruksmønstre foreligger også. Dødeligheten blant aktive injiserende heroinavhengige er høy og av størrelsesorden to til fem prosent per år. Prostitusjon og kriminalitet knyttet til finansiering av heroinkjøp er vanlig hos heroinavhengige.

(Store norske leksikon)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Egentlig heter det diamorfin og det fremstilles ved å acetylisere morfinbase. Produktet ble først utviklet av legemiddelfirmaet Bayer og hensikten var opprinnelig å kurere morfinavhengighet. Det hjalp ikke. Det bare erstattet ett stoff med et annet. Imidlertid er det ikke sant at heroinavhenginhet er vesentlig annerledes enn morfinavhengighet. Begge deler handler om kroppens naturlige latskap. Den gidder ikke å selv produsere stoffer den får gratis utenfra — men det tar noen dager å gjenopprette denne balansen hvis man ikke får tilført flere opioider utenfra og denne prosessen vil – noe individuelt – oppleves som svært ubehagelig. Heroin har en litt interessant toksikologisk profil. Inntatt i moderate doser og under hygieniske forhold har stoffet ingen “giftvirkning” på kroppen. Det går rett igjennom. Man kan i teorien være en praktiserende heroinist hele livet og ingen vil merke noen forskjell hvis man ellers har styring på opplegget sitt.

Problemet ligger vel helst i årsaken til at folk begynner med “stoff” i utgangspunktet. Mye er sikkert likt i bildet siden “min tid” i det man kaller sårbar alder – grovt sett årene mellom femten og tyve, som i mitt tilfelle betyr 1978-1983 – men noe som er distinkt forskjellig er hvor mye og hvor billig kokain som sirkulerer rundt der ute. Var det også Bayer? Kokain ble ihvertfall syntetisert og introdusert som legemiddel omtrent samtidig med heroin. Jeg mener å huske at det var tyskerne, men det var visst noe med en japaner også. Det er ikke viktig for poenget, som til å begynne med er at tyske soldater under den første verdenskrig gikk på kokain, mens under den andre gikk de på metamfetamin. De hadde også mer aggressiv smertebehandling. Heroin opplevde høydepunktet av sin karrière på 1940-tallet, mens kokain ikke vendte tilbake til populariteten det hadde på 1920-tallet før tyske og italienske flyktninger fikk igang ny produksjon i Bolivia på 1950-tallet. De spesielt interesserte bør søke på navnet Stefano della Chiaie og lytte til hans historie. Klaus Barbie – “slakteren fra Lyon” – var innblandet i affæren. Og etterhvert også den såkalte Colonia Dignidad i Chile. Opplegget handlet selvsagt om å finansiere “saken”. Som forretningsidè ligner det å etablere plantasjer i andesregionen i Sør-Amerika – med formål å fremstille nytelsesprodukter for det europèiske markedet – foruroligende mye på noen slags hyperperversjon av det vi kaller “kolonialisme”. Vi fikk jo tobakk og sukker på den samme måten.

Motsatt hva som er tilfelle med “moderat bruk av heroin” – som er relativt ufarlig for kroppen – så har kokain (og amfetaminprodukter) ganske dramatisk degenerativ effekt på organismen — og det kan skje raskt. Man trenger neppe så mye som et år på å etablere synlige forandringer i såvel utseende som typisk atferdsmønster med litt overdreven bruk av “pepper”. Særlig når man koker kokain sammen med bikarbonat – eller bruker en annen metode – og således omdanner det til “crack”, som typisk røykes i en glasspipe. Da er ikke veien lang til forfallet, som man forsåvidt kan si satte inn da man gikk til et så desperat skritt som å lage crack og røyke det, til tross for alt vi vet om hvor destruktivt det er. Hva er det som skjer med folk? Crack dukket så vidt jeg kan huske først opp i USA  omtrent samtidig med Miami Vice og AIDS. Det tok ikke lang tid før stoffet var etablert både som det farligste og det mest populære. Men det er jo for fanden førti år siden nå. Hvorfor snakker folk om crack i Norge i 2024? Hvis dette fester seg i narkomarkedet bør det ikke ta særlig lang tid før vi begynner å oppleve mye “freakish” kriminalitet i kjølvannet av de som danner crackavhengighet. Det ble sagt om typiske gateheroinister i Oslo på 80-tallet at “de skyr ingenting” men jeg tror man kanskje overdrev litt. De fleste av dem så ut som ganske engstelige typer for mine øyne, bortsett fra akkurat mens de var rusa, men da var de jo også fullstendig funksjonsudyktige. Bare snøvel og svikt i kneleddet. Men crack er noe helt annet. Det gamle uttrykket å være “blåst i hodet” passer neppe særlig mye bedre på noe annet enn det som skjer med crackbrukere. Da kjempebeslagene av kokain i banankasser skjedde spekulerte jeg litt rundt dette. Hva betyr det? Hvor mye har passert gjennom uten å bli oppdaget? (Vi må anta at de som brukte “bananruta” har lagt om logistikken sin nå.) Jeg ville trodd mer på hypotesen om at kokainen bare var i transitt og at den var egentlig ment for markedet i Tyskland, hvis det ikke var for at samtidig med de to tonnene i Norge så ble det beslaglagt femti tonn i Tyskland (eller var det i Nederland eller Belgia? Det betyr uansett det samme, fordi det er der de store havnene ligger).

Om varene kommer fra Bolivia, Peru, Ecuador eller Colombia er forsåvidt “hipp som happ” fra en norsk synsvinkel. Produktet er uansett det samme. Problemene på norsk jord endrer ikke karakter uansett opprinnelsesland. Imidlertid finner jeg det litt halvinteressant at det var så relativt mange “fengselsopprør” i Ecuador under den samme perioden som de kom mer i fokus som kokainleverandør. De antar at bandene som styrer kokainhandelen styres fra fengslene. Følgelig virker det som om det har foregått noen slags fiendtlig maktovertagelse i den kriminelle underverdenen på stedet. Jeg vet selvsagt ingenting om hvem som “vant” og hva de fikk i premie, men det er uansett “aktivitet” som er relevant i helhetsbildet. Det som ihvertfall er fullstendig idiotsikkert er at kokainindustrien er en konsekvens av etterspørsel. Folk vil ha dop. De har masse penger og nå vil de feste. Sånn er dynamikken i det hele, ihvertfall så langt “vanlig” kokain angår. De tar det av den samme grunn som de drikker. Det er en del av ritualet. Det handler om å “komme i form” og nyte en kveld på byen eller noe. Du vet. Legge inn et ekstra gir og alt det der. Crack har imidlertid en helt annen ånd over seg. Crack er temmelig desperate greier. En “innadvendt” rus om du vil, mer som heroin — som jo ser ganske stygt ut utenfra, men den berusede selv synes de har det helt topp. Bedre blir det ikke – fra deres synsvinkel – hvilket i seg selv naturligvis er tragisk, men ikke desto mindre sant. Den beste belønning en heroinist kan få er mer heroin. Om crack fungerer på samme måte vet jeg strengt tatt ikke, men jeg tror ikke det. Crack minner mer om andre beryktede substanser, som PCP (“englestøv”) eller såkalt krokodil (som tar deg til bunnen i rekordfart). Hvis man av noen årsak ønsket å lage en zombie – en viljeløs person som er strippet for alt annet enn ønsket om å adlyde sin herre og mester – ville man komme langt med sånne substanser.

Etter min mening inntreffer den desperate tilstanden tidligere i den kronologiske årsakskjeden enn misbruket av stoffer som fjerner de delene av bevisstheten man ikke orker å forholde seg til. Sånn sett er det noenlunde samme idè som nervepiller, eller det å “drikke sine sorger bort”. Det virker en liten stund, men snart er denne løsningen et enda større problem enn det man forsøkte å kurere i utgangspunktet. Det betyr ikke at det gamle problemet forsvinner, bare at det nye problemet tar over som det mest akutte i livet. Blant annet av denne årsak er det vanskelig å kurere misbruk bare gjennom å kurere misbruk, hvis du skjønner hva jeg mener. De klarte jo ikke å konfrontere selve problemet forrige gang, så hvorfor skulle de lykkes noe bedre etter å ha vært igjennom en svekkende syklus av ustabil livsførsel? Noen få lykkes med å ta seg sammen helt på egen hånd, men dette er ikke det typiske mønsteret. De fleste behøver mye hjelp og oppfølging gjennom lang tid, i den grad de overhodet ønsker å bli rusfrie, såkalt gode samfunnsborgere. Hva om det er selve samfunnet som fremkaller trangen til å ruse seg? Hva om de ser det samme som meg, de bare har ikke mine stålnerver? Angsten tar dem. Jeg forstår dette. Men det hjelper ikke å ta dop, det bare gjør alt mye verre. Du vet. “Pisse i buksa for å føle seg varm på en kald dag” og den typen ordtak. Lindringen er kortvarig. Om selve problemet er det ellers å si at rusmisbrukerne har generelt sett rett: Vi har laget en forferdelig verden – selv om dette aldri har vært nødvendig, eller ønskelig – hvor det som ligner uoverkommelige problemer står i kø. Alt er konsekvensene av “menneskelig virksomhet” uten noe annet – og bedre – formål enn å “tjene penger”. Menneskelig kannibalisme er ikke fysisk, men “åndelig”. Vi spiser hverandres livsenergi gjennom “transaksjonsatferd” innenfor rammebetingelsene av et spill om penger. Ikke engang under gudekongenes epoke i bronsealderen hadde man så perverse forskjeller mellom de få og de mange som vi har i den moderne verden. Hvorfor er det slik?