Altså, det bor jo en slags etterforsker i meg. Ihvertfall til en sånn grad at det var en reflekshandling å gå på biblioteket for å lese meg opp på ting jeg var nysgjerrig på — på den tiden da biblioteket var det nærmeste man kom en søkemotor på nettet, selv om alt var veldig manuelt og knirkete. Det hele involverte mye mer arbeid, men det fungerte i prinsippet på den samme måten. Er det noe du behøver å vite? Se hva de har om saken på biblioteket. Alle gjorde dette. Sikkert til og med politiet noen ganger, men ihvertfall det vi kaller gravejournalister som var ute etter å finne bunnen i ting. Studenter og forskere behøver vi ikke engang å nevne. De bodde jo praktisk talt på biblioteket i gamle dager.
På bildet ovenfor ser vi bandet New York Dolls i året 1973. De var en sterk representant for den amerikanske enden av kulturfenomenet “glitter rock” — hvor vi også finner David Bowie ved denne tiden, T.Rex, Sweet og mange flere. Greia var at de skulle dolle seg til og se “androgyne” ut på scenen. Kjønnsløs, men likevel sexy, for å si det slik. Litt “trans” kan vi kanskje også si, fordi dette vil irritere de store men enkelte små vil det more (for å sitere Welhaven). Samtidig skulle de spille nokså hard og gitarbasert rock. Ordentlig rettfrem råkkenråll, ikke noe kosmisk dansemusikk, selv om noen av dem var mer svevende enn de andre. Sangeren til New York Dolls het David Johansen — og han var en av de få som det virket naturlig å sammenligne med Mick Jagger som “scenetype”. Veldig frempå og karismatisk.
Saken er at jeg oppdaget – det var forsåvidt vanskelig å unngå – et helt annet band i året 1977, som gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg fordi de var så mye verre enn alle andre, men ellers låt det ganske likt. Gitarbasert hard rock av en type som hadde vært Made in Britain siden på 60-tallet. Riktignok var de ganske drøye med hvordan de geberdet seg under intervjuer og denslags, men hvor mange drita skandalemakere har det vært i rocken siden den var nyfødt? Det er en del av greia. Punk rock var bare et salgstriks. En gimmik. Noe pressen fant opp for å forklare et “ungdomsopprør” som egentlig bare handlet om de vanlige greiene, iblandet noen definerende kulturuttrykk og stilelementer som verken er her eller der i forhold til de sosiale problemene i Storbritannia den gangen. Slik oppdaget jeg Malcolm McLaren. Han hadde ifølge legenden vært i New York og blitt imponert av New York Dolls, så han ville starte en britisk versjon av det samme opplegget, med seg selv som manager og produsent. Men hva skulle de hete?
Malcolm drev ved denne tiden – i kompaniskap med designeren Vivienne Westwood – en litt vågal butikk kalt Sex. Du vet. Briter. Men nok om det, han filosoferte videre at Sex Dolls sannsynligvis vil bli litt galt for det britiske rockepublikummet, så det ble etter å ha utprøvet noen andre ord endelig bestemt at bandet skulle hete Sex Pistols. Et designerprodukt for generasjoner som skal komme. De såkalte bondagebuksene som var chic blant de tidligste pønkerne – også i Norge – var for eksempel en kreasjon av Vivienne Westwood. Alt henger sammen med alt. Milliardæren Richard Branson var til og med innblandet. Han tjente jo de første pengene sine på etableringen av plateselskapet Virgin, og utga plata Never Mind The Bollocks, som også ble den eneste offisielle utgivelsen før bandet la opp. Sex Pistols ga seg etter eget ønske, selv om de kanskje kunne ha “slått gjennom” på grunnlag av det ganske solide debutalbumet. Det regnes jo den dag i dag som en udødelig klassiker. Særlig sangeren John “Johnny Rotten” Lydon var misfornøyd med opplegget. Han ønsket imidlertid å fortsette med musikk, så han startet prosjektet Public Image Limited (PIL) som er litt vanskelig å plassere sjangermessig, men folk sier vel formodentlig at det er “post-punk” uten at det er ironisk ment.
Her er slageren Trash fra debutalbumer til New York Dolls (1973):
I disse siste dager før det oppkommende amerikanske presidentvalget observerer man at diverse “offentlige debattanter” (public intellectuals) fordeler seg mellom de som snakker som fascister og de som snakker om fascister. Hva er viktig? Dette er selve inngangsspørsmålet til all menneskelig virksomhet. Svarene varierer, men alle henviser jo til hva som er “viktig” som den ultimate forklaringen på alle ting. Du vet. Økonomien er viktig. Helsa er viktig. Miljøet er viktig. Utdanning og allmenkunnskap er viktig. Det ene med det andre, lista er lang og tidsklemma er trang. Snart er det jul og da vil vi nok en gang se den typen presanger som folk kjøper på den døgnåpne bensinstasjonen underveis til et juleselskap de har visst om siden slutten av sommerferien. Dette er i grunnen menneskenaturen i et nøtteskall: Vi både mener og vil, men vi får ikke til. Plutselig er tiden ute og man må handle, men ikke nødvendigvis mens man står på sin beste fot. Derfor blir det som det blir. Vi utsetter typisk alt til det ikke lenger lar seg utsette.
Det er ellers ikke på noen måte krystallklart hvem som er fascistene i dette bildet. Trump er jo faen ikke organisert nok som person til å fortjene noe spesifikt navn for hva enn som surkler seg gjennom denne mentale avfallspølen, men han sier noen ganske bemerkelsesverdige ting. Hvis han blir valgt til president vil han “utvise mange millioner” og sette enda flere i fengsel fordi de er “indre fiender” av den amerikanske storhetstanken. Hvor mye mer fascistisk trenger man å få det før skoen passer? Herregud. På den andre siden har Joe Biden – av egen fri vilje – valgt å plassere seg selv på historiens søppelhaug gjennom sin ukritiske støtte – handling snakker, mens ord bare babler usammenhengende – til hva man enn skal kalle den jævelskapen Israel holder på med nå for tiden. Han kunne ha krevd full stans i de sanseløse massemyrderiene av sivilister, ellers blir det full stans av alle former for bistand, men det gjorde han altså ikke mens han burde ha gjort det, og gjør vel forsåvidt heller ikke ennå. Det er vanskelig å forstå en slik holdning. Ingen diskuterer om Israel har “rett til å forsvare seg”. Alle har slik rett. Det er noe annet vi snakker om. Proporsjonalitet. Realisme. Diplomati. Menneskerettigheter. Nødhjelp. Den typen ting. Hva vi observerer er imidlertid menneskeforakt. Det gjør liksom ikke noe om det stryker med mange titusener av sakesløse palestinere mens hele regionen legges i ruiner, fordi Hamas. De er så farlige og så ondskapsfulle. Herregud. De er bare en bande lurvete frilanskrigere som opererer på vegne av en stat som ikke engang eksisterer. Om palestinerne støtter Hamas og derfor ikke fortjener bedre? Da sier jeg bare god jul. Du befinner deg nærmere mentaliteten til nissen – den typen som bor i fjøset – enn mentaliteten til Jesus.
Nå er det selvsagt litt kontroversielt å snakke om jøder og Jesus i det samme avsnittet, fordi det gikk jo drøyt hundre år etter Jesu angivelige dødsdato til det var noen allmenn enighet om at jøder og kristne var to forskjellige ting. I starten ble de regnet som samme ulla, bare forskjellig sau. Mange tenker forsåvidt slik den dag i dag, men for såvel akademiske som praktiske formål er det lite hensiktsmessig å blande dem sammen. Vi gjenstår altså med politiske formål. Jeg har ellers aldri møtt noen kristne som synes at de er “det samme som jødene” og definitivt ingen jøder som tenker sånn. Men når det kommer til den politiske kontaktflaten foreligger det vel noen “felles interesser” som kan manipuleres hithen og dithen av kyniske operatører. Den kristne dødskulten – altså de som dyrker dommedag; når Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde – er tildels sykelig opptatt av Israel. De er en nødvendig brikke i spillet. Jeg vet ikke hvor bra det er å ha sånne venner, men det hjelper sikkert at de kristne vennene har stor politisk makt i USA. Hvor mye skal du ha for å la noen pisse på deg? Ville du gjort det for hundre millioner kroner? De fleste svarer ja. Okay, så hva med to hundre kroner? Vi har jo allerede etablert at du er en pissboy. Nå diskuterer vi bare prisen. Jeg er jo nokså sikker på at det går an å få tallet hundre millioner ganske kraftig ned før transaksjonen blir uakseptabel for deg, pissboy. Det er sånn den virkelige verden virker. Først mister man dyden. Deretter kaster man resten i desperasjon.
Om flyktninger er det å si at – enten de er vettskremte stakkarer på en overbevisende nok måte til å trigge morsinstinktet hos de velhavende nasjonene eller de er “bare kyniske lykkejegere” spiller i utgangspunktet ingen praktisk rolle, de er uansett “i bevegelse” uten noe klart landingspunkt – ingen flykter hjemmefra hvis de tror de har noe å tape på dette, eller kanskje rettere sagt noe det er verd å kjempe for, mer eller mindre bokstavelig talt, men som også befinner seg innenfor deres realistiske rekkevidde. Hvis alt uansett er bare drit og håpløshet har de jo ikke noe å tape på å legge ut på en lang, uviss og tildels veldig farlig vandring mot Soria Moria Slott langt i det fjerne. Venezolanere vil helst til USA eller Europa men de godtar også nabolandet Colombia, som på sin side ikke er udelt positiv til å ha tatt imot fem millioner flyktninger fra Venezuela, men hva skal de ellers gjøre? Og hva skulle Libanon gjøre da det ble krig i Syria? Hvis folk var kule og de økonomiske mulighetene gode så ville de fleste velge å bosette seg “hjemme” — hva enn dette ordet betyr for dem. Der mesteparten av slekta bor? Der man dannet de fleste av oppvekstminnene sine? Noe sånt. Det er ikke et presist begrep, men alle vet hvor “hjemme” er når de finner fred, føler seg velkommen, bygger drømmehuset, eller hva man skal si. Det er fortsatt ikke noe presist begrep. Det er en følelse. Det er fælt å miste denne følelsen, og verst for de gamle. Det er ikke greit å ikke vite hva dagen bringer når man er ung og sprek heller, men da har man i det minste en litt spretten energi i kroppen. De gamle har mistet dette. Alt sleper for dem. Lette ting har blitt tyngre, om ikke direkte umulige. Og prognosen fremover er ikke god. Hvor skal de tilbringe denne delen av livet? På flukt? Det virker urimelig.
Hva er det egentlig som foregår med disse som lyver noe aldeles hemningsløst hele dagen lang? De bryr seg åpenbart bare om effekten av det de sier – gjerne på kort sikt – ikke om det er sant eller usant. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Bare ignorere det? Det virker ikke forsvarlig. På den annen side virker det også litt håpløst å faktasjekke noen som allerede har liret av seg ti nye løgner mens man var opptatt med den første. Det er et dilemma. Ethvert “engasjement” fra din side fører bare til at du taper, men hvis du ikke setter ned foten, tar avstand, hva som helst, så gjelder jo “taushetens antatte samtykke”. Hvis du ikke er med fascistene – du tier i det minste – antar de at du er mot dem, og hvis du ikke – på en tydelig måte – er mot fascistene så antar alle andre at du er med dem. Sånn har det blitt. Hvis det ikke hadde så grav alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt ville det vært komisk at dette amerikanske presidentvalget ifølge hva de sier er “dødt løp” like før målstreken. Verden er allerede spennende nok som den er. På 80-tallet pleide vi å vitse om at det amerikanske valget alltid står mellom de kyniske og de naive. Det har lite med “partier” å gjøre. De kyniske vinner alltid, fordi de forvirrer de naive med noen slags dramatisk vifting med venstrehånda mens den høyre rapper lommeboka deres. Men denne gangen er det annerledes. Nå står det mellom instrumentell fornuft og usammenhengende galskap. Mellom “byråkrati as usual” og en fullstendig rasering av hele statsapparatet. Det mest logisk konsistente jeg har hørt fra noen Trump-supporter er at de håper han skal brenne hele mannskiten ned. Du vet. Ødelegge USA slik det er i dag. Det tror jeg også han ganske sikkert kommer til å gjøre hvis det er opp til ham selv, men jeg tror fascistene håper at Trump skal ta dem over målstreken og deretter krepere og bli borte for alltid. Fordi da kommer jo JD Vance inn i bildet, og han bor i lomma til teknomilliardærene. Da blir det gode tider for han som lederen for Norges Pensjonsfond Utland bare kaller “Elon”. Fistbump. Hva er det han heter? Nicolai Tangen? Han skjønner åpenbart ikke problemet. Norge tjente ti milliarder på Tesla-aksjer bare denne uken, sier han, som om dette er siste ord i saken. Pengene er jo for det første ikke tjent før aksjene er solgt, fortrinnsvis til en høyere pris enn hva de ble kjøpt for. Så langt er alt som har skjedd at Norge – gjennom sin fondsforvalter – har meldt seg på i en internasjonal psykose om Elon Musk og hans angivelige genialitet. Det gir en nokså distinkt spysmak i munnen. Pengefolk har ingen prinsipper. Er det alt vi er nå?
Vitenskap er systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning. For eksempel sier vi at noe er vitenskap hvis det følger visse kriterier for god forskning.
Gal vitenskapsmann er en egen sjanger innenfor fantasy og horror. Trenger du en skurk til historien din? Dette er en av mange mulige utveier for de som velger å ikke gjøre det religiøst, det vil si trekke inn “det overnaturlige” som forklaring på det som skjer. Når det kommer til begrepet ondskap stiller jeg meg uten å nøle sammen med de som har den enkleste definisjonen; at onde mennesker er sånne som gjør onde ting, men at “ondskap” i seg selv ikke er noen åndskraft som har noen form for aktiv tilstedeværelse i verden, Du vet. Noen slags kosmisk supersadist a la Satan som har til oppgave å bare fly rundt og være jævlig. Det er en dusteforklaring. En tegneserie. Ting er ikke så enkle i virkeligheten. Det onde bor i oss alle som en uforløst mulighet. Ett av mange aktuelle alternativ som eksisterer innenfor spekteret av frie valg. De fleste kjenner på det hver dag i form av bisarre tanker og assosiasjoner som dukker opp. Burde vi ikke bare nuke hele jævla MIdt-Østen èn gang for alle? Så rister man på hodet. Herregud. Sånt er desperate tanker. Overflaten er kanskje en eplekjekk flabbergast, men under ligger det en stor uro. Dette individet har vanskelig for å prosessere det de bevitner. Hvem tenker sånn? Og hvem sier sånt, selv om det dukker opp som en fjern tanke? Skjerp deg.
Filosofi er som alle vet et portemanteau – en ordsammensetning – av det opprinnelige greske konseptet Filos Sofia; en venn av Sofia. Selve virksomheten deres – atså det vi nå kaller filosofi – heter egentlig fronese, eventuelt fronesis, og er en systematisk prosess for å utvikle “bedre dømmekraft” i alle livets saker ved hjelp av fornuft og kritisk tenkning. Eller hvis man liker det mer dramatisk kan man kalle det en dypere “guddommelig” innsikt i tingenes natur. Og hvordan oppnår man så dette? Spørsmålet koker sannsynligvis ned til varians i individuell smak og temperament. Vi har uansett et utvalg forskjellige filosofiske tradisjoner som kjekler en del rundt “metode” men aldri egentlig om “formål”. For å si det så enkelt og med så få ord som mulig: Det handler om å skjerpe seg. På alle måter og hele tiden. Det stanser aldri. Hva trodde du? Vi er jo bare mennesker. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl. Selv om ting gikk bra i dag så er det en ny dag i morgen, hvor de samme gamle fiendene stempler seg inn på jobb så snart man våkner og starter dagen. Du vet. Alle de onde alternativene man alltid ser kretse rundt i utkanten av det moralske gangsynet. Hva er riktig handling? Å være en venn av Sofia betyr at man alltid må stille dette spørsmålet. For Sofia er jo visdommens gudinne i det hellenistiske systemet for verdensforklaring. Hun krever seriøsitet. Hun krever fronese. For å dra en sammenligning til noe som bør være eminent forståelig i en moderne kontekst: Det blir litt som “respekt for loven” blant de som jobber innenfor politi, rettsvesen og denslags. Loven er ikke et varemerke som de plikter å markedsføre fordi de er ansatt i dette firmaet, det er et “høyere prinsipp” som de har noe slags parareligiøst forhold til, men på et fornuftsgrunnlag (selv om spørsmålet sikkert har emosjonelle dimensjoner for mange). En jurist er således en “venn av loven” tilsvarende hvordan en filosof er en “venn av Sofia”. De krever mer av folk som jobber innenfor rettssystemet. En vanlig faen vil lettere få tilgivelse for alt sitt fusk og snusk, mens “svik blant venner” alltid er en mye alvorligere sak.
En av vitenskapens mest ikoniske skikkelser er Isaac Newton (1643-1727), men på den tiden han var virksom fantes det ingen “vitenskap” per se. Alt ble kalt naturfilosofi og Newton selv identidiserte seg som alkymist. For ham var fysikken og matematikken nettopp slike “guddommelige” innsikter i tingenes naturlige orden som det er meningen man skal oppnå gjennom fronesen. Han var ingen praktisk mann, men han var en jævel til å tenke. Forsåvidt ganske jævlig i sine sosiale forretninger også, etter hva jeg hører. Du vet. En drittsekk. Kjip og knugen i pengesaker, og overdrevent rasende hver gang han følte seg krenket av noen, som var ganske ofte. Saken er at det er veldig mye folk ikke nevner når de gjør Isaac Newton til posterboy for vitenskapen. Han var jo en ganske komplisert type. Vesentlig mye fælere i kjeften enn til og med meg. Folk i samtiden likte ikke Newton, men det går ikke an å diskutere med de faglige resultatene hans. Han visste hva han drev med. Sånn sett var ikke Newton noen gal vitenskapsmann; bare en brysk, brautende og dypt sosialt hensynsløs type. Noen ville sikkert kalt ham en psykopat, men dette er heller ikke korrekt. Han var ikke manipulerende og søkte ikke å “bruke andre mennesker” i opplegget sitt. (Sannsynligvis betraktet han dem stort sett som ubrukelige.) Det vi behøver å vite er at Newton var en åndsgigant – et geni – og han var fullstendig klar over dette selv. Han var klysete litt tilsvarende hvordan en overjordisk vakker kvinne kan være klysete på dette grunnlaget. Du vet. Veldig bevisst om sin egen særlige status i et hierarki over urettferdig fordelte personegenskaper — som alle ikke desto mindre beundrer og løper alle slags ærend for så snart divaen løfter en finger. Bare det å være i nærheten av “noe usedvanlig” er bra nok for de som selv vet at de ikke er sånn. De er bare vanlige, middelmådige og engstelige sjeler. Deres beste sjanse for å oppleve noe eventyrlig er at de henger seg på en eventyrer som er i bevegelse.
Det finnes en del kanaler på nettet for det jeg vil kalle vitenskapssladder. De er mange hundre prosent bedre enn det vi typisk finner i media når det er noe – kanalene er drevet av fagfolk, men de retter seg mot “folket” – men det er ikke på et sånt nivå at man behøver mange års utdannelse for å forstå hva fanden de prater om. Noen ganger klarer de ikke å styre entusiasmen sin, så de friker ut i noen slags gitarsolo rundt ymse matematiske begreper, men for det meste snakker de “hverdagsengelsk pluss”. Noe faglig sjargong må påregnes, for det ene drar jo det andre med seg på dette emneområdet. Hvor mye går det an å si om fysikk før man må henvise til kvantemekanikk og/eller relativitetsteorien? Vi har alle hatt det vi hadde på skolen. Atomer og kometer. Gravitasjon og elektrodynamikk. Hvis du har god nok grunnforståelse i fysikk til å karre deg gjennom en normal artikkel i magasinet Illustrert Vitenskap – i den grad de eksisterer lenger – så vil du også klare en typisk kanal for vitenskapssladder, gitt at du ellers behersker engelsk. Uansett, det finnes et poeng og vi kommer til det akkurat nå: En gal vitenskapsmann kan for eksempel være noen som tror at teknologien vil redde – eller engang hjelpe – menneskeheten i forhold til all vår metafysiske angst for døden og ting vi ikke forstår. Her trekker jeg to distinkte men likevel beslektene streker. En: Det går ikke an å overvinne døden. To: Det går ikke an å reise mellom stjernene. Dette er grunnpremisser, eller grenser om du vil. Vi kan fantasere om hva som kan og ikke kan befinne seg “hinsides” de fysiske begrensningene som kommer med den menneskelige tilstand, men vi kan ikke reise dit for å se på saken med våre egne øyne. Har du noen gang hatt en drøm hvor du kunne fly? Jeg hadde mange sånne spinnville opplegg før jeg lærte å styre mannskiten. Underbevisstheten er et ganske frika sted. Og drømming er en form for “alternativ sinnstilstand” som alle bør være rimelig godt kjent med. På en måte er man “seg selv” men på en annen måte er man noen helt annen. Det foregår ting. Det er til enhver tid bevegelse i underbevisstheten, men vi merker det ikke så lenge støysenderen vår er påskrudd, eller altså at vi er “våkne” som folk av en eller annen grunn kaller det. Det er – bokstavelig talt – som dag og natt. Stjernene forsvinner jo ikke selv om sola står oppe, det er bare at lyset deres blir overveldet og blendet av kraften fra den store kjernefysiske nedsmeltningen som foregår rett i nabolaget vårt. Sånn er det med den våkne bevisstheten også. Den er sola i livet. Men stjernene finnes fortsatt der ute.
Vitenskapens onde side dannes av gale vitenskapsmenn, som i hovedsak er sånne som ikke er venner med Sofia. De vet ikke hvor grensene går. De snakker om å leve i hundrevis av år, bygge kolonier på andre planeter og det ene med det andre, men hvis vi studerer saken vil vi raskt merke til at vi har ikke hatt noen bemerkelsesverdig suksess med å bygge “kolonier” på den planeten vi allerede bebor. Eller rettere sagt, det kommer an på hvor man legger fokus. Visst har vi mye fint og flott, men vi har også et sett med eksistensielle problemer som folk tildels nekter å forholde seg til. Vi tror det går an å beherske naturen. Herregud. Vis meg hvordan du legger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd – som strengt tatt bare er en poppende kvise hos en middels stor steinplanet i den store sammenhengen – så skal jeg snakke med deg om hvordan man temmer sola. Det beste vi evner å få til er litt tweaking her og der, som for eksempel å utnytte strømmen i en bekk til å drive et vannhjul som igjen driver en møllestein eller noe. Eller på et litt mer avansert – og mye mer forurensende – nivå, å fange solstråler i et cellepanel slik at vi kan drive kjøleskapet og fjernsynet, lade mobilen og den typen ting. Vi er flinke sånn. Vi lager mye fint. Vi kan mange kunster. Men hvor smarte er vi egentlig som skapninger når det store regnskapet skal gjøres opp? Jeg er ikke imponert. Vi har gode ressurser og et svært godt talentgrunnlag, men likevel klarer vi å føkke det opp. Gang etter gang. Nesten alt mennesker gjør er fette dumt, og mye av det er stygt også. Men er det ondt? Igjen er vi konfrontert med et definisjonsspørsmål. Behøver vi å snakke om filosofen Hannah Arendt? Hun var litt av en type i sin personlige stil, men lynskarp i analysene. Ingen diskuterer om det var ondt å starte opp et industrielt program for å utrydde jødene, men hva slags mennesker var nazistene? Et sånt opplegg krever jo et digert apparat for logistikk og administrasjon, foruten alle de praktiske vanskelighetene med å utføre oppgaven. Så hun reiste til Jerusalem for å bevitne rettssaken mot Adolf Eichmann i året 1961. Etterpå skrev hun bok. Der introduserte hun det helt nye begrepet ondskapens banalitet på grunn av Eichmanns byråkratisk pertentlige væremåte. Han var en sånn som bare følger ordre men også en sånn som er veldig flittig og nøyaktig. En perfekt statstjenestemann, men altså uten “moralsk egenvilje” i forhold til sine omgivelser. Tanken om at han kunne sette ned foten og si nei streifet ham aldri engang, selv når han syntes at ting ble for drøye. Det var jo ikke så mye oppgavens onde formål som uroet Eichmann som oppgavens uhyrlige vanskelighetsgrad. Alle visste at jødene måtte fordrives fra Europa på grunn av at de var et så fremmedkulturelt og forstyrrende element i samfunnet – dette prinsippet var hevet over enhver diskusjon i Tyskland på den tiden – men ingen andre ville ha dem heller så hva skulle de gjøre?
Før man kan designe noen realistisk løsning må man forstå problemet. Dette er instrumentell fornuft på sitt mest grunnleggende. En filosof vil imidlertid hevde at før man kan forstå problemet må man forstå selve forstanden. Hva er menneskets åndsegenskaper og hvordan virker de? Hva kan vi bruke dem til? Den typen spørsmål. Ikke alle synes at sånt er viktig, men de som gjør det synes til gjengjeld at eksistensielle grunnholdninger er livsviktige. Man må danne et realitetsbasert referansesystem for å kunne kalle seg et forstandig menneske. Fleinsopp er ikke veien dit, for å sammenfatte alle typer “alternativ tekning” i et enkelt biologisk prinsipp, bare fronese kan bringe deg til sans og samling. Du vet. Kritisk tenkning av den typen som aldri falt inn Adolf Eichmann. Hva er det som skjer? Hva driver jeg med? Hva støtter jeg? Hvem er jeg egentlig etter at alt er sagt og gjort? Noe vi behøver å vite om “gamle hedenske religioner” som det greske opplegget hvor vi finner karakteren Sofia handlet ikke så mye om tro som om “sinnets teater”. Platon er for eksempel nærmest ekstremt tydelig på at han betrakter “formenes univers” som en dypere og mer grunnleggende virkelighet som befinner seg hinsides noe vi er i stand til å erfare med sansene. Først finnes formen. Siden følger dens fysiske manifestasjon. Sofia – og de andre gudene – må således betraktes som en form. Eller et ideal, om du vil. Den typen “tro” som praktiseres innenfor de moderne institusjonsreligionene ville sett direkte vanhellig ut for folk på den tiden. Hva er det du driver med? Dette er jo vanvidd. Det går ikke an å vite noe om Gud. Følgelig blir alt det andre du sier også bare meningsløs abbelgabbel fra et individ som er for arrogant til å innse sine begrensninger på et fundamentalt nivå. Hva slags mørk slottskjeller har du lenket fast samvittigheten din nedi? Saken er jo – som alle vet, i det minste på det underbevisste nivå – at man trenger all den energien som kalles “troens kraft” bare for å drifte en rimelig oppegående etisk standard av det slaget vi kaller “individuell integritet”. Når man setter bort de moralske avgjørelsene sine til noen eller noe annet begår man den samme fundamentale synden som Adolf Eichmann. Du må kjenne deg selv. Du må vite hva du driver med. Du må ta ansvar for alt hva du er – og ikke er – på en seriøs måte. Er du et barn? Neivel, men så kan du heller aldri skylde på “de andre” for noe du selv har valgt å være med på.
På norsk heter det forfatter, men det burde het autor, sånn som på spansk. Eller som på engelsk author (vi har imidlertid sløyfet den gammelnorske th-lyden i det moderne språket). Det morsomme er at det het faktisk også autor på dansk (og dermed også norsk) frem til språkreformen midt på 1700-tallet, da de rensket ut de latinske ordene til fordel for en mer tysk orientering. Vervasser ble således valgt til fordel for det gamle ordet autor, som kommer fra det latinske konseptet “augere” og betyr noe sånt som klarsyn eller spådomskunst – jevnfør til en augur, en som spår ut ifra fuglenes flukt og andre aktiviteter – mens en autor altså observerer menneskene og kommer med sine profetiske betraktninger på denne bakgrunn. Om tyskerne vet vi ellers at de har noe kalt Vervassungsschutz – forfatningsvern – som hos oss kalles enten hemmelige tjenester, overvåkningspoliti eller lignende, men alle sånne navn ble litt tilsølt for tyskerne under naziperioden. Teknisk sett er alt en forfatter skaper å betrakte som “forfatninger” og det handler i hovedsak om kommentarer til livet og det de observerer, enten det fremkommer som oppdiktede fortellinger eller som “essays om virkeligheten”.
Hva er en autor om ikke autoritær? Den uformelle kontrakten mellom forfatter og leser består jo i at språket er mediet for selve formidlingen, slik at forfatteren er egentlig bare et unyttig vedheng til selve tekstens kvaliteter. Forholdet mellom de to partene er allerede avklart. Forfatterens autoritet består i at leseren allerede har godtatt å utsette seg for opptil mange hundre sider med lirum larum som forfatteren har dikta sjæl, i sitt eget hode. Dette er ingen liten sak. Folk tilbringer ikke vanligvis så mange timer i strekk under innflytelse av noen andres tanker noensinne, ikke engang sine nærmeste (eller kanskje særlig ikke dem). Selveste han Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni – på fornavn med de fleste – sa om sin berømte statue David at han kunne “se” statuen gjemt inni den marmorblokka han laget den av. Alt Michelangelo behøvde å gjøre var å hugge og pusse bort det som var i veien for at statuen kunne komme frem og stå for seg selv. Problemet er bare at mens alle billedhuggere sannsynligvis ser noe i ethvert bra materialemne, så er det ytterst tvilsomt at to av dem noensinne ser det samme. Her støter vi på det berømte snøfnuggproblemet. Teknisk rent vann danner jo ikke snøfnugg, det er det “urenhetene” i hver vanndråpe som gjør — og selv om det er mulig – i et univers hvor alt går an – at to vanndråper skal inneholde de eksakt samme urenhetene i den eksakt samme mengden, lokalisert helt likt i forhold til hverandre innbyrdes og det ene med det andre, så skjer aldri sånt i den praktiske verden. Derfor er det ekstremt til en helt latterlig usannsynlig grad at det noensinne vil falle to helt like snøfnugg i denne verden. Noe av det samme gjelder mennesker. På lang avstand ser silhuetten av en normalt skapt og ellers uskadd menneskehånd nokså lik ut. Vi ser en hånd. Såpass mye er klart, men noe mer kan vi ikke si. Vi må ganske tett innpå før vi oppdager fingeravtrykk og annet som er individuelle distinksjoner. Vi må så å si hugge statuen løs fra sin “generelle form” slik at den får sin identitet og sitt rette navn, men sånt er ikke noe man kan fantasere om på avstand. Å bli kjent med noen krever engasjement.
Språket ligner en stor marmorblokk som hvem som helst kan hugge hva som helst ut av, men ikke alle “ser” den samme statuen. Og ikke alle slipper den løs heller. Teknisk sett er det mulig å ta Michelangelos berømte statue David og hugge den om til noe annet, men jeg klarer ikke å se for meg noen andre enn kanskje noen få ekstremister som ville tenke noe annet enn at dette ville være grovt skadeverk og stor synd. Statuen er ferdig. Den kan ikke forbedres. Den bør ikke bli forandret, pyntet på eller noe som helst annet. Imidlertid kan man skrive hva man vil om David. Kanskje han en dag våkner til liv? Mer fantastiske ting enn dette har skjedd i litteraturen. Mange har jo stått og sett på David, noen av dem ganske lenge. Tenk om han har kunnet lese alle tankene deres hele tiden og nå har han lyst til å snakke? Det hadde vært noe. Hva ville man fått høre om da? Gudene vet, men på generelt grunnlag kan vi si at akkurat som med de foran nevnte snøfnuggene så er det svært usannsynlig at to mennesker vil inneholde de samme urenhetene. I dette tilfelle betyr det at de kan se på den samme teksten men lese to helt forskjellige ting, etterhvert som de kontekstualiserer det de leser i henhold til sitt eget referansesystem. Forfatterens autoritet handler om å gå rett på sak og skrive akkurat det de mener å skrive, uten noe “unnskyld at jeg er til” ved noe punkt i prosessen. Eller hugge sin egen David, om du vil. Gjøre så godt man kan med det man har og alt det der, men definitivt gå for den visjonen man ser. Det finnes riktignok ingen regler for forfatterskap i den forstand, men vi kan vel fastslå at det finnes visse teknikker. Man kan fomle seg frem til dem på egen hånd eller man kan ta et kurs om analyse, struktur, disposisjon og andre “formelle” grep som virker, men her er et par ting som etter min mening er bra. Nummer èn: Man skal aldri klage. Det er ikke autoritært. Behøver dette noen nærmere forklaring? Det ville være å undervurdere leserens intelligens. Nummer to: Man skal aldri forklare. Man skal fortelle. Danse som en ånd over materiens sørgelige treskeverk. Peke og gestikulere, men ikke instruere. Claro? Vel, vi går uansett til nummer tre: Man skal aldri be om unnskyldning. Bare kom til saken og si det du har å si. All annen sang og dans er bare bortkastet tid for alle. Forholdet mellom forfatter og leser er jo allerede avklart.
Til sist er det noe å si om selvkritikk. Bruker du det, og i så fall til hva? La oss si at kritisk sans er som en hånd. På litt avstand ser alt likt ut, i den forstand at alle har omtrent det samme talentet, men bildet endrer seg når vi zoomer inn og ser på detaljene. Mange er etter min mening alt for selvplagende. Herregud. Hva er greia? Det er tragisk når folk er sin egen verste anklager i denne verden. Da er jo for det første ikke kontoen i balanse. Bortsett fra noen spesielle regler som gjelder de kongelige, så har alle de samme plikter og rettigheter i samfunnet. Selvkritikk er jo strengt tatt ikke kritisk når den henfaller til litt vel mye egenbeskuelse. Har du en interesse? Et lidenskap? Et talent? En hobby? Det beste er å bare slippe det løs — selvsagt gitt at man ikke drives av kriminelle motiver. Disiplin handler litt om “moralsk autopilot” i den forstand at tingene er ferdig tenkt og sortert i “strategiske kategorier” og rutinemønstre. Som alle vet går det ikke an å være sin egen herre uten å samtidig være sin egen slave. Man må jo adlyde sine egne ordre, må man ikke? Hvis ikke er man strengt tatt ikke sin egen herre. Da er det noen eller noe annet som bestemmer. Man har satt ekesekutivfunksjonen ut på anbud og godtatt en pris. Hvem eller hva bestemmer over deg? Vær ærlig, i den grad du kan. Det er jo ikke uten grunn at nesten alle “frihetsdebatter” veldig raskt havner på et veldig fjollete sted — og derfra går det bare nedover. Den frihet alle har som individer begrenses jo av den ufrihet som man eventuelt påfører andre. En som er veldig utagerende på fest, de “danser på bordet” og det ene med det andre, vil kanskje føle seg frigjort i sin egen verden, mens alle andre føler seg forulempet av deres ekstatisk selvnytende hensynsløshet. Sånt er ikke bra. Noen kan ikke engang legge skylda på fylla, de bare er sånn. Helt blottet for normale sosiale sperremekanismer. Dette gjelder forsåvidt også meg selv, men jeg kompenserer med disiplin. Jeg har ikke nødvendigvis noen stor respekt for folks varierende fjolleri, men jeg har ikke noen stor interesse av det heller. Hva er poenget? La dem sulle rundt i sin egen verden. Jeg skal ihvertfall ikke ha jobben med å rydde opp i elendigheta. Jeg har annet å gjøre, annet å føre.
Jeg vet ikke noe om hekling, men jeg sier det likevel. Å skrive er å lage hekleverk med fakta og preposisjoner. Hvis man gjør det riktig vil man etterhvert få en genser. Hvor lenge den varer er et annet spørsmål. Alt det vi kaller stor litteratur handler invariabelt om livet; om skjebnen og den menneskelige tilstand. Mye fantaserer seg langt avgårde i alle slags kosmiske retninger, men selv de har som regel noe slags menneskelig drama som bærer fortellingens evne til å danne felles referansepunkter med leseren, slik at de kan “leve seg inn” i det som skjer. (Jeg ser på deg nå, Stanislaw Lem. Et skilsmissedrama må kanskje til for å avbalansere tanken om en fremmed og ubegripelig intelligens.) Det blir som med musikk. Musikerne er bare interessante i den grad de leverer varene. Resten av livet deres vil jeg helst ikke vite noe om. En sånn innstilling er så vidt jeg vet okay for de fleste som holder på med musikk. Det er jo creepy når noen fra publikum blir litt i overkant personlig engasjerte; følger etter dem på avstand, filmer dem i “private øyeblikk” og sånne greier. Men sånn holder folk på med mange av de store stjernene, uten hensyn til at de er bare vanlige mennesker på privaten. Det folk ser på scenen er en karakter, ikke “selve personen sånn som de er”. Du vet. Et fantasibilde. Eller bare teater om du vil. Såkalte stalkers er imidlertid ekte nok. I utgangspunktet virker de som sinnsforvirrede mennesker, som ikke vet hvor grensene går mellom drøm og virkelighet. Men de kan bli veldig inisterende. Og noen ganger direkte farlige. Hvordan kan man på forhånd vite hva slags overivrig fan noen er? Det kan man jo ikke, så man må betrakte alle som prøver å trenge seg innpå som potensielle trusler. Sånn tenker ihvertfall en typisk sikkerhetsvakt, som enkelte berømte individer ikke kan vise seg offentlig uten å ha med seg. Det er ikke fordi de er “drittsekker” og divaer. Det er fordi de er redde.
Burde jeg karakterisere Nytt På Nytt som min favorittserie på NRK? Ihvertfall pleier jeg å se det hver gang. Det beviser jo “noe”. Det er langt fra alt på fjernsynet som jeg orker å se helt ferdig, og enda mindre gang på gang. De gjør altså noe riktig, som man sier, fordi programmet er ganske seiglivet. Ganske slemme er de også. De nøler ikke et sekund med å peke på de som fortjener å bli ledd av. Blir det for drøyt noen ganger? Nei, ikke egentlig. Som alle vet er det jo uten tvil best å bare “få det ut” så tidlig som mulig. På denne måten er humor en svært alvorlig ting. Nesten et våpen designet for selvforsvar i psykologisk forstand, hvilket også forklarer hvorfor diverse tøffe typer tåler så dårlig å bli ledd av. De liker jo å skremme folk. Når de bare ler av deg viser de ikke den korrekte formen for gudsfrykt. Derfor må de straffes, kanalen må legges ned og det ene med det andre. Hvordan reagerer norske politikere på behandlingen de får i Nytt På Nytt? Det er sikkert litt blanda drops, men de kloke velger å selv le av det, eventuelt bare trekke på skuldrene. Dette er jo en del av jobben. Politikere som ikke liker noen oppmerksomhet rundt det de driver med bør finne på noe annet. Samme hva de gjør og ikke gjør vil de alltid bli kritisert av noen. Stillingen krever solide nerver.
De pleier å ha en greie med ordsammensetninger. Denne gangen skulle de frem til spøkelsesjernbane, som handler om hvem som skal ta regningen for å rydde bort skinnegang og sviller som ikke lenger er i bruk, men av alle ordene som var satt opp på tavlen så valgte jeg sexspøkelse, som alternativt navn på “uønsket graviditet”. Det vil si noe som hjemsøker deg resten av livet som et minne om noe som aldri burde ha skjedd. Siden går det an å ta det til Finnmark og spinne en slags greie rundt avstandenes omvendte proporsjonalitet til de moralske standardene. Du vet. Jo tettere folk bor jo mer viktig føles det å “markere avstand” med diverse ritualatferd, mens finnmarkinger bare er glade for å se folk. Kanskje litt i overkant begeistret noen ganger er vel poenget her. Sånt blir det sexspøkelser av. Siden vokser de til, søker sammen og danner spøkelsesbygder, kanskje etterhvert også hele spøkelseskommuner. Jeg vet hva som foregår. Jeg har jo lest om forholdene i Finnmark. Det er ingen spøk, sier de, mens de blunker til hverandre. Norsk distriktspolitikk er en krevende øvelse — som ville sett helt annerledes ut hvis vi hadde hatt et “amerikansk” oppegg med et antall valgmenn fra hvert fylke som ble utpekt lokalt for å reise til Oslo og stemme på hvem som skal danne regjering. Sånn går det an å trikse med ting og forsvare det med at Norges demokratiske flertall faktisk bor på Østlandet og snakker et språk som alle kan forstå. Du vet. Vanlig norsk, uten de der effektpedalene vi kaller dialekt og som noen ganger vrenger så jævlig at det ikke går an å høre tonen i det de prøver å spille. Visse trøndere, vestlendinger og dølatyper er jo bent frem umulige å forstå når de snakker fort. Hvem skal tilpasse seg hvem i dette opplegget? Kanskje vi skal ta det på engelsk?
Ellers er det å si at jeg følger fortsatt med på det britiske programmet Have I Got News For You – det kalles HIGNFY blant venner – som stadig er befolket av Ian Hislop og Paul Merton, mens både programleder og gjester varierer fra gang til gang, selv om alle er “kjendiser” på noe slags nivå i Storbritannia — og de er minst like slemme som i Nytt På Nytt her i Norge, som selvsagt er basert på HIGNFY som konsept. Fornorsket i betydelig grad, men fortsatt gjenkjennbart. Som alle vet er britisk presse og media ganske fæle noen ganger. Til en sånn grad at det er kanskje bedre å si at noen ganger er de normale, for man skal ikke vise mye ustøhet før man blir latterliggjort på det groveste av britene. Du vet. Dette med å være trangbodd. Riktignok har de naturområder der borte, men ikke sånn som i Norge. Alt er veldig kultivert og fette eldgammelt. Hvem kan si alderen på steingjerder? Skottland har noen ville tendenser i høylandet, men generelt sett så er alt landskap i Storbritannia “utviklet” på noe slags vis. Det er aldri særlig langt til folk, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har ikke satt meg inn i hva slags ferdelsrettigheter man har som turgåer og den typen ting, men jeg innbiller meg at alt er ganske nøye regulert. Hevd på bruk av gamle veier fra bronsealderen og den typen ting. Britene er veldig aktive på kulturarvsiden og følger opp bedre enn de fleste når det kommer til bevaring av fornminner. Det finnes en drøss av løyper, ruter og opplegg for de som ønsker å vandre til fots mellom kulturminnene og BBC – med flere – følger opp med jevnlige programsendinger som omhandler arkeologi, historie og diverse andre fortidsminnesaker.
Mens vi snakker om sexspøkelser: Det eldste intakte menneskeskjelettet som har blitt funnet noe sted i Storbritannia blir kalt Cheddar Man, som ikke har noe med osten å gjøre, men stedet som har gitt navn til osten. Det slingrer alltid litt med høyeste og laveste mulige tall i sånne radiokarbondateringer, men “omtrent ti tusen år gammel” er nøyaktig nok for dette formålet. Saken er at de har DNA-testet skjelettet og funnet en direkte etterkommer etter vedkommende som fortsatt bor i den samme bygda. Tenk det du. Da blir det vanskelig å krangle om hvor deres “egentlige hjemsted” er. Herregud. De kan dokumentere tilknytning i gudene vet hvor mange generasjoner det blir. Hvor lang er en generasjon? Tallene varierer noe men hvis vi for å gjøre det enkelt innenfor titallsystemet sier 25 år så snakker vi altså om fire hundre generasjoner der på stedet. Man trenger en lang slottskorridor for å henge opp portretter av dem alle sammen. Denne historien er ikke helt sann, fordi vedkommendes mitokondriske haplogruppe er slik at det kan være snakk om slektskap men det må ikke være det. Imidlertid teller sånt som fullgodt faktapunkt for de som driver med propaganda, sist i forbindelse med Brexit. Dette opplegget med “stolt britisk forhistorie” kan brukes på mange måter. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe mer alminnelig enn ønsket om å være spesiell. Han blir jo regnet som erkebritisk og en som visste hva han snakket om. Det eneste spesielle med denne saken er imidlertid at britene er flinke med oldsaker, ikke at de et “et spesielt folkeslag”. Men alle med høyere intelligenstall enn sitt eget skonummer vet jo hvordan nasjonalisme fungerer. Det er en politisk gryterett som man koker på det man har for hånden — og den må serveres varm for å ha den rette smaken. Du vet. Når man raver rundt dritings etter å ha vunnet en landskamp i fotball eller noe. Når gryta koker som verst og ting kommer boblende opp til overflaten. Da har man fremprovosert den samme følelsen som det er meningen at man skal ta ut på rockekonsert når man hopper rundt som en annen tulling og sier yeah yeah yeah med neven i været og brusing i blodet.
Politisk entusiasme er aldri noe bra tegn. Det er jo ikke seriøst. Hva fanden er det du er så glad for da? Baff. Smokk. To tette og en badehette. De får hva de fortjener. Den enes død er den andres brød i politikken, mer eller mindre bokstavelig talt når vi snakker om hvem som stjeler hvem sine stemmer og den typen ting. Eller merkevarer for den saks skyld. De beste består av bare ett ord: Solidaritet. Trygghet. Fremgang. Vekst. Den typen ting. De trigger umiddelbare følelser hos folk. Hva med for eksempel ordet innvandring? Selve greia er svært kompleks, men ordet trigger et sett med enkle følelser hos et sett med enkle mennesker. Hva må til for at folk skal føle seg provosert? Truet? Krenket? Tenk over saken. Tenk siden over hva som er poenget med å egge til strid på denne måten. Når er sist gang du kan huske at en jobb ble bedre gjort fordi du var opphisset mens du gjorde den? Selvsagt er det et problem at vi lever i en tid med mange og store folkevandringer, men hva skal man liksom gjøre? Så lenge det sprenges, skytes og raseres sånn som de holder på rundt omkring i verden så må man jo regne med at folk løper for livet til alle kanter. Mitt mål er å komme bort herfra, som Franz Kafka sin stadige litterære dobbeltgjenger Josef K. sa om sin tilværelse på Slottet i boken ved samme navn. Det er en litt klein byråkratisk øvelse å sortere “ekte flyktninger” fra de som bare er “lykkejegere” fordi de sistnevnte er jo også på en måte flyktninger. De føler ikke at de har noen fremtid på hjemstedet. La oss si for eksempel Finnmark og de andre to fylkene i nord. Alle vet jo at Østlandet er fullt av nordlendinger som har stukket av hjemmefra. Sånn blir det når dalen er for trang for selvbildet. Hvor de stanser når de først har satt seg i bevegelse er bare et teknisk spørsmål. Noe sted må jo alle til sist bosette seg i den grad de kan. Etablere et hverdagsliv, med en omgangskrets og det ene med det andre. De vanlige greiene. Det man kan og bør forvente fra relativt normale mennesker.
På den ene siden kan krig ha noen ytterst synlige og håndgripelige kjennetegn, som sprengte hus og flyktningestrømmer. På den annen side kan krig være noe ytterst diffust. Vietnamkrigen hadde alle de nevnte fysiske kjennetegn, men var ingen krig, formelt sett. Krigen mellom Finland og Storbritannia, som sistnevnte erklærte 6. desember 1941, var derimot en krig i formell forstand, men det falt ikke et eneste skudd mellom partene. Den ble som en av de siste kriger i historien erklært på forskriftsmessig vis. I dette perspektivet er krig en nærmere bestemt rettstilstand mellom stater, og har ingenting med fysisk maktbruk å gjøre, rent definisjonsmessig.
Forskjellen mellom krig og verdenskrig er proporsjonal til forskjellen mellom slagsmål og møljeslagsmål. Graden av kaos og (senere) klarhet rundt hva som egentlig skjedde ligner på hverandre. Vi kan for eksempel tenke oss at to grupper av motstridende demonstranter møtes et sted. Siden skjer det noe, som trekker noe annet med seg, og plutselig er alt ute av kontroll. Politiet er lite begeistret for sånt men pressen elsker det. Godt stoff er neppe et uttrykk mange narkomane noensinne bruker, men i redaksjonene rundt om vet man hva konseptet betyr. Dette er jo hva samfunnsoppdraget deres handler om. Nå vet de hva de har å gjøre. Journalisme kalles ofte historieskrivningens frontlinje, fordi de som er der på stedet og beskriver det de ser og opplever er også de som senere blir mest sitert av faghistorikere som jobber for å danne en mer oversiktelig form for oversikt enn hva som er mulig mens ting står på som verst.
Første verdenskrig oppfattes ikke typisk som godt forståelig første gang man hører om greia. Hvem? Hva? Hvorfor? Man kan samle inn hvor mange fakta som helst om “saken” uten å noensinne finne den typen svar som liksom sitter på den rette måten. Aha, nå ser jeg det. Andre verdenskrig er forsåvidt vanlig å koke ned til “kamp not nazismen” men også dette er i ferd med å bli tynnkokt suppe i en verden preget av tildels store læringsvansker. Alle vet jo hva Knut Hamsun pleide å si: Om hundre år er allting glemt. Vi har allerede passert den centenniale merkesteinen i så måte, hvis vi antar at nazismen begynte med ølstekuppet i München. Bevegelsen fantes strengt tatt i noen år før dette også, men det var da de ble oppdaget i en bredere forstand. Denne hendelsen skjedde førti år før jeg ble født. Senere ble det verre. Jeg fikk jo høre mye om krigserfaringene til de som befant seg innenfor horisonten av skolelæreralder på 70-tallet, mens jeg gikk på skolen. De så alt sammen med sine egne øyne. Noen av dem hadde vært i konsentrasjonsleir. Det skulle jo ikke mange meninger og mye prat til før man ble hentet av Gestapo. Hva betyr begrepet ytringsfrihet for deg? Meningen har endret seg siden de som kunne huske denne mannskiten begynte å dø ut. Per i dag er det vel redusert til at hvem som helst skal i prinsippet kunne si hva som helst ustraffet. Innen rimelighetens grenser, riktignok. Det er for eksempel forbudt å trakassere og true folk, men så lenge vi snakker om argumenter i en “åpen samfunnsdebatt” er alt like gyldig. De fleste synes ikke at noen bør knebles. Derfor holder politiet vakt når nynazister marsjerer i gatene.
Dette med at hukommelsen “ute blant folk” går i en syklus på hundre år virker jo ellers ganske opplagt. Gammelnazister er for eksempel utdødd ved dette tidspunkt. Ingen som var med på å starte bevegelsen i München i 1923 lever slik at de kan fortelle om det. Ingen som deltok som aktiv stridende under Den andre verdenskrig er tilgjengelig for kommentar. Vi har mistet den levende kontakten med dette erfaringsmaterialet. Alt vi har er historiske dokumenter og kunsten å tyde dem, som dessverre ikke er noen jevnt fordelt personegenskap ute i befolkningen. Dessuten har vi det folk har “hørt” fra diverse kilder som preges av det førstnevnte punktet. Og som om dette i seg selv ikke var ille nok har vi selvsagt også de som driver med – mer eller mindre bevisst – nazipropaganda, av årsaker som er “deres egne” men som sannsynligvis har røttene sine i noe psykiatrisk. Jeg gjetter på det man på engelsk kaller daddy issues, men ordet “daddy” brukes så ulikt ordet “pappa” at dette ikke fungerer som oversettelse. Pappa er et kosenavn mens “daddy” er en maktfigur i språket på en måte som noen ganger går under navnet onkel på norsk, som for eksempel i “onkel politi”. Dobbeltbetydningen går selvsagt på det freudianske opplegget med å beseire sin far slik at man kan overta eiendomsretten til sin mor, og det ene med det andre. Det er ganske svett og dunkelt. Det paraseksuelle driftslivet – også kalt det psykoseksuelle spillerom – handler ikke om verken sex eller seksuelle spill i noen kjønnslig orientert forstand, men mer om “kjønnsrollen” som psykologisk tilstand og “mytologisk motivasjonskonsept”, om man kan konstruere så store ord uten barduner. Du vet. Noe folk identifiserer seg med. Fordi jeg er mann godtas vanligvis ikke som forklaring på noe i Norge, og “pappa” er mer en komisk enn en tragisk figur. Normale folk tror rett og slett ikke på konseptet “sterke menn” i Norge. Alle vet jo at det er begrenset hvor sterk det går an å bli. Det er som de to som konkurrerte om hvem som turte å gå nærmest kanten av stupet. Plutselig vant han ene. Klapp klapp, liksom. Det er den vanlige lønna for å være modig.
Blant alle jeg noensinne har møtt er det ingen som verdsetter noe høyere i andre folk enn ærlighet. Vi godtar mye jåss hos andre så lenge de ellers ikke lyver og gjør seg til, at de har orden på pengesakene sine og den typen ting. Det blir aldri sånn at de kommer til deg for å “låne penger” for å si det slik. Eller for å skjære enda dypere: De stiller deg ikke i en posisjon hvor du er nødt til å spille Mefistofeles, som i fortellingen Faust. Ich bin der Geist der stets verneint. Jeg er den ånden som sier nei. Den som nekter. Setter ned foten. Meg kan ingen passere uskadd. Det er jo en konfrontasjon vi snakker om nå. Jeg vet ikke hvorfor det er så enkelt for noen å lyve, bløffe og snuske seg gjennom livet, men jeg vet at hvis folk kan velge så foretrekker de “soliditet” i moralspørsmål. Du vet. Ikke så mye forutsigbarhet som konsistens. De er ikke laget av bare varm luft og tilfeldigheter. De sier det de mener og mener det de sier. Det er alltid best sånn. Det er ikke en ulykke når det er noe som skjer igjen og igjen. Det er et mønster. Om vi skal bruke et annet ord enn ærlighet så kan vi si det er alltid best når folk er seriøse. Som jeg sa – og noen kommenterte – et annet sted: Tøys er ikke i seg selv noe ubra, men det ligner på salt. Det er bra å salte litt, men det er vanskelig å redde noe som har blitt oversaltet. Om ikke alle kokker allerede vet dette så er de dømt til å finne det ut. Som regel på et tidspunkt når det passer dårlig. For å fremføre en viss parallellitet til det engelske språket, så bruker de ofte ordet player på en nedsettende måte som ikke er umiddelbart oversettelig med “spiller”. Det at noen er en “player” betyr at de ikke er seriøse. De har skjulte hensikter, eller de vet ikke engang selv hva slags hensikter de har. De bare gjør ting for effektens skyld. De bare sier ting for effektens skyld. Eller for å si det med Nietzsche: Dette er reinspikka nihilisme. Slike handlingsmønster eksisterer innenfor et univers av mening som ikke har noen verdier, bortsett fra umiddelbar overlevelse og “instrumentell formålsrasjonalitet”. Dette siste kan for eksempel handle om profitt. Du vet. Det å se etter muligheter til å “ta ut fortjeneste” enten man strengt tatt har fortjent dette eller ikke. (Mest ikke.) På engelsk kalles dette a mercenary mentality, altså leiesoldat-mentalitet, som vel ikke er en ting på norsk. Vi pleier å kalle sånt horeri. Prinsippløshet. Det holder ikke i lengden.
Alle vet at det å jobbe ikke automatisk henger sammen med det å tjene penger. Hvor hardt går det an å jobbe? Det er samme prinsipielle spørsmål som hvor sterk det går an å bli. Noen ganger ser man noen forbløffende sirkuskunster men for det meste er mennesker nokså svake og skrøpelige. Opp som en løve og ned som en skinnfell er hovedregelen. Vi har en distinkt tendens til å overvurdere oss selv. Uansett, alle skjønner jo at de som virkelig “tjener penger” i samfunnet gjør det på andre måter enn å “jobbe”. Herregud. Så dumme er ikke folk. Triksing og miksing. Tusking og snusking. Kall det hva du vil, bra er det uansett ikke. Når nyliberalister bruker ordet frihet så mener de invariabelt positiv “frihet til” å lage opplegg for å tjene penger som ikke handler om å “jobbe”. Og sånn har vi hatt det i førti år. Det mest nærliggende for Norge er thatcherisme i Storbritannia, som senere ble ompakket og strømlinjeformet av det entusiastiske sjarmtrollet Tony Blair — som imidlertid kjørte seg fast i intrigene rundt Irak og “krigen mot terror”. Nå er det Charles Dickens for alle penga der borte. Økonomien går ikke bra. Et firma vil – til sammenligning – som regel ha “skjulte reserver” som ikke lett lar seg lese ut av regnskapet, men Storbritannia hadde svarte hull istedet, ved det tidspunktet da Labour nylig kom til regjeringsmakten. Det siste jeg hørte var 500 milliarder kroner. Da snakker vi ikke bare om penger som mangler. Vips og svosj. De er bare borte. Det er ikke ingenting der, det er et “svart hull”, altså en kraft som suger på økonomien. Vi både kan og bør spørre — hva faen? Filosofisk sett er dette problemet en svært stor hai som kretser der nede i dypet. Vi har laget en samfunnsmodell hvor de mest beundringsverdige “vinnerfantasiene” handler enten om sportsprestasjoner – mot fyrstelig lønn og sponsorpenger – eller det mest fantasifulle opplegget for å tjene store penger via “forretninger”. Dette er verdiene i det norske samfunnet. Dette er den typiske atferden vi kan observere hos “eliten”. De virrer mellom offentlige og private stillinger som om dette er en streit og normal ting å gjøre. Er du tjenestemann eller profittjeger? Hva annet er å forvente enn at den nihilismen som hersker på toppen også kan gjenfinnes i “folkedypet”, hvor det prinsippløse blir sett og oppfattet? Når alle går for pengene foran alle andre hensyn så blir det som det blir.
Alle som elsker konseptet dommedag – og det er forbløffende mange av dem – setter pris på å se litt nihilisme i verden, men vi som betrakter livet som en positiv erfaring, til tross for sin absurde karakter og selv når ting går dårlig, foretrekker å danse til en annen fløytespiller. Det fantaseres friskt om “stormen som skal komme” enten man har blandet inn Jesus som rollefigur – Kristus Pantokrator – eller ikke. For noen handler det jo om raserenseri. De vil ikke ha en verden som har alt for mye “verden” i seg. Horisonten må reduseres. Denne dalen er ikke trang nok. Hva er det de tenker? Jeg aner som alle kan se ikke, jeg bare gjetter. Jorda er stor og gammel. Det er latterlig å snakke om å “ødelegge planeten” — men vi kan imidlertid vanskeliggjøre vårt eget livsgrunnlag på måter som vil være ødeleggende for dagens økonomiske system. Alt vi behøver å gjøre er bare å fremføre dagens økonomiske system. Det går rett til helvete på autopilot. Forandring er uansett nødvendig, enten vi behøver å kjøre kjerra helt til helvete først eller om vi stanser tidligere av egen fri vilje. Det alle med normalt gangsyn kan se når de betrakter “makteliten” kan sammenfattes i ordet korrupsjon. Kanskje gjør de ting for det meste etter boka men de er ikke selv akkurat noen dydsmønstre. Jeg vet selvsagt at det finnes mange både seriøse og kompetente tjenestefolk i forvaltningen som er innstilt på å gjøre en bra jobb på grunn av andre årsaker enn at dette er det mest lønnsomme for dem. De oppnår resultater men de flyr ikke rundt med hendene over hodet etterpå som om de er fotballspillere og nå er det goooooool-gol-gol-gol-gooooool (som de sier i spansktalende land). De forsvarer seg ikke heller, for den saks skyld. Dette er jo ikke “politisk” for dem. Sånne finnes og jeg er klar over det. Det er derfor Norge fungerer såpass bra som stat og samfunn. Jeg innbiller meg faktisk at denne gruppen er enig med meg. Det er ikke bra å ha for mange etisk ustabile individer i maktposisjoner. Vi bør helst vite hvem de jobber for. Er det Norge? En annen stat? Er det et prinsipp? Er det penger og luksus? Eller er det bare følelsen av å være relevant? Du vet. Narcissisme. Eller en ukritisk dyrkelse av sin egen fremgang og velstand, om du vil.
Filosofisk sett er jeg ingen tilhenger av konseptet positiv frihet. Det de kaller “frihet til” og som står i motsetning til “frihet fra” med alt sitt negative fokus på problemer. Så vidt jeg kan huske er det en populær kristen bønn som ved et tidspunkt sier fri oss fra det onde, men intet om hva denne friheten skal brukes til. Spise litt daglig brød med smør og pålegg? Det er jo ikke den verste starten man kan ha på en dag. Får man kaffe også så er det nærmest så man kjenner optimismen hamre mot sin dør, lik så mange blodtørstige barbarer på jakt etter krigsbytte. Problemet med “positiv frihet” er at det er en obfuskasjon. En løgn. Vi har allerede ord som dekker denne kategorien av mening. Vi kan kalle det rettighet eller vi kan kalle det makt, men å kalle det frihet er en fundamental misforståelse av fysikken i det som foregår. Frihet ligner på konseptet helberedelse. Det er ikke noe man lengter etter før man blir syk eller skadet. Frihet er en mental naturtilstand tilsvarende hvordan helse er en kroppslig normaltilstand. Så lenge man har det blir det tatt for gitt, men hvis man mister det vil man henfalle til “negativ fokus” på det som forårsaker den degenerative tilstanden.
Språket dikterer hva slags samfunn det går an å lage. Hvilken grad av presisjon jobber folk typisk med? Så vidt jeg kan se strever de fleste med helt elementær virkelighetsforståelse. Eller skille det private fra det offentlige, om du vil. Hvor går grensen mellom mine subjektive idiosynkrasier og rent objektive forhold innenfor kulturen? Min generelle erfaring fra livet er at det spiler sjelden noen rolle hva jeg synes eller hva jeg føler om en sak, den vil uansett spille seg ut som den må — og mitt eneste realistiske valg er å “henge med i svingene” som best jeg kan. Om jeg ynker meg eller brøler betyr lite fra eller til, så det er egentlig best å holde kjeft og konsentrere seg om å få jobben gjort, hva enn slags praktiske oppgaver man står overfor. Ta for eksempel konseptet økonomisk frihet. Man hører noen ganger folk snakke om dette, og det virker som om de nesten alltid mener “frihet fra lønnsslaveriet”. Du vet. At man eier all sin egen tid slik at man kan konsentrere seg mer om hva man vil enn om hva man må. Særlig på sånne dager når det frister lite å trosse vær og vind for å “lojalt” møte opp på en jobb som man egentlig kanskje ikke engang liker særlig godt, men man trenger pengene så det blir som det blir. La oss kalle det et “profesjonelt eksteskapsløfte” om gode og onde dager. Elske og ære hverandre til solen går ned og nattdyrene starter sine aktiviteter.
De fleste vil oppleve en relativ økning av sin “økonomiske frihet” hvis de jenker litt på behovsprofilen sin. Hva behøver jeg for å få ting til å gå rundt? Sannheten er at det folk ønsker seg er økonomiske privilegier, som regel bedre råd slik at de kan kjøpe alt de synes at de behøver. For eksempel er den ikke direkte usmarte idèen om at man skal jobbe hardt i tyve år – slik at man legger seg opp penger til å finansiere en annen type tilværelse – faktisk ganske identisk med det mest essensielle opplegget for slaveri i gamle Roma. Enten man ble soldat eller noens husslave, obligatorisk tjenestetid var uansett tyve år og standardbelønningen var et stykke brukelig land – ofte i Spania – slik at man kunne etablere selvberging som relativ “pensjonist” så langt økonomisk aktivitet i samfunnet angår. På den tiden var “en fri mann” noen som eide sin egen jord og kunne livnære seg av dette. Småbrukere, kan vi vel for det meste si. (Frie kvinner fantes i prinsippet ikke.) Dette med å “selge sin arbeidskraft” er så etablert i våre dager at folk ikke engang reflekterer over hva slags transaksjon dette er. Generelt sett er det vel vanlig å stå omtrent førti år i jobb nå for tiden. Da får man medalje for lang og tro tjeneste, pensjon og det ene med det andre — som ikke uofte betyr at de frøsne gamle bikkjeskinna kjøper seg en kårbolig i Spania. Der skulle vi ha vøri Kal. Økonomisk frihet betyr i dette bildet at man ikke behøver å gjøre noe spesielt for å “skaffe penger”. De bare kommer inn på kontoen en gang hver måned uansett hva man gjør eller ikke gjør, som på det praktiske plan betyr frihet fra oppgaven med å finne på noe som gir inntekt.
Pensjonister eier teknisk sett all sin egen tid sånn sett – gi og ta litt personlig drama – enten det er alderen som endelig har innhentet dem eller de av andre årsaker ikke er “funksjonsdyktige” på markedet for kjøp og salg av menneskelig levetid. Du vet. De uføre. Produksjonsenheter som ikke er profitable. De kan ikke brukes til noe, så det beste og billigste for alle er å pensjonere dem ut av aktivitetssonen. Sayonara motherfucker. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg pensjonere mange flere. Her er greia: De fleste arbeidsplasser drives i praksis av noen få og talentfulle “nøkkelspillere” mens røkla egentlig bare er der og sparker småstein. Man er heldig hvis de ikke gjør noe slags skadeverk i løpet av dagen. Sånn blir det når folk er der de er fordi de må, ikke fordi de vil. Det handler ikke engang om noen bevisst ond vilje til å sabotere og være treg i vendinga, det sitter mye dypere enn som så. Det å selge seg til næringslivet er jo en fundamentalt unaturlig ting å gjøre. Det skaper et psykologisk spenningsfelt som av pasienten oppleves som stress, frustrasjon og denslags. De er ikke der de føler at de bør være og de bruker ikke kreftene sine på det de føler at de bør holde på med. De er fanget i et spill om “nødvendigheter” hvor belønningssystemet handler om “privilegier”. Folk vil ikke ha frihet, de vil ha bedre lønn og fetere frynsegoder. De er jo født i fangenskap. De har tilbrakt all sin tid omgitt av regler og påbud som strengt tatt ikke er naturlige, men som må være der for at samfunnet skal kunne fungere sånn noenlunde. Hva er det beste man realistisk sett kan håpe på? En sunn sjel i et sunt legeme var det noen som foreslo en gang. Dette føles ikke viktig så lenge man har begge deler i noenlunde funksjonsdyktig stand, men de som mister noe merker stor forskjell. De opplever jo en svært konkret reduksjon i sitt spekter av åpne valgmuligheter. Det er ikke teoretisk for dem.
Åpenbart handlet ikke “romersk frihet” om lediggang i Slaraffenland. Å overleve som selvbergende småbruker er faen ingen spøk. Arbeidsfrihet er et privilegium – eventuelt en rettighet – som til syvende og sist betyr at noen andre tar vare på deg og gjør din del av jobben. En person som befinner seg helt alene i verden – la oss si de er langt utpå vidda eller i skogen – vil ikke oppleve sin tilværelse som “arbeidsfri”, men det er da heller ingen andre der som stiller krav eller forventer noe av dem, slik at de er i det minste fri fra dette forholdet. Alt de gjør går direkte inn på kontoen for overlevelse og “personlig fremgang” med hva enn det er de holder på med der ute. De eneste spørsmålene man har er sine egne. Er man fri når man spankulerer rundt i det ville og lever av fisk, ryper eller hva man klarer å fange? Mange føler det slik, så de bruker mye “fritid” på den typen opplevelser. “Et år alene i villmarka” kunne godt ha vært tittelen på en NRK type serie av det slaget som folk ser på, som en emosjonell substitutt for alle de praktiske vanskelighetene man ikke klarer å overkomme slik at man selv kan gjøre denne greia. Det forblir en fantasi. En drøm om frihet som “naturerfaring” som folk typisk i beste fall bare klarer å dra av for et par dager om gangen. En weekend alene på fjellet med fiskestang og telt. Det at sånne programmer er så populære sier noe, men det er ikke krystallklart for meg eksakt hva. Bare det svært norske opplegget med å “dra på hytta” inneholder et element av denne frihetstenkningen. Man får jo en pause fra verden, så å si. Eller i det minste fra “hverdagens kjas og mas”. Nå kan man fokusere på en enklere tilværelse for en tid. Som regel bare noen dager om gangen, selv om noen – hovedsaklig de med barn – har en mer “sommerbolig” type praksis hvor tanken er å “være på ferie” på en noen ganger litt anstrengt måte. En som er på noen slags “Lars Monsen” type tripp der ute praktiserer forsåvidt buddhistisk frihet (som er basert på idèen om at hvis du eier flere ting enn du klarer å bære med deg så er det tingene som eier deg), selv om det teknisk sett er et økonomisk tvangsforhold av verste sort. Man vil jo rett og slett ikke overleve hvis man ikke skaffer mat, på en svært bokstavelig og direkte måte.
Det finnes en egen sjanger på YouTube som kalles bushcraft og som har aldeles forbløffende seertall. Mange millioner er helt vanlig. De kaller det “overlevelse” noen ganger men jeg vet ikke helt. De tar jo ikke den typen risiko som gjør at overlevelse blir en aktuell problemstilling. Kanskje vi heller bør kalle det “overvinnelse” av noe personlig psykologisk som har med den hypermoderne livsstilen å gjøre. Det er kanskje ikke svære greiene – og noen ganger er det direkte komisk – men de opplever tilsynelatende noe meningsfullt når de beviser for seg selv og hele verden at de får til å bygge en hytte av pinner og lage mat over et leirbål. Dette er faktisk en ikke urealistisk forretningsidè for alskens villmarkstyper. Ta med deg et kamera og lag en video på YouTube hvor du peker og forklarer om “overlevelse”. Det er enorm etterspørsel etter sånt. Sponsorpenger og jeg vet ikke hva, men jeg har sett mye av det og det meste er “ikke særlig imponerende” fra et norsk perspektiv. Det ser mer ut som Ole Brumm i Hundremeterskogen enn Lars Monsen i Canada, for å si det slik. Ikke desto mindre tiltrekker de seg mye oppmerksomhet. Det behøver ikke å være “ekte vare”. Nesten alle poserer og spiller skuespill uansett. Sånn er det når man lager film. Kunsten er å bare gjøre det uten å be om unnskyldning. Seerne driter jo uansett i alle produksjonsproblemene, de vil bare ha det ferdige underholdningsproduktet — minst mulig belemret med føringer i forhold til hva det er meningen at de skal tenke og synes. “Kameraet som penn” var forsåvidt grunntanken hos det vi kaller “den nye franske bølgen” innenfor filmkunst, særlig på 70-tallet. I så fall kommer forfatteren Norman Mailer sitt tidløse råd til anvendelse: En god forfatter beskriver det de ønsker å fortelle, uten å bestemme hva leseren skal få ut av det. Hvis du har noen “meninger” du synes det er viktig å få frem bør du gjøre det gjennom å dikte opp en karakter som har disse meningene og som føler denne viktigheten. Moraliserende forfattere er ikke gode forfattere.
Magical Mystery Tour er en film av The Beatles som Paul McCartney fikk idéen til i USA, hvor hippiene kjørte rundt i grønne busser. I Liverpool var det populært å dra til andre byer med familie og venner i busser for å more seg. Han tok derfor med seg mange venner og skuespillere i en buss og kjørte ut på landet. Filmen hadde premiere på britisk TV den 26. desember 1967. Filmen ble mislikt av både seerne og kritikerne og er regnet som et av gruppas største feiltrinn.
Altså, jeg er jo født i året 1963. Det betyr i praksis at kulturfenomenet The Beatles hadde mer eller mindre spilt seg ut til sitt endepunkt før jeg rakk å utvikle noen selvstendig musikksmak, men jeg husker dem likevel som “de største” fra den tiden da jeg først begynte å interessere meg for populærmusikk. Dette er ikke urimelig nå – selvsagt litt avhengig av på hvilken måte man måler størrelse – og var det ihvertfall ikke da. Ingen andre band – vi betrakter The Supremes som et gråsonetilfelle, men teknisk sett er de noen syngedamer som bruker anonyme backingmusikere, de er ikke et band – har kommet med på listen over de som har hatt mer enn ti Billboard Number One hits, og The Beatles har tyve av dem. Flest av alle, selv om de la opp i året 1970. Ellers på listen finner vi Whitney Houston, Madonna, Michael Jackson, Rihanna og så videre. Bare Stevie Wonder teller som det jeg vil kalle “seriøs musiker”. De andre jeg har nevnt er jo først og fremst underholdningsartister. De har en prestelignende funksjon i kirken for emosjonell selvnytelse, men musikalsk sett er det temmelig banale greier de lager, som ikke desto mindre selger som faen. De når frem til folk og får dem til å føle noe. De er sånn sett ikke så mye kunstnere som de er premissleverandører for folks personlige følelsesdrama. Litt opera på en måte, men ompakket til et format som passer det moderne forbruksmønsteret.
The Beatles er veldig annerledes enn alle det føles naturlig å sammenligne dem med, både den gangen og senere, i sin nesten ufattelige kommersielle gjennomslagskraft, til tross for at dette ikke var hva de først og fremst gikk for. Selv var de blodfokusert på å skrive bra sanger, noe de hadde rimelig grei suksess med. Jeg mener, hvem har ikke hørt opptil flere Beatles-sanger såpass ofte at de i det minste klarer å nynne melodien? De ga ut tolv album i løpet av syv år. Alle som tar seg tid til å lytte gjennom disse vil legge merke til en ganske distinkt kunstnerisk utvikling som gjorde det nødvendig å oppløse bandet for at de individuelle artistene skulle kunne utvikle seg videre. Det går ikke an å si noe annet enn at alle de tolv er sterke album. Både låtmaterialet og fremføringen holder mål, og vel så det. Ikke var de redd for å “la ting skje” på den kreative fronten heller. Karrièren til dette bandet var i seg selv litt av en “magical mystery tour” som var tildels litt i overkant godt dekket av presse og media. Det blir litt overveldende for mange. Du vet. For mye. For stort. De henfaller til protest. Er ikke The Beatles litt oppskrytt? Jo det er de sikkert, ihvertfall i den forstand at det har vært mye snakk om dem og mye av dette er nonsens og tullprat. Det eneste noen behøver å forholde seg til er platene deres. De taler for seg selv. Lytt deg gjennom dem, så får vi se hva du synes etterpå. Resten av alt jåsset kan du trygt ignorere. Det er ikke relevant i forhold til hva The Beatles faktisk var, nemlig seriøse musikere som gjorde sitt beste.
Hvilket bringer oss til dagens tema: Hva driver du med? Dette er typisk det andre eller tredje spørsmålet man stiller folk man ikke kjenner, men prøver å danne seg et bilde av, eventuelt bare sosialt småprate med. Og hva driver du med da? Jeg har ikke noe realistisk tall for hvor mange ganger jeg har besvart dette spørsmålet. Det minner om “hvordan går det” i graden av egentlig interesse man har for svaret; man forventer egentlig bare “som normalt” og angrer seg alltid litt hver gang noen tolker dette som en oppfordring til å utrede livssituasjonen sin nærmere. Sånt blir jo fort kjedsommelig. Er det ikke sånn da? Alle har selvsagt sitt eget drama å drasse på men det er sjelden interessant. Eller kanskje vi heller bør si det er sjelden en god historie. For hva skal man egentlig bruke den til? En bra historie er sånt som man får lyst til å selv fortelle til noen andre ved en senere anledning. Vet du hva jeg hørte her om dagen? Man kan jo ikke behandle sensitiv informasjon på denne måten. Man må jo forutsette en atmosfære av “fortrolighet” om alt sånt som går på “behov for å vite” slik at hvis noen forteller deg noe du strengt tatt ikke behøver å vite, så har de sannsynligvis en annen hensikt enn å bare holde konversasjonen gående lett og ledig. Som alle vet introduserte Richard Sennett i året 1974 det nye begrepet “intimitetstyranni” – i boka The Fall Of Public Man – for en tilstand når “menneskets krav om inderlighet smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet” slik at det private bringes inn i det offentlige rom som en strategi for å “by på seg selv” og den typen ting. Eventuelt stå frem som eksempel, eller representant, for den gruppen man identifiserer seg med for å vinne oppmerksomhet og sympati, understreke et poeng, eller en hvilken som helst annen grunn. Saken er jo at den moderne verden med industri, kapital og produksjon tillater klassereiser, om den ikke endog oppfordrer til det. Alt dette er egentlig veldig basic marxisme, men det vi observerer er altså varefetisjisme som symbolsk spill, hvor man viser seg frem for hverandre og markerer sin klassetilhørighet med et assortement av kraftgjenstander som i sosiologisk forstand fungerer som kroppsmaling, et bein gjennom nesa, noen fjær og perler i håret, eller hvordan enn såkalt primitive folkeslag fiffer seg til for å markere status. Dette er nivået ting befinner seg på.
Etter hva jeg hører er det ikke pent å kalle folk idiot — men slik jeg ser det er det ikke verre enn å kalle dem et menneske. I utgangspunktet er jo ingen idioter. De kan være litt sånn her og der i intelligens, informasjonsnivå og kommunikative egenskaper, men idiot er noe man blir av en helt spesifikk årsak: Man overvurderer sin egen kompetanse. Jeg klarer ikke å se for meg noe voksent menneske som aldri har sagt “du er en idiot” til seg selv og virkelig ment alvor med det. De vet jo hva problemet er. De forutså ikke hvordan ting kom til å spille seg ut, eller noe i den samme gata. De opplever uansett senere at de ikke var godt nok forberedt da de sa eller gjorde noe som ikke var “optimalt” i henhold til formålet, la oss for eksempel si det å gjøre den rette typen inntrykk på noen man har romantiske følelser overfor. Her er det mange som har snublet i sin egen tunge, så å si. Du vet. Sagt er sagt. Bør man si mer? Forklare seg? Det gikk jo ikke særlig bra forrige gang man forsøkte. Hvorfor kan jeg ikke bare være kul? Som vi ser er pasienten allerede på bærtur i feil kålåker. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å engste seg for å bli “misforstått” men generelt sett kan vi si at jo mer du prater jo større blir sjansen. Dette ønsket om å “vise seg frem på den rette måten” er en del av det foran nevnte intimitetstyranniet. Det spiller jo i virkeligheten ingen stor rolle for “de andre” hva og hvem du er på detaljnivået, så lenge du stort sett “er der” som venn, kollega, partner eller hva slags forhold man nå enn har. Skriv en bok hvis du virkelig ønsker å få frem dine egne tanker, men ikke glem dette med historiefortelling. Teaterfolk pleier i si det er bra å være personlig – bruke av det erfaringsmaterialet man har og det ene med det andre – men det er en kunstnerisk dødssynd å være privat. Selv om du er den som fremfører det aktuelle materialet så er ikke du den som materialet er beregnet for. Synsing og følsing er ikke bra historiefortelling. Er dette noe folk har lyst til å fortelle videre? Det er spørsmålet som definerer historiens kvaliet.
Bildet er fra Google, men opplegget mitt ser omtrent likt ut. Penne Rigate med “rød saus”. Klassisk tomatbasert og nokså pikant krydret – arrabiata – vare, bare at jeg hadde ikke persilleklipp på min. Jeg brukte parmesan. En generøs neve små baconterninger, en finhakket løk, 4-5 fedd hvitløk, en svært finhakket gulrot, 400 gram kjøttdeig, en boks hakkede tomater, et glass pastasaus, en liten boks tomatpurè, et glass vann. Så langt ingrediensene, nå kommer krydderet. En spiseskje sukker, en spiseskje balsamico eddik, en teskje salt, en teskje “caprese” urteblanding, en teskje “pesto” urteblanding, en spiseskje hjemmelaget habanero-tyttebærsaus, to spiseskjeer ajvar relish, en teskje paprikapulver. Har jeg glemt noe? Joda, en god klype sprøstekt løk må være med. Den har jo en “umami” karakter som fyller ut bra i midten. Ellers steker, freser og sauterer man det som skal behandles slik før alt går i gryta og får småputre en stund. Om selve pastaen er det å si at alt må fosskoke på full blås minst like lenge som de oppgir i koketid på pakningen. Selv bruker jeg hardt saltet kokevann, men ikke alle er like begeistret for dette. Mange er sensitive for salt på en snål måte.
Uansett, dette er hva som skjedde. Slik var gårsdagens middag. Dette er noe som går raskt å slenge sammen. Det eneste er at sausen har bare godt av å stå og putre en stund, men ellers tar det hele ikke mye mer enn en time fra man begynner å hakke løk til maten står på bordet. Følgelig må det defineres som fast food, eller “fast føde” som det heter på norsk. Ihvertfall det som blir til overs etterpå, fordi mengdene i oppskriften er som alle kan se kalibrert i forhold til fire voksne personer, men selv driver jeg en enslig husholdning, så jeg må tenke annerledes, eller i praksis slik at det blir pasta varmet i mikroen i noen dager fremover, som forsåvidt er den eneste typen mat man får kjøpt i serveringsporsjoner beregnet på bare èn person der ute. Nesten alt er beregnet på minst to. Imidlertid holder jeg meg for det meste unna Fjordland og lignende “bekvemme” produkter som man liksom skal varme i mikroen og det er det. Ikke bare holder maten dårlig kvalitet, den genererer også idiotiske mengder søppel. Det samme kan man riktignok si om alle matvarer vi kjøper i butikken i disse tider. Ting er typisk godt innpakket i opptil flere lag plast, kartong og det ene med det andre. Men vi må snakke om et forholdstall. Hvor mye søppel per porsjon serveringsklar mat? Det er på denne kontoen folk kan spare mest. Mannskiten koster jo penger. All emballasjen som senere blir til søppel er kalkulert inn i tingenes enhetspris. I Norge har vi over tid fått en markedssituasjon med to-tre store “matvaregiganter” som påvirker befolkningens ernæring – men også deres forsøplingsmønster – så mye at det representerer et politisk problem. La oss si det tredje mest alvorlige miljøproblemet Norge står for, nest etter oljen og laksen: Plastprodukter i frislepp.
Bortsett fra noe tuskhandel med fisk, elgkjøtt og poteter finnes det ikke mye som ikke er supermarkedbaserte matvarer her i Østerdalen. Det finnes ikke økonomisk grunnlag for egen butikkslakter, grønnsakshandel, bakeri og denslags. Det er også visse klimabetingede begrensninger for hva man selv kan få til å dyrke. I det store og hele er folk prisgitt det eksisterende “forsøplingssystemet” hvor man kjøper ting i butikken, bringer dem hjem og pakker dem ut. Innpakningen går hovedsaklig rett i søpla, selv om noe av det – for eksempel glass med skrulokk – noen ganger blir gjenbrukt til ymse formål. Det er i praksis håpløst som privat forbruker å fremme innvendinger mot dette opplegget. Hva skal man liksom gjøre? Nekte å handle mat på det eneste stedet som selger mat av idealistiske årsaker? Alle skjønner at det er dødfødt. Det eneste man i praksis kan gjøre er å “begrense seg” — som i seg selv er en taktikk med strenge begrensninger. Mat må man jo ha. Opplegget er som det er. Det er derfor jeg kaller det et politisk problem. Bare regulering og avgifter kan påvirke det som fra et lønnsomhetsperspektiv er det mest effektive. Ting er som de er fordi det lønner seg – for noen få og på ganske kort sikt – at ting er slik. Over langen taper vi alle på denne hemningsløse omgangen med giftstoffer som plast. Jeg sa “giftstoff” men det er mest i mekanisk forstand. Kjemisk sett er jo mesteparten av all plast klarert for bruk til matvarer og vi har ingen grunn til å anta at dette standardsystemet er korrupt. De gjør jobben sin. Problemet med plast er jo på den annen side at mannskiten ikke brytes ned i naturen, selv om vi har observert visse mikrober som ser ut til å bruke plaststoffer som næring. Plasten blir stort sett bare “halvert” ned til stadig mindre partikler som etterhvert går i lufta, vannet, jordsmonnet, til og med blod, hjerne og kjønnssafter hos levende organismer, inkludert mennesket. Dette er en ny greie. Vi har ikke brukt plast lenge nok til at det går an å måle “langtidsvirkninger”, men det er ingen grunn til å være optimistisk i forhold til et fremmedstoff som inntas og lagres i kroppen.
Virkelighetens matrix – jeg tenker da på den berømte filmen – består i økonomisk betinget tvangsatferd. Man må gjøre slik og slik av budsjettmessige hensyn. Dette har man råd til. Dette har man ikke råd til. Og sånn går dagene. Det blir en vane av det. Hvor får du maten din fra og hva slags aktiviteter er innblandet i denne saken? Nesten ingen har et avklart forhold til sånne ting — og de som har det blir lett nevrotiske og “insisterende” på måter folk ikke klarer å forholde seg til, så de reagerer med ondskap rettet mot for eksempel vegetarianere og andre som i det minste prøver å etablere noen slags sunnere livsstil. Du vet. Økotypene. Er de kanskje ikke jævlig irriterende noen ganger? Sannheten er jo at folk har for det meste ikke råd til å konsekvent gå for de sunnere alternativene. De henger på et forholdstall mellom kalorier og kroner. De er nødt til å ha en viss mengde av det ene, men de begrenses i hva slags kalorikilder de har tilgjengelig av det andre. Selv kjenner jeg ingen som aldri tenker på prisen. Det hender noen ganger at de går “all in” for eksempel knyttet til et middagsselskap eller noe, men i hverdagen må alle se seg for og passe på. Det er jo fort gjort at man havner i en forbrukskurve som går i minus på et ugunstig tidspunkt. Det norske systemet belønner generelt sett ikke sunnhet, men sparsommelighet og budsjettdisiplin. Dessuten prioriteres prinsippet om at folk skal kunne bli “rike som i eventyret” foran en økologisk stringent linje, det vil si hva som er sunt både for folk, fè og miljøet. Det hele er ganske perverst. Norge har vært på en nedadgående kurve i over førti år. Befolkningens matvaresikkerhet ligger i hendene på noen milliardærer. Fordi slik ønsker vi åpenbart å ha det. Eller slik har det ihvertfall blitt, uansett hva vi eventuelt måtte “ønske”.
Fra historiens støvete arkiver henter vi fortellingen om da bandet Kiss i året 1975 dro på turnè med Rush som support, altså det noen også kaller “oppvarmingsband”. De som har noenlunde god kjennskap til begge disse gruppene ser ikke på dette som noen sannsynlig sammensetning av artister, men det skjedde altså likevel. Sånn var livet den gangen. Min egen “fandom” i forhold til Kiss spilte seg for det meste ut i årene 1975-76 og hang sammen med albumet Kiss Alive, som også var deres store kommersielle gjennombrudd. De hadde allerede gitt ut tre studioalbum men de solgte dårlig så Kiss tjente i hovedsak alle pengene sine på å holde konserter – for fulle hus – i de årene, som sannsynligvis var årsaken til at det begynte som en morsomhet at de kanskje heller bare burde gi ut et konsertalbum.
Når og hvordan oppstår musikksmaken? Selv tilbrakte jeg 70-tallet på skolen — og alle vet jo hvordan ting fungerer der. Man havner i en eller annen kategori enten man går for dette eller ikke, og mye går på klesstil og musikksmak. Man vet jo ikke om noe annet. Det vanlige var å “ytre seg” – og bli bedømt – som medlem av den eller den “kasten” som typisk hadde liten omgang med hverandre på fritiden. Selv var jeg imidlertid idrettsmann også, så jeg traff vel av den grunn et mer variert utvalg av typer enn hva som var vanlig blant de “rockerne” jeg pleide å henge med. Ihvertfall har jeg alltid hatt en “bredere” smak enn hva man typisk finner innenfor denne kategorien. Dessuten er jeg – eller rettere sagt, var jeg – en jævel til å danse, noe rockere vanligvis skyr som den berømte pesten. Jeg har drasset med meg mange lærjakketyper på discoen, for å si det slik. Til og med ut på dansegulvet, hvor de riktignok sikret seg ved å være “ironiske”.
Den første konserten Kiss spilte i Norge skjedde i året 1980, i Drammenshallen. Selvsagt måtte jeg dra for å se dem på scenen – i full mundur – selv om de var godt og vel utdaterte i forhold til hvordan musikksmaken min hadde utviklet seg mellom aldrene 12 og 17. Med seg brakte de supportbandet Iron Maiden, som vakte litt oppsikt med sin – for den gangen – nye og mer aggressive stil, som befant seg et eller annet sted på skalaen mellom gotisk fantasilitteratur av typen Edgar Allan Poe og “kitchen sink realism” – en britisk spesialitet – i tekstmaterialet sitt. De hadde veldig attitude, og selv om det var Kiss folk dro for å se så var det Iron Maiden de snakket mest om etterpå. Sånn har det vel forsåvidt forblitt i alle år siden også. Det er for mye tøys med Kiss. De er jo ikke seriøse på den måten som appellerer til rockere, selv om nesten alle av en viss alder har et litt nostalgisk forhold til dem fra barndommen. Hva er det ellers å si om dem som musikere? Kanskje litt sånn “middels pluss” med tilløp til noen geniale sanger her og der, men ingen av dem står ut som bemerkelsesverdige talenter på dette nivået. Du vet. Verdenskjendiser og det ene med det andre.
Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg liker. Man merker jo sånt. Hva “de andre” liker er imidlertid mindre interessant. Jeg bruker det ihvertfall ikke som referansesystem. Hva raker det meg om andre liker og misliker det samme som meg? Når det er sagt så er jeg selvsagt villig til å forhandle om musikkvalg hvis jeg for eksempel har med meg passasjerer i bilen som ikke liker det jeg har satt på, men det handler jo om helt andre ting enn mine subjektive smaksspørsmål. Jeg liker såpass mye forskjellig at du må være bra fette sær for å ikke finne noe du kan leve med i platesamlingen min (men de som liker gammel musikk vil ha mest å velge mellom). Det er enklest å formulere hva jeg ikke liker, som kort fortalt er ting som er veldig “produserte” og standardiserte, åpenbart fremstilt med sikte på kommersiell suksess i hitmarkedet. Banale men allsangvennlige sanger preget av “fengende rytmer”, om du skjønner hva jeg mener. Det er musikalsk gatekjøkkenmat beregnet på folk som er dypt overfladiske i smaksmønsteret sitt. Selv foretrekker jeg den typen musikk som seriøse musikere lager, enten de er rockere eller jazzfolk. Man merker jo sånt. Det har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med kompleksitet. Man bør merke seg at det er faktisk vanskelig å levere enkle ting – si som tregreps råkkenråll – på noen overbevisende måte. Mye blir ganske kleint ganske raskt. De finner ikke “den riktige energien” i uttrykket så det ender med å surre rundt som en kråke med bare èn vinge. De vet liksom ikke om de er Johnny Rebell eller Mors Lille Ole. Begge deler funker ihvertfall dårlig. “Kristenrock” har for eksempel aldri slått helt an, ikke engang blant de kristne. Det må jo være litt fort, farlig og vågalt for å treffe den riktige nerven.
Musikk som fenomen – uansett hva man liker på det private detaljnivå – er ganske interessant. Det går for å henvende seg direkte til følelseslivet, uten å ta omveien rundt en “intellektualiserende” og analytisk prosess. Man opplever det på en annen måte enn de andre uttrykkene som tilhører det vi kaller “de klassiske skjønnkunstene”. Det er jo sjelden at de treffer folk på en direkte måte som ikke involverer språk og tenkning. Vi betrakter dem med blikket, men vi “kjenner” dem ikke treffe oss i kroppen, mens nesten all musikk “oppmuntrer til bevegelse” — om så bare det å bevege den ene hånden som om man dirigerer et fantasiorkester, nikke litt med hodet og den typen ting. Det er noe fysisk som foregår. En slags agitasjon på hormonenes nivå. Et engasjement. Et henfall til kroppsbevegelser som aktuell ytring. Alle merker dette, så vi må anta at det er her hunden ligger begravet når diverse “konservative kretser” i denne verden stiller seg skeptiske til musikk generelt, men særlig sånt som går for å være “utfordrende” i seksuell, politisk eller religiøs forstand. Eller sånt som forderver ungdommen, om du vil. Det man i Nazi-Tyskland kalte entartete kunst. Degenerert. Dement. Skadelig. Alle ord du kan komme på i denne kategorien. Sovjetsystemet hadde også diverse betenkeligheter med “vestlige kunstuttrykk” som rock og frijazz. Jeg vet ikke noe om prestestyret i Iran sånn sett, men det vil forbause meg om de ikke har regler for hva slags musikk som “sømmer seg” innenfor opplegget deres. Det er ellers litt komisk at det tradisjonelt sett er kulturattachèen ved et lands ambassade som også er spionsjefen. “Kultur” er jo et såpass vagt virkeområde at alle mulige slags aparte interesser og kontakter lar seg forklare. De typene som blir kulturarbeidere av yrke har jo ellers en tendens til å være “fritenkere” i forhold til samfunnskonvensjonene og slike ting, så alt er litt løsere. Vi avrunder med en bemerkning fra svenskenes forhenværende statsminister Carl Bildt. Han hadde nemlig lagt merke til – eller blitt gjort oppmerksom på av noen andre – at den lokale utbredelsen av hard rock og heavy metal sammenfaller i stor grad med landenes nivå av oppnåelig frihet og velstand. Bare en pussig tilfeldighet?
