APECALYPSO

Vi må nesten begynne med et forbehold: Fra mitt perspektiv er det ikke en jobb hvis greia enkelt kan erstattes av nyere datateknologi – såkalt kunstig intelligens – men en funksjon. Man er altså en funksjonær og ikke en “arbeider”. Du vet. De som typisk er høyskoleutdannet. Vi kan faktisk si en apparatsjik. En som “jobber” med å få organisasjonens apparat til å gå rundt. For denne kategorien av lønnsslaver er tiden i ferd med å renne ut. Apokalypsen kommer. De merker det allerede ute i det internasjonale markedet, hvor det nå drar seg i retning av bent frem umulig å finne en “begynnerstilling” for de høyskoleutdannede. Det er noe etterslep i offentlig sektor, men også der vil åpningene forsvinne i løpet av de neste par tiårene. Dette skjer samtidig med at det aldri har vært så mye høyere utdanning i de moderne samfunnstypene. Hva skal vi tenke om dette? For meg er det bare nok et “hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk” fordi jeg har jo gått rundt i førti år og promotert prinsippet om at folk bør lære seg et håndverksfag hvis jobbsikkerhet er hva du går for.

Det går ikke an å automatisere håndverksfagene. Vi kan selvsagt gjøre mye på materialsiden, med prefabrikerte deler av byggverkene, så som kjøkken av laminater, limtre-elementer og det ene med det andre, men du vil fortsatt behøve fagfolk til å montere mannskiten. Du vet. Siste øyeblikks lokal tilpasning og den typen ting. Dette er en jobb. Gagnlig arbeid. Det er ingen som diskuterer nytteverdien av profesjonelle håndverkere, selv om de har mye å si om detaljer som tidsforbruk, pris og så videre. Selve prinsippet om at samfunnet behøver materielt kompetente arbeidere står imidlertid fjellstøtt. Ikke minst de som har prøvd å “gjøre ting selv” vet alt om dette. Det kommer jo alltid et øyeblikk når man skjønner at det er på tide å søke profesjonell hjelp. Det er som vanlig vanskelig å spå om fremtiden men visse ting kan vi likevel være rimelig sikre på, som at menneskehetens behov for mat, klær og husly aldri vil forsvinne, uansett hva som ellers måtte være på den moteriktige markedshorisonten. Dessuten er behovet for medisinsk bistand også relativt stabilt, slik at hvis man tar utdanning som sykepleier eller noe annet i den gata så vil man neppe noensinne bli arbeidsløs. Problemet er bare at folk lever typisk i en svimmel drømmeverden hvor “en god jobb” er en som ikke innebærer noen fysiske oppgaver. Du vet. De mer “åndelig” orienterte funksjonene innenfor samfunnsmaskineriet. Kontorjobber og denslags. Men nå er altså hele denne sektoren truet av den nyere datateknologiens algoritmiske automatisering. Surprise, surprise.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det virker passende å avslutte dette med noen muntre musikanter fra Balkan.

Høststormene er i gang i Spania. Det røde varselet ble sendt ut til innbyggere i Tarragona, Casteljon og Valencia allerede i går, men vi ser ikke konsekvensene av det kraftige regnet – oppimot 200 liter per kvadratmeter – før i dag. Siden folk var litt på tuppa etter erfaringene i fjor hadde de fleste sannsynligvis beregnet seg god sikkerhetsmargin, så det har ikke kommet noen varsler om savnede eller omkomne ennå. Kanskje vi slipper. Det tragikomiske med dette været er at det kommer ramlende ned samtidig med at det pågår både rettsoppgjør og store demonstrasjoner med sinte mennesker på grunn av opplegget i fjor, da varslingssystemet feilet og mer enn 230 mennesker omkom i flommen. Mange venter ennå på skadeoppgjør fra forsikringen og de politiske tilsvarene har vært “veike”.

Det røde farevarselet kommer automatisk på alle telefoner som befinner seg i det aktuelle området. Jeg fikk selv et rødt varsel under skogbrannsituasjonen i august, men det ballet aldri så mye på seg at det ble aktuelt med noen evakuering. Likevel pakket jeg en bag med to klesskift og noen greier, bare i tilfelle det skulle bli nødvendig å bevege seg raskt ved et senere tidspunkt. Det lønner seg jo dårlig å drive noe slags sjansespill når naturkreftene viser muskler. Det er jo bare å komme seg på sikker avstand fra hva det enn er som foregår, om det er brann eller flom. Jeg hadde egentlig tenkt å si noe om at NRK.no har flere nyheter fra USA enn fra Spania, men i løpet av den siste timen har de fått opp en notis om at det har kommet rødt farevarsel i uværsområdene, så da bortfaller vel det argumentet.

Mens vi likevel snakker om USA så er det vel betimelig med et “farevarsel” i generell forstand, fordi det virker jo ikke klokt å reise dit eller oppholde seg der akkurat nå. Ting er temmelig ute av kontroll, slik at hva som helst kan skje hvor og når som helst — i et land hvor enhver idiot er bevæpnet til tennene og vel så det. Den sinnssyke presidenten bare hamrer og hamrer mot ethvert systemisk svakhetspunkt og hvis de ikke kommer til enighet i dag eller i morgen så kommer staten til å stenge ned på onsdag 1. oktober, fordi det ikke foreligger noen finansieringsplan for videre drift. Det har skjedd mange ganger tidligere i USAs historie, men aldri mens det har vært såpass usikkert hva “business as usual” egentlig betyr. De skal ha et møte om saken nå i dag – hvis jeg har forstått det riktig – men foreløpig er det helt i det blå hva eksakt som må til for å sikre videre drift av de administrative systemene.

Samtidig legger vi merke til at mange flere har begynt å mumle om at datasektoren har blitt en gedigen børsboble som kan sprekke når som helst, med uoversiktelige konsekvenser — men vi kan ihvertfall si at mange vil tape enormt mye penger, kanskje til og med alt de har stående i sektoren. Det begynner å gå opp for folk at det er grenser for hvor mye tryllepenger alle de fantasifulle prosjektene rundt kunstig intelligens kan omsette i håndfast vare. Det er jo noe alvorlig galt når et firma er priset til hundrevis av milliarder dollar på børsen selv om de ennå ikke har vist noen inntjeningsevne. Vi kan ihvertfall ikke kalle det “butikk” i noen konvensjonell forstand. Kall meg konservativ om du må, men jeg setter som minimumskrav til et vellykket forretningsprosjekt at mannskiten tjener penger. Du vet. Større inntekter enn utgifter på en daglig basis. Det er grenser for hvor lenge de kan snakke om høner på taket og Soria Moria slott rundt neste sving. Kom med noen positive regnskapstall eller hold kjeft. Dette opplegget begynner å ligne stygt på et klassisk pyramidespill av – vel – pyramidale dimensjoner. Noen kommer til å havne i fengsel når denne greia eksploderer.

Vi avslutter med en tre dager gammel amerikansk sang om “de gode gamle dager”.

Ved dette tidspunkt ser det ut som om det pro-europèiske partiet PAS – “partiet for aksjonisme og solidaritet” – kommer til å vinne valget i Moldova med noe i overkant av 50% av stemmene, som i praksis betyr at den sittende presidenten Maia Sandu fortsetter i jobben. Den “patriotiske fronten” som ønsker en tettere tilknytnimg til Russland fikk 25% av stemmene til tross for den utbredte frykten på forhånd om fusk og sabotasje. Vi får anta at krigen i Ukraina ikke har bidratt til å gjøre flere særlig positivt innstilt til Russland, men når det er sagt så er valgresultatet omtrent likt som forrige gang. Det er jo forutsigbart at i den grad folk har noe valg så vil de helst ha “fred og velstand” — som i Øst-Europa hovedsaklig forbindes med EU. Alt den andre blokken har å tilby er et mer “kirkelig” samfunn som forbyr alternativ seksualitet, innvandring og “utenlandsk aggresjon rettet mot de nasjonale tradisjonene”. Sånt appellerer typisk til 20-30% av befolkningen i alle land, inkludert Norge, men det har ikke den samme populære salgsappellen som økonomisk vekst og velstand.

Hvilket bringer oss til det store spørsmålet i denne og lignende saker: Hva er det egentlig som frister i Russland? Jeg har møtt norske individer som mener at det var rettmessig av russerne å starte et angrep på Ukraina på grunn av “vestlige provokasjoner” – og med dette antar jeg de mener viljen til å assosiere seg med EU – fordi amerikanerne på den politiske høyresiden er jo i hovedsak russervennlige. Hele opplegget er litt mystisk. Er folks EU-fiendtlighet noe som ligner på de typiske anarkistenes hat overfor “Staten & Kapitalen”? Jeg er forsåvidt enig i at dette er to onder, men de er nødvendige onder. Mennesker er jo ikke rasjonelle skapninger. Hvis du river ned og ødelegger “den dype staten” så vil du jo bare få noe slags annet opplegg som tar hånd om de samme samfunnsoppgavene, men ikke nødvendigvis på noen bedre måte. Ingen er særlig glad i byråkrati men vi vet dessverre ikke om noe bra alternativ. EU er jo først og fremst er byråkratisk arrangement som tar seg av internasjonal handel, industristandarder og den typen ting, med vekt på strømlinjeforming av de enkelte nasjonenes særegenheter til fordel for “fellesmarkedets smidighet”.

Begrepet nasjonalt sinnelag er ikke enkelt definert — og det kan ihvertfall ikke reduseres til sjåvinistisk fiendtlighet rettet mot alt som kan assosieres til “utlandet” og/eller “utlendinger”. Enhver idiot skjønner jo at fred og velstand er bra for alle nasjoner og at den enes brød ikke behøver å være den andres død. Vi kan jo samarbeide om diverse felles oppgaver som er i alles interesse å styrke. Hvorfor skal det være så vanskelig da? Da Storbritannia stemte til fordel for Brexit var dette sluttresultatet av en langvaring kampanje rettet mot EU og de angivelige “maktovergrepene” fra dette holdet. Det de argumenterte for var å ta tilbake selvstyret og avvise det sentralbyråkratiske diktatet overfor industristandarder, tollregler og den typen ting, men det har jo ikke akkurat vært noen dans på roser i etterkant av Brexit. De britiske øyene ligger fortsatt på det samme geografiske stedet, som dikterer at de forholder seg til de samme “nære handelspartnere” som de alltid har gjort. Bare at nå har alt blitt mye mer byråkratisk tungrodd og vanskelig, på alle nivåer. Det går følgelig ikke an å peke på Storbritannia og si at der har du et bra eksempel på hvor godt det vil gå alle de som melder seg ut av EU, eller som lar være å melde seg inn. Det er aldri noe enkelt prosjekt å søke sosial isolasjon. Nesten alle ønsker til syvende og sist noen slags dynamisk sone for sosialøkonomisk omgang med andre mennesker.

Her er det viktigste politiske barnerimet av alle: Bra nok for nå er det beste du kan få. Perfeksjonering av det politske landskapet er bare ikke realistisk. Man kan både tenke og observere ymse slags “forbedringspotensialer” over hele linja, men å få ting til å skje i praksis er noe helt annet. Nesten alt som angår “offentlige saker” er både tregt og tungrodd, ofte nærmest smertefullt byråkratisk og ineffektivt, men slik må det være. Det finnes ingen snarveier til lykkeland. Alt man vil ha gjort i dette livet krever planmessig, målrettet og tålmodig arbeid. Dypest sett kan vi i prinsippet bare velge mellom to metafysiske tendenser som overhodet ikke går bra sammen: Vi kan enten ha solidaritet, tilpasning og samarbeid eller vi kan ha en egodrevet konkurransesituasjon for “selvhevdelse i et marked”. Det sistnevnte er den fundamentale tanken bak nyliberalistisk ideologi, som begår den store kardinaltabben å forutsette at mennesker er rasjonelle aktører som typisk vil fatte sine livsvalg basert i økonomisk egeninteresse — men vi har jo hvor mye historisk materiale som helst som beviser at mennesker er absurde skapninger som gjør absurde ting av absurde årsaker. Egeninteresse i strengt rasjonell forstand er jo bare èn av mange drivkrefter som virker i det sosiale spillerommet. Folk motiveres også av mye annet, og ikke alt er til å begripe verken på kort eller lang sikt. Dette må vi ta høyde for.

Vi runder av med noe som er så absurd som bare fransk musikk kan bli.

Hva må til for å krenke deg? Jeg er litt usikker på hva svaret er for mitt eget vedkommende. Det er ikke sikkert at det går an. Saken er jo at mennesker og toskeskapen deres ikke imponerer meg. Alt jeg ser er en evneveik ape som står der og skriker inn i sjelens nattemørke. Det er jo for fanden absurd. Og dette skal jeg liksom ta på alvor? Glem det. Blir bare ikke aktuelt. Det er noe som heter injurierende kraft og det er ikke noe jeg deler ut gratis. Jeg mener, hva raker det meg hva andre folk mener? De kan tenke og føle hva pokker de vil. Det er ikke mitt problem.

Her er et spørsmål: Hvor høyt går det an å skru opp krenkekranken? Vi lever i en tidsalder med troll som går på nettet bare for å såre, fornærme og forvirre andre — fordi dette er gøy og fordi det gjør dem populære. Eller i økonomiske termer kan vi si det gir dem mange klikk og en markedsførbar oppmerksomhetsprofil. Det spiller egentlig liten rolle hva du sier og gjør på nettet. Det som virkelig teller er synbarheten din. Folk driter i om du er “ekte”, de vil bare ha underholdning, og da gjerne med en sadistisk vri. Du vet. Drøye påfunn på grensen til – eller hvorfor ikke over den – det komplett idiotiske, som vi kunne observere i fjernsynstrendenes “realityshow-orientering” like før internett kom og tok over territoriet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Husker du Jackass? Det var revolusjonært fjernsyn da det var nytt, men nå finnes det hvor mange sånne som helst. Og hvis du ikke synes rølpemoro er noe morsomt så finnes det plenty kanaler på nettet som driver med politisk provokasjon, på grensen til – og noen ganger langt over den – de mest uspiselige ideologiene fra det tyvende århundre, men fremført mest som tøys og “ytringsfrihet” — fordi dette virker opphissende på et trollete publikum som drømmer om å selv en dag bli en like avskyelig idiot på nettet. Igjen, det handler ikke om hva som er “ekte” men om hva som virker provoserende, trekker et publikum og fører til mange klikk. Hvis du allerede er en manipulerende og løgnaktig type er dette midt i blinken for deg. Folk går jo typisk på nettet motivert av kjedsomhet for å se “om det er noe liv” og sadistisk moro som de kan engasjere seg i på en ufarlig og helst også anonym måte. Hvis det får konsekvenser for dem er det jo ikke noe moro.

På mange måter har også jeg en ganske drøy stil — men dette er ikke alt jeg har. Jeg driver ikke bare og herser med folk, jeg tilbyr også ganske mye saklig informasjon om ditt og datt, alt avhengig av humør og dagsform. Det er en “personlig stil” som har vokst frem over mange tiår og som det er vanskelig å kopiere. Men sånn er det og slik vil det fortsette å være, fordi det er dette som morer meg. Jeg bruker ikke særlig mye tid på et typisk skrivestykke men jeg tar meg som regel bryet med å sjekke at påstander og faktapunkter er holdbare. Sånn må det jo nesten være hvis man skal operere i en gråsone mellom det saklige og det komiske. Den største synden er jo tross alt å være kjedelig. Som jeg nettopp sa så går jo folk på nettet for underholdningens skyld. Hvis de i tillegg lærer noe så er det bra, men det er ikke dette som er det viktigste. Uansett, nå har vi kommet så langt som jeg gidder å gå for denne gangen.

Vi avslutter med en sang fra 80-tallet som handler om slankepiller.

Matvanene her i Spania passer meg aldeles utmerket. Alt det jeg liker best er “det vanlige” og prismessig sett ligger ting en del lavere enn i Norge, for råvarer som i de fleste tilfeller er av bedre kvalitet. Særlig grønnsakene. Du milde måne er alt jeg kan si om tomatene, paprikaen og hvitløken. For øyeblikket har jeg en linsestuing stående til en times putter før det er ferdig. Det er en tradisjonell spansk rett. Søk på lentejas på YouTube eller noe for en detaljert arbeidsbeskrivelse med lyd, bilde og hele pakka. Mange kaller det høstmat men de fleste innrømmer at de likevel lager retten året rundt. Du kan bruke kjøttvarer eller la være. Selv har jeg hatt oppi noe sånt som 300 gram taquitos de jamon, som er ferdig kuttede skinkebiter fra superen, men resten er assorterte grønnsaker. Dessuten har jeg oppi ris. Men alt er jo valgfritt. Det eneste som kreves av en linsestuing er strengt tatt linsene. Jeg bruker de små brune som dyrkes her i Spania, men du kan også bruke de grønne. De røde bør imidlertid unngås fordi de blir for “mosete” alt for tidlig i forhold til grønnsakene.

Som vanlig har jeg på fjernsynets 24 timers nyhetssending, men uten lyd. De snakker jo uansett så fort at jeg ikke får med meg hva de sier, mens jeg fint klarer å lese undertekstene. Det brenner i regionen Guadalajara, som ligger like øst for Madrid — og tallet stiger stadig. For et par dager siden var det 400 hektar, men så ble det 1000. I dag tidlig sa de 2000 men nå har det steget til 3000 hektar som er nedbrent. Jeg trodde brannsesongen var forbi men slik ser det jo ikke ut. Et sekundært problem med dette opplegget er at luftkvaliteten blir dårligere på grunn av røyk og aske som stiger opp og blir liggende i atmosfæren. Det er noe jævelskap, men sånn er virkeligheten. Heldigvis ligger Guadalajara omtrent 5-6 timer å kjøre herfra så jeg regner ikke med å merke noe til det. Det var jo ganske uhyggelig her en stund, en “visjon av helvete” hver dag, med svidd lukt, røyk og psykedeliske farger på himmelen, mens sola ble knall rød og omtrent like lyssterk som fullmånen slik at man kunne se rett på sola, uten at dette var noe jeg gjorde særlig mye. Den gangen var det i tillegg førti grader varmt så det ble å holde seg innendørs med skoddene for vinduet og full blending slik at man ihvertfall ikke kom så mye over 25 grader inne — mens nå er det typisk 10 grader om natten og 25 om dagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Linsestuing lager jeg i en ganske stor gryte sånn at det typisk rekker for 2-3 dager når jeg først gjør jobben. Det egner seg jo ikke så godt for frysing, men klarer seg fint en uke i kjøleskapet. Trikset er å ha masse forskjellige greier gående i mange forskjellige stadier samtidig, sånn at hjemmet blir som en middels restaurant hvor man kan velge fritt mellom hva som skal være dagens rett. Hva kan jeg si? Alle er forskjellige og jeg liker å ha det slik, mens andre sikkert ville oppleve det som frustrerende og uoversiktelig. Akkurat nå sitter jeg imidlertid og lurer på hva fanden som er poenget med å kutte seg i fingeren. Du vet. Venstre pekefinger får vanligvis hard medfart blant alle som lager mye mat (gitt at de holder kniven med høyra) fordi du ender jo alltid med noe sos og slurv. Sånn er livet. Jeg vet det er usmart å kutte seg i fingeren men noen ganger gjør jeg det likevel, til min egen store irritasjon i timesvis etterpå. Men snart er det på tide å gå og krydre maten. Det er variabelt fra person til person, men jeg liker ikke å smake til linsestuingen med salt og pepper før den er så godt som ferdig. Imidlertid har jeg i røkt paprikapulver mens jeg lager sofrito, altså grønnsaksblandingen som er grunnlag for resten av retten, og like før jeg tilsetter hakket tomat og en liten boks “tomate frito”. Uansett, dette blir som vanlig helt lidenskapelig godt når det endelig er ferdig. Aromaen henger jo allerede i lufta.

Vi avrunder med enda en fransk sang fra den psykedeliske epoken.

Når folk snakker om narcissisme mener de som regel narcissistisk personlighetsforstyrrelse (NPF) på den “grandiose” siden, som regel karakterisert av storslagne fantasier om sin egen viktighet overfor partner, slekt og venner, i profesjonell sammenheng, eller i verden og livet mer generelt. Imidlertid er den patetiske typen mer alminnelig; det vil si når de er fulle av skyldfølelse, skam fordi de ikke er “bra nok”, angst for å “gjøre feil” i sosiale sammenhenger og den typen ting. I begge tilfeller iscenesetter pasienten seg selv som begivenhetenes sentrum og opplever omverdenen som en “personlig” konsekvens av egne valg og handlinger – som “betyr noe” – mer enn som en tilfeldig forbipasserende kombinasjon av hendelser og skapninger som for det meste befinner seg hinsides pasientens kontroll. NPF er vanskelig til umulig å kurere og opptrer som regel i komorbiditet med diverse andre psykiatriske symptomer.

Selv ville jeg anbefale et studium av Narcissus-myten, særlig den som er gjenfortalt i Ovids Metamorfoser, hvor det foregår et interessant samspill med nymfen Ekko som på typisk greske tragediers vis leder til begges undergang — og påfølgende forvandling (metamorfose) til henholdsvis en blomst (lilje) og et velkjent akustisk fenomen. De som leser denne bloggen vet hva som gjelder: Støtt og stadig klager jeg over hvor udannede og uvitende folk er. Nærmest som små barn av den litt bortskjemte typen, som har vent seg til at alt skal være enkelt og tilrettelagt for dem. Dette er etter min mening et alvorlig problem som har manifestert seg på et større samfunnsnivå i form av dekadanse både i kropp og sinn. Men nok om det. Strengt tatt er det jo ikke mitt jævla problem at folk er late, udugelige og evneveike sutrepaver. Alt jeg kan gjøre er å observere problemet, beskrive det jeg observerer og i hovedsak bare fortsette som om ingenting. Hvis jeg danner følelser i forhold til saken vil jeg jo bli sugd inn i denne malstrømmen av metafysisk idioti — og der gidder jeg ikke å være. Hvilket bringer meg til fenomenet masochisme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Menneskeheten har så mye å takke Richard von Krafft-Ebbing for — blant annet konseptene homofili, transvestisme og sadomasochisme. Ikke selve greiene, som har eksistert hvor lenge som helst i navnløs form, men “diagnosekriteriene” vi bruker den dag i dag for å skille det ene fra det andre og arrangere det som en slags krydderhylle av ordnede fenomener som hver har sin egen avgensede bruk og betydning. Uansett, vår mann utdefinerte masochisme som en seksuell greie hovedsaklig orientert mot ydmykelse, fornedrelse, smerte og utilfredsstilt begjær; oppkalt etter Leopold von Sacher-Masoch, født i Ukraina i 1836, eller skal vi kanskje heller si hans bokverk Venus i pels, som handler om karakteren Severin von Kusiemski og dennes “slaveforhold” til Wanda von Dunajew, som egentlig bare er èn av en hel serie bøker som aldri ble fullendt men som går under navnet Arven etter Kain. Du vet. Han kisen i bibelen som drepte sin bror Abel. Vi skal ikke si noe mer om greia her og nå. De spesielt interesserte kan utforske sakene på egen hånd. Jeg hører at det finnes mye materiale på nettet. Poenget mitt i dag er at jeg liker ikke når de sier narsissisme og masokisme selv om dette er en hovedregel for norske ord: De skal skrives slik de uttales.

Problemet er jo at når et ord kommer fra et egennavn så går denne konteksten tapt når ordet “fornorskes”. Et klassisk eksempel på dette problemet er ordet sjåvinisme som betyr en nedlatende holdning overfor andres nasjonalitet, religion, kjønn og så videre, i kombinasjon med “kraftpatriotisme” for den gruppen man selv identifiserer seg med. Ordet kommer fra fransk chauvinism (som også skrives slik på engelsk) og er oppkalt etter den legendariske Nicolas Chauvin som var soldat under Napoleon Bonaparte og som ble alvorlig skadet under noen kamphandlinger slik at han havnet på en mager uførepensjon for resten av livet. Imidlertid beholdt han sin “patriotiske glød” for Napoleon og den franske imperialismen resten av livet, uten å bry seg om hvor upopulært dette var under restaurasjonen og gjeninnsettelsen av Bourbonerne på den franske tronen etter Waterloo i 1814. Chauvin var så strinakket og hardballen at han gjennomgikk en metamorfose og ble til et ord som i dag særlig brukes av feminister i betydningen mannssjåvinisme, men som altså egentlig betegner en soldat som nekter å gi seg. (Du kan se for deg “den svarte ridder” fra Monty Python og Den hellige gral.)

Vi avslutter med en munter fransk melodi fra 1966.

Saken er at det har jo blitt laget enorme mengder med “mindreverdig film” — forstått som den typen kunstnerisk arbeid man ikke føler noe behov for å se flere ganger. Kanskje man til og med er litt irritert fordi man kastet bort tiden sin på å se den bare èn gang. Har dette skjedd med deg? Det har definitivt skjedd med meg. Du vet. Når man blir sittende etterpå og lure på hva fanden det der var for noe. I den digitale tidsalderen kan man jo lage film ganske billig, men i gamle dager var det uansett et minimumsbudsjett som gikk med til å betale for selve materialet, det vil si filmrullene, fremkallingen og så videre. Følgelig vet du at de har punget ut en ganske seriøs sum for å lage mannskiten sånn at spørsmålet blir hva var det de tenkte på? Er dette alvorlig ment? Jeg har ingen tall, men det var aldri billig å lage en film før vi fikk digitalt utstyr. Det var ikke noe hvem som helst hadde råd til, for å si det på den måten.

Visse filmer har oppnådd kultstatus fordi de er så genialt dårlige at man tror knapt det man ser. Det er forsåvidt en helt egen sjanger som har sine entusiastiske tilhengere, så vi skal ikke dvele ved dem. Hva jeg mener er den typen film som er både faglig talentløs, kunstnerisk uinteressant og totalt blottet for “eksentrisk sjarm”. De har ingenting. Ikke desto mindre har noen brukt en seriøs mengde tid på å lage makkverket. Dessuten også mange andres tid, fordi de har jo ikke vært alene om produksjonen. Hva slags publikum var dette ment for? For min egen del har dette særlig vært filmer som hører hjemme i sjangeren for “action” — bare at alt er så dumt at det nærmst klør over hele kroppen. Etterpå føler man seg pinlig berørt på vegne av alle som har vært med på å lage greia. Skjønner du hva jeg snakker om? Typisk sånne ting som oppstår fordi noen har overvurdert sine egne evner på det groveste. Det verste med dette opplegget er at det er ikke engang sjeldent. Tvert imot. Du får kjøpt hvor mye sånt som helst den dag i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor snakker jeg om dette? Fordi jeg tenkte på “kunstig intelligens” og treningsdata. Jeg tror ikke noen bør være redd for at yrkeskategorien filmregissør forsvinner med det første, fordi det krever faktisk både faglig innsikt og kunstnerisk talent for å lage noe bra-bra, det vil si noe som er vellykket på sine egne premisser og ikke “bra” fordi det er mislykket på en interessant måte. Jeg mistenker at kunstig intelligens vil spille seg ut som kunstig demens mye oftere enn noen tror ved dette tidspunktet, fordi når vi ser nøkternt på saken så er det jo faktisk ikke så mange ekstremt talentfulle regissører i verden, men desto flere idioter som har laget irriterende dårlige ting. Selvsagt finnes begrepet smak og vi må gi det litt spillerom, men selv om vi tar med varians i preferansene så ender vi med en relativ overvekt av tvilsom vare i de typiske hyllene i gamle dagers videobutikker, hvis du skjønner hva jeg mener. Computer Generated Imagery (CGI) har blitt veldig bra ved dette tidspunktet, men det er fortsatt langt mellom de store stjernene på regissørhimmelen. Dette er hva selve saken handler om. Det geniale har jo ikke i utgangspunktet noe med “intelligens” å gjøre. Det ligner mer på galskap, men en form for galskap som vedkommende person klarer å kontrollere, strukturere og organisere.

Vi setter strek med et genialt stykke britisk musikk fra 1968.

Hva tenker du om en nyhetsoppleser på fjernsynet som heter Jesus Amor? Det er jo litt av et navn. Uansett, det snakkes en del om at kredittratingsbyrået Moody’s & Fitch har oppgradert den spanske økonomien til klasse A3 – også kjent som trippel A – som er den høyeste utmerkelsen man kan få i dette systemet. Det er ikke ment som noen “premie” men det blir definitivt presentert på fjernsynsnyhetene som om Spania har vunnet noe. Årsaken til at dette skjer er at alle tallene er mye bedre enn forventet og den spanske økonomien ligger et hestehode foran resten av Europa. Det er jo bra for Pedro Sanchez og PSOE – det spanske sosialistpartiet – som har vært i regjering siden 2022 og gjort bemerkelsesverdige ting med “rikets tilstand”. Han bekreftet nettopp at PSOE stiller til gjenvalg i 2027, så kommer denne nyheten beleilig nok like etterpå.

Som alle vet er Spania en litt abstrakt ting fordi “nasjonalfølelsen” hos folk har en tendens til å samle seg rundt regionen de bebor, sånn at “spansk identitet” er litt her og der. For eksempel har både Catalonia, Baskerland og Galicia sine egne offisielle språk, sånn at de snakker ikke “spansk” der men kastiljansk (i tillegg til sine egne språk). Også hos de andre “autonome regionene” er de veldig harde på sine lokale greier. Det er egentlig bare turistene som befinner seg i “Spania” generelt. Spanjolene tenker mer i forhold til “sin” region, også her i El Bierzo, som har sin egen kulturelle identitet selv om det teknisk sett er en del av Castilla y León. For eksempel er det vanlig å snakke gallego i tillegg til castellano. Men når det er landskamp i fotball – VM og den typen ting – blir alle plutselig veldig spanske. Ganske pussig det der.

Under Franco – mellom 1939 og 1975 – var Spania imidlertid i en “nasjonalistisk fase” og de godt voksne husker kanskje nyheter om “den baskiske separatistbevegelsen” og deres geriljakrig fra 70 og langt ut på 80-tallet, som ikke roet seg før det ble gjort store innrømmelser i forhold til språk, regional identitet og lokalt selvstyre. De er fortsatt ganske skvetne i forhold til slike ting i Spania, som åpenbart er hovedårsaken til det sterke regionale selvstyret de praktiserer nå, som gjør det litt tungrodd å være statsminister for hele nasjonen. Den 30. september 1958 fant de en gullskatt i El Carambolo rett vest for Sevilla, som sparket igang en større arkeologisk undersøkelse av Tartessos, den gamle bronsealderkulturen som blant annet nevnes mange ganger i bibelen som Tarsis, og som også nevnes av Aristoteles og andre grekere, som både navnet på en elv (våre dagers Guadalquivir) og en by (våre dagers Huelva) med store rikdommer. For Franco var det viktig med en slik “opprinnelsesmyte” — noe urspansk som ikke kunne spores tilbake til noen annen kultur.

Det originale iberiske folket var med andre ord på stedet før de keltiske innvandrerne begynte å komme omtrent på 1100-tallet før vår tidsregnings begynnelse, altså for drøyt 3000 år siden, ganske sammenfallende i tid med det vi kaller den sene bronsealderkollapsen i det østlige Middelhav. Dette var ihvertfall påstanden til Adolf Schulten, den tyske arkeologen som først gravde ut Tartessos i 1922, og som var veldig Völkisch i sitt kultursyn (slik skikken var i Tyskland på den tiden). Jeg husker imidlertid ikke om det var han eller assistenten hans som begynte å snakke om Tartessos som en kandidat til Atlantis, men det har i ethvert tilfelle medført at folk den dag i dag går rundt i Doñana nasjonalpark og sparker småstein på jakt etter atlantisk bevismateriale. Selve regionen Tartessos omfatter Huelva, Andalusia, deler av Extremadura og den portugisiske Algarvekysten — og det finnes spor etter menneskelig aktivitet på stedet siden for hvor lenge siden som helst. Blant annet sies det vel at den siste neandertaler døde ut ved Gibraltar for 40.000 år siden. Men også diverse neolittiske kulturer har satt spor etter seg i området med tildels ganske imponerende steinkonstruksjoner, for eksempel Menga, Viera og El Romeral. Alle disse er minst like storslagne som Stonehenge i England.

Vi avslutter med litt spansk – vel, teknisk sett er de fra Argentina – kosemusikk. (Las preguntas = spørsmålene.)

Jeg finner meg selv fnisende foran skjermen når en “analytiker” skal uttale seg om hva ting betyr, i dette tilfelle hvorfor Trump har lagt 100% toll på medisiner og legemidler, som som særlig rammer Irland fordi 12% av økonomien deres er basert i eksport av slikt til USA. Hva er poenget? Det er ikke noe poeng. Dette er caligulisme. Det er meningen at folk skal bli skremt og forvirret, fordi dette morer Donald Trump. Han pisser på deg, kan vi si. Du vet. For å markere hvor liten respekt han har for internasjonale avtaler og spilleregler som er bestemt av andre enn han selv. Dette er bare mystisk hvis du ikke skjønner at mannen er en narcissistisk sosiopat som elsker å “se dem hoppe”. Hva kan du gjøre? Svaret er ingenting. Han er president i USA med alt det innebærer av makt og rekkevidde, men samtidig er han som en femåring i dårlig humør med vilje til å straffe alt og alle som han føler seg provosert av. Da går det som det går.

Andre mennesker som har mer eller mindre den samme psykologien som Trump synes dette er stor stas og gøyalt, mens de som er belemret med voksenlivets ansvarsfølelse, empati og den typen ting reagerer selvsagt negativt på mange ulike vis. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg foreslår at man tenker Caligula. Den gale romerske keiseren som også var lunefull og uberegnelig, men det gikk an å påvirke ham til en viss grad med fine gaver og smisking. Situasjonen er som den er og ingen andre enn amerikanerne selv kan gjøre noe med det. Du vet. Om en tre års tid, når det igjen skal være presidentvalg, hvis de overlever så lenge. Alle andre kan til jo en viss grad velge i hvilken grad det er nødvendig å forholde seg til galningen. For eksempel hadde britene Trump på offisielt statsbesøk herforleden — og det gikk omtrent som det var å forvente. Bra? Dårlig? Disse ordene betyr ikke så mye. Det som teller er at de lyktes med å manøvrere seg gjennom situasjonen og komme ut på den andre siden med noen avtaler om fremtidige investeringer i datasentre og kunstig intelligens, som Keir Starmer hele veien har hevdet er fremtiden for Storbritannia. Tar han feil? Har han rett? Det vet ingen før de har sett hva opplegget betyr i praksis, men det finnes gode grunner til å være skeptisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers virker det ikke som noe poeng å engasjere seg i detaljene rundt Trumps atferd og uttalelser. Hva forventer du? Han er jo fette sinnssyk. Amerikanerne hyrte ham inn som president av egen fri vilje — og resten av verden må bare tilpasse seg dette. Noen dager er det underholdende mens andre dager er det deprimerende. Men det går ikke an å si at noe av galskapen er overraskende. Da er du i så fall en evneveik dumskalle. Herregud. Gale mennesker gjør gale ting. Alle vet dette. Det mest irriterende med greia er alle de idiotene som later som om dette er normalt. At Trump er en normal mann som det går an å forstå i henhold til de vanlige kriteriene for hvordan man forstår voksne mennesker som står i en jobb. Jeg skjønner selvsagt at hvis man ser sånn på saken må dette være frustrerende, men det gjør altså ikke jeg. Dette går sånn omtrent så galt som det var å forvente. Og verre skal det bli. Det går per definisjon ikke an å forutsi noe om hva en uberegnelig type kommer til å gjøre, men det går an å observere hva slags karaktertrekk han har og stille opp noen løse parametre for sannsynlighet basert i dette. Vi vet for eksempel at han er ondskapsfull og hevngjerrig. For Trump er ingen sak for liten til å føle hat overfor og ingen regel for stor til å brytes. Han har åpenbart noen slags fantasier om hvordan han ønsker å bli sett, slik at det går an å utnytte dette til en viss grad for å påvirke ham på kort sikt, men i det lange løp er det uråd å si noe annet enn at det kommer til å bli både stygt og dumt. Som vi ser.

Vi runder av med litt klassisk tysk thrash metal.

Rappetrioen Kneecap ble tiltalt for terrorisme etter en konsert hvor noen kastet et Hezbollah-flagg opp på scenen og en av dem plukket det opp og viftet med det mens han sa Free Palestine. Dette likte britiske myndigheter dårlig så de reiste en tiltale som nå har blitt avvist av domstolen som tøys og tøv. De nekter med andre ord å vurdere saken. Hele greia er en tanke skandaløs — men poenget er uansett at nå er disse “terroristene” fri til å fortsette sin temmelig pønkete karrière på scenen og ellers. De er jo ikke snille gutter men de er ikke kjeltringer heller. De er veldig “politiske” på en måte man helst bør kjenne litt til Irland og irsk historie for å forstå omfanget av, så det er jo ikke akkurat noe sjakktrekk at britene bringer en såpass “usaklig sak” mot dem at retten bare avviser det hele.

Om noe så har de fått gigamye gratis PR på grunn av dette. Før var de bare kjent for et lite publikum av sære tilhengere men nå vet hele verden hvem de er. Sånn kan det gå. Kneecap akter uansett bare å fortsette med sitt, inkludert full støtte til den palestinske saken — som de sammenligner med Irland og alle årene med undertrykkelse fra Storbritannia (tilbake til dette med å kjenne irsk historie), slik at det oppleves som naturlig for dem å velge den siden de har gjort. Når det gjelder akkurat det så virker det jo som flere og flere har “fått nok” av det som foregår i Gaza og på Vestbredden (som de kaller Cisjordania her i Spania) og selv de mest entusiastiske “vennene” til Israel mister gløden når de blir nødt til å forsvare ugjerninger som folk knapt har sett maken til siden Den andre verdenskrig. Var dette forutsigbart? Tja. Jeg vet ikke. Jeg sa vel omtrent noe sånt nesten med det samme. Det er jo noe med “måtehold”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig har Italia sendt to fregatter – som er seriøse krigsskip – for å eskortere Sumud-flotiljen på sin vei for å bryte Israels blokade av Gaza, og Spania har sendt noe som ser ut som et kystvaktskip. Hva vil israelerne gjøre? Det er jo ikke godt å si hvor det bærer hen hvis de engasjerer spanske og italienske marinefartøy med militære midler. Da havner de jo teknisk sett i konflikt med NATO. Det klokeste er sannsynligvis å bare la flotiljen nå sitt mål, men når det er sagt så har jo ikke regjeringen hans Netanyahu utmerket seg som særlig kloke ved noe stadium av denne konflikten, så gudene vet hva de vil finne på. Det vet vi formodentlig om en ukes tid. For øyeblikket handler det vel om å få slutt på terrorangrepene med droner som Sumud-flotiljen har vært plaget med siden de seilte fra Spania, helt på kryss og tvers av enhver form for internasjonal lov og rett. Israel mister snart alle sine venner og all sympati de noensinne måtte ha hatt i opinionen ellers. Det de driver med er rett og slett alt for jævlig. Men han Netanyahu står på sitt. Han holdt tale i FN nå i dag – mens mer enn halvparten av alle delegatene snudde ham ryggen i avsky og forlot stedet – og da var det å gjenta budskapet om at Israel må “gjøre ferdig jobben” uten at det på noen måte virker krystallklart hva denne jobben består i.