Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse. Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).
Egentlig heter det akselrasjonisme og betyr omtrent det samme som “krisemaksimering” men jeg er jo meg så jeg kan ikke dy meg for å koble det sammen med et platonistisk verdenssyn og diverse andre menneskelige fantasier om “evige idèer” som storhet eller hva det nå skal være fra det narcissistiske verktøyskrinet. Skyldfølelse er for eksempel noe annet som plasserer individet i begivenhetenes sentrum og tillegger dem en vekt de ikke fortjener. “Det er min skyld” sier i prinsippet akkurat det samme som “det er min ære”. Man forlanger i begge tilfelle en spesiell posisjon av betydning i forhold til hva det enn var som skjedde. Men nok om det.
Saken er at mange nålevende mennesker hevder at vi lever i en endetid. Samfunnet står for fall og det ene med det andre. Det finnes ulike oppfatninger om årsakssammenhengene, men alle er enige i den ultimate virkningen; den typen økonomi vi har praktisert på artsnivå siden slutten av Den andre verdenskrig kan ikke fremføres særlig mye lengre før hele korthuset kollapser og selveste sivilisasjonen går tapt. Hva som siden følger er noe omdiskutert, men det virker som om mange tror at løsningen på noe slags vis er assosiert med det å være “en hard mann” (hva nå enn det betyr). Det finnes fortsatt ingen egentlig konsensus rundt begrepet styrke, verken som personegenskap eller som egnet adjektiv for den kulturen man lever i. Er man sterkest alene eller ligger styrke i “samhold” mellom mange?
Jeg har ingen svar. Filosofer søker jo ikke “svar” — bare bedre spørsmål. Som for eksempel om akselrasjonistene har rett i sin påstand om at det eneste som kan redde menneskeheten er bedre teknologi. Jeg er uenig i premisset. Det er jo teknologi som har brakt oss til dette punktet av sivilisatorisk sammenbrudd, i den grad det faktisk eksisterer. Det er “geskjeftighet” som fremkaller miljøproblemer, ikke latskap. De som ikke gjør noe gjør jo ikke noe, verken ondt eller godt. Hvor er det de har tenkt seg hen? Jeg vil oppfordre alle til å betrakte med den største mistenksomhet alle de som snakker om å gjøre menneskeheten til en “multiplanetarisk” art. Hvorfor trenger vi en koloni på Mars? Vi vet jo med sikkerhet – i den grad vi overhodet vet noe om astrofysikk – at menneskene aldri kommer til å forlate dette solsystemet, så det eneste vi eventuelt kan få til er en ekstremt dyr – når man ser på relasjonen mellom kostnad og vinning – koloni på både Mars og månen. Så da må spørsmålet bli: Hvorfor? Hva har de der som vi ikke har her? Er det noe vi behøver?
Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Kaffebønnen inneholder koffein, som er et sentralstimulerende rusmiddel. Finland er det landet der man konsumerer mest kaffe per innbygger (12,0 kg), etterfulgt av Norge (9,9 kg) og Island (9,0 kg) (Disse tallene er fra 2006 til 2008.) Senere års statistikker over konsum plasserer de nordiske landene blant de 6–7 øverste, ofte med Finland og Norge på topp. Avlinger fra Brasil og Colombia utgjør omtrent 40 % av kaffeproduksjonen på verdensbasis. Etter olje er kaffe den største, lovlig omsatte råvaren på verdensmarkedet. Man regner med at omtrent 100 millioner mennesker er involvert i kaffeproduksjon og handel totalt.
Begrepet “svart kaffe” handler egentlig om at man tar kaffen bar, det vil si uten melk eller noe.annet oppi. Imidlertid kan kaffebønner brennes mye – som åpenbart gjør dem svartere – eller lite, slik at de kan være alt fra ganske lys brune til hva som regnes som normalt i Norge, det vil si middels brun kaffe. Eller borgerkaffe (og noen ganger “husmorspeed”) som vi mer snobbete typer kaller det. Mange nordmenn har jo vært i Spania på pakketur – med mer eller mindre heisa – og der oppdaget de at kaffen man får servert generelt sett er mye svartere i Spania enn hva man typisk får her hjemme (selv om “mørkbrent” kaffe har blitt vanlig å se i butikkene i løpet av de siste tyve år). Dette gir en annen og “dypere” smak som foretrekkes av mange, inkludert meg. Den kaffen jeg lager til hverdags hjemme er som regel basert i Löfbergs Lila espressobønner som jeg maler selv og fremstiller under strengt hygieniske forhold — og jeg har liten toleranse for det avskyelige geitepisset man typisk får servert av folk som ikke forstår seg på kaffe. Da tar jeg heller noe annet. En kopp te eller varm sjokolade.
Jeg lager jo kaffen min i en tradisjonell dryppmaskin (“kaffetrakter”) slik at det jeg fremstiller teknisk sett er “Cafe Americano” slik man får den servert i Colombia. Jeg er ikke spesielt begeistret for espresso og annet som trykkokes eller “steames” og typisk serveres i ørsmå kopper med masse sukker. Det samme gjelder tyrkisk, libanensisk og etiopisk metode. Herregud noe så motbydelig. Æsj. De ødelegger jo for faen kaffen på den måten — først og fremst på grunn av sukkeret. Som alle vet er jo sukker et ekstremt farlig giftstoff som har hatt ødeleggende virkninger i alle verdens samfunn, særlig i form av fedme/overvekt men også såkalt “sukkersyke”. Det er vel bare alkoholen som er et ondere fenomen i vår kultur enn sukkeret når det kommer til ting man klassifiserer som “nytelsesmidler”. De som liker å drodle litt rundt propaganda og konspirasjonsfantasier burde egentlig klø seg litt i hodet over hvordan det finnes så mye baluba rundt “tilsetningsstoffer” og så lite rundt sukker, i den grad folk overhodet bryr seg om hva de spiser. Det virker jo ikke sånn mesteparten av tiden.
Teknisk sett er kaffe en rusgift som virker omtrent på den samme vis som tradisjonell bruk av kokablader i Andesfjellene (og khat i Etiopia), det vil si oppkvikkende og “energiserende” for eksempel om morgenen før man skal på jobb og det ene med det andre. En venninne av meg hadde et kaffekrus som sa “ikke snakk til meg før jeg har fått morgenkaffen min” og det oppsummerer jo ganske greit det forholdet folk ofte har til kaffe. Det er et dopingmiddel. Et prestasjonsfremmende stoff som mange helt usjenert innrømmer at de er avhengige av for å kunne fungere i hverdagen. Det føles helt normalt, ikke sant? “Kaffekulturen” er verdensomspennende og i det store og hele sosialt akseptert. Jeg tror mange ville oppleve det som støtende å bli beskrevet som narkomane på grunn av kaffeforbruket sitt, fordi de har allerede en etablert fantasi om hva “narkomani” betyr og det inkluderer absolutt ikke deres egne vaner. Imidlertid er det jo sant, ikke sant? Hvis man vet med seg selv at man vil fungere vesentlig mye dårligere hvis man ikke får morgenkaffen sin så er dette selve definisjonen av narkomani. Sånn er det med diverse andre stoffer også, inkludert visse legemidler. De zombiene man kan observere ute på gata er jo egentlig bare ekstreme utslag av det samme prinsippet som fremkommer når man føler at man bare må ha det eller det stoffet for å fungere “som normalt”, inkludert ikke minst kaffe. Imidlertid opplever jeg det som ganske udramatisk. Kaffe er ikke ufarlig, men det er relativt harmløst så lenge man ikke overdriver til en sånn grad at man får nervøse rykninger (som er et kjent fenomen).
Selv kjenner jeg bare noen få som er virkelig troverdige med kaffeavhengigheten sin – inkludert hun jeg nevnte med den komiske koppen – men ingen av dem ville identifisere seg selv som “narkomane” — og det ville sannsynligvis ingen andre heller. De er jo flinke folk som går på jobb og i det hele tatt. Jeg vet ikke. Hva skal man kalle det da? Igjen må jeg henvise til at de synlig narkomane bare er toppen av dette isfjellet, selv når vi snakker om tunge stoffer som heroin og kokain. Det brukes veldig mye av det der ute og de fleste brukerne har “kontroll” i den forstand at de holder styring på livet sitt selv om de bruker stoff. Selv blant idrettsfolk og de med typiske “toppjobber” finnes det tidvis ganske utstrakt bruk av både lovlige og ulovlige stoffer som påvirker prestasjoner, humør, sosiale egenskaper og det ene med det andre. Et av dem er kaffe, men kaffen har vi et helt opplegg for. Det er faktisk ikke urimelig å si at vi har en kaffekult både i Norge og andre land, som imidlertid støtter kapitalkulten i sin posisjon som dominant verdensreligion og derfor hører man nesten aldri noen protester mot bruken av kaffe som hverdagslig dopingmiddel særlig på jobb. Kaffen leverer et lite men betydelig bidrag til “å holde hjulene i gang” innenfor den større samfunnsøkonomien, hvor “bevegelser av mennesker, gods og kapital” er hva alt handler om. Dette er selveste systemet, det vil si den uroen som medfører kapitalvekst hos de som har posisjonert seg godt. De er jo avhengige av at ting beveger seg. Den rikeste ene prosenten blant oss – som kontrollerer over halvparten av alle verdier og all eiendom – tjener ikke penger når økonomien stanser opp. Si for eksempel når samfunnet stenges ned på grunn av pandemitiltak. De som utnytter, misbruker og føkker andre mennesker for å generere kapital til seg selv – og tjenerskapet deres, det vil si “den politiske høyresiden” – er derfor sterke motstandere av alt som forhindrer folk fra å dra på jobb og utføre “aktiviteter” ellers. Sånt rammer jo kapitalflyten.
På språk som engelsk og spansk er indian og indio, som betyr det samme, nå forsøkt erstattet av mer korrekte og bredere indigenous og indígena. Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er urfolk, som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av norske ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge ettersom det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land.
(Wikipedia)
Jeg bruker selv tvilsomme ord som “indianer” eller “neger” noen ganger, når det passer best slik i setningen, men jeg ville ikke beskrevet noen av gruppene – eller andre “grupper” som historisk sett er plaget av mobbing og forfølgelse for den saks skyld – på denne måten i noen slags akademisk nøytral sammenheng, inkludert ordet “hvit” som også brukes som et rasistisk skjellsord. Problemet består jo i at man fratar folk deres individualitet og heller betrakter dem som “representanter for en gruppe” som man har ferdig utarbeidede “meninger” om, hvilket bringer meg til dagens poeng — meninger. Hva er de og hvem bruker dem til hva slags formål?
Jeg vil påstå at en “mening om en sak” utgjør et metafysisk holdepunkt for idioter, og “idioter” er definert som individer som tror at de forstår noe. Ingen er idioter i sin naturtilstand, men alle kan bli idioter i sin kulturtilstand. Forstår vi hverandre så langt? Det er litt subtilt dette her, men poenget er uansett at idioti ligner på tro, og at det til syvende og sist handler om en kulturbetinget nevrose. Si for eksempel hvordan man ved å bruke visse ord henfaller til ordenes definisjonsmakt, som det ovenfor nevnte ordet indianer. Jeg har hørt folk fnyse og kalle det politisk korrekthet når man oppfordres til å heller kalle denne gruppen “den amerikanske urbefolkningen” og min umiddelbare reaksjon er at denne protesten som folk føler er et interessant fenomen. La oss kalle det en mening.
En svært vesentlig egenskap ved meninger er at de behøver ikke å være basert i fakta (og er det som regel heller ikke). De er subjektive mentale konstruksjoner designet for å støtte individets mentale likevektstilstand, det vil si danne bolverk mot den eksistensielle angsten som er en del av alle menneskers livsopplevelse og som grunner seg i fysikkens fundamentale foranderlighet, eller usikkerhetsrelasjonen om du vil. Man kan for eksempel mene at indianere er morderiske villmenn til støtte for sin egen individuelle livsopplevelse av å være en heroisk nybygger langs frontlinjen av et stort sivilisasjonsprosjekt. Det fungerte for amerikanere på 1800-tallet. Noe lignende fungerer for israelere i dag. Slik sett kan vi si at meninger danner byggesteinene til en mer holistisk mentalitet som skiller ens egen virkelighetsopplevelse fra den som “de andre” forholder seg til. Man opererer rett og slett med divergerende “verdensforklaringer” selv om alle objektive forhold forblir de samme. Jeg har ved forskjellige anledninger brukt ordet adjektivitet – som en slags tredje posisjon i forhold til motsetningsparet subjektiv og objektiv – om den typen mentalitet som legger vekt på folks meningsbaserte verdensforklaringer. Man oppfatter seg selv som “medlem av kulturen” i motsetning til de som på forskjellige måter er annerledes, eller utenfor, og dermed har man rett til å bruke kulturens adjektiver for å beskrive seg selv. Du vet. Sivilisert, avansert, sofistikert, demokratisk, frihetselskende, høyt utviklet. Den typen ting. Sånt som vi kaller oss selv i nyttårstaler og når vi ellers skal feire vår “bedrehet” som kultur i verdens politiske historie og geografi.
Når jeg beskriver folk – inkludert meg selv – som evneveike så mener jeg akkurat hva jeg sier. Enten mangler de dem eller så bruker de dem ikke. Uansett evner de ikke å komme seg forbi en mental sperre eller eventuelt evner ikke å komme seg ut av en rekursiv logisk loop – eller et sirkelargument om du vil – og de forblir dermed fanget i en labyrint av dårlige argumenter som de er nødt til å improvisere rundt hver dag og hele tiden for å “forklare” sin tilstand av idioti, både for seg selv og andre som gidder å høre på den ynkelige klynkingen. Enten man faktisk er mentalt tilbakestårnde og av den grunn ikke får til noe bedre eller man er lat og gidder ikke å utvikle sine egne mentale egenskaper forbi barnehagestadiet så er man uansett evneveik i forhold til en saklig diskurs om begreper og deres betydning. Alt man har er følelser og det duger rett og slett ikke. Kompetanse er nødvendig. Disiplin er nødvendig. Men først og fremst er det nødvendig å utvikle en fullkomment nådeløs kritisk sans, som tar utgangspunkt i selvkritikk. Man behøver ikke å lure på om man tar feil. Man tar alltid feil. Spørsmålet er bare på hvilken måte man tar feil og hva dette betyr for ens eget forbedringspotensiale.
Streptococcus pyogenes – invasive “Gruppe A” streptokokker (GAS) – er populært kjent som “kjøttetende bakterier” når de kommer totalt ut av kontroll, men er ellers den vanligste årsaken til halskatarr (“tonsilitt”) hos mennesker, skarlagensfeber og en rekke andre manifeste symptomer på infeksjon, inkludert blodforgiftning (sepsis). GAS-infeksjoner er meldepliktige overfor sentrale helsemyndigheter i Sverige, formodentlig på grunn av hvor ondartede sykdomsforløpene noen gang kan være. Jeg vet ikke — og jeg gidder ikke å etterforske saken noe mer enn jeg allerede har gjort, som inkluderer det å gå til kilden, altså den nettsiden som er linket ovenfor og som viser en røft regnet femti prosents økning av antall GAS-infeksjoner per 100.000 innbyggere i Sverige fra året 2018 til 2023. Den statistiske tabellen viser selvsagt mye mer enn bare dette, men det er dette de har valgt å trekke ut av konteksten og presentere som faktapunkt innenfor den propagandakrigen med uklare strategiske målsettinger som ble igangsatt av høyreekstreme ideologer under covidpandemien. Hva er det de vil? Ingen vet, ikke engang de selv, men vi vet hvem som tjener på at det finnes en kontingent med evneveike fjøsnisser som begjærlig griper fatt i – og sprer på sosiale media – alle skremsler de kan finne for å “bevise” at tiltakene mot covidpandemien var mer skadelige enn selve syldommen.
Den gamle vitsen om at man på effektivt vis blir kvitt tannverk hvis man amputerer hodet illustrerer medisinens dilemma. Så lenge pasienten lever og beveger seg uhindret rundt i miljøet vil de komme i kontakt med all mulig slags jævelskap som kan fremkalle sykdom og det som verre er, og de vil i mange tilfeller selv bli bærere av giftstoffer, smitte og det ene med det andre, inkludert ikke minst “giftige idèer” som får dem til å gjøre vanvittige ting. På nettet foreligger en nyhetshistorie om GAS-infeksjoner i Sverige hvor hovedpoenget later til å være kritikk av pandemitiltakene. Denne knurrende hundevalpen gir ikke fra seg denne tøffelen frivillig. Et covidtroll gir på lignende vis ikke slipp på en fin og feit sjanse til å gishe – bruk googlemaskinen til å undersøke fenomenet “gish-gallopp” – greia si, som regel bare et gjespende opplegg om hvordan de “egentlig hadde rett” hele tiden når de mistenkte at det var noe galt med hele bildet av pandemien med diverse vernetiltak og vaksineprogrammer. Er det ikke akkurat som om Illuminati prøver å iverksette noen slags stor operasjon? Paranoide vrangforestillinger er ikke nødvendigvis en “sykdom” som kan diagnostiseres og behandles, men mer et “syndrom” som pasienten bare må leve med — i form av hva vi litt humoristisk kan karakterisere som mental allergi som trigges av visse nøkkelord og begreper. På den samme måte som folk med sterke plager fra bjørkepollen ofte foretrekker å ikke foreta eksekursjoner i naturen mens bjørka blomstrer bør kanskje de med paranoide anlegg unngå debatter og nyhetshistorier som umiddelbart trigger konspirasjonsfantasiene deres. Som alle vet er jo en allergisk reaksjon det som skjer med noen når immunforsvaret deres fungerer “bedre” enn det skal — eller altså når man har fått styrket immunforsvaret om du vil. Det bør ikke være vanskelig å forestille seg et “mentalt immunforsvar” som går inn i anafylaktisk sjokk hver gang de ser tallet 666 og den typen ting, som virker “meningsfulle” for pasienten men som rene tilfeldigheter krydret med sludder og vås for normalt fornuftige mennesker.
Om denne typen ting er det å si at jeg gidder ikke å ta frem hele pikken bare for å pisse på noe så lite, så jeg skal ikke navngi syndere og den typen ting, men folk vil finne historien om GAS-infeksjon i Sverige smurt utover både her og der — og bare bruken av tall og begrepet med “vitenskapelig lydende navn” er nok til at alarmklokkene kimer, men ikke av den grunn som covidtrollene tror. Jeg vil karakterisere meg selv som en ganske evneveik etterforsker, men selv jeg trengte bare noen minutter på å grave meg ned til fast fjell i saken. Det er intet mer eller mindre enn vanlig feilsitering av statistiske momenter som fremkommer “tendensiøst” bare fordi man har foretatt et tendesiøst utvalg av tallmateriale. I selve tabellen er det jo ingenting som støtter noen generell påstand om at “overdreven hygiene” tilknyttet pandemitiltak har bevirket en tilbakeslagseffekt i form av økte GAS-infeksjoner. De samme streptokokkene som lever naturlig på huden og i miljøet vårt vil noen ganger fremkomme i “ondartede manifestasjoner” som gir sykdomsforløp av varierende alvorlighetsgrad. Den vanlige historien om “kjøttetende bakterier” har så langt vært – siden på 80-tallet – at det skyldes økt forbruk av antibiotika i behandlingen av infeksjoner, det vil si at “straffen” også her er at vitenskapen møter veggen i form av monstere som bare Gud kan håndtere, eller noe i den retningen, men ingen hadde fantasi nok til å skylde for eksempel på kondomer som virkemiddel i kampen mot HIV-smitte – eller rettere sagt, jeg vet ikke om noen men jeg vil ikke bli forbauset om de finnes – slik som man nå anklager kirurgiske munnbind for de mest fantasifulle ting som det er tildels fysisk umulig at de kan ha forårsaket. Uansett, en kraftig lokal forekomst av GAS-infeksjon med alvorlig forløp bør testes mot lokal varians i bakterienes DNA-materiale – mutasjoner – slik at dette kan utelukkes før man trekker frem andre og mer fantasifulle forklaringer. For å ta dette skipet til havn: Affærens mest komiske element er å observere en lege som kritiserer hygienen blant folk som “for god”. Når ser man noensinne sånt? De typiske klagemålene har jo handlet om det stikk motsatte i hundrevis av år.
Lingchi (kinesisk for «ydmykende og langsomt»), i den vestlige verden gjerne omtalt som de tusen kutts død, var en kinesisk torturpreget henrettesesmetode kjent siden 900-tallet og som tidvis ble benyttet i Kina til den ble avskaffet fra straffeloven i 1905. Straffen innebar at den dømte, levende eller død, ble langsomt skåret i og til slutt delt i små biter. Lovbøkene beskriver ikke fremgangsmåten i detalj, og utførelsen varierte dermed. Noen keisere forlangte at den straffedømte skulle leve i tre dager etter at prosessen ble påbegynt; det var også tidvis et mål at han skulle levende oppleve hele amputeringer. Det finnes fotografier fra den siste lovlig utførte lingchi, den 9. april 1905. Det var Fu Zhu Li, en vakt i den mongolske prins Ao-Han-Quans tjeneste, som ble henrettet fordi han til nyttårsfesten i februar hadde drept sin herre.
Jeg antar det norske ordet seigpining dekker litt sånn mer eller mindre denne kategorien av mening. Det å “drepe dem sakte” fremstår typisk som det mest tilfredsstillende man kan fantasere om hvis man hater noen. Ihvertfall dukker temaet til stadighet opp i diverse hevnfortellinger både med og uten rot i virkeligheten. Alle skjønner konseptet. Skjerpet dødsstraff var jo også en greie i Danmark-Norge som imidelertid dabbet av utover 1700-tallet og forsvant helt etter unionsoppløsningen. Det besto som regel i at den dødsdømte ble dratt etter en kjerre til retterstedet og underveis ble han kløpet med noen rødglødende tenger, kastet stein på av almuen og det ene med det andre. Siden ble det å piskes, henges, brennes, skjæres opp eller hva det nå måtte være. Poenget var definitivt overkill. Storhetstiden for skjerpet dødsstraff faller delvis sammen med den berømte heksejakten, og ikke minst den lutheranske reformasjon og omvendelse med alt det innebar av alskens utrenskninger både blant kirkens personale og på symbolsiden. For ikke urimelig lenge siden var det ganske harde forhold i Norge. Åpenbar sadisme var en legitim del av spillet. Henrettelser var offentlige folkefester med markedsplass, gjøglere, skjenking og full baluba. Men per i dag betraktes vi – både av oss selv og resten av verden – som en rettsstat med edruelige lover og prosedyrer.
Særlig innenfor engelskspråklig film og fjernsynsdrama påtreffer vi death by a thousand cuts som metafor for en seigpinende vei mot den sikre undergang si for eksempel i en historie om et forhold som skjærer seg eller en virksomhet som går konkurs. Vi følger karakterenes kamp mot skjebnen og sympatiserer med dem etterhvert som tragedien går sin gang, men alle skjønner hvor det bærer hen. Dette kommer ikke til å ende bra. Alle kjenner temaet. Skrekkfilm, thriller, kriminalroman, film noir. Det finnes mange hyllekilometer med fortellinger om undergang, både av den personlige og den kollektive typen. Mennesker har typisk en morbid fascinasjon for det bisarre. Visst kan vi like noen oppbyggelige sagaer hvor alt ordner seg for alt og alle, men det røsker mer i rasken med en saftig historie om ulykke og undergang. Vi vil ha “spenning” men på en avmålt måte. Folk med skytevåpen hører hjemme på film. Den typen ting. Vi behøver dem ikke i samfunnet. Verken politi eller røver skal behøve å bevæpne seg i Norge. Sånn er samfunnskontrakten og det er politikernes jobb å få det til å skje. Det finnes så vidt jeg vet ingen gode resultater med bruk av skytevåpen innenfor konflikthåndtering. Alt man kan bruke dem til er jo å skyte folk, som er nettopp hva vi prøver å unngå, i alle ledd av alle kjeder som danner den norske hverdagen. Siden kommer problemet med trusler. Det virker åpenbart at et skytevåpen i kriminelle hender oftere vil bli brukt til å true med enn til å skyte med. Folk er jo ikke typisk ute etter å drepe hverandre, men de går ikke av veien for å rane hverandre. Og alle skjønner at en raner ikke vi bli tatt seriøst hvis han ikke har noe slags troverdig ransvåpen. Så hva så? Her bruker vi Cheneydorktrinen og sier at hvis det er èn prosents sjanse for at trusselen er reell så skal du oppføre deg som om det er hundre prosents sjanse for at raneren er dødelig seriøs og kommer til å skyte deg hvis du ikke adlyder ordre. Kort fortalt: Man skal aldri yte motstand mot en væpnet raner, bare oppføre seg rolig og ikke snakke men lytte, altså gjøre som man blir bedt om og svare på spørsmål men ellers holde kjeft. Noe annet er ekstremt uprofesjonelt. Han med skytevåpenet kan jo skyte både deg og andre hvis han blir uroet. Gi ham det han vil ha og gjør det enkelt for ham å forlate stedet, så er man i det minste ferdig med den akutte muligheten for at noen skal bli skutt. Situasjonen har forbedret seg.
Generelt sett kan man si det er “spennende” på en helt annen måte å ferdes rundt i bygatene om natten hvis man er i Colombia enn hvis man er i Norge. Riktignok kan mye bemerkelsesverdig skje også her, men forholdene kan egentlig ikke sammenlignes. Det er for eksempel mye viktigere i Colombia at man følger de rådene man får om å ikke gå inn i det og det strøket, ikke engang om dagen og ihvertfall ikke når det har blitt mørkt. Seriøst. Lytt til erfarne fjellfolk. Posisjoner deg så godt du kan slik at det er mer brysomt å ta livet av deg enn å ikke gjøre det. Å bli ranet er ikke det verste som kan skje. Hvor mye er det verd å ikke bli skutt eller stukket? Auksjonen går der og da. Utropsprisen er alt du har på deg av verdisaker. Hvor mye verre ønsker du å gjøre det? Det er viktig at man forstår hva det er man forhandler om. Det finnes ikke noe typisk scenario hvor man “går til motangrep” og lykkes med å oppnå noen forbedring av situasjonen. De gangene folk blir skadet eller drept under ran handler det nesten alltid om at de gjorde motstand. Det skjer nesten aldri at noen overvinner en raner og blir dagens helt i alle aviser. Det andre alternativet er det typiske resultatet. De som overlever rapporterer invariabelt at hvis de kunne ha gjort alt sammen om igjen ville de ikke ha konfrontert raneren men heller bare ha levert fra seg verdisakene og gått derfra uskadet. De smarte skjønner dette tidlig nok til å klare seg bedre gjennom en ranserfaring. De enda smartere unngår å plassere seg på galt sted til gal tid. Jeg nevner alt dette fordi det er en metafor. Menneskearten som helhet befinner seg i en ranssituasjon. Vi har en virtuell pistol mot hodet og kravet er at vi må gi fra oss alt som medvirker til karbonutslipp. Hva gjør vi? Det er spørsmålet. Vi lever i en simulasjon, ikke sant? Det må jo være noe slags absurd teater når en føkkings oljesjeik arrangerer årets klimatoppmøte i kjeltringparadiset Dubai. Herregud. Man må ha en god porsjon humoristisk sans for å ta den på strak arm. Det virker nesten som et hån. Ikke mot “saken” men mot selve fornuften. Så ble det da heller ingen forhandlingsresultater verd å ramse opp på julekortet i år heller. Sjeiken som var vert sier i etterkant av COP28 i Dubai i år at “energisikkerhet bare kan sikres gjennom fortsatt oljeproduksjon” som selvsagt er en nominelt fornuftig ting å si når alt man har er olje, men til gjengjeld har man mye olje. Er det flere som sier det samme? Hvem er de og hvorfor sier de noe så åpenbart evneveikt? Oljesjeiken og de andre gutta i oljeklubben tjener pengene sine på denne måten. Motivene deres er lettforståelige. Nihilistiske men rasjonelle. Det er verre med klimaskeptikerne — de som ikke tror på det alle kan se med sine egne øyne ved dette stadium.
Pryd og komfort er klassiske motsetninger innenfor klesdesign. Vi kan si det koker ned til hvem man prioriterer når man kler seg. Hvis man bryr seg mest om seg selv velger man komfort. Hvis man bryr seg mest om “de andre” velger man pryd. På bildet ovenfor ser vi britenes dronning Elizabeth – ikke hun nylige men hun før der igjen – kledd for noen slags anledning som kategorisk utelukker det å slå hjul ute i hagen, men antrekket er forsåvidt imponerende på sitt vis. Nå bærer hun riktignok ikke maske, men ellers er det full Maskorama. Jeg tror vi må dra en skillelinje mellom kostyme og antrekk. Hvis man så personen på bildet ovenfor sprade rundt i en bygate så ville de fleste mest sannsynligvis tenke at de skal på noe slags kostymeball. Eller at de er gale. Det finnes uansett ingen “normale” grunner til at folk skal kle seg sånn. Men så er da heller ikke dronningyrket noe særlig mange behøver å sette seg inn i. Det er klart de behøver å se litt “alternative” ut. Sånt vil fjerne tilløp til “kameratslig” tonefall når man henvender seg til denne utenomjordisk utseende skapningen. Dronningens kostyme hjelper ikke for hennes personlige bevegelighet, men det gjør rutiner og ritualer ved hoffet mer bevegelige.
Folk kler seg for høytid i denne høytiden. Mange kjenner på litt ubehag i grenselandet mellom pryd og komfort. Folk kler seg typisk mer “for hverandre” enn “for seg selv”, Det skal være litt ubehagelig. Skoen skal klemme litt. Snippen skal gnage litt. Og svett må det for guds skyld alltid være. Formelle krav og tradisjoner er jo som de er. Det å “være seg selv” og det å “representere seg selv” er to forskjellige ting. Hvordan har du det nå om dagen? Bare bra. Jeg har det alltid bare bra. Hvorfor si noe annet selv om det eventuelt skulle “være” noe annet? Det er ikke nyttig på noen måte. Jeg vil for det første faen ikke ha noen råd fra de der. Herregud. Vi skal bare hilse og smile. Si noen ting som ikke betyr noe men som høres passe hyggelige ut. Det kom snø til jul i år også. Jepp. Sånn er livet. Noen ganger henger man i balansen mellom antrekk og kostyme. Når og hvorfor bærer man dress? Dåp. Bryllup. Begravelser. Juleselskap. Har jeg utelatt noe? Det spiller ingen rolle, poenget er uansett at “dress som arbeidsantrekk” signaliserer at folk på en eller annen måte jobber med makt, eventuelt at de ønsker seg en slik jobb. Mørk dress med rødt slips er toppsjefens antrekk. Røkla fordeler seg utover et subtilt kodesystem for slips kontra dressfarger (ikke engang alle kjenner til dette) som så å si utgjør deres gjengsymboler eller “fotballfarger”. Sånn er menneskene. Hell i dem nok rusmidler og en regressiv tilstand inntreffer. Vi blir til gryntende aper uten mål og mening. Er det noen som står på kjøkkenet og joiker? Åja. Det er min onkel Herman. Han har funnet den flaska med maltwhisky som jeg fikk til jul. Nei onkel Herman. Fy onkel Herman. Jeg har allerede lovet å åpne den flaska ved en spesiell anledning sammen med noen. Eksakt da og ikke før. Kom igjen. Jeg kan sjarmere meg ut av at den er åpnet og prøvet littegrann men jeg kan ikke bortforklare det hvis den er halvfull eller det som verre er. Det blir galt.
Alle disse juleselskapene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var de som var livet. Imidlertid er det mye man kan gjøre også utenfor selskapslivets sone av marginal diskomfort. Man kan for eksempel fordype seg i artister som kom og gikk i løpet av 2023. Det er slik fatt med meg at jeg setter pris på teater når de skal sette sammen promosjonsvideoene sine. Jeg vet ikke engang hva det betyr å “være naturlig”, men jeg liker generelt sett ikke det jeg ser når folk inisterer på å være inspirert av “det naturlige”. Kort fortalt, kostyme er et viktig element innenfor konseptet rockestjerne. Det nytter ikke å stille som “en av gutta” hvis ikke det er selve markedsføringspoenget. Etter at noe er spilt inn, regissert, koreografert, redigert og publisert på nettet i digitalt format er det bra fette langt vekk fra naturen, er det ikke? Jeg synes det. Derfor er det best at man er bevisst på hvor dette produktet kommer til å havne fra første øyeblikk av, eller profesjonell om du vil. Det er ikke, skal ikke være og kan aldri bli “personlig”. Man representerer ikke “seg selv” som individ og person når man står på scenen, enten dette er bokstavelig ment som teater/konsert eller i en filmsammenheng for å lage musikkvideo, man skal fremføre en kunstig karakter som møter publikum litt som hvordan dronning Elizabeth i portrettet ovenfor møtte hoffet sitt. Makt handler ikke om å finne seg selv. Det handler om å finne de andre. Tiltrekke seg oppmerksomheten med et eller annet overdådig flæsjete og beholde den med fjetrende ritualer om ting som knapt er til å forstå, man må bare dyrke dem og hengi seg til guden som bor i den store lyden og som treffer deg fra alle kanter samtidig som trykkbølger fra et jetfly som står og ruser motorene. Sånn skal en rockekonsert være. Scenemakt er et ord som ikke brukes ofte nok. Men alle vet at visse artister har det i fleng mens andre sliter med å bli lagt merke til. De som har scenemakt er de som “har publikum i sin hule hånd” men fordi det er vanskelig å peke på hvorfor det er slik ender folk ofte med å kalle det “scenemagi”. Eventuelt karisma. Hvem vet. Det vi observerer er ihvertfall at produksjonsteknikk hjelper – høyt budsjett gir ting som ser finere ut – men bare hvis talent allerede foreligger.
Åpenbart liker jeg den “ubeskjedne” typen rockestjerne som både er veldig talentfulle og som vet at det er slik. Det er ikke produktivt innenfor opplegget til en sceneartist å være beskjeden, det ser bare falskt og tilgjort ut. Det finnes bare ett gir som funker innenfor rock’n’roll og det er hundre prosent flatt jern uten frykt eller nøling. Det er tre regler som gjelder. Kom til saken. Fremfør saken. Avslutt fremføringen. Bare de som mestrer alle tre kan bli rockere. Hvis man har alle tre inne, men bare disse tre tingene, ender man som tregreps pønk’n’roll som går over stokk og stein i hundreogfemti, men bare i toppen tre minutter og uten gitarsolo. Wham. Bam. Slam. Ferdig. Alle liker sånt, bare se på hvor mange Ramones t-skjorter man ser til enhver tid og overalt, men folk liker typisk også noen litt mer progge ting. Mer Led Zeppelin kan du si. Eller hva som helst blant de mange tusener av band som har tilkommet siden. Jeg er selv ikke særlig “trofast” som musikkelsker, i den forstand at jeg har en favorittartist som jeg “holder med” uansett hva slags musikk de kommer med. Mange har det. Jeg har sett folk med Metallica tatovering, for å si det på den måten. Herregud. Det er minst tredve år siden Metallica var et vanlig band. De er et multinasjonalt selskap nå. Er de på børsen? Jeg aner ikke men det ville ikke forbauset meg. Hele opplegget er komisk — men det betyr lite fra eller til for meg. Jeg liker de Metallicaproduktene jeg liker. Generelt sett de tingene som ble laget før Cliff Burton gikk tapt. Resten kan de andre få ha i fred for meg. Jeg ville ikke gått på konsert med dem heller. Jeg så dem i 1986 for å si det sånn. Ingen av oss er de vi var den gangen. Jeg så forresten at Saxon har blåst liv i det gamle fantasikjøretøyet fra midt på 70-tallet. Det er på turnè. De gir ut plate. Hva er de nå, 70-80 år gamle? Herregud. Saxon fremtår også vel så mye som et stort internasjonalt firma som et rockeband befolket at et antall musikere. Det er en stor produksjon. Brian Tatler jobber for Saxon nå. Det var på tide at han ga opp å prøve å få igang Diamond Head igjen. Mye har jo skjedd siden året 1980. Den gangen var “de fire store” henholdsvis Iron Maiden, Saxon, Judas Priest og Diamond Head. Teknisk sett er alle de fire fortsatt i drift som “foretak” med opphavsrett til en samling musikk, noe merchandise og så videre, men måtelig aktive som kunstnere. Jeg er uansett ikke interessert hvis de ikke leverer noe som holder mål i dagens miljø, uansett hvor hotte de var på 80-tallet. Hvis alt de har å komme med er samme gamle leksa så vil jeg heller ha noe nytt. Som for eksempel deathcore.
Som alle ser kan setningen i overskriften også fungere som en matematisk formel hvor verbet er fungerer som “er lik” og vi kan derfor stryke ordet kunst på begge sider av liketstegnet og ende med påstanden “opplevelse er viktigere enn forståelse”. En holdning som i visse tilfeller kan ha både smertefulle konsekvenser og det som verre er, fordi selv om opplevelsen er høyest rangert i dette systemet så skal man ikke undervurdere viktigheten av forståelse. Senere, når man skal evaluere sine erfaringer, tenker mange at “jeg skulle ønske jeg hadde forstått hva det var jeg begynte med” men uten at dette nødvendigvis fester seg som noe slags gyllent prinsipp før neste gang det kommer en saftig mulighet til å gjøre noe dumt. Du vet hvordan det er. Opplevelse er viktigere enn forståelse. I mellomtiden går verden videre, med eller uten din deltagelse. Visse kunsthistorikere påstår at kunsten dypest sett appellerer til “det allmenmenneskelige” og at kunstarbeider individuelt sett alltid søker “å treffe en nerve” eller “spille på sjelens strenger” om du vil. Som publikum skal man jo føle seg berørt. Gjerne ille berørt, men i det minste noe, en reaksjon, om så bare at man blir “provosert” fordi man ikke forstår – og liker enda dårligere – de kunstarbeidene man blir utsatt for. Dette er en legitim opplevelse. Vi trenger ikke å blande forstanden inn i saken.
Jeg er litt på gjerdet i forhold til om det strengt tatt går an å være en “kunstkjenner”. Det ligner litt på det å være seksuelt erfaren. Javisst har man vært litt rundt i nabolaget, har litt anatomisk kyndighet og det ene med det andre, men har dette egentlig noen relevans for situasjonen her og nå? Det er jo ikke nødvendigvis noen ønskelig situasjon å havne i samtale med noen som er veldig lyrisk med de erotiske eventyrfortellingene sine mens man selv tenker at uansett hvor mye erfaring man har med Berit så er ikke dette relevant for hvordan man skal forholde seg til Trine, snarere tvert imot, men det blir en digresjon slik at nå har vi en situasjon hvor jeg gjeter begrepene dårlig, de springer jo fader meg i alle retninger med kåte byks, men det skal nok bli en orden på ting etterhvert. Hva var det vi snakket om? Saken er at “kunstkjennskap” er ikke noe fag. Det finnes mange fag som kan sies å inneholde “kunstkjennskap” som et element, men det finnes ikke noe sånt som en faglært kunstkjenner. Det er bare synsing. Som regel velfundert og underbygget med mye kunnskap om individuelle kunstnere, historiske stilarter og det ene med det andre, men det blir litt på den samme måten som hvordan man ikke blir filosof av å studere filosofi. Det er ikke et fag, det er en legning. Tilsvarende omtrent det å være musikalsk, eller hva som helst annet som det går an særlige talenter for. Enten er man selv en kunstner – og derfor automatisk også en “kunstkjenner” – eller så er man en synser. Jeg klarer ikke å se noen tredje posisjon som har substans. Variansen ligger i hvor mye erfaring man har med synsing om kunst. Jeg vil si det er mer nytting å være en menneskekjenner når man skal forholde seg til kunstarbeider — ihvertfall i tilstrekkelig grad til å fatte at kunstnerens intensjon alltid er å skape en opplevelse, ikke en forståelse. Forstår man livet? Man gjør jo ikke det, man bare opplever det.
Det virker mer nyttig å snakke om kunstsyn enn om “kunstkunnskap” fordi dette synet som man har eller ikke har er subjektivt korrekt, i den forstand at dette er hva man synes om saken, ingen pruting og ferdig diskutert, slik at det går ikke an å “ta feil” om noe. Selvsagt går det an å starte en diskusjon rundt om det og det individuelle kunstverket er impresjonisme eller noe annet, men dette er sjelden hvordan kunstneren ønsker at folk skal forholde seg til arbeidene deres. (Gi og ta noen Andy Warholianere og Marcel Duchampsere.) Opplevelsen er hva det handler om. Når det er sagt så er det kunstkritikerens jobb å analysere kunstarbeidene og fremstille en skriftlig utredning om saken, som kan ha mer eller mindre vekt på “den personlige opplevelsen” i forhold til diverse tekniske spørsmål som måtte virke relevante. Om kunstkritikeren har peiling er noe annet. “Kunstkunnskap” er jo ikke et fag. Og kunstkritikk er først og fremst en skrivejobb, når vi skal være veldig teknisk nøyaktige i forhold til hva eksakt som betaler regningene her. Men hva skriver de om? Vi må tilbake til dette med at kunsten er et allmenmenneskelig uttrykk som “berører oss” på noe slags vis — som ligger ganske nært opptil den teopatiske gudsopplevelsen som typisk holdes hellig innenfor ymse – om ikke alle – religioner. Kunsten og religionen henvender seg til nært beslektede områder av den subjektive livsopplevelsens dimensjon, eller sjelen om du vil. Det metafysiske domenet som bare delvis er tilknyttet fornuften. Det er blant annet derfor jeg kaller meg gnostisk ateist; for å trekke tre røde streker under det faktum at jeg ikke er agnostiker. Men nok om det, poenget er at verken kunsten eller religionen – som jeg betrakter som en ekstra kunstig særavdeling av kunsten – har i utgangspunktet særlig gode odds for å “nå frem” når de forsøker å berøre folk på innsiden av huden.
Jeg leste en artikkel om hvordan folk typisk er mest tiltrukket av skremmende eller på andre måter “forstyrrende” motiver når de blir bedt om å rangere et utvalg motiver i en orden fra det de liker best til det de liker minst. Hva skal man tenke om dette? Det virker opplagt at det handler om opplevelse. La oss kalle det en lavintensiv jump scare. Man føler “noe” som er sterkere enn de mindre engasjerende arbeidene man har foran seg og skal rangere. “Fint men kjedelig” er nesten det verste man kan si om et kunstarbeid. Det er bedre om folk hater det med flammende lidenskap enn om de liksom bare gjesper seg forbi hele utstillingen i uengasjert halvsøvne. Herregud. Mange små kunstnere er likt av alle, men ingen av de store. De forlanger for mye fra sitt publikum. Det driver dem i forsvarsposisjon. Store kunstnere ser jo noe inni folk som folk ikke har lyst til at noen skal se. Dype personlige hemmeligheter som svømmer lik trollfisk st sted nedi psykens bunnløse tjern. Stor kunst uroer trollfisken. Man føler seg berørt. Eller ihvertfall er dette min personlige teori om hva som foregår. For det er jo faktisk slik at det finnes stor alminnelig enighet om hva som er og ikke er “stor kunst”. Alle er selvsagt ikke enige i alle ting – herregud, vi er da mennesker – men det vi kan kalle bred statistisk tendens foreligger. Dette betyr at “kunstsynet” ute blant folk – uavhengig av deres individuelle nivå av “kunstkunnskap” – trekker i retning av noe allmenmenneskelig, la oss si noen slags estetisk hovednøkkel til begrepet kunstopplevelse. Ser du? Da lærte vi noe i dag også. Man skal ikke “forstå” kunsten, man skal “oppleve” den. Danse den, så å si.
En trillion er en million billioner. Det kan også skrives som et 1-tall med 18 nuller etter. På engelsk brukes trillion i betydningen tusen milliarder (og billion i betydningen milliard).
(Store norske leksikon)
Jeg har ikke vanligvis bruk for særlig store tall i hverdagen min. Selv da jeg drev firma var det aldri snakk om å sjonglere med mer enn “noen millioner” på det meste. Når har man bruk for å telle milliardene sine? Selv de som har noen slags privat kontroll over denne typen beløp kan ikke bare “ta det ut av banken” og gjøre som de vil med pengene. Ting blir veldig abstrakte når man kommer opp i de helt store pengene. Du er ikke lenger en fri operatør når de økonomiske beslutningene dine har store ringvikninger på samfunnsnivå. Du blir nødt til å forholde deg til politikk enten du vil eller ikke. Særlig hvis du kontrollerer “en dominant posisjon på eiersiden” av noen slags lokal hjørnesteinsbedrift som er viktig for sysselsettingssituasjonen og det ene med det andre. Imidlertid er ikke dette et problem for de fleste. I den grad “vanlige folk” har store tall i livet sitt så handler dette som regel om gjeld. De har tatt opp lån for å kjøpe bolig, bil og så videre. Så vidt jeg kan se er det helt alminnelig der ute å ha “noen millioner” i gjeld. Hvilket påbyr en viss interesse for inflasjon og rentenivå.
På mange måter har jeg et primitivt og direkte syn på tilværelsen. Etter min mening er man fattig hvis man – uansett grunn – må trikse og mikse, jobbe som et muldyr på amfetamin og gud-vet-hva for å få de økonomiske regnestykkene til å gå opp fra måned til måned. Prisen for et par lastebillass med fine blanke ting som gir statusfølelse er at man i praksis blir en pengeslave som betjener noen store gjeldsposter over mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Mange fikser det ikke. De går personlig konkurs, lånefirmaet kommer og henter bilen, huset legges ut på tvangsauksjon og det ene med det andre. De blir ikke engang kvitt gjelda. Noen poster blir typisk alltid hengende igjen som grunnlag for en helt ny situasjon med dårlig kredittrating som gjør at man knapt får åpnet et telefonabonnement i etterkant. Det er ingen spøk å få stempel som dårlig betaler i et samfunnssystem som er basert på kreditt og gjeldsopptak. Det er jo sånn penger skapes i dagens Norge. Banken (eller hva det nå er) må ha ni prosents dekningsgrad, det vil si at de må ha ni tusen i kapitalreserver for hver hundre tusen de låner ut, slik at mesteparten av samfunnets “penger” foreligger i kraft av låneavtaler som betjenes mer eller mindre korrekt i henhold til avtale og program av diverse skyldnere. Det var dette den store kollapsen i 2008 handlet om. Det kan oppsummeres med ett ord: Grådighet. Hele korthuset ramlet sammen fordi alt for mange var alt for ivrige etter å gi ut lån til – forutsigbart – dårlige betalere. Siden gikk det som det måtte gå. Nå har USA fått et problem med hjemløshet, ekstrem fattigdom og rusmisbruk ut over alle støvleskaft istedet.
For 25 år siden etablerte jeg den epost-kontoen jeg fortsatt bruker, tilknyttet det amerikanske nettstedet Yahoo. De var ganske hippe en stund på slutten av 90-tallet men nå må man sannsynligvis være en ekte yahoo – et amerikansk slangord som betyr “dust” eller “villmann” – for å bruke denne tjenesten. Ikke desto mindre har de fortsatt et oppegående tilbud. Komisk nok bekreftet jeg identiteten min med bankID i forhold til Yahoo etter tyve år som fast kunde der, men jeg ser jo ellers ingen grunn til å endre på forholdet ved dette tidspunkt. Det funker bra nok til mitt formål. Uansett, poenget er at når man går til forsiden av Yahoo.com vil man finne et utvalg nyheter som fokuserer på lokale forhold i USA, bare avbrutt av annonser som typisk er på norsk og grumet i forhold til min søkehistorikk og alt det der. Nylig dukket det opp en annonse for “kredittkort uten kredittsjekk” som jeg oppfattet som mildt sagt suspekt. Hvem er det de henvender seg til? Ingen som prioriterer det å få inn pengene sine i henhold til avtale vil reklamere med at kredittsjekk ikke er nødvendig. Det finnes jo alltid et segment av befolkningen som gir fullstendig faen og bare rasker med seg alt de kan få med seg der og da, til helvete med alle konsekvenser, eller de typisk småkriminelle om du vil. Folk som ikke har noe bevisst forhold til “morgendagen” og knapt nok til virkeligheten her og nå. Man vil få et gjeldsbrev som skyldneren undertegner, men hva er dette verd når de ikke følger betalingsplanen? Noen har åpenbart alt for mye penger som de strever med å bli kvitt, eller i det minste introdusere på markedet som “dårlige lån” tilknyttet papirer som de senere kan omsette. Jeg sier ikke mer. Handel med gjeld er i prinsippet slavehandel. Man kjøper riktignok ikke mennesker, bare forpliktelsene deres, men i praksis betyr dette det samme. Hvordan skal de proletære skaffe penger på annet vis enn gjennom å selge sin arbeidskraft?
Genregulering er når cellene regulerer hvilke gener som er slått av eller på, i hvilke vev og organer de er aktive, og hvor mye genprodukt som lages til enhver tid. Homeoboks er en kort DNA-sekvens som finnes i mange regulatoriske gener, det vil si gener som er involvert i å regulere aktiviteten til andre gener. Gener som inneholder homeobokser resulterer i proteiner som kan binde seg til andre gener og brukes til å regulere deres aktivitet. Genuttrykk skjer i ulike stadier og reguleringen kan skje på alle stadiene. Det første stadiet for å uttrykke informasjonen som ligger i genene, er avlesing av koden i DNA-tråden som genet består av. Dette fører til produksjon av mRNA. Det neste stadiet er når mRNA oversettes til et protein. Når proteiner er laget, kan regulering skje ved at proteinene enten er i en aktiv eller inaktiv form, eller hvorvidt proteinene er stabile over lang tid eller blir destruert etter kort tid. Homeoboksen er stabil og har nesten ikke endret seg i løpet av evolusjonen. Hvis homeoboks-regionen endret seg for mye, ville det resulterende homeodomenet til proteinet ikke være i stand til å binde seg til DNA og RNA, noe som ville føre til at organismen ikke var levedyktig.
Genetikk er en forholdsvis kompleks affære. Dersom vi rullet ut hele DNA-molekylet i sin fulle lengde ville vi få en to meter lang tråd, som imidlertid er så tynn at den lar seg vikle sammen til en bitteliten klump som lagres inni kjernen av en celle som vi typisk må forstørre hundre ganger for å kunne se. Som alle vet er homeose når et organ i en kropp utvikler seg til å bli noe annet. Homeobokser – se ovenfor – er følgelig strukturer i DNA-sekvensen som “låser” den genetiske koden innenfor en “boks”, altså et avgrenset operasjonsområde, slik at ikke ethvert organ kan utvikle seg i enhver retning. Blant annet derfor får vi ikke typisk mutasjoner som for eksempel en tredje arm som vokser ut av brystkassa eller øyne i ræva. Boksen forhindrer det. Disse veggene kan ingen bryte ut av.
Tenk på din mor og far. Alle har noen, selv om de ikke kjenner dem. Tenk så på besteforeldre, oldeforeldre, og så videre. Alle har et opphav sånn sett. Alle vet hvordan dette fungerer. Generasjoner og slektsledd. Det er forsåvidt vanlig å ha en viss følelse for “hvem de var” noen ledd bakover – mange har jo personlig møtt sine egne oldeforeldre og det ene med det andre – men det er ikke vanlig å sitte med detaljerte opplysninger om slekta gjennom mange hundre år. Noen bedriver riktignok litt hobbyforskning innenfor feltet, men for de fleste fremstår det som lite relevant hva slekta deres drev med for tusen år siden. Artig å høre om, selvsagt, når og hvis noen har noe vettugt å komme med, fordi alt mulig “kan” jo ha skjedd. Det vi vil vite er ting som kan bevises. For eksempel gjennom DNA-spor. Man kan teste seg for sånt på relativt billig og kommersielt vis nå for tiden. Opplysningene er tildels vage og basert i statistisk projeksjon, men likevel korrekte. Dersom man i sin personlige DNA-kode er bærer av visse sekvenser kan man påvise disses historiske opphav gjennom folkevandringer og så videre gjennom tusenvis av år. Man kan også få vite hvor mye neandertaler man er. Alle hvite mennesker er for eksempel fra 2-5% neandertalske, etter gjentatte “hybridiseringshendelser” ned igjennom oldtidshistorien.
Hvor lenge varer en generasjon? Begrepet er jo veldig presist når man snakker om sin egen slekt men litt mer diffust innenfor statistikken, eller når man snakker om “min generasjon” i forhold til sine jevnaldrende. Det man klassisk sier er at det går tre generasjoner – som da er synonymt med “tre menneskealdre” – på hundre år. Siden kan man basere matematikken sin i dette og påstå at det ikke er plass til så mye som en million generasjoner av mennesker ned igjennom tidens løp. Tre hundre generasjoner gir jo ti tusen år. Hvor langt bakover må vi gå før folk ikke lenger ser ut som folk? De eldste fossile levningene etter arten Homo sapiens er omtrent tre hundre tusen år gamle, eller ni tusen generasjoner om du vil. Hva kom før dette? Hundre tusen generasjoner bakover og “vi” lignet overhodet ikke på noe som noen ville se på og tenke “det der er et menneske”. En million generasjoner og vi lignet ikke engang på ordentlige aper. Faktisk så finner vi den berømte “ursuppa” for omtrent tyve millioner generasjoner siden. Da var det ingenting som lignet på noenting. Alt var bare alger. Hva kan vi lære av dette? Det interessante er jo at DNA-koden er vesentlig mye eldre enn “livsformene” her på jorda, som alle har det til felles at de bruker DNA (eller DNA bruker dem, faktorenes orden er likegyldig) som basiskode for hva slags skapning de skal være. Alt er kodet inn i DNA-sekvensen. Mennesker finnes med andre ord fordi mennesker er en av de utallige formene som ligger kodet inn i dette systemet. Vi kunne vært noe helt annet — og var forsåvidt noe helt annet i mange millioner generasjoner før vi lignet på noe slags normalt dyr overhodet.
Er genene udødelige? Dette er en litt kinky filosofisk debatt rundt begrepsparet liv og død. Den såkalte slimhypotesen påstår at det vi kaller “den kambriske eksplosjonen” – for om lag 540 millioner år siden – handler om dannelsen av homeoboksen (se ovenfor). Man ser for seg en konvergens av mange “ideelle omstendigheter” som provoserte DNA-koden til å danne visse fastlagte strukturer som i forskjellige “høyere” kombinasjoner frembringer det vi i dag kjenner som artenes mangfold. Eksakt hva som hendte er naturligvis vanskelig å si noe om, men etter mye om og men havnet vi uansett der vi er nå, med kjønnet formering som produserer nye generasjoner og det ene med det andre. En fasjonabel snakkis i disse tider er simulasjonshypotesen, det vil si den tanke at verden med alt dens innhold “egentlig” er en informasjonsbasert prosess som ligner på de computersimulasjonene vi lager for å løse for eksempel kompliserte spørsmål om systemteori innenfor gravitasjonskreftenes spill på galaktisk nivå og den typen ting. Du vet. Forskning. Det foregår hver dag. Vi har mange spørsmål. Saken er jo at kvantefysikkens problemstillinger koker ned til informasjonsteori. Om verden er en “simulasjon” er imidlertid ikke den rette typen spørsmål. Verken ja eller nei lar seg bevise. Indiske filosofer kaller jo verden en illusjon. Maya. Det lar seg heller ikke bevise eller motbevise, men det peker i det minste på et essensielt poeng: Våre evner til å oppfatte “verdens egentlige natur” er moderert av slike biologiske begrensninger som vi har og ikke har.
Stanislaw Lem utga i 1961 romanen Solaris som den sovjetiske filmregissøren Andrej Tarkovskil bygget om til en av science fiction sjangerens beste filmer noensinne. Gi og ta litt i forhold til smak, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at filmen fra 1972 er like betydelig for sjangeren som Stanley Kubricks film 2001. Begge fortaper seg for eksempel i metafysikk, som er veldig bra for fortsatt fantasering etter at selve filmen er slutt. Hva var det der? Uansett, poenget er at Solaris både i filmen og boken er en fremmed planet som virker å ha et hav som er bevisst og som på mystisk vis kommuniserer med de tilstedeværende astronautene. Siden baller det på seg, men det behøver ikke vi å gå inn i her og nå. Poenget er at “det bevisste havet” i Solaris er en svært passende metafor for jordas “ursuppe” av alger og alt som har skjedd siden. Charles Darwin var for eksempel svært bekymret for denne tilsynelatende “horisonten” av fossiler og mente at det kanskje motbeviste hans hypotese om “artenes opprinnelse gjennom evolusjon” men senere har vi jo kommet frem til at det horisonten egentlig handlet om den gangen var skjell og andre harde deler som typisk frembringer fossiler. Ting vi finner fra opptil hundre millioner år før “den kambriske eksplosjonen” er mye sjeldnere og dårligere bevart, men det er “bløtdyr” som har struktur og kompleksitet, slik at de gamle fantasiene om “plutselig eksplosjonsartet oppstandelse av artsmangfold” må tas med en klype salt eller to. Likevel finnes det en horisont. Vi kommer til et punkt når alt som finnes er alger, bakterier og andre encellede organismer. Siden blir det vel litt høne og egg om de encellede organismene forandret genetikk fordi mekaniske omstendigheter tvang dem til å inngå samarbeid og danne flercellede organismer slik som oss, eller om genetikken endret seg først og dette bevirket at cellene begynte å søke sammen for å bygge “artene” slik de senere har fremkommet. Så altså, tvang eller samarbeid? Det høres nesten ut som et politisk spørsmål. Ganske komisk når vi tenker på at alt begynte for over en halv milliard år siden, med en biologisk konkurransesituasjon mellom rødbrune og blågrønne alger, og utviklingen har siden omsider gitt oss en politisk konkurransesituasjon mellom rødgrønne og blåbrune partier.
En ny undersøkelse fra Storbritannia viser at hele én av tre menn synes ideen om å ha mer enn en kone eller kjæreste, ville vært helt ok. I alle fall om polygami hadde vært lovlig. I motsetning svarer kun 11 prosent av kvinnene det samme. Men ville en slik studie ha lignende resultater i Norge? – Ja, sier norsk forsker.
Det første jeg tenker er at mange menn sannsynligvis fantaserer om “mer enn èn partner” om ikke i senga samtidig så i det minste som et slags supplement, eller seksuelt kosttilskudd om du vil, som på rimelig vis reflekterer den graden av viril pågangslyst som de føler når de vurderer slike prospekter fra alle vinkler under, hva skal man si, den argumentsdannende fasen. Det er jo viktig å planlegge riktig hvis man noensinne skal komme seg ut på ordentlige bærturer. Det fremgår ikke av undersøkelsen om noen med slike erfaringer var blitt intervjuet som kontrast og kontroll, men det ville vært mer interessant å ha sett. Fantasier er ting man kan velge å realisere eller ikke, alt ettersom, men erfaringer er en annen kategori av informasjon. De man behøver å høre fra er de som først fantaserte om det og siden gjorde det. De som bare har “idèer” vet jo ingenting. Man spør ikke en jomfru til råds om seksuelle affærer, for å si det slik. Det er ikke rimelig.
Saken er at polyamori er en egen kategori på ymse nettsteder med kontaktannonser. Det finnes i mange utgaver men hovedregelen er at man lever i en balansert samlivstilstand med mer enn en partner samtidig. Jeg tror ikke det teknisk sett finnes noen øvre grense for hvor mange det kan være, men den virkelige verden stiller jo opp sine egne praktiske begrensninger. Poenget er uansett at polyamorøse forhold er “faste” i den forstand at folk kan ikke bare komme og gå som de vil. Det handler ikke om promiskuitet. En passende norsk oversettelse av begrepet polyamorøs kan være “flerelskende” — og for de som lurer på om sånt kan være problematisk: Ja du kan jo tenke deg selv. Artikkelen som er linket ovenfor har en rubrikk for meningsmåling blant leserne. “Jeg har mer enn nok med bare en” er den suverent største svargruppen (og også det alternativet jeg valgte). Imidlertid har jeg prøvd alternative løsninger. Kunnskapen jeg etterhvert kom frem til er at ethvert forhold er det samme gamle styret, og jo flere forhold jo mere styr. Hvor mye behøver du? Forskjellige faser av livet kan ha forskjellige svar. For meg selv er jeg ihvertfall hundre prosent sikker på at jeg aldri mer ønsker mer enn èn om gangen.
