APECALYPSO

Bør jeg være stolt av meg selv? Noen sa til meg at de klarer ikke å bestemme seg for om jeg er den hippeste eller den mest uhippe fyren de kjenner. Må det være noe ekstremt da? spurte jeg. Jeg oppfatter jo meg selv som selveste gullstandarden for hva det vil si å være normal. Jeg har ingen ekstreme meninger — og jeg aner ikke engang hva som eventuelt må til for å “vippe meg av pinnen”. Imidlertid har jeg som så mange andre en fortid man kanskje bør la ligge i fred. Sånt preger kanskje folk mer enn de selv er i stand til å forstå der de sitter og gliser midt i normaliteten sin som en annen buddhafigur. Så er jeg hipp eller uhipp? Selv driter jeg i sånt. Ustabil er den eiendom man har når den ligger i en annen manns bryst, som de sier i Håvamål, eller kanskje det var et av de andre episke diktene fra gamle dager. Jeg mener, det går uansett ikke an å kontrollere hva andre skal tenke om deg, så man kan liksågodt gi faen og spare seg for sånne bekymringer.

Når det er sagt så misunner jeg lite de som er unge nå i dag. Hva slags fremtid kan de forvente seg? Jeg fylte 17 i året 1980. De som kan huske så langt tilbake vet at det var en helt annen verden den gangen enn nå i dag. De hippe den gangen drev og reiste til London og sånt, så jeg slang meg på den bølgen og syntes selv at jeg befant meg helt i forkant av både motebildet og “det som foregikk” innenfor kulturen. Eller med andre ord, jeg var fette idiot, men det skal man jo være i den alderen. Men alt det der er så lenge siden nå at ingen bryr seg, annet enn mine jevnaldrende, som ofte henfaller til mimring om alt det legendariske vi gjorde før voksenansvaret kom og boltet oss fast til veggen. Sånn kan det gå. Før man vet ordet av det er man både tredve og førti år gammel. Og hvis man starter med oppdrett av unger har man jo skjebnen sin mer eller mindre staket ut. Nesten alle jeg kjenner fra så lenge siden ser nå ut som rare karikaturer av seg selv, inkludert meg så vidt jeg kan forstå. Jeg er jo ikke akkurat noen objektiv iakttager av min egen utvikling på veien fra barndom til alderdom.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Livets kunst handler mye om å forstå forskjellen mellom sånt som man kan påvirke og sånt som man ikke kan få gjort noe med. Jo tidligere man lærer dette, jo bedre. Det er akkurat som hvordan man i sin egen personlige kropp er nødt til å erkjenne at man består av èn del ting som man bare må tilpasse seg og “adlyde” — og èn del ting som er valgfrie. Det interessante spørsmålet er hvor man opplever at “den frie viljen” har sitt innslagspunkt. Det er alltid tragisk når mennesker lever med stor avstand mellom hvordan de opplever seg selv og hvordan de blir sett av andre. Skal man blande seg inn? Er man venn eller uvenn hvis man knuser noens illusjon om hvem og hva de er? Dette er nok ikke et svart eller hvitt type spørsmål, det koker ned til fremgangsmåte og den nå nesten glemte kunsten som heter taktfullhet. Det er et bra norsk ord, er et ikke? Takt betyr jo det samme som rytme, selv om man kanskje heller ser for seg noe marsjerende enn noe dansende; det er uansett vanlig at dette ordet kommer sammen med ordet tone. Takt og tone. De grunnleggende elementer innenfor musikken. Det er her hunden er begravet når man sier at noen er “umusikalske” i sin omgang med andre mennesker og i uttalelser de kommer med. Vi finner jo ganske mye sadisme ute blant folk. De liker å skremme, ydmyke og trampe ned andre, og synes dette må være greit når vi snakker om den typen rakkerpakk som man helst ikke vil ha i nabolaget. Lykkelig er den som har noen det er verd å hate.

Ikke lenge etter året 1980 befant jeg meg i en arbeidssituasjon sammen med en kollega som pleide å si at “hat er bare ødelagt kjærlighet”. Jeg fant aldri ut hva slags matematikk han brukte for å regne seg frem til et slikt resultat, men det hørtes ganske dystopisk ut. Ved det tidspunktet hadde jeg ikke selv hatt noen tunge erfaringer med hat og kjærlighet, samt hvordan det ene kan skifte ham og bli til det andre, men antok at det sikkert hadde noe å gjøre med sjalusi og følelsen av å ha blitt sveket. Sånt kan jo gå ganske sterkt inn på folk. Man hører om både drapssaker og det ene med det andre. Selvmord. Den typen ting. (Det teller litt som selvmordforsøk hvis man for eksempel hiver seg på den veldig utagerende fylla og oppsøker alskens bråk fordi man har kjærlighetssorg.) Hvorom allting er, i denne delen av livet, og basert i det erfaringsmaterialet jeg har, så vil jeg si at hat og kjærlighet nesten helt sikkert er to forskjellige ting. Imidlertid har de begge det til felles at det føles veldig intenst. Man får tunnelsyn. “Objektet” for disse følelsene er tilsynelatende alltid i bevisstheten, kanskje til og med i det man drømmer om når man sover. Nettopp på grunn av denne intensiteten danner folk ofte et nevrotisk forhold til både hat og kjærlighet. De ender i en patologisk tilstand av følelsesmessig “nummenhet” fordi de ikke klarer å “slippe seg løs” og erkjenne sannheten om det de føler. Det er som jeg alltid sier: De to dummeste tingene man kan gjøre med sitt eget følelsesliv er henholdsvis å fornekte det man føler og/eller å la seg styre av det man føler. Disse fornemmelsene som sitter dels i kroppen, dels i sinnet, er jo ypperlige “speidere” og “commandosoldater” som man kan sende ut på alskens rekognoseringsoppdrag, men de er fette ubrukelige som strateger og generaler. De snakker om psykisk helse og at det nettopp var verdens psykiske helsedag, eller noe. Hvordan markerer man sånt? Skal det flagges? Jeg tror uansett at man vel så ofte bør snakke om emosjonelle som om psykiske lidelser. Man har fått seg et hekseskudd midt i følsa si, og nå klarer man ikke å fungere normalt. Shit happens som de sier i Amerika. Vi kan i grunnen ikke si annet om psykisk helse enn at folk som ikke tar vare på seg selv vil med større statistisk sannsynlighet enn andre oppleve diverse helseplager. Noe kommer umiddelbart mens annet trenger lang tid på å gjære og modne før det kommer og tar deg. C’est la vie som de sier i Frankrike.

Kunnskapsformidling via skriftspråk er et interessant fenomen. Bortsett fra visse dadaister og surrealister, som utfordrer selve språkets evne til å bære mening, prøver jo folk typisk å si noe når de komponerer en tekst, enten de lykkes med dette eller ikke. Hvem er det de henvender seg til? Hvis man for eksempel snakker om et privat brev er svaret åpenbart: Noen har skrevet til noen annen for å avlevere en beskjed, siste nytt om “hvordan det går”, eller hva det nå måtte være, Det er vanligvis ikke i utgangspunktet meningen at et privat brev skal leses av noen andre enn den/de det er adressert til, men når dette likevel skjer er det fordi “noen” – ofte en tredjepart ved et senere tidspunkt – har avgjort at dette brevet bør leses av flere. Slik sett finnes det en rekke brevsamlinger, ført i pennen av ymse forfattere og andre personer av offentlig og/eller historisk interesse, som har blitt publisert i bokform. Noen ganger er dette fordi “folk bør vite” hva slags private tanker og meninger den eller den kjendisen hadde. Andre ganger handler det bare om at et kjent navn selger bøker og en forlegger ønsker kanskje å tyne så mye fortjeneste som mulig ut av det materialet de besitter. Vel så ofte er det begge deler. Folk er uansett noen nysgjerrige apekatter som kikker på det andre gjør av de samme årsaker som når hunder snuser hverandre i ræva: De ønsker å tilegne seg relevant informasjon om hva som foregår i nærmiljøet; i kommunen, landet, verden som helhet. De ønsker å være “på bølgelengde”.

Dersom mennesker kommuniserte ved hjelp av lukt heller enn språk ville vi levd i en verden av mange underlige dunster. De som føler seg krenket og indignert fordi de ikke kan ytre sine kontroversielle meninger uten å pådra seg omgivelsenes harme ville kanskje istedet gråte når folk kjefter dem opp og ned fordi de fiser i heisen. Din jævla psykopat! Hva er galt med deg? “Jeg har rett til å fremføre det jeg mener” vil de kanskje svare, uten å reflektere over det implisitt voldelige som ligger i å bruke ord, symboler og gester som de vet kommer til å “sette sinnet i kok” hos tilhørerne. Det har for eksempel skjedd noen ting i Israel nå nylig. Hva skal man si om dette? Sannsynligvis er det best å holde kjeft, men sånn er ikke folk. De er jo opptatt av å profilere identiteten sin foran et imaginært publikum. Da er det viktig å signalisere at man har “de rette holdningene” og det ene med det andre, akkurat som om dette utgjør så mye som et fittehår av forskjell i forhold til selve saken, som er at nå driver de og dreper hverandre igjen. Er dette virkelig nødvendig? Noen synes åpenbart det. Dermed har vi det gående. Ikke bare de groteske overgrepene på bakkenivå, men også den debatten som følger når folk skal profilere seg som meningsbærende autoritet i ymse moralspørsmål. Den underforståtte skjønnhetskonkurransen går sin gang. Lille speil på veggen der, hvem har de fineste meningene i landet her? Og speilet svarer det samme som det alltid gjør: Du er god, du er snill, og du kan gjøre som du vil. Gud holder med deg i alt du sier og gjør, fordi han er sånn en gem type og han har skapt deg i sitt eget bilde slik at du kan bli mangfoldig og tjene hans utstrakte forretningsinteresser her på jorda. Amen. Problemet er bare at Gud sier det samme til alle sammen. Derfor tror alle at de har rett — og de blir pisse fornærmet når noen motsier dem. Men skriften! sier de. Det står jo skrevet.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Jeg opplever det som komisk når jeg – som beskriver meg selv som “gnostisk ateist” – kjenner bibelen bedre enn de fleste jeg møter som uten skam beskriver seg selv som “kristne” — uten å se det blasfemiske i å påstå at de snakker på vegne av Gud. Men sånn er opplegget. Folk er ikke religiøse fordi de tror, men fordi de ikke tror. Alt de har er et inderlig ønske om å “føle saligheten i sitt hjerte” så de gjør så godt de kan ut fra det magre utgangspunktet de har. For eksempel henviser jo Jesus ofte i evangeliene til at “det står skrevet” så da så. Kulten rundt Jesu guddommelige status er veldig inisterende. Psykologien i dette er banal, alle liker å ha rett, men de sosiale konsekvensene som følger av diverse religiøs overbevisning er et av de største samfunnsondene vi har. Folk som føler at de har guddommelig støtte i saken sin behøver jo ikke å ta menneskelige hensyn. Hvorfor skal de det? Gudfader selv driter jo åpenbart i de fleste tragedier som rammer oss her på jorda, så vi er nødt til å rydde opp i jævelskapet på egen hånd. Og da går det som det går. Vi er ikke de smarteste apene som finnes. Ikke de dummeste heller, for den saks skyld, men vi har mange skarpe gjenstander og mye eksplosiv kjemi. Derfor spiller det egentlig mindre rolle om vi er intelligente og samarbeidsvillige på et gjennomsnittsnivå, alt som behøves er èn galning med onde hensikter — gjerne en som heies frem av et publikum som “ønsker at noen skal gjøre noe” uten å være så spesifikke at de senere kan holdes strafferettslig ansvarlige for medvirkning til det som skjedde. Vi har jo ytringsfrihet, ikke sant? Jeg vet ikke om det er slik i Norge, men i både USA og Storbritannia er enhver “terapeut” som tar betaling forpliktet til å spørre om pasienten noen gang har hatt selvmordstanker. Dette er et formelt krav som tilligger profesjonen. Etter min mening bør pasientene imidlertid også spørres om de noen gang har hatt drapsfantasier — og ikke minst om de har ytret seg om dette på nettet og ellers. Og hva med juling? Har de noen gang truet noen? Har de noen gang tenkt at noen “fortjener” å bli banket opp og mishandlet? Eller bare skremmes litt? Sånt er jo ikke uvanlig ute blant folk, selv ikke blant de religiøse.

Machiavelli er blant annet berømt for sin uhyrlige kynisme og han påpekte at det spiller liten rolle hvor høyt elsket en politisk leder måtte være om han ikke også er fryktet. Igjen et banalt spørsmål psykologisk sett. Bare se deg rundt. Folk sviker det de sier at de elsker bare på grunnlag av impulsiv lyst i øyeblikket, men de nøler i det minste foran det de frykter. Hva tror du selv? Hvis ikke tyveri, snyteri, svik og alskens unevnelige overgrep var straffbart, ville vi ikke sett mye mer av det? Jeg er særdeles lite begeistret for presumptivt voksne og ansvarlige mennesker som går rundt i noen slags lallende fantasi om menneskenaturens egentlige beskaffenhet. Vi er ikke “gode av natur”, vi er opportunistiske. Du vet. Carpe diem og det ene med det andre. Hvis noe “kommer vår vei” og vi synes at vi fortjener det, eller i det minste at vi bare kan ta det uten at dette vil få noen ubehagelige konsekvenser for oss, så er det overveiende sannsynlig at dette vil skje. Både i direkte fysisk forstand og som metafor. Dette er min store sjanse. Denne mentaliteten er beskrevet inntil det kjedsommelige, både innenfor forskningen og litteraturen. Noen kaller det grådighet, andre beskriver det som “sunn livsappetitt”. Det er ikke forbudt. Vi lever i den mest nihilistiske av alle tidsaldre. Psykopatisk atferd har blitt en folkesykdom. Ikke selve diagnosen, som betinger en abnormal utvikling innenfor hjernens organ for prosessering og distribusjon av følelser, men en form for retthaversk indignasjon som gir oss “tillatelse” til å fise i heisen, så å si, fordi det er viktigere å “stå på krava” enn å utarbeide en diplomatisk løsning som alle kan leve med. Det mest åpenbare problemet – som befinner seg bare noen fingerbredder unna å være en aktuell realitet – er at “vi” – altså menneskeheten – har tatt utviklingen vår til bristepunktet (og tildels forbi) på mange fronter samtidig. Klimaproblematikken er bare en liten del av bildet, men uten tvil den mest betydningsfulle. Det er jo ingen som ønsker å føkke opp det biologiske livsmiljøet som vi er avhengige av, men det er heller ingen som vil gi fra seg noen av alle de fine tingene sine. Penger i dag er viktigere enn frisk luft om fem år, eller ihvertfall føles det slik. Den tid den sorg, liksom. Dessuten må vi ha vekst i økonomien, hvis ikke kollapser jo hele pengesystemet.

Det finnes et fantastisk bra norsk uttrykk: Å koke bort i kålen. Det kan for eksempel bety et poeng som går tapt i en språklig krattskog av lite relevant svada, men det handler sannsynligvis i utgangspunktet om økonomisk relativisme. Hvor mye får har du råd til å putte i fårikålen? Dette var jo et av Europas fattigste land for bare hundre år siden. Folk kunne generelt sett ikke tillate seg å ødsle med ressursene. Vinteren er lang og mørk og det var ingen selvfølge at man ville klare seg gjennom denne årvisse tålmodighetsprøven. “Klok budsjettering” er aldri så viktig som når man har dårlig råd. Imidlertid er vi rike nå. Vi har råd til å kaste mat som er både spiselig og næringsrik, men kanskje ikke fullt så delikat av utseende som vi ønsker. Sånn har det blitt. Bare det beste er godt nok for de som har mer enn nok penger.

September er uansett den tid av året når man typisk begynner å finne store pakninger med fårikålkjøtt på billigsalg. Det er ganske variabelt hvor begeistret folk er for denne såkalte tradisjonsretten – fårikål ble kåret til “norsk nasjonalrett” første gang i 1974, senere også i 2014 – men de fleste kommer seg gjennom en slik middag eller to uten alt for mange tårer og grimaser underveis. Noen har problemer med “fåresmaken”. Andre synes det blir litt vel mye kål i løpet av alt for kort tid. Det medfører diverse uregelmessigheter i fordøyelsen. Igjen andre – som for eksempel undertegnede – føler seg slett ikke forpliktet til å lage fårikål av denne råvaren, uansett hva det måtte stå på pakningen. Det er jo ikke lenger slik at kål og poteter er de eneste grønnsakene vi har å jobbe med. Akkurat ved dette tidspunktet har vi stor bevegelsesfrihet i matveien, så hvorfor begrense seg på en så kunstig måte? Hver dag kommer det jo mange hundre billass til Norge, fylt opp av alle slags grønnsaker og andre produkter fra Sør-Europa.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det viktigste med fårikål – med eller uten kål – er at man koker lammekjøttet lenge nok til at det blir fullstendig mørt, det vil si at man kan dele opp bitene på tallerkenen med siden av gaffelen, noe som typisk vil ta “to timer pluss”. Det skal ikke være nødvendig å skjære dem opp med kniv. Det skal ikke være nødvendig å tygge dem særlig mye lenger enn man behøver å tygge kålen og potetene. Det finnes sikkert andre meninger om saken, men for meg er det uaktuelt å spise seigt kjøtt. Visse grenser må man jo ha, ellers blir livet bare et tilfeldighetenes kaos langt hinsides hva man rimeligvis kan ha oversikt over, langt mindre kontroll med. Folk betaler titusenvis av kroner for alskens kurs om dette temaet, så her skal du få svaret gratis: Det eneste du kan kontrollere i dette livet er hva du selv skal gjøre og ikke gjøre. Du kan ikke kontrollere vær og vind, hvor haren hopper, hva andre folk skal gjøre, eller engang hva du selv skal føle om det ene og det andre som skjer. Din eneste makt her på jorda er makten til å gjøre eller ikke gjøre ting — og også den er ganske begrenset. (Vi kan forsåvidt nevne at du selvsagt også har makt til å tenke og fantasere om hva du vil, men dette er ikke objektivt saklig og derfor ikke verd å snakke om så lenge det ikke motiverer handlingene dine.) Hvorom allting er, temaet her er altså en slags påssmodernistisk variant over temaet fårikål, og som alle vet handler postmodernisme i kunsten og arkitekturen om at man har “tillatelse” til å hente og mikse hva man måtte behage blant alle de tilgjengelige stilelementer innenfor kulturen, man er ikke “bundet” av lojaliteten til en tradisjonsretning eller andre former for fastlagte tankebaner. Slik sett en åpenbar fremføring av begrepet modernisme — og dermed faller alle brikker på plass.

Jeg leste noe ganske fornøyelig som noen skrev – på engelsk – om at hvite mennesker ikke forstår seg på krydder. Man møter de som bruker for lite og man møter de som bruker for mye – som vel er skoledefinisjonen av misbruk – men det er forholdsvis sjelden at “vestlige” mennesker bruker krydder på en balansert måte, utenfor de profesjonelle miljøene får vi vel nesten legge til. En trent kokk forventes jo å forstå seg på hvordan de ulike ingrediensene fungerer i smaksbildet, mens de glade amatører ofte har en tendens til å bruke en “intuisjon” som de slett ikke har, så med andre ord fri fantasi og improvisasjon. Men det blir jo en orden av dette også med tid og stunder, man må bare være forberedt på ganske mye blæh underveis. Til syvende og sist er jo poenget å finne frem til det man liker. Det er en selvorganiserende prosess hvor man kan velge å lytte til råd eller la være, man vil uansett møte smaksdommeren i andre enden av prosessen. Dette er det deterministiske elementet innenfor kokekunst. Smaker det bra? Hvis svaret er nei spiller det ingen rolle hva slags andre gode argumenter man eventuelt måtte ha. Uansett, jeg skippet altså kålen i år også, men jeg beholdt vanen med å lage èn stor “lammegryte” basert i det man kaller “fårikålkjøtt”, hvorav mesteparten havner i porsjonspakninger i fryseren etterpå. Jeg er ingen stor kjøtteter, men jeg er ikke vegetarianer heller. Sannsynligvis er det mest korrekt å si at jeg har en “middelhavsk” stil på disse tingene, inkludert både Orienten og de Nord-Afrikanske landene. Men selv det er bare en veiledende beskrivelse av det som statistisk sett utgjør gravitasjonssenteret i kostholdet mitt. Med andre ord, det jeg liker, og som jeg har utarbeidet i mål og metode gjennom livet.

Fransk tradisjonskjøkken, som nesten all folkelig norsk kokekunst er forankret i, bygges gjerne opp rundt en saus, som starter ved at man mikser sammen mel og (klaret) smør til en “roux” – en jevning – i stekepanna, som siden spes med kraft som man har laget på forhånd. Denne prosessen ligner litt på det å lage en “rempah” – en krydderpasta – som danner fundamentet i det vi typisk tenker på som asiatisk mat, ikke minst inkludert det indiske kjøkken, hvor “de fire store” er løk, hvitløk, ingefær og grønn chili. Disse stampes sammen til en pasta i morteren eller mikseren, så blander man siden inn flere ingredienser som for eksempel cumin, gurkemeie, garam masala eller hva det nå måtte være som står i oppskriften. Det eneste magiske man gjør for å ta skrittet fra et fransk sausekjøkken til et krydderbasert kokkeri er altså å erstatte rouxen med en rempah. Krydderpastaen utgjør selve grunnarbeidet mens resten av prosessen er ganske lik. Jeg skal ikke dvele ved detaljer i hvordan jeg selv velger å utvikle disse smakene videre, men det er ferd å merke seg at det brukes ganske mye lam (og også kylling) i diverse krydderbasert kokekunst, noe som ihvertfall ikke er mindre sunt enn å være svær på flesk og naut — eller svin og storfe som man sier nå for tiden. Men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så får vi se hva som skjer videre. Det skjer jo så mange fæle ting der ute, med pest og krig og fandens oldemor. Hva skal man si, liksom. Jeg anbefaler å se litt på arbeidet til han Daniel Schmachtenberger, det vil si Molok og “metakrisen” som fremkommer gjennom the tragedy of the commons (søk på det) og menneskehetens tendens til å prioritere kortsiktig vinning fremfor langsiktig bærekraft. Men det er altså ikke nødvendig med kål. Det er typisk rike mennesker å danne seg romantiske fantasier rundt “tradisjoner” som i utgangspunktet oppsto fordi dette var det beste de fikk til med det de hadde,

Det blir som jeg har sagt. Erna Solberg vil bli husket som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som brakte fascister inn i den norske regjeringen. Noe annet har hun ikke vært god – eller ond – for. I en avgrenset dimensjon av “prestasjoner” finnes det ingen tvil om at hun har vært noen slags Høyres svar på Gro Harlem Brundtland. Isolert sett er det svært respektabelt hva hun har fått til i forhold til å bygge opp partiet og posisjonere seg selv som statsministerkandidat — men det er jo ikke bra for Norge. Bare for de som tukler med penger og kaller det en jobb. Dessuten er fascistene svært begeistret for Erna Solberg. Hun har gitt dem håp i en verden hvor intet rimelig mentalt oppegående menneske vil ha noe med dette pakket å gjøre. Fascistene er jo ikke seriøse mennesker — noe Solberg sannsynligvis har vært klar over hele veien, men hun har måttet lene seg på deres støtte for å oppnå regjeringsmakt.

Så hva er greia med hennes uskikkelige ektemann? Det er noe psykiatrisk her. Spillavhengighet, trass hos en forsmådd partner, hva vet jeg, hun må ha vært mye “ute og reist” mens Sindre har sittet hjemme og runket til aksjeporteføljen sin. Det ser ikke bra ut og den eneste realistiske utgang på denne snuskehistorien er selvsagt at Erna Solberg fratrer sin stilling. Hun kunne gjort dette på en kraftfull måte hvis hun hadde “sett lyset” for et par uker siden, men det toget har gått. Det vi ser nå er håpløs motstandskamp langs en vikende front. Det er i virkeligheten ingenting hun kan gjøre for å redde situasjonen, uansett hvos “urettferdig” dette måtte virke for de naive skolelysene som tror at alt kan repareres. Erna Solberg er politisk død. Hun ble drept av sin egen ektemann, noe som er litt av en klisjè. At hun “ikke så det komme” er i bunn og grunn problemets kjerne. Sindres aksjespekulasjoner fremstår som noen slags psykotiske tvangshandlinger — et inntrykk som støttes av det at han nå erklærer seg ute av stand til å gjøre rede for seg. Hvilket forsåvidt er like greit, siden ingen egentlig bryr seg om hva han tenkte på (og/eller med) da han bestemte seg for å føkke kjerringa si. Dette er en privatsak.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Noen føler sikkert skadefryd over dette, men selv synes jeg hele affæren bare er patetisk og ekkel. Hvor lenge skal skittentøyet til disse to vaskes i full offentlighet? Forhåpentligvis ikke så mye lenger. “Noen” må snart sette ned foten og gjøre det som er nødvendig. Samtidig bør kanskje det politiske miljøet som en samlet helhet utarbeide noen krystallklare retninglinjer rundt hvor grensene går for å samrøre offentlige stillinger med privat næringsvirksomhet. Så vidt jeg vet opererer man nå med “veiledende rådgivning” som blant annet antyder at de som skal fungere i en høy offentlig stilling må enten selge seg ut eller sette investeringene sine i et fond som ikke kan røres så lenge de innehar et betydelig tillitsverv i samfunnet. Men det finnes etter alt å dømme ikke et lovpålagt krav om at så må skje. Der har vi en jobb som venter på å bli gjort, slik at ingen fremtidige statsministeremner skal bli satt i forlegenhet av sine egne nærmeste. (Jeg ser på deg nå, Anniken Huitfeldt. Din sjanse til å krabbe helt til topps ble torpedert på lignende vis.) I mellomtiden går klokka. Tikk takk. Det er ganske vanlig ute blant folk å si at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, men dette gjelder selvsagt ikke for de som sitter i toppjobbene.

Som alle andre gikk den mentale refleksreaksjonen min i retning av den amerikanske delstaten Colorado da jeg første gang hørte om den meksikanske matretten Chili Colorado. Det er ikke totalt på jordet, fordi i begge tilfeller handler navnet om rødfarge, men det er altså galt allikevel. Rød saus fra Mexico må bli det mest korrekte navnet på norsk. Det er dekkende nok, til tross for at det finnes sikkert hundrevis av forskjellig slags “røde sauser” i det meksikanske kjøkkenet. Fargen kommer fra pepperfruktene. Chili Colorado skal lages med tørkede og “reinkarnerte” (det er en lang prosess med varmebehandling og bløtlegging, se på nettet) men ikke brennheite chilier av ymse slag. Disse får man tak i hos diverse nettbaserte krydderhandlere. Det er ikke billig å lage Chili Colorado i Norge, men hva faen er egentlig billig her? Disse plantene av familien Capsicum gror jo som det mest entusiastiske ugress i varme strøk, så tørka chili er noe som henger på trær, mer eller mindre bokstavelig talt, hos alle som har et stykke jord i Mexico — og man tager jo hvad man haver, som de sier. Derfor bruker de mye chili. Mer mystisk er det ikke. Uansett, poenget er at dette er noe jeg eksperimenterer med for tiden. Hensikten er å jobbe frem “min egen” versjon av retten. Og jeg er ikke nådig med selvkritikken. Likevel begynner jeg å bli smått fornøyd.

Det er bent frem ubegripelig for meg hvorfor folk ikke skaffer seg en bra kokebok og er nøye med å følge oppskriftene – helt til de “knekker koden” og danner seg en intuitiv forståelse for det de driver med – heller enn å operere ut fra vage “følelser” som de ikke helt kan gjøre rede for. Det er jo i utgangspunktet ikke særlig mye mer arbeid forbundet med å gjøre jobben riktig enn det motsatte. Forskjellen består så vidt jeg kan se i noen slags form for intellektuell latskap. De baserer beslutningene sine i et avgrenset etterretningsmateriale. Pleier det å gå bra? Ikke som jeg kjenner til, ihvertfall ikke uten at man har flaks. Mange er jo sånn at de “har lykken med seg” — helt til de møter veggen. Det var en gang jeg ble invitert på middag, men jeg merket allerede i oppkjørselen at de hadde brukt for mye sterk chili. Kjøkkenvinduet sto åpent og de sterke stoffene er jo tildels flyktige og oljebaserte aromaer som gir neseborene en mer helhetlig opplevelse enn bare lukt. Etter en runde med spørsmål og svar fremkom det at de hadde brukt tre habaneros i matretten, som en erstatning for de tre jalapeños som oppskriften spesifiserte. Vet du hva dette betyr? I så fall ser du det komiske i historien. Det er ikke vanskelig å lage mat som er så sterk at den blir uspiselig selv for de som er vant til godt krydret mat. Poenget med greia må jo være at man utfordrer sine egne grenser, ikke at man fyrer av en kjernefysisk sprengladning inni munnen (og gud vet hva som skjer videre på fordøyelsesferden). Noen hadde skrevet noe om hvordan hvite mennesker ikke krydrer maten sin — og de har sikkert et poeng, men de kunne godt ha tatt med noe om hvordan den sterke matens berserker går seriøst inn for å sende alt de har av smaksløker rett til Valhall med noe slags jævelskap de har kokt sammen uten noen annen hensikt enn å sammenligne smerteterskler med hverandre. Jeg melder meg ut. Jeg vil ha aroma, ikke bedøvelse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Hvorom allting er, Chili Colorado er etter min mening best når den brukes sammen med langtidskokt storfekjøtt, la oss si høyrygg, selv om mange foretrekker svinekjøtt. Dessuten bør man lage burritos (med hvetetortillas) som serveringsmessig sluttprodukt av det — men det er jo bare min mening. Se på nettet. Det er ingen mangel på andre råd. “Korrekt kokekunst” handler om å jobbe seg frem til det man liker, men det lønner seg å begynne med en oppskrift og bli stødig på den før man begynner å eksperimentere. Dessuten er det ikke sant at dagens hvite mennesker ikke krydrer maten sin. Norge er jo tradisjonelt et veldig “hvitt” land i matveien helt til langt innpå 80-tallet, men alt dette har endret seg siden da. For eksempel er “fredagstaco” et godt etablert begrep — og mange går ganske langt i krydringa si. Kanskje ikke med selve hovedingrediensen, men jeg har støtt på noen skrekkelig sinte sauser ute blant folk. Herregud. Spiser de virkelig det der? Sånn kan det gå. Fra utgangspunktet “alt for lite” har pendelen svingt helt til den motsatte ytterlighet. Og til slutt i gryta slepper man til slutt en kilo pepper som de sa i Hakkebakkeskogens velkjente pepperkakesang. Man skal jo kjenne at man lever.

Man må egentlig bare ta av seg hatten for hva Erna Solberg har fått til med det politiske partiet Høyre. Jeg personlig liker ikke høyrefolk, men det går i det minste an å gjøre forretninger med de fleste av dem. De er ikke ideologisk sentimentale. De er heller ikke typisk rølpete og uforskammede så man slipper å nikke dem ned på grunn av kjeften deres. Vi snakker vel egentlig om det klassiske høyborgerskapet, bortsett fra at det begynner å bli mistenkelig mange av dem nå. Jeg mistenker at mange som hører hjemme i arbeiderklassen velger å stemme Høyre fordi de tror dette vil gangne dem økonomisk. Jeg vet ikke. Jeg forstår det jo ikke, men ting forandrer seg i livet når man begynner å tenke på seg selv som en som har noen investeringer som må beskyttes. Huset, hytta, bilen, båten. Alle de fine tingene som står på utstilling slik som i interiørmagasinene. Det gode livet. Den sosiale posisjonen. Vennene på Facebook, det ene med det andre.

Selv har jeg aldri stemt på noen andre enn Arbeiderpartiet — mest fordi de er det minst motbydelige alternativet. De befinner seg jo også noen ustabile sjømil til høyre for det partiet Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli styrte. Sånn er den nyliberalistiske samfunnsmodellen. Alt handler om lønn og fortjeneste. Markedstilpasning. Kloke investeringer og alt det der. Hvor kan det spares? Grovt sett kan vi si at økonomisk tenkning skal følge tankene hans Milton Friedman – et av de ondeste menneskene som noensinne har eksistert – heller enn John Maynard Keynes. (De spesielt interesserte kan søke på navnene hvis de ikke umiddelbart forstår hva dette betyr.) Når det er sagt så er det rett og slett for små forhold i Norge til at nyliberalismen får manifestert seg på fullstendig vis, slik at “normale arbeidstagere” er godt beskyttet her i forhold til for eksempel USA eller Storbritannia, men det går tildels ganske hardt ut over såkalt svake samfunnsgrupper. Et av de fundamentale prinsippene innenfor denne ideologien er jo at “man er sin egen lykkes smed”. Det man får er hva man fortjener. Du vet. Fruktene av eget arbeid — og/eller det man klarer å krafse til seg på grunn av at man har gjort kloke investeringer.

Det har vært et visst mediefokus rundt Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes. Det mumles om noe snusk med aksjehandel. Det er sannsynligvis ikke snakk om noe som er ulovlig, men problemet er at det ser ikke bra ut når politikere og deres nære familie driver med spekulative pengeplasseringer i løpet av den tiden når de åpenbart har tilgang på alskens “innsideinformasjon”. Det går jo ikke an å si kategorisk at det ikke foreligger noe slags misbruk av priviligerte opplysninger hvis de tjener penger på dette viset, så da havner vi i den gråsona av hviskende mistenksomhet og ondsinnet ryktespredning som alltid har vært en del av politikken. Det spiller ingen rolle om man er verdens største hedersmann “i virkeligheten” så lenge folk tror at man er en kjeltring. Dette temaet interesserer meg ikke egentlig særlig mye, men mediedekningen gjør at jeg ikke kan unngå å legge merke til det. Det virker som om Sindre Finnes har snusket til seg et par millioner eller deromkring, formodentlig i løpet av ensomme stunder på kontoret mens mor har vært på jobb. Det er småpenger i denne sammenhengen, men en seriøs nok sum for de gjennomsnittlige velgerne. Hvorfor har han gjort dette? Inntil noe annet fremkommer velger jeg å tro at han rett og slett ikke har forstått problemet, eller med andre ord at han er fette dum. De fleste er jo det. Særlig når de synes at de tilhører den samfunnsklassen som til enhver tid fortjener mere penger.

Det gikk en serie på NRK som ble kalt Exit. En ganske svart komedie, må man vel nærmest kalle det, men samtidig var den illustrerende for hvor man havner når grådighet er hva som driver deg, med et nikk til “greed is good” fra den klassiske filmen Wall Street. Den som var ny på den tiden da såkalte japper herjet i forretningslivet. Det mest bekymringsverdige med serien Exit er at det virker ikke usannsynlig at sånne karakterer finnes i norsk forretningsliv, selv om man neppe støter på dem til hverdags. I våre dager er det glidende overganger mellom de som driver legitim forretning og de som opererer utenfor lov og samfunn, særlig innenfor narkotikasektoren. Det er jo snakk om idiotisk store omsetningsbeløp hvert år hvis man for eksempel driver stort med kokain. Tenk over saken. De har beslaglagt to tonn kokain i Norge i år og hvis jeg ikke tar helt feil pleier de vel å si at de tar bare 10% av alt stoffet som importeres, uten at jeg dermed får det helt til å stemme at vi forbruker tyve tonn kokain i året i Norge. Det er jo fette absurd. Gjør din egen matematikk. Google sier at “gateprisen” for et gram kokain ligger på 800-1200 kroner (så da sier vi jevnt tusen, for enklere matematikk) og det er jævlig mange gram i tyve tonn, eller bare to tonn for den saks skyld. Det løper opp i flerfoldige milliarder. Hvor havner alle disse pengene? Ingen skal komme og fortelle meg at alt går til dyre biler, gullsmykker og villa i Marbella. Det er rett og slett alt for høye beløp. Noe annet som er litt kinky er at stoffet ser ut til å komme fra Ecuador, ikke Colombia (som på sin side forøvrig produserte mer kokain i fjor enn noensinne tidligere), samtidig som det er stor uro i de kriminelle miljøene i Ecuador, med blant annet mange og svært alvorlige fengselsopprør de siste par årene (man antar at topplederne til de forskjellige narkokartellene opererer fra fengslene). Det ser ikke bra ut. Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen vil forbedre seg i noen nevneverdig grad så lenge etterspørselen etter stoff er så stor og fortjenestemarginene så høye.

På mange måter kan vi si at den kriminelle verden er et vrengt speilbilde av den lovlige verden, eller med andre ord at vi får de kjeltringene vi fortjener. Jeg har ikke selv hatt noen interesse av det såkalte utelivet siden før år 2000, jeg er jo for faen en gammel mann, jeg har ikke tålmodighet til sånt, men fra litt avstand ser det ut som om kokain er den nye hasjen. Hva jeg rent konkret mener er at jeg kan huske at folk snek seg rundt hjørnet på utesteder for å “røyke en rev” — et opplegg som ble helt forandret da røykeloven kom. Nå er det i praksis ingen forskjell mellom sigaretter og joints på dette viset, nå stikker de seg unna for å “ta seg en linje” med kokain i stedet. Folk er rikere enn noensinne i Norge og med rikdommen kommer viljen til å feste. Som alle vet er det begrenset hvor mye man får til å drikke, dessuten blir man jo ganske dust – eller i heldigste fall sovner man bare – hvis man overdriver på dette området. Kokain derimot gir både pågangsmot og evnen til å tolerere flere drinks. Dermed blir festen mye festligere. Før man vet ordet av det har det vært både solnedgang og soloppgang uten at noe inni deg sier stopp. Tar jeg helt feil? Jeg tror ikke det. Kokain har blitt normalisert, til den samme grad som hasj var noe man til stadighet kunne observere i åttitallets festmiljøer. Det var liksom ikke noe dramatisk over det at noen “røyket en rev” den gangen, eventuelt så ble man bedt om å gå ut på verandaen eller noe, og slik sett var det “vanlig” selv om ikke alle deltok i ritualet. Kokain så man derimot sjelden eller aldri noe til. Desperadoene brukte “makka” – altså amfetamin – men det er jo omtrent like respektabelt som sniffing og dermed aldri noen sosial schläger som folk forholdt seg til på avslappet vis, men nå har vi altså fått kokain. Hvorfor? Fordi det er som jeg sier. Det handler hundre prosent om en festkultur som er ute av kontroll, i kombinasjon med et avslappet syn på hvordan det er greit å tjene penger i samfunnet som helhet. Aksjespekulanter var en gang omtrent like respektable som halliker, men verden har forandret seg. Helt til sist, en klassisk profeti fra 80-tallet:

Dagens ord er kolmogorovkompleksitet.

Har du klikket på linken og lest deg opp på jævelskapen? Toppers, da kan vi fortsette.

I et typisk vanlig menneskeliv handler kolmogorovkompleksitet om tings forutsigbarhet. Handling A medfører konsekvens B, og så videre. Etter å ha holdt på å streve en stund med denne gjørmebrytende greia vi kaller livet vil folk som regel utvikle en ganske bra forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden – uavhengig av hva slags fantasier de hadde om hvor vidunderlig alt skulle bli – og innrette seg deretter. På det generelle nivå kaller vi dette “å bli voksen”. I dagens verden er det vel ingen som egentlig forventer sånt av noen under tredve år av alder. Det tar tid både å finne ut hvem man er, hva man vil og ikke minst hva man må gjøre for å bevege seg i riktig retning.

Hva er det folk vil? De har alltid noe, selv om det kan være mange uklarheter rundt detaljene. For eksempel kan det handle om at de strengt tatt ikke vet hva de “egentlig” vil, men det kan også være at de ikke får til å formulere det på en konsis måte. Mange inisterer på å gjøre et stort nummer ut av dette med intelligens, men det er etter min mening en misforståelse av konseptet. De aller fleste befinner seg innenfor et normalområde som vi godt han sammenligne med kroppshøyde: Bare unntaksvis møter man noen man legger spesielt merke til fordi de er enten så lave eller så høye; de fleste er “normale” i den forstand at man ikke reflekterer over høyden deres. Samme med intelligensen. Som regel er folk oppvakte nok — og selv i de tilfeller når noen faktisk er intelligente langt hinsides det normale så vil dette typisk bare manifestere seg som en høyere “prosessorkraft” som vi måler i tid. Hvor raskt oppfatter de ny informasjon? Den typen ting. Selv de ganske trege vil klare å få gjort jobben, det skal ikke stå på det, de vil bare trenge noe lengre tid på å komme seg til målstreken.

Folk blir ikke dumme fordi de mangler intelligens, men fordi de overvurderer både sin egen kapasitet og sitt eget kunnskapsnivå. De gaper over mer enn de kan bite gjennom, som ordtaket sier. Det finnes jo ingen mangel på historiske eksempler på særlig intelligente individer som sa eller gjorde noen aldeles ubegripelig idiotiske ting, gjerne i det øyeblikket da det passet som dårligst å drite på draget. En ulykke kommer sjelden alene og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette virker. Så, spørsmålet blir, synes du selv at du for det meste er flink til å forutse konsekvensene av ting du gjør? Hva slags horisont av virkelighetsforståelse jobber du innenfor? Enkelte ting er ganske umiddelbare, både på godt og vondt, mens andre ting må ligge til “gjæring” ganske lenge før de manifesterer seg i all sin prakt. Tommelfingerregelen er at det tar lang tid å bygge opp noe bra mens man kan føkke opp hele livet sitt på bare noen få øyeblikk av genuin idioti. Dette er noe vi ser hende gang etter gang. Historien er fette full av sånne eksempler. Du vet. Folk som trodde de var smarte — men det varte bare helt til de kjørte seg fast i sin egen kålåker. Vi kan sikkert ofte tenke ay det er forbløffende hvordan mennesker ikke ser ut til å lære noe av historiens eksempler, men samtidig vet vi jo at folk som regel drives av helt andre krefter enn trangen til å lære noe.

På bildet ser vi Charles II av England – og Skottland, Irland “med videre” – under sin kroningsseremoni i året 1625. De hadde jo ikke moderne utstyr for fotografering på den tiden, så det gjaldt å sitte stille, skreve søtt med strømpebyxorna og vente på at den jævla maleren skal bli ferdig. Sånne ting tar bare få minutter nå i Charles III sin tid, hvilket er bra siden han ikke fremstår som noen tålmodig mann. Som alle vet endte det imidlertid ikke helt bra for han forrige Charles. Det var urolige tider i Europa den gangen. Du vet. Tredveårskrigen og det ene med det andre. Folk forandret seg og ble til brutale beist. Derfor gikk det som det gikk.

Uroligheter gjør folk urolige. Dette er ikke høyere matematikk. Det tar lang tid og mye tålmodig arbeid å utvikle et velfungerende samfunn, men man kan ødelegge det på forbløffende kort tid. Plutselig får folk en følelse av at det som må til er strengere straffer og mer politi — og dermed har vi det gående. Stikkordet er sivil tillit. Dette er noe som vokser ut av samarbeidsvilje. Du gjør jobben din, jeg gjør jobben min, og etterpå levde alle lykkelig i alle sine dager. Når vi begynner å “følge med på hverandre” dyrker vi frem paranoide sinnslidelser hos alle som har anlegg for denslags. Det er jo ikke en illusjon at de er “ute etter deg” – storebror følger med på alt som skjer – det er bare ikke noe personlig. Imidlertid vil narcissister altid — narcissere? (Jeg vet ikke hva verbet blir.) Det handler alltid om dem, både på godt og vondt. De andre – bortsett fra de som er “innenfor” narcissistens virkelighetshorisont – er ikke ekte menneskelige individer, de er bare avatarer som representerer et utvalg interesser som er i mer eller mindre konflikt med selveste hovedpersonens ønsker og vilje.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Selv har jeg ingen spesiell mening om hva jeg eventuelt “fortjener”. Jeg får for det meste det jeg forlanger når det kommer til forretninger i den virkelige verden, og hva folk synes om slike “nettaktiviteter” som jeg engasjerer meg i er noe jeg stiller meg uinteressert til, eller i beste fall “tar til etterretning” i den grad det spiller noen rolle, si for eksempel hvis en moderator på et nettsted har en anmerkning. Etter min egen mening er “misjonen min” – et ikke akkurat helt passende ord, men.. – å oppfordre folk til å tenke, både videre, bredere og dypere; gjerne mange ganger fra forskjellige vinkler i forhold til den samme sak. Det er fint å være spontan, men man bør helst ha noe mer å komme med som ansvarlig voksenperson enn “barnets naturlige frihetsfølelse”.

Det ser ikke ut som om folk forstår problemets sanne karakter. Det er ikke noen liten sak når en stortingspolitiker – dette er de som har til jobb å utstede, vedlikeholde og oppgradere lovene – krysser grensen og gjør noe ulovlig. At han åpenbart ikke skjønner dette selv er bare en del av problemet. At andre deler av partiet hans heller ikke skjønner hva problemet består i antyder forsåvidt at de heller ikke er skikkede til å ha stillinger med høyt ansvarsnivå. Man kan aldri – ikke under noen omstendighet – gjøre det Bjørnar Moxnes gjorde når man har en slik jobb som det han har. Det er komisk at de i det hele tatt debatterer saken. Selvsagt må han umiddelbart fratre stillingen. Det er jo en utålelig provokasjon mot sunn fornuft og alminnelig rettfølelse at en lovgiver bryter loven, som om dette ikke betyr noe.

Men der stanser det. Alt er, som de sier, relativt. Som vanlig sivilist uten noen offentlig interesse kan han naske, hore, lyve og bedra like mye som enhver annen synder. Ingen vil bry seg. Ingen vil ha noe med andre folks snuskete toskeskap å gjøre hvis det kan unngås. Han kan bli det de i avisene ofte kaller “en gammel kjenning av politiet” og samtidig oppleve noe av den sanne tilværelsen til de proletære klassene, den nesevise akademiske fjotten. Hva sier du, Bjørnar? Det feite og selvsikre smilet sitter litt lengre inne i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Selvsagt mente han å stjele solbrillene. Like selvsagt er alt pisset etterpå bare løgner og bortforklaringer. Du stjal. Du ble tatt. Nå må du ta konsekvensene. Ferdig snakket. Sånn er reglene for alle, enten du er Petter Partileder eller Steinar Soppbonde. Kanskje han mister jobben? Vel, bu-hu. Det er ubegripelig for meg dersom en leder av et politisk parti – selv om det bare er et lite tulleparti som Rødt – mener at det finnes grunnlag for å fortsette i stillingen etter å ha gjort noe som er så kørka at alle bare ler av ham. Det er ikke engang noe ordentlig kriminelt, det er bare tull. Klåfinger og naskeri. Problemet består i at dette er patetisk og alle vil bruke det mot ham for all fremtid. Generelt sett kan vi si at ansvarlig atferd i stillinger med politisk ansvar for en stor del består i å ikke gjøre jobben enkel for satirikere. Til syvende og sist handler dette om realisme. Bjørnar Moxnes er en voksen mann som tjener sine egne penger, ingen tenåring som har lyst på et par kule solbriller men mangler penger å betale med. Dessuten — Hugo Boss? Herregud. Hva slags amatørkommunist er dette? Vet han ikke hvem Hugo Boss var og hvor han fikk pengene sine fra? Dette fehodet er jo bare en hjernedød dildo.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft