APECALYPSO

Spørsmålet er etter min mening banalt: Trenger menneskeheten flere og bedre våpen? Akkurat ved dette øyeblikk har vi en situasjon hvor mer enn halvparten av alle ingeniører som var med på å bygge flyet sier det er ti prosent sannsynlig at flyet vil styrte.og ditt dilemma er om du ønsker å være med på denne reisen. Spør du meg er svaret glem det, og dette kommer også alle fornuftige mennesker til å svare, men samtidig vet vi at det finnes våghalser som tenker positivt og da går det som det går. Flyet kommer definitivt til å lette fra bakken men ingen kan si hva som skjer etter det. Tenk på kunstig intelligens som en hjernekraftforsterker. Nesten som en en maskin i løpet av ett minutt kan utføre like mye “hjernearbeid” som et team av hundre toppforskere i løpet av et år. Hvilket jo er imponerende i seg selv. Spørsmålet er bare hva eksakt det er de jobber med. Hvem betaler dem og hva slags resultater ønsker de å se?

Selv om kunstig superintelligens neppe vil utvikle noen “egenvilje” som er fiendtlig innstilt mot menneskeheten, og det ene med det andre, sånn er jo de tingene mindre intelligente individer typisk frykter, så gjenstår problemet med hvem som kommanderer maskinen til å gjøre hva. Jeg vil at du skal bygge en hundre ganger kraftigere versjon av deg selv. Den første som klarer å utvikle en slik “replikant” vil kunne feie alle andre av banen i løpet av svært kort tid etter at gjennombruddet først har skjedd. Som man kan skjønne har dette visse geopolitiske konsekvenser. De åpenbare teknostormaktene er USA og Kina — men det ville være grovt uansvarlig å tro noe annet enn at det finnes et stort antall mindre aktører – små og mellomstore stater, private konsortium og diverse “hybridinteresser” – som jobber minst like hardt mot det samme målet, men med mindre interesse av å ha noen “offentlig profil”. De beveger seg under radaren.

Kan en kunstig intelligens i seg selv finne på å “søke makt”? Ja, det er dette de ti prosentene med skeptiske ingeniører handler om, men det er ikke egentlig det mest aktuelle problemet. Spør heller om mennesker i seg selv kan finne på å søke makt og bruke alle midler de har, eller klarer å få fingrene i, til dette formålet. En kanon er jo ikke farlig før noen lader den og tar sikte mot noe, men du kan ta deg bra mye faen på at hvis noe er farlig så kommer noen med onde hensikter til å bruke det som våpen for å oppnå hva enn det er de ønsker. Problemet med hele dette emneområdet er etter min mening ikke så mye at vi dårlig forstår maskinintelligens, men at vi dårlig forstår menneskenaturen, eller kanskje heller at de som forstår menneskenaturen ikke blir lyttet til noensinne, for det er jo ikke slik at man etter katastrofen vil ha noe problem med å finne “hva var det jeg sa” typene. Dette gjentar seg gang etter gang. Folk kaster seg i dekning og løper for livet når det brått smeller et sted, men så går det noen minutter og hvis det ikke skjer noe mer er de snart ute og myldrer over hele stedet. En falsk følelse av situasjonskontroll er et av varemerkene til menneskeheten som art. Vi bruker denne egenskapen ofte og aggressivt.

Jeg har ikke inntrykk av at begrepene DAK og DAP er i vanlig bruk lenger. Altså “data-assistert konstruksjon/produksjon”!. Men det er jo der hele problemet med kunstig superintelligens ligger. En maskin som bygger andre maskiner på måter mennesker ikke forstår er ikke en entitet jeg ville forholde meg til på måter som involverer “tillit” – det er ikke sånn man bruker maskiner – men jeg føler liten grunn til begeistring ved tanken på at sånt kan havne mellom hendene på individer med høy ambisjon og lav moral, som jo ikke er et direkte utypisk karaktertrekk blant de som driver med penger, makt og politikk på høyt nivå. Lag en bærbar atombombe kamuflert som en laptop. Når “alt går an” innenfor DAK og DAP vil det ikke gå nevneverdig lang tid før dette møter et annet felt av den menneskelige tilstand hvor også “alt går an”, nemlig avdelingen for perverse fantasier. Selv en på alle måter “uvitende om verdens ondskap” type superintelligens som tjener menneskene uten noen form for “selvstendig” malfunksjon vil snart havne mellom hendene på gale mennesker. Og da har vi det gående.

Aristoteles Onassis (1906-1975) ble regnet som verdens mest glamorøse mannsperson i de siste tyve årene av livet sitt. Hans private yacht “Christina O” – oppkalt etter datteren – var det aller helligste for det som den gangen ble kalt the jet set — mennesker som reiste verden rundt og frontet konseptet “rikdom og berømmelse” på en måte som virker nesten ubegripelig i dagens verden. Han hadde forbindelser til hvalfangstrederne i Sandefjord – Anders Jahre, Erling Dekke Næss med flere – og besøkte Norge flere ganger. Journalister var marginalt mer høflige på den tiden, men minst like ivrige i sin jakt på “gode historier”, slik at Ari – som alle bare kalte ham – kunne når som helst tilkalle en av dem for å få budskapet sitt ut blant folk. Nema problema. Når Ari snakker sitter alle stille og tar notater.

Ved en anledning ble han – verdens rikeste mann – spurt om hva slags råd han vil gi unge mennesker som ønsker å bli rike. Han tenkte seg litt om før han oppga tre punkter. For det første, se alltid bra ut. Vær brun og blid, fin i tøyet og høflig mot alle. For det andre, gå bare på de beste stedene, ha med deg mange folk og gi mye tips, men vær aldri synlig beruset. For det tredje, bruk andres penger. De to første handler åpenbart om “salesmanship” og personlig imagebygging, men det tredje er litt mystisk. Hva betyr det å bruke andres penger? Det første man tenker er kanskje at han for eksempel får andre til å ta regningen på utesteder og denslags, og det kan man forsåvidt ikke utelukke, men det er ikke dette han mener. Han mener “bruk andres penger” når du gjør forretninger. Dette er helt normalt nå. “Skaffe ekstern finansiering” er nærmest en selvfølge når man åpner et stort prosjekt, men ting var annerledes i de såkalt gode gamle dager.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Før året 1962, da Harold Sydney Geneen overtok som toppsjef i International Telephone & Telegraph (ITT) var det ingen som egentlig brukte “strukturerte finansprodukter” annet enn til esoterisk bakromshandel mellom banker. Det vanlige var – som i tilfellet Ari Onassis – at sjefen var en “stor personlighet” som regjerte småkongedømmet sitt på føydalt vis. Slik personlighetskult finnes riktignok den dag i dag, et nærliggende eksempel er jo den nesegruse beundringen for et avskum som Elon Musk man typisk finner blant de mindre begavede deler av verdens befolkning, men det vanlige er at toppsjefen er en kompetent “teknokrat” som har planøkonomisk innstilling til sin ledergjerning: Bedriftens hensikt og eksistensielle formål er å jevnt produsere en avkastning på, la oss si fem prosent av arbeidskapitalen. Gjerne mer, da vil det jo vanke bonus, men definitivt ikke mindre. Vi leker ikke butikk her i bedriften. Under Geneen bygde ITT seg opp til å bli et “holdingselskap” som brukte den samme lønnsomhetsstruktur i alle enkeltbedrifter de eide, mens bedriftenes spesifikke virksomhet var uten betydning.

Folk aper jo etter sånt som de ser andre gjøre og som åpenbart virker for dem. Det varte ikke lenge før “alle” drev med rasjonalisering av driften i forhold til en strukturert lønnsomhetsmodell, basert i holdingselskap, uavhengig av de enkelte bedriftenes “egenkarakter”, noe som etterhvert ledet frem til dagens logistiske “just in time” situasjon hvor alle fortjenestemarginer utnyttes for hver minste tiøring de er verd, og alle arbeidstagere opplever at de bare er èn månedslønning unna personlig økonomisk ruin. Folk ser ikke lenger forskjell på verdiskaping og verdisetting. En vare er verd det markedet er villig til å betale. Så kom året 1973 og sosialisten Salvador Allendes valgseier i Chile, som blant annet medførte nasjonalisering av telefonselskapet ITT den gangen eide, slik at de startet en kampanje for “rettferdighet” som endte med at CIA organiserte et statskupp til fordel for generalissimo Agusto Pinochet. Samtidig fantes Milton Friedman, som drømte om en nasjonal økonomisk struktur som støttet den “moderne” finansstrukturelle bedriftsmodellen — og Chile vant lotteriet over hvem som skulle være forsøkskanin for det vi nå kjenner som nyliberalisme. Vi kan naturligvis snakke om Mises og Hayek, med flere, men det var Friedman som var den store apostelen for det som gjør at Arbeiderpartiet nå i dag fremstår nærmest som et lite tulleparti på meningsmålingene.

Det er ikke urimelig å si at året 1973 var da nyliberalismen – som har vært katastrofal på minst tyve forskjellige måter – bet seg fast i verden og dermed dømte oss alle til den rituelle offerdøden på alteret for de gode fortjenestemarginer, men det var radarparet Thatcher & Reagan som gjorde jævelskapen til parareligiøs dogmatikk på den politiske høyresiden. De valgte så å si å slippe løs Fenrisulven. I den grad folk har verdisyn som for eksemplel “å gjøre skikkelig arbeid” nå i dag så regnes dette som en økonomisk funksjonshemning i et marked hvor man bare leverer det man må for å tjene det man synes man bør. Det er både uprofesjonelt og politisk subversivt å “sprenge akkorden” på noen målbare parametre innenfor virksomheten. Etter min mening ble Arbeiderpartiet sterkt svekket av EF-affæren i 1972, men de mistet ikke gangsynet fullstendig før et stykke utpå 80-tallet i takt med at den såkalte “høyrebølgen” manifesterte seg i diverse nyliberalistisk politiske grep som for eksempel å oppheve husleiereguleringen og starte opp alskens “byfornyelse” på ideologisk grunnlag. Videre fragmentering av det vi kan kalle “arbeiderklassens interesser” – arbeiderklassen er forstått som “de som baserer sin økonomi på å jobbe for lønn” – har for det meste bestått i å utvikle det såkalte boligmarkedet, slik at dette nå i dag har blitt pyramidalt fordyret til et punkt utenfor rekkevidde for de som ikke allerede har kapital. Boligen betraktes nå som “primær investering” heller enn “fundamentalt livsbehov” — og alle oppfordres til å engasjere seg i denne ville dansen rundt gullkalven med argumenter som at “det er bedre å betale leie til seg selv” som virker nominelt fornuftig ved første øyekast, men man skal ikke matematisere mye før man oppdager at dette er en politisk fundamentert løgn.

Jeg har selv aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet — og det ser jeg heller ikke for meg at jeg noensinne kommer til å gjøre, bortsett fra at jeg vil stemme på de som har baller nok til å bare tvangsmelde Norge inn i EU uten å rådspørre det såkalte “folket” som faen ikke har peiling på hva de prater om mesteparten av tiden, men meninger, det skal de ha. Å organisere en ny folkeavstemming er åpenbart et politisk selvmordsprosjekt. Nordmenn er ovetroiske fjøsnisser når det kommer til EU, samme som i England (vi kan jo ikke si at det var “britene” som stemte for Brexit, siden det var flertall for å bli i unionen blant alle de andre britiske landene, altså Skottland, Wales og Nordirland, det var bare England som ville ut — og vi har ennå til gode å se konsekvensene av dette på britisk samveldenivå). Det virker ikke som om folk skjønner at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Frihandel og fri bevegelse av mennesker er et middel, ikke et mål. Per i dag har Norge en rimelig stabil avtale som gir oss mange privilegier men ingen politisk makt i forhold til EU. Vi er i realiteten en vasallstat, men det er bra sånn. Det er ikke realistisk å gå for fullt medlemsskap via den demokratiske kanalen “folkeavstemming” og det virker også lite sannsynlig at noen skal klare å tvinge dette gjennom, selv om det ville vært en kjempestor megafordel for alle “vanlige mennesker” (som imidlertid sitter vettskremte, med øyne store som tinntallerkener, etter all den nihilistiske propagandaen fra den skamløse nei-siden). Det ligner litt på fenomenet “Obamacare” i USA. Han tvang gjennom en bedre helsepolitikk som “alle var mot” men nå som de har vent seg til det er det ikke måte på hvor bra alle synes det er.

Jeg synes forresten at det er verd å legge merke til at Toms tall på den 1. april var 22222.

Det er hva jeg kaller en sofistikert spøk.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er ugeit å spekulere i hvordan han fikk til dette. La oss kalle det en tryllekunst.

Uansett, 2x2x2x2x2 = 32 så det eneste jeg egentlig kan gjøre er å foreslå en passende sang.

Fra mitt synspunkt er religion en pussig kombinasjon av overtenkning og underforståelse som i ethvert praktisk henseende må være å likestille med paranoide vrangforestillinger, bortsett fra visse forhold rundt kulturell attribusjon av “mening” — hvor religion antas å være en vektor i retning av meningsfylde, mens psykose regnes som en manifestasjon av meningstomhet. Imidlertid har vi ingen god – i betydningen allmengyldig – definisjon av fenomenet religion. Det er en “stor sjanger”. Jeg liker ikke egentlig når de sier at religion handler om tro på overnaturlige makter og deres “spill” i verden – det er jo bare en konspirasjonsteori – det er nødt til å være noe mer enn dette. Riktignok er jeg i utgangspunktet skeptisk til menneskers intellektuelle egenskaper, men jeg tror ikke at de typisk er fullstendig kørka heller.

Stikkordet er verdenshypotese. Altså det man i det aktuelle samfunnet oppfatter som en rimelig forklaring på hvem vi er og hva vi driver med, i metafysisk forstand, som skapninger med selvinnlysende “eksistens” men noe mindre opplagt “formål”. Det er svært normalt å oppgi en manglende følelse av “mening” som det grunnleggende problemet når man henfaller til antisosial atferd og mindre heldige strategier for mestring i hverdagen, som for eksempel rusmidler, eller andre ting som fyller det samme hullet, la oss si sex og religion. Eller mat og ikke minst ymse former for “politisk engasjement”. Uansett vil de fleste si det samme – i det minste her i Norge – som er at de føler seg ikke bekvemme med å uttale seg om “meningen med livet” i noen slags objektiv forstand, men de kan si noe om ting de selv opplever som meningsfulle. Hvilket er diplomatspråk for “jeg har ikke fette peiling men jeg gjør så godt jeg kan”.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvordan man i praksis skal forholde seg til livet er etter min mening det grunnleggende filosofiske problemet. Resten er bare prat. Hvilke er de nyttige strategiene og hva er bare selvbedrag og bortkastet tid? Åpenbart må man kartlegge “hvem man er” — i betydningen hva slags personegenskaper man har og hvilke muligheter/begrensninger dette medfører i forhold til hvordan man ønsker å disponere sin levetid. Det eneste i denne verden som man noensinne kan ha full kontroll over er seg selv, og selv dette er et mesterstykke av selvdisiplin hvis man virkelig oppnår det. “Vedlikehold av selvet” er uansett en livslang oppgave som først og fremst handler om å ikke “stivne” i vanemessige mønstre som i praksis begrenser friheten din. Det store spenningsfeltet i livet er imidlertid forholdet mellom selvet og verden. Eller rettere sagt, selvet og verdenshypotesen. Vi kan jo strengt tatt ikke kjenne “tingene i seg selv”, bare deres observerbare attributter. Vi ser at de matematiske størrelsene i vår moralfilosofi så langt er selvinnsikt, verdiattribusjon, verdenshypotese og livsstrategi. Hvem er jeg? Hva er meningen med alt dette? Hvordan fungerer det? Hva skal jeg gjøre? Fire vesentlige spørsmål. Mange muligheter for å trå feil.

Jeg kaller religion degenerativt fordi de kommer med svar. Dette er veldig presumptivt. Imidlertid er det også en vei som går begge veier, i den forstand at det er like mye (om ikke mer) “behovet for svar” som er den degenerative mekanismen. Det holder ikke mål å bare skylde på leverandøren når vi observerer narkomani. Eller i beste fall kan vi gjøre det til en debatt om høner og egg — som alle vet ikke går noe sted. Vi har en klassisk tankefeil foran oss når sirkelargumentasjon oppstår. Individet har et unikt ansvar for sitt eget ve og vel. Det er ikke rimelig å forvente at noen andre skal oppleve dette som en viktig sak. Kanskje dine foreldre, søsken, kjæreste … typisk nære folk som “vet hvem du er” (ikke egentlig) og som behøver deg til noe. Men flesteparten av alle mennesker aner ikke engang at du eksisterer — og i den grad de gjør det så handler dette mindre om “deg” enn den legenden du har skapt, om et “navn” som assosieres til visse eventyrlige kvaliteter som er verd å snakke om, eller hvorfor ikke bare kalle det hva det er, et varemerke. Som Apecalypso. Kongelig norsk leverandør av bullshit. Det handler ikke om “meg” men om navnet. Alle leserne mine er masochister som liker litt hard medfart i tenkamentet. Sånn er det her. Alt er bare lag på lag med bløff og villfarelser i et landskap av speil og tåke. Men nå er det snart midnatt og aprilsnarren må gå i dvale til neste år. Så snart er det bare det vanlige alvoret, inkludert den påssmoderne humoren som jo er en alvorlig sak.

Varnakulturen – som eksisterte i omtrent 500 år fra og med år 4600 før vår tidsregning – er oppkalt etter byen ved samme navn i Bulgaria, den regnes som den tidligste “sivilisasjonen” i Europa og er ellers kjent for funn av gullgjenstander tilknyttet de lokale gravskikkene som i vekt utgjør mer enn alt annet som er funnet av gullgjenstander i hele verden sammenlagt fra alle tider frem til da (senere har det imidlertid tilkommet mer, spredt over mange steder i verden, men dette var jo i steinalderen). Hvis man er glad i bling er dette stedet hvor denne skikken først virkelig fikk bein å gå på, eller i det minste å “hvile” på, for vi vet jo strengt tatt ikke om de levende menneskene var like rikt dekorert, bare at det var en oppsiktsvekkende mengde tilvirkede gullgjenstander gravlagt sammen med de døde.

Gull er som alle vet et av de tyngste elementene som forekommer i naturen — og det blir “laget” under særdeles voldelige omstendigheter ute blant stjernene, enten gjennom såkalt nukleosyntese under en supernovaeksplosjon – altså når en svært stor stjerne har brent opp alt drivstoffet sitt og kollapser – eller når to nøytronstjerner kolliderer, som er enda mer bisarr hendelse. Jeg tror ikke de gamle i Varna ville hatt noe imot denne informasjonen, selv om det sannsynligvis ville tatt litt tid å peke og forklare. Det samme gjelder forresten også alle andre elementer som er tyngre enn jern. Alle har et “eksotisk” opphav. Det vanlige forløpet for en vanlig stjerne er at den holder på til alt har blitt til jern, så er det kroken på døra. Skal man ha tyngre stoffer enn dette kreves altså kraftigere metoder. Menneskekroppen bruker svært lite eksotisk materiale, men det er mer enn ingenting og alt har vært igjennom opptil flere gigantiske eksplosjoner ute i verdensrommets dyp slik at vi kunne leve. Det er ikke bare romantisk fjas. Vi er faktisk laget av stjernestøv. Direkte og bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

De måler alt mulig rart som foregår der ute. Det nye hotte er gravitasjonsbølger som oppstår når eksotiske objekter kolliderer, det vil si enten nøytronstjerner eller svarte hull, eller en av hver. Opplegget heter LIGO og de har et nettsted for spesielt interesserte, hvor man etterhvert har bygget opp et lite arkiv over slike hendelser som har blitt oppdaget med denne metoden. De har til og med lydeffekter. Interessant hvis man har sansen for denslags. Det største svarte hullet de har oppdaget der ute kalles TON618 – navnet skjemmer ingen – og er 66 milliarder ganger mer massivt enn sola. “Skyggen” – man kan jo ikke se selve objektet – er så stor at hele vårt solsystem, til og med omløpsbanen til Pluto, får plass innenfor. En stor slabol, med andre ord. I den grad “det bunnløse kosmiske mørket” er en virkelig ting, så er det denne typen av enveiskjørt gravitasjonsbrønn. Vi kan ikke beskrive hva som “skjer” der inne. Alt bare forsvinner. Hva vi imidlertid kan observere er at det vi kaller tid og rom slutter å fungere normalt allerede lenge før man kommer i fysisk kontakt med skyggen (og da er det jo ingen vei tilbake). Er det slik alle ting til slutt ender? Gitt lang nok tid vil universet til sist bare være befolket av svarte hull? Mange tror det. Ingen vil noensinne få se. Hva tenker jeg? Ingenting, egentlig. Jeg bare synes det er interessant å følge med på nyhetene fra verdensrommet.

Legenden om gralen eller gral-krøniken dreier seg trolig opprinnelig om keltiske myter i forbindelse med fruktbarhetskultus, men disse ble tidlig satt i forbindelse med sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I Chrestien de Troyes’ fortelling om Perceval fra 1180-årene trenger ridderen inn i en borg der den juvelprydede gral oppbevares, men våger ikke å stille de nødvendige spørsmålene og kan derfor ikke helbrede kongen. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Kristendommen ser såpass snål ut som den gjør fordi den i mange hundre år la ned mye tung innsats på jobbe inn alle lokale myter og trosforestillinger i sitt opplegg, slik at fordums helter ble gjort om til helgener, legendariske kvinneskikkelser ble jobbet inn i Mariakulten, og så videre. Dette til en slik grad at man kan ofte bruke det “apokryfe” (altså ikke-bibelske) kirkematerialet som et slags arkeologisk grunnlag for å spore enda eldre idèer. Bevisverdien er riktignok tynn i seg selv, men hvis man har flere ting teller det som tilleggsindisium. Dette er mindre aktuelt i våre dager – de religiøse fritenkerne havner som regel i det politiske konspirasjonsmiljøet istedet – men vi har hvor mange “gamle historier” som helst om tildels svært avvikende (fra bibelen) kultisk praksis som likevel tradisjonelt har blitt regnet som “kristendom”. Hvordan står det til med dette emneområdet i dagens verden?

Selv har jeg i alle år kalt meg gnostisk ateist bare for å være ekstra tydelig på at jeg ikke er agnostiker. Dessuten har jeg en personlig sans for estetikken i den hellenistiske kulturkretsen, ikke minst den nyplatonistiske metafysikken, det ene med det andre, lang historie. Grovt sett kan vi si at jeg studerer idèmaterialet fordi dette hjelper i forhold til å kontekstualisere visse irrasjonelle tildragelser man kan observere i den prosaiske verdenshistorien. Hvorfor velge rød fremfor blå pille? for å si det med en tidsriktig internettmetafor. (Eller kanskje helst det omvendte. Blå pille betyr jo at alt fortsetter som før.) I sitatet ovenfor finner vi allerede mye informasjon om gralsmyten – selv om Fiskerkongen (som er den som skal “helbredes”) akkurat her befinner seg utenfor bildet – særlig dette med å “stille de nødvendige spørsmålene” som vi kan se krever mot, som igjen muligens sier noe om at spørsmålene er kontroversielle ev natur.

Ordet filosof kommer som alle vet fra det greske filos Sofia – en venn av Sofia – som selvsagt er den samme Sofia som gnostikerne holdt hellig som “visdommens gudinne”, symbolisert av en en perle i en kopp, som man kan observere på visse dager av året oppe på himmelen når månen danner en sigd og står posisjonert foran planeten Venus — et symbol som senere ble tatt i bruk av muslimene. De som ønsker å virkelig koke hodet anbefales å ta seg et dypdykk ned i denne materien. “Stille de nødvendige spørsmålene” my ass. Man slipper ikke uten videre ut igjen med den mentale helsa intakt. Ikke desto mindre er poenget med filosofi å formulere bedre spørsmål. Glem dette med “svar”. Det finnes ingen svar, bare prosessen med å formulere stadig mer presise spørsmål i forhold til hva eksakt det er man søker å vite, samt ikke minst hvorfor. Hvorfor vil du vite dette? Hva slags kunnskap kan vi danne og hva slags standarder bruker vi når vi vurderer om det vi tror vi vet er sant? Skal vi være ektremt strenge vet vi jo ikke mer enn at vi lever akkurat nå, men dette vil en gang opphøre. Dette virker som to sikre faktapunkter, men veien fra det ene til det andre synes uklar og åpen for mange slags tolkninger.

Det gnostiske grunnprinsippet er at menneskesjelen er en “kopp” som har kommet til denne verden for å gjenfinne “perlen”. En kopp kan naturligvis fylles med både det ene og det andre, hvilket er noe av poenget. Man glemmer oppdraget med å finne perlen fordi man får det travelt med å utrede alt mulig annet. Kanskje får man et liv som vinbeger. Kanskje blir man en spyttebakk. Kopper er universelt anvendelige ting. Eller kanskje vi heller bør si beger fordi det er et essensiellt poeng at gralen ikke har noen hank, den representerer radial symmetri. Altså en fundamentalt annerledes måte å organisere materien enn den bilaterale symmetrien man finner i blant annet mennesker, hvor man kan observere at den ene siden av kroppen er speilvendt i forhold til den andre. For å gjøre en lang historie kort: Poenget er å komme seg bort fra den naturlige tendensen til å danne bilaterale symmetrier i tenkningen og over i det radialsymmetriske, som symboliseres av å bringe perlen til toppunktet, eller “den metafysiske nordpolen”, som er en singularitet. Hvis man av noen grunn havner på den geografiske nordpolen vil man jo ikke kunne bevege seg i noen annen retning enn sørover. Øst og vest har ingen mening der. Man må forstå den metafysiske nordpolen som en mental tilstand, ikke et “sted” i noen geografisk forstand. Den “reisen” man legger ut på for å spore opp perlen og bringe den til nordpolen er jo en metafor for selve livet.

Dette har jeg skrevet som en skrøne fordi i dag er det den første april og da skal man liksom narre folk. Det er jo vanlig å være nysgjerrig i forhold til de såkalte hemmelighetene, som livet visstnok er fullt av. Jeg sier som hu sjøla i det norrøne diktet Voluspå: Vil du vite mer eller hva? Selvsagt vil du det. Du er jo narkoman. La meg så fortelle deg at hemmeligheten er at det ikke finnes noen hemmelighet. Meningen med å organisere denne fasanjakten i de elysèiske hager er å holde deg beskjeftiget langs et forutsigbart spor, fordi dette kan brukes som grunnlag for å bygge en økonomi. Ikke ulikt tanken med å selge deg en haug planker og noen rustne spiker på avbetaling over tredve år. Så lenge du er opptatt med å “gjøre det riktige” innenfor det hamsterhjulet du har havnet i, som selvsagt er stø kurs fremover, så vet alle hvor de har deg. Du er en slave. Du har koppen full med å holde kroppen full slik at du kan gjøre mer av det samme i morgen. Finnes det engang “noe annet” enn dette? Ikke for de som ikke tør å stille de nødvendige spørsmålene.

De fleste skjønner intuitivt at det ikke er noen god idè å snike seg usett inn i arbeidsområdet til en gravemaskin. Alle sikkerhetskurs tilråder at operatøren ikke bare stanser arbeidet, men også utløser sikkerhetsbryteren i venstre armlene før noen beveger seg inn i nærheten av faresonen, slik at det rett og slett ikke kan “skje et uhell” fordi man kommer borti en knapp, og det ene med det andre. Mennesker er aldri under noen omstendighet “trygge skapninger” men aller minst når de opererer maskineri som har stort skadepotensiale. Jo farligere jobben er jo flere rituelle sikkerhetsprosedyrer og sjekkpunkter vil man tilføre prosessen med å få den gjort, slik at man i størst mulig grad sjalter ut diverse “menneskelige variabler” underveis. Vi opererer aldri under den presumptive antagelse at mennesker for det meste er rasjonelle og ved full bevissthet mesteparten av tiden. Vi har jo intet erfaringsmateriale som støtter en slik antagelse.

Personlig opplever jeg det som ubegripelig at folk er skeptiske til maskineri som kan befri oss fra ustabiliteten i den såkalte menneskelige intelligensen når man står overfor komplekse oppgaver med mange bevegelige deler. Hva er det de er redde for? Selvsagt er datamaskinen “smartere” enn deg, på det samme vis som gravemaskinen er “sterkere” enn deg, vi har jo laget dem for at de skal ha disse egenskapene. Jeg klarer ikke selv å komme på noen form for formålsrettet menneskelig hjernevirksomhet som ikke kan og bør settes bort til maskineri dersom dette overhodet er mulig. Jeg opplever ikke mennesker som intelligente og ihvertfall ikke som stabile og kompetente i forhold til å planlegge og gjennomføre nødvendige arbeidsoppgaver, eller engang oppdage at slike foreligger i god tid til å ta seg av problemet mens det ennå befinner seg på et “billig” stadium. Hva er det de er redde for? Tap av kontroll? Idioter. De har aldri hatt kontroll.

Den seneste utviklingen er at teknomilliardærene har fått noia. De vil stanse neste generasjon av ChatGPT (bruk guglemaskinen hvis du ikke vet hva dette er) “inntil videre”. Sannsynligvis begynner det å gå opp for dem at de er i ferd med å slakte gåsa som så langt har lagt gulleggene for dem. Så snart en “generell” maskinintelligens foreligger er det kroken på døra for alle teknobedrifter. De vil være like overflødige som “menn med spader” i en økonomi som bruker gravemaskin. Det vil si at det vil bli aktuelt å sende dem inn for å sjekke ut noen slags anomalier på detaljnivå (som alltid vil forekomme) — men man trenger bare noen få til dette. Borte er de store hærskarer som måtte til for å gjøre store gravejobber med spade “i de gode gamle dager”. Maskinene gjør grovarbeidet nå. Nesten ingen står og ser på en gravemaskin som jobber mens de opplever intens “nostalgisk” lyst til å selv utføre dette arbeidet, bare med spade. Der går arbeidsplassen min tapt. Det går an å få jobber med håndgraving av grøft og denslags på privatmarkedet, men nesten ingen vil ha dem.

Folk vet ikke typisk hva intelligens er, eller hvordan det virker. Er det dette som skremmer dem? Herregud. De ligner hester som bråstanser fordi de blir skremt av en plastpose som henger på et gjerde og blafrer i vinden. Slapp av, fola fola blakken, det er ikke farlig. Hjernen bør betraktes som en analog billedgenerator som ikke følger formelle krav til logisk stringens. Den “bløffer” oss vel så ofte som den konstruerer et “sant” bilde av det vi betrakter. Sånn sett består det største problemet med kunstig intelligens at vi tenderer mot å kopiere de kognitive prosessene vi selv bruker, bare for å oppdage at de er ubrukelige utenfor det menneskelige formatet. Vi er jo først og fremst biologiske skapninger som har “interesser” dominert av forhold rundt livsprosessene. Maskiner fungerer ikke slik og det kommer de heller aldri til å gjøre. Nesten all personlig energi som et menneskelig individ besitter går med til å drifte organismen. Sånn fungerer det for alle dyr. Vi har noe kapasitet for aktiviteter styrt gjennom “fri vilje” funksjonen, men det skal ikke mye avvik til i avdelingen for stabile livsfunksjoner før vi er indisponible i forhold til formålserettet virksomhet ute i den materielle virkeligheten. Det er kostbart å drifte “selvet”.

Antropomorfisme er en opprinnelig gresk betegnelse på tilfeller der man overfører menneskelige egenskaper til ikke-mennesker, som guder, dyr, fantasifigurer, naturfenomener eller gjenstander. Slik overføring er særlig utbredt innenfor mange religioners mytologi og ikonografi, og er også utbredt i eventyrverdenen, der dyr snakker og har menneskelige følelser. Når vi tillegger våre kjæledyr menneskelige følelser, er også dette en form for antropomorfisme.

(Store norske leksikon)

En svært vanlig paranoid vrangforestilling er den som handler om vanskelig definerbare “viljer” som jobber mot enda mer vanskelig definerfare “formål” ute i verden. For det meste er det imidlertid ikke slik fysikken fungerer. Det er ikke engang slik psykologien fungerer, på et eksternt plan – som antropologisk mekanisme i sosiale felt – men individets eksistensielle angst gjør det slik likevel. Det er, som jeg alltid sier, komisk (men også tragisk). Folk prater i eininga om alle disse følelsene sine – eller eventuelt meningene – som om dette noensinne har betydd noe for noen andre enn dem selv. Hvis man har hatt en normal psykologisk individutvikling bør man allerede som barn ha oppdaget at ingen bryr seg et sekund om deg og følsa di på noen genuin måte, det handler bare om å trøste deg i en tilstrekkelig grad til å få deg tilbake inn i den performative rollen du spiller i opplegget deres. “Den du er for dem” er selvsagt viktig for dem, men mindre så for deg. Den klassiske konflikten her er naturligvis foreldrenes forventninger til sine barn og konfliktene dette noen ganger skaper i forhold til individets opplevelse av hvem de er og hvordan de bør leve sitt liv. Egenviljen begynner jo å bli tydelig allerede i to-tre års alder — og derfra og ut handler det egentlig bare om hvor sofistikerte strategier de utvikler og implementerer på personlighetsnivået. Foreldre og andre autoritære krefter i barnets liv kan gjøre – og gjør også som regel – mye skade på individet i løpet av barndomsprosessen. Noen ganger blir det så grovt at folk trenger profesjonell hjelp til å rydde opp i det roterommet psyken deres har blitt under de tidlige delene av livet, men for det meste får folk til å “etablere sin voksenpersonlighet” uten større problemer enn de hadde med å skifte ut melketennene.

Jeg ser ikke for meg at noen kunstig intelligens noensinne kommer til å utvikle “personlighet” slik vi normalt definerer dette. Hvorfor skal de det? Egenvilje er jo ikke en del av designet — og det finnes så vidt vi vet ingen form for “immanent fri vilje” der ute som eventuelt kan ta bolig i maskinen og etablere livsprosesser. Hva enkelte paranoide fantaster tror er en usaklighet. En maskin defineres av sin eksterne funksjon. Et menneske defineres av sin interne egenvilje. Disse er ikke sammenlignbare størrelser og det er egentlig litt “blasfemisk” når folk gjør det. Sammenligner du deg selv med kjøleskapet ditt? Har du paranoide tanker om at kjøleskapet kan ta kontroll over temperaturen i huset ditt? Naturligvis ikke, du bare bruker det etter sitt formål uten å analysere denne relasjonen nærmere. Kjøleskapet tilfører ikke flaskepilsen god drikketemperatur fordi det ønsker deg vel, det er fordi dette – blant annet – er innretningens designede formål. Det skjer på en passiv måte som ikke impliserer begrepet vilje, annet enn fra din side, når du plugger inn stikkontakten og skrur det på. Siden kan du selvsagt sette deg ned og filosofere rundt mysteriene bak dette vidunderet som er flaskepils med god drikketemperatur og hvordan vi har klart å oppnå noe så nyttig, betraktet mot hva slags toskepakk vi vanligvis er, men forklaringen er til syvende og sist av teknisk art. Vi behøver ikke kjøleskap for å regulere lokale temperaturforhold med tekniske midler, men dette er en løsning som fungerer godt nok til sitt formål.

Det går ikke så bra med den selvoppnevnte sjefen for herrefolket. Når gikk det noensinne bra med ham? Han har aldri vært noe annet enn en taper. Eller rettere sagt, han har sannsynligvis aldri forstått hvor grensene går, eller muligens trodd at de ikke gjaldt for ham – han Donald er jo slik en spesiell gutt – verken i finansiell, juridisk, politisk eller sosial forstand. At han er et 24 karats rasshøl er imidlertid èn type problem, som kun er av moralfilosofisk karakter, det er jo ikke forbudt å være et svin. Men vi har beveget oss over i en helt annen kategori av kaos når statsadvokaten tar ut tiltale — etter hva jeg hører er det snakk om totalt 34 forskjellige tiltalepunkter, men detaljene er ikke kjent.

De “konservative” – Trump er på mange måter en legemliggjøring av hvordan ordet konservativ har mistet all mening – protesterer og kaller det en politisk motivert sak. Lengst av alle går Floridas guvernør Ron DeSantis når han melder på Twitter at Florida ikke kommer til å samarbeide i denne prosessen – i praksis at han “nekter å utlevere Trump til et annet påtaledistrikt” hva nå enn det vil vise seg å bety – og for godt mål tar han med at dette opplegget er “Soros-finansiert” — som i klartekst betyr at det er jødene som står bak det som skjer. For bare noen dager hadde Trump en underlig seanse i Waco, Texas, på tredveårdagen for beleiringen av Branch Davidian-kulten, som utviklet seg på omtrent verst tenkelige vis. Alle døde i en eksplosiv brann, og slik endte den historien. Men samtidig startet legenden om det amerikanske individets heroiske kamp mot de føderale myndighetene, “sosialismen” og – det seneste påfunnet – woke-ideologi (et ord som later til å bety “alt som truer den hvite, kristne kjernefamilien som samfunnets fundament”). Det flest bet seg merke i var at han ved et tidspunkt spilte av lyden av et kor som sang den amerikanske nasjonalsangen, bare at dette koret er sammensatt av individer som sitter fengslet i sammenheng med stormingen av kongressen den 6. januar 2021 – på en dag som inntil da var mest kjent som de hellige tre kongers dag – og som de tidligere nevnte “konservative” ofte beskriver som politiske fanger. Hva er meningen med alt dette?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det åpenbare er som regel akkurat hva det ser ut til å være. Trump har èn personlig superkraft, som også er alt han har, men den har brakt ham dit han er i dag — og dette er en nærmest reptiliansk evne til å sanse svakhet i folk og øyeblikkelig omsette dette til fordeler for seg selv. Trykke på og trykke på, aldri gi “offeret” noe som helst slags pusterom. Slik sett er han nærmest en profesjonell undertrykker av alt og alle i sine omgivelser, en som leder gjennom systematisk terrorisering og “verbal vold” og som ikke ser ut til å kjenne noen grenser for hvor stygt det kan tillates å bli. Til gjengjeld henfaller han øyeblikkelig til underdanig atferd overfor slike som er upåvirkelige av “sjarmen” hans. Et godt eksempel er Putin, som nærmest definerer begrepet “pokerfjes”, eller ihvertfall inntil ganske nylig. Han har jo stelt det til for seg selv i det siste, men det blir en off-topic digresjon (som igjen er en tautologi). Siden vi allerede er der kan vi jo ta med at i åndelig forstand ligner Trump på en gal mann som løper skrikende rundt i kålåkeren, men nå har han nettopp snublet i sine egne kjønnsorganer og landet med ansiktet ned i en kuruke — og da mener jeg ikke en kur-uke (som han sikkert ville hatt godt av) men en ku-ruke, nærmere bestemt den himmelkua som beskrives i det gamle Gilgamesj-eposet (jeg sa jo at vi er i kålåkeren nå) og det den har etterlatt seg i maktpolitisk forstand, selv om det egentlig var en himmeltyr og det som kommer ut i andre enden av disse rent teknisk sett kalles bullshit. La oss si at tyren var trans. Derfor en kuruke – selv om vi på norsk ville kalt det mannskit, ihvertfall hvis man kan norsk – poenget er uansett at Trump er i trøbbel. Så hva gjør han? Det eneste han kan, som er å gå til fullt frontalangrep med alt han har. Og heiagjengen heier på.

Til tross for at jeg ofte sjonglerer med mange slags eksotiske fakta og emneområder er jeg ingen komplisert mann. Hvis det oppfører seg nazi så er det nazi. Ferdig diskutert. Hvordan vet man om det oppfører seg nazi? Man bruker jødetesten. Den består i å skifte ut det ordet de bruker om dem som de agiterer mot med ordet “jøde”. Hvis det høres ut som noe Josef Goebbels kunne ha sagt om jødene under det tredje rikets velmaktsdager så er det vi observerer nazi. Det var bare nødvendig å blande inn jødene for å gjennomføre det egypterne ville kalt “åpningen av wadjet” — altså det hellige øyet, det man bruker til å se på sannheten med. Beklager til jødene for dette, forsåvidt, men jeg tror ikke dette er noe som plager dem i noen stor grad, de er jo heller ikke spesielt glad i nazitendenser som dukker opp i samfunnet fra tid til annen og på ymist vis. Akkurat dette med fascisme, nazisme, falangisme, peronisme og gud-vet-hva-isme er forsåvidt et modernistisk fenomen som er tilknyttet “politisk diskurs i kjølvannet av Marx” siden hele opplegget begynte med – og fortsetter den dag i dag som – en reaksjon mot hva vi må kalle “det venstrepolitiske komplekset” som også følger i kjølvannet av Marx, bevæpnet med språklige begreper som sosialisme, kommunisme og resten av “det marxistiske idèkomplekset” som hadde sin storhetstid på det sene 1800-tallet og videre frem til Den andre verdenskrig, som innstiftet den postmoderne tidsalderen (som vi fortsatt lever i). Uansett, det følger logisk av dette at enhver form for såkalt antimarxisme også er å oppfatte som nazi. Vi kan selvsagt flytte blikket bortenfor de politiske massebevegelsene i det tyvende århundre og se på mønstrene i dypere historiske forhold som stadig gjentar seg – eller hvorfor ikke evolusjonær psykologi? – som bringer oss til det tredje beinet av nazismens barkrakk: Antivitenskap. De som agiterer mot “skolevitenskapen” er også nazi. Dette er ikke komplisert. Det vi nå kaller nazi – for å plassere disse tendensene i sin korrekte historiske kontekst – er en mental tilstand som finnes latent i 20-30% av enhver sivilbefolkning, som til syvende og sist handler om et patologisk forhold til begrepet autoritet. Å prøve å mane frem dette monsteret er hva nazistene rent konkret “gjorde” – hvis vi ser stort på det – i politisk forstand — og samme/likt = samme/likt. Enkel matematikk.

Metakommentarer til “nyhetene” må vel regnes som gatekjøkkenmat blant de skrivende klasser — så konklusjonen må bli at så lenge dette ikke er hele næringsgrunnlaget er det greit, på samme måte som billig og usunn klisj er greit – i stedet for skikkelig mat – så lenge det ikke tar overhånd og utvikler seg til en uvane. Trumputmattelse – “Trump fatigue” – er et ikke uvanlig begrep blant amerikanere, som er tildels drit lei av å høre både om og fra denne politiske frankensteinfiguren, men showet fortsetter for full musikk, og siste nytt er at nå har de tatt ut tiltale – angivelig – i en av mange juridiske saker denne kronidioten har pådratt seg. Hvorfor ville han bli president? Jeg antar det blir som å spørre hvorfor en narcissist vil ha mest mulig oppmerksomhet. Hele opplegget er jo patologisk, fra alle synsvinkler. Men der er vi, sånn er virkeligheten, og nå er det opp til fornuftige mennesker å utrede dette sakskomplekset for å etablere noen slags orden som folk kan leve med.

Dersom politiet noen gang setter deg ned i en stol, ser på deg med et strengt ansikt og ber om en forklaring på hva fanden det er du driver med, så er det mye verre å lyve enn å si “jeg vet ikke” (eller noe lignende, som “jeg husker ikke”), fordi det å avgi falsk forklaring til politiet er i seg selv en straffbar handling. Fra politiets synsvinkel er dette også bedre, fordi da vet de i det minste noen ting om deg, som at du ikke har lyst til å svare på dette spørsmålet og at du er smart nok til å ikke binde deg til en løgnhistorie som de må bruke ressurser på å motbevise, og siden kan de jobbe ut fra disse faktapunktene. Imidlertid er dette ikke en vanlig problemstilling for de fleste. Hva må man gjøre for å bli en “person av interesse” i en pågående politietterforskning? Det kan skyldes “uflaks” og tilfeldigheter, men som regel er det fordi man er en dust — og dette vet de også. De har sine metoder og de har “sett det meste” når det kommer til løgn og dikt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Dette er sånn omtrent hva saken handler om, dersom jeg har forstått det sånn noenlunde korrekt. It’s not the crime, it’s the cover-up, som de pleier å si i USA. Det er der de alvorlige problemene gror. Trump er selvsagt en gangster, både i mentalitet og metode, men han er ikke noen dyktig gangster. Er han overhodet dyktig til noe? Herregud. Han kunne landet på beina hvis han for eksempel hadde unnskyldt seg med å si at meningen med det hele var å holde denne snuskete affæren hemmelig for kona — og han er ikke stolt av det, men det virket fornuftig der og da, i en stresset livssituasjon og det ene med det andre, beklager så mye. Men sånn fungerer jo ikke Trump. Han er ikke smart. Han bare har en fantasi om at han kan utmanøvrere hvem som helst, noe som i praksis alltid ender med å utmanøvrere seg selv. Sjakk matt. Nå er det statsadvokatens tur til å jazze rundt med dette motbydelige materialet. Som sagt, trumputmattelse er et fenomen. Bortsett fra et stadig krympende antall “alternative typer” som lever på utsiden av den mentale normalsonen har folk fått mer enn nok av Donald Trump og hele menasjeriet hans av politiske vanskapninger.

Det snakkes en del om pornoskuespilleren Stormy Daniels – hennes navn er Stephanie Gregory Clifford og hun er en ekte person – men jeg tror ikke “pornoskuespiller” er et ekte ord. Det henger på hva man legger i ordet skuespill. De puler jo på ordentlig, så det ligger nærmere en dokumentarfilm – eventuelt et såkalt doku-drama – i form. Vi kan eventuelt reise et argument om at nei, ingen puler sånn på ordentlig, de er jo for faen akrobater og spesialister som ligger på musicalens nivå når det kommer til realisme. Uansett, jeg tenker på Robert Bresson og en av mine favorittfilmer, kriminaldramaet Pickpocket fra 1959, hvor han insisterte på at han jobbet med modeller, ikke skuespillere. Alle hadde fått streng beskjed om at de ikke skulle “spille” og gjøre seg til, bare utføre det som står i manus på en upersonlig og “effektiv” måte. Altså den korteste mulige rute fra A til B, uten noen unødvendige bevegelser. I pornofaget er det jo slik at man må “komme til saken” uten å legge for mye innsats i å etablere en “historie” som egentlig bare er et forstyrrende element i forhold til hva folk ønsker å få ut av en pornofilm. Så er de skuespillere eller er de modeller? Kanskje er det bare teknisk spissfinderi, men sånn blir det når man bryr seg om presisjon i språket. Selve poenget ligger imidlertid et helt annet sted, nemlig i den nevrotisk-kompulsive trangen til å overbetone at Stephanie Clifford er en pornoskuespiller – ikke et ekte ord – og således ikke en “seriøs person” som man bør respektere som individ med selvstendig integritet. Hun puler for penger. Vi holder i bakhodet at et av elementene i selveste åsgårdsreia – kaoskreftene som truer og beleirer menneskenes verden – benevnes som “løsaktige kvinner”. Folk har ofte en tendens til å bli snåle og forlegne når det kommer til de seksuelle emneområdene.

Selv tror jeg dette er omtrent like mystisk som hva Freud påpekte: Seksuelle nevroser handler om mistilpasset virkelighetsoppfatning. Jo mer løgn og bedrag man har investert i forholdet mellom selvet og verden, jo vanskeligere blir det å “levere” i forhold til hvordan man oppfatter seg selv i seksuelle situasjoner. Keiseren er jo ikke like imponerende når han er naken. Da kommer angsten. Jeg håper de ikke oppdager at det er noe galt med meg. Skal vi gå noen runder med fenomenet misogyni? Den eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Le Deauxième Sexe – “andrekjønnet” – om kvinnens posisjon i det menneskelige tankelandskapet. Hvis man bare har tenkt å lese èn bok om feminisme i dette livet så bør man velge denne. Enten vi henter løpefart i Platons tanker om “universelle tankeformer” eller i Carl Jungs “dybdepsykologi” om arketyper i det ubevisste sinnet må vi erkjenne at begrepet kvinne er noe man forholder seg til på minst like mytologisk som realistisk vis ute blant befolkningen. Kvinner er jo selveste sexkjønnet. Det er de som kontrollerer forplantningen. Hvis ingen kvinner fantes – i det minste ikke i noen dekorativ forstand – ville det være mindre angstspastisk brunstskam der ute. Et klassisk forsvar hos voldtektsmenn er ofte at “det var hun som fikk meg til å gjøre det” og det virker som om dette er noe de oppriktig tror på. Uten å dykke for dypt ned i dette grumsete farvannet kan vi grovt sett si at dette er hva det såkalte voldtektsparadigmet handler om. For at en mann skal kunne bli (eller forbli) en supermann må han ha kontroll. Og det har han jo ikke hvis en kvinne danser marimba med følelseslivet hans slik at han blir desorientert og svekket i mandigheta si. Voldtekt gjenoppretter universets balanse slik sett. Det var hun som fikk meg til å gjøre det. Tradisjonelt sett har dette forsvaret virket. Til de som tror det har blitt flere voldtekter i samfunnet bør man si at flere anmeldelser og pådømmelser kan skyldes at de sakene som forekommer nå tas mer alvortlig, ikke at det har blitt flere av dem.

Når nordmenn snakker om Spania mener de nesten alltid middelhavskysten eller Madrid. Det finnes veritable ghettoer av diverse utlendinger som har bosatt seg i små og store spanske byer, ihvertfall i deler av året, også skandinaver, slik at man kan sannsynligvis klare seg helt fint uten å kunne verken spansk eller engelsk på visse steder. Bildet ovenfor er tatt på skisportsstedet Cerler, Huesca kommune, i den autonome regionen Aragon, som er hvor man bør lete hvis man tenker å kjøpe et hus i Spania men ikke har mer enn et par hundre tusen å bruke på formålet. Akkurat der bildet er tatt er man på 1500 metes høyde, så der er det jo rimeligvis snø om vinteren, men hvis man kommer fra Norge ser ikke det der særlig skremmende ut. Vinter? Ja jøss, jeg har prøvd det selv et par ganger. Kaldt sier du? Mm. Jeg er norsk.

Vinteren er sikkert streng i Aragon hvis man sammenligner med Marbella, men det er de nada sammenlignet med vinteren på Tynset. Det kommer litt snø her og der – det lå til og med snø i gatene en morgen i desember da jeg bodde i Barcelona – og det er ofte sur og guffen vind om vinteren de fleste steder i Spania, men det er ikke “vinter” sånn som man definerer konseptet her i Østerdalen. I natt var det for eksempel 20 kalde her, men nå som sola står på er det bare fem. Rene påskeværet. Juhu. I Cerler har de derimot 12 varmegrader i dag, ifølge yr.no, mens nede i dalen – nærmere bestemt i regionhovedstaden Zaragoza – har de 25 grader og sommer. Jeg opplever dette som tiltrekkende. Jeg er ingen pyse, men jeg liker ikke å fryse. Opp og slå floke før man fyrer i vedovnen og setter over kaffe har en form for romantisk sjarm som imidlertid begynner å gå ut på dato for meg. Jeg lever med kroniske “giktsmerter” og kulda hjelper ikke.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er jo slik at når sommeren først kommer i Norge så blir man så yr at man rent glemmer hele vinteren, slik at neste gang den kommer er man full av urealistisk optimisme. Dette ordner seg. Men det gjør det jo ikke, det er samme gamle leksa om igjen. Det er “det daglige drøv” med istapper hengende ut av alle kroppshull som går folk på nervene. Omstillinger er nema problema, da er man jo fortsatt i forkant av utviklingen, dessuten er det jo snart jul når vinteren kommer sigende, det er først utpå nyåret ting begynner å bli slitsomme. Hvilke steder i Norge er etter måten “varme” om vinteren? Jeg innbiller meg at de kanskje har mildere forhold mange steder langs kysten, men det vet jeg ikke noe om. Jeg antar de sikkert har fæle vinterstormer istedet. Perfeksjon er som kjent ingen jordisk egenskap uansett hva vi snakker om, ikke minst været. Hvilket bringer meg til hetebølger og skogbranner. Det som foregår nede på kontinentet ser ikke bra ut. De har allerede svidd av årets første skogbrann i Valencia-regionen etter en tidlig varmebølge der nå i mars. Jeg er litt skeptisk på grunn av dette. Vi får se hvordan det utvikler seg i år. Kanskje man heller bør begynne å snakke om den strenge sommeren i dagens Aragon.