Over hele distriktet der jeg bor anlegger man typisk et dekke av hardpakket snø på veiene gjennom vinteren. Det fungerer bra så lenge det holder seg stabilt kaldt, men det blir “interessant” å både styre og bremse til visse tider og på visse steder når smeltetiden kommer. Den begynner jo som kjent med mildvær på dagtid og frost om nettene — og jeg er en av de der tidlige personlighetstypene. Det er mer sannsynlig at jeg skal stå opp rundt midnatt dagen i forveien enn at jeg skal sove helt til klokken åtte om morgenen og det som verre er. Det de fleste tenker er en passende tid for å stå opp er hva jeg kaller “lunsjtider”. Til gjengjeld blir jeg umedgjørlig utover kvelden. Sånn har jeg vært i alle år. Dette med å “forsove seg” er et ubegripelig konsept for meg. Hvor sløv går det egentlig an å bli?
Uansett, om morgenen er det is der det kvelden i forveien var sørpete og fælt. Det er da det generelt sett lønner seg å være skeptisk til “svart asfalt” og heller styre seg mot der man ser det ligger snø og is, selv om det er humpete. Det er ekkelt når man mister veigrepet, selv om det bare er for korte øyeblikk om gangen, men det er bent frem uunngåelig på slikt føre. Kunsten er å ikke miste hodet også. Det er en kunst å kjøre på glatta, men det er noe man helst bør lære seg hvis man har tenkt seg ut i trafikken i snøsmeltingssesongen. Men sånn er det, jeg må ha ingredienser — fordi jeg har tenkt å lage mat. Pasta. Sausen lages på tomatbase, med kjøttdeig, bacon, hvitløk, jalapeños og oliven. Den har ikke noe navn, men det er den favoritten jeg selv har utviklet over lang tid og som er tilpasset min smak.
Hvor ofte spiser jeg sukker? Åpenbart ikke særlig ofte, men det skal være en strøken spiseskje sukker i tomatbasert pastasaus, sammen med to spiseskjeer god eddik. Men den ti år gamle kilosposen med sukker som jeg har – eller altså hadde – i kjøkkenskapet måtte jo bli tom en gang. Herregud. Må jeg virkelig kjøpe mer sukker allerede? En kilo burde jo vare livet ut. Jeg bruker faktisk mer salt enn sukker, målt i nettovekt, og ingen kan si at jeg bruker mye salt. Jeg har ikke sukkersyke eller noe sånt, det er bare at jeg er veldig skeptisk til sukker og lever under den vrangforestilling at det er en av de farligste “kulturgiftene” vi har, blant sånt som er ganske vanlig å ha i seg. Man får uansett i seg masse sukker gjennom et vanlig kosthold — så det kan ikke skade å holde forbruket nede der man kan, som altså ikke er tomatbasert pastasaus. Der behøver man en strøken spiseskje for å løfte frem visse dimensjoner av tomatbasen. Banna bein.
Mange klør seg i hodet over hva som er greia med alle de forskjellige “formene” av pasta. Smaken er jo lik, de bare ser forskjellige ut. Men poenget er at ulike former fanger opp sausen på ulikt vis, slik at for eksempel carbonara og arrabiata (som jeg lager en variant av, det er i prinsippet bare en vanlig tomatsaus, som bolognese, bare at den skal være “hot”) funker best med forskjellige slag pasta. (Jeg foretrekker farfalle til carbonara og penne til arrabiata.) Sausens viskositet (altså hvor “tykk” den er) og gjennomsnittlig partikkelstørrelse på det man har oppi er hva som avgjør dette spørsmålet. Poenget er i ethvert tilfelle å optimere rettens mekaniske spisevennlighet — som selvsagt toppes med en generøs klype nyhøvlet parmesanost når den ligger på tallerkenen. Kanskje også et par tvist med pepperkverna. Vi får se.
En person med lett psykisk utviklingshemming kan i stor grad ta vare på seg selv. Personen kan gjøre mange av dagliglivets oppgaver som personlig hygiene, matlaging og andre praktiske oppgaver i huset. Mange kan delta i vanlige samtaler, men de kan ha problemer med å forstå og uttrykke seg.
Problemer med å forstå og uttrykke seg er relativt. Fra naturens side er vi programmert til å bare oppfatte fenomener som faller innenfor visse rammebetingelser av fysikken. For eksempel finnes det lyder vi ikke kan høre, men vi kan måle dem med teknisk utstyr. Det samme gjelder alle andre ting vi kan (eller altså ikke kan) sanse. I den grad de faktisk eksisterer som fysiske fenomener vil de la seg måle med egnet teknisk utstyr. Om et fenomen “bare” er psykologisk snakker vi imidlertid om en helt annen kategori av problemstillinger som vi ikke skal berøre her og nå. Vi snakker kun om objektive forhold, som flere observatører vil oppfatte på lignende vis, uavhengig av hverandre.
Vi regner typisk barn som de facto psykisk underutviklede inntil de er minst 18-20 år gamle, i praksis mye lenger. Når det gjelder de formelle kravene til å bli kategorisert som “lett psykisk utviklingshemmet” så skal pasientens IQ ligge mellom 50 og 70, mens deres “modenhetsalder” skal ligge mellom ni og tolv år, som i praksis betyr at selvforståelsen deres er permanent fanget i en førpubertal loop. De vil selvsagt ha livserfaring som tilsvarer deres faktiske alder, men utviklingehemmingen deres gjør at mye av det “normale” mentale repertoaret rett og slett ikke er tilgjengelig for dem. Det blir som med de lydene øret ikke kan høre. Vi som er godt voksne vil ikke vanligvis se noe poeng i å prøve å “forklare” komplisert emosjonell slitasje som bygger seg opp gjennom lang tid for de som ikke selv har erfart “lang tid”. Hvorfor forsøke? De har uansett ikke noe selvstendig referansesystem de kan bruke som grunnlag for forståelse. Det samme gjelder ved utviklingshemming.
Noen mener at å måle menneskers IQ ligger på samme saklighetsnivå som å måle deres “skjønnhet”, mens fra mitt perspektiv ligner det mer på å måle kroppshøyde (som ikke er foranderlig på samme måte som kroppsvekt, men man kan til en viss grad “jukse” ved å lute seg i kroppsholdningen eller bruke høye hæler). Det å fornekte varians i intelligensnivå og “behandle alle likt” kalles prokrustisme og er ikke til hjelp for noen, kanskje bortsett fra de som ikke liker å “tilpasse farten etter forholdene” fordi de vil ha ting på sine egne premisser. Etter min mening er det psykopatisk å behandle alle som om det ikke finnes noen varians i individenes intelligensnivå, samt andre forhold som er utslagsgivende for tilpasningsevnen — for eksempel traumer som er spesifikke for akkurat denne pasienten. Ikke engang innenfor jussen blir alle i praksis behandlet likt, fordi innslagspunktet for hva “de burde ha forstått” ikke er det samme hos alle. Det er derfor vi har fagdommere. De skal gripe inn og utvise slikt skjønn som situasjonen krever, spesifikt i forhold til begrepsparet subjektiv og objektiv skyld, som forsåvidt ikke vedkommer det “tekniske” skyldsspørsmålet, men det har mye å si for straffeutmålingen.
Eller sagt på en annen måte: Jeg stiller høyere krav til “de smarte” enn til de såkalt normalt intelligente, som jeg egentlig ikke forventer mer fra enn at de skal oppføre seg som dyr, og når det gjelder “de dumme” så forventer jeg ikke engang dette. Jeg forventer udyr i atferden, men samtidig at de har slik mangel på metakognitive evner at de tror dette er sånn ting skal være, og – et mye viktigere poeng – de tror det er slik for alle andre også, noe som i funksjonell forstand gjør dem til solipsister. Ikke fordi de tror at deres egen bevissthet er alt som eksisterer, men fordi de bruker sin egen bevissthet som universell standard for enhver form for mental virksomhet. De “sammenligner med seg selv” som man sier, ut fra det premisset at jeg = normal. Mine vurderinger = eksakt og tilstrekkelig dømmekraft. Som vi har repetert mange ganger tidligere, det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke forstår og vet, men alt de tror de forstår og vet, på et feilaktig grunnlag. De som faktisk er intelligente opererer alltid – uten unntak – ut fra det premisset at de på grunn av informasjonsknapphet alltid tar feil om alle ting (det å “ha rett” er jo ingen menneskelig egenskap), men de jobber ut fra rimelige arbeidshypoteser som de tilpasser etterhvert som de blir bedre informert, etter vanlig bayesiansk mønster — mens idiotene som vanlig tror det finnes “absolutte sannheter” som de ikke bare har evnen til å forstå og assimilere i sin egen tenkning, men også noen slags plikt til å “misjonere” om overfor andre.
Jeg er i utgangspunktet aristokrat og elitist. Jeg har ingen sympati eller medlidenhet overfor “de elendige” og min egen æreskodeks forbyr meg å “late som”. Imidlertid har jeg ikke noe mot dem heller. Jeg anerkjenner selvsagt alle levende skapningers rett til å eksistere på sine egne premisser og uttrykke seg slik de synes de bør. Det har bare ikke noe med “meg” å gjøre. Deres skjebne angår meg ikke — og jeg ser ikke hvorfor jeg eventuelt skulle presentere noen “fake” interesse. Eller for å si det slik: Hvis jeg ser noen som åpenbart er i ferd med å drukne så kommer jeg til å trekke dem på land og fike liv i dem med slik førstehjelp som er nødvendig, men så snart det blir etablert at de selv har kontroll over situasjonen vil jeg forlate stedet. Det blir ikke aktuelt med noen dybdepsykologiske terapisamtaler om hva de erfarte i sitt indre, det driter jeg rett og slett i. Fortsatt ikke min business. Klarer du deg selv? Fint. Iverksett. Lykke til videre. Over og ut. Vennligst ikke fortell meg livshistorien din fordi dette vil bli betraktet som overlagt drapsforsøk med kjedsomhet som våpen. Det finnes folk som jobber med sånt. Henvend deg til dem istedet. Forskjellen mellom “reddende engel” og “dødsengel” er mindre enn du tror. En lang samtale med meg vil ikke typisk medføre at folk “føler seg bedre med seg selv”. Snarere tvert imot. Jeg vet dette. Du vet ingenting.
Autoritære mennesker har en tendens til å like tvang. De fantaserer mye om dette, som om det finnes noen slags “korrekt” måte å leve et menneskeliv, ut over hva lovverk og normal anstendighet tilsier. Målet helliger middelet sier de til seg selv. Hvordan blir man slik? Nesten i ethvert tilfelle barndomstraumer. De får det – bokstavelig talt – banket inn i seg. Dette etablerer kontekst for senere i livet. Den tvang man selv erfarte blir oppfattet som den eneste “seriøse” metode innenfor alt det moralske politiarbeid livet krever. Vil du ikke så skal du. Dette er det dynamiske elementet av fascisme: Arvesynden. Overgrep og mishandling som spenner seg over generasjoner. Den emosjonelle dynamikken er den samme hos både offer og ovegriper (som senere i livet ofte bytter roller). Tvang, trusler og vold blir alltid betraktet som et aktuelt alternativ. Innenfor deres virkelighetshorisont betraktes ikke argumenter som den siste politiske ankeinstans. De er trent opp til å forvente vold og tvang, derfor ser de verden gjennom dette prismet. Fra deres synsvinkel er det nærmest kriminelt naivt å ikke alltid regne med det voldelige alternativet. Siden de selv har et veldig “nevrotisk engasjement” rundt fenomenet vold blir det ubegripelig for dem at noen har et “avslappet” forhold til det, i den forstand at det ikke er emosjonelt for dem. Dette betyr ikke at de liker vold – som jo er engasjement – men at de ikke oppfatter tvangsmetoder som relevant metodikk i sine egne liv. Vil du ikke så finner jeg en annen. Det er ikke “personlig” og det finnes ingenting som er så viktig at det er nødvendig å bruke tvang, med mindre ting går på livet løs, på en akutt “her og nå” måte. Det er kriminelt å planlegge bruk av vold og tvangsmidler, enten man akter å gjøre ting selv eller bruke stedfortreder, for eksempel politiet.
Nazibloggere er hva de er fordi de fantaserer om å “rydde opp i ting” ved hjelp av tvangsmetoder. De er de facto fascister, uansett hva de ellers måtte kalle seg. Dette er naturligvis bare ord og begreper som kan – og ofte bør – spilles over i en semantisk debatt hvor man ser på realismen i situasjonen. Er “nazi” et skjellsord eller er det et aktuelt analytisk begrep man kan bruke om en spesiell form for mentalitet? For meg er det sistnevnte som gjelder. Herregud. Jeg har ikke så dårlig fantasi at jeg ville beskrive noen som nazi hvis jeg ønsket å fornærme dem. Det ville i så fall være noe mye dypere og mer personlig sårende. Imidlertid må man jobbe bra jævlig hardt gjennom lang tid for å klare å irritere meg til en slik grad. Jeg sier ikke at det er umulig – til og med en mygg kan få det til på en varm sommernatt – men det er ikke typisk noe som noensinne skjer i normale sosiale sammenhenger. Dessuten er jeg oppvakt nok til å “se det komme” med romslig margin til å treffe mine egne strategiske disposisjoner. Men dette handler ikke om “meg”. Det er objektivt sant at jeg skriver fæle ting og at jeg ofte beskriver mennesker på sjokkerende måter, men jeg er ingen naziblogger. Jeg fantaserer ikke om å påtvinge andre min vilje, eller omarrangere samfunnet etter min egen smak. Jeg formulerer tanker om den menneskelige tilstand på et filosofisk grunnlag, basert i observasjoner og analysert i forhold til slike konsepter som jeg finner relevante. Kort sagt, jeg kaller det ikke spade når folk bruker gravemaskin. Fascisme er en degenerativ tilstand som inntreffer hos borgerskapet når de henfaller til nevrotiske fantasier om å bli fratatt privilegiene sine. Det er mye av sånt nå for tiden. Naziene fantaserer mer eller mindre åpenbart om etniske utrenskninger, konsentrasjonsleire og hvordan man bør “samle sammen og sende folk til steder” — tilsynelatende under en mangelfull forståelse av hva de egentlig ber om. Men sånn var det forrige gang også – altså for hundre år siden – og sånn er det jo med mennesker. De er ikke typisk særlig intelligente dyr.
Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig («logisk»). Den klassiske logikk går tilbake på Aristoteles’ syllogismelære. Helt siden den gang har logikken utgjort en av filosofiens hoveddisipliner. Den moderne logikk kan spores tilbake til 1800-tallet. Det var på denne tiden at bl.a. George Boole, Augustus De Morgan og Gottlob Frege gjorde de første forsøkene på gi logikken en matematisk fremstilling (se boolsk algebra og formal logikk). Den moderne logikkens mest grunnleggende gren er setningslogikken. Andre grener er predikat-, klasse- og relasjonslogikken. I løpet av 1900-tallet ble logikken videre utvidet til å gi rom for usikkerhet og sannsynlighet. Resultatet var utviklingen av bl.a. flerverdi-, fuzzy- og kvantelogikken.
Folk snakker. Noen ganger bruker de ordet logisk men det virker ikke som om de forstår hva det betyr, så det er vanskelig å tyde hva det er de egentlig “mener”, eller i det minste “mener å påstå”. Alt løser seg opp til en klyse med snørr, eller altså det de betegner som “følelser” og som jeg oppfatter som sinnsykdommer. Hva er det de vil? Svaret er at de vet ikke hva de vil. De har ikke noe språk.
Norsk folkeskole har ikke tradisjonelt vært fokusert på å trene opp evnen til å tenke klart. Snarere tvert imot, obskurantisme brukes som et aktivt pedagogisk element i en prosess som systematisk stripper barna for deres naturlige vitebegjær. Man trenes opp til å bli et arbeidsdyr som ikke stiller noen vanskelige spørsmål. Filosofi er alt for vanskelig for deg. Vel, det kan bli hvor vanskelig som helst, men det behøver det ikke å være. Man kan starte med et sett av ganske enkle ting, så tar vi det derfra.
Begynn med dette grunnkurset (krever normalt god forståelse av engelsk):
Med defaitisme (fransk défaitisme, av défaite, «nederlag») menes en sinnstilstand, stemning, tilbøyelighet eller overbevisning karakterisert ved motløshet, resignasjon og overgivelsesvilje under inntrykk av utsiktsløshet overfor en fiendes opplevde overmakt i kamp eller krig, og troen på nederlaget som uunngåelig skjebne. Ordet har nedsettende verdi, og ble dannet i Frankrike under første verdenskrig til bebreidelse av lignende tendenser i egne rekker, eller av oppfatninger som ønsket snarest mulig fred på bekostning av Frankrikes krigsmål. Ordet brukes nå også om tilsvarende holdninger generelt.
Det må være omtrent ti år siden første gang jeg hørte om doomers, altså individer som har resignert og gitt opp alle tanker om å jobbe for en bedre tilværelse. Alt livet handler om er å overleve fra dag til dag i den lille ettroms leiligheten i sovjetblokka, som igjen er plassert i et dystopisk industrilandskap av gul røyk over grå snø. Det var visstnok et russisk fenomen, eller kanskje vi skal si “østblokk” fordi så mye av kulturuttrykket til doomerne nostalgiserer 70-tallspropagandaen om det sosialistiske arbeiderparadiset og det ene med det andre. Idealet er altså en løgn fra en tid som ikke lenger finnes. Det er vanskelig å bli klok på denne “bevegelsen” (i den grad det kan kalles noe slikt). Først trodde jeg det hadde noe med doom metal å gjøre, eller kanskje noen slags crossover fra “depressiv svartmetall” (som er en helt egen greie hvor de dyrker depresjon, undergang og hele den pakka), men de er mer inne i “postpunk” og synthmusikk, for eksempel Molchat Doma og mye annet som utgis på plateselskapet Harakiri Diat. Vel, det funker for meg. Jeg har likt postpunk siden det ble oppfunnet – Joy Division og resten av La Hacienda – selv om jeg i disse dager er mest interessert i nyere Søramerikansk postpunk.
Så langt østblokklandene, det vi samtidig har i vesten er svartpilla — beryktet for å være “det ondeste man kan svelge” men jeg vet ikke helt. Ihvertfall synes ikke jeg det er vanskelig å komme på verre ting som har entret kroppen til folk gjennom munnen. Men flisespikking til side, dette er svære greier, ihvertfall på nettet. De kaller det ekstrem nihilisme, som er et komisk forsøk på tautologisering av en nullpunktstilstand som ikke bærer adjektiver. Null er null. Det finnes ikke noe sånt som “det ekstreme null”. Greia er uansett å innse at ingenting betyr noe og det er ikke noe du kan gjøre med det. Ingenting nytter. Alt du prøver vil bare gjøre ting verre. Det eneste sosiale liv svartpillerne har, eller for den saks skyld ønsker, er det de finner på nettet. De går ingen steder. Treffer ingen mennesker. Legger ingen planer. Livet er et enste langt øyeblikk uten innhold, mål eller mening. Om man lever eller ikke lever er uten betydning for noen, ikke engang deg selv. Dette er en greie som eksisterer og de som “har svelget svartpilla” vanker i diverse nettsamfunn som er organisert rundt håpløsheten som en nærmest religiøs tilstand. De kaller det å våkne opp og innse realitetene. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste virker det som om mange ønsker å “forlate samfunnet”, men uten at de egentlig ser noen farbar vei ut, så istedet gjør de hele livet om til en slags transittilværelse, hvor man bare “er”. Selv det å stille seg negativ til samfunnet og bli revolusjonær, eller hvordan der der nå enn fungerer, vurderes som meningsløs optimisme hos individer som lever i en drøm. Negativitet er ikke ekte nihilisme. Det handler om å oppgi alt. Jeg har ikke inntrykk av at svartpille-bevegelsen har noe konsistent kunstuttrykk som de foretrekker, så slik sett er de ikke doomere, men begge synes å være forelsket i sin egen tragedie, på en måte som drar tankene i retning av Goethe’s “Den unge Wethers lidelser” — før de fortsetter i retning av Joris Karl Huysmans og “Det aller nederste” (La Bas). Eller sagt på en anne måte, dette er ikke noe nytt under solen.
Man kan vanskelig klandre mennesker for å ta en titt på dagens verden og si “ikke faen”. Dystopien er allerede her. Politikere og andre såkalte samfunnstopper prøver ikke engang å skjule korrupsjonen sin lenger. Alle grafser til seg alt de kan bære med seg mens de løper og snubler og tråkker hverandre ned på vei mot utgangen av den brennende bygningen. Vi har hatt “tilbudsøkonomi” – best oppsummert som at når man pisser på presten så drypper det på klokkeren – i noe over førti år. Det har blitt akkurat så galt – om ikke verre – som det de kaldere anlagte hodene advarte om den gangen frimarkedsprofetene endelig fikk det som de ville. Av alle menneskelige egenskaper man kunne ha satset på som “motor” i samfunnet kunne man knapt ha satset på noe verre enn “konkurranseinstinktet”. Herregud. Hva tror de egentlig det er som har forårsaket alle kriger og folkemord nedigjennom historien? Sosialisme? Sannheten er at det er i løpet av disse førti årene, og særlig de siste tyve, at mesteparten av ødeleggelsesarbeidet har blitt gjort i forhold til natur, miljø og klima. Vi befinner oss ved et kritisk punkt, om vi ikke allerede har passert det. Selv om vi øyeblikkelig hadde sluttet å pumpe mere karbondioksyd ut i atmosfæren ville vi måtte leve med svært alvorlige konsekvenser i mange hundre år. Imidlertid er det ingen stemning for å “skjerpe seg” blant de som tjener penger på jævelskapen, deres innstilling synes å være at de vil ta med seg så mye de kan mens de kan, fordi de har jo hele tiden visst at fossile brennstoffer ødelegger atmosfæren — eller rettere sagt, påvirker atmosfæren til å bli mindre gunstig for menneskelig overlevelse. Samtidig avleder politikerne folks oppmerksomhet gjennom å spille ideologisk lommetennis rundt høyre-og-venstre-polemikk av typen “hva slags verdier skulle vi hatt dersom vi kunne bestemt hvordan mennesker skal oppføre seg?” i stedet for å gjøre jobben sin og regulere industrien slik at den i det store og hele tjener samfunnsinteressene fremfor å generere enda mere penger til allerede søkkrike individer.
Om få år vil vi se en flyktningebølge ulikt noe annet noen har sett noensinne. Områdene i sør kommer til å bli ubeboelige for mennesker i deler av året, kanskje permanent (eller altså, slik vil det forbli inntil selve planeten har regulert forholdene igjen). Vi vet at dette kommer. Men vi later som ingenting. Livet går videre. Alle kan se med sine egne øyne at “ekstreme værhendelser” har blitt noe dagligdags nå. Alt er mye mer intenst og dramatisk, akkurat som forutsagt. Tørketiden er tørrere. Regntiden er våtere. Stormene er flere og villere. “Passende mengder” er noe vi hadde før i tiden. Nå har vi enten for mye eller for lite av både vått og tørt. Det er klart dette har en direkte effekt på folks livsbetingelser, men det er den indirekte effekten vi bør bekymre oss for. Matproduksjon krever landbruk og landbruk krever noenlunde stabile og forutsigbare forhold. Absurd prisstigning vil sette inn like før knappheten kommer og det er ved dette tidspunkt Norge bør ha forberedt seg på at det ikke lenger vil finnes noen varer å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Det vi har er det vi lager selv, punktum. Vi vet at dette kommer, men vi later som ingenting.
Som alle vet fungerer det vesentlig mye bedre å ha et blodtørstig monster som politisk leder i krigstid enn en forsiktig byråkrat. Det finnes individer som har “litt av hvert” i sjelen sin og Churchill var utvilsomt en av dem. Fra britenes synspunkt var det de som vant krigen. For de fleste andre ser det imidlertid ut som om dette ville ha endt på en helt annen måte hvis ikke russerne hadde blitt blandet inn i saken, som på den annen side var hele greia til Hitler: Han hadde en fantasi om å repetere amerikanernes “manifest destiny”, bare østover. Resten av Europa var bare en distraksjon, hele poenget med Den andre verdenskrig var å erobre territorier i øst, utslette den lokale befolkningen og etablere “rene germanske samfunn” som skulle lede menneskeheten i tusen år. Det var jo aldri selv noen liten mulighet for at det prosjektet ville forløpe knirkefritt. Herregud. En senmodernistisk Napoleon på amfetamin. Bokstavelig talt. Fra og med året 1936 fikk Hitler daglige “vitaminsprøyter” som blant mye annet inneholdt pervitin – også kjent i tablettform som “stuka-piller” – et patentert tysk amfetaminpreparat. Var det Parkinsons sykdom han led av mot slutten av livet sitt? Spør de som har erfaring med langtidsbruk av amfetamin.
Etter krigen ble Churchill mer filosofisk. Blant annet sa han at demokrati er den mest idiotiske samfunnsform man kan tenke seg, bortsett fra alt annet som har vært prøvd. Ingen konvensjonell optimist, med andre ord. Kanskje var han den siste britiske politiker som virkelig forsto at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Selvsagt handler det om handelsavtaler, felles standarder, åpne grenser, valutasamarbeid og det ene med det andre, men alt dette er midler, ikke mål. Selve hovedpoenget er å sørge for at det aldri blir noen ny krig i Europa. Hvordan får man folk til å holde fred? Man gir dem noe å tape. De farligste menneskene er sånne som føler at uansett hva de gjør så er de føkka. De har ikke noe annet å tape enn livet, som uansett bare er vondt og vanskelig. Hvor er Nostradamus når man trenger ham? Det virker som om mange har et problem med å forutse hva mennesker gjør når man tar fra dem alt håp. Sånn er det. Alle er opptatt med sitt, det er bare jeg som bryr meg om mitt. Går det an å skape en samfunnsform som er mindre preget av viljen til gjensidig utnyttelse mellom mennesker? Det var jo dette problemet etterkrigstidens “eurososialister” satt med i fanget. Hvordan får man folk til å fatte interesse for politikk, men uten å miste realitetssansen? Jeg tror de som ofte glorifiserer 50-tallet – vanlig både blant ortodokse kommunister og de høyrepolitisk orienterte – forveksler “optimismen” fra den gangen med en genuin lettelse over at “nå er det ihvertfall ikke verdenskrig lenger”.
For meg føles det nesten alltid uvirkelig å diskutere politikk med folk. Hvor er realismen? Jeg er på alle måter enig i premisset om at det burde ikke finnes kjipe ting, men samtidig ser jeg ikke helt hvordan vi bare kan trylle bort tusenvis av år med menneskelig historie, preget av de samme gamle klønete snubletabbene omatt og omattatt: Makt må sentraliseres rundt abstraksjoner, ikke personer. Etter min mening bør man utvise skepsis overfor de som glorifiserer menneskelige individer, seg selv eller andre. Det finnes ingen beundringsverdige mennesker, bare beundringsverdige moralske standarder og viljen til å leve et liv i sannhet. Teknisk sett er vi alle onde skapninger, slik man normalt definerer begrepet ondskap. Vi er sånn som naturen har laget oss; en skapning med mange talenter. Jeg blogget på engelsk før jeg begynte å vanke på denne plattformen, så jeg forholdt meg naturligvis til mange amerikanere. “Euroskepsis” er ganske vanlig. For eksempel var det en stund trendy å sammenligne Angela Merkel med Adolf Hitler (også blant mange briter som agiterte for “Brexit”) og si at det fantes ingen prinsipiell forskjell mellom de to, det koker uansett ned til tysk økonomisk dominans i Europa. Herregud. Hva skal man si? Hva kan man si? Hør her, Tyskland har vært en viktig europèisk region i tusenvis av år … men samtidig sitter man med en følelse av at hvis man virkelig er nødt til å forklare dette, så kommer uansett ikke vedkommende til å forstå noe mer enn de allerede gjør, det vil si ingenting. Har du noen gang vært i Tyskland? Det er korrekt at de har en tradisjon for krigersk strenghet og personlig askese, men dette er ikke alt de har. De har også vært den fremste sivilisasjonsbyggende entiteten i Europa siden romas dager — innenfor vitenskap og filosofi, kunst og sosiologi. Det eneste Merkel og Hitler har til felles er at de begge var tyske statsledere for en periode. De hadde ekstremt forskjellige moralske standarder for sin politiske ledergjerning og også mildt sagt forskjellige forventninger til den tyske befolkningen.
Mens vi snakker om forventninger vil jeg benytte anledningen til å si at alt jeg forventer fra mennesker er at de skal oppføre seg slik demente tukleaper typisk gjør; det vil si at de vil ikke typisk ha noen sammenhengende og konsistent personlighet, og de kommer til å tukle med alt man gir dem adgang til. Dette er normalt. I den grad noen har bedre standarder – og ikke minst disiplin – enn dette så betrakter jeg det som positivt, men det er ikke noe jeg forventer. Mennesker er ikke intelligente dyr — eller rettere sagt, hjernekapasiteten gjør ikke typisk og som regel mennesker intelligente, men sinnsforvirrede. Det er alt for mye som foregår oppi knotten og lite av det gir noen egentlig mening. Hvis man vil forstå menneskesinnet er det best å sammenligne det med påfuglens hale. De er begge noe som i evolusjonære termer er ekstremt kostbart og nesten komplett unytting, bortsett fra dette ene lille formålet: Det er sexy. Darwin kalte det “seksuell seleksjon”. Når en art utvikler bisarre attributter og egenskaper som tilsynelatende henger dårlig sammen med deres overlevelsesevne. Individuelle eksemplarer av arten søker instinktivt mot et imponerende rassparti for påfuglens vedkommende og “sjarmante sjelsegenskaper” hos mennesket. Hjernen har vokst fordi de eksemplarene med størst hjerne har formert seg hyppigere. Hjernen bør følgelig betraktes som et kjønnsorgan, ikke som en datamaskin. Hjernen er ikke mer (eller mindre) nyttig enn et gevir. Men hva med alle de fine tingene vi har? kan man jo spørre, og da vil jeg svare hva så? Hjelpemidlene våre har allerede tatt livet av oss alle. Ting behøver ikke å gjøre vondt for å være dødelige. Mens man er ung og saftsprutende vital virker det kanskje som en god idè å høvle av noen år i andre enden av livet og selge dem for et beløp. Det finnes ingen mangel på kjøpere, men det er imidlertid høyst individuelt hva slags pris man kan oppnå. Nevnte jeg at vi er onde skapninger? Det er som regel uproblematisk for folk å snyte, føkke opp og til og med drepe andre mennesker så lenge de har noen grader av separasjon mellom seg selv og ugjerningene. Jeg har ikke gjort noe galt. Som man sier, et plausibelt grunnlag for fornektelse er alt som behøves.
Verden er ikke et bilde, den er et speil. Det er fysisk umulig å se noe “der ute” som ikke allerede finnes “her inne”. Enhver observasjon man gjør består i å sammenligne det man “ser” med det man allerede “har”, for evolusjonære justerings- og tilpasningsformål. Mesteparten av dette foregår imidlertid langt hinsides vår bevisste kontroll. Menneskesinnet er minst nitti prosent underbevisst. Den “piloten” vi har, altså selvet, eller “følelsen av å være noen” som beveger seg rundt i verden utrustet med fri vilje, er bare en fingedukke som styres av dype, delvis medfødte og delvis innlærte atferdsmønstre, som denne veritable “kunstige intelligensen” vi alle bærer i underbevisstheren bruker som templat i den biologiske tilpasningsprosessen. Vi sammenligner “det der ute” med “det her inne” og dette er den prosessen vi kaller læring. Alle høyerestående skapninger opererer på denne måten. Imidlertid er vi den eneste arten som nærmest på rutinemessig basis pådrar seg alle mulige slags sinnssykdommer. La oss kalle dem “eksistensielle kjønnssykdommer” som består i feilvurderinger og vrangforestillinger. Ting som påfører oss sosiale problemer. Det kan bli hvor galt som helst, det ser vi jo ut ifra menneskehetens historie. Vi bør aldri glemme at vi er onde av natur – selv om begrepet “ondskap” bare er en konseptualisering av visse moralske betraktninger, det finnes ingen ondskap i naturen – fordi når vi glemmer at Gud gjorde oss til kleptoparasitter så kommer Satan øyeblikkelig med sine kontrakter for “multi level marketing” timeshare på avbetaling og alt mulig annet som virker lurt der og da. Og hvor ender vi? Helt korrekt. Da går det til helvete for full hornmusikk. Hvordan kan jeg vite om jeg er ond? spør du sikkert nå, vant som du er med psykologiske tester i ukeblader, så da svarer jeg: Er du i stand til å føle glede over andres ulykke? Føler du nytelse når en skremmende eller ubehagelig person “får det som er til pass for dem”? I så fall er du ond, som alle andre. Dette er elementær psykologi. Spørsmålet er ikke hva du er, men hva du gjør med hva du er. Capisci?
Jeg bruker ingen “aktive” sosiale media, men jeg abonnerer på YouTube Premium, så jeg får med meg den sladderen som går. Nylig var det en overskrift som fikk meg til å fnise. Joe Rogan forteller sannheten om pyramidene i Egypt. Hvor sannsynlig er dette utsagnet? Jeg behøver ikke engang å sjekke selve videoen for å vite at hvis Joe Rogan sier mer enn tre ord om denne saken så lyver han. Jeg vet ingenting. Dette er den eneste sannhet han vil være i stand til å fremføre om egyptisk arkeologi generelt og pyramidene spesielt, men er det dette han gjør? Selvsagt ikke. Rogan driver et prateshow. Jobben hans er å holde lytternes oppmerksomhet fanget slik at de som har ting å selge kan få presentert dem underveis. Verken mer eller mindre. Han er en bimbo. Den lettkledde dama som poserer på bilpanseret.
Hvordan kan jeg vite at Joe Rogan ikke vet noe om egyptisk arkeologi? Fordi fakta ikke er noen salgbar vare og han er en selger. Det han snakker om – med det forbehold at jeg har ikke sett/hørt det selv så jeg vet ingenting om detaljene – er sånt som folk liker å høre, fordi sånn fungerer varemerket hans: En lallende hasjrøyker som fantaserer om ting han ikke har noen greie på. Han kunne for eksempel snakket om kampsport, som han etter min mening har en ganske bra forståelse av, men dette tiltrekker ikke noe bredt publikum. Han er kommersiell. Hvorfor skal han velge en stil som han tjener en million på når han enkelt kan anlegge en stil som betaler ti millioner? Der ligger hele mysteriet. Det handler om penger. Det spiller ingen rolle hvordan man samler seg noen millioner følgere, hvis man klarer dette er man sikret en bra betalt jobb som uetterrettelig pratmaker på nettet. Rogan har klart dette. Go Joe! som amerikanerne sier nå for tiden.
Som alltid er det håpløst å diskutere smak, folk liker det de liker, dette er ikke noe man kan “forstå”. De gangene jeg har sett showet hans Joe Rogan har jeg imidlertid sittet igjen med følelsen av at dette ligner en hvilken som helst fem minutter lang samtale med en fantasifull friker på 80-tallet. Mye svada, lite egentlig innhold. Jeg synes ikke at dette er galt i seg selv og jeg tror ikke et sekund at Rogan selv ville påstått at han er noen slags målbærer av universelle sannheter – hvis man spurte ham direkte ville han sannsynligvis svare at han er en humorist som driver med “lett underholdning” – men hvis man ikke passer seg i dagens medievirkelighet ender man som naziblogger uten engang å forstå hva som har skjedd. Hva snakker jeg om? Forskjellen på skalar og vektor. Covidproblematikken tilførte Rogan en “retning” han neppe noensinne hadde sett for seg — og hans egen stahet og mangel på instrumentell intelligens har gjort resten. Han er nazi nå. Ikke av og for seg selv – det er ikke hans “politiske posisjon” – men fordi han fremstiller kognitivt runkemateriale for nazister.
Det har lenge vært sånn i USA at den eneste egentlige skillelinje mellom høyre og ytre høyre har gått langs “jødespørsmålet”, noe de har løst på kreativt vis gjennom den såkalte kulturkrigen. Man bruker simpelthen andre ord. Kulturmarxisme. Soros-media. Eliten. Sånne ting som faller innenfor “hentydningens dimensjon” i en tilstrekkelig grad til å få med seg de ytterliggående uten å miste de moderate. Samme som skjer her hjemme. Sverige, Danmark, Frankrike, Storbritannia. Italia. Politisk korrekthet og “woke-ideologi” er klassiske stråmenn i dette faget. Eller hvorfor ikke innvandrerproblemet? Det handler uansett om å spille på folks dype angst og fordommer. Samt ikke minst deres manglende evne – eller eventuelt vilje, moralske mot, whatever – til å tenke selvstendig og kritisk. Det subjektive erfaringsgrunnlaget vandrer fra “jeg og du” som fundamental metafysisk innstilling til verden og virkeligheten, til “oss og dem”. Identitet blir definert som gruppetilhørighet. Alt dette skjer imidlertid bare i hodet. Det er derfor vi snakker om “mentalitet”. “Viljen velger virkelighet” men ikke i noen objektiv forstand, alt vi kan velge er synsvinkel. Resultatet er en selvpåført illusjon. Prinsippet er masochisme. Mental og emosjonell selvskading.
Opplegget mitt ville vært moderne på 90-tallet, som er mer eller mindre når jeg sluttet å bry meg om å “være moderne” — som i praksis betyr å surfe på motebølgen og være tidlig ute i forhold til de nye tingene og alt det der. Jeg var ikke engang spesielt tidlig ute med å skaffe meg internett. Jeg var skeptisk. Ja ja, jeg skjønner hva du sier, men hva er poenget med greia? Jeg vet mer om dette spørsmålet nå. Det jeg skal frem til er at jeg ofte svipper innom de lokale bruktbutikkene for å se om enda en moderne fatalist har vært og dumpet CD-samlingen sin. Av alle formater man kan avnyte sin musikk på må vel CD-formatet være det minst hippe av alt nå i våre dager, men det funker for meg. Jeg har CD-spiller i bilen og hjemme. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne retro-greia med LP-plater – jeg vokste jo opp med LP-formatet – men jeg får ikke nok av et estetisk kick ut av å tukle med vinyl til at det frister å betale dobbelt så mye for noe som er større og mindre fleksibelt uten å dermed låte bedre. Selveste killerargumentet er imidlertid at jeg lytter oftere til musikk i bilen enn hjemme, hvor jeg som regel bare har på NRKs jazzradio på døgnrullering. Så da blir det som det blir.
Det hendte herforleden at jeg på dette viset plukket opp en CD kalt “Storm Seeker” med ICS Vortex, utgitt i 2011. Etter å ha lyttet til den en stund tenkte jeg at jeg vil beskrive det som musikk fra gråsonen mellom Darkthrone og Yes. En ganske stor gråsone, forsåvldt, men det var ikke så dumt tenkt, må jeg si, sammenholdt med hvordan ICS Vortex selv beskriver plata: “A tribute to the fall and rise of my kind. A generation of misfits, born of hippies and raised by Satan.” Han er riktignok ti år yngre enn meg, men man kunne sagt det samme om min generasjon. Det har skjedd veldig mye innenfor musikken i min levetid, ikke minst i forhold til massedistribusjon av innspilt musikk. Uansett, denne plata tilhører en mer “proggy” del av metallsjangeren og det ville på alle måter bli feil å kalle det svartmetall, selv om Vortex – eller Simen Hestnæs som han egentlig heter – er en kjent skikkelse i de kretser. Dessuten kan man høre at han er inspirert av også disse musikalske elementene. Det har jo tross alt gått tredve år siden svartmetall var noe sensasjonelt (og tildels skremmende for mange) så i disse postmoderne tider henter gud og hvermann triks og troper fra alle sjangere, også svartmetall. Selv har jeg endt som Meshuggah-fan, som sannsynligvis er en sjangermessig blindgate, for jeg ser ikke helt hvor metallen kan gå etter dette. Men det gjorde jeg forsåvidt ikke i 1983 heller, da Mercyful Fate slapp albumet “Melissa” – bildet ovenfor viser vokalisten deres, Kim Bendix “King Diamond” Petersen – og jeg, mektig imponert, tenkte at de gjorde alle tingene så mye bedre enn alle andre at det ikke var noen vits i å fremføre denne sjangeren lenger.
Av de ting man helst ikke bør diskutere med fremmede mennesker på nettet er religion og politikk de to klassikerne, men det er ikke særlig mye smartere å begynne å diskutere hva som er hva innenfor de mange metallsjangerne. Hvordan definerer man svartmetall? Av årsaker jeg aldri kommer til å forstå (fordi jeg kommer aldri til å prøve) virker det særlig vanlig blant amerikanere å kalle Mercyful Fate svartmetall, som jeg bare klarer å tolke som at de har prioritert ansiktssminke og tekstmaterialets lyriske innhold foran det musikalske uttrykket, fordi når det kommer til “tradisjonell heavy metal” (sånn som det skulle være den gangen) så er “Melissa” et monster, men hvis du prøver å mikse det inn med den musikalske ekstremismen hos for eksempel Bathory, Venom og Celtic Frost blir det som en dyktig ballettdanser som skal delta i en sånn der køntri-greie hvor man holder hendene på hoftene og marsjerer att og fram. De vil sikkert få det til etter ganske lite øvelse, men det er ikke dette de driver med. Blant de ideologene som har definert svartmetallen er ikke minst Gylve Fenris Nagell fra Darkthrone, som etter min mening har gått til verket i den samme ånd som Lars von Trier da han definerte “Dogmefilmen” som en stiløvelse basert i nærmest asketisk minimalisme, for å bevege seg bort fra den tunge, utstyrsbaserte og veldig “produsete” måten å lage film på. Egentlig det samme som pønkerne prøvde å oppnå i sin tid. Gå rett i strupen på saken, ikke dill rundt med en masse obskurt effektmakeri. Selv synes jeg ikke det er noe som er riktig eller galt når det kommer til kunstuttrykk, det koker jo uansett ned til folks høyst subjektive smak, men rent generelt tiltrekkes jeg personlig mer av de som “går den enkle veien” enn de som lesser på lag etter lag med mere krem og kake.
Selve sjangernavnet Black Metal ble hentet fra en platetittel lansert av Venom i 1982. Jeg tror ikke de hadde sett for seg hva som skulle skje videre med dette begrepet, som egentlig betegner en måte å “svartmatte” jern ved hjelp av bivoks og noe annen slags alkymi, jeg kan ikke noe om detaljene men det handler om våpenestetikk. Jeg vet ikke om “satanrock” allerede var et ord som ble særlig mye brukt, men jeg husker det var noe vi sa om musikken til et segment med veldig dystre og svartkledte “gotiske” typer, la oss kalle dem tidlige utgaver av Marilyn Manson-konseptet. Metallsjangeren i seg selv har jo i all sin tid blitt beskyldt for omtrent alt som de angstreligiøse klarer å fantasere frem, som faktisk er ganske forbløffende mye mange ganger. For en metallmusiker å kalle seg satanist – i noen slags variant – blir i prinsippet litt av det samme som når svarte rap-musikere kaller seg selv og kollegene sine “nigger”. Det er hva borgerne uansett kommer til å kalle deg, så vi kan liksågodt “ta tyren ved hornene” og kreve eierskap til ordet. I en amerikansk fjernsynsserie kalt “Bones” – premisset var kriminaletterforskning ved hjelp av bein- og skjelettanalyse – var det en karakter av typen “ung, svart, ambisiøs lege” som alle plutselig vendte seg mot samtidig da i en episode ordet “black metal” dukket opp. Men han løftet begge hendene og sa å nei nei, ikke se på meg, dette er definitivt ikke min type svart — det var noe med en svartmetallmusiker som hadde blitt drept på noen slags fantasifull måte, jeg husker ikke detaljene. Eller rettere sagt, serien var strengt tatt bare “middels bra” og sånt gidder man jo ikke å bruke lagringsplass på. Men akkurat den episoden med han svartmetallkisen var ganske artig i ordspillene sine noen ganger.
Ut fra hva jeg er i stand til å forstå må man være både beskjeden og forsiktig for å kunne ha den generelle livserfaring at ting som regel går sånn som man ønsker. Eller altså at “tilfredsstillende” er statistisk mer sannsynlig resultat enn noe annet. Det er vanskelig å se for seg et liv uten å oppleve uhell, uflaks, ulykke og hele resten av kategorien “mindre tilfredsstillende”. Frister det engang? Det hviler en aura av dyster kjedsomhet over konseptet med å alltid få det som man vil. Noe tragisk. Hvem er man hvis man aldri har vært nødt til å trekke seg tilbake og revurdere egen vurderingsevne? Er det flaks hvis man aldri har opplevd snubbel og glipp, heisann, hoppsann og fallerallera? Nei der gikk det faen skjære meg skeis igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle forholdt meg til noen som så vidt de vet aldri gjør feil. De har ingen idè om hva et ord som “krisehåndtering” betyr. De har aldri vært nødt til å gjøre ting om igjen fordi første gang ikke var bra nok. Hva slags felles referanserammer har vi som grunnlag for sann kommunikasjon? Det er vanskelig å se.
Finnes det noen som noensinne sier noe annet enn at man må aldri peke på noen med et ladd skytevåpen? Eller i det minste ikke med mindre det å skyte vedkommende er et akseptabelt utfall av situasjonen. Uansett hva man “mener å gjøre” så er det alltid en mulighet for at et skytevåpen kan gå av ved et uhell og skade eller drepe noen som står i veien for kulebanen. Kanskje du selv, kanskje noen annen. Hvis man peker en annen vei med løpet reduserer man muligheten for at dette kan skje. Det kan fortsatt oppstå noe på grunn av rikosjetter og det ene med det andre, men man har i det minste ikke tilført situasjonen unødig risiko ved å oppføre seg som en bajas. Å rette et ladd skytevåpen mot noen er en de facto drapstrussel. Å si “jeg skal drepe deg” til noen på telefonen er en helt annen kategori av trussel enn en situasjon hvor aktualisering av trusselens innhold bare en en millimeter fra å skje, selv om man ikke har sagt noe. Hva gjør man hvis et fremmed menneske står foran deg og peker på deg med et skytevåpen? Jeg foreslår “hendene i været” selv om du ikke ellers vet noe om hva som foregår. Deretter må man jo bare vente på at de skal presentere ærendet sitt.
Jeg vet ikke noe om hva slags vurderinger som ligger til grunn for at norsk politi skal ankomme et sted for å arrestere noen med “bevæpnet politi, stå i ro!” som det første de sier, men jeg har ikke inntrykk av at dette er det første alternativet de vurderer. Det er jo veldig usannsynlig – men ikke umulig – at noen skal trekke våpen og begynne å plaffe løs mot politiet, dersom de kommer brått og ubeleilig inn i en situasjon hvor man ikke ønsker å se dem. Kankje noen prøver å stikke av til fots, men de fleste skjønner når de er tatt. Det er ikke noe poeng i å gjøre ting verre enn de allerede er. Kanskje sånt skjer på film, men i det virkelige liv er det aldri sånn at en to-tre politi kommer alene inn gjennom døra for å ta deg overraskende, de har sannsynligvis mer mannskap der ute som allerede har sperret de fluktveiene du tror du kanskje har. En av de mange gode grunnene til at nesten alle norske kjeltringer “gir opp uten kamp” når politiet kommer er at de vet de kan regne med om ikke akkurat “bra behandling” så ihvertfall heller ikke det motsatte. De kommer ikke til å bli torturert eller drept. Greit nok, de blir låst inn i en celle, som jo ikke er hyggelig, men den riskoen visste de om på forhånd. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes noe kjeltringer, som ellers er mentalt oppegående, som ikke vurderer muligheten for å “bli tatt” når de går og pønsker på noen slags revestreker. Hva de derimot neppe noensinne tenker er at politiet med noen særlig grad av sannsynlighet kommer til å skyte dem. Man hører vanligvis veldig mye om det de gangene norsk politi skyter noen. Det er et unntakstilfelle når sånt skjer. Det er ikke vanlig. Det betyr at noe har gått galt.
Så hva med USA? Er det virkelig så mye farligere å være politi der at “våpen i hånd” regnes som en selvfølge når man konfronterer noen? Til en viss grad kan man hevde at denne situasjonen inneholder et selvoppfyllende profeti, fordi det er jo en drapstrussel når man peker på noen med et ladd våpen. Det gir dem saklig grunn til å frykte for liv og helse, som igjen kan medføre at de gjør irrasjonelle ting. Men det er noe mer her. Noe som har med autoritet å gjøre. Ordboka liker å definere autoritet som “legitim makt” — men det føles ikke helt i vater når man vurderer betydningen av ordet “autoritær”, som vi gjerne forbinder med en litt guffen og ikke særlig sosialt intelligent lederstil når det gjelder et individ, eller som noe man ikke har lyst til å leve under når det gjelder et politisk system. Autoriteter etterspør lydighet. De har ikke kommet for å forhandle, de gir ordre. Dette er noe alle politimyndigheter i alle land har til felles. Forskjellen består i hvordan de reagerer på ulydighet. Hva om noen prøver å stikke av selv om man står der og peker på dem med et skytevåpen? Det ser jo ikke bra ut hvis politiet leverer et kadaver med kulehull i ryggen når de ble bedt om å dra og hente inn en mistenkt til avhør. Eller når det eneste de har mistanke om når de stopper noen i trafikken er at det er ulovlige forhold rundt kjøretøyet, at de har røyket marijuana, og så videre, men ikke lenge etter er vedkommende død. Det ville vært en skandale hvis noe sånt skjedde i Norge (hvor vi i det minste forlanger at det var kjeltringene som tok initiativ til skuddveksling før det er “greit” at politiet dreper dem), men det er forholdsvis vanlig i USA, og mange andre land for den saks skyld. De sakene man hører om er de ualminnelig grove tilfellene, hvor de skyter en ubevæpnet tenåring tyve ganger og den typen ting. Det er så mye skyting i USA at man nærmest blir desentitivisert i forhold til det. Sist gang jeg sjekket hadde det vært 70 masseskytinger (når tre eller flere blir skutt av samme gjerningsmann), men det er en måned siden. Er det noen som i fullt alvor tror at dette kan forklares med noe annet enn at det er så absurd enkelt å få tak i skytevåpen der?
I disse dager er det tyve år siden den folkerettsstridige krigen i Irak begynte. Bortsett fra noen syndebykker på lavere nivåer går de som har skylden for denne elendigheta fortsatt løs. George Bush og Tony Blair (med flere) er skyldige i krigsforbrytelser på nazinivå — så på den bakgrunn kan man skjønne hvorfor det protesteres så heftig mot at det (eventuelt) skal reises tiltale mot Donald Trump for hva som til sammenligning bare er bagatellmessige saker, mens massemorderne omfavnes – bokstavelig talt – av den borgerklassen de tilhører. Jeg er selv på ingen måte og har heller aldri vært noen slags fan av Trump – han er en 24 karats drittsekk – men det er påfallende hvor kaute de er i forhold til å ta denne latterlige klovnen mens de lar selveste djevelen gå fri. Det er ganske interessant, ikke sant? Det virker som det er mange slags variable grader av uret mel i denne posen, men sånn er verden. De soldatene som var på bakkenivå og gjennomlevde den fysiske risikoen da og alle langtidsvirkninger siden har sikkert også noen tanker rundt det hele. Jeg så en reportasje om en gruppe menn som var 19-20 år gamle den gangen. Gjennomgangstonen var at de raskt mistet følelsen av å være på noe slags nyttig oppdrag for sitt land, de klarer den dag i dag ikke å forklare for seg selv hva den krigen egentlig handlet om. Sånn sett er de til og med verre stilt enn de tyske krigsveteranene etter Den andre verdenskrig, som i det minste kunne si at lederne deres lurte dem, men de fikk sin straff og nå kan livet gå videre for alle andre. Skal man bare smile og glemme det hele? Det er skjebnens ironi at ting sammenfaller på denne måten. Man bør i det minste smile av denne grunn. Det er definitivt politisk nødvendig – av nasjonale sikkerhetshensyn – å ta ut Trump for all fremtid, men hvis man skal snakke om ting som virkelig har påført det amerikanske samfunnet traumer så rekker ikke Trump Irak-krigen til knærne.
På bildet ser vi Newgrange – et ord som betyr “nygård” men som har tilkommet mye senere, da området sent på 1100-tallet ble underlagt det lokale cistercienserklosteret – og dette er etter min mening det mest imponerende byggverk mennesker noensinne har fremstilt (prosjektet begynte omtrent 500 år før Khufus pyramide i Egypt), gitt hva slags teknologiske, personellmessige og andre begrensninger de måtte overkomme for å realisere planene sine — hvilket selvsagt er et tema i seg selv: Hvem finner på noe sånt? Vi kan ikke si hva eller hvem som inspirerte dem, bare at de var de første i sitt slag på de britiske øyene, slik at man regner det som en selvfølge at Boyne-kulturen igjen inspirerte Salisbury-kulturen, som tusen år senere bygde Stonehenge. Folk lar seg selvsagt imponere av ulike aspekter ved dette anlegget, men for meg personlig er det selve jobben som gir bakoversveis. Bare de delene man ikke ser er bygget med lokale materialer, mens både fasaden, kantsteinene og selve gravkammeret benytter stein som kommer fra steinbrudd som ligger milevis unna. Hele mannskiten veier noe sånt som tre hundre tusen tonn og de største steinblokkene man har brukt veier omtrent tyve tonn hver. I kategorien antikke byggverk av stein er det som regel Den store pyramiden som virker mest imponerende på de fleste — men Egypt hadde helt andre ressurser, slik at det blir litt som å si at en fotballstadion med plass til ti tusen tilskuere er noe helt annet hvis staten betaler for å bygge det i Oslo enn hvis den lokale befolkningen gjør det på dugnad i Kautokeino.
Den såkalte klokkebegerkulturen – som brakte bronsealderen til de britiske øyer – bygde tusen år senere en for de britiske øyene typisk sirkel av stående, store stein rundt det som på den tiden tilsynelatende bare var en stor haug, og dette er det siste byggetrinnet på Newgrange. Enda tusen år etter klokkebegerkulturen kom den folkegruppen vi kaller kelterne på banen. De kalte denne haugen Si An Bru og regnet det som hjemmet til Dagda Mor, den mektigste guden i det keltiske panteon, og hans sønn Angus, mens hele anlegget – som betår av omtrent hundre ulike installasjoner samlet innenfor en hesteskosving i Boyne-elvsns løp – ble kalt Bru na Boinne — som på norsk betyr “Palasset ved Boyne” og som har vært anleggets offisielle navn siden på 90-tallet. Man regner med at grunnen til at dette området har blitt såpass godt bevart i så lang tid skyldes at folk har vært overtroiske og foretrukket å holde seg på litt avstand fra disse haugene, “for sikkerhets skyld”. Imidlertid var det eierskifte av disse landområdene mot slutten av 1600-tallet, fra den irske Flannerty-slekten til britiske Callahan, og i sakens anledning ble det iverksatt store bygnings- og utbedringsarbeider på eiendommene. Noen arbeidere ble i året 1699 sendt for å hente stein fra haugen (som ved dette tidspunkt var fullstendig overgrodd) og de hadde ikke før begynt på jobben før et lite ras avdekket inngangen til gravkammeret, med den umiddelbare følge at arbeiderne løp for livet og senere nektet å så mye som engang gå i nærheten av dette stedet. Den praktiske konsekvensen av dette var at Newgrange ble “stående åpen” – hvem som helst kunne ta seg inn der og gjøre hva som helst – mellom årene 1699 og 1962, da haugen ble utgravd, registrert og restaurert til dagen (mye omdiskuterte) tilstand.
Fotografen Per Heimly sa en gang at visst finnes det en objektiv dimensjon for bedømming av kunst, og det er “tyngdekraft”, altså hva som definitivt skjer i følelseslivet ditt når du konfronteres med uttrykket. Lettvekterne er de som får deg til å bare trekke på skuldrene. Whatever. Mens stor kunst treffer deg som en torpedo midtskips. Du kan elske det eller hate det, men du kan ikke bare ignorere det. Jeg liker denne metaforen. Det er bra formulert. Enhver idiot har en intuitiv følelse for vekten av steinmaterialer. Det man ikke kan rikke på kan man heller ikke løfte. Men vi vet at for 5200 år siden fikk de på noe slags vis til å flytte megalitter – ordet betyr bare “store stein” – mange mil langs kysten på flåter (antar vi), deretter videre oppetter elven Boyne, og til sist opp bakken og frem til stedet hvor Newgrange er bygget. Som sagt, jeg har selv tilbrakt deler av livet med å tukle med byggverk av stein og har derfor en ganske bra “følelse for materialet” på en måte som er vesensforskjellig fra å bare “se det for seg i hodet”. Hvordan gjør man en stor jobb? Svar, litt etter litt. De som har jobbet med å analysere Newgrange (og resten av Bru na Boinne-anlegget) mener at jobben må ha tatt mange generasjoner å fullføre. Man kan anslå et rimelig spenn i hvor mange de maksimalt kan ha vært basert i hva slags økonomisk næringsgrunnlag de hadde på stedet. Det kan ha vært “noen tusen” men vi snakker definitivt ikke om høy befolkningstetthet for fem tusen år siden noe sted i Irland, slik at tilgang på adekvat arbeidskraft er den port som begrenser hvor fort det kan ha blitt gjort. Herregud for et prosjekt. Hvem fant på dette?
Det spesielle med Newgrange – videre utforskning av temaet anbefales sterkt – er de astroarkeologiske aspektene. Som alle vet har vi alle mulige slags fancy måleinstrumenter og regnemaskiner nå for tiden, slik at man har kunnet påvise at dersom Newgrange er ment å være en klokke så har den opparbeidet et avvik på fire minutter over 5200 år. Eller sagt på en annen måte, mannskiten er veldig presis, selv om det bare er en sammenrasket haug av stein som ble bygget av primitive steinalderbønder som levde helt i ytterkanten av den beboelige verden. Hvert år ved vintersolverv er det nemlig litt av et lysshow som foregår i det innerste kammeret, når sola kommer opp over horisonten. Folk kan melde seg på en liste for loddtrekning — fordi hvert år tillater den irske staten at et titall sivilister får oppleve dette (i tillegg, naturligvis, til diverse fagfolk som jobber med å dokumentere ting). Sånn har det vært i alle år, men sånn var det ikke i 2020. Da fikk ikke publikum gå som de ville noe sted og aller minst stå i flokk og “puste sammen” i et fem tusen år gammelt gravkammer, som vel må være det optimalt mest dustete sted å bli smittet av corona. Derfor oppdaget de noe nytt. En spesiell ting med inngangen til Newgrange er jo den såkalte takboksen rett ovenfor selve inngangen, som man må bøye seg under for å komme inn i tunnellen som leder til det “cruciforme” gravkammeret helt innerst. Utenfor står en stein som alltid har blitt uformelt kalt “døra” (altså dørbladet, som man kan åpne og lukke), men ingen har prøvd å sette den foran inngangen fordi ingen har sett noe poeng med dette — men i 2020 prøvde de å “lukke døra” (riktignok ikke med selve steinen, de fikk en snekker til å tilpasse noe av tre) og oppdaget dermed at lysshowet endrer karakter når det bare slipper inn gjennom takboksen. Når man lyssetter et teaterstykke ønsker man jo ikke noe “søl” slik at rommet skal ideellt sett være mørkt som i gamperæva før man begynner å designe lyssettingen. Hvis det for eksempel kommer sollys inn gjennom et vindu samtidig blir det håpløst for lysteknikeren å jobbe. Designet forsvinner i “sølet”. Det viste seg at det å ha åpen dør forringer opplevelsen. Det kommer mye “søl” gjennom der som det ikke var meningen at man skulle se, derfor døra. Konklusjonen må bli at man visste at innretningen var presis, men nå innser man at den var faktisk enda mer presis enn man trodde. Spørsmålet består: Hvem fanden fant på dette?
Kunnskap er en praktisk applikasjon av prinsippet om at man ikke behøver å se noe for å vite at det finnes. Siden kan man ta dette i mange ulike retninger, men mønsteret forblir det samme. Man behøver ikke å se en rumpe for å vite at den har en sprekk. Tvert imot, fordi man vet det man vet om denne kroppsdelen vil man ikke enkelt kunne la seg overbevise om at det finnes sprekkfrie rumper. Jeg tror det når jeg ser det. Men hvorfor snakker vi om rumper? Fordi alle har en og derfor kan de uten urimelige vansker sjekke at det jeg sier stemmer: Hvis rumpa ikke fungerer spiller det mindre rolle om den ser fin ut. Endetarmsfunksjonen har prioritet. Først når dette virker slik det skal kan man flytte oppmerksomheten over på rumpas estetiske kvaliteter — som seksuell attributt og som performancekunst.
Om rumpekunnskap er det å si at primærfunksjonen er best bedømt innenfra, mens estetikken er noe man bør overlate til andre. Jeg har aldri møtt noen som er fornøyd med sitt eget utseende, enten vi snakker om den eller den detaljen. Det går ikke an å være objektiv om seg selv på den måten. Har jeg en feit ræv? Det at man stiller spørsmålet demonstrerer at tanken allerede har festet seg, hvilket ikke akkurat er noen overraskelse når vi ser på hva slags ondartet og kontinuerlig kroppspropaganda som er helt normalt i vår kultur (og sikkert andre også, men jeg har ingen “insider information” om dem). Selv er jeg 100% for å utvikle og holde seg med en sunn form for helsebevissthet, men man bør legge mer vekt på hva man spiser enn hvordan – eller engang om – man “trener” for å optimere kroppens estetikk.
Jeg har en viss sympati for de som tar dette i en litt “manisk” retning, siden jeg selv var en fæl treningsnarkoman i tyveårene – samtidig som jeg også var “narkoman” på minst fem forskjellige andre måter – men etterhvert vokste jeg jo til og “fant roen” som man sier. Faktisk til en slik grad at jeg nå vil karakterisere meg selv som lat, eller i det minste “makelig anlagt”. Jeg gikk fra å stille ekstreme krav til meg selv til å bli mer litt sånn “meh, det er ikke så nøye” i vendinga. Til gjengjeld har jeg ikke noe jeg føler jeg aldri fikk gjort fordi jeg var redd, feig, bekymret for hva “de andre” ville si, eller hva det nå er som gjør at man velger å ikke følge sitt eget hjerte (selv om dette noen ganger har ubehagelige konsekvenser). Det er bedre å prøve og feile enn å senere i livet angre på at man ikke grep sjansen mens man hadde den. De fleste ting som involverer mennesker går jo til helvete på mange kleine måter, noen ganger i “sakte film” uten at man klarer å stanse ulykken fra å skje uansett hva man gjør, selv om man ser hva som skjer. Hvordan man håndterer kriser og ulykker er imidlertid ofte mer lærerikt enn hvordan man håndterer et liv hvor alt går på skinner hele veien. Etterpåklokskap er ikke bare dumt — det er jo det materialet man har å jobbe med mens man prøver å etablere en viss grad av forhåndsklokskap i forhold til livets mange slalåmåporter.
Mitt studium av nazismen og de historiske forholdene som frembrakte denne kulturelle katastrofen startet før jeg fylte ti år, som skjedde i året 1973, så man ser jo at det var på en tid mens samfunnet var tjokk fullt av individer som selv hadde erfaring fra Den andre verdenskrig, ofte som aktivt stridende og/eller fra fangeleir, så temaet var fortsatt veldig aktuelt tidlig på 70-tallet. Mer enn femti år har gått. Nå står vi til knes i en form for samfunnsforfall som tillater autoritære bevegelser å etablere seg. Folk har sluttet å bry seg om sannheten, de bare sier det de tror de må si for å oppnå det de ønsker. Fremmedgjøring har blitt et aktivt politisk virkemiddel. Den historiske personen Adolf Hitler hadde et fælt liv helt frem til han vervet seg som soldat i Den første verdenskrig og fant sin mening med livet. Før dette skjedde bodde han noen år i Wien. Tidlig i året 1913 kunne man faktisk finne både Hitler, Stalin, Trotskij og Tito samlet i denne byen, foruten Freud og andre etablerte skikkelser fra vitenskapen. Vi sier gjerne at det var “en revolusjonær tid” men hva fanden betyr det? Hitler hadde fette dårlig råd og fremsto som en fussete fillefrans uten mål og mening på den tiden. (For de spesielt interesserte er det enda en historisk kuriositet at han bodde på et hospits i Meldermannstrasse som var eid av faren til Karl Popper.) Han tilbrakte ofte dagene på biblioteket hvor han blant annet leste mye sånt som gikk for å være populærvitenskap tidlig på 1900-tallet. Jeg tror det var slik han dannet sine “biologiske” idèer om jødene, altså at de var et fremmed element i samfunnskroppen, noe som måtte fjernes for at kroppen skulle kunne fungere skikkelig. Vi vet jo hvordan det gikk. Det finnes mennesker som tror at Hitler var noe slags geni. Dette er ikke korrekt. Han var definitivt under middels intelligent. Imidlertid hører han sannsynligvis hjemme et eller annet sted på autismeskalaen, som det man kaller “idiot savant” i forhold til å manipulere mennesker, særlig store forsamlinger. At han en dag skulle bli statsleder i Tyskland var i utgangspunktet så usannsynlig at ingen ville trodd det var mulig, men på akkurat den tiden var det altså viktigere å “være overbevisende” enn å snakke sant — og alle som noen gang møtte Hitler og så ham inn i øynene sa at han hadde en veldig overbevisende personlighetstype (for ikke å si direkte psyko).
Så vidt jeg kan huske fra 70-tallet var det bred politisk enighet blant alle om at vi kan faen ikke tillate at noe som engang så mye som ligner på dette noensinne skjer igjen. Naziagitasjon ble generelt sett møtt med en hard hånd. Det var liten til ingen forståelse for argumentet om at de må jo også få lov til å ytre seg. Saken ble ferdig diskutert på 40-tallet. Jeg mener, les boka til Hitler. Mein Kampf. Seriøst. Det var aldri noen tvil om hva han planla å gjøre. De hadde ikke noe partiprogram i egentlig forstand, bare en “fører” som alle var blindt lydige mot mens de ellers betraktet hverandre som konkurrenter om førerens oppmerksomhet og gunst og stelte i stand alle slags intriger og renkespill mot hverandre, non fucking stop fra nazibevegelsen oppsto til dens siste slutt. Eller altså — er det slutt? Det første og viktigste man må vite om nazismen er at nesten alle som henga seg til denne galskapen hadde hva vi kanskje kan kalle “besteborgerlige motiver” og de gjorde selv aldri noe ulovlig, eller engang noe som er mer moralsk forkastelig enn hva som kommer fra en hvilken som helst borgermentalitet man kan finne hvor som helst i verden. De er bare svake og redde mennesker. Blant alle nazister, selv de som var soldater og aktivt stridende, var det bare et fåtall som var bad motherfuckers — men de var til gjengjeld ekstraordinært fæle folk. Det var ikke “tyskerne” som gjorde alt det gale, det var ikke engang “nazistene” som gruppe (selv om alle som noensinne trodde på dette opplegget hadde patologisk dårlig dømmekraft). Den andre verdenskrig begynte med nazistenes politiske revolusjon i Tyskland, fortsatte med en imperialistisk erobringskrig østover, og endte i et slags selvmedlidende kammerdrama på dårlig operanivå. Eksakt hvilken del av denne suicidale dødstrippen er det folk synes var genial? Herregud for noe dusteri. Det har ennå ikke blitt bevist hinsides enhver rimelig tvil at Hitler faktisk døde der i førerbunkeren, for sin egen hånd, men det regnes som det mest sannsynlige alternativet blant mange teorier som har vært fremkastet. Noen mener at han døde i Argentina i 1962, men bevisene for dette er vesentlig mye tynnere enn bunkerteorien. Som alle vet, ekstraordinære påstander krever at man legger frem ekstraordinære beviser. Ved dette tidspunkt er han uansett død, det er bare idèene hans som lever videre. Man ser dem hver dag. Nazibloggere og diverse “konservative debattanter” agiterer på klassisk hatefullt vis mot “woke-ideologi”, muslimer og annet som de etter mønster av Hitler kategoriserer som “degenerative samfunnselementer”. Dermed har man skapt et uløselig problem, eller skal vi kanskje heller si sn politisk støygenerator som man kan bruke for å oppnå politisk makt.
