Grensen for om man er en boomer går ved året 1964. Senere enn dette betyr at man er noe annet. Slå det opp selv. Fødselsåret avgjør hva slags kategori man tilhører. Selv er jeg født i 1963, så saken er biff og blomkål for mitt vedkommende. Jeg er en av skurkene. Ifølge hva jeg hører er det min generasjon som har gjort mesteparten av alt det gale. Det hjelper ikke hva man selv synes. Det hjelper ikke hva man selv har gjort og ikke gjort — hele boomer-generasjonens samlede verker blir lumpet sammen i en stor gryte og gitt politisk varmebehandling, krydret opp med ukvemsord og fordelt i jevnstore porsjoner til alle som tilhører denne gruppen. OK boomer. Det er din skyld. Ikke fordi dette er rimelig og rettferdig, men fordi noen må få skylda og du ble utvalgt gjennom akklamasjon. Gratulerer. Kjendislivet venter.
Selv er jeg lite begeistret for enhver type “generasjonskonflikt”. Man må være temmelig amøbe for å tro at generasjonstilhørighet i seg selv betyr noe — selv om det er et gyldig argument at det å tilhøre den eller den generasjonen automatisk medfører at man har blitt eksponert for visse “viktige kulturforhold” som for boomer-generasjonen for eksempel (og blant annet) kan bety Den kalde krigen. Det var svære greier en stund og nærmest umulig å ikke bli påvirket av, noe som blant annet betyr at de som sitter med samfunnets toppjobber – mer eller mindre over hele verden – med få unntak er individer som ble dypt påvirket av Den kalde krigen i løpet av sine yngre år. Hva har dette å si for den pågående situasjonen i Ukraina? Hele opplegget fremstår som en historisk anakronisme. Russlands vestgrense er i virkeligheten bare “truet” – i den grad dette er et relevant ord – av varer og mennesker som beveger seg dit de tror de gode markedene befinner seg. Tidsalderen for forretningsmessig strategiserte militæreventyr er ugjenkallelig forbi. Krigen har utspilt sin rolle som politisk verktøy.
Det er mange lenestolsstrateger som fantaserer om mye rart der ute. Mitt vage og generelle inntrykk er at ukrainere flest oppfatter det som om de kjemper en eksistensiell kamp – det er “vinn eller forsvinn” – mens russerne virker som om de ikke helt forstår hvorfor de er der de er og gjør det de gjør. Slik sett er de i det minste motivert av helt forskjellige ting, men hva dette betyr i praksis – om noe – gjenstår å se. Alle som har prøvd å spå om fremtiden har lagt merke til at det sjelden blir slik som man hadde tenkt, enten det dreier seg om egne planer eller meninger om ting som man betrakter på avstand. For eksempel følte jeg meg rimelig sikker på at russerne ville valse over ukrainerne i løpet av noen få dager, toppen noen uker, da krigen begynte — men slik gikk det jo ikke, og nå er det “helt i det blå” hvordan ting vil utvikle seg videre. De som har greie på denslags sier at den russiske militærmaskinen var i katastrofalt dårlig forfatning da denne affæren startet, mye verre enn noen hadde trodd, og at dette skyldtes at bevilgede penger gjennom flere tiår hadde forsvunnet i det store korrupsjonssvelget heller enn å bli brukt i henhold til sitt formål. Lyder dette utrolig? Jeg synes ikke det. Tross alt er det noe helt annet å vedlikeholde avansert og kostbart utstyr enn å produsere det og vise det frem i storslåtte parader. Vind, støv, fuktighet, temperaturforandringer, det ene med det andre, alle vet at tekniske ting ofte går istykker av uforklarlige årsaker. Særlig når man trenger dem som mest.
Amerikansk politikk er hva man på det dominante språket der kaller a shit show. Virkelig. Kanskje ikke så mye det vi får i filtrert form på norske nyhetskanaler, men debattnivået hos mediene i USA er mildt sagt “variabelt”. Jo mer de snakker om begrepet woke jo mindre forstår jeg av hva det betyr. Første gang jeg sjekket var det et noe over hundre år gammelt uttrykk for “politisk bevissthet” blant svarte i USA, spesifikt det å være klar over (og ta med i beregningen) at systemet er rigget mot deg hvis du er svart amerikaner. Klassebevissthet, ville man kanskje kalt dette i europèiske samfunn. Jeg diskuterer ikke premisset. Jeg har vært i USA. Rasisme, i en vesentlig mye mer ondartet og hatefull form enn noe vi typisk finner i Norge, er sjokkerende alminnelig der. Kanskje det var sånn her for hundre år siden? Det blir så man ofte føler seg pinlig berørt på folks vegne. Går det an å være “sosialt utviklingshemmet”?
Ikke alle svarte er woke og ikke alle woke er svarte. Mange er også uenige i premisset for hele begrepet woke. Etter deres mening kan det ikke finnes noe slikt som “strukturelle forhold i samfunnsmekanikken” som på systematisk vis undertrykker de svarte (eller noen annen definerbar gruppe) fordi dette er grunnlovsstridig. (At statistikken beviser påstandene om “strukturell rasisme” avvises som juksing med tall, og/eller rene tilfendigheter.) Dessuten er det hate speech å kalle hvite mennesker rasister. Noen er det sikkert, men de fleste “ser ikke på folks hudfarge”. De er saklige og profesjonelle mennesker. Dette mener de jeg antar vi må kalle “anti-woke”, som virker å ha et “utvidet” bruksområde for ordet woke. Faktisk virker det som om de kaller alt og alle på venstresiden woke nå for tiden. Dermed har ordet mistet all mening og vi er igjen redusert til en gruppe skrikende sjimpanser. Så sjarmerende.
Det er selvsagt meningsløst å blankt avvise samfunnsstrukturer som fenomen. Alt jeg ser er mennesker. Lovverket er en struktur. Skattesystemet er en struktur. Skoleverket er en struktur. Til og med bankenes normale politikk i forhold til utstedelse av boliglån er en samfunnsstruktur som legger føringer for demografisk variasjon (eller mangel på dette) ute i lokalsamfunnene. Hele poenget med å ha en politisk “ordning” av noe slag i det hele tatt er jo så de som sitter med makten kan lage regler og strukturer som folk kan innrette livene sine etter. Dette er for fanden jobben deres. Og hvis ordet “strukturen” ikke faller i smak kan du erstatte det med systemet. Det har i det minste alle hørt om. Populære sanger og det ene med det andre. Man er altså woke hvis man har oppdaget strukturene som jobber mot seg. Men hvis man liksom myser litt når man ser på saken — er ikke det å være woke egentlig litt likt en paranoid fantasi? Jeg skal ikke utelukke at det finnes individer som får i seg litt for mye Møllers Tran, eller noe annen slags kjemisk entusiasme-juice, men folk som fremstiller paranoide fantasier har ikke vanligvis streite, økonomiske statistikker å vise til. (Eller hvis de har det så bruker de som regel tallmaterialet på en ganske “alternativ” måte.) Objektivt sett virker det som en likefrem sannhetspåstand at svarte mennesker i USA, samt visse andre demografiske grupper, er overrepresentert på alle lister over fæle ting. Hvordan forklarer man dette?
Som Ludvig Wittgenstein sa: Hvorom man ikke kan tale, derom må man tie. Men han befant seg ved grensen av hvor langt man kan gå med filosofien som grunnlag for menneskelig kommunikasjon, hvilket er ganske eksakt der språket slutter. Hvorom man ikke kan tale. Det er noe annet å nekte å snakke om noe fordi du ikke ønsker at det skal være slik. Selv om noen som mener de har vært utsatt for dårlig behandling verken kan bevise eller engang sannsynliggjøre dette må man jo i det minste lytte til det de har å si før man avviser det som vrøvl. Når et antall individer, uavhengig av hverandre, alle kommer med den samme historien, så må det jo være noe som foregår. Hvis dette lar seg utrede og behandle uten revolusjonære krav til metoder eller budsjetter har man jo det man kaller “en god politisk sak” som man vil vinne stemmer på. Eller man kan satse på å vinne stemmer ved å styrke uløselige konfliktlinjer i samfunnet, basert i forhold som gjør folk redde og sinte. De prøver å gjøre barna dine til transvestitter. Det er ikke pent å skremme folk. Det kan føre til farlige situasjoner. Er ikke det noe vi alle lærte allerede mens vi var små? Jeg mener dette var noe vi barna alltid ble fortalt etter at vi hadde gjort noen revestreker. Det er jo komisk når man får folk til å løpe skrikende rundt uten mål og mening, for eksempel ved hjelp av kinaputter under utedoen. Voksenverdighet er en plutselig krympbar størrelse, noe som hermed regnes å være demonstrert for det barnslige vitenskapsakademi.
Mennesker med paranoid personlighetsforstyrrelse er alltid på vakt og tror at andre hele tiden forsøker å fornedre, skade eller true dem. De tolker andres handlinger fiendtlig eller foraktfullt. Personen er følsom for krenkelser og har ofte overdreven tro på egne kunnskaper og evner. Typisk for paranoid personlighetsforstyrrelse er at vedkommende er mistenksom, utilgivende, langsint, selvopptatt, kverulerende og følsom. De kan fremstå som annerledes, og de blir i unge år gjerne mål for mobbing.
Alt eksisterer i varierende grader, slik at det går an å ha et snev av paranoia i personligheten sin, dette henger mye på om man har god kognitiv selvkontroll – altså at man selv styrer hva man skal tenke, man blir ikke “forfulgt av tvangstanker” – men veien til et psykotisk sammenbrudd er selvsagt aldri lang for de som venner seg til å bruke mistenksomhet som sosialt verktøy. Det er ofte barndomstraumer som skaper paranoia. Pasienten har kanskje vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, slik at hele konseptet med å “stole på folk” fremstår som noe ukjent eller urimelig for dem. Ofte velger de et “objekt” – altså noen som “har skylda” – si for eksempel en konspirasjonsfantasi eller noe religiøst – men det kan også være en person fra familie eller omgangskrets, eller til og med en offentlig kjent person, som pasienten mener “står bak det som skjer”. Paranoide individer er svært vanskelige å leve sammen med. For det første er de som regel sykelig sjalu. For det andre tror de uansett ikke på noe folk sier, mens de selv lyver kategorisk “fordi det er dette folk gjør”.
Vi vet med sikkerhet at det finnes mye underdiagnostisert psykiatrisk lidelse ute i befolkningen. Folk bruker imidlertid sin indre Reodor Felgen til å snekre sammen noe slags mestringsverktøy — som ofte kan være imponerende komplisert i forhold til hvor liten effekt det har, så jeg antar vi slik sett kan karakterisere mange personlighetstrekk som “dekorasjon” mer enn som nyttige livsstrategier som er utarbeidet på et rasjonelt grunnlag. Man sanser at det er noe nevrotisk der, men alt er pent innpakket og presentert som et tilstrekkelig respektabelt fasadearbeid. Pasienten fungerer i sin hverdag, som er kriteriet for å karakteriseres som “mentalt oppegående nok” (det vil i praksis si at man ikke behøver behandling), selv om vedkommende eventuelt er en veritabel fusseball av bisarr ritualatferd. Poenget med en offentlig helsetjeneste er aldri å påtvinge noen behandling de ikke ønsker, men å tilby alle slik behandling som de behøver. Mentalt syke som aldri søker behandling vil neppe bli “plukket opp” på noe vis, med mindre de begår noen slags galimatias som får dem arrestert og så videre.
Saken er at det er jo ikke forbudt å være gal. Hvis man ellers klarer å ta vare på seg selv og ikke steller i stand noe slags jævelskap kan man være akkurat så kokkelimonke som man vil. Staten jobber som nevnt ut ifra en “funksjonalistisk” standard. De kommer ikke til å gripe inn mot noen som “fungerer”, bare de som får akutt psykotisk sammenbrudd og blir utagerende på farlige måter. Men selv de vil bare bli justert ned til nominell bakkekontakt ved hjelp av medikamenter, siden er det tilbake til hverdagen. Langvarig terapi hos psykolog er etter hva jeg forstår svært vanskelig å komme inn i. Ventelistene sies å være opptil flere år lange. Hva gjør man i mellomtiden?
Blikkretningen er riktignok valgfri, men enkelte ting suger mer enn andre, for å velge ordene med litt dobbel betydning — siden det jo er slik at det finnes oppmerksomhetsmagnetisme i fullt arbeid der ute, Blikket flytter seg dit hvor det skjer noe, både i bokstavelig og overført betydning. Første prioritets fokus handler alltid om de mest akutte nødvendighetene, blant annet ting som kommer brått og uanmeldt for å gjøre krav på oppmerksomhet mens man egentlig holder på med noe annet. Sånt skjer. Forstyrrelser kommer.
Vi liker litt fart og spenning i livet, men vi liker også forutsigbarhet. Fart og spenning mister fort underholdningsverdien sin når dette er alt man har, hver time av hver dag. Variasjon er nøkkelen til trivsel for de fleste normale mennesker. Selv de der psykoene som liker rushet de får når de utsetter seg for livsfare liker også å ta seg noen hviledager av og til. Sannsynligvis handler dette om at naturen gjorde oss til veldig allsidige skapninger som liker å utforske og tukle med ting. Rutiner er både til velsignelse og forbannelse for vår art.
Hva slags prioriteringer vi velger handler typisk om hva slags tidshorisont vi jobber innenfor. Hva slags planer man har for de neste ti år er en helt annen problemstilling enn hva slags planer man har for de neste ti minutter, men hvis man er det folk kaller en strukturert person så er det en vag forbindelse mellom de to. For å oppnå et langsiktig mål må man først og fremst ha et langsiktig mål, først da kan man pleie og stelle det som en annen stueplante man tar med seg overalt og alltid passer på. Folk har forskjellig legning. Noen liker det langsiktige og metodiske, mens andre foretrekker det impulsive og improviserte. Noen skjønner ikke hvordan det går an å leve uten å ha langsiktige mål som overordnet redskap for styring av livet, mens andre skjønner ikke hvordan man kan leve med den typen “begrensninger” som følger av å ha langsiktige prioriteringer. Imidlertid behøver ingen å “forstå” noe mer enn at folk er forskjellige.
På dette kaleidoskopiske fundamentet av forskjeligartethet bygger vi et samfunn. Som vi ser er det ikke akkurat fast fjell, men det er de grunnforholdene vi har å jobbe med. (Kanskje “den norske båt” er et mer realitetsorientert politisk byggverk enn “det norske hus”.) Saken er uansett at både utålmodige vingleaper som “må være der ting skjer” og machiavelliske programoperatører som planlegger alle detaljer for de neste hundre år kommer til arbeidsmarkedet for å se etter en jobb. Hvor er deres type personenergi etterspurt? Heldigvis har de som fant opp Norge lagt opp ting slik at det skal være både en langsiktig offentlig sektor og et kortsiktig privat næringsliv. Staten har i prinsippet evig liv og beveger seg derfor litt som timeviseren på en klokke – det skjer ingenting når man ser på – mens man sjelden finner noe privat foretak som planlegger for mer enn noen få år om gangen, fordi markedet jo er bevegelig i alle dimensjoner og det ene med det andre. En offentlig institusjon – si for eksempel “skoleverket” eller “politiet” – forventes å bestå på noenlunde det samme vis av noenlunde den samme grunn også om hundre år, mens hva som helst kan ha skjedd med en privat eiet bedrift i løpet av dette tidsrommet.
Teknisk sett er mye av det jeg kaller “staten” funksjoner og arbeidsområder som tilligger fylke, kommune eller andre og mer obskure deler av “det offentlige” — men jeg liker ordet staten ikke minst for likheten med ordet satan. Noen ganger er jo staten et banneord. Også på samisk. Eller vi kan si at storslåtte fantasier om nasjonens vakre fjord og fjell, med flagg og bunad og hei hurra, utgjør Gud i dette bildet, mens Satan er han som driver innkrevingssentral og setter folk i fengsel. Det er viktig å ha orden på teologien. Staten han steike og fortære er sånn som man banner når man er sint på “noe” (som man ønsker at denne magiske skapningen skal komme og føkke opp) mens staten velsigne og bevare deg er en mer “kinesisk” type forbannelse, som ved første øyekast ser ut som noe positivt, helt til man tenker gjennom hva det betyr i praksis. Det er uansett best å holde seg på litt avstand fra staten hvis man har dårlig tid. Særlig hvis denne angivelig dårlige tiden bare er et litt misvisende begrep for et sett med personegenskaper som fremkommer på mange vis. Rastløshet, virketrang, “kløe”, utålmodighet, nysgjerrighet; vi kan fortsette å ramse opp ord men alle ser allerede hvor dette bærer hen: Det private næringsliv.
Det er selvinnlysende at hvis man beveger seg gjennom livet med en gjennomsnittsfart på to meter i timen så vil man ikke lykkes godt som fiskehandler, eller i noen som helst annen jobb som handler om å håndtere bedervelige varer for den saks skyld. Få ting er mer forutsigbare i samfunnet enn at folk vil ha mat, følgelig må betydelige mengder av dette til enhver tid fremstilles og distribueres ut til befolkningen. Selv om staten helt sikkert kunne ha gjort denne jobben – og sikkert har noen slags beredskapsplaner for eventuelle unntakstilstander – er det i alles beste interesse at privatfolk håndterer den typen ting som trenger å flytte seg raskt, motivert like mye av ønsket om å ikke tape penger som ønsket om god fortjeneste på varene. Staten behøver jo ikke å ta sånne hensyn (og derfor gjør de det heller aldri). Ingen har lyst til å havne i forbrukerenden av det institusjonskjøkkenet staten ville ha etablert hvis det var den som hadde ansvaret for å mate befolkningen. Herregud. Jeg ser for meg noen slags “Mors moderne kokebok” fra 1972. Fleskepudding og kardemommefromasj. Samt ikke minst byggbrød med potetkrem og rosiner. Nam nam. Noen ganger blir den kulinariske nytelsen så stor at åndelig orgasme inntreffer.
Moral er navnet på de standardene man har (eller ikke har) for “hva man vil være med på” — og som alle vet er moralen variabel, men la oss for tankeeksperimentets skyld si at den laveste akseptable standard for moral som folk flest opererer med der ute er “loven pluss”, som i praksis betyr at de gjør ikke noe ulovlig, pluss at de tar vanlige hensyn til andre mennesker. Det er alt de fleste forlanger av seg selv og andre. Ingen bringer ordet moral inn i samtalen så lenge det er avklart at “loven pluss” er gjeldende operativ standard i situasjonen. Dette er noe folk begynner å knurre om først når de mistenker at noen i rommet jobber etter standarden “loven punktum” eller lavere, som i praksis som regel betyr at de har tenkt å føkke noen, men – for det meste – ikke på noen ulovlig måte. “Loven punktum” er den moralske tilstand som gjelder når ingen har noen tillit til hverandre. De antar at folk vil lure dem hvis de får sjansen til det, men ingen kommer til å direkte rane hverandre, det er ingen situasjon hvor trusler og vold er et aktuelt alternativ, det er bare det at de vil snyte deg hvis du ikke følger nøye med på hva de gjør med hendene sine og sjekker om det de putter oppi posen er det du betalte for. Den typen ting. Altså en økonomisk fiendtlig men sosialt fredelig situasjon. Det verste som kan skje (og som forsåvidt forventes) er noen runder med kjeftbruk, før handelen avsluttes og alle går hver til sitt. Sånn er det private næringsliv. Alle har dårlig tid og moralen er variabel men det er et virkeområde som har fart og spenning. Hvis man kjeder seg i det private næringsliv er dette sannsynligvis fordi man selv er en kjedelig type. Kanskje man ville ha trivdes bedre hvis man jobbet for staten.
Det har vært mye frivol spekulasjon rundt hva kunstuttrykk innenfor sjangeren hard rock og heavy metal gjør og ikke gjør med sine fans, blant annet sa den svenske statsministeren en gang – riktignok i en spøkefull tone, men han sa ordene – at hvis man ser på kartet vil man legge merke til at demokratiet står sterkest i de landene som har et stort metallmiljø. Sverige, Finland, Norge, Tyskland. Store land når det gjelder metallmusikk. Sterke demokratier. Er dette tilfeldig eller er det “noe” der?
Andre har reagert annerledes. Historisk sett har metall alltid vært for musikk hva horror er for film. Dårlig smak er noe av poenget. Eller det er i det minste ikke noe argument som kan brukes mot metallfans. Fortell dem at du synes musikken deres er vulgær og støyende og de vil se uforstående på deg. Uansett, av denne grunn har estetikken både hos band og fans typisk dratt seg i retning av det skremmende og det sjokkerende — noe som selvsagt har blitt tatt bokstavelig i visse kretser. Det var mye bråk om disse tingene på 80-tallet og opptil flere artister ble trukket for retten og forsøkt påført straffeansvar for ting fans hadde gjort “under påvirkning av musikken deres”.
Med noen fotnoter og forbehold – sånn er det jo alltid – er de fleste historikere, fra fagfolk ned til den mest uformelle synser, enige om at sjangeren ble oppfunnet av Black Sabbath – som selv imidlertid i alle år har nektet for at de er et metallband, de identifiserer seg som “hardrockere” – mens det var Judas Priest som la til de sadomasochistisk utseende scenekostymene, med svart skinn, uniformseffekter, armbånd med stålnagler og resten av pakka. De var også de første som definerte seg selv som et heavy metal band, fra og med 1975. Det var forsåvidt mye fuzzbasert musikk på 70-tallet men det er nærmest for bronsealderen å regne i metallsammenheng. Jernalderen begynte ikke før i 1980. Da kom det de kaller NWOBHM, altså den nye bølgen av britisk heavy metal. (MTV hadde også litt å si.)
Psykologiske undersøkelser viser entydig at musikk generelt har en målbar positiv effekt på mennesker og filosofer har vært opptatt av musikk siden oldtiden. All kunst er bra men det er noe spesielt med musikk. Man “reflekterer” over andre kunstuttrykk, men musikk går rett i fletta uten å ta omveien rundt hjernen. Tingen med metallfans er at selv om de kan se ut som faen sjøl noen ganger – og vil sannsynligvis takke deg hvis du påpeker det (på en aldri så snarkete måte) – så oppfører de seg generelt sett mye bedre enn andre drita musikkfans som kommer i flokk. Det skal de ha. Sannsynligvis henger det sammen med at de er veldig fokusert på musikken. Samholdet er viktig, men det er musikken som er grunnlaget for samholdet, ikke omvendt. De tar det veldig seriøst. En hvilken som helst metallfan kan lekse opp for deg i timesvis om band, sjangere og hva det hele betyr — mens de intellektuelle blant dem (som typisk er flere enn folk tror) i tillegg kan gå noen runder med psykologiske og filosofiske komponenter som er relevante for saken.
Trass er vedvarende og halsstarrig negativ reaksjon overfor påvirkning fra omverdenen. Trass er i vår kulturkrets ofte et utpreget fenomen i 2–3-årsalderen (trassalderen) og i første del av puberteten. Det er omstridt om trass her er et allmennmenneskelig trekk som hører med til modningsprosessen, eller kulturbetinget som en reaksjon på oppdragelsessystemet. De fleste forskere synes å mene at en viss modning av jeg-bevissthet, vilje og selvhevdelsestrang går raskt for seg i de to omtalte perioder; konflikter med miljøet kan lett føre til trass.
(Store norske leksikon)
Det er mange atferdstrekk hos mennesket som er typiske for alle, uansett kulturtilhørighet og bakgrunn forøvrig, og det vi skal se på her og nå er er den svært vanlige tendensen til å “føle protest” på et tidlig stadium av nesten enhver situasjon i livet, bortsett fra de gangene når man føler at man selv kontrollerer spillets regler. For eksempel reagerer nesten alle negativt på en plutselig introduksjon av “autoritet” på det ene eller andre viset, slik at man får et rytmebrydd i forhold til hva man hadde sett for seg — si at man blir plukket ut til en stikkprøve i tollen på grenseovergangen. Da vil man kanskje “føle protest” selv om man etterkommer ordren. Det oppleves som urettferdig.
Den engelskspråklige delen av nettet har etablert karakteren Karen. Man kan kanskje se for seg en snobbete og bortskjemt borgerfrue som inntar holdningen “jeg skal be om å få snakke med din overordnede, takk” når hun er misfornøyd med noe, hvilket er ofte. Sånn er Karen. Hun er ikke grei å ha med å gjøre. Hun klager, men på en myndig og kommanderende måte. Slik jeg ser det er Karenfiguren full av protest litt på samme måte som 2-3 åringen som nevnes i sitatet ovenfor, men i en voksen kropp. Hva er det hun vil? Det er jo et patologisk personlighetstrekk når man stadig blir krenket, indignert og vonbroten over den minste lille ting som ikke går på skinner for deg. Livet i sin alminnelighet må være en slitsom erfaring for denne personlighetstypen. Materien er jo treg, dum og motvillig.
Det kan umulig være noen vanlig erfaring blant voksne, normale mennesker at de for det meste får det som de vil. Det er ikke sånn ting fungerer i denne verden. De fleste opplever sannsynligvis at “de må gjøre alt de må, slik at de kan få gjort noe av det de vil”. Matematikken på individuelt detaljnivå varierer men prinsippet forblir det samme. Nødvendighetene styrer for det meste livet, men noen ganger er man fri til å gjøre som man vil. “Livets søndager” som de sier. Noen definerte en gang begrepet effektivitet som “det å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge på en god nok og rask nok måte”. Det høres enkelt ut men mange sliter fælt med dette. “Gale ting i feil rekkefølge på en slurvete og forsinket måte” er ikke så uvanlig som man skulle tro. Det blir alltid noe slags kødd med noe. Alltid. Sånt må man bare leve med.
Vi lever i en postmoderne tilstand preget av enorme mengder “informasjon” som man nærmest får skutt inn i hodet fra alle kanter og til enhver tid, men menneskesinnet er fortsatt førmoderne i grunnleggende struktur og funksjoner. Vi er dyr, ikke dataprogrammer. Biologien dikterer betingelser som fantasien ikke rår over — og vi svarer med å føle protest. Kanskje jeg må, men jeg skal i det minste klage hele veien. For drøyt hundre år siden så fremskrittsoptimistene for seg en tilværelse hvor menneskene var befridd fra tungt, skittent, farlig, kjedelig og nedverdigende arbeid ved maskiners hjelp. Det var den gangen. Det ble ikke helt slik som de tenkte. Deres fremtid er vår nåtid, som ikke er noen dans på roser. Vi er visstnok rikere enn noensinne, men samtidig opplever folk at de må jobbe flere timer for dårligere lønn, målt i rå kjøpekraft, enn for tyve år siden. Hva skal man tenke om dette? Hvor blir det av alle pengene? Tja, si det.
Det å “gå i forsvarsposisjon” er et interessant psykologisk fenomen. Fordi jeg har noe personlig erfaring med utelivsbransjen kom jeg inn i denne artikkelen på en veldig negativ måte — det er fette urimelig å forlange at ansatte på utesteder som selger alkohol skal gjete klientellets atferd i forhold til seksuelle tilnærmelser, med mindre det utarter fullstendig. Da må i så fall vaktpersonalet gripe inn, la oss si for å bortvise noen som har blitt påklaget for å være “plagsom”, men det er vanskelig å se hva “mer” de ansatte på utestedet kan gjøre. På et personlig grunnlag kan jeg være enig i at det er mye klein sjekking og mange slibrige typer, men hva skal man gjøre? Det er ikke forbudt å være dust.
Mitt siste år på ungdomsskolen var 1978. På den tiden hadde vi skolebevis som ble fylt ut for hånd av kontorpersonalet, slik at det var ikke urimelig vanskelig å forfalske dem for en begavet amatør. Alt som må til er å endre 1963 til 1960, så er jeg plutselig atten år og har lovlig adgang til utesteder med slik aldersgrense. Jeg var bare femten år men så mer voksen ut ann jeg var. (Det samme kan man forsåvidt si om meg ennå, at jeg ser mer voksen ut enn jeg er.) De slapp meg nå uansett inn og jeg fikk servering. Nema problema. Ikke nok med det, et spill av tilfeldigheter gjorde at jeg fikk jobb der som “ryddegutt” — egentlig en fæl drittjobb som blant annet inkluderer å moppe opp spy etter folk, men bare det å ha en jobb på et utested ga meg en maktposisjon blant mine jevnaldrende. Jeg var en som kunne “fikse” ting.
Som alle vet var det ikke noen metoo-bevegelse på 1970-tallet. Snarere tvert imot, det var ganske harry tilstander på “sjekkemarkedet” og jeg tror ikke det noensinne gikk en hel kveld som jeg kan huske uten at det var slagsmål i lokalet. Enten mellom gjester, eller fordi vaktene banket opp noen for godt mål før de kastet dem ut. Helt standard prosedyre på en normal dag. De som husker den tiden vet at klientellet på steder med attenårsgrense typisk var “atten minus” fordi de som kunne ville heller gå på steder med tyveårsgrense. Det er jo ikke kult å henge sammen med kidsa. Selv var jeg altså femten. De jeg for det meste vanket sammen med var seksten-sytten. En jente som vanket på stedet var bare fjorten. De må jo ha skjønt dette, at en betydelig andel av klientellet var under atten, men alle latet som ingenting og så lenge ting går bra så går det jo bra. Uansett, poenget er at fulle tenåringer er noe jævelskap. Det er ihvertfall sikkert.
Nå for tiden er det sikkert enklere å kjøpe en fake identitet på nettet enn å forfalske skolebevis. Jeg vet ikke hva de såkalt halvvoksne gjør for å skaffe seg adgang til skjenkesteder i 2023. Kanskje det har blitt umulig — hvilket burde slå ut på narkostatistikken. Noe galt kommer jo de unge uansett til å gjøre. Men jeg tror samtidig at de som er tenåringer nå er veldig mye mer bevisste – over hele linja – enn hva vi var den gangen. Det fantes jo knapt fargefjernsyn på 1970-tallet og en typisk telefon hadde snurreskive, ikke knapper. Mobil var det ingen som hadde og det å ha datamaskin hjemme virket like urimelig som å ha tannlegeutstyr i garasjen. Kort sagt, den materielle virkeligheten var helt annerledes. Dessuten var det noe alvorlig galt med moten på 70-tallet. Det er vanskelig å ta sånne fremtoninger alvorlig. Imidlertid ser man på lang avstand i tid at ting ble ikke bedre da 80-tallet kom, bare annerledes. En som så maksimalt kul ut i 1982 ville sett ut som noe fra en annen planet for dagens mennesker. Herregud, hva er det der? Hver tid sin sjarm.
Vi må kunne kalle det et betydelig problem når alle kvinner og et stort antall menn selv føler at de hat vært utsatt for seksuell trakassering en eller flere ganger i løpet av livet. Det er jo ikke så mye som skal til. Kanskje bare en “bemerkning” som gjør det til et creepy øyeblikk — fordi noen introduserer et seksuelt tema i en situasjon hvor slikt er upassende. (For ordens skyld: Det finnes ingen “passende anledning” for å gjøre amorøse tilnærmelser til en arbeidskollega, og minst passende av dem alle er firmaets julebord.) Jeg føler kanskje litt at seksuell trakassering nærmest var vanlig omgangstone på den tiden jeg gjorde min debut i utelivsbransjen. Folk var tildels veldig “pågående” med alskens kleine opplegg for å gjøre seg interessante. Når det gjelder spørsmålet om god og dårlig smak kan jeg bare si at det var 70-tallet, så hva tror du? Kanskje var folk forgiftet av hormonhermende kjemikalier i alle sprayboksene og bly fra eksosutslipp, hva vet jeg, men det var harde tider i sosial forstand. Forsåvidt i økonomisk forstand også, uten at det ene behøver å ha noe med det andre å gjøre, men det fantes “normale omgangsformer” den gangen som ville fått deg arrestert og lagt i jern nesten umiddelbart nå for tiden. Samfunnet har forandret seg veldig. Er dette bra? Jeg personlig synes det, så får andre synes hva de vil. Til tross for hvor mye jeg klager på fenomenet “sivilisasjon” og hvordan det svekker oss som art, er jeg en veldig sivilisert person. Jeg tror ikke det går an å ha fred mellom mennesker hvis vi ikke venner oss til å være høflige og vise respekt. Overalt og alltid. Det er lov å si hva man føler, hvis man for eksempel føler seg provosert av noe, men der stanser det. Det finnes ikke noe sånt som en “vennlig berøring” av noen som ikke har samtykket til dette. Det er et overgrep å bare ta på noen som man ikke allerede har et avklart distanseforhold til. Hvor mye avstand skal vi holde? Dette er alltid spørsmålet. Det er forsåvidt normalt å håndhilse på fremmede mennesker man blir presentert for — men det er ikke normalt å rykke helt inn “for å gi dem en klem”. Da krenker man jo noens private rom og tar initiativ til et nivå av intimitet som den andre kanskje ikke opplever som komfortabelt.
Kommafeil er når man for eksempel har regnet seg frem til 0,5 mens det korrekte svaret skal være 0,05. Sånt skjer i farten. Selv de svært kompetente gjør denne typen dustetabber. Det er blant annet derfor vi dobbeltsjekker ting. Det er jo ikke engang sikkert at man har gjort en regnefeil, kanskje er det bare en skrivefeil. Pennen liksom hoppet bortetter papiret for et øyeblikk og så ble det helt galt.
Mens vi driver og pusler med små ting er denne kommafeilen lite dramatisk. Hva er den praktiske forskjellen mellom 0,5 og 0,05? Hvis vi snakker om noe sånt som alkoholprosent kan vi stadfeste at man vil ikke bli dritings av noen av delene, uansett hvor mye man heller innpå av jævelskapen. Hva annet er viktig å vite? Å flytte kommaet mot venstre reduserer den relative mengden og er defor udramatisk, men å flytte det en plass mot høyre tilsvarer det samme som å gange opp med ti. Det er jo stor forskjell på ti og hundre kilometer. Særlig til fots.
Jo større tall, jo galere blir det. Var det tusen eller ti tusen det kostet? Sånt har litt å si. Vi kaller det avvik på èn størrelsesorden (“order of magnitude”) innenfor det dekadiske tallsystemet. Det er nå vi skal snakke om det å “ta feil”. Det er som man sier menneskelig å feile, men bare innenfor visse rammer. Folk har ikke typisk noen velutviklet realitessans i forhold til forskjellen mellom for eksempel ti og hundre milliarder. Vi kan se at det er tall og at det ene er mye større enn det andre, men vi har ingen “følelse” for hva en slik mengde betyr i praksis. Vi har aldri bruk for sånne tall. Vi lever i en virkelighet preget av moderate mengder.
Kanskje galskapen hos de rike består i “de store talls magi”? Alle som deltar i spillet gjør alt de kan for å flytte kommaet sitt mot høyre. Bli enda rikere, komme opp på neste nivå. Det er jo bare narkomani, men man skjønner hvordan folk kan bli hekta på disse greiene. Alt blir veldig dramatisk. Jeg vet ikke. Jeg har aldri prøvd å være veldig rik. På det meste drev jeg og tuklet med “noen millioner” men opplevde ikke at belønningen (for meg personlig) sto i noe rimelig forhold til innsatsen. Jeg er ingen god forretningsmann. Jeg er ikke grådig av natur. De som lykkes best med forretninger er de som er flinke til å ta med seg alle muligheter som oppstår og forhandle hardt om alle priser, både inngående og utgående. Det er en litt hvileløs tilværelse hvor man må være veldig “hai” og alltid på hugget. Det passer ikke for meg.
Den tysk-østerrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing (1840–1902) beskrev i 1880-årene en rekke «avvikende» seksuelle atferdsformer som han betegnet som sykelige (patologiske) tilstander. Det normale var heteroseksualiteten med samleie mellom mann og kvinne. Bak normalitetsoppfatningen lå et naturalistisk syn på seksualitetens formål, nemlig artens forplantning. Utfoldelse som avvek fra forplantningens formål, ble oppfattet som tegn på sykdom. Tankegangen gikk ut på at man helst skulle forebygge, eller i hvert fall behandle, perversjoner som for eksempel masturbasjon, ellers kunne de få alvorlige psykiske og fysiske konsekvenser for individet. Synet på hva som er avvikende eller sykelige former for seksuell utfoldelse, har variert over tid. Helt opp til vår egen tid ble masturbasjon oppfattet som en sykelig avviksform, til tross for at praktisk talt alle hadde erfaring med dette fra sin egen seksualitet. Fagfolks oppfatning av homoseksualitet har også gjennomgått endringer fra å bli omtalt som en unormal eller pervers tilstand, til i dag å være en vanlig seksuell variasjonsform.
Hva kaller man det når en person er sykelig opptatt av andres seksualitet? Er man da en “kikker”? Kanskje ikke i juridisk forstand, før man har blitt tatt på fersken i å spionere på folk som har sex, mens man hjelper seg selv til en tilstand av nominell tilfredsstillelse med de ene hånden, men et sted må alle ting begynne, og kikkeren har definitivt en greie med hva andre gjør. De har i det minste tenkt på dette noen ganger før de setter det ut i livet. Det er vanlig nok til at det har et eget navn (og en egen paragraf i staffeloven for alt jeg vet — er det ikke noe som heter “krenkelse av privatlivets fred?”) og ingen har noe problem med å forstå konseptet. Det er creepy, men forståelig.
Vi har en naiv naturalistisk fortolkning av “poenget” med menneskelig seksualitet i monoheteroismen — at poenget med seksualitet er forplantning og selv om det ikke er det konkrete formålet akkurat der og da, så bør man tilpasse sin seksuelle utøvelse til det normative kjernefamilieformatet, om så bare som symbolsk representasjon. “Par med barn” er familieidealet, altså “det normale” som alle blir målt opp mot. For eksempel har mye av homokampen i alle år handlet om å bli tatt seriøst på sine egne premisser, at et likekjønnet forhold har de samme opplevelsene av meningsfullhet (og de samme problemene) i å “utforske kjærligheten sammen” eller hvordan det nå formuleres. Det er et monoheteroistisk formatert opplegg. Det er verre å komme og presentere partner hvis man er tre (eller flere) i forholdet. Vi vet at det eksisterer diverse polyamorøse opplegg hvor “alle er sammen med alle” i større eller mindre grad, men det er sjeldent man presenterer seg på denne måten, annet enn innenfor rammer hvor man vet at ingen vil heve noe øyenbryn over slikt.
Hvis man er veldig sær og må “ha det” på veldig spesifikke måter, med kostymer, kuliseer og gud-vet-hva, kaller vi det parafili. Man tenner mer på ting og arrangementer enn på personer. Alt kan bli veldig ritualisert og det er vanligvis viktigere at de som deltar i ritualet oppfører seg på spesielle måter enn at de har spesielle personegenskaper. De prostituerte har i alle år kalt slike klienter “spesialister” — og de blir sterkt foretrukket fremfor nesten enhver annen form for klient. En klassisk forestilling om hvem vi snakker om nå kan være dekadente libertinere og levemenn som fører et veldig utsvevende – og veldig dyrt – liv. I gamle tider kanskje adelsmenn, i nyere tider hvem som helst som har cashish å betale med. Rockestjerner, politikere, forretningsmenn, gangstere, whatever. Det fines svært mye mer varianse i det seksuelle uttrykket der ute enn hva de seksuelt naive kan forestille seg. Nesten ingen praktiserer noen “naturalistisk” tolkning av hva sex er og betyr, de baserer seg bare i hva de selv har lyst (og ikke lyst) til. Det er ikke noe annet “poeng” enn dette. De som eventuelt tar dette med at “sex finnes bare fordi man skal formere seg” veldig seriøst, har som regel mange sære og sosialt mistilpassede idèer om mange andre ting også. Sjansen er stor for at de skal snuble inn i noe slags kultisk arrangement. For de fleste andre er poenget med å ha sex nesten aldri at man har tenkt å lage barn — og man tar ofte – men ikke alltid – konkrete skritt for å passe på at noens graviditet ikke blir noen utilsiktet konsekvens av den seksuelle handlingen. Eller ihvertfall treffer man slike tiltak som man har vett til. Uønskede graviditeter er jo ikke den eneste ubehagelige konsekvensen som kan følge av et utsvevende seksualliv. Det finnes en lang liste.
Egentlig er det ganske forbløffende at èn og samme person – Freiherr Richard von Krafft-Ebing som nevnes i sitatet øverst – egenhendig fant opp mange av de “seksuelle kategoriene” vi den dag i dag bruker for å beskrive folk, oss selv eller andre: Biseksualitet, homoseksualitet, transvestisme, fetisjisme, sadomasochisme … ting som ikke hadde noe navn og knapt var anerkjent som “virkelige ting” før Krafft-Ebing la ned sitt arbeid med å utdefinere kategorier av menneskelig atferd som patologiske, basert i en naturalistisk tolkning av seksualitetens formål som “formeringsakt” og ethvert avvik fra formålet måtte være å forstå som en psykopatologisk manifestasjon. Sinnssykdom. Jeg tror vi nå ser på omtrent et tiår siden fenomenene transvestisme og sadomasochisme ble “friskmeldt” — i den forstand at de ikke lenger betraktes som diagnoser som behøver “behandling” slik at man skal kunne utvikle et sunt og normalt, det vil si “formålsrasjonelt” seksualliv. Det er bare ting folk gjør fordi det gir dem et kick. Man behøver ikke å analysere det noe mer enn som så. Imidlertid er det jo sant at folk noen ganger sliter med en følelse av å ikke forstå seg selv og ikke ha noen kontroll over eget seksuelle begjær og uttrykk, eller kanskje de til og med blir psykotisk utagerende på en seksualisert måte, vi regner i så fall uansett det psykiatriske hovedproblemet som tvangsforstyrrelser i mer generell forstand heller enn seksuelle avvik per se. Den seksuelle komponenten er ikke viktig i diagnostikken. Det kunne like gjerne vært noe religiøst, eller en politisk konspirasjonsfantasi. Poenget er at pasienten opplever tap av kontroll over egen atferd og henfaller til et tvangsmønster som “styrer dem” mot deres egen vilje. Dette er imidlertid ikke tilfelle for de fleste som må regnes som “seksuelle avvikere” innenfor Krafft-Ebings verdensforklaring. Det typiske er at folk utvikler noen slags lystige seksuelle spill og leker som er spesifikke for akkurat det forholdet de er i, med den partneren de har, heller enn at de har “sære interesser” for sin egen del, som må være akkurat slik og sånn for at det skal fungere for dem (som jo kan bli en lille smule patologisk etterhvert).
Pornografiens hovedproblem – jeg anerkjenner ikke “høyverdig erotisk kunst” som egen disiplin slik sett – har i alle år vært at det ikke egentlig lar seg gjøre å avbilde menneskets “indre liv” – selv om ymse stilretninger innenfor kunsten, så som surrealisme og symbolisme har gjort noen ganske hederlige forsøk – og man klarer således ikke å fange opp lysten, annet enn kanskje i litteraturen, man er henvist til å fremstille akten som isolert hendelse, uten kontekst. Alle som har prøvd å ha sex vet jo at selv om kroppen gjør mesteparten av jobben og det sikkert er mulig å beskrive “det som skjedde” som en sekvens av kroppsbevegelser, så forgår det tildels veldig mye inni de involverte partene, som vanskelig lar seg oppfange og avbilde på noe realistisk vis. Heri ligger hele “mysteriet” med parafili og fetisjisme. Noen har kanskje hatt en veldig sterk indre opplevelse – vi snakker “rystet i grunnvollene” klasse kaliber – mens visse ting så akkurat slik og sånn ut, med den følge at de gjenopplever noe av dramatikken den gangen hvis de gjenskaper de materielle omstendighetene som ble printet inn i dem da, som “assosiasjon”. Det er vanskelig å si. Psykologien er et “skittent” arbeidsområde, i den forstand at ting er grumsete og vage, man har aldri mye å jobbe med. Ofte handler det om å improvisere seg frem til et ønsket delmål innenfor behandlingsprosessen. Enhver behandlingsteknikk som beveger pasienten i retning av målet er en relevant behandlingsteknikk. Slik er man nødt til å tenke. Det handler jo om mennesker som skal leve sine individuelle liv, ikke om “kasus” som mer eller mindre passer med modellen.
De fleste som søker sannheten om ting går feil før de angang har kommet seg ut av startgropa. Feilen består i mangel på selvkritikk. Hva får deg til å tro at du er i stand til å forstå, kjenne eller være en del av “sannheten”? Etter min mening må vi starte med å kartlegge hva som motiverer deg. Hvorfor ønsker du dette? Når begynte du å tenke slik? Hvilke kriterier for “sannhet” opererer du med?
Alle kan (og bør) bli bedre informert — uten egentlig å sette noen horisont akkurat her, jeg mener i generell forstand, at man venner seg til å dobbeltsjekke ting, tenke èn gang til, utforske informasjonskildens motiver, og resten av menasjeriet som kjennetegner kritisk tenkning. Det er bra redskap å ha med seg. Problemet man står overfor er tofoldig. For det første har vi onde aktører som lyver med vilje fordi de har noen slags plan som sannsynligvis handler om å separere deg fra pengene dine, for det andre har vi troskyldige individer som sprer dårlig informasjon fordi de er dumme og ikke vet bedre. Begge deler er problematiske, men av forskjellige årsaker.
De som har oppdratt barn har lagt merke til at barnets fantasi kan gjøre noen ganske forbløffende kvantesprang noen ganger, med ganske komiske resultater. Dette kan vi si er et av de få frynsegodene småbarnsforeldre har. De får mange mystiske opplysninger fra barnemunn. Imidlertid er ikke fantasien en egenskap som “forsvinner” — den blir bare temperert av standardkrav for informasjonsbehandling som tilkommer etterhvert som man vokser til. Man lærer, som de sier, å “snakke sant”. Du skal ikke tro, du skal vite. Og hva skjer med det tidligere så aktive fantasilivet? Det blir rolig liggende der som “kosmisk bakgrunnsstøy” til den travle bevisstheten, med alle sine spørsmål, og fremkommer bare som drømmesøvn, eller den typen “bilder i hodet” som oppstår når man bare lar tankene vandre fritt i ellers rolige omgivelser. De dypeste delene av personligheten er jo de man etablerte som barn, før man hadde noe språk.
Et vanlig problem i menneskelivet er når man “ønsker å tro” noe — la oss for eksempel si at noen er forelsket i deg. Sånt kan utarte ganske kraftig, alt ettersom hvor sterkt man ønsker å tro det. Vi hører historier om stalking begått av amorøse individer som nekter å innse at dette ikke er gjensidige følelser. Farlige situasjoner har oppstått, foruten selvsagt at hele opplegget er veldig ubehagelig for de som utsettes for slikt. Vi skal ikke engang nevne alle komplikasjonene som kan komme i kjølvannet av et samlivsbrudd. Realitetssansen er ikke alltid like godt utviklet hos folk som viljen til å tro. Hva er det som skjer når folk blir “barnslige” i atferden sin? Å nekte å godta at virkeligheten ikke er slik du ønsker at den skal være kan vanskelig karakteriseres som annet enn barnslig, med mindre vi har en situasjon som er “psykiatrisk” av natur. Vi kan fritt bestemme hva vi skal “mene” om ting, men vi er ikke fri til å selv velge hva som er fakta og hvordan virkeligheten virker.
Hvor kommer idèene fra? Dette spørsmålet – som forblir ubesvart – må vel være det eldste av alle “klassiske” filosofiske spørsmål. Mange tenker på menneskesinnet som et “databehandlingsorgan” som er digitalt i vendinga, men jeg tenker på det som en analog billedgenerator, som noen ganger skifter ham og blir til en støysender. Folk har mange mystiske “tanker” som noen ganger til forveksling kan ligne på småbarnas fabulerende mentalakrobatikk. Jeg hadde egentlig tenkt å bevege meg i retning av vitenskapsteori – eller teori om teori hvis du vil – med dette skrivestykket, men jeg gidder ikke. Klokka går og jeg har andre ting å gjøre. Slikt å gjøre, slikt å føre. Det har dæven døtte meg kommet snø i natt. Det er nødvendig å måke. Jippi, liksom. Sånn er vinteren.
