APECALYPSO

Dette er ikke Emile Zola.

Arbeid er i fysikken en energioverføring ved at en kraft forandrer posisjonen til en gjenstand i kraftens retning, eller av en «dekomposisjon» av kraften i bevegelsens retning. Når et arbeid utføres på en gjenstand, øker i alminnelighet både dets potensielle og kinetiske energi, men det kan også overføres til varme eller friksjon. I spesialtilfellet der kraften som driver et arbeid er konstant, defineres arbeidet som skalarproduktet av vektorene kraft og vei. Sagt på en enklere måte er arbeid kraft anvendt gjennom en strekning, arbeid = kraft ganger strekning. Det innebærer for eksempel at hvis man bruker en kraft for å flytte på et legeme, så har man utført et arbeid på legemet. Arbeid er mekanisk energioverføring, det vil si energioverføring som skyldes påvirkning av krefter. Et positivt arbeid betyr at energi tilføres en gjenstand. Negativt arbeid betyr at gjenstanden mister energi; man sier gjerne at gjenstanden gjør et arbeid på omgivelsene.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

(Wikipedia)

Hvis jeg registrerer et firma og skriver en ansettelseskontrakt for meg selv – la oss si jeg bruker en advokat for å få alt formelt korrekt og registrert – vil jeg teknisk sett ha en jobb. Spørsmålet er bare om jeg også vil ha en lønn. Hvis virksomheten ikke tjener penger hjelper det ikke hvor mange papirer jeg har og hvor formelt korrekte de er, da får jeg ikke lønn. Hadde jeg vært ansatt av noen andre enn meg selv (eller nære slektninger) ville lønna mi ha vært sikret gjennom statens lønnsgarantifond. Det ville tatt lang tid og involvert konkursbehandling og det ene med det andre, men pengene ville ha kommet inn til slutt. Imidlertid vil ikke staten garantere økonomien til de som benytter seg av sin frie rett til å etablere firma og starte økonomisk virksomhet “for egen regning og risiko” — som i praksis som regel betyr et privat aksjeselskap i den nedre enden av kapitalskalaen. Eventuelt kan man starte selskap helt uten kapital, det er bare å registrere seg på nettet og sette i gang, men det anbefales ikke hvis man tenker å ta økonomisk risiko, fordi et fullstendig privat foretak på eget navn medfører automatisk at man garanterer for virksomhetens økonomi med alt man eier. Hvis man starter aksjeselskap taper man bare aksjekapitalen.

Jeg startet mitt første firma i 1983. Jeg var tyve år gammel. Det endte ikke bra. Hva jeg ikke hadde tatt med i beregningen er at folk kan være så kyniske at de holder igjen betalingen, fordi de satser på at da kan du ikke betale momsen i tide og kemneren vil slå deg konkurs, slik at debitoren kan forhandle frem en “bedre pris” med konkursboet, som prioriterer kort prosess og raskt oppgjør. Trikset består, antar jeg, i at man ikke forteller dem at dette er en aktuell probemstilling. Man bare later som ingenting og truer med inkasso. Folk er jo ofte sånn at hvis de sanser en svakhet i opplegget ditt så vil de prøve å utnytte det fortjenestepotensialet de eventuelt ser i dette. Sånt er ikke forbudt. Det går an å leve ganske komfortabelt av å raide selskaper. Etikk er en luksusvare i forretningslivet. Ikke engang selveste loven blir alltid fulgt, ihvertfall ikke på noen planmessig måte. “Tøying av grenser” er noe dagligdags. Det handler mer om hva du kan slippe unna med enn om hva som er lov. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, sier folk. Kanskje blir det ikke engang oppdaget. Livet går videre og alle er like kloke. Så lenge ingen klager eller anmelder noe er det som regel slik det går. Det private næringslivet er et ormebol av kjeltringer på alle nivåer, simpelthen fordi mangel på etikk er en konkurransefordel i det store spillet om å samle seg flest gullmynter. Det er ikke relevant om det man driver med er nyttig så lenge man tjener penger og “slipper unna med det”.

Min definisjon av arbeid – se ovenfor – er svært konservativ. Alt kan være en “jobb”, i den forstand at man får betalt for å gjøre som man får beskjed om, men det er ikke sikkert, eller engang vanlig, at man utfører arbeid i stillingen. For eksempel er ikke aromaterapi og massasje arbeid, selv om det er “aktiviteter”. Det er ikke nødvendige helsetiltak, det handler bare om velvære. Det går an å leve et liv i lidelse, så det går ikke an å si at velvære er nødvendig, selv om det er ønskelig. Hvis vi skal definere velvære som en sosial nødvendighetsartikkel som staten garanterer for – i likhet med helse og utdannelse – vil vi måtte snakke om helt andre innslagspunkter enn spabehandling. Først og fremst bolig. Hvorfor betraktes ikke bolig – i Norge, som er beryktet for tøft klima – som en sosial nødvendighetsartikkel? Eller for å si det på en annen måte, hvorfor har vi ikke husleieregulering? Svaret på dette gåtefulle forholdet er at folk blir aldri så forsiktig oppfordret til å kjøpe sin egen bolig (slik at man “betaler leie til seg selv”), hvilket i praksis betyr at man går inn i et økonomisk langtidsforhold til en kreditor som skal ha penger på huslånet hver måned. Flytting blir problematisk, hvilket i dominokonsekvens betyr at bytte av jobb blir problematisk. Det oppstår vegger i livet. Man er ikke fri til å bevege seg som man lyster. Det er derfor visse intellektuelle kaller dette opplegget nyføydalisme, man er i praksis en leilending hos banken. Det er jo banken som eier boligen din så lenge du betaler på lånet. Hvis det blir noe kødd kan de bare selge den på tvangsauksjon, ta det de får og klistre resten på deg som personlig gjeld — som i praksis vil sende deg på leiemarkedet, frem til gjelda er nedbetalt. Du vil aldri få noe nytt boliglån hvis du allerede har restgjeld etter tvangssalg av bolig. Glem det. Kanskje NAV har noe slags opplegg for å garantere et boliglån for de som har havnet i klemma sånn sett, men det blir jo bare samme situasjonen om igjen, med ny kreditor, pluss sikkert noen som “følger opp saken” fra NAV sin side. Høres det ut som “velvære”?

Jobbing var i utgangspunktet et skjellsord på norsk. En “jobber” ble oppfattet omtrent sånn som vi i dag tenker når vi hører ord som bolighai, konkursrytter eller finansakrobat. Altså noen som utnytter systemet uten å selv utføre noe produktivt arbeid. Trikse og mikse i en gråsone uten noen egentlig etikk – alt er lov så lenge man kan slippe unna med det – og uten noe mer verdig formål i livet enn å grafse til seg alt man kan av penger og andre goder. “Mest mulig fortjeneste for minst mulig innsats” er i prinsippet en kriminell livsinnstilling, selv om man ikke teknisk sett gjør noe straffbart — eller når det straffbare man gjør er så arbeidssomt og komplisert å bevise at det i praksis aldri skjer. Denne lave standarden for etikk er ikke bare noe moralsk foraktelig, det er også et sikkerhetsproblem. Narkoøkonomien er på verdensbasis nå større enn både overnattingsnæringen og transportbransjen. Sammenlagt. Vi snakker altså om seriøse penger. Narkokarteller er i vår tid bedre finansiert og utstyrt enn statsmaktens tiltak for kontroll og bekjempelse av fenomenet narkotika. Markedet er mer eller mindre mettet på tilbudssiden til enhver tid. Hvem som helst kan få tak i hva som helst. Det å ha pengene klare når noe skal betales kalles likviditet. Det var dette som var problemet mitt i den lille historien innledningsvis. Jeg hadde penger “utestående” men debitor var en luring som aldri hadde tenkt å betale det vi var enige om. Sånn er det i hele næringslivet, det er alltid mas med penger. Bortsett fra i narkobransjen, der har de helt andre midler til rådighet. Du kan ikke bare slå ut med armene og si sorry, men jeg har bare ikke pengene. I beste fall vil du bli møtt med spørsmålet hvor mange timer vil det ta før du kan ha pengene her? I verste fall? Gudene vet, men jeg hører at de har “metoder”. Alle er nødt til å betale det de skal, når de skal, og det finnes ingen akseptable unnskyldninger. Narkobransjen er veldig likvid og deri består problemet. La oss si det handler om tilbud og etterspørsel i markedet for penger. Har man dem når man behøver dem? Kankje møter noen ganger de som har et likviditetsproblem de som har et hvitvaskingsproblem. Sånn kan forretninger oppstå.

Avslutningsvis er det å si at det på toppen er et bilde av Emile Zola. Det er ikke Emile Zola.

Symbolsk representasjon av noe som er sant er ikke det samme som sannhet.

Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det virker som et statistisk fenomen, eller kanskje mytologisk. De sier at man bør behandle kvinner annerledes i dag, Bedre, sier de. Bedre enn hva? spør jeg. “Bedre enn de ønsker” svarer noen. “Bedre enn de fortjener” foreslår andre. “Bedre enn vanligvis” kommer det fra salen. Det er et adjektiv som jakter på sitt substantiv.

Hvis man av noen grunn havner i kategorien “kvinne” bør man forvente lønnsfall. Kvinner tjener ikke penger, ihvertfall ikke under normale omstendigheter. Dessuten er de provoserende. Alle sier det. Hun provoserte meg, sier de. Jeg vet ikke hva det handler om. Folk er ofte veldig følsomme. De får det jo ikke slik de vil ha det. Er det for mye forlangt å få det slik man vil ha det?

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Bør man utvikle en egen policy for hvordan man behandler kvinner? Eller skal man bare behandle dem som vanlige mennesker? Jeg var usikker på dette da jeg var liten så jeg spurte min mor. Man leser jo så mye rart. Hun svarte at den eneste egentlige forskjellen på kvinner og menn sitter i kjønnsorganene, som man i de fleste sosiale situasjoner ikke har bruk for. Resten må jeg tenke ut selv.

Livet skal liksom ha noen slags pedagogisk effekt. Man lærer mens man lever, sier de. Bullshit, sier jeg. De fleste starter som idioter og ting blir ikke bedre etterhvert som de får “egne idèer”. Hvorfor identifiserer folk seg som kvinne når de har så mye å tape på dette? Kanskje de bare har blitt oppdratt sånn. Offervilje og den typen ting. “Ta det på seg”. Både klær, skyld og oppgaver.

Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det er aldri sånn de presenterer seg. Hei, jeg er kvinne. De har alltid et navn. De er “noen” — de er ikke representanter for en kategori.

Psyke var en prinsesse som pådro seg Venus’ sjalusi på grunn av sin skjønnhet. Venus gav sin sønn Amor til oppgave å sørge for at Psyke bare kunne forelske seg i en foraktelig mann. Men Amor ble selv forelsket i Psyke. For å skjule forholdet plasserte han henne på et fjernt sted, besøkte henne bare om natten, og gav henne streng beskjed om at hun aldri måtte forsøke å se hvem han var.

(Store norske leksikon)

Mange myter handler om ting vi holder skjult for oss selv. Den greske myten om Amor og Psyke er en klassisk fortelling om kroppens krav og sjelens lengsel, formatert slik at alle skal kunne “ane” hva det snakkes om. Du må aldri prøve å forstå hva som motiverer deg. Jeg var selv en kickbokser i tungvektsklassen en stund — og sjokkerte en vakker dag alle mine treningskamerater med å si høyt at det vi driver med her i klubben er egentlig en form for ritualisert homoseksuell sadomasochosme. Ikke alle, men noen hatet meg etter dette. De klarte aldri å forholde seg til realitetsinnholdet i det jeg sa. Folk flest synes jo at det de “mener å gjøre” er den viktigste standarden de bør dømmes etter, slik at hvis de “mener det godt” så er de gode mennesker, om enn kanskje noen ganger uheldige.

Slik jeg ser det så er du homo hvis du liker å holde på å brytes med andre svette mannskropper, ferdig diskutert. Du er kanskje ikke homo i noen gjennomført seksuell forstand, altså kanskje ikke “homoseksuell” men definitivt “homososial“. Man trives sammen med andre svette menn på en måte som er halvt oppgitt, halvt inneforstått. Man slikker hverandres kropper uten å bruke tunge. Hvor går grensene? Hvis du vil slikke min så skal jeg slikke din. Vi er alle kompiser her. Det jeg skal frem til her er naturligvis begrepet “homofili” løsrevet fra sine “aktive” seksuelle komponenter. Det er ikke mystisk. Det er ikke spesielt. Det er bare seksuelt, nærmere bestemt “passiv seksualitet”, altså ikke noe man gjør men noe man føler. — slik at man i praksis kan ha et homo seksualliv men et hetero følelsesliv, og omvendt. (Det omvendte er det historisk sett mest sannsynlige siden dette er det mest sosialt aksepterte.)

Trangen til “fysisk engasjement” med en annen menneskekropp er i utgangspunktet alltid en seksuell lyst. Dersom trangen består i lyst til å beherske og dominere – få dem til å gråte og be om nåde – så er dette likevel en seksuell markeringstrang som er på orrhanens nivå i all sin organiske kompleksitet. Alle vet at vi er idioter. Det er derfor vi gjør idiotiske ting. Grunnen til at vi aldri forstår hvorfor vi fortsetter å gjøre idiotiske ting selv om vi ifølge ryktene “vet bedre” er heller ikke mystisk — vi er idioter på et eksistensielt nivå. Dette er vår natur. Vi vet ikke bedre, vi bare “tror” vi forstår noe mer, eller noe annet, enn ekornet og reven. I virkeligheten er mennesket den mest foraktelige og minst respektable av alle dyreartene. Vår allsidighet har gjort oss til superskurker. Vi kommer aldri til å tillate at noen annen dyreart etablerer seg som “intelligente skapninger” — vi kommer til å utrydde dem med insektsprayens logikk. Pek og klikk. Dette er ikke fordi “menneskene” ønsker at det skal være slik, men fordi vi har den naturen vi har og hvis ikke vi kontrollerer den så vil den kontrollere oss.

Spør du meg så vil jeg si at når østasiatene kaller det ekstra hot så mener de sannsynligvis alvor. Jeg har en ernæringemessig fæl uvane med å spise instantnudler av den typen man kjøper i porsjonspakker og som tar bare noen minutter å lage til. Det er jo ikke akkurat helsekost med all den byggkjemien de putter oppi de små posene med buljongpulver som ligger ved, men jeg liker instantnudler og jeg bestemmer over mine egne penger, så da blir det slik. Det er uansett nærmest for “godteri” å regne. Sukker spiser jeg nesten aldri. Søtsaker er noe heslig jævelskap som sannsynligvis representerer det største “skjulte” helseproblemet i vår sivilisasjon. Men nudler skal jeg ha. Det er ikke til å begripe, all denne dobbeltmoralen min, men det virker både fornuftig og sammenhengende fra min egen synsvinkel.

Hvorom allting er, da jeg sto i butikken og skulle kjøpe en fempakke med slike porsjonsposer av det koreanske merket Sang Yang Buldak hadde jeg valget mellom spicy og 2x-spicy, hvorav jeg valgte det siste alternativet — som imidlertid viste seg å være bortimot så hot som noe kan få blitt uten å samtidig være uspiselig. Herregud, det var som å spise lava med skje og etterpå hadde jeg en “sandblåst” følelse i munnen. Genialt. Dette funker for meg. Det er ganske lett å lage mat som er “for hot”, det er jo bare å køle på med mere chili, men det er en kunst å lage retter som ligger akkurat på grensen, uten å trå feil. For å få til det er man nødt til å kunne litt om “munnens erogene soner” så å si, fordi forskjellige typer chili går på forskjellige deler av munnen, svelget og magen, slik at alt handler om den rette blandingen.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Men nok om det. Jeg traff en tidligere arbeidskollega på kjøpesenteret. Han sto og ventet på at Vinmonopolet skulle åpne, Det ble noe snakk om alkoholen som kulturfenomen og vi skiltes med enighet om at hvis alkohol nylig hadde vært oppfunnet, så ville det blitt griseforbudt over hele verden på grunn av hvor mye galt det får folk til å gjøre. De blir jo spilitter pine sinnssyke av stoffet. Dessuten er det mye å si om barns traumer etter en oppvekst i “alkoholiserte hjem” og alle langtidsskadevirkinger dette har både for barnet selv – som etterhvert vokser opp til å bli en dårlig intregrert voksenperson, preget av dyp (og velfortjent) mistillit til andre mennesker – og resten av det samfunnet som er nødt til å leve med alle de individer som alkoholen har ødelagt, både direkte og indirekte. Senere har jeg tenkt mer på dette. Konklusjonen må bli at hvis alkohol, slik det faktisk blir laget, med gjæringsprosesser og det ene med det andre – som jo ikke er “enkelt” å gjøre skikkelig, men enkelt nok til at alle får til “noe” som inneholder alkohol –  hvis alkohol hadde blitt oppfunnet i dag så ville kunnskapen om hvordan det tilvirkes etter bare noen uker ha spredt seg til hele verden via YouTube, Facebook og andre sosiale media, slik at livet ville blitt en verdensomspennende fyllefest resten av året. De som forsker på rus, rusmidler og avhengighet sier jo også at alkohol er et “perfekt multidop” som slår inn på mange nivåer samtidig og som det er nesten demonisk enkelt å danne avhengighet i forhold til. Bakrus etter fyll kan noen ganger være en fæl opplevelse, men hvis man heller i seg et par kalde øl og sover mer så blir alt mye bedre. Så snart man oppdager kunsten å “justere” på denne måten har vi det gående.

Næringsmidler og nytelsesmidler er nært beslektet med hverandre. Vi kan jo forsåvidt si at man “medisinerer” kroppen når man spiser noe fordi man er sulten. Man føler et sug, eller savn, eller hva vi skal kalle det, kanskje vi bare skal si at man føler sult, siden gjør man noe med saken og etterpå føler man seg bedre. Samtidig må vi stadfeste at sult er noe relativt. En normalt velfødd gjennomsnittsborger i Norge har sannsynligvis aldri erfart sult. Det de kjenner på er det godt vante fordøyelsessystemet som varsler om at det nå finnes noe ledig kapasitet. “Hunger” slik ordet brukes i sammensetningen “hungersnød” er noe helt annet. Det kan for eksempel føles ubekvemt å ikke spise på en hel dag, men hvis man ellers er ved normalt godt helbered vil det ta flere uker før den sulten man kjenner på utvikler seg til å bli noe som faktisk truer helsa di. Alt i denne verden handler om vaner. Norske mennesker har typisk rike menneskers vaner. Vi er svært godt vant. I en global målestokk og sett utenfra er nordmenn latterlig rike, selv om vi her hjemme naturligvis erfarer stor relativ varians i forhold til hvem som får hva innenfor spekteret av tilgjengelige privilegier. Nordmenn er jo på ingen måte bedre enn noen andre folkeslag, bare rikere. Hvis vi var bra mennesker ville vi bygd et godt samfunn. Vi har råd til det. Men fordi vi er onde blir det som det blir. Verden blir styrt av narkomane individer og dopet deres heter “makt”. Penger, politisk innflytelse, sosial dominans, whatever. Så lenge det er makt vil de ha det. Ikke fordi de behøver det, eller engang fordi det er sunt for dem, men fordi de føler “sult” som imidlertid ikke er organismens sult, det er noe i sjelen. Et hull. Noe som mangler, men som man søker å rekompensere for gjennom å “spise”. Økonomisk oksehunger. It’s a beautiful thing.

For å bruke noe trenger man kompetanse, men for å forstå hvordan noe virker trenger man forstand. Jeg “forstår” i grove trekk hvordan en bil virker og kan kjøre den bra nok, men jeg vil ikke karakterisere meg selv som kompetent i forhold til diagnose og reparasjon av tekniske problemer i motoren eller det elektriske anlegget. Det samme gjelder til en viss grad min egen kropp. Som alle andre befinner jeg meg selvsagt i en fremskutt posisjon i forhold til å observere min egen allmentilstand, slik at jeg kan svare på legens spørsmål og så videre, men dette betyr jo ikke at jeg har medisinsk sakkunnskap. Alt jeg kan si noe om er hvordan jeg “føler meg” — som ikke nødvendigvis er relevant informasjon for legens rolle i bildet, ihvertfall ikke i noen veldig detaljert grad. Jeg er til enhver tid og i enhver sammenheng mest interessant for meg selv. Fra legens synsvinkel er pasientens “personlighet” enten normal/nøytral eller problematisk. En medisinsk undersøkelse er jo strengt tatt ingen sosial situasjon, selv om det er minst to mennesker tilstede når det skjer. Legen er interessert i kroppen min på samme måte som mekanikeren er interessert i bilen min. Dette er jobben deres. Min egen interesse er en helt annen form for interesse.

For de veldig spesielt interesserte kan det nevnes at jeg ser “systemisk paritet” mellom Platons syn på idèene og Bohm-Broglies tolkning av kvantemekaniske fenomener gjennom “pilotbølger”. For alle andre sier jeg bare at det virker som om universet har visse “holografiske” tendenser i manifestasjonene sine, basert i hva vi kan observere både i stor og liten skala, både i materiell og mental forstand. Dette gir mening basert i selve hjernens struktur, som ligner hypertekst i den forstand at man kan “klikke på et ikon” så vil et nytt bilde åpne seg, man kan fritt “zoome” ut eller inn av strukturelle noder i bevisstheten — men vi kaller det tvangstanker når det virker som om man ikke styrer sine egne mentale prosesser med sin egen vilje, det er “noe” som “fremtvinger” spesielle assosiasjonsrekker, som igjen trigger følelser som kan bli hvor sterke som helst, og vi kaller det psykose når man lider under dette mentale komplekset over tid. Psykiateren Karl Pribram har gjort et stort nybrottsarbeid i forhold til menneskehjernens holografiske egenskaper, men forskningen hans ligger tett opptil metafysikken på det samme vis som Ukraina ligger tett opptil Russland. Det er noen ganger et vanskelig naboforhold å ha, men det er det man har. Mennesker har jo en enorm villmark i sitt indre – det vi kaller underbevisstheten – som er dårlig utforsket, mangelfullt forstått og ikke kartlagt i noen særlig annen grad enn at noen har skrevet “her finnes monstere” på det blanke arket. Det å studere metafysikk handler etter min mening mest om å studere de enkelte metafysikernes forhold til sin egen underbevissthet og er slik sett ikke uinteressant men det er heller ikke universielt gyldig, uansett hvor sensasjonelt det de har funnet måtte være. Platons syn på idèene sier noe om Platon, men lite om idèene. Mennesket er en absurd skapning. Vi er på den ene hånden biologiske skapninger som lever i en materiell virkelighet, med alt hva dette innebærer, men samtidig er vi på den andre hånden “mentale strukturer” som lever i en drøm.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Når en assosierer noe, kobler en det sammen og det blir en ny helhet. Når en dissosierer, frakobler en seg fra følelser, fra kroppen og fra tankene. Konsekvensene av dissosiering over tid kan bli amnesi; en opplevelse av identitetsforvirring og identitetsveksling. Amnesi innebærer en fremtredende glemsel for ulike hendelser i nåtid og fortid: opplevelse av hull i hukommelsen en ikke vet en har. Det er heller ikke uvanlig å oppleve andre dissosiative symptomer som en følelse av uvirkelighet, at omgivelsene virker ukjente og en forstyrrelse i tid og rom (derealisering) eller en følelse av fremmedhet, ikke kjenne seg selv igjen, en utenfor-kroppen-opplevelse, kjenne seg som en robot, følelse av å være i en drøm og følelsesmessig nummenhet (depersonalisering).

(Store medisinske leksikon)

Tvangstanker medfører “implisitt dissosiativ sinnslidelse” – vi kan si det er en bivirkning – i den forstand at når man gjør det ene, gjør man samtidig ikke det andre; man mister sin frihet i forhold til “mental bevegelighet”. Uansett hvilke dører man åpner havner man alltid i det samme rommet. Trikken må gå dit skinnene går, den er ikke fri til å ta noen alternativ rute. På det samme vis opplever pasienten at de har noen slags “skinnegang” i sitt indre, at uansett om de eventuelt ønsker å gå en annen vei så må de gå dit skinnene går. Det er selvsagt en stor og svært vag gråsone mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at det er ikke normalt å bruke tvang mot de som har mentale lidelser med mindre de er direkte farlige, man venter til pasienten selv oppsøker behandling. Vi kan jo vanskelig karakterisere de typiske menneskelige problemene i forhold til metafysikken og de eksistensielle angstområdene som sinnslidelser med mindre pasienten selv opplever det slik. Når det gjelder “ren medisinsk somatikk” er det også et høyst relativt fagområde, for eksempel er det å ha “smerter” ikke noe som i seg selv nødvendigvis betyr noe, men samtidig kan det være et symptom på alvorlig sykdom (som ofte inneholder en fase hvor man erfarer et diffust smertebilde), mens det å bekymre seg fordi man føler smerte er en helt egen kategori av lidelse. I de fleste tilfeller hvor pasienten “har mye vondt” kan dette spores tilbake til et usunt bevegelsesmønster, kanskje også et usunt kosthold. Man “sitter fast i en rutine” som kroppen – og/eller underbevisstheten – ikke liker. Vi observerer paritet i fysiske og mentale tvangsmønstre, hvor det å bryte ut av det ene kanskje vil bevirke at man også bryter ut av det andre, uansett hvilken ende man begynner i.

Traumer er et interessant ord, ikke minst fordi ordet “Traum” betyr “drøm” på tysk, men i medisinsk forstand er traumer “en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra” (sitat fra Store medisinske leksikon). I den senere tid har det fremkommet mye interessant forskning rundt bruk av sterke hallusinogener i traumebehandlingen, noe som tilsynelatende “rister løs” i forhold til den nylig nevnte skinnegangen av tvangstanker. Pasienten “ser nye veier” og føler seg fri til å velge en annen retning enn sitt tidligere og sykdomsfremkallende mønster. Imidlertid finnes det politiske problemer tilknyttet alle former for stoffer som på selv den mest vage måte kan være “morsomme” for pasienten. En stor andel av befolkningen synes at tvang må være helt greit å bruke, mens de har et problematisk – la oss si freudiansk – forhold til begrepet lyst. Et ganske interessant fenomen som det ikke er urimelig å karakterisere som “eksistensiell masochisme” — men også en reell politisk kraft som vanskeliggjør enhver form for positiv utvikling på de sosiale samfunnsområdene. Som alle vet er jo masochister som regel vesentlig mye mer sadistiske enn “rene sadister”. En masochist koser seg når folk – dem selv naturligvis inkludert – har det vondt og vanskelig mens en sadist vil stille seg likegyldig til saken. Det finnes mye grums i akkurat dette svømmebassenget. Mange idèer om “fortjeneste”. Skadefryd er jo noe vi som regel forklarer med at noen fikk det de fortjente, det handler aldri om vår egen ondskap. Det er alltid “de andre” som er onde, aldri oss selv. Jeg tror ikke at jeg noensinne har møtt noen – ihvertfall ingen såkalt normale mennesker – som identifiserte seg som ond, det folk typisk tror om seg selv er at de “egentlig” er gode, men at det er så mye ondskap i verden at de ikke klarer å leve opp til “dydens krav” og derfor havner de i et mønster av synd og anger. Men de prøver så godt de kan, hvilket selvsagt er løgn, bløff og selvbedrag hele veien hjem. Mennesker er onde. Ferdig diskutert. Vi gleder oss over andres ulykke fordi vi selv er emosjonelt forkrøplede monstere, ikke fordi dette gir mening i skjebnens regnskapsoppgjør. Dette siste er bare det vi “forklarer” vår egen onde nytelse med. De skyldige må få sin straff. 

Alle har sine pappenheimere slik sett. Noen de hater og frykter — som i siste instans bare er en side ved seg selv. Bilder i hodet. Traumer. Det vi tror vi observerer “der ute” er i virkeligheten noe som finnes “her inne”. Det er ikke de andre. Det er du som er Satan. Den onde. Selve legemliggjøringen av det syke, det svake, det demente og det destruktive. Menneskenaturen er som den er. Vi er ikke rovdyr, vi er noe helt annet. Kleptoparasittiske åtseletere og kannibaler, med alt hva det innebærer av instinktliv. Hvis vi fjerner hele den mentale strukturen vi kaller “sivilisasjonen” (samt det teaterdramaet som er vårt eget liv innenfor denne konfigurasjonen) og ser bare på mennesket som biologisk skapning, så er dette vårt fremste kjennetegn: Vi kan spise nesten hva som helst. Andre dyr har ikke det samme brede registeret for variert næringsopptak, de er som regel veldig spesialiserte i forhold til en ganske smal nisje, mens vi kan fordøye det meste. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om redskapsbruk, som er mange hundre prosent viktigere for oss enn den mye oppskrytte intelligensen. Om hodet i det hele tatt betyr noe i et vanlig menneskeliv, så er det mer som problemgenerator enn som løsningsmekanisme. Som en hovedregel er folk helt latterlig uintelligente i forhold til hvor smarte de vurderer seg selv å være. Bare de mest disiplinerte individene blant oss klarer å rive seg løs fra sitt naturlige instinktliv og ta personlig føreransvar over både kropp og sinn. Det er ikke normalt å gjøre dette, og det er definitivt ikke naturlig. Det er en kunst, i ordets mest bokstavelige betydning. Altså noe kunstig, menneskeskapt, noe som “selve naturen” aldri ville ha frembrakt.

Det var en gang for lenge siden, jeg tror det var i 1979, at jeg var på ferie hos bessforeldrene. De bodde langt på landet. Stedet hadde imidlertid (og har forsåvidt ennå) en utmerket lakseelv, så det var alltid mer “aktivitet” der enn hva man skulle forvente ut ifra beliggenhet, så de hadde en unormalt bra økonomi som politisk entitet og det ene med det andre, la oss kalle det et typisk norsk småsted, preget av landbruksøkonomi, men ellers med de vanlige greiene. Skole, kommunehus, sånne ting. Veldig lite interessant på alle normale måter, men folk er folk, de lever og de lager bråk. Hvor gammel er du? Jeg stoler på at du vet hvordan ting er.

Noen fiskere fra østlandet hadde rotet seg inn på samfunnshuset ved en anledning da selveste Blåblus skulle spille til fest der. Følgelig var det mye folk og stor trengsel. Som en venn av meg sa ved anledningen: Wow, Blåblus skal spille, dette er er like stort som Gasolin! Hvis du ikke har de kulturelle referanserammene som kreves for å forstå dette utsagnet er det dessverre ingen som kan hjelpe deg. Problemet ditt er at du er alt for ung og det vil du alltid være. God tur. Ikke still deg i veien for hjuldamperne. Skovler er ikke nådige. Uansett, disse fiskerme vi nettopp snakket om visste jo ingenting om noenting. De trodde de bare skulle på fest. Men før midnattsklokkens klang hadde det allerede vært et tosifret antall slagsmål blant de lokale om hvem som eide rettighetene til å banke opp østlendingene. Skjebnen deres var avgjort, nå handlet resten bare om diverse børshandel rundt selve begivenheten. Sånn fungerer det frie markedet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Selv ble jeg imidlertid ikke på stedet og det var aldri interessant hva som skjedde med disse offerlammene. Dette var uansett et miljø som var preget av storvokste gutter med fiskeøyne, kledd i overalls, som kom kravlende ned fra fjellet med en halvflaske hjemmebrent på baklomma. De kom for å slåss. Alle visste dette. Hvis du ikke vil delta i balubaen må du gjøre som Askepott og forlate selskapet før midnatt. Det var da alle de “godt voksne” gikk hjem. Nå var det den nylig kjønnsmodne ungdommens tur til å lage trøbbel på dansegulvet. Det var dette de ventet på. At sjølingan skulle forlate stedet. Åpne den interessante delen av kvelden, liksom. Du vet hvordan det er. Jeg gikk selv i trening ved en kickbokserklubb ved denne tiden. Jeg likte å pule og slåss, men hadde ellers ingen store planer. Jeg var jo bare 16 år. Det er alltid spennende når en knyttneve smeller mot ansiktet ditt. Sånt vekker håp. Kanskje det fortsatt finnes levende mennesker i verden.

Jeg vet ikke hva folk driver med nå — og er vel forsåvidt ikke veldig interessert heller. Min tid i denne verden er snart over. Snart skal jeg dø og det var det. Ingen ble noe klokere. Hvordan står det til med deg? Har du det bra? Er du klar for å dø? Det er ikke mitt problem, men hvis du spør meg så burde du reflektere over disse tingene. Livet er kort og din tid er ute før du vet ordet av det.

Det er ikke gøy når det blir tyve minusgrader. Ihvertfall ikke når det uka i forveien ble flørtet med vår og milde vinder. Plussgrader, til og med, men det varte jo ikke. De var her bare lenge nok til å fremkalle takras. Interessante lydeffekter mens det står på, men nå er alt tilbake til det samme kalde vanlige i Østerdalen. Dette er frøsne regioner. Ofte kaldest i landet, ihvertfall sør for Karasjok. Hva er det kaldeste du noen gang har opplevd? Det passerte såvidt tredve her i januar, men jeg har sett verre. Dette har vært en etter måten mild vinter.

Mild for Norge – og særlig Østerdalen – betyr ikke nødvendigvis noe som helst for resten av verden. De har forlengst gått i katastrofemodus, lenge før vi kommer til de “normale minus ti” som for det meste gjelder gjennom hele vinteren her. Da jeg bodde i Barcelona opplevde jeg en dag med snø. Det var ganske uvirkelig. Ikke selve været, men all panikken det skapte. For meg betyr ikke et par minusgrader annet enn at været er stabilt i forhold til valg av fottøy. Jeg tenker ikke noe mer over saken. Men for barcelonerne var dette svære greier. Gatebildet var preget av festlige smell fra kjøretøy som mistet fofestet og skled inn i hverandre. Det var ikke en god dag for bilbruk.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Uansett, sånn sier de det skal bli resten av uka. Altså tyve kalde og det som verre er. Fantastisk. Akkurat hva jeg behøvde. Da strømmen ble ekstra dyr ble også veden mer kostbar. Sånn er det. Det ene drar det andre med seg, og kulda følger etter. Jeg kommer til å slippe opp for ved før våren kommer. Jeg har en reserveplan, men den medfører arbeid jeg helst ville sluppet å gjøre. Hva kan man si? Livet er fullt av arbeid som man helst ville sluppet å gjøre. Når har man noensinne flaks? Det beste man kan håpe på er at planen var god nok, som den åpenbart ikke var i forhold til akkurat denne vintersesongen, men det kommer flere. Bedre lykke neste gang.

Dette hendte på den tiden da jeg jobbet som journalist. Noen mystiske tildragelser på tettstedet Skomfjord hadde gjort folk urolige og jeg satt og leste om dette nede på drikkestedet Ronnys Øl & Pølse – som det er meningen at man skal forkorte til RØLP – da blikket mitt falt på det nederste bildet blant de mange som illustrerte artikkelen, og jeg forsto at dette var en sak for meg. Jeg var jo Anarkåre. Spalten min het Anarkåres hårete vilkår. Hvem vil Anarkåre kåre til ukas mest hårete? Jeg skrev sånne ting. Det var veldig populært. En ekte merkevare. Et underholdningsprodukt. Hva kan jeg si? De betalte godt. Og jeg likte å sitte nede hos Ronny og drikke.

Hva kan vi si om at A står på I? som den gamle barneregla sier. Svaret er naturligvis falleri fallera. Det var dette som skjedde i Skomfjord. En eller annen spøkefugl drev og stadig skrev en A oppå bokstaven O (den første) på skiltet som sier SKOMFJORD når man kommer kjørende sørfra, og med dette mente de formodentlig å endre navnet til Skamfjord (av årsaker vi skal komme tilbake til), men alt jeg så var anarkistsymbolet, altså en A med ring rundt, som er sånn den første bokstaven i logoen til Anarkåres hårete vilkår var designet. Det var, som man sier, et tegn. Hva annet kunne jeg gjøre enn å dra dit og etablere en sak? Det virket ferdig avgjort der og da.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg vet ikke om humøret hans var spesielt godt i utgangspunktet, men bussjåføren var ihvertfall bare smil og kompis etter at jeg bestakk ham med en femhundrelapp for å stanse ved vandaliserte skiltet og hjelpe meg sånn at jeg fikk et avstandsbilde med både meg selv og skiltet i ramma, foruten det nærbildet av Kåresymbolet som jeg selv fikk til å ta. Dette er bra innhold. Folk liker sånt. Jeg var fornøyd. Resten av turen inn til bussterminalen satt jeg foran og lyttet til sjåføren, som åpenbart var pratesyk etter den lange turen over fjellet. Du må passe deg for han Sivert var noe han gjentok flere ganger. Han Sivert lurer alle han møter trill rundt. Vel, jeg kan ta vare på meg selv. Jeg har sett mange snåle ting og vært på steder folk frykter å gå. Jeg er Anarkåre. Jeg har kommet for å skue hunden på håret.

Skomfjord er ikke noe stort sted og det har heller ingen heite attraksjoner, så hotellet var for det meste tomt, bortsett fra noen laksefiskere som satt for seg selv og snakket utenlandsk. Nederlendere? Jeg forsto ikke språket og det var uansett ikke noe poeng i å konversere med dem, så vi bare nikket til hverandre i forbifarten og lot det være med det. Utenfor var det et typisk arrangement med hovedgate frem og tilbake hvor de forretningsdrivende har fasade ut mot gata, mens hvis man går bare èn gate opp eller ned på tvers av hovedgata finner man boliger. På grunn av helligdagen var det meste stengt, men på gatekjøkkenet fant jeg to elskverdige unge damer bak disken, foruten et knippe andre undommer rundt et bord, og ingen av dem var sjenerte for å uttale seg om Skomfjordaffæren. Imidlertid opplevde jeg det som noe mer interessant at også de – samtlige av dem – snakket om “han Sivert” og advarte meg mot knepene hans. Det var så jeg begynte å tenke at dette kanskje var en bedre historie for Anarkåre. Alle andre skrev jo allerede om de andre greiene.

Etter å ha utforsket resten av Skomfjord – det besto i praksis bare av å spasere opp og ned hovedgata et par ganger – gikk jeg på hotellet, tok en dusj og satte meg i baren. Irish Coffee er en genial oppfinnelse og jeg var allerede i gang med den andre da han kom og satte seg på barkrakken ved siden av. Hei på deg, Sivert heter jeg. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet, men dette var en helt normalt utseende fyr. Jeg tok hånden han strakte ut og presenterte meg tilbake. Kåre med håret sa Sivert. Jeg var ikke imponert. Hva er det som kommer til å skje nå? “Battle of da rhymes”? Herregud. Jeg sa at varemerket mitt er Anarkåre og jeg var der på grunn av skiltet. Ikke den store saken? spurte Sivert. Vel, både ja og nei, jeg leste om saken da jeg så et bilde av skiltet. Det ene er på grunn av det andre. Jeg ville ikke vært her hvis det ikke var for det bildet. Sivert satt og nikket ettertenksomt en stund før han sa noe mer. Vet du at jeg kan slikke mitt eget øye? Men bare det venstre. Jeg rekker ikke bort til det høyre med tunga. Hva fanden prater han om? Slikke seg i øyet? Jeg var genuint forbløffet. Hva har dette med noe som helst å gjøre? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva kan man si? Det går åpenbart ikke an å slikke sitt eget øye, verken det høyre eller det venstre, så det ble til at jeg sa hva jeg tenkte, at han må ha en umenneskelig lang tunge for å gjøre noe sånt.

Nei nei svarte Sivert, tunga mi er helt normal. Det er et triks. Men bare jeg kan gjøre det fordi jeg har et spesielt talent. Jeg vet ikke hvorfor det endte med at jeg veddet en femhudrelapp på at han ikke kunne gjøre det, kanskje mest fordi denne seddelen er det verktøyet jeg foretrekker som universalnøkkel. Penger åpner alle dører og det ene med det andre. Men jeg burde ha forutsett det som i ettertid virker fette åpenbart, han hadde glassøye. “Bare det venstre” my ass. Han sa det jo rett ut. Jeg likte ikke dette. Imidlertid vendte samtalen seg mot saken en stund, pluss at jeg drakk et par Irish Coffee til mens jeg lyttet til Sivert. Han var en dyktig forteller. Jeg var fjetret. Men så sa han plutselig at han kan bite sin egen albue. Jeg foreslo at han bare kunne slikke den slik alle andre gjør. Jeg var jo sur ennå fordi han hadde lurt meg forrige gang og nå minnet han meg på det. Har han en kunstig arm? Herregud, mannen er jo en Frankenstein. Nei nei svarte Sivert, det går ikke an å slikke sin egen albue, alt jeg kan gjøre er å bite den, men det er et triks. Jeg er nødt til å bruke den andre hånden for å få det til. Og hva tror du skjedde? Det kostet meg en femhundrelapp å finne ut at han hadde gebiss. Det begynte å bli irriterende. Du kjenner sikkert også den følelsen. Når folk leker katt og mus med deg mens de blunker blygt og later som ingenting.

Røyker du? Sivert sa han ville spandere en sigarett for å trøste meg. Men, som han sa, ikke noen vanlig sigarett. Dette er magisk tobakk som gir folk lystig humør. Hva, en joint liksom? Okay, jeg så ikke den komme. Men jeg tar hva jeg kan få. Et eller annet med når nøden er stor og det ene med det andre. Var det noe kjerringa gjorde? Spise fluer? Herregud, folk sier så mye rart. Vi gikk ut på parkeringsplassen. Det var fint og stjerneklart. Litt kjølig, men helt greit uten jakke likevel. Det var stille en stund. Jointen gikk frem og tilbake. Jeg mener — det var stille. Bokstavelig talt lydløst. Plutselig hørte jeg en dør som slamret, så noen sekunder senere en bilmotor som startet. Jeg vet ikke hva som var i den jointen, men det var akkurat som lydene hadde noe slags metallisk ekko, som samtidig var “dempet” på en snål måte. Det liksom bølget i lufta rundt meg. Da sa Sivert: Vet du at jeg kan pisse på deg uten at du blir våt? Det er et triks. Jeg har et spesielt talent. Dette ga meg et fniseanfall og det ble ikke bedre av den diskusjonen som fulgte, rundt hvordan man definerer “våt”. Det endte som du sikkert allerede har forutsett og som jeg også burde ha gjort den gangen. Selvsagt ble jeg våt, der jeg sto på parkeringsplassen utenfor hotellet i Skomfjord mens en fremmed mann pisset meg opp og ned lårene. Som jeg selv sa: Hei, jeg blir jo våt!

Sivert kremtet og sa oppsann, det ser ut som om du vant denne gangen. Heldigvis veddet vi ingen penger nå. Han hadde rett. De to andre gangene hadde jeg betalt for å se protesene hans. Denne gangen hadde han pisset på meg gratis. Sånn er livet i Skomfjord, eller kanskje jeg skal si Skamfjord. Det er bare mannvann sa Sivert. Det går bort i vask. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at jeg ikke kom til å skrive noe om det store mysteriet i Skomfjord, så derfor gjør jeg ikke det. Denne historien er ferdig fortalt. Moralen er at man aldri skal la seg påpisse av fremmedfolk, selv om de har gode argumenter.

Semiotikk er studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi.  (Wikipedia)

Bokstaver og tall er tegn (eller “symboler”), men det er også smilefjes og trafikklys. Semiotikk – noen ganger brukes også ordet semiologi – fokuserer på det kognitive forholdet mellom selve symbolet (kalt signifikanten) og det symbolet betyr (kalt signifikatet). Dette er selvsagt ikke det eneste arbeidsområdet innenfor semiotikken, men det er det eneste vi har tenkt å fokusere på her og nå.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Problemstillingen består i at det i de fleste tilfeller ikke er noe åpenbart forhold mellom signifikanten og signifikatet. Det er for eksempel ikke noe ved ordet hest – verken i lyd eller skrift – som gjør det selvinnlysende at vi snakker om det velkjente ridedyret, dette er en kulturell konvensjon. Vi er enige om ordets betydning — og ser for de fleste formål, praktiske eller teoretiske, ikke noe poeng i å krangle om hvorvidt det finnes bedre eller mer egnede ting vi kan kalle det nevnte dyret: Ordet hest fungerer tilfredsstillende for alle. Forholdet mellom signifikanten og signifikatet er ukomplisert. Hesten har ingen hemmeligheter. Imidlertid finnes det andre ord – og “symboler” mer generelt – hvor forholdet mellom selve ordet og det ordet betyr er veldig mye løsere i fisken. Meningsinnholdet er variabelt, kanskje av politiske årsaker. I George Orwells kjente roman 1984 finner vi mye semiotisk forviklingskomedie rundt “nyspråk” og “dobbelsnakk” som noen ganger ser ut til å materialisere seg også i virkelighetens verden, ikke minst i form av diverse diskusjoner på nettet.

Selve språkets mening henger på konvensjoner, som er foranderlige over tid. Vi kan selvsagt ergre oss over hvordan for eksempel et ord hadde en annen betydning for førti år siden, eller kanskje det ble uttalt på en litt annen måte, men hvis vi ønsker å bli forstått må vi bare tilpasse oss den konvensjonen som gjelder uten å sippe over at ting ikke er slik vi ville ha foretrukket at de skulle være. Det finnes strengt tatt ingen regler når det kommer til språket og dets betydning, særlig ikke når vi beveger oss utenfor sånt som står oppført i de offisielle ordlistene, men som likevel er i daglig, normal bruk ute blant befolkningen. Talespråk og skriftspråk er ikke det samme. De er selvsagt nesten helt like, men forskjellige konvensjoner gjelder. Mange språk – for eksempel tysk – opererer med et formelt “høyspråk” som ikke er noens egentlige dagligspråk, men det gjelder som standard for skriftspråket og i veldig formelle sammenhenger; statsseremonier og den typen ting. Eller hvis man vil være posh så kan man venne seg til å bruke høyspråket i dagligtalen, noe som for Norges vedkommende ville medføre at man hørtes ut som en fjernsynskommentator fra 50-tallet, la oss si “Filmavisen”, men folk gjør jo sånt. Vi har “korrekt bokmål” som ingen snakker og vi har “korrekt nynorsk” som heller ingen snakker. Og så har vi folk som ønsker å være korrekte.

Min egen politiske bevissthet ble født på 70-tallet – med dagens språklige konvensjoner kan vi si at jeg ble woke i året 1977 – som på mange måter var en litt annen tid enn den vi lever i nå. For eksempel kan jeg huske at man kalte det “politisk korrekt” når noen stemte i tråd med gjeldende partilinje, men mot sin egen – offentlig velkjente – private posisjon i saken. Folk ble veldig skuffet når sånt hendte. Noen ganger skrev de til og med om det i avisen. Nå blir man sant fordyde meg kalt “politisk korrekt” bare fordi man prøver å ikke være en kødd. Verden har ikke blitt klokere, bare eldre. Vi kan si at propaganda er et redskap folk bruker for å tåkelegge forholdet mellom signifikanten og signifikatet, blant annet gjennom å jobbe inn “alternative betydninger” av ord og begreper. Det er for eksempel hensiktsmessig for visse politiske interesser at når man sier ordet “markedsregulering” så ser folk for seg nazistenes gasskammere. Dette har de mer eller mindre lyktes med i USA. Vi kan kalle det svart magi når sånt skjer – trollmannen kontrollerer sine zombier ved hjelp av kodeord – men vi kan også kalle det endringer i konvensjonene. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? På 80-tallet fantes en snakkis som ble kalt “haukerefleksen”. Det handler angivelig om hvordan kyllinger – og fugleunger generelt – reagerer instinktivt med å “trykke” mot bakken og holde seg ubevegelige når man plutselig skygger for lyset over dem. Dette skal visstnok være en medfødt egenskap som handler om haukens (og andre rovdyrs) plass i disse fuglenes evolusjonsprosess. Uansett, dette handler ikke om fugler men om mennesker. Folk reagerer jo med angstskrik når man viser dem et hakekors, men de legger ikke merke til vanlig hverdagsfascisme. Dette er en “semiotisk haukerefleks” som imidlertid ikke handler om medfødte instinkter, men om trening. Hvis man reiser litt i Asia vil man legge merke til hakekors både her og der, det samme vil man finne i historiens arkiver, men for Europas vedkommende er saken at hvis man har tenkt å huske nazistene så går det ikke an å ta fra dem hakekorset for å resirkulere det til annen bruk. Det er nødt til å bety det det betyr. Noen “rehabilitering” er ikke mulig.

Nå er jo signifikanten og signifikatet i forhold til ordet “nazisme” veldig bundet opp i begrepet industrielt folkemord, som i praksis betyr å ta livet av så mange som mulig så raskt som mulig, med de midler man har for hånden, under mottoet “drep alle sammen så vil Gud selv ta til seg de han vil ha” — som ifølge konvensjonen er noe Dominic Guzman uttalte under albigenserkorstoget som begynte i juli måned år 1209 og varte i tyve år. Vi kjenner ikke noe eksakt tall for hvor mange som ble drept den gangen, men ting var tildels veldig ute av kontroll så vi kan i det minste si at det var “veldig mange”, kanskje det bikket en million i løpet av hele perioden. Senere har det vært mye mer. Det finnes alle mulige slags tradisjoner for “særlig flid med drapshandlinger” men det var liksom noe spesielt med nazistene. Vi regner dem som klassens flinkeste sånn sett. Faktisk har vi så høye forventninger til dem at vi ikke riktig klarer å akseptere at noen kan være nazist med mindre de stiller med hakekors, ridestøvler og seriemorderens sosialt elegante omgangsformer. Vi “glemmer” at 99% av alle nazister var det vi ofte kaller helt normale mennesker. De som faktisk gjorde alle de tingene vi nå i dag skyver inn i signifikatet “nazist” var bare en håndfull individer mens de som “bare” støttet det politiske komplekset som åpnet opp for denne galskapen var – og er – millioner. Kan det skje igjen? Dette har vært spørsmålet helt siden år 1945. De første allierte styrkene som rykket inn i territoriene som hadde konsetrasjonsleire trodde jo ikke sine egne øyne. Videre fremrykning brakte dem i nærkontakt med ruinene av en fullstendig alternativ virkelighetsoppfatning. Mye av det de så var ikke til å begripe. Kunne alt dette virkelig spores tilbake til bare èn manns forrykte fantasiliv? Og så var resten bare opportunisme? Det ville vært mest bekvemt for alle hvis det var slik, så da sier vi det sånn. Vi vet hvem gjerningsmannen var. Han het Adolf.

Jeg har selvsagt prestert å igjen havne i frontalkollisjon med denne plattformens o store naziblogger som ikke forstår verken hva ord betyr eller hva språket har makt til å gjøre. Er jeg idiot eller hva? Argumentet hans denne gangen er at “stokastisk terrorisme er et knep som hvem som helst kan bruke til å kneble sine meningsmotstandere” — noe som teknisk sett er sant, men dette handler ikke om undertrykkelse ved hjelp av et smakfullt utvalg skjellsord, dette handler om korrekt eller ukorrekt bruk av et begrep som ikke fantes før nettet kom.

Hva er stokastisk terrorisme? Stokastikk er et statistisk begrep som brukes om noe som er “omtrent forutsigbart” men man kan ikke si noe eksakt om når, hvor eller hvordan det kommer til å skje. Det kommer til å regne i sommer virker som en rimelig sannsynlig spådom, men det er verre å presentere en liste med datoer for eksakt når. Imidlertid er ikke regnet noe mennesker rår over. Det kommer (eller ikke) uansett hva vi gjør (eller ikke). Man begynte å snakke om stokastisk terrorisme i forbindelse med fenomenet “ensom ulv” som begår terrorhandlinger uten å ha noen påviselig tilknytning til organiserte grupper som er kjent for sine ekstreme tilbøyeligheter. Hvorfor skjer dette?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Norge har jo pådratt seg et skoleeksempel på kategorien “ensom ulv” innenfor en kontekst av stokastisk terrorisme. Bokstavelig talt. Han som begikk ugjerningene for snart tolv år siden er en sentral karakter innenfor forskningen på denne tematikken. Hele manifestet hans besto jo mer eller mindre av ting som var klippet og limt fra nettet. Følelsene var hans egne og handlingene var hans egne, men det utkastet til ideologi han forsøksvis presenterte som “forklaring” på det han gjorde var et konglomerat av mange andres tanker, hentet fra ting som var publisert på nettet. Tropene hans var velkjente. (Altså “tematikken”. Det skal kanskje uttales “tråper” – jeg vet ikke – for å skille det fra klimasonen troper.) At han selv eventuelt er “gal” – i det minste i praksis, om ikke i formell diagnose – en noe av poenget. Gale mennesker er stokastisk forutsigbart. Før eller siden dukker de opp for å gjøre gale ting.

Så hva er problemet her? På et mer – hva skal man si – personlig plan mener nazibloggeren at han har en sak mot meg fordi jeg har truet ham på livet. Det er ukorrekt. Det jeg er skyldig i er å fortelle ham at nazistene er kanskje vennene hans akkurat nå, fordi de synes at han sier morsomme ting, men de er ikke kjent for sine liberale holdninger til seksuelle avvikere, hvorav de homofile utgjør den overlegent største gruppen som kan kategoriseres på sine egne premisser. For eksempel bokstaven T i det mye brukte LHBT-akronymet utgjør jo mindre enn èn prosent av befolkningen, mens de homofile vanligvis regnes å utgjøre omtrent ti prosent. Men det blir teknisk pedanteri, poenget her er at nazistene aksepterer til syvende og sist bare hvite, streite, monogame mennesker som er “familieorienterte” og sterke på de tradisjonelle verdiene, hva nå enn de måtte være for tiden. Røkla utgjør et problem som de på en eller annen måte må “kvitte seg med” for at man skal kunne få det samfunnet man fortjener og behøver. Kort fortalt, det er stokastisk forutsigbart at nazister før eller siden kommer til å bestemme seg for at nå er tiden inne for å rydde unna de homofile. Er dette en trussel? Jeg vil si det er en advarsel.

Jeg er ikke pasifist – i den betydning folk vanligvis legger i ordet – men jeg er definitivt ikke noen aktivist heller. Jeg er en føkkings forfatter. Jeg skriver om ditt og datt men ellers er jeg “helt normal”. Spiser og sover. Går i butikken. Tar oppvasken. Sånne ting. Folk er nødt til å gå fysisk til angrep på meg for at jeg skal utgjøre noen trussel mot dem og deres. Å gjøre meg sint er “stort arbeid for ussel lønn” som man sier. Jeg er ikke selv heller noen sosial sadist. Jeg opplever ingen slags “rush” eller “kick” når folk blir sinte, redde, eller hva det skal være. I den grad jeg har noen “sak” i politisk forstand så er dette fred og velstand. Jeg gidder ikke å jobbe for noe annet enn det. Poenget med livet er å leve det — noe jeg presumptivt nok antar er hovedmotivasjonen også hos de fleste andre. Men lever bedre når man ikke lever med strid. (Da mener jeg spesifikt konflikter, jeg er ikke redd for litt arbeid, eller engang tungt og endeløst arbeid.)  Imidlertid er det mye jungiansk psykologi ute og går med disse nazibloggerne, og da mener jeg spesifikt det Jung oppdaget om “skyggen”. Det er verdt noen minutters utforskning hvis konseptet er ukjent, men det handler kort fortalt om å eksternalisere sine egne indre demoner. “Den jævelen man ser i andre er den jævelen man bærer i seg selv”, for å ganske kraftig parafrasere en annen fyr som skrev bøker om jungiansk tematikk, nemlig den kristne mystikeren Johan Eckhart på 1200-tallert. Det er ikke urimelig å anta at den ene var påvirket av den andre.

Hvorom allting er, påvirkning er naturligvis nøkkelkonseptet her. Som blogger er man jo influenser, er man ikke? Alle sier det, kanskje noe justert etter hvor mange lesere og følgere man faktisk har, men hvis man har “noen tusen” lesere så er man antagelig på det jevne i forhold til internasjonalt gjennomsnitt for hvor mye oppmerksomhet en forfatter kan forvente å få. Men veien går begge veier som det gamle ordtaket sier, det skjer ikke uofte at sånne influensere selv blir influert av hele influensaen, så å si, i den forstand at de “spiller for sitt publikum” — de digger når folk kommer med kommentarer som “bra sagt” eller “helt enig” og da går det som det går. Klikkdannelser handler som regel om ganske irrasjonelle ting. Folk bruker følsa, ikke hodet. Hva slags næring behøver den sarte lille egoblomsten? Det er hva ting handler om. Når bloggen inviterer til følsefest mens saken som presenteres er hva man kaller “mye skrik og lite ull” kan vi etterlyse poenget med det hele. Handler det bare om å røre i trollgryta og holde den varm? Det er den følelsen man får noen ganger.