APECALYPSO

De som ikke bryr seg om sant og usant er som de er fordi de ønsker å skape en effekt der og da. Det er sosial manipulasjon som de ved et eller annet tidspunkt har lært, fordi dette er ikke “naturlig atferd” (i den grad noe slikt finnes hos vår art). Det handler ikke egentlig om løgn og sannhet, enda mindre om sin egen personlighets kontinuitet, alt er veldig resultatorientert, men innenfor en kort tidshorisont. Jeg kaller disse typene oksepsykologer fordi det minner meg om tyrefekting. Premisset for at tyrefekting i det hele tatt skal være mulig er at oksen ikke skjønner hva som skjer. De er ikke intelligente dyr — men det lønner seg dårlig å undervurdere oksens evne og vilje til å føkke deg opp hinsides enhver reparasjon i løpet av få sekunder. Hvordan håndterer man et halvt tonn med rå aggresjon? Dette er hva oksepsykologien handler om. Det er ikke ufarlig, men hvis man “kjenner dyret” og kontrollerer sine egne følelser kan man “lede dem rundt etter nesa”.

Folk som ikke selv har noen erfaring med store dyr vil instinktivt vurdere det som best å holde trygg avstand. Ingen mentalt friske mennesker som ser en storokse dorske rundt på enga føler at de burde gå bort og ta på den. Du vet. Klappe og kose og annen sublimert seksuell aktivitet. De foretrekker å tukle med de små dyra. Hunder, katter, kaniner, hamstere. Disse kan også påføre deg skade, men de kan ikke ta livet av deg med en brå kroppsbevegelse uten engang å mene å angripe deg. Hva betyr det å “kjenne dyret”? Akkurat det samme som å kjenne hva som helst annet, det vil si at man kan til en viss grad forutsi hva individuelle dyr av denne typen vil gjøre under slike og slike omstendigheter. Hvis man for eksempel – som meg – har vokst opp på et gårdsbruk med diverse store dyr vil man ikke oppleve storfe, hest og gris som “mystiske skapninger” som kan være troendes til hva som helst, man vet sånn cirka hvor man har dem.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det kan selvsagt diskuteres om “psykologi” er det rette ordet, eller om man heller kanskje burde snakke om “dyreintelligens” etter mønster av hvordan “sosial intelligens” betyr å forstå menneskelig atferd mer på intuitivt enn på analytisk vis. En sosialt intelligent person kan “lese rommet” og se hva slags sosiale ritualer som er aktuelle – og hva slags som er “helt feil” – basert i veldig lite informasjon. Noe av det samme fungerer omtrent på det samme vis i forhold til dyr. De har jo sitt repertoar av atferd og kan “trigges” i forskjellige retninger med enkle midler, selv om man naturligvis ikke kan ha noen samtaler med dyret og derfor strengt tatt ikke kan vite hva de “vil” annet enn akkurat her og nå, men rimelig inferens er å anta at “langtidsplanene” deres handler om mat, søvn og andre elementære organiske funksjoner, de har neppe noen ambisjoner i den forstand. Jeg tror ikke dyr fantaserer. I den grad de har fornuft så er denne rent instrumentell og fokusert mot jevn optimering av atferdsalternativer basert i “erfaring gjennom læring” – eller tilpasning om du vil – slik at dyrenes trenbarhet består i et system av umiddelbar straff og belønning som ikke betinger forklaringer og forståelse, eller engang har noe rom for disse intellektuelle elementene. En hund vil for eksempel ikke koble sammen noe som skjer nå med noe som skjedde for fem minutter siden, Det handler aldri om plan og utførelse, bare om vanemessige atferdsmønstre som læres gjennom erfaring.

Folk som driver med hund – hva fanden det nå enn betyr – understreker ofte viktigheten av å “markere hvem som er sjefen” — fordi hunder er middels store rovdyr som fra naturens side er programmert for å leve i en hierarkisk flokkstruktur, under ledelse av de mest kompetente og aggressive individene. Det lønner seg imidlertid dårlig å prøve å trene en okse slik man ville trene en hund, og man må for guds skyld aldri under noen omstendighet prøve å “markere hvem som er sjefen”. Hva tror du kommer til å skje dersom det blir åpen konfrontasjon mellom et mange hundre kilo tungt dyr med spisse gjenstander i panna og en femti-åtti kilo tung ape med en bjørkekvist? Fantasien gjør som regel en god nok jobb med å vurdere det sannsynlige utfallet av en sånn situasjon. Man er kort og godt sjanseløs uten noe slags skytevåpen, og selv da vil bare de store kaliberne ha noen effekt. Det går an å lede store dyr med diverse manipulasjonsteknikker, men man kan ikke “dominere” dem basert i fysisk overmakt. Det er nå vi begynner å snakke om “oksepsykologi”. Storfe er jo også flokkdyr, men på en helt annen måte enn hunder. De ligner mer på mennesker, fulle av yppal “protest” når noen eller noe prøver å få dem til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes ikke noe sånt som en lydig okse – dersom man sier om noen at “han er som en okse” så vil jo ingen se for seg noen spesielt samarbeidsvillig og “lydig” person – mens dette er selve artens overlevelsesstrategi for hunders vedkommende. Så hva koker det ned til?

Innenfor det japanske kulturuttrykket heiho – det betyr “militærstrategi” – finnes konseptet kyojitsu tenkan ho, som betyr noe sånt som “balansen mellom sannhet og falskhet” og som på et praktisk nivå handler å villede motstanderen med noe som fanger oppmerksomheten slik at han ikke forstår hva som skjer mens du selv benytter dette informasjonstomrommet til å posisjonere deg optimalt i forhold til dine egne hensikter. Eller som jeg kaller det, oksepsykologi. Man må rett og slett bløffe dyret. Lyve for dem. Gjøre hva som enn er nødvendig for å få frem den ønskede effekten. Nå begynner vi kanskje å ane den kulturelle betydningen av tyrefekting. Det er et eldgammelt offerrituale som teknisk sett kalles taurobolicum (mens når man på rituelt vis ofrer et menneske så kalles dette diabolicum, slik at når vi sier at noe er “diabolsk” så mener vi at det er gjort mot en bakgrunn av menneskeofringens mentalitet). Dette er jo premisset i romanen “Animal Farm” av George Orwell. Hvis oksen – og de andre dyrene – på et tidlig tidspunkt dannet bevissthet om hva slags langtidsplaner vi har for dem ville de neppe vært like “medgjørlige” som husdyr typisk er. Vi er nødt til å bløffe om hensiktene våre. Vi mater ikke hønene fordi vi ønsker å være snille mot dem, men fordi vi har tenkt å stjele eggene deres. Vi hater ikke rev og ulv fordi de er slemme mot husdyra våre, men fordi de er konkurrenter i matfatet. Det handler, som vanlig, om økonomi. Oksens typiske skjebne er jo at vi lar den ete seg opp til en passende vekt, så blir det å drepe, partere, preparere og fortære dyret. Dette er planen vår. Det er hva det er. Kanskje klarer vi å bløffe oss selv om dette, at vi er noe annet og “mer” enn kleptoparasitter — men det psykologiske rommet vi har for selvbedrag blir nærmest ubeboelig smått hvis vi lever i en kultur som med jevne mellomrom eksponerer oss for lydene, luktene og “stemningen” av ritualdrap på okser. Hvor kommer biffen fra? Vel, du kan gå og se. Dette er kjøttmatens sanne kontekst — og hvis du ikke tåler dette bør du faen ikke spise kjøtt.

Dette ville vært en passende “wham bam thank you mam” type avslutning på dette skrivestykket, men jeg har jo ennå ikke kommet til selve poenget, som er det etisk problematiske i å bruke oksepsykologi mot andre mennesker. Altså lure og bløffe dem fordi man planlegger noen slags økonomisk uttelling for dette senere. Dette er diabolsk. Mange forbinder ikke ordet diabolicum med menneskeoffer, de tror det er et synonym til ordet “djevelsk”, som det forsåvidt også er, men da tar man ikke med i beregningen at den såkalte djevelen er en svært ung mytologisk figur i denne sammenhengen. Mennesker begynte med husdyrhold lenge før de utviklet sin nåværende tilstand av kataton angst i forhold til naturen og det organiske. Før pleide vi å ta på oss skylden selv når det var noe, men nå har vi utviklet et situasjonsfleksibelt menasjeri av alskens syndebukker. Friedrich Engels definerte begrepet sosialt mord som det å sende noen inn i en situasjon som man vet kommer til å både forringe livskvaliteten deres i øyeblikket og forkorte livet deres på lengre sikt. Det er noe man får dem til å gjøre ved hjelp av oksepsykologi. En som har akutt dårlig råd vil kanskje ta på seg en jobb som her og nå betaler noen tusen, men som over langen vil forringe og forkorte livet. Hva skal man kalle sånt? Når det gjelder slike fenomener som forurensning, la oss si for eksempel giftutslipp som går i miljøet og dreper både planter og dyr, gjør vannføringer ubrukelige til noe vanlig menneskelig formål, og det ene med det andre, så snakker vi jo i realiteten om sosialt massemord, nærmest en krigsforbrytelse i fredstid. Hva skal man kalle sånt? Politikere har en tendens til å prioritere “næringsinteresser” foran alle andre hensyn, hvilket bare kan forklares med en korrupt grunnholdning: Når økonomi blir et mål, ikke bare et middel. Når mennesker blir til husdyr. Jeg sier ikke mer.

Astral brukes om noe som hører til eller kjennetegner stjernene. Ordet kan også bety overjordisk og kan brukes om noe som tilhører et annet nivå enn det fysiske.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Den nærmeste stjernen fra vårt perspektiv er åpenbart sola, som utgjør 98% av all massen i vårt lokale stjernesystem. Lyset bruker åtte minutter fra sola og hit men sola “teller ikke” når vi snakker om nærtliggende stjerner, siden vi på mange måter er en del av sola og da blir det jo som å identifisere sin egen kropp som det nærmeste mennesket i sitt lokale nabolag, det gir ingen mening. Den andre stjernen som ligger ganske nær jorda og heter Proxima Centauri. Lyset bruker 4,24 år derfra og hit. Det vi si at hvis man på noen måte får til å oppnå en hastighet på 299.792,458 kilometer i sekundet så vil det ta bare fire år og tre måneder å reise dit. Hvordan føles det å akselrere fra null til hundre på ett sekund? Det er så man blir “presset bakover i setet”, ikke sant? Dette er ikke uproblematisk.

Bokstaven «g» står for gravitasjon, 1g tilsvarer den kraften jorden har når objektet står stille; tyngdekraften som tilsvarer en akselerasjon på 9,81 m/s². Når man utsettes for eksempel for 5g så utsettes man for fem ganger tyngdekraften. Dette oppleves som om kroppen skulle veie fem ganger det den gjør i stillestående tilstand på jordoverflaten. En normal frisk person kan klare opp til 9g uten å besvime, og ved en kroppsvekt på 70 kg vil da kraften være tilsvarende om personen skulle veie 630 kg på jordens overflate i stillestående tilstand. 

(Wikipedia)

Med andre ord, hvis man ikke har tenkt å bli en våt flekk på seteryggen bør man akselrere opp til lysets hastighet over lang tid. Det motsatte problem vil fremkomme når man skal “bremse” igjen før landing på eksoplaneten Proxima B, som formodentlig er hvor man har tenkt å ta i det minste en kort stopp for litt sightseeing. Som alle imidlertid vet, det er ikke fysisk mulig å oppnå hastigheten “c” (celeritas) i den kjente ligningen hans Einstein, siden dette vil kreve energimengder som rett og slett ikke finnes. Det er ikke engang korrekt å si at c er en virkelig og målbar “hastighet” per se, det er bedre å tenke på det som en av yttergrensene for den konfigurasjonen av fenomener vi populært kaller virkeligheten. Den opphører jo å eksistere ved dette punktet. Det finnes ikke noe som “går raskere”. Tanken er absurd. Tid og rom vil ikke lenger eksistere som noe vi kan erfare hvis vi beveger oss med lysets hastighet.

Hvilket bringer oss til den ganske berømte alkymisten og naturfilosofen Isaac Newton (1643-1722) og hans legendariske rivalforhold til politikeren og matematikeren Gottfried Leibniz (1646-1716) — mest kjent fordi de begge, noenlunde samtidig og uavhengig av hverandre, utviklet den matematiske metoden kalkulus, men vi skal her og nå henge oss opp i noe helt annet, nemlig hvordan Newton betraktet tid og rom som statiske og absolutte egenskaper ved universet, mens Leibniz betraktet dem som “emergente egenskaper som fremkommer ved et spesifikt nivå av organisering innenfor fysikken”, altså at de er relative fenomener, ikke absolutte. Kort fortalt hadde Leibniz rett, men ikke nok med det, kalkulusen hans blir også vanligvis foretrukket av matematikere. For videre studium, se “monadologien” hans, Hvis man leser seg gjennom materialet med “kvantumbrillene” på vil man oppdage at Leibniz var enda en av de tidlige filosofene som “skjønte det”. Det man må klø seg litt i hodet over er hvordan.

Hvordan går det an å resonnere seg frem til det surrealistiske galehuset som er nyere teoretisk fysikk mange hundre år før alle andre? Jeg må si det bekymrer meg litt sånn midt i metafysikken når man plutselig innser at de prater jo faen meg om kvantemekanikk, noe som er enda mer interessant når man finner det blant grekere for 2500 år siden., for eksempel Parmenides og Zenon. Eller Demokrit. Sistnevnte brukte jo ordet “atomas” (det udelelige) og mente åpenbart kvanter, mens ordet atom ble introdusert – til Demokrits ære – av John Dalton, tidlig på 1800-tallet, som begrep for “naturens minste partikler” basert i en proporsjonslov han utarbeidet på bakgrunn av eksperimentering. Det Demokrit (og de amdre epikurèerne, blant annet romeren Lukrets, kjent for verket De Rerum Natura – “om tingene i naturen” – som er den eneste bok jeg har lest i sin helhet på latin) spekulerte rundt var jo hvor mange ganger man kan dele noe i to. Vil man etterhvert støte mot noen slags grense? Hit men ikke lengre. Epikurèerne landet på at virkeligheten er nødt til å være “kornete”. Den kan ikke være “glatt”. På dette prinsippet hviler jo kvantemekanikken, og grensene går ved de såkalte Planckenhetene. Så langt vitenskap angår finnes det vel ikke noe som er grundigere bevist og gjennomtestet enn standardmodellen for partikkelfysikk, i en kvantemekanisk kontekst. Sånn fungerer ting. Det går an å fantasere om “alternative virkeligheter” men den vi lever i fungerer slik.

Eller for å si det på en annen måte, vi kommer ikke til å bli en dyreart som “erobrer verdensrommet”. Vi er jordiske skapninger. Kanskje går det an å få til noe slags opplegg for måneturisme, men hvem fanden har lyst til å bo på en sånn plass? Glem dette tøvet med en marskoloni. Vi behersker ikke engang alle naturmiljøer som finnes her på jorda — og det er tvilsomt at vi noen gang vil gjøre det. Noe vi imidlertid kan gjøre er å sende en ubemannet probe, befolket med “kunstig generell intelligens” (hvis dette noen gang blir utviklet), på en reise som vil ta noen hundre år, eller hvorfor ikke noen tusen, for å samle inn lokale data fra andre stjernesystemer. Spørsmålet er om vi bør gjøre noe sånt. Jeg tilhører dem som ikke synes det er noen god idè å utvikle “ny kunnskap” for menneskeheten, ihvertfall ikke før vi viser at vi er i stand til å ta forsvarlig vare på det vi allerede har. Seriøst, hva slags amøbe må man være for å føle seg imponert av det menneskene har fått til? Herregud. Selvsagt finnes det mye bra, men det overordnede inntrykket er at vi er sinnssyke aper som er fullstendig ute av kontroll. Store ambisjoner, små evner. Da går det jo som det går. Si for eksempel den gamle klisjèen om hypersmarte folk som kan gjøre hva slags mentale akrobatkunster som helst, men de er fullstendig blottet for sosial intelligens. Der har du menneskehetens dilemma i et nøtteskall. Ikke gi folk flere og bedre våpen. Saken er at vi kommer aldri til å oppnå teknologisk nirvana. Imidlertid vil vi oppnå noe. Den som lever får se.

Folk foretrekker ofte dramatiske sensasjoner, selv om det finnes historisk korrekte fakta. Ironisk nok var obskurantisme – altså det å gjøre et studieområde vagt og tvetydig gjennom å “salte” det med alt for mye informasjon – en av de fire store tingene Illuminati ble stiftet for å stå imot (de andre tre var henholdsvis overtro, religion i det offentlige rom og misbruk av statsmakten). Et synonym som noen ganger blir brukt i stedet for ordet obskurantisme er mystisisme, men dette er ikke teknisk korrekt. Mystisisme er noe annet. Imidlertid finner man nesten alltid det ene der man også finner det andre, så det blir kanskje hipp som happ. Økonomisk teori er for eksempel et fagområde som folk ofte presenterer på en obskurantistisk måte, men sjelden som “mystikk”. I begge tilfeller er strategien å tåkelegge hva som egentlig foregår, men av forskjellige årsaker, eller kanskje vi heller skal si med forskjelligartede psykologiske grunnlag. Uansett er det jo slik at det man ønsker skal bli forstått vil bli presentert på den enklest mulige måte, mens det man ønsker å kontrollere må man komplisere.

Adam Weishaupt (1748-1830) ble tilsatt som professor i filosofi ved universitetet i Ingolstadt i 1773. Bayern tilhører som alle vet den katolske delen av Tyskland og universitetet var styrt av Jesuitterordenen, som pave Clemes 14 hadde formelt oppløst samme år men de satt fortsatt med kontrollen på Weishaupts tid og de jobbet aktivt for å gjøre livet surt for ham (siden han var “sekulær”, altså ikke kirkens mann), med den følge at han utviklet sterke – eller kanskje vi skal si “enda sterkere” – anti-klerikale følelser- Weishaupt var åpenbart preget av idealene til den pågående “opplysningstiden” og han betraktet kirken som en middelaldersk tilbakestående institusjon. En stund prøvde han å bli frimurer men opplevde for det første medlemskapet som alt for dyrt og for det andre opplegget som alt for autoritært. Følgelig stiftet han den 1. mai 1776 sitt eget hemmelige selskap, tok Minerva-uglen som symbol og kalte det “de perfeksjonerbares brødreskap” — men endret navn til Illuminati to år senere. Det var mye sånt på den tiden og verken kirken eller de politiske myndighetene likte det. Formelt sett var det forbudt å stifte og/eller være medlem av slike selskap, forbund eller “ordener”, men ingen brydde seg egentlig mye om fenomenet før Den franske revolusjon i 1789. Da ble alt brått mye mer alvorlig.

De som ønsker å forstå Den franske revolusjon bør heller starte med å lese seg opp på Mississippikompaniet enn å si som alle gjorde på den tiden (og som forsåvidt mange gjør den dag i dag): Det er opplysningsfilosofiens skyld. Dette er ikke korrekt. Det er alltid økonomien. Folk som opplever at de har det bra og ikke lider noen nød blir ikke revolusjonære. Selvsagt er ikke dette noensinne noen bekvem forklaring på ting, sett fra perspektivet til de som har vanstyrt økonomien og tillatt all slags korrupsjon å bite seg fast, de foretrekker å tro, eller ihvertfall si, at det hele skyldes nye og radikale idèer ute blant befolkningen. Et opprør mot Guds orden. Sånn var det den gangen og sånn er det ennå. Den tidligere nevnte obskurantismen består i å tåkelegge det enkle faktum at hvis man ønsker bedre atferd fra de som jobber for lønn så må man betale dem bedre, eller i det minste må man tilby dem økonomisk forutsigbare forhold. Man behøver ikke å være Nostradamus for å spå om hva som skjer når folk blir frustrerte og desperate. De er lite mottagelige for fornuftsargumenter når hunger er det aktuelle problemet. De vil ikke høre noen forklaring. De vil ikke vente. En sulten kropp forlanger øyeblikkelig handling. Revolusjonen i Frankrike var en hendelse med store ringvirkninger, ikke minst i form av paranoia hos “herskerklassen” i resten av Europa. Noe annet er at det ville ikke eksistert noen karrièrevei  til keiserstatus for Napoleon Bonaparte under det gamle regimet. Napoleonskrigene pleier å være et helt eget kapitel i historiebøkene. Uansett, Illuminati gikk under jorda for godt i 1790 og siden har ingen sett dem. Imidlertid går det rykter.

Den engelske revolusjonen i 1688 settes ofte som startpunkt for opplysningstiden, med den franske revolusjonen i 1789 som sluttpunkt. Tenkningen i denne perioden er preget av et stadig mer kritisk oppgjør med særlig religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. I tillegg etablerte opplysningstiden nye rammer for kunnskapsutveksling og offentlig debatt. Slik ble opplysningstiden definerende for moderniteten, som omfatter samfunnsomveltninger slik som sekularisering og individualisme, industrialisering og kapitalisme, massemedier og demokrati.

(Store norske leksikon)

Illuminati var for “opplysningstidens idealer” uten å være spesifikke om eksakt hva dette betyr, men alle vet jo hva som foregikk i løpet av dette hundreåret, det er mer interessant med de fire spesifikke tingene Illuminati sverget på å kjempe mot: Overtro, obskurantisme, offentlig religionsutøvelse og misbruk av statsmakten. I vår tid ville vi kanskje redusere det til “propaganda og autoritære strukturer” uten å miste det vesentlige meningsinnholdet. Dessuten er “offentlig religionsutøvelse” ikke et problem i seg selv, det vi ikke ønsker er religiøse institusjoner som søker (og ihvertfall ikke oppnår) politisk makt, enten vi snakker om “religionen i seg selv” eller de foretak og selskap som etableres i vedkommende religions navn og tjeneste, både formelt og uformelt. Det finnes sannsynligvis ingen sammenhengende historisk linje mellom det Illuminati som Adam Weishaupt startet og noe som eventuelt opererer under dette navnet nå i dag. Det var jo en gutteklubb, hvor de brukte kodenavn som Spartacus, Agathon og Ajax og drev med gud-vet-hva i form av ritualer og annet. Frimurere, bare under et annet varemerke. Det virker dustete å spekulere rundt saken. Imidlertid er det gull for konspirasjonsteoretikere, spesifikt det segmentet som er redde for “en ny verdensorden”. De bruker ofte navnet Illuminati om det de ser for seg — og teknisk sett er det jo korrekt at det var dette “opplysningstidens idealer” til syvende og sist handlet om, å skape en ny verden. Den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 regnes jo for eksempel som et av de politiske storverkene fra denne epoken. De som var involvert i den affæren var ikke mors beste barn, men de hadde edle idealer. Egentlig er det litt komisk når de som fetsjerer den amerikanske forfatningen og regner det omtrent som Moses sine steintavler samtidig har noen slags paranoid greie gående med Illuminati. Den historiske Weishaupt satt garantert og klappet i hendene da han første gang hørte nyheten om at de britiske koloniene hadde erklært uavhengighet på en for opplysningstiden politisk korrekt måte.

Frankfurterskolen er brukt om samfunnsforskere og filosofer med tilknytning til Institut für Sozialforschung («Institutt for sosialforskning») i Frankfurt. I Hitler-tiden ble det drevet som Institute for Social Research i New York City, etter krigen ble det gjenåpnet i Frankfurt. Frankfurterskolen sto i opposisjon til to ulike teoretiske skoler. På den ene siden fantes de såkalte irrasjonalistene, som hadde oppgitt troen på fornuften. På den andre siden stod Frankfurterskolen i opposisjon til positivistene, som avfeiet alt som ikke kunne tilbakeføres til empiriske observasjoner som meningsløs metafysikk. Den kritiske teorien skulle derimot bedrive en tverrfaglig og empirisk basert ideologi- og samfunnskritikk, uten å trekke kritikken så langt at troen på fornuften selv måtte oppgis. Bakgrunnen til instituttets medlemmer fra blant annet økonomi, psykoanalyse og filosofi var blant de tingene som ivaretok denne tverrfagligheten.

(Store norske leksikon)

Det finnes en fyr som liker å prate om ting på YouTube. Det finnes mange av dem, men det som er spesielt for akkurat han her er at han var konspirasjonsteoretiker som spesialiserte seg på Illuminati og “ny verdensorden” frem til omtrent 2015, deretter må bevisstheten hans ha vandret de par og tredve milene fra Ingolstadt til Frankfurt, for da slo han ganske brått om til Frankfurterskolen som særlig darling når han snekret sammen verdensforklaringene sine. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg antar han hadde noe slags øyeblikk av plutselig opplysning fordi det skjedde veldig raskt. Plutselig var det kulturmarxisme for alle penga. “Kritisk teori” var jo greia til Frankfurtekoppene, noe som ble plukket opp av amerikanerne mens de lå i eksil under Den andre verdenskrig og utviklet til blant annet kritisk raseteori (CRT) som et ledd i arbeidet med å identifisere og avvikle rasisme i det amerikanske samfunnet. Ordet woke dukket opp for første gang samtidig, som betegnelse på “politisk bevissthet” tilknyttet CRT. Altså at man har våknet opp og forstått at rasismen er bygget inn i systemet, det er ikke noe du bare tror. Det er meningen at det skal være sånn. Når man ser på kulturen gjennom et marxistisk prisme vil man ignorere det meste annet og gå rett til de økonomiske forholdene. Hvem tjener hva på at ting er slik? Statistisk sett er det gjennomdokumentert at de svarte i USA lever under dårligere økonomiske forhold enn de hvite. Hvorfor er det slik? Vel, vi kan foreslå enten at de svarte er statistisk sett mer late og udugelige, eller vi kan si at systemet er lagt opp til at det skal være sånn. Hva lyder mest sannsynlig?

Jeg vet positivt at filosofer ikke har den formen for makt som vår venn på YouTube tror. Det finnes ingen verdenskonspirasjon som styres fra verken Ingolstadt eller Frankfurt. Alt som finnes er idèer og spredningsmønsteret deres. Folk møtes og snakker om ting, noe som åpenbart skjer på en helt annen måte i internettets tidsalder. Det er begrenset hvor genial man må være for å reagere på urettferdighet, utnyttelse og den typen ting, det handler bare om å ha en kjerne av vanlig menneskelig anstendighet i seg. Det er derfor politiske forandringer skjer, ikke fordi filosofer lokker folk ut i myra med det forføreriske fløytespillet sitt. Vanlige mennesker bryr seg sjelden særlig mye om filosofi og dype tanker, for dem er livet mest et praktisk problem, hvor økonomien naturligvis danner selve grunnlaget for alt annet. Jeg har fått noe erfaring fra livet etterhvert. Det er ikke mitt tnntrykk at folk egentlig er kravstore. De kommer til et platå vi kan kalle “kost pluss” — altså at de får dekket alle primærbehovene sine, pluss at de har noen penger igjen som de kan leke med. Der stanser ambisjonene for de fleste. Om man skal snekre sammen en basisideologi som fungerer overalt og til enhver tid, så må den handle om “kost pluss”. Eller som jeg sa tidligere, hvis du vil få folk til å jobbe bedre så bør du prøve å betale dem bedre. Sterkere magi er som regel ikke behøvelig.

Åndelighet, kultur, folketro og sjel er begreper som tilsammen uttrykker menneskets oppfatning av sannhet omkring spørsmål som ligger utenfor de materielle. Dette åndslivet manifesterer seg i språk, tradisjoner, religion og livssyn, estetikk og kreative uttrykksformer (kunst, litteratur, musikk, teater med mer), teknologi og annet som danner en kollektiv identitet. Åndeligheten er i stadig utvikling, slik at gjengs oppfatning for noen år siden eller i andre områder kan kalles overtro eller spiritisme fordi det her og nå ikke lenger får tilslutning som sann viten.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Et ord som noen ganger brukes om menneskers “selv” (eller personlighet) er kodefeil. Den såkalte ånden i maskinen er nesten alltid idiot. Hva dette betyr i praksis er at folk har som regel utstyret i orden. Det er ingen mekaniske feil på verken kroppen eller sinnet deres, hva det koker ned til er at “personen” er føkka opp på noe slags vis, det mest klassiske er diverse barndomstraumer. Ofte ting som skjedde før det aktuelle individet utviklet såvel språk som en selvstendig følelse av å “være noen”. Det er av åpenbare årsaker vanskelig å si noe om hva slags mentale prosesser som foregår i spebarn — og det er også et mildt sagt etisk problematisk tema å forske på. Imidlertid virker det ikke urimelig å anta at sanseinntrykkene man erfarer på dette stadiet er viktige komponenter i personlighetsutviklingen.

Det er en kodefeil av katastrofale dimensjoner når folk for eksempel påstår at marxisme er en “vitenskapelig” metodikk i den politiske prosessen. Marx var jo filosof. Opplegget hans er ikke dumt, men det er spekulativt. Moralfilosofisk, kan vi faktisk si. Det er syntaksfeil når man tror at vitenskap som fenomen er anvendbart i en “humanistisk” sammenheng. Psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien, ikke en vitenskap som fungerer etter mønster av fysikk og kjemi. Til og med vanlig medisinsk praksis, slik det utøves av for eksempel fastlegene, er vel så mye performancekunst som vitenskap. Det ville være mer presist å snakke om begrepet “intellektuelle disipliner” som minste felles multiplum mellom alle typiske fagområder man studerer innenfor de høyere utdanningsinstitusjonene. En advokat er jo for eksempel ikke noen utøver av verken vitenskap eller humanistfag, men det kreves en solid dose intellektuell disiplin å gjennomføre studiet likevel.

Hvilket bringer meg til et poeng: Profesjonell utøvelse av et hvilket som helst “tenkefag” krever strikt disiplinering av selvet. Det blir svært viktig å sortere personlig intuitive “meninger” fra de til faget tilhørende emneområder. Man kan ikke operere ut fra tro. Selvsagt bør man ta alle intuitive impulser med i betraktningen, og det vil alltid finnes arbeidshypoteser, men man kan ikke bare improvisere fritt. Det må være plan, metode og kontroll. Det må være ryddighet og etterrettelighet. Like lite som en hvilken som helst tilfeldig “mann i gata” kan forventes å være kompetent i forhold til bygningstekniske håndverksfag, kan det forventes at et menneskesinn som ikke er trent og disiplinert har noen realistiske sjanser til å fremstille fagmessig forsvarlige resultater. Det ender invariabelt som kodefeil. Imidlertid skjer det ofte at folk i den naive delen av innsiktsskalaen imponerer seg selv og en håndfull andre intellektuelle undermålere — noen ganger på en slik måte at man føler man har “oppdaget noe viktig” som tilsynelatende ingen snakker om, eller som “skolevitenskapen prøver å holde skjult for folket” (som er mitt personlige favorittargument blant de som er vanlige i de “pseudovitenskapelige” miljøene). Siden jeg er interessert i arkeologi og historie støter jeg på en del bisarre påstander fra individer som ikke er formelt skolert og trent i noe relevant fagområde, men de har mange “meninger” og enda flere “følgere” så da blir det sikkert både penger i banken og det ene med det andre.

Har du noen gang skiftet ut en dør? Hvis man er normalt intelligent bør det ikke være alt for vanskelig å pønske seg frem til sånn cirka hva man må gjøre, men jeg vil likevel ikke anbefale noen å sette i gang med dette uten kompetent hjelp hvis man aldri har gjort noe sånt før. Du vet hva de sier: Djevelen bor i detaljene. Du kommer helt garantert til å bli sykt frustrert i løpet av prosessen — og det er lite sannsynlig at resultatet vil bli tilfredsstillende. Å skifte en dør er imidlertid en materiell håndverkshandling, hvor det først og fremt er viktig at døra fungerer som den skal. Først når man har passert dette sjekkpunktet begynner man å bekymre seg for om det ser pent ut. Riktignok kan vi si at en tings utseende er en subjektiv vurdering, men vi kan også si at det handler om fagmessige standarder. Det er vanligvis enkelt å se om en jobb har blitt utført av fagfolk eller amatører, ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Er det korrekt utført? Mange privatfolk som gjør diverse oppussingsarbeid på egen bolig er strålende fornøyd med at de har fått ting til å virke, selv om resultatet får fagfolk til å holde seg for øynene og stønne. Spiller det noen rolle? Bruksmessig sett nei, men det kan kanskje bli et moment under prisforhandlinger ved et eventuelt salg. Hvor vanskelig er det å fatte at lignende forhold også gjør seg gjeldende når vi snakker om “åndsarbeid”? Riktignok er det ikke umiddelbart synlig på samme måte som “alternative håndverksløsninger” men det fremkommer ganske raskt når folk begynner å snakke om idèene sine. Ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Da blir det igjen å holde seg for øynene og stønne. Herregud.

For å kunne begripe noe må man ha et begrepsapparat. Et språk. Noe man kan bruke til å presisere ting med. Etablere distinksjoner. Være tydelig. Sånne ting. For profesjonelle formål må man utvikle og praktisere et profesjonelt språk. Det finnes fagmessige standarder som man må jobbe inn før man overhodet kan begynne på “selve jobben”. Man må så å si beherske “neste nivå” — hvis vi går tilbake til dette med å skifte en dør så har vi først det bruksmessige nivået, siden det estetiske. Fungerer døra? Hvis svaret er nei må man komme frem til svaret ja før noe annet spørsmål er aktuelt. Ser det bra ut? er det neste problemet. Men det er et stykke dit. Når vi jobber med språk kan vi kanskje si at det første nivå er om historien er interessant. Det neste er om historien er sann. Hvis det ikke er interessant er det jo samme faen hva mer man kan si om saken, det er først når man har festet blikket på noe at det blir aktuelt med videre undersøkelser, altså “innsamling av data”, med påfølgende strukturering og klassifisering av sakens fakta innenfor en hierarkisk modell basert på tingenes bevisbarhet. Vi kaller ikke noe for “sikker viten” hvis ikke alle som tester bevismaterialet får det samme resultat. Hvis bevisets stilling er omstridt eller variabelt kan vi ikke påstå at noe er sant. Da har vi i høyden en “aktiv arbeidshypotese” rundt en interessant sak — og hvis man fremstiller dette som sannhet er man en løgner, svindler, bedrager, kall det hva du vil, som har en annen agenda enn det å fremstille kvalitativt gode resultater. Det er på ingen måte nok å “føle seg helt sikker”. Sannhet er vesensforskjellig fra overbevisning. Det siste handler om tro, som er kryptonitt for alle seriøse åndsarbeidere. Tro er en hammer. Det du behøver er imidlertid en pinsett. Et begrepsapparat. Det å bare snakke om ting som er interessante uten å bry seg særlig mye om hvorvidt de er sanne er hva vi normalt kaller sladder. Tøys og fjas. Sånt som man gjør for å more seg, fortelle vitser og den typen ting. Hva skal vi si? Vanlig “small talk” om ditt og datt.

Jeg kan huske en tid når det var vanlig å si “jeg har ikke greie på politikk” og dette var som regel slutten på den politiske debatten der og da, fordi meningsinnholdet i utsagnet handlet om den intuitive innsikt at å være politiker er en jobb som man ikke gidder å sette seg inn i, mens hva man eventuelt “mener” om ting for det meste er helt uten betydning. For meg ser det mer ut som om folk masturberer et følelsesregister når de påstår at de “diskuterer politikk”. Hvor har de tenkt seg hen med denne saken? Jeg har aldri hørt om at det noen gang har hjulpet noen å ride ranke på kjepphesten sin til fråden skummer rundt munnen deres. Hvis man vil jobbe med politikk er det ikke vanskelig å lete seg frem til et parti eller noe annet slags organisert tiltak hvor man kan jobbe for saken sin via de normale demokratiske prosedyrene. Hvis alt man gjør er å markedsføre fordommer mot en eller flere kategorier av mennesker er det ikke lenger “bare sladder” man driver med. Det er ikke bare tøys og fjas. Det er noe mye mørkere som foregår. Hva skal man kalle rituell opphisselse rundt en konfliktlinje som åpenbart ikke har noen fredelig løsning? Man kan ihvertfall ikke kalle det politikk. Agitasjon handler vanligvis om å hisse opp et antall mennesker før noen slags aksjon. Si for eksempel en flammende tale før demonstrasjonstoget setter seg i bevegelse og den typen ting. Folk trenger denne energien for å få dreis på opplegget, motivasjon til å bære paroler og rope “nei til flere menn på månen” eller hva det nå er den aktuelle saken handler om. Det må være en større kontekst for at agitasjonen skal kunne betraktes som gyldig politisk arbeid. Fremfor alt må man ha en ferdig definert utgangsstrategi. En ende på den følelsesmessige prosessen. Katarsis, som grekerne kalte det. Hva er formålet med å piske opp denne energien? Hva slags resultat er det man håper på — og hva slags metoder er nødvendige for å oppnå dette resultatet? Dette er viktige spørsmål. Å bare hisse opp folk til de går rundt og sier rah rah uten noe mål og mening ender vanligvis med vold.

Konspirasjonsteorier er alminnelige fordi konspirasjoner er alminnelige. Noen ganger er teoriene sanne, andre ganger er de åpenbart et par hakk for drøye og fantasifulle. Hvis historien krever “spesiell fysikk” kan man trygt slå det fra seg som vrøvl. Hvis det krever guddommelig inngripen eller fremmede skapninger fra verdensrommet kan man også bare glemme det. Til og med sånt som krever et samarbeidende lag av svært kompetente individer gjennom lang tid er så usannsynlig at det neppe er verd å bruke tid på å undersøke nærmere. Folk er late, grådige, forfengelige og arrogante. Det er alltid noe som går galt når mennesker er involvert. Hvis detaljene i historien virker alt for ryddige så er det ikke en sann historie. Vi er ikke guder, vi er aper. Sosiale skapninger som får ting gjort ved å prate sammen og synkronisere handlingene våre. Det er dette verbet å konspirere betyr. Egentlig “puste sammen” men i overført betydning “prate sammen”. Sånn er det jo. Man møtes for å bli enige om en plan. Siden møtes man igjen for å følge opp fremdriften og evaluere resultatene så langt. Alle vet hvordan dette virker — og det er nettopp derfor det er så enkelt å se for seg at alle som har felles interesser naturlig vil dras i retning av hverandre for å lage felles sak. Dette skjer jo i praksis også, men aldri på noen måte som krever “superkrefter” verken mentalt eller fysisk. Dessuten er det som regel vel så sannsynlig at vi vil være rivaliserende konkurrenter enn samarbeidende konspiratører. Menneskesinnets naturlige tilstand er å være en udisiplinert fantasigenerator som på naturens typiske vis er både slurvete og upålitelig, så hvis man har tenkt å bruke det til noe annet enn fjas og tøys må man inn i et program for trening og disiplinering. Man må utvikle kritiske egenskaper. Metakognitiv oversikt og sunne informasjonsvaner. Det finnes riktignok intellektuelle naturtalenter, men de er sjeldne og nesten alltid så sære og idiosynkratiske at man må nærmest være på professornivå for å forstå hva fanden de prater om. De fleste av oss krever det vanlige opplegget med studier ved en høyere utdanningsinstitusjon, slik at vi tilegner oss et begrepsapparat som egner seg til formålet.

Det ville vært fint hvis det fantes enkle løsninger på komplekse problemer, men det er dessverre ikke slik virkeligheten virker. For ganske nøyaktig tre år siden kjøpte jeg en flybillett til Colombia. Avreisen var planlagt til mai 2020. Men slik ble det jo ikke. Jeg husker ikke eksakt når de innførte karantenepolitikken overfor coronaviruset, men det var omtrent på denne tiden, og den generelle forventningen var at dette ville ta noen uker — for så lenge viruset ikke gis noen smitteveier (altså vanlig sosial omgang) så vil det jo forsvinne ganske raskt. Det var stor usikkerhet om situasjonens alvorlighetsgrad, men de reportasjene man fikk fra blant annet Italia var ganske uhyggelige. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at det verste ville være over i mai. Hvorfor ikke? Folk snakket jo om “influensalignenede” egenskaper hos viruset og influensabølger varer jo aldri særlig lenge, bare et par måneder. Sånn var det den gangen, mens man var ung og naiv.

Hvorfor ble det politisk? Man diskuterer jo ikke vanligvis “nødvendige helsetiltak” — man bare gjør som fagfolkene sier. Ingen har lyst til å bli smittet av noen slags jævelskap som kan være både invalidiserende og dødelig. Utover våren og sommeren ble det klart at dette var det verste verden hadde sett siden spanskesyken hundre år tidligere. Samtidig vokste det sakte frem en løst organisert “bevegelse” på nettet etterhvert som skeptikere begynte å snakke sammen. Mange mente at dette var en menneskeskapt situasjon designet for å gi all politisk makt til en “verdensregjering” og det ene med det andre. Det hadde jo lenge eksistert en paranoid fantasi om sånt, så de tenkte kanskje at nå skal det skje. Tiden har kommet. Dette er den metoden de har valgt: Et biologisk våpen som vil fremtvinge medisinsk avhengighet av en spesiell type vaksine og/eller kur som den nye verdensregjeringen kontrollerer. Noen slags variant av denne historien spredte seg minst like raskt som selve viruset. Det er nå den hemmelige organisasjonen skal ta fra oss alle våre friheter.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Et problem med helsepolitikken i USA er at det er organisert rundt private helseforsikringer, på en måte som gjør det profitabelt for disse selskapene når folk blir syke. Når staten eier og driver helseforetakene er jo folks sykdommer bare en netto utgift, så det er i statens direkte finanspolitiske interesse at befolkningen er ved god helse. Ingen “tjener” på at folk er syke. Derfor faller det heller vanligvis ikke noen inn at dette kan være i noens politiske interesse, verken på kort eller lang sikt. Hvorfor? For å gjøre folk “medgjørlige”? Vi har allerede en metode som virker tilfredsstillende for dette formålet, og det er å betale dem. Det høres kanskje selvmotsigende ut, men dette er faktisk den billigste av alle metoder vi kjenner. Ikke bare gjør folk hva som helst for penger, de er også glade i å bruke pengene, hvilket er hva alle som driver noen form for forretning først og fremst behøver: Kunder som har penger. Hakuna matata. Slik er livets store sirkel. Imidlertid er det et problem når det bare kan så mye som sannsynliggjøres mistanke om at noen tjener penger på folks helseproblemer. Jeg er på alle måter enig i at vi må snakke om “rettmessig harme” blant folk når ting er lagt opp slik. Det er grovt urettferdig.

Helt i begynnelsen var det ingen som visste noe som helst, men alle kunne se at folk ble tildels grisesjuke av coronasmitte, mye verre enn noen influensa noen kunne huske, og omtrent en til to prosent døde. Et helt nytt virus innebærer selvsagt et kappløp om å kartlegge virusets egenskaper, ikke minst smittsomhet og dødelighet, men også hvor hurtig det muterer. Først trodde de det var dråpesmitte, men så oppdaget de at viruset jobber gjennom aerosoler, det vil si det vi ser som “damp” på kalde dager. Med andre ord kan det henge i lufta i timesvis. En annen sjarmerende egenskap man snart oppdaget var at i omtrent halvparten av alle smittetilfeller hadde den smittebærende personen ikke selv noen form for symptomer, men det er så vidt jeg vet ennå ingen som vet hvorfor det er slik. Maskepåbud var et forsøk på å begrense mengden viruspartikler i lufta, men det er uklart om det var til noen hjelp og i så fall til hvilken grad. De fleste er enige om at det hjalp “noe”. Andre hadde andre tanker, kan vi kanskje forsiktig si. Jeg tror ikke jeg selv har vært smittet. I så fall var det symptomfritt. Men hver gang jeg har tatt en test har den vært negativ, og ellers hare jeg tatt alle vaksiner – corminaty i mitt tilfelle – etterhvert som de har kommet. Man blir jo uansett ikke immun mot denne jævelskapen men kanskje man slipper å dø av det hvis man holder seg oppdatert på smittevernsfronten. Om hele denne coronaaffæren er det å si at det har vært plagsomt, men samtidig egentlig helt greit for meg personlig. Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig. Det samme kan man dessverre ikke si om alle andre.

Fra et annet perspektiv kan vi utvilsomt si at pandemien har vært et studium i kommunikasjon. Mye har vært bra, men det har også vært mye av det motsatte. Jeg opplever det ikke som “mitt problem” hvis noen velger å ikke vaksinere seg, selv om jeg synes det er uklokt, men det er ikke bra når man jobber for å spre falske rykter og grunnløs spekulasjon rundt “vaksinenes sanne natur”. Selvsagt er det risikabelt å la seg injisere med fremmed virusmateriale, men ikke like risikabelt som å ikke gjøre det. Som sagt, for tre år siden kjøpte jeg flybillett til Colombia og i sakens aneldning var jeg en tur hos fastlegen for å spørre om jeg burde ta noen slags vaksiner mot ymse tropesykdommer. Jeg ringte til og med til ambassaden deres, men alle sa at så lenge jeg ikke skulle inn i jungelen så var det ingen fare. Hva vet jeg? Det kan jo være insekter som smitter deg og det ene med det andre. Man hører jo ting. Imidlertid er det ingen utlendinger som slipper inn i Colombia uten at de har coronavaksinepapirene sine i orden. De har et annet system enn her. Man får følelsen at de rett og slett kommer til å skyte deg hvis du prøver å diskutere reglene deres. Det er jo en livserfaring jeg på ingen måte behøver. Man så ikke mange på gata i Cali som gikk uten ansiktsmaske, og aldri noen inne i noe butikklokale og denslags. De har væpnede vakter overalt. De står der med en dusjeflaske med rumpesprit og alle stanser og strekker frem hendene. En sprut på hver hånd er hva man må ta imot før man får ta i handlevognene. Sånn fungerte det der, men de har kanskje slappet litt av på reglementet nå. Vi får snart se.

Saint Patrick’s Day er en offisiell festdag i Irland — så jeg antar at salget av Guiness topper seg en smule i dag. Om noen få uker er det også 25 år siden signeringen av The Good Friday Agreement, som vi vel bare kaller den nordirske fredsavtalen på norsk. Dette er en svært saklig og seriøs grunn til å feire, fordi “trøbbelet” (som de kaller det) som hadde pågått lenge i denne regionen var deprimerende selv for de som befant seg på trygg avstand og vel så det. Gjennom alle ungdomsårene mine kan jeg huske at bynavnene Belfast og Beirut ble brukt som metaforer for å illustrere noe slags jævelskap som var til plage for folk, litt sånn som man også kan si at noe er “helt Texas” og da mener man at ting er ute av kontroll. Jeg vet ikke hva situasjonen er i Libanon akkurat nå, men jeg antar ting er “relativt stabile” siden man ikke hører noe, eller ihvertfall så rolige som ting blir i akkurat denne regionen, men jeg vet at irene er svært interesserte i å fortsette med å holde fred. Noe som gnager litt er imidlertid grensespørsmålets rolle i forhold til Brexit. Realismen er ikke like finjustert hos alle som har meninger om dette. Men i det store og hele ser ting ganske bra ut.

Noe annet som har skjedd er at Irland, som for ikke lenge siden var en av Europas mest tilbakestående regioner, nå er et rikt land. Irene har definitivt ingen planer om å melde seg ut av EU, særlig ikke nå som de har blitt det åpenbare stedet å etablere regionshovedkontor for amerikanske selskaper som handler med EU – og dem finnes det jo noen av – etter at det andre store engelsktalende landet i Europa sa opp alle avtalene sine med dette ellers svært ettertraktede og kjøpesterke markedet. Når det gjelder historiske forbindelser til Norge, så betrakter de Dublin, den irske hovedstaden, som grunnlagt av norske vikinger — som drev vekselvis med skipsbygging og slavehandel. Blant annet solgte de mange irske kvinner til islandske bosettere, noe som viser seg den dag i dag i den typisk islandske DNA-profilen. Rundt år 1200 ble hele Irland okkupert av anglo-normannere og de forble en britisk koloni frem til uavhengighetserklæringen i 1922. Imidlertid beholdt britene den biten vi i dag kaller Nordirland, og dette er til syvende og sist hva alt bråket handlet om. De to nasjonalitetene som per i dag befolker øya Irland er altså henholdsvis Den irske republikken og Det forente kongedømme av Storbritannia og Nordirland. Bare èn av disse to politiske entitetene er medlem av EU og deri består dagens vage ubehag, som det imidlertid ser ut til at de klarer å leve med. Vi andre sier god Patricksdag og vi ser frem mot jubilèum for fredsavtalen.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Sangen starter med ordene it was twenty years ago today — men det jeg skal frem til nå har ikke noe med The Beatles å gjøre, det som skjedde for tyve år siden var at krigen i Irak begynte. Det gikk selvsagt hardest ut over Irak – og ikke minst den irakiske befolkningen – men hele prosjektet har også hatt alvorlige sosiale skadevirkninger i USA og Storbritannia, foruten at det utløste et stort flyktningeproblem som fortsatt pågår. Alle visste allerede da at dette var en planlagt krigsforbrytelse basert i løgner og fanteri, men det har ikke vært “konsekvenser” for de skyldige – først og fremst Bush og Blair – ut over at de er svært forhatte på et uformelt grunnlag. Folk snakker ikke om Irak lenger. Vi har øynene stivt festet på Ukraina, en krig som er svært forskjellig fra den i Irak på mange måter, men viljen til å bruke våpenmakt mot et annet land på et folkerettsstridig grunnlag er den samme. Løgnene fortsetter. Krigsforbrytelsene fortsetter.

Dette er en krig som Gud ønsker. En eller annen slags pastor sa dette i norske media. Millioner av mennesker over hele verden hadde et annet synspunkt på saken enn Gud. Det har aldri før eller siden vært sett så store demonstrasjonstog over hele verden samtidig. Men de satte i gang allikevel. De ville ikke vente. Dette var noe personlig for den daværende amerikanske presidenten. Han sa det selv. Diktatoren nedi Irak hadde forsøkt å ta livet av pappaen hans. Sånt kan man jo ikke tolerere. Senere journalistisk etterforskning har påvist at dette med å ta Irak var en idè som hadde vært fremkastet som aktuell geopolitisk strategi for USA allerede mange år tidligere, faktisk før terroren rammet dem den 11. september 2001 (som har vært et av de sterkeste argumentene for konspirasjonsteoretikerne). Tanken var at hvis de kunne etablere seg i Irak så ville dette virke stabiliserende på hele regionen. Slik ble det imidlertid ikke.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Løgnene og propagandaen gjorde stor skade på både det britiske og det amerikanske samfunnet. Hvorfor Trump? Hvorfor Brexit? Derfor. Når lederne lyver er det fritt frem også for alle andre. Man behøver ikke å forholde seg til virkeligheten. Fakta kan “tolkes” eller utelates helt. Det handler om å argumentere på en overbevisende måte, ikke om å samle bevismateriale og etablere en formelt korrekt sak. Makt er rett. Hvorfor ta seg bryet med å respektere internasjonale lover og konvensjoner? Man trenger ikke sånt hvis man er tungt bevæpnet. Da kan man jo bestemme hvordan ting skal være og simpethen bare skyte de som nekter å “spille på lag”. En praktisk og grei mentalitet som fungerer like bra hver gang. Som alle vet ble vi jo for eksempel kvitt fenomenet terrorisme èn gang for alle da noen endelig skjønte at man kan nedkjempe det med militære midler. Sånn fungerer det geniale sinnet. Et talent klarer å treffe mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Og sarkasme er ikke helt det samme når man føler at man bør si OBS! Sarkasme! 

Når vi sier at politikere lyver mener vi for det meste ikke på noen ondsinnet måte — folk skjønner jo at politikk er en bransje preget av troll i ordene, hvor selv den beste vilje kan ende med å skyte seg selv i foten gjentatte ganger. De prøver å se bra ut, glatte over tabber og forsnakkelser, og ellers si det de må for å tiltrekke seg velgere. Hvis ingen stemmer på deg hjelper det ikke hva slags fantastisk program du har utarbeidet, eller hvor sannferdig og respektabel du ellers måtte være. Det er bare de som vinner valget som får sjansen til å iverksette planene sine. Hva om velgerne ønsker å høre søte løgner heller enn sure sannheter? Det kan jo ikke utelukkes når man ser på det store bildet. Sannsigere er sjelden de flinkeste forførerne — og folk stemmer uansett mer med hjertet enn med hjernen. Håp føles bedre enn kynisk realisme. Eksempelvis kan vi si at jeg håper krigsforbrytelsene i Irak kanskje noen gang vil få om så bare symbolske konsekvenser for de som satte faenskapet i gang, men kynisk realisme tilsier at dette ikke kommer til å skje.

Den brennende kvinnen som strekker to armer i været mens hun dør skrikende ble sett av mange øyenvitner. De sa at det var sterkt. Et syn de ikke klarer å glemme. Man ser henne i øverste høyre hjørne av Pablo Picasso sitt (veldig store) maleri Guernica. Maleriet sier egentlig alt man behøver å vite som utlending om den spanske borgerkrigen: Det var forvirrende, stygt og brutalt — og det preger den dag i dag det spanske sivilsamfunnet. Et råd man ofte får når det gjelder sosial etikette i Spania er at man aldri må starte en samtale om borgerkrigen. Det finnes ingen spanjoler som ikke ble berørt av denne katastrofen og de er generelt sett lite begeistret for meningene til utlendinger som ikke selv har familiemedlemmer som var direkte involvert i grusomhetene. Det er litt som å starte en diskusjon om nazisme med tyskere. Det går ikke an å sette seg inn i hvordan dette føles for dem, så man bør helst holde kjeft. De er allerede veldig bevisste om saken.

Hva er poenget med å snakke om Guernica? Det var en terrorhandling utført mot sivile av en innleid tredjepart. Flyene som bombet byen var tyske, men de som “tjente” på nidverket var styrkene til El Caudillo – føreren – Francisco Franco. Dette skjedde jo i 1937, før tyskerne hadde tatt noen store skritt i retning av Den andre verdenskrig, som ikke lenge etter ville stjele all oppmerksomhet bort fra hendelsene i Spania, som hadde svært intens internasjonal oppmerksomhet i utgangspunktet. “Internasjonale brigader” av irregulære styrker sluttet seg til begge sider av konflikten, som regel mer preget av romantiske fantasier rundt “saken” enn av saklig kunnskap om politiske forhold i Spania. Det glade tredvetallet – så å si – ligner ikke så rent lite på dagens politiske situasjon både i Europa og verden forøverig, bortsett fra at partene denne gangen ikke direkte identifiserer seg som henholdsvis sosialister og fascister. Vi har en mye mer ironisk greie gående nå.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Nordmenn har en tendens til å tenke på Spania som et “middelhavsland” — men det blir litt som å si at Tyskland er et østersjøland. Det er korrekt at de har en kyst som peker i den retningen, men mesteparten av “det som foregår” i landet er på alle måter helt uavhengig av disse kystregionene. Nordmenn tenker kanskje strandliv, sol og vin om Spania, men fjell ville være et mer relevant ord. Gjennomsnittshøyden på norske landskap er rundt 400 meter, men i Spania er den 600. De har veldig mye mer “terreng” enn Norge, som i prinsippet kan beskrives bare med ordet kyst. Norge er langt og tynt mens Spania er kort og tjukt. De har fryktelig mye mer innland enn oss. Sånn er det bare. Prøv selv å kjøre litt på kryss og tvers av Spania med bil, så vil du finne veier som får de verste geitetråkkene vi har på vestlandet til å ligne godt vedlikeholdte supermotorveier. Herregud for et terreng. Ikke rart at Spania tradisjonelt sett har blitt betraktet som “vanskelig å invadere”. Hele jævelskapen er en eneste stor labyrint av fjell og daler som peker i alle retninger helt uten system og metode.

Mitt eget forhold til Spania er mer sentimentalt enn pragmatisk. Man kan sikkert få bedre avtaler i østblokken, men fra et norsk perspektiv er eiendomsprisene i Spania latterlige, både i forhold til å kjøpe og leie. Naturligvis er dette noe relativt — man vil for eksempel neppe finne noe som er “billig” i Madrid eller Barcelona, Bilbao eller Valencia. Men på den annen side så trekkes ikke turistene typisk til verken Salamanca, Bajadoz eller Valladolid, så det går an å finne gode kjøp i urbane miljøer, men hvis man virkelig vil ha full valuta for hver siste krone så må man se på landsbygda, eller altså typiske småbyer med noen få tusen innbyggere som ikke er et “hot” område for økonomisk aktivitet. Har man to-tre hundre tusen som man kan investere i en bolig så kan man finne svært bra ting til denne prisen i de ikke aller mest populære områdene i Spania, men sannsynligvis lite eller ingenting for under en halv million noe sted i Norge. Selv liker jeg ikke engang urbane miljøer, så jeg gidder ikke å følge med på markedet i slike områder, men hvis vi for eksempel snakker om høysletten i Granada – Spanias svar på Hardangervidda – så er det nesten provoserende hvor lavt priset ting er. Flekker du opp ti tusen i måneden – det vil si tusen euro – for å leie noe over lang tid så får du ekstremt bra ting, og da mener jeg “en helt annen dimensjon” type ting. Tre millioner i Norge gir deg en helt grei villa i et middels attraktivt boligområde, men i Spania får man en herregård til denne prisen. Sånn er verden.

Dette er en anledning. Det som skrives nå i dette øyeblikk er min bloggpost nummer 500 på denne plattformen. Jeg er ikke imponert. Hvis jeg virkelig hadde jobbet med saken kunne jeg vært langt forbi tusen, men jeg er lat og da går det som det går. Det blir noe sammenrasket tull som ikke er “gjennomarbeidet” og som heller ikke har noen overordnet plan og mening. Det er bare for moro skyld. Enkelte sier at de “snakker rett fra levra”. Det er imponerende. En snakkende lever? Folk gjør så mange slags kunster med kroppen. Selv snakker jeg rett fra Brocas område i hjernen, som vi kan si er den konvensjonelle metoden. Dette gjør meg imidlertid til en litt kjedelig type. Det finnes ikke noe som er spesielt med meg. Alt fungerer normalt for alderen og jeg føler ikke at jeg har noe å klage på.

Hva skriver jeg om? Som nevnt oppfatter jeg ikke meg selv som en interessant type og vet derfor ikke helt hvordan jeg skal angripe saken hvis jeg skulle “skrive om meg selv”. Hva er det å si? Jeg har vært noen steder, truffet noen mennesker og bla bla ukeblad. Det er ikke hva man kaller et spennende materiale. Jeg foretrekker å snakke om idèer. Både mine egne og andres. Kunst, historie, filosofi. Sånne greier. Noen ganger snakker jeg om politikk, men dette er degenerativt. Det er som å gå på fylla. Forsåvidt underholdende mens det pågår men i det store og hele har det flest negative konsekvenser. Jeg er dessuten for gammel for denslags frivole morsomheter. Jeg blir bare irritert på meg selv etterpå — og det bør man jo ikke være. Hva slags venn er man når man ikke engang er sin egen venn?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg har vært “på nett” helt siden 1996, før bredbånd ble vanlig. Med Windows 95. Herregud. Vi kan litt forsiktig si at alt går mye raskere nå for tiden. Dessuten har nettet blitt befolket av “vanlige mennesker”. I begynnelsen fantes det jo ikke noe annet enn troll. Det var sikkert noen som var på nett av seriøse årsaker, men de fleste var der bare for å prate og fjase, også jeg. Det var fascinerende å “chatte” i sanntid med folk fra hele verden, men alt var veldig anarkistisk og alt det vi nå i dag forbinder med svartnettet – som man bare kommer inn på hvis man bruker den såkalte “løken” – var åpent tilgjengelig for alle. Imidlertid var søkermotorene så som så, hvilket ikke egentlig var viktig for det samme kunne man trygt si om innholdet folk la ut også. Ting var veldig “eksperimentelle” helt i starten.

Hvorom allting er, de som skriver har jo ikke det samme utstyrsbehovet som fotografer og videokunstnere, og det går – eller gjorde ihvertfall den gangen – vesentlig mye raskere å laste innhold både opp og ned. Tenk at man en gang satt i mange minutter og ventet på at et bilde sakte skulle manifestere seg på skjermen, mens nå strømmer man video i sanntid med telefonen. Herregud. Jeg vet ikke om det er sant men folk sier man kan laste ned og printe ut – på 3D-printer, vel å merke – fullt fungerende skytevåpen fra nettet. Man må riktignok skaffe et sluttstykke av metall og ammunisjonen må man jo selvsagt skaffe på konvensjonelt vis, men selve pistolen kan man få tak i. Så langt har verden altså kommet (forutsatt at det ikke bare er en skrøne). Er jeg imponert? Ikke egentlig. Nettet er i sin nåværende tilstand et veritabelt horehus av alskens økonomisk opportunisme, hvor kryptovaluta – når alt folk ikke vet om penger og verdipapirer kombineres med alt de heller ikke vet om computere – stikker av med seieren i konkurransen om å være det sleipeste trikset. Jeg vet ikke om tro virkelig kan flytte fjell, men det kan definitivt flytte penger. Mange har fått erfare at det kan bli kostbart å svime rundt på nettet full av “god tro”.

Hva jeg selv “driver med” på nettet er skriving. Sånn har det vært helt fra første stund. Samme stil, samme type innhold. Riktignok mest på engelsk men jeg har ikke glemt det norske språket ennå. Jeg har vært engasjert i mange slags forum og plattformer gjennom årene, men ved dette tidspunkt er jeg ikke engang i nærheten av like aktiv som jeg en gang var. “Sosiale media” sluttet jeg med for ti år siden fordi giftsmaken begynte å bli påtrengende. Det er ikke en beslutning jeg angrer på. Jeg oppsøker ikke lenger “debatter” heller. Det er akkurat som om jeg kan huske at ting var mer humoristisk vinklet før. Ihvertfall var det en roligere tone mellom folk, selv når de var uenige. Alt har blitt så hatefullt og “meningsintenst” nå. Kan vi si at nettet på 90-tallet var som et lite tettsted, men nå har det blitt en storby? Jeg synes det virker som en rimelig metafor. Attpåtil en ganske skummel storby hvor det alltid er “etter mørkets frembrudd”, slik at man bør helst pugge første vers av Håvamål før man gir seg til å navigere denne labyrinten. Nettet er ikke typisk et vennlig sted — men det samme kan man forsåvidt si om både skogen og fjellet. Det er alltid “noe” som jakter på deg, om så bare flått og knott. Kan man bli syk av å være på nett? Det er et interessant spørsmål. Etter min mening kan man pådra seg alvorlige vrangforestillinger hvis man har svakt mentalt immunforsvar, og det er sikkert noe å si om sittestilling og den typen ting, men det mest farlige de fleste vil påtreffe er “økonomiske parasitter” som blinker deg ut som et passende offer og angriper deg sånn sett fra noen slags vinkel. Man hører jo historiene.

Men nå får det være nok prat. Denne post nummer 500 fortjener en spesiell og litt corny sang:

Ved dette tidspunkt ser det ut som om begrepet woke brukes omtrent likt som “politisk korrekt”. Det vil si en person som prøver litt for hardt å være alles venn, uten å forstå at det å være alles venn er matematisk sett akkurat det samme som å ikke være noens venn. Imidlertid er denne bruken av ordet mildt sagt feilaktig. Woke handler om bevissthet. Politisk korrekthet handler om atferd.

Vi har ikke noe norsk begrep som brukes på den samme måten. Vi ville sannsynligvis bare si “informert”. Eventuelt “opplyst”. Poenget er uansett at man har fått åpnet øynene i forhold til ting som er vanskelige å forstå. De befinner seg på universitetsnivå og er ikke typisk sånt som folk snakker om på en ryddig og organisert måte. Når man blir woke begynner man å se annerledes på ting. Man begynner å legge merke til forskjellen mellom private synspunkter som oppstår av kaotiske årsaker og organiserte ideologier som sprer seg på en systematisk måte. Man er ikke lenger like naiv og lettlurt. De som er woke begynner plutselig å stille en helt annen type spørsmål.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Faktisk er det ikke urimelig å si at å være woke er det stikk motsatte av å være politisk korrekt. La oss si at det tilsvarer omtrent forskjellen på de idèene man hadde om sex mens man var fjortis og de idèene man lander på som erfaren voksenperson. Ting er ikke like dramatiske, men på et annet plan er de mye mer dramatiske. Imidlertid skjønner man (som regel) at det ikke er så mye å si om dette andre planet. Det er en dynamisk dimensjon av handling som bringer individet til en tilstand av “taus viten” der hvor de før bare hadde spekulasjon. Nå er du ikke lenger en jomfru og kan derfor kvitte deg med èn type angst. Problemet er bare at det finnes flere.

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg leste noe som noen andre skrev. Ordet “woke” ble brukt som et skjellsord. Det handlet helt konkret om at de fikk opp en automatisk “advarsel” om at språket de hadde valgt å bruke kanskje kunne være i strid med visse retningslinjer. Det er veldig variabelt hva slags ord en plattform har flagget som “problematiske”. For eksempel skrev jeg en gang på et nettsted som hadde et problem med ordet “dick” (dette var på engelsk) mens de ikke reagerte på ordet dong (vanlig amerikansk slang for pikken) brukt på samme måte i den samme setningen. Det er da man skjønner at det har vært en komitè i arbeid her, som er en typisk woke ting å tenke. Dette er jo nettopp hva ordet betyr: At man “ser en større sammenheng” som gjør at man forstår ting på en annen måte enn da man var et barn. Folk kan jo si at noen er en “dick” og da betyr det eksakt det samme som når de er en kødd, men jeg har så langt aldri hørt noen bli kalt “dong” i en tilsvarende meningskontekst. Din jævla penis er liksom ikke noe kraftig uttrykk. Det er så man bare rister på hodet. Hæ?

Statistikker fra hele verden viser en markant økning i andelen dystopiske livsholdninger og depresjon blant de yngste over de seneste ti årene, eller sagt på en annen måte, det foreligger tydelig korrelasjon mellom utbredelsen av dette og utbredelsen av smarttelefoner. Vi har ankommet en tidsalder hvor materielle forhold fremtvinger en helt ny mentalitet. Det å være “godtroende” betyr ikke det samme nå som for tyve år siden. Det har blitt nødvendig å “våkne opp” og se at verden har forandret seg. Alle denne verdens verste svindlere og bløffmakere bor nå på sofaen hjemme i stua di. At du ikke er i stand til å se at de føkker deg er noe av poenget. Dette er fagfolk. De lever av det. Uten å si noe om saken kan de påføre deg skyldfølelse fordi du ikke gir dem penger. Det er helt magisk. Nei, virkelig. Det er dette magi betyr. Når noen manipulerer virkelighetsbildet ditt og får deg til å skifte meninger med andre metoder enn “rene argumenter” og saklighet. For eksempel er alt det vi nå kaller “reklame” teknisk sett skoleeksempler på svart magi — altså når noen manipulerer virkelighetsfølelsen din fordi de planlegger å bruke deg til noe. Jeg vet ikke hva. Det kan være hva som helst, men som regel enten noe økonomisk eller noe seksuelt. Hvem vet? Poenget er at folk lar seg påvirke på nettet. De blir grumet men de skjønner ikke dette selv. Våkn opp.