APECALYPSO

Det er lenge siden jeg registrerte min egen YouTube kanal på mitt eget navn. Sikkert ..eh.. 2006? Pluss-minus ett år. Jeg brukte ikke tjenesten så mye i begynnelsen, men det tok seg litt opp etter den affæren med finansmarkedet som døde i 2008. Jeg har jo forsåvidt en økonomisk utdannelse, så det var litt perverst fascinerende å følge med på alle de fantasifulle konspirasjonsteoriene som ble lansert. Imidlertid behøver man jo ingen utdannelse for å fatte at det er en dårlig idè å låne ut penger til folk som ikke har stabil økonomi. Sub prime kalte de dette. Herregud. Man kan bare si det med en vri på Bør Børson: Dårlig vare, prima ikke. Men nok om det, poenget er at jeg har hatt YouTube en stund — men jeg har aldri klikket på noen av de automatiske spillelistene de tilbyr. Ikke så mye som èn gang. Likevel fortsetter de å tilby tjenesten. Det er komisk.

Noe mindre komisk er at det ikke egentlig finnes noen annen måte å måle kvaliteten på saksorientert informasjon – type historie, arkeologi og ellers alt sånt som jeg er interessert i – enn å åpne videoen og se hva som skjer. Jeg vet ikke hvordan opplegget fungerer, men jeg ser for meg at man poster videoer under visse “hashtag” emneområder som siden registreres som “aktuell interesse” hos meg etter at jeg har åpnet et antall videoer innenfor sjangeren. Noe sånt. Selvsagt går det an å lese mye ut av tittelen slik at det er uproblematisk å unngå det verste dusteriet, men mange presenterer seg på veldig uærlige måter, eller kanskje de virkelig er så kørka. Det er ikke sikkert det virker sånn for de som leser denne bloggen, men jeg er alt for ofte alt for raus med den inngående tiltroen til at folk faktisk vet hva de prater om. Jeg ville ta feil færre ganger hvis jeg alltid gikk ut fra at de er evneveike fjols. Inntrykket mitt er at det finnes bare omtrent 25% akademisk solid vare under emneområder som antropologi og forhistorie. Siden tilkommer mye toskete spekulasjon fra mennesker som er for dumme til å forstå at de er dumme, før vi til slutt har selveste synderne: De som har gigakanaler med mange hundre tusen følgere, selv om de bare spyr ut vrøvl om romvesener i Egypt og atombomber i Atlantis. Greit nok som science-fiction og fantasy, men de presenterer det som fakta — under det auspisiet at “dette er informasjon som skolevitenskapen prøver å holde hemmelig for deg”. Herregud. Hva kan man si?

Alle som vet noe om vitenskapsfag vet at der kravler man omtrent over hverandre i knallhard konkurranse om å være den som kommer med noe som virkelig røsker i rasken innenfor faget og som sikrer dem både ære, berømmelse, gode jobber og plenty finansiering for videre prosjekter. Imidlertid kreves det bevis for det man påstår. Jo mer sært det man kommer med, jo mer solide bevis må man presentere. Der stanser det for de fleste typisk “interessante” hypoteser. Man kan jo fantasere om hva som helst, men hvis man ikke har det minste fnugg av bevis for det man hevder så er det i beste fall bare en “god historie”. Vi kan for eksempel studere gamle hulemalerier og legge merke til at de var til tider svært dyktige håndverkere som fremstilte livaktige tablåer av diverse dyr og det ene med det andre, men det er uråd å si noe om hva de mente med dette. Og jeg melder meg konsekvent ut i det øyeblikket de kommer trekkende med “aliens”. Herregud. Skjønner de ikke overhodet noe av hva slags teknologiske superkrefter man må ha for å reise mellom stjernene? Hvis den typen skapninger virkelig noen gang hadde vært her på besøk så ville det ikke ha vært noen tvil om dette. Mange spørsmålstegn, men ingen tvil om sakens natur. Alt vi har funnet i samtlige arkeologiske undersøkelser støtter den “skolevitenskapelige” teorien om at samfunn og sivilisasjon er noe som har oppstått i den holocene tidsalder, i takt med at organisert jordbruk har blitt mer og mer vanlig. Det er selvsagt teoretisk mulig at det kan befinne seg gamle høykulturer under vann. Havet var jo omtrent 120 meter lavere rund baut under forrige istidsmaksimum for omlag tyve tusen år siden og folk søkte helt sikkert mot kysten da som nå, men vi har så langt ikke sett noe tegn til at folk levde på mer “avanserte” måter enn det velkjente “jeger/samler-komplekset” som vi støter på overalt. Pyramidene ble bygget av egyptere i oldtid og mayaene vistte ikke noe om stjernetydig og tidsregning som ikke vi vet vesentlig mye bedre. Ferdig diskutert. Hvorfor gjorde de dette? Nei, si det. Folk har alltid vært litt koko. De gjør ting vi ikke forstår — og sånn er det fortsatt.

Det jeg i grunnen tar med meg fra arkeologi og forhistorie er pent håndverk, interessante løsninger på praktiske problemer og mye ganske sløy kunst. Er jeg interessert i hva de tenkte og trodde på? Nei, ikke egentlig. Jeg bryr meg mer om hvordan de fisket og den typen ting. Hva slags materialer de brukte på hvilke måter. Disse gamle greiene har jo noe teatralsk over seg. Et filter av “dyp tid” som fordreier bildet og fjerner muligheten for den typen forståelse man kan utvikle for fremmede kulturer som fortsatt lever og praktiseres blant folk. Det blir så man står og ser på de gamle funnstedene og strukturene som folk bygde mens man fantaserer frem skygger av mennesker som en gang bevegde seg rundt i området og hadde sine liv der. Ta for eksempel Atapuerca i Spania (ganske nær byen Burgos i den autonome regionen Castile y Leon). Lenken leder til UNESCO sin nettside om stedet, som selvsagt ranker høyt innenfor kulturarvkategorien som region med kontinuerlig menneskelig beboelse i èn million år. Det er interessant. Dette er det eneste stedet av sitt slag vi kjenner til. Det finnes mange steder med sporadisk menneskelig beboelse gjennom svært kang tid, men det som er spesielt med Atapuerca er kontinuiteten. Stedet har aldri ikke vært bebodd, selv om mange ikke anerkjenner disse tidlige forfedrene som “mennesker”. Ikke desto mindre bodde de der, levde sine praktiske liv preget av praktiske problemstillinger, og utgravningsstedet er fortsatt aktivt. De finner fortsatt nye ting. For bare noen dager siden så jeg et intevju med en av arkeologene som har tilbrakt stort sett hele arbeidskarrièren der på stedet og de mener nå at datoen for den tidligste beboelsen må skyves tilbake til 1,4 millioner år – altså like gammelt som beboelsen i Georgia – men de venter fortsatt på de tekniske undersøkelsene av det eldste materialet. Men nå får det være nok babbel. Over til diskoteket.

Paradoksalt nok er det nociceptorer i hjernen, men hjernen selv kan ikke føle smerte. Langt fra å vite fordelene dette hadde for vår overlevelse, tillater det at nevrokirurger kan operere på hjernen ved å bare bruke lokalbedøvelse. Du kan tro at hjernen din gjør vondt eller at den kommer til å eksplodere når du har hodepine. Det du imidlertid føler er nervevevene, hjernehinnene, blodkarene og musklene rundt hjernen.

(utforsksinnet.no)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvis du bruker kroppen din på en helt gal måte vil den etterhvert reagere med å manifestere smerte. Hei, det der er ikke ålreit. Dermed tvinges man til å endre det smertefremkallende bevegelsesmønsteret, i det minste i teorien. Noen er så “tøffe” at de bare ignorerer smerten, andre spiser tabletter som holder dem gående gjennom dagen. Uansett kan vi i det minste si at kroppen prøver å være tydelig på at det er noe muffens her. Kroppen er en streit og likefrem innretning sånn sett. Det er verre med hjernen. Jeg vet ikke hvor mange komikere som har prøvd å gjøre et poeng ut av at det er smertefritt å være dum, ihvertfall for den dumme selv, det er ofte verre med de som “får vondt i magen” av å se dumme mennesker gjøre sånt som dumme mennesker gjør. Dette er helt alminnelig. Skjer hver dag.

Det snakkes til stadighet om det er “krise innenfor psykiatrien” men jeg føler meg ikke alltid overbevist om at jeg forstår hva de mener når de sier dette. Hvis det betyr lav behandlingskapasitet i forhold til det eksisterende behovet er vi enige. Mitt inntrykk er at man må typisk vente i flere år på time hos behandler, med mindre det dreier seg om et kritisk tilfelle. At man utgjør en akutt fare for seg selv og andre, den typen ting. Konsekvensen av dette blir selvsagt at mildere tilfeller – pasienten har et problem men er ikke “ute av kontroll” – som regel ikke får noen behandling, eventuelt får man noen slags medikamenter i samråd med fastlegen. En annen men mer perifer konsekvens er at vi vet lite om til hvilken grad folk der ute lider av tvangstanker – når man ikke klarer å få noe ut av hodet – som vi etter min mening må betrakte som et forstadium til “tvangshandlinger” — når det klikker for folk og de agerer ut noe slags scenario som har gått rundt og rundt i hodet en stund.

Det gjør ikke vondt å bruke hjernen på en helt gal måte. Vi har ingen funksjon for “autokorreksjon”, eller engang advarsler om at vi gjør noe galt, slik som kroppen sender ut når den føler seg misbrukt. Det er fri eksos på alle plugger i dette organet som har latterlig stor kapasitet for å foreta lynhurtige beregninger i en full firedimensjonal virkelighetsmodell. Selvsagt går det galt mange ganger. Før man vet ordet av det er man mange mil uti kålåkeren. Sånt skjer med folk hver dag. Man får “gale tanker” som liksom passerer forbi som et annet spøkelsestog fullt av bisarre skapninger som hyler og skriker, men det er greit så lenge ting kommer og går på en tilfeldig måte. Man bare rister på hodet og fortsetter sitt normale liv. Imidlertid kan man ha et mer eller mindre “skjult” psykisk problem når det oppstår system i galskapen. Altså når det oppstår rytmer og mønstre som “søler” nevrotiske impulser inn i pasientens daglige livsstrategier. For eksempel bør man oppsøke hjelp hvis man til stadighet fantaserer om vold – enten man blir utsatt for det eller utsetter andre for det mens man fantaserer – fordi dette er åpenbart et symptom på “noe” som helst ikke bør materialisere seg verken på det ene eller det andre viset. Og la oss ikke engang åpne den Pandoras eske som inneholder folks fantasier og nevroser rundt diverse seksuelle temaer. Hvem snakker folk noensinne om sånt med? Det virker som en svært alminnelig anekdotisk erfaring blant prostituerte at en betydelig andel av kundegrunnlaget deres består av menn med “spesielle ønsker” som de ikke føler at de kan presentere for sin livspartner. De søker profesjonell hjelp, men ikke fra psykiatrien.

Man rekker knapt å skille den ene masseskytehendelsen fra den andre i dagens USA. Disse er definert som “når tre eller flere blir skutt av det samme individ ved den samme anledning” og den siste handler etter hva jeg forstår om en ansatt i en bank som gikk berserk på sin egen arbeidsplass, drepte minst fem personer (noen befinner seg fortsatt i kritisk tilstand) og såret et dusin andre, før vedkommende selv ble drept under skuddveksling med politiet. Dette skjedde i Louisville, Kentucky og det litt spesielle denne gangen er at Andy Beshear, guvernør i delstaten, identifiserer en av de drepte som “en nær personlig venn”. Sånn kan det gå. Alle som blir drept på denne måten må jo med en viss statistisk sannsynlighet være noens venn, familiemedlem, ektefelle og så videre. Til sist blir alle rammet.

Etter min mening må slike masseskytehendelser tolkes som synonyme til hva som enn foregår i hodet på selvmordsbombere, slik man kan observere dette fenomenet i andre deler av verden. De kan jo ikke regne med å overleve dagen når de begynner å skyte vilt rundt seg i et land som USA, hvor politiet skyter folk med en viss forutsigbarhet i denne typen situasjoner. Suicide by cop er faktisk en allment anerkjent metode for å avslutte sitt eget liv — som til en viss grad ligner alle lastebilsjåførers store skrekk: Folk som kjører direkte front-i-front med dem fordi de regner med at dette vil få jobben gjort, men på en måte som ikke er klart bevisbar, for eksempel i slike tilfeller når dette eventuelt har betydning for utbetaling av livsforsikringspenger til de etterlatte. Vi som har lyst til å leve har vansker med å forstå de som har lyst til å dø. Hvorfor slikt hastverk? Man dør jo uansett. Hva er det som er så viktig at det får folk til å klikke fullstendig?

Alle som leser denne bloggen vet at jeg har ingen høye tanker om menneskers mentale tilstand i sin alminnelighet, eller kanskje vi heller skal si deres “mentale immunforvar” i forhold til vanvittige idèer og alskens annet sjofelt guggel som de finner på nettet. Folk har ikke typisk noe utpreget robust grep på virkeligheten. Hvorfor det er slik er enkelt å forklare men vanskelig å gjøre noe med. Det føles jo mer behagelig å leve i en hjemmesnekret fantasi fylt opp med stjernestøv og enhjørninger enn å konfrontere fysikkens nådeløse realiteter. Det ser for meg ut som om mange tror at begrepet “frihet” handler om å leve som et udisplinert troll som aldri behøver å ta noe ansvar for å rydde opp i den mentale svinestien sin. Ytringsfrihet er når man kan si hva man vil. Det er forsåvidt vanlig blant filosofer å beskrive dette som naivt, og de som tror at de forstår noe som naive, men dette blir etter min mening litt for svakt krutt når vi lever i en virkelighet hvor gale mennesker kan få tak i skytevåpen og begå massedrapshandlinger rettet mot sakesløse sivilister som de ofte ikke engang kjenner eller har noe personlig forhold til — hele opplegget fremstår som symbolsk ritualisme rettet mer mot et “konsept” enn akkurat de man tar livet av der og da.

For eksempel vet vi med sikkerhet at den eneste “amerikanske” typen masseskytehendelse i Norge – altså når tre eller flere blir drept av samme gjerningsperson ved den samme anledning – skjedde for tolv år siden fordi en gal mann ble “trigget” av konspirasjonsteorier på nettet, uten at dette ser ut til å ha påvirket de som jobber aktivt for å spre dette materialet. Eller de som beskytter dem – vi er venner – og dermed gir sitt bidrag til å normalisere terrorisme. Det finnes ingen grunn til å tilgi noen av dem, for de vet hva de gjør. I løpet av de seneste tolv-femten årene har det oppstått en “postmoderne” form for ironisk nazisme på nettet, kjennetegnet ved at de bruker for eksempel søte og morsomme tegneseriefigurer og kosedyr som symboler heller enn hakekors og dødningehoder, men budskapet deres forblir det samme: Samfunnet må renses for den eller den gruppen av mennesker – kriminelle, alenemødre, handicappede, svartinger, homser, jøder, muslimer; dette spiller liten teknisk rolle i forhold til selve prinsippet om å systematisk bruke voldsmakt mot de man ikke liker – og disse terroristene jobber aktivt for å hetse og stigmatisere den gruppen de har valgt seg ut som “sin egen favoritt” blant alle de uønskede, selv om de ikke personlig begår noen form for vold eller annen straffbar handling som kan påtales og pådømmes innenfor rettssystemet.

I dag er vi langt unna kunstig intelligens som ligner menneskelig intelligens – såkalt kunstig generell intelligens («Artificial General Intelligence», AGI). Kunstig generell intelligens omtales ofte som «sterk» KI, mens annen KI kalles «svak» eller «smal» KI.

(regjeringen.no)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg vet ikke når eksakt anmerkningen som er sitert ovenfor ble skrevet, eller hva begrepet “langt” betyr for den som skrev det, men vi snakker sannsynligvis bare om noen få måneder før det store gjennombruddet kommer. Toppen et år. Dette er vår tids våpenkappløp og det finnes ingen menneskelig makt som kan stanse utviklingen. Akkurat nå har vi en situasjon hvor et antall “eksperter” har signert et opprop mot å utvikle språkmodellen ChatGPT videre. Den eksisterende generasjon 4 har allerede evnen til å trene seg selv og den viser “glimt” av generell intelligens som ingen har lært den, mens den planlagte generasjon 5 vil være vesentlig mye sterkere. Oppropet som sirkulerer på nettet og i media handler om at vi er allerede ved det punktet det vi ikke lenger forstår hvordan maskinen gjør det den gjør, eller med andre ord hvordan den “tenker” for å komme frem til de resultatene den presenterer. De frykter at vi skal miste kontrollen.

Akkurat her bør vi stanse og spørre oppropets signatører om hvem eksakt “vi” er og hva slags kontroll vi snakker om. Jeg er for eksempel på ingen måte redd for kunstig intelligens, uansett hvor mange millioner ganger “smartere” enn meg den eventuelt måtte være. Det er fortsatt bare en maskin. Den har ingen “egne planer” fordi den har ingen biologiske funksjoner. Å være sur fordi datamaskinen er “smartere” enn deg ligner litt på å være sur fordi anleggsmaskiner er “sterkere” enn deg. Det gir ingen mening. Var det ikke nettopp derfor vi laget dem? Hva jeg tror dette koker ned til er at de som per i dag regner seg som “hjernearbeidere” vil bli arbeidsledige den samme dag som generell kunstig intelligens kommer inn i verden. Måneden etter vil det ikke lenger foreligge noe behov for menneskelig arbeidskraft tilknyttet de ulike administrative eksekusjonsfunksjoner i samfunnet. I praksis betyr dette at alle som går på jobb i penklær vil miste jobben. “Penger” vil bli et overflødig fenomen som regulat innenfor sosialøkonomien. Så hva eksakt er det ekspertene frykter? Tap av makt.

På en måte er det litt forbløffende at det først nå går opp for disse evneveike amøbene at generell kunstig intelligens øyeblikkelig vil gjøre dem arbeidsledige. En maskin som er overalt samtidig, ser alt og vet alt, kontrollerer alle transaksjoner og ethvert datapunkt, som aldri blir trøtt, sliten, forvirret eller noe annet “typisk menneskelig”, som aldri hviler og aldri sover, aldri bommer, vingler eller “gjør feil”, som vet alt om alle – i den grad noe går an å “vite” – fremstår muligens som noen slags overveldende og skremmende gudsmakt for primitive rumpetroll som tror at de snuskete små hemmelighetene deres er interessante, men jeg ville oppfatte dette som en opplagt forbedring av dagens situasjon, hvor vi alle er underlagt det lunefulle humøret til stormannsgale idioter. Alle menneskelige individer er jo “svarte svaner” sånn sett. Det går ikke an å vite hva som motiverer dem og ett eneste enkeltindivid kan på få minutter gjøre skadeverk som vil prege livene til mange millioner i lang tid. (Hvis du ikke forstår bruken av begreper “svart svane” bør du søke på begrepet svart svane-teori — “black swan events”.)

Kan vi stole på generell kunstig intelligens? Dette er et typisk dustespørsmål, som å spørre om vi kan stole på månen. Kanskje den har en skummel plan. Gravemaskiner har ingen følelser. Det har ikke tenkemaskiner heller. De løser oppgaver, punktum. Menneskehjernen er en bisarr innretning som har mange orders of magnitude mer prosessorkraft enn den strengt tatt behøver — og alt brukes til å generere bilder i hodet, eller fantasere, om du vil. Samtidig er vi notorisk upålitelige til å utføre eksakte intelligensoperasjoner på en upersonlig måte. Folk begynner typisk i løpet av minutter å fantasere om tings spiselighet, om det går an å putte dem i ræva, og den typen ting. Kanskje føler de at de burde bryte ut i sang, som om livet er en musical. Vi er kort og godt sinnssyke. Hvorfor? Fordi vi har så sinnssykt mye hjernekapasitet og så dårlig selvdisiplin. Vi er sterkt preget av at vi har et “selv” – en opplevelse av å “være noen” – og diverse forretninger tilknyttet dette selvet er hva vi stort sett bruker all prosessorkraften vår på. Ta for eksempel fenomenet “bekymringer”. Har du noen gang reflektert over hvor mye prosessorkraft som kreves for å generere syntetiske “bekymringer”? En generell kunstig intelligens vil ikke bruke noe kapasitet på denslags, den vil gå rett til oppgaveløsning uten å hengi seg til eksistensielle mensturasjonskramper.

Det var en tid da folk sa DAK på norsk, men nå sier de fleste CAD. Det er ikke nyttig å operere med norske spesialuttrykk på dataspråklige enheter, derfor foretrekker jeg AGI fremfor GKI. Artificial general intelligence. Det er jo lettere å kommunisere med utlendinger på nettet hvis vi bruker engslsk. Generell kunstig intelligens har uansett kommet for langt i utviklingen sin til at fenomenet lar seg stanse. Om det ikke kommer i USA eller Japan, så kommer det i KIna eller Russland — og det kommer, i den grad jeg kan spå, sannsynligvis i år. Den store fordelen med dette er at vi i så fall kanskje vil kunne få en intelligent tilnærming til den mildt sagt kritiske klimaproblematikken, som er noe folk heller ikke ser ut til å forstå særlig mye av. (For en humoristisk vinkel på saken, klikk her.) Jeg forstår selvsagt at de som nå sitter på den grønne gren og kvitrer om alle sine penger og privilegier ikke ønsker at noe skal forandre seg, men “forandre seg” er noe vi alle må forholde oss til på både kort og lang sikt. Og det må skje nå. Vi er allerede førti år for sent ute til å ta tak i problemet på en komfortabel måte, via den normale politiske prosessen og det ene med det andre, nå har vi istedet en katastrofe på hånden og ekstreme tiltak er nødvendige.

Det står skrevet i Matteus evangelium at “hvis din tro bare er stor som et sennepskorn så kan den flytte fjell”. De som noen gang har sett bare små deler av fjell flytte på seg er lite begeistret for denne metaforen. (Noen som husker “Mannen”?) Samtidig eksisterer alt i en kontekst. Det er vanskelig å se for seg fjellflytting i Norge som ikke har ubehagelige konsekvenser for noen, men hvis man flyr og vimser rundt i de golde, bibelske ørkenlandskapene går det sikkert an å fantasere om litt av hvert sånn sett. Interessant nok finnes det et fem hundre år eldre ordtak som ligner til en viss grad – etter den svært kinesiske kineser Kung Fu Xi (også kjent som Konfucius) – men dette fokuserer på arbeid, ikke tro: Bær hver dag en kurv grus til det samme sted og du skal bygge et fjell. Ingen tro er påkrevet. Jeg vet ikke hva det betyr at den kinesiske statsreligionen er ateisme – de betrakter religion som nevrotisk nonsens – men jeg tror det betyr “noe”.

Selv har jeg en følelse av at jeg omtrent annenhver dag påpeker at tro nesten alltid bare er et onde. Jeg er ikke i stand til å se noe som helst positivt aspekt ved fenomenet tro. Det gjør folk til lallende idioter. I noen få heldige unntakstilfeller kan vi kanskje beskrive religion som bare noe slags verdiløst fjas, men i de fleste fall er det en svært skadelig kraft i folks liv. Hjernen dør og råtner på rot. Hvem tjener på dette? Om vi på et grunnleggende plan definerer tro som “tillit til at en idè eller påstand er sann” ender vi i et psykologisk landskap hvor troen så å si utgjør et slags forprosjekt til dypere erkjennelse, eller viten — men bare i den grad vi er villige til å akseptere premisset om at det vi tror kan vise seg å være feil. Dette er imidlertid ikke hva vi typisk støter på innenfor de store (for den saks skyld også de små) religionene som regnes som vanlige ute blant folk. Snarere tvert imot. “Troens ufeilbarlighet” markedsføres svært aggressivt mot enfoldige fjøsnisser som i praksis ikke har nubbesjans mot dette gjennomorganiserte og ofte voldelige propagandapresset.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dersom en tenker på tro som at en tilskriver noen en oppfatning om at noe er sant, så vil tro være noe som inngår som en bestanddel i viten og kunnskap. En vanlig oppfatning i filosofi er at en kun kan vite noe eller ha kunnskap om noe dersom en også har en oppfatning om dette. At en vet noe, forutsetter med andre ord at en også tror det. Oppfatning eller tro inngår derfor gjerne som en vesentlig bestanddel i ulike filosofiske definisjoner av kunnskap og viten.

(Store norske leksikon)

Det kan være tildels ekstremt vanskelig å rydde opp i den mentale avfallsdynga folk flest kaller hjernen sin. Seriøst. Det er vesentlig mye vanskeligere enn å “slanke seg” som folk også sliter med (selv om det bare handler om å korrigere næringsopptaket). Hvis man begynner å ta timer hos en sangpedagog vil man raskt oppdage at man bruker stemmen helt feil. Man puster ikke engang riktig. Det samme fenomenet vil man støte på når det gjelder hvordan man beveger kroppen generelt, dersom man begynner med dans, yoga, kampsport eller andre bevegelsesorienterte disipliner. Det første man må gjøre er å luke bort alskens destruktive uvaner som folk har lagt seg til i løpet av livet, slik at man kan finne frem til klientens egentlige talentgrunnlag og ta ting derfra. Eller for å si det med bygningsteknisk terminologi: Først må man rive og transportere bort det vindskeive kråkeslottet som allerede står på tomta – med unntak av resirkulerbare materialer – deretter kan man bygge drømmehuset sitt. Det finnes ingen snarveier eller enkle løsninger. Skikkelig arbeid betyr det samme i 2023 som det alltid har gjort. Det samme gjelder bløff, løgn og selvbedrag.

HC Andersen skrev i 1835 eventyret “Prinsessen på erten” som alle sannsynligvis har hørt en eller annen gang. Moralen i historien er at bare en ordentlig prinsesse kan være ømskinnet nok til å merke en ert i sengebunnen, etter at de har lagt både tyve madrasser og tyve dyner oppå. Hva mente han med dette? Kanskje sier det noe om sarthet hos siviliserte mennesker – den vanligste forklaringen – men det kan også si noe om hvor vanskelig det er å “begrave” et irritasjonsmoment i livet, uansett hvor mange lag med komfort man legger på toppen. Man legger ofte merke til at mennesker “sliter med troen” i religiøs forstand. Det er jo slitsomt å tilpasse seg de mange selvmotsigende påstandene som ligger i det religiøse trosgrunnlaget. Fornuften gjør opprør. Hva betyr det for eksempel for psyken når man tvinger seg selv til å tro på det såkalte påskebudskapet om død og gjenoppstandelse? Folk vender jo ikke tilbake fra de døde. Dette forekommer aldri, eller rettere sagt, når det tilsynelatende skjer så var de ikke døde. Det har vært noen slags medisinsk tilstand – kanskje toksisk eller anafylaktisk sjokk – som har påført kroppen deres “dødslignende symptomer” for en viss tid, men så har de overlevd likevel. Sånt skjer. Det har kanskje fremstått som er mirakel overfor uvitende og overtroiske mennesker – mirakuløs helbredelse – når sånt har skjedd, men at vi ikke kan forklare noe betyr ikke at det ikke finnes noen forklaring, bare at den befinner seg utenfor horisonten for hva vi per tiden forstår. Et rimelig intelligent individ vil se på hva vi trodde vi visste, la oss si i år 1500, og sammenligne med hva vi vet i dag, før de gjør den opplagte ekstrapolasjon at folk i år 2500 kanskje vil tenke det samme om oss: Vi er primitive og uvitende villmenn som gjør alt helt feil.

Hvis man sier til noen som kjenner USA at delstatsforsamlingen i Tennessee er rasistisk vil de sannsynligvis trekke på skuldrene og svare noe sånt som at “vannet er vått, og hva så?” fordi dette er en slik åpenbar selvfølgelighet. Imidlertid pleier det å være taust underforstått. Det ligger i blikk, tone, ordvalg og kroppsfakter. Det ligger på dyrets nivå, helt til det plutselig fremkommer som ekplisitt uttalt politikk, nærmest ved en misforståelse, fordi alle er så vant til den daglige rasismen at at de ikke reagerer på hva som havner på trykk før det er for sent. Den seneste skandalen handler om at to unge, svarte medlemmer av delstatsforsamlingen i Tennessee har blitt ekskludert derfra på en måte som er så åpenbart rasistisk at det ikke går an å late som om det har noen annen forklaring uten å fremstå som idiot.

Amerikanere er morsomme sånn. Det er ikke noe problem å være blodrasistisk helt inn i beinmargen så lenge man ikke blir oppdaget og hengt ut til spott og spe. Så langt – men ikke lengre – har de kommet i sin sosiale utvikling i det amerikanske samfunnet. Borgerskapet betrakter det som ubehøvlet, udannet og animalistisk – nesten på nivå med negrene – å være åpenbart rasistisk. De samme sosiale kodene som belønner veldedighet – vi er gode kristne mennesker – virker også modererende på de verste voldelige eksessene blant rasister. Det er ikke nødvendigvis noe stort moralsk problem å mobbe, banke opp eller til og med lynsje en svarting, men det er ikke akseptabelt når man får hele sin sosiale klasse til å fremstå på en dårlig måte foran hele verden. Der står saken mer eller mindre i dag.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Behøver vi å gå en runde med hvordan rasismen ble oppfunnet for å etablere et legitimt religiøst grunnlag for slaveri? Religion er jo ofte en pussig joker i den kortstokken vi bruker til å legge vår forklaringskabal med. Selv lever jeg som alle vet i en tilstand av perpetuell forbløffelse, ofte bare mentalt beskyttet av et kraftfelt av humoristisk sans, over hvor uvitende folk er om historie, kultur og politikk. Herregud. Det finnes ingen nøytral posisjon når det kommer til rasisme. Enten er man antirasist, eller så er man rasist — men ofte på en passivt aggressiv måte, motivert mer av personlig forfengelighet enn noen egentlig edle standarder. Det er jo ikke pent å bli sett for å være rasist. Selv eksplisitt rasistiske individer henfaller øyeblikkelig til gråt over at noen kan være så kultne at de sier noe sånt om dem – jeg har jo en personlig venn som er neger – og problemet blir dermed på magisk vis forvandlet til å handle om rasistens sårede følelser, mens den paradigmisk etablerte tendensen til å tenke i hierarkiske utviklingsnivåer basert i etnokulturell mystikk fotsetter like uforstyrret.

Rasisme er ikke en idè, det er en ryggmargsrefleks som er såpass forutsigbar et det er enkelt å konstruere sjangerhumor rundt fenomenet. Med mindre en mørkhudet person er rikt dekorert med symboler på velstand og makt vil de automatisk bli oppfattet som “underklasse”. Når folk sier innvandrer eller at det eller det individet har “innvandrerbakgrunn” så er det jo ikke ment som noe kompliment. Folk har ofte en vag følelse over at innvandrere – en mørkhudet er selvsagt per definisjon innvandrer i et “hvitt” land som Norge – bør være takknemlige overfor “de som var her fra før” fordi de har blitt beskikket til norsk statsborger, som er blant de mest eksklusive ting det går an å være i denne verden. Det er jo ikke mange av oss. Tallene fra 2021 sier 5,408 millioner i en verden som ved det samme tidspunkt hadde totalt 7,888 milliarder (men tallet har visstnok passert 8 milliarder siden da), altså godt under en tusendel – en promille – av verdens befolkning. Norge er nominelt sett et svært rikt land med gode muligheter for de som ønsker å jobbe og legge seg opp penger, noe særlig mange østeuropèere fra “de nye EU-landene” som tilkom på 90-tallet har benyttet seg av. Denne friheten til bevegelse i arbeidsmarkedet har jo sammenfalt med en eksplosiv vekst i boligmarkedet, med den naturlige økning i etterspørselen etter håndverkstjenester som dette medfører. Det har blitt slik at hvis man befinner seg kledd i arbeidstøy i et norsk villaområde, så vil borgerskapet henvende seg til deg på engelsk før de forsøker norsk hvis det er noe de lurer på. Dette har jeg selv opplevd. De antar åpenbart polakk, eller kanskje litauer, hva vet jeg, men jeg er jo som jeg er så jeg forteller dem bare at engelsken deres suger geiteræv så kan vi ikke bare snakke norsk?

Det virker intuitivt slik at det ikke kan dreie seg om rasisme med mindre “rase” er et element i bildet, som jo er et argument verd å se litt på, men det er ikke automatisk noen god definisjon av fenomenet. Fra et antirasistisk perspektiv er begrepet rase alltid usaklig å slå i bordet med, uansett hvor godt ment det eventuelt måtte være, fordi problemets egentlige natur består i at den ene parten anser seg som “bedre” enn den andre parten, på noe slags flimsete og irrasjonelt grunnlag som man sikkert trenger noen runder med en psykiater for å utrede og danne seg oversikt over. Man finner jo ofte et veritabelt menasjeri av andre kategoriske fordommer mot andre mennesker hos rasistene, men det er sjelden at notorisk fordomsfulle mennesker ikke også er rasister. Det finnes en psykiatrisk profil her. Rasister er typiske, på en måte som er forutsigbar (som nevnt i forrige avsnitt) og som i praksis gjør dem mentalt handicappede. De er “bønder på byen” når det kommer til sosial navigasjonskunst. Tilbakestående stakkarer. Imidlertid er de også noen ganger farlige. Rasistisk motivert vold er et velkjent fenomen som man er nødt til å faktorere inn i sin alminnelige livsstrategi hvis man tilhører noen slags utsatt gruppe slik sett. Vi husker jo alle den såkalte Cheney-doktrinen i USA på 2000-tallet: Hvis det er èn prosent sannsynlig at du vil bli rammet av terrorisme må du planlegge som om det er hundre prosent sikkert at det kommer til å skje. Jeg ser ikke for eksempel noen åpenbar medisinsk årsak som tilsier at ikke svarte mennesker er like sårbare for paranoide vrangforestillinger som de hvite, men jeg ser mange kulturelle årsaker til at de sannsynligvis er oftere litt “på tuppa” sånn sett i løpet av det vanlige hverdagslivet. Det er derfor aktiv antirasisme er det eneste effektive alternativet.

Referanseartikkel: NRK.no

Lykken er et målepunkt innenfor omsorgsøkonomien, ifølge den linkede artikkelen ovenfor. Nærmere bestemt en sinnstilstand som inntreffer i miljøer hvor omsorgsoverskudd foreligger. Altså når omsorgstilbudet til enhver tid er større enn etterspørselen. Påstanden virker jo forsåvidt fornuftig nok. Trivselen daler raskt hvis man blir klient hos NAV, havner i “helsekø” eller på andre måter tvinges til å erfare byråkratiets mer “tekniske” sider. Det vi på norsk noen ganger kaller formynderstaten – altså når de henfaller til sin belærende og bedrevitende stil – kalles på engelsk nanny state, altså barnepikestaten, som kommer med sin moralske pekefinger for å oppdra voksne mennesker. Når fungerer noe slikt noensinne i tråd med sin hensikt? Jeg har ennå til gode å møte noen over fjorten år av alder som synes det er ålreit å bli “regjert” via byråkratisk snusfornuft som åpenbart har et ideologisk/politisk grunnlag uten hensyn til økonomisk pragmatisme.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Lykke har vært et sentralt tema i filosofien, særlig i den greske antikken, men også i moderne filosofi. De sentrale spørsmålene om lykke handler om hva lykke er, og hvilken verdi lykke har i livet. Verdipluralistiske syn vil gjerne mene at lykke bare er én av flere verdier som er med på å bestemme kvaliteten av et liv. Slike andre verdier kan være autentisitet og meningsfullhet. Hvordan man tenker om verdien av lykke, vil likevel i stor grad avhenge av hva man tenker at lykke er. 

Et sentralt begrep i den greske etikken var eudaimonia. Eudaimonia oversettes ofte med lykke, men betyr «å være besatt av en god ånd» og burde først og fremst forstås som «å leve godt» eller «å lykkes» med livet sitt. Eudaimonia er ikke en tilstand som kan komme og gå fra ett øyeblikk til et annet, men er en egenskap ved et komplett liv. En person med eudaimonia er en person som har lykkes med å oppfylle sitt potensial som menneske.

(Store norske leksikon)

Interessant nok har vi ikke på norsk den samme distinksjonen som på engelsk mellom lucky og happy – ordet “flaks” brukes forsåvidt bare om unntaksvise enkelthendelser, vi må se etter andre forklaringer hvis det virker som om flaksen er et stabilt mønster hos noen – slik at det å “ha lykken med seg” har en litt annen mening enn å “være lykkelig”, men de er ikke vesensforskjellige. På motsatt vis er det å “oppleve ulykke” litt annerledes enn å “være ulykkelig” men de befinner seg innenfor den samme kategori. Det virker for eksempel ikke sannsynlig at noen som “har lykken med seg” samtidig skal “være ulykkelig” uten at det foreligger noen slags koblingsfeil i hodet. Hva er det man mangler hvis man for det meste får det som man vil — men man føler seg molefonken likevel? Den mest nærliggende hypotese er at pasienten har noe de har lyst til men ikke føler at de har lov til. Av ymse årsaker lever de med en “begrensning” som slår negativt inn i livet deres.

Det motsatte forhold er imidlertid noe vi stadig ser innenfor film og litteratur (men kanskje ikke til den samme grad i det virkelige liv), altså når noen som stadig rammes av ulykke likevel lever med en lykkelig sinnsstemning, eller i det minste noen slags uforstyrrelig indre ro. Det er jo dette som er eudaimonia, når man er inspirert av “en positiv ånd”, eller også apateia, når man lever frigjort fra de sinnsbevegelsene som typisk følger av endringer i materielle tilstander. (Buddhister har forresten også en ting eller to å si om dette.) På vanlig folkelig norsk kaller vi det å finne roen, samt ikke minst å beholde roen når man først har funnet den. Jeg mener på ingen måte å undertrykke følelser, men heller om å “la dem passere” som et emosjonelt vindgufs som har liten praktisk betydning for den retningen man har tenkt å bevege seg i. Som alltid er de to dummeste tingene man kan gjøre med sine egne følelser – uten at jeg vil rangere dem – å enten ignorere det man føler, eller å la seg styre av det. Følelser er nyttige som informanter og speidere men ubrukelige som strategiske rådgivere og ledere.

Etter min mening handler lykke mer om et livsstilsvalg enn om en emosjonell tilstand. En spillteoretiker ville kalle det optimering. Det handler om å venne seg til å “jobbe med de små marginene” innenfor er større strategi som vi med en smakfull fotballmetafor kan kalle oftere stang-inn enn stang-ut. Kanskje litt som hvordan man venner seg til å kontinuerlig jobbe for å “få ned kostnadene” hvis man lever med et knapt budsjett. Den strategien handler jo om minimering. Dersom “lykke” overhodet er noe forutsigbart – og det bør det jo være, vi snakker ikke om “flaks” – må det ligge i den berømte relasjonen mellom selvet og verden, som ligner en litt dramatisk pardans, la oss si en paso doble, hvor lykken er en form for stilkarakter innenfor øvelsen “livskunst”: Man føler at det fungerer, men det handler ikke om flaks, det er fordi man evner å leve seg inn i dansen, som skal være uhemmet men ikke udisiplinert. Optimering er nøkkelordet.

Jeg har en distinkt følelse av å være vitne til at Storbritannia kollapser i sakte film. Dette er selvsagt problematisk, men det er en mye verre sak at jeg har den samme følelsen i forhold til USA, som riktignok er et mye mer robust og ressurssterkt samfunn enn det britiske, men til gjengjeld er det sosiale forfallet i USA vesentlig mye verre. Foreløpig. Britene har jo mistet EU-programmet for styrking av lokaldistriktene, slik at det vil neppe gå mer enn et par år før dette slår ut i forslumming og avfolking. Brexit-siden lovte at dette ikke skulle skje, men nå skjer det likevel. Hvem skal de skylde på? Covid og Ukraina har begrenset holdbarhetstid som forklaringsmodeller. I løpet av fjoråret hadde britene mer enn hundre “overflommingshendelser” i kloakknettet, som i praksis betyr at septiken går rett i vassdragene. Det klokket inn til mer enn seks millioner timer med kloakk i frislepp. Britene anbefales å svømme med lukket munn hvis de skal bade i år.

Hvorfor har de ikke kontroll over kloakkutslippene? Den korte forklaringen er “privatisering”. Firmaene som har overtatt vann og avløpsnettet i Storbritannia har valgt å prioritere aksjeutbytte og bonuser til direktørstaben fremfor nødvendig vedlikehold og oppgradering av utstyr og ledningsnett. Dette er avdekket av gravende journalister. Dokumentasjonen ligger på bordet. Mannskiten flyter overalt fordi de som skulle ta seg av denne jobben har valgt å prioritere andre ting. Dra på ferie innenlands er rådet folk får når de påpeker at det har blitt mye dyrere og vanskeligere å reise utenlands. Men svøm med lukket munn hvis du skal bade. Du har jo ikke lyst til å få munnen full av sånt som flyter rundt der ute, både langs kyst og strender og i innenlands elver og vann. Overalt er det mannskit. Ikke alltid påfallende mye, men hvis man sitter ved vann noe sted i Storbritannia i disse tider så er det stor sannsynlighet for at man vi se noe flyte forbi. Eller henge i noe buskas langs bredden. Hele opplegget er ganske heslig, men det er ikke det største problemet de har.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det har skjedd noe i hele den engelskspråklige verden. Noe subversivt. De har mistet realitetssansen. Ikke alle, naturligvis, men mange nok til at vi kan snakke om er kritisk antall i forhold til “balansepunktet” i samfunnet. Det gjelder ikke bare de engelskspråklige heller, men de har det verst. Den såkalte kulturkrigen flytter folks oppmerksomhet bort fra viktige saker og over på politisk bagatellmessige men for mange veldig emosjonelt opprørende temaer som migranter og transer. Herregud. Hvor mange transer møter man typisk i løpet av en dag? Dette er en jobb for Sigmund Freud, men media trykker på. Hvordan definerer du en kvinne? De gjør så godt de kan for å lure partipolitikerne til å si noe dumt. De lykkes ofte. Myten om keiser Nero er at han følte seg inspirert til å fremføre musikk mens Roma brant — og det ligger omtrent på det samme nivå å diskutere “den feminine mystikk” mens folk dør på parkeringsplassen utenfor sykehusene fordi kapasiteten er sprengt i alle ender. Til og med korridorene er stappfulle. Den nåværende regjeringen – med sine mange statsministre – har kjørt landet i grøfta. Det er ulvetider i Storbritannia og vi har ennå ikke sett det verste. Jeg kan si mye mer, men det er nok for nå.

Alle som vet noe om språk ser umiddelbart at ordet suksess har den samme etymologiske rot som ordet suksesjon (“rekkefølge”), som for eksempel i en suksessiv sekvens av ting, hvor det ene følger av det andre på en påvisbar måte. Ordet kom inn i engelsk tidlig på 1500-tallet, som vi husker som en tid da bøker var et nytt og eksplosivt element innenfor den alminnelige språkutviklingen, og ble i utgangspunktet brukt som synonym til ordet “resultat”, slik at man kunne ha god eller dårlig suksess med noe man satte i gang med, mens man nå i dag stort sett bare bruker ordet i den begrensede betydning “å oppnå noe misunnelsesverdig” — og det er således et mystisk konsept. Folk drømmer om å oppnå suksess på det samme vis som de ønsker seg hell i kjærlighet eller å komme til paradiset når de dør.

Misunnelse tilhører kategorien av ord som begynner med mis. Misforstå, misoppfatte, misbruke, misrepresentere. Det er en kraftfull følelse som brukes for alt den er verd innenfor politikken. Vi må imidlertid ikke forveksle misunnelse med sjalusi, som er en forfranskning av det gamle norske ordet avind, og er når jeg vil ha det du har, eller altså når man “begjærer sin nestes asen” som det heter på bibelsk. Hvis jeg misunner deg noe handler det mer spesifikt om at jeg ikke vil at du skal ha det du har, uavhengig av min egen tilstand. Jeg unner deg ikke det du har. Som for eksempel når folk sier at de straffedømte har det for bra i norske fengsler. Dette er misunnelse. Vi ønsker ikke å bytte plass med dem, vi vil bare ikke at de skal ha det bra. Dette er også kjent som “svartsyken”: Når man blir fysisk dårlig av å se at en person eller gruppe som man hater nyter friheter og privilegier man ikke synes at de fortjener.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Suksess har en tendens til å bli fremstilt på en litt i overkant “legendarisk” måte. Folk fantaserer om vinnere og hvordan “hardt arbeid” utgjør den magiske forskjellen her i verden. Dette er selvsagt en ekskrementært stupid påstand. Det finnes ingen i hele verden som jobber hardere enn de fattige, uten at dette dermed gjør noe mer for dem enn å holde dem gående fra dag til dag, måned etter måned. Glamorøs suksess slik den fremstilles i reklame og fjersynsserier, eller av groteskt oppsminkede “influensere” på nettet, er ikke mer realistisk enn gudenes liv på Olympen – og skiller seg ikke nevneverdig mye fra opplegget de hadde i bronsealderen; når 90% av samfunnet jobber ræva av seg for at 10% skal kunne “flyte på flesket” – men denne propagandaen har en viktig funksjon, for så lenge folk håper og drømmer om at kanskje også de en dag vil få smake de søte fruktene av “suksess” – en flamboyant livsstil de kan se med sine egne øyne – kommer ikke misunnelsen deres til å fokusere på de som virkelig utnytter og føkker dem — de tar heller ut hatet sitt på hva som enn teller som “jøder” nå for tiden.

Egentlig var planen min å skrive om blogging, inspirert av noe smått komisk som jeg leste. Folk antar åpenbart at det å havne i topplisten er hva alle drømmer om — men jeg vil selv heller ha èn smart leser enn tusen lallende idioter, noe som forsåvidt skjer litt av seg selv. Uansett hva man ellers kan si om det jeg skriver så prøver jeg åpenbart ikke å bli populær i noen normal forstand. Det virker som om jeg har et sted mellom femti og hundre lesere til enhver tid, et resultat jeg har oppnådd med brutal kraft. Jeg har ikke “reklamert” på noen måte, jeg bare produserer. Antallet lesere er ikke noe jeg prøver å påvirke. Det er forsåvidt rimelig å anta at hvis man ikke er interessert i intellektuelle turnøvelser så vil man neppe få noe ut av å følge bloggen min. Hva skal jeg tenke om dette? Det er ikke noe problem for meg. Det blir ikke aktuelt å “justere stilen” for å eventuelt vinne flere lesere. Hvis jeg gjorde noe slikt ville jeg jo ikke lenger være “meg selv” — eller hva? Jeg lurer aldri på hva jeg skal skrive om, men jeg vet heller ikke hva det blir før jeg begynner. “Skrivesperre” er ikke et begrep jeg klarer å forholde meg til. Jeg opplever det ikke som spesielt mye vanskeligere å skrive enn å klø meg i ræva. Hva er det folk snakker om? Eller kanskje vi heller skal si ikke snakker om, når de snakker om at de ikke vet hva de skal skrive om, så de skriver om dette. Det blir for mye for meg når det går rundt og rundt på dette viset. Jeg blir svimmel. Jeg er jo ikke smart på den måten. Jeg er bare en som skriver.

Min umiddelbare ryggmargsrefleks er at bare en løgner vil oppleve det som viktig å poengtere at de snakker sant. Hva forventer man for eksempel skal skje hvis man henvender seg til Ærlige Jans Bruktbilforretning? Det virker ikke trygt når folk er offensive med å fremheve egne personegenskaper. Det virker som om de prøver å posisjonere seg i forkant av oppdagelsesprosessen og styre hva du skal tenke om dem, hvilket man kan kalle mange forskjellige ting – PR-strategi, imagekontroll, merkevarebygging – men man kan definitivt ikke kalle det ærlig. Det blir å betrakte på samme måte som hvis noen reklamerer med at de har “byens beste pølser” — hvor god kan en pølse bli?

Vi kan definere ærlighet på en negativ måte – fravær av løgn, bløff, snyteri, overdrivelser og så videre – eller vi kan snakke om ærlighet som en positiv karakteregenskap som er “noe i seg selv” og ikke bare et fravær av noe annet. Eller aktiv og passiv ærlighet, om du vil. Det ene er en objektiv standard, det andre er en subjektiv personegenskap. Passiv ærlighet består for det meste i å være nøye med at man ikke gir fra seg dårlig kvalitetssikret informasjon samt at man ellers overholder avtaler og kontrakter. Dette vil bli lagt merke til og husket slik at man over tid vil bygge opp et rykte som ærlig, uten at man selv noensinne har forlangt å bli oppfattet slik.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Siden har vi dette med “aktiv ærlighet”. Når man mener å være ærlig til en slik grad at man sier fra på forhånd. Dette er en sann historie. Er folk noensinne ærlige når de prøver å selge noe? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror de har misforstått hele konseptet på dypt og fundamentalt vis når de prøver å administrere narrativet. Ærlighet er en syntese, en emergent egenskap som fremkommer som summen av mange andre egenskaper vi kan kalle “moralfilosofiske standarder” eller dyder. Fortrolighet, lojalitet, rettskaffenhet, hederlighet, pålitelighet. Og ikke minst individuell integritet — at man ikke forandrer seg med tid, sted og selskap, men forblir den samme uansett hva. Jeg sier ikke at det er umulig for en løgner å være ærlig, bare at dette ikke er viktig for dem. Løgneren bryr seg bare om hvordan de blir oppfattet.

Det postmoderne kompasset for sosial retningsbestemmelse handler om “effekt”. Hva er det man ønsker å oppnå? Resultatorientert atferd er vår tids ideal for rasjonalitet. “Sannhet” er ikke et relevant konsept med mindre det bidrar til å bevege ting i riktig retning. Folk søker typisk etter det lønnsomme, ikke det sanne. Reklamen har allerede i mange tiår henvendt seg til forbrukerne med religionens språk, slik at dagens katedraler og hellige bygninger er kjøpesentrene og den aktive religionsutøvelsen består i “shopping”. Hyperrealisme – når det kunstige blir en fullstendig immersiv “alternativ virkelighet” – er den fremste meningsbærende struktur i den postmoderne sinnstilstanden. Jeg opplever det som komisk at en skikkelse som Aleksander Dugin – mange tror han påvirker Putin, men det er ikke sant, det er snarere tvert imot – fremhever filosofien til Martin Heidegger – som har det samme problemet som Hamsun, i at det foreligger “nazisympatier” – som modell for en slags menneskenes naturtilstand som har gått tapt. Et av Heideggers hovedpoeng var jo at det moderne menneskets forhold til naturen ligner prostitusjon, eventuelt et besøk i en fornøyelsespark hvis noen mindreårige lytter til samtalen, i det at selve opplevelsen er reell nok men omstendighetene rundt er kunstige. Vi er turister i naturen. Vi oppfatter oss ikke som en del av den.

Som vanlig ender vi med å påpeke at forholdet mellom selvet og verden er det mest grunnleggende filosofiske element. Hvis vi skal blande inn begrepet ærlighet på dette nivået vil vi måtte definere det som realisme. At man forstår både distinksjonen mellom selvet og verden og hva denne distinksjonen betyr når man skal utforme sine strategier. Kan man være “ærlig” hvis man ikke har god konsekvensforståelse? Hva er det man i så fall er ærlig om? Det spiller jo liten rolle for de fleste om noen “mener det bra” så lenge de er mangelfullt informerte, stadig kløner til ting og skaper problemer som andre må løse for dem. Faktisk så spiller det i det store og hele liten rolle hva noen “mener” om noe som helst, alt som teller er hva de gjør. Det er forsåvidt bra å være tenksom, men for å komme noen vei med noe må man være virksom. Det er her innslagspunktet for ærlighet befinner seg. Det er noe man kan (eller ikke) tyde ut ifra individets observerbare handlingsmønster, uavhengig av de propagandataktiske tiltakene deres — som jo bare er forstyrrende elementer i bildet. Det gir ikke noe pluss i margen hvis man selv fremmer påstand om ærlighet, men det er forsåvidt streit nok hvis man formulerer seg litt mer omstendelig og for eksempel sier noe slikt som at “ærlighet er en karakteregenskap jeg verdsetter i folk”, som jo bør være en tydelig nok advarsel om at her godtas ikke noe fusk og fanteri. Man har standarder, som for eksempel at man krever det samme av alle, seg selv inkludert.