Jeg synes forresten at det er verd å legge merke til at Toms tall på den 1. april var 22222.
Det er hva jeg kaller en sofistikert spøk.
Det er ugeit å spekulere i hvordan han fikk til dette. La oss kalle det en tryllekunst.
Uansett, 2x2x2x2x2 = 32 så det eneste jeg egentlig kan gjøre er å foreslå en passende sang.
Fra mitt synspunkt er religion en pussig kombinasjon av overtenkning og underforståelse som i ethvert praktisk henseende må være å likestille med paranoide vrangforestillinger, bortsett fra visse forhold rundt kulturell attribusjon av “mening” — hvor religion antas å være en vektor i retning av meningsfylde, mens psykose regnes som en manifestasjon av meningstomhet. Imidlertid har vi ingen god – i betydningen allmengyldig – definisjon av fenomenet religion. Det er en “stor sjanger”. Jeg liker ikke egentlig når de sier at religion handler om tro på overnaturlige makter og deres “spill” i verden – det er jo bare en konspirasjonsteori – det er nødt til å være noe mer enn dette. Riktignok er jeg i utgangspunktet skeptisk til menneskers intellektuelle egenskaper, men jeg tror ikke at de typisk er fullstendig kørka heller.
Stikkordet er verdenshypotese. Altså det man i det aktuelle samfunnet oppfatter som en rimelig forklaring på hvem vi er og hva vi driver med, i metafysisk forstand, som skapninger med selvinnlysende “eksistens” men noe mindre opplagt “formål”. Det er svært normalt å oppgi en manglende følelse av “mening” som det grunnleggende problemet når man henfaller til antisosial atferd og mindre heldige strategier for mestring i hverdagen, som for eksempel rusmidler, eller andre ting som fyller det samme hullet, la oss si sex og religion. Eller mat og ikke minst ymse former for “politisk engasjement”. Uansett vil de fleste si det samme – i det minste her i Norge – som er at de føler seg ikke bekvemme med å uttale seg om “meningen med livet” i noen slags objektiv forstand, men de kan si noe om ting de selv opplever som meningsfulle. Hvilket er diplomatspråk for “jeg har ikke fette peiling men jeg gjør så godt jeg kan”.
Hvordan man i praksis skal forholde seg til livet er etter min mening det grunnleggende filosofiske problemet. Resten er bare prat. Hvilke er de nyttige strategiene og hva er bare selvbedrag og bortkastet tid? Åpenbart må man kartlegge “hvem man er” — i betydningen hva slags personegenskaper man har og hvilke muligheter/begrensninger dette medfører i forhold til hvordan man ønsker å disponere sin levetid. Det eneste i denne verden som man noensinne kan ha full kontroll over er seg selv, og selv dette er et mesterstykke av selvdisiplin hvis man virkelig oppnår det. “Vedlikehold av selvet” er uansett en livslang oppgave som først og fremst handler om å ikke “stivne” i vanemessige mønstre som i praksis begrenser friheten din. Det store spenningsfeltet i livet er imidlertid forholdet mellom selvet og verden. Eller rettere sagt, selvet og verdenshypotesen. Vi kan jo strengt tatt ikke kjenne “tingene i seg selv”, bare deres observerbare attributter. Vi ser at de matematiske størrelsene i vår moralfilosofi så langt er selvinnsikt, verdiattribusjon, verdenshypotese og livsstrategi. Hvem er jeg? Hva er meningen med alt dette? Hvordan fungerer det? Hva skal jeg gjøre? Fire vesentlige spørsmål. Mange muligheter for å trå feil.
Jeg kaller religion degenerativt fordi de kommer med svar. Dette er veldig presumptivt. Imidlertid er det også en vei som går begge veier, i den forstand at det er like mye (om ikke mer) “behovet for svar” som er den degenerative mekanismen. Det holder ikke mål å bare skylde på leverandøren når vi observerer narkomani. Eller i beste fall kan vi gjøre det til en debatt om høner og egg — som alle vet ikke går noe sted. Vi har en klassisk tankefeil foran oss når sirkelargumentasjon oppstår. Individet har et unikt ansvar for sitt eget ve og vel. Det er ikke rimelig å forvente at noen andre skal oppleve dette som en viktig sak. Kanskje dine foreldre, søsken, kjæreste … typisk nære folk som “vet hvem du er” (ikke egentlig) og som behøver deg til noe. Men flesteparten av alle mennesker aner ikke engang at du eksisterer — og i den grad de gjør det så handler dette mindre om “deg” enn den legenden du har skapt, om et “navn” som assosieres til visse eventyrlige kvaliteter som er verd å snakke om, eller hvorfor ikke bare kalle det hva det er, et varemerke. Som Apecalypso. Kongelig norsk leverandør av bullshit. Det handler ikke om “meg” men om navnet. Alle leserne mine er masochister som liker litt hard medfart i tenkamentet. Sånn er det her. Alt er bare lag på lag med bløff og villfarelser i et landskap av speil og tåke. Men nå er det snart midnatt og aprilsnarren må gå i dvale til neste år. Så snart er det bare det vanlige alvoret, inkludert den påssmoderne humoren som jo er en alvorlig sak.
Varnakulturen – som eksisterte i omtrent 500 år fra og med år 4600 før vår tidsregning – er oppkalt etter byen ved samme navn i Bulgaria, den regnes som den tidligste “sivilisasjonen” i Europa og er ellers kjent for funn av gullgjenstander tilknyttet de lokale gravskikkene som i vekt utgjør mer enn alt annet som er funnet av gullgjenstander i hele verden sammenlagt fra alle tider frem til da (senere har det imidlertid tilkommet mer, spredt over mange steder i verden, men dette var jo i steinalderen). Hvis man er glad i bling er dette stedet hvor denne skikken først virkelig fikk bein å gå på, eller i det minste å “hvile” på, for vi vet jo strengt tatt ikke om de levende menneskene var like rikt dekorert, bare at det var en oppsiktsvekkende mengde tilvirkede gullgjenstander gravlagt sammen med de døde.
Gull er som alle vet et av de tyngste elementene som forekommer i naturen — og det blir “laget” under særdeles voldelige omstendigheter ute blant stjernene, enten gjennom såkalt nukleosyntese under en supernovaeksplosjon – altså når en svært stor stjerne har brent opp alt drivstoffet sitt og kollapser – eller når to nøytronstjerner kolliderer, som er enda mer bisarr hendelse. Jeg tror ikke de gamle i Varna ville hatt noe imot denne informasjonen, selv om det sannsynligvis ville tatt litt tid å peke og forklare. Det samme gjelder forresten også alle andre elementer som er tyngre enn jern. Alle har et “eksotisk” opphav. Det vanlige forløpet for en vanlig stjerne er at den holder på til alt har blitt til jern, så er det kroken på døra. Skal man ha tyngre stoffer enn dette kreves altså kraftigere metoder. Menneskekroppen bruker svært lite eksotisk materiale, men det er mer enn ingenting og alt har vært igjennom opptil flere gigantiske eksplosjoner ute i verdensrommets dyp slik at vi kunne leve. Det er ikke bare romantisk fjas. Vi er faktisk laget av stjernestøv. Direkte og bokstavelig talt.
De måler alt mulig rart som foregår der ute. Det nye hotte er gravitasjonsbølger som oppstår når eksotiske objekter kolliderer, det vil si enten nøytronstjerner eller svarte hull, eller en av hver. Opplegget heter LIGO og de har et nettsted for spesielt interesserte, hvor man etterhvert har bygget opp et lite arkiv over slike hendelser som har blitt oppdaget med denne metoden. De har til og med lydeffekter. Interessant hvis man har sansen for denslags. Det største svarte hullet de har oppdaget der ute kalles TON618 – navnet skjemmer ingen – og er 66 milliarder ganger mer massivt enn sola. “Skyggen” – man kan jo ikke se selve objektet – er så stor at hele vårt solsystem, til og med omløpsbanen til Pluto, får plass innenfor. En stor slabol, med andre ord. I den grad “det bunnløse kosmiske mørket” er en virkelig ting, så er det denne typen av enveiskjørt gravitasjonsbrønn. Vi kan ikke beskrive hva som “skjer” der inne. Alt bare forsvinner. Hva vi imidlertid kan observere er at det vi kaller tid og rom slutter å fungere normalt allerede lenge før man kommer i fysisk kontakt med skyggen (og da er det jo ingen vei tilbake). Er det slik alle ting til slutt ender? Gitt lang nok tid vil universet til sist bare være befolket av svarte hull? Mange tror det. Ingen vil noensinne få se. Hva tenker jeg? Ingenting, egentlig. Jeg bare synes det er interessant å følge med på nyhetene fra verdensrommet.
Legenden om gralen eller gral-krøniken dreier seg trolig opprinnelig om keltiske myter i forbindelse med fruktbarhetskultus, men disse ble tidlig satt i forbindelse med sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I Chrestien de Troyes’ fortelling om Perceval fra 1180-årene trenger ridderen inn i en borg der den juvelprydede gral oppbevares, men våger ikke å stille de nødvendige spørsmålene og kan derfor ikke helbrede kongen.
(Store norske leksikon)
Kristendommen ser såpass snål ut som den gjør fordi den i mange hundre år la ned mye tung innsats på jobbe inn alle lokale myter og trosforestillinger i sitt opplegg, slik at fordums helter ble gjort om til helgener, legendariske kvinneskikkelser ble jobbet inn i Mariakulten, og så videre. Dette til en slik grad at man kan ofte bruke det “apokryfe” (altså ikke-bibelske) kirkematerialet som et slags arkeologisk grunnlag for å spore enda eldre idèer. Bevisverdien er riktignok tynn i seg selv, men hvis man har flere ting teller det som tilleggsindisium. Dette er mindre aktuelt i våre dager – de religiøse fritenkerne havner som regel i det politiske konspirasjonsmiljøet istedet – men vi har hvor mange “gamle historier” som helst om tildels svært avvikende (fra bibelen) kultisk praksis som likevel tradisjonelt har blitt regnet som “kristendom”. Hvordan står det til med dette emneområdet i dagens verden?
Selv har jeg i alle år kalt meg gnostisk ateist bare for å være ekstra tydelig på at jeg ikke er agnostiker. Dessuten har jeg en personlig sans for estetikken i den hellenistiske kulturkretsen, ikke minst den nyplatonistiske metafysikken, det ene med det andre, lang historie. Grovt sett kan vi si at jeg studerer idèmaterialet fordi dette hjelper i forhold til å kontekstualisere visse irrasjonelle tildragelser man kan observere i den prosaiske verdenshistorien. Hvorfor velge rød fremfor blå pille? for å si det med en tidsriktig internettmetafor. (Eller kanskje helst det omvendte. Blå pille betyr jo at alt fortsetter som før.) I sitatet ovenfor finner vi allerede mye informasjon om gralsmyten – selv om Fiskerkongen (som er den som skal “helbredes”) akkurat her befinner seg utenfor bildet – særlig dette med å “stille de nødvendige spørsmålene” som vi kan se krever mot, som igjen muligens sier noe om at spørsmålene er kontroversielle ev natur.
Ordet filosof kommer som alle vet fra det greske filos Sofia – en venn av Sofia – som selvsagt er den samme Sofia som gnostikerne holdt hellig som “visdommens gudinne”, symbolisert av en en perle i en kopp, som man kan observere på visse dager av året oppe på himmelen når månen danner en sigd og står posisjonert foran planeten Venus — et symbol som senere ble tatt i bruk av muslimene. De som ønsker å virkelig koke hodet anbefales å ta seg et dypdykk ned i denne materien. “Stille de nødvendige spørsmålene” my ass. Man slipper ikke uten videre ut igjen med den mentale helsa intakt. Ikke desto mindre er poenget med filosofi å formulere bedre spørsmål. Glem dette med “svar”. Det finnes ingen svar, bare prosessen med å formulere stadig mer presise spørsmål i forhold til hva eksakt det er man søker å vite, samt ikke minst hvorfor. Hvorfor vil du vite dette? Hva slags kunnskap kan vi danne og hva slags standarder bruker vi når vi vurderer om det vi tror vi vet er sant? Skal vi være ektremt strenge vet vi jo ikke mer enn at vi lever akkurat nå, men dette vil en gang opphøre. Dette virker som to sikre faktapunkter, men veien fra det ene til det andre synes uklar og åpen for mange slags tolkninger.
Det gnostiske grunnprinsippet er at menneskesjelen er en “kopp” som har kommet til denne verden for å gjenfinne “perlen”. En kopp kan naturligvis fylles med både det ene og det andre, hvilket er noe av poenget. Man glemmer oppdraget med å finne perlen fordi man får det travelt med å utrede alt mulig annet. Kanskje får man et liv som vinbeger. Kanskje blir man en spyttebakk. Kopper er universelt anvendelige ting. Eller kanskje vi heller bør si beger fordi det er et essensiellt poeng at gralen ikke har noen hank, den representerer radial symmetri. Altså en fundamentalt annerledes måte å organisere materien enn den bilaterale symmetrien man finner i blant annet mennesker, hvor man kan observere at den ene siden av kroppen er speilvendt i forhold til den andre. For å gjøre en lang historie kort: Poenget er å komme seg bort fra den naturlige tendensen til å danne bilaterale symmetrier i tenkningen og over i det radialsymmetriske, som symboliseres av å bringe perlen til toppunktet, eller “den metafysiske nordpolen”, som er en singularitet. Hvis man av noen grunn havner på den geografiske nordpolen vil man jo ikke kunne bevege seg i noen annen retning enn sørover. Øst og vest har ingen mening der. Man må forstå den metafysiske nordpolen som en mental tilstand, ikke et “sted” i noen geografisk forstand. Den “reisen” man legger ut på for å spore opp perlen og bringe den til nordpolen er jo en metafor for selve livet.
Dette har jeg skrevet som en skrøne fordi i dag er det den første april og da skal man liksom narre folk. Det er jo vanlig å være nysgjerrig i forhold til de såkalte hemmelighetene, som livet visstnok er fullt av. Jeg sier som hu sjøla i det norrøne diktet Voluspå: Vil du vite mer eller hva? Selvsagt vil du det. Du er jo narkoman. La meg så fortelle deg at hemmeligheten er at det ikke finnes noen hemmelighet. Meningen med å organisere denne fasanjakten i de elysèiske hager er å holde deg beskjeftiget langs et forutsigbart spor, fordi dette kan brukes som grunnlag for å bygge en økonomi. Ikke ulikt tanken med å selge deg en haug planker og noen rustne spiker på avbetaling over tredve år. Så lenge du er opptatt med å “gjøre det riktige” innenfor det hamsterhjulet du har havnet i, som selvsagt er stø kurs fremover, så vet alle hvor de har deg. Du er en slave. Du har koppen full med å holde kroppen full slik at du kan gjøre mer av det samme i morgen. Finnes det engang “noe annet” enn dette? Ikke for de som ikke tør å stille de nødvendige spørsmålene.
De fleste skjønner intuitivt at det ikke er noen god idè å snike seg usett inn i arbeidsområdet til en gravemaskin. Alle sikkerhetskurs tilråder at operatøren ikke bare stanser arbeidet, men også utløser sikkerhetsbryteren i venstre armlene før noen beveger seg inn i nærheten av faresonen, slik at det rett og slett ikke kan “skje et uhell” fordi man kommer borti en knapp, og det ene med det andre. Mennesker er aldri under noen omstendighet “trygge skapninger” men aller minst når de opererer maskineri som har stort skadepotensiale. Jo farligere jobben er jo flere rituelle sikkerhetsprosedyrer og sjekkpunkter vil man tilføre prosessen med å få den gjort, slik at man i størst mulig grad sjalter ut diverse “menneskelige variabler” underveis. Vi opererer aldri under den presumptive antagelse at mennesker for det meste er rasjonelle og ved full bevissthet mesteparten av tiden. Vi har jo intet erfaringsmateriale som støtter en slik antagelse.
Personlig opplever jeg det som ubegripelig at folk er skeptiske til maskineri som kan befri oss fra ustabiliteten i den såkalte menneskelige intelligensen når man står overfor komplekse oppgaver med mange bevegelige deler. Hva er det de er redde for? Selvsagt er datamaskinen “smartere” enn deg, på det samme vis som gravemaskinen er “sterkere” enn deg, vi har jo laget dem for at de skal ha disse egenskapene. Jeg klarer ikke selv å komme på noen form for formålsrettet menneskelig hjernevirksomhet som ikke kan og bør settes bort til maskineri dersom dette overhodet er mulig. Jeg opplever ikke mennesker som intelligente og ihvertfall ikke som stabile og kompetente i forhold til å planlegge og gjennomføre nødvendige arbeidsoppgaver, eller engang oppdage at slike foreligger i god tid til å ta seg av problemet mens det ennå befinner seg på et “billig” stadium. Hva er det de er redde for? Tap av kontroll? Idioter. De har aldri hatt kontroll.
Den seneste utviklingen er at teknomilliardærene har fått noia. De vil stanse neste generasjon av ChatGPT (bruk guglemaskinen hvis du ikke vet hva dette er) “inntil videre”. Sannsynligvis begynner det å gå opp for dem at de er i ferd med å slakte gåsa som så langt har lagt gulleggene for dem. Så snart en “generell” maskinintelligens foreligger er det kroken på døra for alle teknobedrifter. De vil være like overflødige som “menn med spader” i en økonomi som bruker gravemaskin. Det vil si at det vil bli aktuelt å sende dem inn for å sjekke ut noen slags anomalier på detaljnivå (som alltid vil forekomme) — men man trenger bare noen få til dette. Borte er de store hærskarer som måtte til for å gjøre store gravejobber med spade “i de gode gamle dager”. Maskinene gjør grovarbeidet nå. Nesten ingen står og ser på en gravemaskin som jobber mens de opplever intens “nostalgisk” lyst til å selv utføre dette arbeidet, bare med spade. Der går arbeidsplassen min tapt. Det går an å få jobber med håndgraving av grøft og denslags på privatmarkedet, men nesten ingen vil ha dem.
Folk vet ikke typisk hva intelligens er, eller hvordan det virker. Er det dette som skremmer dem? Herregud. De ligner hester som bråstanser fordi de blir skremt av en plastpose som henger på et gjerde og blafrer i vinden. Slapp av, fola fola blakken, det er ikke farlig. Hjernen bør betraktes som en analog billedgenerator som ikke følger formelle krav til logisk stringens. Den “bløffer” oss vel så ofte som den konstruerer et “sant” bilde av det vi betrakter. Sånn sett består det største problemet med kunstig intelligens at vi tenderer mot å kopiere de kognitive prosessene vi selv bruker, bare for å oppdage at de er ubrukelige utenfor det menneskelige formatet. Vi er jo først og fremst biologiske skapninger som har “interesser” dominert av forhold rundt livsprosessene. Maskiner fungerer ikke slik og det kommer de heller aldri til å gjøre. Nesten all personlig energi som et menneskelig individ besitter går med til å drifte organismen. Sånn fungerer det for alle dyr. Vi har noe kapasitet for aktiviteter styrt gjennom “fri vilje” funksjonen, men det skal ikke mye avvik til i avdelingen for stabile livsfunksjoner før vi er indisponible i forhold til formålserettet virksomhet ute i den materielle virkeligheten. Det er kostbart å drifte “selvet”.
Antropomorfisme er en opprinnelig gresk betegnelse på tilfeller der man overfører menneskelige egenskaper til ikke-mennesker, som guder, dyr, fantasifigurer, naturfenomener eller gjenstander. Slik overføring er særlig utbredt innenfor mange religioners mytologi og ikonografi, og er også utbredt i eventyrverdenen, der dyr snakker og har menneskelige følelser. Når vi tillegger våre kjæledyr menneskelige følelser, er også dette en form for antropomorfisme.
(Store norske leksikon)
En svært vanlig paranoid vrangforestilling er den som handler om vanskelig definerbare “viljer” som jobber mot enda mer vanskelig definerfare “formål” ute i verden. For det meste er det imidlertid ikke slik fysikken fungerer. Det er ikke engang slik psykologien fungerer, på et eksternt plan – som antropologisk mekanisme i sosiale felt – men individets eksistensielle angst gjør det slik likevel. Det er, som jeg alltid sier, komisk (men også tragisk). Folk prater i eininga om alle disse følelsene sine – eller eventuelt meningene – som om dette noensinne har betydd noe for noen andre enn dem selv. Hvis man har hatt en normal psykologisk individutvikling bør man allerede som barn ha oppdaget at ingen bryr seg et sekund om deg og følsa di på noen genuin måte, det handler bare om å trøste deg i en tilstrekkelig grad til å få deg tilbake inn i den performative rollen du spiller i opplegget deres. “Den du er for dem” er selvsagt viktig for dem, men mindre så for deg. Den klassiske konflikten her er naturligvis foreldrenes forventninger til sine barn og konfliktene dette noen ganger skaper i forhold til individets opplevelse av hvem de er og hvordan de bør leve sitt liv. Egenviljen begynner jo å bli tydelig allerede i to-tre års alder — og derfra og ut handler det egentlig bare om hvor sofistikerte strategier de utvikler og implementerer på personlighetsnivået. Foreldre og andre autoritære krefter i barnets liv kan gjøre – og gjør også som regel – mye skade på individet i løpet av barndomsprosessen. Noen ganger blir det så grovt at folk trenger profesjonell hjelp til å rydde opp i det roterommet psyken deres har blitt under de tidlige delene av livet, men for det meste får folk til å “etablere sin voksenpersonlighet” uten større problemer enn de hadde med å skifte ut melketennene.
Jeg ser ikke for meg at noen kunstig intelligens noensinne kommer til å utvikle “personlighet” slik vi normalt definerer dette. Hvorfor skal de det? Egenvilje er jo ikke en del av designet — og det finnes så vidt vi vet ingen form for “immanent fri vilje” der ute som eventuelt kan ta bolig i maskinen og etablere livsprosesser. Hva enkelte paranoide fantaster tror er en usaklighet. En maskin defineres av sin eksterne funksjon. Et menneske defineres av sin interne egenvilje. Disse er ikke sammenlignbare størrelser og det er egentlig litt “blasfemisk” når folk gjør det. Sammenligner du deg selv med kjøleskapet ditt? Har du paranoide tanker om at kjøleskapet kan ta kontroll over temperaturen i huset ditt? Naturligvis ikke, du bare bruker det etter sitt formål uten å analysere denne relasjonen nærmere. Kjøleskapet tilfører ikke flaskepilsen god drikketemperatur fordi det ønsker deg vel, det er fordi dette – blant annet – er innretningens designede formål. Det skjer på en passiv måte som ikke impliserer begrepet vilje, annet enn fra din side, når du plugger inn stikkontakten og skrur det på. Siden kan du selvsagt sette deg ned og filosofere rundt mysteriene bak dette vidunderet som er flaskepils med god drikketemperatur og hvordan vi har klart å oppnå noe så nyttig, betraktet mot hva slags toskepakk vi vanligvis er, men forklaringen er til syvende og sist av teknisk art. Vi behøver ikke kjøleskap for å regulere lokale temperaturforhold med tekniske midler, men dette er en løsning som fungerer godt nok til sitt formål.
Det går ikke så bra med den selvoppnevnte sjefen for herrefolket. Når gikk det noensinne bra med ham? Han har aldri vært noe annet enn en taper. Eller rettere sagt, han har sannsynligvis aldri forstått hvor grensene går, eller muligens trodd at de ikke gjaldt for ham – han Donald er jo slik en spesiell gutt – verken i finansiell, juridisk, politisk eller sosial forstand. At han er et 24 karats rasshøl er imidlertid èn type problem, som kun er av moralfilosofisk karakter, det er jo ikke forbudt å være et svin. Men vi har beveget oss over i en helt annen kategori av kaos når statsadvokaten tar ut tiltale — etter hva jeg hører er det snakk om totalt 34 forskjellige tiltalepunkter, men detaljene er ikke kjent.
De “konservative” – Trump er på mange måter en legemliggjøring av hvordan ordet konservativ har mistet all mening – protesterer og kaller det en politisk motivert sak. Lengst av alle går Floridas guvernør Ron DeSantis når han melder på Twitter at Florida ikke kommer til å samarbeide i denne prosessen – i praksis at han “nekter å utlevere Trump til et annet påtaledistrikt” hva nå enn det vil vise seg å bety – og for godt mål tar han med at dette opplegget er “Soros-finansiert” — som i klartekst betyr at det er jødene som står bak det som skjer. For bare noen dager hadde Trump en underlig seanse i Waco, Texas, på tredveårdagen for beleiringen av Branch Davidian-kulten, som utviklet seg på omtrent verst tenkelige vis. Alle døde i en eksplosiv brann, og slik endte den historien. Men samtidig startet legenden om det amerikanske individets heroiske kamp mot de føderale myndighetene, “sosialismen” og – det seneste påfunnet – woke-ideologi (et ord som later til å bety “alt som truer den hvite, kristne kjernefamilien som samfunnets fundament”). Det flest bet seg merke i var at han ved et tidspunkt spilte av lyden av et kor som sang den amerikanske nasjonalsangen, bare at dette koret er sammensatt av individer som sitter fengslet i sammenheng med stormingen av kongressen den 6. januar 2021 – på en dag som inntil da var mest kjent som de hellige tre kongers dag – og som de tidligere nevnte “konservative” ofte beskriver som politiske fanger. Hva er meningen med alt dette?
Det åpenbare er som regel akkurat hva det ser ut til å være. Trump har èn personlig superkraft, som også er alt han har, men den har brakt ham dit han er i dag — og dette er en nærmest reptiliansk evne til å sanse svakhet i folk og øyeblikkelig omsette dette til fordeler for seg selv. Trykke på og trykke på, aldri gi “offeret” noe som helst slags pusterom. Slik sett er han nærmest en profesjonell undertrykker av alt og alle i sine omgivelser, en som leder gjennom systematisk terrorisering og “verbal vold” og som ikke ser ut til å kjenne noen grenser for hvor stygt det kan tillates å bli. Til gjengjeld henfaller han øyeblikkelig til underdanig atferd overfor slike som er upåvirkelige av “sjarmen” hans. Et godt eksempel er Putin, som nærmest definerer begrepet “pokerfjes”, eller ihvertfall inntil ganske nylig. Han har jo stelt det til for seg selv i det siste, men det blir en off-topic digresjon (som igjen er en tautologi). Siden vi allerede er der kan vi jo ta med at i åndelig forstand ligner Trump på en gal mann som løper skrikende rundt i kålåkeren, men nå har han nettopp snublet i sine egne kjønnsorganer og landet med ansiktet ned i en kuruke — og da mener jeg ikke en kur-uke (som han sikkert ville hatt godt av) men en ku-ruke, nærmere bestemt den himmelkua som beskrives i det gamle Gilgamesj-eposet (jeg sa jo at vi er i kålåkeren nå) og det den har etterlatt seg i maktpolitisk forstand, selv om det egentlig var en himmeltyr og det som kommer ut i andre enden av disse rent teknisk sett kalles bullshit. La oss si at tyren var trans. Derfor en kuruke – selv om vi på norsk ville kalt det mannskit, ihvertfall hvis man kan norsk – poenget er uansett at Trump er i trøbbel. Så hva gjør han? Det eneste han kan, som er å gå til fullt frontalangrep med alt han har. Og heiagjengen heier på.
Til tross for at jeg ofte sjonglerer med mange slags eksotiske fakta og emneområder er jeg ingen komplisert mann. Hvis det oppfører seg nazi så er det nazi. Ferdig diskutert. Hvordan vet man om det oppfører seg nazi? Man bruker jødetesten. Den består i å skifte ut det ordet de bruker om dem som de agiterer mot med ordet “jøde”. Hvis det høres ut som noe Josef Goebbels kunne ha sagt om jødene under det tredje rikets velmaktsdager så er det vi observerer nazi. Det var bare nødvendig å blande inn jødene for å gjennomføre det egypterne ville kalt “åpningen av wadjet” — altså det hellige øyet, det man bruker til å se på sannheten med. Beklager til jødene for dette, forsåvidt, men jeg tror ikke dette er noe som plager dem i noen stor grad, de er jo heller ikke spesielt glad i nazitendenser som dukker opp i samfunnet fra tid til annen og på ymist vis. Akkurat dette med fascisme, nazisme, falangisme, peronisme og gud-vet-hva-isme er forsåvidt et modernistisk fenomen som er tilknyttet “politisk diskurs i kjølvannet av Marx” siden hele opplegget begynte med – og fortsetter den dag i dag som – en reaksjon mot hva vi må kalle “det venstrepolitiske komplekset” som også følger i kjølvannet av Marx, bevæpnet med språklige begreper som sosialisme, kommunisme og resten av “det marxistiske idèkomplekset” som hadde sin storhetstid på det sene 1800-tallet og videre frem til Den andre verdenskrig, som innstiftet den postmoderne tidsalderen (som vi fortsatt lever i). Uansett, det følger logisk av dette at enhver form for såkalt antimarxisme også er å oppfatte som nazi. Vi kan selvsagt flytte blikket bortenfor de politiske massebevegelsene i det tyvende århundre og se på mønstrene i dypere historiske forhold som stadig gjentar seg – eller hvorfor ikke evolusjonær psykologi? – som bringer oss til det tredje beinet av nazismens barkrakk: Antivitenskap. De som agiterer mot “skolevitenskapen” er også nazi. Dette er ikke komplisert. Det vi nå kaller nazi – for å plassere disse tendensene i sin korrekte historiske kontekst – er en mental tilstand som finnes latent i 20-30% av enhver sivilbefolkning, som til syvende og sist handler om et patologisk forhold til begrepet autoritet. Å prøve å mane frem dette monsteret er hva nazistene rent konkret “gjorde” – hvis vi ser stort på det – i politisk forstand — og samme/likt = samme/likt. Enkel matematikk.
Metakommentarer til “nyhetene” må vel regnes som gatekjøkkenmat blant de skrivende klasser — så konklusjonen må bli at så lenge dette ikke er hele næringsgrunnlaget er det greit, på samme måte som billig og usunn klisj er greit – i stedet for skikkelig mat – så lenge det ikke tar overhånd og utvikler seg til en uvane. Trumputmattelse – “Trump fatigue” – er et ikke uvanlig begrep blant amerikanere, som er tildels drit lei av å høre både om og fra denne politiske frankensteinfiguren, men showet fortsetter for full musikk, og siste nytt er at nå har de tatt ut tiltale – angivelig – i en av mange juridiske saker denne kronidioten har pådratt seg. Hvorfor ville han bli president? Jeg antar det blir som å spørre hvorfor en narcissist vil ha mest mulig oppmerksomhet. Hele opplegget er jo patologisk, fra alle synsvinkler. Men der er vi, sånn er virkeligheten, og nå er det opp til fornuftige mennesker å utrede dette sakskomplekset for å etablere noen slags orden som folk kan leve med.
Dersom politiet noen gang setter deg ned i en stol, ser på deg med et strengt ansikt og ber om en forklaring på hva fanden det er du driver med, så er det mye verre å lyve enn å si “jeg vet ikke” (eller noe lignende, som “jeg husker ikke”), fordi det å avgi falsk forklaring til politiet er i seg selv en straffbar handling. Fra politiets synsvinkel er dette også bedre, fordi da vet de i det minste noen ting om deg, som at du ikke har lyst til å svare på dette spørsmålet og at du er smart nok til å ikke binde deg til en løgnhistorie som de må bruke ressurser på å motbevise, og siden kan de jobbe ut fra disse faktapunktene. Imidlertid er dette ikke en vanlig problemstilling for de fleste. Hva må man gjøre for å bli en “person av interesse” i en pågående politietterforskning? Det kan skyldes “uflaks” og tilfeldigheter, men som regel er det fordi man er en dust — og dette vet de også. De har sine metoder og de har “sett det meste” når det kommer til løgn og dikt.
Dette er sånn omtrent hva saken handler om, dersom jeg har forstått det sånn noenlunde korrekt. It’s not the crime, it’s the cover-up, som de pleier å si i USA. Det er der de alvorlige problemene gror. Trump er selvsagt en gangster, både i mentalitet og metode, men han er ikke noen dyktig gangster. Er han overhodet dyktig til noe? Herregud. Han kunne landet på beina hvis han for eksempel hadde unnskyldt seg med å si at meningen med det hele var å holde denne snuskete affæren hemmelig for kona — og han er ikke stolt av det, men det virket fornuftig der og da, i en stresset livssituasjon og det ene med det andre, beklager så mye. Men sånn fungerer jo ikke Trump. Han er ikke smart. Han bare har en fantasi om at han kan utmanøvrere hvem som helst, noe som i praksis alltid ender med å utmanøvrere seg selv. Sjakk matt. Nå er det statsadvokatens tur til å jazze rundt med dette motbydelige materialet. Som sagt, trumputmattelse er et fenomen. Bortsett fra et stadig krympende antall “alternative typer” som lever på utsiden av den mentale normalsonen har folk fått mer enn nok av Donald Trump og hele menasjeriet hans av politiske vanskapninger.
Det snakkes en del om pornoskuespilleren Stormy Daniels – hennes navn er Stephanie Gregory Clifford og hun er en ekte person – men jeg tror ikke “pornoskuespiller” er et ekte ord. Det henger på hva man legger i ordet skuespill. De puler jo på ordentlig, så det ligger nærmere en dokumentarfilm – eventuelt et såkalt doku-drama – i form. Vi kan eventuelt reise et argument om at nei, ingen puler sånn på ordentlig, de er jo for faen akrobater og spesialister som ligger på musicalens nivå når det kommer til realisme. Uansett, jeg tenker på Robert Bresson og en av mine favorittfilmer, kriminaldramaet Pickpocket fra 1959, hvor han insisterte på at han jobbet med modeller, ikke skuespillere. Alle hadde fått streng beskjed om at de ikke skulle “spille” og gjøre seg til, bare utføre det som står i manus på en upersonlig og “effektiv” måte. Altså den korteste mulige rute fra A til B, uten noen unødvendige bevegelser. I pornofaget er det jo slik at man må “komme til saken” uten å legge for mye innsats i å etablere en “historie” som egentlig bare er et forstyrrende element i forhold til hva folk ønsker å få ut av en pornofilm. Så er de skuespillere eller er de modeller? Kanskje er det bare teknisk spissfinderi, men sånn blir det når man bryr seg om presisjon i språket. Selve poenget ligger imidlertid et helt annet sted, nemlig i den nevrotisk-kompulsive trangen til å overbetone at Stephanie Clifford er en pornoskuespiller – ikke et ekte ord – og således ikke en “seriøs person” som man bør respektere som individ med selvstendig integritet. Hun puler for penger. Vi holder i bakhodet at et av elementene i selveste åsgårdsreia – kaoskreftene som truer og beleirer menneskenes verden – benevnes som “løsaktige kvinner”. Folk har ofte en tendens til å bli snåle og forlegne når det kommer til de seksuelle emneområdene.
Selv tror jeg dette er omtrent like mystisk som hva Freud påpekte: Seksuelle nevroser handler om mistilpasset virkelighetsoppfatning. Jo mer løgn og bedrag man har investert i forholdet mellom selvet og verden, jo vanskeligere blir det å “levere” i forhold til hvordan man oppfatter seg selv i seksuelle situasjoner. Keiseren er jo ikke like imponerende når han er naken. Da kommer angsten. Jeg håper de ikke oppdager at det er noe galt med meg. Skal vi gå noen runder med fenomenet misogyni? Den eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Le Deauxième Sexe – “andrekjønnet” – om kvinnens posisjon i det menneskelige tankelandskapet. Hvis man bare har tenkt å lese èn bok om feminisme i dette livet så bør man velge denne. Enten vi henter løpefart i Platons tanker om “universelle tankeformer” eller i Carl Jungs “dybdepsykologi” om arketyper i det ubevisste sinnet må vi erkjenne at begrepet kvinne er noe man forholder seg til på minst like mytologisk som realistisk vis ute blant befolkningen. Kvinner er jo selveste sexkjønnet. Det er de som kontrollerer forplantningen. Hvis ingen kvinner fantes – i det minste ikke i noen dekorativ forstand – ville det være mindre angstspastisk brunstskam der ute. Et klassisk forsvar hos voldtektsmenn er ofte at “det var hun som fikk meg til å gjøre det” og det virker som om dette er noe de oppriktig tror på. Uten å dykke for dypt ned i dette grumsete farvannet kan vi grovt sett si at dette er hva det såkalte voldtektsparadigmet handler om. For at en mann skal kunne bli (eller forbli) en supermann må han ha kontroll. Og det har han jo ikke hvis en kvinne danser marimba med følelseslivet hans slik at han blir desorientert og svekket i mandigheta si. Voldtekt gjenoppretter universets balanse slik sett. Det var hun som fikk meg til å gjøre det. Tradisjonelt sett har dette forsvaret virket. Til de som tror det har blitt flere voldtekter i samfunnet bør man si at flere anmeldelser og pådømmelser kan skyldes at de sakene som forekommer nå tas mer alvortlig, ikke at det har blitt flere av dem.
Når nordmenn snakker om Spania mener de nesten alltid middelhavskysten eller Madrid. Det finnes veritable ghettoer av diverse utlendinger som har bosatt seg i små og store spanske byer, ihvertfall i deler av året, også skandinaver, slik at man kan sannsynligvis klare seg helt fint uten å kunne verken spansk eller engelsk på visse steder. Bildet ovenfor er tatt på skisportsstedet Cerler, Huesca kommune, i den autonome regionen Aragon, som er hvor man bør lete hvis man tenker å kjøpe et hus i Spania men ikke har mer enn et par hundre tusen å bruke på formålet. Akkurat der bildet er tatt er man på 1500 metes høyde, så der er det jo rimeligvis snø om vinteren, men hvis man kommer fra Norge ser ikke det der særlig skremmende ut. Vinter? Ja jøss, jeg har prøvd det selv et par ganger. Kaldt sier du? Mm. Jeg er norsk.
Vinteren er sikkert streng i Aragon hvis man sammenligner med Marbella, men det er de nada sammenlignet med vinteren på Tynset. Det kommer litt snø her og der – det lå til og med snø i gatene en morgen i desember da jeg bodde i Barcelona – og det er ofte sur og guffen vind om vinteren de fleste steder i Spania, men det er ikke “vinter” sånn som man definerer konseptet her i Østerdalen. I natt var det for eksempel 20 kalde her, men nå som sola står på er det bare fem. Rene påskeværet. Juhu. I Cerler har de derimot 12 varmegrader i dag, ifølge yr.no, mens nede i dalen – nærmere bestemt i regionhovedstaden Zaragoza – har de 25 grader og sommer. Jeg opplever dette som tiltrekkende. Jeg er ingen pyse, men jeg liker ikke å fryse. Opp og slå floke før man fyrer i vedovnen og setter over kaffe har en form for romantisk sjarm som imidlertid begynner å gå ut på dato for meg. Jeg lever med kroniske “giktsmerter” og kulda hjelper ikke.
Det er jo slik at når sommeren først kommer i Norge så blir man så yr at man rent glemmer hele vinteren, slik at neste gang den kommer er man full av urealistisk optimisme. Dette ordner seg. Men det gjør det jo ikke, det er samme gamle leksa om igjen. Det er “det daglige drøv” med istapper hengende ut av alle kroppshull som går folk på nervene. Omstillinger er nema problema, da er man jo fortsatt i forkant av utviklingen, dessuten er det jo snart jul når vinteren kommer sigende, det er først utpå nyåret ting begynner å bli slitsomme. Hvilke steder i Norge er etter måten “varme” om vinteren? Jeg innbiller meg at de kanskje har mildere forhold mange steder langs kysten, men det vet jeg ikke noe om. Jeg antar de sikkert har fæle vinterstormer istedet. Perfeksjon er som kjent ingen jordisk egenskap uansett hva vi snakker om, ikke minst været. Hvilket bringer meg til hetebølger og skogbranner. Det som foregår nede på kontinentet ser ikke bra ut. De har allerede svidd av årets første skogbrann i Valencia-regionen etter en tidlig varmebølge der nå i mars. Jeg er litt skeptisk på grunn av dette. Vi får se hvordan det utvikler seg i år. Kanskje man heller bør begynne å snakke om den strenge sommeren i dagens Aragon.
Denne verden er full av manipulerende intrigemakere som får et kick ut av å konstruere dramatiske sosiale situasjoner hvor de kontrollerer narrativet. “Hvorfor” de oppfører seg slik er mindre relevant. Det kan være – og er ofte – et spørsmål om å bruke renkespill som våpen i en prosess som handler om personlige ambisjoner, men det kan like gjerne være freudianske tvangshandlinger. I ethvert tilfelle er dette hva jeg kaller sosial kannibalisme – selv om de ikke rent fysisk ernærer seg på menneskekjøtt – fordi det til syvende og sist dreier seg om fiendtlig spekkhuggeri rettet mot andre menneskers private reservoar av livskraft. Opplegget er klassisk revers Robin Hood: Man tar fra de andre, helst de som ikke kan forsvare seg fordi de ikke forstår hva som skjer, og gir til seg selv.
Vi kan grovt sett si at disse sosiale kannibalene – med unntak av enkelte “sanne psykopater” – selv har blitt traumatiserte og ødelagte som mennesker av forhold i oppvekstvilkårene sine, vanligvis gale foreldre, men det gjør lite for å rette opp selve problemet. Når de først har fått smaken på livet som kleptoparasitt er dette ofte en degenerativ mekanisme som er entropisk i natur, det vil si at ting går bare èn vei. La oss si det ligner på vold i nære relasjoner. Når grensen først har blitt krysset er det ingen vei tilbake. Forholdet kan ikke “repareres”. Sannheten kan ikke – og bør heller aldri – “glattes over” med diverse rasjonaliseringer som er designet for å akseptere det uakseptable. Har din partner gått fysisk til angrep på deg? I så fall er alle avtaler og forpliktelser nullifisert og maktesløse. Dette er ikke lenger en venn.
Hjernen er et fantastisk verktøy, men den bør definitivt betraktes som “særlig farlig redskap”. Man skal aldri løpe gjennom skogen mens man ruser en motorsag, for å si det slik. Ørn ørn, jeg har full kontroll. Folk har en tendens til å bli “fanget i en loop” og aldri komme seg ut av en slags sirkelargumentasjon som de har gående i hodet sitt, nærmest som å mumle til seg selv hele tiden, akkurat som et mantra, det vil si en mental artifakt som er designet for å fange bevisstheten og tvinge den i en bestemt retning, bare at de har ikke selv kontroll over det som foregår. De klarer ikke å rive seg løs fra den metafysiske tåkemaskinen og opplever derfor aldri menneskesinnets normaltilstand, som er en form for kald, klar oversikt. Istedet utvikler de hjemmesnekrede mestringsteknikker som nesten alltid er regressive av natur, det vil si at de “flykter” til en sinnstilstand som de har båret med seg som “sitt hemmelige sted” helt fra barnsben av. Dette er elementær psykologi. Alle levende mennesker “bruker” hodet på noenlunde det samme vis som de “bruker” kroppen. Mesteparten er ting de lærer svært tidlig, som en hovedregel før de utvikler språk og selvstendig tenkning, eller engang følelsen av å “være noen”.
Samfunnet tillater mennesker liv og helse selv om de er udisiplinerte troll som ville krepere nesten umiddelbart hvis de måtte overleve i noen slags “vill” tilstand. Samtidig har de tydeligvis mange gode råd å gi andre om livets edle kunst. Fra mitt perspektiv er dette komisk, men jeg kunne like så godt kalle det tragisk, av akkurat de samme årsakene. Noen skrev noe om angiveri. Det var et tankeeksperiment. Jeg tolker det som et uttrykk for folks generelle politikk i forhold til informasjonsbehandling. Hva skal man gjøre med det man vet? Selv ser jeg bare for meg at jeg ville ta initiativ til å ringe poitiet og anmelde sak hvis det hadde vært innbrudd hjemme, hvis bilen min var blitt stjålet, eller den typen ting hvor jeg selv ikke egentlig vet noe om hva som har skjedd. Å ringe dem for å dele etterretningsinformasjon som jeg sitter på er like uaktuelt som å ringe en fremmed stats hemmelige tjenester, det kommer bare ikke til å skje. Slik atferd er en trussel mot nasjonal sikkerhet. Jeg deler aldri informasjon om noen som jeg kjenner på ett nivå av nærhet med noen som befinner seg på et “lavere” nivå av nærhet. Det vil si at jeg deler ikke familieinformasjon med venner, eller venneinformasjon med mer løse bekjentskaper, eller informasjon om de løse med folk som jeg overhodet ikke kjenner. Alt går på rang innenfor et hierarki av “nærhet i forbindelsens natur”. Alt folk forteller meg – uansett hva det handler om – er i utgangspunktet hemmelig, med mindre de eksplisitt har erklært at det er åpen informasjon.
Sladrehank skal selv ha bank er en kosmisk sannhet som ikke kan gjentas ofte nok. Hemmeligheter kommer til meg for å dø. Her er det ingen gjennomgangstrafikk. Alle som kjenner meg godt vet at jeg er sånn og derfor er det nesten ingen som sjenerer seg for å “snakke fritt” om hva som helst. Imidlertid er det 100% sannsynlig at jeg ville oppfordre dem til å melde seg selv dersom hemmeligheten de kom til meg med var noe kriminelt snusk som bekymrer dem. Bare det at de snakker om det betyr at de “ønsker å bli tatt” — så bare få det gjort. Jeg kan eventuelt bli med dem som uformell støttekontakt under de innledende prosedyrer. Man går ikke rundt og snakker om kriminalitet, liksom, med mindre det handler en masochistisk trang til “soning og oppgjør”, som jeg dessverre ikke har makt og myndighet til å besørge. Da må de henvende seg til rettssystemet, gjennom sin PR-front som er politiet. Jeg verken dømmer eller tilgir, jeg bare observerer. Og hvis du ikke vil vite hva jeg tenker må du for guds skyld ikke spørre. Noe annet alle som kjenner meg godt også vet er at jeg er nesten usannsynlig brutal i kjeften rett til ansiktet deres, mens jeg for det meste snakker alt for pent om folk bak ryggen på dem. Hva kan jeg si? Det er en annen konsekvens av den samme informasjonspolitikken, som handler om å aldri “snakke om folk”. Jeg gjengir bare de PR-messig fordelaktige datapunktene om folk jeg kjenner nærmere enn akkurat de jeg snakker til i øyeblikket. Det er jo ikke slik at jeg lyver, jeg bare holder kjeft om sånt som de sannsynligvis ikke selv ville brakt opp heller. Og når det gjelder det å “dele informasjon med politiet” så ville jeg ikke snakke om andre på noen måte overhodet, uansett hvem de var. Jeg har taushetsplikt. Hvis dette er et problem må vi eventuelt bringe en advokat inn i bildet. Ikke fordi dette forandrer noe – bare døden kan løse meg fra taushetsplikten min – men vi kan i det minste starte forhandlinger om hva slags strafferettslige konsekvenser holdningene mine bør møtes med.
Man hører noen ganger økonomer si slike ting som at landbrukssektoren utgjør bare noen få prosent av bruttonasjonalproduktet — etter alt å dømme uten å reflektere over at dette er noen ekstremt viktige prosenter, som man ikke bare kan slenge inn i forhandlinger som om varians i matvareforsyningen er et problem som ligner på alle andre forhold som er gjenstand for tilbud og etterspørsel. Nyliberalistisk politikk gjennom mange tiår har medført at Norge per i dag importerer halvparten av alle matvarer vi behøver for å fø befolkningen. Denne modellen vil neppe være holdbar mer enn noen ganske få år inn i fremtiden, og allerede nå merker vi at systemet er utsatt for stress. Vi har hatt noen fete år i Norge ganske lenge nå. I løpet av denne tiden har vi bygget ned norsk landbruk og etablert avhengighet av andre lands overskudd i produksjonen. Et av disse er Spania. Det går en jevn strøm av trailere med spanske landbruksprodukter nordover. Regelverket i EUs indre marked gjør at dette per i dag er ukomplisert. Dagens priser reflekterer hva det koster å kjøpe varene i Spania, pluss hva det koster å få dem fraktet til Norge, pluss matvarekjedenes prispåslag. Vi ser for oss at prisene kan øke, men har vi en plan for når leveransene opphører?
Ser vi på kartet ovenfor legger vi merke til at Spania og Frankrike er grovt sett like store. De har til og med noenlunde samme form på kartet, som attpåtil har en viss demografisk resonans, siden “vorta i vest” heter henholdsvis Galicia i Spania og Bretagne i Frankrike, begge er “keltiske” distrikter fra gammelt av, og “medlemmer” av den atlantiske bronsealderkulturens ruter for handel og sjøfart (som fortsetter videre via Cornwall og inn i Irskesjøen). Digresjon til side, både Spania og Frankrike er svært viktige jordbruksland som har seriøse deler av nasjonaløkonomien sin knyttet opp imot tilvirkning av landbruksprodukter beregnet på eksport. Noe annet som de har er “problemer med været” — særlig vannsyklusen, som selvsagt er den tredje viktigste enkeltfaktoren for å lykkes med dyrking av salgbar vare (nest etter jord og sol) innenfor landbrukssektoren. Siden tilkommer transportproblemet, men de har veldig gode veier i denne enden av Europa, slik at det er mulig å ha forutsigbare kostnadsforhold. Vi har hatt noen år med god logistikk slik sett. Nå må vi imidlertid forberede oss på store endringer i bildet. Systemet vi har akkurat nå er svært sensitivt for endringer i grunnforhold. Følg med på nyhetene. Når de begynner å snakke om “unormalt høye priser i verdensmarkedet” er det rett før hele mannskiten kollapser. Kloke mennesker begynner allerede nå å tilegne seg kompetanse i forhold til å selv dyrke deler av matvarebehovet sitt. Inntil videre kan det jo være en hobby.
Jeg leser og følger med på lokale nyhetskanaler fra Spania, som er mye “blanda drops” i temavalg, men alt de har om klima er preget av “forsiktig pessimisme”, særlig i forhold til sommerens hetebølger og skogbranner. I tillegg har det ikke regnet normalt på mange år, slik at strategisk viktige vannreservoarer ligger på tildels kritisk lave nivåer — også “under jorda”, det vil si at grunnvannsnivået synker, særlig langs middelhavskysten, noe som i de lavest liggende områdene medfører tilbakeslag av saltvann fra havet og dermed blir det ganske snart snipp snapp snute for eksempel for både rismarkene i Ebrodeltaet og ikke minst de enorme veksthusanleggene i Andalucia. De har riktignok et system for kvoter og rasjonering, men de har også sterke tradisjoner for “sivil ulydighet” og korrupsjon. Folk tar seg til rette og synes at dette må være greit. Sånn har det jo alltid vært. Mennesker bør “tenke globalt” men nesten ingen gjør dette i praksis. Folk er opptatt med seg og sitt. Problemer her og nå er viktigere enn fremtidens hypotetiske “kanskjeproblemer”. Vi gjør det vi kan med det vi har. Selv i et rikt land som Norge lever folk typisk i en kronisk tilstand av pengeknapphet. Det er ikke rimelig å forlange at forbrukerne skal bære ansvaret for forsvarlig behandling av plastavfall og den typen ting. Politikerne må regulere markedet — og hvis kapitalistene begynner å sutre må de bare drepe et par av dem slik at resten av pakket forstår at det er alvor nå. Jeg mener ikke “ta livet av dem fysisk” men knuse og ødelegge dem som frie økonomiske aktører, noe som bør være bagatellmessig enkelt for staten. Ta de som er størst i kjeften og riv et nytt rasshøl i dem. Resten vil se hva som skjer og tilpasse seg. Eksempelets makt er stor.
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
