APECALYPSO

Som alle vet er rompa et norsk dialektord som betyr halen, mens rumpa er kroppsområdet nederst på ryggen hvor vi blant annet finner halen hvis man er en sånn som har hale, men bare bugnende skinker som tiltrekker seg sine artsfrenders blikk hvis man er rassape, som for eksempel vi mennesker er. Apekatt er primater som har hale, mens rassaper går med rumpa bar. Men nok om biologien, dette handler mest om semantikken, nærmere bestemt hva det betyr når noen snakker om “rompa di”. Folk har jo ikke hale så hva skal man tro?

Pål sine høner på haugen utsleppte, sier sangen, men reven var ute med rompa så lang. Sangen er en fabel, altså en moralhistorie, ikke et journalistisk arbeidsstykke som beskriver en virkelig hendelse. Poenget er at han Pål burde ikke ha gjort dette. Reven er en frekk fyr som plutselig er der og snapper en høne før han forsvinner like raskt igjen, med både rompa si og høna di og nå har du et problem. Tør du komme hjem til ho mor og fortelle dette? Pål han sprang og vrengde med augo, fortsetter sangen. En norsk hverdagstragedie.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Mennesker har ikke hale men det har troll, ifølge de som har greie på sånt. Å si til noen det overskriften her sier – nå skal du gå hematt med rompa di – er en advarsel om at vedkommende som sier dette har lagt merke til at du har uærlige (“trolske”) hensikter og nå får du beskjed om at dette har potensial til å balle på seg. For at vi skal kunne bevare freden er du nødt til å gå. Folk kan se rompa di. Dette kan for eksempel være jobben til en dørvakt ved et utested som serverer alkohol (selv om du antagelig må langt ut på landet før noen ville brukt akkurat de ordene). Hvis de er flinke i jobben kan de se situasjoner som er i ferd med å utvike seg og gripe inn før ting eskalerer til noen slags voldelig episode. I prinsippet den samme funksjonen som “ordensmakten” har på samfunnsnivå. Å rydde opp i ting som allerede har skjedd er en sekundærfunksjon. Primært er de der for å motivere folk til å holde fred og oppføre seg ordentlig.

Høyrepolitikk er å legge opp til at loven skal beskytte men ikke binde de rike, mens den skal binde men ikke beskytte de fattige. Tanken er at hvis man har penger så kan man betale seg ut av alt. Enten direkte eller ved hjelp av forbindelser som opererer innenfor en økonomi hvor man utveksler tjenester. Behøver du noe? Hva du kan få avhenger av hva slags gjenytelser du har makt til å tilby. Det kan være en bra investering å ha for eksempel en kommunepolitiker eller en rik forretningsmann som skylder deg en tjeneste, men hvem har noe å tjene på å “se en annen vei” når det bare er en vanlig fyr som er ute med rompa si? Sånn fungerer korrupsjon når man tar det ned til atomnivået. Alle ønsker ting men ikke alle kan levere noe. I den klassiske gangsterfilmen Gudfaren finnes en berømt scene hvor han sier at han skal gjøre en person en tjeneste, men da må vedkommende akseptere at det kan komme en dag – kanskje den aldri kommer, men den kan komme – når han selv vil behøve en tjeneste og da er det ikke lov å si nei. Folk godtar typisk disse betingelsene, fordi når de henvender seg til en velkjent gangsterhøvding og ber om hjelp så er det fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette skjønner jo gudfaren også.

Hva er likhet for loven? I en tenkt situasjon kan to personer ha brukt håndholdt mobil mens de kjørte bil, men den ene brukte sin til å inngå en avtale som de vil tjene mange hundre tusen på mens den andre tekstet ELSKER DEG OGSÅ :HEART:HEART:HEART: til kjæresten sin. Begge får ti tusen i bot. På èn måte er dette rettferdig, på en annen måte er det absurd. Straffen er nominelt sett “den samme” men den slår jo veldig ulikt ut i praksis. Den ene bøter med noen prosent av dagens fortjeneste mens den andre kanskje ikke får råd til å reise på ferie det året. Hva kan vi lære av dette? Åpenbart at det lønner seg å være så rik at du bare kan si “pyttsann” til en bot som fullstendig vil kollapse privatøkonomien til noen som går på en vanlig lønn, hvis ikke de kan få en avbetalingsordning (det kan de som regel). Man behøver ikke å være Karl Marx for å se at pengebøter er en straff som slår urimelig hardt ut for de som lever et liv preget av pengeknapphet. Hvis man har en inntekt på 200 kroner i timen tilsvarer 10.000 i bot at man betaler med 50 timers arbeidsfortjeneste — mens de som har mer priviligerte kompensasjonsordinger slipper unna med en daff dask på lanken. Hvem av de to kommer til å nøle med å bruke mobilen på ulovlig vis neste gang dette blir aktuelt? Hvis begrepet straff skal bety noe “mer” enn bare hevn og sadisme må det jo ligge på noe slags pedagogisk plan, at den som blir straffet – pluss alle som ser på – lærer noe av hele elendigheta. Vedkommende med de femti timene kommer helt garantert til å banne og sverte mye over dette i lang tid, mens den som har penger kommende ut av øra knapt registrerte at noe skjedde.

Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Filosofisk sett er begrepet frihet veldig problematisk. Objektivt sett kan vi påvise mange tilstander av ufrihet, men frihet i seg selv er best definert som en privat følelse som man kan ha eller ikke ha, ut fra ens generelle livsomstendigheter. Folk opererer med så mange forskjellige standarder at “objektiv frihet” i praksis ikke eksisterer. Mange ønsker ikke engang frihet, forstått som en tilstand hvor man kan gjøre som man vil, de ønsker regler og orden. Det er viktigere å ha stabilitet og forutsigbare økonomiske forhold enn ungdomsfantasier om et liv hvor man får bestemme alle ting selv. Ting koster penger. Dette er den evige forbannelsen som alle må forholde seg til. Hver dag er man nødt til å skaffe penger til de tingene man synes at man behøver. Hva slags frihet er det?

Zombiefortellinger er per i dag etablert som en sjanger hvor “folk vender tilbake fra de døde” fulle av drapslyst rettet mot de levende, men ikke ellers organisert på noe vis. Alt er veldig kaotisk og historiene som fortelles har en tendens til å dra seg i retning av postapokalyptisk spekulasjon av typen “Mad Max” hvor motoren i handlingen er et studium av hvor fæle folk kan være (eller bli) mot hverandre når det ikke finnes noe som modererer de morderiske tendensene deres. Imidlertid husker jeg en helt annen form for zombier fra det litteraturgrunnlaget jeg tok inn i barndommen. Zombier var “egentlig” mennesker som via suggesjon, tortur og narkotika hadde blitt strippet for all personlighet og egenvilje av en svart magiker som brukte dem til å utføre drap, kidnappinger og andre fæle ting. De som er interesserte i denslags bør forresten søke på begrepet MKULTRA som var et program fra 50- og 60-tallet iverksatt av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA for å kartlegge om og hvordan det eventuelt er mulig å “programmere” mennesker slik som for eksempel i filmen “The Manchurian Candidate” fra 1962. I prinsippet var dette samme idè som “zombifisering” av mennesker på klassisk karibisk vis.

Absolutt ufrihet må jo være når man har blitt gjort til noens zombie og ikke engang lenger har noen bevisst opplevelse av å være tilstede i sitt eget liv. En annen variant av dette tvangsmessige forholdet er når folk blir skremt og terrorisert til lydighet på mer eller mindre organisert vis, si for eksempel diverse varianter av slaveri — eller eventuelt om man havner i klørne på noen slags kriminell bande som forlanger penger for å la deg være i fred (selv om det er åpenbart at de ihvertfall aldri vil la deg være i fred så lenge du gir dem penger), det er så mye som kan skje i denne verden under rubrikken for ufrihet. Uansett kan du være bra fette sikker på at “noen” kommer til å banke på døra di og forlange en andel av hva som enn er opplegget ditt, ellers blir det trøbbel, så det er i nesten alles beste interesse at den som banker er staten. Det er sant at det er vondt og vanskelig med alle disse byråkratiske reglene, men heller en paragrafrytter enn en cowboy med svart hatt. Vi lever allerede i en verden hvor det å utnytte og snyte hverandre regnes som en del av spillet. Så lenge det ikke er eksplisitt forbudt er det jo lov. Det er aldri noe som blir bedre for noen, bortsett fra en liten gruppe “rike mennesker”, av at man løsner på reguleringene i økonomien. Det frie markedet er en fantasi som er minst like dustete som alle andre modeller hvor de forutsetter at folk er hovedsaklig rasjonelle og hederlige aktører. Det eneste som “skjer av seg selv” er mannskit og trøbbel. Den verden vi lever i er sånn fordi vi har gjort den sånn. Det er et politisk valg, eller rettere sagt, det er resultatet av en serie med politiske valg, mange av dem innbyrdes motstridende.

Hvilke andre land er det fornuftig å sammenligne Norge med? Åpenbart de andre nordiske landene, pluss de fleste “normalt demokratiske” statene nede på kontinentet, i praksis EU-landene og Storbritannia, men det virker ikke fornuftig å sammenligne med Tyrkia, Argentina eller Thailand. Det spørs hva slags kriterier man stiller opp, men når det kommer til “frihetsfølelse” vil de fleste ved noe slags tidspunkt oppdage at de savner “trygghetsfølelsen” de er vant til hjemmefra når de beveger seg i samfunn hvor mye går på improvisasjon og uformell økonomi. Det for eksempel vanlige folk i Colombia tenker om Norge – i den grad de overhodet tenker noe om Norge – handler aldri om “frihet”, bare om at ting er ryddige og godt organiserte. Folk flyr ikke rundt med skytevåpen og den typen ting. Selvsagt forekommer det, men ikke på samme måte som i Colombia. Fra deres perspektiv ligger det beundringsverdige i at vi klarer å holde fred uten å behøve en politistat. Sosiologer hevder at samfunn med store sosiale ulikheter – som man definitivt kan si om Colombia – som en hovedregel vil ha mer og alvorligere kriminalitet enn samfunn som er mer på det jevne, altså der man har en sterk middelklasse. Altså Norge og andre land som med en viss regelmessighet scorer høyt på livsstilsundersøkelser. På den annen side behøver man ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som skjer når folk tvinges til å leve under tarvelige og vemmelige forhold. Fattigdom gjør noe med sjelen. Man blir ikke typisk en bedre person av å ha det vanskelig. Lave økonomiske standarder er ingen god grobunn for høye etiske standarder. Alt dette virker ganske åpenbart uten at man behøver å tenke særlig nøye gjennom tingene. Ihvertfall så vidt jeg kan se.

Bylivet har sine sider. Jeg ville likt det bedre hvis det var mindre fyll. Færre kjeltringer. Sånne ting. På den annen side, hvis man skal bo på landet er man i praksis avhengig av å ha bil. Uansett hva man skal, alt ligger “langt unna”. I den grad det finnes noe kollektivtilbud så er det av typen buss to ganger om dagen. Mjølkeruta kommer ifra Skomperud på heia. Alt er veldig utendørs på landet. Støvler er nødvendig. Det  finnes ingen arena som innbyr til å trippe rundt i lakksko og bekymre seg for om slipset sitter rett. De som ikke liker natur og landbruksmiljø bør sannsynligvis ikke bo på landet. Jeg vil ikke egentlig anbefale det for de som har romantiske fantasier om landlivets idyll heller. De som vil ha et enkelt liv uten noe stress og strev bør velge et rolig strøk i en by. Et sted som har “fasiliteter”. Bare det å dra på butikken der jeg bor er et timeslangt prosjekt som ikke egentlig kan “tas på strak arm”. Alt er mer strevsomt og arbeidssomt på landet.

Når det er sagt, jeg liker å bo midt i natur og landbruksmiljø. Det var slik jeg vokste opp. Traktorene har blitt mer moderne men de gir faen i bilistene på samme måte som før. Jeg forstår mentaliteten til landbefolkningen, inkludert den sadistiske nytelsen de føler over å “disse” byfolk som kommer for å tilbringe tid på hytta og den typen ting. Ha ha for en dust. Riktignok bringer turismen penger, særlig for de lokale håndverkerne, men den bringer også kultursykdommer. Omstreifende tyver som jobber mot hyttemarkedet. Sånne ting. Det har en tendens til å spille over og medføre økt trusselnivå i forhold til innbrudd og hærverk i resten av lokalsamfunnet. Sånn er livet. Det blir sjelden så bra som man hadde sett for seg, men ganske ofte bedre enn man hadde fryktet. Ting går nå uansett sin skjeve gang, på den typisk trege måten som er helt normal på landet – ting tar tid, sånn er det bare – men som frustrerer ræva av byfolk. Alt beveger seg mye raskere i byen og man venner seg til et servicetilbud hvor pris og leveringstid presses nedover på grunn av konkurransesituasjonen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Sannsynligvis jevner budsjettet seg ut mellom bylivet og landlivet. Boligen er i de fleste tilfeller vesentlig mye billigere på landet, men alt annet er dyrere. Det er også perverst dyrt å ha bil. Minst halve grunnen til at jeg eventuelt ville flytte til noe slags bymessig miljø igjen må være fordi det å ha bil ikke føles “nødvendig” — man kommer seg rundt og det går an å leie bil hvis man må kjøre langt av noen grunn. Da jeg bodde i byen forrige gang var det bare ned en trapp og tre minutters spasertur langs et fortau for å komme til det lokale supermarkedet. Enda ti minutter og man kom til et stort kjøpesenter. Selv om jeg hadde hatt privatbil den gangen ville jeg ikke brukt den mye på grunn av tett trafikk, parkeringsproblemer og det ene med det andre. Bare stress og mas med hele greia. Når det føles som om man bruker opptil flere timer hver dag på å lete etter en parkeringsplass har man helt klart gjort noen mindre intelligente livsvalg. Det er tyve år siden jeg bodde på Grünerløkka i Oslo, men sånn var det den gangen. Det har helt sikkert ikke blitt noe enklere siden da.

Manikeismen er en form for gnostisisme. Den lærer at menneskets ånd er en gnist av guddommens lys, men at ånden er fanget i materien, og frelsen består i å frigjøre den fra materiens bånd. I sin lære om hvordan verden er blitt til, gjør Mani bruk av mytologiske bilder som beskriver hvordan to prinsipper, «Storhetens Far» og «Mørkets Fyrste», står imot hverandre fra evighet av. De identifiseres med henholdsvis lys og mørke, godt og ondt. Mørkets fyrste har fanget en del av det guddommelige lys i materien, men Storhetens Far fører de tapte «lyspartikler» tilbake til lysriket ved hjelp av en rekke frelsere, blant dem Jesus, som han sender til verden.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Jeg vil si det er nyttig å studere litt religionsfenomenologi hvis man ønsker å forstå politikken. Det har ikke vært “ekte” manikèere i vesten siden på 700-tallet (selv om det har vært mange andre dualistisk orienterte kultbevegelser) og vi bruker ordet i dag spesifikt for å beskrive enhver religiøs fantasi som handler om “kampen mellom det gode og det onde”. Dette er ikke et filosofisk nyttig begrepspar men det er en ganske alminnelig fantasi blant mindre begavede mennesker — så det er nyttig å sette seg inn i sakene for å forstå hva som motiverer dem.

For tyve år siden var jeg interessert i “politisk diskusjon” på en måte jeg ikke engang gidder nå i dag, og l sakens anledning var jeg medlem av diverse diskusjonsforum med varierende grader av saklighet og kunnskapsnivå hos medlemmene. Dette var ganske lærerikt i forhold til å begripe hvorfor fascisme har kommet tilbake som aktuelt kulturfenomen, særlig i den engelskspråklige verden. Som forrige gang handler det også nå til en stor grad om “antimarxisme” og det var slik jeg oppdaget at ordet “sosialist” noen ganger er et skjellsord. Ved en anledning ble jeg belært av en elskverdig sjel som kunne informere meg om at Norge er “et sosialistisk helveteshøl” hvor ingenting fungerer og staten tar alle pengene for å gi dem til innvandrere. Jeg måtte jo spørre … men nei, vedkommende hadde aldri vært i Norge og mitt inntrykk av at dette kanskje ikke beskriver Norge på noen eksakt måte ble forklart med at jeg er hjernevasket.

Hva slags samtaler kan man ha med slike mennesker? De er jo gale. Det er i virkeligheten svært enkelt å etablere og lykkes med sin egen bedrift i Norge, gitt at forretningsidèen er realistisk, si for eksempel å drive selvstendig som snekker. Vesentlig mye enklere enn i USA, hvor forretningsjussen er mildt sagt uoversiktelig. (Imidlertid er det så mye administrativt merarbeid at det ikke er sikkert dette “lønner seg” bedre enn å bare ta en jobb for et firma.) Det finnes ingen regel som sier at sosialisme er et næringsfiendtlig politisk system. Hva det til syvende og sist handler om er et fundamentalt menneskesyn, hvor de til høyre opererer med et hierarkisk system mens de til venstre er laterale. Det sosialistiske grunnsyn er at “alle er like” og at menneskeverdet er noe ikke-målbart som ikke kan fratas individet — mens de til høyre jobber ut ifra en antagelse om at menneskeverdet er noe relativt, altså at det finnes bra og dårlige mennesker, eller “klasser” om du vil, hvor “de beste blant oss” kjennetegnes ved at de har rikdom og makt (mens de fattige er sånn fordi de er late og negative). Det er blant annet av denne grunn at postmoderne fascister flokker seg rundt den økonomiske åtseleteren Elon Musk, eller absurde karakterer som Jordan Peterson og Andrew Tate, med alt sitt tøys om “kampen for tilværelsen” og gud-vet-hva. Alt er deprimerende uintelligent selv om det medfører rikelige mengder champagne & cashish for mange av disse pratmakerne. Sånn sprer denne giften seg.

Jeg antar det gir mening blant de som oppfatter sosialisme som et skjellsord at også ordet fascist brukes slik. Din jævla fascist. Dette er sikkert til en viss grad sant og jeg har selv hørt folk bli kalt fascister uten at det finnes noe saklig grunnlag for dette, særlig i situasjoner hvor den ene er noen slags maktperson, for eksempel politi eller toll, men det er ikke slik jeg bruker det. For det første har jeg fantasi nok til å finne opp, hva skal vi si, mer kraftfulle fornærmelser hvis dette er min hensikt enn sånne gamle klisjèer, for det andre er fascisme faktisk et aktuelt problem i dagens samfunn — i form av “det postmoderne alternativhøyre” som strekker seg over hele spekteret fra besteborgere i Bærum til hanemarsjerende nynazister uten fast bopel. De er veldig ironiske. Men de vil akkurat det samme som alle de andre gangene vi har sett fascisme i aksjon, fra diktatoriske gangstere i Søramerika og Afrika – nå også i Europa – til selveste Adolf Hitler. Imidlertid er det ikke meningsfullt å snakke om “fascistisk teori” fordi noe sånt finnes i prinsippet ikke. “Hva som helst som er nødvendig for å få makt” er hva de vil si og gjøre, akkurat som alle andre ganger. Fascisme bør betraktes som et degenerativt psykiatrisk syndrom på den politiske høyresiden, ikke som et politisk system. Du vil ikke finne det hvis du leter med forstørrelsesglass. Du må ta et par skritt tilbake og se det “ovenfra”. Det finnes en berømt grafitti i Santiago: El neoliberalismo nace y muere en Chile. Nyliberalismen er født og skal dø i Chile. Agusto Pinochet kan vanskelig beskrives som noe annet enn en fascistdiktator — men han ville ikke greid å etablere seg uten støtte fra USA, som i alle år har hatt en sterk tendens i retning av “antimarxisme” (det er riktignok uhyre sjelden man møter noen amerikaner som vet noe om Marx, det er bare et skremmende navn man kaster frem som “jump scare”, i samme kategori som Hitler og Stalin).

Det vi hadde for hundre år siden var “landbruksfascisme”. Det vi har i dag er “kjøpmannsfascisme”. Det finnes en tydelig føydal tendens hos disse nyrike milliardærene som har vokst frem sammen med internettet. De forlanger mye av folk. Helst bør alle være pengeslaver som ikke har tid til noe annet enn å jobbe for å overleve, for eksempel fordi de er bundet til et tredveårslån på huset. I den grad man har fritid skal den tilbringes på nettet. Kjøp og kjøp. Løp og løp. Hamsterhjulet holder samfunnet i gang. Det er ingen hemmelighet at jeg er svært lite begeistret for “eierklassen” som ikke selv gjør noe produktivt, de bare manipulerer systemet for å melke ut profitt. Små og mellomstore bedrifter er som regel hederlige folk, men hva fanden skal vi med “finansnæringen”? Herregud. Det finnes ikke verre parasitter. Man av årsaker som er dårlig forstått er det ganske mange selv innenfor arbeiderbevegelsen som lar seg imponere av sånne typer som Røkke — og dette er i prinsippet årsaken til at fascismen finnes. “Markedets frie spill” og annen sjamanistisk nonsens appellerer til enkle mennesker. Dessuten får de brød og sirkus, billig sprit og det ene med det andre. Livet er en fest. For tre år siden, da hele samfunnet ble stengt ned, noe som aldri har skjedd før, kunne alle se med sine egne øyne hvem som gjorde de viktige jobbene. En stund heiet vi på dem. Hvorfor tror du det kom så mange vaksinerelaterte konspirasjonsteorier fra høyresiden? Hvorfor ble det å kontrollere et pandemiutbrudd plutselig et spørsmål om “frihet”? Det er jo faen ikke klokt. Men hvis du tar med i betraktningen at det er utålelig for alle økonomiske parasitter å bli eksponert på denne måten begynner regnestykket å gå opp. Så lenge hamsterhjulet spinner legger man ikke merke til de som utnytter systemet og snylter på økonomien. Og sånn går dagene.

Ringu var en smått sensasjonell skrekkfilm som kom fra Japan sent på 90-tallet og “flyttet grenser” for mange når det kommer til hva slags domene et typisk spøkelse kan befolke. Herregud er de i fjernsynet også nå. Jeg var neppe den eneste som assossierte filmen mer med dataskjermen enn fjernsynsskjermen og i så måte var filmen et forvarsel om hva som skulle komme. Tyve år senere har vi et internett som allerede har etablert seg som den verste hjernedödare noensinne. Folk mister vettet på nettet. Det skjer hver dag.

Akronymet LARP står for “live action role play” mens ARG betyr “alternative reality game”. Folk driver med dette på tildels veldig seriøse vis, i den forstand at de tar spillet minst like alvorlig som “selve virkeligheten” (som jo sjelden er like spennende og engasjerende som sånt man kan dikte opp). Journalister og andre etterforskere er nokså sikre på at Qanon begynte som et rollespill i 2017 – de har til og med sirklet inn den sannsynlige opphavspersonen, de kan bare ikke bevise noe – men senere har fenomenet etablert seg som en sosial bevegelse med sterk internasjonal representasjon, også utenfor det engelske språket. Spøkelset har kommet ut av skjermen.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

«Q»s tilhengere knytter det antatte nettverket av samfunnstopper til satanisme, pedofili, sexhandel med barn og kannibalisme. Bevegelsen har ansett Donald Trump, USAs president fra 2017 til 2021, som sin frelser. Han skal i det skjulte ha kjempet mot en påstått pervertert og kriminell maktelite. QAnon har ment at Trump ville avsløre denne verdensomspennende konspirasjonen og sørge for massearrestasjon av «folkets fiender» blant liberale og «venstrevridde» i Det demokratiske partiet, etablerte nyhetsmedier, filmindustrien i Hollywood og andre bransjer. I 2020 hadde QAnon millioner av tilhengere, deriblant 30 prosent av republikanske velgere i USA. Utenfor USA, har Tyskland den største gruppa av følgere. Det er også flere tusen i Norge som tror på påstandene. Konspirasjonsteoriene har blant annet ført til spredning av uriktige opplysninger om koronaviruset i 2020 og stormingen av den amerikanske kongressen i januar 2021. Selv om QAnon heller ikke i 2022 har avslørt noe konkret, har det kommet nye konspirasjonsteorier til, blant annet om Russlands krig i Ukraina.

(Wikipedia)

“Flere tusen i Norge” er ikke særlig presist. Hvor mange bloggere snakker vi for eksempel om? Selv ser jeg tre personer som til stadighet målbærer elementer av Qanon-komplekset. Hvorfor gjør de dette? Det vet jeg ikke. Jeg antar det handler om psykiatrisk sykdom. De har mangelfullt utviklede sjelsevner, hva vet jeg, de er uansett smittebærere som jobber for å infisere også andre med dette hjerneviruset, som forlengst har etablert symbiose med diverse politiske bevegelser som ønsker krig og/eller revolusjon. Hvorfor ønsker de dette? Det er mindre viktig – la oss kalle det “akademisk interessant” – i forhold til selve problemet, som består i at de er aktive samfunnsfiender. I hvilken grad de utgjør en såkalt “aktiv trussel” er imidlertid en fagmessig vurdering som politiets overvåkningstjeneste må fatte. Alt vi vet med sikkerhet er at den eneste massemorderen av “amerikansk” type vi har i Norge ble motivert av alskens guggel som han fant på nettet, ikke minst fantasier om en global sammensvergelse som jobber for å utslette “den hvite rasen” og erstatte dem med tyrkere og arabere.

Radikalisering på nettet har blitt noe normalt i våre dager. Det handler ikke lenger om ensomme fantasister som graver seg stadig lengre ned i den psykotiske hengemyra; tilsynelatende helt normale mennesker snakker om fullstendig absurde konspirasjonsteorier med den samme selvfølgelighet som om det var strikkeoppskrifter eller reisebrev fra syden. Det står på alle måter dårlig til med det psykiatriske immunforsvaret ute i den norske befolkningen. Vi er ikke (ennå) like gale som amerikanerne. men den mentale veikheten er allerede et etablert faktum. Voksne mennesker sutrer som småunger over at “innvandrere” flytter inn i nærmiljøene deres og danner Facebook-grupper basert i felles hat og frykt overfor “de fremmede”. Der tilbringer de dagene med å utveksle diverse “forskning” som er designet for å styrke de tvangsmessige vrangforestillingene deres. Alt er naturligvis vås og sprøyt, men det fungerer. Det gjør folk vanvittige. Det er ikke så vidt jeg vet lenger vanlig å operere med thanatos innenfor psykoanalysen, det vil si Freuds berømte “dødsdrift” — et sucidalt element som han var nødt til å introdusere i systemet sitt fordi seksualdrift og livsvilje ikke var tilstrekkelige forklaringer for alle observasjonene han gjorde. Etter min mening er dette et feilgrep. “Det morderiske” er et velkjent fenomen i menneskeheten, enten det er rettet mot en selv eller andre. Alle har det i seg. Spørsmålet er bare hvordan – eller til og med “om” – man administrerer disse sidene av personligheten.

Mange spør om hvordan de skal tørre å være seg selv, mens jeg spør om hvordan de tør å være noe annet. Vet du ikke at du skal dø? Bruk dette som veileder i forhold til hva du prioriterer som “viktig” i dette livet. Du er bare et stykke kjøtt som har noen krampetrekninger i noen sekunder, sammenlignet med det store bildet. Ingen bryr seg. Ingen vil huske deg. Slik er livet. Gjør din skjebne.

Jeg ser den ekle nazisoperen som blogger på denne plattformen ynke seg over at alt ikke er til hans velbehag. Jeg ser han andre vemmelige fylliken fra Drammen stønne i sin avmakts orgasmelengsel mens han runker over intoleransens puppeguri. Har jeg noen meninger om disse patetiske avskummene? Neppe. Fra mitt perspektiv er de tilbakestående. Mentalt handicappede zombier.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Hva er folk opptatt av? Det de skriver om. Var de opptatt av noe annet ville de skrevet om noe annet. Freud og jeg sier det samme. Betyr dette noe? Bare i den grad det påvirker virkelige handlinger i den virkelige verden. Inntil noe skjer er de bare stokastiske terrorister som nyter sin egen evne til å “plassere et budskap der ute” mens de later som om A ikke henger sammen med B.

Selv ville jeg uten tvil slå dem ned og fortsette med å trampe på ansiktet deres helt til de slutter å sprelle. Sånn behandler man nazister. Jeg har ingen toleranse eller tålmodighet med de som ønsker å være venner med dem. Hvis du er venn med en nazi er du også en nazi. Slik fungerer denne matematikken. Vær varsom. Marginene er mindre enn du tror og konsekvensene er veldig mye verre.

Forholdet mitt til “de kristne” kan oppsummeres slik: Jeg skjønner alt deres, men de skjønner ingenting av mitt. Jeg tror Jesus ville sagt det samme om dem. Jeg har lest det som er skrevet. Jesus var ikke kristen. Hvem er disse typene og hva er det som gjør dem så vemmelige? Dette er litt uklart for meg, men jeg tror det handler om å stille seg tidlig i køen ved livbåtene. De satser på å bli frelst og er i mange tilfelle villige til å betale for dette, eller i det minste forhandle om en fornuftig pris. Veksle inn den kreditten et prektig liv har tjent opp for dem.

Ta for eksempel Ambrosius, biskop av Milano fra 374 til 397 (da han døde). Herregud for en drittsekk. Klassisk maktmenneske som brukte alt han fikk mellom hendene for alt hva det var verdt, som ikke i seg selv er noe jeg oppfatter som et negativt karaktertrekk, men det passer seg dårlig for en “mann av Gud” som liksom skal representere den radikale sosialismen Jesus sto for (og som til slutt fikk ham drept). Hvis jeg var dørvakt i himmelen ville jeg sendt Ambrosius til helvete. Ikke på grunn av handlingene hans, men holdningene. Spesifikt tankene om anger, bot og avlat. Det finnes ingen tilgivelse. Alt du gjør blir sett og registrert. Også alt du tenker.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

På den annen side kan vi si at Ambrosius var en de facto kommunist som ikke skilte mellom høy og lav, ta for eksempel forholdet han hadde til keiser Theodosius. Den sistnevnte gikk seriøst inn for å være “en god kristen” siden dette jo var den romerske statsreligionen på den tiden, men som alle vet, det blir aldri bra nok. Det var jo denne affæren i Tessaloniki i år 380, da en kusk ble anklaget for voldtekt og derfor arrestert av romerne. Imidlertid medførte dette et lokalt opprør som endte med at soldatene drepte at antall mennesker — som etter litt om og men medførte at Ambrosius forlangte en bot fra Theodosius. Han måtte ta imot en omgang med rituell ydmykelse. Men alt det som skjedde ble nøye overvåket av Romas fiender på den tiden. Det var mange av dem og alle ventet på “det rette øyeblikk”.

Folk er ikke typisk særlig opptatt av alle disse gamle greiene, de søker ikke å forstå noe, de vil bare ha det gøy. Sånn er det å være ape. Det er som man sier i England basert på “a need to know” hvor begrepet need tillegges stor metafysisk vekt. Realisme er som alle vet en følelse som sitter omtrent midt imellom fitta og navlen, men det har ikke noe med selve kjønnsorganet å gjøre. Det er det som dansere og utøvere av diverse kampsport kaller “senteret” i kroppen (eller “det baryoniske senteret” hvis man liker Einstein). Det imaginære “punktet” alle kroppens handlinger kretser rundt, som også er det lokale senteret for gravitasjon. Hvis man for eksempel søker å bli en god bokser lønner det seg å studere “de harmoniske rekkeviddene” som til en viss grad samsvarer med hvordan massen er fordelt i solsystemet vårt. Du ønsker mange fulltreffere i det som tilsvarer “Jupiterbanen” fordi dette er et harmonisk intervall i forhold til menneskekroppens gravitasjon.

Uansett, jeg betrakter mennesker omtrent på den samme måte som jeg betrakter sommerfugler. I beste fall er de flyvende blomster som blafrer rundt i enga uten å noensinne forstå annet enn at det skrikende barnet de bærer inni seg trenger mat. I verste fall er de irriterende vingeslag rundt ørene som endrer de lokale forholdene for trykk og temperatur på en måte som ikke er formålstjenelig. I ethvert fall er de absurde skapninger som får meg til å fnise hver gang de begynner å snakke om alt de vet. Dumme mennesker burde ikke fokusere på noe mer avansert enn å snakke sant — som begynner med å tilstå for seg selv at de vet faen ingenting om noenting, men de har fra naturens side et ganske bra læringspotensial, hvis de bare slapper av og bruker de gavene Gud ga dem uten å “analysere” for mye. Livet er i seg selv et mirakel slik sett. De anslår at noe omkring 120 milliarder individer har noensinne passert gjennom den skjebnen vi kaller et menneskelig liv her på jorda. Hvor mange venter på adgang? Sånt kan vi ikke si noe om, men alle som noensinne har holdt et nyfødt barn i sine egne hender har erfart en metafysisk skygge av “håp” om at disse små vil finne en verden det er verdt å leve i.

Mennesker flyr rundt med rumpa si. Noen ganger skriker de mot månen med selveste hølet. Kjernen i alt de er og representerer. Det er jo dessverre slik at de fleste av oss er ikke nyttige. Vi er ikke engang unyttige, de fleste av oss er skadedyr. Mennesket er hinsides enhver sammenligning den ondeste og mest destruktive skapningen som noensinne har eksistert her på jorda. Er dette et problem? Jeg synes ikke det. Jeg ber ingen om tillatelse eller tilgivelse for å leve som meg selv, med alt hva det innebærer. Er jeg ond? Er jeg god? Dette driter jeg i. Jeg er meg så får ansvaret for hva alt hva dette innebærer – godt eller ondt – påhvile de som lagde meg.

Det er ikke korrekt å si at jeg taler kvinners eller andre minoriteters sak. Nesten uansett hvem du er og hvor du kommer fra er det lite sannsynlig at jeg vil føle noe mer eller annet enn forakt for deg. Du er bare en ape. Skrikingen din er en del av apens natur. Finmekanikken rundt hva alle disse lydene “betyr” er ikke vesentlig. Jeg er lite interessert i hva folk “tenker”. De er uansett bare aper og alt hva de vil koker ned til “fred og velstand”. Dette er hva de ønsker. Hvor vanskelig kan det være å forstå? Det er ikke galt, det er hva alle vil velge dersom de har noe valg. Sånn er dyrene. De er ikke intelligente, men noen ganger veldig insisterende. Det viktigste er å pule.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Nesten ingen kommenterer til det jeg skriver og det er like greit slik. Hvis jeg får tak i deg kommer jeg til å rive opp et nytt rasshøl i ryggen din som er minst like stort som den ræva du allerede hadde, så ta deg i akt. Send meg på “realityshow” med de andre bloggerne så vil jeg lage xylofon av knoklene deres. Jeg er ikke opptatt av menneskeskjebner, ikke engang min egen. Imidlertid fortsetter jeg å skrive blogg på den samme måte som før. De som utvikler avhengighet i forhold til sånt som jeg skriver har et problem. Jeg er ikke tro mot idealet. De kan ha meninger om hvem jeg bør være men bare jeg har makt til å gjøre noe fra eller til med saken.

Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Når jeg prøver å tenke gjennom saken kommer jeg frem til at jeg sannsynligvis kjenner flere som er homo enn som er neger, pluss et par som er begge deler, og da mener jeg spesifikt at de har et “afrikansk utseende” — det er ikke nok å være pakistaner eller generell søring. Jeg hadde en kjæreste som var “ganske svart” en stund, men hun var mer sånn østafrikansk og ganske lys i hudfargen, så selv om hun var amerikaner av nasjonalitet (og derfor en del av hele den greia med kolonier, slavehandel og blabla) ville hun neppe vært “neger nok” for noen vestafrikanere jeg kjenner som har høye standarder for denslags. Hvis du ikke er svart som en morianer holder du ikke mål.

Fordi jeg vokste opp langt nord og det ene med det andre så hadde jeg ikke selv noensinne sett en neger før jeg var ti år gammel og det kom et tivoli til Finnmark som hadde med seg en “villmann” som fløy rundt i noe slags leopardkostyme og rullet med øynene foran de mildt skrekkslagne tilskuerne som egentlig hadde kommer for å se strip-tease. Sånn var det den gangen. Hele opplegget må jo ha vært ganske absurd for han som spilte denne rollen, men på den annen side går det an å finne verre jobber. Dette var i 1973 og Norge var et veldig annerledes land på mange måter (i forhold til nå), men ikke på alle måter. Folk er fortsatt de samme.

Hun jeg var sammen med en stund besøkte Norge mens man ennå hadde Black Boy kryddere og sukkerkulør på sprutflaske av merket Negro (hun kjøpte flere souvenirer på supermarkedet enn i Vigelangsparken) — pluss sikkert mye annet jeg ikke engang husker. Hva skal man si? Jeg føler på ingen måte noe slags ansvar for noe av den rasismen som finnes, jeg er jo en misantrop — det spiller ingen rolle hvem du er og hvor du kommer fra, jeg hater deg uansett. Hvorfor? Fordi folk er late, dekadente svin. De lyver, snyter og snylter på andre uten å engang så mye som reflektere over hvor privilegiene deres kommer fra eller hvem som til syvende og sist betaler for kjøpefesten deres. En typisk gjennomsnitts norsking vet ingenting om noe som helst, men de har allikevel mange meninger.

Hvis noen føler seg truffet av noe jeg sier, noensinne, så ber jeg dem om å vennligst stille seg lagelig for hugg enda en gang, så skal de få to tette og en badehette pluss resten av menasjeriet, inkludert mange og harde slag i trynet. Det skal ikke stå på det. Jeg deler gavmildt ut både ballespark og springskaller til de som ikke har vett til å løpe for livet når jeg kommer. Bryr jeg meg om at andre mennesker føler skrubbsår i følsa si? Trukke det. Mer sannsynlig er at jeg vil danse en sakte wienervals over den eksploderte penisidentiteten deres uten engang å reflektere over hvem de var og hva dette eventuelt “betyr” i den store sammenhengen (sannsynligvis ingenting). En stund jobbet jeg sammen med en snekker fra Botswana. Han var en artig type, totalt hekta på country & western musikk, særlig Bobby Bare, og grunnen til at han bodde i Norge var ifølge ham selv at det ble avholdt en avstemning men han fikk ikke lov til å stemme. Kona ville helst bo der hvor snøen faller hver vinter, så han måtte bare tilpasse seg dette. Selv om Norge er et jævlig snålt land som er delt på midten av en vinter som ikke ligner grisen går det an å tilpasse seg hva som helst så lenge man ønsker det.

Ordet avskum har blitt brukt på norsk i sin nåværende betydning – utskudd, pakk, dårlige mennesker – siden tidlig på 1700-tallet, når vi fikk det fra svensk, som igjen fikk det fra tysk. Betydningen er velkjent for alle kokker, hvilket vil si minst halvparten av alle som blogger i Norge, man må “skumme bort” urenhetene som kommer opp i gryta når man for eksempel koker kjøttkraft. Metaforen handler egentlig om hvordan avskum vil stige til samfunnsgrytens overflate når det “koker”, det vil si når økonomien er heit, men er mest vanlig ute blant folk i betydningen tiggere, narkomane og andre synlige konsekvenser av den senkapitalistiske samfunnsmodellen. Hvis noen sier “han er et avskum” om noen andre så vil de fleste sannsynligvis tolke dette som en nonspesifikk advarsel om at vedkommende er troendes til hva som helst. Kanskje er det noen man bør holde seg unna, eller i det minste være vaktsom overfor.

Men nok om det. Alle vet hva ordet betyr, spørsmålet er hvem det beskriver best og hvorfor. Som antydet ovenfor har mange et estetisk syn på saken, slik at samfunnets avskum for dem fremstår som de stygge og “sykdomsbefengte” delene av befolkningen. Det virker som det er et ganske konsist tilsig til de typisk småkriminelle narkomiljøene man kan mer eller mindre se – ihvertfall hvis man vet hva man ser etter – på gateplan over hele Norge, så det er ikke urimelig å si at det er en mekanisme der, noe som gjør at det skummer, og all konvensjonell tenkning påbyr at man skylder på narkotika, slik at kuren består i å “bekjempe narkotika” med det samme pågangsmot som man behøver for å håndmåke en fjellovergang om vinteren. Eller bruke førti år av livet på å sleive skum av toppen på kraftgryta i det norske kjøkkenet. Beundringsverdig på noe slags kunstnerisk plan, men det er vanskelig å se nytteverdien i prosjektet. Kulturen vår er jo laget for å dyrke frem narkomani, enten man liker medikamenter, sex eller penger. Nytelse og konsum, beibi. Det er greia vår.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Vi har et annet element i denne kategorien av tenkning og det er uttrykket bunnfall, eventuelt bånn i bøtta, som for kokken fremkommer for eksempel når man klarner smør, som blir så å si den motsatte teknikk av å skumme kraftgryta, fordi urenhetene synker mens det rene og nå altså klarnede melkefettet legger seg på toppen slik at man kan øse det over i en annen beholder. Avskum og bunnfall brukes til vanlig litt om hverandre for å karakterisere mennesker man forakter fordi de er stygge, skitne og påtrengende uromomenter av “annerledeshet” i en ellers velorganisert verden som man befolker. Dette er jo hva man på engelsk kaller othering, altså når man fremmedgjør noen — som er et forstadium til den logiske årsaksrekken som ender med utryddelsespolitikk. Det første trinn er når man identifiserer dem som “ikke oss”. Det neste er når man fantaserer om å samle dem sammen og “sende dem” et eller annet sted. Siden kan det bli hvor stygt som helst. Folk føler seg jo rettmessig harme og vonbrotne over disse andre og den uforskammede annerledesheten deres. De tror at de er noe. Det var ikke vanskelig å samle sammen de norske jødene og “sende dem ut av landet” i 1942. Folk var jo hjelpsomme i forhold til å spore opp de som gjemte seg. Ville folk være like hjelpsomme med å finne alle muslimer hvis det nå i dag ble aktuelt å “sende dem” noe sted?

Jeg vet hva folk tenker. Det er ikke fascisme når vi gjør det. Det finnes alltid en bortforklaring. Sånn var det forrige gang også — og sånn vil det for alltid forbli, fordi menneskenaturen er som den er. Vi er ikke storslåtte halvguder med kosmiske superkrefter, vi er demente aper som ikke skjønner hvor grensene går mellom fantasi og virkelighet. Sannheten om hva som er det verste avskummet i det norske samfunn er alt sånt som koker opp inni oss når vi er opphissede, men som vi ikke tar oss bryet med å fjerne fra gryta etterhvert som vi oppdager det. Siden går årene. Skiten bygger seg opp, fordi vi vil heller være late, trassige troll enn å utvikle disiplinerte, sunne vaner. Dette er en velkjent psykologisk mekanisme som kort fortalt handler om å utvikle og vedlikeholde nevroser, i mange tilfeller også somatiske tilstander av den typen vi kaller “kultursykdommer”. Det baller bare på seg ettersom man blir eldre. Forbitrelsen og fiendtligheten vokser. Snart er man på nettet for å bidra til den alminnelige stemningen av hat og frykt som vi alle er så glade i. Sosial sadisme er nest siste stadium i en prosess som til sist vil ende med full kollaps ned i dyp, impotent depresjon.