APECALYPSO

Hvis man nå i dag tar opp et boliglån på to millioner – som vel er et slags minimum for å kjøpe en ferdig bygget bolig i et område hvor det går an å få en fornuftig jobb – må man for det første slå femten prosent egenkapital i bordet, altså 300.000, som man jo ikke får tak i sånn helt uten videre, deretter må man belage seg på å betale omtrent halvannen million i renter og diverse annet over tyve år, slik at realkostnaden beløper seg til noe rundt tre og en halv million — og da har vi ikke engang begynt å snakke om vedlikeholdsutgifter. Hvis man ikke er nøye med å følge opp sånt vil boligen raskt falle i verdi, og etter tyve år med “normal bruksslitasje” vil denne boligen fremstå som et objekt med sterkt oppussingsbehov og neppe være verdt mer enn en million (siden det vil koste minst like mye å få den opp til “ny” standard). Hvis man derimot leier en bolig for ti tusen i måneden over tyve år vil man ha betalt 2,4 millioner når tiden er omme. Det blir med andre ord hipp som happ. Man tjener ingenting på å “eie sin egen bolig”, det blir bare en annen type budsjett.

Hvorfor ønsker regjeringen at folk skal eie sin egen bolig? Det virker som om det er “politiske” årsaker til dette. Nærmere bestemt den typen politikk som favoriserer de som er smarte og som hopper ut og inn av eiendomsforhold under den illusjon at nå er de investorer som jobber med å administrere sin kapital. Dette funker sikkert bra for noen, men for de som bare vil ha et sted å bo mens de erfarer menneskelivet er dette bare bløff og pyramidespill. Det store spørsmålet er hvem som tjener på dette, for det er ihvertfall ikke boligeierne. Imidlertid er det ingen tvil om at “boligmarkedet” genererer mye penger for noen. Si for eksempel selvstendig næringsdrivende håndverkere som selger sine tjenester omtrent på det samme vis som plastiske kirurger selger fettsuging og estetisk korrigering av kjønnsorganene: Det handler om å få klienten til å “føle seg bra” med det de har, selv om inngrepene ikke strengt tatt er “nødvendige”. Men de som stikker av med de helt store summene er selvsagt banker og andre finansieringsinstitusjoner som utsteder de lån som folk behøver for å slavebinde seg til drømmen om å engang bli en kapitalist. Hvorfor er det slik? Svar, fordi politikerne ønsker at det skal være slik.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor, som den gamle vitsen sier. Jeg husker regjeringen Brundtland. Hvor bor hun? er det opplagte spørsmålet man må stille. Bygdøy. Det er ikke nødvendig å si noe mer. Hjertet ditt er der hjemmet ditt er. Folk flytter ikke til Bygdøy hvis de ikke bærer på fantasier om at de er – eller er i ferd med å bli – deler av det etablerte bursjoasiet i Norge. Jeg driter i om de har en pin i jakkeslaget som sier “Arbeiderpartiet”. Hvis de bor på Bygdøy og driver med “penger og sånt” så vet de for faen ingenting om hva ordet arbeiderklasse betyr. De har aldri hatt en jobb. De har aldri forhandlet om lønn. Det har alltid vært “noen” der som har håndtert problemene for dem. Selv har jeg utført ganske mye dyrt håndverk for klienter på Bygdøy, men jeg har aldri lurt noen, i den forstand at jeg forteller dem alltid at ting er dyrere fordi de bor på Bygdøy, noe de allerede vet hvis de har det jeg anser å være et korrekt forhold til penger. Den samme jobben ville kanskje bare ha kostet halvparten hvis de bodde på Haugenstua eller Skullerud. Og de bare nikker. En respektabel rovkapitalist er enklere å forholde seg til enn en såkalt vanlig person som ikke forstår at alt blir mye dyrere når de lever i en verden med mye penger. De ser poenget med hva du gjør og de har ingen innvendinger fordi det er slik de selv opererer. Man vil aldri få en adresse på Bygdøy hvis man ikke forstår at dette koster, på alle vis. Jeg kunne fortelle mange historier om “de rike” men det kommer jeg aldri til å gjøre, fordi jeg forstår det mest essensielle poenget av dem alle: Vi snakker ikke om disse tingene. Diskresjon er en dyd som på ingen måte er gratis. Det er underforstått at “gåsa som legger gullegg” til enhver tid må beskyttes, men bare hvis de betaler beskyttelsespenger.

Hvorfor vi lever i en situasjon hvor folk utnyttes på det groveste i “eiendomsmarkedet” handler kort fortalt om den nyliberalistiske ideologien. Eller “det frie markedets spill” om du vil. Politisk sett er det en opplagt menneskerett å ha et forsvarlig sted å bo. men det er lagt opp til at man heller skal føle seg som en “kapitalist” i dagens Norge, ikke basert i annet enn at man “eier sin egen bolig” (selv om det formelt og juridisk sett er banken som eier boligen din helt til lånet er ferdig nedbetalt). Sånn holder vi liv i en på alle måter uverdig klasse av “eiere” som selv aldri gjør mer for pengene enn å manipulere systemet. Hvor mange er det som “investerer i en utleiebolig”? Folk gjør sånt. Fra deres synsvinkel er det fornuftig. Boliglånet betaler jo seg selv basert i husleien, så får man heller ta alle de ubehagelighetene dette medfører på detaljnivå når man skal forholde seg til leietagernes snuskete skittenferdighet. Utkastelse, oppussing og det ene med det andre. Sånn er verden. Vi er mennesker. Greia vår er at vi utnytter hverandre. Hvorfor spør folk bare om hva som er “naturlig” når det kommer til hva slags kjønnsorganer man gjemmer under kjolen? Opplagt fordi det er da den store kvisa sprekker og spruter alt sitt innhold ut over verden og alle dens opphissede innbyggere. Jeg er en ekte mann! Men andre ser deg som bare et husdyr de kan melke penger fra.

Jeg vet ikke til hvilken grad det finnes en egen norsk avlegger av den nettbaserte subkulturen incel – “involuntary celibates” – altså (unge) menn som lever i ufrivillig sølibat — eller som vi pleide å si i gamle dager: de som det aldri blir noe på. Det tar jo ofte litt tid før man finner ut av hvordan ting virker i forhold til tilbud og etterspørsel på kjønnsmarkedet. Noen forstår aldri noe som helst; de ville egentlig foretrukket å leve under mer regulerte forhold, la oss si et system med arrangerte ekteskap hvor “bordet fanger”, slik at den frekke tøyta ikke bare kan ta ut skilsmisse når hun oppdager at du ikke har noen svulmende mektig superpenis du kan slå i bordet som argumentet som avslutter all argumentasjon, men nærmest bare en pussig liten tullepikk som du ikke helt vet hvordan du skal bruke.

Sigmund Freud er ikke minst kjent for sine teorier rundt den psykoseksuelle utviklingen hos barn. Penismisunnelse er begrepet han skapte for å beskrive det som skjer hos unge pikebarn når de oppdager at de er annerledes anatomisk konfigurerte enn guttebarna, mens det tilsvarende konseptet i revers er kastraksjonsangst; altså når guttebarna for første gang ser at det finnes mennesker som ikke har penis. Vi kan så å si ooa hela natten med disse to konseptene, men det gidder vi selvsagt ikke. Vi skal istedet gå rett til poenget med det hele, som er at det finnes ingen “korrekt” måte å leve ut sine egne seksuelle tilbøyeligheter, bortsett fra det fette åpenbare: Sex er hva vi kaller kjønnslig lek mellom voksne individer som forstår hva de gjør og deltar frivillig. Informert samtykke er visstnok det rådende nøkkelbegrepet som de seksuelle fagfolkene bruker nå for tiden. Alt som beveger seg utenfor rammene for lavalder, frivillighet og forstand er voldtekt.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Når feminister snakker om voldtektsparadigmet – i den grad de gjør dette ennå, jeg dannet mine inntrykk av feminisme på 80-tallet – mener de alle krefter, strukturer, trender og tendenser i samfunnet som bidrar til å utydeliggjøre hvor grensene går; særlig når de kan spores tilbake til en fantasi om at “mannen er husets herre” og det følger av dette at seksuelle tjenester er noe kvinnen plikter å levere når og hvis dette er etterspurt. Det finnes fortsatt kulturer i vår verden som stiller seg uforstående til at “voldtekt i ekteskapet” kan være en virkelig ting. Kanskje hun bare nektet ham det som er hans rett, slik at han ble nødt til å lære henne en lekse? Det fundamentale prinsippet er at nei betyr nei, alltid og uansett. Er det kanskje ikke en menneskerett at ingen kan tvinges til å delta i noe mot sin vilje, minst av alt noe seksuelt? Jeg er selv en prinsipiell motstander av konseptet “positiv frihet” (det de kaller frihet til) fordi det utydeliggjør det mye viktigere konseptet frihet fra, som er hva de fleste typisk mener når de bruker dette ordet. Individuell frihet koker ned til retten til å si nei. Det man ikke kan (eller vil) si nei til er det som eier deg. Det kan være et menneske, en arbeidskarrière, et kvantum penger, en idè, et narkotisk stoff — eller hva som helst annet som man “bærer med seg” overalt og til enhver tid. Poenget er at man sier aldri nei til det.

Selvsagt er man en de facto slave hvis man tvinges til å gjøre ting man ikke vil, holdes på et sted mot sin vilje, og så videre, enten dette skjer under trussel om fysisk vold, gjennom økonomiske tvangstiltak eller hva som helst annet som virker tilstrekkelig avskrekkende til at man ikke kommer seg “ut av hullet” uten noen slags intervensjon utenfra. Det er jo ikke særlig vanskelig å psyke ut og bryte ned folk, særlig hvis de er unge og har liten verdenserfaring. Og ekstra særlig hvis man er et lite barn som får det fra sine egne foreldre – eller andre voksenpersoner med en tilsvarende stilling av “autoritet” i barnets liv – som er den hinsides enhver sammenligning mest alminnelige årsaken til at folk blir føkka i hodet. Vi skal ikke engang nevne seksuelle overgrep, bare det å på autoritært og kommanderende vis hamre inn den teoretiske “oppdragelsen” – altså selve det kognitive idègrunnlaget – som man synes at barna behøver, er overgrep nok for de fleste. Den tragiske dimensjonen i det hele er at foreldrene nesten alltid “mener det godt”, de er bare fette inkompetente. I den grad arvesynd er et realistisk begrep så må det komme på banen i denne konteksten. Folk er som de er bare delvis fordi de “bare er sånn” — det handler minst like mye om hvordan de har blitt trent opp til å være, særlig før de ble gamle nok til å forme den berømte egenviljen (det er vanlig å kalle det vanlige innslagspunktet for dette fenomenet “trassalderen”). For å vende tilbake til Freud så er det å si at han er litt i overkant inisterende i mye av detaljarbeidet sitt – mye kan forklares på måter som ikke er fullt så “freudianske” – men når det kommer til selve konseptet kan det ikke være noen rimelig tvil om at individets psykoseksuelle utvikling starter lenge før de utvikler noen egentlig seksualitet og at mye av dette materialet havner i underbevisstheten. Noen ganger på måter som fungerer helt greit, andre ganger ikke.

Det komiske med incel-bevegelsen er at fantasiene deres om hva som er “attraktive menn” (søk for eksempel på “gigachad”) ligner mer på homoseksuelt runkemateriale – se illustrasjonen på toppen, som er typisk for håndverket til den legendariske Tom of Finland – enn hva de fleste kvinner oppgir som seksuelt tiltrekkende. Klisjèer er klisjèer fordi de ofte stemmer sånn omtrent med virkeligheten, og klisjèen i dette tilfelle er at kvinner imponeres mer av mannens “vesen” enn av hans ytre attributter. Det er selvsagt bra hvis han er pen og alt det der, men dette er ikke et utslagsgivende poeng i bildet. Om noe, så har ekstrem penhet en tendens til å gjøre kvinner skeptiske, på den samme måte og av de samme årsaker som menn er skeptiske til dukkepene kvinner: Hvordan kan noen med et så urealistisk utseende vite noe om det realistiske livet? Selv er jeg ingen ekspert, men jeg har vært noe steder, møtt noen folk og sett noen ting. Jeg tror ikke det hjelper hvis man går ut med “høy kølle” og erklærer at menn bør være sånn og slik, mens kvinner skal komplementere mannens opplegg og sammen skal de drifte firmaet A/S Familien slik det står i boka, og det ene med det andre. Når det er sagt, selvfølgelig finnes det miljøer for “kinky sex” hvor maktspill inngår som en del av pakka, for eksempel rolleleken “tradisjonell husholdning med bjørkeris på rumpa” og gud-vet-hva. Hvis man kan tenke det så finnes det. Seriøst. Menneskelig seksualitet har et absurd antall variabler når det kommer til det å “få jobben gjort” — men man vil aldri komme til dette punktet hvis man ikke begynner med å anerkjenne individets integritet, retten til å sette sine egne grenser og definere sine egne variabler. De rollene som finnes i kulturen er bare modeller. Det finnes ingen universell standard for hvordan man skal tolke rollen som “mann” – eller hva som helst annet som det går an å være – verken seksuelt, kulturelt eller “profesjonelt”. Vi har jo alltid dette som kalles fri vilje, som altså koker ned til “protest”. Retten til å si nei. Dette har jeg ikke lyst til å gjøre eller være med på. Hvis man hører at de sier nei men tvinger dem allikevel så er man en overgriper. Punktum og ferdig diskutert.

Av hva man bare kan karakterisere som esoteriske årsaker behaget det nylig Russlands utenriksminister Sergej Viktorovitsj Lavrov å ta opp i FN det at fjernsynspersonligheten Tucker Carlson nylig fikk sparken fra sin stilling hos mediekanalen Fox News, visstnok etter direkte ordre fra mediemogulen Rupert Murdoch, som eier Fox News (samt mye annet av samme kaliber). Man kan bare spekulere rundt hva dette handler om, sa Lavrov — og det har han jo forsåvidt rett i, for nå spekulerer alle rundt hvorfor den russiske utenriksministeren blander seg inn i en amerikansk personalsak. Hva Lavrov sier er imidlertid at “dette innskrenker mangfoldet i den amerikanske samfunnsdebatten”, men det er nærliggende å tro at dette til syvende og sist handler om at Tucker Carlson var uttalt Putin-vennlig – også i Ukraina-konteksten – på sitt svært populære Tucker Carlson Show. Men nå er det altså slutt. Dermed har Carlson klart det kunststykket å bli sparket fra samtlige av de tre største nyhetskanalene: CNN, MSNBC og Fox. Imidlertid skal han visstnok ha fått et jobbtilbud hos RT — Russia Today. Foreløpig er det uklart om tilbudet er seriøst og enda mer uklart om Carlson velger å ta et slikt skritt ut i kulden.

Det er vanlig å prate dritt om “dagens ungdom”. Det har forsåvidt alltid vært vanlig, men det virker noen hakk mer hatefullt nå enn jeg kan huske fra da jeg selv var hakkekylling for de bedrevitende generasjoner, for førti år siden og mer. Det er sikkert mange og komplekse årsaker til dette, men min personlige hypotese er at det skyldes angst for den nye medievirkeligheten som har tilkommet i og med med nettet og ellers alle andre vansker med å navigere en verden folk over femti på mange måter typisk har mistet grepet på. Ingenting er som det var. Det samme gjelder også meg selv. Jeg ble oppdratt til å mestre en verden som ikke lenger eksisterer. Jeg har ingen naturlig plass verken til høyre, venstre eller i midten hos disse udugelige slappfiskene så det er like greit at jeg lever ut tiden min som pensjonist. Uansett, det jeg skulle frem til er noe som fikk meg til å le. Et av mange debattprogrammer jeg har sett hadde en ung jypling som ganske ettertrykkelig satte på plass en sutrepave fra min egen generasjon. Dette er sånn omtrent hva han sa: Fra de unges synspunkt har vi blitt overlatt en verden med mange og svært alvorlige miljøproblemer, en økonomi som ikke tillater oss verken en god jobb eller en egen bolig, dessuten har nazistene kommet tilbake; og du klager på at vi er for bevisste i forhold til sosial rettferdighet?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som alle vet var Tucker Carlsons prateprogram lite mer enn politisk propaganda til fordel for den postmoderne “alt-right” bevegelsen i USA, som i det store og hele er samme ulla som Ku Klux Klan, bare med fargerike klær, hippe fakter og kosedyr som symboler. Dessuten er de på nett og jobber som influensere i forhold til frustrert ungdom, som jo aldri har vært noen mangelvare på noe sted, til noen tid. Å være ung har til enhver tid betydd det samme som at man er fette idiot, men veldig nysgjerrig på livet og alt det der. Senere jevner ting seg mer ut, men en stund er alt veldig dramatisk. Jeg husker hele elendigheta, inkludert alle de som “henvendte seg til unge menn” på mer eller mindre kleine vis. Det er en grunn til at generalene foretrekker infanterisoldater som er 19-20 år gamle. De er sterke i kroppen men svake i hodet. Perfekt for taktisk fremrykning i fiendtlig landskap — og de binder seg raskt og ukritisk til beundringsverdige maskuline lederskikkelser som kan belære dem om livets mange kunster. Inkludert ikke minst det å ha noe smart å si når man står midt oppi noen slags vanskeligheter som man ikke helt forstår rekkevidden av, som forsåvidt er hele tiden når man er i tenårene og enda en god stund etterpå. Det er uklart om Tucker Carlson egentlig er nazist eller om han bare spiller en rolle som gir ham mye cashish og mange følgere, eller det gjorde ihvertfall det helt til han fikk sparken, men det spiller forsåvidt liten praktisk rolle: Det som teller er om nazistene tror at du er nazist. De følger jo et program som har visse standard sjekkpunkter: Man må – i fallende orden av prioritet – være antimarxist, antivitenskapelig, antifeministisk og kategorisk rasist. Gjerne også evangelisk kristen – særlig i USA – men dette er ikke noe formelt krav. Det viktigste er de tre første, som med nødvendig konsekvens vil medføre hatefulle holdninger mot universiteter og andre utdanningsinstitusjoner, for ikke å si skepsis overfor hele konseptet med skolelærdom. Den jødiske verdenskonspirasjonen grumer barna til å bli homokommunister fra de er små.

Rasismen er noe som henger igjen mer av bekvemmelighetshensyn enn av noen egentlig ideologisk overbevisning hos de postmoderne nazistene. Le Grand Remplacement er for eksempel en bok fra 2011 av Jean Renaud Gabriel Camus som gjenforteller en gammel myte om jødenes plan for verden, kjent blant annet fra Sions vises protokoller, bare at de bruker muslimer som fotsoldater nå for tiden. Det er vanskelig for meg å fatte den kognitive dissonansen man må leve med for på den ene siden å hevde at “de innvandrende stammefolkene fra sør” er så virile og vitale at de uten videre kan og vil erstatte den opprinnlige europèiske befolkningen, som på den annen side er noe slags høyerestående herrefolk som har funnet opp og iverksatt alt som er bra i denne verden. Imidlertid er ikke hensikten med noe av dette vrøvlet at det skal være logisk konsistent, eller godt intellektuelt håndverk, bare at det skal hisse opp angsten hos det politiske stemmekveget. Hva alt dette til syvende og sist handler om er å gjøre det enkelt for parasittklassen å utplyndre og utnytte ressurser og befolkning både her og der og overalt. Økonomien er jo global nå for tiden — og folk er oligarker i det ene øyeblikket, politikere i det neste. Eller noen ganger begge deler samtidig. Man skal jo ikke være beskjeden. Det virker opplagt at Lavrov prøver å verve Carlson til å bli russisk agent, eller altså noen som vil tale Russlands sak i full åpenhet, noe som er tillatt i USA så lenge man registrerer seg som “agent for utenlandske interesser”. Det spørs bare om ikke Putins interesser har havnet litt på tvers av Russlands interesser etter denne nærmest overnaturlig dustete affæren med invasjonskrig mot Ukraina – som neppe har noen bra slutt for noen som har vært innblandet i beslutningsprosessen – ihvertfall i den grad de fleste russere typisk foretrekker å leve i en moderne stat som ikke driver med imperialistisk fjas og fantasier om “historisk storhet”, men som jobber for å skape fred og velstand for den vanlige befolkningen. I lengden er jo dette bedre også for de som driver forretninger.

Snømåking pleier ikke å være et aktuelt problem sent i april, men det falt 20-30 centimeter i går og det er for mye til å late som ingenting og bare cruise avgårde i den lille bilen min. Noe graving var påkrevet, men jeg fikk gjort det jeg skulle gjøre så da antar jeg alt er bra. Verden sjangler videre gjennom snøstorm og gud-vet-hva. Se acerca la primavera, som jeg pleier å si til kjæresten min. Våren nærmer seg. Men det har jeg jo sagt siden midt i mars. Teknisk sett har det vært sant hele tiden, det er bare at jeg er ikke flink med “tro”. Kalenderen sier at det snart er vår men meteorologien har åpenbart en annen mening. Hvem skal man basere strategien sin på?

På det lokale supermarkedet har de åpenbart vært inspirert av at det var både femten grader og sommersol (vel, relativt sett) gjennom hele forrige uke, for der har de kjørt frem grillsesongens typiske varer og satte dem forrerst i synsfeltet hvor man enn snur seg. Et sjakktrekk uten bruk av rumpevibrator i etterretningsarbeidet – hvis du tar den referansen er du mer interessert i sjakk enn hva som er sosialt sunt – fordi slik været har presentert seg så langt denne uka så er “grilling” blant de siste tingene man tenker på. Værmeldingen sier at det skal være hufs og gufs så langt varselet går, det vil si med daglige nullpasseringer mer rundt fem grader på begge sider i de neste to uker. Genialt. Det blir med andre ord interessante trafikkforhold langs riksveien en stund fremover. Elg på rulleskøyter. Herregud.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Et debattprogram jeg nylig sløvet meg gjennom på et ikke hundre prosent engasjert vis hadde èn interessant karakter, og det var en kis som hadde oppdaget at den såkalt vestlige sivilisasjon i løpet av de seneste tyve år har blitt “overtatt” av det han kalte den nye eliten, som bruker alskens kulturelle muskelbevegelser til å tvinge gjennom sin agenda. Dette har medført at den stakkars kapitalistklassen nå ikke lenger vet sin arme råd, så de går rett i fella og tilpasser seg naivt denne degenererte “woke-ideologien”; for eksempel ved å reklamere for lettøl gjennom en transseksuell influenser på tik-tok, noe som virker fremmedgjørende på de tradisjonelt barske karene som pleide å føle tillit til dette ølet. Dette var liksom deres greie, men nå virker det som om bryggeriet helt ukritisk går inn for å selge mest mulig øl til hvem som helst, med hva slags metoder som helst. Hva skal det bli av verden?

Mye av internettet preges av det man innenfor spillteori kaller perverse incentiver — altså når årsaken til at du forblir logget på for eksempel sosiale media er en perversjon av årsaken til at du logget deg på i utgangspunktet. Si at man for eksempel etablerte konto på Facebook fordi dette er hvordan man holder kontakt med familie og andre nettverk nå for tiden, men man ender med å bli sugd inn i alskens debatter om alskens dusteting som faen ikke spiller noen rolle, men alle er av en eller annen grunn så opphissede at det må være noe viktig som man ikke forstår som foregår på et eller annet femdimensjonalt plan som man ikke ser. Eller noe. Er det bare galskap? Det er også mulig. Sånt har skjedd før. Om de mister det eller kaster det vet ikke jeg noe om, men vettet forsvinner noen ganger. Såpass vet vi om mennesker. De er ikke stabile. De er – som regel – heller ikke særlig intellektuelt oppegående. Imidlertid er de veldig følsomme. Og de har meninger. Alle har jo rett til å mene hva de vil og ytre seg i henhold til sine meninger. Hvem sier at man behøver kompetanse for å ha meninger? Det er dette den såkalte “nye eliten” handler om. Det er en åndselite som tror de vet bedre enn andre. Akkurat som om utdanning gjør folk til eksperter. Alle vet jo at folkelig visdom alltid vet bedre enn “skolevitenskapen” — som altså styres av en “kulturell elite” som er woke.

På den annen side; hvis man leter med forstørrelsesglass vil man ikke se de store tingene. Skalaproblemene går begge veier. For eksempel har vi nå en ustabil situasjon i Sudan som skaper noe lokal støy, men den seriøse konflikten i regionen står mellom Egypt og Etiopia, og den handler om vann, nærmere bestemt det store etiopiske demningsprosjektet som ligger bare noen mil unna den sudanesiske grensen. Hva som skjer i Sudan er ikke ute betydning for hvordan dette uromomentet vil utvikle seg. En langvarig borgerkrig vil ikke hjelpe. Samtidig er det vanskelig å forestille seg noe fredsprosjekt som ikke involverer intervensjon utenfra, så der står saken. Hvor den siden går vet ingen.

Det har vært noen tilløp til flom og tørke også i Norge, men vi tenker ikke typisk på vann som en knapp ressurs. De fleste får så det holder, mesteparten av tiden. Ting kan svinge litt fra år til år, men i det store bildet er Norge et “vått” land. Ørkendannelse er per tiden ikke et aktuelt problem noe sted. De verste bekymringsmeldingene som kommer handler typisk om “lav fyllingsgrad” i kraftmagasiner og skogbrannfare når det ikke har regnet på et par uker. Vi har ennå ikke kommet dit at hard utnyttelse av for eksempel Glommas løp gjennom Hedmark medfører vannmangel i Østfold — men dette er i prinsippet hva som skjer i andre deler av verden.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Så lenge jeg kan huske har det blitt spådd at “vannrettigheter” ville bli et konfliktgrunnlag i fremtiden. Der har vi saken. Fremtiden er nå. De varme og tørre delene av Europa opplever allerede et ikke bærekraftig press på denne ressursen, både hva angår overflatevann som regn, innsjøer og elveløp og hvor dypt man må bore etter grunnvann. For eksempel må de snart innføre drakoniske rasjoneringstiltak i Spanias sørlige deler (de burde ha gjort det i mange tiår), noe som vil ha betydelige ringvirkninger for prisnivået på en rekke matvarer, i den grad de overhodet vil ha noe overskudd de kan selge til utlandet. (Jeg følger ikke med på forholdene i resten av middelhavsregionen, men jeg antar det er stort sett samme greia rund baut.) Klimaendringene skaper problemer for landbruket overalt hvor landbruk foregår, hvilket på kort sikt vil bety prisøkninger på matvarer men på lengre sikt snakker vi selvsagt om leveranseproblemer – i den forstand at selv om man har penger vil det ikke være noe å få kjøpt – før alt til sist ender med hungersnød i deler av verden.

Jeg vil igjen peke på at Norges største strategiske problem over en tiårshorisont ligger i matvareforsyningen. Vi er for øyeblikket – så vidt jeg kan se – dårlig forberedt på eventuelle avbrudd i forsyningslinjene. Høyrepolitikken som har vært ført helt siden på 80-tallet har etterlatt norsk landbruk i ruiner, inkludert på kunnskaps- og kompetansefronten. Per i dag importerer vi mer enn halvparten av den maten vi behøver for å forsyne befolkningen — og de siste leddene i distribusjonskjeden ut mot forbruker kontrolleres nå av en håndfull oligarker som har organisert frembudet i et sett med konkurrerende supermarkedskjeder — som på grunn av modellen med enhetspakkede artikler genererer en vanhellig mengde plastemballasje hvert år. Bare et særlig avgiftstrykk rettet mot plastinnpakkede enheter kan få bukt med dette problemet. Det finnes for øyeblikket ingenting som motiverer noen endring i dette mønsteret, derfor skjer heller ingenting. Bare hvis plastinnpakning som konsept blir vesentlig mye dyrere vil vi kunne observere en nedgang i dette svært alvorlige miljøproblemet. De løgnene som serveres nå handler om å flytte ansvaret for forsøplingen over på forbrukerne, via manipulasjon og propaganda, mens profitten til oligarkene beskyttes av korrupte politikere (som ikke ønsker å vanskeliggjøre sin egen eventuelle karrière innenfor næringslivet neste gang partiet deres taper valget).

Det er ikke rimelig å forlange mer av forbrukerleddet enn at de stort sett passer sine egne saker og ikke finner på noe jævelskap. Hvis man ønsker atferdsendringer på forbrukernivå må man fremtvinge nye mønstre på tilbudssiden. Folk går typisk for det alternativet som fremstår mest fornuftig i forhold til budsjettet de lever med; i praksis mest plastinnpakkede enheter fra selvbetjeningsdisken i supermarkedet. Folk flest går ikke ofte i spesialforretninger hvor man betjenes på vekt og mål og varen pakkes inn i papir. Først og fremst fordi det er langt mellom de som får butikker av dette slaget til å lønne seg, men også fordi folk er trent til å gå rundt i industrilandskap med handlevogner og selv plukke ting fra hyller og kjøleskap på en delvis impulsiv måte. Dette føles normalt. Det er det postmoderne menneskets jungeltilstand. Det er slik vi skaffer mat. Vi er ikke jegere og samlere. Vi er ikke bønder. Vi er forbrukere som går i butikk. Noen av oss har noen idèer om hvordan vi skulle kunne klare oss på “naturlig” vis, men jeg tror – kanskje litt fordomsfullt – at et flertall an Norges befolkning nå i dag er fullstendig clueless når det kommer til jakt, fiske, oppdrett, sanking, dyrking og annet som man helt konkret må gjøre hvis det å kjøpe maten i butikk av noen grunn ikke er et aktuelt alternativ. Kanskje butikken holder stengt. Kanskje det ikke kommer varer. Kanskje pengene har mistet verdien sin. Hvem vet? Det er så mye som kan skje. Logistikk handler om systemteori. Matproduksjon er imidlertid noe som krever “håndlag” uansett hvor maskinelt selve grovarbeidet blir gjort. Vi behøver etter min mening en matforsyningspolitikk som favoriserer oppstart av mange små enheter – småbruk – som er delvis selvbergingsøkonomiske, delvis kommersielt orienterte. Kunstig intelligens vil ikke kunne drive landbruk, men den vil i det store og hele gjøre matvareoligarkene overflødige.

Det er alltid like fornøyelig hver gang folk liksom skal i gang med å tenke … men så går det selvsagt rett på trynet. Konspirasjoner og andre diabolske tiltak finnes i virkeligheten. Man behøver ikke å fantasere dem frem. De har navn og nettsteder; hvem som helst kan søke dem opp og studere propagandatiltakene deres. Illuminati pilluminati. Studer heller Monsanto og Cargill. Forsåvidt også Yara og Equinor. Alle slike store selskaper er ekstremt destruktive tiltak. “Det frie markedets evangelium” er en ideologi minst like sinnssyk som noe annet vi har sett mennesker hengi seg til med stjerner i blikket. Selvsagt ender det ikke bra. Parasitten dreper vertsdyret sitt.

Mennesker er grådige, forfengelige, selvmedlidende og stupide. Dette slår aldri feil. Det er bare sånn vi er. Vi kan si det er en del av pakka at vi ikke innrømmer at vi bare er grensepsykotiske tukleaper uten mål og mening. Forfengeligheten tillater ikke dette. Det må være noe fint og spesielt med oss. Noe storslagent, noe inspirerende, nesten som en nasjonalsang. Bare se på alt vi har fått til. Sivilisasjon. Kultur. Fine klær. Og så får vi til å sende roboter til Mars. Ikke dårlig for hva som var stort sett bare ville hestejegere for ti tusen år siden. Folk ser på alt dette og tenker at intelligens er hva som har gitt oss slik fremgang at vi nå for det meste ikke behøver å leve som dyr.

Det mest umiddelbare problemet med kunstig intelligens er at “de store språkmodellene” som allerede finnes kan generere hvor mye som helst av tekst som igjen har evnen til å påvirke folk som leser det. Dette betyr i praksis at det nå finnes propagandamaskiner i ordets mest bokstavelige forstand. Ikke fordi maskinen i seg selv har noen plan eller hensikt, men fordi onde operatører nå får en “hjernekraftforsterker” som oppgraderer kapasiteten deres i en ennå ukjent grad. Man kan for eksempel mate den kunstige intelligensen med alt Shakespeare produserte og be den om å lage noe nytt i den samme stilen, for å si det slik. Folk gjør allerede dette. Det er derfor jeg kaller dette et våpenkappløp. Fordi den som først sikrer seg markedsdominans på dette området vil i praksis styre verden. Det finnes ingen kryptering eller andre sikringstiltak laget av mennesker som ikke en kunstig superintilligens kan valse rett igjennom som om de ikke engang fantes. Hvor mange sekunder vil det ta fra den starter til den kontrollerer alle data som er tilgjengelige via nettet? Derfra og ut er det ingen som vet hva som vil skje.

De som forsker på disse tingene kaller det Molokscenariet. Situasjonen vi befinner oss i hvis en maskinintelligens utvikler “egenvilje” ut ifra det premiss at den er så mye mer avansert enn oss at vi fremstår som lite relevante når den vurderer hva som er “nødvendig”. Samtidig er det vanskelig å se hvordan dette ikke virker så sannsynlig at det nesten er nødt til å skje. For øyeblikket handler konkurransen om å få maskinen til å bygge bedre utgaver av seg selv, men det uklart hva slags premie som venter på vinneren. Problemet er etter min mening det samme som alltid: Vi overvurderer hva slags skapninger vi er. Dette handler ikke om intelligens. Vi drives av begjær, narcissisme og ville fantasier om egoets transmortale manifestasjon. Spør du meg vil jeg si at jeg synes ikke folk typisk er intelligente. Selvsagt kan vi si at det er vanlig med en viss grad av fornuft, for eksempel sammenlignet sau og storfè, men “normalt sunn fornuft” – eller næringsvett om du vil – er ikke det samme som intelligens. Jeg vil heller si det handler om disiplin, altså at man har orden på de mentale sysakene man har, man driver ikke til stadighet med å utfordre grensene og overspille det man har på hånden. Uansett, vi må betrakte Molokscenariet som sannsynlig.

Det er typisk menneskelig om det skjer, men ting må ikke gå til helvete. Kanskje vil menneskeheten kunne samle seg rundt et felles formål, men dette er ikke noe jeg ville veddet på, hvis jeg var av den typen som vedder. Erfaringene fra den nylige pandemien dokumenterer ikke bare at ting mest sannsynligvis vil gå til helvete, men også hvordan og hvorfor. Jeg mener, vi har konspirasjonsteoretikere som i fullt alvor blogger døgnet rundt om privatliv, datasikkerhet og “overvåkning” — men smarttelefon og internettforbindelse, det skal de ha. Vet de ikke at veien går begge veier? Hvis du har tilgang til nettet så har nettet også tilgang til deg. Elementært, min kjære doktor Watson. Etter min mening er den eneste farbare vei den som handler om å utvikle kritisk sans og informasjonsdisiplin. “Den vitenskapelige metoden” er et bra sted å begynne. Hva mer kan man si?

Foran om lag 650 journalister forsvarte Märtha Louise også sin forlovede, Durek Verrett. Som tidligere, argumenterte hun for at det er en kulturbarriere mellom amerikanske Verrett og norsk presse.

(NRK.no)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kulturbarrièren består i at den unge Verrett er en åpenbar fantasist og bløffmaker. Dette er et problem — men ellers ser han jo bra ut og er sikkert en interessant partner på mange måter, hvis man har sansen for billig vulgærmetafysikk og ellers en svakelig kritisk sans, som prinsessa forsåvidt har dokumentert som frmtredende personlighetstrekk, hinsides enhver rimelig tvil og med en viss konsistens gjennom mange år. Var det ikke noe med en “engleskole”? Herregud. Det er jo evneveikt. Det er også svindel. Kanskje ikke i strikt juridisk forstand, men definitivt moralsk sett. Den eneste unnskyldning dette paret har er eventuelt at de selv tror på vrøvlet sitt.

I artikkelen som er linket ovenfor spekulerer prinsessa i at hun blir møtt med kritikk fordi hun er kvinne. Dette er ikke korrekt. Det er fordi hun er prinsesse. Det er fordi det ikke passer seg for en kvinne i hennes stilling å vimse rundt i gråsona mellom religion og psykiatriske lidelser foran et åpent kamera, så å si. Egentlig bør hun være takknemlig for at hun ikke utsettes for mer og vesentlig mye hardere kritikk. Folk er tolerante, selv om de synes dette er noen stusselige greier. Er det viktig? Nei, dette er bare agurknyheter om PR-kåte individer som sutrer over at de ikke blir fremstilt slik de selv foretrekker. Hvis de slutter å være bygdetullinger i offentligheten vil også kritikken avta.

Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at jeg føler en viss sympati for Märtha Louise, i den forstand at for henne er det “aldri fred å få”. Hvor kan hun gå for å være anonym og ikke øyeblikkelig få alles blikk på seg? Dette er de kongeliges tragedie. De har ikke noe valg. På den ene side kommer jo stillingen med visse privilegier, men på den annen side er det vanskelig å se for seg hvordan man kan bli født inn i en tyngre skjebne når det kommer til plikt. Som politisk institusjon er arvekongedømmet en “arv” på alle måter. Jeg ser ikke for meg at man ville konstituere noen ny nasjon med denne formen for statsoverhode nå i disse moderne tider, men så lenge monarken gjør jobben sin – og ellers ikke sier og gjør sære ting som får folk til å spekulere rundt de mentale egenskapene deres – finnes det ingen pragmatisk grunn til å vurdere noen annen ordning. Hvis kongehuset skal avvikles må dette være fordi de selv ønsker det. Jeg registrerer ingen politisk stemning for republikk i Norge. Er det noen som har det i programmet sitt? Kanskje Rødt? Jeg aner ikke. Det kommer uansett ikke til å skje.

LSD er ikke kjent for å være fysiologisk giftig. Når man snakker om overdose i forbindelse med bruk av LSD, gjelder dette hovedsakelig tilfeller der brukeren opplever et sterkt psykisk ubehag som følge av bruk. Dette kan f.eks. skyldes for høye doser, eller at brukeren befinner seg i et miljø som oppleves som utrygt eller på andre måter negativt. Dette er kjent som en «bad trip».

(rusinfo.no)

Selv forbinder jeg ordet “overdose” med folk som dør, eller i det minste at det kreves en viss grad av innsats for å “hente dem tilbake” via sånt som å fike liv i dem igjen, ta dem i skuldrene og tvinge dem til å bevege kroppen, holde dem “på beina” så mye som mulig, få dem til å snakke og fokusere på ting “her ute” og det ene med det andre. Dette gjelder først og fremst de morfinbaserte greiene. Overdose på for eksempel amfetamin, kokain og andre “uppers” medfører først og fremst stress på hjertet og vil for eksempel kreve nedkjøling i isvann og sånne ting, men det vet jeg mindre om. Jeg liker ikke sånne stoffer. Den eneste overdose jeg selv har erfart er fra LSD i året 1980 — og det var først og fremst en mental “ikke-erfaring”. Det som skjedde var at jeg tok hundre syretripper samtidig. Og dette var ikke “discosyre”, dette var ekte vare. Klassisk sterk syre fra 70-tallet. De sa 300 mikrogram ren vare per bit, altså totalt tredve tusen mikrogram. Mer enn nok til å fjerne alt man eventuelt har av kognitiv egenvilje. Du er ikke herre i ditt eget hode etter sånne doser med LSD. Glem det.

Problemet er bare at LSD virker ikke på meg (som også var motivasjonen for å ta den voldsomme dosen til å begynne med), eller ihvertfall virker det ikke typisk sånn som alle sier. Jeg blir ikke desorientert. Jeg blir ikke redd. Jeg opplevde intet som var “overveldende” med noe som ofte beskrives i faglitteraturen som over to ganger dødelig dose (14.000 mikrogram), alt som skjedde var at følelsen av å være rusa hang igjen i flere uker etterpå. Det eneste som skjer når jeg tar syre er at jeg blir mer fnisete enn ellers. Vel, fordi ting ser absurde og fordreide ut, men det gjør de alltid, dette er bare mer “organisert” enn til vanlig for meg. Det blir som et slags fargefilter. Rosa solbriller. Jeg mister ikke fatningen og det bekymrer meg lite hva som er “den egentlige virkeligheten” og alt det toskeskapet der. Jeg vet uansett ingenting om noenting, så hva er det som har endret seg? Det ser ikke for meg ut som om det er mulig å få en “bad trip” med mindre man selv allerede var “bad” i utgangspunktet. Hva skal man si? Det er ikke nødvendigvis noen god idè å “konfrontere sine egne indre demoner” med mindre man har en plan for hva slags resultat man ønsker. Vituð ér enn – eða hvat? Volven visste hva som var hva.

Saken er at jeg har studert noen vitnesbyrd om amanita muscaria — rød fluesopp. Dette er jo ikke noe man tukler ustraffet med. Imidlertid finnes det “prosedyrer” for hvordan man skal tilnærme seg det soppen vet. Dette er jo en intelligent skapning. Den er organisert på en annen måte enn menneskets typiske bilaterale encefalopati, men hvis man klarer å forholde seg til nonlineær informasjon filtrert gjennom et kjemisk grensesnitt for kommunikasjon så har soppen faktisk mange interessante historier å fortelle. Du vet. Hvordan universet oppsto og alt det der. Da jeg var liten pleide det å bekymre meg at så mange menneskelige myter tilsynelatende stemte med den moderne fysikken. Hvordan har de gamle fått greie på disse tingene? Det virker smått overnaturlig — og jeg hater fantasiene om en overnatur. Men så viser det seg altså at det bare er sladder som de har plukket opp fra fleinsoppens kjemiske ryktebørs om kosmiske tildragelser. Herregud. Noe så opplagt. Det vi vet om soppsporer er at de kan reise hvor langt som helst i tid og rom uten å tape noe av informasjonen sin. Bare når de ankommer et sted som har gode livsbetingelser vil de “slå rot” og utvikle en organisk manifestasjon av hva de enn er. Inkludert deres “mentalitet”. Jorda er full av sånne vekstmuligheter for den typen proteinbasert organisk aktivitet. Sopp er fascinerende skapninger. Sannsynligvis er de vesentlig mye mer intelligente enn oss, men på en helt annen måte. Soppen vet ting — noe alle vil erfare hvis de spiser en dose fleinsopp. Hvis de klarer å skru av den støysenderen vi kaller “selvet” for noen minutter og bare lytte så vil soppen sladre som en nabokjerring som ikke har hatt noe lyttende publikum på ukesvis. Man vil “se” ting som er forholdsvis konsistente fra menneske til menneske.

Illustrasjonen ovenfor er originalplakaten – fra 1988 – til Pedro Almodovars gjennombruddsfilm i “det store markedet” (han var allerede et kjent navn blant de som tiltrekkes av filmfestivaler og denslags). Det er hva man kaller en forviklingskomedie basert i en ganske bisarr sans for humor som går igjen i filmene til Almodovar. Selv har jeg atten av filmene hans på DVD, noe som forsåvidt dokumenterer at han er en av mine favoritter, sammen med et utvalg andre, for det meste europèiske regissører, som for eksempel Pasolini, Melville og Fassbinder. Jeg liker generelt sett ikke filmer fra USA — fordi de tenderer mot å være fette stupide og åpenbart beregnet på et evneveikt publikum. Sånn blir det når “folk med penger” gis makt over den kunstneriske prosessen. De amerikanske fagarbeiderne som jobber med ulike aspekter av en filmproduksjon er ikke noe dårligere enn hvem som helst andre – og de har ofte overveldende mye mer og bedre teknisk utstyr til rådighet – men det ferdige resultatets kunstneriske kvalitet svekkes som regel av amerikanernes typiske fetisjering av penger og salgbarhet.

Generelt sett er det korrekt å si at hvis noe får deg til å føle deg dum så er det sannsynligvis sant, men hvis noe får deg til å føle deg smart så er det en løgn som noen har tenkt å føkke deg i ræva med på et senere tidspunkt. Hvorfor? Vel, for det første er du jo dum. Dette er en fundamental menneskelig egenskap. Et naturtalent som alltid kommer på banen hvis ikke det aktuelle individet følger et program for å utvikle bedre selvdisiplin. Hvis du noensinne bruker så mye som et femtosekund verdifull levetid på å spekulere rundt hvorvidt astrologer kanskje kan ha rett, eller om jøder og muslimer jobber i hemmelighet for å overta maktren i verden er du idiot. Sånn er det dessverre. Dette har ingenting med “toleranse for andre idèer” å gjøre, dette handler om rett og galt på et fundamentalt nivå. Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Imidlertid er det teknisk mulig å leve et helt menneskeliv på amøbenivå slik sett, fordi vi beskytter hverandre. Inkludert det å beskytte de evneveikes sarte bevissthet mot virkelighetens nådeløse krav. Ingen takk er påkrevet eller engang forventet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den mest signifikante verdensbegivenhet i nyere tid er uten tvil pandemien. Sjelden har vi sett menneskehetens kollektive interesser så raskt fragmentere ned til et nivå av skrikende gale sjimpanser på så kort tid. Det var ganske forbløffende, men ikke egentlig overraskende. Vi vet jo allerede at folks naturlige tilstand er å være fette idiot. Dette skjer “av seg selv” uten at man behøver å tilsette noen aktiv ytre mekanisme som bevirker dette. Folk føler seg smarte, hvilket uten unntak er et symptom på det motsatte. De sier at de har “tanker” på den samme måte som folk som bortvises fra talentkonkurranser av væpnede vakter iherdig påstår at de er den nye rockestjerna. Det ville vært komisk hvis det ikke var så dødelig farlig. Hvor mange mennesker har vaksinekonspiratørene indirekte tatt livet av? Mange titusener, uten tvil. men vil vil aldri kjenne det korrekte antallet. Alt vi kan si er at man må leve “på randen av nervøst sammenbrudd” til enhver tid for å falle for løgnene til vaksinekonspiratørene. Dette utgjør etter min mening den viktigste lærdommen vi kan ta med oss videre fra denne deprimerende affæren: Folk flest lever bare millimetre fra et fullstendig psykotisk sammenbrudd i hele tenkamentet. Angsten deres konsumerer hele sjelen og gjør dem til ville dyr. De ender som landssvikere med subjektiv og objektiv skyld for at mange døde på grunn av deres private fantasier om verdenskonspirasjoner og det ene med det andre. Og vi er ennå ikke ute av faresonen.

Ved en salgsbevilling er det ikke anledning til konsum på stedet. Kunden skal etter kjøpstransaksjonen ta drikken med seg ut av lokalet og konsumere denne et annet sted. Ved en skjenkebevilling er det motsatt – drikken skal konsumeres på stedet, og det er ikke anledning til å ta med drikken ut av lokalet.

(helsedirektoratet.no)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke egentlig noen filosofisk problemstilling, men det er likevel verdt bryet å spekulere litt rundt menneskers forhold til rusgifter. Det vi typisk observerer er at hvor enn i verden vi retter søkelyset så er dette et konstant kulturelt fenomen – i noen slags form – uansett hvor vi leter i geografien eller i historien. Folk ruser seg. Punktum. Bare unntaksvis dukker det opp isolerte små kulturer her og der som tilsynelatende har en konsekvent edruelig livsstil. Hovedregelen er imidlertid at alle menneskelige samfunn har noe slags mer eller mindre ritualisert opplegg for å innta rusmidler og på dette viset agere ut visse psykologiske skript som under normale omstendigheter er tabubelagte i kulturen deres. Stoffene varierer men prinsippet om “en alternativ virkelighet” er konstant.

Her i Norge er det helt normalt å “slå ut håret” tett opptil (og ofte godt over) grensen for tap av vanlig selvkontroll kanskje så ofte som hver helg ved hjelp av alkohol – som ifølge diverse meningsinnehavere er det kulturelt korrekte rusmiddelet her – men også ofte supplert med et eller flere narkotiske stoffer som formelt sett er forbudte å besitte, omsette og bruke; men “alle” gjør det likevel. Jeg hadde nylig en samtale med fastlegen min om livsstil, kosthold og det ene med det andre, hvor forholdet mitt til rusmidler kom opp — og jeg kunne fortelle ham at jeg mistet oversikten både over hva som er “tidens popmusikk” og tidens populære rusmidler i løpet av 80-tallet. Herregud. Jeg er jo en gammel mann, jeg har ikke helbred til å engasjere meg i ville orgier og slagsmål. Jeg går hjem før midnatt.

Det legges jo ikke skjul på hva som er poenget med å gå på skjenkesteder for å ruse seg på alkohol. Løsne på snippen er noe folk typisk sier, eller kanskje justere formen, poenget er uansett at rusgiften virker sosialt nivellerende slik at man kan engasjere seg i atferd som ikke ellers ville blitt tolerert, men så lenge alle er rusa er det lov å forskyve grensene i noen grad — la oss si for eksempel kleine sjekkeforsøk som ville medført øyeblikkelig personalsak hvis det skjedde på jobb. Det antas i utgangspunktet at de som ikke drikker er “sjåfører” som via loddtrekning eller noe har blitt utpekt til å holde seg edru slik at de kan kjøre selskapet hjem når det er på tide å avslutte kvelden. Folk som ikke drikker uten slik saklig grunn betraktes gjerne med en viss grad av mistenksomhet. Hva er greia deres? Er de forskere? Eller kanskje politifolk i sivil som spaner etter narko? Hvorfor oppsøker de et skjenkested hvis de ikke har tenkt å delta i det sosiale ritualet?

Som jeg sa til fastlegen, det hender jeg kjøper og drikker en flaske vin alene – noe som er et klassisk symptom på alkoholisme – men ikke særlig ofte. Ihvertfall ikke oftere enn èn gang i måneden. Det samme skjer hver gang: Jeg sovner etter å ha sittet i noen timer og fnist av tåpelige komiske ting jeg finner på nettet, men jeg gjør aldri noe. Jeg liker ikke å drikke alkohol på skjenkesteder hvor man typisk møter folk som ellers er tilknappede og sosialt tilbakeholdne, men nå “slår de ut håret” med friske meninger om både det ene og det andre, mens jeg selv har en tendens til å bli bare fnisete og fjern. Det er jo ikke slik at jeg har noen hemninger når jeg er edru, så jeg har ikke noe å miste slik sett, annet enn evnen til å ordlegge meg konsist, som til gjengjeld forsvinner ganske faderlig fort. Man blir jo dust av å drikke alkohol, uansett hva dette betyr i praksis fra individ til individ. Selv blir jeg altså bare snøvlete og irrasjonell. Alkohol har en bedøvende effekt på meg, mens det virker som om den ofte styrker vågemotet til de som under normale omstendigheter er mer tause og beskjedne. Som sagt, dette stoffet har en sosialt nivellerende effekt. Selv føler jeg mindre behov for å “prate” jo mer jeg drikker. Andre opplever det motsatte. Ganske interessant, ikke sant?

Det finnes steder i verden hvor de har et enda verre forhold til alkohol enn den typisk norske grøftefylla. Ta for eksempel Storbritannia. Jeg vet ikke hva det handler om, men det er fristende å antyde at det er historisk fundamentert i sterke klasseforskjeller og sosiale koder som man “gjør opprør mot” ved hjelp av den utagerende alkoholrusen. Eller kanskje heller ikke gjør opprør mot fordi man “tar den ut” på fylla? Om vi ser på det landet som har høyest alkoholkonsum per capita per år i verden så er det Hviterussland (Belarus), hvor mitt generelle inntrykk er at livet kan være ganske traurig for “folk flest”, så hvorfor skulle de ikke bøtte innpå med vodka og gud-vet-hva? Det virker uansett ikke særlig aktuelt for noen å “gjøre opprør” mot den politiske hverdagsvirkeligheten folk er nødt til å leve med i Hviterussland. Er dette et mønster som typisk gjentar seg? Jo mer taus frustrasjon i en befolkning, jo høyere alkoholkonsum? Det vet jeg ikke, men det føles intuitivt som at det kanskje bør være slik. En gang for lenge siden kalte man folk som “var harde på flaska” for krympere, men jeg finner ikke noe om dette på nettet. Uttrykket har sannsynligvis gått ut av språket. Men hva er det som krymper? Jeg vil tippe hele virkeligheten og verdensopplevelsen. Det tyskerne kaller Weltschmerz, men som egentlig bare er den helt vanlige menneskelige tilstand. Man krymper jo sin egen tilstedeværelse i det hele hvis man til stadighet bøtter innpå med alkohol. Imidlertid havner man snart i den typiske karusellen som er karakteristisk for alkoholikere: Jo mer man drikker jo verre blir nervene, men jo verre nervene blir jo mer må man drikke for å roe den ned. Og sånn går dagene, inntil de slutter å gå.