Hva er det dummeste man kan si i denne situasjonen?

Da James Danforth “Dan” Quayle tiltrådte som visepresident under George Bush (faren) i 1989 startet en serie forbløffende tildragelser rundt hans embede og person, eller skal vi kanskje heller si kombinasjonen av disse, fordi det gikk ikke lang tid før det unisone spørsmål over hele verden var: Er Dan Quayle idiot? Hvorfor sier han så mye dumt? Hva er meningen med dette? Man forventer jo at folk som sitter i veldig seriøse stillinger – i betydningen “stort ansvar” – skal være seriøse mennesker som heller holder kjeft enn å be om oppmerksomhet rundt sine mindre kompetente sider. Jeg kan dessverre ikke kommentere denne saken akkurat nå. Det var litt ubegripelig at Bush (faren), som selv var seriøs som kreft, valgte en sånn “dum blondine” som visepresident. De fleste spekulerte seg frem til en antagelse som handlet sånn cirka om at han ikke ønsket å dele makt og ære med en kompetent nestkommanderende. Det var en funksjonell arbeidsteori.

Ikke før George Bush (sønnen) kom på tronen i år 2001 så vi noe som kunne måle seg med Dan Quayle i generell toskeskap som, så å si, sin naturlige personlige væremåte, men han hadde til gjengjeld en visepresident – Richard Bruce “Dick” Cheney – som var seriøs som en skjerpet dødsstraff. Det var en ustabil tid. Mange fæle ting skjedde. Senere kom sjarmtrollet Barack Hussein Obama II — som ble tildelt selveste Nobels fredspris som premie for å ikke være George Bush (verken faren eller sønnen) – selv om han også var hva man må kalle en typisk krigførende amerikansk president, men på en mer “diskret” måte. Business as usual, som de sier der borte. William Jefferson “Bill” Clinton Blythe III – som var president mellom far og sønn Bush – var jo også en krigersk type slik sett. Sånn er det å være verdenspoliti. Det blir å storme kokainhuset og plaffe ned alle bandittene, med et kameracrew på slep. Vinnerne skriver verdenshistorien på dette viset i våre dager.

Senere kom Donald Jesus Trump, med dama si Michael Richard “Mike” Pence på slep. De var jo et sjarmerende par. Trump rakk å gjøre mange minneverdige ting, men det er vel helst kjeften sin han vil bli husket for. Eller kanskje det at han forsøkte å organisere et statskupp? Det er vanskelig å velge. Han var slik en mangfoldig president. Hans store visjon var å gjøre amerikanerne stolte av seg selv (igjen), men det kan debatteres til hvilken grad han inspirerte folk i den retningen. Han ga ihvertfall resten av verden mange fnisende opplevelser av sadistisk skadefryd over at amerikanerne på mystisk vis hadde klart å mane frem noe slags politisk golem som er laget av alt det verste folk tenker om amerikanere. Hva er det som skjer? Er dette makro-masochisme? Herregud. Først tenkte jeg at hele fenomenet Trump følger banen til Shakespeares skjebnedrama Macbeth, fordi jeg forsto det slik at han ble forført til å søke kongsmakten av tre hekser, eller nærmere bestemt det man derover kaller triple bitch, i form av en manusforfatter med større baller enn hjerne. Vi vet jo hvordan det gikk. Jeg var usikker på hvordan utgangshistorien ville bli – du vet jo at i Macbeth hadde de noe med en vandrende skog og det ene med det andre – men jeg så faktisk ikke for meg at det ville kulminere i et kuppforsøk etter valgnederlaget. Domstolene jobber med å utrede de juridiske konsekvensene. Befolkningen jobber med å begripe hva det var som egentlig skjedde.

Et poetisk øyeblikk av “mening” fremkom imidlertid som et sidenotat til hele affæren med Trumps forsøk på å jukse med alle midler ved presidentvalget i 2020. En av mange taktiske opplegg de så for seg var at Mike Pence ville nekte å utføre sin seremonielle rolle undet den formelle prosessen med å telle og registrere valgmannsstemmene fra delstatene. Tanken var at hvis Pence nektet å godkjenne stemmene ville den formelle myndigheten til å velge president falle tilbake på delstatene, hver med èn stemme, men flest stater er republikanske, så da ville Trump bli gjenvalgt. Simsalabim. En politisk tryllekunst. Det ville selvsagt ikke fungert i praksis, men det ville i det minste utløse noen slags parlamentarisk krise slik at Trump kunne bruke unntakstilstand og nødmyndighet til å erklære valget som ugyldig. Dette var smarte mennesker vettu. De hadde tenkt på alt. Valget er jo ikke tapt før man innrømmer at det er tapt. Mike Pence henvendte seg imidlertid til Dan Quayle for å be om råd. Hvorfor ikke? Fra Pences synspunkt er jo Quayle en vis gammel statsmann med personlig erfaring fra jobben. Og dermed ble ringen sluttet. Dette var “meningen” med at Dan Quayle ble visepresident i 1989. Slik at han tredve år senere kunne si til Mike Pence at nei, visepresidenten har ingen slik myndighet. Rollen med å lese opp valgmannsstemmene er rent seremoniell og handler kun om at visepresidenten formelt sett er ordstyrer i senatet, med en enkeltstemme som bare kommer til anvendelse når det er aktuelt å bryte et avstemmingsresultat på 50-50. Ikke mer, ikke mindre. Han kan ikke drive med politiske gitarsoloer på eget initiativ. Dermed ble det slik.

 

 

 

Nettet har hundre misjonærer for hver villmann

Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.

(Store norske leksikon)

Et av de mest komiske norske neologismene – nyord – som jeg vet om er ordet “influenser”. Det er noen stusselige greier. Man ser for seg den typen klikkdannelser som oppstår på ungdomsskolen, rundt en “populær person”, av årsaker som ikke nødvendigvis gir noen mening og som heller ikke har noe substansielt i seg. Det er bare mennesker som oppfører seg som dyr. Eller sagt med andre ord, det er noe naturlig. Mennesker søker sammen og etablerer alskens ritualer som skiller de som er “innenfor” fra alle andre. Tribalisme er en mektig følelse som gir mange belønninger i form av hormonkaskader i kroppskjemien — og akkurat som man observerer i alle antropologiske sammenhenger vil gruppekrystallen ofte bestå i en “karismatisk person” – i dette tilfelle influenseren – som søker å danne et “hoff” rundt seg, bestående av mer eller mindre eksplisitte beundrere (eventuelt tilhengere, følgere, klakkører, sykofanter, kall det hva du vil) som bekrefter og sementerer influenserens egotilstand.

Selv er jeg ikke influenser, eller ihvertfall er ikke dette noe jeg ønsker å være. Jeg er ikke interessant. Eller altså, hvis jeg kan påvirke noen til å tenke bedre og skaffe seg et mer sofistikert språk, så er dette noe jeg er villig til å gjøre, men jeg har ingen sentimentale følelser i forhold til om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. Det er ikke relevant. Andres meninger betyr ingenting for meg. Imidlertid er jeg alltid villig til å se på det man kaller “saklige argumenter” i forhold til meningsinnholdet i ting jeg sier — og i motsetning til hva som er vanlig så elsker jeg å få kritikk som går på språk og form. Hver lille millimeter av forbedring er noe jeg gjerne tar med meg, i den grad det er mulig. Språket mitt har blitt “ganske bra” i løpet av livet, men slik jeg ser det er veien til perfeksjon like uoppnåelig lang som den alltid har vært. Livet er ikke langt nok til å komme i mål, men man kan i det minste bevege seg i riktig retning med en viss grad av kontinuitet. Defaitisme er ikke noe for meg. Om jeg aldri oppnår et fullkomment språk så skal ikke dette være fordi jeg aldri forsøkte. Og mens jeg synes at det er creepy AF når folk prøver å etablere seg som “følgere” i mine fotspor så er det enda ti tusen prosent mer uaktuelt for meg å selv “følge” noen annen; menneske, dyr, idè, organisasjon, guddom eller hva det skal være. Jeg anerkjenner rett og slett ikke eksistensen av eksterne autoriteter. Vi kan kalle det maktpolitisk solipsisme. Jeg har aldri møtt det man kaller et beundringsverdig menneskelig individ og det kommer jeg heller aldri til å gjøre — rett og slett fordi dette er en selvmotsigelse. Det går an å ha beundringsverdige moralske egenskaper, eller vise beundringsverdig innsatsvilje, stayerevne, den typen ting, men selve mennesket er alltid bare en skrøpelig skrukk. De som sier (eller engang bare tror) noe annet – om seg selv eller andre – er løgnere.

For å beskrive hva jeg personlig føler når jeg observerer mennesker som oppfører seg som hundevalper – eller andre små dyr, si mår og mink noen ganger, harer andre ganger – med det forbehold at jeg ikke betrakter mine egne følelser som interessante, det er bare kaskader av kroppskjemi som kommer og går, så blir jeg nødt til å si at den dominante følelsen er sorg. Den menneskelige tilstand er sørgelig. Vi kan bedre enn dette. Hvorfor gjør vi ikke så godt vi kan? Sa han retorisk. Svaret er selvsagt at vi gjør bare så godt som vi må for å få slik betaling som vi synes vi fortjener, eller ihvertfall noen slags approksimasjon av dette idealet. Kanskje vi ikke engang har noe bevisst forhold til hvem vi er og hva vi driver med i denne verden. Som sagt, det er sørgelig. Ikke mystisk, bare sørgelig. Ofte snakker folk om at man må “våge å drømme” men etter min mening bør man heller oppfordte folk til å våge å være våkne og observere verden med åpne øyne. Vi kan klage så mye vi vil over at politikere og ledere sjusker i faget og er korrupte i vendinga, men dette mediokratiet kommer av slappe holdninger i befolkningen generelt, som etter min mening manifesterer seg først og fremst i “prinsessenykker” — folk oppfører seg på èn hånd som trassige troll, mens de på den andre kollapser i sår hulking hver gang noen puster på den sarte lille egoblomsten deres. Det er forbløffende. Det er også – som det heter – bekymringsverdig. Vi kan bedre enn dette. Personlig svakhet er ikke nødvendigvis noe problem, men det å lyve og late som om man er noe “mer” enn en fjollete dust skaper vanskeligheter når sannhetens øyeblikk kommer, som det alltid gjør, og man ikke klarer å levere varene i forhold til den plikten man har påtatt seg. Selv forventer jeg aldri at folk skal være “sterke” (og det er de da som regel heller ikke). Derfor forlanger jeg selvfølgelig ikke noe fra dem som krever “styrke”. Bare sånt som er “rimelig enkelt” å levere. Etter min mening bør man betrakte med den største mistenksomhet sånne som skryter av seg selv i slike sammenhenger hvor “bevisets stilling” er vanskelig å forholde seg til. Hvis de ikke øyeblikkelig kan presentere solid bevismateriale for alt de påstår er de bare bløffmakere. Når det er sagt er jeg selv svært glad i diktere og løgnere som “forteller historier” i kunstens verden, si bøker, filmer, skuespill, men jeg må si jeg mister all entusiasme når det virker som om de ikke vet forskjell på diktning og virkelighet. Da er vi tilbake ved det sørgelige.

Kunstsynet mitt er så gammeldags som det kan få blitt: Alt mennesker gjør er “kunstig”. Det er umulig for mennesker å “være naturlige” med mindre vi snakker om en treåring som er ute av kontroll. Det er naturlige saker! Eller noen som er så dritings at de i praksis oppfører seg som en treåring ute av kontroll. Sånt er like sjarmerende hver gang. Legg merke til ordet kontroll. Sammenlign det med konseptet “slippe seg løs” og observer en svært vanlig nevrose. Folk skjønner at de må praktisere selvkontroll, men samtidig lengter de etter å “slippe seg løs og være naturlig” — hvilket er eksakt like realistisk som drømmen om å gro vinger så man kan sveve som ørnen over himmelens storslagne hvelving. Si for eksempel en fullvoksen mann i femtiårene. Når har han en “passende anledning” for slike frivoliteter? Når det gjelder det med å utvikle en sunn selvdisiplin og strikt kontroll over egne egenskaper, er “jo før jo bedre” det beste kartet man kan bruke. Mennesker er ikke naturlige skapninger. Vi lever i kulturen. Om man er aldri så mye Bjørnar Bjørnejeger som bor i skogen og lever av ørret og tyttebær er man likevel en kulturskapning. Dette er den menneskelige tilstand. Har man et språk så har man en kultur. Alt ligger i “relasjonen”. Man kan selvsagt fantasere om å “slette harddisken” i hjernen slik at man kan bygge en ny og annerledes natur, men dette er ikke noe som lar seg gjøre i praksis. Å miste vettet – hvor lite man enn har – er ikke noe som typisk frister folk. Vårt eneste aktuelle alternativ er å erkjenne kulturen – og samfunnet – som vårt naturlige element og forholde oss til dette. Det går an å leve “i utkanten” av samfunnet, sånn at man er vanskelig å finne og det ene med det andre, men det finnes ikke noe “utenfor” i dagens verden. Bare en mer eller mindre sentral posisjon i labyrinten.

 

 

 

Det er den degenererte kunstens skyld

Reaksjonær er betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid. Betegnelsen har vanligvis normative overtoner: Den brukes som regel om dem man tar avstand fra, av dem som ikke ser på seg selv som reaksjonære. Uttrykket «bakstreversk» brukes gjerne synonymt med reaksjonær.

(Store norske leksikon)

Det blir litt sånn “tankestrøm” i dag, i og med at denne posten egentlig fortsetter tematikken fra den forrige, og så videre — og det vi prøver er å lokalisere det degenerative elementet innenfor kulturen. Er det individer? Er det idèer? Er det økonomien? Mange går rundt og kaller “den vestlige kulturen” dekadent, men de har tildels store problemer med å gjøre rede for hva slags mekanisme som forårsaker dette. Det er ikke urimelig å betrakte kunstneriske trender (eller “bevegelser”) som et abstrakt mål for den samlede menneskehetens psykiatriske tilstand, men det er hårreisende urimelig å si at det er kunsten som forårsaker problematikken. De fleste kan sikkert være enige om at kunstnere typisk tenderer mot å være snåle men også veldig sensitive individer som ofte ser verden på en litt “annerledes” måte — og kunstverkene de fremstiller blir i så fall å betrakte som “rapporter” fra frontlinjen av det menneskelige åndslivets bevegelsesretning.

Hvis man på et personlig grunnlag ikke liker det kunstnere lager og mener at det er vardøgeret til et mer generelt kulturelt forfall, så bør man sannsynligvis se på den intellektuelle konteksten kunstnerne jobber innenfor. Som individer og mennesker kan jo ikke kunstnere gjøre noe mer eller noe annet enn å observere verden med det samme utstyret som vi alle har, for deretter å omsette inntrykket til et uttrykk. Kunstnere er ikke mektige mennesker — ikke engang Pablo Picasso (på bildet ovenfor), som etter å ha sett sitt hjemland falle for fascismen i 1939, fikk med seg at hans nye hjem i Paris ble invadert av tyskerne i 1940, før det kom “fem magre år” for alle, og etter frigjøringen i 1945 ble Picasso kritisert fordi han ikke hadde vært “politisk nok” i løpet av okkupasjonstiden. Men hva kunne han gjøre? Han sto jo allerede på nazistenes lister over “degenererte kunstnere” og han ble stadig fulgt opp med uanmeldte inspeksjoner og den typen ting. Egentlig er det litt mystisk at han klarte seg helskinnet gjennom denne perioden. Jeg mistenker at noen på høyt nivå i nazipartiet hadde “fredlyst” Picasso av årsaker vi aldri kommer til å finne ut. Jeg tror de hadde stående ordre om å “stresse” ham litt sånn av og til, men ikke legge hånd på ham. Det var jo ikke sånn at nazistene for det meste pleide å være spesielt hensynsfulle mot sånne som de syntes var suspekte.

Mens vi snakker om å vise hensyn kan vi nå fastslå at USA har hatt over hundre masseskyteepisoder i 2023 – definert som når tre eller flere mennesker skytes ihjel av samme gjerningsperson ved den samme anledning (altså slik at det “teller ikke” hvis det er avbrudd mellom drapene) – og vi er fortsatt bare i mars måned. Denne gang var det tre ni år gamle skolebarn og tre voksne lærere ved den samme private og evangelisk kristne skolen i Nashville, Tennessee. Kroppene deres var tildels så istykkerskutte av det militære angrepsvåpenet som ble brukt at identifiseringsarbeidet ble vanskeliggjort. (AR-15 er en sivil utgave av det militære maskingeværet M-16, som først ble tatt i bruk under Vietnamkrigen, og som er designet for å drepe eller grovt skade flest mulig mennesker på kortest mulig tid.) Etter hva jeg forstår har et politisk forbud mot at slike våpen skal være fritt omsettelige blant privatfolk støtte fra over åtti prosent av befolkningen i USA, men likevel virker det som en uløselig politisk knute å få etablert noen form for regulering av “den private eiendomsretten til våpen” i USA. Nylig – faktisk nå i dag – var det et amerikansk kongressmedlem som uttalte at Jesus ville ikke blitt korsfestet hvis han hadde hatt en AR-15 angrepsrifle da de kom for å arrestere ham. Vedkommende regnes som en “kristen fanatiker” men selv jeg – som er blodateist – later til å kjenne Jesus bedre enn denne personen. Og det er jo litt sørgelig. Men hva skal man si? Hva kan man si? Det er ihvertfall ikke kunstnernes skyld at disse massedrapene fortsetter som de har gjort de seneste årene. På 60-tallet ble amerikanske skolebarn drillet i forhold til en eventuell atomkrig, mens nå i dag avholdes det rutinemessig kursing av prosedyrer for “når de kommer” — for å drepe dem alle sammen med militærvåpen. I fredstid, liksom. Det er vanskelig å fatte at dette er de daglige realitetene i det alle sier er verdens rikeste og høyest teknologisk utviklede land. Men det er noe vi bør ha i mente når vi leter etter “det degenerative elementet i kulturen”.

 

 

Nostalgi som politisk våpen

Hvis jeg noen gang begynner å sutre om “hvor fint alt var før” vil jeg oppfordre alle som har medlidenhet med idioter om å skyte meg død på flekken, for i så fall fortjener jeg ikke liv. Det finnes ingenting som var bedre før i tiden. Det finnes ingen idyllisk urtilstand som senere har gått tapt — med mindre vi virkelig slår på stortromma og sier mange titusener av år siden, som riktignok ikke kan karakteriseres som “idyllisk” – livet var hardt, kort, vondt og brutalt for de fleste – men det var en menneskelig urtilstand. Før “komplikasjonene” kom.

De som følger denne bloggen – jeg vet det ikke er mange, men det er noen – vet at jeg hopper ut og inn av historiske epoker ettersom det passer meg, fra og med mange millioner år siden og helt frem til dagens iterasjon av homo sapiens, “det tenkende mennesket”. Det ville være en grov overdrivelse å si at jeg har noen faghistorisk ekspertise, men jeg har i det minste respekt for fagets grunnregler, som at man aldri skal fantasere, dikte og lyve om ting. Det er lov å spekulere, men bare når man sier at det er dette man gjør, og ellers skal man henvise til de kilder man benytter som belegg for sine påstander, ihvertfall hvis dette etterspørres.

Generelt og ganske grovt sett ser det ut som om “det store publikum” har et etterslep på omtrent hundre år i forhold til det seneste innenfor vitenskapsfagene. Det er ikke uvanlig å støte på fysikk fra 1800-tallet ute i markedet for “folketro”, la oss for eksempel si diverse fetisjistiske fantasier om magnetisme og annen “strålekraft” som har magisk sammenheng med bevisstheten, og det ene med det andre. Dette er jo new age kokkelimonkere og andre storøyde ånsinger som faen ikke ville greid å finne ræva si selv om de lette med begge hender. Herregud. Men uansett, det jeg rent konkret skal frem til er noe fra biologien: Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen — altså den tanke at hvert individ av en bestemt art – i dette tilfelle menneskene – gjenskaper hele artens utviklingshistorie i løpet av individets fosterutvikling i mors liv, slik at de er “ferdige” når de blir født. Og hvis de ikke fremstår som “ferdige” må de være degenererte, som er poenget her og nå.

Når fysikken blir kompleks nok kaller vi det kjemi. Når kjemien blir kompleks nok kaller vi det biologi. Når biologien blir kompleks nok kaller vi det psykologi. Og, til sist, når psykologien blir kompleks nok kaller vi det samfunnsvitenskap. Hvor, eksakt, på denne veien fra det enkle mot det komplekse, kan vi finne “det degenerative element” når man diagnostiserer samfunnet som sykt? Tanken er at “en gang før i tiden” var samfunnet friskt, men nå har det blitt sykt. Hvorfor? De som leter innenfor samfunnsvitenskapen vil analysere økonomiske og sosiologiske forhold i samfunnet , kulturelle koder, “skjulte maktstrukturer i språket” og det ene med det andre. De som leter innenfor psykologien vil betone fremmedgjøring og individets nevroser, oppvekstvilkår som rammebetingelser for moral og ansvarsfølelse, den typen ting. Mens de som leter i biologien vil henfalle til spekulasjon rundt arvestoff og “rasens vitalitet” — slik man jo gjør for eksempel i forhold til husdyr, som i prinsippet er menneskets relasjon til staten og nasjonen. Alle disse vil føle med seg selv at det de tenker er forankret i solide vitenskapsfag. Alle tar feil på det grunnleggende premisstadiet. Det er en filosofisk kodefeil når man tror at mennesket som fenomen kan gjøres til objekt for vitenskapelige studier. Det finnes alltid et subjekt. En person. Et selv som ikke kan “fjernes” fra bildet for å få matematikken til å stemme.

Vet vi dette nå? Jeg tror ikke det. Folk snakker fortsatt om mennesker som om de var fysiske “ting” som eksisterer innenfor en materialistisk kontekst, mens det ville være mer korrekt å si at vi er prosesser som går langs en tidsakse. Individets kontinuitet er ikke stabil. Statistisk sett blir samtlige av kroppens celler byttet ut omtrent hvert syvende år, slik at vi har et filosofisk problem som kalles Tesevs skip foran oss. Hvis man over tid skifter ut alle deler i skipet, er det likevel det samme skipet? I en strikt materiell forstand nei, definitivt ikke, men hvis vi betrakter skipet som en prosess som handler om dets funksjon ender vi i praksis med en “skipshistorie” som strekker seg fra det ble laget til det ble hugget. Skipet var aldri en “ting” men en funksjon som hadde et formål. Skipets egenskaper som “ting” er en illusjon, eller rettere sagt en approksimasjon av skipets funksjon, målt fra synspunktet til en observatør som ikke selv er involvert i “skipet som prosess”. Capisci? Vi må si det samme om mennesker. De er aldri “ting” — de er barqueños; små båter som seiler over livets hav. Mennesker kan bare ses som ting hvis man betrakter dem som statistiske elementer innenfor en større systemteori, hvilket jo er selve definisjonen av umenneskelighet. Men det er likevel ikke “galt” å jobbe med slike abstraksjoner, så lenge man ikke forveksler dem med virkeligheten. Det er for eksempel ikke korrekt å si at staten, nasjonen – eller engang samfunnet – “består av mennesker”. Alle disse entitetene består av idèer. Strukturer i hodet. Kontaktflaten mellom individuelle mennesker og idèer om systemteori ligger i atferd. Den som kontrollerer atferden kontrollerer systemet. Og på dette grunnlaget dannes politikken. At jeg ikke sier noe om “maktens retning” – altså hvem som kontrollerer hvem sin atferd – er bevisst. La oss kalle det en gåte. Det skal jo ikke være alt for enkelt, skal det vel?

 

 

Terrorisme i teori og praksis

Antisosial atferd er atferd som strider mot samfunnets normer og regler. Både atferd som er direkte kriminell, grovt hensynsløs og som bryter grovt med allmenne moralnormer regnes som antisosial. Det motsatte betegnes prososial atferd.

(Store norske leksikon)

Frem til langt inn på 2000-tallet pleide jeg å bevilge meg to-tre uker i syden – helst Kanariøyene – i desember eller januar for å “styrke moralen” — du vet hvordan det er med vintervær, mørketid og det ene med det andre. Som (nesten) alle andre levde jeg den gangen med et budsjett (noe jeg forsåvidt ennå gjør) som ikke tillot noe bedre enn bøgens tidløse favoritt: Pakkereiser. Fly + hotell. Gjerne også leiebil. Før nettet kom var dette mye mer av et “rebusløp” som handlet om å følge med på reisebyråenes tilbud, nesten som man forestiller seg at børshaier stirrer på markedstallene, klare til å slå til “når tilden er inne”, fordi det kunne variere med noen tusen, som er penger bedre investert i opplevelser på bakken enn diverse luksuriøse privilegier tilknyttet selve reisevirksomheten. Restplasser var det magiske ordet.

Det er jo et element av gambling involvert i dette med å kjøpe en “blind” billett av typen pakketur til nedsatt pris. Man kan imidlertid hegne inn risikoelementet noe ved å gjøre litt elementært etterretningsarbeid mot både reisebyråets generelle rykte, stedet de selger reiser til (inkludert navnet på hotellet dersom dette er kjent) og ellers alle andre datapunkter man kan samle inn uten alt for ekstrem innsats og som er relevante for prosjektets helhetsbilde. Hva kan jeg si? Jeg er som jeg er, og sånn har jeg alltid vært. Det skader aldri å være godt informert om det man beveger seg inn i. Noe man helst vil unngå er jo for eksempel å havne i nærheten av en gruppe britiske ungdommer som er på heisatur i syden. Primært fordi de med stor sannsynlighet vil være støyende og ubehagelige, sekundært fordi sånt tiltrekker alskens rovdyr som ser på grupper med uryddig atferd som “jobb” — enten fordi de er svindlere eller fordi de er politi. Bråk er aldri bra.

Nå er det rimeligvis slik at alle slakker på standardkravene når de er på en typisk “sydenferie” og ingen forventer noe annet, men selv blant gruppen av “syndere i sommersol” finnes det grader. Skandinaver generelt har for eksempel ikke noe bra rykte i Spania … men det verste ryktet av alle turister som kommer dit er det britene som eier, helt og udelt. De stikker alltid av med tittelen sånn sett. Hvorfor? Så vidt jeg er i stand til å bedømme så handler det om at de allerede har en fæl og bråkete alkoholkultur mens de er hjemme i sitt eget land, slik at når de senker standarden enda mer blir det egentlig ganske ille. Fyll er selvsagt et samfunnsproblem av det mest ondartede slag, blant slikt som fortsatt betraktes som “normalt”, og vi har ikke noe saklig grunnlag for å skryte av den typisk norske fyllekulturen heller, men alt vi har her i Norge har de fem ganger verre i Storbritannia. Dette er allmenne kjennsgjerninger.

Hva mener vi når vi snakker om menneskeverd? Det er variabelt. Selv oppfatter jeg i utgangspunktet alle mennesker som verdiløse, eller rettere sagt at begrepet “verdi” er inkompatibelt med begrepet “menneske” på alle andre måter enn som et personlig følelseskompleks. De er like alle sammen, bare en tilfeldig forbipasserende flokk med tukleaper som snart skal dø, men først skal de fordype seg i forstyrrede idèer om selvet og verden, slik at de kan rette harmdirrende pekefingre mot hverandre, med gjensidige anklager om skyld og skam. Det er til enhver tid minst nitti prosent sikkert at uansett hva slags tilfeldig “person på gata” man huker tak i og legger under forstørresesglasset når det kommer til de mentale prosessene deres, så vil man kunne stille noen slags psykiatrisk diagnose. Det er ekstremt usannsynlig at man noensinne vil møte et mentalt funksjonsfriskt menneske i våre moderne samfunn. Hjernen er et dypt infisert søpleorgan som typisk bærer preg av lang tids misbruk, selvskading og nonsjolant vedlikehold, i langt større grad enn den synlige kroppen, som de heller ikke typisk bryr seg mye om å behandle pent og ivareta, annet enn som “dekorativt element”.

Hva er forskjellen på en vanlig politisk konservativ person og en nazi? De konservative vil at du skal frykte ungdomsgjenger mens naziene vil at du skal frykte brune ungdomsgjenger. De normalt konservative er mest opptatt av å tjene penger og snakker typisk mest om å “legge til rette for vekst i økonomien” og den typen ting, mens nazier vil ha utrenskninger. Eller i det minste streng bevegelseskontroll. Politistat nok til å utøve håndfast makt på bakkeplan og det ene med de andre. De vanlige nazigreiene. Det er som jeg alltid sier en degenerativ mental sykdom som konservative mennesker pådrar seg, som regel på grunn av frykt. Erna Solberg driver noen slags Franz von Papen-dans med pappenheimerne sine, men jeg vet ikke om hun har kontroll. Hun er en svært dyktig politiker som til tider minner om Gro Harlem Brundtland, særlig i den forstand at hun gjør vei i vellinga, det kan alle se, men hun er ikke utpreget retorisk talentfull. Hun er best når hun holder kjeft. Hvis jeg var 100% sikker på at Erna ville tvinge gjennom norsk EU-medlemsskap – altså som stortingsvedtak, uten folkeavstemming – ville jeg uten å nøle ha stemt på henne. Men naziene ønsker ikke dette. De ser jo både jøder og det som verre er overalt hvor de snur seg, det har i noen tiår vært comme il faut blant nazier å snakke mest om “muslimer” og heller si “Soros” eller “media” når de mener den jødiske konspirasjonen som jobber for å undergrave den hvite, ariske moralen. Det er trasig å være nazi, men sånn går det når angsten biter.

Hva har det ene med det andre å gjøre? Storbritannias konservative statsminister Rishi Sunak varsler nå strengere tiltak mot “antisosial ungdom” (og all narkotikabruken deres) – det skal lønne seg å jobbe – mens hans mer naziorienterte støttespillere som vanlig snakker mest om “alle de små båtene” som bringer uønskede (brune) individer over fra Frankrike. De kaller det illegal innvandring og later som om det handler om kriminelle bander som smugler inn økonomiske opportunister i ly av nattens mulm og mørke, mens alle vet at illegal innvandring som regel handler om at folk forblir i landet etter at visumet deres gikk ut. Asylsøkere er ikke illegale innvandrere ifølge gjeldende folkerett som er ratifisert av Storbritannia, som imidlertid stiller seg juridisk spissfindige til saken ved å hevde at å ta seg inn i riket på “uformelt” vis må være å betrakte som illegalt, og følgelig bør det medføre uttransport til et tredjeland som tilbyr transittjenester innenfor denne sektoren, for øyeblikket bare Rwanda, men det jobbes med å åpne flere slike kanaler. Via denne dyre, på alle måter ineffektive og presumptivt ulovlige måten å “håndtere” og transportere mennesker sikrer imidlertid Sunak seg begeistret tilslutning hos naziene, mens de “vanlig konservative” får sitt nå som de skal sende mer politi ut for å pågripe flere for hva de fleste fornuftive mennesker ville kalle ubetydelige narkotikaforbrytelser, men som altså ergrer mange nok til at det ligger stor politisk fortjeneste å hente i å folkusere særlig på arbeidsledig ungdom som bare “henger på hjørnet” — og hvis de i tillegg er brune i utseendet sitt vet man – fordi det kan man føle – at det er snakk om illegale innvandrere som snylter på velferdsstatens tragiske svakhet (som er forårsaket av venstrevridd woke-ideologi).

Storbritannia er fra gammelt av et uapologetisk klassesamfunn med tildels sterke føydale strukturer som har overlevd all politisk hurlumhei nedigjennom århundrene, slik at man fortsatt har baroner, grever, lorder og gud-vet-hva, som gjennom arv sitter på enorme mengder gods, gull og mer eller mindre grønne skoger. Følgelig har “sosial klatring” fra gammelt av handlet om å på manipulativt vis innynde seg hos denne bølingen av innavlede fjøsnisser, noe det tildels ennå gjør, men siden imperiet kollapset har mye av alt dette handlet om det internasjonale pengevaskeriet som går på samlebånd mellom City of London og “de oversjøiske territoriene” Turks & Caicos, Bermuda og så videre. For å forstå narkoøkonomien i dagens verden kan man forestille seg at alt som har med transport av varer og personer å gjøre, dessuten alt som har med hotell og overnattinger å gjøre, eksisterer som svarte økonomier. De bruker ikke bank. Alt betales med kontanter. Der har du størrelsen på narkoøkonomien. Hvor skal de gjøre av alle pengene? Svar, nesten hvor de vil, det er bare å velge og vrake, fordi alle operatører innenfor finansmarkedene er til enhver tid på jakt etter likvide midler. Rede penger. Kontanter. Vi må bare spinne de litt rundt og rundt i karusellen først, slik at de mister retningssansen og ikke kan gjøre rede for hvor de kommer fra, så er kontantene klare for nye eventyr innenfor samfunnsøkonomien. Det er disse kreftene som tjener på at Storbritannia ikke lenger behøver å gjøre rede for finansnæringen sin foran noen EU-domstol. Jeg er ikke i stand til å se at noen andre profiterer på Brexit på noe vis, minst av alt de britiske “ungdomsgjengene” enten de er brune eller ikke. Deres frihet har blitt sterkt innskrenket — og verre skal det tydeligvis bli.

Hvorfor har britene så dårlig rykte på feriestedene? Hva er greia med å drikke seg sveiseblindt dritings og agere bajas ute på byen? Jeg er faktisk trønder så ikke kom til meg og snakk om sprit, jeg har “sett det meste”, men selv blant de som drikker hardt er det ikke alle som går i noen utpreget “antisosial” retning når de er på fylla. De blir selvsagt fullstendig dust, men det fremkommer ikke noe “skjult fiendskap” mot noen, som de vil benytte anledningen til å ta ut mens den ellers vanlig dårlige selvkritikken deres nå er helt lammet av alkohol. Etter min mening bør vi omdefinere terrorismebegrepet slik at det å “bruke frykt som våpen” for å oppnå politiske, sosiale eller økonomiske mål blir å betrakte som terrorisme og et kriminelt forhold med varierende alvorlighetsgrad, slik at “teoretisk terrorisme” er når for eksempel nazier skremmer folk med at det skal komme “horder av tyrkere” (sitat Nigel Farage, som argument til fordel for Brexit før avstemmingen) og ta jobbene deres, voldta kvinnene, banke opp mennene, pisse på plenen og sprenge seg selv i lufta for godt mål, som jo er hva man typisk får når man heller i en brite et kritisk kvantum alkohol — men kanskje ikke slik en typisk innvandrer vil oppføre seg. Det er mye hat i det britiske samfunnet. Ikke så mye som i USA, men definitivt langt hinsides noe vi er vant til i Norge, til og med mer enn i Sverige (som har vært et brutalt og hatefullt sted i tusenvis av år). Etter min mening er det på grunn av “det generelle samfunnshatet” de lever med som gjør at de helst ikke vil ha britiske ungdommer på heisatur i noen av de “sydens feriesteder” som jeg er kjent med. (Jeg ville aldri finne på å feriere på noe sted som har “unaturlige” sosiale grenser og koder, så et muslimsk – men kanskje først og fremst fascistisk – land som Tyrkia er derfor uaktuelt for meg for alle formål som til syvende og sist handler om “avslapping”.)

Hele poenget med terrorisme er jo at både det politiske miljøet og befolkningen generelt skal frykte terroristene. Sånn har det alltid vært, og sånn var det også de som oppfant faenskapet definerte det. Frykten er mitt våpen. Terrorister får ofte mye “peng per pang” ut av det lille de faktisk gjør sett i forhold til hvor mye de “bare skremmer”. Sånn kan noen dusin individer påføre mange millioner en forkrøplende grad av angst, og selve samfunnet komplekse og tidkrevende sikkerhetsprosedyrer som i seg selv sliter ytterligere på alles mentale helse. Jeg tror ikke dette er noe vi får bukt med før vi raker unna all “velment skremselspropaganda” og gjør dette straffbart — slik at det skapes enda større avstand mellom den “normale” befolkningen og de som bevæpner seg med frykt. Det å terrorisere og sette angst på folk har vært en vanlig politisk metode i hvor mange tusen år som helst, men det har forsåvidt snikmord og “forsvinning” av politiske motstandere også, uten at vi oppfatter det som akseptabelt. Trusler er alltid et overgrep, selv om det ikke nødvendigvis handler om vold (det kan også handle om frykt for tap av eiendom og privilegier, til og med “kulturell identitet”, hva nå fanden det enn betyr). Det behøver ikke engang å være eksplisitte trusler fra individ til individ, av typen “jeg skal ta rotta på deg” og andre språkmektige eleganterier i samme gate, det kan handle om vage spill med “fryktobjekter” som for eksempel narkomane, tiggere, svartinger eller hva har du. Alt dette er metoder som er i vanlig bruk.

 

Tyttebærsyltetøyet skal ikke varmes

Jeg kjøpte en porsjon ferdigmat. Mikrobøgeklare karbonader med tilbehør, inkludert en liten pakke tyttebærsyltetøy. Det var relativt åpenbart hva man måtte gjøre med opplegget, men jeg er som jeg er så jeg leste bruksanvisningen allikevel. Der sto akkurat hva jeg forventet, det vil si stikk hull på plastlokket og sett greia i mikroen på 700W i 7 minutter. Tyttebærsyltetøyet skal ikke varmes. Akkurat dette siste var en såpass aparte ting å si at jeg vurderte om saken kanskje har en dimensjon jeg ikke forstår. Men nei. Det virker som om de sier det åpenbare for sikkerhets skyld. Hvem er disse pakningene egentlig beregnet på?

Hvofor skulle noen finne på å varme opp tyttebærsyltetøyet? Og hvis de så gjorde, hva er det verste som kan skje?

Jeg føler meg litt usikker på om denne lille setningen er er konsekvens av våpenkappløpet mellom kapitalister og forbrukerorganisasjoner, hvor førstnevnte vil tyne så mye profitt som mulig ut av alt de tar i, mens sistnevnte er opptatt av tydelig merking, deklarasjon av innhold og næringsverdi, advarsler om stoffer som kan trigge allergier, det ene med det andre, folk ønsker jo å vite sånn noenlunde hva de spiser. Jeg har ikke høye forventninger til ferdigmat, så jeg satser på ting som er vanskelige å føkke opp, sånn som streite “karbonader med saus” og ikke coq-au-vin med ratatouille og pommes dauphinoise for å si det på den måten. Litt sånn veikro-mat og ikke noe som krever fagbrev.

Det har skjedd mye på matfronten i Norge siden 80-tallet. Da jeg gikk på kokkeskolen var det Le Grand Cuisine for alle penga, det vil si mer Schønberg Erken og Hulda Garborg enn Paul Bocuse og det tidsriktig postmoderne “le nouvelle cuisine”, som var det nye og dristige på den tiden. Bringebæreddik var i grunnen det ultimate symbolet på hele trenden. Sammen med en god olivenolje anretter man liksom noe slags yin-yang symbol på tallerkenen slik at gjesten kan mikse sin egen vinaigrette ved bordet, med en brødbit, mens man avnyter den korrekt tørre hvitvinen, helst Sauvignon Blanc, mens man venter på at forretten skal ankomme. Forventninger bygges via små hors d’ouvres med en coctailpinne spiddet gjennom seg. Småpraten går rundt bordet — men når verten presenterer rødvinen vet man at alvoret begynner.

Men ikke noe sånt i dag. Det blir karbonade, med tyttebærsyltetøy som ikke er varmet.

 

Saga om Egil Skallagrimsson (og hans ustabile venner)

Som mange har påpekt blir det ikke korrekt å snakke om “hedensk tro” på samme måte som det for eksempel finnes “kristen tro”. I så fall må vi snakke mer om å “være tro” enn å “ha tro” — i betydningen være trofast mot både venner og fiender. Egils saga snakker mange ganger om hvordan Odin er Egils venn. Riktignok ingen utpreget stabil og trofast venn, som Egil også ofte kritiserer ham for, men en venn likevel. På det samme vis snakkes det i Ravnkjells saga om hvordan Frøy er hans venn og det er derfor han kalles Frøysgode. Det forekommer aldri at man filosoferer rundt hvorvidt Frøy faktisk eksisterer, bare til hvilken grad man står på vennskapelig fot med denne skjebnemakten. Alle kan jo se hvordan ting vokser og formerer seg i naturen. Det er dette som er Frøy. Navnet er forklaringen. Og hvis man for eksempel har tenkt å bli gartner lønner det seg sannsynligvis å etablere og vedlikeholde et vennskap med Frøy, men hvordan oppnår man dette?

Ordet offer finnes både på norsk og engelsk, bare at på engelsk betyr det et “tilbud” mens på norsk dekker ordet offer den samme kategori av mening som når man på engelsk bruker ordet sacrifice — eller gjør det? Skal vi oversette ordet “sacrifice” direkte ender vi med “helliggjøring”, eller mer direkte “sakralisering”. Det man gjør når man foretar en “sacrifice” er å ta et objekt ut av den hverdaglige verden og på rituelt vis flytte det over i den dimensjonen hvor guder og makter finnes; mens når man “ofrer” noe så gir man det fra seg på symbolsk vis, eller vi kan si at man fremlegger det som et tilbud til guder og makter, for å demonstrere “offervilje” som tegn på vennskap. Kanskje en subtil forskjell, men det sier noe om hva slags forhold man ser for seg at man kan ha til skjebnemaktene. Det kreves spesialkompetanse for å ta en vanlig ting og endre dens grunnleggende egenskaper slik at den blir hellig (ved hjelp av magi eller hva det skal være), mens det å ofre noe er åpent for alle. Hvem som helst kan ofre noe de har. Faktisk så er dette også ofte nødvendig i et vanlig menneskeliv.

Hvordan oppstår et vennskap? Det må jo foreligge noen slags interpersonlig dynamikk, altså at man “finner en tone” som gjør at man setter pris på hverandres selskap, til hverdags og fest, eller kanskje man skal si at dette er en av de der tingene som man “forklarer ihjel” før man egentlig kommer frem til et sett med kvalifikanter som definerer begrepet “vennskap” på en universell måte. Alle kan sikkert si noe om hva en venn gjør og ikke gjør, og så videre, vi kan kalle det “vennskapsteori” men egentlig er det moralfilosofi: En venn er som et familiemedlem som ikke er medfødt, men som man på noe vis tilegnet seg underveis gjennom livet. Man er “på bølgelengde”. Man er også likeverdige. Det går kanskje an å ha et vennlig forhold til noen man anser å stå over eller under seg selv i “sosial rang” men det er ikke dette folk typisk mener når de snakker om sine venner. Så hva betyr det å ha en gudsmakt som venn? Det er jo ikke slik for eksempel kristne og muslimer forholder seg til sine gudsbegreper. De presenterer seg “i ydmykhet” som guddommens tjener, eller til og med “lydige slave”, som jo er noe helt annet. Kan man ha et vennskapsforhold til noen som legger seg på kne foran deg og kaller deg herre? Man behøver ikke nødvendigvis å reagere med å sparke vedkommende og be dem dra til helvete (som jeg selv utvilsomt ville ha gjort), men derfra og ut virker det heller ikke rimelig å snakke om et “likeverdig forhold” så hva slags vennskap kan det i beste fall bli snakk om? Det er noe helt annet å si “Gud er min herre” enn “Gud er min venn”. Og dette andre er hva rent konkret forskjellen består i, mellom hedensk skikk og de moderne religionene — som er basert i underkastelse, underdanighet og blind lydighet mot “Guds representanter her på jorda”.

 

Finnes det noen øvre grense for hvor klok det går an å bli?

Toppidrett er et område av livet hvor man kommer til det punkt når man har makset ut alt man har og det finnes ikke noe mer å hente. Det er sikkert variabelt hva som trekker mennesker til slike fysiske eksesser, men jeg tror det handler mye om å lete etter sine egne grenser for å flytte dem og dermed “overvinne egne begrensninger” på en måte som er målbar på en likefrem måte — og dermed oppleve den spesielle formen for tilfredsstillelse denne disiplinen gir. Alle skjønner at det ikke skyldes feil på stoppeklokka hvis man bare ikke får til å løpe hundremeteren på under ti sekunder, uansett hva slags sprell man forsøker i forhold til å forbedre teknikk, utstyr og det ene med det andre. Det finnes jo nesten ingen i hele verden som konkurrerer på dette nivået, slik at jeg ville ikke karakterisere det som et nederlag hvis man makser ut på 10,5. Det ligger mye slit og drama i dette “siste sekundet” ned til 9,58 som er gjeldende verdensrekord fra 2008. Hvor mange nålevende mennesker klarer egentlig å komme under ti sekunder? Og hva er de nødt til å gjøre for å komme dit? Noe å tenke på.

Det å “lære å løpe raskere” er noe helt annet enn å presse seg til det ytterste når man først har lært korrekt løpeteknikk (og ikke minst korrekt startteknikk ut fra blokka). Det ene ligner mer på vanlig abstrakt læring innenfor ymse emneområder enn det andre. Det finnes jo teknikker man kan lære seg, for bedre tekstoppfattelse, bedre hukommelse og så videre. Videre så har vi et menasjeri av “vanlige tankefeil” som nesten alle lider under før de tilegner seg de vanlige teknikkene for kritisk analyse — som på universitetsnivå er hva den innledende Examen Philosophicum handler om. Det er så å si den intellektuelle rekruttskolen. Imidlertid er det ofte uklart hva det er man egentlig måler når man snakker om å forbedre egen evne til tenkning. Det ligner jo lite på det å løpe hundremeteren. Selvsagt finnes det intellektuelle sirkuskunster av typen å spille blindsjakk mot ti motstandere samtidig og slå dem alle, eller rutinemessig bare begrenses av hvor fort man klarer å skrive når man løser kryssord eller matematiske oppgaver — men vi tenker typisk på slikt som sære personegenskaper som folk kan ha eller ikke ha mer enn noe som egentlig kan læres. Noen bare er musikalske, mens andre noe mindre så.

Som alle vet er min eneste personlige svakhet en alt for dominant tendens til å være beskjeden, slik at det er ikke ofte jeg skryter, men jeg har selv alltid vært “kjapp i avtrekket” når det gjelder skoleprøver og den typen ting. Det er enkelt for meg. For eksempel brukte jeg bare syv minutter – av de tre timene som var beregnet – på å besvare de femti spørsmålene man måtte gjennom for å få godkjent transportløyve i forhold til det såkalte 140-timers EU-kurset tilknyttet lastebilsertifikat. Jeg hadde null feil. Mange av mine klassekamerater fikk stryk selv om de satt tiden ut og vel så det. De opplevde prøven som svært vanskelig, mens for meg var det banalt enkelt. Hva består forskjellen i? Jeg har riktignok relativt høy IQ, slik disse tingene måles, men det handler ikke etter min mening om “intelligens” når man har vansker med å ta til seg og assimilere informasjon — som jo er poenget med akkurat dette kurset som jeg refererer til. Vi snakker jo om lastebilsertifikatet, ikke om et professorat innenfor avansert mekanikk. Oppgavens vanskelighetsgrad er tilpasset arbeidets praktiske krav. Problemet er snarere det at man har aldri lært å tenke og bruke de kognitive evnene man har på mest mulig effektivt vis. For å videreføre metaforen om å løpe hundremeteren kan vi si at man må først og fremst lære å løpe rett frem, uten piruetter og sidestepp, mystiske armbevegelser og det ene med det andre. Selv om man ikke har som ambisjon å komme under ti sekunder kan man jo i det minste ha som ambisjon å forbedre egne resultater med slike tekniske grep som er enkelt tilgjengelige, ikke kostbare og heller ikke spesielt vanskelige å lære.

Det er vanskelig for meg å føle respekt for voksne mennesker som insisterer på å være troll. Vrange og trasige. Noen ganger minner de om hunder som har fått tak i noe, hva vet jeg, la oss si en gammel sko eller noe sånt, som de liker å ligge under ovnen og tygge på mens de knurrer, og som de nekter plent å gi fra seg. Dette gir en viss grad av “uvirkelighetsfølelse”. Særlig fordi folk typisk og nesten alltid blir drit pisse forbanna hvis man foreslår for dem at de vil oppleve hundremeteren som enklere å løpe hvis de prøver å ha ansiktet foran og rumpa bak — eller altså den intellektuelle ekvivalenten til dette. Tror du jeg er idiot? Vel, siden du spør — sannheten er at det spiller ingen rolle hva jeg tror. Spørsmålet er hva du selv tror. Ordet “idiot” er jo en teknisk betegnelse på menneskelige individer som tror at de vet noe, men på et fullstendig feilaktig grunnlag. De løper med rumpa foran. Det komiske er at det er så grysefullt vanskelig å få dem til å innse dette. Det er jo bare å snu seg, så vil oppgaven oppleves som mye enklere. Selv synes jeg det er morsomt med “helsprø idèer” når de er kreative innfall hos små barn som ikke har noe erfaringsgrunnlag for å vite bedre, men det er noe mindre sjarmerende med voksne mennesker som fortsatt tror at det å “ha rett” er et aktuelt alternativ for dem. Man har aldri under noen omstendighet “rett” i det man tenker. Dette er en syntaksfeil. For mennesker er ikke “sannheten” noen tilgjengelig klasse av informasjon. Det er litt som å tro at man bare kan teleportere fra start til hundremetersmerket på null komma null sekunder. Selv den mest presist formulerte tanke er jo bare en modell av den virkeligheten man søker å beskrive. Tenkning er en prosess man må gjennom, som kan ta kortere eller lengre tid, men man “makser ut” ved et punkt, som imidlertid aldri sammenfaller med “tingene slik de egentlig er”. Vi kan bare snakke om å forbedre modellen. Det vi tenker på som en mental normaltilstand er et minimum av hva som behøves for å fungere sosialt, det ligner evnen til å spasere fra null til hundre, som de fleste har, men ikke alle. Hvor ligger forbedringspotensialet hvir man ønsker å bevege seg raskere? Det er spørsmålet.

 

 

 

Jeg kan se den store sammenhengen nå

Justinus Andreas Christian Kerner (1786-1862) var en i sin samtid ganske kjent poet — men han var også en allmennpraktiserende lege og medisinsk skribent som blant annet er kjent som den første til å beskrive det kliniske forløpet av botulisme, altså forgiftning av et toksin som produseres av bakterien Clostridum botulinum, som regel forårsaket av kontakt mellom for eksempel partikler av jord på grønnsaker som oppbevares sammen med kjøtt eller fisk. Jeg husker vagt at botulisme var et tema på kokkeskolen. Eller kanskje jeg husker feil, dette med botulisme var uansett noe jeg lærte om på den tiden (80-tallet). Men nok om det. Kerner var egentlig mer interessert i poesien enn i medisinen, noe som en vakker dag ledet ham til å oppfinne klecksografi. Kort fortalt består dette i å la blekk dryppe ned på et stykke papir som man siden bretter dobbelt, slik at det fremkommer en utsmurt, abstrakt figur som er speilvendt på hver side av bretten. Kerner brukte denne teknikken til å illustrere diktene sine og presenterte oppfinnelsen sin for verden i 1857 under (den tyske) tittelen Klecksographien.

Hermann Rorsach (1884-1922) var en sveitsisk psykiater som man nærmest med nødvendighet på anta kjente til Kerners kreative arbeid, siden han senere er kjent som oppfinneren av Rorsachtesten, et psykoanalytisk verktøy hvor man bruker et sett kort med klecksografiske figurer som hjelpemiddel til å kartlegge visse prosesser i pasientens underbevissthet. Som jeg stadig sier, legegjerningen er vel så mye performancekunst som vitenskap, noe som ikke minst gjør seg gjeldende innenfor psykiatrien. Selv ikke de som har det vi kaller god kontakt med realitetene kan jo egentlig gjøre eksakt rede for hva realitetene består i og hvordan alt fremkommer. Menneskelivet består etter alt å dømme for det meste av “omtrentligheter” og løse rykter når man begynner å seriøst legge det under mikroskopet. Mange er svært kritiske til Rorsachtesten og kaller den pseudovitenskap, hvilket etter min mening er å misse hele poenget. Selvsagt ligner det på tarot-kort og annet snusk fra folkelig magisk praksis — det er her vi beveger oss inn i performancekunsten. Hensikten er å etablere kommunikasjon med pasienten slik at man kan jobbe seg frem mot et tilfredsstillende terapeutisk resultat. Det subjektive elementet er uunngåelig.

Pareidola er sinnets naturlige tendens til å “se mønstre” og konstruere noe gjenkjennelig ut av nærmest hva som helst som man fester blikket på, si for eksempel “figurer i skyene” eller et ansikt på brødskiva, men det er stor individuell varians i hvilken grad av mening man tillegger det man ser. Betyr det noe hvis man ser dansende, menneskelignende skikkelser blant tåkedotter på en tidlig morgen i skogen? Det kommer an på pasientens sinnstilstand. Uten å ha sett noen statistiske tall vil jeg i utgangspunktet anta at allerede overtroiske mennesker oftere enn andre vil se spøkelser og den typen ting, men dette skyldes ikke at de er mer “følsomme” enn andre, snarere at de er bløte på pæra i uttrykkets mest bokstavelige betydning, altså at ting “flyter” inni der. Mentaliteten deres er ikke fast i fisken. Overtro er selvsagt ikke noe vitenskapelig begrep, eller engang nyttig som adjektiv i en klinisk sammenheng, men man kommer til et punkt hvor vi må begynne å snakke om paranoid personlighetsforstyrrelse: Når man ser sammenhenger som ikke finnes og inntar en insisterende holdning i forhold til å kritisere og heftig avvise enhver annen forklaring enn den man selv har “oppdaget”. Kerners klecksografi er en lek med pareidola, hvor noen abstrakte figurer lokker frem frie assosiasjoner i relasjon til diktene han skrev, mens Rorsachtesten fungerer fordi man alltid bruker de samme ti kortene, slik at terapeuten etterhvert vil danne seg et anekdotisk datagrunnlag for ulike “personlighetstyper” i relasjon til testen. Menneskesinnet er etter min mening ikke noe godt egnet “objekt for vitenskapelige studier” ut over hva man rent konkret kan måle i form av nevrologisk aktivitet i hjernen og den typen ting. Så snart personligheten blir en faktor i bildet har vi entret kunsten og teaterets verden.

Paranoid sinnslidelse foreligger etter min mening når pasienten “oppdager” nonlineære verdenskonspirasjoner som finnes i mange ulike versjoner og kan være hvor komplekse som helst i detaljarbeidet, men hva de alle har til felles er at det handler om noe ondartet, som også er hemmelig og “skjult” for andre enn de særlig uyvalgte og/eller innviede. Ved dette tidspunkt bør vi sannsynligvis skille mellom personlig (eller narcissistisk) paranoia – “de er ute etter meg så jeg må forberede meg” – og generell paranoia, at de er ute etter alle sammen og det moralsk korrekte å gjøre er å varsle verden om saken, med de midler man har. Selv synes jeg det er her man ofte finner den komiske dimensjonen i det hele, når pasienten til en så aldeles grotesk grad overvurderer sin egen kompetanse til å identifisere og analysere intellektuelle problemstillinger. Som alle vet begynner kritisk tenkning med selvkritikk — spørsmålet er bare om man ikke også kan si det motsatte, at paranoide vrangforestillinger begynner med mangel på selvkritikk. Eller altså, det består ikke så mye i “hva de ser” som hvordan de ser det. Hva slags filter – eller mangel på filter – forårsaker pasientens misoppfattelse av forholdet mellom selvet og verden? Ettersom vi ikke rent teknisk kan påstå at det finnes noen korrekt måte å verken være menneske eller å se/oppleve verden fokuserer vi terapien på de relasjonelle aspektene. Hvordan forholder pasienten seg til verden? Det handler ikke om idèer men om strategier. Målsettingen er ikke at pasienten skal “bli normal” men at de i størst mulig grad skal få det livet de selv ønsker.

 

 

Det er ikke du som er barnets far

Informasjonstetthet er når man sier mye med få ord. “Det er mye å pakke ut” som det heter. Vi har i vår tid medisinsk teknologi som på rimelig sikkert vis avgjør “hvem som er barnets far” (eller i det minste hvem som ikke er det), men for ikke lenge siden kunne utsagnet i overskriften – litt avhengig av når og hvor det ble sagt – være uhyrlig destruktivt. Det vil sikkert ikke bli vel mottatt nå heller, fortsatt avhengig av omstendighetene – kanskje er det nettopp hva man ønsker å høre – men bevisspørsmålet er ikke noe problem i dagens verden. Man hører ikke lenger så mye om farskapssaker som havner i retten, ihvertfall ikke på grunn av omtrvistet farskap. Men nok om det.

Tykk luft i ritualmagisk sammenheng betegner er “stemning” som gjenskaper den fysiske følelsen av høy luftfuktighet på et varmt sted, som kanskje er hva som psykologisk inntreffer når man utmatter (eller som i overskriften, sjokkerer) noen med høy informasjonstetthet, slik at de fullstendig mlster følelsen av å “forstå hva som skjer” (og enda mindre “hva det betyr”). Hensikten er selvsagt å fremkalle “endret bevissthet” ved hjelp av ymse metoder, slik at man oppnår en helhetlig erfaring av distinkt “fremmed” karakter — de såkalte mysteriene. De befinner seg jo som alle vet et godt stykke utenfor det man kaller den normale likevektstilstanden. Mysteriene er ekstatiske av natur.

Ekstase er en sinnstilstand kjennetegnet ved en sterk indre opplevelse av å være fylt av noe guddommelig eller være totalt hengitt til en forestilling eller idé med samtidig redusert kontakt med omgivelsene (innsnevret bevissthet). Ekstase er imidlertid ikke bare en bevissthetsinnsnevring, den oppleves samtidig som en bevissthetsutvidelse hvor vedkommende kan ha en ubeskrivelig følelse av å være ett med guddommen eller verdensaltet. Denne høyeste form for ekstase kalles unio mystica (mystisk forening). Som regel vil ekstasen være forbundet med en intens følelse av lykke, velvære eller av å være utvalgt, og at en har en egen innsikt i tilværelsen som andre ikke har.

(Store norske leksikon)

På er svært prosaisk plan kan vi bare si pøh. Det er selvinnlysende at en som er svært godt kjent med alle sider av sitt eget følelsesliv, samt alt annet som måtte befinne seg “der inne”, uansett hva slags metoder som ble brukt under forskningsarbeidet, stiller med en stor fordel i arbeidet med å forstå forholdet mellom selvet og verden, som er et problem så å si alle mennesker sliter med. Du vet. Hele det vanlige menasjeriet av eksistensiell angst og metafysisk uvitenhet. Hemmelighetene. Kunsten er å bare kvitte seg med nevrosene sine, så går resten seg til av seg selv. Rent bortsett at hvis det var så enkelt som så, ville jo alle gjort det. Det er nettopp derfor det finnes kulter og andre parareligiøse tiltak, eller for den saks skyld sekulære “selvhjelpsopplegg” som ofte ser kultisk nok ut for meg. Folk er ofte veldig søkende, men ikke alltid på noen krystallklar måte. De vet at de leter etter noe, men de vet ikke hva. De prøver mange ting.

Hva kom først av høna og egget? Svaret er at alle høner kommer fra egg, men ikke alle egg kommer fra høner. Der det finnes etterspørsel vil det dukke opp tilbud. Religioner og andre tiltak som tukler med sjelslivet finnes fordi de imøtekommer dette “søkende” aspektet av menneskenaturen. Det er ikke omvendt. Vi tror ikke på gudene fordi gudene finnes. Gudene finnes fordi vi tror på dem. Eller rettere sagt, når vi oppfører oss som om gudene finnes, så finnes gudene — og derfor tror vi på dem. Det er en feedback-loop. Det er også big bissniss. Jeg vet ikke om religionsbransjen er like stor som narkobransjen, jeg tror ikke det, men kanskje. Ihvertfall er den mindre juridisk risikabel. Konkurrerende leverandører av religiøst bløffmakeri har jo i og for seg alttid drept hverandre med stor entusiasme, men det skal mye til for at de får bevæpnet politi etter seg. Likevel skjer det noen ganger, som for tredve år siden i Waco, Texas, USA. Husker du? Hendelsen utløste blant annet enn hevnaksjon rettet mot den føderale Murrah-bygningen i Oklahoma City to år senere. Om det finnes noe sted i USA som mer enn noe annet representerer “kampen mot de føderale myndighetene” blant amerikanske nazister så er det Waco. Jeg sier ikke mer.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top