APECALYPSO

Som alle vet bruker lyset åtte minutter fra sola og hit, hvilket betyr at det er langt til sola. Lyset flyr jo 299.792.458 meter i sekundet, et tall vi ofte beskriver som tre hundre tusen kilometer selv om dette baller på seg en eksponentiell feilmargin på 2075,5 kilometer hvert sekund, så vi ville vært ganske langt unna målet vårt etter noen timer. Men nok om det. Poenget her og nå er å si noe om hvor stor sola er. Vi vet allerede at den er langt unna, men optikken – altså “hvordan ting ser ut for oss” – antyder at sola og månen er omtrent like store, selv om månen ligger nærmest bare en spasertur unna oss i kosmisk forstand. For å si noe om målestokken: Hvis jorda var på størrelse med en fotball så ville månen vært en pingpongball som ligger omtrent ti meter unna. Det er med andre ord et godt stykke å reise bare for å komme til månen, som jeg hører er et lite gjestmildt sted uten noen egentlige turistattraksjoner, og de transportmidlene vi har for å komme dit gjør denne turen dyr som faen, som man sier i Hokksund, men folk synes det er stor stas å dra dit allikevel. Du vet jo hvordan folk er.

Sola utgjør 98% av all massen i solsystemet. Av de siste to tilfaller halvparten planeten Jupiter mens resten er fordelt på røkla. Altså ikke bare de andre gigantplanetene Saturn, Uranus og Neptun, men også både Kuiperbeltet og Oortskyen, ned til enhver isterning og stein som suser rundt der ute, opp til og inkludert alle småplanetene, månene, asteroidene og resten av smæla. Vi ser at når vi sammenligner med resten av solsystemet så er jorda bitteliten, men den ser så stor ut for oss at vi i praksis opplever denne latterlig lille klinkekula som flat. Imidlertid skal man ikke reise særlig langt til havs før man ikke kan se annet langs horisonten enn havflaten, så av denne grunn kan vi – hvis vi er intelligente – dra den slutning at det vi opplever som en flate i virkeligheten er en kurve og det følger av dette at jorda må være rund. Hvis vi er intelligente vil vi også kunne stille opp et opplegg for å gjøre triangelmålinger og på dette viset beregne omkretsen, noe vi også gjorde for mange tusen år siden, men dette er “klassifisert informasjon”. Et ikke ubetydelig stort antall av alternative forskere opplever det nemlig som krenkende at “globalister” insisterer på sitt virkelighetssyn når de selv faktisk direkte kan observere jordas flathet med sine egne øyne. Tror de at vi er idioter? sier de retorisk mens de gjør narr av hvordan globalistene har blitt hjernevasket av “systemet”.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Flatlendinger og globalister har med andre ord hva man kaller divergerende virkelighetsoppfatninger. Selv faller jeg av lasset allerede ved fenomenet “gravitasjon” — men jeg har en viss sympati for trangen til å late som om gravitasjon ikke er en ting. De vil heller snakke om den store løgnen, altså hvordan det å bløffe om noe så stort som den kosmiske orden skaper et mentalt klima hvor folk heller lytter til løgnene som “systemet” fabrikerer enn å lytte til Guds stemme som bor i menneskesjelen. Gud skrev bibelen, men djevelen har skrevet alt det andre. Hvis man aksepterer globalismen er ikke veien lang til satanisme og seksuelle overgrep mot barn. Dette betyr at de som sprer budskapet om en rund jordklode er grumere. De prøver å gjøre folk til transseksuelle homoer ved hjelp av genmodifisering. Programmet for vaksinering mot covid beviser dette. Enden er nær. Sørg for å ha nok våpen og bensin i bunkersen før zombiene kommer.

Selv har jeg aldri klart å føre noen lang samtale med flatlendinger. Det skjærer seg alltid ved gravitasjonsspørsmålet. Eller altså, det som skjer er at jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, eventuelt at jeg mister interessen før noen samtale egentlig kan begynne fordi jeg innser jo at dette aldri kan bli noe bedre enn en økt med gjensidige fornærmelser over et tema som faen ikke spiller noen rolle. Jeg vil bare slite med en veldig lyst til å knokke dem tre ganger på toppen av hodet, slik man ville banke på en dør, og spørre om det er noen hjemme her. Hallo? Jeg føler meg ikke forpliktet til å “vise hensyn” overfor folk som er så til de grader kørka. Det beste jeg kan tilby er å holde meg unna dem, noe som imidlertid krever den samme type innsats fra deres side, ellers fungerer ikke avtalen. Hvis folk kommer bort til meg og spør meg hva jeg tenker om noe så forteller jeg dem hva jeg tenker om saken. Hvis de ønsker å høre noe annet må de stille et annet spørsmål. Det er ikke mitt problem at de er intellektuelle undermålere til en slik grad at de ikke engang forstår at de uvitende. Det virker ikke rimelig at jeg skal senke mine standarder for å tilpasse meg en bande fjøsnisser som ikke engang har kommet til bronsealderen i sin mentale utvikling. Eller altså, jeg gjør jo dette i forhold til småbarn – fordi de er småbarn, de vet ingenting om noenting – men de som gjør krav på status som voksne og selvstendige individer må i det minste ha litt forståelse av hvor enormt uviktige de er i den store sammenhengen.

Jorda er stor og mennesker er små. Skal vi virkelig diskutere noe så åpenbart? Men ikke engang jorda har noen størrelse å snakke om når vi sammeligner den med resten av galskapen der ute. Hvis vi sier at vi har hatt kommersielle radiosendinger på jorda i hundre år – tallet er ikke helt eksakt, men det er ikke helt på jordet heller – vil vi kunne visualisere en “boble” som har en radius på hundre lysår til alle kanter. Bare de som er innenfor denne bobla vil kunne fange opp radiosignaler fra jorda, men hvor stort er hundre lysår i denne sammenhengen? Svaret er nesten ingenting. Bare et tyvetalls stjernesystemer som kan ha beboelige planeter ligger innenfor en slik rekkevidde, men vi har så langt ingen grunn til å tro at noen av disse har neon form for biologisk liv, langt mindre noen “skapninger som ligner på oss” i den forstand at de ville kunnet høre signalene våre og forholde seg til dem for eksempel ved å sende noe slags svar. Det er ekstremt usannsynlig at noe slikt noensinne vil skje, om så i løpet av de mange tusen år vi i så falle ville måtte holde på å “sende flaskepost” ut i det ukjente før det eventuelt traff noen som ville kunne fange opp og dekode radiosignaler — ikke minst fordi det vil ta like lenge før et svar ville komme tilbake hit. Hele saken ville vært glemt. Kanskje man ikke engang bryr seg om å lytte i retning av stjernene lenger. Hvorfor skal man det?

Konspirasjon betyr sammensvergelse eller komplott. En konspirasjon er en ofte hemmelig sammenslutning for å skade noen, oftest for å styrte en mektig person.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Ordet kommer fra latin og er utledet av språkroten for “å puste sammen” — altså en fysisk sirkel av fortrolighet som består av mennesker med en plan som de holder skjult for andre enn konspirasjonens medlemmer. Det var sånn man praktiserte politikk i gamle Roma og det er det jo forsåvidt ennå. Noen av oss har snakket sammen. Hvis man sparker ball med makten i en situasjon hvor det finnes motstandere lønner det seg som regel å holde kjeft om hva man har tenkt å gjøre helt til alle kan se hva man gjør. Stunden kommer kanskje aldri tilbake, som Tutta Rolf sa. Man får ofte bare èn sjanse når det handler om plutselige maktovertagelser og den typen ting. Hvis du lykkes er du den nye kongen. Hvis du føkker opp er du ferdig. Sånt medfører en viss intensitet på motivasjonsfronten. Konspiratører kan bli veldig nervøse og ustabile, derfor betrakter alle fenomenet med en viss mistenksomhet — noe som ikke hjelper.

Konspirasjonsteori er et mye misbrukt begrep. Vi kan neppe kalle det en teori før det har litt substans, eller altså at det er hva politiet ville kalt en “berettiget mistanke” som lar seg bevise eller motbevise med etterforskningsgrep som er gjennomførbare, for eksempel i en kontekst av undersøkende journalistikk. Mye av det vi kaller konspirasjonsteorier er jo bare usammenhengende vås som i beste fall kan aksepteres som et “rykte” men som ofte inneholder spesifikke detaljer som man ikke kan ta alvorlig hvis man samtidig skal kunne ta seg selv alvorlig som “ansvarlig voksenperson” innenfor en konvensjonell definisjon av virkeligheten. Det finnes et for denne sammenhengen “normalt” sett med idèer som flyter rundt der ute. Mye av det ligner til forveksling på paranoide tvangsforstyrrelser. Etter min mening ville det vært bedre å snakke om “konspirasjonstanker” innenfor en horisont av symptomer, omtrent slik vi nå snakker om “selvmordstanker” — det er vanskelig å være spesifikk om hva dette betyr på et individuelt detaljplan, men alle skjønner hva selve fenomenet handler om. Det er noe som går rundt og rundt inni der, men det er ikke en del av pasientens normale helsetilstand. De har hengt seg opp i noe.

Mens vi snakker om politiet bør det nevnes at “kriminelle konspirasjoner” er den varianten man oftest vil høre om, forstått som en gruppe individer som har dannet sammenslutning i forhold til et kriminelt prosjekt. Hvis det lar seg bevise at man var i rommet da planene ble lagt kan man bli dømt som deltager i konspirasjonen selv om man ikke deltok i selve forbrytelsen. (Det er blant annet derfor man umiddelbart bør forlate fommet hvis folk begynner å snakke om kriminelle ting de har tenkt å gjøre.) Også her finnes det mye “konspirasjonsteori” i den forstand at politiet ofte kan ane at det finnes “noe mer” – kanskje til og med vite det med sikkerhet – men dette er alt de kan bevise så her er hvor de planter flagget og oppretter sak. Innenfor journalistikken følger man noenlunde den samme praksis, dog med et noe løsere forhold til “bevisbyrden”. Hvis man ordlegger seg fornuftig er det jo ikke forbudt å henvise til rykter man har “hørt i miljøet” og det ene med det andre. Journalistfaget handler jo dypest sett om å fremstille “gode historier fra virkeligheten”, for dette er hva det publikum forventer. Dagens samtaletema i pauserommet på jobben og den typen ting. Hvilket bringer oss til det personlige plan, hvor alt handler om hva slags fanteri man er villig til å tro på, for det er ingen ende på hva man skal høre når folk begynner å fantasere om ting.

Om konspirasjonsdannelser kan vi helt generelt sett si at de eksisterer som “bobler av tillit” innenfor en kontekst av mistillit og/eller mistanke. For eksempel har kriminelle konspirasjoner sterk interesse av å holde alt hemmelig, men hvordan kan de stole på de andre deltagerne i prosjektet? Det ligger i problemets natur at kriminelle ikke kan operere med det vanlige opplegget for nyansettelser, de er avhengige av at det ikke oppstår mistanker om at “noen snakker med snuten” underveis, for da blir det dårlig arbeidsmiljø. Samtidig er man som “den nye” i en eksponert posisjon i forhold til slike mistanker, så kanskje det blir aktuelt å gjøre noe grovt kriminelt foran de andre, noe som alle kan se og som ikke kan “tas tilbake”. Da har man krysset grenser sammen og på dette viset knyttet bånd. Den nye har bevist sin verdighet. Ironisk nok har man i “konspirasjonsmiljøer” en praksis som har en viss prinsipiell likhet, si for eksempel at man må avlegge “trosbekjennelse” i forhold til at John F. Kennedy junior skal komme tilbake fra de døde for å etablere et kristent tusenårsrike sammen med Donald Trump. Hvis du kan svelge den har du den rette formen for sult. Da vil du få adgang til et koldtbord med alle slags smaker. Til og med Nav forlanger noe lignenede fra – hva skal man kalle det – sine ofre. For eksempel forlanges det allerede innledningsvis i søknadsprosessen for dagpenger at man må erkære seg villig til å ta “en hvilken som helst jobb hvor som helst” noe ingen naturligvis er i virkeligheten, så allerede der har vi etablert en aura av løgnaktighet. Siden baller det bare på seg. Det går ikke an å konsekvent snakke sant til Nav, da havner man i grøfta. Systemet er lagt opp som et rebusløp hvor man ved hver post må fremsi de korrekte trylleordene for å komme videre i labyrinten. Enten forstår ikke Nav hvor meningsløst dette er eller så gjør de det av sadistiske årsaker. Jeg vet ikke hva som er verst. Prinsippet er uansett at man må binde seg til en serie med løgner (som senere eventuelt kan brukes mot deg) for å lykkes i forhold til Nav. Hvis ikke har man ikke den rette formen for sult. Den rette boblen av underforstått falskhet har ikke blitt etablert og da blir det vanskelig for Nav å behandle søknaden innenfor den lave enden av normal behandlingstid. Ikke vær sær. Sære saker krever særbehandling og det tar tid.

Jeg har tidligere nevnt begrepet flokkdannende krystaller for hvordan det kan oppstå spontane strukturer av “kollektive formål” i en menneskemasse som allerede er opphisset, slik at man senere kan si at “de oppførte seg som om de hadde en samlet vilje” sett utenfra, mens ingen av de individuelle deltagerne kan huske at noe slikt skjedde. Alt fra rockekonserter til gateopptøyer, fra svovelpredikanter til naziagitatorer, fra sambaopptog til fotballhuliganere, jobber med de samme flokkdannende krystallene; de prøver – bevisst eller ubevisst – å slå gnister som får menneskemassen til å “antenne og eksplodere” i noe slags felles katharsis. Slikt kan selvsagt også skje over mye lengre tid. Jeg har ikke noe vitenskapelig grunnlag for å hevde at de samme tingene skjer i de samme delene av hjernen hos både konspirasjoner og menneskemasser, som begge teknisk sett opphører å eksistere så snart det felles formålet er oppfylt, men det virker ikke som noen urimelig hypotese. Mennesker har åpenbart instinkter som virker på slikt vis. Dype jungelfølelser våkner til liv når vi “står sammen” om noe vi opplever som viktig og meningsfullt, særlig når vi er konfrontert med “en mektig fiende” som truer selve eksistensgrunnlaget vårt. Det har til enhver tid eksistert “bevegelser” som organiserer seg rundt for eksempel religioner eller politiske ideologier, kanskje til og med en karismatisk enkeltperson og budskapet deres, og denne typen bevegelser representerer en sosial kraft som forskjellige slags konspirasjoner kan og vil forsøke å flyte på, for eksempel kan vi si at kommunismen var en bevegelse mens gjengen til Lenin var en konspirasjon. Det ene var en politisk ideologi, det andre en samling individer som hadde en plan. Kommunismen var en “strømning” mens Leningruppen var en “boble” som fløt på denne strømmen. Samfunnet er et veldig komplekst system — og som sådan fungerer det etter de vanlige lovene for systemteori, som for eksempel vær og klima, eller bevegelser i havet. Det er ikke ubegripelig men det krever korrekte ankuelsesformer. Man vil for eksempel ikke finne noe stort hvis man leter med forstørrelsesglass.

Pikken er en kroppsdel som typisk dukker opp i alle andre sammenhenger enn saklige samtaler — eller rettere sagt, når og hvis den blir lagt på bordet betyr dette invariabelt at den saklige delen av samtalen er slutt. Jeg mener selvsagt ikke at noen haler frem selveste kjøttkølla og klasker den i respatexen så kaffekoppene skvetter (selv om dette åpenbart ville gjøre samme nytten), men når debattklimaet innenfor en sak drar seg i retning av klassisk pissekonkurranse, eventuelt når noen “runker foran publikum” via en uanstendig fremstilling av ego, utført med den samme mentaliteten som får folk til å flekke ræv, uten hensyn til at ingen ønsket å se noe slikt. Blotting handler ikke først og fremst om å vise frem kjønnsorganet, men om å bruke de midler man har for hånden til å vise frem en uanstendig side av sjelen.

Alle kjenner det gamle ordtaket: Hvis Gud ikke hadde ønsket at menn skulle runke ville han gitt dem kortere armer. Illustrasjonen ovenfor er en kunstnerisk fremstilling av Scotty of Canada, for tiden det største eksemplaret av Tyrannosaurus Rex vi kjenner til. Som man ser har han kraftige bein og hale, med en kjeft som kan sluke en middels buss i tre kjappe jafs, men armene er gudfader meg patetiske. Der har du definitivt en mann som aldri runker — uten at jeg kan si at jeg vet noe om dinosaurenes kjønnsorganer, man ser jo ikke noe på bildet så kanskje han er en hun, men noe slags opplegg for seksuell omgang må de jo ha hatt, ergo “følelser” som vi kaller det i vår egen art, altså noe slags kodespråk som går i både kroppen og sinnet og som er påvirkelig fra både indre og ytre hold. De vanlige elektrokjemiske tingene gjelder som vanlig for alle biologiske skapninger, spillet handler om nerver og stimulanser.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Tendensen til å tukle med tissefanten handler sannsynligvis mye om at hendene vil nærmest helt naturlig havne i fanget når man lener seg bakover i en komfortabel stol — og dermed har vi det gående. For eksempel er det så vanlig å på distrè vis sitte og klore seg utenpå buksa at begrepet skrittslitasje er en alminnelig non sequitur innenfor skredderfaget når man mener å si at noen er en wankodille. Personlig ville jeg syntes det var kjekt hvis vi levde i en verden hvor menn typisk følte like sterk trang til å dobbeltsjekke all informasjon som de føler for å sitte og nappe seg i reddiken, men sånn er det å være idealist. Kjønnsforhold kommer alltid i veien for den gode hensikt. Han var den typen mann som ofte har stor skrittslitasje på benklærne. Hva slags nevrologisk forbindelse eksisterer mellom sinnet og kjønnsorganet? Kan det for eksempel ved hjelp av egnet måleustyr påvises endret hjerneaktivitet hos en mann før og etter et fast grep rundt egen penis? Kanskje foreligger det en dybdepsykologisk mekanisme som ligner det å sutte på tommelen, altså en form for elektrokjemisk kortslutning som inngir en følelse av trygghet og velbehag, som hvis man klemmer og masserer på korrekt vis vil komme som kaskader?

Av naturlige årsaker vet jeg ingenting om hvordan dette fungerer for kvinner, eller rettere sagt, alt jeg vet er “bruksorientert” — jeg har ingen form for “indre innsikt” i den kvinnelige kjønnsmekanikk og det oppstår sjelden sosiale situasjoner som innbyr til denne typen samtaler. Hei. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du satt og gned deg på fitta. Vil du snakke om det? På den annen side, når man via de vanlige omveiene siden har kommet til et slikt punkt av intimitet at hun åpner skrevet og oppfordrer deg til å “gjøre noe” vil det ikke fungere bra å svare “hva da?” — enda mindre å innlede et intervju om de funksjonelle forhold innenfor vaginalismen. Som vi ser finnes det en gråsone her. Et kunnskapshull. Et rom for misforståelse stort som en middels flyhangar, for å være eksakt, Hva skal man gjøre? Menn vil ofte ha en typisk tendens til å assossiere sex med “penisaktiviteter” så for alt de vet mener hun kanskje at man skal prøve å putte pikken et eller annet sted inni det slufseopplegget som fremkommer når hun bretter ut og bøyer helt tilbake, som det står på melkekartongen.

Man har de erfaringene man har, dessuten hører man historier. Det er ikke enkelt og heller ikke smertefritt å fomle seg frem til noen slags nominell suksess innenfor kjønnsfaget — men etterhvert som man vokser til begynner det å bli urimelig å flyte på bluferdighet og kokett sjenanse i forhold til hvordan kroppen fungerer. Ikke vet jeg hvordan det er mulig å være “jomfru” helt til langt inn i tredveårene (og mer) – selv mistet jeg dyden da jeg var femten og har aldri senere savnet den – men det er etter min mening et faktum at folk har flere og mer alvorlige nevroser i forhold til seksualiteten (både sin egen og andres) enn på de fleste andre områder. Ser vi biologisk på saken kommer menn og kvinner – på statistisk nivå – inn i det kjønnslige spillerommet med ulike forutsetninger, ulike målsettinger og totalt ulike strategier. Teknisk sett kan jo enhver mann med normal sædproduksjon befolke et helt kontinent hver dag, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet hver gang hun skrever for noen. Menn er programmert til å deponere et kvantum ejakulat i nærheten av en livmorshals, deretter mister de interesse for saken, mens kvinner er programmert til å dyrke frem fremmede mennesker i magen og ha et nært forhold til dem for resten av sitt liv. Du kan skjønne det blir forviklinger av sånt, fra og med spørsmålet om hva som er formålet med å pule og videre inn i evigheten.

Vi som mener at livet er en komedie har mye moro av det menneskelige parringsspillet. Rett nok skjer det mye fælt og mange opplever ting som påfører dem mental og emosjonell skade, men hvis vi holder oss til de “moderate” er det først og fremt all kløningen vi ler av. Hva annet kan vi gjøre? Vi har opplevd lignende ting selv så vi vet at ingen kan hjelpe dem på dette området. De er nødt til å lære ting om seg selv som ingen kan hjelpe dem med, ikke engang den partneren som de utforsker seksualiteten sin sammen med, hvordan nå enn kortene faller slik sett. Det seksuelle området er jo sjelden særlig planmessig organisert, selv ikke blant de som har hatt den samme faste partneren gjennom mange år, som kanskje ikke engang var den typen partner de hadde sett for seg at de skulle ende opp med, men der er de og nå er spørsmålet om man “får det til å fungere” ettersom konvensjonell visdom påbyr at man bør ha et vellykket seksualliv for å ha et vellykket liv, og et vellykket liv vil jo alle ha, uansett hva de legger i dette. Derfor leter vi etter skatten der ryktene sier at skatten er begravet.

Før jeg begynte å frilanse innenfor jævelindustrien tjenestegjorde jeg som engel i mange år. Det var allsidig og interessant arbeid, særlig da jeg var dørvakt foran Perleporten, som er det sjekkpunktet alle vanlige transittpassasjerer må gå gjennom fordi der utredes hvilken avdeling den videre saksbehandlingen deres sorterer under. De nylig avdøde som ankommer dette stedet vil typisk være både engstelige og ikke så rent lite identitetsforvirrede. De har jo nylig mistet alt de hadde og vet ingenting om hvor de er på vei, men mennesker er som de er. Enten de er døde eller levende, store eller små, oppfører de seg alltid på det samme viset: De prøver å ta kontroll over situasjonen på slike vis som har fungert for dem i livet. Mange fremstår som svært krenkede. Vet du ikke hvem jeg er? Som vanlig svarer jeg at selvsagt vet jeg hvem du er, det var jo vi som laget deg, spørsmålet er om du vet hvem du er. Det er blant annet dette vi skal finne ut i denne avdelingen.

Som nylig avdød har man status som “kadett” inntil man har vært gjennom Perleporten og fått plass ved en av avdelingene. Jeg vet ikke hvorfor. De sier at slik er tradisjonen. Ordet betyr jo egentlig “en yngre sønn” — altså ikke den som kommer til å arve famliegodset, så det virker sannsynlig at navnet er ironisk ment. De som nylig har mistet kroppen bekymrer seg jo ikke vanligvis om eiendomsspørsmål. Alt sånt er utenfor deres rekkevidde nå. Selvsagt kommer det krakilske kadetter, faktisk mange hver dag, men vi har en egen vaktstyrke som kommer og henter dem til “demping” – noe jeg antar mer eller mindre fungerer som fyllearresten eller en polstret celle på jorda – men jeg vet ikke noe detaljert om hvordan ting fungerer der nede. Jeg har aldri vært der selv og de som kommer derfra vil ikke snakke om det. De vil bare komme seg gjennom porten og få plass på en avdeling. Selve vaktstyrken kommuniserer aldri med noen andre enn de som blir hentet til demping. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen havner i en sånn jobb, men der er de. Jeg så aldri noen slutte i vaktstyrken for å gå gjennom porten, så jeg blir nødt til å tenke at de rekrutteres fra dem som blir hentet. Men sånn er dette stedet. Alt er veldig mystisk.

Mens man tjenestegjør som engel er man teknisk sett underlagt den såkalte Konfigurasjonen, som jeg antar er noen slags kosmisk struktur som har oppstått for å håndtere informasjonsparadokset som ligger i at “bevisstheten forsvinner” hos de døde, ihvertfall så langt de som fortsatt lever er i stand til å observere. Døden er jo en horisont — ikke lik men heller ikke helt ulik den som finnes rundt svarte hull ute blant stjernene. Av tekniske årsaker vi ikke skal gå inn i her og nå opphører “retninger” å eksistere som frie valgmuligheter, eller engang så mye som meningsfulle begrep for “noe”, så snart man har passert horisonten. Da går alt bare èn vei, omtrent på den samme måte som man erfarer fenomenet tid mens man fortsatt lever. Kort sagt, alle kommer til Perleporten fordi slik fungerer Konfigurasjonen. Vi kan si noe om hvordan den fungerer men ingenting om hvorfor. Sånn er det bare. Alt er veldig organisert. Englene fungerer som “frie agenter” innenfor Konfigurasjonen og sørger primært for at prosessen går sin gang også nede på detaljnivået, i prakis en slags gjeterfunksjon i forhold til alskens rådgivning og veiledning som kadettene behøver i løpet av sin overgangsfase mellom livet og døden. Typisk englehumor er å si ting som at “livet er en 70 år lang selvmordsprosess” — fordi sett herfra er jo alle de mer eller mindre desperate tingene folk gjør for å unngå skjebnen sin først og fremst komiske. Livet er som en kveleslange. Hva vet du om styrke? De fleste mennesker har mer styrke når de skal “holde” en vekt enn når de skal “løfte” den. Å hindre noe i å falle krever mindre kraft enn å løfte det. Kveleslanger bruker “holdekraft” til å ta livet av byttet sitt. Det er ikke sant at de “klemmer”, de bare “holder”. Hver minste lille bevegelse i byttet gjør at slangen justerer grepet sitt i retning av stadig strammere slik at det blir stadig vanskeligere å puste. Slangen har god tid. Den kan godt vente i en uke på at byttet skal utånde, før den sluker det helt og legger seg til å sove i noen måneder mens fordøyelsen jobber. C’est la vie.

Jævelindustrien er også noe som har fått navnet sitt på grunn av typisk englehumor. Teknisk sett er vi fortsatt engler, bare at vi jobber her på jorda, som jo er “et jævlig sted” og det ene med det andre. Du vet hvordan det er. Alle bransjer utvikler sin egen interne form for humor, som nesten alltid handler om typiske problemer man møter i jobben, og folk kan være veldig vrange noen ganger. Jeg ser ikke for meg at det kan finnes noen form for “friere yrke” enn det å være en jævel her på jorda. Man har jo ingen stillingsinstruks. Alt som kreves er at man skal “påvirke” menneskene på måter man selv definerer. Det finnes ingen standard for ønskelige resultater eller noe slikt, men tradisjonen har lenge vært å påvirke folk til å “tenke” — uten at dette alltid har fungert etter hensikten. Ofte vil jo mennesker nesten umiddelbart sette i gang med å skade både seg selv og andre på nye og fantasifulle måter så snart man gir dem noen nye idèer. Det er ganske forbløffende. Bør de egentlig få lov til å ha skarpe gjenstander og ting man kan gjøre opp ild med? Det toget har imidlertid gått for lenge siden. Menneskene har andre kategorier av problemer nå — uten at dette har gjort dem mer ansvarlige som skapninger. Vi pleier å vitse om at da den første mann plukket opp den første gaffel var det første han gjorde å stikke seg selv i øyet. Da ble han sint, så det neste han gjorde var å fly løs på alle de som lo av ham og stikke dem også. Siden ble alt bare verre. Lang historie. Typisk menneskelig.

Som det fremgår av dagens resultatliste – jeg kom inn på en 95. plass med 55 visninger – er layouten til denne plattformen orientert i retning av sånt som reklameagentene ønsker å vite. Hvor mange kommer til å se annonsen? Dette er alt de bryr seg om. Jeg har selv aldri gjort noe for å bli populær og har derfor havnet ganske stabilt på “omtrent femti lesere” som jeg mistenker for å være mest andre bloggere, med mulig unntak av et ganske lite kommentariat som allerede er godt etablerte på plattformen. Imidlertid er det sjelden at noen kommenterer til det jeg skriver, hvilket jeg tror typisk handler om at de ikke vet hva de eventuelt skulle ha sagt. Jeg bryr meg jo lite om folks “meninger” enten de er positive eller negative, men jeg har faglig interesse av kritikk og tips som handler om selve saken.

Som det gamle ordtaket sier, hvis man kunne leve uten å skreve ville man ikke skrevet så mye, det skjønner jo alle. Vi er tobeinte dyr. Er det ikke det ene så er det det andre. Såkalt syntetisk tenkning handler om å være “helhetsorientert” via dialektisk mekanikk, det vil si at man stiller opp en tese, før man søker etter en kontrapositiv antitese for å “bringe ting sammen” i en syntese — som selv er grunnlaget for den neste tesedannelsen. Og sånn fortsetter det så langt man gidder å vandre inn i abstraksjonenes mørke skog, som en annen intellektuell målemark. Midtveis på livets sti som vi skal vandre befant jeg meg inne i en dunkel skog fordi jeg hadde veket fra den rette vei. Slik starter andre del – Inferno – av Dantes “Guddommelige Komedie” — som er det dikt jeg vil anbefale til alle som overhodet har noen slags interesse av å lese lyriske tekster. Selv har jeg en engelsk utgave i tre bind som dekker mine behov, men jeg antar den foreligger på norsk.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg vet ikke hvorfor folk ikke går rett til klassikerne og tar det derfra. Man vil ikke finne noe “bedre” ute langs kantene – bare sånt som er “interessant” på en sær og affektert måte – men jeg antar at man vil oppleve seg selv som “større” hvis man gir seg selv trange rammer i livets spill. Det finnes riktignok mye vi på grunn av individuell varians i smaken synes er “undervurdert” (jeg har selv en liste like lang som armen), men man finner ikke typisk noe sånt som “misforståtte mesterverk” der ute. En kunstner som er ærlig mot seg selv (noe de ikke alltid er) vet både “at” de har fått til noe helt usedvanlig og når det skjedde, samt ikke minst hvorfor. Hvem sammenligner man seg med? Det er hva det handler om. En forfatter bør sammenligne seg med Hamsun og Hemingway, en maler med Caravaggio og Picasso. Det er ikke imponerende at man er smartere enn idiotene og mer kompetent enn amatørene. Faglig vekst skjer når man inspireres av de som er bedre, ikke når man triumferer over de som er dårligere. Erling Haaland ville ikke – håper jeg – føle noen tilfredsstillelse over å banke et par småguttespillere i en omgang løkkefotball. Det er ikke mystisk at noen stadig blir bedre mens andre stagnerer. Det handler kort og godt om å strekke seg i riktig retning.

Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru ein larmande flokk av daudingar eller vette – gjenferd, slåsskjemper, mordarar, drukkenboltar, bedragarar, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på eldsprutande hestar, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er fristende å påstå at Åsgårdsreia var et vardøger som varslet om jernbanens komme. Eller kanskje flytrafikken. Sånt topper seg jo rundt juletider når et stort antall mennesker typisk er i bevegelse i forbindelse med ferieavviklingen. Rumpe-Guro blir vel i så fall navnet på samferdselsministeren, sett som mytologisk karakter, altså en dramatisk rolle som kan spilles både av menn og kvinner, men jobben er uansett å være det fremste symbolske overhodet for nasjonens bevegelighet i alle sine skramlete detaljer. Samferdselsministre vil typisk bruke mye tid på å “forklare” alskens prosjekter som har problemer og budsjetter som ryker. Sånt blir det jo aldri slutt på.

Interessant nok er vanlige mennesker på fylla en vesentlig større sikkerhetsrisiko for alt og alle enn sånt som typisk skremmer de samme vanlige menneskene mens de er edru; altså kriminelle, terrorister, seksuelle avvikere og resten av menasjeriet, slike “fryktens objekter” som gjenfinnes som tendens i hva slags forsamling av typer man forventet å finne i Åsgårdsreia, og som er ramset opp i leksikonsitatet ovenfor; hva folk fantaserer om når de prøver å se for seg typiske trusler mot verdens orden og “det gode liv”. Fem av kategoriene viser til mennesketyper som er skremmende den dag i dag – voldsmenn, mordere, rusmisbrukere, svindlere og “løsaktige kvinner” – men bare tre av dem er hva vi kan kalle “overnaturlige vesener” — gjenferd, tusser og troll.

Veien går begge veier var det noen som en gang sa til meg. Når man anlegger vei til bygda blir det lettere for bygdefolket å reise inn til storbyen, med alle sine forlystelsestilbud og kjøpesentere, men det blir også lettere for elementer fra storbyen å reise ut på bygda for å gjøre ugagn. Alskens tyver og bløffmakere reiser hvileløst rundt for å speide etter potensielle muligheter. Dette vet vi. Sånn er menneskenaturen. De fleste av oss kommer aldri til å påtreffe noen farligere skapninger enn “andre mennesker”. Dette vet vi, i det minste ubevisst. Det er jo derfor vi har alle disse fantasiene om farlige typer som beleirer vår faste borg. Mønsteret som fremkommer i sitatet ovenfor en noe vi for moro skyld kan fremkaste som løs hypotese: Fem åttendedeler av all vår frykt handler om “andre mennesker” mens de siste tre handler om “det ukjente” (inkludert eventuelle overnaturlige skapninger – eller “krefter” – som kanskje går løs der ute).

Hvis vi ser på tallene er mygg de skapningene som hvert år tar livet av flest mennesker — men vi bør etter min mening skille mellom slikt som smitter oss med sykdommer og parasitter (som i så fall er den egentlige dødsårsaken) og slikt som dreper oss med vold eller gift. I så fall er mord på toppen av lista, med suveren margin ned til de som blir drept av slangegift, hundeangrep og diverse store husdyr som tar livet av folk mer eller mindre uten å mene det, det er bare at de er så store og tunge at de fort tramper ihjel noen når de blir urolige. Faktisk er det svært sjelden at mennesker blir drept av ville dyr, ihvertfall såkalte “høyerestående” (varmblodige) dyr. Diverse giftige kryp nede i ankelhøyde er hundre ganger farligere enn store rovdyr som eventuelt tar oss med kraft og aggresjon, men det sistnevnte er allikevel av noen slags mystisk grunn mer “skremmende” enn det å bli drept av et myggstikk. Eller kanskje det er en helt annen type frykt. Vi tenker jo ikke typisk på mygg som “seriøse aktører” som velger å påføre oss skade, de er mer som noen slags torner som svever i lufta og som vi kan stikke oss på hvis vi er uheldige. Mygg er ikke individer og vi forholder oss heller ikke til dem på det viset, mer som et “fenomen” som kan være plagsomt på samme vis som dårlig vær eller vanskelig terreng. Hva kan man gjøre? Bedre klær og omveier er de eneste aktuelle løsningene de fleste engang så mye som vurderer. Eventuelt myggspray og netting hvis insekter er den for hånden værende plage.

Psykologi er som regel ikke særlig filosofisk interessant. Bare en forutsigbar rekke av banaliteter som følger av at folk typisk er ute etter å mele sin egen kake i enhver type situasjon — og som lar seg bedre forklare innenfor en horisont av biologi enn med et psykologisk orientert språk. Vi oppfører oss ikke vesensforskjellig fra noen annen form for ape. Riktignok er vi veldig tuklete av vesen og vi liker å omarrangere ting i omgivelsene våre, men det blir helt feil å fremheve intelligens som en dominant årsak til hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør. Vi er mer “fantasifulle” enn intelligente. I den grad vi har kontroll over vår egen hjerne virker dette mer dempende enn inspirerende i forhold til vår nesten narkomane trang til å tukle med alt mulig rundt oss, som regel uten å ha noen god oversikt over konsekvensene av det vi gjør. Og derfor går det som det går. Der det finnes varme ting brenner vi oss og der det finnes tynn is tråkker vi gjennom og forsvinner nedi dypet. Dette er så banalt og deprimerende forutsigbart at alt man kan gjøre er å legge hodet i hendene og stønne. Herregud. Gode intensjoner er ikke nødvendigvis kausalt forbundet med gode resultater. Hvorfor tror folk dette? Albert Einstein formulerte et utsagn om dumhet som mental tilstand: Dum er den som gjør dumme ting om igjen fordi de forventer et annet resultat neste gang. Her kan vi observere hvordan fantasien jobber. Pasienten har gjort noe som ga et dårlig resultat. Etterpå har de “tenkt” på saken, som man sier — når det man egentlig mener er at de har fantasert i det vide og brede om hvordan ting kunne gått annerledes hvis de hadde kommet inn i saken på en litt annen måte.

Poteter har blitt sykt dyrt! Ikke overalt og alltid, men bortimot hundre kroner kiloen forekommer i den virkelige verden, uten at jeg dermed gidder å bløgge privatøkonomien min fordi “perlepoteter” ser så små og søte ut (dessuten foretrekker jeg småpoteter av faglige årsaker, noe en kokk vil forstå), men når de sjokkdumper prisen på alt det de ikke fikk solgt for å bli kvitt faenskapet innen datomerkingen går ut er jeg mer interessert. Jeg er en jævel sånn sett, men det må jeg nesten være for å få endene til å møtes fra måned til måned. Imidlertid vil jeg ikke klage. I global målestokk er livsstilen min priviligert — men det er ikke slik at jeg hopper og danser av glede heller. Hverdagsøkonomien handler om å være på hugget i forhold til begrepet “sparing” så da gjelder det å utnytte alle muligheter som oppstår.

Hvis man klarer å leve bare på grisemat kan man leve billig i Norge, men her, som ellers i verden, må man flekke opp større sedler hvis man vil ha mat som er både sunn og god. Ferske råvarer er dyrt mens industrielt fremstilt og dypfrossen soylent green basert i “byggkjemi” er billig, så får man tenke hva man vil om dette. Selv tror jeg at det ikke er en alt for komplisert forbindelse mellom alminnelige helseproblemer blant befolkningen og grisematen som store industriforetak fremstiller for konsumentmarkedet i massekvanta. Fullt av alskens sukker og fargestoffer, først kokes det ihjel og siden sprites det opp igjen med smaksforsterkende kjemikalier. Men hva kan man gjøre? Politikken som har vært ført i Norge har ledet oss til dagens situasjon, hvor en håndfull store firmaer kontrollerer matvareforsyningen.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hvis man har tilegnet seg de gamle metodene for potetprofetier kan man se på dem om de fortsatt er gode, man behøver ikke engang å se på datostemplingen. Jeg kjøpte noen pakker med perlepoteter fordi de var nedsatt til en tier stykket og i dag satte jeg to av dem i arbeid. Først en lettkoking deretter ned i ildfast form — sammen med gøgg, definert av sånt som jeg åndsfraværende trekker ut av skap og skuff, slepper oppi slufsa og sluser hele slaskedasken inn i superstekeriet. Eller altså, jeg freste 400 gram kjøttdeig med hvitløk og jalapeños, dessuten restene av en røkt svinekam kuttet i terninger og et par bokser hermetiske cherrytomater, med revet ost på toppen (krydret med spansk paprika og nykvernet pepper). Resultatet ble “adekvat”. Passe aggressivt på pepperfronten og passe tomatsyrlig, men ikke hva man kan kalle haute cuisine og selge for mange dollars og mye cashish, men det var da heller ikke poenget. Gøgg betyr omtrent det samme som “pytt i panne”, det vil si hva som helst, la oss si sånt som danner substansen i en gryterett. Kan man selge sånt? Jeg synes ikke det. Men jeg ville ikke skammet meg over å servere det for gjester heller. Folk klager ikke typisk på maten min. Jeg er en “god nok” kokk.

Men det får være nok “mainstream” blogging for nå. Over til musikken:

På vei mot livet (originaltittel: Les Quatre Cents Coups) er en fransk dramafilm fra 1959, regissert av François Truffaut. Filmen var Truffauts debut som spillefilmregissør, og vant prisen for beste regi i Cannes i 1959.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvis det ikke er snakk om et håpløst uoversettelig ordspill på originalspråket er jeg ikke begeistret for dette med å endre titlene på utenlandske filmer når de lanseres i Norge. Men, som så ofte ellers, den store verden gir bent frem faen i hva jeg mener. Det er fortsatt vanlig praksis å finne opp en egen norsk tittel, uavhengig av hva originaltittelen eventuelt måtte bety i direkte oversettelse, som for den filmen det refereres til ovenfor er Les Quatre Cents Coups som betyr “De fire hundre slagene” — et tall som formodentlig henviser til det antall “trøkk i trynet” (forstått som metafor, filmen inneholder ingen vold) som hovedpersonen, den 14 år gamle Antoine Doinel er nødt til å gjennomgå “på sin vei mot livet” (formodentlig tanken bak den norske tittelen) som selvstendig person. Det handler med andre ord om det man kaller en oppvekstfilm, en sjanger som inneholder ganske mye kleint og moraliserende materiale, men denne er blant de beste.

Det franske ordet coup betyr “slag”, som i det å slå noen, men det kan også bety “servering”, som i det å legge opp en sleiv med gryterett. Det sistnevnte er sannsynligvis årsaken til at beaucoup betyr “veldig mye”, som i det svært vanlige uttrykket merci beaucoup, eller “tusen takk” som vi ville sagt på norsk når vi mener det samme i en lignende situasjon. De tusen takkene er imidlertid en enda dårligere norsk tittel som ville vært fullstendig misvisende, selv om det ville fått frem en mystisk dobbeltbetydning, siden “takkene” kan bety pigger eller torner som man må smyge seg rundt som best man kan for ikke å bli rever istykker av livets kjøttkvern. (Tallet 400 i tittelen er jo vilkårlig, siden det ikke fremkommer noe slikt i filmens narrativ, men det er som sagt relativt “mye”, som kanskje henviser til “beaucoup”.) Hvorom allting er, jeg kjøpte en DVD-utgave av filmen mens jeg bodde i England (tekstet på engelsk) — og der kaller de den The 400 Blows siden et svært velkjent engelsk uttrykk for “selve livet” er the school of hard knocks, slik at de valgte åpenbart å gå rett på sak. (Vi skal imidlertid ikke dvele ved dobbeltbetydningen av knock, altså både et slag og et knull – jevnfør uttrykket knocked up som på norsk tilsvarer det å si at noen er “kjørt på tjukken” – bare bemerke at de klokelig valgte ordet blow, selv om seksuelle hentydninger kanskje ville solgt et par ekstra filmer.)

Når det gjelder filmsynet mitt så er jeg litt “kinofil”. Jeg liker ikke nødvendigvis alt det samme som alle andre, men jeg liker definitivt “nok av det samme” til at jeg havner i kategorien for sånne som går på filmklubber for å se sære ting, eller på filmfestivaler for å se enda særere ting. Alt henger sammen med alt. Jeg er mer kunstinteressert enn egentlig intellektuell, men visse ting kommer med terrenget, som for eksempel dansk dogmefilm fra 90-tallet eller – som er aktuelt her og nå – “den nye franske bølgen” som kom tidlig på 60-tallet, hvor Truffaut er et av de store navnene. Man prøver jo å forstå formspråket. Lese noen artikler om saken. Sånne ting. Litt dilettantisk, la gå, men jeg er i det minste mer interessert enn helt uinteressert. Jeg “ser film” når jeg ser film, for å si det sånn. Det er ikke bare en passiv konsumhandling som jeg glemmer like etterpå. Du vet. Ting man gjør for å slå ihjel tiden. Mange ser jo ikke “filmen” — alt de ser er en sekvens av bilder som de føler mer eller mindre engasjement i forhold til, basert i hva slags stimulanser de liker. Finnes det for eksempel noen studier som ser på forholdet mellom hva slags kategori av filmer folk foretrekker og til hvilken grad de er begeistret for fyrverkeri? Mye såkalt actionfilm drar seg jo i retning av pornofilmer når det gjelder hva slags unyttig vedheng selve “historien” i filmen er — de har åpenbart blåst hele budsjettet på diverse pyroteknisk effektmakeri, mens manuset ser ut som noe noen har lagd med ræva og skuespillerarbeidet er en dårlig vits. Det går an å berge nesten alle andre sider av en filmproduksjon hvis man har et bra manus, men man bør helst være en jævlig dyktig håndverker før man kan kaste manuset og begi seg inn i improvisasjon med håndholdt kamera innenfor “et alternativt formspråk” og den typen ting.

Uansett, da jeg kjøpte filmen i England – jeg tror det var i 2009 – hadde jeg sett noen andre filmer av Truffaut, men jeg trodde ikke jeg hadde sett denne, slik at det var nesten litt kvalmende ubehagelig å føle sterk deja vu da jeg så den senere samme aften, noe jeg ikke kunne forklare på noen annen måte at jeg må ha sett filmen før, jeg kunne bare ikke huske det. Veldig irriterende det der, når man ikke klarer å plassere noe i sin rette kontekst i hukommelsen. Imidlertid er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har sett filmen på klubb eller festival i voksen alder, den ble sannsynligvis vist på NRK som mandagsfilm eller søndagsmatinè på det sene 70- eller tidlige 80-tallet. De viste jo vel så mye klassisk europèisk (og internasjonal) kunstfilm som nyere drama og mer “handlingsorienterte” filmer. Mye bra som vi filmelskere sier, for vi er jo vel så glade i psykologisk drevet og “indirekte” spenning som den typen klore-seg-fast-i-armlenet type spenning som drives frem av handlingsforløpet, som “alltid” bygger seg opp mot en jump scare med masse påfølgende skriking og kloring, før ting roer seg ned og man setter i gang med å bygge opp mot en ny “utløsning”. På vei mot livet er sånn sett en norsk tittel som ikke lover noe den ikke holder. Det skjer ting i livet til unge Antoine underveis, men ikke noe stordramatisk. Vi merker imidlertid hvordan han “møter veggen” i sine forsøk på å  etablere seg som “noe” utenfor det traurige barndomshjemmet — og filmen ender i et spørsmålstegn snarere enn et utropstegn. Vi får ikke vite “hva som skjer” med hovedpersonen, men vi får en veldig “emotivt” filmet sekvens om “menneskets lengsel mot havet”. Om jeg vil anbefale filmen? Selvsagt. Truffaut er en regissør man kan stole på slik sett. Han leverer varene.

Årsaken til at jeg nevner alt dette er at dette er min bloggpost nummer 400 på denne plattformen, så jeg “feirer” på dette viset. Det er en ganske solid produksjon av “blanda drops” med mye tull og sludder, men ikke bare dette. Har jeg “min egen stil”? Jeg tror det. Årsaken til at jeg skriver som jeg gjør er at jeg er som jeg er, hvilket fra mitt eget perspektiv er en god ting, ikke minst fordi det har brakt meg “hell i kjærlighet” (noe diskutabelt på grunn av omstendighetene) i den forstand at jeg har en kjæreste. Hun er skuespiller og dette er hva som førte oss sammen, så å si, men vi ble kjent på nettet før vi traff hverandre i virkeligheten. Man blir for det første ikke skuespiller i utgangspunktet hvis man ikke har “kunstnerisk legning” — og man vil for det andre ihvertfall ikke trives i miljøet uten dette. Noe litt komisk var at vi begge bar på en hemmelig frykt før vi tilbrakte tid sammen, nemlig at den andre skulle være en av disse masete typene som må “gjøre noe” hele tiden. Både hun og jeg var forberedte på at dette kunne bli et problem, men det ble det jo ikke. Tvert imot viste det seg at vi er den typen “radarpar” som forstår hverandres blikkretninger og håndbevegelser etter bare noen timer, slik at vi i prinsippet ikke behøver verken hennes dårlige engelsk eller min enda dårligere spansk, vi kan bare lee på øyenbrynet og skakke på hodet. Ganske interessant det der. Kanskje er det også noe med at ingen av oss er “fryktsomme” personer, heller ikke den typen som “må bevise noe”. Imidlertid er jeg arktisk mens hun er tropisk, slik at vi har en situasjon av typen “Njord og Skade” (jevnfør norrøn mytologi) hvor det er litt tilløp til diskusjon om hvor vi skal bo når vi endelig får manøvrert oss frem til et fungerende opplegg for samboerskap. Spania virker som et fornuftig kompromiss, men ingen beslutning er ennå fattet, annet enn at samboerskap er vår felles målsetting. Og sånn går dagene. Norge og Colombia befinner seg i forskjellige tidssoner, slik at “etter endt arbeidsdag” for henne tilsvarer midt på natten for meg, hvilket imidlertid fungerer bra for her og nå, siden jeg er noen slags ekstremistisk A-menneske. Jeg står “alltid” opp før alle andre. Imidlertid fungerer jeg mindre bra sent om kvelden. Men nok om det. Dette var mitt “slag” nummer 400 i denne bloggen, og nå er det fullbrakt.

Noen fortalte meg en gang at jeg er like sosialt smidig som en kanyle. Mer spesifikt, at jeg ikke tar hensyn til “det folk føler” når det blant annet manifesterer seg som religion, sterk ideologisk overbevisning og denslags ting. Eller for å si det med den typen språk som folk bruker i disse tider, jeg driter en lang marsj i hva som er “politisk korrekt” når det kommer til emneområdet mental helse: Å fungere i samfunnet kan ikke være standarden for om noen er mentalt frisk, selv om dette faktisk er standarden vi bruker innenfor psykiatrien når vi vurderer til hvilken grad det foreligger et “behandlingsbehov”. Som alle vet er det mentale et land av tåke og gråsoner — og det normale er et begrep vi bruker mer om en sosial omgangsform enn noen egentlig “psykisk tilstand”. Dersom pasienten er disiplinert nok til å skjule sine personlige særheter på dette viset er det nema problema. Vedkommende er frisk som en oppdrettsfisk.

Er skrivestil et uttrykk for personlighetstype? Sannsynligvis til den samme grad som klesstil eller musikksmak, hvis man betrakter det over tid, men skrivning er performativt (og ekstrovert) mens diktning er kreativt (og introvert). Eller som det gamle ordtaket sier, man er herre over det man tenker men slave under det man sier. Skrivegjerningen kan for noen – for eksempel meg – handle om å utforske dette forholdet mellom herredømme og slaveri (eller plikt og frihet om du vil) i sitt eget indre. Metaxis kalte man dette i klassisk gresk filosofi. “Det som befinner seg mellom tingene” — slik for eksempel det livet vi erfarer kan sies å ligge et sted mellom øyeblikket og evigheten. Naturligvis er det variabelt til hvilken grad et individ føler seg “bundet av sine egne ord” men i mitt eget tilfelle er dette noe som ligner på en psykiatrisk lidelse. Jeg er overhodet ikke komfortabel med å si noe som er usant, dårlig tenkt eller “ustemt” (som når en danser ikke kan koreografien eller en musiker spiller surt). Det kan godt være tangentialt – altså at det bare angår saken under veldig spesielle omstendigheter – men det kan aldri være usaklig. Hvilket bringer meg tilbake til fenomenet religion.

I den aller mest positivt optimistiske fortolkning kan religion være en taktisk disposisjon noen foretar i sitt eget sinn, altså et opplegg for å mestre noe som ellers ville erfares som en psykiatrisk lidelse — nærmere bestemt tendensen til å henfalle til metafysisk spekulasjon rundt de såkalte store spørsmålene i livet. I så måte er det like respektabelt som angstdempende medikamenter eller selvhjelpskurs, men heller ikke noe mer enn dette. Det er, som Schopenhauer påpekte, vulgær metafysikk designet for et utenkende konsumentmarked. Bang. Ferdig diskutert. Jeg har eksakt null tålmodighet med slike typer som fantaserer om at de er mer moralsk høyverdige enn andre bare fordi de er særlig fromme overfor sin religions krav til livsstil og diverse ritualatferd. Herregud (mer eller mindre bokstavelig talt). For en kødd. Man får ingen betaling når man selger smør på dette markedet. Ihvertfall ikke her på jorda. Utakk er verdens lønn og det ene med det andre, det at man er i live for et kort øyeblikk – uten noen nærmere forklaring – er jo i grunnen selve mysteriets grunnleggende natur. Etter min mening er det dårlig håndverk i tankesmia når man stiller en type spørsmål som man ikke med noen rimelighet kan forvente å finne noe slags svar på. Heller enn å spørre “hva er meningen med livet” bør man spørre hvorfor dette spørsmålet oppstår. Hvorfor tror man at livet må ha noen slags “mening” (slik vi oppfatter dette begrepet)? Hva om det er “meningen” at man bare skal være et dekorativt element i verdensveven? Ingen filosof som selger “mening” er verdt mer enn fem sure tær i ræva. Kunsten består i å leve uten “mening”.

Språket vi bruker legger visse føringer for virkelighetsoppfatningen, de fleste av dem på begrensende vis. En vanlig metafor for psykisk lidelse har vært “det lukkede sinn” — et kompleks hvor intet slipper verken inn eller ut, det er stillestående vann, som samsvarer med gamle tanker fra såkalt folkelig religiøs praksis (paganisme, hedenskap) om at menneskesinnet er som et myrhøl hvor man kan sette seg fast i og i verste fall bli trukket under av “det som er der nede”. Hvem vet hva som skjer med de som forsvinner nedi myra. De kommer ihvertfall ikke tilbake igjen, noe vi lett kan assossiere med det å “forsvinne inn i en psykose”, eller når virkelighetssansen løser seg opp til drømmeaktige sekvenser som man verken klarer å forstå eller forholde seg til. Aktuell behandling handler nesten alltid om å “drenere myrhølet”, det vil si få frem hva slags elementer som blokkerer den frie strømmen av mental energi, som igjen til en stor grad handler om å “sette navn på følelser” og danne seg et overblikk over situasjonen. Ofte viser det seg at selve sivilisasjonen sliter på nervene til folk. Samfunnets krav til konformitet er sterkt ødeleggende for mange individers mentale helse. Man henfaller til “protest”. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Men rett rundt hjørnet venter skyldfølelsen. Er det meg det er noe galt med? Så er det tid for ennå et “skippertak” for å bevise at man er normal. Jeg pleier å si at man kan kalle den menneskelige tilstand både tragisk og komisk — av akkurat de samme årsaker. Ikke minst vår veldig vanlige tendens til å plage oss selv med “spørsmål” som ikke egentlig er spørsmål, de er (i beste fall) middels godt verbaliserte følelser av eksistensiell tvil. Det er etter min mening grovt uforstandig å kreve at vi skal – eller engang bør – være forstandsvesener. Vi er for det meste irrasjonelle aper. Livet handler om ting vi har lyst til (og deres motsetninger). Vi reagerer akkurat som sjimpanser når de hopper opphisset opp og ned mens de skriker og vifter med armene hver gang vi blir presentert for noe vi må gjøre. Hva er problemet i dette bildet?

Fisken trives etter alt å dømme jævlig godt nedi vannet, men på land har de ikke lyst til å være. Da lager de så mye bråk som en fisk er i stand til å lage, helt til man kakker dem i hodet for å få slutt på uroen. Snipp snapp snute. Mennesker forholder seg til “frihetsfølelsen” som fisk forholder seg til vann. Det er mye vondt og ugreit nedi der, men sånn er fiskelivets farer. Mennesker savner også “vannet” når de blir rykket ut av den sonen der de opplever “livsfrihet”, hvilket som nevnt ofte handler om samfunnets konformitetskrav. Jeg har aldri hørt om noen som blir psykotiske på grunn av forhold i naturen, dette er en kultursykdom like så mye som diabetes, fedme og alkoholisme. Men hvis man klarer å snekre sammen noen slags religiøs uggabugga som faktisk hjelper så er dette naturligvis av ubestridelig nytteverdi for de enkelte individene, selv om terapien teknisk sett handler mer om distraksjon enn kurering. Det blir symptomhåndtering — og som tidligere nevnt havner det derfor på samme nivå av respektabilitet som all annen symptomhåndtering, medikamentbasert eller “alternativ”. Jeg har ikke noe imot at de som ellers ville tatt av seg klærne og løpt skrikende gjennom gatene på vanemessig basis tar piller for å kontrollere tendensene sine, men dette er jo strengt tatt ingen kur. Det er bare en konformitetsdannende kontrollmekanisme. På et objektivt nivå kan vi si at problemet opphører når pasienten tar pillene sine. De tar jo ikke av seg klærne og løper skrikende gjennom gatene lenger. Dermed er saken ute av verden fra samfunnets synsvinkel. Men pasienten er ikke kurert, bare “tilpasset”. De fungerer i samfunnet. Så nå er alt bare bra og alle lever lykkelige alle sine dager, sånn omtrent, slik ting ser ut på overflaten.

Vi vet ikke alt om alle ting – og det kommer vi heller aldri til å gjøre – men vi vet mye om mange ting. For eksempel vet vi at det er en morsom vits å si at det å lede mennesker er som å gjete katter fordi dette er sant. Ikke fordi man noen gang har prøvd å gjete katter, men fordi dette virker som en fornuftig metafor for de frustrasjonene man opplever når man prøver å få noe gjort men må forholde seg til menneskelige nykker som en del av prosessen. Det er i ethvert henseende bedre (og billigere) når folk gjør ting frivillig, for eksempel fordi noen betaler dem såpass bra for å gjøre det at de blir utålmodige etter å komme i gang og få jobben gjort. Det er hva man i bransjen kaller et “sleipt triks” (folk forventes jo å “gå til arbeidet” fordi dette er meningsfullt og moralsk korrekt) men det fungerer faktisk veldig bra. Prøv det selv. Det er tilfredsstillende for en kokk å ha noen kyllinger som ribber seg selv mens de synger Marseiilasen (på fransk) før de sporenstreks hopper oppi gryta og presenterer seg for servering og konsum foran den kapitalbaserte næringskjeden. Penger kan utrette mirakler. Ihvertfall er dette hva folk forteller seg selv når de perverterer livsmiljøet her på jorda fordi de begjærer penger. Hva skal vi tenke om dette? Det er sant at jeg er en arrogant kødd som tror at folk er idioter, men så dumme er de ikke. De kan se hva som foregår — og hvis de er normalt skrudd sammen på det mentale og emosjonelle funksjonsnivået vil de føle uro. Ting ser ikke bra ut. Vi er definitivt nødt til å etablere bedre standarder enn det om noe er lønnsomt her og nå, eller “på kort sikt” (relativt sett) — bla bla det ene med det andre, saken vi skal frem til er at “forbrukerøkonomien” dreper oss alle. Vi må begynne å tenke gårdsdrift heller enn gruvedrift. Både på individets og planetens nivå.