APECALYPSO

Av personlighetstype ligner jeg sannsynligvis mye mer på Rasputin enn på Lev Tolstoj, men det er den sistnevnte jeg identifiserer meg med som “politisk” aktør. Kodeordet som åpner denne døren er naturligvis antimodernisme — som ved første øyekast ligner postmodernisme i den forstand at ingen av oss støtter det modernistiske narrativet som postulerer at teknologi og fremskritt i seg selv er gode ting, men jeg er ikke “ironisk” om dette. Etter min mening bør det være åpenbart at begrepet sivilisasjon er et onde, og bare et onde. Sivilisasjonen gjør intet som er bra eller nyttig for menneskeheten som art. Riktignok kan vi si at fenomenet giør mange ting mer behagelige, men det samme kan vi si om morfinrus, som imidlertid har færre politiske støttespillere innenfor samfunnsdebatten.

Alt jeg skriver er naturligvis abstrakt og teoretisk – sånn er jo skrivingens natur – men ute i den analoge virkeligheten, hvor ting styres av tid, rom og gravitasjon, er jeg en utpreget praktiker. Det finnes ikke noe konvensjonelt håndverk jeg ikke får til å gjøre, selv om det er mye jeg ikke har formell godkjenningsmyndighet for, for eksempel rørleggeri og elektriske arbeider – man må jo ha forsikringspapirene i orden – og jeg har ingen respekt for “mennesker med bløte hender” som snakker stygt om materialisme eller som synes den fysiske kroppen – sin egen eller andres – er noe man skal skjemmes over og forme nevroser rundt. I min verden stiller de materielt inkompetente nederst på rangstigen. Hvis man behøver tjenerskap for å overleve – selv om man eventuelt befinner seg noen grader av separasjon unna tjenestefunksjonen – er man en netto kostnad som ikke på noe saklig grunnlag fortjener å bli lyttet til når viktige beslutninger skal fattes.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvis vi ser på en typisk familieøkonomi – eller la oss kalle det en “husholdning” for å få det korrekte perspektivet – så vil man typisk henfalle til en kommunistisk måte å organisere ting: Medlemmene av husholdningen yter det de kan og får det de behøver. Man samarbeider om å drifte husholdningen på en pragmatisk måte og det felles interessegrunnlaget oppleves som en selvfølgelighet. En for alle og alle for en er hva vi kan karakterisere som den typiske “familiefølelsen”, enten dette er den innstilling man har til sine slektninger av blodet eller til noen annen form for sosial organisasjon man har sluttet seg til, la oss si for eksempel en motorsykkelgjeng. De er jo kjent for å gå svært langt for å skille “det interne” fra resten av samfunnet og det sosiale liv i offentlige rom. Alt er veldig “privat” men ut fra hva som lar seg observere virker det som om samhold og solidaritet internt i klubben er verdier de setter svært høyt, kanskje høyere enn alt annet. Jeg tror ikke for eksempel det ville blitt godtatt av klubben dersom et enkeltmedlem av Hell’s Angels ruinerte forretningen til et annet medlem gjennom å gjøre noen slags snedige transaksjoner av den typen som er fullstendig lovlige men “brutale”, eller noe annet utålelig, la oss si innlede et hemmelig seksuelt forhold med kona til en annen av “brødrene”, mens ingen ville løfte et øyenbryn dersom de gjorde det mot noen utenforstående. Storsamfunnet er jo ikke typisk vennlig innstilt overfor motorsykkelgjenger, så hvorfor skal de være vennlige mot samfunnet og dets løgnaktige borgere? Uansett, poenget er ikke å dvele ved de etiske dimensjonene rundt subkulturelle gruppedannelser, men å fremme påstand om at hvis man ikke har en sterk følelse av “en for alle, alle for en” så vil neppe en “kommunistisk” organisert økonomi fungere. Psykologisk forskning antyder at det går en slags grense ved omtrent hundre personer. Det er så stor en gruppe kan bli bare basert i samhold og solidaritet, åpen ressursdeling og et internt tillitsforhold som oppleves som “selvfølgelig”. Det kommer en aggressiv egg av “konkurranse” inn i bildet når gruppen blir for stor, som i praksis betyr at det blir nødvendig å etablere noen slags tvangsmakt.

Til hvilken grad representerer mennesker en trussel mot hverandre? Jeg kan i teorien gå fra ulåst dør. Det er svært usannsynlig at noen skal rote seg bort dit hvor jeg bor ved en tilfeldighet. Man får en klar følelse av å ha kjørt seg vill og at dette kan utvikle seg til en ubehagelig situasjon lenge før man ser selve huset – som heller ikke akkurat ser “innbydende” ut – men jeg låser likevel. Det er jo ikke pent å lede folk inn i fristelsen. Jeg er usikker på om det er ulovlig å bare gå inn i et fremmed hus hvor man ikke har blitt invitert – hallo? – selv om døren er ulåst, eller engang om den står på vidt gap, men det er definitivt ulovlig å bryte opp en dør som er låst. Den grensen er krystallklar. Det jeg skal frem til er at dagens situasjon er slik at vi – menneskeheten – ikke egentlig har noe valg. Vi har arvet sivilisasjonen med alle sine goder og onder. Det finnes ikke noe realistisk alternativ til “den postmoderne tilstand” vi for øyeblikket befinner oss i, hvor vi forsåvidt har stor tro på alt man kan få til med teknologi og smarte planer, men vi er ikke så optimistiske som vi var for hundre år siden. Det er litt for enkelt å se alt som kan gå galt og føkke opp hele mannskiten for oss alle. Samtidig virker ikke samfunnets ledere og de som aksler stort ansvar ellers som om de alltid er helt i vater og rett vinkel oppi knotten sin. Er det for mye forlangt at bare kalde, kloke hoder får lov til å operere det farligste maskineriet? Helt oppriktig talt tror jeg mennesker oftere utgjør en fare for seg selv og andre fordi de er dumme og overvurderer hvor flinke og kompetente de er, hvor god oversikt de har og hvor gode planer de har for å håndtere alle konsekvenser av det de setter i gang med. Vi har allerede en ganske stor mengde “ting vi bør rydde opp i” og mer tilkommer hver dag. Selve den grunnleggende tanken bak sivilisasjon er jo å gjøre livet “enklere” gjennom å produsere økonomisk overskudd. Men i praksis handler utvikling om innvikling. Ting har ikke typisk blitt enklere, snarere tvert imot. Vi lever i svært komplekse samfunn hvor individer typisk føler seg fremmedgjorte og “paralyserte” i forhold til det sosiale feltet som helhet, så de søker tryggheten i små grupper som har sterkt indre samhold.

Frivol betyr overfladisk, respektløs (overfor noe opphøyd), tvetydig, lettsindig eller umoralsk.

(Store norske leksikon)

Det er alltid interessant når jeg føler meg “ikke helt enig” med ordboka. Hvem faen er jeg til å omdefinere språket, liksom. Jeg oppfatter det å være frivol som de øyeblikkene når man slakker på reglene, er litt laissez-fare og omtrentlig i vendinga, ikke tar det så nøye, og den typen ting. Vi kan si at jeg oppfatter frivol atferd som synonym til udisiplinert atferd. Og jeg hater udisiplinert, sjuskete og slurvete atferd, definert som når folk leverer noe som er dårligere enn omtrent ti prosent bedre enn det beste de har fått til noen gang før i livet. Likevel synes jeg det er greit å slappe av og la ting flyte litt når det ellers er fritid og man ikke har noe viktig å gjøre. Døse i hengekøya. La humla suse. Hvorfor ikke? Det sløve er ofte det beste de gangene man har tid og råd til det. Frivolitet er ikke nødvendigvis noe negativt — mer en slags belønning som man unner seg selv i forhold til de performative standardene man vanligvis opererer med. Slappe av med god samvittighet.

Hva jeg imidlertid aldri under noen omstendighet tolererer er overfladiskhet. Hva sier jeg da? Vade retro Satanas. Med mindre du faktisk er fem år gammel eller har papir på at du er psykisk utviklingshemmet så er det en utilgivelig synd å være dum. Det er en satanisk synd mot skaperverkets integritet å være idiot. Men hva betyr det? Hvem er idiotene og hvorfor blir de sånn? Den korte definisjonen er at idioter er mennesker som tror de vet noe. Deretter baller det på seg. Det kan bli hvor komplisert som helst, men alt begynner i et elementært prinsipp som vi kan kalle idiotiets innslagspunkt: Det er den spesielle følelsen man får når man tror at man forstår noe, også kjent som såkalte aha-opplevelser. Som regel handler det om en naiv mangel på kritisk sans, og i de fleste tilfeller når folk sitter og prøver å forstå hvorfor ting gikk på trynet for dem ved den eller den anledningen og på den eller den måten, så kan de spore det tilbare til et øyeblikk da de trodde de forsto noe, men dette viste seg å være en feilvurdering. Det virket som en god idè der og da. Jeg høres kanskje streng ut når jeg sier det på denne måten, men jeg tilgir som regel alle – bortsett fra meg selv, som jeg jo har makt over – for idiotiet deres. Det er sånn de har blitt trent. Ingen displin, ingen ære, ingen standarder. Herregud. Hva kan man gjøre med sånt? Ikke mye. De er fortapte sjeler.

Salving, rituell anvendelse av salve som sakrament eller som velsignelse. Salving har sin opprinnelse i gamle kulturer i Midtøsten, der både personer og gudebilder ble salvet. I Det gamle Israel ble konger og prester salvet. Messias betyr «den salvede». I Europa ble konger salvet ved kroningen. I Norge skjedde dette for siste gang ved Haakon 7s kroning i 1906.

(Store norske leksikon)

Relevant for påskeuken er selvsagt ordet Kristus, som imidlertid bare er en latinisering, via gresk, av den samme jødiske kongetittelen “Mashiakh” som ordet messias er utledet fra, slik at det er bare “mer av det samme”. Akkurat dette med salving er en bisarr skikk som man må anta handler om å albue seg inn i maktens innerste sirkel med religiøse våpen som manipulasjonsteknikk, men alt er bare psyko ritualer folk konstruerer for å oppnå økonomiske fordeler for seg og sine. Inngangsnøkkelen er det vanlige folkelige vimset. Angst og nevroser. Dårlig samvittighet fordi man vet at man er en slask men man klarer ikke å forbedre seg. Uvisshet rundt hva “maktene” består i og til hvilken grad man kan påvirke skjebnen. Hva må til for å få folk til å kjøpe forsikring på grunn av skader fra ting som faller ned fra månen? Der har du omtrent religionssifternes dilemma. Bare bløff og løgn, men de henvender seg til et ekte psykiatrisk problemkompleks. Hvorfor vil noen la seg smøre inn med noe slags stinkende guffelure foran et publikum av lallende idioter? Han som fikk navnet og tittelen Haakon 7, konge av Norge, måtte finne seg i denne rituelle ydmykelsen fordi kirken ved det tidspunktet fortsatt hadde makt til å påvirke folks oppfatning om kongens legitimitet. Skal vi ikke mikse inn noe med en tornekrone også? Da Harald 5 tiltrådte var det tilstrekkelig med en såkalt signingsferd, hovedsaklig bare å reise rundt og vise seg frem i land og fylke. Det er jo det formelle statsoverhodet vi snakker om, som imidlertid befinner seg i en slags “symbolsk” sfære, langt hinsides den daglige driften av landet, med alle de politiske og juridiske forretninger som tilkommer. Hva er kongens jobb? Han lever egentlig bare “på vent” så lenge de politiske forholdene er normale, men i særlige krisetider – forrige gang da den tyske okkupasjonen inntraff – tilfaller den reelle makten til å ta viktige avgørelser på landets vegne kongen. Det var blant annet derfor tyskerne jaktet så hissig på Haakon 7 da han flyktet via Elverum og det ene med det andre. Det var noe bombing og skyting involvert. Det er jo forsåvidt jubileum for den affæren om noen få dager. Les litt historie, din slyngel.

Mens vi snakker om saken, det vi skal frem til i dag er diabolicum; rituell menneskeofring. Egentlig betyr det “gudsoffer”, men guden har for øyeblikket tatt bolig i et menneske, slik at man gjennom å myrde dette mennesket på en innviklet og rituell måte forløser gudsmakten fra sitt syndefulle fall ned i menneskenes snuskete liv. Dette er veldig gamle fantasier. Vi snakker om mange, mange tusen år. Minst helt siden vi har hatt sivilisasjon som det normative prinsipp for sosial organisering, men vi har ikke noe som motbeviser en hypotese om at det kan være mye eldre. Vi finner jo mange hundre tusen år gamle beinrester vi i prinsippet kan klassifisere som en svært gammel “cold case” hvor noen åpenbart ble utsatt for en overlagt drapshandling. Omstendighetene er selvsagt ukjente, men skjelettrestene beviser at overlagt drap var dødsårsaken i dette individuelle tilfellet. Noen ganger er det også hva vi kaller “overkill”. De ble drept svært grundig slik at vi enten snakker om en psykopat som liker å torturere folk eller så er det noe religiøst som har foregått. Det går jo an å se på beinrestene om skader har blitt påført før eller etter dødsøyeblikket. Uansett, vi skal ikke dvele ved de menneskelige grusomheters verdenshistorie, snarere tvert imot. (Du kan for eksempel starte med å plukke opp Jens Bjørneboes “Bestialitetens trilogi” hvis du er nysgjerrig på det temaet.) Påskeuken, som i de katolske land jeg forholder meg til kalles la semana santa – den hellige uken – har et diabolsk tema slik sett. Guden har tatt menneskelig skikkelse og nå skal han myrdes på rituelt og bestialsk vis slik at mytologisk forløsning kan finne sted og profetiene oppfylles. I den vulgære dagligtalen oppfattes diabolos – “av djevelen”, men egentlig “en som sprer løgn og falske rykter” – som motsetning til khristos – den salvede – som har kommet for å lede folket til sin frelse, men det er mer korrekt å si at dette tilsynelatende motsetningsparet eksisterer i kraft av hverandre. At det finnes en konge betyr at kongeofferet har blitt en aktuell mulighet. For eksempel pleide mayaene å drepe kongen når det var dårlige tider. En syndebukk skal man jo ha. Hva kan man gjøre? Gudene er tørste. De skriker som fugleunger etter kongelig blod.

Regissøren David Fincher åpnet øynene til sitt publikum med seriemorder-skrekkfilmen Seven i 1995, slik at man var tildels oppmerksom på at “noe mer kunne komme” fra den kanten da Fight Club landet som et kulturelt trøkk i trynet i 1999. Filmen kom ikke ut av noen klar blå himmel, sånn som sin forgjenger, men til gjengjeld har den hatt en forbløffende lang “hengetid” som kulturelt fenomen og diskusjonen går minst like friskt på nettet den dag i dag. Hva handler filmen “egentlig” om? Hva representerer karakterene? Hva slags “budskap” har filmen? Vi kan trygt fastslå at Fight Club er omdiskutert. Noen synes filmen var dypt skremmende. Selv opplevde jeg den som en burlesk komedie, mens den andre filmen til Fincher – Seven – den var skremmende den. Fight Club var jo bare morsom — eller?

For meg personlig besto den store forskjellen i kontekst mellom de to filmenes lanseringsdatoer i at jeg var etablert på nettet i 99, men ikke i 95, slik at “diskusjonen rundt” ble annerledes – og internasjonal – for Fight Club sitt vedkommende, mens Seven bare noen år tidligere var hovedsaklig en snakkis i det miljøet jeg vanket, hvor man hadde en utpreget tendens til å “se ting på samme måte” i objektiv forstand, slik at det man diskuterte var i realiteten varians i subjektiv opplevelse av materialet, aldri “selve filmens mening” som nærmest noen slags politisk flaggsak på samme måte som Fight Club. Seven var først og fremst en film, mens Fight Club fikk sitt eget “fanmiljø” (og det motsatte) på nettet basert i helt andre kriterier enn at den var et kunstprodukt laget av en historieforteller og fint lite mer, denne filmen ble tolket som et “signal om noe” — nærmest som om David Fincher var en jævla profet eller noe. Det samme forholdet gjelder forresten – og kanskje i enda større grad – en annen film fra 1999, nemlig The Matrix. Man kan trygt si at den også har hatt litt påvirkningskraft.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hvorom allting er, jeg var som sagt etablert på nettet i 1999 og i det diskusjonsforumet jeg foretrakk oppsto det raskt en egen “tråd” som bare het Fight Club. Tanker ble etterspurt. Tanker ble tilbudt. Selv har jeg sikkert et ukonvensjonelt forhold til vold. Det er ikke skremmende. Alle som har noen slags kampsportbakgrunn slik at de har sparret, gått kamper og så videre – vel å merke innenfor den realistiske sektoren, som nå i dag betyr MMA, men den gangen var enten boksing eller kickboxing – vil oppfatte Fight Club som en komisk film om en rølpete gjeng som treffes for å slåss på en uformell måte. Ingen “big deal”, men ikke noe noen seriøse utøvere vil anbefale heller. Meld deg heller inn i en klubb og lær deg disiplin og selvkontroll på ordentlig vis. Det er ikke noe gøy når folk skader seg — eller verre. Uansett, hva jeg erfarte i løpet av den tidlige debatten om filmen Fight Club er at det finnes en gruppe med det jeg vil karakterisere som dukkemenn, og disse påstår at samfunnet har blitt “feminisert”. Herregud. Bare fordi du er feminisert så betyr ikke det at alle menn er sånn. Jeg vet ikke hva problemet til dukkemennene egentlig er, men det hjelper definitivt ikke å rølpeslåss. Kanskje de bør begynne med å skaffe seg en anstendig jobb. Slutt å tukle med papirer, bli håndverker. Noe sånt. Lever ekte vare i den virkelige verden, ikke bare fløff og tryllepenger i Disneyland. Underbevisstheten din vet jo alltid hvem du virkelig er, selv om den bevisste personligheten har stor kapasitet for å etablere og fastholde alternative virkelighetstolkninger. Det er ikke kvinnfolka som har feminisert samfunnet. Hvorfor skulle de ønske å gjøre noe sånt? Det er kapitalistene og den nyliberalistiske ideologien som har skjært ballene av deg og stappet dem opp i nesen din.

Rent generelt vil jeg si at hvis man vil bli tatt seriøst så må man oppføre seg seriøst. Hvis mennesker er som de fleste andre dyr – visse unntak finnes – så vil hannene innenfor arten typisk slåss om parringsrettigheter, rangordning ved matfatet og den typen ting. Kontroll over flokken, hva vet jeg. Jeg er jo ikke et menneske. Jeg er en engel. Men jeg ser det jeg ser. Folk oppfører seg som dyr. Hvorfor late som om vi er noe annet, eller noe “mer” enn de dustete apene vi er? Synden ligger ikke så mye i selve handlingen som i løgnen og fornektelsen. Det er falskheten som dreper sjelen — og med “drepe sjelen” mener jeg rent konkret å installere nevroser oppå nevroser til man er så psykiatrisk forknytt at man ikke får til å bevege seg normalt, langt mindre “leve i sannhet” med sin egen samvittighet. Dette er det alminnelige innslagspunktet for rusmiddelmisbruk og andre patologiske atferdsmønstre som vi forsåvidt kan kalle “rop om hjelp” selv om det ikke er sånn ment fra pasientens side. Det er ikke engang sikkert at de vet at de har et problem, eller om de vet så lokaliserer de årsaken et annet sted enn i sin egen “kodefeil”. Sånn som når de for eksempel snakker om “feminisering”. Hva skal i så fall “det maskuline” bestå i? At man er den som bestemmer? Herregud. Hvis man er så dårlig stelt at man må be om respekt så har man misforstått hele konseptet. Mannskroppen er designet for å baske med en viss grad av “motstand” – man har lyst til å “prøve krefter” og det ene med det andre – men dette er bedre å ta ut som “kamp mot materiens treghet” enn konflikt med andre mennesker. Uansett hva slags bad dude du fantaserer om at du er så vil du føle deg “satt på plass” etter en dag med håndgraving av grøft og lemping av kampestein. Det holder nå, jeg har fått nok. Dette er hva man med et gammelgermansk ord kaller tukt. Noen tror det handler om streng oppdragelse, men egentlig handler det om “tilpasning” og ordet ble først brukt – og brukes ennå – om å justere en stein med hammeren slik at den passer inn i mønsteret når man bygger en “gammeldags natursteinmur” med asymmetrisk formede stein i “abstrakt mosaikkmønster”. Ordet har med andre ord tatt den vanlige ruta fra murer til byggmester til arkitekt til frimurer til sositeten til småborgerskapet til vulgærspråket. Og der er vi nå. You do not talk about Fight Club.

Har du opplevd det selv? Jeg vil ikke bruke ordet mange, men folk jeg har kjent – til og med folk jeg er i slekt med – har krepert på denne måten. De sier det ofte skyldes at de en dag får tak i stoff som er sterkere enn hva de vanligvis bruker og derfor feilberegner de dosen. Jeg vet ikke hva som er sant. Det virker ikke som en direkte urimelig påstand. Det er uansett en grim nyhet å få når folk du kjenner dør på dustete måter. (Finnes det noen “bra” måte?) For noen måneder siden var det noen unge jenter som døde. Det virket som ingen på stedet hadde noen stor erfaring med stoff. Jeg vet ikke noe mer. Det er uansett en forferdelig historie.

En dokumentarfilm om fentanyl fremmet påstand om at hvis man får tak i de korrekte kjemikaliene så kan et par mann koke opp fentanyl for femti tusen i løpet av noen timer, med omtrent en tusenlapp i investering. Stoffet er imidlertid ekstremt livsfarlig og mange dør av forgiftning under kokeprosessen. Det er da jeg tenker at det kanskje ikke er så sørgelig når de som tilvirker og sprer jævelskapen stryker med som en direkte følge av det de holder på med. Du vet. “Karma” og denslags. Imidlertid feirer man aldri at folk dør. Man må alltid vise respekt for dødsengelen. En dag kommer han jo for å hente deg også. Vi får se hvis tøff i trynet du er da.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men nok om det. Poenget med denne tiraden er at jeg leste om et kokainbeslag på 800 kilo, skjult i et parti med bananer, formodentlig fra Søramerika. Jeg vet ikke hva kokain koster, men Google foreslo fra 800-1200 kroner per gram, så hvis vi sier jevnt tusen fordi det er enklest å regne med, så er det sant fordyde meg stoff for 800 millioner kroner vi snakker om. Noen må jo savne dette partiet. Hva slags firma kan gå på et tap på nesten en milliard uten å forsvinne i en sky av blårøyk? Det mest bemerkelsesverdige ar at jeg ikke reagerte. Det var bare sånn javel, liksom. 800 kilo kokain. Sikkert ikke mer enn hva som går med i løpet av en gjennomsnittlig helg i Oslo. Hva vet jeg? Inntrykket mitt er at “alle” bruker kokain, eller ihvertfall virker det som om alle vet hvordan de skal få tak i det.

Videre sier de på nettet at det er omtrent førti brukerdoser på et gram og at rusen varer i omtrent en time, før man typisk får lyst på mer. Hva betyr det i praksis? Hvis man er en klikk på fire personer som deler kostnadene for et gram så har man nok til en rimelig helaften full av kjemisk optimisme og god flyt på dansegulvet, eller hva man nå foretrekker. Det blir fort mange gram av det når alle som vanker på byen vil ha. Om vi fortsetter regnestykket vårt så er èn kilo altså nok til 4000 personer som får ti brukerdoser hver i løpet av kvelden. Hvor mange er det som er ute på byen til enhver tid? 800 kilo er ikke så mye som det ser ut til ved første øyekast. Men herregud, det er absurd mye penger. Hvor havner alle pengene? Man får alltids brukt opp litt på sportsbiler rolexklokker og “bling” — men hvor mye sånt trenger man? Det har et metningspunkt, men når pengene bare fortsetter å rulle inn langt hinsides metningspunktet for selv de mest perverse materielle “behov” må man til slutt velge om man skal brenne pengene eller “investere” på noe slags vis. Det er her vi finner det store spørsmålstegnet.

De anslo den lovlige medikamentindurstrien – altså “big pharma” – i 2020 til å ligge på omtrent fjorten tusen milliarder kroner, med stort og smått, mens den illegale delen – altså narkoindustrien – ble anslått av FN til å ligge på omtrent fire hundre milliarder, hvilket jeg får til å bli omtrent fem hundre slike partier som det som nylig ble tatt i Oslo i omløp hvert år, men samtidig påstås det at Colombia alene eksporterer omtrent 2000 tonn i året. Da har vi ikke engang faktorert inn hva de enn produserer i Peru, Ecuador og Bolivia. Eller Venezuela. Hvor de enn får til å dyrke kaffe får de også til å dyrke kokain. Hvor ligger pengene? Det er jo til enhver tid enorm etterspørsel etter kokain. Alt de klarer å fremstille forsvinner i dragsuget. Mitt inntrykk – som muligens er basert i et litt pessimistisk menneskesyn – er at FN trygt kan gange opp tallene sine med både fire og fem, enda det er bare etter en times søking på nettet (som sikkert vil pådra seg politiets interesse, hvis de ovevåker sånne søk). Jeg husker jo sagaen om Pablo Escobar, narkobaronen som en stund var verdens rikeste mann. Alt det der skjedde i min levetid. De bruker så mye kokain i USA at de frakter kontanter rundt med gaffeltruck i Colombia. Det er jo fette galskap. Uansett hvor mye ressurser de setter inn i den quixotiske “kampen mot narkotika” så ser det ut til at den soleklare vinneren er narkotika. Sorry. Jeg sier bare hva jeg ser. Det er så idiotisk mye penger i denne bransjen at det vil alltids finnes “noen” som tar på seg jobben. Som jeg har påpekt hver gang jeg har berørt dette temaet: Selv i land som praktiserer dødsstraff for brukerdoser er markedet så mettet at man kan få tak i hva som helst i løpet av en times tid. Det er som å prøve å bremse en vegg av vann med bare nevene.

Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat som ville gi sin klient noe annet råd enn “hold kjeft” når de er under tiltale i en straffesak — særlig når den tiltalte er det man kaller en person med høy mediaprofil. Vi behøver en strukturert PR-strategi. Derfor er hva jeg faktisk ser for meg et knippe advokater som sitter med fjeset i hendene og stønner mens Trump som vanlig går frem på like sofistikert vis som et nesehorn i porselensfabrikken. Han er åpenbart en “utfordrende” klient å hanskes med. Verdens mest spesielle mann, sin equa non. Også kjent som en patologisk narcissist av verste slag. Det er ubegripelig for meg at noen overhodet vil jobbe for en sånn type, langt mindre hyre ham inn i den politiske toppjobben. Herregud. Men der er vi. Sånn er realitetene. Amerikas 45. president er satt under strafferettslig tiltale.

Dette er i seg selv ikke noen overraskelse. Jeg mener, ingen er overrasket. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis den mest tenkte tanken blant alle mennesker i hele verden da de første gang hørte at Donald Trump hadde vunnet valget. Ihvertfall i den grad de har realitetssansen i orden. Sånt er jo variabelt. Uansett, det er dette vi kaller stokastisk forutsigbarhet. Vi vet at det kommer til å gå til helvete. Det vi derimot ikke vet er på hvilken måte; når, hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor; typisk sånt som politiet spør om, eller i dette tilfelle retten. Mannen er jo ikke bare fette inkompetent, han er direkte gal. Det var rett og slett umulig at det kunne ende bra med Trump som statssjef i USA. Men det var lov å håpe, en frihet mange benyttet seg av til en slik grad at man måtte mistenke at de var fulle av dop og beroligende medikamenter. Er det noe poeng i å snakke om Trumps tilhengere? Jeg synes ikke det. De er nazister. Ferdig diskutert.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Skal vi spille nazibingo? Se hvor mange punkter på sjekklisten som stemmer? Det er ikke mange månedene siden jeg lyttet meg gjennom det såkalte Mannerheimlydbåndet – det eneste kjente opptaket av Hitler mens han snakket med “normal stemme” – fra 1942, ved et tidspunkt da krigslykken var i ferd med å snu for den store føreren, og Carl Gustaf Emil Mannerheim var jo ikke akkurat noen jomfru i krigsfaget så han “testet” Hitler på subtilt psykologisk vis, blant annet ved å røyke en sigar under møtet. Tanken var at hvis Hitler – en fanatisk ikke-røyker som faktisk vurderte alminnelig tobakksforbud i Tyskland et øyeblikk, men ble frarådet dette – ikke reagerte på Mannerheims sigar så var dette et tegn på svakhet. Hitler behøver noe, så han vil ikke risikere noe som kan gjøre finnene sure. Opptaket kuttes brått etter ti minutter så vi får ikke høre samtalens konklusjon, men i løpet av det vi hører fremstår Hitler som den sosialt inkompetente tosken han var. Vi kan med en viss rett si at Adolf Hitler er et “stort navn” — men de som tror han var en “stor mann” er den samme typen evneveike naziamøber som liker Donald Trump. Det eneste store med noen av disse to rævklovnene er dysfunksjonen. Som mennesker er de avskum. Imidlertid er de som følger dem enda verre. En Trump-tilhenger er – akkurat som en Hitler-tilhenger – et vesentlig mye dårligere menneske enn de patologisk sinnssyke monstrene de skjenker sin lojalitet, hengivenhet og – som vi ser – alle sine sparepenger.

Hvordan blir kursen videre nå? Vi observerer Stockholmsyndrom hos det republikanske partiet, som etter alt å dømme har bestemt seg for at dette er den store føreren de har lengtet etter så lenge. Hvis det ikke hadde vært så dødelig farlig ville dette ha vært bent frem latterlig og lite annet. Trump har mer enn 50% av stemmene i meningsmålinger over hvem republikanerne ønsker som presidentkandidat. På annenplass følger Ron DeSantis, som er en om mulig enda verre type enn Trump i det at han er like ond som person, men mye “sleipere”. Imidlertid har han ikke Trumps psykopatiske vilje til å gjøre “hva som helst” så lenge det er til hans egen fordel. Ron DeSantis blunker når ting begynner å bli intense rundt ørene hans. Han lar seg kue. Han har ikke “den siste meteren” som må til for å oppnå slik beslutningsmyndig perfeksjon som en Hitler eller en Trump — som etter min mening er hva forførerkraften deres handler om. Svake og redde mennesker tror at sosiopatisk hensynsløshet er en styrke. De vil følge slike som kan frelse dem fra den eksistensielle usikkerhetsfølelsen deres. Dette er forutsigbart på en direkte og utvetydig måte, ingen stokastisk matematikk må til for å forstå det. Freud er en mer nærliggende autoritet å henvende seg til for å forstå nazisme både før og nå. Eller hvorfor ikke både Freud og Marx? Da får vi jo såkalt kulturmarxisme, som dette ynkelige pakket hater mer enn noe annet, fordi det eksponerer dem som de degenererte skadedyra de er. Pessimistene blant oss leker med tanken på at Trump på noe vis vil seile uskadet gjennom hele den serien med rettsprosesser som står i kø og venter på ham, for deretter å vinne valget og bli president på ny. Det kan bli ganske stygt. Folk av hans type har en tendens til å ta alt personlig og søke hevn.

Det er etter alt å dømme varierende oppfatninger om hva det betyr å være “ekte norsk”. Jeg har to forslag — og siden jeg er meg vil jeg ikke godta – eller engang vurdere – noen andre alternativer. Enten betyr dette etterkommerne etter de som kan dokumentere at familien deres var bosatt her før år 872, da Norge formelt ble etablert som stat, eller så betyr det alle nålevende mennesker som har norsk statsborgerskap (eller lovlig krav på dette uten at de har gjort kravet gjeldende). Jeg driter i folks rase. Om de er religiøse eller ikke betyr heller ingenting, så lenge dette ikke gjør dem gale og motiverer dem til å oppføre seg som drittsekker.

Her er en gåte: Hva har Apecalypso til felles med personen på bildet ovenfor? Det er etter min mening et ikonisk fotografi som fanger opp mye mer enn hva man umiddelbart kan se. La oss kalle det en ytring om ytringsfrihet i det tyvende århundre. Det er tatt i året 1955 – tror jeg, pluss minus et år eller to – og det er tatt i Egypt. Du kan se at han smiler der han poserer fordi han vet at dette øyeblikket vil bli husket som et symbol for “noe”. Samtidig var daværende statssjef i Egypt – president Gamal Abdel Nasser, han som kalte seg Al Rais, føreren – i ferd med å forberede et dramatisk politisk skritt som ble endelig formalisert i 1956: Nasjonalisering av Suezkanalen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hvem husker disse tingene nå? Vi ser fortsatt sporene etter Storbritannias systematiske utplyndring og ødeleggelse av India langs ruten de tok for å bringe byttet hjem: Snarveien gjennom Middelhavet ble støttet av de tre fremskutte basene Gibraltar, Malta og Suez. Hva handlet de såkalte verdenskrigene på 1900-tallet om? Vi kan studere dette for eksempel ved å se på hva som eksisterte før urolighetene og hva som oppsto i etterkant, for siden å trekke linjer fra det ene til det andre og lete opp slike aktører som passer overens med de motiver som vi mener de må ha hatt for å gjøre som de gjorde, dermed kan vi knytte en sløyfe på det hele og presentere det som et pent innpakket stykke historie. Sånn var det ting skjedde. Svaret på gåten er det vi sitter med i dag. Spørsmålet er hvordan vi havnet her.

Det er forsåvidt sjeldent å høre noen kalle det “kolonialvarer” nå for tiden. Altså diverse produkter som kommer fra “koloniene”: Krydder, kaffe, te, sukker, det ene med det andre. Bananer i lange baner. Det som er verd å bite seg merke i er imidlertid ikke så mye hvor disse varene kom fra, som hvordan de ble fremstilt. Slaveøkonomien i Europa endte med Svartedauden på 1350-tallet, som reduserte befolkningen til en slik grad at selve maktfundamentet bortfalt. Den uten sidestykke verste pandemien i den kjente delen av verdenshistorien får koronagreia til å ligne på et ubetydelig nys, selv om det opplevdes som svært dramatisk blant de som jobbet i helsevesenet da jævelskapet var noe nytt og uoversiktelig. Publikum var og er for det meste “like kloke” — og det er ikke ment som et kompliment.

“Hatet mot vesten” er en grov misforståelse, eller skal vi kanskje heller kalle det et grovt propagandatriks. Det som foreligger er et høyst berettiget hat mot slaveøkonomi som vi også finner blant både høyre og venstre (og de som er tvert imot) her hjemme. Ingen liker å bli utnyttet og misbrukt. Rasjonelle og normalt mentalt avbalanserte mennesker er i utgangspunktet villig til å levere arbeid mot betaling. Sånn er livet. Alle skjønner for det meste dette, gi og ta noen støyende ungdomsår når man går i samme fella som mennesker har gjort til alle tider: Jamen vi kan jo bare. Nei. Uansett hva du kan komme på så har det allerede vært prøvd og blitt forkastet. Livet er en materiell tilstand som vil opphøre hvis man ikke gjør nødvendige materielle ting for å vedlikeholde og fremføre den. Utfordringen er å holde fred med alle andre som har de samme grunnleggende interessene: Overleve dagen, med mat i magen.

Hva slags kodefeil i tenkamentet er det som forårsaker at slaveøkonomi oppstår? En “naken modell” av situasjonen forutsetter minst to aktører, hvor den ene er villig til å bruke tvang og vold mot den andre, mens den andre – med eller uten forutgående motstandskamp – “gir opp” og tilpasser seg situasjonen “inntil videre” fordi voldsmakten er for sterk. Man vil bare bli skadet eller drept. De fleste mennesker er jo ikke “heroiske” av natur. Du løper ikke mot de som skyter på deg, med bredsiden foran, for å si det sånn. Overleve dagen. Et mål alle bør kunne identifisere seg med. De fleste konflikter som er eller har vært (eller kommer til å bli) i denne verden handler om økonomiske forhold, etter at man har skrelt bort all vås og svada som de prøver å bortforklare grådigheten med. Det finnes en debatt rundt hvordan vi skal og bør definere “rettferdige økonomiske forhold”. Deler av denne debatten er saklig. Andre deler er imidlertid grunnet i propagandatiltak til fordel for de priviligerte samfunnsklasser. De etablerte, som allerede sitter med bukten og begge endene. De foretrekker “det tradisjonelle” — særlig de delene som handler om hvordan det er rett og rettferdig at et lite mindretall “lever som grever” mens så å si alle andre er nødt til å leve i en kronisk tilstand av pengeknapphet, det vil si ting vil rett og slett ikke gå rundt for dem hvis de “gjør som de vil”. Jeg kjenner for eksempel ikke mange som ville tåle å tape tre månedslønninger på rad. Det ville bety kroken på døra for hele husholdningsøkonomien deres, med mindre de har verdisaker de kan selge for å klare seg gjennom knekken. De fleste har ikke det, eller rettere sagt: Når det er nedgangstider er det jo ingen som vil kjøpe noe til en “riktig” pris. Kankje man rasker med seg noe som ligger ute til skambud, men når alle “setter seg på gjerdet” så kommer dette med at “en skigard kan ikkje vara evig, veit du” og hele driten ramler sammen.

Det virker som det er omtrent femti tusen mennesker som er sysselsatt i den såkalte finansnæringen i Norge. Problemet med serviceyrker er imidlertid at de produserer ikke mat. Ikke engang indirekte. De tar seg ikke av noen og de fremstiller ingen objektive verdisaker. Hele bølingen er hundre prosent parasitter. De tar ut store lønninger for å gjøre hva som essensielt sett koker ned til sosialt skadeverk. Men sånn er ting organisert. Det er et politisk valg. Høyrepolitikkens første bud er jo: Du skal ikke gjøre fysisk arbeid. Problemet med fysisk arbeid er at det regulerer følelsen av makt og avmakt som ligger i forholdet mellom materiens bevegelighet, menneskets begrensede krefter og det ene med det andre. Man får en helt annen livsfølelse når man befinner seg i en virkelighetstolkning hvor det fremstår som rimelig at man kan tjene årslønnen til en “vanlig arbeider” – altså noen som jobber for lønn – bare ved å flytte noen papirer, snakke litt i telefonen og ellers bare loffe rundt hjemme i tøfler og silkeslåbrok. Hva er det vi observerer? Det er slaveøkonomiens siste skanse. Formålet var jo aldri å være jævlig mot folk i og for seg selv, dette var bare et nyttig middel til å generere personlig makt og rikdom. Det vi kaller staten er en politisk entitet vi har etablert for å fjerne dette alternativet. Det skal ikke gå an å tjene seg feit på andres ulykke. Det skal ikke gå an å bruke tvang og vold mot andre for å generere fordeler for seg selv. Alt sånt strider mot den grunnleggende rettsfølelsen hos alle som aksepterer premisset om at menneskeverd er en ikke-målbar størrelse som ikke kan transporteres, reduseres eller på noen måte “bortforklares” med snedig retorikk. Det finnes rett og slett ingen som er “bedre” enn noen som helst andre. Den frommeste helgen er ikke et hår bedre enn selv den verste forbryter. Helgenen har selvsagt færre “uoppgjorte saker” med andre mennesker og samfunnet som helhet, men dette handler om å være smartere, ikke bedre. Bedre disiplinert, høyere personlig utviklet, den typen ting. Bedre egenskaper er imidlertid som bedre klær. Det endrer ikke statusen til den kleptoparasittiske tukleapen som befinner seg under alt dette som ser så flott ut. Men det ser bra ut. Det er noe. Det hjelper. Det er enklere å like mennesker som ser bra ut, og da mener jeg ikke at de er “naturlig pene” men at de åpenbart har lagt ned litt innsats på å forbedre fremtoningen sin. Det forteller en historie om noen som “bryr seg om” hvordan de blir oppfattet av omgivelsene. Det betyr ikke “veldig mye” men det er en god start. Det inngir en intuitiv følelse av at det går an å forhandle med vedkommende.

Det er i øyeblikket uklart om vi lever i en apokalyptisk tidsalder. Jeg tror det, men jeg håper jeg tar feil. Håp er imidlertid ingen strategi, og disse klimagreiene ser på ingen måte bra ut. Jordbruksmessige uår ser ut til å komme seilende som det mest aktuelle geopolitiske problemet på lang sikt, selv om verdenshandelen for øyeblikket fremstår som “relativt stabil” i det minste som intensjon blant de som lever av noen slags virksomhet langs kjeden. Folk har lyst til å fortsette sine normale liv der de er så langt dette lar seg gjøre i praksis, og de som i praksis ikke kan ha noe normalt liv der de er har lyst til å forflytte seg til steder med bedre muligheter. For øyeblikket finnes det noe i nærheten av hundre millioner flyktninger i verden, hvorav tre fjerdedeler er “internt dislokaliserte”, altså at de er på flukt innenfor sitt eget lands grenser; på grunn av konflikter, naturkatastrofer og det ene med det andre. Folk rømmer jo ikke hjemmefra uten grunn. Noe som ennå ikke har skjedd, men jeg venter på det, er en såkalt “våtpære” type sammentreff av lokal temperatur og relativ luftfuktighet, hvor grensen går ved “våtpæregrad 32 celsius” – som tilsvarer 32 grader ved 100% mettet luft – som intet menneske kan overleve. De siste somrene har vi hatt over 50 grader i de varme strøkene av verden, så alt som kreves oppå dette er et plutselig innsig av svært fuktig luft — og simsalabim, vi vil se mange tusen døde. Dette vil naturligvis skremme de som overlevde, fordi de hadde noen slags metode for å kjøle seg ned, slik at en dominoeffekt sannsynligvis vil være regulære folkevandringer nordover. Dette kan skje allerede i sommer, men det vil skje innenfor en tidshorisont som betyr “i løpet av levetiden til noen som lever nå” selv om det kan bli snakk om noen tiår. Vi er allerede langt hinsides skjema for klimamålene i Parisavtalen av 2015. Tre grader virker mer sannsynlig. “Global oppvarming” er imidlertid ikke et begrep som først og fremst handler om temperatur, men om hvor mye fuktighet lufta kan bære. Ustabilt vær er hva vi typisk vil observere, i form av “mer av alt” på mye mer dramatiske måter. Er dette bra for landbruket? Jeg tror ikke det. Vi får trøste oss med det økonomene sa på 80-tallet: Landbruk utgjør jo bare tre prosent av nasjonaløkonomien. Andelen er for liten til å forsvare særtiltak.

København har en tolkning, Stockholm har et syndrom, Oslo har en avtale,

Dette er de tre tingene som dominerer hovedstedenes internasjonale kjendisstatus som “ord” mer enn som bare navnet på en by. Det finnes naturligvis mer tilknyttet de nevnte byene, og det finnes mange flere byer i verden som har et ord heftet ved seg som kommer som nærmest automatisk assosiasjon, tenk bare på Moskvaprosessene eller Romatraktaten. Men jeg synes altså at det er litt komisk hvordan de tre skandinaviske hovedstedene har fått konsepter som på en vag måte synes passende, innenfor en slags poetisk dimensjon.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dansker er vage og tvetydige, svensker er psykopater og nordmenn lager avtaler som ikke respekteres.

Det er mye mer sannsynlig at en danske vil forstå hva du sier hvis du snakker fort og utydelig, sluker halve ordet og gjør alle konsonanter til ubestemmelige wah-wah-lyder. Ganske fascinerende det der egentlig. Rasmussens røkte ørret med ripsgelè. Jeg opplever det som “variabelt” hvor vanskelig det er å forstå dansker. Noen er håpløse — men det er forsåvidt visse norske dialekter også. Hva skal man tenke når det minste felles multiplum for kvikk språkforståelse er at vi snakker engelsk?

Sverige har aldri egentlig vært et sted jeg reiser “til” (annet enn for grensehandel) men det er jo et sted man reise “gjennom” hvis man skal langt nordover eller sørover. Hvis jeg for eksempel skulle kjørt til Finnmark ville jeg definitivt ta ruta langs Østersjøkysten og videre gjennom Finland. Det er sikkert panoramafint å tråkle seg gjennom fjell- og fjordlandskapet som utgjør E6 nord for Trondheim, men hvis man skal komme fort frem og holde drivstoffkostnadene nede er det østruta som gjelder. Alle vet dette.

Amerikanere har ikke ofte noe realistisk idè om noen deler av Skandinavia. Jeg foreslår at de skal tenke på det som søsken som noen ganger hater hverandre og krangler om de mest ubegripelige “interne” dusteting, men de er fortsatt søsken. Amerikanere er jo noen slags “alenegjengere” i verden slik sett. Hvem kan de sammenligne seg med? De har ingen. Jeg mener seriøst, hvem liker egentlig amerikanere? Ingen jeg har møtt, ikke engang de selv. Man bare “forholder” seg til dem, som regel på noe slags forretningsmessig grunnlag. Man ber ikke amerikanere hjem, liksom. De er en fremmed rase. De kan ingenting, vet ingenting, og har ikke peiling på ting som ikke kan måles i penger. De har til en viss grad eksportert denne mentaliteten, men den fungerer jo dårlig i territorier som har mange tusen år med “historie”.

Seriøst, om jeg måtte velge bare ett av de “store” landene å forholde meg til, så ville jeg velge Tyskland. Deretter Frankrike. Storbritannia ser jeg ikke for meg at jeg noensinne kommer til å besøke igjen. Det går ganske fort nedover med dem nå, men de må sannsynligvis oppleve genuin hungersnød før de våkner opp og erkjenner at imperiets dager definitivt er forbi — et problem vi forresten gjenfinner i den russiske mentaliteten, men de har i det minste enorme landområder som kan utvikles til noen grad, selv om klimaet er vanskelig. Britene har jo strengt tatt ingenting. Det er som om Hedmark fylke – eller altså, det er jo ikke et fylke lenger – skulle melde seg ut av Norge fordi de er så stolte og uavhengige, det ville jo ikke endt bra, selv om de eventuelt fikk til særhandelsavtaler med Paraguay og Burkina Faso. Det er på dette nivået av idioti britene har havnet. Hvem hadde trodd at de noensinne ville få se noe sånt?

Jeg så at noen hadde skrevt noe om Andræv Teit men han er gårsdagens nytt. Han “representerer” ikke annet enn at han er en hallik som er svær i kjeften. Opplegget hans er slik jeg vurderer det en kalkulert mediejippo som er designet for å hanke inn mest mulig cashish på kortest mulig tid, og sånn sett må man jo bare ta av seg hatten for hva han har fått til. Han selger ikke engang fløff, folk får rett og slett ingenting for pengene, bare en vag følelse av “å være med på noe betydningsfullt” som imidlertid bare foregår i deres eget hode.

Det finnes mye arkivmateriale hvor man kan observere den unge Tate i sammenhenger hvor løgn ikke virker. Jeg sikter selvsagt til hans karrière som fighter. Verdensmester i en eller annen klasse innenfor en av gud-alene-vet hvor mange organisasjoner som kårer sine egne verdensmestre på sine egne premisser. Til syvende og sist er dette showbiz og alt handler om pengene. Uansett, det man vil se er at han er en “tenkefighter” som åpenbart vurderer og kalkulerer alt han gjør. Men han mangler “den siste meteren” av rå primalgalskap som må til for å hevde seg helt i toppen. Han har et bra hode, men tilsynelatende ikke noe hjerte.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Altså, jeg ser på han Andrew og tenker at han er jo bare en liten tass. Hva kan han være? 70-80 kilo? Vi ville ikke ha blitt matchet av noen som vet hva de driver med, for jeg er jo supertungvekter med rundt 120 kilo matchvekt. Han ville måtte ha truffet meg men mange gode slag og spark mens jeg bare trenger å treffe ham med èn halvbra lefse, så er det full stopp og game over. Jeg slår hardt. Dessuten er jeg en rabiat villmann som helt sikkert ville vært berserk hvis jeg levde på den tiden, ikke en tobeint kalkulator som “tenkeslåss”. Selvsagt er jeg alt for gammel til å drive med “boyfighting” (som jeg kaller det) nå for tiden – man bør helst komme seg ut av det før man fyller tredve – men jeg kan nok om faget til å se hva de gjør (og ikke gjør) når de er i ringen, og dette forteller mye om en mann.

Referansefighter nummer 1: Jerome Le Banner

Referansefighter nummer 2: Wanderlei Silva

Han første er fordi vi er ganske jevne i kroppsmasse og øvrig fysisk fremtoning, men han andre fordi vi har samme personlighetstype. Det er en fæl kombinasjon — men jeg er heldigvis for gammel til å ha kommet inn i riktig tid til å begynne med MMA og alt det der, det ble aldri noe mer enn K1 (kickboxing) for mitt vedkommende, selv om jeg også trente litt judo, aikido og sånne greier som handler om manipulasjon av vekt og tyngdepunkt. Greia var at du måtte nesten lære å slåss på den tiden – andre halvdel av 70-tallet – eller så måtte du bare finne deg i å få bank. Jeg vet ikke hvorfor. Sånn var det bare. Du behøvde ikke å slåss mye, bare nok til at alle ser at det ikke er “uproblematisk” å gå løs på deg. Dette kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg. Å havne i slagsmål ble regnet som helt normalt. Det var også helt normalt å ha en prügelknabe som tyskerne sier. En hakkekylling (eller egentlig flere) som man banket opp av og til, mest for treningens skyld. Som regel en av de “feige” som mumler noe om at de ikke liker å slåss, men alle må slåss i denne gjengen, hvis ikke må de finne noen andre å vanke sammen med. Er det sånn ennå? Sikkert i noen miljøer, men jeg vil egentlig anbefale å få disse tendensene inn i ordnede former.

Hvis du ikke kan slåss har du åpenbart et problem i et miljø som har voldelig omgangstone. Hvis du ikke kan slåss kan du heller ikke på noe realistisk grunnlag “velge å ikke slåss”. Det blir jo som å “velge” å ikke skifte registerreim på bilen selv. Hva slags valg er det? Du kan jo ikke det du liksom velger å ikke gjøre, så du vet strengt tatt ikke hva du snakker om. For eksempel er det vesentlig mye verre å gå rundt og engste seg for å få bank enn å faktisk få det — ihvertfall så vidt jeg vet. Men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Ser du poenget? Hvis man føler den aller minste “gru” ved tanken på å bli slått i ansiktet av noen som mener å gjøre dette (og mer) så bør man snarest oppsøke en egnet kampsportklubb for å danne seg et realitetsgrunnlag å måle disse tankene mot. Det er selvsagt ikke behagelig å få en knyttneve midt på snyteskaftet, men det er ikke noen “big deal” heller. Det går over. Hva som imidlertid aldri går over er å la seg true og kue av bøller, som faktisk ofte bløffer om hva slags hardkokt jævel de liksom er, men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Fra en sunn sikkerhetspolitisk tenknings ståsted bør man naturligvis ta alle trusler alvorlig og så langt det lar seg gjøre unngå fysisk konfrontasjon, men noen ganger pådrar man seg bøller som åpenbart har “blinket deg ut” av en eller annen grunn, og da kan det bli nødvendig å “korrigere” det de tror de vet om virkeligheten. Det er ikke alltid skremselstaktikk virker etter sin hensikt.

Hvorfor sender så mange FUMere – frustrerte unge menn – alle sparepengene sine til Andrew Tate? Det hjelper ikke.

Naturen er organisert på en slik måte at en fryktløs harepus vil neppe overleve dagen. Haren er et defensivt dyr. Hvis man presser den inn i et hjørne vil den sikkert utføre et så truende skinnangrep som den klarer, men bare for å skape rom til å smette forbi trusselen slik at den kan gjøre som harer gjør: Utnytte en kombinasjon av fart og plutselige, brå sidebevegelser som gjør det vanskelig for ulv eller rev å bare løpe etter og snappe den mellom kjevene i fart. Plutselig er jo ikke haren der lenger, den smatt sidelengs på en desorienterende måte, slik at rovdyret kom ut av rytmen i angrepet sitt. Dette lykkes ikke hver gang, men ofte nok til at de harene som overlever og formerer seg er de som er flinke til å forvirre fienden. Ingen vet hvor haren hopper. Innenfor en kontekst av “sjamanistiske kraftdyr” indikerer valget av harepus som personlig symbol at man ubevisst signaliserer at man er “et bevegelig mål” slik sett. Harepus lar seg ikke fange av “fasthet”.

I likhet med alle andre virveldyr – faktisk de fleste dyr overhodet – er harepus en bilateral symmetri med encefalisering, hvilket i klartekst betyr at harens biologi er organisert som en “sylinder” med en definert inngang og utgang, slik at næringsopptaket har en “intern” og lukket form for dynamikk. Eller for å si det enda mer tydelig: Haren tilhører den gruppen av dyr som spiser med den ene enden og driter med den andre. Det følger av denne typen organisering av livsprosessene at sanseapparatet og databehandlingsutstyret samler seg rundt inngangen til fordøyelsesapparatet, ofte i en distinkt kroppsdel vi kaller “hodet”. Det er dette som er “encefalisering” og det gir individuelle eksemplarer av det dyret vi studerer en distinkt medfødt retningssans, altså ferdig definerte idèer om hva som er fremover og bakover, opp og ned. Når det gleder sidebevegelsene kommer den bilaterale (“tosidige”) symmetrien inn i bildet. Deler av menneskekroppen er en radial symmetri som organiserer seg rundt tarmkanalen og fordøyelsesprosessen. Både den endoderme og den eksoderme (“innenfor og utenfor huden”) strukturen er i prinsippet radial, det er på det mesoderme (“i midten”) nivået at bilaterale strukturer oppstår. Altså “tosidighet” — at kroppens høyre og venstre side fremstår som speilvendte bilder av hverandre. Hvis vi ser på de eldste delene av hjernen observerer vi at ryggraden med knoppen på toppen er radiale strukturer, men så blomstrer det ut en storhjerne utenpå der igjen, som er diagonalt spaltet i forhold til hvilken av kroppens side hjernens sider styrer. Vi må forstå disse tingene for å forstå fryktens funksjon i kroppen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi må si noe om selv en middels til dårlig fungerende menneskehjernes rå prosessorkraft. Hele menneskekroppen opererer omtrent med en utgangseffekt på 100 watt. Hjernen – og bare hjernen – sluker hele 20% av all vår tilgjengelige energi til enhver tid, slik at den går altså på 20 watt, som er … jeg vet ikke hva … en mixmaster? En brødrister? Det er ihvertfall ikke stort man kan drive med 20 watt på verktøysfronten. Men hjernen bruker altså 20 watt til å operere med en petaflop i kontinuerlig databehandlingskapasitet — det er en kvadrillion operasjoner hvert sekund, altså tusen trillioner, som igjen er tusen milliarder, som igjen er tusen millioner. Vi snakker altså om “ganske store tall” som sikkert vil kreve mange megawatt med elektrisk strøm for å kunne gjenskapes i et computersenter. Jeg aner ikke. Jeg er ikke flink med datamaskiner. Imidlertid er jeg ganske flink med menneskehjerner, eller rettere sagt jeg har ganske bra styring på min egen, som blant annet gir meg den egenskap at det blir enkelt å “lese” andres. Den dypeste delen av menneskehjernen – “plomma” – er det vi med vår vanlige sans for upassende metaforer noen ganger beskriver som “reptilhjernen”. Den er absolutt og fullstendig fryktløs; den kjenner bare retningen “fremover”. Frykt er ikke en nyttig følelse for noen organisme som ikke har bilateral symmetri. Meitemark, maneter, sjøanemoner, den typen ting. De har uansett ikke “sidebevegelser” på sitt repertoar av aktuelle livsstrategier. (Og forsåvidt i enda mindre grad slike dyr som organiserer seg på “fraktale” måter, som for eksempel koraller og visse typer sopp, de kan jo ikke bevege seg overhodet. Og ja, sopp er mere dyr enn planter.) Noen tilstander av ekstrem opphisselse og panikk – vi snakker nå i realiteten om hormonkaskader som oversvømmer hjernen – kan noen ganger drive folk til å handle ut fra “reptilhjernen”, og senere beskriver de dette kanskje som “tunnelsyn” ut fra at de ikke var fokusert på noe mer eller annet enn “rå overlevelse” der og da. Men de husker følelsen, og dette er det vesentlige poenget.

Her er et annet vesentlig poeng: Vaner er ikke det samme som disiplin. Det blir faktisk mer rimelig å si at vaner er det motsatte av disiplin, siden styringen jo er satt bort til en periodisk algoritme i kroppen. Men det er bedre å ha gode vaner – i praksis at man er godt trent – selv om man strengt tatt ikke har styring, enn å bare være et omvandrende katastrofeområde som er troendes til hva som helst. Vaner stilles jo opp som strategisk tilsvar til “periodisk repeterende omstendigheter”, slik at man alltid reagerer på måten A når man støter på omstendigheten B, og så videre. Dette handler om en slags metafysisk pingpong med livsenergien på det bilaterale nivået. Skal, skal ikke. Vi opplever dette som “fri vilje” men samtidig er vi fanget av denne dobbeltheten. Kroppen blir et speil av verden og verden blir et speil av kroppen. Vi er ikke i stand til å se “selve verden”, bare et bilde av “oss selv i verden” fra en bilateral personlighetsposisjon. Ikke før selvet blir skremt inn i en radial symmetri opplever vi klarhet uten ambivalens — vi ser hva vi må gjøre fordi vi ser det vi tror er “selve virkeligheten” mens det eneste som har skjedd er at vi har endret noen parametre i mottaksapparatet, slik at vi observerer verden i “mono” heller enn i “stereo”. Vi ser at det vi kaller “selvet” er flyttbart mens det vi kaller “egoet” er en låst strategisk posisjon som følger av bilateral encefalisering. Hvis man har et svakt eller skadet ego har man ikke noe “trygt hjem” i sin egen personlighet, noe som vil tendere i retning av unnvikende atferd, løgnaktighet og kortsiktige vinningsstrategier – altså karakteren hos en typisk småkjeltring eller annen form for upålitelig type – men hvis man samtidig kan huske at man har erfart radial symmetri vil man typisk projisere sin egen ustabile egotilstand ut mot omverdenen og betrakte alle andre som løgnere og svindlere fordi vanemønstrene deres administreres fra en bilateral egoposisjon som gjør dem “tvetydige” — og fra perspektivet til en radial symmetri er alle bilateralt organiserte skapninger “farlige” i kraft av sin fundamentrale ustabilitet.

Vi har ennå ikke snakket om idèer, bare om biologi. Frykt er jo ingen idè, det er en energi i kroppen som skjerper sansene og gjør musklene eksplosive, styrt av elektrokjemisk aktivitet i hjernen, som igjen er motivert av sanseinntrykk – eller skal vi kanskje heller si slike kaskader av stresshormoner som trigges av spesifikke stimulanter i den aktuelle skapningens livsmiljø. Som vi innledet med å si: Hvis harepus er fryktløs så vil ikke harepus overleve dagen. Dette er hva instinkter handler om. Men spørsmålet er hvorfor harepus er nazi — det er jo er en svært sammensatt psykiatrisk diagnose, som imidlertid hviler på noen elementære biologiske forhold. Spesifikt det at pasienten ikke opplever komfort innenfor det som skulle vært vedkommendes naturlige egotilstand. Det foreligger en “forskyvning” som pasienten assosierer med en eksternalisert “verdensvilje”, eventuelt noe som en vag og vanskelig definerbar gruppe av menneskelige aktører står bak. Angsten gnager på sjelen. Harepus blir nazi fordi harepus er redd, men frykten blir omstøpt til svart hat i sjelens alkymistiske verksted, og hatet blir påsatt et kikkertsikte som er mer eller mindre fastlåst i retning av “de som gjør det” — altså konspirasjonen som skremmer og opprører harepus så fælt. Han ser “dem” hver dag og på alle kanter. Samfunnet er infisert av agenter som jobber både i det åpne og det skjulte med å ta fra harepus og vennene hans både økonomisk livsgrunnlag og sosial trygghet. Dette er svært dramatisk for dem. Det er nesten så de får lyst til å gråte når de ser på hva som har skjedd med det vakre landet og de vakre, ufordervede menneskene som en gang levde der i harmoni med naturen og hverandre. Men det var før “de fremmede” kom med sine unaturlige og avvikende væremåter. Nå er alt nesten fortapt. Sivilisasjonens siste håp består i en modig elite som blogger om “fjerning av uønskede grupper”, utøver symbolsk vold mot slikt som “de fremmede” holder hellig, og ellers engasjerer seg i alt sånt som man rimeligvis kan forvente fra nazier.

Hva skal man tenke om alt dette? Som jeg stadig sier, etter min mening er nazisme – eller hva man eventuelt foretrekker å kalle det – en form for degenerativ mental sykdom som inntreffer hos borgerskapet når de paralyseres av angst for å miste privilegiene sine, men for at de skal komme noe sted behøver de en hær av “nyttige idioter” fra en arbeiderklasse som er forbitret over å ha blitt fratatt den sosiale sikkerheten alle tok for gitt før nyliberalismen kom med si frie markedstenkning. Generelt sett kan vi si at hvis et individ som plukker opp partiprogrammet til noen nazister – la oss si for eksempel Fremskrittspartiet – føler at “de snakker direkte til meg” så er det fordi det er akkurat dette de gjør. Argumentene er designet for å vekke angst og harme, samtidig som de presenterer seg selv som “et alternativ til de etablerte elitene” uten å bli alt for spesifikke, siden dette jo bare er sludder og pølsevev. Det finnes i realiteten ikke “mange måter” å styre et statsapparat. De koker alltid ned til om man ønsker ting sterkt nok til å betale hva det koster. Alt har jo en pris. Vi snakker ikke nødvendigvis om “penger” men om ressursknapphet. Det finnes ikke uendelig mye av alle ting. Vi kan flytte allerede eksisterende ting, men vi kan ikke uten videre trylle frem nye ting. For eksempel finnes det ikke mere “nytt land” noe sted i verden. Alle territorier befinner seg under den juridiske myndigheten til en internasjonalt anerkjent statsmakt — og i den grad noen slik styring ikke foreligger kaller vi det “feilede stater”, et uttrykk vi forresten også bruker om land og territorier som har degenerert til rå maktpolitikk — hvor vold, tvang, tortur, innesperring og “forsvinning” er hverdaglige metoder. Det går ikke an for noen å “ta nytt land” noe sted, uten å komme i konflikt med den allerede eksisterende befolkningen, slik som vi kan observere nå i dag, med situasjonen i Ukraina. Alle skjønner dette. Hva de derimot ikke skjønner er at “en strøm av flyktninger” er ikke det samme som en fiendtlig invasjonsmakt. Noen kaller det “intellektuelt uærlig” når slike argumenter fremkommer. Jeg kaller det nazisme. Det har ikke noe med uærlighet å gjøre, de vet hva de driver med.

Dessverre er vi belemret med såkalte nypaganister som tar til seg og systematisk føkker opp gammelt historisk kildemateriale, men på den annen side så har folk alltid – med mindre de har gjort en innsats for å disiplinere og forbedre seg – vært lallende idioter. Derfor blir det som det blir. Saken er at vi har bare èn historisk kilde til den angelsaksiske gudinnen Eostre – også kjent som Ostara – og det er kirkefaderen Bede, som skrev om dette på 700-tallet i sin bok Om tidsregning, hvor poenget var at angelsakserne lenge før Bedes tid pleide å kalle denne tiden av året “Eosturmonath” og avholde festivaler til denne gudinnens ære. Jacob Grimm (med flere) tar riktignok opp temaet igjen på 1800-tallet, og i disse tyske kildene finner vi flere versjoner av hvem som kom først av haren og egget — men det begynte med en skadet fugl. Enten var den nesten frosset ihjel eller så hadde den fått brukket vingene, men Ostara helberedet uansett fuglen ved å skape den om til en hare, som imidlertid fortsatte med å legge egg, som på magisk vis blir til fargesprakende små kunstverk hver gang Ostaras festival kommer opp. Det er vanskelig å forholde seg til denne historien. Den mangler tilsynelatende mytologisk fundament og det er vel få som tror annet enn at dette er en moderne oppfinnelse som noen har diktet opp for å “forklare” påskeharer og påskeegg.

En ting vi kan reflektere over er imidlertid at på engelsk heter påskeharen easter bunny, altså det som på norsk ofte oversettes med ordet “harepus”, det vil si kaniner. Hva vet vi om kaniner? Vel, de formerer seg jo som kaniner, ergo er de et ikke urimelig fruktbarhetssymbol. Det samme vet vi om egg. Alle kulturer på alle steder i verden regner egg som et fruktbarhetssymbol, av åpenbare årsaker. Vi kan følgelig påstå at påskeharen og påskeegget er ikke forbundet på noen annen måte enn det minste felles multiplum at de begge er fruktbarhetssymboler. Hva påskelammet angår så kommer vel det inn i bildet fordi lamming foregår på denne tiden av året, så det er “mer av det samme” i en kult som oppsto for så lenge siden at vi forlengst har mistet kontakten med selve meningsinnholdet, om ikke med de materielle omstendighetene som forelå og fortsatt foreligger, som realitetsgrunnlag for kultdannelsen. Denne tiden av året er jo ekstremt viktig for jordbrukskulturer i den europèiske klimasonen — kanskje i noe mindre grad nå, selv om det å forholde seg teknisk til sesongens optimale forhold for vekst er det aller minste som må til for å lykkes som bonde. Man behøver ikke lenger å synge å danse til noen guders ære. Landbruksministeren tar seg av alt sånt. Men i steinalderen, da folk først begynte med organisert jordbruk, var det jo uklart hva slags makter som styrte disse tingene og hva man eventuelt måtte gjøre for å holde seg på godfot med dem. For tiden følger jeg med på utviklingen innenfor en veldig interessant retning ev arkeologisk analyse, hvor premisset er at disse anleggene – altså diverse “megalittiske” konstruksjoner fra steinalderen – er bygget slik at det naturlige spillet av lys og skygger på bestemte datoer og årstider gjenskaper et mytologisk “hellig bryllup” mellom himmel og jord som skjer hvert år om våren, slik at vekstsyklusen kan begynne på nytt. Bortsett fra det som ble oppført i stein og derfor fortsatt står der den dag i dag vet vi at de hadde ganske mye mikkmakk oppført med tømmer også, slik at det er rett og slett veldig mye vi ikke ser når vi studerer disse tingene og vi har lite mer å gå på enn vage spor og mer eller mindre rimelige antagelser.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

På rent personlig og spekulativt grunnlag vil jeg her og nå ta et stort sidestepp og peke på Asterion; monsteret i labyrinten — som vi kjenner for eksempel fra den greske myten om helten Tesevs som reiste til Kreta for å befri kong Minos fra “minotauren” – angivelig en mann med oksehode – og som brukte “en rød tråd”, spunnet spesielt for formålet av den vakre Ariadne, for å ikke gå seg vill i labyrinten, Navnet Asterion betyr imidlertid “kommet fra stjernene”, så der har vi forsåvidt både saltmat, søtmat, feitmat og gull for de som liker å fantasere om skapninger fra verdensrommet som en gang kom til jorda for “noe” (her finnes stort rom for mange og lange gitarsoloer), men ingen kan si verken hva dette “noe” var eller hvorfor vi ikke finner fysiske spor etter dem. Kanskje snakker mytene bare om tanker og forestillinger om hvordan naturen virker? Det enkle er ofte det beste, som supermarkedskjeden sier, og man har jo selvsagt “tapt diskusjonen” hvis man er nødt til å introdusere romvesener eller overnaturlige skapninger – eller hvorfor ikke begge deler? – for å få matematikken til å stemme. Det finnes alltid et “skjult” – okkult – realitetsinnhold i alle menneskenes myter. Hvis noe slikt ikke finnes så er det ikke en myte. Men denne skjulte meningen er alltid hva vi nå ville beskrive som et banalt forhold. Det er jo ikke akkurat nervepirrende spenning forbundet med det å så frø i vår verden, selv om vi også kan filosofere rundt livets mysterier og den “magiske” tilfredsstillelsen folk ofte opplever når de høster ting de selv har dyrket og lager noe godt med det. Vi skjønner jorda, sola, årstidene og hele sulamitten på en helt annen måte nå. Selvsagt kan vi leke at vi er hedninger; stikke noen blomster i håret, danse rundt maistangen og det ene med det andre, men i den grad man opplever dette som dødsens alvorlige saker er man jo klin spikke kørka i materialtørka. Eller kanskje bare dritings.

Jeg gidder ikke å snakke om Jesus. Det blir for dumt. Alle husker selvsagt “året med fire keisere” – altså år 69 – da det var borgerkrig i Roma etter at Nero begikk selvmord og Galba, Otho, Vitellius og Vespasian kom i rask rekkefølge. Samtidig pågikk det som kalles Den første jødiske oppstanden i Jerusalem slik at året etter – altså år 70 – skjedde brenningen og raseringen av “det andre tempelet” og alle dets skatter ble ført til Roma som krigsbytte. Et par spillebrikker i dette bildet var keiser Vespasian, som etablerte det flaviske dynastiet, og Flavius Josefus – en tidligere general og kommandant for den jødiske hæren som overga seg til Vespasian og ble slaven hans i år 67. Det var Josefus som oppfant “den romerske Jesus” — og man kan vanskelig unngå å legge merke til  hvor forskjellig han er fra den “østlige” Jesus. Der ligger frøet til den senere splittelse mellom romerkirken og østkirken, som består den dag i dag. At han ble “korsfestet, død og oppstanden” er naturligvis bare vås. Det samme er hele løgnhistorien om “den enbårne sønnen” og bla bla ukeblad. Han hadde jo søsken. Moren hans var ikke jomfru, hun var ugift. Ugifte kvinner ble jo inntil ganske nylig også i Norge betegnet som “jomfruer”. Sånt var uansett veldig skandaløst på den tiden, så dette unge paret var enten på rømmen eller bortvist fra sine familier (ikke usannsynlig). Alt de senere har klart å runke ut av denne dustehistorien i form av makt og penger er imidlertid forbløffende. Folk tror på hva slags bullshit som helst, og det er akkurat som det rabler fullstendig for dem når man peker på at det der er jo for faen direkte dustete å tro. Skal man bare late som ingenting når åpenbart psykotiske mennesker setter i gang med de bisarre greiene sine? På en måte er det antropologisk interessant å bevitne for eksempel en katolsk påskeprosesjon i Sevilla, Spania — det er jo ganske dramatiske greier. Samtidig er det “bare” teater og ritualer, som imidelertid har den klassiske funksjonen at det styrker de sosiale båndene i nærmiljøet. Altså i prinsippet det samme som steinalderbøndene holdt på med da de fant opp sin versjon av vårmønstringen og bygde steinsirkler og det ene med det andre.

Når det gjelder selve ordet påske så stammer dette åpenbart fra det jødiske pesach – altså “hoppe over”, i den forstand at legenden sier Moses påla alle israelitter å lage et merke av “lammets blod” over inngangsdøren sin – mange foretrekker å tro at merket var segol, altså en trekant laget med tre prikker, som senere har kommet til å bety “mi vida loca” (mitt gale liv) blant kriminelle – slik at den dødsengelen som skulle komme som den tiende egyptiske landeplage for å drepe alle de førstefødte sønnene ville se at dette var et helliget hus og derfor “hoppe over” akkurat denne adressen. Spar meg, jeg er bare liten. Som vi er, det er litt av hvert i det såkalte påskebudskapet. Men egentlig bare noen veldig populære feriedager som folk typisk bruker på noen veldig norske ting. Som å reise til fjells for å spise appelsin og gå på ski. Blant annet Odd Børretzen raljerte litt over hvordan nordmenn løper etter vinteren langt inn i ville fjellheimen når først våren endelig begynner å få melketenner. Selv har jeg ingen mening om dette. Det begynner å bli sikkert snart tyve år siden jeg var på “påskefjellet” for å puste inn den store hvite tomheten. Det har etterhvert blitt sånn at jeg føler det som mer “meg” å bevege meg i retning av våren. Sånn er det med den saken og nå får det dessuten være nok prat for nå. Over til de lystige toner: