Ettergivelse av straff (avlat) forutsetter en straff (bot). Dette er grunnlaget for botens sakrament, et ritual som består av syndsbekjennelse og absolusjon – det vil si at presten på kirkens vegne og i Guds sted tilgir de syndene som er bekjent.
Selv den mest banale psykologi anerkjenner at “det å søke oppmerksomhet” er en grunnleggende drivkraft i mennesker. Vi kan godt kalle det et sosialt instinkt som manifesterer seg ganske tidlig hos småbarn og som siden aldri egentlig forsvinner igjen. Det finnes imidlertid ganske betydelig individuell varians i forhold til hvor “selskapelige” vi er – noen tåler dårlig å være alene mens andre har behov for mye “alenetid” – men nesten ingen søker total og permanent ensomhet for resten av livet. Selv såkalte eneboere har en tendens til å dukke opp på butikken nedi bygda med jevne mellomrom. Det har blitt sjeldnere med seriøse snålinger av den gamle skolen, som bor alene uten innlagt strøm og vann i en tømmerkoie uti skogen, men jeg husker dem fra min egen barndom. De hadde navn og folk visste hvem de var, men det går ikke an å si de var selskapelige. De både levde og døde alene der ute i skogen. Hvem vet hva som er historien bak sånt.
De gangene man nå for tiden hører om folk som har blitt liggende døde i både måneder og år skjer dette mest i byen. Man hører om lik som har blitt liggende så lenge at de har blitt regelrett mumifiserte når noen til slutt tar låsen, ofte av perifere årsaker som for eksempel at det har vært eierskifte av boligblokka (jeg ser for meg at sånt hører hjemme i en stor og upersonlig “bomaskin”) og så har noen begynt å stille spørsmål. Eller hva som helst annet, det er uansett ikke fordi noen savnet dem noe sted. Hva som skjer etterpå vet jeg ikke. Jeg antar de sender kadaveret til destruering ved et dertil egnet forbrenningsanlegg — og siden vil vedkommendes eiendeler tilfalle skattefuten. Siden jeg er en litt sånn nysgjerrig-kreativ type blir jeg alltid sittende og undre litt over slike ting. Jeg leste om en som hadde ligget død i leiligheten sin i mange år, men jeg husker ikke detaljene, bare den vage uhyggefølelsen som sånne affærer inngir. Jeg vet ikke noe om mekanikken bak spøkelsesdannelser, men dette må jo være en klar kandidat. På den annen side ønsket kanskje vedkommende ingen oppmerksomhet.
Virkeligheten frembringer historier som ville blitt avvist som for usannsynlige eller overdrevne hvis man jobbet med å dikte opp handling til for eksempel en fjernsynsserie. Bisarre ting skjer der ute. Det må jo for fanden lukte ganske heslig fra en leilighet hvor det ligger et lik? Jeg kan ikke noe om sånt. Tørr luft, god ventilasjon, det ene med det andre. Det har jo skjedd. Hvordan vet de at det ikke var et drap? Jeg antar de har sine metoder. Det er flinke folk som jobber med sånt nå for tiden, og de har bra utstyr. De oppklarer både livsstil og dødsårsak hos mange tusen år gamle skjeletter. Jeg tror de kan takle et moderne lik. Rettsmedisinen møter arkeologien i døra ved et eller annet tidspunkt. Vi sier jo at “journalistikk er det første utkastet til historieskrivningen” og noe lignende gjelder “arkivet for de gamle tider”. Riksantikvaren og de der. Historisk museum, hva vet jeg. Når blir noe arkeologisk interessant? Det antar jeg henger på hvor dramatisk det er. For eksempel kan jeg godt se for meg at noen kunne ha organisert arkeologiske utgravninger i forbindelse med forhold som angår Den andre verdenskrig, men ingen ønsker å bli minnet om hva som enn skjedde på 1980-tallet. (Selv husker jeg ingenting, eller det er ihvertfall den historien jeg holder meg til.) Hvorom allting er, der de tror de vil finne en interessant historie er hvor folk foretrekker å grave, enten de er arkeologer eller journalister.
Hvilket bringer oss til poenget med diktning. Det å dikte er etter min mening en annen prosess enn det å skrive, selv om noen gjør det samtidig. I prinsippet er det det samme som å lyve, bare at dikteren ikke planlegger å lure noen med historien sin, det handler om å lage et fiktivt eksempel på “noe som kunne ha skjedd” (vel, ganske mye mer enn det noen ganger, men poenget blir det samme) med det formål å illustrere en “høyere sannhet” (eventuelt bare for å underholde). Hvis poenget er å “få frem sannheten” er man ikke dikter, da er man journalist, historiker eller noen annen slags type etterforsker. Diktere konstruerer fortellinger om moral. De skiller seg også fra løgnere i den forstand at diktere ikke later som om de snakker sant. Men det er helt klart at vi har en gråsone her. Ta for eksempel sagalitteraturen. La oss si “Saga om Gunnlaug Ormstunge”. Hvis vi skulle fått frem poenget i tittelen på veldig tydelig moderne språk ville vi kanskje kalt fortellingen noe slik som “Det folk sier om Gunnlaug Ormstunge” — for dette er hva ordet saga betyr. Det folk sier. Ordet som går. Man vet ikke om det er sant eller usant, man vet bare at dette er hva folk sier. Sånt holder naturligvis ikke mål i måneskinn for en historiker, men det er likefullt gyldig kildemateriale som sannsynliggjør visse årsaksrekker i forbindelse med historiske begivenheter som også er dokumentert på annet vis. La oss si sagaen om Levanger, en viktig by i Trøndelags brokete historie. Det er ikke så mange ruter Gunnlaug og Ravn kan ha tatt over fjellet. Og tyve år senere kommer en annen av de fire islendingeskaldene som har fått sin egen saga for å dø på Stiklestad. Det er hva folk sier.
Det eneste frie valg vi har i dette livet er å leve det som best vi kan, med de gavene Gud ga oss (hvis vi er religiøse) eller de evner, anlegg og legninger vi ble født med (hvis vi er sekulære), det finnes ikke noe “mer” enn dette. Naturen er slurvete, grisete og upresis. Naturen er også fette lat. Naturen er full av motvilje — dette vet alle som noensinne har hatt en god idè som involverte fysisk arbeid, for eksempel med en spade. Man får ikke noe gratis. Alt blir en døs av svett, skitten varme og etterpå får man vondt i kroppsdeler man ikke engang visste at man hadde. C’est la vie som franskene sier. Hvor mange nålevende mennesker som hver dag spiser grønnsaker har aldri noensinne så mye som engang berørt en spade? Sannsynligvis noenlunde det samme antall som de kjøttetere som aldri selv har drept og slaktet et dyr.
Har du noensinne reflektert over hvorfor mennesker så enkelt tilpasser seg et “passivt” kostholdsregime? Nesten ingen av oss gjør særlig mye mer for maten enn å gå i butikken og kjøpe de råvarene vi synes vi behøver (og/eller som budsjettet tillater) med penger som vi har skaffet på slike måter som er tilgjengelige for oss. Vi skjønner jo at dette er et kunstig opplegg, men samtidig oppfatter vi det som både normalt og fornuftig. I den grad noen har instinkter som reagerer mot hvordan vi har arrangert ernæringssystemene våre kaller vi det hysteriske reaksjoner, eventuelt paranoide vrangforestillinger. Man kan gjøre opprør mot så mangt, men realitetene har en tendens til å alltid få viljen sin. Det er for vanskelig å dyrke maten sin selv. Dermed ender man med et kompromiss som i praksis handler om å betale litt mer for “alternative varer” med spesielle stempler og grønnemerker — av psykiatriske årsaker. Det demper urofølelsen.
Vi kan plante for eksempel et agurkfrø og observere hvordan plantens “ytelse” handler om oppvekstvilkår, sol og næring. Vi kan påvirke mye av dette og dermed få en bedre (eller dårligere) avling basert i hvordan vi steller plantene våre, men vi kan ikke plante agurker og høste meloner. Mennesker kan på tilsvarende vis utvikle seg i mange retninger på grunn av ulike miljøfaktorer, men vi kan aldri bli noe “mer” (eller mindre) enn mennesker. Hva vi har til felles med agurker er at grensene for hva vi kan bli ligger innkodet i vårt DNA-materiale. Individuell varians forekommer naturligvis men bare innenfor visse grenser. For det meste vil mennesker fremstå med to armer, to ben, ansiktet foran og rumpa bak. Også på det mentale plan har vi en medfødt struktur som konfigurerer seg på en like forutsigbar måte som den fysiske kroppen. Menneskenaturen er som den er. Det finnes ingen mystikk i dette bildet. Ingen begynner som agurker og ender som meloner. Vi kan ikke bli noe mer, eller noe annet, enn hva vi allerede var i utgangspunktet. Alt vi kan gjøre er å “hemme veksten” gjennom å legge visse begrensninger for individenes utviklingsmuligheter — som for kroppens del handler om næringsmidlenes kvalitet og bevegelsesmønstrene vi venner oss til, og for sinnets del omtrent det samme, bare i abstrakt forstand. Uten å gå i detaljer eller komme med eksempler kan vi si at det finnes “gode næringsmidler” for vår mentale utvikling og det finnes forskjellig slikt som har den motsatte effekt. Alle forstår hva dette betyr “i prinsippet” selv om det ikke betyr det samme for alle på detaljplanet. La oss si at slikt måles i trivsel. Individer som opplever trivsel har en tendens til å være mer positive og sosialt imøtekommende enn de som opplever plager og prøvelser til enhver tid.
Når det gjelder “hva slags skapning” mennesket er i biologisk forstand så er det å si at vi har instinktene, talentene og kapasiteten til det man kaller en kleptoparasittisk omnivor, som i praksis betyr at vi benytter alle sjanser til å stjele alt vi kan fra andre skapninger som allerede har gjort deler av jobben og det finnes ikke den ting vi ikke vil spise. Mange av oss er i tillegg kannibaler (hvilket forsåvidt hører med til bildet hos en virkelig omnivor), i den forstand at vi ikke nøler et sekund med å snylte på hverandre. Dette er sannheten om mennesket. Vi er troendes til hva som helst. Det såkalte store bildet er selvsagt veldig komplekst men på personlig individnivå styres vi av instinkter som handler om “det som hjelper” – eventuelt “det som er nyttig” – innenfor vår ofte sterkt idiosynkratiske oppfatning av hva som er sant og virkelig. Naturen vår er programmert til å søke “trivsel” (vi kan også kalle det belønning) men det er ganske variabelt hva dette betyr i praksis. For noen kan det for eksempel bety at de konstruerer en storslått fantasi om menneskets guddommelige ånd (selv om vi bare er tukleaper som aldri klarer å leve opp til idealene). De klarer ikke å leve med bevisstheten om at de bare er vimsete og formålsløse pattedyr her på jorda, akkurat som resten av bølingen. Jeg er en viktig person. Livet mitt betyr noe. Problemet med dette er bare at vi mennesker er på vårt verste når vi liksom skal bevise hvor bra vi er. Jeg pleier å anbefale folk å kikke litt på psykologien til Carl Jung, særlig den delen som handler om “skyggen”. En del av oss selv som individet noen ganger bruker enorme personlige ressurser på å holde skjult for seg selv (eller rettere sagt sitt eget ego), med deprimerende forutsigbare resultater i form av nevroser og tvangsatferd.
Å ta en tur ut for å “løpe et par mil” er noe jeg stadig gjorde i tyveårene, men før år 2000 kom hadde jeg henfalt til vanlig gangtempo når jeg var ute og virret formålsløst rundt i terreng eller bymiljø. Jeg kan sikkert fortsatt få til å løpe nå som jeg er 60 år gammel, men det blir bare hvis jeg er helt fette sikker på at det hjelper, det er ikke for eksempel aktuelt å “prøve” å rekke bussen eller noe slikt. Ingen liker å se gamle menn løpe. Det er en ulykke som venter på å skje. Snuble i sine egne føtter og brekke lårhalsen, hvem vet.
Hvorom allting er, det jeg skal frem til er at å dra ut for å løpe en tur er noe folk gjør. Det er veldig vanlig å i så fall velge en rute som går litt gjennom skogsmiljø, eller i det minste en park, kanskje en opparbeidet turiststi i tilknytning til nærmiljøet, det er jo ikke bra å løpe på hardt underlag som asfalt og denslags, det beste er en skogsløype. Har jeg folk med meg på det? Selvsagt har jeg det, vi er jo for fanden norske, vi har en “greie” med naturen og sånt. Ihvertfall oppfatter utlendinger det slik. Så sier vi det slik, vi later som om du er ute og løper, dette er en tankelek, det spiller ingen rolle om det å dra ut for å løpe er noe du ikke under noen omstendighet vil, eller engang kan, dette skjer bare i hodet. Og i andre enden venter et poeng.
Du er altså ute og løper din vanlige rute gjennom den lokale skogen. Du legger ikke merke til noe spesielt. Du møter bare de vanlige trynene som er på vei inn og ut av området der du bor, men i skogen er du alene. Senere på dagen fremkommer det imidlertid at noen har blitt drept like ved der du pleier å løpe. De har blitt slått ihjel med en stein som ble funnet på stedet. Det må ha skjedd mens du var like i nærheten. Politiet gjør det politiet gjør, de kommer etterhvert frem til at du ble sett i nærheten av åstedet ved den tid da drapet skjedde. Noen har fortalt dem at de så deg komme fra den retningen på den tiden. Følgelig blir du en “person av interesse” i saken. Vitne? Mistenkt? Det kommer an på hva som skjer videre i etterforskningen. La oss gjette på at det begynner med et avhør “nede på stasjonen”.
Nå er spørsmålet: Hva slags type etterforskning vil du oppleve som tilfredsstillende? Kanskje klarer ikke politiet å finne spor etter noen andre mistenkte, alt de har er deg, men du nekter. Du har jo ikke drept noen. Du har ikke engang sett noe uvanlig. Du har naturligvis ikke hørt noe heller fordi du hadde på deg musikk i øretelefonene. Noe mer har du ikke å fortelle. Men de fortsetter å spørre og grave. Kanskje blir du til og med pågrepet. Kanskje de håper at du vil “sprekke” og tilstå hvis de presser deg litt. De vet jo ikke at det ikke er du som har gjort det og du innrømmer jo å ha vært på stedet. Dessuten er ikke politiet ditt eneste problem. Pressen er som vanlig interesserte i alt de kal klare å tyne ut av saken og de har fått med seg at “det finnes en mistenkt”. Hvordan vil du reagere på å havne i en sånn situasjon?
Du kan leke videre med tanken hvis du vil, men selv skal jeg komme til poenget: Du og jeg og Titten Tei ønsker alle at politiet skal gjøre en skikkelig jobb og ikke reise sak mot sakesløse mennesker. Kan man bli dømt for drap gjennom “konvergens av mange indisier” eller må de ha harde, tekniske bevis som fingeravtrykk, DNA og denslags? Det virker ikke sannsynlig at man kan drepe noen på kloss hold uten å etterlate seg noen form for tekniske spor, da måtte man jo i så fall hatt på seg en sånn der heldekkende plastdrakt som kriminalteknikerne bruker. Slik at hvis det ellers ikke er noe mistenkelig forhold som knytter mistenkte til offeret virker det veldig tynt at de ikke har noe annet enn at man var på løpetur, noe man ofte er på det stedet. Det er etter min mening usannsynlig at man vil bli dømt for drapet, men jeg tror dessverre ikke at det er umulig — det kommer kanskje litt an på “hva slags type” du er. Ser man sånt skje? Vi lar det henge der.
Jeg vedder den franske pepperkverna mi (av merket “Peugeot”) på at uansett hvor stor vitenskapsskeptiker man ellers måtte være så vil ingen verken ønske eller godta å bli dømt for drap bare fordi en tre-fire personer føler at du må være den skyldige. Jeg høyner veddemålet med min klassiske kokkekniv (av merket “Sabatier”) på at du ikke bare vil sukke og si ja ja, sånn er det, når både pressen og påtalemakten sier at jeg har gjort det så må jeg ha gjort det, selv om jeg ikke kan huske å ha gjort det. Tyve års fengsel. Smækk bang. Sukk ja ja. Sånn kan det gå. Eller vil du protestere på det heftigste? Vil du “tilstå” når de lokker med at i så fall vil du bare få femten år, eller vil du blånekte og heller ta de tyve med den samvittigheten du tross alt har selv om ingen tror deg? De fleste av oss havner aldri i noen situasjon hvor store deler av vår fremtid henger på “bevisets stilling” uansett hva vi selv sier, men det er ikke umulig at dette kan skje. Imidlertid er det ingen som ønsker at det skal være slik — og nettopp derfor har vi høye standarder for bevisførsel. Både i jussen og i vitenskapen.
Begrepet frihet er notorisk vanskelig å definere, men det finnes tilløp yil alminnelig enighet om at det er “det motsatte av slaveri” — hvilket egentlig bare flytter hele definisjonsproblemet over på et annet ord, som også brukes ganske løst og ledig ute i folks daglige språk. Det går an å stille opp en leksikal definisjon av slaveri, som for eksempel denne:
Slaveri er et system der et menneske blir eid av et annet menneske og kan omsettes som en vare og betingelsesløst utnyttes.
Etter min mening er dette en ræva definisjon, fordi den stiller opp alt for mange spesifikke betingelser. For eksempel kan mennesker havne i “slavelignende tilstander” selv i de demokratiske samfunnstypene hvor personlig frihet er en lovfestet rettighet hvis de blir utsatt for press og trusler – eventuelt “tilbud de ikke kan si nei til” – fra kriminelle og andre som ikke er så nøye med regnskap og regelverk. Slaveri er noe et menneske opplever — det er ikke en økonomisk, juridisk eller politisk tilstand som lar seg beskrive og forklare ut ifra et sett med standarder, hvilket er hele problemet med slaveri: Det er notorisk vanskelig å definere, bortsett fra når det er nærmest radioaktivt åpenbart.
Så lenge frihet forblir en standard som er subjektiv og emosjonell vil slaveri forbli det samme. Det handler om “mentaliteter”. For ikke urimelig lenge siden var den sosiale kontrakten vi kaller ekteskap en de facto slavelignende tilstand hvor kvinner ble satt i avl og døtre ble solgt innenfor en “ekteskapsøkonomi” som til sist handler om familieforbindelser, eventuelt dynastier innennfor en føydal maktstruktur. Det finnes hvor mye feministisk teori som helst som tar for seg alle detaljer rundt denne saken, så vi skal ikke dvele ved det her. Poenget er at det finnes en “vilje til ufrihet” som står i motsetningsforhold til “viljen til frihet” innenfor et system som handler om å gi og ta. I virkeligheten er dette en “grå katt” type spørsmål. Vi må snakke om grader av slaveri heller enn om frihet og slaveri som absolutte tilstander som aldri kan eksistere samtidig, innenfor den samme kulturkrets, eller til og med i det samme individ.
Er det noen som nå i dag seriøst diskuterer premisset om at individer er selveiende enheter som ikke kan selges, kjøpes, overdras eller på andre måter behandles som en “vare”? Jeg håper ikke det. Sosial atomisme er teorien om at samfunnets minste bestanddeler er det til enhver tid eksisterende antall levende individer som befolker samfunnet, hvilket medfører som korrelat at alt som “skjer” i samfunnet er en konsekvens av hva disse individene velger å gjøre. Reglene er ikke årsaken til at vi har et system som fungerer, men viljen til å samarbeide om prosjektet. Vi ønsker frihetsfølelse – en opplevd tilstand av å ha åpne muligheter og selvbestemmelsesrett – men vi ønsker også en viss grad av beskyttelse og forutsigbarhet i hverdagen. Filosofisk sett er det absurd å si at mennesker vil ha frihet. Det kan jo alle se at vi ikke vil ha. Det vi ønsker er et samfunn, en sosial orden, og for at dette skal kunne fungere må vi ha kjøreregler. Disse oppstår ikke av seg selv og de blir ihvertfall ikke overholdt av seg selv. Derfor behøver vi staten og de andre offentlige samfunnsmaktene.
Det finnes fortsatt land i denne verden hvor “voldekt i ekteskapet” ikke oppfattes som noe virkelig, langt mindre som et rettighetsproblem. Hele poenget med ekteskapet er jo å avle barn. Hvor naiv skal man være, liksom. Bare få jobben gjort. Den typen maktstrukturer som handler om “landsbyens råd av vise menn” har en tendens til å være tolerante slik sett — og mange har nostalgiske følelser i forhold til denne typen livsstil, særlig menn som ikke er attraktive på det frie kjønnsmarkedet. De har lyst til å pule men de vet ikke hva de skal gjøre for å oppnå de ønskede resultatet, så de støtter fascistiske tvangsstrukturer fordi de ser dette som sin beste strategi for å få formert seg, mer eller mindre ubevisst, naturligvis. Kanskje noe i overkant “freudiansk” som forklaring på (noe av) fascismen, men samtidig skal man ikke undervurdere det seksuelle som motiverende kraft i menneskelivet. De seksuelt vellykkede ligner på rike mennesker som ikke forstår alt dette maset om penger, det finnes da viktigere ting i verden. Imidlertid er det alltid slik at mat føles mer viktig når man er sulten. Behov som man for det meste får dekket på adekvat vis er jo ikke “behov” i den forstand, det er vanedannende atferd.
Seksuelt slaveri kan være noe slags rollespill mellom individer som deltar i dette opplegget frivillig — men det kan også være hvordan noen opplever ekteskapet. Det kan til og med være et kriminelt forhold hvor noen holdes i fangenskap og selges til prostitusjon. Forskjellen ligger til enhver tid mer i “frihetsproblemet” enn i frivillighetsspørsmålet. Hva slags andre alternativer har man? Folk vil heller typisk velge et liv i moderne og rehabiliteringsorienterte fengsler enn å være et fritt og selvstendig individ, hvis det sistnevnte betyr å være en omstreifer på Hardangervidda som sjelden ser andre folk. (Jeg tror faktisk det har eksistert noen konkrete eksempler på denne typen bipolar livsstil.) Det er ikke ualminnelig å betrakte prostitusjon som “en skjebne verre enn døden” men det er bare fordi man ikke tar med i betraktningen hva slags andre realistiske valg disse individene har. Hva slags jobber kan de få? Hvor skal de bo? Det er et politisk valg at vi har den typen samfunn hvor det noen ganger blir slik at prostitusjon (eller for den saks skyld kriminalitet) fremstår som et mer attraktivt alternativ enn å delta i samfunnslivet på de premisser man tilbys. Vil du helst ha en drittjobb med “sultelønn” hvor alle behandler deg som om du ikke betyr noenting eller vil du ha en godt betalt drittjobb hvor du i det minste periodevis blir oppvartet som ballets dronning? De seksuelt nevrotiske kan sikkert ha problemer med å forholde seg til fenomenet prostitusjon, men for de som ikke opplever temaet som spesielt dramatisk vil det sannsynligvis fremstå som det minst frastøtende blant et sett med ganske dårlige alternativer.
Jeg har sett ordet slavelønn bli brukt av seriøse journalister og intellektuelle. Det ligger i ordet hva det betyr. Hvis det for eksempel kom frem en sak i Norge hvor en gruppe utlendinger bodde i hengekøyer på en låve og jobbet for femti kroner timen hele dagen lang med å utføre diverse arbeid på en gård, ville vi kanskje si at de fikk “slavelønn” og kalle det en skandale, uansett hva arbeiderne selv tenker om saken. i 2008 fikk Norge den smått orwellianske sexkjøpsloven som gjorde det straffbart å betale for sex. Uansett hva man ellers måtte mene om loven ville det kanskje være en idè å innføre en lignende bestemmelse om å “benytte seg av andres økonomiske nød” enten dette skjer direkte, som i eksempelet vårt, eller gjennom en serie stråmannsfirma som opererer internasjonalt. Kort og brutalt: Enten betaler man folk skikkelig for arbeidet man vil ha gjort eller så må man gjøre det selv. Det skal ikke lønne seg å “sette bort produksjonen til lavkostland”, inkludert det å importere varer som åpenbart ikke kan ha blitt fremstilt på lovlig vis, med normale lønnskostnader. Da må de i så fall ilegges toll og gebyr som bringer vareprisen opp på det nivået de lokale forholdene påbyr. For eksempel tar det så lang tid som det tar å sy en skjorte. Hvis man kan få den billigere fra KIna så er ikke dette fordi de får tekstilene så billig der borte.
Uten at jeg strengt tatt vet dette vil jeg tippe at det i året 2023 ikke finnes “herreløse hunder” i Norge. Hvis man ser en hund som streifer rundt på egen hånd vet man at dette er en hund som er på rømmen. Noen eier dyret, hvilket i praksis betyr at de ikke bare har ansvaret for velferden til vedkommende dyr, men det kan også bli aktuelt å reise straffesak mot dem dersom dyret begår noe slags skadeverk og det kan sannsynliggjøres at dette skylder uaksomhet fra eierens side. Jeg kjenner ikke reglene rundt dette og jeg er alt for lat til å sette meg inn i dem, men jeg tror ikke det er tillatt å la hunden sin løpe fritt rundt i det nabolag og/eller terreng der man bor — og hvis hunden “rømmer” for å legge ut på egne eventyr betraktes dette som eierens ansvar, si for eksempel hvis noe skjer i forhold til sauer eller andre husdyr. Det finnes ikke noe stort rom for “unnskyldninger” her. Hunder er rovdyr av natur. De kan i visse situasjoner være farlige, også for mennesker.
Slaveri er når man eier mennesker omtrent på samme vis som man eier en hund. Det handler om atferdskontroll. Uten å fortape oss i panegyrisk språk rundt slavelenkens metafysiske mekanikk kan vi si at minst èn av partene må ønske at det skal være slik for at det skal kunne være slik. For eksempel er det en vanlig hypotese at mennesker endte som eiere av hunder fordi noen hunder (som på den tiden vel strengt tatt var ulver) begynte å vanke sammen med menneskene. Siden har det gått omtrent tredve tusen år og både mennesker og hunder er bortimot ugjenkjennelige nå, i forhold til hvordan ting var den gangen. Selv-domestisering kaller vi dette. Imidlertid er det vanskelig å bevise verken det ene eller det andre når vi snakker om ting som skjedde for så lenge siden. Det er bare en av tre-fire rimelig sannsynlige hypoteser for hvorfor mennesker begynte å leve sammen med hunder, men det er kanskje den mest romantiske opphavslegenden. Det at “menneskets beste venn” en gang var et vilt dyr som av egen fri vilje kom ut ifra skogen for å bo sammen med oss er jo en annen type idè enn den om at folk en gang for lenge siden drepte noen ulver, stjal valpene deres og siden har de bare fortsatt å avle på dem.
Transaksjonsatferd kjennetegner størstedelen av alt mennesker gjør. Det vil si at ikke bare er vi tukleaper som styrer og steller med ting i omgivelsene våre, vi er merkantile tukleaper. Vi driver med kjøp og salg, foruten alle andre typer handel og strukturelt avtalemakeri. Innenfor denne horisonten av forståelse er den “avtalen” vi har med arten canis familiaris at vi tar oss av deres materielle behov mens de leverer en eller flere “tjenester” vi etterspør, som typisk gjerne er vakthold, luktsporing, jakthjelp eller diverse former for “kos”. Hva slags liv har en gjennomsnittlig hund i dagens Norge? (Om vi ser bort fra all varians i detaljene rundt rase og bruksområde.) Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Selv de som lever med noen grad av matvareusikkerhet for sin egen del vil ofte velge å prioritere mating av dyret foran mating av seg selv. Vi behøver ikke å forklare dette på sentimentalt vis. Enhver hundeeier forstår jo at hvis de ikke mater dyret bryter de den tidligere nevnte “avtalen” mellom hunder og mennesker, med den sannsynlige følge at dyret vil finne en ny eier, eventuelt at “andre mennesker” vil gripe inn og sørge for at dette skjer. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg mener det finnes lovfestede standarder for dyrehold.
Med mindre man faktisk kidnapper noen, transporterer dem til et annet sted og setter dem i arbeid under trusler om fysisk vold, blir det ikke korrekt å snakke om “ekte slaveri” slik mange fantaserer om saken. Det må foreligge tvang. Hvis noen “selv-domestiserer” seg på grunn av at dette er deres beste sjanse for overlevelse og således aksepterer såkalt sultelønn – som betyr akkurat nok til at man ikke sulter, men heller ikke mer – kan vi ikke bruke ordet slaveri. De får jo lønn. Ingen tvinger dem til dette. Det blir i prinsippet samme avtalen som vi har med hundene, bortsett fra at når man ikke jobber har man frihet til å “gjøre som man vil” (hvis man er menneske), noe som på et praktisk plan av erfaring for de fleste betyr “gjøre som man har råd til”, hvilket ikke er stort mer enn å hvile foran neste arbeidsdag hvis man går på sultelønn. Hva slags liv har en gjennomsnittlig lønnsarbeider i dagens Norge? Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Sultelønn er ikke vanlig, eller engang tillatt, ihvertfall ikke fra arbeidsgivers side, gitt at vedkommende driver en lovlig virksomhet, men det er mulig å havne i en slik posisjon allikevel, basert i diverse kostnader forbundet med bolig og livsstil. Dette er det berømte spørsmålet om kjøpekraft.
Vi måler vår nominelle velstand i forhold til visse faktorer som i sum utgjør begrepet “livskvalitet”. Det finnes mange statistiske modeller hvor man måler så og så stor prosentandel av husholdningsbudsjettet til de og de tingene, men alt koker uansett ned til hvordan man føler seg der man sitter med kalkulator og en bunke regninger. Alt blir dyrere, samtidig som det blir mindre pålitelig og dårligere på servicesiden. Men lønna forblir den samme, den holder ikke engang samme takt som inflasjonen og prisstigningen. Det finnes internasjonale standarder for når begrepet fattigdom kommer til anvendelse. For eksempel opererer man innenfor EU (som har de standarder for industri og juss som Norge gjennom konvensjon er forpliktet til å følge) med en fattigdomsgrense som er “under 60% av gjennomsnittsinntekten” i de enkelte land, som for Norges vedkommende er beregnet til noe i underkant av 250.000. Hvis man tjener under dette beløpet befinner man seg under grensen for standarden fattig i Norge. Vi vet hva det koster å drive en husholdning, selv på et ganske sparsommelig budsjett. Norge er et dyrt land. Dersom man havner under fattigdomsgrensen vil man oppleve tildels ganske sterkt innskrenket handlingsfrihet. I verste fall havner man i en posisjon som betyr “sultelønn”. Når husleie, strøm og alt det der er betalt går resten av pengene til mat, punktum og full stopp. Det er så vidt ting går rundt. Ikke snakk om at man vil tåle en plutselig utgift på mangfoldige tusen kroner. Alt må planlegges og styres med jernhånd.
Dersom begrepet frihet ikke betyr handlingsfrihet blir det et litt, hva skal vi si, tynt begrep. Det hjelper ikke at man “i prinsippet” er fri til å gjøre hva man vil så lenge alt man eventuelt kan gjøre koster penger og man har allerede i underkant av hva man behøver der i gården. Da står man jo der med pikken i postkassen, som man sier, jeg vil ikke spekulere i hva man gjør med postkassen hvis man tilhører den delen av menneskeheten som ikke har pikk, poenget er uansett at man får ikke gått noe sted. (Ganske fæl metafor egentlig, men den kommer veldig raskt til saken.) Etter min mening er det et grunnleggende moralsk spørsmål hva man ser når man observerer et antall fattige mennesker. La oss si det handler om “personlig legning”. Noen vil se et sosialt problem. Andre vil se en kilde til billig arbeidskraft. Eller for å holde oss til tonen som har vært gjennomgående i dette essayet: Noen ser mennesker, andre ser hunder. Eller de ser i det minste ikke individer som er å anse som deres jevbyrdige, med mindre de synes det ville vært akseptabelt for dem personlig å jobbe under slike betingelser. Hvor mange sidestepp skal vi ta bort fra “alminnelig menneskelig anstendighet” før vi i praksis snakker om slaveblikket — altså når de ser på andre mennesker som “leverandører av varen arbeidskraft” og alt hva de ellers måtte være blir mest for unyttige vedheng til denne varen å regne. Det er skrevet en mengde bøker om dette emneområdet, ikke minst av en viss Karl Marx. Interesse = studium.
For øyeblikket lever vi med en aggressiv og fiendtlig økonomisk modell, hvor det å utnytte folk på det groveste er helt greit så lenge intet kan spores tilbake til deg. Kvartalsregnskapet er både Herren Baal og Jomfru Maria, det finnes ingen høyere sannhet, amen. Bare sørg for at eierne tjener penger, så er resten fritt og variabelt. Naturen er ikke bare vår slave, men også en slave av den typen vi banker opp og pisser på, bare fordi de irriterer oss noe så jævlig. Naturen må tuktes, om ikke tortureres, inkludert menneskenaturen. Alt henger sammen med alt. For øyeblikket har vi en maskinbasert logistikk innenfor matvareforsyningen, formatert slik at noen få store firma i praksis kontrollerer hele den norske kaloriforsyningen. Er dette et sikkerhetsproblem? Ikke akkurat nå, men vi bør studere systemets svakheter og utarbeide andre strategier som kan komme til anvendelse dersom noe kritisk oppstår. Er vi ikke intelligente skapninger?
Jeg tror ikke det er så mange som halvparten av alle som blogger på blogg.no som har matlaging som dominant tema, men man får inntrykk av at det kanskje kan være det mest populære blant “generelle emnevalg” — og hvorfor ikke? Mat er jo en populær vare. Man skal ikke gå mange dager uten før det blir alt man tenker på. Hvis du trodde rusmidler gjør folk umedgjørlige bør du prøve å snakke fornuft til en gruppe mennesker som er “veldig sultne”. Vi er ikke helt der i Norge ennå, men det kommer hvis vi ikke gjør noe.
Matvareforsyningen er et næringspolitisk problem som har visse ringvirkninger når prisene beveger seg, men det blir et sikkerhetspolitisk spørsmål så snart markedet virkelig endrer seg — vi holder i mente at omtrent halvparten av den kalorimengden som går med til å drifte den norske beholdningen dekkes gjennom import fra utlandet. Dette er ingen klok posisjon å være i når vi kan observere at deler av verdens landbruk er truet av ustabile værforhold, ikke minst på nedbørssiden. Lange tørkeperioder etterfølges av dramatiske flomhendelser. Slik har det allerede blitt og prognosene fremover indikerer at norsk matvareforsyning bør sikres med økt hjemmeproduksjon i landbruket, om så ved hjelp av subsidier for å motivere flere til å starte småskala matvareproduksjon.
Så vidt jeg forstår har matvaregigantene – en håndfull svært store aktører – noen slags “hovedforhandling” med produsenter og grossister hvert halvår, slik at i tillegg til dagens prisøkninger bør vi vente enda et påslag til sommeren. Markedsbevegelsene som kommer som en følge av krigen i Ukraina bør manifestere seg omtrent på denne tiden. Mye av det er indirekte, for eksempel i forbindelse med kunstgjødsel, slik at det kan ta et år eller to før det økte kostnadsnivået slår inn på prisnivået ut til sluttforbruker. Internasjonal handel er en rimelig stabil mekanisme for distribusjon av næringsmidler i normale tider, men vi lever ikke i normale tider. Det er ustabile værforhold og det er ustabile politiske forhold — med en viss grad av vekselvirkning. Menge har lenge spådd at vann vil komme til å bli en omtvistet ressurs ved et eller annet tidspunkt og vi har mer eller mindre kommet dit nå. Ihvertfall står vi foran en periode av geopolitisk uro basert i ustabile forhold rundt vannforsyning, som igjen medfører ustabile forhold for matvareproduksjonen i verden.
I mellomtiden må vi gjøre det vi kan med det vi har — og huske at det som skjer i år er bare en forsmak på det som kommer.
Går det an å vite at man er uvitende? Dette er et klassisk spørsmål (med sterkt varierende ordstilling) om menneskets evne til selvrefleksjon. Statistiske undersøkelser viser en klar tendens til å overvurdere sine egne evner hvis man er uvitende mens folk typisk undervurderer seg selv hvis de er kompetente. Forskjellen later til å bestå i “bevissthet om egen uvitenhet” — som er et spørsmål om hva slags horisont man befinner seg innenfor, eller rettere sagt om man har oppdaget at det finnes ting bortenfor denne horisonten. Alle vet at det finnes knapt noen mer faglig arrogante mennesker enn førsteårsstudenter, ganske komisk reflektert i Ludvig Holbergs skuespill “Erasmus Montanus”, hvor protagonisten opplever seg selv som landsbyens mest lærde mann. Siden kommer forviklingene.
Hjernevirus er hva vi kaller gal informasjon. Eller sånt som gjør sinnet sykt, om du vil. Misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon er imidlertid tre tildels svært forskjellige ting. “Vanlige misforståelser”, fordommer og diverse folkelig overtro sprer seg som skabb og lus, altså blant primitive befolkninger med dårlig mentalhygiene. Dette er bånn i bøtta. Idiotene. De har tilgang til all verdens informasjon på nettet men de klamrer seg til – og agiterer for – utdatert tankegods som er basert i fundamentale feiltolkninger av datagrunnlaget. Desinformasjon er hva vi kaller det når noen bruker misinformasjon på strategisk vis, for eksempel i vinnings hensikt, poenget er alltid noe annet enn informasjonen i seg selv — mens malinformasjon er når man bevisst feilinformerer noen for å påføre dem tap eller skade. Det å være en vanlig dust handler med andre ord om misinformasjon, mens hvis man er en svindler benytter man seg av desinformasjon. Til den siste kategorien hører slike ting som doxing, hevnporno og alt annet som folk gjør for å såre og skade hverandre, men også kontraspionasje og annen “militær” bruk av skadelig informasjon. Det vi finner på nettet er en usalig suppe av alle typer hjernevirus (pluss naturligvis alt annet).
Men er ingen antivaxer bare fordi man selv – av “årsaker” who cares – ikke ønsker å la seg vaksinere. Det er ikke dette det handler om. En antivaxer er en som jobber for at andre ikke skal vaksinere seg, hvilket jo per definisjon gjør dem til “påvirkningsagenter”, selv om det er mindre klart hvem de egentlig jobber for, i siste instans kanskje bare til “smittsomme sykdommers frie spredning” ute blant folk, som regel basert i fagmedisinsk uvitenhet kombinert med den tidligere nevnte “mentaliteten hos en førsteårsstudent”. At man selv ikke tar slike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler er ikke bra og det er sannsynligvis basert i gal informasjon man har plukket opp et eller annet sted, men det er først og fremst et personlig problem (så lenge man ellers følger anbefalinger om å holde avstand, og så videre). Selv tenker jeg at om det så bare bidrar med èn prosent bedre beskyttelse mot noe slags jævelskap så tar jeg alt jeg kan få. Jeg ville til og med betalt for det, men slik situasjonen er med Covid er det gratis. Jeg fikk nylig en fjerde dose. Denne gang hadde jeg ingen slags symptomer, ikke engang den følelsen av å ha blitt “slått i armen” som jeg hadde i et par dager forrige gang (vanlig reaksjon på vaksiner). Antivaxere pleier å holde agitasjonen sin i en klassisk skremmende stil, men jeg har faktisk sett et par komikere også, som ler av alle “sauene” som lar seg forføre av systemet når det kommer med sine helvetesinjeksjoner. Disse bruker den metoden hvor man later som om man vet noe ikke alle andre vet. Hvordan ting egentlig henger sammen og alt det der. Noen selger bøker og alternative medisiner også.
Når det gjelder nazibloggere så er det de som jobber for nazistene, enten de vet dette eller ikke. Vanligst blant dem er islamkritikere, som ofte stiller med en liste lang som armen over “anbefalt lesning”, men vi behøver egentlig bare å stille ett spørsmål: Er det sant at det å være muslim øker sannsynligheten for at man skal være kriminell, overgriper, terrorist eller bare en verre drittsekk enn andre sånn rent generelt? Det virker som om dette er det ultimate poenget til de såkalte islamkritikerne. Muslimer er dårligere mennesker enn ikke-muslimer. Er dette en rimelig påstand? Jeg skal ikke engang besvare spørsmålet, ettersom det vil krenke min verdighet som intelligent skapning. Dessuten har jeg anekdata – det vil si anekdotisk informasjon – som består i at jeg selv kjenner ganske mange individer (kanskje hundre) som definerer seg selv som “kulturelt muslim” men ikke “religiøst troende” (selv om de følger de vanlige reglene), så dette ligner etter min mening på det antallet “kulturelt kristne” (som imidlertid ikke bekjenner seg til troen og heller ikke vanker i kristne miljøer) jeg også kjenner, i den forstand at dette er hva de ville ha skrevet i passet dersom dat var en egen rubrikk for religion, noe det heldivis ikke er. Poenget er uansett at alle disse er sindige og ikke hva jeg ville kalle “religiøse mennesker” (jeg omgår ikke med religiøse mennesker). Det er bare aldri noe tema.
Et annet poeng er at det finnes mennesker som blir kalt “innvandrere” selv om de har både tre og fire generasjoners norsk bakgrunn, så det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn rasisme. Du har jo for fanden ikke snekkerbakgrunn bare fordi far din var snekker. Vi må flytte definisjonen til et annet nivå. Det går for eksempel an å ha pakistansk kulturbakgrunn (de har jo ofte unektelig sin egen stil hjemme i stua, og så videre) og samtidig være norsk til fingerspissene (de ville definitivt bli kalt “nordmenn” dersom de reiste til Pakistan). Det er ikke engang noe uvanlig. Det er imidlertid ikke lenger slik at alle de brune er enten pakistanere eller afrikanere. Det finnes sikkert hundre varianter av “fremmed kulturbakgrunn” der ute. Hvorfor er dette et problem? Svaret er at det er politisk nyttig for nazistene å knytte folks sosiale angst opp imot noe som er rimelig lett gjenkjennelig, men som samtidig ikke enkelt lar seg forandre med konvensjonelle metoder. Noe som vil kreve “sterkere virkemidler” enn det vi kaller den normale, demokratiske samfunnsprosessen — og dermed har vi det gående.
Først tar vi de som ingen liker. Og siden vi er så godt i gang jobber vi oss like så godt gjennom de generelt upopulære også, i fallende orden. Man får jo blod på tann når man først setter i gang med en stor ryddejobb. Vi har sett dette før. Det er derfor vi har lover. Det er for eksempel ikke rimelig å nekte folk å være nazi, dersom dette er hva de ønsker, men vi kan nekte dem adgang til “maktens korridorer”, noe som bør være enkelt siden ingen nazi med selvrespekt i forhold til sin ideologi vil ha noe med “jødestaten” å gjøre. Vinn-vinn. Det aktuelle problemet på høyresiden er imidlertid ikke de som er nazi på alvor, men “alternativhøyre”, eller de postmoderne fascistene om du vil. De er ikke fascister på ideologisk grunnlag, men de liker metodene. Pietas e gravitas som de sa i Roma. Alvor og fasthet. Men samtidig fred, frihet og alt gratis på en ancap type måte – altså anarcho-capitalism (som via guddommelig komedie ligner til forveksling på ordet narkokapitalisme) – det vi si den nyliberalistiske frimarkedsideologien. Under sterk beskyttelse av en slik grad av politistat som er nødvendig for å passe på at “skadelige ideologier” (fremst av dem marxisme) ikke får bite seg fast og korrumpere folkets åndelige renhet.
Nå kan det innvendes at det virker overdrevent å advare mot “de facto nazisme” i dagens Norge — og jeg er for det meste enig. Det vi kaller naziblogging er i virkeligheten den ene komponenten av stokastisk terrorisme. Det handler om å etablere et fiendebilde, som med en viss grad av statistisk nødvendighet vil medføre at “aksjonister” før eller siden vil bli blandet inn i saken. Siden kan hva som helst skje. Det må ikke foreligge vold for at det aksjonister gjør skal ha “terroriserende effekt”. For eksempel vil spraying av hakekors på veggen av både synagoger og moskèer sannsynligvis ødelegge dagen for et antall mennesker. De vil føle frykt. Kommer det noe mer? Det handler om å helst få dem til å føle seg “vagt truet” til enhver tid. Nazibloggerne jobber med saken. Med noe regelmessighet uttrykker de hat, frykt og avsky overfor “islam” – jeg vil ikke si noe stygt om muslimer men jeg hater islam – og gir dermed sitt bidrag til terrorkulturen. Basert i alt vi vet om menneskenaturen er det rimelig å anta at muslimer oppfatter dette som skremmende – selv om de ikke viser frykt – men jeg tror ikke det motiverer særlig mange av dem til å slutte med å være muslimer, fortsatt basert i alt vi vet om menneskenaturen. Hvordan reagerer folk typisk på å vite at det er mange som hater dem på helt usaklig grunnlag? Og hvordan kan man forresten se hvem som er muslim? Nå er det jo mye bråk mellom hinduer og muslimer, men det er neppe et særlig aktuelt problem i vesten. Her er det de hvite som representerer – hvis de er uheldige – en eventuell trussel mot den personlige sikkerheten til folk som “ser muslimske ut”.
At det finnes en hatkultur på nett preget av nazibloggere som jobber med å vedlikeholde fordommene mot “islam” øker selvsagt det vanlige trusselbildet i samfunnet — rett og slett fordi grensene for hva som er “vanlig” flytter seg. Paranoide tvangstanker er noe smittsomt, særlig hvis man lever i unaturlige miljøer (byer) hvor man hver dag må forholde seg til et stort antall ukjente mennesker. Hvordan kan man vite hvem som er venn og fiende? Å tro at alle har vennlige hensikter er minst like galt som å tro at alle er dine fiender, så det gjelder å utvikle realistiske metoder for å navigere gjennom verden. I utgangspunktet kan man trygt anta at alle først og fremst bryr seg om hva som enn er deres private interesser, til helvete med resten av verden, men samtidig har jo alle alltid noe slags “ærend” ute i samfunnet. Samarbeid rundt felles målsettinger oppstår naturlig og organisk, men det samme kan vi si om grensesetting. Hvor går streken? Det er etter min mening ikke nok å henfalle til lovens bokstav, det er mer urimelig at voksne mennesker ikke har anstendighet og moral enn at man forlanger at de skal vise dette. Hvem tjener på at man øker den totale mengden hat og forakt i samfunnet? Det er naturligvis ikke galt å ha en sak som man føler engasjement for, men i så fall finnes det noe som heter “saklighet”. Det er ikke saklig å blande religion inn i bildet, uansett hva det er man prøver å formulere i tenkamentet sitt. Religion er alltid usaklig, til en minst like stor grad som hva slags seksuelle posisjoner man foretrekker. Hven behøver å vite noe om dette? Og ikke spør om “hvorfor” de behøver informasjonen fordi det finnes ingen svar man har lyst til å høre. Eller altså, ingen saklige svar.
Til syvende og sist er problemet jeg har med nazister det samme som det alltid har vært: De gir hvite mennesker et dårligere rykte enn vi fortjener. Vennligst hold kjeft. Gå hjem og puss bajonettsamlingen eller noe sånt. Skaff deg et bedre språk. Jeg er heller ikke utpreget begeistret for islam, siden det jo er en religion og jeg er tildels ganske intolerant mot religioner — fordi jeg er filosof og jeg liker ikke dårlig håndverk i metafysiske spørsmål. Ta for eksempel dette med boken. Hvis jeg har forstått dette korrekt er det jo koranen som er Guds gave til verden, det vil si den posisjonen personen Jesus har innenfor kristendommen — slik at karakteren Muhammed får omtrent den samme stillingen som den hellige madonna har for katolikkene. Noe deromkring. I så fall vil jeg (riktignok på et noe sviktende teologisk grunnlag) si at denne boken kan ikke være noe fysisk, eller altså en fysisk bok er bare et bilde av den sanne boken, som må eksistere i sjelen som en form for “lyd” for at man skal kunne si at budskapet har nådd frem. Men som sagt, jeg er mildt sagt ingen ekspert. Heller ikke på kristendom, hvor det virker litt “tynt” hvis man ikke engang avlegger trosbekjennelse og tar imot sakramentet, basert i intet annet enn mine egne fordommer. Hvor lite praktiserende religiøs kan man være før man i praksis er ikke-religiøs? Om man “tror på Gud” har fette fint lite å si, siden ordet Gud kan bety hva som helst, noe det jo faktisk også gjør, siden det i det aller minste betyr alle tings substans og årsak, hvis ikke gidder jeg ikke å diskutere. Eller for å si det på en annen måte, Gud er ikke i en sånn stilling at han behøver å ta hensyn til hva folk tror og ikke tror. Det er sannsynlig at han allerede har sett det meste. Denne diskusjonen kommer uansett til å føre til spørsmålet om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, men vi kan godt legge motivet for hvorfor vi bør praktisere vanlig menneskelig anstendighet hos Gud, det vil si vi kan for eksempel påstå at det er hans vilje at vi alle er som vi er, så problemet handler åpenbart om hvordan vi kan leve med hverandre, nesten som om det er en slags spøk fra Guds side, siden nesten ingen av oss tåler trynet på hverandre.
Definisjoner er noe jævelskap. Hvordan kan vi vite at vi snakker om det samme? Når vi henger endingen isme på et ord betyr dette i utgangspunktet at vi snakker om “et teoretisk system”. For eksempel kan vi godt si om en bok, en bygning eller et maleri at det er postmoderne i uttrykket, ut fra de kriteriene som gjelder, men ingen av disse uttrykksformene er i seg selv “postmoderne medier”. Uansett hva slags postmodernistisk teori man fyller den med så er ikke det å skrive en bok i seg selv noen postmodernistisk handling. Fenomenet er kjent siden antikken. Derimot er “det å være på nett” en tilstand som ikke har noen historisk presedens. Så her er vi.
Akkurat her og nå skal vi tenke at modernismen var et system for distribusjon av idèer som kom inn i verden med boktrykkerkunsten og dermed på fundamentalt vis endret hvordan menneskene typisk utvekslet informasjon med hverandre. Postmodernismen kommer inn i verden fordi dette forholdet endrer seg på en like dyp og grunnleggende måte nå som elektronisk informasjonsutveksling er den nye normalen. Vi kan snakke om andre aspekter av åndslivet; stilretninger innenfor kunst, arkitektur og industridesign, det ene med det andre, men akkurat som “skriften” ble et popularisert fenomen da massedistribusjon av trykksaker ble billig og enkelt utover 1500-tallet, har vi nå en situasjon som på like radikalt vis endrer spillereglene for hva slags informasjon som er hvor raskt tilgjengelig for hvem.
Av bekvemmeligetshensyn sier vi at modernismen kom i år 1500 og postmodernismen i år 2000. De som ønsker mer komplisert matematikk kan sikkert få til å stille opp noe, men det er ikke viktig. Poenget er at vi har havnet der hvor vi er — så dette er realitetene. Vi har fått en helt ny måte å kommunisere med “menneskeheten” både på sosialt og konseptuelt nivå. Jeg ser ikke for meg at det å selge leksikon på papir er særlig aktuelt som næringsvirksomhet lenger. Folk fisker frem telefonen når det blir spørsmål om ting. Et øyeblikk så skal jeg google det. Vi støter ikke på de samme barrièrene for informasjonsinnsamling på de samme tidlige tidspunktene nå. Alle har et leksikon i lomma. Foruten en lang liste med andre applikasjoner, naturligvis, at det også er en “telefon” (hvis man skulle behøve noe slikt) er nærmest en utilsiktet bivirkning av tradisjonelle oppfatninger om hva dette instrumentet er i sin sanne natur — det beste er sannsynligvis å beskrive det som en personlig nettportal. Instrumentet som forbinder oss med en dimensjon av hyperrealisme som vi med vår vanlige morbide sans for humor kaller The Matrix. Vi er imidlertid ikke tvangsoppkoblet for å tjene maskinherrenes formål, vi går dit frivillig fordi vi liker det.
Alle vet at det er en annen type problem å kjøre bil i hundre enn i tyve, så menneskers typiske problemer med informasjonshåndtering er ikke på noen måte “nye” — de bare kommer imot deg i et høyere tempo, slik ting oppleves fra ditt perspektiv, slik at å kalle det en “motorvei for informasjon” var slett ingen dum tanke, for det er mange ting som beveger seg raskt på nettet. Tungtrafikken er som vanlig de man bør være mest forsiktig med. Det finnes store udyr på nettet som kan kjøre over deg uten å oppleve deg som noe mer enn en ujevnhet i veibanen. At du “er noen” i din private psykologi – la oss si for eksempel en samfunnsborger som har visse rettigheter – anerkjennes ikke som virkelog av tungtrafikken. For dem er du bare en simulasjon. Det finnes jo teknisk sett ingen “personer” på nettet, bare programmer, som ikke uofte kan være direkte misvisende i forhold til det man karakteriserer som “personegenskaper” i den biologiske verden. Og selv der henger svaret på spørsmålet om “hvem du er” mye på hvem man spør.
Hva er verdens beste forretning? Å kjøpe en høyremann for det han er verdt og selge ham for det han tror han er verdt. Norsk veikhet, i den grad det finnes, ligger i det at vi er alle borgere nå, bortskjemte og selvtilfredse. Norge er faktisk verdens beste land å leve i. Som de rike ofte gjør henfaller vi til “veldedighetstenkning”. Vi må hjelpe de underpriviligerte. Men samtidig må vi passe butikken. Er det ikke derfor en rent ut sagt genial løsning dersom vi gir dem en jobb? Menneskets lykke ligger jo i å føle at de er til nytte. Gagnlig arbeid medfører egne penger som siden kan brukes på å forbedre egen tilværelse. Slik er livets sirkel. Hakuna matata og takk for maten.
Det norske boligmarkedet er ganske interessant. Det virker som man må ganske langt utenfor allfarvei før man finner noen gjennomsnittlig familiebolig for under en million. Når det gjelder de sentrale bystrøkene vet jeg ikke om det engang er mulig å finne noe til under millionen, det må i så fall være et ombygd bøttekott på ti kvadrat med et stearinlys til oppvarming og do på gangen. Det går bra inntil videre. Det er jo i byen man finner de store pengene. Kanskje slår man seg sammen med fire-fem andre og leier noe til tyve tusen i måneden. Man kan jo ikke uten videre regne med å få lån heller. Men etter noen år i leiemarkedet har man kanskje samlet opp litt egenkapital slik at tiden har kommet for å investere klokt — og innenfor horisonten av konvensjonell visdom er intet klokere enn å investere i egen fast eiendom.
Jobbmarked og boligmarked tenderer mot omvendt proporsjonalitet. Der man typisk finner billige boliger finner man ikke typisk gode jobber, og omvendt. Kanskje vi kan si ganske løslig at det balanserer seg ut i en “sone” fra halvannen til to millioner, som en “grei” pris på en ikke alt for staselig bolig på et ikke alt for spennende sted (men sikkert jevnt over det dobbelte i “hotte” områder), som imidlertid er i bra bruksstand, slik at det vil gå noen år før man pådrar seg vesentlige vedlikeholdsprosjekter. Det er sant at man kan finne mange “oppussingsobjekter” til rundt fem-syv hundre tusen — men hva beryr det hvis man må investere et tilsvarende beløp på oppgraderinger? (Og selv da forutsetter dette at man vet hva man driver med, hvilket de fleste ikke gjør, når det kommer til den biten man “gjør selv”.) Man ender uansett med å investere la oss si to millioner i den første boligen man kjøper, som med vanlig låneavtale lander på rundt det dobbelte av den opprinnelige kjøpesummen når alt er oppgjort og betalt, mens verdispørsmålet forblir åpent. Foreløpig er det stigning i boligmarkedet, som det vel har vært de siste tyve år eller deromkring. Folketallet øker etter hva jeg forstår hurtigere enn boligbyggingen, så matematikken der virker banal.
Man skulle tro at stigende boligpriser ville medføre økt boligbygging. Det er jo penger å tjene på å selge boliger. Imidlertid jevner det seg ut ved et punkt, når det blir usikkert om man kan oppnå de prisene markedet tilsynelatende tilbyr. Renteøkning og inflasjon har stor innvirkning på alle budsjett- og finansieringsspørsmål. Dessuten regnes allerede store segmenter av det potensielle lånemarkedet som “tvilsomme klienter” i forhold til betalingsdyktighet. Dårlig jobbsikkerhet og denslags. Det blir bare tvangssalg og alskens andre ubehageligheter når folk overvurderer sitt eget økonomiske potensiale. Ingen liker dette — annet enn de som eventuelt opererer som haier i markedet for raske prosjekter av typen “kjøpe-fikse-selge”. Veni vidi vici videci som Julius Cæsar ville ha sagt. Jeg har til og med hatt fingrene litt inni denne typen virksomhet selv ved et par anledninger. En gruppe kompetente håndverkere rekker å påføre en eiendom ganske betydelig påslag i pris i løpet av ganske kort tid. Ikke akkurat noen revolusjonerende forretningsidè, men den virker. Imidlertid er den arbeidskrevende og marginene er så små at man ikke har råd til å gjøre noen feil. Så … tenk to ganger før du begynner.
Så hva med leiemarkedet? Det beskrives best med adjektivet dyrt. Herregud. Ihvertfall hvis man tenker at man skal være eneboende i for eksempel en vanlig toroms i Oslo. Gang-kjøkken-bad-stue-soverom. Ingen luksus, helt vanlig. Øynene mine blør. Tjener folk virkelig så bra at de har råd til dette? På grunn av “folk jeg kjenner” og det ene med det andre ville jeg sikkert greid å grave meg frem til et leieobjekt til en fornuftig pris i Oslo, men det ville ikke vært enkelt. Dessuten har jeg ikke lyst til å bo i Oslo. Eller råd, for den saks skyld, basert i hva man kan finne på finn.no. For å finansiere det måtte jeg hatt ikke bare en vanlig lønnet stilling men også drevet noen slags tuskhandel og svartarbeid på fritiden, slik at jeg ikke ville bli deprimert fordi halve lønna og vel så det gikk med til å betale for boligen. Hvilket bare støtter den alminnelige hypotesen blant folk langt ute på landet, der jeg bor: Alle Oslofolk er kjeltringer. Det må de jo være for å overleve.
For millioner af år siden hærgede ‘terror’-fugle i Sydamerika. Med kraniets hjælp svingede de deres krogede næb ned i byttet. Fortidsfuglen Andalgalornis steulleti havde et 37 cm langt kranie. Ved hjælp af bevægelser frem og tilbage blev det til et frygtindgydende mordvåben.
(Videnskab.dk)
Så … det vi snakker om er altså en slags tobeint, tre meter høy og hurtigløpende ørnestruts på steroider som jakter på hest og andre dyr på den størrelsen. Genialt. Like greit at udyrene hadde vært utdødd i noen millioner år før mennesket kom inn på arenaen. Hvis folk før i tiden fant sånne skaller som den på bildet over må de jo ha tenkt “noe” — si for eksempel at ingen kan overleve å bli angrepet av en ørn som er så stor som nebbet antyder, men samtidig har ingen noengang sett noe sånt. Hva er det? Vi vet ikke til hvilken grad gamle sagn om drager og andre kryptider har sammenheng med knokkelfunn i fortid, men vi kan jo tenke det som er nærliggende å tenke.
Det vil sikkert ikke overraske noen av alle de ti-tolv som leser det jeg skriver å høre at jeg tidlig fattet interesse for arkeologi, fossiler og slike ting. Videre at det er en interesse som aldri forsvant. Jeg har ingen faglig trening på området men jeg følger litt med fra et hobbyperspektiv. Siden nettet kom har alle som er interessert i nesten hva det skal være blitt bortskjemt med hva som ser ut som endeløse mengder innhold av variabel kvalitet, ikke minst innenfor emneområdet forhistorie — hvilket bringer meg til poenget: Folk som levde for noen hundre år siden og mer fant jo også ruiner, fossiler og det ene med det andre, og de skrev ned hva de tenkte om saken, som imidlertid ikke alltid var like stødig sett ut ifra dagens vitenskapskrav. Kort sagt, det har vært mye vill spekulasjon — og det er det ennå.
Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor langt vekk fra fakta og sunn fornuft folk er villige til å gå for å forfølge fantasiene sine. Eller la oss si “så langt som beina kan bære dem” inn i galskapen. Av årsaker jeg aldri har forstått finnes det en seiglivet myte om at det har eksistert en eller flere gamle sivilisasjoner som gikk under og/eller ble delvis utryddet i en eller flere naturkatastrofer mot slutten av siste istid. Denne fantasien finnes enten alene eller i kombinasjon med en konspirasjonsteori om at “skolevitenskapen holder dette skjult for folket” (men de tapre innholdsprodusentene på Tik Tok står på krava og forlanger at bevismaterialet blir fremlagt). Jeg kan som vanlig ikke gjøre annet enn å legge ansiktet i hendene og knurre. Herregud. Og det er ikke engang de galeste blant dem. Folk har definitivt tanker der ute. Jeg så en som var sur for at de bløffer om Tartaria. Du vet. Det gamle riket som de holder hemmelig. Uavhengige forskere har imidlertid funnet gamle kart som påviser eksistensen av et stort territorium kalt Store Tartaria og mener at dette dokumenterer eksistensen av et glemt imperium, eller rettere sagt, et som blir hemmeligholdt. Folk som lager innhold om dette har millioner av følgere.
Imidlertid er jo ikke dette akkurat noe mysterium. Hele den regionen vi i dag kaller Sentralasia – en håndfull land som ender på “stan” – pluss Mongolia, Nord-Kina, hele Sibir fra og med Uralfjellene og østover, i det hele tatt ganske mye land; alt dette ble betraktet som “der tartarene kommer fra” – Tartaria – uten at navnet i seg selv betydde noe mer enn at Afrika er “der afrikanerne kommer fra”. Se ellers det historiebøker sier om “Den gylne horde” og alt det der. Disse regionene var dårlig utforsket på den tiden disse kartmakerne jobbet. Som hovedregel er det dessuten ingen god idè å stole mer på folk som skrev bøker på 1700-tallet enn all den akademiske forskningen som har skjedd siden. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør dette. Jeg velger å tro at de rett og slett er smittet av den type “eventyrets ånd” som gamle tiders skattejegere og fribyttere presenterte så propagandistisk og sensasjonalistisk som mulig, fordi de ønsket å reise penger til neste eventyr. Sånn sett fremfører de forretningen, fordi de som har en million følgere på YouTube tjener godt i overkant av en vanlig arbeidslønn bare på reklamepengene, de fleste har i tillegg også ordninger for å “tipse” dem og ellers donere penger på annet vis. Du vet. En hundrelapp her og en hundrelapp der. Sånn fungerer denne jobben. Når det gjelder seriøse arkeologer og historikere så er de lite begeistret for disse bløffmakerne, og ikke bare fordi de fusker i faget, men også fordi det er provoserende at sjarlataner lever høyt på svindelopplegget sitt mens de selv må jobbe hardt for å skaffe finansiering til både feltoperasjoner og senere analysearbeid.
Hvis vi er så positive som det går an å være overfor pseudovitenskap kan vi velge å betrakte det som “underholdning” — men jeg må selv si at jeg faller ned blant dem som synes det er ugreit å fare med løgn og løse rykter om emneområder som allerede er vage og vanskelige å sette seg inn i. Dessuten er det provoserende at de tjener så mye penger på denne måten. Ordet Atlantis har for eksempel et ganske mye høyere antall søk enn ord som Egypt, Babylon, eller engang føkkings Stonehenge. Hva er det folk tror de skal finne? Hvorfor skal det ligge ute på nettet hvis det er en hemmelighet som en mektig konspirasjon beskytter? Det er så mange løse deler i dette maskineriet. Enden på visa blir at jeg tror folk søker billig spenning gjennom å fantasere og fabulere om alt mulig guggel som de finner på nettet. Kanskje leter de seg frem til et sosialt nettverk hvor interessante typer sier interessante ting og alt er veldig spennende. Sånn er inntrykket jeg får. Hva skal man tenke? Det er jo komisk. I mellomtiden går “skolevitenskapen” sin gang, med alle sine kjedelige beviskrav og langtekkelige prosedyrer. Da er det mye bedre å følge noen slags trailer trash utgave av Indiana Jones mens han vandrer gjennom gamle ruiner og forteller skrøner. Herregud. Men som sagt, dette handler om underholdning. Folk vil ha sensasjonelle og fantasifulle ting. Dette betaler de for.
