Jeg er ikke noe umenneske. Jeg aksepterer at de mentalt tilbakestående også har stemmerett (se bildet ovenfor). Imidlertid har jeg ikke veldig mye tålmodighet med disse typene. De er ikke “mine folk”. Faktisk så er jeg ikke engang i stand til å fantasere frem noe mer ekkelt og motbydelig enn en gjennomsnitts høyrevelger. Det klikker for meg. Hjernen strekker ikke til. Alt går i tilt og summetonen overtar. Jeg prøver å forstå men det gir ingen mening. Hvem er disse typene? Hva er det de vil?
Menneskenaturen er kleptoparasittisk. I praksis betyr dette at vi er åtseletende kannibaler. Høyrefolk har på noen slags mystisk måte fått til å sublimere disse personegenskapene og de presenterer dem som om det var noe respektabelt. De ser ikke noe galt i å føkke opp folk så lenge noen tjener penger på det. Men ingen av dem ville overlevd særlig lenge i “vill” tilstand. Alene derfor søker de å bygge et støtteapparat av psykopater. Høyrepolitikk handler om systematisk utnyttelse av mennesker med det formål å bygge et samfunn hvor “de rike” sitter på toppen og bestemmer alt. Dette er det prinsippet de jobber ut ifra. Resten er bare prat.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er mystisk hvorfor naziene står så sterkt i Norge, men det er det jo ikke. Tvert imot er det og har alltid vært deprimerende forutsigbart. Akkurat i disse dager spiller det liten rolle hva man kaller dem. Intet er lenger som det var — og da mener jeg de siste ti årene, ikke hele menneskehetens historie (selv om jeg kan den også). De politiske forholdene har endret seg dramatisk siden året 2012, da fascister kom inn i den norske regjeringen for første gang siden på 1940-tallet. Det er der vi står i dag. Norge er et naziland. Ikke sett her hjemmefra, men fra resten av verden. Et stabilt politisk system som består for det meste av hvite mennesker som har blitt rike på grunn av olje? Are you fucking kidding me? Ting kan vanskelig bli mer nazi enn dette.
Elle melle deg fortelle? Jeg har aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Ikke fordi jeg synes at de er “best” blant mange bra, men fordi de er de minst jævlige blant et utvalg av nærmest surrealistisk korrupte avskum som alle jobber med alt de er og har for seg selv og sitt, punktum. Arbeiderpartiet er de eneste som har – eller ihvertfall hadde – et helhetlig opplegg for velgerne sine. Jeg vet ikke om dette fortsatt eksisterer etter at Arbeiderpartiet ble kuppet av en riking fra Bygdøy som selvfølgelig gjorde mange ting til fordel for alle de rike fra Bygdøy, men jeg har ikke hørt noe annet så jeg antar de fortsatt eksisterer — og jeg vet at “opprøret” som samler seg rundt personen Trond Giske egentlig er et opprør mot Brundtland-dynastiet, som akkurat nå ledes av Jonas Støre, en person som ikke har selv det minste fremfantaserbare kvantum av “la oss alle late som” kredibilitet som “arbeider”. Herregud.
Men nok om det. Jeg blir sur bare av å tenke på det, så vi vender oss – som vanlig – mot musikken:
Minst halvparten av alle lesere vil se det øyeblikkelig. De øvrige har sannsynligvis problemer nok med å orientere seg i forhold til hva som er hva og hvordan ting virker i de ytre områdene av det kvinnelige kjønnsorgan, slik at de bør ikke belemres med forstyrrende detaljkunnskaper om den indre vaginalmekanikken. La oss bare si at det handler om livets mysterier. Den såkalte skjeden danner den nederste delen av bildet ovenfor — og graviditet kan være en konsekvens av å deponere et kvantum ejakulat øverst i skjeden. Til dette formål kan man for eksempel benytte noens penis, som er en godt utprøvd og “tradisjonell” metode, eller man kan benytte en annen leveringsmekanisme.
Når graviditet inntreffer har man noe tid til å bestemme seg for om fosteret skal bæres frem eller aborteres. Dette er et politisk stridsområde hvor konflikten handler om hvem som skal bestemme dette. Noen mener at dette må være det gravide individets beslutning. Andre kan eventuelt tas med i råd, men ansvaret for beslutningen – med alle dens konsekvenser – ligger fullt og helt hos den gravide, i den forstand at ingen kan “nedlegge veto” mot et svangerskapsavbrudd. Ingen kan tvinge noen til å bære frem et barn. På den andre siden av konflikten står de som mener at så snart et egg er befruktet må det betraktes som en “person”, slik at vi snakker i realiteten om drap. Fosterdrap. Frontene er svært steile og det synes vanskelig å finne frem til en kompromissløsning.
Generelt sett finner vi de mest interessante juridiske problemstillingene i forhold som handler om “hvem som eier individet”, altså om man eier sin egen kropp og kan gjøre med den som man vil, eller om det foreligger noe slags “leasingforhold” hvor det må være å anse som kontraktsbrudd dersom man misbruker kroppen og dens egenskaper, slik at vi må snakke om “hjemfallsrett” i de tilfelle når myndighetene går inn og tar fra noen selvråderetten gjennom å tvangsplassere dem i en institusjon. Individet sjaltes ut og betraktes ikke lenger som part i saken. Dette er ganske vanlig når det foreligger utagerende mental sykdom slik at man blir oppfattet som farlig, eller når pasienten pådrar seg demenssymptomer, eller til og med når noen settes i fengsel for avsoning av en straffedom. Det interessante spørsmålet er hvilken av de to som er likevektstilstanden, eller “nullpunktet” om du vil. Er man alltid og uansett selveiende, eller er dette – som vi kaller frihet – et privilegium som i prinsippet kan tilbakekalles når som helst av de samme “menn med våpen” som vokter alle grensene, både de indre og de ytre? Svaret er ikke så enkelt som det kanskje kan virke ved første øyekast. Det er derfor vi har en “abortdebatt”.
Eller rettere sagt, amerikanerne har en abortdebatt, og den foregår akkurat nå. I Norge anses saken som ferdig diskutert. Den gravides rett til å utøve siste instans av myndighet i dette spørsmålet er “en politisk hellig ku” som ingen kan røre ustraffet. Og ærlig talt, hvem vil være den som tar denne typen avgjørelser? Jeg kan huske vagt at en gang på 90-tallet var det noen som reiste sak for retten om å ta ut det man kaller midlertidig forføyning mot en kvinne som ønsket å ta abort etter et samlivsbrudd, men “gravøren” ønsket at barnet skulle bæres frem mot morens vilje og hevdet at hans rolle som far i saken måtte tillegges vekt. Retten var ikke enig. Den gravide har all makt i slike saker, helt frem til det har gått et visst antall uker, som jeg antar handler om fosterets teoretiske muligheter til å overleve utenfor morens kropp. Man tar ikke abort i niende måned, liksom. Da begynner det jo å ligne på et saklig argument at fosteret er en “person”. Men så lenge man bare er noen få uker på vei er det uproblematisk å foreta en indusert abort, som nå for tiden vanligvis utføres uten kirurgi, man bare tar noen piller som setter i gang prosessen med å støte ut det befruktede egget. Det er enkelt, billig og hygienisk. Det involverer ingen sykemelding. Jeg vet ingenting om bivirkninger men jeg har ikke hørt noe, så jeg antar det vanligvis er helt ukomplisert. Hvorfor noen eventuelt ønsker å avbryte et svangerskap må være en privatsak. Det er jo et komplisert problem som det ikke er sikkert den gravide på noen enkel måte er i stand til å formulere alle sine tanker rundt. Dessuten er det ikke engang relevant hva som motiverer dem. Mer interessant er imidlertid hva som motiverer “den andre siden”, altså abortmotstanderne. Jeg tror de lyver. De bryr seg ikke om “menneskelivet” i den forstand, for dem handler det om å innskrenke kvinners rett til å ha et seksualliv på sine egne premisser. Det er hva jeg tror. De frykter “løsaktige kvinner”.
Som alltid viser Fremskrittspartiets representanter at de er evneveike når de gråter på vegne av “folks privatliv”. Evneveik må man jo være for å assosiere seg frivillig med en sånn politisk bevegelse. Imidlertid vet de hvem som stemmer på dem, så de trekker frem hundefløyta og blåser en munter melodi til ære for alle nazier og pedoer som er redde for at politiet skal komme og ta dem. Fascister i Norge er som de er over hele resten av verden: Korrupte og mentalt tilbakestående avskum.
Men nok om det. Vi behøver ikke engang å ha denne debatten, fordi nettet er ikke et privat sted. Uavhengig av hvor kroppen din befinner seg så er “avataren” din i et offentlig rom når du er logget på internett. Dette er jo ingen ende-til-ende-samtale som politiet behøver rettslig kjennelse for å overvåke, alt man selv legger ut på nettet har blitt frivillig publisert – altså presentert for et åpent publikum – og bør være like ukomplisert å bruke i en etterforskning som en plakat man henger opp på det lokale supermarkedet.
Selv er jeg overrasket over at politiet ikke allerede har et opplegg for å “overvåke, lagre og analysere store mengder åpent tilgjengelig informasjon” — og det virker som om dette mandatet kommer mer enn tyve år for sent. Jeg mener, jeg er selv vel så “edgy” som noen annen man kan finne på nettet, og det kan godt hende jeg går over streken for hva som er lovlig noen ganger, særlig når det gjelder “fornærmelser” av personer og grupper, men jeg har ingen “hemmeligheter” og jeg skifter ikke mening alt ettersom hvem jeg prater med der og da, men jeg er på ingen måte redd for politiet, eller hvem som helst andre som eventuelt har til oppgave å overvåke og moderere innhold på nettet eller i samfunnet forøvrig. Jeg er ingen fiende av loven og “systemet” — jeg er bare ikke enig i alle detaljer rundt alt de gjør til enhver tid. Herregud, hvem er redd for politiet? Det er i så fall kanskje noe de burde snakke litt med Doktor Freud om. Det virker ikke riktig navla.
Det virker i utgangspunktet like opplagt at politiet skal følge med på nettet som at de med noe regelmessighet skal sende noen sivilspanere til utesteder hvor de vet at mange kriminelle vanker; uten at de ser etter noe spesielt, det er bare for å danne seg et passivt inntrykk av ting. Hvem som viser hva slags kroppsspråk overfor hvem og den typen ting. Kanskje lære seg å gjenkjenne ansiktene til kjente kriminelle. Hva vet jeg? Politiet er et yrke jeg aldri har følt noen form for tiltrekning til, men det gjelder forsåvidt alle jobber som handler mye om å “håndtere mennesker”. Jeg har ikke den rette typen tålmodighet og jeg opplever det som moralsk forkastelig å “late som” om jeg er interessert i dem og de dustete problemene deres. Uansett, hva jeg tror er at politiet har fulgt med på nettet hele veien, litt på samme måte som de følger med på livet på gata med “politiblikket” sitt, bare at nå har de fått et formelt mandat til å utvikle bevismateriale på denne måten. Hvorfor er folka i Fremskrittspartiet bekymret for dette? Hva slags stemmer fisker de etter? De som har noia for ytringsfriheten sin?
For meg ser det ut som om det fundamentale problemet i dette bildet er at folk rett og slett ikke forstår at internett er et offentlig sted. Javisst sitter man hjemme i bare underbuksa eller whatever – folk pynter seg jo ikke for å gå på nett – men det er en illusjon å tro at man er hjemme og derfor kan innta et avslappet forhold til normal etikette, og samfunnets sosiale kjøreregler forøvrig. Snarere tvert imot. Denne illusoriske hjemmefølelsen får folk til å si og gjøre ting de aldri ville gjort “i den virkelige verden”. Jeg vet ikke om det foreligger noen klar juridisk definisjon av nettets natur, altså et lovmessig grunnlag for å påstå at nettet er et offentlig sted, men jeg vil tippe nei. Jeg tror ikke særlig mange så langt forstår at det ikke går an å klassifisere nettet innenfor den samme meningshorisonten som man brukte på “gamle” media før i tiden, men det begynner å demre for folk at vi står overfor noe genuint nytt, som kommer til å kreve genuint nye politiske grep. Blant annet må de som eier og driver “sosiale media” påføres strafferettslig ansvar for det de tillater på plattformen sin. Klarer de ikke å drive en ryddig butikk så må de tvangsavvikles. Det er ikke vesentlig om de har millioner av brukere som oppfører seg som folk — hvis ikke plattformen klarer å identifisere og ta ut pedoer og nazier “innen rimelig tid” så kan ikke plattformen tillates å eksistere. Slik har ting blitt.
Noe som øyeblikkelig vil drepe alt annet enn de oppriktig interesserte – som nettet jo ble designet for i utgangspunktet – er om man på noe vis fikk til å innføre totalt globalt reklameforbud på nettet. Med andre ord, ta alle pengene ut av ballongen, så får vi se hva som forblir svevende. Når folk ikke lenger får betalt for å masseprodusere vås vil dette dempe de verste eksessene. Det vil fortsatt finnes mange som fremstiller og legger ut innhold, men de vil gjøre det fordi de synes dette er noe artig å holde på med, ikke fordi de har det som “jobb”. De som opererer på en semiprofesjonell basis får eventuelt organisere noen slags “crowdfunding” på annet vis, slik for eksempel mange gjør på YouTube, men reklame = nei. Det er altså hva jeg tenker. Ta fra dem pengene. Litt av en gledesdreper, ikke sant?
Hvem jobber du for? Det åpenbare svaret er meg selv – lønna brukes til å finansiere livet – men hvor mange kråker fyrer du for? Det er det store spørsmålet. Hvem blir feit av innsatsen din? Hvor havner pengene? Hva er det du bidrar til å finansiere? Ikke alle synes dette er noe som er verd å reflektere over, men dette forholdet kan spores tilbake til det faktum at de fleste mennesker aldri tenker, det bare “skjer ting i hodet” deres. De har liten eller ingen kontroll over sine egne mentale evner. Ingen plan. Ingen struktur. Ingen selvkritikk. Ingen disiplin.
Si at du jobber for A/S Butikken. Jobben består i å gjøre alt som er nødvendig for å opprettholde virksomheten med dagligvaresalg til den løkale befolkningen. Hvem eier sjappa? Hva slags mennesker er de? Hvis du jobber for svin er du selv et svin. Sånn fungerer metafysikken. Enten er du en slave som er nødt til å gjøre det du blir bedt om, hvis ikke vil det medføre alvorlige fysiske konsekvenser for deg, eller så er du et fritt menneske som velger å være et svin. Det finnes ingen mellomting. Riktignok opererer vi med statistiske begrep som “to komma tre mennesker” når vi snakker om abstrakte forhold, men det finnes ingen “komma tre” mennesker. Enten er de der eller ikke.
Et alvorlig problem i dagens finansielle verden er at det er nesten umulig å unngå narkopenger. Denne bransjen er så lønnsom og så likvid at man ikke bare kan ignorere dem. Så hva skal man gjøre? Svaret er naturligvis at man skal la være å tenke på hvor pengene kommer fra. Ikke sant? Folk tenker jo ikke typisk over hvor pengene kommer fra. Sånt er luksusproblemer hvis man sliter med å få ting til å gå rundt. Da må man bare ta alt man kan få, uten å henge seg opp i pengenes provenans. Hvor gryna skal hen er fokus, ikke hvor de kommer fra. Det er bare de med ganske god råd som kan unne seg moralske skrupler. Ikke sant? Alle sier det. Dette er ikke bra men jeg trenger pengene, sier de til seg selv. Og så gjør de det de må. Sånn er livet. Det er fullt av “komma tre” ondskap basert i folks nødvendigheter.
Narkopenger er imidlertid en nesten ubetydelig synd i forhold til hva slags jævel man må være for å ta imot oljepenger. De hinsides enhver sammenligning ondeste menneskene som noensinne har eksistert her på jorda er de som driver med olje. Da måler vi ut ifra hvor mye og hva slags skade de gjør på mennesker, natur og miljø. I så fall er narkobransjen det reneste Røde Kors i forhold til oljebransjen. Pablo Escobar var et vesentlig mye bedre menneske enn Nelson Rockefeller. Selv de mest trashy “gatenarkomane” er bedre mennesker enn slike som utvinner og omsetter oljeprodukter. De verste syndene gatenarkomane står for er at de er fussete i fremtoningen, tyvaktige i vendinga og de er relativt dyre i drift for helsevesenet, men i det store og hele går det verst ut over dem selv. Jeg vet ikke hva slags mistilpasset fjols man må være for å se noe glamorøst i den narkomane livsstilen – folk som ikke har noen slags personlig erfaring med problemkomplekset oppfatter det sannsynligvis mest som skremmende – og de narkomane havner sjeldent i denne situasjonen fordi de planla livet sitt slik, men det er fullstendig normalt å tenke seg “en karrière innenfor oljebransjen”, selv om det moralsk sett befinner seg på samme nivå (eller lavere) som å fantasere om hvor kult det ville vært å være fangevokter i Auschwitz.
Tiden går bare èn vei, ikke sant? Vi kan tenke på fortiden men vi kan ikke oppsøke den. Gjort er gjort og spist er spist. Hva fremtiden angår så består den som vanlig av planer, forventninger, løse rykter og ting vi ikke har noen anelse om. Vi kan bare “påvirke” fremtiden via ting vi gjør i nåtid. Vi styrer til en viss grad hvor vi havner om ti år gjennom hva slags beslutninger vi fatter nå i dag, men mest på en “negativ” måte, i den forstand at prosessen handler egentlig om å sjalte ut alle andre alternativer, helt til vi sitter igjen med det som er vår skjebne. Det svært misbrukte konseptet fra indisk filosofi som kalles karmaloven sier det akkurat slik. Livet handler mest om hva vi ikke gjør. Det er det som former oss. Vi kan transportere dette tankesettet over på kunnskap og si at det er alt vi ikke vet som definerer kvaliteten på det vi vet. Det metakognitive prinsipp består i bevissthet om egen uvitenhet. Indisk filosofi kaller dette bodhi. Våkenhet. Å vite at du ikke vet noe er den høyeste og mest edle form for kunnskap. Interessant nok var dette også hva “filosofiens stamfar” Sokrates oppga som sin eneste sikre viten, altså at han var uvitende. Det er derfor han møter livet med et spørsmålstegn heller enn et utropstegn. Problemet med menneskelig viten er jo at vi ofte forveksler den med “uvitenhet om egen uvitenhet” — altså det vi senere kaller god tro. Man var godtroende og derfor gikk det som det gikk. Etterpå vet man noe man ikke visste på forhånd, problemet er bare at man kan ikke gjøre det om igjen. Bordet fanger. Dette er hva karma betyr, at rammene rundt det livet vi har i dag består av konsekvensene etter de valgene vi gjorde i går.
Hvis det skal være noe poeng i å ha intelligens så må det jo være fordi man kan bruke den til å vurdere konsekvenser på forhånd. Det skal ikke være nødvendig å klaske til sin egen tommel med en hammer for å skjønne at det kommer til å gjøre vondt, ihvertfall ikke mer enn èn gang. Likevel fortsetter folk å gjøre ting som påfører dem både smerte og skade. De fortsetter å tro på fullstendig vanvittige ting. Det gale forsvinner i en støvsky av “travelhet”. Folk har aldri tid til å tenke seg om og gjøre ting riktig. Det er alltid noe som haster, et problem man er nødt til å løse med for lite penger og andre ressurser, noe som gnager på bevisstheten og påvirker såvel nattesøvn som alminnelig trivsel. Hvem jobber du for? Noen ganger er det et problem – om enn ikke på noen bevisst måte – at man kan føle at det er noe alvorlig galt med hele bildet, man klarer bare ikke å formulere seg, eller engang “samle tankene”, man har det alt for travelt med å gjøre nødvendige ting. Plutselig har det gått tyve år. Hva brukte man tiden sin til? Men fremfor alt, hva skal man bruke resten av tiden sin til? Alle har sikkert en lang liste med “ting de burde ha gjort”, også jeg. Problemet er bare at man kan ikke gjøre alt, og ihvertfall ikke alt på èn gang. Dermed oppstår prioriteringene som i praksis medfører at visse ting aldri blir gjort. Dette er karma. Like velkjent men samtidig dårlig forstått som gravitasjon. Hva skjer med den energien som du bringer inn i verden? Folk sier jo at man “høster det man sår” og det ene med det andre, men vet man egentlig hva man har i frøposen? Jeg tror ikke alltid det. Ofte virker det som om folk er overrasket over konsekvensene av sine egne handlinger. Det var ikke sånn ment. Akkurat som om hva man “mener” noensinne har noe å si.
For meg personlig går det en skarp skillelinje gjennom året 1982. Jeg sorterer ting i før og etter, fordi jeg tilbrakte årene 82-83 i marinen og hvert år teller når man er mellom 15 og 20 år gammel. Alt er dramatisk. Alt er viktig. Alt skjer for første gang for deg. En av omgangsvennene mine fra perioden 78-82 var Joachim “Jokke” Nielsen. Vi beholdt naturligvis kontakten senere også, men han var interessert i dette med å være rockestjerne mens jeg var mer hypp på å være kriminell. Vi var begge like seriøse i forhold til karrièrevalget. Noen ganger møttes vi for å drikke øl og mobbe borgerne, som regel i Studenterlunden på Karl Johans gate i Oslo. Sluskesentralen. Men i hovedsak hadde vi våre egne liv som ikke harmonerte godt oversens. Vi var ikke “nære” utover 80-tallet. Vi bare hang sammen av og til.
Det er ikke sant at jeg savner Joachim Nielsen “punktum” fordi det er visse forbehold. Jeg savner alderen. På den tiden da han døde hadde vi nesten ingen kontakt. Vi ville sikkert ha hilst og pratet litt hvis vi traff hverandre tilfeldig, men ved dette tidspunktet var vi ikke egentlig “kompatible”, vi ville ikke ha hengt sammen og gått på byen eller noe sånt, vi ville bare ha pratet litt. Vi var forsåvidt “brødre” men det var i 1979, mens folk var minst like imponerte av Joy Division og Tubeway Army som av The Clash (veldig oppskrytte). Vi var en gjeng med fjortiser som hang sammen en stund sent på 70-tallet — og noen av dem lever ennå. Vi hadde det ikke bra. Alle var veldig misfornøyde. Alt var vanskelig.
Hvorfor døde Joachim? Teknisk sett fordi han feilvurderte hvor sterk den aktuelle dosen med heroin var, men realistisk sett fordi han hadde mistet interessen for å leve. Det er ihvertfall hva jeg tenker. Han var aldri særlig “optimistisk” som type. De som ikke kan se den mørke siden ved hele komponistgjerningen hans kan ikke se Joachim Nielsen. Han var ikke den festsangeren han ofte blir i muntre forsamlinger nå for tiden, med øl og hei og hå, han var en vedig ettertenksom fyr — og han var veldig bevisst på “skillet melleom de to verdenene”. Det var ikke heroin som tok livet av Jokke, det var trangen til å stadig gå enda et skritt lengre. Plutselig kommer stupet.
Heath Ledger – avbildet ovenfor i sin mest ikoniske filmrolle som “The Joker” – har et navn som ligger litt for nært Heath Cliff til at jeg er helt villig til å tro på det. Jeg tipper det er hva man kaller et kunstnernavn og at han egentlig heter noe helt annet. Spiller det noen rolle? Han er jo død nå, hvem han enn var. Bortsett fra de som kjente ham personlig – familie, venner og så videre – husker folk ham som “noen annen”, det vil si for den eller den filmrollen, ikke minst den på bildet. Imidlertid er ikke The Joker – håper jeg – en karakter som folk forveksler med den virkelige verden og Heath Ledger har uansett spilt for mange forskjellige roller til at folk ville trodd han “virkelig var” noen av dem.
Dette forholdet endrer seg litt når vi ser på skuespillere som har jobbet i et tiår eller mer med å fremstille noen i en fjernsynsserie av den typen som bare går og går, la oss si for eksempel “NYPD Blue”. Folk har ikke den fjerneste idè om hvem den virkelige personen som har denne jobben som skuespiller er, eller engang hva de heter, de forholder seg bare til en fiktiv rollekarakter som de synes de kjenner godt etter å ha fulgt dem i noen år. Eller ihvertfall godt nok til at de har lyst til å lekse opp noen sannhetens ord for dem. Sånt skjer hele tiden. Noen ganger oppstår truende eller ustabile situasjoner, når folk har opparbeidet seg sterke følelser i forhold til en fiktiv karakter og ønsker å markere dette på en tydelig måte nå som sjansen er der. Det jeg tenker er at sånt må jo være veldig surrealistisk for skuespilleren. Hva skal man si? Hva skal man gjøre? Det er svært vanskelig å forholde seg til individer som har uklare grenser mellom fantasi og virkelighet.
Selv har jeg møtt 99% av alle “vet du ikke hvem jeg er” typer mens jeg jobbet som dørvakt og fandens oldemor kom trekkende med de mest usannsynlige ting. Vet du ikke at dette er det dummeste av alle tenkelige argumenter du kan komme med? Hvis hvem du er virkelig hadde spilt noen rolle ville vi ikke hatt denne diskusjonen. Hvilket bringer meg til den eneste gangen jeg har konfrontert noen som virkelig var noen i en sammenheng hvor spørsmålet ikke var bare dumt. Det hendte mens jeg ledet lossingen av en semitrailer med materialer til en jobb på Oslos vestkant. Det var en prosedyre som ville ta tyve minutter uansett hvem som kom og skulle forbi i gata, noe som var umulig mens denne lossingen pågikk. Vedkommende som hisset seg opp var en svært kjent person, så selvsagt visste jeg hvem det var da spørsmålet kom. Vet du ikke hvem jeg er? Imidlertid er også jeg hvem jeg er, så jeg bare møtte blikket og sa som sant var: Det er sannsynligvis ingen som vet hvem du er, minst av alt du selv. Så gikk jeg min vei. Samtalen sluttet der. Jeg mener, jeg driter i hvem eller hva folk tror de er. For meg er de bare aper. Pattedyr ute av psykisk balanse. Det finnes ingen som er “bedre” enn meg — men heller ingen som er verre.
For meg personlig virker det komisk når folk bekymrer seg for hva “de andre” tenker om dem. Sannsynligvis tenker de ikke noe spesielt. Du er ikke viktig for dem. Hvis det finnes noe slags sladder som er verd å fortelle så kommer dette til å skje, fordi noe skal man jo snakke om, men selv ikke dette betyr noe mer enn at folk typisk prater om sånt som er i vinden nå i dag. I morgen prater de om noe annet. Verden går videre. Hva er det som gjør at folk er så jævlig følsomme? Jeg tenker vi kan gjøre et lite eksperiment. La oss si at det å være paranoid blir gjort til noe straffbart. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er sånn i dette eksperimentet. La oss også innføre skuddpremie på de paranoide, ikke i bokstavelig forstand men sånn at de som ringer inn til sentralkontoret for paranoiasaker og melder fra om noen de tror er skyldig i å være paranoid får en tusenlapp hvis det viser seg at de hadde rett. (Jeg vet ikke hvordan de finner ut om folk “virkelig” er paranoide eller om de bare er av den skvetne typen, men de har sikkert sine metoder.) Uansett, sånn er eksperimentet. Følg nøye med på omgivelsene og se etter de paranoide. Det vanker en tusing på deg hvis du anmelder noen som er skyldig i dette straffbare forholdet.
Ville det lønt seg å være bekymret for hva de andre tenker hvis man levde i et slikt miljø? Det kan hende de tror at du er paranoid. Kanskje de angir deg? Man vet jo aldri. Folk er skumle. Jeg vet ikke hva som ville skjedd i eksperimentet vårt, men jeg husker Øst-Tyskland. Der fikk de til et ganske spesielt “angiverregime” fordi folk ble oppfordret til å følge med og si fra hvis de så noe mistenkelig. Og det gjorde de jo. Folk er mistenkelige. Hva annet kan man si? Det er jo folk som gjør alle de gale tingene i samfunnet. Man må følge med og passe på hverandre. Vi vet ikke hva som kommer til å skje, men vi ser på nyhetene så vi vet hva som kan skje. Folk er farlige. Det går ikke an å si noe annet. Er de verre nå enn før? Noen sier dette men tallene sier at kriminalstatistikken knapt noensinne har vært lavere, til tross for at det aldri har vært flere mennesker her på jorda. De som forsker på disse tingene antydet at et bedre spørsmål kan være hvorfor kriminaliteten økte så mye gjennom hele etterkrigstiden, før den begynte å gå nedover igjen rundt årtusenskiftet. Min umiddelbare tanke er selvsagt blyforgiftning. Et av symptomene skal visstnok være at man blir psykopatisk i vendinga. ADHD, den typen ting. De som er nysgjerrige kan lese om det på nettet. For eksempel spekulerer noen i om det var blyforgiftning som gjorde såpass mange fra den romerske overklassen såpass koko – det var jo bare de som hadde råd til blyrørene som trengtes til fancy opplegg for rennende vann innendørs – men jeg vet ikke om dette er noe som eventuelt lar seg bevise. Blyforgiftning er ihvertfall en helt ukontroversiell forklaringsmodell i forhold til tallene i amerikanske kriminalstatistikker sammenholdt med den relative distribusjonen av bly i bensinmotorer. Dette er mer eller mindre godtatt, selv om noen ikke liker det bildet som fremkommer. Bensinen er forresten “renere” nå men det er fortsatt ikke bra å puste inn eksos.
Korrupsjon er det å bestikke eller ta imot bestikkelser og derved få eller gi en utilbørlig fordel i anledning sitt arbeide. Korrupsjon er straffbart. Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel i inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år. Om korrupsjon gjelder et beløp på over 100 000 kroner, eller involverer offentlige myndighetspersoner som for eksempel politiansatte eller personer med særlige offentlige ombud, vil handlingen normalt bli regnet som grov.
For noen dager siden snakket vi her i spalten om semiotikk, altså læren om “tegn” og deres betydning innenfor kulturen. Hvis man uten å si noe mer gir noen en konvolutt med et ikke ubetydelig pengebeløp oppi – la oss si tyve tusen – er dette en handling som betyr noe, men hva betyr det? Hvis du for eksempel jobber som saksbehandler innenfor plan- og bygningsetaten er det sannsynligvis en veldig dårlig idè – i betydningen kriminelt dårlig – å ta imot denne konvolutten. Alle som ser på situasjonen utenfra med nøytrale betrakterbriller vil gjette på at det handler om å kjøpe seg noen slags særfordeler tilknyttet saksbehandlingen. Det er et klassisk eksempel på korrupsjon. Selv om man eventuelt har en annen historie om hva meningen var med å gi og ta imot disse pengene vil dette sannsynligvis bare bli oppfattet som løgn og bortforklaringer. Noen ganger er en ting akkurat hva den ser ut som.
Nå som Lula er tilbake som president i Brasil bør vi kanskje se på Lava Jato – “bilvasken” – som er årsaken til at han havnet i fengsel, men også hvorfor Dilma Rousseff ble avsatt og Bolsonaro etterhvert kom til makten. De sa det handlet om korrupsjon – sentrert rundt økonomien til det statlige oljeselskapet Petrobras – men det viser seg at påstandene koker ned til at de “kjøpte stemmer” ved å gi penger til de fattige gjennom det såkalte Bolsa Familia-programmet: Folk fikk litt ekstra sosialhjelp – rundt en femhundrelapp i måneden, eller nok til en pose (“bolsa”) matvarer – mot at de vasket øra på ungene sine og sendte dem på skolen. Tanken var å bare begynne et sted for å rydde opp i Brasils enorme fattigdoms- og kriminalitetsproblemer, men den politiske høyresiden definerte det som et forsøk på å kjøpe stemmene til denne samfunnsgruppen ved å gi dem penger de ikke har jobbet for. Samtidig opplevde Brasils “øvre middelklasse” en innstramming i sine økonomiske betingelser, som de var mer enn villige til å identifisere som konsekvenser av sosialisme, det ene med det andre, det er jo aldri særlig vanskelig å hisse opp folk, selv når de ellers har det bra, så Lava Jato var en kampanje i fremgang, offisielt rettet mot politikernes korrupsjon, men kanskje egentlig litt mer rettet mot Lulas politiske “utjamningspolitikk” i sin alminnelighet.
Uansett hva man ellers kan si om Brasil er det et fysisk faktum at de har “særlig forvaltningsansvar” for Amazonaskomplekset. Deler av den Søramerikanske regnskogen går også over grensene og inn i andre land, blant annet Colombia og Peru, men den overlegent største delen av akkurat denne kaka ligger innenfor Brasils statsgrenser. Det er en internasjonal sak av presserende viktighet at de ikke høgger ned og brenner opp denne regnskogen, fordi den har en regulerende effekt på klodens klimasituasjon. Imidlertid finnes det – selvfølgelig – interesser som ønsker å “utvikle” disse landområdene av økonomiske årsaker. Bolsonaro var deres mann, Lula i mindre grad så. Sistnevnte er først og fremst “folkets president” — men ingen kan ha noen slags politisk maktposisjon noe sted uten å ta hensyn til de som kontrollerer pengene. Det blir jo som i den gamle vitsen om den gangen organene kranglet om hvem som var viktigst. Hjerte, mage, lunger, lever og nyrer hadde alle sin tur til å presentere saklige argumenter, men så bestemte plutselig rasshølet seg for å nekte å samarbeide mer. Dermed ble alle de andre ganske raskt ganske dårlige, som man jo blir når man ikke “får det ut av seg”. Det er derfor vi senere sier at “rasshølet vinner alltid”. Det eneste vi kan gjøre er å forklare det at hvis ikke alt det andre fungerer på en bra måte vil heller ikke rasshølet kunne ha noe bra liv. I økonomisk terminologi betyr dette at man gjør bedre forretninger i et marked som er preget av at folk har penger som de akter å bruke på ditt og datt, hva vet jeg, de beveger seg nå ihvertfall rundt på markedsplassen og vurderer tilbudene de ser. Det er ikke bra for noen at det finnes fattigdom og nød i samfunnet. Det blir bare trøbbel av sånt. “Fred og velstand” er ikke uoppnåelige politiske utopier, det er rimelige og pragmatiske krav om visse standarder i livet. Imidlertid erfarer jo alle at alt blir “uoppnåelig” hvis man aldri gjør noe for å oppnå det. Det eneste som skjer helt av seg selv er mannskit. Når har man noensinne flaks?
De skiller mellom aktiv og passiv korrupsjonskultur, hvor den aktive preges av at folk ber om “drikkepenger” for å gjøre jobben sin, mens den passive er når korrupsjonen er så etablert at folk ikke engang gidder å løfte blikket før man vifter med noen penger foran dem. Norge har slik sett en aktiv korrupsjonskultur. Det er nesten aldri noen god idè å presentere den tidligere nevnte konvolutten med tyve tusen kroner for å “få fortgang i saken”, det vil sannsynligvis ikke ende bra for deg, du må vente til det kommer noen som er “aktiv”, det vil si når det blir sånn at de bent frem ber om penger (eller andre ting) for å prioritere deg foran andre. I andre land fungerer det imidlertid sånn at man allerede i utgangspunktet antar at man må betale for å få ting gjort, i ethvert ledd av enhver prosess, så man bare gjør dette uten å mukke. Det er sånn verden fungerer. Dette er normalt. Passiv korrupsjon er i prinsippet det samme som man gjør hvis man ankommer et hotell og fra første øyeblikk av gir alle en femhundrelapp i drikkepenger. Uansett hvem de er, hvis du er i kontakt med dem på noen måte, bare gi dem penger. I løpet av kort tid vil alle behandle deg som selveste kongen, som jo var poenget hele tiden. Det er sånn smøring fungerer. Du kan sitte tolv timer i kø og fylle ut hundre skjemaer, eller du kan gi noen en konvolutt med penger, så ordner de opp for deg. Hvis det er inneforstått at det er sånn ting fungerer lever man i en passiv korrupsjonskultur. Det lyder litt bakvendt, men det er logisk nok. Samtidig er det sannsynligvis noe man må si, noen slags magiske ord. Her er en gave til deg og familien fordi du er flink og gjør en god jobb. Jeg vil ikke anbefale folk å prøve dette i forhold til norske byråkrater – det kan “gå bra” men mest sannsynlig det stikk motsatte – men det finnes mange land i verden hvor ting fungerer omtrent sånn. Kanskje lønna til de offentlig ansatte er så latterlig lav at det i praksis blir som på serveringssteder i USA: De ansatte får en minstelønn ingen kan leve av, men det er alminnelig forstått at de lever av drikkepengene, så de har en “passiv kultur” for dette slik sett. Kundene må “bestikke” dem for å jobbe. Jo bedre man betaler, jo bedre betjening får man.
Det er noen ganger litt utydelig hvor grensene går. Hva er akseptable “drikkepenger” og hva er korrupsjon? Jeg tror ikke det er problematisk i forhold til jussen å for eksempel “legge igjen tips” på denne måten i kommersielle sammenhenger — selv om det er bra fette opplagt at alle vil prioritere deg i kundebehandlingen sin når du er en “sjenerøs sjentelmann” på dette viset. Nå kommer han som alltid gir alle masse penger. Hva kommer til å skje? Du vil få den beste behandlingen stedet har å tilby. Men er det korrupsjon? Vi kan i det minste si at det er sånn korrupsjon fungerer, aktivt eller passivt, som en “sorteringsmekanisme” i forhold til rang og prioritet overfor det systemet man forholder seg til. Vi kan grovt sett si at hvis det går an å kjøpe fordeler så er opplegget korrupt. Men er det forbudt? Det er lov å kjøpe fordeler i forhold til roomservicen på et hotell eller hos frisøren, men ikke i forhold til plan- og bygningsetaten. Det er åpenbart en fordel for “de som har penger” hvis man for eksempel kan kjøpe seg prioritet i forhold til helsevesenet, eller betale seg ut av “vanskeligheter med loven”, eller hva som helst annet som må kategoriseres som typiske hverdagsproblemer fra det offentliges perspektiv, selv om de ikke er hverdagslige for de som opplever problemet. Imidlertid er ikke Norge tradisjonelt en sånn type samfunn som deler ut billetter på “business class” til de som betaler ekstra. Hvis problemet ditt er at du trenger pass så finnes det ingen “spesiell passkø” mot et særlig honorar. Du må bare stå der og vente sammen med resten av bermen. (Det vil si, jeg antar de har noe slags opplegg for å skjerme “særlig eksponerte individer” som bare vil vekke uro i venterommet med sitt synlige nærvær, men jeg tror ikke de må betale noe ekstra for dette.) Det private næringslivet har et visst handlingsrom for “smøring” som er – eller i det minste skal være – fullstendig fraværende fra offentlige tjenester. Likevel har de skarpe grenser også i det private, av typen “kanten av stupet” målt etter hvor viktig det er å være på riktig side av streken. Det finnes ingen fast grunn på den gale siden. Bare et langt fall gjennom konsekvensenes kafkaeske dimensjon.
Denne saken har ikke utviklet seg bra verken for BBC eller Tory-partiet. Det skandaløse består i at Gary Lineker uttrykte mishag over den sittende regjeringens asyl- og flyktningepolitikk på Twitter, hvor han blant annet sa at “ordbruken minner om Tyskland på 30-tallet” som et ukjent antall andre allerede har gjentatt inntil det kjedsommelige, Det er allerede opplest og vedtatt – som politiet sier – at toryene har blitt mer “fascistiske” i vendinga enn noen setter pris på. Blant annet velgerne. Meningsmålingene er brutale.
Det er vanskelig å tenke seg noe menneske blant de levende eller de døde som er mer arketypisk Tory enn Margaret Thatcher, og hun ville sannsynligvis grabbet tak i den ene og brukt ham til å banke den andre med for å få orden på det sirkusmenasjeriet av innavlede idioter som er dagens konservative parti i Storbritannia. Herregud. At det går an. De som husker den klassiske serien “Yes Minister” husker at den harselerte mye med inkompetente politikere og deres problematiske forhold til kyniske byråkrater. Det virker imidlertid som de har mistet det segmentet av kompetente politiske dyr som skjønte hva som var intelligente trekk og hva som var noe mindre så.
Hvem var det som trodde at det var en god idè å gå til angrep på Gary Lineker? Ikke alle synes at fotball er viktig, men til gjengjeld finnes det mange – særlig i Storbritannia – som synes det er veldig viktig. Nesten religiøst viktig. Og Lineker har ti millioner sånne som “følgere”. Resten av matematikken burde ikke befinne seg på høyskolenivå. Dessuten nekter de andre fotballheltene å spille på lag (sorry, jeg kunne ikke dy meg) hvis ikke Lineker får være med. Dermed har jo BBC et alvorlig problem. Grunnen til at de har flest følgere til sine programmer om fotball er jo fordi de har de beste kommentatorene. De som har vært der ute selv. Navn alle kjenner. Hva gjør de nå?
“Ytringsfrihet for Gary Lineker” er neppe en parole noen hadde trodde de noen gang kom til å se, men nå finnes den allerede. Problemet for BBC er at de ikke har noe saklig argument. De har gitt etter for politisk press og alle kan se det. Det finnes hvor mange eksempler som helst på hvor frivol i uttrykket det var lov å være for BBC-medarbeidere den gangen Jeremy Corbyn var det som hisset opp folk. Det fremkom også tildels mye rart i løpet av pandemitiden. Folk sitter med andre ord i glasshus og det hele ender sannsynligvis med at noen på sjefsnivå i BBC må gå av. Sjefer vokser på trær men de har ikke råd til å miste hele den topphylla med gamle fotballhelter som jobbet for dem helt frem til denne affæren begynte å bringe farvannet i kok. Vi får se — men dette pleier å være den vanlige prosedyren.
Grensen for om man er en boomer går ved året 1964. Senere enn dette betyr at man er noe annet. Slå det opp selv. Fødselsåret avgjør hva slags kategori man tilhører. Selv er jeg født i 1963, så saken er biff og blomkål for mitt vedkommende. Jeg er en av skurkene. Ifølge hva jeg hører er det min generasjon som har gjort mesteparten av alt det gale. Det hjelper ikke hva man selv synes. Det hjelper ikke hva man selv har gjort og ikke gjort — hele boomer-generasjonens samlede verker blir lumpet sammen i en stor gryte og gitt politisk varmebehandling, krydret opp med ukvemsord og fordelt i jevnstore porsjoner til alle som tilhører denne gruppen. OK boomer. Det er din skyld. Ikke fordi dette er rimelig og rettferdig, men fordi noen må få skylda og du ble utvalgt gjennom akklamasjon. Gratulerer. Kjendislivet venter.
Selv er jeg lite begeistret for enhver type “generasjonskonflikt”. Man må være temmelig amøbe for å tro at generasjonstilhørighet i seg selv betyr noe — selv om det er et gyldig argument at det å tilhøre den eller den generasjonen automatisk medfører at man har blitt eksponert for visse “viktige kulturforhold” som for boomer-generasjonen for eksempel (og blant annet) kan bety Den kalde krigen. Det var svære greier en stund og nærmest umulig å ikke bli påvirket av, noe som blant annet betyr at de som sitter med samfunnets toppjobber – mer eller mindre over hele verden – med få unntak er individer som ble dypt påvirket av Den kalde krigen i løpet av sine yngre år. Hva har dette å si for den pågående situasjonen i Ukraina? Hele opplegget fremstår som en historisk anakronisme. Russlands vestgrense er i virkeligheten bare “truet” – i den grad dette er et relevant ord – av varer og mennesker som beveger seg dit de tror de gode markedene befinner seg. Tidsalderen for forretningsmessig strategiserte militæreventyr er ugjenkallelig forbi. Krigen har utspilt sin rolle som politisk verktøy.
Det er mange lenestolsstrateger som fantaserer om mye rart der ute. Mitt vage og generelle inntrykk er at ukrainere flest oppfatter det som om de kjemper en eksistensiell kamp – det er “vinn eller forsvinn” – mens russerne virker som om de ikke helt forstår hvorfor de er der de er og gjør det de gjør. Slik sett er de i det minste motivert av helt forskjellige ting, men hva dette betyr i praksis – om noe – gjenstår å se. Alle som har prøvd å spå om fremtiden har lagt merke til at det sjelden blir slik som man hadde tenkt, enten det dreier seg om egne planer eller meninger om ting som man betrakter på avstand. For eksempel følte jeg meg rimelig sikker på at russerne ville valse over ukrainerne i løpet av noen få dager, toppen noen uker, da krigen begynte — men slik gikk det jo ikke, og nå er det “helt i det blå” hvordan ting vil utvikle seg videre. De som har greie på denslags sier at den russiske militærmaskinen var i katastrofalt dårlig forfatning da denne affæren startet, mye verre enn noen hadde trodd, og at dette skyldtes at bevilgede penger gjennom flere tiår hadde forsvunnet i det store korrupsjonssvelget heller enn å bli brukt i henhold til sitt formål. Lyder dette utrolig? Jeg synes ikke det. Tross alt er det noe helt annet å vedlikeholde avansert og kostbart utstyr enn å produsere det og vise det frem i storslåtte parader. Vind, støv, fuktighet, temperaturforandringer, det ene med det andre, alle vet at tekniske ting ofte går istykker av uforklarlige årsaker. Særlig når man trenger dem som mest.
