APECALYPSO

Hvordan kan man bevise om påstanden i overskriften er sann eller usann? Den er et improvisert paradoks hvor problemet er omtrent slik: Hvis den er sann så er den usann og hvis den er usann så er den sann. Følgelig er den meningsløs, bortsett fra at den illustrerer et poeng, nemlig at språk er kode. Når språket fungerer omtrent som det skal vil det transportere et for det meste identisk meningsinnhold mellom sender og mottaker, Dette forutsetter imidlertid at begge bruker den samme kodenøkkel, som i dette tilfelle består i at ordene vi bruker betyr det samme for alle deltagere i konversasjonen. Hvis jeg sier ordet “hest” og det bildet som kommer opp i hodet ditt er “hund” vil vi jo snakke litt forbi hverandre, vil vi ikke? Du vil ikke skjønne hva jeg mener når jeg snakker om vanskelighetene med å sitte på en hoppende hund og jeg vil ikke skjønne hva du mener når du sier at du lekte ball i parken med hesten din — men vi vil begge fantasere frem noe slags bilde av hvordan dette kanskje kan ha foregått i praksis. Kanskje vil vi begge bare smile og late som om vi forstår hverandre, men tenke hva fanden prater de om? Dette er ikke utypisk for typisk menneskelig kommunikasjon.

Det er sant som de sier: antagelser er feiltagelsenes fortropp. Dagens antagelse er morgendagens feiltagelse. Hvis jeg “antar” at jeg har forstått en beskjed – uten å forsikre meg om at jeg faktisk skjønner hva som ble sagt – så har vi jo en feiltagelse som ligger der og bare venter på å materialisere seg, har vi ikke? Det er ikke likegyldig om jeg bringer med meg en hund eller en hest hvis vi skal ut i skogen og slepe tømmer (men en litterær Quentin Tarantino ville kanskje laget en ti minutter lang dialog over misforståelsen). Det vi skal frem til her er at språket kan aldri bli bedre enn den forstanden som bruker det — fordi forstanden er jo den mentale redskapen vi bruker til å “forstå” ting, er det ikke? La oss for våre formål her og nå anta at det er slik. Vi bruker forstanden når vi forstår noe, men vi misbruker den når resultatet er en misforståelse. Hva består forskjellen i? Etter min mening den samme gamle leksa om dårlig kommunikasjon. Hvor mange ulykker og alskens annen elendighet kan spores tilbake til dårlig kommunikasjon? (Dessuten tror jeg neppe det finnes noe voksent menneske som ikke vil nikke bekreftende til at “dårlig kommunikasjon” er det største problemet i enhver type romantisk affære.) Det er egentlig et mindre problem når folk helt opplagt lyver og bløffer – da kan man jo i det minste ta tak i det som fenomen i seg selv – enn når de bare ikke forstår hva som blir sagt til dem, de bare “antar” noe, og så ender de med å snakke usant basert i “misforstand”. Hva gjør man med sånt? Fordi vedkommende “mener det godt” og det ene med det andre, de bare har for vane å føkke opp alt de får mellom fingrene, har man jo et veldig begrenset register av tiltak man kan sette inn for å rette opp situasjonen. Man må jo bare kvitte seg med dem. Gi dem sparken, holde seg på avstand fra dem, blokkere nettprofilen, slå opp det romantiske forholdet, hva som enn er nødvendig ut fra konteksten.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som en generell betraktning om livet og den menneskelige tilstand kan vi si at jo mer uvitende noen er, jo mer selvsikre vil de være i forhold til det lille de vet. Sånn fungerer begrepet “ekspertise” i den moderate enden av intelligensskalaen (som sannsynligvis også er grunnlag for den utbredte skepsisen til “ekspertise” hos den samme gruppen). Hvis noen behøver bevis for denne påstanden tilbyr jeg dem internettet. Her vil du finne alle svar du ikke ønsker å høre på alle spørsmål du ikke bør stille. Samt et variert utvalg av andre knask og knep. De som allerede vet hva begrepet kritisk tenkning betyr er allerede beskyttet, men de som ikke klarer å skille mellom god og dårlig informasjon er som harepus alene i en mørk skog befolket av rev. Eller sagt med andre ord: de er mat. Prøv og gjett hvor i denne verden man vil finne det største antall svindlere samlet på et knappenålshode. Svaret er naturligvis der hvor de finner maten sin. De kaller det oppmerksomhetsøkonomien fordi kommersialiseringen av internettet har medført at “oppmerksomhet” er den varen alle transaksjonene handler om (selvsagt bortsett fra alt sånt som er direkte kjøp og salg av fysiske produkter). Reklamepenger tilfaller de som har så og så mange lesere, lyttere, følgere; poenget er uansett at de representerer en ferdig profilert demografisk gruppe som reklamekjøperne ønsker å eksponere produktene sine overfor. Si for eksempel hvordan det på YouTube finnes hvos mange kanaler som helst som handler om diverse håndverksmessig selvhjelp i hjemmet, som ofte har mange millioner følgere hver seg (samme gjelder forresten ofte mat, interiørdekorasjon, hage og ellers alt annet som er orientert mot “hjemmet”). Det er jo veldig verdifullt å reklamere på sånne kanaler for de som selger elektrisk håndverktøy og annet som en hjemmets tapre arbeidshelt behøver for å få ting gjort. Det blir fort seriøse penger av det.

Er det et problem at folk misforstår ting? Det kommer an på tid, sted og sammenheng forøvrig. En profesjonell innstilling er naturligvis å anta at man misforstår inntil man føler seg rimelig sikker på at man er på bølgelengde med alle andre som er involvert i saken, slik at alle i det minste misforstår de samme tingene på den samme måten, dermed vil man være “uten skyld” — selv om det egentlige problemet er at man var uten forstand. Det er som regel vanskelig å se forskjell på forstand og misforstand før ting har kommet så langt at det er for sent å legge om strategien på noen helhetlig måte, man må bare fokusere på skadebegrensning. Hvis det var enkelt ville jo alle gjøre det hele tiden. Det er ikke nok at noe er “oppfattet” for at det skal være forstått. Ble det oppfattet med forstanden eller misforstanden? Hvis man for eksempel prøver å avtale tid og sted for et møte er det jo et problem hvis man bommer med et par kilometer eller et par timer. (Kanskje noe mindre hvis man bare kan ringe hverandre på mobilen for å synkronisere nærmere så snart man oppfatter at den forrige oppfattelsen faktisk var en misoppfattelse.) Små feil i kommunikasjonen er alltid enklest å rette opp før man beveger seg til en utførelsesfase hvor feilene får et stort spillerom slik at de kan vokse seg ut av kontroll. Alle husker filmen “Spinal Tap” hvor bandet skal få laget en scenedekorasjon som ligner på Stonehenge, problemet er bare at arbeidstegningene var oppgitt i meter mens de som laget dekorasjonen utførte den i tommer, så resultatet ga ikke akkurat det “mektige” inntrykket som bandet hadde sett for seg, kan man si. (Ifølge ryktene er denne vitsen basert på en sann historie, bare at det var det motsatte problem, jeg tror det var Led Zeppelin som leverte en tegning i tommer til et fransk firma som utførte jobben i meter, slik at det allerede i overkant store Stonehenge ble så idiotisk stort at det i praksis var ubrukelig på scenen.)

Det første alle tenker når man sier ordet renessansen er selvsagt Leonardo da Vinci, men det andre er mer åpent. Selv vil jeg gå for Marsilio Ficino, filosofen som fornyet nyplatonismen – skal vi si han var en nyplotinist? – (jeg sverger, det er verre å holde rede på alle disse åndssjangerene og tankeretningene enn på antallet sære nisjesjangere innenfor metallmusikk). Uansett, han gjenintroduserte hermetikken, som i dette tilfelle ikke betyr mat på boks men en gammel mysteriereligion som noen hevder er genuint oldegyptisk mens andre sier er reinspikka hellenisme, noe som kanskje bare er akademisk interessant, gamle saker er det uansett. Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – som hermetikken er oppkalt etter, var en “forgresket” versjon av egypternes gud for visdom, Thoth. Han ses ofte avbildet som en mann med ibishode i egyptisk gravkammerkunst — og han var hva man trygt kan kalle “en kompleks karakter”.

Ordet “hermetisk” betyr at noe er lukket, avstengt og ikke inviterende. Forseglet er kanskje et passende ord å fremkaste som synonym. Det finnes ingen inngang. Denne betydningen kommer fra hermetikernes konsekvente hemmelighold av alt de drev med. og lite inviterende holdninger til omverdenen generelt. Selv liker jeg å leke met tanken om at “filosofiens far” Pythagoras kanskje var hermetiker. Som type og ut fra alt vi vet passer beskrivelsen bra, men det er kontroversielt å foreslå at hermetikken er eldre enn hellenismen, som jo begynte med Alexander den store, mange hundre år etter Pythagoras. Blant all annen kokkelimonke folk spekulerer i rundt egyptisk historie, med alle sine mysterier, virker det imidlertid ikke urimelig å fremkaste at det kanskje fantes en hemmelig elite av “hermetikere” (selv om de naturligvis ikke brukte et slikt navn) som fokuserte på destillatet av all viten Egypt hadde samlet opp, altså i praksis “ren kunnskap” som var strippet for all ritualisme, bare “tankens kunst” eller filosofi om du vil. Thoth var etter sigende den som brakte menneskene både språket og skrivekunsten, så det vil jo være til Thoths ære å fjerne seg fra det sosiale og symbolske i språket for å danne “rene logiske sekvenser”. Men hva vet jeg?

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Marsilio Ficino er ikke akkurat noen rockestjerne blant filosofer, men han var en svært viktig “influenser” i sin samtid og den enkeltperson som mer enn noen annen drev frem de understrømmene av alkymi og “okkultisme” som det var så mye av under den tidlige modernismen (og forsåvidt enda mer av nå i den postmoderne epoken). Svartedauen drepte flest i den første bølgen, men pesten fortsatte å komme tilbake over de neste hundre år, og det var først i renessansen ting begynte å se lysere ut i Europa. Folk ble skremt av covid, men de ville ikke engang hatt tid til å reflektere over saken hvis verden ble rammet av en ny pest som drepte halve befolkningen på et år. Alt ville rast sammen på en ganske total måte, forekommer det meg. Uansett, man kan jo skjønne at det var “en ny tids optimisme” når det virket som om den helvetes pesten endelig hadde tenkt å kutte ut med alle disse ekstranummerne sine. Ficino utga de latinske oversettelsene sine rundt året 1460 og hundre år senere kom Edward DeVere til Italia, hvor han kom til å tilbringe de neste seks måneder. Alle som liker Shakespeare har lagt merke til at han ofte hadde et italiensk tema i skuespillene sine — men det finnes intet rom for at den historiske personen William Shakspear – som er gravlagt i Stratford – engang i teorien kunne ha besøkt Italia. Så hvorfor så mye italiensk? Stratfordianerne svarer som de alltid gjør at “sånn var han bare, han var jo et geni”. Alt kan diktes. Det ser vi jo, bare se på Shakespeare. Han var en fullstendig “nobody” fra landsbygda, helt uten bakgrunn og utdannelse, som tilfeldigvis fikk jobb som skuespiller for “The Queensmen” (som blant annet Edward DeVere var beskytter for) i et par år — før han plutselig ble tatt av en veldig bølge av kreativ kraft som fikk ham til å skrive denne uforlignelige samlingen av ekstraordinær litteratur før han like plutselig ble ferdig, sluttet å skrive, trakk seg tilbake til landsbygda igjen og døde i stillhet der noen år senere. Det var ikke noe oppstuss rundt begravelsen hans i 1616. Ingen skrev at den store Shakespeare er død eller engang noe som helst. Han bare forsvant. Det var først i 1623 da den såkalte folioutgaven av Shakespeares samlede verker ble utgitt at balubaen begynte, og siden har vi hatt det gående. Hvem var William Shakespeare? Hint: Studer hva han skrev om.

Vrangforestillinger er feilaktige (urealistiske eller idiosynkratiske) forestillinger om andres motiver og handlinger som forsvares med stor energi og affekt og som ikke lar seg rokke. Vrangforestillinger kan variere fra å være vage og lite utkrystalliserte og ikke bli fastholdt særlig iherdig, til alvorlige former hvor forestillingene er stabile og systematiserte og klart påvirker tenkning og sosiale relasjoner, samtidig som pasienten holder urokkelig fast ved dem. Hvis vrangforestillinger er det eneste eller mest fremtredende kliniske trekket uten at det foreligger påvisbare andre sykdommer eller kjemiske påvirkninger som kan forklare tilstanden, kalles tilstanden vrangforestillingslidelse eller paranoid psykose. Indusert vrangforestillingslidelse (dobbeltgalskap) er en tilstand hvor to eller flere personer som er nært knyttet til hverandre deler en vrangforestilling.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Dette med å “ha rett” er et interessant psykologisk fenomen. Vi kan splitte det i to komponenter, hvor den ene er aktiv – “ha rett til” – og den andre er passiv, “ha rett i”. Man har rett til å gjøre alt man vil og man har rett i alt man sier. Sånn er det med den saken. Den er biff, ravioli og mors hjemmelagde kjøttkaker. Retten er satt, dommen har falt og alt er ferdig diskutert. Har du noen gang møtt en sånn type? Man sier gjerne at de er “vrange”. Et klassisk anslag til forviklingskomedie er når man for eksempel møter dem i plan- og bygningsetaten. Det er ikke alltid sant at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, ihvertfall er det ikke billigere. Hva sier boka? Vi må sjekke boka. Reglene må følges enten man forstår dem eller ikke. Ikke forskriftsmessig utførte bygningsarbeider kan bli et problem senere, for eksempel i forbindelse med et skadeoppgjør med forsikringsselskapet etter en husbrann. Hver tusenlapp selskapet kan spare på utbetaling av forsikringsoppgjør er en tusenlapp de kan bruke på bonusutbetalinger til direktørklassen.

Visse ting er sant. Det er for eksempel ingen vrangforestilling å tenke at samfunnets økonomiske system er rigget til fordel for de rike og mektige. Sånn er det jo. Imidlertid er man på bærtur hvis man begynner å lete etter “de som har skylda” for at verden er urettferdig og de rike føkker de fattige, både globalt og lokalt, i fortid, nåtid og fremtid. Det finnes ingen subjektiv skyld hos noen av aktørene for at systemet er som det er, de bare utnytter muligheter de kan se. Hvis noe er profitabelt og gjennomførbart uten å være ulovlig eller på andre måter noen slags kilde til trøbbel, så kjører man som regel bare på. Folk er grådige og de har dårlig moral. Javel. Og så? Alle vet allerede alt det der. Det går an å kritisere individer for hårreisende ting som de selv gjør, motivert av profitt, men man kan ikke klandre dem for at systemet er laget sånn at det går an å tjene penger på måter som er forkastelige på alle vis, bortsett fra at de ikke er direkte ulovlige. Et politisk problem krever en politisk løsning, som i praksis betyr markedsregulering. Det viser seg at Marx hadde rett. Et fritt marked vil bare medføre at det gamle systemet – altså føydalismen – vil etablere seg i en annen form og fremprovosere kapitalbaserte maktstrukturer. Det eneste middelet vi har til forsvar mot dette – altså fascismen – er en møysommelig og gjenstridig demokratisk prosess.

Jeg har hørt, sett eller lest mange historier om folk som “kom seg ut” av for eksempel spillavhengighet, narkomani eller diverse religiøse kultbevegelser som opererer langt uti tåkeheimen, men jeg tror ikke jeg noen ganger har hørt om noen som ble kurert av pengeavhengighet, det vil si denne patologiske tilstanden som noen ganger inntreffer hos noen individer. De vil bare ha mer og mer. Jo mer de spiser jo større blir de, og jo større de blir jo sultnere blir de. Det virker ikke som om det finnes noen grenser. Folk som allerede har nok penger til å finansiere opptil flere hundre normale livsløp (med rikelig lommepenger til å gjøre hva de ville) går fortsatt til ytterligheter for å grafse til seg enda mer. Hva er det som driver dem? Fra min synsvinkel virker de minst like hypnotiserte som disse som sitter og stirrer på hjulene som spinner inni “den enarmede banditten” (hvor man ikke engang behøver å stå på beina og dra i en lang spak lenger, man kan sitte i en stol og trykke på en knapp). Ved nærmere ettertanke kan jeg forresten godt se for meg at noen har et hypnotisk forhold til å sitte å stirre på tallene fra det eller det “markedet” ettersom de flimrer over skjermen. Greit nok, de er penere kledd, har finere bil, bor bedre og spiser sunnere mat, og det er jo noe, men hele opplegget har en “narkoman” form for tomhet i kjernen sin. Det er ingenting der som han Patrick Bateman sa om sitt eget speilbilde i filmen “American Psycho” (som man godt kan tolke som en allegori over “den sene kapitalismen” og dens ofre, som vimser rundt og snakker om penger og forretninger på samme måte som sprøytenarkomane snakker om dop og det neste skuddet).

Alle mennesker har egoistiske tendenser, men for å bli en fullblods narcissist må det foreligge et selvnytende element. Man må digge seg selv, som det heter. Like det man ser i speilet. Sånne ting. Ofte vil man også ha urealistiske forventninger til tjenestevillighet hos andre, men dette er ikke noe formelt krav. Mange av de vi kaller “store teaterpersonligheter” – skuespillere, dansere – har alltid vært fette narcissistiske, fra ryggmargen til fingerspissene. Begrepet “diva” finnes med god grunn. Det er dette som gjør dem magiske på scenen eller foran kamera, men det er også dette som – ikke uofte – gjør dem tragiske som menneskeskjebner. Så langt de som skjønner hva de skal gjøre med tendensene sine, verre er det med dem som er “skuespillere i livet” og som dikter opp sin egen historie etterhvert som de går. Si han der brasiliansk-amerikanske spøkefuglen som for tiden vanker i de amerikanske regjeringskorridorene, George Santos, alias Anthony Devolder, pluss sikkert flere andre navn som han har brukt etterhvert som det har vært behøvelig. Det ville vært bedre for alle hvis han hadde blitt skuespiller istedet. Da ville han jo fått brukt denne trangen til å “være tusen fjes” på en mer nyttig måte enn et klassisk liv som svindler og lystløgner. (Man er lystløgner når man fortsetter å dikte opp ting selv om man ikke behøver å lyve akkurat der og da, eventuelt kan man være en tvangsløgner – det vil si psykotisk – men dette er mer sjeldent; de er som regel klar over at de lyver, de bare greier ikke å la være.) Hvordan akkurat denne affæren vil utvikle seg er uklart. I mellomtiden kan vi som slipper å ha noe med dette å gjøre more oss på bekostning av de som må. Hatt en fin dag på jobben kjære? Det ender vel med at han blir arrestert en eller annen gang om ikke veldig lenge.

For de fleste praktiske formål kan vi slå fra oss tanken om at vi har rett. Vi har aldri rett. Det er ikke sånn verden fungerer. Kanskje vi har noe som ligner på den rette idèen om ting, men det er det beste vi kan få til. Det som virkelig teller er hva vi gjør. Det er der man opplever den typen “forskjell på folk” som er meningsfull utenfor våre egne fantasier om hva som er hva. Alle vet at det kan være så som så med det folk sier og hvis det virker som om det de sier stemmer dårlig med det de gjør, så bør man som en hovedregel følge med på hva de gjør og vie mindre oppmerksomhet til ordene deres. Kanskje de bare prater for å tåkelegge ting. Man hører jo om sånt. Folk blir jo helt tulleruske når en dyktig forfører masserer den skjøre lille egoblomsten deres med vakre ord og vènt mål. Senere sitter de gråtende igjen med gjeldsbrevene, skammen, kjønnssykdommen og det ene med det andre, alt sånt som onde riddere etterlater seg på sin vei. Skjer hver dag. Folk ønsker å tro på ting og da går det som det går. Man bør gjøre det man kan for å tilegne seg kritisk sans og sunne informasjonsvaner. Spesielt må man være skeptisk når man “liker det man hører”. Det er da sjansen er størst for å bli lurt. “Vandrehistorier” er noe som passer seg dårlig å drive med hvis man er målbart mye eldre enn i tenårene. Voksne mennesker sjekker om de har rett før de påstår noe. Dette har aldri vært enklere enn det er nå, så man har ingen unnskyldning for å fare med løgn og bløff. Enten er man lat eller så har man onde hensikter. Som regel er folk bare late og slurvete, de legger mer vekt på om historien er morsom enn om den er sann, men det er i dette landskapet folk som har onde hensikter kamuflerer seg. Det er her de opererer. I Bermudatriangelet mellom løgn, ønsketenkning og engasjerende fortellinger.

Dyplæring er en læreprosess som brukes innenfor maskinlæring, og som går ut på å «trene opp» såkalte «dype kunstige nevrale nettverk». Dette er en sentral metode innen maskinlæring – hvor det er et prinsipp at datamaskiner skal tilegne seg kunnskap (lære) om noe den ikke vet eller kan fra før.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Vi kunne naturligvis sagt at vi bruker dyplæring til å trene opp mennesker også, men vi liker ikke å snakke om disse tingene. Det er ikke komfortabelt. En slik dyp lærdom kan for eksempel være hvordan det offentlige er vår uvenn fordi det nekter oss å gjøre ting vi har lyst til, mens det private er vår venn fordi det bringer oss ting vi har lyst på. Vi kan snakke om disse tingene på mange vis, men dette prinsippet er en “dyp” plattform for delt realitetsopplevelse som vi tar for gitt. Byråkrati er det onde. Privat initiativ er det gode. Man “tenker” ikke slik i noen bevisst forstand, men dette er det fundamentet som mer avansert billeddannelse hviler på.

Livssyn, livsanskuelse, mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening. Betegnelsen brukes noen ganger synonymt med moral. Begrepet brukes også om trossamfunn.

(Store norske leksikon)

Fenomenet tro sitter ofte ganske dypt hos folk. Det er ikke nødvendigvis faktabasert, men det er alltid basert i “forventninger”. Vi tror at A vil medføre B, som igjen vil medføre C, og så videre, i en relativt ryddig algoritmisk sekvens, fordi dette er hva vi forventer. Det er hva vi har lært der nede i dypet. Dovenskapen vil få sin straff. Hver gang noen sier noe som resonnerer dypt inne i oss slik at det fremstår som “sannhet” så er det fordi utsagnet trigger dyplæringen vi har fått på det ene eller det andre viset. Dette er ikke “virkeligheten” i noen meningsfull forstand, men det er det vi har blitt trent opp til å tro på. Det er ekstremt vanskelig – men ikke umulig – å bryte dette “indre glasstaket” av dyplæring som ofte regulerer hva vi tror er mulig og umulig i dette livet. Folk gjør det forsåvidt hele tiden, vi hører jo diverse historier om de som har utrettet store ting i forhold til å bryte egne grenser og finne ukjent potensiale i seg selv, men de fleste går for det kjente, trygge og sikre; selv om det eventuelt er et selvdestruktivt mønster over langen. Det føles alltid bedre å følge programmet enn å riffe rundt i et psykologisk hackerland hvor man selv skriver koden for “realitetsopplevelsen”. Det sistnevnte er jo veldig risikabelt. Folk mister noen ganger vettet når de begynne å tukle med elementene i sin egen dyplæring. Det vi kaller “faste holdepunkter i tilværelsen” er ikke noe man uten videre kan oppgi på ustraffet vis, ihvertfall ikke uten at man har noe som er like “heavy” å erstatte dem med.

Vi vet allerede at den verden vi observerer med sansene ikke er den “virkelige” verden — det er bare et lite utsnitt fra den kategorien av informasjon som er biologisk nyttig for oss (og som i tillegg er ytterligere customisert av vår individuelle dyplæring), hvilket utlagt betyr at informasjonen forsåvidt er korrekt, den er bare veldig avgrenset. Det er – mildt sagt – mye vi ikke ser, hovedsaklig fordi det ikke er relevant for oss som materielle skapninger med visse livsbehov (mens andre skapninger har helt andre behov og derfor opplever en helt annen verden enn oss). Virkeligheten opererer, som man sier i etterretningsmiljøene, på en “need to know basis”. Hjernen din har blitt trent – enten av deg selv eller av “noen andre” – til å presentere slik informasjon som du “etterspør” på bevisst eller ubevisst måte. Det folk pleier å si er at “man ser det man ønsker å se”, men de er ikke alltid klar over hvor mye rett de har i dette. Vi snakker om fysiologiske mekanismer som delvis overlapper med den individuelle psykologien (men bare delvis). Folk kan bokstavelig talt trenes opp til å se en helt annen verden. Det er ikke noe magisk eller mystisk med dette, det er bare biologi. Vi har visse evner og egenskaper, selv om vi ikke bruker dem, deriblant en noen ganger ganske vill fantasi som det generelt sett lønner seg å fange inn og disiplinere. Det er ganske vanlig å oppleve mange små øyeblikk, som regel flere ganger om dagen, når hele virkelighetsbildet liksom flimrer litt, eller stiller seg på skrå, kommer i ulage, det ene med det andre, poenget er at “hjernen spiller oss et puss” ved å foreslå en verdensforklaring som er helt koko. Teknisk sett kaller vi det hallusinasjon når man ser noe som ikke er der, og illusjon når man ser en ting som en annen ting. Det kan ofte være vanskelig å skille det ene fra det andre. La oss si det finnes “glidende overganger”. Dessuten er det et problem at bevisstheten og underbevisstheten bruker forskjellige kodespråk. La oss si – dog bare som en vag metafor – at den ene bruker Microsoft og den andre bruker Apple. De kan kommunisere med hverandre (og gjør det hele tiden), men det er veldig vanskelig å styre denne prosessen. Poenget er uansett at det er sånn underbevisstheten varsler oss om noe. Den sender et “bilde” som ikke stemmer med resten av bildet, så å si. Det var en litt pussig ting. Vi får beskjeden men det er ikke sikkert at vi forstår den, derfor vil den ofte komme flere ganger.

Det er ganske vanlig å tukle med underbevisstheten. Ganske grovt sett kan vi si at det er dette religioner gjør for (eller mot) folk. Det finnes en sone av uro langs kanten av det våkne selvet og “den man er mens man erfarer drømmesøvnen” som ofte er hvor folk oppbevarer angsten sin. Diverse “troll i eske” spretter opp til stadighet i denne skumringssonen av sinnet. Hvor skvetten man er av natur har mye å si for hva slags utbytte man synes man får av den religiøse fordypningen. Vi har alle sikkert møtt den typen praktisk fæling som ikke lar seg skremme eller forstyrre av noe og som bare fnyser, spytter og erklærer at religion er noe nevrotisk kjerringfjas. De tar ikke feil — men de har ikke rett heller. At noe ikke er relevant for deg betyr ikke at det er irrelevant for alle andre. Etter min mening er det av rent pragmatiske hensyn bedre om folk fordyper seg i en religion som gir dem slike “svar” som de synes at de behøver enn at de virrer rundt i en tilværelse uten mål og mening hvor den eneste følelse som virker logisk er vrede. (Og/eller depresjon.) Det er jo slik at alle kan føle at det finnes “noe mer” enn det hverdagslige menneskelivet, men de vet ikke engang hvor de skal begynne å utrede hva denne følelsen betyr, så de slår det fra seg som “nerver” og fortsetter med slike fornuftsoppgaver som de har på listen sin. Denne jobben må gjøres før vinteren kommer. Det er ingen mangel på eventyr, sagn og fortellinger om “sjelens fantasireise til en annen verden” hvor man møter et utvalg karakterer, blir vist og forklart ting, det ene med det andre, til slutt vender man tilbake dit hvor man kom fra, etter måten klokere enn man var før. Mennesker har diktet opp verdensforklaringer like lenge som vi har eksistert som egen art. (Det er imidlertid variabelt hva man anerkjenner som medlemmer av vår art, selv inkluderer jeg alt fra siden omtrent to millioner år, altså homo erectus og hele pakka, men det vanligste er å anerkjenne bare “moderne homo sapiens”, det vil si fra og med omtrent førti tusen år siden.) Det er i prinsippet ikke noen forskjell mellom det å dikte opp historier om Seinfeld, George og Elaine og more seg over alle forviklingene de havner oppi mens man samtidig reflekterer litt over “moralen i fortellingen” – i Seinfelds tilfelle ofte hva man gjør og ikke gjør i diverse sosiale situasjoner – og det å dikte opp historier om Odin og Tor som vandrer på jorda og opplever ting. Poenget er uansett å lytte til historiene og trekke slik lærdom ut av dem som man synes man behøver, noe som har en tendens til å variere ettersom man passerer gjennom forskjellige stadier av livet.

Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) er best kjent under sitt forfatternavn Mark Twain. Han kom opp med ganske mange kortfattede vittigheter i løpet av karrièren sin – ryktene om min død er betydelig overdrevne – og blir stadig sitert både her og der på grunn av sine skarpe observasjoner. Det var Mark Twain som ga rådet “skriv om det du kjenner” til de som lurte på hva slags innfallsvinkel man bør velge til et forfatterskap. Imidlertid brukte han også dette prinsippet som analytisk metode i forhold til bokverk og produksjoner hvor forfatterens identitet er ukjent eller omstridt; forfattere vil skrive om det de kjenner. Hva annet skal de vel skrive om? Det går naturligvis an å dikte opp en fullstendig fantasiverden og befolke den med gud-vet-hva, men det enkleste er å beskrive ting man selv har sett og følelser man selv har erfart. Dette gir en helt annen form for flyt som en godt utdannet leser raskt vil oppdage hvis den er der (eller ikke).

En annen skikkelse fra litteraturen som Mark Twain hadde visse problemer med var William Shakespeare. Det var “det vanlige”, nærmere bestemt det såkalte identitetsspørsmålet. Hvem var William Shakespeare? På èn måte er dette noe alle vet. På en annen måte er det noe ingen vet. De lærde strides. Mildt sagt. På den ene siden har vi “den offisielle historien” om mannen fra Stratford. På den andre siden står et knippe mer eller mindre velformulerte alternative teorier om hva som er hva, blant annet den historien jeg selv foretrekker, nemlig den om Edward DeVere, 17. jarl av Oxford. Det finnes flere forslag, men jeg bryr meg ikke om dem. De spesielt interesserte vil finne mer enn nok guggel om dette på nettet til å holde seg underholdt hvor lenge som helst. Tro meg. Det finnes mye. Naturligvis også mye vås, men dette med identitetsspørsmålet har vært blodig alvor helt siden mannen fra Stratford – som ingen benekter eksistensen av – ble gravlagt.

Når det gjelder produktet William Shakespeare så kan man forsiktig si at det pengebeløpet som hvert år genereres bare av turistnæringen til Stratford og Shakespeare-musèet er “betydelig”. Hvis vi legger Henrik Ibsen sammen med Edvard Munch og vikingene har vi et omtrentlig bilde av interessen for Shakespeare, blant tildels veldig kjøpesterke kulturmennesker. Alle vet at stratfordianerne hater oxfordianerne, samt selvsagt også alle andre ikke-stratfordianere, men særlig oxfordianerne, for de har den beste saken. Problemet med denne greia er at man skal ikke grave lenge i materialet før man skjønner at det er noe som ikke stemmer her. Etterpå går det ikke an å glemme det man har sett, slik er det med den saken, ihvertfall fra et rent fornuftsperspektiv. Problemet er ikke at det finnes noen “konspirasjon” i den forstand, bare så mange som har så mye penger og andre interesser investert i Stratford-historien at de ikke vil høre noe annet. Den historien de allerede har fungerer godt nok for dem, uansett hvor legitime argumenter oxfordianerne reiser. Og sånn går dagene.

Rasisme er et ord som har mange betydninger, men det betyr ihvertfall ikke det rasistene tror. En gang i tiden handlet det kanskje om “rase” på en rettfrem og entydig måte, men nå handler det om holdninger på et dypere plan enn hva som er umiddelbart synlig. Problemet består kort fortalt i at man har identifisert “klassisk rasisme” som bare èn av mange grener på et tre som fortjener et helt annet navn. La oss inntil videre beskrive det som antihumanisme og karakterisere det som trangen til å sortere mennesker i kvalitative kategorier (som riktignok noen ganger kan handle om rase, men som ikke behøver å gjøre det) ut ifra kriterier som det er urimelig å forlange at de skal kontrollere, langt mindre endre på. Det mest aktuelle eksempelet i dagens verden (ikke bare i Norge) er “islamkritikk”. Det er naturligvis rasisme fra ende til annen, uansett hva “de islamkritiske” selv sier. Jeg kjenner opptil flere negre. Skal vi dissekere det med finmasket garn (kanskje ikke noen bra metafor) er islamofobi hva man på gammeldags norsk kaller blanda graut men det henvender seg til det samme kundegrunnlaget av de samme årsaker som rasisme har gjort helt siden det først ble oppfunnet. Det er jo noe.

Hvis jeg skal gjette vil jeg tippe at de som best i hele verden liker SIAN og alle disse som brenner koraner og oppfører seg truende, må være de radikale muslimske miljøene. De som virkelig mener alvor. Ikke i den forstand at de har tenkt å gjøre noe ulovlig, men de tar religionen sin veldig alvorlig og har mye å tjene på at klientellet som kommer til dem kommer med en “oss mot dem” følelse, uansett hvordan de har skaffet seg tanken om at “de hater oss”. Jeg tenker det som omtrent tilsvarer pinsevennene blant de kristne, altså frikirkemiljøer som isolerer seg fra samfunnet for å leve en religiøs livsstil — som ikke typisk pleier å være “normal” og det er heller ikke poenget. De fromme vil jo ikke oppleve seg selv som bedre enn synderne i Samsara og Jahilia hvis de for det meste lever på akkurat den samme måten. Hvis det er helt normalt og på alle måter udramatisk å være muslim vil dette ikke ha den samme “revolusjonære eksplosivitet” i seg som ser så romantisk ut for mange unge mennesker som søker retning og mening i sine liv. Hvis folk skriker skjellsord etter deg bare fordi du bærer en spesiell type antrekk har du jo beviset på at de hater deg på et helt usaklig grunnlag. Sånt gjor troen sterkere. Samholdet blir mer meningsfullt mellom de som føler seg truet og trakassert. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Det er sånn de fungerer. Man kan ikke typisk true dem til å skifte mening. Jeg tror ikke noen kan presentere noe eksempel på at det noen gang har fungert.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

En britisk kvinne ved navn Shamima Begum reiste i 2015 til Syria for å bli “revolusjonsbrud” for geriljakrigerne i ISIS. Hun var 15 år den gangen og reiste sammen med to jevnaldrende skolevenninner. Siden har hun satt tre barn til verden, men alle er døde. Jeg så et intevju med henne og hun virket både ubegavet og usjarmerende, en person som det er lett å mislike. Britene har tatt fra henne statsborgerskapet og den seneste utviklingen i saken er at appellretten har stadfestet at dette er innenfor justisministerens myndighetsområde — hvilket er hele problemet. Skal den britiske regjeringen kunne ta fra britisk fødte statsborgere passet sitt bare fordi de ikke liker trynet deres? Myndighetene i Storbritannia sier at hun har et sekundært statsborgerskap i Bangladesh, men myndighetene i Bangladesh sier at hun er født og oppvokst i Storbritannia, har aldri vært i Bangladesh og er ikke “deres” på noen annen måte enn at foreldrene hennes – som også er britiske statsborgere ved dette tidspunkt – en gang ble født der. Hvilket jo høres rimelig ut. Når ble de part i saken? Jeg vet ikke til hvilken grad dette er noe aktuelt i forhold til Norge og revolusjonsbruder som eventuelt kom herfra. Jeg mener jeg kanskje hørte noe, men det spiller ingen rolle. Det eneste riktige å gjøre er å hente skjura hjem og så utrede om hun eventuelt skal tiltales for noe lovbrudd derfra. Det går ikke an å bare ta fra folk statsborgerskapet deres. Dette er for fanden ingen skilsmisse, de gode og onde dagene betyr noe annet på statsnivå. Det er nettopp sånne som Shamima Begum som setter rettsstaten på prøve. En som “alle hater” fordi media har klistret alt det toskete hun har sagt opp overalt er ikke mindre verdig enn idrettshelter og popstjerner. Dessuten er problemet uansett ikke hvor “likandes” vedkommende er og ikke er, det handler om å krysse den grensen som består i å gi regjeringen makt til å ta fra folk statsborgerskapet.

Det er, som man sier, ikke like vesentlig om du selv tror at du er fascist som at fascistene tror det. Hvis de tenker på deg som “deres representant” (i staten, regjeringen, bystyret, nattklubben, bloggen, whatever) så er det av en grunn. De som er entusiastiske til bruk av tvang men skeptiske til bruk av sunn fornuft graviterer som regel mot en fascistisk posisjon. Eller autoritært demokrati som han Victor Orban kaller det opplegget han har sydd sammen i Ungarn. Storebror vet best. Nasjonens fremtid ligger i modernisering av de tradisjonelle verdiene under det faste lederskapet til en visjonær fører. Det ser vi jo gang etter gang. Fungerer alltid like bra. Det er ennå helt i det blå hva som skjer med Storbritannia — men de beveger seg med taktfast marsj i feil retning der også. Det handler jo ikke fullt så mye om man får til å etablere et klassisk fascistisk opplegg med flagg, parader og hele menasjeriet, det som teller er at man får til å ta fra arbeiderklassen all makt og “åpne opp markedet” for uregulert frihandel; også – eller kanskje særlig – innenfor tradisjonell offentlig virksomhet som utdannelse, helse, infrastruktur og militær beredskap. Det er viktig for “saken” at folk lokkes og lures til å fokusere på ting som er nesten helt uten politisk gravitasjonskraft, som muslimer eller LHBT-personer, heller enn alle de privilegiene de har mistet siden det nyliberalistiske eksperimentet ble iverksatt utover på 80-tallet, ikke minst av Margaret Thatcher i Storbritannia. Folk begynner imidlertid å våkne opp til realitetene, eller “bli woke” som de unge sier nå for tiden: Det er sant at systemet er rigget mot dem, av mennesker som lever av å utnytte andre. Det finnes ikke noe “hurra nirvana” som skal komme en gang i fremtiden. Dette er bare drømmen de selger for hva de enn klarer å suge ut av deg her og nå. Systemet er rigget for å flytte verdier fra produksjonsleddet til eierleddet. Det er meningen at det skal finnes en eierklasse som lever av å “ta ut fortjeneste” (selv om de strengt tatt ikke fortjener noe engang i nærheten av hva de tar ut). Det er meningen at folk skal fantasere om hvordan dette kan hende også dem, selv om det både krever “en veldig spesiell personlighetstype” og en god porsjon flaks. Være på riktig sted til riktig tid, klar for å “carpe diem” og den typen ting. Men de fleste er vanlige og flaks er noe de bare hører om. Det som funker for dem er å gå på jobb og forholde seg til det de tjener på det viset. Ergo er de best tjent med et sosialdemokratisk system som er harde på ansattes rettigheter, boligsikkerhet, et fullspektret offentlig tjenestetilbud til alle — og resten av den pakka.

Jeg har kalt meg seksti år gammel i et halvt år allerede, men om en uke skjer det sånn rent formelt, det vil si samtidig med kvinnedagen, som jeg helt fra jeg var liten trodde handlet om meg (min mor gikk i tog og denslags), en tanke som, når jeg nå ser meg i speilet, er så lite sannsynlig at det må være sant. Alle vet at det er sånn virkeligheten virker. Viljen velger hva den skal tro. Underbevisstheten gjør resten. At jeg alt for ofte er alt for beskjeden om hvor bra jeg egentlig er må vel kunne kalles min eneste feil som mann og menneske. Det er bedre å slappe av og godta det øynene mine forteller meg: De går i tog for å feire fødselsdagen min. Jeg bare smiler, blunker muntert til dem og gratulerer dem fordi de har oppdaget at rumpa mi ser bra ut i jeans, uten å spesifisere at det er akkurat dette jeg mener når jeg holder tommelen opp og gratulerer. De følger meg jo med blikket der jeg går. Dette fungerer veldig bra så lenge jeg holder kjeft om hva jeg tenker.

Vi lever alle i vår egen verden, noen mer enn andre. Imidlertid har vi også noe vi kan kalle fellesskapssonen — altså “offentlig sted”. Hver gang vi er der kan hodet være så fjernt det vil, ræva vår er imidlertid underlagt de vanlige reglene for sosial omgang. Om emneområdet moralfilosofi er det å si at vi kan gjøre det hvor komplekst som helst, men vi kommer ikke utenom visse grunnleggende sannheter som at vi har alle den samme plikt til å holde fred med de andre og den samme rett til å bli beskyttet mot aggresjon fra de andre. Dette er ikke veldig avansert matematikk. Samfunnets langsiktige interesser er fred og velstand blant befolkningen. Grovt sett kan vi si at all virksomhet som jobber mot dette formålet er samfunnsfiendtlig virksomhet, inkludert ikke minst det å egge til ufred og dårlig stemning mellom individer og grupper av befolkningen. Som allvitende oppdrager og autoritetsperson tilfaller det meg å si at det er jævlig irriterende når ungene krangler om alskens dusteting som de ikke engang kan gjøre rede for når man forlanger å få vite hva fanden det er som skjer.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

For noen er politisk fantasering rundt “hva man kan gjøre” sikkert det beste de får til med den lille tenkeknotten sin, men for meg er det noe degenerativt. Hva er poenget med å ha heltidsansatte politikere hvis “folk flest” oppfatter det som meningsfullt å blande seg inn i jobben deres? Hvis man skjønner hva som er nødvendig kan man jo søke seg til jobben selv, heller enn å kritisere de som prøver å få ting gjort. Det er ikke vanskelig å komme seg inn i politikken, men det finnes en riktig og en gal metode (eller rettere sagt mange gale). Man kan melde seg inn i et parti, gå på møter, gripe ordet, det ene med det andre, plutselig er man for eksempel valgt inn i kommunestyret. Derfra og ut kan det bare gå oppover. Fremtiden er så lys at man må bruke solbriller. Men sofasjåfører kommer ingen vei, som man sier i transportbransjen. Det er nødvendig å komme seg på beina og gå på møter hvis man vil komme noen vei i politikken. Og mens man er på disse møtene må man knytte kontakter. Utveksle visittkort eller hva man nå gjør i disse tider, kanskje noe med blåtanna på telefonen. Hva vet jeg, jeg går ikke på møter. Jeg er ikke interessert. Jeg er moralfilosof — og alle vet at moral ikke er verdt fem sure i ræva på den politiske arena. Kanskje har det noen ganger en viss nytteverdi som propagandavåpen, men moralen an sich (“i seg selv”) er ikke politisk relevant. Hvis man har ambisjoner om å bli politiker bør man heller lese Machiavelli og Marx enn Spinoza og Sartre (selv om begge deler er dobbelt så bra). Det handler om å få ting gjort med de midlene man har for hånden og slike metoder som er nødvendige der og da.

Det finnes mange identitetsforvirrede aktører der ute. De tror at de driver med politikk, men egentlig driver de med kunst, nærmere bestemt teater, eventuelt “performancekunst” (som har færre formelle krav enn teateret). Politikk handler om saker. Kunst handler om følelser. Det er fordi det ikke finnes noe sånt som “saklige følelser” at det heller ikke finnes noe sånt som “politisk kunst” (bare kunst som appellerer til det noen føler om samfunnsforhold og annet). Imidlertid vil jeg – ikke minst av diplomatiske årsaker – være den første til å si at det finnes mye både historisk og nåværende politisk propagandaarbeid som drar seg langt inn i den kunstneriske sensibilitet, noen ganger på en kryptisk og “intern” måte. Hvis budskapet ditt er politisk er det ikke kunst du driver med, det er propaganda. Motsatt, hvis budskapet ditt er kunstnerisk er det kunst du driver med, ikke politikk. Når det er sagt, det er naturligvis ofte vanskelig å sortere snørr fra barter, særlig når man har mye av både det ene og det andre. Først og fremst engasjement — man føler veldig mye om ting som strengt tatt ikke er politiske av natur, men mange politiske bevegelser liker å snakke om dem i søndagstalene sine, la oss si for eksempel “rettferdighet for utsatte grupper”. Det er fint som moralsk prinsipp men ubrukelig som politisk sak. Mer konkret er imidlertid det å jobbe for “bedre boligtilbud for utsatte grupper” selv om det også er veldig vagt så lenge man ikke kommer med noen tall og forprosjekter. Alle kan si hva som helst — noe de også gjør, hele tiden.

Det er ubegripelig for meg hvordan spørsmål som “hvor mange kjønn som finnes” har kommet seg inn i politikken. Hvem fanden bryr seg om sånt? Hvis man er bekymret for hva man vil finne under kjolen kan man jo spørre før man begynner å tukle — og hvis man er i tvil bør man kanskje holde avstand til hele greia. Politikere er ansatt for å håndtere materielle problemer, ikke forholde seg til freudianske fantasier hos de seksuelt naive. Jeg har ikke undersøkt saken nærmere, men det siste jeg hørte var at vi nå har etablert “juridisk kjønn” som operativt prinsipp i Norge, det vil si at man er det man selv sier at man er, ferdig diskutert. Ikke prosedyremessig verre enn å skifte navn, men kanskje med mer vidtrekkende sosiale konsekvenser. Hva er det vi egentlig diskuterer her? Snart kommer som tidligere nevnt kvinnedagen, som altså skjebnen i sin visdom har valgt å henlegge til bursdagen min, slik at det blir noen grad av konkurranse på motivasjonsfronten når det kommer til hvem som feirer hva, men jeg antar at så lenge alle sier hurra så er alt tut og kjør. Det blir litt som hvordan noen amerikanske marijuanaentusiaster driver og feirer den såkalte 420-dagen, som på amerikansk manèr betyr datoen 20. april (mens selve 420-koden er/var californisk politikode for “pågrepet på grunn av besittelse” mens marijuana var forbudt). Jeg påpekte at dette også er bursdagen til Hitler, slik at man bør kanskje være litt vaktsom med å ta for gitt hvorfor folk er ute og feirer denne datoen. Ikke sett deg ved et hvilket som helst bord og den typen ting, som forresten aldri er noen sunn vane, men spesielt ikke når misforståelsene har slikt potensiale.

Går det an å “bli” kvinne – gitt at dette ikke var noen åpenbart medfødt egenskap – og i så fall, hvordan definerer man hva det betyr å være kvinne på en måte som utelukker “de som bare innbiller seg ting” (men ikke de ufrivillig barnløse og så videre)? Det finnes noe man kaller TERF (trans-ekskluderende radikal feminisme) og deres argument er at alt sitter i fitta, ingenting i hodet. Om man “føler seg som kvinne” er ikke relevant. Menn i kvinneklær vekker de samme beskyttelsesinstinktene hos TERFere som “ulv i fåreklær” vekker hos sauebøndene i Østerdalen. De klarer ikke å akseptere premisset om at en biologisk kvinne kan ha en mannslignende anatomi. Egentlig er det litt komisk, gitt at det samtidig er alminnelig akseptert at det å være en “ekte mann” må bety noe mer enn bare det at man har en penis, selv om det ikke er noen stor enighet om hva “mer” består i. Noe med hvordan man oppfører seg, den typen ting. Det kan ikke læres, det kan bare utvikles på det persongrunnlaget som allerede foreligger. Oppfør deg som en mann er en oppfordring mange unge menn møter ved et stadium når de ikke engang forstår hva dette betyr. Kanskje består hele poenget med å si sånt i den sadistiske komedieverdien det har å se dem sprelle og forsøke å være “ekte menn” før de er voksne nok til å forstå at dette bare er en komisk fordom som bare blir mer og mer komisk jo hardere man prøver. Det er ikke uten grunn at sånne typer som Andrew Tate appellerer mest til “fjortisene” blant oss — både de som er fjortiser av års alder og de som aldri kom seg videre i sin personlige utvikling. Sånt skjer. La oss si at de for eksempel har hengt seg opp i infantile idèer om hva kjønn er, og hvordan man skal (og ikke skal) “fremføre” dette kjønnet på den sosiale arena. Vi opererer nå med “juridisk kjønn” i Norge fordi det ikke spiller noen praktisk rolle i noen annen slags juridisk sammenheng hva slags kjønn man har. Vi kan si at “retten til å bli gravid” er noe alle har, men evnen er ulikt fordelt. Ikke alle kvinner har den, men man finner den hos noen menn, nærmere bestemt såkalte transmenn — som ifølge hva jeg hører utgjør en større andel av de trankjønnede enn transkvinner, de får bare ikke like mye oppmerksomhet. Velkommen til livet som mann sier de kyniske straks. Din plass i køen varierer, men det er aldri “foran”.

Irisering er refleks eller lysbrytning i en overflate, der det oppstår et spill av farger. Fargene endres etter lysbrytningens vinkel og fargene kan ha alle regnbuens farger. Irisering stammer fra gresk iris, som betyr regnbue.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Naturen har frembrakt et antall overflatestrukturer som bryter lyset på en “skimrende” måte, slik at fargespillet endrer seg ettersom vi snur på den gjenstanden vi betrakter, for eksempel kroppen og vingene til visse insekter. “Alle regnbuens farger” er et litt misvisende begrep. Det som skjer er at menneskets øye bare kan oppfatte et veldig lite utsnitt av alle de elektromagnetiske effektene som finnes der ute — og det er dette vi kaller synlig lys, som spenner fra infrarød i den ene enden til ultrafiolett i den andre. For å oppfatte bølgelengder som ligger utenfor dette spekteret må vi bruke måleinstrumenter. Vi er ikke vant til å tenke på det slik, men også radiobølger og røntgenstråler er “lys”, de ligger bare utenfor det området vi er i stand til å se med øynene. Ettersom vi bryter alt ned til fysikk oppdager vi at det vi er i stand til å oppfatte direkte ved hjelp av sansene våre bare i begrenset grad ligner på “det som faktisk finnes der ute” — slik at det er på alle måter korrekt å beskrive det vi kaller virkeligheten som en illusjon. Men slik er den menneskelige tilstand. Vi tror på det vi ser.

Psykologiske forsøk viser igjen og igjen at vi “jukser” når vi danner vårt mentale bilde av det vi tror vi ser. Det er blant annet derfor det er så enkelt for tryllekunstnere og andre taskenspillere å lure oss. De vet hvordan hjernen virker og kan derfor utnytte svakhetene i systemet til å gjøre forbløffende ting som tilsynelatende strider mot virkelighetens regler. Filosofer kaller dette naiv realisme — hvor naiviteten består i at man tror at dette – altså det man er i stand til å se og erkjenne med sansene – er alt som finnes der ute. Vi kan med den gamle vitsen si at problemet er en grov feilvurdering av egen vurderingsevne, noe som er så “typisk menneskelig” som noe kan få blitt. På visse måter er sansene våre lynskarpe, men på andre måter er de så sløve at hvis de var en kniv kunne man ridd på den herfra til Moss uten å bli sår i rumpa. Til og med skarpheten jobber mot oss når vi blir lurt, i form av alskens avledningsmanøvre som svindleren for eksempel gjør med sin venstre hånd mens den høyre sikrer seg lommeboka og klokka vår. Det grunnleggende problemet er tidlighet.

Jo tidligere vi kan danne oss et bilde av situasjonen vi står oppi, jo mer tid har vi til å utarbeide gode strategier. “Tidlig forståelse” er svært ettertraktet på hjernemarkedet. Først til mølla og alt det der. For eksempel har nesten alle som gjør forretningsmessig suksess en utpreget evne til tidlig forståelse av hva som er “den neste store tingen” slik at de kommer seg inn i begivenhetenes sentrum før røkla oppdager at det er noe som skjer. Vi kan i prisippet si at når vi kommer til det tidspunkt at “alle” er inne i den nye greia, så er det forlengst på tide å bevege seg videre for de som ligger i forkant av utviklingen. Slik er måten, som bare er en annen måte å uttale ordet “moten”. Surfing på den såkalte popularitetsbølgen handler mye om å hoppe av i tide, slik at man ikke blir med og kræsjlande på trynet i sandstranden, full som den er av gamle sigarettsneiper og fettpapir fra nærmeste gatekjøkken. “Tidlig forståelse” er det alle ser etter i profesjonelle fotballspillere, altså at de plasserer seg der ballen kommer til å havne, i stedet for å løpe mot der den befinner seg akkurat nå. Vi kan faktisk si at det befinner seg i den abstrakte enden av et fundamentalt biologisk mønster, hvor “forvirring” (eller avledningsmanøvre) er den mest alminnelige måte å fekte mot tidlig forståelse, som er hvor iriserende kroppsoverflate kommer inn i bildet. Kolibrien er en liten fugl som ofte har skimrende fjær. Mange dyr ser sikkert en kolibri som en aktuell godbit de bare kan snappe opp i forbifarten, men kanskje de nøler et øyeblikk når kolibrien plutselig skifter farge, og dette er all margin den behøver for å komme seg i sikkerhet.

Det er ikke uvanlig å bruke uttrykket “kvikk i oppfattelsen” om den egenskapen vi etterlyser her. Dette er også hva som menes med at hjernen jukser når den danner bilder av virkeligheten. Mye går på autopilot. Vi ser en to-tre markører som vi gjenkjenner, så fyller hjernen inn resten for oss. Dette fungerer som regel bra, men det gjør oss sårbare overfor de som lyver og prøver å manipulere oss med alskens triks og tryllekunster uti hjernens gråsoner. Dette handler ikke så mye om hva vi “ønsker” å se som om hva vi forventer, ut ifra det vi tror vi vet om hva som foregår. En middels bra tryllekunstner kan få deg til å tro at de nettopp gjorde noe som ikke er fysisk mulig — eller rettere sagt, du vet jo at du blir lurt, du vet bare ikke hvordan. Fysikken er alltid den samme, det er i optikken forskjellene ligger. Kanskje noe fikk deg til å flytte blikket bort fra “begivenhetenes sentrum” akkurat det millisekundet skøyerfuglen behøver for å omarrangere ting du ikke ser, men snart kommer til å “oppdage”. Dette er all margin en dyktig svindler behøver for å manipulere virkelighetsbildet ditt. De vet hva de driver med, det er du som virrer rundt i en labyrint av avledningsmanøvre. Dette er ikke minst viktig å ha i mente når vi forholder oss til “informasjon”. Vi ser det vi forventer å se, men hvorfor forventer vi å se det vi forventer å se? Bare de mest klønete og amatørmessige svindlere jobber med “det vi faktisk ser”, de som kan faget jobber med forventningene våre. Det er løsere og mer formbar materie som ikke minst er billigere i drift enn det å bygge kulisser, jobbe med rekvisitter og det ene med det andre. De flinkeste er de som gir oss en “smart” følelse av at vi skjønner bedre enn dem hva slags fortjenestepotensiale som ligger i prosjektet de pitcher for oss. De lurer oss til å tro at det er vi som lurer dem.

Som jeg alltid sier: Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. De aller tidligste filosofene – altså lenge før Sokrates, Platon og de kom på banen – uttrykte seg i “sentenser” — det vil si maksimer eller ordspråk om du vil, som for eksempel “kjenn deg selv”. Noe annet de sa var “hold igjen din dom”, som i praksis betyr å tenke gjennom ting et par ganger til før man bestemmer seg for hva som er hva. Det man ikke vet er jo per definisjon uendelig og strekker seg i alle retninger, gi og ta hva som er fysisk mulig og ikke, mens det lille man vet ofte viser seg å være et tynt grunnlag for å ta viktige beslutninger. “Informasjonsknapphet” er en konstant tilstand. Dette er aldri noe realistisk spørsmål. Man kan alltid lære “mer” om noe, uansett hva. Spørsmålet er om man vet nok til å gjennomføre det man har planlagt å gjøre — hvilket bringer oss tilbake til det gamle temaet om mennesker og ambisjonene deres. Det ender ikke alltid bra. Ikke alt de sier i bibelen er usant, selv om narrativet preges av mange drøye skrøner, for eksempel er utsagnet Gud ler av menneskenes planer noe man bør reflektere litt over. Kanskje Gud vet noe vi ikke vet? Det virker ikke urimelig å anta dette. Eller for å si det med andre ord, sjansen er alltid stor for at vi blir lurt, selv om det er vi som er luringen (så vidt vi vet).

Det er ikke klart for meg hva det betyr at folk er “innvandringskritiske”. Det lyder litt verdensfjernt. Hvordan praktiserer men det? Selv er jeg for eksempel en fornuftskritiker i noen slags klassisk tysk kontekst – la oss si en linje fra Kant til Marx (via Nietzsche) – og dette arter seg ofte i praksis slik at jeg ikke tror på folk når de påstår at de er motivert av fornuften. Jeg tror det sitter et helt annet sted; la oss si i ræva, siden “hjertet” ikke virker som et passende ord i sammenhengen. Vi er uansett nødt til å gå et par runder med Freud og det han kalte det anale stadium av personlighetsutviklingen. Forstyrrelser i prosessen med å ta bevisst kontroll over avføringsfunksjonen – si for eksempel en pedagogikk preget av mye skam og skremsel – vil typisk fremkalle en autoritær og pertentlig karakter som er streng og uforsonlig mot det skitne, nedrige, avvikende og så videre. Alt henger sammen med rumpestrenghet i oppdragelsen. Det føkker opp barna.

Mannen på bildet ovenfor er Oswald Mosley. De nysgjerrige anbefales en runde med den store guglemaskinen men han var kort fortalt leder for Det britiske nazipartiet på 30-tallet. Som alle vet var jo den greia veldig stor også for det meste overalt ellers enn i Tyskland og Italia, til og med i Norge, men det ble lite verdsatt etter at krigen begynte — og etter at den sluttet var det å være nazi i det store og hele diskreditert til langt utpå 70-tallet, særlig i de landene som hadde hatt nærkontakt med den tyske krigsmakten, inkludert Tyskland selv. Uansett, Oswald Mosley hadde en sønn ved navn Max. Han var i 2008 involvert i en skandale som involverte sadomasochisme, nazikostymer og hele fem prostituerte av typen dominatrix. Men så kom politiet. På generelt grunnlag kan man si at det å bruke nazikostymer i sexlek som regel handler om dårlig smak i kombinasjon med liten kunnskap, men det er vanskelig å godta at Max Mosley hadde liten kunnskap om nazisme, snarere tvert imot. Hva ville vi tenkt i Norge hvis sønnen til Henry Rinnan ble arrestert mens han lekte naziavhør sammen med tre horer i en campingvogn ved Falstad? Det er nærliggende å skylde på “noe i oppveksten”.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hvorom allting er, man kan jo være innvandringskritisk uten å være nazi? Vel, strengt tatt nei. Hvis man er kritisk til “innvandrere”, skeptisk til vitenskap og kategorisk motstander av marxisme (selv om man ikke helt vet hva sånn marxisme egentlig er) så er man nazi, ferdig diskutert. Det handler ikke om å ha et hakekors tatovert i panna. Det handler om å være enig i prinsipprogrammet til denne politiske bevegelsen. Selv om fascister, nazister, falangister – eller hva som helt annet man kan kalle “det postmoderne alternativhøyre” – ikke har noen politikk i egentlig forstand (de vil bare ha makt slik at de kan “fjerne” alt som forarger dem, deretter er de åpne for forslag), har de likevel visse kjennetegn — og “innvandrerskepsis” er alltid et av dem. Ofte selve hovedargumentet, Saken. Hvor kommer det fra? Hva slags provenans har det tankekomplekset som gjør innvandrere – de mener egentlig å si svartinger – til noe truende i fantasien deres? Det er jo komisk å se på en nazi som prøver å komme ut av skapet men er usikker på hva den nye identiteten betyr og hvor de hører hjemme nå.

De tingene man lærer mens man ennå er så liten at man ikke har noe språk har en tendens til å bli sittende i følsa – altså den delen av følelseslivet som oppleves som “sannhet” – uansett hva slags krumspring man senere gjør med språket. Det er her vi vender tilbake til Freud og barnet som ble emosjonelt skadet mens det befant seg på det anale stadiet av personlighetsutviklingen. Hva er det “de fremmede” vil? Hva fortalte de deg da du var atten måneder gammel? Kan du huske at du sluttet å bruke bleier? Dette er ikke uviktige spørsmål. Ved et tidspunkt var alle ting i livet stordramatiske ting. Alt skjedde jo for første gang for deg. Det er klart at sånt er viktig. Selvstendig rumpestyring er et grunnleggende trinn av barneoppdragelsen. De er jo ikke født husrene, alt sånt må læres. Tanken til Freud var altså at en pedagogikk som påførte barnet nevroser på dette stadiet ville medføre en senere bumerangeffekt i form av en “kompulsivt kontrollerende” og ofte nesten manisk fokus på alle slags bisarre detaljer i den senere voksenpersonligheten. Dette er ikke noe man selv kontrollerer, det er ubevisste forstyrrelser i personligheten som er akkurat like alminnelige ute blant befolkningen som det er alminnelig å være “streng” mot barna når de gjennomgår pottetreningen sin. Angsten for å gjøre noe galt med rumpa sitter på et nivå som ord ikke kan rekke. Det fantes ingen ord da den ble etablert. Men det finnes noen nå, og her er ett: Anusnevroser. Inkludert angsten for at noen skal høre deg mens du er på do.

Livet er kort og forvirrende. Man blir aldri egentlig noe klokere enn man var da man først begynte på sin vei, men man blir mer slu i forhold til hvordan man får ting gjort og det hjelper jo til en viss grad. Jeg var en gang en perifer deltager i en lang filosofisk debatt på nettet; om det er bedre å være “gatesmart” enn “boksmart” og om det egentlig spiller noen rolle hva slags smart man er så lenge man ikke er dust. Den varte i flere år, men det er lenge siden nå. Likevel har jeg i prinsippet de samme holdningene nå som jeg hadde den gangen: Hvis man er nødt til å velge så er det bedre å være gatesmart enn boksmart, fordi et bokmiljø inneholder sjelden noen direkte livstruende elementer, mens det finnes så mange slags gatemiljøer, noen av dem definitivt steder man bør holde seg unna. Hva slags jævelskap kan man lære av en bok som man ikke kan lære i en mye verre form på gata? At man sitter på en stor mengde data om ditt og datt betyr ikke at man er “smart”, bare at man (i beste fall) er godt informert om forskjellige sakers faktagrunnlag. Hva som er (og ikke er) smart koker ned til hva man gjør med det man vet. Valg. Beslutninger. Den typen ting. Særlig den karaktertypen som har for vane å ta smarte beslutninger – slik man opplever det etterpå – selv om de er/var hemmet av et tynt faktagrunnlag, oppleves av mange som smarte individer. Særlig når det kommer til sånne ting som å skjønne når man bør holde kjeft, når det er på tide å gå, og diverse annet i den kategorien.

Hvem er det som klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge — og, fremfor alt, hvorfor? Det er nesten alltid de som planlegger å si noe stygt, kjipt eller nedsettende om (eller til) noen andre, men de er bekymret over hva konsekvensene vil bli. Hvis noen etterpå skjeller dem ut fordi de er et rasshøl vil de føle seg krenket og tolke dette som et angrep på ytringsfriheten. Det er “woke” kulturmarxisme som vil kneble folk og ta fra sine meningsmotstandere retten til å ytre seg fritt. Prøv å si det til dørvakta på et utested, du Erasmus Montanus. Som regel handler det bare om at folk ikke orker alt bråket. Når det gjelder meningene dine så hørte de deg helt fint første gang. Nå kan du ta dem med deg og gå din vei. Folk er kanskje ikke veldig woke der ute, men de er jo ikke fullstendig lamma i tenkamentet heller. Det finnes ikke noe sånt som “innvandrere”. Det er ingen meningsfull kategori. Hva snakker de om? Det koker uansett ned til svartinger, så la oss bare skjære gjennom all okselorten og gå dit med en gang. Jeg vet ikke noe tall men det kommer sikkert flere millioner flyktninger til Europa hvert år – som per definisjon betyr at de kommer fra “land utenfor Europa” – og verre vil det bli når klimaproblemene for alvor begynner å føkke opp landbruket i sør. Mye verre. Om få år. Er vi forberedt? Sikkert minst like godt som vi er forberedt på at vinteren kommer hvert år. Norsk beredskap. Fungerer når det gjelder. Problemet er at vi (og da mener jeg “menneskeheten”) står overfor noen svært alvorlige geopolitiske utfordringer, hvor den forventede flyktningestrømmen bare er en liten del av hele problemkomplekset. Vi har rett og slett kjørt hele “sivilisasjonen” i grøfta. Særlig mye mer kortfattet går det ikke an å si det uten å miste det vesentlige poenget. Vi er i grøfta, det er bare ikke alle som har oppdaget det ennå, pluss at mange av de som vet det prøver å tyne enda litt mer fortjeneste ut av situasjonen. Der står vi.

Referanseartikkel: NRK.no

Etter hva man kan se på bildet ovenfor er den bilen såpass smadret at hvis man ikke klarer å se det når man kjører forbi så er man ikke skikket til å kjøre bil langs offentlig vei. Det bør også være åpenbart at det er en ambulanse. Utrykningkjøretøy prøver jo ikke typisk å være diskrète med utseendet sitt. Det er mye lyd, lys og sterke farger. Hvorom allting er, føreren av denne ambulansen ble klemt fast i vraket etter et sammenstøt med elg på vei fra Trysil til Elverum, men klarte selv å melde fra om ulykken til alarmsentralen. Under ventetiden observerte man imidlertid to biler som bare kjørte videre på sin vei. Dette er den delen av historien jeg ikke forstår.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Selv har jeg vært “ganske nær” elgen mange ganger – i den forstand at jeg har sett den krysse veien like foran eller bak meg – men bare èn gang har jeg vært så nær at jeg reagerte med bråbrems. Heldigvis gikk det bra den gangen. Bra for meg, bra for elgen. Men det er noe jeg alltid har i bakhodet når jeg ferdes gjennom skogsområdene i Østerdalen. Det er mye elg her. Elg er store dyr. Som å treffe en ku på stylter, som folk sier, sjansen er stor for at den skal komme inn gjennom frontruta eller havne på taket. Sånn fungerer fysikken. De har imidlertid ryddet mye av skogen som ligger nærmest ihvertfall de store veiene slik at nå har man i det minste en mulighet til å se elgen før den “plutselig er der” hvis man ellers er oppmerksom på at dette er en aktuell fare. Allikevel smeller det noen ganger.

Jeg reagerer på det føreren av ambulansen sier. En ting er å kræsje med elgen, det er dramatisk og blabla, men sånt skjer. Man skjønner jo fort hva som hendte og er sånn sett ferdig med selve hendelsen ganske raskt, nå må man utrede konsekvensene. Å filosofere over hva elgen burde ha gjort annerledes virker meningsløst, men man har god grunn til å føle forbitrelse over at opptil flere trafikanter bare passerer deg mens du sitter der fastklemt i bilvraket. De burde naturligvis ha stanset og tilbudt slik bistand som de har kapasitet til. Bare det å stå der og holde en samtale i gang frem til redningsmannskap ankommer med relevant utstyr ville ha hjulpet. Folk er vanligvis redde og forvirrede når de sitter fastklemt i bilvrak, hvis de overhodet er ved bevissthet. Hva skal man tenke om dette?

Det er ikke min stil å snakke om medmenneskelighet og annet Jesusvås, men jeg rynker på nesa over tanken på at jeg lever i et samfunn hvor folk stort sett driter i hverandre — eller rettere sagt, det er bra at vi lar hverandre være i fred med våre respektive egenheter, men det er ikke bra når vi bare ignorerer et åpenbart behov for hjelp. Hvis man ser noen som er strandet langs landeveien så er det minste man kan gjøre å stanse og spørre om de har kontroll eller om de behøver noe. Ofte har de allerede ringt noen og står nå bare og venter på bistand, men noen ganger er dette selve problemet: de har ikke med seg noen telefon, eller den de har er tom for batteri. Ofte er det jo sånn at “en ulykke kommer ikke alene” og det ene med det andre. Jo trangere situasjon, jo større rolle spiller de små tingene. Nesten ingen reagerer negativt på at noen stanser og spør om de behøver noe. Det burde egentlig være en selvfølge, så det litt interessante spørsmålet må følgelig bli hvorfor det ikke oppfattes (og/eller fremstår) som en selvfølge. Hvorfor kjører folk bare forbi?