Søttemai sett fra Spania

Man feirer ikke noe spesielt i Spania den 17. mai og det norske flagget har jeg jo uansett hengende på juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt, så da er det vel egentlig ikke noe mer eller annet å si. Hurra er jo som alle vet krigsropet til de prøyssiske leiesoldatene som tjenestegjorde under Napoleon, som er dårlig likt i Spania (noen historiske greier som egentlig ikke betyr særlig mye lenger), så alt i alt er det sikkert best å bare holde kjeft og ta unna dagen som om det er en helt alminnelig søndag — i praksis at jeg tilbereder et stykke secreto del cerdo (svinets hemmelighet) som jeg kjøpte på superen i går. Du vet. Ting som er på tilbud. Jeg betalte 4,74 euro for hva som definitivt er “mer enn nok” for bare meg, så det blir et måltid med planlagte rester, som forsåvidt er det vanlige. Pålegg senere og så videre.

Nå bebor jeg riktignok ikke middelhavskysten, med det er Spania så man forventer kanskje mer enn bare fire grader, som det var her da jeg sto opp klokken seks. Hva slags 17. mai er det? Sånt forekommer i Norge men når det skjer så blir det mue akk og sukk ute blant folk. På fjernsynet viste de til og med snøvær, i regionen Navarra – hvor hovedstaden heter Pamplona, som de fleste har hørt om – og det er fader meg litt for drøyt når man bor sør for Dovre. Men det er hva det er. Været kan ingen rå for. Dessuten bedret ting seg betraktelig etter at sola kom opp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som vanlig foregår det ting i verden. Krig, pest og det ene med det andre. Bare idioter tror at krig handler om pang-pang, men verden er jo i all hovedsak befolket av idioter – som noen ganger også er statsledere – så da blir de vel forbauset når det går opp for dem at det går an å bombe valutaen også. Dette er jo sluttresultatet av at Hormuz-stredet har blitt stengt ned av forretningemessige hensyn. Som alle kan skjønne er det ingen som vil forsikre et skip som tenker å tøffe gjennom der nå om dagen og siden ingen havner har lov til å ta imot skip som ikke har papirarbeidet i orden blir det selvsagt bare å ligge der og vente for de som er fanget av begivenhetenes gang. I mellomtiden stiger både prisene, renta og fandens oldemor i retning av “totalt utenfor kontroll”. Sånt er ikke bra for bruttonasjonalproduktet.

Jeg har skrevet litt på engelsk i det siste. Den norske bloggen føles litt som en støttegruppe for overgrepsofre, så jeg er ikke riktig tilpasningsdyktig til det formatet, men det er likevel artigere å skrive på norsk enn på engelsk, så kanskje jeg bare skal hive meg rundt og bestrø dette nettstedet med mine eiendommelig egenartede betraktninger uten å ta noe slags hensyn til publikummets sarte sensibilitet. Som alle vet er jo det norske språket mye mer “dansende” enn engelsk, som egentlig bare føles kleint i disse tider. De har jo for faen bent frem undergangsstemning i Storbritannia og det er ikke engang noe poeng i å kommentere opplegget i USA. Herregud. Uansett skal det skrives. Sånn er det bare. Vi snakker tross alt om en livslang (u)vane som jeg ikke ville klart å kvitte meg med selv om jeg prøvde. Noen hekler. Andre tygger tyggegummi. Det finnes til og med folk som biter negler. Min egen nevrose handler imidlertid om å skrive. Jeg vet ikke om det går an å plystre istedet, eventuelt spille gitar, men inntil videre skriver jeg.

Til sist en liten sang om vinden.