I 1933 gjorde nazistene i Tyskland første mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelsen ble oppløst. Også i Norge ble første mai kalt for «arbeidets dag», og innført som lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i april 1942. Denne loven ble opphevet i 1945. I 1947 ble første mai igjen offentlig høytidsdag og lovfestet fridag i Norge.
(Store norske leksikon)
Om du ikke allerede vet det så kan du gå på internett og lese deg opp på saken: Det vi nå kaller nazipartiet i Tyskland på 1920 og 30-tallet het i utgangspunktet Det tyske arbeiderparti – da Hitler tok over følte han et behov for flere adjektiver så han la til determinanten “nasjonalsosialistisk” i partinavnet – og de var veldig bevisste på at de utgikk fra arbeiderklassen. Diverse plakater og annet propagandamateriell fra hundre år siden ser til forveksling likt ut enten de var laget av og for kommunister, nazister eller sosialdemokrater — som enkelt lar seg forklare i at de alle var modernister som trodde sterkt på en maskinbasert fremtid preget av industriutbygging og sosiale samfunnsordninger. Slik var tidens ånd den gangen. Det fantes ingen seriøs opposisjon til selve fremskrittsprinsippet; selv om de ulike politiske fraksjonene stilte seg tildels svært ulikt i detaljarbeidet rundt hvem som skulle eie hva og hvordan det hele skulle styres på statsnivå.
Siden kom jo Den andre verdenskrigen — og denne erfaringen tilførte et element av dyp skepsis, eller pessimisme, til den strålende fremskrittstanken, noe som nedfeller seg i den åndsretningen vi kaller postmodernisme. Opplegget er i det store og hele ganske likt, men nå har vi sett industrielt massemord og annen menneskelig ondskap som medfører en dempende effekt på optimismen som fantes for hundre år siden. Det har jo vist seg at ting kan komme helt ut av kontroll når ondsinnede – og/eller uvitende – grupperinger oppnår politisk makt og setter i gang med å virkeliggjøre programmene sine. Imidlertid er det mange som mener at det er verdt å ta vare på selve grunnholdningen overfor begrepet “arbeid” så av denne grunn markeres arbeidets dag i flesteparten av verdens industrialiserte nasjoner. Du vet. Dette med å finne sin identitet i holdningen til det man driver med; føle stolthet, klassetilhørighet og det ene med det andre. Melde seg inn i sin lokale fagforening og bruke dette som plattform for sitt politiske engasjement og den typen ting.
Hvert år så lenge jeg har vært levende har vi kunnet observere diverse individer og politiske sammenslutninger som går i bresjen for å avvikle arbeidets dag – den 1. mai – som offentlig fest og fridag. Argumentene varierer noe, men idèen forblir den samme: Dette tilhører en helt annen tid. Verden er ikke sånn lenger. Vi har en nyliberalistisk markedsøkonomi nå, så det finnes i prinsippet ingen arbeidere lenger, bare folk som selger sin arbeidskraft innenfor et transaksjonssystem som reguleres av banker og finansmarkeder. Det jobbes tildels iherdig for å skape et mentalt landskap hvor en “god jobb” er noe man ikke kan få uten at man har en “god utdannelse” som skal lånefinansieres og nedbetales over de neste tredve eller førti årene. Den postmoderne verden har fått pengeslaver som ikke har noe annet realistisk valg enn å holde høyt tempo i hamsterhjulet helt frem til de går av med pensjon, i den grad dette overhodet er en realistisk mulighet. Det er jo så mye som skal betales. Men hvis man er flittig rekker man kanskje dette akkurat tidsnok til at man oppnår gjeldsfrihet før man når pensjonsalderen. Jeg siterer John Lennon: You think you’re so clever, classless and free, but you’re still fucking peasants as far as I can see. (Sangen heter “A Working Class Hero”.) Jeg vet ikke. Behøver vi fagforeninger, offentlig markering av arbeidets dag og den typen ting lenger? Tenk over saken.
Det virker passende å avslutte med en klassisk pønkelåt.
