Livet er vanskelig for de som ikke har noe sted å bo. All menneskelig erfaring støtter denne påstanden. Det går selvsagt an å eksistere i en slags permanent reisemodus, slik at man flytter seg fra sted til sted fortløpende uten å noensinne “slå seg ned” mer enn for noen timers hvile, men dette er som sagt vanskelig. Den moderne livsstilen er lagt opp til at folk skal befinne seg på en fast adresse hvor de bruker sine liv på å samle opp og stille ut et utvalg av vakre gjenstander og diverse andre statusfremmende rikdommer. Slik skapes over tid en menneskelig kokong som er kunstferdig dekorert overfor det formål å transmutere organismen inn i den siste og mest materialistiske bardo-tilstanden av hard eiendom. Se dette menneske. Biologisk sett er vi aper som dekorerer våre omgivelser. Ikke nødvendigvis på noen vakker måte – slik universell estetikk blir oppfattet – men alltid i henhold til vedkommende individs oppfattelse av sin egen storhet og skjønnhet. (Disse egenskapene kan jo noen ganger ligge i nøysomhet, beskjedenhet og eksistensielt selvplageri.) På det ene eller det andre viset er det typisk at folk skaper et hjem.
Hvordan de dekorerer sitt hjem sier ganske mye om hvordan en person ønsker å bli sett av andre. Noen går for trivsel uten kompromisser og innreder seg slik de må for å “føle seg fornøyd” med hjemmets konfigurasjon av gjenstander både til praktiske og estetiske formål. I den andre enden av skalaen finner vi de som legger mest vekt på å imponere andre på ymist vis, enten det handler om å vise frem rikdom, god smak, ordenssans eller noe annet. Vi kan kalle disse to ekstreme motpolene henholdsvis den subjektive og den objektive skolen for interiørdesign og fastslå at de fleste sannsynligvis legger seg på en kombinasjon av de to, men med “slagside” mot det ene eller det andre. De som har øye for sånt legger merke til “tendensen” ganske raskt. Er dette boligen til en individualist eller et medlem av noen slags gruppe? Jeg har selv besøkt boliger som inngir følelsen av at det ikke er meningen at folk skal være her med all sin folkelighet og forstyrre de fine dekorasjonene, men jeg har også vært på steder som var “private” til en sånn grad at du omtrent står til knes i det skitne undertøyet deres bare en armlengde unna der de sover og avvikler mesteparten av sin promping. Ingen av delene er trivelig sett fra gjestens standpunkt.
Regnes det som en menneskerettighet å ha et rimelig fornuftig sted å bo? Ikke i Norge. Der har vi et “boligmarked” som lokal gudsmakt. Det er meningen at folk skal betrakte boligen sin som en investering. Du vet. Noe som det går an å selge – helst med god fortjeneste – ved et tidspunkt som man selv velger. Forøvrig er jo boligen en formuesgjenstand som det skal skattes av, slik at uansett hvordan man vinkler saken så er det penger inne i bildet. I Norge regnes det som både litt snuskete, økonomisk suspekt og markedsmessig uintelligent å leie boligen, ihvertfall blant godt voksne folk. At du leier betyr jo at noe er galt med økonomien din. Alle vet dette. Det er mistenkelig. Hvorfor har du ikke fast eiendom og lån i banken? Det er jo meningen at folk skal eie sin egen bolig — og alt er lagt opp til at sånn skal det være. Jeg vet ikke hva det koster å leie en bolig i Oslo nå i dag, men jeg tipper at det jeg betaler 450 euro (cirka 5000 kroner) i måneden for her i Villafranca del Bierzo i Spania ville kostet tredve tusen og vel så det – litt avhengig av eksakt beliggenhet – i Oslo. Ut fra hva folk forteller meg lyder dette realistisk. Hva får du for 5000 på leiemarkedet i Norge? Svaret er en hybel med ikke særlig attraktiv beliggenhet — mens her har jeg både flere soverom og flere baderom enn jeg strengt tatt behøver, alt med ganske god standard. På den annen side så tror jeg ikke det går an å finne seg noen jobb her i området, men sånt er jo uvesentlig når jeg har “fast inntekt” (pensjon) likevel. Jeg fikk nettopp et offentlig brev i Digipost med beskjed om at jeg kan nå jobbe og tjene dobbelt så mye som før uten at dette påvirker pensjonen — men jeg ser ikke helt hva det skulle være i praksis. Kanskje som engelsklærer?
Det gikk nokså nøyaktig ni måneder fra da jeg fikk innvilget pensjon til jeg flyttet utenlands. Jeg vurderte egentlig aldri noe annet enn Spania, både på grunn av språket – jeg snakker jo litt spansk – og prisnivået, men også noe med at jeg vil ikke bo på et “fremmedkulturelt” sted. Følgelig er det ikke aktuelt å se på Albania, Romania, Tsjekkia og så videre. Det er ikke rimelig å påstå at jeg kjenner Spania men jeg har da i det minste vært på turistmessige besøk gjennom mange tiår og dannet meg en realistisk oppfatning av hva jeg kan forvente. Spanjoler virker ikke uberegnelige og selv om det er vanskelig å henge med når de snakker fort – noe de nesten alltid gjør – så er ikke språket deres uforståelig heller. For eksempel forstår jeg det meste som skal leses, type offentlige skjema, nettsteder og varers etiketter i butikken. Alt i alt føler jeg at dette er riktig sted for meg. Det aller viktigste enkeltelementet er boligspørsmålet. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo i Norge, slik situasjonen er der, mens i Spania – kanskje bortsett fra særlig attraktive strøk i de store byene – kan jeg betale en “middelklassepris” for å leie noe i et boligmarked hvor det ikke er mistenkelig å leie. De politiske partiene insisterer ikke på en boligpolitikk som setter folk i gjeld slik at det er litt hipp som happ om man ønsker å kjøpe noe, men det som er virkelig viktig er at leieprisene er nærmest latterlig lave etter norsk målestokk. Selvsagt går det an å finne dyre leieobjekter, men poenget er at det går an å finne billige også. Dette har mye å si for livskvaliteten. Jeg føler meg jo altfor gammel til å ha en “rocka” livsstil hvor man flytter ofte.
Til sist en filosofisk sang fra vår venninne Rosalie Cunningham.
