År: 2022

Om noen er interessert i slike faktapunkter vet jeg ikke, men jeg er faktisk et såkalt sjarmtroll. Det sitter i hoftene. Kan du ikke danse så er det ikke mye Darwin kan gjøre for deg. Da må du heller satse på noen andre. Arrangert ekteskap. Den typen ting, hvor du ikke behøver å bli vurdert som objekt før du engang har fått sjansen til å vise frem den godt forberedte personligheten din. Du vet. Alt du hadde tenkt å si.

Når man er konfrontert med situasjoner hvor “seksuell orientering” må oppgis pleier jeg å skrive libertiner. Jeg setter ingen kryss. Jeg skriver det under de foreslåtte alternativene, siden jeg ikke opplever noen av dem som meningsfulle. De forklarer ingenting. Eventuelt kan jeg skrive JA. Seksuell orientering? JA. Altså i motsetning til nei. Mange liker jo ikke sex. De synes det er noen fæle greier og det får dem til å føle seg presset, stresset og ille berørt. Det blir aldri sånn som i eventyrene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det finnes en gåte. Ingen har noensinne forstått hvorfor jeg har “draget”, ikke engang jeg selv. Det er ikke fordi jeg er vakker. “Normalt” er det mest dekkende ordet for utseendet mitt, ihvertfall i Norge. Ikke pent, ikke stygt, ikke sært. Det samme kan man si om kroppen. Jeg ser ut som en tungvektsbokser tyve år etter at karrièren er slutt. Ikke feit, men ikke akkurat noen fole heller. Jeg er ikke engang snill. Mer en slags sarkastisk jævel som er både høflig og nedlatende samtidig. Veldig irriterende. Men jeg kan danse. Det er noe der.

Egentlig tror jeg det mest av alt handler om at jeg ikke er “desperat”. Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har hørt om mannfolk som er alt for innpåslitne og påtrengende. Jeg forstår ikke hvorfor de tror det er en god idè å “lære sjekketriks”. Det er bedre å ta danseklasser. Faktisk også sangtimer. Det går ikke an å synge rent hvis man er nevrotisk, så sangtrening er en god indirekte måte å tilnærme seg nerveproblemet. Dessuten blir det aldri feil å kunne synge.

Men hvorfor snakker jeg om dette?

Noen sendte meg en komisk video med en ung mann som snakket (på engelsk) om sine dårlige erfaringer på sjekkemarkedet. Hele greia hans var ganske cringe, som de unge sier nå. Feilinformert, er vel et ord som dekker det meste. Hvordan er det folk vokser opp nå for tida? Selv har jeg alltid hatt jenter i klassen, i nabolaget, på jobb, overalt hvor jeg har vært. De er ikke fremmede skapninger som er forskjellige i vesen fra gutter, de er faktisk helt like på de fleste områder. De har lyst til å hoppe i høyet de også, det er bare at de gidder ikke hvis det ser ut som om det vil bli kleint og kjedelig. Da er det bedre å la være. En innstilling som jeg deler 100% … så kanskje jeg er femi? Fordi jeg ikke betrakter enhver kvinne som “potensiell sexpartner” før jeg engang vet navnet deres? Herregud. Hvem vet.

Det er imidlertid grovt urimelig å si at feminister har ødelagt det gode gamle kjønnsmarkedet. Kvinner gjør karrière og har sin egen økonomi og er dermed ikke lenger avhengige av å “finne en mann”. Javel. Hvorfor er det et problem? Jeg ser det bare ikke. Disse klovnene har ikke egentlig lyst til å havne i garnet til en kvinne som først og fremst er motivert av å “finne en mann”, det kommer ikke til å ende bra for dem. Så … jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si til en seksuelt uerfaren ung mann som “ønsker å gifte seg”. Jo mer desperat du blir jo mindre sannsynlig er det at du vil finne noen som passer for deg. Du skremmer fisken, så å si. De fleste foretrekker litt kurtise før de bestemmer seg for om de hat lyst til å “starte noe” og selv da er ikke ekteskap det første man bør snakke om.

Visstnok finnes det nå en (eller sikkert flere) dating-apps spesielt beregnet på et konservativt publikum. De som mener at sex bare bør skje i ekteskapet og så videre. Dette publikummet finnes jo, men selv de er først og fremst individer. De er sannsynligvis mest opptatte av om de trives i selskapet til en potensiell partner, så vi er i prinsippet tilbake til start. Man må være ærlig først og fremst. Og så bør man kanskje ikke legge ut videoer på nettet hvor man med sitt eget ansikt klager på hvor håpløse dagens kvinner er mens man samtidig sier at man søker kontakt med en av dem. Det kan sikkert noen ganger virke mot sin hensikt.

Ord og språk er noe vi tar for gitt. Alle kan snakke og forstå det som blir sagt. Alle kan lese og skrive. Riktignok med stor varians i hvor lett man har for å beherske kunsten, men i utgangspunktet regner alle med at alle andre kan språket. Ingen spør noensinne noen andre om de kan lese og skrive, vi bare antar at det er slik, så justerer vi ettersom det er nødvendig i forhold til de som har noen slags språkvansker. Der står saken i dag. Egentlig er det litt vondt å se for seg hvordan noen skal klare å leve i dagens samfunn uten å kunne lese og skrive. De må i så fall ha hjelp av andre på temmelig jevn basis og ellers ha liten til ingen kontakt med samfunnet forøvrig.

Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvordan det ville vært å ikke kunne lese og skrive når man først har lært dette. Ihvertfall er jeg ute av stand til det. Det handler jo ikke om kunnskap, det er en ferdighet. Skrift er kode. Nøkkelen til kunnskapen som er inkorporert i teksten. Selv når man ikke kan lese det – si for eksempel noe som er skrevet med arabiske eller kinesiske skrifttegn – vet man nok om det man ser på til å vite at det er språk. Man vet at det finnes en kodenøkkel. Er man på nett kan man kopiere og lime det inn i et oversetterprogram. Er man ute i terrenget kan man leie en tolk. En som ikke hadde noen som helst slags peiling om hva denne sekvensen av symboler betyr – i den forstand at hele konseptet skriftspråk var ukjent for vedkommende – ville kanskje tenke på det som dekorasjon. Et abstrakt mønster som var laget av en kunstner. Det er uråd å si. Jeg har selv aldri møtt noen som overhodet ikke kan lese og skrive.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I Europa regner man med at i sen middelalder – si fra cirka år 1200 av – var det vanlig at “alle kjente noen som kunne lese og skrive” og fra omtrent år 1500 – etter at boktrykkerkunsten hadde blitt oppfunnet – var dette sannsynligvis noe et flertall av befolkningen behersket, selv i de lavere klasser. Skrift var det hippeste av alle kommunikasjonsmidler i den tidlige moderne tidsalderen. De første bloggerne dukket opp, riktignok i tidsriktig pamflettformat, men det å skrive ned hva man tenkte var ikke noe folk typisk gjorde lenger tilbake i tid. Skriften var lenge noe magisk for folk flest. Det er det tildels ennå, i form av diverse “hellige skrifter” som folk betrakter som kvalitativt annerledes enn “profane” tekster, som for eksempel blogging. De som snakker om å studere skriften mener ikke å lese mye. De mener å lese på en spesiell måte. De finner “mening” i disse tekstene som sannsynligvis går langt hinsides noe selve forfatteren tenkte på den gangen de ble skrevet.

Om vi går virkelig langt tilbake i tid, helt til bronsealderen, tre tusen år og mer, finner vi at lesing og skriving var noe svært eksklusivt og strengt beskyttet. Statshemmeligheter. Den som kunne lese og skrive fungerte i realiteten som et modem. Noen som ønsket å få noe skrevet ville tilkalle en skriver og de som ønsket å få noe lest ville tilkalle en leser. Disse utgjorde en egen samfunnsklasse. De skriftlærde. Mennesker med spesielle egenskaper skjenket av gudene. Vi har faktisk eksempler på at de ofte sendte “interne meldinger” mellom hverandre – hei, takk for sist, håper alt er vel med familien – sammen med de vanlige beskjedene som gikk mellom aristokrater og handelsmenn i bystatene den gangen. Noe av den mystiske auraen som henger ved “det som står skrevet” skyldes sannsynligvis at det så lenge var hemmelig kunnskap som var tabu for menigmann. Vi skal ikke svært langt bakover i tid i Europa før det stereotypiske bildet av en “trollmann” var en person som hadde mange (og gamle) bøker. Og biblioteket var noe bare de aller mektigste hadde adgang til.

Landssvik er en samlebetegnelse på forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (landsforræderi), mot statsforfatningen og statsoverhodet (høyforræderi), samt mot visse bestemmelser i den militære straffelov av 1902 (krigsforræderi). Begrepet ble innført ved Landssvikanordningen av 15. desember 1944.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva er det som teller som landssvik i dagens Norge?

Åpenbart alt som er til fordel for en fiende, åpen eller skjult, av den norske statsforfatningen og rikets sikkerhet som selvstendig nasjon. Men dette er ikke alt. Vi må også regne inn alle de som, bevisst eller ubevisst, maner til strid og splid i befolkningen. De som jobber med å spre usannheter og forvirring. De som søker å svekke og delegitimere statens makt og myndighet til fordel for “andre” arrangementer.

Man sier at “historien skrives av vinnerne” og antyder med dette at alt kunne vært helt annerledes, hvilket teknisk sett er sant nok men det er ikke noe relevant poeng. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi har, ikke til den vi skulle ønske vi hadde. Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig betraktet ikke seg selv som “fiender av Norge” men tvert imot som nasjonens redningsmenn. Etter deres mening var vi under angrep fra bolsjeviker, jøder og alskens andre internasjonale sammensvergelser mot de nasjonale tradisjoner og verdier. Følgelig var det nødvendig å gripe den politiske makten – med alle midler – for å korrigere dette forholdet. Det varte helt frem til år 1945. Da ble de skutt.

Nå har vi år 2022 og de samme landssvikerne er tilbake på den samme måte som forrige gang.

Det kan bli nødvendig å skyte dem en gang til. Det gjenstår å se.

Konspirasjonsteoretikere, antimarxister, “islamkritikere” og antivaxere er hva det handler om i 2022. De er fiender av Norge. Det er imidlertid ikke slik de betrakter seg selv. Etter deres egen mening er de nasjonens redningsmenn og de føler tilsynelatende veldig sterkt at saken er både viktig og riktig. Dette bildet er svært problematisk. Hvorfor gjentar historien seg?

Det går en frynsete og utydelig grense mellom begrepene personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser. Etter min mening er dette mer et psykiatrisk enn et politisk problem, enn så lenge. Paranoide vrangforestillinger later til å være en mental livsstilssykdom med noenlunde det samme distribusjonsmønsteret som fedme og alkoholisme. Så lenge de forblir underdiagnostiserte og ubehandlede vil de tydeligvis synke ned i “den kollektivt ubevisste” del av kulturen og bli liggende der som ulmende glør, klare til å flamme opp så snart de blir tilført oksygen. Vi lærte åpenbart ikke dette etter forrige gang de rasende og de paranoide overtok den politiske makten i en rekke europèiske land.

Det er notorisk vanskelig å definere fascisme, nazisme og resten av alternativ-høyre fordi de er ikke egentlig teoretikere, de er mennesker med alvorlige mentale lidelser som vil ha politisk makt. Det typiske mønsteret vi ser er at 20-30% av en hvilken som helst normalbefolkning i et hvilket som helst land er sårbare for disse kultursykdommene. Hjernen deres har ikke noe fungerende immunforsvar. De blir “tatt av vinden” og snart er alt hva de en gang var og alt hva de noen gang kunne ha blitt konsumert av det store selvmordsprosjektet som alle slike bevegelser til syvende og sist er. Vrangforestillinger innenfor et ikke-schizofrent sykdomsbilde tilhører de vanskeligste utfordringene innenfor psykiatrien. Det er ganske bokstavelig talt et landskap med natt og tåke. Men det er svært farlig å ikke ta det på alvor.

Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner.

Noen fortalte meg en gang at Frank Zappa hadde sagt at å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, åpenbart underforstått at det å danse om arkitektur er noe urimelig eller absurd. Selve påstanden kan dermed brukes til å for eksempel avvise det en musikkritiker sier om et musikkverk, fordi dette bare er “dans om arkitektur”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg nektet å tro at Frank Zappa ville ha sagt noe så dumt, så jeg bestemte meg for å undersøke saken.

Selvfølgelig var det bare en vandrehistorie som folk trekker frem under henvisning til forskjellige musikere og andre kulturpersonligheter, som David Byrne, Laurie Anderson, Miles Davis, George Carlin, William Burroughs … men poenget er hver gang det samme, at det er ulogisk å skrive om musikk (originalsitatet fra 1918 sammenligner det med “å synge om økonomi”). Imidlertid er problemet også det samme hver gang folk trekker frem dette sitatet: Ingen kunstner av noe som helst slags format ville oppfatte det som usannsynlig at man kan lage en danseforestilling om arkitektur. Tvert imot. Det virker som er god idè. Hvorfor ikke?

Sitatet sier ingenting om forholdet mellom dans og arkitektur (eller sang og økonomi) men det sier noe om begrensningene hos den som bruker det. Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner. Den mentale labyrinten og følelsen av å “ha rett”. Det kan se ut som sitatet har oppstått som en metakritikk – kritikk av kritikken – i etterkant av noens kritiske uttalelser om musikk, som noen annen har mislikt og derfor prøvt å legge “dødt og maktesløst” gjennom å angripe selve premisset for musikkritikk: Man kan ikke skrive om musikk. Det blir som å danse om arkitektur. Eller synge om økonomi. Eller hoppe tau om fiskeripolitikken i Barentshavet. Noen har en gang vært ganske fornøyd med den metaforen de fant opp. Siden har mange andre fortsatt å bruke den, mer eller mindre justert for å passe til situasjonen.

Det første vi legger merke til er at den som ikke liker “dans om arkitektur” prøver å gjøre narr av danserne.

Klassisk argumentum ad hominem — de tar mannen, ikke ballen. Det er i virkeligheten verken urimelig eller uvanlig å skrive om musikk. Man behøver imidlerid ikke å like det som blir sagt og skrevet om musikken. Smak er som alle vet dårlig egnet som diskusjonstema. Vi kan snakke om god og dårlig smak, men ikke om korrekt smak. Folk liker det de liker, ferdig diskutert. Selvsagt finnes det uærlige kritikere, som prøver å fremstille sin egen kritikk som om dette er påstander med universell gyldighet, men dette betyr ikke at all kritikk er uærlig eller vondt ment. Det betyr ikke at kritikeren er inkompetent eller idiot. Det betyr bare at vedkommende gjør jobben sin. Kunstkritikk er ikke i seg selv mer objektiv og vitenskapelig enn kunsten den kritiserer — og kunstkritikere lider under de samme egosykdommene som kunstnere — men hvis man ikke tåler å få dårlige kritikker bør man sannsynligvis ikke stille seg opp i offentligheten og be om oppmerksomhet.

Thomas Haemerkken (1380-1471) er bedre kjent som Thomas a Kempis, forfatter av boken De Imitatione Christi fra 1418. Derfra henter vi det kjente sitatet om at “uansett hvor man går bærer man alltid på seg selv”. Temaet finnes i mange versjoner. I Norge kaller vi det av og til nissen på lasset. Det man flykter fra men som alltid følger etter. Skyggen. I populærtale snakker man om “bagasjen” som folk bærer med seg gjennom livet og som kan medføre problemer i sosiale relasjoner. Skjelettene i skapet er et annet uttrykk. Noen snakker om demoner. Ting man kjemper mot gjennom livet. Ting som nesten alltid vil blande seg inn i for eksempel romantiske affærer og bringe ulyder inn i den ellers så søte musikken. Ting som gjør det vanskelig å stole på andre mennesker. Du vet. Ting. De er mange.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en skremmende erfaring å bli født. Ingen husker noe fra sin egen fødsel men det er jo ganske dramatisk det som skjer. Ihvertfall nok til at vi bør betrakte dette som et universelt bakgrunnstraume som alltid vil foreligge i menneskesinnet. Det er av åpenbare årsaker etisk problematisk å forske på denslags, men det virker rimelig å anta at de første par timene ute i friluft, så å si, har stor betydning for individets videre psykiatriske utvikling. Hva slags følelser er man født med? Hvilke er de tidligste inntrykkene man har av omverdenen? Mange (jeg inkludert) spekulerer i at de som mener de har opplevd såkalt UFO-kidnapping – hvor de typisk oppgir at de har vært utsatt for medisinske undersøkelser og denslags – i virkeligheten har opplevd minner fra sin egen fødsel (og den umiddelbart påfølgende tiden).

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hjernen er alene som sangen sier. Den er også full av mørke kroker. Hvordan kan jeg finne ut hva som bor i meg selv når det er så mye jeg ikke kan se? Uansett, klarer man seg noenlunde helskinnet gjennom barndommen, tenårene og de første par voksenårene så har man for det meste berget seg gjennom det verste. Det selvstendige voksenlivet kan begynne nå. Egen bolig, egne penger, livet er en dans på roser. Det vil si tornefullt. Nesten alt mennesker gjør er dumt, så det er ikke egentlig noe poeng å bekymre seg for. Er jeg dum? Svar ja. Alle som er mennesker er også dumme. Nesten genialt dumme noen ganger, så flinke kan vi bli til å lure oss selv. Den eneste fordelen vi har er at vi vet vi er dumme. Dette er bra. Det er et utgangspunkt. Noe vi kan bygge på. All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Tar jeg feil? Svar ja. Du tar alltid feil. Det er ikke spørsmålet. Det interessante er på hvilken måte du tar feil og hvorfor du tar feil på akkurat denne måten. Hvorfor ikke en annen måte? Hvilke andre måter finnes? Det man forsøker å oppnå er å feile på en mindre dum måte neste gang. Til sist vil man slippe opp for alternative måter å gjøre feil. Derfra og ut er man fri til å gjøre ting riktig.

Det korrekte svaret er 33.771.

Spørsmålet er hvor mange ukrainske jøder tyskernes sjette armè drepte ved Babij Jar den 29. og 30. september 1941.

Øyenvitneskildringer i ettertid har stilt opp et grimt portrett av det som hendte. Propagandafolkene laget plakater som ble hengt opp i Kyiv den 27. september, med ordre om at alle byens jøder – det var antatt rundt to hundre tusen – skulle møte opp ved jernbanestasjonen med penger, verdisaker, identifikasjonspapirer og personlig bagasje for to dagsreiser klokken 9 om morgenen den 29. september. Det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina. Ukrainske jøder visste ved dette tidspunktet lite om hva som hadde skjedd i Tyskland. Derfor var selv tyskerne overrasket over at så mange kom. Antallet vet vi fordi tyskerne ofte førte nøyaktige regnskap. Mye av alt det byråkratiske papirarbeidet ble ødelagt mot slutten av krigen, men ikke alt. Uansett, de jødene som møtte opp i henhold til ordre ble deretter prompte fraktet til åstedet og drept med gevær, maskingevær og pistoler. Menn, kvinner og barn, alle 33.771 av dem.

De spesialkommandoene som utførte ugjerningen talte noe i overkant av tusen mann.

De som kan regne ser straks at det rent håndverksmessig sett var en stor drapsjobb hvor man måtte kverke minst et dusin av dem i minuttet for å rekke å bli ferdig innenfor rammen av 48 timer, gitt at man holdt på hele tiden. Det var denne praktiske erfaringen, mer enn noen annen enkeltfaktor, som gjorde at de bestemte seg for å bruke gass heller enn geværkuler under det fremtidige utryddelsesarbeidet. Det ble rett og slett en alt for stor fysisk og psykisk belastning for mannskapet. Beslutningen ble tatt på stabsnivå. Massehenrettelser ved skyting er ikke noen hensiktsmessig måte å få jobben gjort. Det blir for “personlig” og slitsomt for drapsmennene. (Les boken “Gjerningsmenn” av Harald Weltzer for detaljer.) Det er uansett ingen behagelig tjeneste, men mannskapet er mer positive til å lempe lik enn til å lage dem. Gassen skaper en mer bekvem avstand til selve drapshandlingen. Hvis man i tillegg kan sulte dem i noen måneder først, slik at kadaveret veier femti kilo heller enn åtti, og tredve heller enn femti, er dette også en logistisk fordel. De ville jo at prosjektet skulle gå på skinner så da ble det slik. Jødene måtte utryddes på den ene eller den andre måten.

Slik gikk det den gangen. Dette er allmennkunnskap nå i våre dager.

Hva har vi lært?

Ikke særlig mye. Vi har fått noen busemenn, slik at når man holder opp en swastika så hopper borgerskapet i stolen så tekoppene klirrer, men det finnes fortsatt konspirasjonsteoretikere der ute som stiller opp det samme fiendebildet som nazistene, bare at denne gangen bruker de muslimer for å skremme barna. Poenget er det samme. Finn en fiende som ikke rimeligvis kan forventes å endre sin status og identitet, anklag så denne fienden for å være den som undergraver nasjonen, kulturen og folket. Snakk mye om hvor farlig fienden er. Vis til mange bøker og andre dokumentarproduksjoner. Gjenta og gjenta hvor lumsk, urimelig og uakseptabel fienden er. Deretter gjentar du det enda en gang. Skap en følelse av at man enten er mot eller med. Enten hater man fienden med alt man er og har, eller så er man medskyldig. En del av en større konspirasjon som har til hensikt å skade nasjonen, kulturen og folket. Våre verdier og tradisjoner. Vår livsstil.

Jeg vet det høres helt evneveikt ut, men det virker. Det er sånn de gjør det.

Hvis folk ikke er redde (gitt at de ellers ikke er sadister) vil de ikke gjøre grusomme ting. Derfor må de skremmes.

Det mest dustete av alt er at tekstmaterialet som dagens alternativ-høyre bruker kunne like så godt ha vært skrevet om jøder før og under Den andre verdenskrig, bare at de bruker ordene “islam” og “muslimer” denne gangen. Ord for ord – bortsett fra denne detaljen – er det akkurat samme ulla, men like fordømt lar folk seg lure på akkurat det samme vis og av akkurat de samme årsaker denne gangen også. Ganske forbløffende, egentlig. Men er det overraskende? Jeg synes ikke det. Mennesker er ikke smarte dyr. Derfor går det som det går.

Jeg skriver mer enn jeg leser. Jeg leser mer enn jeg kommenterer. Sånn er reglene. Jeg gjør ikke noe for å bli populær og “etablere meg” på plattformen. Den største rockeren i Kautokeino er en ærestittel med begrenset bruksområde. Jeg sammenligner meg ikke med ti på topp på blogg.no, jeg sammenligner meg med Platon og Oscar Wilde. Noen ganger Knut Hamsun. Denne lange stien over torget og inn på pøbben, hvem har laget den? For øyeblikket er jeg ikke engang blant de hundre mest populære her. Jeg vet lite om de som leser det jeg skriver og bryr meg egentlig ikke mye om det heller. Noen ganger er det noen som kommenterer. Som regel ikke. Begge deler er greit for meg.

I utgangspunktet vet jeg hva slags mennesketype som liker det jeg skriver og jeg vet også hvorfor. De har den samme sykdommen som meg. De liker ord og språk. Gjerne også idèer, men det er ikke egentlig intellektuelt, det er først og fremst et kunstsyn. Jeg er ikke her for å debattere med idioter om idiotiske ting. Jeg representerer ikke noe mer eller noe annet enn meg selv. Det er ikke mitt ansvar å lære voksne mennesker om alminnelig folkeskikk. Kanskje jeg gjør det, kanskje ikke, men når og hvis det skjer handler det om at jeg er inspirert i den retningen der og da, som regel av noe som ikke har noe med bloggen å gjøre. Det tar ikke lang tid å oppdage hvem trollene er og sjalte dem ut fra leselisten. Å lage bråk er enkelt. Selv en tenåring får til å være provoserende. Skal det bety noe?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Standarder er greit å ha. Etter min mening er en forfatters fremste oppgave å være interessant. Det må finnes noen slags substans i det som blir presentert. Man må strekke seg etter noe. Peke i en retning. Har man ikke “innhold” hjelper det lite om formen er aldri så stilig. Jeg vil heller ha et stygt glass fullt av vin enn et veldig fint glass som er tomt. Såpass næringsvett forventer jeg også fra leserne. Hvis du ikke liker apecalypso bør du finne en dans som du liker og heller vie deg til denne. Her er det bare MADS. Mer av det samme. Stemmen min er ferdig formet. Det vil ikke bli noen “utvikling” i den forstand, bare typisk apecalypso med sparsommelig bruk av fancy fotarbeid og større vekt på flyt over langen. Det handler ikke om å danse bra èn gang for alle, men om å holde rytmen gjennom hele aftenen.

Derfor spør jeg aldri om hva leserne ønsker. Jeg presenterer istedet det jeg har — så får leserne mene hva de vil om dette.

Generelt referansepunkt: Store norske leksikon

Det finnes diverse typer talentkonkurranser. Ofte handler det om å synge. Mange er svært dyktige og nivået kan bli forbløffende bra hos de som vinner. Hvorfor er ikke denne utøveren allerede verdenskjent? Konklusjonen må ofte bli at det er ikke de beste som havner på toppen av listene, det er de mest salgbare. Dessuten må de ha flaks. Men når det er sagt så må det legges til at talentet er det viktigste. Har de ikke talent for sang så kan de fortsatt synge når de dusjer, eller hva vet jeg, men de har ikke noe i musikkindustrien å gjøre. Uansett hvor striglet og produsert en artist fremstår så går det ikke an å slå gjennom på høyt nivå hvis man ikke har talent. Ren vilje er ikke nok.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

De talentkonkurransene som går har ofte mange tusen søkere. De fleste er “middelmådige” og sikkert mer enn gode nok til å for eksempel synge i et band som spiller til dans på lokalet, men det er ikke disse man leter etter. Det er sjeldenhetene. Best fjernsyn blir det når de finner noen som har en fascinerende historie, et sjeldent talent, og det ene med det andre. Alle vet hva jeg mener. Ting som imponerer. Det er jo dette som er poenget med denne typen show. Man leter i blinde etter “noe” og spenningen for publikum består ofte i at de håper å bli vitne til at noe helt usannsynlig skjer rett foran øynene deres. Et magisk øyeblikk i showbizhistorien. Når en stjerne blir født.

Noen ganger får vi også det stikk motsatte. Folk som har hvor mye selvtillit som helst, men åpenbart ingen kritisk sans til sine egne evner, eller rettere sagt mangelen på dem. Herregud hva er det som er galt med deg? Talentkonkurranse eller ikke, det er underholdning og derfor blir det bra fjernsyn av å vise frem noen anti-talenter også. Den typen som virker fullstendig ute av stand til å forstå hva det handler om. De ankommer, presenterer seg, og erklærer at de opplever seg selv som en stjerne i verdensklasse, bare vent og se. Men når de begynner å synge er det så man må klype seg i armen. Hæ? Kødder du med meg? Er dette virkelig alt du har? Det oppstår liksom et filosofisk øyeblikk når man må spekulere i hva begrepet virkelighet betyr for folk der ute og hvor feil det er mulig å ta om hvem man er og hva man kan.

Det viser seg at dette fenomenet er en statistisk forutsigbar psykologisk tendens i mennesker. De minst kompetente blant oss overvurderer sine egne evner mens de mest kompetente også er de mest beskjedne og de som føler mest tvil i forhold til om de er bra nok. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang, på alle måter og i alle livets arenaer. Visse individuelle unntak finnes, men tendensen er klar som krystall på statistisk nivå. Dette er typisk menneskelig atferd. I de blindes rike er den enøyde konge. Det er som barn og bursdager. For en femåring er ett år en imponerende mengde tid, men for de på femti er det mest bare et skuldertrekk. Jo eldre man blir jo mindre grunn synes man at man har for å feire denne dagen. Men mens man er liten oppleves det som veldig spesielt og hvorfor skulle man synes noe annet? Man har jo ingen referanseramme man kan bruke til å forstå at et år er en mengde tid som vil føles annerledes senere i livet.

Hvilket nok en gang bringer meg til idiotene blant oss. Det vil si de som tror at de vet noe på samme måte som anti-talentene tror at de kan synge. Ofte blir de pisse fornærma når noen sier hør her, det der holder ikke mål. De kan jo føle at de er talentfulle, kunnskapsrike, det ene med det andre. Dette er bare en av mange grunner til at man bør lære folk kritisk tenkning på et så tidlig tidspunkt som mulig. For at de ikke skal gjøre seg selv til klovn og narr på denne måten, uten engang å forstå hva som skjer. Det er underholdende, men samtidig er det pinlig. Det blir så man føler seg ille berørt på vedkommendes vegne, som åpenbart selv mangler skamvett nok til å oppdage at man er på tynn is.

Bykomplekset Catalhöyük i Tyrkia – at navn som betyr gaffelhaugen på norsk – ble påbegynt for 9500 år siden og var bebodd i omtrent tusen år, med et gjennomsnittlig folketall estimert til rundt syv tusen, noen ganger flere, andre ganger færre. Mye kan skje på tusen år. Folk kommer og går. Som alltid har det vært mye spekulasjon rundt hva som foregikk på stedet, men gaffelhaugen var allerede lenge forlatt og glemt før noen begynte å skrive språk og føre regnskap. Derfor vet vi ikke annet enn hva vi kan tyde ut av ruinene, som først ble utgravd tidlig på 60-tallet. Noen ganger finner vi vage legender om “noe” fra lenge siden blant lokalbefolkningen, som muligens kan knyttes til de som bygde og bodde i ruiner som senere blir gravd frem, men intet slikt finnes i tilknything til Catalhöyük. Det er rett og slett alt for gammelt.

Kulturelt sett virker stedet egalitært. De har ikke funnet noe som tyder på at det fantes noe økonomisk eller religiøst aristokrati. Husene er for det meste ganske like i sin struktur og er bygd inntil hverandre (tildels oppå hverandre) uten gater eller smug innimellom, så all ferdsel må ha skjedd over hustakene, slik at alle har i praksis måtte klatre ned i huset sitt når de kom hjem fra hva de enn drev med utenfor. Det finnes noen tegn på jordbruk og husdyrhold men det ser ut som jakt og sanking av viltvoksende ressurser forøvrig har vært hva de for det meste levde av. Så langt, så vel, men hva levde de for? Generelt sett har gaffelhaugkulturen brukt mye tid på å dekorere husene og inntrykket av hele komplekset er at alt var nærmest unaturlig rent og ryddig til enhver tid. Alt avfall fra den alminnelige livsførsel ble brakt til deponier godt utenfor beboelsesområdet. De døde ble gravlagt under gulvene inni husene. Hva betyr alt dette?

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg kan ikke tidfeste når jeg ble interessert i historie, jeg kan ikke engang nevne noen særlig inspirerende bøker eller oppdagelsesreisende som har påvirket meg på noen avgjørende måte. Det føles som noe som “alltid” har vært der. Siden jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981 er det imidlertid rimelig å anta at de tidligste historiebøkene jeg leste for det meste var fra 50- og 60-tallet, av den typen som hadde mer tekst enn billedmateriale, ofte preget av enten håndtegnede illustrasjoner eller kornete svart/hvitt-fotos. De gildt fargelagte billedbøkene var noe som kom senere og egentlig alt for sent til å dominere historieinteressen min. Jeg vet ikke om dette betyr noe. Kanskje, kanskje ikke. Det er fristende å begynne å google opp historien om populærhistoriske verk trykket på høyglanset papir men det er en avsporing så det skal jeg ikke gjøre. Bare nevne at nå lever vi i en tid hvor det å være godt informert uten å noensinne ha åpnet og lest en bok er en plausibel mulighet. Det var annerledes på 70-tallet. Bokens tidsalder var ennå ikke slutt.

Catalhöyük og Lepenski Vir (i Serbia) er steder som tidlig fanget interessen min, først og fremst fordi “bildet var galt”. Det har foregått noe spesielt i forhold til folks virkelighetsoppfatning og forestillingeverden på begge disse stedene, men ingen av dem har hatt noe åpenbart “prosjekt” av den typen vi forbinder med sivilisasjoner. Store bygninger, hierarkiske samfunn, imperiebygging og den typen ting. Det er vondt å forstå hvorfor de har vært så jævlig nøye med noen få, tildels ubegripelige ting. Vi forstår poenget med pyramider. Det lyser all slags makt av dem lange veier. Men hvorfor anlegge hva som i prinsippet er en drabantby midt i ødemarka og fortsette med en tilsynelatende uforandret livsstil i tusen år? Man lærer jo først og fremst om menneskenes krigshistorie på skolen, ihvertfall var det slik på 70-tallet. Et historiesyn som handlet om hvordan den ene tok rotta på den andre i en lang prosess som etterhvert ledet frem til vår egen tid var hva vi ble innprentet. Da virker det “galt” når en distinkt kultur oppstår og senere forsvinner, tilsynelatende uten at det har vært vold og erobring inne i bildet.

Man skulle ikke tro det, men historie som fag er noe ganske nytt. Kritisk tenkning kom imidlertid for sent inn på banen til å innta en dominant stilling i den folkelige oppfatningen av hva historie betyr. Århundrer preget av vill spekulasjon og tvilsom bevisførsel har satt spor etter seg. Den dag i dag er “historie” noe folk helst ikke vil høre snakk om hvis den ikke støtter oppfatningen deres om at de selv er de beste og mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Den mest vanlige oppfatningen er at menneskeheten har gjennomgått en utvikling, gjennom en rekke “stadier”, fra en primitiv livsstil, via mange krokveier preget av konflikt og oppdagelser, frem til vår egen tid, som er fasiten, så å si, for hvordan en korrekt menneskehet skal se ut og oppføre seg. Før var vi ganske gale, men vi har kontroll nå. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om saken. La oss bare si at jeg deler ikke denne oppfatningen. Det virker som de fleste lyver om det meste, som regel fordi de ikke vet bedre, men ikke uofte av politiske propagandaårsaker. Den sittende regjeringen er alltid den beste regjeringen noensinne. De andre var bare noen slags amatører som riktignok gjorde sitt beste, men de visste ikke det vi vet i dag. Og så videre.

Begrepet sivilisasjon er også et litt frynsete og ikke egentlig noe vakkert dyr. Det er for de fleste formål bedre å snakke om “kulturer” og ikke binde seg til noen fantasier om hvordan ting må være organisert og hva slags sjekkpunkter som må krysses av på lista før vi tar et oldtidsfolk seriøst. For eksempel liker jeg ikke tanken på at det må foreligge hierarkiske sosiale maktstrukturer og politisk krigføring, eller i det minste aktiv handel og noe slags religiøst (ofte morderisk) vanvidd, for at vi skal gidde å skrive noen historie om oldtidskulturene. Hvem som erobret hva er etter min mening ikke engang interessant (selv om mange liker denne typen fortellinger). “Store personer” er bare store rasshøl med dyktige PR-agenter. Helt ærlig, det eneste som interesserer meg er kunsten, filosofien og hvordan de løste diverse praktiske problemer i sin hverdag. Hva de spiste (og gjerne også hvordan de tilberedte maten) er mer interessant enn hvem de kranglet med og hvorfor. Mennesker finner alltid noe å krangle om men de har ikke alltid gode oppskrifter.

Siden de legaliserte marijuana i Canada har økonomiske stjernetydere anslått at industrien representerer en økning i bruttonasjonalprodukt på omtrent 50 milliarder canadiske dollar, så noe under 400 milliarder kroner. Kanskje ikke like mye som jordbruk og skogbruk, kanskje ikke engang like mye som øl, men 400 milliarder er jo penger det også. Staten finner sikkert noe de kan bruke dem på. Da er bare den mest direkte vinning regnet inn, de har ikke tatt med hva systemet sparer på å ikke ha det på kriminalstatistikken. På gatenivå registrerer man ingen forandring. Det har ikke blitt flere brukere, bare flere som gjør det åpenlyst. Så … de tjener penger i den ene enden samtidig som de sparer penger i den andre, mens brukermønsteret forblir uforandret. Hva er det vi ikke forstår i Norge?

Cannabisbatten i Norge ligner Putins felttog i Ukraina. Det går til helvete men de klarer ikke å bare slutte og være idioter. Alt det ansiktet de har og hele deres sosiale posisjon fryktes å gå tapt dersom de må gi seg, eller enda verre, innrømme at de tar feil. Det er ikke intelligent men det er menneskelig. Vi styres av ideologer som driter i hva terrenget sier, for de har jo et perfekt kart. Hvis noe ikke stemmer er det terrenget som tar feil. Sånn har det vært siden bestefar var ung og bestefar blir veldig engstelig når han tenker på forandringer. Alt må forbli slik det alltid har vært, helt siden de feilfrie menneskene som bygget landet stilte opp reglene for hvordan vi alle skal leve i all fremtid.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke Norge gjør som Canada gjennom noe annet prisme enn det moralistiske. Folk klarer ikke å slippe den forargede tanken på at det finnes noen som ikke gjør som de får beskjed om. Vi har hatt allmøte. Vi har vedtatt at narkotika er ugreit. Er det siden noe mer å snakke om? Er det noe som virkelig provoserer oss så er det tanken på at noen nyter sånt som vi har sagt er ugreit, uten engang å skamme seg for dette. Vi kan godta narkomani som en lidelse men det blir for drøyt når folk gjør det for moro skyld. Da er det noe som klikker inni oss og vi blir fylt av de lovlydiges raseri. Rettmessig harme! Borgervern! Reglene er der for din egen beskyttelse. Du aner ikke engang hvor galt alt kommer til å gå når folk begynner å bryte reglene. Hva blir det neste? Gruppesex og kannibalisme?

Som alltid kan vi le eller gråte av menneskene, for eksakt de samme årsaker. Denne tragedien er en komedie, og omvendt. Det betyr slett ingenting for meg personlig om cannabis blir legalisert eller ikke og det betyr om mulig enda mindre om folk liker å “røyke rev”, det som teller er at vi forholder oss realistisk til realitetene uten å hengi oss til ynkelig føleri om hvordan verden “burde ha vært”. Det er som det er. Vi har et gigantisk cannabismarked som styres av kriminelle organisasjoner. Eller kanskje de har blitt så store nå at de bør kalles “utenomstatlige aktører” med økonomiske midler til å utgjøre en reell gravitasjonskraft i resten av markedet. Men ikke engang det er det viktigste elementet i dette bildet, det som virkelig tipper vektskålen er at industriell bruk av hamp er vanskelig-til-umulig på grunn av det moralistiske regimet som fordømmer alt som har med planten cannabis sativa å gjøre. Vi snakker om en nyttevekst som er like gammel som selve jordbruket. At den har en bivirkning som rusmiddel er relativt sett noe helt ubetydelig. Så vidt jeg kan se blir de “steine” noen ganger ulidelig fjollete men det virker ikke som det gjør dem voldelige og ukontrollerbare sånn som alkohol. Uten at jeg vet alt om alle, men sånn ser det ut.