År: 2022

Det spekuleres mye rundt hva som motiverer folk til å gjøre onde ting. Hvis vi fjerner muligheten for at “det onde” kan være en kosmisk kraft (eller “person”) som selv velger hvor og når det skal slå til, eventuelt gjennom sine særlig utvalgte individer, blir vi sittende igjen med enten et ekstremt tilfelle av dårlig/kriminell moral eller en form for sinnssykdom. Etter min mening er de to sistnevnte de eneste aktuelle forklaringer fra et både et juridisk og et medisinsk synspunkt. Spekulasjoner rundt Gud og Antigud vedkommer verken retten eller klinikken.

Kilde: Store medisinske leksikon

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som er kjennetegnet ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker. [….] Man kan være mer eller mindre psykopatisk. Psykopati er således ingen diagnose, men noe man har i større eller mindre grad, gjerne i kombinasjon med andre personlighetsforstyrrelser, og da spesielt antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Har det blitt flere psykopater enn det pleide å være? Jeg synes jeg stadig hører folk snakke (eller skrive) om dette. Hvis psykopati er en sykdom har ikke pasienten noe annet valg enn å agere ut symptombildet, og vi må i så fall lete etter svar i genetikk, patogener eller noen slags miljøgifter (for eksempel bly), eller kanskje en kombinasjon av ulike årsaker, men hvis det er noe moralsk inne i bildet snakker vi i realiteten om at folk velger å være onde, hvilket bringer oss tilbake til hva som motiverer dem.

Har vi noen slags psykopatisk zeitgeist, i den forstand at det “lønner seg” å være løgnaktig, manipulerende og en som misbruker andre mennesker til sine egne formål? En sykdom – eller rettere sagt, et symptombilde – kan være noe som “ligger i kulturen” og som fremkommer gjennom tusen små valg fattet av tusen små mennesker hver dag, på en slik måte at pasienten drives i retning av både et forflatet følelsesliv og et psykopatisk handlingsmønster fordi dette er “rasjonelt” innenfor selve livsstilen. Med andre ord, psykopati kan være reaktivt snarere enn proaktivt. “Talentet” var kanskje der hele tiden, men hvis ikke disse egenskapene var etterspurt i samfunnet ville man kanskje ikke ha utviklet dem.

Jeg har ikke selv noen psykiatrisk sakkunnskap, jeg er bare en filosof. Men jeg ser det jeg ser og tenke er hva jeg gjør, så da handler det siden bare om å stille opp fornuftige spørsmål. Det jeg pirker på rent spesifikt er profittmotivet og hvordan dette har blitt introdusert som noe respektabelt i samfunnet siden 80-tallet. Samtidig har vi fått konkurranse og en kultur som handler om selvhevdelse. Etter min mening har vi en situasjon på samfunnsnivå som favoriserer det å utvikle sine psykopatiske egenskaper på individnivå for å oppnå “fremgang”. Å være et sunt og stabilt menneske regnes som mindre beundringsverdig enn det å være en slu jævel som gjør profesjonell karrière og tjener mange penger. For å bli en “vinner” må man spisse albuene og slipe huggtennene, ellers kommer man ikke langt på “markedet”.

Mange har fått med seg at amerikansk høyesterett nylig fristilte delstatene i forhold til abortlovgivning, men den forutsigbare følge at statene som er kontrollert av Republikanerne nå går stadig lengre i sine forsøk på å overby hverandre innenfor faget skinnhellig galskap. Min egen posisjon i spørsmålet er at abort er en uheldig men noen ganger nødvendig prosedyre og at bedre seksualundervisning med særlig vekt på bruk av prevensjon (samt ikke minst enklere adgang til flere og billigere prevensjonsmidler) sannsynligvis er det beste virkemiddel for å få ned aborttallene ved norske klinikker og sykehus. Uansett er avgjørelsen om et svangerskap skal gjennomføres eller avbrytes noe som må ligge hos den som er gravid. De kan eventuelt be om råd, men de skal ikke utsettes for propaganda. Dette er en alvorlig personlig sak for den gravide og ethvert “prinsippsyn” som eventuelt påtvinges dem er – i prinsippet – et overgrep.

Som alle vet er menneskelig seksualitet tildels vanskelig å bli klok på og enda verre å kontrollere. Det er et kaotisk element i menneskenes liv. Den eneste ordnede form vi kjenner består i et såkalt fast forhold, uansett hvordan dette arter seg i praksis. Selv de som liker spenningen i å stadig “utforske nye partnere” innrømmer som regel at dette er en farlig lek som noen ganger blir mer dramatisk og spennende enn noen ville ha ønsket. Vi kan sikkert si at det ville vært bedre hvis seksualiteten typisk var en mer kontrollert egenskap hos individet, men det blir jo akkurat som å si at det ville vært bedre med en mer rettferdig økonomi. Det ville vært bra men det virker ikke som et realistisk ønske. Vi må sannsynligvis leve med at mennesker er vel så mye nevrotiske som de er erotiske, og gjerne samtidig. Vi må sannsynligvis også leve med at moralister – som er de verste pervoene av dem alle – bærer meningene sine til torgs og prøver å få gjennomslag for urimelig forbudspolitikk rettet mot alt slikt de synes er syndig og fordømmelsesverdig, inkludert et utvalg seksuelle emner.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Seksuell liberalisme består i å overlate til alle voksne individer å selv bestemme hva de skal gjøre og med hvem. Det er en privatsak. Ingen kan bestemme over voksne menneskers suverene selvråderett i forhold til sin egen seksualitet. Så lenge de involverte partene vet hva de gjør og deltar frivillig raker det ingen hva som foregår i andre menneskers soverom (eller hvor de nå måtte foretrekke å gjøre hva de enn gjør). Hvis begrepet privatlivets fred skal ha noen mening så må det gå en absolutt grense der. Det er absurd å snakke om politisk frihet hvis man ikke engang har seksuell frihet, definert som retten til å gjøre hva de vil med hvem de vil (gitt at de involverte partene er voksne mennesker som deltar av eget ønske). Fra dette perspektivet ser mye av “kjønnsrolledebatten” veldig suspekt ut. Hva er det som motiverer folk til å prøve å diktere for andre mennesker hvem de skal være og hva de skal gjøre? Juridisk sett er individet en selveiende, ikke salgbar entitet. Ingen kan eie et annet menneske, ikke engang staten. Man kan inngå forbund, ektepakt eller mindre formelle arrangementer om et slags gjensidig seksuelt monopol som en “good faith” type avtale, men man eier ikke partneren av denne grunn og man har intet annet maktmiddel enn å selv gå ut av forholdet dersom ting blir uakseptable fordi partneren ikke klarer å holde fingrene av fatet hver gang noen godblunker til dem. Men sånn er det. Man kan jo ikke ha tillit til noen som ikke klarer å holde avtaler.

Det skjulte motivet – bevisst eller ubevisst – hos de som prøver å etablere lovgivning mot seksuell frihet er å svekke individets selveierskap. Med andre ord, de ønsker å leve under et seksuelt diktatur hvir ingen seksuell aktivitet overhodet er lovlig med mindre den er sanksjonert av staten og kirken. Eventuelt kan folk få lov til å runke mens de fantaserer om alt de ikke har lov til, men bare når de er alene. Fordi alt blir så mye mindre nevrotisk på det viset, Gud blir glad og det ene med det andre. Psykologisk sett er dette en veldig kinky fantasi. De ønsker å utforske en fetisj som handler om seksuell disiplin. Det må de jo få lov til, men de bør holde det privat, eventuelt kan de søke opp grupper på nettet som har samsvarende interesser og etablere samarbeid med dem. Seksuell disiplin er uansett ikke noe politisk tema. Det er et overgrep å blande andre inn i fetisjene sine når de ikke har samtykket til dette. Det er dette som gjør moralister til pervogriser. Fordi de har en psykoseksuell tvangsfantasi som handler om å begå disiplinære ovegrep mot folk som de ikke liker.

Ingen vet hvor uttrykket Gutta fra Calcutta kommer fra, men det handler sannsynligvis mer om rim enn om rasisme. betyr “den flokken” eller “de derre” og det ble typisk brukt om noen som drev med noen litt småsuspekte greier uten å være direkte kriminelle (selv om dette også forekom). En stund på 80-tallet var det et pønkeband som het Gutta fra Calcutta, men så skiftet de navn til Kara fra Sahara uten at noen vet hvorfor. De var åpenbart en munter gjeng som var glade i rim og rytmer. Det er lenge siden jeg har hørt noen bruke uttrykket nå. Forrige gang var på et bygg på 90-tallet hvor man pleide å si nå kommer gutta fra Calcutta om de som drev med “utenomregnskapelige aktiviteter” på kvelden og i helgene. Det er alltid mye sånt. Triksing og miksing. Hva kan man si? Folk er som de er.

Svart arbeid er så vidt jeg vet sjeldent blant profesjonelle aktører selv om man hører mye om svarte penger. Hvor kommer de fra? Et bedre spørsmål er hvor folk tror de nærmere hundre milliardene som narkobransjen omsetter hvert år havner. Det er på størrelse med tallene for både overnattingsnæringen, transportsektoren og havbruksindustrien og vi snakker tross alt om en stor bransje som jobber for det meste med kontanter. Finnes ikke hardere penger enn det. Mye reiser ut av landet men enda mer vaskes og investeres rundt om i diverse lovlig forretningsvirksomhet. Sånt kan gjøres på like mange måter som det kan tenkes. Det er bare flaks (eller uflaks sett fra andre siden) hvis noen blir oppdaget og vaskeopplegget lagt ned. Eventuelt er det så amatørmessig satt sammen at det måtte bli oppdaget. Sånt skjer også. Noen tror de kan komme den kriminelle økonomien til livs ved å avvikle kontanter som lovlig betalingsmiddel i Norge, men det vil jo bare føre til at kjeltringene begynner å bruke euro. Det virker ikke som EU har tenkt å slutte med kontanter og hvis alle svarte penger blir gjort om til euro vil jo ihvertfall pengene strømme ut av landet. Kapitalflukt er et problem.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Rent generelt virker det som når noen sier “vi kan jo bare” så har de ikke peiling på hva de snakker om. Når vi forbyr sånt som folk uansett kommer til å gjøre oppnår vi lite annet enn å etablere en stor kriminell sektor som per definisjon går på svarte penger og folk sier ikke typisk nei takk til en slump svarte penger som en del av noen slags pakkeløsning fordi alle liker å ha noen forbrukspenger som de ikke behøver å gjøre rede for. Jeg har personlig gjort arbeid i hundretusenkronersklassen mot svart oppgjør mange ganger og hver gang dette har skjedd har jeg fundert over hvor alle kontantene kommer fra. Det handles riktignok mye blant privatfolk. Båter, biler, antikviteter, ting og tang. Mye er jo kontant og utenfor alle regnskap. Det som imidlertid ofte veier tungt når privatfolk skal ha gjort arbeider på hus og hage er merverdiavgiften. (Det het meromsetningsavgift i gamle dager, derfor ordet moms, det henger igjen fra før det nye navnet kom.) Kan vi gjøre noe med momsen? er standard kodespråk for at kunden har lyst til å betale med svarte penger. Det vanlige opplegget er at kunden i så fall får en materialliste og skaffer alt under sitt eget navn, siden blir historien at “de gjorde hele jobben selv” hvis noen spør i ettertid. Sånt ordner seg alltid. Man finner noen som gjør svart arbeid. Det trikses og mikses. Det finnes mange grunner til at folk gjør svart arbeid, men det handler som oftest om at de ønsker seg noen “hemmelige penger” som de kan bruke på mindre ansvarlig vis enn sine “egentlige” penger (som noen kanskje til og med holder et øye med). Det har uansett alltid vært vesentlig mye lettere å få svarte jobber innenfor byggnæringen enn sånt som krever opptil flere timers papirarbeid for å få igang.

Det ene problemet med urealistisk forbudspolitikk er den kriminelle økonomien man skaper. Det andre problemet er at man undergraver den alminnelige respekt for loven. Det finnes mange “frynsesoner” full av gråmoral hvor folk synes det er greit å tøye strikken men det burde ikke være slik. Dette er ikke et spørsmål om moral og bør heller ikke ses gjennom det prismet, dette handler om instrumentell fornuft. Folk liker ikke typisk å bøye, tøye eller bryte loven, fordi med mindre man er helt psykopat er det alltid nerver forbundet med dette. Man skjønner at dette kommer med en risiko for at ting kan utvikle seg i retning av det ubehagelige, men på den annen side sparer man jo noen tusener av penger hvis alt går som det skal. Og hvis man synes at man trenger for eksempel cannabis så er man jo allerede per definisjon kriminell hvis man kjøper, oppbevarer eller bruker cannabisprodukter, så da har man ikke stort å tape på å tøye strikken enda lenger. Jeg vet ikke hvor mange jeg selv kjenner som bruker cannabis (eller andre ulovlige stoffer) – det er jo ikke typisk sånt som man spør folk om – men det er sannsynligvis flere enn jeg tror. Er det interessant? Ikke egentlig. Det er ikke min sak hva folk driver med. Jeg legger vekt på sånt som at de holder avtaler, gjør jobben sin og ellers er tilregnelige. Hva de gjør i privatlivet sitt ønsker jeg ikke engang å høre noe om. Jeg vet allerede at livet er fullt av sorger og vanskeligheter. Det er ikke noe poeng i å gjøre det verre enn nødvendig. Derfor snakker vi ikke om det. Vi holder oss i en sosial sone som ikke har plass for intimiteter. Sjelens metafysiske lengsel har sin tid. Arbeidets logikk har sin. Det er ikke bra å blande de to sammen – selv ikke om man er kunstner – det fører bare til alle slags nevrotiske komplikasjoner.

Alle vet hva dominoeffekt betyr. Mange har til og med selv lekt med å stille opp dominobrikker og få dem til å falle i noe slags mønster. Men få tenker særlig langt i forhold til dominoeffekten av alle ting de gjør i sine hverdagsliv. Hva er sluttproduktet av virksomheten din? Det var, hva skal man si, problematisk å forklare en person ansatt i en offentlig stilling hvorfor jeg betrakter det som fullstendig nihilistisk å ta jobb som sjåfør for et firma som fremstiller og selger såkalt leskedrikk. Skal man liksom bruke verdifull levetid på å kjøre rundt i et forurensende og livsfarlig kjøretøy med et formål som i sin mest optimale form handler om å selge kullsyret sukkervann til småunger (i alle aldre) sånn at noen få kapitaleiere skat tjene enda mere penger? Herregud. Da er det bedre å dø her og nå. Mindre grisete, alt sett under ett.

Det å tenke globalt men handle lokalt er ikke bare en frase. Det er en etisk standard. Det betyr at man forstår rekkevidden av egne valg. Det er imidlertid på ingen måte vanlig, det er ikke engang ønskelig for de fleste å utvikle denne typen “våkenhet”. Hvem er det som høster hva slags resultat av de tingene du gjør i livet ditt? En ting er hvis man går i søvne og knapt er i stand til å forme selvstendige tanker, men noe annet er når man ser og forstår at det man gjør, eller er med på, er skadelig for natur, miljø og mennesker. Da kommer etikken inn i bildet. Hva er mine standarder? Det skal ikke mye til for at etikken kommer i konflikt med økonomien innenfor dagens kulturelle forhold. Eller omvendt. Jævelskap skjer som regel fordi noen har noe å tjene på det der og da, uten å bry seg om konsekvensene. De befinner seg jo “et annet sted” i dominokjeden og er ikke et aktuelt problem her og nå.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uti den virkelige verden – det vil si fysikken – henger alt sammen med alt annet på måter som er tildels svært vanskelig å forklare, men det er enkelt å observere. Det er også noe de fleste mentalt friske og normalt fungerende mennesker føler intuitivt. Helheten består av alle sine deler og hvis noe skjer med noen del vil helheten også påvirkes. (Dog ikke nødvendigvis på noen umiddelbart tydelig måte.) Av mange (og ikke bare gode) årsaker har vi etablert et politisk, økonomisk og sosialt system som fragmenterer menneskers virkelighetsoppfatning slik at det å leve med “skylapper” har blitt det kulturelt normale. Rasjonell egeninteresse er selve fundamentet for all virksomhet i samfunnet og ikke minst i forhold til de demokratiske prinsippene, det er bare et spørsmål om hvor langt denne “egeninteressen” rekker. Eller som folk vanligvis sier, hvor langt man er i stand til å tenke. Hva er det egentlig jeg driver med? I den praktiske verden koker det ned til et spørsmål om penger. Hvor mye hensyn har man råd til å ta? Etikken i et konkurransesamfunn vil over tid sammenfalle sånn noenlunde med lovverket. Hvis det ikke er forbudt er det tillatt. Hvis det er tillatt bør man gjøre det hvis man har noe å tjene på det. Følelsen av moralsk overlegenhet som man eventuelt får fordi man holder seg med høyere etiske standarder enn det minimum som loven krever er ikke konkurransedyktig mot viljen til å gjøre hva som enn er nødvendig for å raske til seg all tilgjengelig profitt med alle lovlige midler.

Etter min mening handler det til syvende og sist om at ting og mennesker kommer og går man skal leve med seg selv hele livet. Derfor bør man ikke handle i strid med sin egen samvittighet bare fordi dette “lønner seg” på kort sikt. Som sagt, en ting er når man ikke har noen egen bevissthet (og ikke egentlig noen fri vilje heller, man styres av “nødvendigheter”), men noe annet er når man ser og forstår sammenhengene i hele bildet. Når man kan se dominobrikkene oppstilt og forstår at å knipse i denne enden vil få hele mannskiten til å kollapse. Kort sagt, man har det ansvaret loven krever når man handler som “samfunnsmedlem” men man har det ansvaret hjertet forlanger når man handler som seg selv. Vi mangler ikke akkurat litteratur om emnet “selvsvik” og de psykologiske konsekvensene som følger.

Det går an å skrive ganske slurvete og ustrukturert før det blir umulig å forstå hva som står der. Det er ikke nødvendig å være veldig hard på rettskrivning og grammatikalske regler verken for å uttrykke seg eller for å forstå det som blir uttrykt i en dagligdags samtale, men det er en fordel hvis poenget er å være presis. Dette er jo hva som bor i begrepet å være tydelig — at det ikke bare er enkelt å tyde hva som står skrevet men også at det kan tydes bare på èn måte: Det er èntydig. Det er ikke rimelig å klage over at folk vrir og vrenger på det jeg sier hvis det man sier kan tydes på mange forskjellige måter. Hvis man ønsker å bli forstått på en bestemt måte må man uttrykke seg slik at det ikke er egnet til å misforstås. Hvis det man sier er flertydig må man regne med at det vil bli tydet på flere forskjellige måter.

Noen ganger er det et poeng å være vag og gjøre teksten til en gjettelek i forhold til hva den betyr. Da snakker vi om underholdning eller om kunst, litt avhengig av intensjoner og kompetanse hos den aktuelle ordsmeden, men det er uansett noe annet enn instrumentell nytteverdi. Den rake motsetningen til “lek med ord” må jo være for eksempel beskjeder gitt mellom håndverkere som bygger et hus. Presisjon blir et poeng i seg selv, ikke bare fordi det materielle resulatet av arbeidet må være presist, men også fordi dette sparer tid underveis, foruten at det naturligvis ofte også er et sikkerhetsspørsmål. Imidlertid er det å blogge verken her eller der slik sett. I den grad det finnes noen regel som definerer faget må det være at en blogg er “et personlig uttrykk sammensatt av ord og/eller bilder”, noen få ganger også vagere og mer abstrakte parametre enn dette, slik at vi snakker mer om “grafisk kunst” enn om tekst og bilder.

For ganske lenge siden – vi snakker om 70- og 80-tallet – pleide jeg å skrive for hånd i linjerte bøker av den typen som den gangen ble kalt “kinabøker” (de hadde stive, sorte permer med røde kanter rundt omtrent 50-60 linjerte blad og kom i flere formater). Riktignok var det mye mindre strukturert i form enn hva jeg skriver i bloggen – det var jo bare beregnet på mine egne øyne – men bortsett fra dette (tydeligheten) var det stort sett det samme materialet. Samme type spekulative undersøkelser av ordene og deres betydning. Jeg hadde for vane å ta notater når jeg leste (eller når jeg lyttet til noe) og siden fylle inn mine egne tankespinn rundt temaet. Dette ble etterhvert til en så innarbeidet vane at jeg ikke lenger behøvde “kinabøkene”, jeg hadde etablert mentale strukturer som tjente det samme formålet. Siden har årene gått. Nå skriver jeg på nettet. Det har jeg gjort en stund, men nesten bare på engelsk. Det er uråd å mengdebestemme det men jeg vil tro det er bedre å måle det i hyllemeter enn i sideantall. Det er en pussig ting. Skriving er enkelt for meg. Hvor tydelig jeg skriver er imidlertid et annet spørsmål. Er det et poeng? Noen ganger, men for det meste ikke. De som leser det får ta fra det hva de ønsker. Det er poenget.

Jeg tror det eneste vi kan bli enige om når det gjelder begrepet skjønnhet er at det finnes delte meninger.

Det var snakk om noen – en såkalt influenser – som bruker i snitt 25.000 i uka på diverse tiltak som har med utseendet å gjøre. Det betraktes som forretningsutgifter. Hun selger sitt image og er “kjent for å være kjent” uten at hun gjør noe i den forstand. Jeg vet ikke hvordan selve forretningen foregår. Jeg antar det handler om reklame og sponsorpenger. Det lille jeg har sett virket ikke særlig interessant. Visst er hun pen, på en slags sexdukkeaktig måte, men det skulle bare mangle når man bruker en drøy million i året på dekorasjon av kadaveret. Jeg er ikke imponert. Jeg foretrekker å la meg influere av de som har noe mer å komme med enn selvfremstillingens glansede produkt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle kan (og bør) pynte seg når de ferdes på offentlig sted, men det er bra å vite når det er nok. For mye pynt er nesten verre enn ingenting. Som Robert Browing sa i diktet sitt: Less is more, Lucrezia! Overpynting forteller en historie om noen som ikke vet hvordan verden virker. Men nok om det. Begrepet smak er enda dårligere egnet til å lage produktiv diskusjon enn begrepet skjønnhet. Folk liker de underligste ting og kan sjelden gjøre tydelig rede for hvorfor. Det er ikke noe poeng i å overanalysere greia. Det er hva det er. Vi er alle nødt til å leve med de egenskapene vi har, som best vi kan, så får det gå som det går. Det er ikke noe problem for meg at det finnes sexdukker som jobber med å “influere” folk på måter jeg ikke forstår, det finnes mye annet i verden jeg heller vil bruke tiden min på.

Måten jeg skriver – både i språklig forstand og med hensyn til temavalg – reflekterer hva slags materiale jeg selv liker å forholde meg til. Jeg synes ikke mennesker er interessante … med mindre de sier eller gjør noe interessant. Det hjelper ikke om du er Princess McBeautiful fra topp til tå hvis du ellers bare er et kjedelig hespetre som ikke vet noe om noenting. Hvem er egentlig kjernepublikummet til disse merkelige influenserne som bare snakker om skjønnhetsprodukter og shopping? De må jo utgjøre en ganske betydelig gruppe siden det går an å leve av greia. På den annen side er det sant at man kan bli milliardær av å være flink i fotball så pengehavet skvulper åpenbart både hit og dit, det vil si ikke så mye hit i betydningen “til meg”, siden det jeg sier og gjør kanskje er for de mer spesielt interesserte.

De som har lest noe av det jeg skriver vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har mange snåle inspirasjonskilder. Tolkien er imidlertid ikke en av dem. Jeg liker ikke Tolkien og som en hovedregel liker jeg heller ikke folk som liker Tolkien (noen unntak finnes). Vi kan egentlig gå hele veien hjem med dette og si at det underliggende problemet mitt er at jeg liker ikke fantasy-genren innenfor litteraturen og jeg liker den enda dårligere innenfor politikken. Premisset mitt er litt vagt: Det føles ikke riktig. Alle argumenter ender gjerne der når man plukker dem fra hverandre for å se hvor de kommer fra. Det sitter i følsa. Imidlertid har jeg noen saklige argumenter også.

Blant fantasifortellinger jeg liker er eventyrene til Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm, HC Andersen med flere. 1001 natt. Dessuten det meste av alt annet innenfor den “klassiske” pakka … men felles for alle disse er at de stiller ikke opp en annen verden, det er fortellinger fra vår egen virkelighet, bare med endrede parametre for hva som går an å gjøre og hva slags skapninger man vil møte der ute. Men fortsatt ikke fjernere enn at alt kan forstås innenfor en ikke alt for sensasjonell psykologisk ramme. Figurene og karakterene representerer noe som er familiært for eksempel innenfor en moralfilosofisk hermeneutikk, ofte på en komisk måte. Eventyr, fabler og lignelser er designet for å være underholdende som fortellinger, men det er også meningen at man skal lære noe av dem.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

En jeg kommuniserer med har gjort noen undersøkelser rundt Giorgia Meloni, den nye statsministeren i Italia. Det viser seg at hun er en stor fan av Tolkien, men ikke bare henne, dette gjelder store deler av det høyrepopulistiske komplekset i landet. De finner mening i Tolkiens mytiske univers, som for eksempel at de forskjellige kategoriene av skapninger lever adskilte og holder på med sine egne greier, det går galt når man begynner å blande dem, og så videre. Jeg hadde ingen anelse om dette, men italienske fascister har arrangert sommerleire for ungdom, med Tolkien-tematikk, siden helt tilbake på 70-tallet. Et veldig postmodernistisk påfunn, må man ha lov til å si. Tolkien? Seriøst?

Som filosofisk konsept er “den noble løgnen” noe svært gammelt. Folk behøver noe å tro på. Enten kan man gi dem løgner som er designet for å styrke troen deres på det som partiet står for eller så vil de finne opp noe selv, og gudene vet hva slags faenskap som vil komme opp når folk skal dikte sine egne guder og konstruere sin egen moral. Derfor “den noble løgnen” som politisk verktøy. Et budskap som selger. En myte som forener og motiverer folket. Gjerne noe religiøst, men det må fremstå som oppnåelig. Noe man kan bli en del av. Dette har vært vanlig praksis innenfor politikken så lenge det har eksistert politikk. Løgnene er nødvendige for å være politisk troverdig, ironisk nok. Folk vil ikke ha sannheten. De vil ha noe oppløftende, noe gøy, noe som får dem til å glemme den menneskelige tilstandens absurde banalitet.

Jeg opplever ikke høyre/venstre-skillet innenfor politikken som en meningsfull distinksjon. Jeg foretrekker å skille mellom de som opererer i den virkelige verden og de som selger fantasier. Det ene er rett mens det andre er galt. I den virkelige verden er utdanning og opplysning det eneste kjente middel med dokumentert virkning mot overtro og løgner. Man har ikke gjort noe med det grunnleggende problemet når alt man gjør er å erstatte èn løgn med en annen. Vi kan stille opp et argument som handler om at jo mer korrupt og løgnaktig et samfunn er, jo flere fantasier om konspirasjon og hemmelig kunnskap vil fremkomme i dette samfunnets befolkning. Når man ikke vet eksakt hva som foregår, man vet bare at det er noe som hviskes på bakrommene og arrangeres under bordet, vil man automatisk tro det verste og henfalle til de mest paranoide fantasiene som ser ut til å stemme med de få fakta man mener at man kan se. For eksempel en som tror at partneren er utro og leter etter “tegn” på at dette er en korrekt hypotese. Mistenksomhet fungerer på det samme vis på alle nivåer, uansett sak. Det går en klar linje fra amerikansk falskhet og skrytementalitet til de mildt sagt bisarre konspirasjonsteoriene som utgjør Qanon-bevegelsen.

For det meste forteller jeg alle utlendinger jeg kjenner at det norske samfunnet er fornuftsorientert. For det meste er dette sant. Vi er ikke et folkeferd som typisk verdsetter bløffmakere og skrytepaver (selv om vi godtar litt av hvert hos de som er flinke til å fortelle underholdende historier). Jeg pleier å si at norsk nøkternhet er en naturlig konsekvens av å leve med vinteren. Alle ting må forstås innenfor en ramme som handler om at ene halve året brukes til å gjøre det som er nødvendig for å overleve andre halve året. Ihvertfall tradisjonelt sett, men selv de “moderne” legger merke til vinteren. Alt blir helt annerledes. Temperatur og dagslys skifter. Annerledes humør blant folk. Interessante forhold i trafikken. Den typen ting. Polare forhold er litt bipolare.

Hvis livet ikke gjør vondt gjør du det ikke riktig.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Hvordan skal man forholde seg til folk som mister vettet på nettet?

Det må innrømmes at de par-tre tilfellene jeg kjenner personlig var litt ute av vater allerede i utgangspunktet, så det er ikke sjokkerende men det er allikevel ubehagelig å forholde seg til. Jeg har ingen utpreget lang tålmodighet med reinspikka vås. Samtidig får jeg noe av den samme følelsen som jeg fikk i forhold til folk som utviklet heroinavhengighet på 80- og 90-tallet og som etterhvert døde av det. Det virker veldig håpløst når vedkommende selv nekter å innse at de har et problem. Fra mitt perspektiv kan jeg se hvordan det går nedover med dem fra uke til uke, men jeg vet ingenting om hvordan ting ser ut fra deres perspektiv. Jeg vil ikke høre om det. Det er for dumt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv har jeg vært tungt inne i filosofi og vitenskapsteori siden sent på 70-tallet og jeg har “sett det meste” av den mest avanserte mentale akrobatikken mennesker har produsert i løpet av de siste par-tre tusen årene, så du bør helst være på professornivå for å vippe meg av pinnen med fancy fotarbeid innenfor kritisk teori og filosofisk spekulasjon, men selv jeg har problemer med å henge på i alle svingene når en 24 karats konspirasjonsteoretiker stiller opp det store verdenssystemet sitt (mest egentlig fordi det er vanskelig å forstå den indre logiske konsistensen i det hele). Det beste er å bare skjære tvers igjennom og innse at vedkommende presenterer bare psykotisk vrøvl. Det er ikke engang meningen at det skal henge sammen, opplegget er snekret til for å tilfredsstille et emosjonelt behov.

Finnes det hemmelig viten blant mennesker? Tja. Det henger på hvordan man ser det. For eksempel er ikke det å oppnå filosofisk innsikt noe som er hemmelig verken i metode eller innhold, men det er ikke “noe som bare kommer” heller. Man må jobbe tildels veldig hardt for å tilegne seg selve substansen i et filosofisk studium, selv om alle kan lære litt idèhistorie og noen Nietzsche-sitater. Først og fremst skyldes dette at det er vanskelig å gi slipp på alt man trodde man visste om verden og den menneskelige tilstand. Uten at dette er deres egen skyld blir mennesker typisk trent opp til å være idioter som tror på idiotiske ting i løpet av de omtrent tolv årene som man tilbringer på skolen. Men man trenger ikke mer enn dette for å fungere i samfunnet, få seg en jobb og stifte famlie, hele den pakka der. Det er ikke engang vanlig å føle behov for “noe mer” (selv om det finnes mye mer). Nesten alle man spør er først og fremt motivert av vage fjaseting som for eksempel å “finne lykken” eller “realisere seg selv”, typiske ting som ikke betyr noe som helst, det er bare tomprat om tomme fraser.

Det er imidlertid korrekt å si at jeg er en fæl faen som gir en lang, brun beng i hva folk “føler” om det ene eller det andre Så vidt jeg kan se har en gjennomsnittlig menneskehjerne omtrent like mye bruksverdi som en bøtte med bæsj. Folk blir typisk fornærmet når jeg forteller dem dette. De opplever jo seg selv som unike og uendelig verdifulle skapninger. Alle deres følelser er en del av det store kosmiske vidunderet og menneskeheten er noe nærmest guddommelig vakkert som en gang skal befolke hele universet. Hvilket i mine øyne bare er en psykotisk vrangforestilling som er blitt påført dem dels av velmenende men inkompetente foreldre, dels av et utdanningssystem som tar sikte på å fremstille produksjonsarbeidere til samfunnsmaskineriet heller enn selvstendig tenkende individer. Det er ikke galt å tenke at “de føkker jo for faen bare med meg” men det er kritisk galt å tro at dette er et forhold man kan endre i nevneverdig grad bare ved å følge lenkene man finner på Facebook. Alt man finner der er andre mennesker som føkker med deg av alternative årsaker. At noe blir mer komplisert betyr ikke at det blir smartere, den filosofiske hovedregelen er at man forenkler det man vil forstå mens man kompliserer det man vil kontrollere.

Den forrige store informasjonsrevolusjonen i menneskehetens historie var boktrykkerfaget. Plutselig kunne alle som behersket kunsten å lese få tak i hvor mye trykt materiale som helst. Bøker, pamfletter, tidsskrifter. Det var 1500-tallets store greie. Selvsagt var det ingen mangel på advarsler om konsekvensene av å utsette sitt jomfruelige sinn for all den skadelige innflytelsen som lå i bøker og det finnes den dag i dag politiske bevegelser som oppnår noen slags ekstase når de brenner slike ting som de mener at mennesker vil ta skade på sin sjel av å lese. Vi må beskytte de unge mot tidens skadelige innflytelser. Slik jeg ser det er internettets skadelige innflytelse en virkelig ting som det er poengløst å benekte, men jeg vil imidlertid si at skadevirkningene først og fremst rammer de som kom fra en posisjon av “uskyld”, la oss si de som kan huske 80-tallet (eller enda lengre bakover. poenget er at de vokste opp uten noe internett). De som er fjortiser nå i dag har ingen illusjoner om hva nettet egentlig “er”, det er bare noe de forholder seg til som en eksistensiell selvfølgelighet, kanskje likt hvordan vi alle en gang betraktet radio (og i noe mindre grad fjernsynet) som et element innenfor kulturen som i seg selv er verken positivt eller negativt. Det er innholdet som bestemmer hva slags kvaliteter produktet har. På 1500-tallet var man imponert av boktrykking og det var sikkert stor stas å være den som hadde bygdas første trykte bok, men etterhvert balanserte dette seg ut.

Luksus er overdådighet; forbruk ut over det rimelige og nødvendige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Egentlig flytter jo denne definisjonen bare spørsmålet over til hva som er rimelig og nødvendig. Jeg har hørt forskjellige idèer om dette. De fleste ønsker at de hadde bedre råd slik at de kunne heve standarden over hele linja. Jeg kjenner ingen som for det meste synes de har nok penger, selv om de strengt tatt aldri noensinne lider noen form for nød. Det er like forbannet alltid noe de synes de er nødt til å ofre på den fornuftige budsjettdisiplinens alter. Noe de ville ha kjøpt, eller gjort, “hvis de hadde råd til det”.

En jeg kjenner kjøpte seg nylig en BMW 635CSi, som jeg vet han har ønsket seg siden 80-tallet (la oss si det har blitt nevnt noen ganger). Han vil ikke si hva han betalte men jeg vil tippe omtrent to hundre tusen. Den ser fin ut på bilder og jeg vet de ligger høyt i pris. På en måte er det bra at folk endelig får gjort noe de har hatt lyst til i førti år, på en annen måte er det litt patetisk. En 635 er jo hva det er, men den har ikke samme magiske aura i 2022 som i 1982 og det er vanskelig å si at dette var “rimelig og nødvendig” når han allerede har en helt grei Mercedes som er under ti år gammel. Dette er heller ikke gode tider for å kjøre søndagstur med et bensinsluk. Men hva kan man si? Jeg måtte jo bare gratulere. Det er ikke min sak hva folk bruker pengene sine på.

Jeg vet ikke om det finnes noe sånt som “en typisk norsk livsstil” men jeg vet at EU definerer fattigdomsgrensen som seksti prosent av den lokale gjennomsnittsinntekten, hvilket i Norge betyr at om du etter skatt sitter igjen med 247.000 eller mindre befinner du deg under denne grensen, og hvis du har vært der i tre år eller mer defineres du som fattig i mer permanent forstand, altså en del av denne samfunnsklassen enten du føler deg slik eller ikke. Selv har jeg noe over 180.000 etter skatt men jeg opplever ikke dette som noe problem annet enn når det oppstår “uforutsette” ting som tannlegeregninger, service på bilen og annet som havner i mangetusenklassen uten å være fast utgift. Som de fleste andre har jeg opplevd strømregningene i 2022 som tildels ganske skremmende, men alt er som alltid et spørsmål om budsjettering. Hva som er “rimelig og nødvendig” handler jo først og fremst om hva man har råd til. Nicht was? Er kaffe nødvendig? Nei. Er det likevel rimelig å ønske seg kaffe hver dag? Ja. Nesten hele den voksne befolkningen i Norge drikker kaffe. Men er det teknisk sett en luksus? I en større historisk og verdenspolitisk sammenheng, ja definitivt. Det er jo ikke noe man bare kan dyrke i kjøkkenhagen.