År: 2022

Den eneste egentlige overraskelsen med hele denne affæren er at amerikanerne valgte Trump som president. Alle skjønte at det ville gå rett til helvete fra og med det øyeblikket, det eneste som var uklart var detaljene i reiseplanen. Noen smilte nervøst og sa at det kommer kanskje til å gå bra (selv om de visste at dette ikke var sant) mens andre tenkte at tigere er fine ridedyr og slang seg på karnevalsopptoget. Hva har dette brakt USA? Ihvertfall ikke mer respekt enn det lille de hadde. Nå har alle sett at de er troendes til å plassere gale mennesker i jobben som statsleder. Hva kan man sammenligne Trump med? Komikeren Trevor Noah – som vokste opp i Sør-Afrika – var tidlig ute med å si at Trump ligner en gjennomsnittlig afrikansk diktator, av den typen som ikke engang prøver å gjøre noe for noen andre enn seg selv.

Hvis noen i Norge noensinne – uansett av hvilken grunn – har likt Donald Trump bør de gå ut i skogen og skyte seg. Herregud. Går det an. Hva annet liker de? Fange og torturere små dyr? Mannen er jo for faen fullstendig rabiat. Skyr ingenting. Er det det som appellerer til de som synes at Trump er pokker til kar? Han har jo en nærmest evangelisk flokk av dedikerte tilhengere – det nærmeste orker man kommer på denne siden av Tolkien – som åpenbart er villige til å ofre liv, helse og frihet for “saken” uten at de engang klarer å gjøre rede for hva den består i. Make America Great Again. Hva fanden betyr det? Og hvordan går det an å bli så dust at man tror på et sånt slagord? Det er jo på barneskolenivå. Er de så fulle av cannabis alle sammen at de fullstendig har mistet grepet?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det fantes noe som ble kalt Combat 18 i Storbritannia. Jeg vet ikke om de eksisterer ennå. Det var en nynazistisk gategjeng som likte å dra ut for å slåss — som navnet forsåvidt antyder. Tallet 18 er kode for bokstav nummer det og det i alfabetet, som i dette tilfelle betyr AH. Adolf Hitler. Det finnes/fantes andre lignende grupper, som Zorn 88. Zorn er som alle vet tysk og betyr “primalraseri” mens HH står for Heil Hitler. Og sånn går dagene. Teller man på fingrene vil man finne ut at koden for DT er 420. Fordi D er bokstav nummer 4 og T nummer 20. Så der har vi mysteriet. President 420 og alle rushodene som liker ham. Delstaten California brukte koden 420 for kategori av forbrytelse når de arresterte noen med marijuana på seg. Senere spredte 420 seg som “intern kode” for cannabisrelaterte saker blant brukere av stoffet. Nå for tiden feirer de “420-dagen” den 20. april (skrives 4/20 på amerikansk manèr) som ironisk nok også er Hitlers fødselsdag. Derfor bør man ikke ta for gitt at alle som er ute og feirer denne dagen er lystige av den samme årsak. Misforståelser kan oppstå.

Hvorom allting er, nettet strammer seg stadig mer rundt President Promp. Selvfølgelig har han pådratt seg en saksmengde som ville ha senket et dusin mindre psykopatiske individer, men han skyr som allerede nevnt ingenting og tilhengerne hans er minst like gale (men av helt andre årsaker) så dette har fortsatt potensiale til å bli en enda styggere affære. Donald Trump kan ikke bare “skytes ned” fordi der er alt for uforutsigbart hva som vil skje hvis de bare setter ham i forvaring, det er nødvendig å demontere dette fenomenet bit for bit. Om noen uker har de valg til Senatet og Representantenes hus. Der stiller et ikke ubetydelig antall “mini-trumpere” med lovnad om at de skal avvikle demokratiet slik det har fungert der så langt. Normale folk stiller også. Det gjenstår å se hva som kommer til å skje.

Vårt dagliga bröd av Anders Zorn, 1886.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Brød er et stekt eller bakt produkt med mel og vann som hovedingredienser. Brød er et av de viktigste næringsmidlene i store deler av verden. Brødets fordøyelighet og næringsverdi er avhengig av melet. Grovbrød har beholdt mest av kornets mineralstoffer og vitaminer. Som følge av et høyt konsum er brød og andre kornvarer vår viktigste kilde til energi, hovedsakelig på grunn av et høyt innhold av karbohydratet stivelse.

(Store norske leksikon)

Jeg vet ikke om dette er fakta – folk sier så mye rart – men noen fortalte meg at skrifftegnet for mat er identisk med det for ris på kinesisk, og det virker jo rimelig sett i lys av at mange språk mener “mat” i generell forstand når de sier “brød”. Den gamle historien fra revolusjonen i Frankrike forteller jo at Marie Antoinette ikke forsto hvorfor folket var i opprør. De har ikke brød var svaret hun fikk. Da kan de spise kake sa den snusfornuftige dronningen. Jeg vet ikke om det er en sann historie heller, men den er i det minste komisk. Den sier noe om alternativene hun anså som selvfølgelige innenfor sin virkelighetsforståelse, eller ihvertfall brukes historien som regel slik når den gjenfortelles, som en klassisk lignelse for skylappene man får av å være vant til en priviligert livsstil.

Ingen gjenomsnittlig borger av kongeriket Norge som lever nå i dag har noensinne opplevd sult, i betydningen seriøs hungersnød som går på livet løs, eller engang så dårlige tider at de har tapt noen særlig mengde kroppsmasse på grunn av redusert næringsopptak over tid. Jeg sier ikke at ingen har opplevd dette – det vet jeg jo ikke noe om – men i den grad det forekommer regnes det som svært uvanlig, kanskje noe tilknyttet mental helse. Normalt sett er de fleste norskinger bra ernært og vel så det. Jeg antar at de fleste – også jeg – ville føle seg nærmest provosert hvis vi hadde hørt om noen som faktisk sultet i nabolaget der vi bor. Et sted må grensen gå. Norge er et rikt samfunn, kanskje det rikeste av dem alle, relativt sett og målt i forhold til et globalt gjennomsnitt, og derfor blir det for drøyt når noens nød blir så til de grader oversett at det medfører et helseproblem.

De som har normalt stabil helse og er normalt velfødde vil fint klare et par uker uten mat. Det vil selvsagt være ubehagelig men man vil ikke dø av det. Si for eksempel hvis man er skipbrudden i en livbåt langt til havs. Sånt har skjedd. Imidlertid vil man ikke klare mer enn et par dager uten vann før det får store konsekvenser for kropp og sinn. Jeg tror ikke man regner vann som et næringsmiddel i den forstand, men det er uten tvil den viktigste ressurs mennesker behøver for sin daglige overlevelse. Også der er vi godt vant i Norge. Vi har riktignok hatt noen tørkesommere og det snakkes om lite vann i magasinene, det ene med det andre, men det virker ikke sannsynlig at det skal bli noen alvorlig vannmangel noe sted her i landet. “Problemer med vann” betyr som regel at man får for mye av det. Ørkendannelse virker ikke som noe aktuelt problem som noe kommunestyre vil få på pulten sin med det første.

Lengre sør observerer vi imidlertid noen foruroligende signaler. Elver og vannreservoarer tørker ut, eller rettere sagt nivået på vannspeilet faller så lavt at det skaper alle mulige slags problemer, samtidig som vann overforbrukes innenfor et alt for intensivt og monokulturelt drevet landbruk. Steder Norge baserer seg på å importere matvarer fra kan snart oppleve at det blir vanskelig å levere slik som før, ihvertfall til den prisen som var før — og det er bare begynnelsen på en serie svært forutsigbare problemer tilknyttet endrede klimaforhold. På noe lengre sikt må vi påregne en stor omlegging av hele den økonomiske modellen vi lever med nå. Selvbergingsjordbruk vil komme tilbake, samtidig som matvarer fremstilt for salg vil komme fra mindre enheter (og med høyere priser) enn vi har i dag. For meg personlig er det poengløst å spekulere rundt hvordan samfunnet vil se ut om femti år, men for de som er unge nå er dette et meget aktuelt spørsmål. Det kommer helt sikkert til å være helt annerledes, men spørsmålet er om det skal være proaktivt styrt i slik retning eller om “det blir hva det blir”.

Jeg er et fritt menneske. Jeg kan føle hva jeg vil. Imidlertid kan jeg ikke gjøre hva jeg vil. Jeg kan ikke engang si hva jeg vil. Det er til enhver tid nødvendig å faktorere inn hvor jeg er og hvem som hører det jeg sier. Det virker ikke rimelig å påstå at “fritt ord” betyr at man bare skal prate rett fra levra på noen slags inspirert måte, uten å tenke gjennom ordene man velger og formuleringene man konstruerer. Jeg vet ikke om det er noen som lever slik, det vil si rett fra levra til munnen uten å ta omveien om hjernen, men det er ihvertfall ikke meg. Fordi jeg ikke i utgangspunktet antar at jeg automatisk vil bli forstått – eller engang oppfattet likt – av alle, opererer jeg med en selvsensur som i høy grad er publikumsorientert. For å ta et banalt eksempel: Jeg snakker ikke om “voksenting” når det er barn i rommet.

Naturen har gjort meg både hissig og viljesterk. Dette er personegenskaper som kan bringe deg mye trøbbel hvis du ikke samtidig har godt utviklet selvbeherskelse. Jeg har ikke alltid vært helt i vater sånn sett men jeg har for det meste vært voksen siden jeg ble voksen. Jeg tror ikke at “alt handler om meg”, snarere tvert imot. Det er i utgangspunktet ingenting som handler om meg, men jeg kan velge å blande meg inn i ting som foregår og dermed introdusere Le Moi som element i saken. Derfra og ut er det “min sak” fordi jeg har gjort det slik. Dermed inviterer jeg naturligvis samtidig til kritikk av “min rolle i saken” fra alle andre som oppfatter seg som involverte. Slik virker virkeligheten.

Folk snakker om tilgivelse men jeg er ikke sikker på om jeg engang forstår konseptet. Er det noe emosjonelt? Jeg pleier ikke å blande meg inn i mine egne følelser. De får lov til å flyte fritt. De fremstår uansett ikke som kontrollerbare så hvorfor forsøke? Alt jeg kan kontrollere er hva jeg gjør og ikke gjør, inkludert hva jeg sier. For eksempel ser jeg ikke noe poeng i å vise følelser og jeg har liten tålmodighet med de som opererer på denne måten. Når folk ikke selv kontrollerer sin egen atferd ender det som regel med at noen andre må “moderere” dem. Jeg har rett og slett ingenting til overs for “spontanitet” diktert av tilfeldig forbipasserende følelser. Det er et minimumskrav for å bli respektert som voksent og selvstendig individ at du klarer å kontrollere din egen galskap.

Jeg forstår ikke engang hva som gjør mennesker indignerte og fornærmede. Når de klager over at det smerter så fælt i følsa deres er det mest så jeg ikke klarer å ta dem alvorlig. Er du klar over at du er en skapning som har kommet til jorda for å dø? Skjerp deg. Ingen har tid til noe tull og drama som stjeler energi fra viktigere ting. Jeg antar det er noe der. Folk klarer ikke å slippe taket i unyttige følelser som de i sitt enfold forbinder med mennesker og situasjoner mens de egentlig ikke er forbundet med noe annet enn dem selv. Dette er komisk men det er også tragisk. Levetiden kommer ikke tilbake. Hvert minutt man bruker på unyttige ting er et minutt man kunne brukt på nyttige ting. Og før man vet ordet av det slipper man opp for minutter. Selvfølgelig er det til enhver tid mange utrolig irriterende ting i vår verden, men “positiv fokus” betyr etter min mening å ha oppmerksomheten festet på de tingene man kan påvirke og avstå fra å engasjere seg i alt det andre. La oss kalle det distraksjonene i livet. Sånt som flytter oppmerksomheten bort fra praktiske ting man er nødt til å forholde seg til.

Som enhver god freudianer vil si: Nevroser er en kultursykdom som er like forutsigbar som forkjølelse. Det er “noe som går”. Det man føler kommer i strid med hvordan man lever. Sånt skjer og det går som regel raskt over, men hvis man lever med indre strid over langen blir man nevrotisk. Det er en naturlig konsekvens av disharmonisk livsførsel. Like naturlig er trangen til å “kompensere” med noen slags eksesser, for eksempel bruk av rusmidler, engasjement i forskjellige typer risikoatferd, “selvoffer” i form av hengivenhet til en sak, eller en trosretning, det finnes så mye man kan gjøre, men alt er distraksjoner som er designet for å oppveie for andre distraksjoner. Kort sagt, nevrotisk atferd. Og psykosen kommer når man lar fantasien konstruere storslagne “forklaringer” rundt hva som foregår og hvem som har skylda for det som skjer. I prinsippet burde psykiatrien være mer etterspurt enn somatikken, men folk er nesten like skamfulle for hjernen sin som de er for kjønnsorganene. Og ofte like forvirrede og/eller ukritiske til hvordan den skal brukes og hva den egentlig vil med dem.

Det er litt uklart hva eksakt ordet Baphomet betydde men det er helt sikkert at på denne dato for 715 år siden (det var en fredag) tok kong Filip den smukke av Frankrike affære mot De fattige riddere av Salomos tempel – også kjent som Tempelridderne – under påskudd av at de var kjettere og avgudsdyrkere. Han hadde støtte av pave Clemens 5 som på den tiden holdt til i Avignon (lang historie) og var best tjent med å holde seg inne med franskekongen. Dieu n’est pas content, nous avons des ennemis de la foi dans le Royaume sa Filip den smukke. Gud er ikke glad, for vi har troens fiender i riket. Så han arresterte dem alle sammen og torturerte dem litt før han drepte dem. Dermed slettet han beleilig nok en stor gjeld som han hadde til dem i samme slengen. Tempelridderne drev jo med penger og sånt. Ordenen ble formelt oppløst etter franskekongens raid og alle aktivaene deres ble overført til Johannitterordenen. De fant aldri selve skatten (som de var kjent for å ha) og mange har spekulert mye rundt dette siden. Selvoppnevnte Tempelriddere har forekommet i ettertid, men det er bare rollespill.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Illustrasjonen ovenfor er hva som kommer opp når man søker på Baphomet, som angivelig var Tempelriddernes avgud. Det vi ser er imidlertid den såkalte Mendesgeita, her tegnet av skøyeren Eliphas Levi (1810-1875), en fransk okkultist og forfatter som posisjonerte seg klokt innenfor en slags spiritistisk bevegelse som fantes i datidens Europa. Sannheten om Tempelriddernes avgud er at vi rett og slett ikke vet hva det handlet om. (De som er særlig interesserte i denslags kan kaste bort et betydelig antall timer på å lese om tematikken på nettet og ellers, jeg har ikke tenkt å gå inn i noen detaljer her.) Det virker mest sannsynlig at det er en feiltranskripsjon av Mahomet, det vil si Muhammed, som stemmer med sakens dokumenter. Paven og kongen av Frankrike anklaget Tempelridderne for å være muslimer. Spottere av Kristus. Det var velkjent at Tempelridderne var veldig orientalske i vendinga, som man sikkert blir etter å ha tilbrakt lang tid i Orienten. Om de faktisk var muslimer virker mindre sannsynlig, men at de så sånn ut virker som en rimelig antagelse. Nå var det ikke i seg selv straffbart å være muslim i datidens Europa, men det vanket dødsstraff på de som konverterte fra kristendom til islam, særlig når de var riddere. De hadde også en annen standard for bevisførsel. Sannsynliggjort mistanke var alt som krevdes. Så det gikk som det gikk.

Betyr dette noe for noen? Det er bare et lite stykke historiefortelling fra virkeligheten hvor moralen er at du skal ikke tro, du skal vite.

Noen skrev noe om religion og konkluderte med poenget religion er farlig. Jeg er ikke enig, eller rettere sagt, jeg tror det farlige er viljen til å tro på all mulig slags mannskit som dukker opp i hodet. Om de tror på religion, på konspirasjonsfantasier eller på stemmer i hodet er ikke vesentlig, poenget er at de opererer med en “alternativ virkelighetsforklaring”, hvilket med andre ord innebærer at de er gale. Sinnssyke. Ikke mentalt i vater. Koko-roko-ko. Vrangforestillingslidelse regnes som manifest når den påvirker pasientens atferd på tvangsmessig vis og i strid med hva omgivelsene betrakter som sant og virkelig. Imidlertid er begrepet mental helse litt vagt. Det må foreligge en dysfunksjon for at en diagnose skal ha noen betydning, det vil si at vrangforestillingslidelsen må føre til at pasienten har problemer med å fungere normalt, eller representerer en fare for seg selv og andre. En “forstyrrelse” som er til å leve med er ikke nok. Da ville i så fall halve landet befinne seg under et psykiatrisk behandlingsopplegg. For det er mange som tror på alskens absurd vås. Etter min mening ligger problemet i at vi strengt tatt ikke lærer barn å tenke og formulere intelligente spørsmål mens de går på skolen, vi lærer dem bare å adlyde. Tro på autoritetene. Slike ting. Riktignok finnes det noen tilløp til bedring – ting er bedre nå enn de noen gang har vært – men det er langt igjen til det er bra.

For de fleste hverdagslige formål er det antagelig litt for spesifikt om noen er tvangsløgner eller lystløgner, siden det operative begrepet i dette bildet er løgner og det betyr i praksis at man aldri kan stole på noe de sier. Hvem skal si hva forskjellen består i? Det er allerede et etablert faktum at vedkommende er en løgner så dem er det ingen vits i å spørre. Man må eventuelt se på resten av atferdsmønsteret deres for å kartlegge om den frivole omgangen med fakta skyldes sadisme eller tvangsforstyrrelse. Har de en forhistorie med bruk av rusmidler? Har de vold og/eller overgrep på rullebladet? Hva slags forhold har de til penger? Hvordan presenterer de seg utad, både i omverdenen og på nett? Hva slags interesser har de? Hva slags omgangskrets har de? Hva slags “nettvenner” tiltrekker de? Hva snakker de om?

Bare en løgner vil se noe poeng å å presentere seg som “ærlig”. De som virkelig er ærlige har tillit til at det de sier og gjør vil bevise hvem de er og hvordan de gjør tingene sine. De ærlige har ikke noen spesiell “historie” om seg selv som de prøver å etablere før folk har hatt tid til å gjøre seg opp sin egen mening, mens en løgner søker instinktivt å “profilere seg” i retning av det vedkommende prøver å oppnå, enten dette dreier seg om materiell vinning eller sosial anerkjennelse. Heder til den hederlige. Respekt til den respektable. Dette er refleksene som sitter i ryggmargen til de ærlige. De forstår – bevisst eller ubevisst – at det ikke finnes noen snarveier til godt navn og rykte. Det er en konsekvens av slik aneelse som man gjør seg fortjent til over tid, ikke noe man “vinner” fordi man gjør seg til på en spesiell måte.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg opplever den gamle hagemetaforen som nyttig i denne moralfilosofiske diskursen. Enhver gartner vil kunne fortelle deg at det tar mange år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på noen få timer. Personlig ære, eller skal vi kalle det heder, rykte, omdømme, det spiller ingen rolle, poenget er at det er noe organisk som trenger å gro til over tid. Man kan riktignok oppnå mye oppmerksomhet på kort tid hvis man gjør noe skandaløst eller på andre måter oppsiktsvekkende, men uansett hvor mange som vet hvem du er gjelder de samme gamle reglene for hvordan man oppnår godt navn og rykte. Det er en treg prosess. At mange har øynene sine på deg mens prosessen foregår er ikke egentlig nyttig for formålet, siden flere mennesker alltid betyr flere meninger og mer diskusjon. Stien blir smalere, så å si. Og hver gang man viker en tomme hit eller dit vil det komme mye og hard kritikk fra alle kanter.

Man observerer en tildels sykelig fokus på “identitetspolitikk” nå for tiden. Om dette er det å si at hvis det er stor avstand mellom hvem og hva du selv tenker at du er og hvem og hva omgivelsene tenker at du er så har vi et problem. Hvem har rett? Og på hvilket grunnlag går det an å “ha rett” i en slik sak? Det hjelper lite om du er “snill innerst inne” hvis alle andre oppfatter deg som en rævklyse. Gode (eller skal vi heller si “adekvate”) sosiale egenskaper er ikke noe man “har i skapet”, det er navnet på alt du sier og gjør i alle sosiale situasjoner hvert minutt av hele livet. Dersom man opplever å stadig blir “misforstått” bør man kanskje vurdere om man presenterer seg på en gal måte. Det går jo per definisjon ikke an å se noens indre liv, man er nødt til å bedømme dem basert i hva de viser frem. Det er i denne sammenheng de berømte “intensjonene” ofte kommer til kort. Folk har en tendens til å bedømme seg selv basert i “indre” intensjoner mens de bedømmer andre basert i de “ytre” konsekvensene man kan observere. Dette er det mest klassiske av misforholdene mellom selvet og verden.

Overtonvinduet er oppkalt etter Joseph P. Overton, en politisk teoretiker som mente at en idé har politisk livskraft mer avhengig av om den faller innenfor dette område snarere enn idéens meritter. Ifølge Overton inneholder «vinduet» bredden av politikk som en politiker kan gå inn for uten å virke for ekstrem til å kunne få, eller beholde, anseelse og tillit i det gjeldende opinionsklima.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi kan selvsagt også snakke om “det normale” og hvordan dette er ulikt fra kultur til kultur, eller over tid innenfor den samme kulturen. Hele ideen med Overtons “vindu” var at han ville definere det politiske spekteret på en annen måte enn tradisjonell høyre/venstre-tenkning, eller (den kunstige) skalaen fra sosialisme på den ene siden til konservatisme på den andre, fordi disse er ikke motsetningspar i vår tid selv om de var det på den tid da begrepene ble oppfunnet. Enhver politisk teori (og argumentene dens) som støtter seg på mer enn hundre år gamle samfunnssyn vil åpenbart være svak i forhold til det postmoderne informasjonssamfunnet.

De aktuelle utfordringene i vår samtid ligner lite på de man sto overfor midt på 1800-tallet. Så hvorfor bruke deres idèer som verktøy for å forstå vår samtids problematikk? Et demokratisk system basert i sosialistiske prinsipper er selve bunnlinja i virkelighetsoppfatningen nå i dag mens de man en gang kalte konservative representerer den mest radikale revolusjonsiver man finner der ute (men som fortsatt eksisterer innenfor rammene av Overtonvinduet). Det finnes politiske ideologer nå i dag som er hellig overbevist om at det beste vi kan gjøre med et samfunns rikdom og ressurser er å samle det på så få hender som mulig, for da vil disse automatisk gjøre det som er best for oss alle. De rike beviser i kraft av sin rikdom at de er kompetente, derfor bør de ha all økonomisk og politisk makt. De rike sier i en kommentar at de er enige i dette premisset. Eller gjør de? Da Liz Truss nylig la frem sitt budsjett for Storbritannia falt pundet umiddelbart fem prosent i verdi. Om børsen er en talentkonkurranse så var dette Simon Cowell som vendte tommelfingeren ned for sangen og dansen til Liz Truss.

En litt artig undersøkelse om hva slags konspirasjoner mennesker typisk fantaserer om påviste nylig at de som definerer seg som politisk tilhørende på venstresiden tenker at multinasjonale selskaper er de som står bak all jævelskapen, mens de til høyre typisk legger skylda på statsmaktene. Selvfølgelig har ingen av dem rett, men på hvilke måter de tar feil avdekker interessante tendenser i tenkningen deres. Det er i dag alminnelig akseptert blant de som driver med penger og profitt at de har mest å tjene på å operere innenfor politisk stabile samfunn hvor folk flest har god økonomi, mens man knapt finner noen sosialist som yter motstand mot tanken om at private næringsinteresser er best skikket til å forvalte samfunnets kortsiktige behov innenfor produksjon og varehandel. Siden ingen egentlige stridsspørsmål gjenstår på det viset har vi kommet opp med et sett andre problemstillinger, hvorav kjønnsidentitet og livssyn er de mest prominente. Men folk er ikke engang i nærheten av like opptatte av sine egne greier som av andres. Trenden i dag er å skrike høyt etter forbud og straff rettet mot de som man mener “tar feil” i hvordan de velger å innrette sine liv, selv om de ikke gjør noe ulovlig. Og rasisme har kommet tilbake som et gyldig politisk virkemiddel, mer eller mindre forkledt som “saklig kritikk av forhold innenfor kulturen”.

Til syvende og sist koker alt dette ned til et spørsmål om vanlig menneskelig anstendighet. Har man det eller har man det ikke? Korrupsjon er når man misbruker stillingen sin til fordel for seg selv eller andre (venner, slektninger, de som betaler bra). noe som er er vesentlig mye større problem hvis man har en nøkkelstilling innenfor offentlig forvaltning enn hvis man “bare” er noen som jobber i et privat selskap. Stat og kommune (med alt annet mellom himmel og jord) har ikke råd til å miste så mye som et milligram tillit til korrupsjonsmistanker og må derfor reagere skarpt, hardt, umiddelbart og nådeløst mot enhver form for “privat initiativ” innenfor forvaltningen. Det er et svært alvorlig optisk problem når det blir etablert et inntrykk av at “alt er den samme ulla” enten dette er saklig begrunnet eller ikke. Finnes det en elite av politiske og økonomiske samfunnsinteresser som “beskytter sine egne” slik at vi i realiteten har en overklasse hvor makt og privilegier blir fordelt etter hvem dine venner er snarere enn hva slags kompetanse du har? Alle andre svar enn et krystallklart nei er problematiske.

Egentlig trodde jeg at boomers var generasjonen over meg, men det viser seg at definisjonen inkluderer de som ble født i året 1963, og der slutter det. Så den yngst mulige oldis. Fabelaktig. Det er en tittel som ligner på verdens tynneste tjukkas. Uansett, det er hva det er. Slik er skjebnen min. De som var tenåringer mens Beatles og Led Zeppelin var store. Ja særlig. To ting. For det første, Beatles og Led Zeppelin er fortsatt store. Hvordan måler man slikt? Det kommer ingen nyheter fra noen av kantene men alle vet hvem de er. Platene selger. For det andre, hvis boomers er alle som ble født mellom 1946 og 1963 (strikt definisjon) inkluderer det folk som både er for gamle og for unge for å overlappe karrièrene til de to bandene med tenåringstida si. Men okay. Okay boomer!! Vi sier det slik. Kultur er ingen presis vitenskap.

La oss snakke om året 1975. Jeg begynte på ungdomsskolen. Sånt er viktig for de fleste. En viktig overgang fra å være “barn” til å bli “noe annet” (det virket litt dristig å kalle seg ungdom til å begynne med). Det er scary å begynne på ungdomsskolen, som å komme til en mye hardere type fengsel med en mer hardkokt tone blant de innsatte. Men man tilpasser seg så godt man kan. Hvor galt kan det gå? Uansett, det jeg skal frem til er at det fantes ingen som snakket om metal som en egen musikkgenre i 1975. Det var hardrock og det var tungrock. Dessuten “gammelrock” og masse kunstband som lagde lyder i tåkeheimen mellom tungrock og jazz. Resten var pop og pop var for jenter.

Sånn var det den gangen. Sorry. Det var andre tider. Kiss – i penantrekk på bildet over – dukket opp på horisonten min det året. I den grad det noensinne har vært hipt å like Kiss så var det definitivt ikke i 1975. De seriøse hatet Kiss. Det var noe vi ungene holdt på med. Kiss ble betraktet som inkompetente bløffmakere i teite kostymer. Kizz er Pizz var noe folk skrev på veggene. Sånn var det med den saken. Bandet hadde uansett er ganske betydelig appell for mange på den tiden, som et hardere alternativ i den hardeste enden av hardrocken. Ellers befolket av band som Sweet, Slade, Nazareth og flere. Til og med Suzi Quatro for de som husker henne. Definitivt en hardrocker. Det som skjedde etter denne lille kontroversen med Kiss var imidlertid at punkrock kom på markedet … og da ble det andre boller.

Musikalsk sett skjedde det mye mellom 1975 og 1980. Selv vokste jeg fra alder 12 til 17 år, som ofte er en interessant prosess for folk. Mye skjer. Ikke alt like mye verd å huske, men definitivt mange ting. Alt er jo nytt når man er fjortis. Og alt er veldig dramatisk. Kiss hadde blitt noe helt annet i 1980 – nå er de et discoband! – enn hva de var i 1975 men vi dro allikevel for å se dem da de skulle spille i Drammenshallen i 1980, fordi alle regnet med at dette ville bli første og siste sjanse til å se det hele og fulle showet, slik det var ment å være. Supportbandet deres het Iron Maiden men dem var det ingen som hadde hørt om, allikevel var det de som “stjal showet” som man sier. Om det var planen er det fortsatt ingen som vet, men “Pussycats-trikset” (som består i at publikums første rad forlater stedet etter at supportbandet har spilt) skjedde mens de rigget om scenen. Mange gikk. Men ikke jeg og heller ingen av de jeg kom dit sammen med, vi var der for å se Kiss og det gjorde vi. Men det var Iron Maiden vi spurte etter i platebutikken etterpå. Slik kom “den nye bølgen av britisk heavy metal” til Norge.

Det er vanskelig å finne opp parodier på amerikansk politikk som de ikke allerede gjør verre mot seg selv på helt uironisk grunnlag. Har ikke Ron DeSantis ansatt PR-spesialister som passer på at han ikke kler seg som en klovn når han vet med sikkerhet at han kommer til å bli fotografert? Bildet til høyre er den uoffisielle vinneren av photoshop-konkurransen som selvfølgelig startet så snart bildene av Floridas guvernør ute på befaring på åstedet for orkanen Ian i sine fine hvite gummistøvler ble offentliggjort. Uansett hva man ellers tenker om den eller den politikeren så forventer man at de i det minste har bra teft for “hvordan ting ser ut” og unngår å stille seg selv i poisisjoner som mest av alt er mat for komikere. Ikke så mye av hensyn til sitt eget navn og rykte som folks alminnelige respekt for stillingen man holder. Har folk fått mer eller mindre respekt for stillingen som amerikansk president etter affæren med Donald Trump? Det er jo for faen et stort ansvar å ta på seg en sånn jobb og med det mediepresset man lever under kan man ikke bare gjøre og si “det som kommer naturlig”. Alt må regisseres og produseres så langt ned mot hver minste lille detalj som man klarer å ta det.

Går det an å respektere noen som ikke respekterer seg selv? Det er vanskelig å forholde seg til de som virker å være helt prinsippløse, de vil si og gjøre hva som helst som virker til til egen fordel, hvilket i politisk sammenheng betyr hva som helst som gjør dem populære blant de velgerne man søker å vinne stemmer fra. Det berømte kappløpet mot bunnen starter så snart noen oppdager at de vinner popularitet og stemmer ved valg fordi de er uforskammede, hensynsløse og sadistiske. Folk liker sånt. Ihvertfall mange nok til at de utgjør et betydelig antall stemmer ved valget. Siden kan vi diskutere høne-og-egg-problematikken rundt kappløpet til bunnen, men folk vil neppe stemme ved valg bare på jævelskap hvis de ikke allerede var fulle av hat; mot samfunnet, andre mennesker og livet i sin alminnelighet. Det eksisterer et segment av den amerikanske befolkninger som støtter Trump og MAGA-bevegelsen av parareligiøse årsaker, mer eller mindre kombinert med paranoide tvangsforstyrrelser ellers, men de mest interessante velgerne de som deltar fordi de så sterkt hater noe eller noen i sine liv. De håper at ting skal bli så ustabile at samfunnet kollapser og det blir revolusjon. Væpnet revolusjon, rimeligvis, det er jo Amerika. Dette representerer i det minste en slags realisme. Det er nesten helt sikkert at USA ikke ville overleve som samfunn hvis de fikk fire nye år med Donald Trump som president, uten at det på noen måte er klart eksakt hva som ville skje. Vi bare vet at det ville bli stygt. Imidlertid er det lite sannsynlig at Trump kommer tilbake. Han er alt for kompromittert. Den alle har øynene sine på er Ron DeSantis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hva forventer vi av en russeavis? I beste fall at de har bra parodier på toner og tendenser i de seriøse media, men mer realistisk at de skal være full av alle slags drøye ting man ikke finner på trykk i noen annen del av samfunnet. Ihvertfall var det sånn før vi fikk internett. Nå har jo alle standarder forlengst blitt kastet overbord. Jeg vet ikke engang om de lager russeaviser lenger. Kanskje noe nettebasert, hvem vet, de er uansett ikke sjokkerende på samme måte som de noen ganger kunne være før i tiden. Selv var jeg russ i 1981 og det vi syntes var drøyt den gangen virker nesten patetisk sammelignet med hva som er vanlig hverdagskost nå i dag. Dessuten kan jeg ikke huske at det var “stort” å være russ, det var bare en feiring av at skoleårene var slutt, mens nå hører man om ungdommer som planlegger og sparer fra omtrent de begynner på ungdomsskolen for å ha råd til buss, diskotekanlegg og det ene med det andre. Fint skal det være. Men det tar jo slutt en gang. Man tar på seg en rampete, respektløs “russementalitet” og gjør narr av både det man kommer fra og det man står foran i noen uker på forsommeren. Hva mer er det? Det virkelige livet krever jo tidsnok at man tar seg sammen og begynner å oppføre seg ansvarlig. Ihvertfall hvis man har tenkt å ta en jobb og starte et vanlig liv. Det går ikke an å være russ resten av livet. Vi forventer at russen skal være uansvarlig og respektløs mens de er russ men siden forventer vi at de skal vokse det av seg. I løpet av uker, måneder på det meste. Når det begynner å gå opptil flere år uten at folk legger av seg russementaliteten har vi et problem. For eksempel kan det hende at politikere henvender seg til den indre rølperen hos folk med lovnader om fyll, fest og fy faen for alle penga. Det er ikke noe bra tegn når dette skjer.

Det er barnslig prank på russeavisnivå når Ron DeSantis drar til Texas, kjøper 48 flyktninger fra Venezuela og sender dem med charterfly til det liberale sommerparadiset for Demokrater – for eksempel har Obama hus der – Martha’s Vineyard i Massachusetts. Men sånn holder de på. Guvernøren i Texas, Greg Abbott, har allerede sendt flere titusener av migranter med buss til diverse byer som er styrt av Demokrater. Tanken er visstnok at de skal “få smake sin egen medisin” fordi de ikke er “tøffe mot innvandrere”. Men hva betyr egentlig det? Ingen flykter fra sitt eget hjemland med mindre de opplever dette som nødvendig. Kanskje har de krig, kanskje flom, kanskje håpløs fattigdom, kanskje full pott over hele linja. Det vi vet er at de kommer og at dette vil øke sterkt i løpet av de neste tyve år, ettersom klimaendringene gjør det umulig å leve i sør om sommeren. Det varmeste været jeg selv noensinne har opplevd er et par dager med 45 varmegrader i North Carolina i USA. Det var urealistisk varmt. Men sånn er det om sommeren i Søreuropa nå for tiden. Snart bikker det 50. Varmebølgene blir varmere og regnskurene (når de kommer) blir perverst kraftige og medfører flom. Velkommen til den nye verden. Russetiden tar snart slutt.

Duell er en avtalt kamp mellom to personer, som kalles duellantene. Duellantene har like våpen, og en duell foregår etter bestemte regler. Tradisjonelt har dueller blitt utkjempet på grunn av en personlig krenkelse, særlig ærekrenkelse enten mot utfordreren selv eller mot noen han vil forsvare æren til. Motstanderne velger gjerne hver sine sekundanter, som under kampen har å påse at duellen foregår etter de fastsatte reglene.

(Store norske leksikon)

Bortsett fra i visse sære miljøer har folk for det meste sluttet å duellere. Som det fremgår av SNLs artikkel om duellering (som sitatet ovenfor er hentet fra) er alle sider ved klassisk duellering med dødelige våpen straffbart. Fra det å fremsette en utfordring, til det å akseptere den, til det å delta som sekundant, til alt som angår selve ritualet. Visse typer “duell” hvor dødelig utgang er ekstremt usannsynlig forekommer imidlertid ennå, i den forstand at selve ordet duell brukes når to personer bestemmer seg til å avgjøre et tvistemål med et oppgjør under avtalte regler, ofte i form av en konkurranse hvor den som oppnår best resultat kåres til vinner av de på forhånd avtalte dommere.

Vi kan bare gjette hvor gammelt fenomenet duell – eller tvekamp – er blant mennesker. Om vi antar at menneskesinnet har fungert omtrent likt i drøyt to hundre tusen år, så er dette minst så lenge som det har forekommet tvekamp mellom individer som ikke kunne tåle nærværet av hverandre uten å stelle til noe slags drama. Omgivelsene støtter som regel tanken. Hei dere to, bli ferdige med greia deres. Det er aldri bra å ha en åpen konflikt pågående og det blir ikke bedre over tid. Mennesker er utpreget hatefulle og aggressive skapninger, men dette er ikke alt, vi er også lumske og utspekulerte når vi fantaserer om krenkelser og rettmessig hevn. Noe skal man jo bruke all denne intellektuelle kapasiteten til. Vi er sosiale dyr som liker å ha venner, men vi liker også å ha fiender. Eller rettere sagt, vi liker å vite hvor vi har dem, derfor velger vi fiender som er lette å gjenkjenne, lette å beskrive, men fremfor alt lette å finne når vi er i det hjørnet.

Noen ganger kan man høre folk beskrive for eksempel en film som “voldelig” men det er jo absurd. Filmen kan vise voldelige hendelser og være mer eller mindre sadistisk og selvnytende på dette viset, men den er jo ikke voldelig av den grunn. Det er bare en fantasi. Filmen viser noe som allerede finnes i menneskesinnet og rent generelt regner vi filmen som “bra” når den lykkes i å fange og fremstille i bilder noe som mange kjenner seg igjen i. For eksempel begrepet hevn. Det finnes hvor mange “hevnfilmer” som helst og nest etter sex er det neppe noe som har like bred appell som tilfredsstillelsen man føler når en saftig hevnfantasi går i oppfyllelse. Ta igjen med de jævla jævlene. Det er lett å krenke mennesker og vanskelig å få dem til å slippe taket i krenkelsene – virkelige eller innbilte – så snart de har tatt dem inn over seg og gjort dem til personlige følelser. Det å være en av de krenkede, de urettmessig behandlede, ja selve samfunnets ofre, er en kraftfull moralsk posisjon å innta i vår samtid. Det er en pussig inversjon av det gamle prinsippet om at “rett følger makt” (det vil si at maktens eneste vei til stabil eksistens ligger i retten) når vi har en forventning om at “rett følger avmakt” (det vil si at vi forventer rettferdighet bare i den grad vi kan dokumentere at vi er avmektige ofre for urett).

Alt med måte naturligvis, men som jeg tidligere har skrevet om er det verre å leve med frykten for å bli utsatt for vold enn å bli utsatt for vold. Den beste kur er å skaffe seg litt fysisk erfaring med de volkelige elementene i seg selv via boksing, kickboksing, MMA eller noe annet i den samme gata. Det eneste kjente remediet mot frykt er kunnskap. Mange ganger har jeg tenkt at det ville vært bedre hvis sånne som stadig er i tottene på hverandre kunne gjøre seg ferdige èn gang for alle med noen slags duell, men jeg tar sannsynligvis feil. Det meste som man tenker er som regel langt ute på feil jorde. Virkeligheten er en kompleks suppe som ikke innbyr til enkle løsninger.

På samme måten som det finnes en “norsk løve” (men ikke i naturen) finnes det også en britisk. De er heraldiske dyr som symboliserer idealiserte egenskaper i en befolkning, som for løvens vedkommende betyr mot og tapperhet. Hvorvidt løver virkelig er modige og tapre dyr eller om de bare er desperate skapninger som lever korte men intense liv har ikke noe med saken å gjøre, dette er en kollektiv fantasi om “nasjonal identitet” som ble formet i en annen tid enn vår egen. Dersom vi skulle valgt et heraldisk dyr i 2022 gjennom noen slags forlkeavstemmende utslagsmetode ville det neppe blitt en løve. Jeg skal imidlertid ikke prøve å gjette hvor vi ville ha landet, men jeg er nokså sikker på at det ikke ville ha blitt en løve. mest av den snusfornuftige grunn at det ikke finnes løver i Norge og det har det heller aldri gjort.

På den annen side har britene ikke bare en løve i riksvåpenet, de har også en enhjørning og de har jo aldri eksistert noe sted. Men akkurat i år er et særlig dårlig år for å eventuelt diskutere et nytt britisk riksvåpen. Det ville ikke som i Norge blitt en diskusjon om hva slags heraldisk dyr som er mest passende, men mest sannsynlig en bitter krangel over om det er noen vits i å fremføre unionen, det vil si “Det forente kongedømmet av Storbritannia og Nordirland” som allerede henger i en tynn tråd etter Brexit. Enhver diskusjon rundt dette temaet er dømt til å utarte til skittkasting. Frontene er latterlig steile, som de nødvendigvis må bli når man koker alt ned til et spørsmål om svart eller hvitt med omtrent like mange tilhengere av hvert alternativ. Senest i dag (eller kanskje i går?) var noen ute med en skarp fordømmelse av de som ønsker en mer EU-vennlig pragmatikk i politikken og det tyngste argumentet deres var at hvis the UK (dramaets egentlige natur skjules litt av at vi i Norge kaller det bare Storbritannia) skal melde seg inn igjen vil sannsynligvis pundet – valutaen – måtte ofres.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg bodde i en erke-engelsk by som heter Thetford i noen år. Selv om vi i Norge ikke har noen klar følelse rundt forskjellen mellom “britisk identitet” og “engelsk identitet” bør du være helt sikker på at de har dette selv. For eksperimentets skyld foreslår jeg at man intervjuer noen mennesker på gata i Trondheim og spør dem om hva de synes er viktigst av “norsk identitet” og “trøndersk identitet”. I den grad dette er noe de har tenkt over noen gang så vil de fleste sannsynligvis svare det siste. Fra mitt perspektiv handlet hele Brexit om nasjonalisme, hvilket er et kinkig problem når entiteten man forsøker å skape nasjonalisme rundt er en politisk union mellom fire nasjoner som allerede har sterke regionale følelser som har vært tildels underkommunisert i noen hundre år, men de har alltid vært der. Det lønner seg lite å røre rundt i et vepsebol med en pinne. Prøv selv. Du vil erfare det samme som alle andre.

Uansett, mens jeg bodde i Thetford var jeg involvert i et eiendomsprosjekt og der jobbet tre portugisiske flisleggere. Jævlig flinke folk. Det var et eget portugisisk miljø i Thetford på den tiden, uten at jeg vet eksakt hvorfor. Jeg antar det begynner med en eller to, siden kjenner de noen flere hvis det finnes flere jobber og det ene med det andre, plutselig finnes det en gruppe på et dusin eller så. Poenget er uansett at det i 2010 var VM i fotball. I slike sammenhenger deltar ikke “Det forente kongedømmet” som entitet, bare de fire nasjonale lagene, det vil si England, Skottland, Wales og Nordirland. Imidlertid var bare England kvalifisert for gruppespillet i 2010. Ingen av det andre tre (og bare Danmark blant “våre” land). Derimot var Portugal med og de lokale portugiserne samlet seg på pøbben Den grønne dragen for å heie på sitt lag, mens de engelske trakk til byens andre pøbb, Den røde løven. Mellom de to ligger byens torg. Du kan se hvor dette bærer hen?

Jeg jikk sammen med portugiserne for de var jo de jeg kjente og jobbet sammen med. Den ene kvelden ble det noe bråk. Politiet kom og “dempet gemyttene” som man sier, før det utartet til slagsmål, men det var ganske ampert en stund. Portugal ble slått ut av Spania, som er et slags lokalt problem der nede på halvøya, mens England ble slått ut av Tyskland, og de hater Tyskland. Det er helt patologisk. Britene har jo mindre grunn til å hate Tyskland enn folk i Frankrike og Polen, eller Norge for den saks skyld. Det ligger noe uforløst der i dypet og dette hadde mye å si for at Brexit skulle skje. Hvorom allting er, der og da i Thetford hadde de ingen tyskere å mobbe så de vendte seg istedet mot portugiserne, som allerede selv var sure på grunn av det med Spania, og det ene med det andre. Det var ganske surrealistisk. Folk sto der på torget og skrek anklager mot hverandre, alt de kunne komme på av gamle saker siden tilbake til middelalderen og vel så det. Hva jeg satt igjen med etter den kvelden var et krystallklart inntrykk av at utlendinger ikke er noe de liker i England, ihvertfall ikke de som kommer fra sør eller øst. (Norge var aldri noe problem.) Det var denne spesifikke kvelden i Thetford om sommeren i 2010 jeg tenkte på da jeg hørte at de skulle ha avstemning om EU-spørsmålet. Jeg tippet riktig. Det ble slik jeg trodde det ville bli.