Jeg kjøpte en porsjon ferdigmat. Mikrobøgeklare karbonader med tilbehør, inkludert en liten pakke tyttebærsyltetøy. Det var relativt åpenbart hva man måtte gjøre med opplegget, men jeg er som jeg er så jeg leste bruksanvisningen allikevel. Der sto akkurat hva jeg forventet, det vil si stikk hull på plastlokket og sett greia i mikroen på 700W i 7 minutter. Tyttebærsyltetøyet skal ikke varmes. Akkurat dette siste var en såpass aparte ting å si at jeg vurderte om saken kanskje har en dimensjon jeg ikke forstår. Men nei. Det virker som om de sier det åpenbare for sikkerhets skyld. Hvem er disse pakningene egentlig beregnet på?
Hvofor skulle noen finne på å varme opp tyttebærsyltetøyet? Og hvis de så gjorde, hva er det verste som kan skje?
Jeg føler meg litt usikker på om denne lille setningen er er konsekvens av våpenkappløpet mellom kapitalister og forbrukerorganisasjoner, hvor førstnevnte vil tyne så mye profitt som mulig ut av alt de tar i, mens sistnevnte er opptatt av tydelig merking, deklarasjon av innhold og næringsverdi, advarsler om stoffer som kan trigge allergier, det ene med det andre, folk ønsker jo å vite sånn noenlunde hva de spiser. Jeg har ikke høye forventninger til ferdigmat, så jeg satser på ting som er vanskelige å føkke opp, sånn som streite “karbonader med saus” og ikke coq-au-vin med ratatouille og pommes dauphinoise for å si det på den måten. Litt sånn veikro-mat og ikke noe som krever fagbrev.
Det har skjedd mye på matfronten i Norge siden 80-tallet. Da jeg gikk på kokkeskolen var det Le Grand Cuisine for alle penga, det vil si mer Schønberg Erken og Hulda Garborg enn Paul Bocuse og det tidsriktig postmoderne “le nouvelle cuisine”, som var det nye og dristige på den tiden. Bringebæreddik var i grunnen det ultimate symbolet på hele trenden. Sammen med en god olivenolje anretter man liksom noe slags yin-yang symbol på tallerkenen slik at gjesten kan mikse sin egen vinaigrette ved bordet, med en brødbit, mens man avnyter den korrekt tørre hvitvinen, helst Sauvignon Blanc, mens man venter på at forretten skal ankomme. Forventninger bygges via små hors d’ouvres med en coctailpinne spiddet gjennom seg. Småpraten går rundt bordet — men når verten presenterer rødvinen vet man at alvoret begynner.
Men ikke noe sånt i dag. Det blir karbonade, med tyttebærsyltetøy som ikke er varmet.
Som mange har påpekt blir det ikke korrekt å snakke om “hedensk tro” på samme måte som det for eksempel finnes “kristen tro”. I så fall må vi snakke mer om å “være tro” enn å “ha tro” — i betydningen være trofast mot både venner og fiender. Egils saga snakker mange ganger om hvordan Odin er Egils venn. Riktignok ingen utpreget stabil og trofast venn, som Egil også ofte kritiserer ham for, men en venn likevel. På det samme vis snakkes det i Ravnkjells saga om hvordan Frøy er hans venn og det er derfor han kalles Frøysgode. Det forekommer aldri at man filosoferer rundt hvorvidt Frøy faktisk eksisterer, bare til hvilken grad man står på vennskapelig fot med denne skjebnemakten. Alle kan jo se hvordan ting vokser og formerer seg i naturen. Det er dette som er Frøy. Navnet er forklaringen. Og hvis man for eksempel har tenkt å bli gartner lønner det seg sannsynligvis å etablere og vedlikeholde et vennskap med Frøy, men hvordan oppnår man dette?
Ordet offer finnes både på norsk og engelsk, bare at på engelsk betyr det et “tilbud” mens på norsk dekker ordet offer den samme kategori av mening som når man på engelsk bruker ordet sacrifice — eller gjør det? Skal vi oversette ordet “sacrifice” direkte ender vi med “helliggjøring”, eller mer direkte “sakralisering”. Det man gjør når man foretar en “sacrifice” er å ta et objekt ut av den hverdaglige verden og på rituelt vis flytte det over i den dimensjonen hvor guder og makter finnes; mens når man “ofrer” noe så gir man det fra seg på symbolsk vis, eller vi kan si at man fremlegger det som et tilbud til guder og makter, for å demonstrere “offervilje” som tegn på vennskap. Kanskje en subtil forskjell, men det sier noe om hva slags forhold man ser for seg at man kan ha til skjebnemaktene. Det kreves spesialkompetanse for å ta en vanlig ting og endre dens grunnleggende egenskaper slik at den blir hellig (ved hjelp av magi eller hva det skal være), mens det å ofre noe er åpent for alle. Hvem som helst kan ofre noe de har. Faktisk så er dette også ofte nødvendig i et vanlig menneskeliv.
Hvordan oppstår et vennskap? Det må jo foreligge noen slags interpersonlig dynamikk, altså at man “finner en tone” som gjør at man setter pris på hverandres selskap, til hverdags og fest, eller kanskje man skal si at dette er en av de der tingene som man “forklarer ihjel” før man egentlig kommer frem til et sett med kvalifikanter som definerer begrepet “vennskap” på en universell måte. Alle kan sikkert si noe om hva en venn gjør og ikke gjør, og så videre, vi kan kalle det “vennskapsteori” men egentlig er det moralfilosofi: En venn er som et familiemedlem som ikke er medfødt, men som man på noe vis tilegnet seg underveis gjennom livet. Man er “på bølgelengde”. Man er også likeverdige. Det går kanskje an å ha et vennlig forhold til noen man anser å stå over eller under seg selv i “sosial rang” men det er ikke dette folk typisk mener når de snakker om sine venner. Så hva betyr det å ha en gudsmakt som venn? Det er jo ikke slik for eksempel kristne og muslimer forholder seg til sine gudsbegreper. De presenterer seg “i ydmykhet” som guddommens tjener, eller til og med “lydige slave”, som jo er noe helt annet. Kan man ha et vennskapsforhold til noen som legger seg på kne foran deg og kaller deg herre? Man behøver ikke nødvendigvis å reagere med å sparke vedkommende og be dem dra til helvete (som jeg selv utvilsomt ville ha gjort), men derfra og ut virker det heller ikke rimelig å snakke om et “likeverdig forhold” så hva slags vennskap kan det i beste fall bli snakk om? Det er noe helt annet å si “Gud er min herre” enn “Gud er min venn”. Og dette andre er hva rent konkret forskjellen består i, mellom hedensk skikk og de moderne religionene — som er basert i underkastelse, underdanighet og blind lydighet mot “Guds representanter her på jorda”.
Toppidrett er et område av livet hvor man kommer til det punkt når man har makset ut alt man har og det finnes ikke noe mer å hente. Det er sikkert variabelt hva som trekker mennesker til slike fysiske eksesser, men jeg tror det handler mye om å lete etter sine egne grenser for å flytte dem og dermed “overvinne egne begrensninger” på en måte som er målbar på en likefrem måte — og dermed oppleve den spesielle formen for tilfredsstillelse denne disiplinen gir. Alle skjønner at det ikke skyldes feil på stoppeklokka hvis man bare ikke får til å løpe hundremeteren på under ti sekunder, uansett hva slags sprell man forsøker i forhold til å forbedre teknikk, utstyr og det ene med det andre. Det finnes jo nesten ingen i hele verden som konkurrerer på dette nivået, slik at jeg ville ikke karakterisere det som et nederlag hvis man makser ut på 10,5. Det ligger mye slit og drama i dette “siste sekundet” ned til 9,58 som er gjeldende verdensrekord fra 2008. Hvor mange nålevende mennesker klarer egentlig å komme under ti sekunder? Og hva er de nødt til å gjøre for å komme dit? Noe å tenke på.
Det å “lære å løpe raskere” er noe helt annet enn å presse seg til det ytterste når man først har lært korrekt løpeteknikk (og ikke minst korrekt startteknikk ut fra blokka). Det ene ligner mer på vanlig abstrakt læring innenfor ymse emneområder enn det andre. Det finnes jo teknikker man kan lære seg, for bedre tekstoppfattelse, bedre hukommelse og så videre. Videre så har vi et menasjeri av “vanlige tankefeil” som nesten alle lider under før de tilegner seg de vanlige teknikkene for kritisk analyse — som på universitetsnivå er hva den innledende Examen Philosophicum handler om. Det er så å si den intellektuelle rekruttskolen. Imidlertid er det ofte uklart hva det er man egentlig måler når man snakker om å forbedre egen evne til tenkning. Det ligner jo lite på det å løpe hundremeteren. Selvsagt finnes det intellektuelle sirkuskunster av typen å spille blindsjakk mot ti motstandere samtidig og slå dem alle, eller rutinemessig bare begrenses av hvor fort man klarer å skrive når man løser kryssord eller matematiske oppgaver — men vi tenker typisk på slikt som sære personegenskaper som folk kan ha eller ikke ha mer enn noe som egentlig kan læres. Noen bare er musikalske, mens andre noe mindre så.
Som alle vet er min eneste personlige svakhet en alt for dominant tendens til å være beskjeden, slik at det er ikke ofte jeg skryter, men jeg har selv alltid vært “kjapp i avtrekket” når det gjelder skoleprøver og den typen ting. Det er enkelt for meg. For eksempel brukte jeg bare syv minutter – av de tre timene som var beregnet – på å besvare de femti spørsmålene man måtte gjennom for å få godkjent transportløyve i forhold til det såkalte 140-timers EU-kurset tilknyttet lastebilsertifikat. Jeg hadde null feil. Mange av mine klassekamerater fikk stryk selv om de satt tiden ut og vel så det. De opplevde prøven som svært vanskelig, mens for meg var det banalt enkelt. Hva består forskjellen i? Jeg har riktignok relativt høy IQ, slik disse tingene måles, men det handler ikke etter min mening om “intelligens” når man har vansker med å ta til seg og assimilere informasjon — som jo er poenget med akkurat dette kurset som jeg refererer til. Vi snakker jo om lastebilsertifikatet, ikke om et professorat innenfor avansert mekanikk. Oppgavens vanskelighetsgrad er tilpasset arbeidets praktiske krav. Problemet er snarere det at man har aldri lært å tenke og bruke de kognitive evnene man har på mest mulig effektivt vis. For å videreføre metaforen om å løpe hundremeteren kan vi si at man må først og fremst lære å løpe rett frem, uten piruetter og sidestepp, mystiske armbevegelser og det ene med det andre. Selv om man ikke har som ambisjon å komme under ti sekunder kan man jo i det minste ha som ambisjon å forbedre egne resultater med slike tekniske grep som er enkelt tilgjengelige, ikke kostbare og heller ikke spesielt vanskelige å lære.
Det er vanskelig for meg å føle respekt for voksne mennesker som insisterer på å være troll. Vrange og trasige. Noen ganger minner de om hunder som har fått tak i noe, hva vet jeg, la oss si en gammel sko eller noe sånt, som de liker å ligge under ovnen og tygge på mens de knurrer, og som de nekter plent å gi fra seg. Dette gir en viss grad av “uvirkelighetsfølelse”. Særlig fordi folk typisk og nesten alltid blir drit pisse forbanna hvis man foreslår for dem at de vil oppleve hundremeteren som enklere å løpe hvis de prøver å ha ansiktet foran og rumpa bak — eller altså den intellektuelle ekvivalenten til dette. Tror du jeg er idiot? Vel, siden du spør — sannheten er at det spiller ingen rolle hva jeg tror. Spørsmålet er hva du selv tror. Ordet “idiot” er jo en teknisk betegnelse på menneskelige individer som tror at de vet noe, men på et fullstendig feilaktig grunnlag. De løper med rumpa foran. Det komiske er at det er så grysefullt vanskelig å få dem til å innse dette. Det er jo bare å snu seg, så vil oppgaven oppleves som mye enklere. Selv synes jeg det er morsomt med “helsprø idèer” når de er kreative innfall hos små barn som ikke har noe erfaringsgrunnlag for å vite bedre, men det er noe mindre sjarmerende med voksne mennesker som fortsatt tror at det å “ha rett” er et aktuelt alternativ for dem. Man har aldri under noen omstendighet “rett” i det man tenker. Dette er en syntaksfeil. For mennesker er ikke “sannheten” noen tilgjengelig klasse av informasjon. Det er litt som å tro at man bare kan teleportere fra start til hundremetersmerket på null komma null sekunder. Selv den mest presist formulerte tanke er jo bare en modell av den virkeligheten man søker å beskrive. Tenkning er en prosess man må gjennom, som kan ta kortere eller lengre tid, men man “makser ut” ved et punkt, som imidlertid aldri sammenfaller med “tingene slik de egentlig er”. Vi kan bare snakke om å forbedre modellen. Det vi tenker på som en mental normaltilstand er et minimum av hva som behøves for å fungere sosialt, det ligner evnen til å spasere fra null til hundre, som de fleste har, men ikke alle. Hvor ligger forbedringspotensialet hvir man ønsker å bevege seg raskere? Det er spørsmålet.
Justinus Andreas Christian Kerner (1786-1862) var en i sin samtid ganske kjent poet — men han var også en allmennpraktiserende lege og medisinsk skribent som blant annet er kjent som den første til å beskrive det kliniske forløpet av botulisme, altså forgiftning av et toksin som produseres av bakterien Clostridum botulinum, som regel forårsaket av kontakt mellom for eksempel partikler av jord på grønnsaker som oppbevares sammen med kjøtt eller fisk. Jeg husker vagt at botulisme var et tema på kokkeskolen. Eller kanskje jeg husker feil, dette med botulisme var uansett noe jeg lærte om på den tiden (80-tallet). Men nok om det. Kerner var egentlig mer interessert i poesien enn i medisinen, noe som en vakker dag ledet ham til å oppfinne klecksografi. Kort fortalt består dette i å la blekk dryppe ned på et stykke papir som man siden bretter dobbelt, slik at det fremkommer en utsmurt, abstrakt figur som er speilvendt på hver side av bretten. Kerner brukte denne teknikken til å illustrere diktene sine og presenterte oppfinnelsen sin for verden i 1857 under (den tyske) tittelen Klecksographien.
Hermann Rorsach (1884-1922) var en sveitsisk psykiater som man nærmest med nødvendighet på anta kjente til Kerners kreative arbeid, siden han senere er kjent som oppfinneren av Rorsachtesten, et psykoanalytisk verktøy hvor man bruker et sett kort med klecksografiske figurer som hjelpemiddel til å kartlegge visse prosesser i pasientens underbevissthet. Som jeg stadig sier, legegjerningen er vel så mye performancekunst som vitenskap, noe som ikke minst gjør seg gjeldende innenfor psykiatrien. Selv ikke de som har det vi kaller god kontakt med realitetene kan jo egentlig gjøre eksakt rede for hva realitetene består i og hvordan alt fremkommer. Menneskelivet består etter alt å dømme for det meste av “omtrentligheter” og løse rykter når man begynner å seriøst legge det under mikroskopet. Mange er svært kritiske til Rorsachtesten og kaller den pseudovitenskap, hvilket etter min mening er å misse hele poenget. Selvsagt ligner det på tarot-kort og annet snusk fra folkelig magisk praksis — det er her vi beveger oss inn i performancekunsten. Hensikten er å etablere kommunikasjon med pasienten slik at man kan jobbe seg frem mot et tilfredsstillende terapeutisk resultat. Det subjektive elementet er uunngåelig.
Pareidola er sinnets naturlige tendens til å “se mønstre” og konstruere noe gjenkjennelig ut av nærmest hva som helst som man fester blikket på, si for eksempel “figurer i skyene” eller et ansikt på brødskiva, men det er stor individuell varians i hvilken grad av mening man tillegger det man ser. Betyr det noe hvis man ser dansende, menneskelignende skikkelser blant tåkedotter på en tidlig morgen i skogen? Det kommer an på pasientens sinnstilstand. Uten å ha sett noen statistiske tall vil jeg i utgangspunktet anta at allerede overtroiske mennesker oftere enn andre vil se spøkelser og den typen ting, men dette skyldes ikke at de er mer “følsomme” enn andre, snarere at de er bløte på pæra i uttrykkets mest bokstavelige betydning, altså at ting “flyter” inni der. Mentaliteten deres er ikke fast i fisken. Overtro er selvsagt ikke noe vitenskapelig begrep, eller engang nyttig som adjektiv i en klinisk sammenheng, men man kommer til et punkt hvor vi må begynne å snakke om paranoid personlighetsforstyrrelse: Når man ser sammenhenger som ikke finnes og inntar en insisterende holdning i forhold til å kritisere og heftig avvise enhver annen forklaring enn den man selv har “oppdaget”. Kerners klecksografi er en lek med pareidola, hvor noen abstrakte figurer lokker frem frie assosiasjoner i relasjon til diktene han skrev, mens Rorsachtesten fungerer fordi man alltid bruker de samme ti kortene, slik at terapeuten etterhvert vil danne seg et anekdotisk datagrunnlag for ulike “personlighetstyper” i relasjon til testen. Menneskesinnet er etter min mening ikke noe godt egnet “objekt for vitenskapelige studier” ut over hva man rent konkret kan måle i form av nevrologisk aktivitet i hjernen og den typen ting. Så snart personligheten blir en faktor i bildet har vi entret kunsten og teaterets verden.
Paranoid sinnslidelse foreligger etter min mening når pasienten “oppdager” nonlineære verdenskonspirasjoner som finnes i mange ulike versjoner og kan være hvor komplekse som helst i detaljarbeidet, men hva de alle har til felles er at det handler om noe ondartet, som også er hemmelig og “skjult” for andre enn de særlig uyvalgte og/eller innviede. Ved dette tidspunkt bør vi sannsynligvis skille mellom personlig (eller narcissistisk) paranoia – “de er ute etter meg så jeg må forberede meg” – og generell paranoia, at de er ute etter alle sammen og det moralsk korrekte å gjøre er å varsle verden om saken, med de midler man har. Selv synes jeg det er her man ofte finner den komiske dimensjonen i det hele, når pasienten til en så aldeles grotesk grad overvurderer sin egen kompetanse til å identifisere og analysere intellektuelle problemstillinger. Som alle vet begynner kritisk tenkning med selvkritikk — spørsmålet er bare om man ikke også kan si det motsatte, at paranoide vrangforestillinger begynner med mangel på selvkritikk. Eller altså, det består ikke så mye i “hva de ser” som hvordan de ser det. Hva slags filter – eller mangel på filter – forårsaker pasientens misoppfattelse av forholdet mellom selvet og verden? Ettersom vi ikke rent teknisk kan påstå at det finnes noen korrekt måte å verken være menneske eller å se/oppleve verden fokuserer vi terapien på de relasjonelle aspektene. Hvordan forholder pasienten seg til verden? Det handler ikke om idèer men om strategier. Målsettingen er ikke at pasienten skal “bli normal” men at de i størst mulig grad skal få det livet de selv ønsker.
Informasjonstetthet er når man sier mye med få ord. “Det er mye å pakke ut” som det heter. Vi har i vår tid medisinsk teknologi som på rimelig sikkert vis avgjør “hvem som er barnets far” (eller i det minste hvem som ikke er det), men for ikke lenge siden kunne utsagnet i overskriften – litt avhengig av når og hvor det ble sagt – være uhyrlig destruktivt. Det vil sikkert ikke bli vel mottatt nå heller, fortsatt avhengig av omstendighetene – kanskje er det nettopp hva man ønsker å høre – men bevisspørsmålet er ikke noe problem i dagens verden. Man hører ikke lenger så mye om farskapssaker som havner i retten, ihvertfall ikke på grunn av omtrvistet farskap. Men nok om det.
Tykk luft i ritualmagisk sammenheng betegner er “stemning” som gjenskaper den fysiske følelsen av høy luftfuktighet på et varmt sted, som kanskje er hva som psykologisk inntreffer når man utmatter (eller som i overskriften, sjokkerer) noen med høy informasjonstetthet, slik at de fullstendig mlster følelsen av å “forstå hva som skjer” (og enda mindre “hva det betyr”). Hensikten er selvsagt å fremkalle “endret bevissthet” ved hjelp av ymse metoder, slik at man oppnår en helhetlig erfaring av distinkt “fremmed” karakter — de såkalte mysteriene. De befinner seg jo som alle vet et godt stykke utenfor det man kaller den normale likevektstilstanden. Mysteriene er ekstatiske av natur.
Ekstase er en sinnstilstand kjennetegnet ved en sterk indre opplevelse av å være fylt av noe guddommelig eller være totalt hengitt til en forestilling eller idé med samtidig redusert kontakt med omgivelsene (innsnevret bevissthet). Ekstase er imidlertid ikke bare en bevissthetsinnsnevring, den oppleves samtidig som en bevissthetsutvidelse hvor vedkommende kan ha en ubeskrivelig følelse av å være ett med guddommen eller verdensaltet. Denne høyeste form for ekstase kalles unio mystica (mystisk forening). Som regel vil ekstasen være forbundet med en intens følelse av lykke, velvære eller av å være utvalgt, og at en har en egen innsikt i tilværelsen som andre ikke har.
(Store norske leksikon)
På er svært prosaisk plan kan vi bare si pøh. Det er selvinnlysende at en som er svært godt kjent med alle sider av sitt eget følelsesliv, samt alt annet som måtte befinne seg “der inne”, uansett hva slags metoder som ble brukt under forskningsarbeidet, stiller med en stor fordel i arbeidet med å forstå forholdet mellom selvet og verden, som er et problem så å si alle mennesker sliter med. Du vet. Hele det vanlige menasjeriet av eksistensiell angst og metafysisk uvitenhet. Hemmelighetene. Kunsten er å bare kvitte seg med nevrosene sine, så går resten seg til av seg selv. Rent bortsett at hvis det var så enkelt som så, ville jo alle gjort det. Det er nettopp derfor det finnes kulter og andre parareligiøse tiltak, eller for den saks skyld sekulære “selvhjelpsopplegg” som ofte ser kultisk nok ut for meg. Folk er ofte veldig søkende, men ikke alltid på noen krystallklar måte. De vet at de leter etter noe, men de vet ikke hva. De prøver mange ting.
Hva kom først av høna og egget? Svaret er at alle høner kommer fra egg, men ikke alle egg kommer fra høner. Der det finnes etterspørsel vil det dukke opp tilbud. Religioner og andre tiltak som tukler med sjelslivet finnes fordi de imøtekommer dette “søkende” aspektet av menneskenaturen. Det er ikke omvendt. Vi tror ikke på gudene fordi gudene finnes. Gudene finnes fordi vi tror på dem. Eller rettere sagt, når vi oppfører oss som om gudene finnes, så finnes gudene — og derfor tror vi på dem. Det er en feedback-loop. Det er også big bissniss. Jeg vet ikke om religionsbransjen er like stor som narkobransjen, jeg tror ikke det, men kanskje. Ihvertfall er den mindre juridisk risikabel. Konkurrerende leverandører av religiøst bløffmakeri har jo i og for seg alttid drept hverandre med stor entusiasme, men det skal mye til for at de får bevæpnet politi etter seg. Likevel skjer det noen ganger, som for tredve år siden i Waco, Texas, USA. Husker du? Hendelsen utløste blant annet enn hevnaksjon rettet mot den føderale Murrah-bygningen i Oklahoma City to år senere. Om det finnes noe sted i USA som mer enn noe annet representerer “kampen mot de føderale myndighetene” blant amerikanske nazister så er det Waco. Jeg sier ikke mer.
Når folk sier “religionsfrihet” så hører jeg “frihet fra religion” — og når de på tilsvarende vis sier “meningsfrihet” så hører jeg etter det samme mønster “frihet fra meninger”. Behøver jeg å si eksplisitt hva jeg legger i ordet ytringsfrihet? Etter min mening består ytringsfrihet i friheten til å holde kjeft. Du må ikke si hva du tenker. Ingen bryr seg allikevel. Hvorfor skal de det? Hvem faen er du? Folk gjør som de vil og sånn må det nesten være. Er vi kanskje ikke høyerestående skapninger med selvstendig vurderingsevne og fri vilje?
I språksosiologien er mening en upresis betegnelse for innholdet det vises til i en bestemt situasjon der noen ytrer seg språklig ved hjelp av tegn, symboler eller gester. Det situasjonsbetingede meningsinnholdet behøver ikke falle sammen med det brukte uttrykksmiddelets «vanlige» betydning (løsrevet fra person og situasjon). Ludwig Wittgenstein har pekt på at det å spørre om språktegns mening er å spørre om språkbruk i en bestemt samspillsituasjon. Evnen til å kunne forstå og uttrykke meningsinnhold er blant annet avhengig av regler for omsetting fra innhold til uttrykk og omvendt, og forskjellige sammenhenger (kontekster) kaller på forskjellige omsettingsregler (koder).
Hvis jeg sier “Salomos tempel” så vil ikke alle mennesker reagere likt. Evangelisk kristne, jøder, frimurere og muslimer vil alle reagere med tildels svært ulike assosiasjoner. Siden finnes det selvsagt mange som vil trekke på skuldrene. Det betyr ikke noe spesielt for dem, selv om de hører ordene og kanskje i meste fall vagt forbinder det med “noe fra bibelhistorien”. Kong Salomo og dronningen av Saba? Hvem vet, det har liten relevans for andre enn en bøling med villøyde religiøse fanatikere. Imidlertid har vi en politisk situasjon som ofte går i retning av det vi noe forsiktig kan kalle ustabile forhold rundt den såkalte Tempelhøyden i Jerusalem – Haram al-Sharif – hvor man i dag blant annet finner Klippedomen og al-Aqsa-moskèen. Stedet er i dag formelt sett under muslimsk religiøs administrasjon.
Historisk tradisjon kaller også Tempelhøyden for Moriaberget og identifiserer det som det sted hvor den psykopatiske guden Yahweh påla Abraham å drepe sønnen sin Isak, men avbrøt ham rett før ugjerningen skjedde med å si at han bare kødda. Han ville bare sjekke ut om Abraham hadde den rette formen for lojalitet. Sånt er jo forståelig. Ingen seriøse kultledere har bruk for følgere som ikke vil drepe barna sine hvis dette er påkrevet. Uansett, navnet Moria går igjen i sin arabiske form i al-Marwani, den underjordiske delen av tempelet – som da Jerusalem var et kristent kongerike mellom årene 1099-1291 var kjent som “Salomos staller” – og ifølge tradisjonen var det ni riddere som tilbrakte ni år – 1099-1118 – med å lete etter en bestemt skatt i disse “stallene” som etter å ha funnet den vendte tilbake til Frankrike for å grunnlegge Ordenen av Kristi og Salomos tempels fattige riddere — bedre kjent som Tempelherrene. Og de var på ingen måte fattige.
Jeg vet ikke hvor gammel man må være for å huske en tid da mørkhudede mennesker ble kalt morianere. Jeg husker det selv. Gå og vask ansiktet ditt før middag, du er svart som en morianer. Eldre utgaver av bibelen spurte retorisk i Jeremias bok: Kan en morianer omskifte sin hud eller en leopard sine flekker? Ordet kommer fra katalansk (språket i Catalonia, som ligner spansk omtrent på den samme måten som portugisisk ligner spansk) moro (flertall “moros”) og betegner opprinnlig “person fra Mauretania” — altså Mahgreb, eller Nordafrika. Det vi på norsk kaller maurere. Det pleide å være en “teknisk” betegnelse på spansk, men det oppfattes høyst sannsynlig som rasistisk i dag. Det har jo vært litt “historie”. Fiendskap og krig og sånt. Moros y Cristanos – maurere og kristne – er forresten navnet på en kubansk rett basert på svarte bønner og ris, et navn som utvilsomt henger igjen fra spansk kolonitid, som i prinsippet oppsto i kjølvannet av la reconquista – gjenerobringen – av Spania i 1492, da man ble sittende med et antall arbeidsledige conquistadores som endte med å bli sendt til “Det nye Granada” (Granada var den siste mauriske provinsen som falt for de kastiljanske styrkene), den regionen som vi nå kaller Søramerika.
Soria Moria Slott er et norsk uttrykk klassifisert som AT400 i den internasjonale eventyrkatalogen. Folk bruker det noen ganger i betydningen urealistiske luftslott og bløffmakeri. Du prøver å selge meg et jævla soria moria slott! Ingen vet hvor navnet kommer fra, men noen påpeker at suuria muuria betyr “stort murverk” på finsk. Imidlertid er Soria også navnet på hovedstaden i den spanske Teruel-provinsen og ikke langt unna finner vi dessuten tettstedet Moros. Imidlertid virker det mest nærliggende å tro at det har noe med Moriaberget å gjøre, mens rimordet soria er tilfeldig valgt for å gi rytme. Nå er det jo en dyregrav som ligger og venter på oss hvis vi ikke svinger utenom, for det er litt å si om Salomos tempel og murverk, kongen av Sidon og Tyre, samt Tempelherreborgen i Libanon, men det må vi ta en annen gang. Jeg gidder ikke nå. Jeg har istedet tenkt å henge meg opp i ordet moros på gresk, hvor det er avkommet til Erebus, mørket (en av “de fem første skapninger”), og nattens dronning Nyx, og dette barnet beskrives som “personifisert angst og gru” — som ikke er noen urimelig beskrivelse på det oppdraget Abraham fikk der oppå berget. Gresk var jo et av de store språkene i den regionen, men om det ene har noe med det andre å gjøre vet ikke jeg noe om, jeg bare merker meg synkronisitet i etymologi og “mening”. Man aner konturene av en enda eldre myte, særlig når vi blander inn den fønikiske karakteren Moloch, som var kjent for å kreve barneoffer.
Barnets fantasi om frihet er når man får lov til alt sånt som man vanligvis blir nektet. Særlig mer avansert blir det aldri for de fleste. Hvorfor skal de utvikle mer kompleksitet i tankeverket enn nødvendig? Det er etter min mening en direkte livsfarlig form for senmodernistisk frivolitet å snakke om “dynamisk frihet” eller enda verre, positiv frihet, eller altså “frihet til”. Vi har allerede et ord som dekker meningsinnholdet til begrepet positiv fihet og det er makt. Barnet lever i en tilstand av avmakt og ønsker “frihet til” å for eksempel være oppe så lenge de vil om kvelden og andre typiske ambisjoner man finner hos barn. For å bli voksen må man “ofre” sitt eget indre barn og tilegne seg mer sofistikerte metoder for å få det som man vil. Det er forsåvidt streit nok å si “jeg søker makt” – det betyr hva det betyr – men man lyver hvis man sier “jeg søker frihet til” (uansett hva). Hvis noe (eller noen) virkelig har makt nok til å skjenke deg “frihet til” så er det nettopp denne bevilgende myndigheten du bør søke frihet fra. Jeg sier ikke mer.
Uten noen form for fysisk stimulering. Uten å bli berørt, massert eller slengt veggimellom under kraftfull lek. Uten engang å ta av seg noen klær eller på andre måter forberede noen slags “akt”, verken rituelt eller impulsivt, finnes det enkelte kvinner – men også menn og andre – som kan trenes opp til å få orgasme på kommando. Det er imidlertid ikke enkelt å utvikle slike egenskaper. Vi kan grovt sett si at det har den samme vanskelighetsgrad som å trene seg til fysisk toppform i idrettsmessig sammenheng, eller bli ekspert på et håndverksfag. Jeg vet ikke om det går an å plutselig bli sånn, for eksempel etter slag mot hodet eller noen slags sykdom som går i hjernen, man hører jo så mye rart, men hvis man skal gå den disiplinerte veien vil jeg si det tar “noen år” i samarbeid med en partner som man har blind tillit til for å lære dette.
De som allerede er oppvåknede vil se at jeg snakker om et konsept fra zen-buddhistisk fundamentert “martal arts” som kalles mushin no shin og som vi på omtrentlig vis kan oversette til “bevisst ubevissthet” (eller “ubevisst bevissthet”), som forresten også er den formen for grasiøs “flyt” i bevegelsene som dansere og andre kroppskunstnere etterstreber — man bare transporterer prinsippet over i den seksuelle sonen. Siden gjenstår naturligvis spørsmålet: Hvorfor skal man gidde å lære seg seksuelle sirkuskunster? Det kommer neppe til å fungere bra på noen konvensjonelt sosial måte, la oss si som et sjekketriks: Jeg kan få orgasme bare av å se på deg. Eh nei, ellers takk, jeg er allerede godt forsynt med diverse seksuelle dysfunksjoner på grunn av ting jeg har sett og gjort, så vennligst henvend deg til noen annen.
Forholdet mellom selvet og verden er noe jeg stadig kommer tilbake til. Åpenbart har det noe å si i seksuelle situasjoner. Behøver vi å stille opp en strikt definisjon av sex? Det er veldig vanskelig å være eksakt, men vi kan i det minste si at det må være minst to personer fysisk til stede for at det etter min mening skal telle som sex. De behøver ikke nødvendigvis å berøre hverandre, men de må befinne seg så nære hverandre at det er mulig å berøres (hodet kan lyve i vilden sky, men kroppen vet hva som er hva). Jeg vil med andre ord trekke opp en skarp skillelinje mellom masturbasjon – som noen nå ha begynt å kalle “alenesex” – og seksuell kontakt, som er noe “mellom” to (eller flere) individer, altså en “delt opplevelse”, som imidlertid kan være (og ofte er) hvor snål som helst.
Nå for tiden har vi naturligvis internett, som medfører diverse kamerasex mellom mennesker som ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av hverandre, hvilket er en interessant overgangsform mellom ting og noe som mange frivillig oppgir å foretrekke, fremfor “ekte vare” — som kommer med et sett problemer og komplikasjoner man ikke har lyst på, eller tid til, eller kanskje det som foregår er “virtuell utroskap” hvor man søker utløp for fantasier som man ikke kan eller vil dele med sin samlivspartner. Vi kan trygt anta at hvis vi kan tenke det så finnes det, pluss at det sikkert finnes mye vi ikke engang kan tenke, når det kommer til seksuelle fantasier hos mennesker. Vi kan også trygt anta at det erotiske området av livet befinner seg i samme nabolag som det nevrotiske. Folk har tildels mange mystiske “hang ups”, som igjen leder oss tilbake til forholdet mellom selvet og verden. Vi har idèer om oss selv og vi har idèer om “de andre”. Ikke alle disse er gode idèer.
Psykologen Wilhelm Reich sa at det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke tilbyr seksuell frihet. Eller altså, hvis man ikke føler seg fri til å ha den typen sex man foretrekker med den typen partner man foretrekker, så er det mager trøst at man ellers kan stemme ved valg og søke på hvilken jobb man vil. De som søker å begrense menneskers seksuelle frihet vet hva de driver med: Når man godtar èn type tvang i forhold til noe som er “dypt personlig” vil man lettere finne seg i mer av det samme. En seksuelt forknytt person som engster seg for å bli uthengt og latterliggjort er mer politisk medgjørlig enn de som har et avslappet forhold til hele temaet. Bortsett fra de åpenbare rammebetingelsene i forhold til seksuell lavalder og informert samtykke finnes det jo ikke noen “korrekt” form for seksuell praksis, bortsett fra at hvis man aktivt “prøver å lage barn” så må seansen ved et eller annet tidspunkt medføre deponi av et kvantum ejakulat like i nærheten av livmorshalsen. De fleste som ønsker dette klarer imidlertid å fomle seg frem til et slikt resultat — men det er ikke derfor de fleste har sex mesteparten av tiden. Du vet. Prevensjon og det ene med det andre. Fødselskontroll som de kaller det på engelsk. Det er oftere noe man prøve å unngå enn noe man prøver å oppnå. Det er sikkert mange blant oss som ikke var “planlagt”. Hva er verst? Å bli fortalt at man er resultatet av en omhyggelig planlagt og kostbar medisinsk prosess, eller at man er en utilsiktet bivirkning av en øyeblikk med rå lyst mellom noen vanlige vinglemennesker som bare måtte pule der og da? Det beste er sannsynligvis å la temaet ligge.
Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962. Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et variert antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte.
(Wikipedia)
Jeg bryr meg ikke så mye om hvorfor folk begynner å skrive blogg som hvorfor de ikke slutter. Folk aper jo etter hverandre. Nesten uansett hvor dumt noe er finnes det alltids noen andre som også vil prøve. Sånn fungerer kulturen. Sånn fungerer menneskene. Jeg tviler på om det finnes noen “rett vei” slik sett, de fleste vimser hit og dit og prøver ulike ting, men de beholder bare en liten del av det. Resten blir forkastet så snart de erfarer at det ikke funker for dem, eller ihvertfall ikke slik de hadde håpet. Sånn bygger man over tid “det man er”.
Det hinsides enhver sammenligning viktigste paradigmeskiftet i menneskehetens historie er etableringen av fastboende jordbrukskulturer for omtrent ti tusen år siden — som man antar skyldes at folk “oppdaget en bedre vei”, eller ihvertfall er dette den ortodokse oppfatningen – altså paradigmet – om hva som skjedde. Jeg føler meg på ingen måte overbevist. Min personlige teori er at fylla har skylda. (Jeg har snakket om dette mange ganger før.) Det vi kaller sivilisasjon er etter min mening mer en form for sykdom enn noe vi bør være stolte av, nærmere bestemt en alkoholpsykose som ikke gir noen mening hvis man foretrekker en edru livsstil. Sivilisasjonsfenomenet har vært en katastrofe for vår arts overlevelsesdyktighet i det naturlige livsmiljøets kontekst. Sånn sett er vi alle mer eller mindre føkka.
Ved dette tidspunkt har vi ikke lenger noe valg. Vi er nødt til å ha et “verdenssamfunn” enten vi ønsker dette eller ikke. Nesten ingen nålevende mennesker ville fungere særlig bra i “vill” tilstand. De aktuelle alternativene vi har er enten aktivt samarbeid mellom alle land og folk eller en form for postapokalyptisk totalkrig av typen “Mad Max”. Sivilisasjonens goder har allerede ødelagt naturen, men fortsatt snakker folk i fullt alvor om å åpne nye oljefelter både her og der. De forstår rett og slett ikke situasjonens alvor, eller om de ser noe så nekter de å ta der inn over seg, fordi sannheten er alt for grusom og skremmende. Jeg synes alt ser helt stabilt og fint ut. Ting kommer til å bli veldig mye verre enn de kunne ha vært fordi så mange har ventet så lenge med å forholde seg til realitetene. De venter ennå. Hva venter de på?
Zombiefilmer er ofte ganske like i struktur og uttrykk, så jeg husker ikke engang alle titler på alle filmer og serier jeg har sett, men jeg husker en sidehistorie fra mengden, hvor noen hadde fått tak i en koffert full av penger som de insisterte på å drasse med seg, til tross for at det samfunnet hvor “penger” hadde noen mening åpenbart har styrtet sammen og forsvunnet. Det endre selvsagt med at han ble tatt av zombiene fordi det ble for peskete med denne pengekofferten. Det forsinket ham for mye. Der har du dagens menneskehet i et nøtteskall. Vi vet hva problemet er og hva som er nødvendig å gjøre — men det er altså denne pengekofferten…
A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm. Et A4-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A5-ark. Tilsvarende er et A3-ark dobbelt så stort som et A4-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er tilnærmet kvadratroten av 2. Det kan bevises matematisk at dette er det eneste forholdet som gir denne spesielle egenskapen.
(Wikipedia)
Takk til bloggeren Frodith for å ha sparket igang hjernen min. Jeg satt og filosoferte over hva som kan være et bra hverdagslig eksmpel på prinsippet om skalainvarians – at en ting beholder de samme egenskapene uansett hvor mange ganger den blir fordoblet eller halvert – så ble det publisert en innlegg om metaforen A4; som de interessante menneskene noen ganger bruker som nedsettende betegnelse på de som er forutsigbare i forhold til samfunnsnormalen, kanskje også noen ganger litt redd for å stikke hodet frem. Slik som for eksempel meg. Jeg er en litt sånn der grå type som ingen legger merke til. Jeg kler meg anonymt og oppfører meg anonymt. Veldig A4. Jeg liker det slik.
Folioformatet er mas o menos det samme som A4, bortsett fra at ting var mer omtrentlige på den tiden da mesteparten av alt utstyr var åpent justerbart, slik at for eksempel folioutgaven av Hypnerotomachia Poliphili fra 1499 (“meget dyr bok”) ble fremstilt i formatet 196 mm x 297 mm, altså noe smalere enn A4 men med samme høyde — mens folioutgaven av Shakespeares samlede verker fra 1623 (“verdens dyreste bok”) kom i det røslige formatet 304,8 mm x 482,6 mm, som jo blir mer for A3 å regne. Formatet kom uansett inn i verden som en standard størrelse for “ett stykk kalveskinn” som man med mye arbeid omgjorde til vellum, eller pergament, og siden brettet dobbelt et antall ganger, som i våre dager er reflektert i papirstørrelsen “A” (fulgt av et tall, normalt bare 0-6) som er internasjonal standard.
Bøker er ikke hva det var, i den grad det overhodet er noe lenger. Kindle og andre digitale “lesebrett” kan ha et veritabelt bibliotek i minnet sitt og allikevel passer de fint i sidelommen på en vanlig reiseveske. Det er jo mer bekvemt enn å trekke med seg en pall med bøker, som man eventuelt måtte ha gjort hvis man skulle reise med den samme informasjonsmengden i tradisjonell hardkopi — som faktisk var noe folk gjorde for et par hundre år siden, da en sjentelmann ikke ville bli tatt seriøst som “lærd” med mindre han hadde noen kasser med bøker i bagasjen. Hvor er vi nå? Enhver tosk kan google hva som helst på telefonen sin i løpet av få sekunder. Men gjør de det? Det er et helt annet spørsmål, eller altså det er selve spørsmålet: Hva skal man spørre om? Vi lever på mange måter i en “motsatt” tidsalder, når kunsten med å finne frem til korrekt informasjon handler mer om å avgrense søket enn å følge en sekvens med ledetråder. Hvis vi betrakter slike nettsteder som wikipedia, arxiv.org, og så videre, som et kollektivt eksternminne på vegne av hele menneskeheten, består det praktiske problemet for de aller fleste i å vite hva det er man egentlig leter etter. Hvor finner man “hemmelighetene”?
Vi legger merke til at Robert Dallington i året 1592 publiserte en utgave av Hypnerotomachia under tittelen “The Strife of Love in a Dream” og som alle vet var den historiske personen William Shakespeare opptatt med å skrive dette året, fordi alle teatrene var i “lockdown” på grunn av pestutbrudd og samtidig foregikk det opptøyer rettet mot “innvandrere” eller “de fremmede” (anti-alien riots) i London, som førte til mye materielt skadeverk og mange døde. Ihvertfall er dette hva alle sier. De individene som sto bak opptøyene var visstnok unge soldater og sjømenn som hadde blitt dimittert inn i et liv i arbeidsløshet etter seieren over Den spanske armada i 1588, slik at det var mye uro og sosial ustabilitet i England som altså kulminerte i vold og skadeverk dette året, uten at det er krystallklart eksakt hva det var som utløste bølgene av opptøyer, bortsett kanskje fra “revolusjonær agitasjon” som jeg personlig tror er hva som fikk Christopher Marlowe drept året etter. (Han nevnes jo stadig som en av mange mulige kandidater for hvem Shakespeare “egentlig” var.) Hva som ihvertfall er fette sikkert er at jo mer man graver i historien rundt William Shakespeares forfattergjerning, jo mindre mening gir den offisielle historien, annet enn som et slags teater-i-seg-selv, bare at det handler om den svært lønnsomme Shakespeareindustrien, hvor bare turistbesøk til Stratford alene er verd mange millioner pund hvert år. Som noen en gang formulerte problemet: Hvis det å skrive bøker og skuespill hadde vært en straffbar handling så ville ingen ha kunnet bevise Shakespeares skyld i en normal juridisk prosess. Alt vi har er “det folk sier”.
Er det så nøye? Jeg vet ikke. Det er sikkert noe psykiatrisk som får meg til å ikke bare “slippe tak” i sånne ting. For eksempel plukket jeg tilfeldigvis opp boken “Arktos” av Joscelyn Godwin da jeg var i London i 1995, ikke minst på grunn av den fengende undertittelen: The Polar Myth in Science, Symbolism, and Nazi Survival. Men også litt på grunn av assosiasjonen til William Godwin, ofte kalt “anarkismens far”, men mer prosaisk var han biologisk far av Mary Shelley, som skrev Frankenstein. (Historien er litt av et hekletøy.) Materialet var såpass fascinerende at jeg la merke til utgivelsen av Hypnerotomachia til 500-årsjubilèet i 1999, som var noe Joscelyn Godwin sto bak, og slik kom jeg første gang i kontakt med dette klassiske verket om Poliphilio – “venn av mange ting” . og hans elskede Polia (“mange ting”). Det er derfor jeg har et registrert firma kalt Las Cosas Maravillosas (“de vidunderlige tingene”). Et generelt råd jeg deler ut gratis til alle er at de bør ikke spørre meg hvorfor jeg sier og gjør det eller det hvis de har dårlig tid. Forklaringen er alltid minst hundre sider lang, med fotnoter til de viktigste historiske hendelsene over de seneste par-fem tusen år, så langt jeg kjenner til dem (hvilket er ganske langt). Jeg vet tusen ganger så mye nå som da jeg var bare en ung hanekylling på noenogtredve. Herrgud for et uvitende fjols jeg var. Men jeg hadde gode instinkter. Det har jeg forsåvidt fortsatt, men jeg er ikke lenger like avhengig av dem for å overleve. Jeg har en hjerne nå.
Du kan ta ut alderspensjon fra og med måneden etter at du fyller 67 år. Hvis du har høy nok opptjening, kan du ta ut pensjon allerede fra måneden etter at du fyller 62 år. “Høy nok opptjening” betyr at pensjonen din må være minst like stor som minste pensjonsnivå som gjelder for ditt årskull.
Folk med skarpe penner og blanke ark har sett litt på dette med å gi folk penger basert kun i “oppnådd alder” og regnet seg frem til at det er ulønnsomt. Folk lever i gjennomsnitt lenger nå enn i 1973, da norsk pensjonsalder ble satt ned fra 70 til 67 år. Den franske presidenten som nå bare heter Emanuelon Macronaparte utstedte nylig et dekret som hever alminnelig fransk pensjonsalder fra 62 til 64 år. Alle som noen gang har vært i Frankrike skjønte hva dette ville medføre: Opptøyer. Britene har valgt å løse det på en annen måte. Planen var å heve den generelle pensjonsalderen der med to år, fra og med i år, men siden den gjennomsnittlige levealderen har falt med mer enn to år siden 2010 tar de det igjen i denne enden istedet, så pensjonsreformen er foreløpig lagt på is. Netto besparelse blir jo det samme.
Hvem er det som betaler for hva i samfunnet? Dette er en klassisk debatt som har en tendens til å flokke seg rundt begrepet “penger”. Men penger har jo ingen selvstendig, fysisk eksistens. Penger finnes bare i hodet. Selve betalingen består i arbeid. Altså “verdiskapelse” nå eller senere — særlig senere, siden alle penger som finnes i samfunnet i prinsippet består av gjeld. Skyld. Lovnader. Tro. Plikt. Du kan gi meg to agurker i dag mot at jeg hjelper deg med å bære et kjøleskap i morgen, men i mellomtiden kan du kanskje bytte denne jobben jeg har lovet å gjøre i morgen mot en flaske pils senere på dagen fordi dette frister mer, og slik etablere en kjede av transaksjoner basert i tro på at jeg vil levere det jeg har forpliktet meg til å gjøre. Det er sånn penger fungerer. Alt begynner med et gjeldsbrev.
Hva har filosofer, journalister, fotomodeller, advokater, skuespillere, kraftmarkedsanalytikere og frisører til felles? De er alle parasitter. De gjør ikke arbeid, de bare “jobber” — som er noe helt annet. Det foregår ingen verdiskapelse innenfor “serviceøkonomien”, de bare flytter ting frem og tilbake mens de sjonglerer med papirer og pynter seg med ord. Grunnen til at dette overhodet er mulig er at vi har en maskinbasert primærøkonomi, slik at mesteparten av alt nødvendig arbeid i våre moderne samfunn er mekanisert. Imidlertid må netto mengde kraft som legges i arbeidet komme fra noe slags sted, som for øyeblikket er elektrisitet og fossile brennstoffer. Det er på ingen måte gratis. Samtidig er det elementært at visse primærbehov må ha full dekning på plass før individet er funksjonsdyktig i samfunnet, det vil si mat, klær, bolig og det man ellers trenger for å etablere en stabil nullpunktstilstand som man kan jobbe ut ifra.
I en strikt økonomisk forstand er ikke de fleste mennesker nyttige. De er ikke engang unyttige, de er rene skadedyr som ikke produserer noe av verdi her på jorda, bare en stor haug med søppel og ekskrementer. Dette er de brutale realitetene. Derfor er det ikke fruktbart å starte noen diskusjon om hvem som betaler for hva i samfunnet. Vi bare gjør det som er nødvendig for å etablere slike standarder for komfort og levestandard som er anstendige, basert i samfunnets relative rikdomstilstand. Vi spikker ikke fliser rundt hvem som er de mest nyttige eller på andre måter mest “verdige” blant oss, fordi dette vil ikke komme fordelaktig ut for de som opplever seg selv som viktige. Sannheten er jo at ingen ville merke noen forskjell hvis “lederne” forsvant, mens alle vil umiddelbart føle konsekvensene hvis de som gjør alt det nødvendige arbeidet plutselig blir borte — eller mer aktuelt, hvis de streiker. Transportarbeiderne vil savnes lenge før noen legger merke til at advokatene ikke har kommet på jobb. Det er et større problem hvis barnehagen er stengt enn hvis man ikke får tak i en holistisk auraterapeut.
Pensjoner er dyrt og vi får ikke noe igjen for pengene. Dette er et argument man “hører” fra visse deler av det politiske miljøet, men selvsagt ikke med direkte tale; det fremkommer på tradisjonelt politikervis, det vil si når man sier èn ting men gjør noe helt annet. Det spiller liten rolle hva vedkommende eventuelt har levert i realverdier, som gagnlig arbeid, altså ikke bare “jobb” som handler om å spille på systemet, for i det nyliberalistiske samfunnet måles alle ting i penger. Verdier som ikke kan knyttes til tall er bare floskler. Hvis du ikke lenger kan brukes til noe i arbeidslivet sendes du til tvungent pensjonistsamvær, med allsang, kristen forkynnelse og vafler, gjerne i regi av NAV. Poenget er ikke at man skal gjøre nyttige ting, poenget er lydighet. Du skal kjenne din plass i syetemet.
