Måned: mars 2023

Sangen starter med ordene it was twenty years ago today — men det jeg skal frem til nå har ikke noe med The Beatles å gjøre, det som skjedde for tyve år siden var at krigen i Irak begynte. Det gikk selvsagt hardest ut over Irak – og ikke minst den irakiske befolkningen – men hele prosjektet har også hatt alvorlige sosiale skadevirkninger i USA og Storbritannia, foruten at det utløste et stort flyktningeproblem som fortsatt pågår. Alle visste allerede da at dette var en planlagt krigsforbrytelse basert i løgner og fanteri, men det har ikke vært “konsekvenser” for de skyldige – først og fremst Bush og Blair – ut over at de er svært forhatte på et uformelt grunnlag. Folk snakker ikke om Irak lenger. Vi har øynene stivt festet på Ukraina, en krig som er svært forskjellig fra den i Irak på mange måter, men viljen til å bruke våpenmakt mot et annet land på et folkerettsstridig grunnlag er den samme. Løgnene fortsetter. Krigsforbrytelsene fortsetter.

Dette er en krig som Gud ønsker. En eller annen slags pastor sa dette i norske media. Millioner av mennesker over hele verden hadde et annet synspunkt på saken enn Gud. Det har aldri før eller siden vært sett så store demonstrasjonstog over hele verden samtidig. Men de satte i gang allikevel. De ville ikke vente. Dette var noe personlig for den daværende amerikanske presidenten. Han sa det selv. Diktatoren nedi Irak hadde forsøkt å ta livet av pappaen hans. Sånt kan man jo ikke tolerere. Senere journalistisk etterforskning har påvist at dette med å ta Irak var en idè som hadde vært fremkastet som aktuell geopolitisk strategi for USA allerede mange år tidligere, faktisk før terroren rammet dem den 11. september 2001 (som har vært et av de sterkeste argumentene for konspirasjonsteoretikerne). Tanken var at hvis de kunne etablere seg i Irak så ville dette virke stabiliserende på hele regionen. Slik ble det imidlertid ikke.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Løgnene og propagandaen gjorde stor skade på både det britiske og det amerikanske samfunnet. Hvorfor Trump? Hvorfor Brexit? Derfor. Når lederne lyver er det fritt frem også for alle andre. Man behøver ikke å forholde seg til virkeligheten. Fakta kan “tolkes” eller utelates helt. Det handler om å argumentere på en overbevisende måte, ikke om å samle bevismateriale og etablere en formelt korrekt sak. Makt er rett. Hvorfor ta seg bryet med å respektere internasjonale lover og konvensjoner? Man trenger ikke sånt hvis man er tungt bevæpnet. Da kan man jo bestemme hvordan ting skal være og simpethen bare skyte de som nekter å “spille på lag”. En praktisk og grei mentalitet som fungerer like bra hver gang. Som alle vet ble vi jo for eksempel kvitt fenomenet terrorisme èn gang for alle da noen endelig skjønte at man kan nedkjempe det med militære midler. Sånn fungerer det geniale sinnet. Et talent klarer å treffe mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Og sarkasme er ikke helt det samme når man føler at man bør si OBS! Sarkasme! 

Når vi sier at politikere lyver mener vi for det meste ikke på noen ondsinnet måte — folk skjønner jo at politikk er en bransje preget av troll i ordene, hvor selv den beste vilje kan ende med å skyte seg selv i foten gjentatte ganger. De prøver å se bra ut, glatte over tabber og forsnakkelser, og ellers si det de må for å tiltrekke seg velgere. Hvis ingen stemmer på deg hjelper det ikke hva slags fantastisk program du har utarbeidet, eller hvor sannferdig og respektabel du ellers måtte være. Det er bare de som vinner valget som får sjansen til å iverksette planene sine. Hva om velgerne ønsker å høre søte løgner heller enn sure sannheter? Det kan jo ikke utelukkes når man ser på det store bildet. Sannsigere er sjelden de flinkeste forførerne — og folk stemmer uansett mer med hjertet enn med hjernen. Håp føles bedre enn kynisk realisme. Eksempelvis kan vi si at jeg håper krigsforbrytelsene i Irak kanskje noen gang vil få om så bare symbolske konsekvenser for de som satte faenskapet i gang, men kynisk realisme tilsier at dette ikke kommer til å skje.

Den brennende kvinnen som strekker to armer i været mens hun dør skrikende ble sett av mange øyenvitner. De sa at det var sterkt. Et syn de ikke klarer å glemme. Man ser henne i øverste høyre hjørne av Pablo Picasso sitt (veldig store) maleri Guernica. Maleriet sier egentlig alt man behøver å vite som utlending om den spanske borgerkrigen: Det var forvirrende, stygt og brutalt — og det preger den dag i dag det spanske sivilsamfunnet. Et råd man ofte får når det gjelder sosial etikette i Spania er at man aldri må starte en samtale om borgerkrigen. Det finnes ingen spanjoler som ikke ble berørt av denne katastrofen og de er generelt sett lite begeistret for meningene til utlendinger som ikke selv har familiemedlemmer som var direkte involvert i grusomhetene. Det er litt som å starte en diskusjon om nazisme med tyskere. Det går ikke an å sette seg inn i hvordan dette føles for dem, så man bør helst holde kjeft. De er allerede veldig bevisste om saken.

Hva er poenget med å snakke om Guernica? Det var en terrorhandling utført mot sivile av en innleid tredjepart. Flyene som bombet byen var tyske, men de som “tjente” på nidverket var styrkene til El Caudillo – føreren – Francisco Franco. Dette skjedde jo i 1937, før tyskerne hadde tatt noen store skritt i retning av Den andre verdenskrig, som ikke lenge etter ville stjele all oppmerksomhet bort fra hendelsene i Spania, som hadde svært intens internasjonal oppmerksomhet i utgangspunktet. “Internasjonale brigader” av irregulære styrker sluttet seg til begge sider av konflikten, som regel mer preget av romantiske fantasier rundt “saken” enn av saklig kunnskap om politiske forhold i Spania. Det glade tredvetallet – så å si – ligner ikke så rent lite på dagens politiske situasjon både i Europa og verden forøverig, bortsett fra at partene denne gangen ikke direkte identifiserer seg som henholdsvis sosialister og fascister. Vi har en mye mer ironisk greie gående nå.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Nordmenn har en tendens til å tenke på Spania som et “middelhavsland” — men det blir litt som å si at Tyskland er et østersjøland. Det er korrekt at de har en kyst som peker i den retningen, men mesteparten av “det som foregår” i landet er på alle måter helt uavhengig av disse kystregionene. Nordmenn tenker kanskje strandliv, sol og vin om Spania, men fjell ville være et mer relevant ord. Gjennomsnittshøyden på norske landskap er rundt 400 meter, men i Spania er den 600. De har veldig mye mer “terreng” enn Norge, som i prinsippet kan beskrives bare med ordet kyst. Norge er langt og tynt mens Spania er kort og tjukt. De har fryktelig mye mer innland enn oss. Sånn er det bare. Prøv selv å kjøre litt på kryss og tvers av Spania med bil, så vil du finne veier som får de verste geitetråkkene vi har på vestlandet til å ligne godt vedlikeholdte supermotorveier. Herregud for et terreng. Ikke rart at Spania tradisjonelt sett har blitt betraktet som “vanskelig å invadere”. Hele jævelskapen er en eneste stor labyrint av fjell og daler som peker i alle retninger helt uten system og metode.

Mitt eget forhold til Spania er mer sentimentalt enn pragmatisk. Man kan sikkert få bedre avtaler i østblokken, men fra et norsk perspektiv er eiendomsprisene i Spania latterlige, både i forhold til å kjøpe og leie. Naturligvis er dette noe relativt — man vil for eksempel neppe finne noe som er “billig” i Madrid eller Barcelona, Bilbao eller Valencia. Men på den annen side så trekkes ikke turistene typisk til verken Salamanca, Bajadoz eller Valladolid, så det går an å finne gode kjøp i urbane miljøer, men hvis man virkelig vil ha full valuta for hver siste krone så må man se på landsbygda, eller altså typiske småbyer med noen få tusen innbyggere som ikke er et “hot” område for økonomisk aktivitet. Har man to-tre hundre tusen som man kan investere i en bolig så kan man finne svært bra ting til denne prisen i de ikke aller mest populære områdene i Spania, men sannsynligvis lite eller ingenting for under en halv million noe sted i Norge. Selv liker jeg ikke engang urbane miljøer, så jeg gidder ikke å følge med på markedet i slike områder, men hvis vi for eksempel snakker om høysletten i Granada – Spanias svar på Hardangervidda – så er det nesten provoserende hvor lavt priset ting er. Flekker du opp ti tusen i måneden – det vil si tusen euro – for å leie noe over lang tid så får du ekstremt bra ting, og da mener jeg “en helt annen dimensjon” type ting. Tre millioner i Norge gir deg en helt grei villa i et middels attraktivt boligområde, men i Spania får man en herregård til denne prisen. Sånn er verden.

Dette er en anledning. Det som skrives nå i dette øyeblikk er min bloggpost nummer 500 på denne plattformen. Jeg er ikke imponert. Hvis jeg virkelig hadde jobbet med saken kunne jeg vært langt forbi tusen, men jeg er lat og da går det som det går. Det blir noe sammenrasket tull som ikke er “gjennomarbeidet” og som heller ikke har noen overordnet plan og mening. Det er bare for moro skyld. Enkelte sier at de “snakker rett fra levra”. Det er imponerende. En snakkende lever? Folk gjør så mange slags kunster med kroppen. Selv snakker jeg rett fra Brocas område i hjernen, som vi kan si er den konvensjonelle metoden. Dette gjør meg imidlertid til en litt kjedelig type. Det finnes ikke noe som er spesielt med meg. Alt fungerer normalt for alderen og jeg føler ikke at jeg har noe å klage på.

Hva skriver jeg om? Som nevnt oppfatter jeg ikke meg selv som en interessant type og vet derfor ikke helt hvordan jeg skal angripe saken hvis jeg skulle “skrive om meg selv”. Hva er det å si? Jeg har vært noen steder, truffet noen mennesker og bla bla ukeblad. Det er ikke hva man kaller et spennende materiale. Jeg foretrekker å snakke om idèer. Både mine egne og andres. Kunst, historie, filosofi. Sånne greier. Noen ganger snakker jeg om politikk, men dette er degenerativt. Det er som å gå på fylla. Forsåvidt underholdende mens det pågår men i det store og hele har det flest negative konsekvenser. Jeg er dessuten for gammel for denslags frivole morsomheter. Jeg blir bare irritert på meg selv etterpå — og det bør man jo ikke være. Hva slags venn er man når man ikke engang er sin egen venn?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har vært “på nett” helt siden 1996, før bredbånd ble vanlig. Med Windows 95. Herregud. Vi kan litt forsiktig si at alt går mye raskere nå for tiden. Dessuten har nettet blitt befolket av “vanlige mennesker”. I begynnelsen fantes det jo ikke noe annet enn troll. Det var sikkert noen som var på nett av seriøse årsaker, men de fleste var der bare for å prate og fjase, også jeg. Det var fascinerende å “chatte” i sanntid med folk fra hele verden, men alt var veldig anarkistisk og alt det vi nå i dag forbinder med svartnettet – som man bare kommer inn på hvis man bruker den såkalte “løken” – var åpent tilgjengelig for alle. Imidlertid var søkermotorene så som så, hvilket ikke egentlig var viktig for det samme kunne man trygt si om innholdet folk la ut også. Ting var veldig “eksperimentelle” helt i starten.

Hvorom allting er, de som skriver har jo ikke det samme utstyrsbehovet som fotografer og videokunstnere, og det går – eller gjorde ihvertfall den gangen – vesentlig mye raskere å laste innhold både opp og ned. Tenk at man en gang satt i mange minutter og ventet på at et bilde sakte skulle manifestere seg på skjermen, mens nå strømmer man video i sanntid med telefonen. Herregud. Jeg vet ikke om det er sant men folk sier man kan laste ned og printe ut – på 3D-printer, vel å merke – fullt fungerende skytevåpen fra nettet. Man må riktignok skaffe et sluttstykke av metall og ammunisjonen må man jo selvsagt skaffe på konvensjonelt vis, men selve pistolen kan man få tak i. Så langt har verden altså kommet (forutsatt at det ikke bare er en skrøne). Er jeg imponert? Ikke egentlig. Nettet er i sin nåværende tilstand et veritabelt horehus av alskens økonomisk opportunisme, hvor kryptovaluta – når alt folk ikke vet om penger og verdipapirer kombineres med alt de heller ikke vet om computere – stikker av med seieren i konkurransen om å være det sleipeste trikset. Jeg vet ikke om tro virkelig kan flytte fjell, men det kan definitivt flytte penger. Mange har fått erfare at det kan bli kostbart å svime rundt på nettet full av “god tro”.

Hva jeg selv “driver med” på nettet er skriving. Sånn har det vært helt fra første stund. Samme stil, samme type innhold. Riktignok mest på engelsk men jeg har ikke glemt det norske språket ennå. Jeg har vært engasjert i mange slags forum og plattformer gjennom årene, men ved dette tidspunkt er jeg ikke engang i nærheten av like aktiv som jeg en gang var. “Sosiale media” sluttet jeg med for ti år siden fordi giftsmaken begynte å bli påtrengende. Det er ikke en beslutning jeg angrer på. Jeg oppsøker ikke lenger “debatter” heller. Det er akkurat som om jeg kan huske at ting var mer humoristisk vinklet før. Ihvertfall var det en roligere tone mellom folk, selv når de var uenige. Alt har blitt så hatefullt og “meningsintenst” nå. Kan vi si at nettet på 90-tallet var som et lite tettsted, men nå har det blitt en storby? Jeg synes det virker som en rimelig metafor. Attpåtil en ganske skummel storby hvor det alltid er “etter mørkets frembrudd”, slik at man bør helst pugge første vers av Håvamål før man gir seg til å navigere denne labyrinten. Nettet er ikke typisk et vennlig sted — men det samme kan man forsåvidt si om både skogen og fjellet. Det er alltid “noe” som jakter på deg, om så bare flått og knott. Kan man bli syk av å være på nett? Det er et interessant spørsmål. Etter min mening kan man pådra seg alvorlige vrangforestillinger hvis man har svakt mentalt immunforsvar, og det er sikkert noe å si om sittestilling og den typen ting, men det mest farlige de fleste vil påtreffe er “økonomiske parasitter” som blinker deg ut som et passende offer og angriper deg sånn sett fra noen slags vinkel. Man hører jo historiene.

Men nå får det være nok prat. Denne post nummer 500 fortjener en spesiell og litt corny sang:

Ved dette tidspunkt ser det ut som om begrepet woke brukes omtrent likt som “politisk korrekt”. Det vil si en person som prøver litt for hardt å være alles venn, uten å forstå at det å være alles venn er matematisk sett akkurat det samme som å ikke være noens venn. Imidlertid er denne bruken av ordet mildt sagt feilaktig. Woke handler om bevissthet. Politisk korrekthet handler om atferd.

Vi har ikke noe norsk begrep som brukes på den samme måten. Vi ville sannsynligvis bare si “informert”. Eventuelt “opplyst”. Poenget er uansett at man har fått åpnet øynene i forhold til ting som er vanskelige å forstå. De befinner seg på universitetsnivå og er ikke typisk sånt som folk snakker om på en ryddig og organisert måte. Når man blir woke begynner man å se annerledes på ting. Man begynner å legge merke til forskjellen mellom private synspunkter som oppstår av kaotiske årsaker og organiserte ideologier som sprer seg på en systematisk måte. Man er ikke lenger like naiv og lettlurt. De som er woke begynner plutselig å stille en helt annen type spørsmål.

Faktisk er det ikke urimelig å si at å være woke er det stikk motsatte av å være politisk korrekt. La oss si at det tilsvarer omtrent forskjellen på de idèene man hadde om sex mens man var fjortis og de idèene man lander på som erfaren voksenperson. Ting er ikke like dramatiske, men på et annet plan er de mye mer dramatiske. Imidlertid skjønner man (som regel) at det ikke er så mye å si om dette andre planet. Det er en dynamisk dimensjon av handling som bringer individet til en tilstand av “taus viten” der hvor de før bare hadde spekulasjon. Nå er du ikke lenger en jomfru og kan derfor kvitte deg med èn type angst. Problemet er bare at det finnes flere.

Årsaken til at jeg skriver dette er at jeg leste noe som noen andre skrev. Ordet “woke” ble brukt som et skjellsord. Det handlet helt konkret om at de fikk opp en automatisk “advarsel” om at språket de hadde valgt å bruke kanskje kunne være i strid med visse retningslinjer. Det er veldig variabelt hva slags ord en plattform har flagget som “problematiske”. For eksempel skrev jeg en gang på et nettsted som hadde et problem med ordet “dick” (dette var på engelsk) mens de ikke reagerte på ordet dong (vanlig amerikansk slang for pikken) brukt på samme måte i den samme setningen. Det er da man skjønner at det har vært en komitè i arbeid her, som er en typisk woke ting å tenke. Dette er jo nettopp hva ordet betyr: At man “ser en større sammenheng” som gjør at man forstår ting på en annen måte enn da man var et barn. Folk kan jo si at noen er en “dick” og da betyr det eksakt det samme som når de er en kødd, men jeg har så langt aldri hørt noen bli kalt “dong” i en tilsvarende meningskontekst. Din jævla penis er liksom ikke noe kraftig uttrykk. Det er så man bare rister på hodet. Hæ?

Statistikker fra hele verden viser en markant økning i andelen dystopiske livsholdninger og depresjon blant de yngste over de seneste ti årene, eller sagt på en annen måte, det foreligger tydelig korrelasjon mellom utbredelsen av dette og utbredelsen av smarttelefoner. Vi har ankommet en tidsalder hvor materielle forhold fremtvinger en helt ny mentalitet. Det å være “godtroende” betyr ikke det samme nå som for tyve år siden. Det har blitt nødvendig å “våkne opp” og se at verden har forandret seg. Alle denne verdens verste svindlere og bløffmakere bor nå på sofaen hjemme i stua di. At du ikke er i stand til å se at de føkker deg er noe av poenget. Dette er fagfolk. De lever av det. Uten å si noe om saken kan de påføre deg skyldfølelse fordi du ikke gir dem penger. Det er helt magisk. Nei, virkelig. Det er dette magi betyr. Når noen manipulerer virkelighetsbildet ditt og får deg til å skifte meninger med andre metoder enn “rene argumenter” og saklighet. For eksempel er alt det vi nå kaller “reklame” teknisk sett skoleeksempler på svart magi — altså når noen manipulerer virkelighetsfølelsen din fordi de planlegger å bruke deg til noe. Jeg vet ikke hva. Det kan være hva som helst, men som regel enten noe økonomisk eller noe seksuelt. Hvem vet? Poenget er at folk lar seg påvirke på nettet. De blir grumet men de skjønner ikke dette selv. Våkn opp.

Som jeg sa nå nettopp, høyrefolk er så ekle at bare tanken på å berøre noen del av kroppen deres gir med spysmak bakerst på tunga. Det samme gjelder “de kristne” som man typisk påtreffer i Norge. Jeg styrer unna dem. Toleransen min består i å ikke sparke dem i ballene når de prøver å henvende seg til meg, jeg bare smiler svakt, holder opp hendene i en avvisende gest og fortsetter på min vei uten å si noe. Dette er et moralsk problem fordi de fortjener et ballespark på grunn av løgnene og den manipulerende atferden sin, men æreskodeksen forbyr meg å berøre dem. Det er dette gesten min handler om. Beklager, men jeg er ikke fri til å gi deg det du tigger om.

Så vidt jeg er i stand til å se så er kristne enten overgrepsofre eller psykopater. Flere alternativer finnes ikke. Dette viruset sprer seg via det vanlige mønsteret av “arvesynd” i den forstand at foreldrene til dagens overgripere sannsynligvis banket vettet ut av dem i svært ung alder og de har aldri siden hatt noe realistisk valg. Jeg tenker mer eller mindre det samme om jøder og muslimer. Det er ikke naturlig å henfalle til disse perversjonene. Det har blitt banket inn i folk, på den ene eller andre måten. Det var psykopater som gjorde det. Så kan vi fortsette en linje med spørsmål — hvorfor ble overgriperne som de ble? Vi oppdager snart at dette er noe som har foregått i mange tusen år.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi minner igjen om jungiansk psykologi og “skyggen”. Når vi observerer hvordan folk fantaserer om overgrep og overgripere så vet vi at de strever med å sortere tanker og følelser i sitt indre — det er veldig viktig for dem å eksternalisere sin egen ondskap og flytte den over på noe eller noen (som regel “noen”) som de observerer i sine omgivelser. Det er de som gjør det. Selv er de jo bra mennesker. Dette er selveste utgangspunktet deres. Nullpunktstilstanden. De anser seg selv å være gode av natur. Det onde er alltid noe “der ute”. Det deprimerende alminnelige mønsteret er at jo ondere de selv er, jo reddere er de for den ondskapen de mener at de kan observere “der ute”.

Hva jeg tenker er at de burde legge seg til rette slik at jeg kan drite på ansiktet deres. Det er min generelle holdning til og hva jeg tilbyr kristne, muslimer, jøder, hinduer eller hvem som helst andre som identifiserer seg på slikt vis. Jeg har rett og slett nulltoleranse for religion. Hvorfor? Fordi det er dumt. Og stygt. Det gjør mennesker til djevler. Samtidig skjønner jeg jo at de er overgrepsofre. Noen føkka dem opp noe så aldeles grønnjævlig mens de var små. Lenge før de hadde noen selvstendige forsvarsmekanismer, eller engang en selvstendig personlighet. Bekjennelse av religion = bekjennelse av tilstand som overgrepsoffer. Grunnen til at de religiøse har så mange stygge fantasier er fordi de selv er stygge, men de evner ikke å se det. De tror det er noe der ute. Noen andre. Aldri dem selv.

For meg er dette en personlig ting. Folks religion er en personlig fornærmelse mot meg. Derfor hater jeg dem av hele mitt hjerte, uten noe forbehold. Jeg håper de dør av kreft i ræva mens de skriker av smerte. Så langt, så vel — men hva så? Hva her jeg tenkt å gjøre? Svaret på dette er “ingen verdens ting”. Det er ikke mitt problem før noen gjør det til mitt problem. Jeg er en fredens mann, selv om jeg ikke føler noen stor sympati for idiotene blant oss. Det er ikke vanskelig. Jeg bare lar dem være i fred — eventuelt så løfter jeg hendene i en avvisende gest uten å si noe når de prøver å henvende seg til meg. Snakk til hånden. Et interessant spørsmål i alt dette kan være hva Gud mener. Svaret er at han gjør mer eller mindre det samme som meg. Ikke bland meg inn i dustegreia di. Gud har viktigere ting å gjøre.

Hvilket minner meg på historien om han som var “sterk i troen” da det kom flom. Gud vil redde meg, sa han til noen som kom med bil for å hente folk til sikkerhet. Men ikke mye senere måtte han evakuere opp på taket ettersom vannet steg. Der satt han og blomstret da det kom en båt som han også avviste. Gud vil redde meg sa han til og med da det kom et helikopter — men Gud reddet ham ikke. Han druknet. Litt senere ankom han det hinsidige og noe av det første han gjorde var å anklage Gud fordi han ikke reddet ham. Hva fanden prater du om, svarte Gud. Han hadde jo sendt både bil og båt og helikopter for å hente ut den fromme, men han valgte å bare sitte der. Hvor mye særbehandling skal du egentlig ha? Heldigvis er jeg ateist så jeg bryr meg ikke selv om følelseslivet til Gud, men jeg tipper han fromme i historien følte seg ganske dust der og da. Var det du som sendte de som kom? Hva skal Gud svare? Han styrer jo alt som skjer.

Generell referanse: Jagland og kjeften hans

Dagens situasjon: Arbeiderpartiets synkende tendens

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg er ikke noe umenneske. Jeg aksepterer at de mentalt tilbakestående også har stemmerett (se bildet ovenfor). Imidlertid har jeg ikke veldig mye tålmodighet med disse typene. De er ikke “mine folk”. Faktisk så er jeg ikke engang i stand til å fantasere frem noe mer ekkelt og motbydelig enn en gjennomsnitts høyrevelger. Det klikker for meg. Hjernen strekker ikke til. Alt går i tilt og summetonen overtar. Jeg prøver å forstå men det gir ingen mening. Hvem er disse typene? Hva er det de vil?

Menneskenaturen er kleptoparasittisk. I praksis betyr dette at vi er åtseletende kannibaler. Høyrefolk har på noen slags mystisk måte fått til å sublimere disse personegenskapene og de presenterer dem som om det var noe respektabelt. De ser ikke noe galt i å føkke opp folk så lenge noen tjener penger på det. Men ingen av dem ville overlevd særlig lenge i “vill” tilstand. Alene derfor søker de å bygge et støtteapparat av psykopater. Høyrepolitikk handler om systematisk utnyttelse av mennesker med det formål å bygge et samfunn hvor “de rike” sitter på toppen og bestemmer alt. Dette er det prinsippet de jobber ut ifra. Resten er bare prat.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er mystisk hvorfor naziene står så sterkt i Norge, men det er det jo ikke. Tvert imot er det og har alltid vært deprimerende forutsigbart. Akkurat i disse dager spiller det liten rolle hva man kaller dem. Intet er lenger som det var — og da mener jeg de siste ti årene, ikke hele menneskehetens historie (selv om jeg kan den også). De politiske forholdene har endret seg dramatisk siden året 2012, da fascister kom inn i den norske regjeringen for første gang siden på 1940-tallet. Det er der vi står i dag. Norge er et naziland. Ikke sett her hjemmefra, men fra resten av verden. Et stabilt politisk system som består for det meste av hvite mennesker som har blitt rike på grunn av olje? Are you fucking kidding me? Ting kan vanskelig bli mer nazi enn dette.

Elle melle deg fortelle? Jeg har aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Ikke fordi jeg synes at de er “best” blant mange bra, men fordi de er de minst jævlige blant et utvalg av nærmest surrealistisk korrupte avskum som alle jobber med alt de er og har for seg selv og sitt, punktum. Arbeiderpartiet er de eneste som har – eller ihvertfall hadde – et helhetlig opplegg for velgerne sine. Jeg vet ikke om dette fortsatt eksisterer etter at Arbeiderpartiet ble kuppet av en riking fra Bygdøy som selvfølgelig gjorde mange ting til fordel for alle de rike fra Bygdøy, men jeg har ikke hørt noe annet så jeg antar de fortsatt eksisterer — og jeg vet at “opprøret” som samler seg rundt personen Trond Giske egentlig er et opprør mot Brundtland-dynastiet, som akkurat nå ledes av Jonas Støre, en person som ikke har selv det minste fremfantaserbare kvantum av “la oss alle late som” kredibilitet som “arbeider”. Herregud.

Men nok om det. Jeg blir sur bare av å tenke på det, så vi vender oss – som vanlig – mot musikken:

Minst halvparten av alle lesere vil se det øyeblikkelig. De øvrige har sannsynligvis problemer nok med å orientere seg i forhold til hva som er hva og hvordan ting virker i de ytre områdene av det kvinnelige kjønnsorgan, slik at de bør ikke belemres med forstyrrende detaljkunnskaper om den indre vaginalmekanikken. La oss bare si at det handler om livets mysterier. Den såkalte skjeden danner den nederste delen av bildet ovenfor — og graviditet kan være en konsekvens av å deponere et kvantum ejakulat øverst i skjeden. Til dette formål kan man for eksempel benytte noens penis, som er en godt utprøvd og “tradisjonell” metode, eller man kan benytte en annen leveringsmekanisme.

Når graviditet inntreffer har man noe tid til å bestemme seg for om fosteret skal bæres frem eller aborteres. Dette er et politisk stridsområde hvor konflikten handler om hvem som skal bestemme dette. Noen mener at dette må være det gravide individets beslutning. Andre kan eventuelt tas med i råd, men ansvaret for beslutningen – med alle dens konsekvenser – ligger fullt og helt hos den gravide, i den forstand at ingen kan “nedlegge veto” mot et svangerskapsavbrudd. Ingen kan tvinge noen til å bære frem et barn. På den andre siden av konflikten står de som mener at så snart et egg er befruktet må det betraktes som en “person”, slik at vi snakker i realiteten om drap. Fosterdrap. Frontene er svært steile og det synes vanskelig å finne frem til en kompromissløsning.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Generelt sett finner vi de mest interessante juridiske problemstillingene i forhold som handler om “hvem som eier individet”, altså om man eier sin egen kropp og kan gjøre med den som man vil, eller om det foreligger noe slags “leasingforhold” hvor det må være å anse som kontraktsbrudd dersom man misbruker kroppen og dens egenskaper, slik at vi må snakke om “hjemfallsrett” i de tilfelle når myndighetene går inn og tar fra noen selvråderetten gjennom å tvangsplassere dem i en institusjon. Individet sjaltes ut og betraktes ikke lenger som part i saken. Dette er ganske vanlig når det foreligger utagerende mental sykdom slik at man blir oppfattet som farlig, eller når pasienten pådrar seg demenssymptomer, eller til og med når noen settes i fengsel for avsoning av en straffedom. Det interessante spørsmålet er hvilken av de to som er likevektstilstanden, eller “nullpunktet” om du vil. Er man alltid og uansett selveiende, eller er dette – som vi kaller frihet – et privilegium som i prinsippet kan tilbakekalles når som helst av de samme “menn med våpen” som vokter alle grensene, både de indre og de ytre? Svaret er ikke så enkelt som det kanskje kan virke ved første øyekast. Det er derfor vi har en “abortdebatt”.

Eller rettere sagt, amerikanerne har en abortdebatt, og den foregår akkurat nå. I Norge anses saken som ferdig diskutert. Den gravides rett til å utøve siste instans av myndighet i dette spørsmålet er “en politisk hellig ku” som ingen kan røre ustraffet. Og ærlig talt, hvem vil være den som tar denne typen avgjørelser? Jeg kan huske vagt at en gang på 90-tallet var det noen som reiste sak for retten om å ta ut det man kaller midlertidig forføyning mot en kvinne som ønsket å ta abort etter et samlivsbrudd, men “gravøren” ønsket at barnet skulle bæres frem mot morens vilje og hevdet at hans rolle som far i saken måtte tillegges vekt. Retten var ikke enig. Den gravide har all makt i slike saker, helt frem til det har gått et visst antall uker, som jeg antar handler om fosterets teoretiske muligheter til å overleve utenfor morens kropp. Man tar ikke abort i niende måned, liksom. Da begynner det jo å ligne på et saklig argument at fosteret er en “person”. Men så lenge man bare er noen få uker på vei er det uproblematisk å foreta en indusert abort, som nå for tiden vanligvis utføres uten kirurgi, man bare tar noen piller som setter i gang prosessen med å støte ut det befruktede egget. Det er enkelt, billig og hygienisk. Det involverer ingen sykemelding. Jeg vet ingenting om bivirkninger men jeg har ikke hørt noe, så jeg antar det vanligvis er helt ukomplisert. Hvorfor noen eventuelt ønsker å avbryte et svangerskap må være en privatsak. Det er jo et komplisert problem som det ikke er sikkert den gravide på noen enkel måte er i stand til å formulere alle sine tanker rundt. Dessuten er det ikke engang relevant hva som motiverer dem. Mer interessant er imidlertid hva som motiverer “den andre siden”, altså abortmotstanderne. Jeg tror de lyver. De bryr seg ikke om “menneskelivet” i den forstand, for dem handler det om å innskrenke kvinners rett til å ha et seksualliv på sine egne premisser. Det er hva jeg tror. De frykter “løsaktige kvinner”.

Referanseartikkel: NRK.no

Som alltid viser Fremskrittspartiets representanter at de er evneveike når de gråter på vegne av “folks privatliv”. Evneveik må man jo være for å assosiere seg frivillig med en sånn politisk bevegelse. Imidlertid vet de hvem som stemmer på dem, så de trekker frem hundefløyta og blåser en munter melodi til ære for alle nazier og pedoer som er redde for at politiet skal komme og ta dem. Fascister i Norge er som de er over hele resten av verden: Korrupte og mentalt tilbakestående avskum.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Men nok om det. Vi behøver ikke engang å ha denne debatten, fordi nettet er ikke et privat sted. Uavhengig av hvor kroppen din befinner seg så er “avataren” din i et offentlig rom når du er logget på internett. Dette er jo ingen ende-til-ende-samtale som politiet behøver rettslig kjennelse for å overvåke, alt man selv legger ut på nettet har blitt frivillig publisert – altså presentert for et åpent publikum – og bør være like ukomplisert å bruke i en etterforskning som en plakat man henger opp på det lokale supermarkedet.

Selv er jeg overrasket over at politiet ikke allerede har et opplegg for å “overvåke, lagre og analysere store mengder åpent tilgjengelig informasjon” — og det virker som om dette mandatet kommer mer enn tyve år for sent. Jeg mener, jeg er selv vel så “edgy” som noen annen man kan finne på nettet, og det kan godt hende jeg går over streken for hva som er lovlig noen ganger, særlig når det gjelder “fornærmelser” av personer og grupper, men jeg har ingen “hemmeligheter” og jeg skifter ikke mening alt ettersom hvem jeg prater med der og da, men jeg er på ingen måte redd for politiet, eller hvem som helst andre som eventuelt har til oppgave å overvåke og moderere innhold på nettet eller i samfunnet forøvrig. Jeg er ingen fiende av loven og “systemet” — jeg er bare ikke enig i alle detaljer rundt alt de gjør til enhver tid. Herregud, hvem er redd for politiet? Det er i så fall kanskje noe de burde snakke litt med Doktor Freud om. Det virker ikke riktig navla.

Det virker i utgangspunktet like opplagt at politiet skal følge med på nettet som at de med noe regelmessighet skal sende noen sivilspanere til utesteder hvor de vet at mange kriminelle vanker; uten at de ser etter noe spesielt, det er bare for å danne seg et passivt inntrykk av ting. Hvem som viser hva slags kroppsspråk overfor hvem og den typen ting. Kanskje lære seg å gjenkjenne ansiktene til kjente kriminelle. Hva vet jeg? Politiet er et yrke jeg aldri har følt noen form for tiltrekning til, men det gjelder forsåvidt alle jobber som handler mye om å “håndtere mennesker”. Jeg har ikke den rette typen tålmodighet og jeg opplever det som moralsk forkastelig å “late som” om jeg er interessert i dem og de dustete problemene deres. Uansett, hva jeg tror er at politiet har fulgt med på nettet hele veien, litt på samme måte som de følger med på livet på gata med “politiblikket” sitt, bare at nå har de fått et formelt mandat til å utvikle bevismateriale på denne måten. Hvorfor er folka i Fremskrittspartiet bekymret for dette? Hva slags stemmer fisker de etter? De som har noia for ytringsfriheten sin?

For meg ser det ut som om det fundamentale problemet i dette bildet er at folk rett og slett ikke forstår at internett er et offentlig sted. Javisst sitter man hjemme i bare underbuksa eller whatever – folk pynter seg jo ikke for å gå på nett – men det er en illusjon å tro at man er hjemme og derfor kan innta et avslappet forhold til normal etikette, og samfunnets sosiale kjøreregler forøvrig. Snarere tvert imot. Denne illusoriske hjemmefølelsen får folk til å si og gjøre ting de aldri ville gjort “i den virkelige verden”. Jeg vet ikke om det foreligger noen klar juridisk definisjon av nettets natur, altså et lovmessig grunnlag for å påstå at nettet er et offentlig sted, men jeg vil tippe nei. Jeg tror ikke særlig mange så langt forstår at det ikke går an å klassifisere nettet innenfor den samme meningshorisonten som man brukte på “gamle” media før i tiden, men det begynner å demre for folk at vi står overfor noe genuint nytt, som kommer til å kreve genuint nye politiske grep. Blant annet må de som eier og driver “sosiale media” påføres strafferettslig ansvar for det de tillater på plattformen sin. Klarer de ikke å drive en ryddig butikk så må de tvangsavvikles. Det er ikke vesentlig om de har millioner av brukere som oppfører seg som folk — hvis ikke plattformen klarer å identifisere og ta ut pedoer og nazier “innen rimelig tid” så kan ikke plattformen tillates å eksistere. Slik har ting blitt.

Noe som øyeblikkelig vil drepe alt annet enn de oppriktig interesserte – som nettet jo ble designet for i utgangspunktet – er om man på noe vis fikk til å innføre totalt globalt reklameforbud på nettet. Med andre ord, ta alle pengene ut av ballongen, så får vi se hva som forblir svevende. Når folk ikke lenger får betalt for å masseprodusere vås vil dette dempe de verste eksessene. Det vil fortsatt finnes mange som fremstiller og legger ut innhold, men de vil gjøre det fordi de synes dette er noe artig å holde på med, ikke fordi de har det som “jobb”. De som opererer på en semiprofesjonell basis får eventuelt organisere noen slags “crowdfunding” på annet vis, slik for eksempel mange gjør på YouTube, men reklame = nei. Det er altså hva jeg tenker. Ta fra dem pengene. Litt av en gledesdreper, ikke sant?

Hvem jobber du for? Det åpenbare svaret er meg selv – lønna brukes til å finansiere livet – men hvor mange kråker fyrer du for? Det er det store spørsmålet. Hvem blir feit av innsatsen din? Hvor havner pengene? Hva er det du bidrar til å finansiere? Ikke alle synes dette er noe som er verd å reflektere over, men dette forholdet kan spores tilbake til det faktum at de fleste mennesker aldri tenker, det bare “skjer ting i hodet” deres. De har liten eller ingen kontroll over sine egne mentale evner. Ingen plan. Ingen struktur. Ingen selvkritikk. Ingen disiplin.

Si at du jobber for A/S Butikken. Jobben består i å gjøre alt som er nødvendig for å opprettholde virksomheten med dagligvaresalg til den løkale befolkningen. Hvem eier sjappa? Hva slags mennesker er de? Hvis du jobber for svin er du selv et svin. Sånn fungerer metafysikken. Enten er du en slave som er nødt til å gjøre det du blir bedt om, hvis ikke vil det medføre alvorlige fysiske konsekvenser for deg, eller så er du et fritt menneske som velger å være et svin. Det finnes ingen mellomting. Riktignok opererer vi med statistiske begrep som “to komma tre mennesker” når vi snakker om abstrakte forhold, men det finnes ingen “komma tre” mennesker. Enten er de der eller ikke.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Et alvorlig problem i dagens finansielle verden er at det er nesten umulig å unngå narkopenger. Denne bransjen er så lønnsom og så likvid at man ikke bare kan ignorere dem. Så hva skal man gjøre? Svaret er naturligvis at man skal la være å tenke på hvor pengene kommer fra. Ikke sant? Folk tenker jo ikke typisk over hvor pengene kommer fra. Sånt er luksusproblemer hvis man sliter med å få ting til å gå rundt. Da må man bare ta alt man kan få, uten å henge seg opp i pengenes provenans. Hvor gryna skal hen er fokus, ikke hvor de kommer fra. Det er bare de med ganske god råd som kan unne seg moralske skrupler. Ikke sant? Alle sier det. Dette er ikke bra men jeg trenger pengene, sier de til seg selv. Og så gjør de det de må. Sånn er livet. Det er fullt av “komma tre” ondskap basert i folks nødvendigheter.

Narkopenger er imidlertid en nesten ubetydelig synd i forhold til hva slags jævel man må være for å ta imot oljepenger. De hinsides enhver sammenligning ondeste menneskene som noensinne har eksistert her på jorda er de som driver med olje. Da måler vi ut ifra hvor mye og hva slags skade de gjør på mennesker, natur og miljø. I så fall er narkobransjen det reneste Røde Kors i forhold til oljebransjen. Pablo Escobar var et vesentlig mye bedre menneske enn Nelson Rockefeller. Selv de mest trashy “gatenarkomane” er bedre mennesker enn slike som utvinner og omsetter oljeprodukter. De verste syndene gatenarkomane står for er at de er fussete i fremtoningen, tyvaktige i vendinga og de er relativt dyre i drift for helsevesenet, men i det store og hele går det verst ut over dem selv. Jeg vet ikke hva slags mistilpasset fjols man må være for å se noe glamorøst i den narkomane livsstilen – folk som ikke har noen slags personlig erfaring med problemkomplekset oppfatter det sannsynligvis mest som skremmende – og de narkomane havner sjeldent i denne situasjonen fordi de planla livet sitt slik, men det er fullstendig normalt å tenke seg “en karrière innenfor oljebransjen”, selv om det moralsk sett befinner seg på samme nivå (eller lavere) som å fantasere om hvor kult det ville vært å være fangevokter i Auschwitz.

Tiden går bare èn vei, ikke sant? Vi kan tenke på fortiden men vi kan ikke oppsøke den. Gjort er gjort og spist er spist. Hva fremtiden angår så består den som vanlig av planer, forventninger, løse rykter og ting vi ikke har noen anelse om. Vi kan bare “påvirke” fremtiden via ting vi gjør i nåtid. Vi styrer til en viss grad hvor vi havner om ti år gjennom hva slags beslutninger vi fatter nå i dag, men mest på en “negativ” måte, i den forstand at prosessen handler egentlig om å sjalte ut alle andre alternativer, helt til vi sitter igjen med det som er vår skjebne. Det svært misbrukte konseptet fra indisk filosofi som kalles karmaloven sier det akkurat slik. Livet handler mest om hva vi ikke gjør. Det er det som former oss. Vi kan transportere dette tankesettet over på kunnskap og si at det er alt vi ikke vet som definerer kvaliteten på det vi vet. Det metakognitive prinsipp består i bevissthet om egen uvitenhet. Indisk filosofi kaller dette bodhi. Våkenhet. Å vite at du ikke vet noe er den høyeste og mest edle form for kunnskap. Interessant nok var dette også hva “filosofiens stamfar” Sokrates oppga som sin eneste sikre viten, altså at han var uvitende. Det er derfor han møter livet med et spørsmålstegn heller enn et utropstegn. Problemet med menneskelig viten er jo at vi ofte forveksler den med “uvitenhet om egen uvitenhet” — altså det vi senere kaller god tro. Man var godtroende og derfor gikk det som det gikk. Etterpå vet man noe man ikke visste på forhånd, problemet er bare at man kan ikke gjøre det om igjen. Bordet fanger. Dette er hva karma betyr, at rammene rundt det livet vi har i dag består av konsekvensene etter de valgene vi gjorde i går.

Hvis det skal være noe poeng i å ha intelligens så må det jo være fordi man kan bruke den til å vurdere konsekvenser på forhånd. Det skal ikke være nødvendig å klaske til sin egen tommel med en hammer for å skjønne at det kommer til å gjøre vondt, ihvertfall ikke mer enn èn gang. Likevel fortsetter folk å gjøre ting som påfører dem både smerte og skade. De fortsetter å tro på fullstendig vanvittige ting. Det gale forsvinner i en støvsky av “travelhet”. Folk har aldri tid til å tenke seg om og gjøre ting riktig. Det er alltid noe som haster, et problem man er nødt til å løse med for lite penger og andre ressurser, noe som gnager på bevisstheten og påvirker såvel nattesøvn som alminnelig trivsel. Hvem jobber du for? Noen ganger er det et problem – om enn ikke på noen bevisst måte – at man kan føle at det er noe alvorlig galt med hele bildet, man klarer bare ikke å formulere seg, eller engang “samle tankene”, man har det alt for travelt med å gjøre nødvendige ting. Plutselig har det gått tyve år. Hva brukte man tiden sin til? Men fremfor alt, hva skal man bruke resten av tiden sin til? Alle har sikkert en lang liste med “ting de burde ha gjort”, også jeg. Problemet er bare at man kan ikke gjøre alt, og ihvertfall ikke alt på èn gang. Dermed oppstår prioriteringene som i praksis medfører at visse ting aldri blir gjort. Dette er karma. Like velkjent men samtidig dårlig forstått som gravitasjon. Hva skjer med den energien som du bringer inn i verden? Folk sier jo at man “høster det man sår” og det ene med det andre, men vet man egentlig hva man har i frøposen? Jeg tror ikke alltid det. Ofte virker det som om folk er overrasket over konsekvensene av sine egne handlinger. Det var ikke sånn ment. Akkurat som om hva man “mener” noensinne har noe å si.

For meg personlig går det en skarp skillelinje gjennom året 1982. Jeg sorterer ting i før og etter, fordi jeg tilbrakte årene 82-83 i marinen og hvert år teller når man er mellom 15 og 20 år gammel. Alt er dramatisk. Alt er viktig. Alt skjer for første gang for deg. En av omgangsvennene mine fra perioden 78-82 var Joachim “Jokke” Nielsen. Vi beholdt naturligvis kontakten senere også, men han var interessert i dette med å være rockestjerne mens jeg var mer hypp på å være kriminell. Vi var begge like seriøse i forhold til karrièrevalget. Noen ganger møttes vi for å drikke øl og mobbe borgerne, som regel i Studenterlunden på Karl Johans gate i Oslo. Sluskesentralen. Men i hovedsak hadde vi våre egne liv som ikke harmonerte godt oversens. Vi var ikke “nære” utover 80-tallet. Vi bare hang sammen av og til.

Det er ikke sant at jeg savner Joachim Nielsen “punktum” fordi det er visse forbehold. Jeg savner alderen. På den tiden da han døde hadde vi nesten ingen kontakt. Vi ville sikkert ha hilst og pratet litt hvis vi traff hverandre tilfeldig, men ved dette tidspunktet var vi ikke egentlig “kompatible”, vi ville ikke ha hengt sammen og gått på byen eller noe sånt, vi ville bare ha pratet litt. Vi var forsåvidt “brødre” men det var i 1979, mens folk var minst like imponerte av Joy Division og Tubeway Army som av The Clash (veldig oppskrytte). Vi var en gjeng med fjortiser som hang sammen en stund sent på 70-tallet — og noen av dem lever ennå. Vi hadde det ikke bra. Alle var veldig misfornøyde. Alt var vanskelig.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Hvorfor døde Joachim? Teknisk sett fordi han feilvurderte hvor sterk den aktuelle dosen med heroin var, men realistisk sett fordi han hadde mistet interessen for å leve. Det er ihvertfall hva jeg tenker. Han var aldri særlig “optimistisk” som type. De som ikke kan se den mørke siden ved hele komponistgjerningen hans kan ikke se Joachim Nielsen. Han var ikke den festsangeren han ofte blir i muntre forsamlinger nå for tiden, med øl og hei og hå, han var en vedig ettertenksom fyr — og han var veldig bevisst på “skillet melleom de to verdenene”. Det var ikke heroin som tok livet av Jokke, det var trangen til å stadig gå enda et skritt lengre. Plutselig kommer stupet.