Måned: mars 2023

Opplegget mitt ville vært moderne på 90-tallet, som er mer eller mindre når jeg sluttet å bry meg om å “være moderne” — som i praksis betyr å surfe på motebølgen og være tidlig ute i forhold til de nye tingene og alt det der. Jeg var ikke engang spesielt tidlig ute med å skaffe meg internett. Jeg var skeptisk. Ja ja, jeg skjønner hva du sier, men hva er poenget med greia? Jeg vet mer om dette spørsmålet nå. Det jeg skal frem til er at jeg ofte svipper innom de lokale bruktbutikkene for å se om enda en moderne fatalist har vært og dumpet CD-samlingen sin. Av alle formater man kan avnyte sin musikk på må vel CD-formatet være det minst hippe av alt nå i våre dager, men det funker for meg. Jeg har CD-spiller i bilen og hjemme. Jeg både skjønner og ikke skjønner denne retro-greia med LP-plater – jeg vokste jo opp med LP-formatet – men jeg får ikke nok av et estetisk kick ut av å tukle med vinyl til at det frister å betale dobbelt så mye for noe som er større og mindre fleksibelt uten å dermed låte bedre. Selveste killerargumentet er imidlertid at jeg lytter oftere til musikk i bilen enn hjemme, hvor jeg som regel bare har på NRKs jazzradio på døgnrullering. Så da blir det som det blir.

Det hendte herforleden at jeg på dette viset plukket opp en CD kalt “Storm Seeker” med ICS Vortex, utgitt i 2011. Etter å ha lyttet til den en stund tenkte jeg at jeg vil beskrive det som musikk fra gråsonen mellom Darkthrone og Yes. En ganske stor gråsone, forsåvldt, men det var ikke så dumt tenkt, må jeg si, sammenholdt med hvordan ICS Vortex selv beskriver plata: “A tribute to the fall and rise of my kind. A generation of misfits, born of hippies and raised by Satan.”  Han er riktignok ti år yngre enn meg, men man kunne sagt det samme om min generasjon. Det har skjedd veldig mye innenfor musikken i min levetid, ikke minst i forhold til massedistribusjon av innspilt musikk. Uansett, denne plata tilhører en mer “proggy” del av metallsjangeren og det ville på alle måter bli feil å kalle det svartmetall, selv om Vortex – eller Simen Hestnæs som han egentlig heter – er en kjent skikkelse i de kretser. Dessuten kan man høre at han er inspirert av også disse musikalske elementene. Det har jo tross alt gått tredve år siden svartmetall var noe sensasjonelt (og tildels skremmende for mange) så i disse postmoderne tider henter gud og hvermann triks og troper fra alle sjangere, også svartmetall. Selv har jeg endt som Meshuggah-fan, som sannsynligvis er en sjangermessig blindgate, for jeg ser ikke helt hvor metallen kan gå etter dette. Men det gjorde jeg forsåvidt ikke i 1983 heller, da Mercyful Fate slapp albumet “Melissa” – bildet ovenfor viser vokalisten deres, Kim Bendix “King Diamond” Petersen – og jeg, mektig imponert, tenkte at de gjorde alle tingene så mye bedre enn alle andre at det ikke var noen vits i å fremføre denne sjangeren lenger.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Av de ting man helst ikke bør diskutere med fremmede mennesker på nettet er religion og politikk de to klassikerne, men det er ikke særlig mye smartere å begynne å diskutere hva som er hva innenfor de mange metallsjangerne. Hvordan definerer man svartmetall? Av årsaker jeg aldri kommer til å forstå (fordi jeg kommer aldri til å prøve) virker det særlig vanlig blant amerikanere å kalle Mercyful Fate svartmetall, som jeg bare klarer å tolke som at de har prioritert ansiktssminke og tekstmaterialets lyriske innhold foran det musikalske uttrykket, fordi når det kommer til “tradisjonell heavy metal” (sånn som det skulle være den gangen) så er “Melissa” et monster, men hvis du prøver å mikse det inn med den musikalske ekstremismen hos for eksempel Bathory, Venom og Celtic Frost blir det som en dyktig ballettdanser som skal delta i en sånn der køntri-greie hvor man holder hendene på hoftene og marsjerer att og fram. De vil sikkert få det til etter ganske lite øvelse, men det er ikke dette de driver med. Blant de ideologene som har definert svartmetallen er ikke minst Gylve Fenris Nagell fra Darkthrone, som etter min mening har gått til verket i den samme ånd som Lars von Trier da han definerte “Dogmefilmen” som en stiløvelse basert i nærmest asketisk minimalisme, for å bevege seg bort fra den tunge, utstyrsbaserte og veldig “produsete” måten å lage film på. Egentlig det samme som pønkerne prøvde å oppnå i sin tid. Gå rett i strupen på saken, ikke dill rundt med en masse obskurt effektmakeri. Selv synes jeg ikke det er noe som er riktig eller galt når det kommer til kunstuttrykk, det koker jo uansett ned til folks høyst subjektive smak, men rent generelt tiltrekkes jeg personlig mer av de som “går den enkle veien” enn de som lesser på lag etter lag med mere krem og kake.

Selve sjangernavnet Black Metal ble hentet fra en platetittel lansert av Venom i 1982. Jeg tror ikke de hadde sett for seg hva som skulle skje videre med dette begrepet, som egentlig betegner en måte å “svartmatte” jern ved hjelp av bivoks og noe annen slags alkymi, jeg kan ikke noe om detaljene men det handler om våpenestetikk. Jeg vet ikke om “satanrock” allerede var et ord som ble særlig mye brukt, men jeg husker det var noe vi sa om musikken til et segment med veldig dystre og svartkledte “gotiske” typer, la oss kalle dem tidlige utgaver av Marilyn Manson-konseptet. Metallsjangeren i seg selv har jo i all sin tid blitt beskyldt for omtrent alt som de angstreligiøse klarer å fantasere frem, som faktisk er ganske forbløffende mye mange ganger. For en metallmusiker å kalle seg satanist – i noen slags variant – blir i prinsippet litt av det samme som når svarte rap-musikere kaller seg selv og kollegene sine “nigger”. Det er hva borgerne uansett kommer til å kalle deg, så vi kan liksågodt “ta tyren ved hornene” og kreve eierskap til ordet. I en amerikansk fjernsynsserie kalt “Bones” – premisset var kriminaletterforskning ved hjelp av bein- og skjelettanalyse – var det en karakter av typen “ung, svart, ambisiøs lege” som alle plutselig vendte seg mot samtidig da i en episode ordet “black metal” dukket opp. Men han løftet begge hendene og sa å nei nei, ikke se på meg, dette er definitivt ikke min type svart — det var noe med en svartmetallmusiker som hadde blitt drept på noen slags fantasifull måte, jeg husker ikke detaljene. Eller rettere sagt, serien var strengt tatt bare “middels bra” og sånt gidder man jo ikke å bruke lagringsplass på. Men akkurat den episoden med han svartmetallkisen var ganske artig i ordspillene sine noen ganger.

Ut fra hva jeg er i stand til å forstå må man være både beskjeden og forsiktig for å kunne ha den generelle livserfaring at ting som regel går sånn som man ønsker. Eller altså at “tilfredsstillende” er statistisk mer sannsynlig resultat enn noe annet. Det er vanskelig å se for seg et liv uten å oppleve uhell, uflaks, ulykke og hele resten av kategorien “mindre tilfredsstillende”. Frister det engang? Det hviler en aura av dyster kjedsomhet over konseptet med å alltid få det som man vil. Noe tragisk. Hvem er man hvis man aldri har vært nødt til å trekke seg tilbake og revurdere egen vurderingsevne? Er det flaks hvis man aldri har opplevd snubbel og glipp, heisann, hoppsann og fallerallera? Nei der gikk det faen skjære meg skeis igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle forholdt meg til noen som så vidt de vet aldri gjør feil. De har ingen idè om hva et ord som “krisehåndtering” betyr. De har aldri vært nødt til å gjøre ting om igjen fordi første gang ikke var bra nok. Hva slags felles referanserammer har vi som grunnlag for sann kommunikasjon? Det er vanskelig å se.

Finnes det noen som noensinne sier noe annet enn at man må aldri peke på noen med et ladd skytevåpen? Eller i det minste ikke med mindre det å skyte vedkommende er et akseptabelt utfall av situasjonen. Uansett hva man “mener å gjøre” så er det alltid en mulighet for at et skytevåpen kan gå av ved et uhell og skade eller drepe noen som står i veien for kulebanen. Kanskje du selv, kanskje noen annen. Hvis man peker en annen vei med løpet reduserer man muligheten for at dette kan skje. Det kan fortsatt oppstå noe på grunn av rikosjetter og det ene med det andre, men man har i det minste ikke tilført situasjonen unødig risiko ved å oppføre seg som en bajas. Å rette et ladd skytevåpen mot noen er en de facto drapstrussel. Å si “jeg skal drepe deg” til noen på telefonen er en helt annen kategori av trussel enn en situasjon hvor aktualisering av trusselens innhold bare en en millimeter fra å skje, selv om man ikke har sagt noe. Hva gjør man hvis et fremmed menneske står foran deg og peker på deg med et skytevåpen? Jeg foreslår “hendene i været” selv om du ikke ellers vet noe om hva som foregår. Deretter må man jo bare vente på at de skal presentere ærendet sitt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg vet ikke noe om hva slags vurderinger som ligger til grunn for at norsk politi skal ankomme et sted for å arrestere noen med “bevæpnet politi, stå i ro!” som det første de sier, men jeg har ikke inntrykk av at dette er det første alternativet de vurderer. Det er jo veldig usannsynlig – men ikke umulig – at noen skal trekke våpen og begynne å plaffe løs mot politiet, dersom de kommer brått og ubeleilig inn i en situasjon hvor man ikke ønsker å se dem. Kankje noen prøver å stikke av til fots, men de fleste skjønner når de er tatt. Det er ikke noe poeng i å gjøre ting verre enn de allerede er. Kanskje sånt skjer på film, men i det virkelige liv er det aldri sånn at en to-tre politi kommer alene inn gjennom døra for å ta deg overraskende, de har sannsynligvis mer mannskap der ute som allerede har sperret de fluktveiene du tror du kanskje har. En av de mange gode grunnene til at nesten alle norske kjeltringer “gir opp uten kamp” når politiet kommer er at de vet de kan regne med om ikke akkurat “bra behandling” så ihvertfall heller ikke det motsatte. De kommer ikke til å bli torturert eller drept. Greit nok, de blir låst inn i en celle, som jo ikke er hyggelig, men den riskoen visste de om på forhånd. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes noe kjeltringer, som ellers er mentalt oppegående, som ikke vurderer muligheten for å “bli tatt” når de går og pønsker på noen slags revestreker. Hva de derimot neppe noensinne tenker er at politiet med noen særlig grad av sannsynlighet kommer til å skyte dem. Man hører vanligvis veldig mye om det de gangene norsk politi skyter noen. Det er et unntakstilfelle når sånt skjer. Det er ikke vanlig. Det betyr at noe har gått galt.

Så hva med USA? Er det virkelig så mye farligere å være politi der at “våpen i hånd” regnes som en selvfølge når man konfronterer noen? Til en viss grad kan man hevde at denne situasjonen inneholder et selvoppfyllende profeti, fordi det er jo en drapstrussel når man peker på noen med et ladd våpen. Det gir dem saklig grunn til å frykte for liv og helse, som igjen kan medføre at de gjør irrasjonelle ting. Men det er noe mer her. Noe som har med autoritet å gjøre. Ordboka liker å definere autoritet som “legitim makt” — men det føles ikke helt i vater når man vurderer betydningen av ordet “autoritær”, som vi gjerne forbinder med en litt guffen og ikke særlig sosialt intelligent lederstil når det gjelder et individ, eller som noe man ikke har lyst til å leve under når det gjelder et politisk system. Autoriteter etterspør lydighet. De har ikke kommet for å forhandle, de gir ordre. Dette er noe alle politimyndigheter i alle land har til felles. Forskjellen består i hvordan de reagerer på ulydighet. Hva om noen prøver å stikke av selv om man står der og peker på dem med et skytevåpen? Det ser jo ikke bra ut hvis politiet leverer et kadaver med kulehull i ryggen når de ble bedt om å dra og hente inn en mistenkt til avhør. Eller når det eneste de har mistanke om når de stopper noen i trafikken er at det er ulovlige forhold rundt kjøretøyet, at de har røyket marijuana, og så videre, men ikke lenge etter er vedkommende død. Det ville vært en skandale hvis noe sånt skjedde i Norge (hvor vi i det minste forlanger at det var kjeltringene som tok initiativ til skuddveksling før det er “greit” at politiet dreper dem), men det er forholdsvis vanlig i USA, og mange andre land for den saks skyld. De sakene man hører om er de ualminnelig grove tilfellene, hvor de skyter en ubevæpnet tenåring tyve ganger og den typen ting. Det er så mye skyting i USA at man nærmest blir desentitivisert i forhold til det. Sist gang jeg sjekket hadde det vært 70 masseskytinger (når tre eller flere blir skutt av samme gjerningsmann), men det er en måned siden. Er det noen som i fullt alvor tror at dette kan forklares med noe annet enn at det er så absurd enkelt å få tak i skytevåpen der?

I disse dager er det tyve år siden den folkerettsstridige krigen i Irak begynte. Bortsett fra noen syndebykker på lavere nivåer går de som har skylden for denne elendigheta fortsatt løs. George Bush og Tony Blair (med flere) er skyldige i krigsforbrytelser på nazinivå — så på den bakgrunn kan man skjønne hvorfor det protesteres så heftig mot at det (eventuelt) skal reises tiltale mot Donald Trump for hva som til sammenligning bare er bagatellmessige saker, mens massemorderne omfavnes – bokstavelig talt – av den borgerklassen de tilhører. Jeg er selv på ingen måte og har heller aldri vært noen slags fan av Trump – han er en 24 karats drittsekk – men det er påfallende hvor kaute de er i forhold til å ta denne latterlige klovnen mens de lar selveste djevelen gå fri. Det er ganske interessant, ikke sant? Det virker som det er mange slags variable grader av uret mel i denne posen, men sånn er verden. De soldatene som var på bakkenivå og gjennomlevde den fysiske risikoen da og alle langtidsvirkninger siden har sikkert også noen tanker rundt det hele. Jeg så en reportasje om en gruppe menn som var 19-20 år gamle den gangen. Gjennomgangstonen var at de raskt mistet følelsen av å være på noe slags nyttig oppdrag for sitt land, de klarer den dag i dag ikke å forklare for seg selv hva den krigen egentlig handlet om. Sånn sett er de til og med verre stilt enn de tyske krigsveteranene etter Den andre verdenskrig, som i det minste kunne si at lederne deres lurte dem, men de fikk sin straff og nå kan livet gå videre for alle andre. Skal man bare smile og glemme det hele? Det er skjebnens ironi at ting sammenfaller på denne måten. Man bør i det minste smile av denne grunn. Det er definitivt politisk nødvendig – av nasjonale sikkerhetshensyn – å ta ut Trump for all fremtid, men hvis man skal snakke om ting som virkelig har påført det amerikanske samfunnet traumer så rekker ikke Trump Irak-krigen til knærne.

På bildet ser vi Newgrange – et ord som betyr “nygård” men som har tilkommet mye senere, da området sent på 1100-tallet ble underlagt det lokale cistercienserklosteret – og dette er etter min mening det mest imponerende byggverk mennesker noensinne har fremstilt (prosjektet begynte omtrent 500 år før Khufus pyramide i Egypt), gitt hva slags teknologiske, personellmessige og andre begrensninger de måtte overkomme for å realisere planene sine — hvilket selvsagt er et tema i seg selv: Hvem finner på noe sånt? Vi kan ikke si hva eller hvem som inspirerte dem, bare at de var de første i sitt slag på de britiske øyene, slik at man regner det som en selvfølge at Boyne-kulturen igjen inspirerte Salisbury-kulturen, som tusen år senere bygde Stonehenge. Folk lar seg selvsagt imponere av ulike aspekter ved dette anlegget, men for meg personlig er det selve jobben som gir bakoversveis. Bare de delene man ikke ser er bygget med lokale materialer, mens både fasaden, kantsteinene og selve gravkammeret benytter stein som kommer fra steinbrudd som ligger milevis unna. Hele mannskiten veier noe sånt som tre hundre tusen tonn og de største steinblokkene man har brukt veier omtrent tyve tonn hver. I kategorien antikke byggverk av stein er det som regel Den store pyramiden som virker mest imponerende på de fleste — men Egypt hadde helt andre ressurser, slik at det blir litt som å si at en fotballstadion med plass til ti tusen tilskuere er noe helt annet hvis staten betaler for å bygge det i Oslo enn hvis den lokale befolkningen gjør det på dugnad i Kautokeino.

Den såkalte klokkebegerkulturen – som brakte bronsealderen til de britiske øyer – bygde tusen år senere en for de britiske øyene typisk sirkel av stående, store stein rundt det som på den tiden tilsynelatende bare var en stor haug, og dette er det siste byggetrinnet på Newgrange. Enda tusen år etter klokkebegerkulturen kom den folkegruppen vi kaller kelterne på banen. De kalte denne haugen Si An Bru og regnet det som hjemmet til Dagda Mor, den mektigste guden i det keltiske panteon, og hans sønn Angus, mens hele anlegget – som betår av omtrent hundre ulike installasjoner samlet innenfor en hesteskosving i Boyne-elvsns løp – ble kalt Bru na Boinne — som på norsk betyr “Palasset ved Boyne” og som har vært anleggets offisielle navn siden på 90-tallet. Man regner med at grunnen til at dette området har blitt såpass godt bevart i så lang tid skyldes at folk har vært overtroiske og foretrukket å holde seg på litt avstand fra disse haugene, “for sikkerhets skyld”. Imidlertid var det eierskifte av disse landområdene mot slutten av 1600-tallet, fra den irske Flannerty-slekten til britiske Callahan, og i sakens anledning ble det iverksatt store bygnings- og utbedringsarbeider på eiendommene. Noen arbeidere ble i året 1699 sendt for å hente stein fra haugen (som ved dette tidspunkt var fullstendig overgrodd) og de hadde ikke før begynt på jobben før et lite ras avdekket inngangen til gravkammeret, med den umiddelbare følge at arbeiderne løp for livet og senere nektet å så mye som engang gå i nærheten av dette stedet. Den praktiske konsekvensen av dette var at Newgrange ble “stående åpen” – hvem som helst kunne ta seg inn der og gjøre hva som helst – mellom årene 1699 og 1962, da haugen ble utgravd, registrert og restaurert til dagen (mye omdiskuterte) tilstand.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Fotografen Per Heimly sa en gang at visst finnes det en objektiv dimensjon for bedømming av kunst, og det er “tyngdekraft”, altså hva som definitivt skjer i følelseslivet ditt når du konfronteres med uttrykket. Lettvekterne er de som får deg til å bare trekke på skuldrene. Whatever. Mens stor kunst treffer deg som en torpedo midtskips. Du kan elske det eller hate det, men du kan ikke bare ignorere det. Jeg liker denne metaforen. Det er bra formulert. Enhver idiot har en intuitiv følelse for vekten av steinmaterialer. Det man ikke kan rikke på kan man heller ikke løfte. Men vi vet at for 5200 år siden fikk de på noe slags vis til å flytte megalitter – ordet betyr bare “store stein” – mange mil langs kysten på flåter (antar vi), deretter videre oppetter elven Boyne, og til sist opp bakken og frem til stedet hvor Newgrange er bygget. Som sagt, jeg har selv tilbrakt deler av livet med å tukle med byggverk av stein og har derfor en ganske bra “følelse for materialet” på en måte som er vesensforskjellig fra å bare “se det for seg i hodet”. Hvordan gjør man en stor jobb? Svar, litt etter litt. De som har jobbet med å analysere Newgrange (og resten av Bru na Boinne-anlegget) mener at jobben må ha tatt mange generasjoner å fullføre. Man kan anslå et rimelig spenn i hvor mange de maksimalt kan ha vært basert i hva slags økonomisk næringsgrunnlag de hadde på stedet. Det kan ha vært “noen tusen” men vi snakker definitivt ikke om høy befolkningstetthet for fem tusen år siden noe sted i Irland, slik at tilgang på adekvat arbeidskraft er den port som begrenser hvor fort det kan ha blitt gjort. Herregud for et prosjekt. Hvem fant på dette?

Det spesielle med Newgrange – videre utforskning av temaet anbefales sterkt – er de astroarkeologiske aspektene. Som alle vet har vi alle mulige slags fancy måleinstrumenter og regnemaskiner nå for tiden, slik at man har kunnet påvise at dersom Newgrange er ment å være en klokke så har den opparbeidet et avvik på fire minutter over 5200 år. Eller sagt på en annen måte, mannskiten er veldig presis, selv om det bare er en sammenrasket haug av stein som ble bygget av primitive steinalderbønder som levde helt i ytterkanten av den beboelige verden. Hvert år ved vintersolverv er det nemlig litt av et lysshow som foregår i det innerste kammeret, når sola kommer opp over horisonten. Folk kan melde seg på en liste for loddtrekning — fordi hvert år tillater den irske staten at et titall sivilister får oppleve dette (i tillegg, naturligvis, til diverse fagfolk som jobber med å dokumentere ting). Sånn har det vært i alle år, men sånn var det ikke i 2020. Da fikk ikke publikum gå som de ville noe sted og aller minst stå i flokk og “puste sammen” i et fem tusen år gammelt gravkammer, som vel må være det optimalt mest dustete sted å bli smittet av corona. Derfor oppdaget de noe nytt. En spesiell ting med inngangen til Newgrange er jo den såkalte takboksen rett ovenfor selve inngangen, som man må bøye seg under for å komme inn i tunnellen som leder til det “cruciforme” gravkammeret helt innerst. Utenfor står en stein som alltid har blitt uformelt kalt “døra” (altså dørbladet, som man kan åpne og lukke), men ingen har prøvd å sette den foran inngangen fordi ingen har sett noe poeng med dette — men i 2020 prøvde de å “lukke døra” (riktignok ikke med selve steinen, de fikk en snekker til å tilpasse noe av tre) og oppdaget dermed at lysshowet endrer karakter når det bare slipper inn gjennom takboksen. Når man lyssetter et teaterstykke ønsker man jo ikke noe “søl” slik at rommet skal ideellt sett være mørkt som i gamperæva før man begynner å designe lyssettingen. Hvis det for eksempel kommer sollys inn gjennom et vindu samtidig blir det håpløst for lysteknikeren å jobbe. Designet forsvinner i “sølet”. Det viste seg at det å ha åpen dør forringer opplevelsen. Det kommer mye “søl” gjennom der som det ikke var meningen at man skulle se, derfor døra. Konklusjonen må bli at man visste at innretningen var presis, men nå innser man at den var faktisk enda mer presis enn man trodde. Spørsmålet består: Hvem fanden fant på dette?

Kunnskap er en praktisk applikasjon av prinsippet om at man ikke behøver å se noe for å vite at det finnes. Siden kan man ta dette i mange ulike retninger, men mønsteret forblir det samme. Man behøver ikke å se en rumpe for å vite at den har en sprekk. Tvert imot, fordi man vet det man vet om denne kroppsdelen vil man ikke enkelt kunne la seg overbevise om at det finnes sprekkfrie rumper. Jeg tror det når jeg ser det. Men hvorfor snakker vi om rumper? Fordi alle har en og derfor kan de uten urimelige vansker sjekke at det jeg sier stemmer: Hvis rumpa ikke fungerer spiller det mindre rolle om den ser fin ut. Endetarmsfunksjonen har prioritet. Først når dette virker slik det skal kan man flytte oppmerksomheten over på rumpas estetiske kvaliteter — som seksuell attributt og som performancekunst.

Om rumpekunnskap er det å si at primærfunksjonen er best bedømt innenfra, mens estetikken er noe man bør overlate til andre. Jeg har aldri møtt noen som er fornøyd med sitt eget utseende, enten vi snakker om den eller den detaljen. Det går ikke an å være objektiv om seg selv på den måten. Har jeg en feit ræv? Det at man stiller spørsmålet demonstrerer at tanken allerede har festet seg, hvilket ikke akkurat er noen overraskelse når vi ser på hva slags ondartet og kontinuerlig kroppspropaganda som er helt normalt i vår kultur (og sikkert andre også, men jeg har ingen “insider information” om dem). Selv er jeg 100% for å utvikle og holde seg med en sunn form for helsebevissthet, men man bør legge mer vekt på hva man spiser enn hvordan – eller engang om – man “trener” for å optimere kroppens estetikk.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har en viss sympati for de som tar dette i en litt “manisk” retning, siden jeg selv var en fæl treningsnarkoman i tyveårene – samtidig som jeg også var “narkoman” på minst fem forskjellige andre måter – men etterhvert vokste jeg jo til og “fant roen” som man sier. Faktisk til en slik grad at jeg nå vil karakterisere meg selv som lat, eller i det minste “makelig anlagt”. Jeg gikk fra å stille ekstreme krav til meg selv til å bli mer litt sånn “meh, det er ikke så nøye” i vendinga. Til gjengjeld har jeg ikke noe jeg føler jeg aldri fikk gjort fordi jeg var redd, feig, bekymret for hva “de andre” ville si, eller hva det nå er som gjør at man velger å ikke følge sitt eget hjerte (selv om dette noen ganger har ubehagelige konsekvenser). Det er bedre å prøve og feile enn å senere i livet angre på at man ikke grep sjansen mens man hadde den. De fleste ting som involverer mennesker går jo til helvete på mange kleine måter, noen ganger i “sakte film” uten at man klarer å stanse ulykken fra å skje uansett hva man gjør, selv om man ser hva som skjer. Hvordan man håndterer kriser og ulykker er imidlertid ofte mer lærerikt enn hvordan man håndterer et liv hvor alt går på skinner hele veien. Etterpåklokskap er ikke bare dumt — det er jo det materialet man har å jobbe med mens man prøver å etablere en viss grad av forhåndsklokskap i forhold til livets mange slalåmåporter.

Mitt studium av nazismen og de historiske forholdene som frembrakte denne kulturelle katastrofen startet før jeg fylte ti år, som skjedde i året 1973, så man ser jo at det var på en tid mens samfunnet var tjokk fullt av individer som selv hadde erfaring fra Den andre verdenskrig, ofte som aktivt stridende og/eller fra fangeleir, så temaet var fortsatt veldig aktuelt tidlig på 70-tallet. Mer enn femti år har gått. Nå står vi til knes i en form for samfunnsforfall som tillater autoritære bevegelser å etablere seg. Folk har sluttet å bry seg om sannheten, de bare sier det de tror de må si for å oppnå det de ønsker. Fremmedgjøring har blitt et aktivt politisk virkemiddel. Den historiske personen Adolf Hitler hadde et fælt liv helt frem til han vervet seg som soldat i Den første verdenskrig og fant sin mening med livet. Før dette skjedde bodde han noen år i Wien. Tidlig i året 1913 kunne man faktisk finne både Hitler, Stalin, Trotskij og Tito samlet i denne byen, foruten Freud og andre etablerte skikkelser fra vitenskapen. Vi sier gjerne at det var “en revolusjonær tid” men hva fanden betyr det? Hitler hadde fette dårlig råd og fremsto som en fussete fillefrans uten mål og mening på den tiden. (For de spesielt interesserte er det enda en historisk kuriositet at han bodde på et hospits i Meldermannstrasse som var eid av faren til Karl Popper.) Han tilbrakte ofte dagene på biblioteket hvor han blant annet leste mye sånt som gikk for å være populærvitenskap tidlig på 1900-tallet. Jeg tror det var slik han dannet sine “biologiske” idèer om jødene, altså at de var et fremmed element i samfunnskroppen, noe som måtte fjernes for at kroppen skulle kunne fungere skikkelig. Vi vet jo hvordan det gikk. Det finnes mennesker som tror at Hitler var noe slags geni. Dette er ikke korrekt. Han var definitivt under middels intelligent. Imidlertid hører han sannsynligvis hjemme et eller annet sted på autismeskalaen, som det man kaller “idiot savant” i forhold til å manipulere mennesker, særlig store forsamlinger. At han en dag skulle bli statsleder i Tyskland var i utgangspunktet så usannsynlig at ingen ville trodd det var mulig, men på akkurat den tiden var det altså viktigere å “være overbevisende” enn å snakke sant — og alle som noen gang møtte Hitler og så ham inn i øynene sa at han hadde en veldig overbevisende personlighetstype (for ikke å si direkte psyko).

Så vidt jeg kan huske fra 70-tallet var det bred politisk enighet blant alle om at vi kan faen ikke tillate at noe som engang så mye som ligner på dette noensinne skjer igjen. Naziagitasjon ble generelt sett møtt med en hard hånd. Det var liten til ingen forståelse for argumentet om at de må jo også få lov til å ytre seg. Saken ble ferdig diskutert på 40-tallet. Jeg mener, les boka til Hitler. Mein Kampf. Seriøst. Det var aldri noen tvil om hva han planla å gjøre. De hadde ikke noe partiprogram i egentlig forstand, bare en “fører” som alle var blindt lydige mot mens de ellers betraktet hverandre som konkurrenter om førerens oppmerksomhet og gunst og stelte i stand alle slags intriger og renkespill mot hverandre, non fucking stop fra nazibevegelsen oppsto til dens siste slutt. Eller altså — er det slutt? Det første og viktigste man må vite om nazismen er at nesten alle som henga seg til denne galskapen hadde hva vi kanskje kan kalle “besteborgerlige motiver” og de gjorde selv aldri noe ulovlig, eller engang noe som er mer moralsk forkastelig enn hva som kommer fra en hvilken som helst borgermentalitet man kan finne hvor som helst i verden. De er bare svake og redde mennesker. Blant alle nazister, selv de som var soldater og aktivt stridende, var det bare et fåtall som var bad motherfuckers — men de var til gjengjeld ekstraordinært fæle folk. Det var ikke “tyskerne” som gjorde alt det gale, det var ikke engang “nazistene” som gruppe (selv om alle som noensinne trodde på dette opplegget hadde patologisk dårlig dømmekraft). Den andre verdenskrig begynte med nazistenes politiske revolusjon i Tyskland, fortsatte med en imperialistisk erobringskrig østover, og endte i et slags selvmedlidende kammerdrama på dårlig operanivå. Eksakt hvilken del av denne suicidale dødstrippen er det folk synes var genial? Herregud for noe dusteri. Det har ennå ikke blitt bevist hinsides enhver rimelig tvil at Hitler faktisk døde der i førerbunkeren, for sin egen hånd, men det regnes som det mest sannsynlige alternativet blant mange teorier som har vært fremkastet. Noen mener at han døde i Argentina i 1962, men bevisene for dette er vesentlig mye tynnere enn bunkerteorien. Som alle vet, ekstraordinære påstander krever at man legger frem ekstraordinære beviser. Ved dette tidspunkt er han uansett død, det er bare idèene hans som lever videre. Man ser dem hver dag. Nazibloggere og diverse “konservative debattanter” agiterer på klassisk hatefullt vis mot “woke-ideologi”, muslimer og annet som de etter mønster av Hitler kategoriserer som “degenerative samfunnselementer”. Dermed har man skapt et uløselig problem, eller skal vi kanskje heller si sn politisk støygenerator som man kan bruke for å oppnå politisk makt.

De som ikke bryr seg om sant og usant er som de er fordi de ønsker å skape en effekt der og da. Det er sosial manipulasjon som de ved et eller annet tidspunkt har lært, fordi dette er ikke “naturlig atferd” (i den grad noe slikt finnes hos vår art). Det handler ikke egentlig om løgn og sannhet, enda mindre om sin egen personlighets kontinuitet, alt er veldig resultatorientert, men innenfor en kort tidshorisont. Jeg kaller disse typene oksepsykologer fordi det minner meg om tyrefekting. Premisset for at tyrefekting i det hele tatt skal være mulig er at oksen ikke skjønner hva som skjer. De er ikke intelligente dyr — men det lønner seg dårlig å undervurdere oksens evne og vilje til å føkke deg opp hinsides enhver reparasjon i løpet av få sekunder. Hvordan håndterer man et halvt tonn med rå aggresjon? Dette er hva oksepsykologien handler om. Det er ikke ufarlig, men hvis man “kjenner dyret” og kontrollerer sine egne følelser kan man “lede dem rundt etter nesa”.

Folk som ikke selv har noen erfaring med store dyr vil instinktivt vurdere det som best å holde trygg avstand. Ingen mentalt friske mennesker som ser en storokse dorske rundt på enga føler at de burde gå bort og ta på den. Du vet. Klappe og kose og annen sublimert seksuell aktivitet. De foretrekker å tukle med de små dyra. Hunder, katter, kaniner, hamstere. Disse kan også påføre deg skade, men de kan ikke ta livet av deg med en brå kroppsbevegelse uten engang å mene å angripe deg. Hva betyr det å “kjenne dyret”? Akkurat det samme som å kjenne hva som helst annet, det vil si at man kan til en viss grad forutsi hva individuelle dyr av denne typen vil gjøre under slike og slike omstendigheter. Hvis man for eksempel – som meg – har vokst opp på et gårdsbruk med diverse store dyr vil man ikke oppleve storfe, hest og gris som “mystiske skapninger” som kan være troendes til hva som helst, man vet sånn cirka hvor man har dem.

Det kan selvsagt diskuteres om “psykologi” er det rette ordet, eller om man heller kanskje burde snakke om “dyreintelligens” etter mønster av hvordan “sosial intelligens” betyr å forstå menneskelig atferd mer på intuitivt enn på analytisk vis. En sosialt intelligent person kan “lese rommet” og se hva slags sosiale ritualer som er aktuelle – og hva slags som er “helt feil” – basert i veldig lite informasjon. Noe av det samme fungerer omtrent på det samme vis i forhold til dyr. De har jo sitt repertoar av atferd og kan “trigges” i forskjellige retninger med enkle midler, selv om man naturligvis ikke kan ha noen samtaler med dyret og derfor strengt tatt ikke kan vite hva de “vil” annet enn akkurat her og nå, men rimelig inferens er å anta at “langtidsplanene” deres handler om mat, søvn og andre elementære organiske funksjoner, de har neppe noen ambisjoner i den forstand. Jeg tror ikke dyr fantaserer. I den grad de har fornuft så er denne rent instrumentell og fokusert mot jevn optimering av atferdsalternativer basert i “erfaring gjennom læring” – eller tilpasning om du vil – slik at dyrenes trenbarhet består i et system av umiddelbar straff og belønning som ikke betinger forklaringer og forståelse, eller engang har noe rom for disse intellektuelle elementene. En hund vil for eksempel ikke koble sammen noe som skjer nå med noe som skjedde for fem minutter siden, Det handler aldri om plan og utførelse, bare om vanemessige atferdsmønstre som læres gjennom erfaring.

Folk som driver med hund – hva fanden det nå enn betyr – understreker ofte viktigheten av å “markere hvem som er sjefen” — fordi hunder er middels store rovdyr som fra naturens side er programmert for å leve i en hierarkisk flokkstruktur, under ledelse av de mest kompetente og aggressive individene. Det lønner seg imidlertid dårlig å prøve å trene en okse slik man ville trene en hund, og man må for guds skyld aldri under noen omstendighet prøve å “markere hvem som er sjefen”. Hva tror du kommer til å skje dersom det blir åpen konfrontasjon mellom et mange hundre kilo tungt dyr med spisse gjenstander i panna og en femti-åtti kilo tung ape med en bjørkekvist? Fantasien gjør som regel en god nok jobb med å vurdere det sannsynlige utfallet av en sånn situasjon. Man er kort og godt sjanseløs uten noe slags skytevåpen, og selv da vil bare de store kaliberne ha noen effekt. Det går an å lede store dyr med diverse manipulasjonsteknikker, men man kan ikke “dominere” dem basert i fysisk overmakt. Det er nå vi begynner å snakke om “oksepsykologi”. Storfe er jo også flokkdyr, men på en helt annen måte enn hunder. De ligner mer på mennesker, fulle av yppal “protest” når noen eller noe prøver å få dem til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes ikke noe sånt som en lydig okse – dersom man sier om noen at “han er som en okse” så vil jo ingen se for seg noen spesielt samarbeidsvillig og “lydig” person – mens dette er selve artens overlevelsesstrategi for hunders vedkommende. Så hva koker det ned til?

Innenfor det japanske kulturuttrykket heiho – det betyr “militærstrategi” – finnes konseptet kyojitsu tenkan ho, som betyr noe sånt som “balansen mellom sannhet og falskhet” og som på et praktisk nivå handler å villede motstanderen med noe som fanger oppmerksomheten slik at han ikke forstår hva som skjer mens du selv benytter dette informasjonstomrommet til å posisjonere deg optimalt i forhold til dine egne hensikter. Eller som jeg kaller det, oksepsykologi. Man må rett og slett bløffe dyret. Lyve for dem. Gjøre hva som enn er nødvendig for å få frem den ønskede effekten. Nå begynner vi kanskje å ane den kulturelle betydningen av tyrefekting. Det er et eldgammelt offerrituale som teknisk sett kalles taurobolicum (mens når man på rituelt vis ofrer et menneske så kalles dette diabolicum, slik at når vi sier at noe er “diabolsk” så mener vi at det er gjort mot en bakgrunn av menneskeofringens mentalitet). Dette er jo premisset i romanen “Animal Farm” av George Orwell. Hvis oksen – og de andre dyrene – på et tidlig tidspunkt dannet bevissthet om hva slags langtidsplaner vi har for dem ville de neppe vært like “medgjørlige” som husdyr typisk er. Vi er nødt til å bløffe om hensiktene våre. Vi mater ikke hønene fordi vi ønsker å være snille mot dem, men fordi vi har tenkt å stjele eggene deres. Vi hater ikke rev og ulv fordi de er slemme mot husdyra våre, men fordi de er konkurrenter i matfatet. Det handler, som vanlig, om økonomi. Oksens typiske skjebne er jo at vi lar den ete seg opp til en passende vekt, så blir det å drepe, partere, preparere og fortære dyret. Dette er planen vår. Det er hva det er. Kanskje klarer vi å bløffe oss selv om dette, at vi er noe annet og “mer” enn kleptoparasitter — men det psykologiske rommet vi har for selvbedrag blir nærmest ubeboelig smått hvis vi lever i en kultur som med jevne mellomrom eksponerer oss for lydene, luktene og “stemningen” av ritualdrap på okser. Hvor kommer biffen fra? Vel, du kan gå og se. Dette er kjøttmatens sanne kontekst — og hvis du ikke tåler dette bør du faen ikke spise kjøtt.

Dette ville vært en passende “wham bam thank you mam” type avslutning på dette skrivestykket, men jeg har jo ennå ikke kommet til selve poenget, som er det etisk problematiske i å bruke oksepsykologi mot andre mennesker. Altså lure og bløffe dem fordi man planlegger noen slags økonomisk uttelling for dette senere. Dette er diabolsk. Mange forbinder ikke ordet diabolicum med menneskeoffer, de tror det er et synonym til ordet “djevelsk”, som det forsåvidt også er, men da tar man ikke med i beregningen at den såkalte djevelen er en svært ung mytologisk figur i denne sammenhengen. Mennesker begynte med husdyrhold lenge før de utviklet sin nåværende tilstand av kataton angst i forhold til naturen og det organiske. Før pleide vi å ta på oss skylden selv når det var noe, men nå har vi utviklet et situasjonsfleksibelt menasjeri av alskens syndebukker. Friedrich Engels definerte begrepet sosialt mord som det å sende noen inn i en situasjon som man vet kommer til å både forringe livskvaliteten deres i øyeblikket og forkorte livet deres på lengre sikt. Det er noe man får dem til å gjøre ved hjelp av oksepsykologi. En som har akutt dårlig råd vil kanskje ta på seg en jobb som her og nå betaler noen tusen, men som over langen vil forringe og forkorte livet. Hva skal man kalle sånt? Når det gjelder slike fenomener som forurensning, la oss si for eksempel giftutslipp som går i miljøet og dreper både planter og dyr, gjør vannføringer ubrukelige til noe vanlig menneskelig formål, og det ene med det andre, så snakker vi jo i realiteten om sosialt massemord, nærmest en krigsforbrytelse i fredstid. Hva skal man kalle sånt? Politikere har en tendens til å prioritere “næringsinteresser” foran alle andre hensyn, hvilket bare kan forklares med en korrupt grunnholdning: Når økonomi blir et mål, ikke bare et middel. Når mennesker blir til husdyr. Jeg sier ikke mer.

Astral brukes om noe som hører til eller kjennetegner stjernene. Ordet kan også bety overjordisk og kan brukes om noe som tilhører et annet nivå enn det fysiske.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den nærmeste stjernen fra vårt perspektiv er åpenbart sola, som utgjør 98% av all massen i vårt lokale stjernesystem. Lyset bruker åtte minutter fra sola og hit men sola “teller ikke” når vi snakker om nærtliggende stjerner, siden vi på mange måter er en del av sola og da blir det jo som å identifisere sin egen kropp som det nærmeste mennesket i sitt lokale nabolag, det gir ingen mening. Den andre stjernen som ligger ganske nær jorda og heter Proxima Centauri. Lyset bruker 4,24 år derfra og hit. Det vi si at hvis man på noen måte får til å oppnå en hastighet på 299.792,458 kilometer i sekundet så vil det ta bare fire år og tre måneder å reise dit. Hvordan føles det å akselrere fra null til hundre på ett sekund? Det er så man blir “presset bakover i setet”, ikke sant? Dette er ikke uproblematisk.

Bokstaven «g» står for gravitasjon, 1g tilsvarer den kraften jorden har når objektet står stille; tyngdekraften som tilsvarer en akselerasjon på 9,81 m/s². Når man utsettes for eksempel for 5g så utsettes man for fem ganger tyngdekraften. Dette oppleves som om kroppen skulle veie fem ganger det den gjør i stillestående tilstand på jordoverflaten. En normal frisk person kan klare opp til 9g uten å besvime, og ved en kroppsvekt på 70 kg vil da kraften være tilsvarende om personen skulle veie 630 kg på jordens overflate i stillestående tilstand. 

(Wikipedia)

Med andre ord, hvis man ikke har tenkt å bli en våt flekk på seteryggen bør man akselrere opp til lysets hastighet over lang tid. Det motsatte problem vil fremkomme når man skal “bremse” igjen før landing på eksoplaneten Proxima B, som formodentlig er hvor man har tenkt å ta i det minste en kort stopp for litt sightseeing. Som alle imidlertid vet, det er ikke fysisk mulig å oppnå hastigheten “c” (celeritas) i den kjente ligningen hans Einstein, siden dette vil kreve energimengder som rett og slett ikke finnes. Det er ikke engang korrekt å si at c er en virkelig og målbar “hastighet” per se, det er bedre å tenke på det som en av yttergrensene for den konfigurasjonen av fenomener vi populært kaller virkeligheten. Den opphører jo å eksistere ved dette punktet. Det finnes ikke noe som “går raskere”. Tanken er absurd. Tid og rom vil ikke lenger eksistere som noe vi kan erfare hvis vi beveger oss med lysets hastighet.

Hvilket bringer oss til den ganske berømte alkymisten og naturfilosofen Isaac Newton (1643-1722) og hans legendariske rivalforhold til politikeren og matematikeren Gottfried Leibniz (1646-1716) — mest kjent fordi de begge, noenlunde samtidig og uavhengig av hverandre, utviklet den matematiske metoden kalkulus, men vi skal her og nå henge oss opp i noe helt annet, nemlig hvordan Newton betraktet tid og rom som statiske og absolutte egenskaper ved universet, mens Leibniz betraktet dem som “emergente egenskaper som fremkommer ved et spesifikt nivå av organisering innenfor fysikken”, altså at de er relative fenomener, ikke absolutte. Kort fortalt hadde Leibniz rett, men ikke nok med det, kalkulusen hans blir også vanligvis foretrukket av matematikere. For videre studium, se “monadologien” hans, Hvis man leser seg gjennom materialet med “kvantumbrillene” på vil man oppdage at Leibniz var enda en av de tidlige filosofene som “skjønte det”. Det man må klø seg litt i hodet over er hvordan.

Hvordan går det an å resonnere seg frem til det surrealistiske galehuset som er nyere teoretisk fysikk mange hundre år før alle andre? Jeg må si det bekymrer meg litt sånn midt i metafysikken når man plutselig innser at de prater jo faen meg om kvantemekanikk, noe som er enda mer interessant når man finner det blant grekere for 2500 år siden., for eksempel Parmenides og Zenon. Eller Demokrit. Sistnevnte brukte jo ordet “atomas” (det udelelige) og mente åpenbart kvanter, mens ordet atom ble introdusert – til Demokrits ære – av John Dalton, tidlig på 1800-tallet, som begrep for “naturens minste partikler” basert i en proporsjonslov han utarbeidet på bakgrunn av eksperimentering. Det Demokrit (og de amdre epikurèerne, blant annet romeren Lukrets, kjent for verket De Rerum Natura – “om tingene i naturen” – som er den eneste bok jeg har lest i sin helhet på latin) spekulerte rundt var jo hvor mange ganger man kan dele noe i to. Vil man etterhvert støte mot noen slags grense? Hit men ikke lengre. Epikurèerne landet på at virkeligheten er nødt til å være “kornete”. Den kan ikke være “glatt”. På dette prinsippet hviler jo kvantemekanikken, og grensene går ved de såkalte Planckenhetene. Så langt vitenskap angår finnes det vel ikke noe som er grundigere bevist og gjennomtestet enn standardmodellen for partikkelfysikk, i en kvantemekanisk kontekst. Sånn fungerer ting. Det går an å fantasere om “alternative virkeligheter” men den vi lever i fungerer slik.

Eller for å si det på en annen måte, vi kommer ikke til å bli en dyreart som “erobrer verdensrommet”. Vi er jordiske skapninger. Kanskje går det an å få til noe slags opplegg for måneturisme, men hvem fanden har lyst til å bo på en sånn plass? Glem dette tøvet med en marskoloni. Vi behersker ikke engang alle naturmiljøer som finnes her på jorda — og det er tvilsomt at vi noen gang vil gjøre det. Noe vi imidlertid kan gjøre er å sende en ubemannet probe, befolket med “kunstig generell intelligens” (hvis dette noen gang blir utviklet), på en reise som vil ta noen hundre år, eller hvorfor ikke noen tusen, for å samle inn lokale data fra andre stjernesystemer. Spørsmålet er om vi bør gjøre noe sånt. Jeg tilhører dem som ikke synes det er noen god idè å utvikle “ny kunnskap” for menneskeheten, ihvertfall ikke før vi viser at vi er i stand til å ta forsvarlig vare på det vi allerede har. Seriøst, hva slags amøbe må man være for å føle seg imponert av det menneskene har fått til? Herregud. Selvsagt finnes det mye bra, men det overordnede inntrykket er at vi er sinnssyke aper som er fullstendig ute av kontroll. Store ambisjoner, små evner. Da går det jo som det går. Si for eksempel den gamle klisjèen om hypersmarte folk som kan gjøre hva slags mentale akrobatkunster som helst, men de er fullstendig blottet for sosial intelligens. Der har du menneskehetens dilemma i et nøtteskall. Ikke gi folk flere og bedre våpen. Saken er at vi kommer aldri til å oppnå teknologisk nirvana. Imidlertid vil vi oppnå noe. Den som lever får se.

Folk foretrekker ofte dramatiske sensasjoner, selv om det finnes historisk korrekte fakta. Ironisk nok var obskurantisme – altså det å gjøre et studieområde vagt og tvetydig gjennom å “salte” det med alt for mye informasjon – en av de fire store tingene Illuminati ble stiftet for å stå imot (de andre tre var henholdsvis overtro, religion i det offentlige rom og misbruk av statsmakten). Et synonym som noen ganger blir brukt i stedet for ordet obskurantisme er mystisisme, men dette er ikke teknisk korrekt. Mystisisme er noe annet. Imidlertid finner man nesten alltid det ene der man også finner det andre, så det blir kanskje hipp som happ. Økonomisk teori er for eksempel et fagområde som folk ofte presenterer på en obskurantistisk måte, men sjelden som “mystikk”. I begge tilfeller er strategien å tåkelegge hva som egentlig foregår, men av forskjellige årsaker, eller kanskje vi heller skal si med forskjelligartede psykologiske grunnlag. Uansett er det jo slik at det man ønsker skal bli forstått vil bli presentert på den enklest mulige måte, mens det man ønsker å kontrollere må man komplisere.

Adam Weishaupt (1748-1830) ble tilsatt som professor i filosofi ved universitetet i Ingolstadt i 1773. Bayern tilhører som alle vet den katolske delen av Tyskland og universitetet var styrt av Jesuitterordenen, som pave Clemes 14 hadde formelt oppløst samme år men de satt fortsatt med kontrollen på Weishaupts tid og de jobbet aktivt for å gjøre livet surt for ham (siden han var “sekulær”, altså ikke kirkens mann), med den følge at han utviklet sterke – eller kanskje vi skal si “enda sterkere” – anti-klerikale følelser- Weishaupt var åpenbart preget av idealene til den pågående “opplysningstiden” og han betraktet kirken som en middelaldersk tilbakestående institusjon. En stund prøvde han å bli frimurer men opplevde for det første medlemskapet som alt for dyrt og for det andre opplegget som alt for autoritært. Følgelig stiftet han den 1. mai 1776 sitt eget hemmelige selskap, tok Minerva-uglen som symbol og kalte det “de perfeksjonerbares brødreskap” — men endret navn til Illuminati to år senere. Det var mye sånt på den tiden og verken kirken eller de politiske myndighetene likte det. Formelt sett var det forbudt å stifte og/eller være medlem av slike selskap, forbund eller “ordener”, men ingen brydde seg egentlig mye om fenomenet før Den franske revolusjon i 1789. Da ble alt brått mye mer alvorlig.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

De som ønsker å forstå Den franske revolusjon bør heller starte med å lese seg opp på Mississippikompaniet enn å si som alle gjorde på den tiden (og som forsåvidt mange gjør den dag i dag): Det er opplysningsfilosofiens skyld. Dette er ikke korrekt. Det er alltid økonomien. Folk som opplever at de har det bra og ikke lider noen nød blir ikke revolusjonære. Selvsagt er ikke dette noensinne noen bekvem forklaring på ting, sett fra perspektivet til de som har vanstyrt økonomien og tillatt all slags korrupsjon å bite seg fast, de foretrekker å tro, eller ihvertfall si, at det hele skyldes nye og radikale idèer ute blant befolkningen. Et opprør mot Guds orden. Sånn var det den gangen og sånn er det ennå. Den tidligere nevnte obskurantismen består i å tåkelegge det enkle faktum at hvis man ønsker bedre atferd fra de som jobber for lønn så må man betale dem bedre, eller i det minste må man tilby dem økonomisk forutsigbare forhold. Man behøver ikke å være Nostradamus for å spå om hva som skjer når folk blir frustrerte og desperate. De er lite mottagelige for fornuftsargumenter når hunger er det aktuelle problemet. De vil ikke høre noen forklaring. De vil ikke vente. En sulten kropp forlanger øyeblikkelig handling. Revolusjonen i Frankrike var en hendelse med store ringvirkninger, ikke minst i form av paranoia hos “herskerklassen” i resten av Europa. Noe annet er at det ville ikke eksistert noen karrièrevei  til keiserstatus for Napoleon Bonaparte under det gamle regimet. Napoleonskrigene pleier å være et helt eget kapitel i historiebøkene. Uansett, Illuminati gikk under jorda for godt i 1790 og siden har ingen sett dem. Imidlertid går det rykter.

Den engelske revolusjonen i 1688 settes ofte som startpunkt for opplysningstiden, med den franske revolusjonen i 1789 som sluttpunkt. Tenkningen i denne perioden er preget av et stadig mer kritisk oppgjør med særlig religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. I tillegg etablerte opplysningstiden nye rammer for kunnskapsutveksling og offentlig debatt. Slik ble opplysningstiden definerende for moderniteten, som omfatter samfunnsomveltninger slik som sekularisering og individualisme, industrialisering og kapitalisme, massemedier og demokrati.

(Store norske leksikon)

Illuminati var for “opplysningstidens idealer” uten å være spesifikke om eksakt hva dette betyr, men alle vet jo hva som foregikk i løpet av dette hundreåret, det er mer interessant med de fire spesifikke tingene Illuminati sverget på å kjempe mot: Overtro, obskurantisme, offentlig religionsutøvelse og misbruk av statsmakten. I vår tid ville vi kanskje redusere det til “propaganda og autoritære strukturer” uten å miste det vesentlige meningsinnholdet. Dessuten er “offentlig religionsutøvelse” ikke et problem i seg selv, det vi ikke ønsker er religiøse institusjoner som søker (og ihvertfall ikke oppnår) politisk makt, enten vi snakker om “religionen i seg selv” eller de foretak og selskap som etableres i vedkommende religions navn og tjeneste, både formelt og uformelt. Det finnes sannsynligvis ingen sammenhengende historisk linje mellom det Illuminati som Adam Weishaupt startet og noe som eventuelt opererer under dette navnet nå i dag. Det var jo en gutteklubb, hvor de brukte kodenavn som Spartacus, Agathon og Ajax og drev med gud-vet-hva i form av ritualer og annet. Frimurere, bare under et annet varemerke. Det virker dustete å spekulere rundt saken. Imidlertid er det gull for konspirasjonsteoretikere, spesifikt det segmentet som er redde for “en ny verdensorden”. De bruker ofte navnet Illuminati om det de ser for seg — og teknisk sett er det jo korrekt at det var dette “opplysningstidens idealer” til syvende og sist handlet om, å skape en ny verden. Den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 regnes jo for eksempel som et av de politiske storverkene fra denne epoken. De som var involvert i den affæren var ikke mors beste barn, men de hadde edle idealer. Egentlig er det litt komisk når de som fetsjerer den amerikanske forfatningen og regner det omtrent som Moses sine steintavler samtidig har noen slags paranoid greie gående med Illuminati. Den historiske Weishaupt satt garantert og klappet i hendene da han første gang hørte nyheten om at de britiske koloniene hadde erklært uavhengighet på en for opplysningstiden politisk korrekt måte.

Frankfurterskolen er brukt om samfunnsforskere og filosofer med tilknytning til Institut für Sozialforschung («Institutt for sosialforskning») i Frankfurt. I Hitler-tiden ble det drevet som Institute for Social Research i New York City, etter krigen ble det gjenåpnet i Frankfurt. Frankfurterskolen sto i opposisjon til to ulike teoretiske skoler. På den ene siden fantes de såkalte irrasjonalistene, som hadde oppgitt troen på fornuften. På den andre siden stod Frankfurterskolen i opposisjon til positivistene, som avfeiet alt som ikke kunne tilbakeføres til empiriske observasjoner som meningsløs metafysikk. Den kritiske teorien skulle derimot bedrive en tverrfaglig og empirisk basert ideologi- og samfunnskritikk, uten å trekke kritikken så langt at troen på fornuften selv måtte oppgis. Bakgrunnen til instituttets medlemmer fra blant annet økonomi, psykoanalyse og filosofi var blant de tingene som ivaretok denne tverrfagligheten.

(Store norske leksikon)

Det finnes en fyr som liker å prate om ting på YouTube. Det finnes mange av dem, men det som er spesielt for akkurat han her er at han var konspirasjonsteoretiker som spesialiserte seg på Illuminati og “ny verdensorden” frem til omtrent 2015, deretter må bevisstheten hans ha vandret de par og tredve milene fra Ingolstadt til Frankfurt, for da slo han ganske brått om til Frankfurterskolen som særlig darling når han snekret sammen verdensforklaringene sine. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg antar han hadde noe slags øyeblikk av plutselig opplysning fordi det skjedde veldig raskt. Plutselig var det kulturmarxisme for alle penga. “Kritisk teori” var jo greia til Frankfurtekoppene, noe som ble plukket opp av amerikanerne mens de lå i eksil under Den andre verdenskrig og utviklet til blant annet kritisk raseteori (CRT) som et ledd i arbeidet med å identifisere og avvikle rasisme i det amerikanske samfunnet. Ordet woke dukket opp for første gang samtidig, som betegnelse på “politisk bevissthet” tilknyttet CRT. Altså at man har våknet opp og forstått at rasismen er bygget inn i systemet, det er ikke noe du bare tror. Det er meningen at det skal være sånn. Når man ser på kulturen gjennom et marxistisk prisme vil man ignorere det meste annet og gå rett til de økonomiske forholdene. Hvem tjener hva på at ting er slik? Statistisk sett er det gjennomdokumentert at de svarte i USA lever under dårligere økonomiske forhold enn de hvite. Hvorfor er det slik? Vel, vi kan foreslå enten at de svarte er statistisk sett mer late og udugelige, eller vi kan si at systemet er lagt opp til at det skal være sånn. Hva lyder mest sannsynlig?

Jeg vet positivt at filosofer ikke har den formen for makt som vår venn på YouTube tror. Det finnes ingen verdenskonspirasjon som styres fra verken Ingolstadt eller Frankfurt. Alt som finnes er idèer og spredningsmønsteret deres. Folk møtes og snakker om ting, noe som åpenbart skjer på en helt annen måte i internettets tidsalder. Det er begrenset hvor genial man må være for å reagere på urettferdighet, utnyttelse og den typen ting, det handler bare om å ha en kjerne av vanlig menneskelig anstendighet i seg. Det er derfor politiske forandringer skjer, ikke fordi filosofer lokker folk ut i myra med det forføreriske fløytespillet sitt. Vanlige mennesker bryr seg sjelden særlig mye om filosofi og dype tanker, for dem er livet mest et praktisk problem, hvor økonomien naturligvis danner selve grunnlaget for alt annet. Jeg har fått noe erfaring fra livet etterhvert. Det er ikke mitt tnntrykk at folk egentlig er kravstore. De kommer til et platå vi kan kalle “kost pluss” — altså at de får dekket alle primærbehovene sine, pluss at de har noen penger igjen som de kan leke med. Der stanser ambisjonene for de fleste. Om man skal snekre sammen en basisideologi som fungerer overalt og til enhver tid, så må den handle om “kost pluss”. Eller som jeg sa tidligere, hvis du vil få folk til å jobbe bedre så bør du prøve å betale dem bedre. Sterkere magi er som regel ikke behøvelig.

Åndelighet, kultur, folketro og sjel er begreper som tilsammen uttrykker menneskets oppfatning av sannhet omkring spørsmål som ligger utenfor de materielle. Dette åndslivet manifesterer seg i språk, tradisjoner, religion og livssyn, estetikk og kreative uttrykksformer (kunst, litteratur, musikk, teater med mer), teknologi og annet som danner en kollektiv identitet. Åndeligheten er i stadig utvikling, slik at gjengs oppfatning for noen år siden eller i andre områder kan kalles overtro eller spiritisme fordi det her og nå ikke lenger får tilslutning som sann viten.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Et ord som noen ganger brukes om menneskers “selv” (eller personlighet) er kodefeil. Den såkalte ånden i maskinen er nesten alltid idiot. Hva dette betyr i praksis er at folk har som regel utstyret i orden. Det er ingen mekaniske feil på verken kroppen eller sinnet deres, hva det koker ned til er at “personen” er føkka opp på noe slags vis, det mest klassiske er diverse barndomstraumer. Ofte ting som skjedde før det aktuelle individet utviklet såvel språk som en selvstendig følelse av å “være noen”. Det er av åpenbare årsaker vanskelig å si noe om hva slags mentale prosesser som foregår i spebarn — og det er også et mildt sagt etisk problematisk tema å forske på. Imidlertid virker det ikke urimelig å anta at sanseinntrykkene man erfarer på dette stadiet er viktige komponenter i personlighetsutviklingen.

Det er en kodefeil av katastrofale dimensjoner når folk for eksempel påstår at marxisme er en “vitenskapelig” metodikk i den politiske prosessen. Marx var jo filosof. Opplegget hans er ikke dumt, men det er spekulativt. Moralfilosofisk, kan vi faktisk si. Det er syntaksfeil når man tror at vitenskap som fenomen er anvendbart i en “humanistisk” sammenheng. Psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien, ikke en vitenskap som fungerer etter mønster av fysikk og kjemi. Til og med vanlig medisinsk praksis, slik det utøves av for eksempel fastlegene, er vel så mye performancekunst som vitenskap. Det ville være mer presist å snakke om begrepet “intellektuelle disipliner” som minste felles multiplum mellom alle typiske fagområder man studerer innenfor de høyere utdanningsinstitusjonene. En advokat er jo for eksempel ikke noen utøver av verken vitenskap eller humanistfag, men det kreves en solid dose intellektuell disiplin å gjennomføre studiet likevel.

Hvilket bringer meg til et poeng: Profesjonell utøvelse av et hvilket som helst “tenkefag” krever strikt disiplinering av selvet. Det blir svært viktig å sortere personlig intuitive “meninger” fra de til faget tilhørende emneområder. Man kan ikke operere ut fra tro. Selvsagt bør man ta alle intuitive impulser med i betraktningen, og det vil alltid finnes arbeidshypoteser, men man kan ikke bare improvisere fritt. Det må være plan, metode og kontroll. Det må være ryddighet og etterrettelighet. Like lite som en hvilken som helst tilfeldig “mann i gata” kan forventes å være kompetent i forhold til bygningstekniske håndverksfag, kan det forventes at et menneskesinn som ikke er trent og disiplinert har noen realistiske sjanser til å fremstille fagmessig forsvarlige resultater. Det ender invariabelt som kodefeil. Imidlertid skjer det ofte at folk i den naive delen av innsiktsskalaen imponerer seg selv og en håndfull andre intellektuelle undermålere — noen ganger på en slik måte at man føler man har “oppdaget noe viktig” som tilsynelatende ingen snakker om, eller som “skolevitenskapen prøver å holde skjult for folket” (som er mitt personlige favorittargument blant de som er vanlige i de “pseudovitenskapelige” miljøene). Siden jeg er interessert i arkeologi og historie støter jeg på en del bisarre påstander fra individer som ikke er formelt skolert og trent i noe relevant fagområde, men de har mange “meninger” og enda flere “følgere” så da blir det sikkert både penger i banken og det ene med det andre.

Har du noen gang skiftet ut en dør? Hvis man er normalt intelligent bør det ikke være alt for vanskelig å pønske seg frem til sånn cirka hva man må gjøre, men jeg vil likevel ikke anbefale noen å sette i gang med dette uten kompetent hjelp hvis man aldri har gjort noe sånt før. Du vet hva de sier: Djevelen bor i detaljene. Du kommer helt garantert til å bli sykt frustrert i løpet av prosessen — og det er lite sannsynlig at resultatet vil bli tilfredsstillende. Å skifte en dør er imidlertid en materiell håndverkshandling, hvor det først og fremt er viktig at døra fungerer som den skal. Først når man har passert dette sjekkpunktet begynner man å bekymre seg for om det ser pent ut. Riktignok kan vi si at en tings utseende er en subjektiv vurdering, men vi kan også si at det handler om fagmessige standarder. Det er vanligvis enkelt å se om en jobb har blitt utført av fagfolk eller amatører, ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Er det korrekt utført? Mange privatfolk som gjør diverse oppussingsarbeid på egen bolig er strålende fornøyd med at de har fått ting til å virke, selv om resultatet får fagfolk til å holde seg for øynene og stønne. Spiller det noen rolle? Bruksmessig sett nei, men det kan kanskje bli et moment under prisforhandlinger ved et eventuelt salg. Hvor vanskelig er det å fatte at lignende forhold også gjør seg gjeldende når vi snakker om “åndsarbeid”? Riktignok er det ikke umiddelbart synlig på samme måte som “alternative håndverksløsninger” men det fremkommer ganske raskt når folk begynner å snakke om idèene sine. Ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Da blir det igjen å holde seg for øynene og stønne. Herregud.

For å kunne begripe noe må man ha et begrepsapparat. Et språk. Noe man kan bruke til å presisere ting med. Etablere distinksjoner. Være tydelig. Sånne ting. For profesjonelle formål må man utvikle og praktisere et profesjonelt språk. Det finnes fagmessige standarder som man må jobbe inn før man overhodet kan begynne på “selve jobben”. Man må så å si beherske “neste nivå” — hvis vi går tilbake til dette med å skifte en dør så har vi først det bruksmessige nivået, siden det estetiske. Fungerer døra? Hvis svaret er nei må man komme frem til svaret ja før noe annet spørsmål er aktuelt. Ser det bra ut? er det neste problemet. Men det er et stykke dit. Når vi jobber med språk kan vi kanskje si at det første nivå er om historien er interessant. Det neste er om historien er sann. Hvis det ikke er interessant er det jo samme faen hva mer man kan si om saken, det er først når man har festet blikket på noe at det blir aktuelt med videre undersøkelser, altså “innsamling av data”, med påfølgende strukturering og klassifisering av sakens fakta innenfor en hierarkisk modell basert på tingenes bevisbarhet. Vi kaller ikke noe for “sikker viten” hvis ikke alle som tester bevismaterialet får det samme resultat. Hvis bevisets stilling er omstridt eller variabelt kan vi ikke påstå at noe er sant. Da har vi i høyden en “aktiv arbeidshypotese” rundt en interessant sak — og hvis man fremstiller dette som sannhet er man en løgner, svindler, bedrager, kall det hva du vil, som har en annen agenda enn det å fremstille kvalitativt gode resultater. Det er på ingen måte nok å “føle seg helt sikker”. Sannhet er vesensforskjellig fra overbevisning. Det siste handler om tro, som er kryptonitt for alle seriøse åndsarbeidere. Tro er en hammer. Det du behøver er imidlertid en pinsett. Et begrepsapparat. Det å bare snakke om ting som er interessante uten å bry seg særlig mye om hvorvidt de er sanne er hva vi normalt kaller sladder. Tøys og fjas. Sånt som man gjør for å more seg, fortelle vitser og den typen ting. Hva skal vi si? Vanlig “small talk” om ditt og datt.

Jeg kan huske en tid når det var vanlig å si “jeg har ikke greie på politikk” og dette var som regel slutten på den politiske debatten der og da, fordi meningsinnholdet i utsagnet handlet om den intuitive innsikt at å være politiker er en jobb som man ikke gidder å sette seg inn i, mens hva man eventuelt “mener” om ting for det meste er helt uten betydning. For meg ser det mer ut som om folk masturberer et følelsesregister når de påstår at de “diskuterer politikk”. Hvor har de tenkt seg hen med denne saken? Jeg har aldri hørt om at det noen gang har hjulpet noen å ride ranke på kjepphesten sin til fråden skummer rundt munnen deres. Hvis man vil jobbe med politikk er det ikke vanskelig å lete seg frem til et parti eller noe annet slags organisert tiltak hvor man kan jobbe for saken sin via de normale demokratiske prosedyrene. Hvis alt man gjør er å markedsføre fordommer mot en eller flere kategorier av mennesker er det ikke lenger “bare sladder” man driver med. Det er ikke bare tøys og fjas. Det er noe mye mørkere som foregår. Hva skal man kalle rituell opphisselse rundt en konfliktlinje som åpenbart ikke har noen fredelig løsning? Man kan ihvertfall ikke kalle det politikk. Agitasjon handler vanligvis om å hisse opp et antall mennesker før noen slags aksjon. Si for eksempel en flammende tale før demonstrasjonstoget setter seg i bevegelse og den typen ting. Folk trenger denne energien for å få dreis på opplegget, motivasjon til å bære paroler og rope “nei til flere menn på månen” eller hva det nå er den aktuelle saken handler om. Det må være en større kontekst for at agitasjonen skal kunne betraktes som gyldig politisk arbeid. Fremfor alt må man ha en ferdig definert utgangsstrategi. En ende på den følelsesmessige prosessen. Katarsis, som grekerne kalte det. Hva er formålet med å piske opp denne energien? Hva slags resultat er det man håper på — og hva slags metoder er nødvendige for å oppnå dette resultatet? Dette er viktige spørsmål. Å bare hisse opp folk til de går rundt og sier rah rah uten noe mål og mening ender vanligvis med vold.

Konspirasjonsteorier er alminnelige fordi konspirasjoner er alminnelige. Noen ganger er teoriene sanne, andre ganger er de åpenbart et par hakk for drøye og fantasifulle. Hvis historien krever “spesiell fysikk” kan man trygt slå det fra seg som vrøvl. Hvis det krever guddommelig inngripen eller fremmede skapninger fra verdensrommet kan man også bare glemme det. Til og med sånt som krever et samarbeidende lag av svært kompetente individer gjennom lang tid er så usannsynlig at det neppe er verd å bruke tid på å undersøke nærmere. Folk er late, grådige, forfengelige og arrogante. Det er alltid noe som går galt når mennesker er involvert. Hvis detaljene i historien virker alt for ryddige så er det ikke en sann historie. Vi er ikke guder, vi er aper. Sosiale skapninger som får ting gjort ved å prate sammen og synkronisere handlingene våre. Det er dette verbet å konspirere betyr. Egentlig “puste sammen” men i overført betydning “prate sammen”. Sånn er det jo. Man møtes for å bli enige om en plan. Siden møtes man igjen for å følge opp fremdriften og evaluere resultatene så langt. Alle vet hvordan dette virker — og det er nettopp derfor det er så enkelt å se for seg at alle som har felles interesser naturlig vil dras i retning av hverandre for å lage felles sak. Dette skjer jo i praksis også, men aldri på noen måte som krever “superkrefter” verken mentalt eller fysisk. Dessuten er det som regel vel så sannsynlig at vi vil være rivaliserende konkurrenter enn samarbeidende konspiratører. Menneskesinnets naturlige tilstand er å være en udisiplinert fantasigenerator som på naturens typiske vis er både slurvete og upålitelig, så hvis man har tenkt å bruke det til noe annet enn fjas og tøys må man inn i et program for trening og disiplinering. Man må utvikle kritiske egenskaper. Metakognitiv oversikt og sunne informasjonsvaner. Det finnes riktignok intellektuelle naturtalenter, men de er sjeldne og nesten alltid så sære og idiosynkratiske at man må nærmest være på professornivå for å forstå hva fanden de prater om. De fleste av oss krever det vanlige opplegget med studier ved en høyere utdanningsinstitusjon, slik at vi tilegner oss et begrepsapparat som egner seg til formålet.

Det ville vært fint hvis det fantes enkle løsninger på komplekse problemer, men det er dessverre ikke slik virkeligheten virker. For ganske nøyaktig tre år siden kjøpte jeg en flybillett til Colombia. Avreisen var planlagt til mai 2020. Men slik ble det jo ikke. Jeg husker ikke eksakt når de innførte karantenepolitikken overfor coronaviruset, men det var omtrent på denne tiden, og den generelle forventningen var at dette ville ta noen uker — for så lenge viruset ikke gis noen smitteveier (altså vanlig sosial omgang) så vil det jo forsvinne ganske raskt. Det var stor usikkerhet om situasjonens alvorlighetsgrad, men de reportasjene man fikk fra blant annet Italia var ganske uhyggelige. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at det verste ville være over i mai. Hvorfor ikke? Folk snakket jo om “influensalignenede” egenskaper hos viruset og influensabølger varer jo aldri særlig lenge, bare et par måneder. Sånn var det den gangen, mens man var ung og naiv.

Hvorfor ble det politisk? Man diskuterer jo ikke vanligvis “nødvendige helsetiltak” — man bare gjør som fagfolkene sier. Ingen har lyst til å bli smittet av noen slags jævelskap som kan være både invalidiserende og dødelig. Utover våren og sommeren ble det klart at dette var det verste verden hadde sett siden spanskesyken hundre år tidligere. Samtidig vokste det sakte frem en løst organisert “bevegelse” på nettet etterhvert som skeptikere begynte å snakke sammen. Mange mente at dette var en menneskeskapt situasjon designet for å gi all politisk makt til en “verdensregjering” og det ene med det andre. Det hadde jo lenge eksistert en paranoid fantasi om sånt, så de tenkte kanskje at nå skal det skje. Tiden har kommet. Dette er den metoden de har valgt: Et biologisk våpen som vil fremtvinge medisinsk avhengighet av en spesiell type vaksine og/eller kur som den nye verdensregjeringen kontrollerer. Noen slags variant av denne historien spredte seg minst like raskt som selve viruset. Det er nå den hemmelige organisasjonen skal ta fra oss alle våre friheter.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Et problem med helsepolitikken i USA er at det er organisert rundt private helseforsikringer, på en måte som gjør det profitabelt for disse selskapene når folk blir syke. Når staten eier og driver helseforetakene er jo folks sykdommer bare en netto utgift, så det er i statens direkte finanspolitiske interesse at befolkningen er ved god helse. Ingen “tjener” på at folk er syke. Derfor faller det heller vanligvis ikke noen inn at dette kan være i noens politiske interesse, verken på kort eller lang sikt. Hvorfor? For å gjøre folk “medgjørlige”? Vi har allerede en metode som virker tilfredsstillende for dette formålet, og det er å betale dem. Det høres kanskje selvmotsigende ut, men dette er faktisk den billigste av alle metoder vi kjenner. Ikke bare gjør folk hva som helst for penger, de er også glade i å bruke pengene, hvilket er hva alle som driver noen form for forretning først og fremst behøver: Kunder som har penger. Hakuna matata. Slik er livets store sirkel. Imidlertid er det et problem når det bare kan så mye som sannsynliggjøres mistanke om at noen tjener penger på folks helseproblemer. Jeg er på alle måter enig i at vi må snakke om “rettmessig harme” blant folk når ting er lagt opp slik. Det er grovt urettferdig.

Helt i begynnelsen var det ingen som visste noe som helst, men alle kunne se at folk ble tildels grisesjuke av coronasmitte, mye verre enn noen influensa noen kunne huske, og omtrent en til to prosent døde. Et helt nytt virus innebærer selvsagt et kappløp om å kartlegge virusets egenskaper, ikke minst smittsomhet og dødelighet, men også hvor hurtig det muterer. Først trodde de det var dråpesmitte, men så oppdaget de at viruset jobber gjennom aerosoler, det vil si det vi ser som “damp” på kalde dager. Med andre ord kan det henge i lufta i timesvis. En annen sjarmerende egenskap man snart oppdaget var at i omtrent halvparten av alle smittetilfeller hadde den smittebærende personen ikke selv noen form for symptomer, men det er så vidt jeg vet ennå ingen som vet hvorfor det er slik. Maskepåbud var et forsøk på å begrense mengden viruspartikler i lufta, men det er uklart om det var til noen hjelp og i så fall til hvilken grad. De fleste er enige om at det hjalp “noe”. Andre hadde andre tanker, kan vi kanskje forsiktig si. Jeg tror ikke jeg selv har vært smittet. I så fall var det symptomfritt. Men hver gang jeg har tatt en test har den vært negativ, og ellers hare jeg tatt alle vaksiner – corminaty i mitt tilfelle – etterhvert som de har kommet. Man blir jo uansett ikke immun mot denne jævelskapen men kanskje man slipper å dø av det hvis man holder seg oppdatert på smittevernsfronten. Om hele denne coronaaffæren er det å si at det har vært plagsomt, men samtidig egentlig helt greit for meg personlig. Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig. Det samme kan man dessverre ikke si om alle andre.

Fra et annet perspektiv kan vi utvilsomt si at pandemien har vært et studium i kommunikasjon. Mye har vært bra, men det har også vært mye av det motsatte. Jeg opplever det ikke som “mitt problem” hvis noen velger å ikke vaksinere seg, selv om jeg synes det er uklokt, men det er ikke bra når man jobber for å spre falske rykter og grunnløs spekulasjon rundt “vaksinenes sanne natur”. Selvsagt er det risikabelt å la seg injisere med fremmed virusmateriale, men ikke like risikabelt som å ikke gjøre det. Som sagt, for tre år siden kjøpte jeg flybillett til Colombia og i sakens aneldning var jeg en tur hos fastlegen for å spørre om jeg burde ta noen slags vaksiner mot ymse tropesykdommer. Jeg ringte til og med til ambassaden deres, men alle sa at så lenge jeg ikke skulle inn i jungelen så var det ingen fare. Hva vet jeg? Det kan jo være insekter som smitter deg og det ene med det andre. Man hører jo ting. Imidlertid er det ingen utlendinger som slipper inn i Colombia uten at de har coronavaksinepapirene sine i orden. De har et annet system enn her. Man får følelsen at de rett og slett kommer til å skyte deg hvis du prøver å diskutere reglene deres. Det er jo en livserfaring jeg på ingen måte behøver. Man så ikke mange på gata i Cali som gikk uten ansiktsmaske, og aldri noen inne i noe butikklokale og denslags. De har væpnede vakter overalt. De står der med en dusjeflaske med rumpesprit og alle stanser og strekker frem hendene. En sprut på hver hånd er hva man må ta imot før man får ta i handlevognene. Sånn fungerte det der, men de har kanskje slappet litt av på reglementet nå. Vi får snart se.

Saint Patrick’s Day er en offisiell festdag i Irland — så jeg antar at salget av Guiness topper seg en smule i dag. Om noen få uker er det også 25 år siden signeringen av The Good Friday Agreement, som vi vel bare kaller den nordirske fredsavtalen på norsk. Dette er en svært saklig og seriøs grunn til å feire, fordi “trøbbelet” (som de kaller det) som hadde pågått lenge i denne regionen var deprimerende selv for de som befant seg på trygg avstand og vel så det. Gjennom alle ungdomsårene mine kan jeg huske at bynavnene Belfast og Beirut ble brukt som metaforer for å illustrere noe slags jævelskap som var til plage for folk, litt sånn som man også kan si at noe er “helt Texas” og da mener man at ting er ute av kontroll. Jeg vet ikke hva situasjonen er i Libanon akkurat nå, men jeg antar ting er “relativt stabile” siden man ikke hører noe, eller ihvertfall så rolige som ting blir i akkurat denne regionen, men jeg vet at irene er svært interesserte i å fortsette med å holde fred. Noe som gnager litt er imidlertid grensespørsmålets rolle i forhold til Brexit. Realismen er ikke like finjustert hos alle som har meninger om dette. Men i det store og hele ser ting ganske bra ut.

Noe annet som har skjedd er at Irland, som for ikke lenge siden var en av Europas mest tilbakestående regioner, nå er et rikt land. Irene har definitivt ingen planer om å melde seg ut av EU, særlig ikke nå som de har blitt det åpenbare stedet å etablere regionshovedkontor for amerikanske selskaper som handler med EU – og dem finnes det jo noen av – etter at det andre store engelsktalende landet i Europa sa opp alle avtalene sine med dette ellers svært ettertraktede og kjøpesterke markedet. Når det gjelder historiske forbindelser til Norge, så betrakter de Dublin, den irske hovedstaden, som grunnlagt av norske vikinger — som drev vekselvis med skipsbygging og slavehandel. Blant annet solgte de mange irske kvinner til islandske bosettere, noe som viser seg den dag i dag i den typisk islandske DNA-profilen. Rundt år 1200 ble hele Irland okkupert av anglo-normannere og de forble en britisk koloni frem til uavhengighetserklæringen i 1922. Imidlertid beholdt britene den biten vi i dag kaller Nordirland, og dette er til syvende og sist hva alt bråket handlet om. De to nasjonalitetene som per i dag befolker øya Irland er altså henholdsvis Den irske republikken og Det forente kongedømme av Storbritannia og Nordirland. Bare èn av disse to politiske entitetene er medlem av EU og deri består dagens vage ubehag, som det imidlertid ser ut til at de klarer å leve med. Vi andre sier god Patricksdag og vi ser frem mot jubilèum for fredsavtalen.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger