Nettet er et fascinerende fenomen for de som lar seg fascinere av bisarre tildragelser på idèplanet. Herregud. På en annen plattform enn denne (som er engelskspråklig) finnes det en naziblogger som har spesialisert seg på å advare det alminnelige publikum mot det vedkommende oppfatter som “skadelige ideologier” — med særlig vekt på LHBT-ideologi, som konstant er det emneområdet som genererer flest “likes” og kommentarer. Hva skal man si? Folk er som vanlig veldig opptatt av sex.
Jeg vet ikke om dette er et til saken viktig poeng, men jeg har inntrykk av at de fleste sier LGBTQ på engelsk, hvor Q står for queer (et ord som egentlig betyr noe slikt som rar, besynderlig, pussig), en flytende form for nonspesifikk samlebetegnelse som i prinsippet kan brukes om alle som avviker fra det heteronormative parforholdsformatet, men jeg kjenner ikke selv noen som definerer seg som Q, så jeg vet ikke noe om hva det betyr på et praktisk-anekdotisk plan. Jeg vet heller ikke hvordan man eventuelt skulle ha oversatt ordet queer. Skeiv?
Uansett, folk har gått langt over streken når de begynner å snakke om en “LHBT-ideologi” som bedriver aktiv verving blant mindreårige, men samtidig har dette blitt så vanlig nå at man nærmest har blitt nummen i forhold til slike argumenters groteske realitetsinnhold. Jeg vet ikke ved hvilken alder man begynner å oppdage at man hører hjemme på LHBT-spekteret, det er sikkert stor individuell varians, men det virker ikke urimelig å anta at det fremkommer ganske tidlig i puberteten for de fleste, som jo er en sårbar alder for alle, så ikke desto mindre de som i tillegg til alt annet man må slite med heller ikke føler seg hjemme i en heteronormativ seksuell identitet.
Jeg tror det de observerer er at det finnes et psykologisk hjelpetilbud rettet mot midreårige som opplever “annerledeshet” i sine seksuelle impulser og som behøver noen de kan snakke med om disse tingene — samtidig som foreldrene holdes utenfor samtalene, hvilket sikkert er hva den tidligere nevnte nazibloggeren sikter seg inn mot: Paranoide vrangforestillinger om hva som foregår når barnet ditt ikke utvikler seg slik som forventet. Foreldre er jo folk som har stemmerett. Hvis man kan skremme dem med at noen er ute etter å forderve barna deres så har man en god sjanse til å vinne stemmene deres. Hold dem emosjonelt på tuppa og gi dem stadig flere perverse tanker. Sånn fungerer den såkalte kulturkrigen. Når man skreller bort all svada innser man at det aldri handlet om noe annet enn å vinne flest mulig stemmer.
Seksuell identitet og legning er da vel for fanden ikke noe ideologisk spørsmål? Hele denne debatten var allerede ekstremt uren, men så kom noen opp med at alt dette med LHBT må oppfattes som et religiøst spørsmål, i den forstand at dette er kultisk og basert på den typen hjernevask man finner i diverse religløs kultsammenheng — forlate familien, gi opp all personlig eiendom, flytte inn i kultens hovedkvarter, det ene med det andre, mønsteret er velkjent. Samtidig er det om ikke direkte normalt, så i det minste ikke sjokkerende unormalt at tenåringer søker å bryte løs fra familiens dominans på måter som ikke alltid er like veloverveide, inludert det å havne i en religiøs eller politisk kult, men det å lete etter faste holdepunkter for sin seksuelle identitet er noe annet. Men er det noe poeng i å argumentere med nazibloggere?
Kommentariatet gjør det hele enda mer surrealistisk. Noen mente at evangelisten Billy Graham har noen slags verdensrekord i å ha døpt mer enn tre millioner mennesker inn i den kristne troen, så spørsmålet måtte bli hvem som var LHBT-religionens svar på Graham, og de foreslo dragartisten – som vel regnes med blant A-listen over kjendiser ved dette tidspunkt – RuPaul. Herregud. Mener de å si at RuPaul personig har gjort mer enn tre millioner mennesker homo? Det er hva man må kalle influenser! (Jeg ville lyve hvis jeg sa annet enn at det ville vært morsomt å høre en kommentar fra RuPaul selv.) Rent bortsett fra at det er naturligvis en fullstendig absurd påstand. Dragartister er scenekunstnere og dette har ikke i utgangspunktet noe å gjøre med seksuell legning — og det å være transkjønnet er noe helt annet. Er det en høyere prosentandel homofile blant dragartister enn blant befolkningen generelt? Det vet jeg ikke noe om, men jeg vet at homofile er overrepresentert blant mannlige skuespillere og dansere, så på det grunnlaget vil jeg tippe ja.
Bildet ovenfor ble tatt i januar i 2019, i anledning av at noen idrettsfolk skulle besøke Det hvite hus i USA (presidentens æresresidens) og daværende president Donald Trump hadde bestilt 300 hamburgere med diverse tilbehør, samt et antall pizzaer og mye annet fra noen kjente amerikanske hutigmatkjeder. Mange beskrev det som et veldig amerikansk øyeblikk da han poserte stolt foran denne perverse anretningen, åpenbart uten å se noe galt med opplegget — hvilket er Trump i et nøtteskall. Ingen intelligens, ingen klasse, ingen vurderingsevne, ingen kompetanse, ingen lojalitet. Mannen er et eneste stort fravær av sympatiske menneskelige egenskaper. Den høyreradikale propagandisten Tucker Carlson beskrev Donald Trump som “en demonisk kraft”. Det er sånn cirka det samme som jeg tenker.
Det interessante spørsmålet er naturligvis hvorfor noen vil ha et sånt avskum som statsoverhode. Jeg tror det må være fordi de oppfatter ham som “sterk”. En som kan ta tak i ting og rydde opp. Jeg tror til og med han selv oppfatter seg slik. Mange sammenligner Trump med mye annet, fra Stalin til Hitler, men jeg synes han minner mest om Idi Amin eller Mobutu Sese Seko. Altså en av mange fullstendig vanvittige afrikanske diktatorer på 70-tallet. De eneste nåværende statsleder det virker rimelig å sammenligne Trump med er Nicolas Maduro. En feit, keitete klovn fullstendig blottet for sjarm og eleganse, men også veldig ond og manipulerende. Uansett hvordan det forholder seg, noen har kanskje allerede lagt merke til at overskriften er en parafrase av Arnulf Øverland, nærmere bestemt det diktet hvor han henvender seg til “de som nærer seg på forakt for undermåler og overmakt”. Poenget jeg skal frem til er at det å kritisere Trump er som å jakte på oppdrettsfisk i merd. Det er så mye å ta tak i at hvor skal man begynne, liksom. Det er, som Øverland sa, billig føde.
Etter min mening bør man begynne med å la det synke inn at selv etter fire år med “The Trump Show” i USA fantes det fortsatt mer enn 70 millioner amerikanere som stemte på ham ved valget i 2020, som han imidlertid tapte for den nåværende presidenten Joseph Biden. Mens Trump akkurat nå er under etterforskning av minst fire forskjellige rettslige instanser (for ulike kriminelle forhold) har han samtidig lansert sitt kandidatur til neste års presidentvalg. Hva slags jævelskap dette vil trekke med seg gjenstår å se, men det blir helt sikkert “noe”. Faktisk er det allerede noe, i form av republikanere som via fantasifullt taktikkeri yter Trump så mye politisk hjelp de klarer, hovedsaklig gjennom å forurense bildet av hva som foregår med ymse propagandatiltak. Blant annet virker det som om det er like før de begynner å karakterisere den mobben som på Trumps vegne gikk til angrep på parlamentsbygningen for to år siden for “frihetskjempere”. En av representantene planlegger å besøke dem i fengsel og karakteriserer dem kontinuerlig som “politiske fanger”, selv om de er tiltalt for prosaiske ting som innbrudd, skadeverk og vold mot politiet, som de fleste også allerede har erklært seg skyldige i. Det er jo ikke akkurat som om de mangler bevismaterialer. Det eneste som gjenstår i denne saken er å også trekke lederne for retten, blant annet Trump, men ikke bare han.
Det store sviket mot den amerikanske befolkningen er naturligvis det åpne såret som er Irak-krigen. Situasjonen i Afghanistan var (og er) fortsatt ikke bra, men der hadde man i det minste en flik av et folkerettslig gyldig grunnlag. Resulatet av det tyve år lange felltoget i Afghanistan er ikke nevneverdig mye bedre enn det i Irak, men påskuddet for å iverksette det i utgangspunktet hang i det minste delvis på greip. Irak var derimot en krigsforbrytelse og lite annet. Nürnbergprotokollene som ble etablert i kjølvannet av Den andre verdenskrig beskriver angrepskriger som ikke bare “en” krigsforbrytelse, men selveste krigsforbrytelsen som danner inngangsportalen til og grunnlaget for alle de øvrige påfølgende ulovligheter. Irak-spørsmålet er noe “uavklart” i det amerikanske samfunnet. De kommer ikke til å utlevere noen til internasjnale domstoler, men de kan iverksette sine egne prosedyrer for å få alle fakta på bordet og sørge for at i det minste sannheten kommer frem, fordi det er i forhold til dette mindre viktig om noen av de skyldige blir straffet, de man først og fremst bør gi en håndsrekning er de som tjenestegjorde under felttoget i Irak og som vet at hele opplegget var fullstendig galt. Hvordan kan man ha tillit i et forhold som hviler på løgner — og hvis man ikke kan ha tillit, hvordan skal man da organsiere samfunnet? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå hvorfor USA og Storbritannia er så ute å kjøre i eksistensiell forstand. Det er arven etter Bush & Blair.
Et Messias-kompleks (også kjent som Kristus-komplekset eller Frelser-komplekset ) er en sinnstilstand der et individ har troen på at han er, eller er bestemt til å bli, en frelser. Begrepet “Messias-kompleks” vises ikke i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM); det er verken et klinisk begrep eller en diagnostiserbar lidelse, men symptomene på sykdommen ligner de som finnes hos mennesker med vrangforestillinger. Denne formen for tro blir ofte rapportert hos pasienter med bipolar lidelse og schizofreni. Når et Messias-kompleks manifesterer seg i en religiøs person etter et besøk i Jerusalem, kan det identifiseres som en psykose kjent som Traveller’s Syndrome.
Selv praktiserer jeg et noe lavere innslagspunkt for å plassere noen i kategorien for Kristuskompleks. Sjekkpunktet ligger ved om de typisk føler at de selv har noen slags “skyld” for at verden er som den er, og det ene med det andre, vi snakker jo om en slags form for “negativ narcissisme” nå. Pasienten er fortsatt verdens sentrum og føler fortsatt at deres rolle i det hele er “viktig” — men strategien deres er ikke den typisk masturbatoriske selvnytelsen som former seg rundt opplevelsen av egen suksess, skjønnhet, eller hva det nå måtte være som vi finner hos en “klassisk” narcissist, det er masochismen hos noen som tror at de gjennom personlig bot og forsakelse – samt ikke minst agitasjon – vil påvirke resten av verden til å innse sine synder og endre seg.
Du kan ikke redde verden. Dette er den fundamentale erkjennelsen alle er nødt til å gjennomgå for å oppnå voksenstatus. Barnets fantasi vil invariabelt bevege seg i retning av “vi kan jo bare” men hvis man er voksen vet man at ting aldri er så lettforståelige som de virker ved det første øyekast — og jo enklere en løsning er i teorien, jo vanskeligere er den å gjennomføre i praksis. Vi kan jo bare fordele ressursene mer rettferdig. Den fundamentale synden i dette bildet ligger i å feilvurdere hva og hvem man er. Jeg er et menneske. Men hva betyr det? Som biologisk taksonomi er det ukomplisert. Men livet handler ikke om hva man er. Det som teller er hva man gjør. Det er ekstremt viktig å forstå at i metafysikken er alle alene. Forholdet mellom selvet og verden er alt spillet handler om. Så fort vi blander inn andre entiteter enn selvet og verden (bruk eventuelt ordet Gud i stedet for “verden”, hvis du er av slik legning) skifter spillet karakter og heter nå etikk.
Hvis det å “redde verden” virkelig betyr noe for deg har du både motiv og mulighet til dette gjennom å “redde deg selv”, spesifikt fra et liv i løgn og elendighet, dersom dette er ønskelig. Bare så lenge du husker på at å “redde verden” betyr det samme som å “redde Gud” — som vi trygt kan si er en fundamental misforståelse av det foreliggende maktforholdet i bildet. Man behøver ikke å tro på Gud for å anerkjenne at dette ordet bare er en antropomorfisert konseptualisering av “alt som eksisterer og alt som skjer” — i praksis det samme som “verden”, eller altså alt som er ikke-jeg. Følelsen av å være noen som lever og gjør ting, basert i opplevelsen av “fri vilje” er hva vi mener med selvet. Det er forsåvidt vanlig å splitte opp selvet i flere mindre “personlighetsområder” som man har mer eller mindre bevisst kontroll over og som man bruker til forskjellige ting, men dette er en unødvendig komplikasjon i forhold til dagens tema. Vi bruker her selvet som begrep for alt man har personlig makt over og verden om alt annet — og vi forenkler bildet fordi vi ønsker å forstå det.
For å bringe orden inn i egen mental helse er det en avgjørende nødvendighet at man fatter et fundamentalistisk valg som man aldri senere fraviker. Det er et enkelt prinsipp, men det er så vanskelig å implementere i praksis at nesten ingen får det til: Snakk alltid sant. Hvis du ikke kan eller vil snakke sant må du tie. Hvis du ikke vet må du si “jeg vet ikke”. Hvis du gjetter må du være tydelig på at det er dette du gjør. Vi snakker kort og godt om grensesnittet mellom selvet og verden og hva slags kvalitet man ønsker å ha på denne kommunikasjonskanalen. Det finnes hvor mye mystikk som helst innenfor kategorien “selvutvikling” men mesteparten er okselort man ikke bør kaste bort tid på, med mindre man synes bisarre idèer er artig å studere (jeg innrømmer å ha en svakhet for slik perversjon). Problemstillingen vi står overfor handler uansett om å renske opp i og smøre det maskineriet som styrer forholdet mellom selvet og verden — som jeg nå skriver om under den antagelse at de fleste ønsker kunnskap om små ting de enkelt kan gjøre for å forbedre sitt eget liv. Sannhetsparadigmet er et passende fancy ord for hva vi skal frem til. Problemet med å lyve på vanemessig basis er jo at det har en tilbakeslagseffekt. Hvis vi sier at i metafysisk forstand så er livet ditt et interaktivt samarbeidsprosjekt mellom selvet og verden, så følger det av dette premisset at hvis du forurenser den ene parten så forurenser du også den andre — men du kan bare styre og påvirke selvet, ikke verden.
Det går selvsagt an å leve et liv fullt av alle slags løgner, ofte til en slik grad at det knapt finnes annet i personligheten, men dette er kostbart. Det svekker individets mentale immunforsvar. De fleste mentale sykdommer bør betraktes som “infeksjoner” hvor til hvilken grad man har et robust immunforsvar naturligvis har alt å si for infeksjonens forløp. Noen registrer knapt noen symptomer, mens andre har et veritabelt “feberforløp” i form av psykotiske reaksjoner på fremmede løgner som havner i konlikt med de livsløgnene de allerede har, noe vi typisk kan observere for eksempel i konkurranse mellom religioner. Folk som er religiøse på èn måte tåler dårlig de som er religiøse på noen annen (og derfor “feil”) måte, mens de som ikke selv er religiøse bare trekker på skuldrene. Det ene er verken verre eller bedre enn det andre. Det er uansett blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, og mer enn dette behøver jeg ikke å vite om noen religion. Det er jo ikke vanskelig å se om de lyver. Kommer de med påstander om Gud? I så fall lyver de. Ferdig diskutert. Hvis de snakker sant ville de sagt “jeg vet ikke”, fordi det går per definisjon ikke an å vite noe om Gud. Eller altså “verden”, hvis man er av slik legning at man foretrekker dette ordet. Mange har sterke følelser i forhold til konsepter som brukes i religioner. Selv føler jeg ingenting. Fra mitt perspektiv er det bare banalt og dumt. Eller det er et “teknisk” begrep. Jeg opplever det ikke som mer beundringsverdig å være religiøs enn å være psykotisk på en hvilken som helst annen måte. Til hvilken grad man er “from” tilsvarer bare til hvilken grad man har en velutviklet og godt implementert vrangforestilling.
Så langt metafysikken. Nå skal vi se på etikken. Så lenge man er alene finnes det ingen etikk, det finnes bare “en dialog med Gud” — men så snart man introduserer en sosial kontekst vil man også eksistere som “objekt” i andre menneskers synsfelt. De kan jo ikke se “skjønnheten i ditt indre” (og hvis de sier at de kan se det så lyver de). Alt de kan se er hvordan du presenterer deg. Hvordan du ytrer deg. Hva du sier og gjør. Slike “objektive” ting. Dette er alt de kan observere og følgelig alt de kan bruke som elementer i sin vurdering og bedømmelse av karakteren din. Dine egne meninger om deg selv er ikke relevante. I den grad de er “annerledes” enn hvordan folk typisk oppfatter deg så er den enkleste forklaringen at du lyver for deg selv, ikke at alle andre misforstår deg. Husk at Gud er lat. Eller skal vi kanskje si effektiv og formålsrasjonell? Verden bruker ikke typisk ekstra energi på å opprette og vedlikeholde komplekse arrangementer der hvor enkle ting gjør samme nytten. Er det ikke sånn det er i livet? Hvis vi kan løse noe på en enkel måte så velger vi ikke typisk en mer kompleks løsning, med mindre det å komplisere ting er et poeng i seg selv. Det er her vi støter på “det kunstige”. Kanskje man liker å operere med noen slags “stil” som krever diverse iscenesettelse og dramatiske omstendigheter, av typen “stor personlighet” som kommer svevende inn i alle sosiale rom på idiosynkratisk vis. Oppmerksomhet er jo en av de viktigste postmoderne verdiene — og ut over dette må vi dessuten anføre at alle mennesker til alle tider har alltid likt å føle seg attraktive, i det minste for noen. Det å søke metafysisk ensomhet for å fordype seg i “dialog med Gud” er i praksis det samme som å gå i kloster. Med mindre dette er hva man ønsker er det nødvendig å fordype seg i de etiske problemstillingene.
Kristuskomplekset fordrer en konfrontasjon med verden. Myten handler jo om hvordan Gud sender sitt avkom til verden for å ta på seg skyld for alle menneskenes synder og siden dø for de ugudeliges hender og det ene med det andre. Ganske dramatiske greier. Dersom det ikke foreligger noen synd å ta på seg mister jo Kristusmyten hele sin raison d’etre – for å si det som franskene – følgelig er man nødt til å begynne med å identifisere de syndefulle synderne, slik at man kan frelse dem gjennom å involvere seg og ta ansvar. Hør min røst. Jeg har fra visdommens fjell nedsteget for å bære bud om den sanne vei til frelse. Sånn omtrent noe sånt. Mega narcissistisk. Selvsagt er denne typen innstilling og virksomhet aldri hjelpsom, hverken for en selv eller andre. Hvis man plutselig en dag “hører en stemme i hodet” så er ikke dette Gud, eller noen som helst annen “ekstern” karakter, det er ditt eget sinn, nærmere bestemt din egen underbevissthet. Du har ikke kontroll. Underbevisstheten din har etablert en “alternativ identitet” som den presenterer for deg som en “stemme” — og når dette skjer så er det alltid fordi underbevisstheten har prøvd mye annet først, for det er jo drastisk å splitte bevisstheten på denne måten. Det er ikke sikkert det lar seg reparere igjen, og da har vi en klassisk Doktor Jækel og Mister Hai type situasjon. Han lever et dobbeltliv. Den viktigste – signifikante – delen av ordet scenekunst er kunst. Mens jeg respekterer en skuespiller så har jeg vesentlig mye mindre enn ingen respekt for predikanter og politiske agitatorer. Løgnere med megafon er en taktil forverring av problemet med at folk lyver.
Amerikanerne bruker uttrykket “shooting fish in a barrel ” om det å gå etter – eller bli presentert for – litt i overkant enkle mål. Hvordan kan vi transportere meningsinnholdet i dette uttrykket til norsk uten at det ser ut som enda en dustete anglisisme? Språkforurensning er sikkert et litt eltistisk problem fra manges synsvinkel, men jeg er jo en slags språkkunstner så da er sånt typisk hva man bryr seg om. Redskapen skal vedlikeholdes. Jeg er i det store og hele “tranquil” i forhold til sånt som de såkalte fedrelandsvennene bryr seg om, men når det kommer til det norske språket er jeg en kompromissløs ultranasjonalist med rykninger i avtrekkerfingeren.
Man skyter ikke fisk i tønne i Norge, først og fremst fordi vi ikke har den typen våpenkultur hvor man underholder seg med å dra på tur for å skyte på blink – selv om det finnes skytebaner og skytterlag – og vi mangler den eventuelle litterære konteksten som ville gjort det til noe mer enn en tarvelig metafor. Likevel har dette uttrykket kommet innvandrende og bitt seg fast blant de samfunnsklassene som er mer moderat intellektuelle. Selv sånne som blir helt hysteriske når de ser en svarting virker ikke å bry seg særlig mye om språkets integritet. Mange av dem snakker jo nesten like mye engelsk som norsk (men ingen av språkene på noen bra måte). Herregud for noen udisiplinerte troll.
Engelsk er jo et “verdensspråk” med stor spredning til mange veldig forskjelligartede lokale land og kulturer. Jeg snakker engelsk flytende, men med en ganske markant “britisk” intonasjon – la oss kalle det “Shakespeare-aksent” – slik at amerikanere tror nesten alltid at jeg er brite, mens dette selvsagt aldri er noe briter tror, de gjetter at jeg er fra Sørafrika. Ingen engelsktalende tenker at jeg er norsk. Ingen norske heller, for den saks skyld, når jeg snakker engelsk. Jeg har ikke den typisk norske aksenten som for eksempel Jens Stoltenberg har, eller Thor Heyerdahl hadde. Norglish. Imidlertid er jeg skarpere enn hva som er vanlig når jeg skiller mellom språkene. Jeg opplever det ikke som naturlig å snakke engelsk til mennesker som kan norsk — og jeg er ikke begeistret for norske mennesker som strør rundt seg med en masse dårlig engelsk i sammenhenger hvor norsk språk ville gjort en bedre jobb.
Over hele distriktet der jeg bor anlegger man typisk et dekke av hardpakket snø på veiene gjennom vinteren. Det fungerer bra så lenge det holder seg stabilt kaldt, men det blir “interessant” å både styre og bremse til visse tider og på visse steder når smeltetiden kommer. Den begynner jo som kjent med mildvær på dagtid og frost om nettene — og jeg er en av de der tidlige personlighetstypene. Det er mer sannsynlig at jeg skal stå opp rundt midnatt dagen i forveien enn at jeg skal sove helt til klokken åtte om morgenen og det som verre er. Det de fleste tenker er en passende tid for å stå opp er hva jeg kaller “lunsjtider”. Til gjengjeld blir jeg umedgjørlig utover kvelden. Sånn har jeg vært i alle år. Dette med å “forsove seg” er et ubegripelig konsept for meg. Hvor sløv går det egentlig an å bli?
Uansett, om morgenen er det is der det kvelden i forveien var sørpete og fælt. Det er da det generelt sett lønner seg å være skeptisk til “svart asfalt” og heller styre seg mot der man ser det ligger snø og is, selv om det er humpete. Det er ekkelt når man mister veigrepet, selv om det bare er for korte øyeblikk om gangen, men det er bent frem uunngåelig på slikt føre. Kunsten er å ikke miste hodet også. Det er en kunst å kjøre på glatta, men det er noe man helst bør lære seg hvis man har tenkt seg ut i trafikken i snøsmeltingssesongen. Men sånn er det, jeg må ha ingredienser — fordi jeg har tenkt å lage mat. Pasta. Sausen lages på tomatbase, med kjøttdeig, bacon, hvitløk, jalapeños og oliven. Den har ikke noe navn, men det er den favoritten jeg selv har utviklet over lang tid og som er tilpasset min smak.
Hvor ofte spiser jeg sukker? Åpenbart ikke særlig ofte, men det skal være en strøken spiseskje sukker i tomatbasert pastasaus, sammen med to spiseskjeer god eddik. Men den ti år gamle kilosposen med sukker som jeg har – eller altså hadde – i kjøkkenskapet måtte jo bli tom en gang. Herregud. Må jeg virkelig kjøpe mer sukker allerede? En kilo burde jo vare livet ut. Jeg bruker faktisk mer salt enn sukker, målt i nettovekt, og ingen kan si at jeg bruker mye salt. Jeg har ikke sukkersyke eller noe sånt, det er bare at jeg er veldig skeptisk til sukker og lever under den vrangforestilling at det er en av de farligste “kulturgiftene” vi har, blant sånt som er ganske vanlig å ha i seg. Man får uansett i seg masse sukker gjennom et vanlig kosthold — så det kan ikke skade å holde forbruket nede der man kan, som altså ikke er tomatbasert pastasaus. Der behøver man en strøken spiseskje for å løfte frem visse dimensjoner av tomatbasen. Banna bein.
Mange klør seg i hodet over hva som er greia med alle de forskjellige “formene” av pasta. Smaken er jo lik, de bare ser forskjellige ut. Men poenget er at ulike former fanger opp sausen på ulikt vis, slik at for eksempel carbonara og arrabiata (som jeg lager en variant av, det er i prinsippet bare en vanlig tomatsaus, som bolognese, bare at den skal være “hot”) funker best med forskjellige slag pasta. (Jeg foretrekker farfalle til carbonara og penne til arrabiata.) Sausens viskositet (altså hvor “tykk” den er) og gjennomsnittlig partikkelstørrelse på det man har oppi er hva som avgjør dette spørsmålet. Poenget er i ethvert tilfelle å optimere rettens mekaniske spisevennlighet — som selvsagt toppes med en generøs klype nyhøvlet parmesanost når den ligger på tallerkenen. Kanskje også et par tvist med pepperkverna. Vi får se.
En person med lett psykisk utviklingshemming kan i stor grad ta vare på seg selv. Personen kan gjøre mange av dagliglivets oppgaver som personlig hygiene, matlaging og andre praktiske oppgaver i huset. Mange kan delta i vanlige samtaler, men de kan ha problemer med å forstå og uttrykke seg.
Problemer med å forstå og uttrykke seg er relativt. Fra naturens side er vi programmert til å bare oppfatte fenomener som faller innenfor visse rammebetingelser av fysikken. For eksempel finnes det lyder vi ikke kan høre, men vi kan måle dem med teknisk utstyr. Det samme gjelder alle andre ting vi kan (eller altså ikke kan) sanse. I den grad de faktisk eksisterer som fysiske fenomener vil de la seg måle med egnet teknisk utstyr. Om et fenomen “bare” er psykologisk snakker vi imidlertid om en helt annen kategori av problemstillinger som vi ikke skal berøre her og nå. Vi snakker kun om objektive forhold, som flere observatører vil oppfatte på lignende vis, uavhengig av hverandre.
Vi regner typisk barn som de facto psykisk underutviklede inntil de er minst 18-20 år gamle, i praksis mye lenger. Når det gjelder de formelle kravene til å bli kategorisert som “lett psykisk utviklingshemmet” så skal pasientens IQ ligge mellom 50 og 70, mens deres “modenhetsalder” skal ligge mellom ni og tolv år, som i praksis betyr at selvforståelsen deres er permanent fanget i en førpubertal loop. De vil selvsagt ha livserfaring som tilsvarer deres faktiske alder, men utviklingehemmingen deres gjør at mye av det “normale” mentale repertoaret rett og slett ikke er tilgjengelig for dem. Det blir som med de lydene øret ikke kan høre. Vi som er godt voksne vil ikke vanligvis se noe poeng i å prøve å “forklare” komplisert emosjonell slitasje som bygger seg opp gjennom lang tid for de som ikke selv har erfart “lang tid”. Hvorfor forsøke? De har uansett ikke noe selvstendig referansesystem de kan bruke som grunnlag for forståelse. Det samme gjelder ved utviklingshemming.
Noen mener at å måle menneskers IQ ligger på samme saklighetsnivå som å måle deres “skjønnhet”, mens fra mitt perspektiv ligner det mer på å måle kroppshøyde (som ikke er foranderlig på samme måte som kroppsvekt, men man kan til en viss grad “jukse” ved å lute seg i kroppsholdningen eller bruke høye hæler). Det å fornekte varians i intelligensnivå og “behandle alle likt” kalles prokrustisme og er ikke til hjelp for noen, kanskje bortsett fra de som ikke liker å “tilpasse farten etter forholdene” fordi de vil ha ting på sine egne premisser. Etter min mening er det psykopatisk å behandle alle som om det ikke finnes noen varians i individenes intelligensnivå, samt andre forhold som er utslagsgivende for tilpasningsevnen — for eksempel traumer som er spesifikke for akkurat denne pasienten. Ikke engang innenfor jussen blir alle i praksis behandlet likt, fordi innslagspunktet for hva “de burde ha forstått” ikke er det samme hos alle. Det er derfor vi har fagdommere. De skal gripe inn og utvise slikt skjønn som situasjonen krever, spesifikt i forhold til begrepsparet subjektiv og objektiv skyld, som forsåvidt ikke vedkommer det “tekniske” skyldsspørsmålet, men det har mye å si for straffeutmålingen.
Eller sagt på en annen måte: Jeg stiller høyere krav til “de smarte” enn til de såkalt normalt intelligente, som jeg egentlig ikke forventer mer fra enn at de skal oppføre seg som dyr, og når det gjelder “de dumme” så forventer jeg ikke engang dette. Jeg forventer udyr i atferden, men samtidig at de har slik mangel på metakognitive evner at de tror dette er sånn ting skal være, og – et mye viktigere poeng – de tror det er slik for alle andre også, noe som i funksjonell forstand gjør dem til solipsister. Ikke fordi de tror at deres egen bevissthet er alt som eksisterer, men fordi de bruker sin egen bevissthet som universell standard for enhver form for mental virksomhet. De “sammenligner med seg selv” som man sier, ut fra det premisset at jeg = normal. Mine vurderinger = eksakt og tilstrekkelig dømmekraft. Som vi har repetert mange ganger tidligere, det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke forstår og vet, men alt de tror de forstår og vet, på et feilaktig grunnlag. De som faktisk er intelligente opererer alltid – uten unntak – ut fra det premisset at de på grunn av informasjonsknapphet alltid tar feil om alle ting (det å “ha rett” er jo ingen menneskelig egenskap), men de jobber ut fra rimelige arbeidshypoteser som de tilpasser etterhvert som de blir bedre informert, etter vanlig bayesiansk mønster — mens idiotene som vanlig tror det finnes “absolutte sannheter” som de ikke bare har evnen til å forstå og assimilere i sin egen tenkning, men også noen slags plikt til å “misjonere” om overfor andre.
Jeg er i utgangspunktet aristokrat og elitist. Jeg har ingen sympati eller medlidenhet overfor “de elendige” og min egen æreskodeks forbyr meg å “late som”. Imidlertid har jeg ikke noe mot dem heller. Jeg anerkjenner selvsagt alle levende skapningers rett til å eksistere på sine egne premisser og uttrykke seg slik de synes de bør. Det har bare ikke noe med “meg” å gjøre. Deres skjebne angår meg ikke — og jeg ser ikke hvorfor jeg eventuelt skulle presentere noen “fake” interesse. Eller for å si det slik: Hvis jeg ser noen som åpenbart er i ferd med å drukne så kommer jeg til å trekke dem på land og fike liv i dem med slik førstehjelp som er nødvendig, men så snart det blir etablert at de selv har kontroll over situasjonen vil jeg forlate stedet. Det blir ikke aktuelt med noen dybdepsykologiske terapisamtaler om hva de erfarte i sitt indre, det driter jeg rett og slett i. Fortsatt ikke min business. Klarer du deg selv? Fint. Iverksett. Lykke til videre. Over og ut. Vennligst ikke fortell meg livshistorien din fordi dette vil bli betraktet som overlagt drapsforsøk med kjedsomhet som våpen. Det finnes folk som jobber med sånt. Henvend deg til dem istedet. Forskjellen mellom “reddende engel” og “dødsengel” er mindre enn du tror. En lang samtale med meg vil ikke typisk medføre at folk “føler seg bedre med seg selv”. Snarere tvert imot. Jeg vet dette. Du vet ingenting.
Autoritære mennesker har en tendens til å like tvang. De fantaserer mye om dette, som om det finnes noen slags “korrekt” måte å leve et menneskeliv, ut over hva lovverk og normal anstendighet tilsier. Målet helliger middelet sier de til seg selv. Hvordan blir man slik? Nesten i ethvert tilfelle barndomstraumer. De får det – bokstavelig talt – banket inn i seg. Dette etablerer kontekst for senere i livet. Den tvang man selv erfarte blir oppfattet som den eneste “seriøse” metode innenfor alt det moralske politiarbeid livet krever. Vil du ikke så skal du. Dette er det dynamiske elementet av fascisme: Arvesynden. Overgrep og mishandling som spenner seg over generasjoner. Den emosjonelle dynamikken er den samme hos både offer og ovegriper (som senere i livet ofte bytter roller). Tvang, trusler og vold blir alltid betraktet som et aktuelt alternativ. Innenfor deres virkelighetshorisont betraktes ikke argumenter som den siste politiske ankeinstans. De er trent opp til å forvente vold og tvang, derfor ser de verden gjennom dette prismet. Fra deres synsvinkel er det nærmest kriminelt naivt å ikke alltid regne med det voldelige alternativet. Siden de selv har et veldig “nevrotisk engasjement” rundt fenomenet vold blir det ubegripelig for dem at noen har et “avslappet” forhold til det, i den forstand at det ikke er emosjonelt for dem. Dette betyr ikke at de liker vold – som jo er engasjement – men at de ikke oppfatter tvangsmetoder som relevant metodikk i sine egne liv. Vil du ikke så finner jeg en annen. Det er ikke “personlig” og det finnes ingenting som er så viktig at det er nødvendig å bruke tvang, med mindre ting går på livet løs, på en akutt “her og nå” måte. Det er kriminelt å planlegge bruk av vold og tvangsmidler, enten man akter å gjøre ting selv eller bruke stedfortreder, for eksempel politiet.
Nazibloggere er hva de er fordi de fantaserer om å “rydde opp i ting” ved hjelp av tvangsmetoder. De er de facto fascister, uansett hva de ellers måtte kalle seg. Dette er naturligvis bare ord og begreper som kan – og ofte bør – spilles over i en semantisk debatt hvor man ser på realismen i situasjonen. Er “nazi” et skjellsord eller er det et aktuelt analytisk begrep man kan bruke om en spesiell form for mentalitet? For meg er det sistnevnte som gjelder. Herregud. Jeg har ikke så dårlig fantasi at jeg ville beskrive noen som nazi hvis jeg ønsket å fornærme dem. Det ville i så fall være noe mye dypere og mer personlig sårende. Imidlertid må man jobbe bra jævlig hardt gjennom lang tid for å klare å irritere meg til en slik grad. Jeg sier ikke at det er umulig – til og med en mygg kan få det til på en varm sommernatt – men det er ikke typisk noe som noensinne skjer i normale sosiale sammenhenger. Dessuten er jeg oppvakt nok til å “se det komme” med romslig margin til å treffe mine egne strategiske disposisjoner. Men dette handler ikke om “meg”. Det er objektivt sant at jeg skriver fæle ting og at jeg ofte beskriver mennesker på sjokkerende måter, men jeg er ingen naziblogger. Jeg fantaserer ikke om å påtvinge andre min vilje, eller omarrangere samfunnet etter min egen smak. Jeg formulerer tanker om den menneskelige tilstand på et filosofisk grunnlag, basert i observasjoner og analysert i forhold til slike konsepter som jeg finner relevante. Kort sagt, jeg kaller det ikke spade når folk bruker gravemaskin. Fascisme er en degenerativ tilstand som inntreffer hos borgerskapet når de henfaller til nevrotiske fantasier om å bli fratatt privilegiene sine. Det er mye av sånt nå for tiden. Naziene fantaserer mer eller mindre åpenbart om etniske utrenskninger, konsentrasjonsleire og hvordan man bør “samle sammen og sende folk til steder” — tilsynelatende under en mangelfull forståelse av hva de egentlig ber om. Men sånn var det forrige gang også – altså for hundre år siden – og sånn er det jo med mennesker. De er ikke typisk særlig intelligente dyr.
Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig («logisk»). Den klassiske logikk går tilbake på Aristoteles’ syllogismelære. Helt siden den gang har logikken utgjort en av filosofiens hoveddisipliner. Den moderne logikk kan spores tilbake til 1800-tallet. Det var på denne tiden at bl.a. George Boole, Augustus De Morgan og Gottlob Frege gjorde de første forsøkene på gi logikken en matematisk fremstilling (se boolsk algebra og formal logikk). Den moderne logikkens mest grunnleggende gren er setningslogikken. Andre grener er predikat-, klasse- og relasjonslogikken. I løpet av 1900-tallet ble logikken videre utvidet til å gi rom for usikkerhet og sannsynlighet. Resultatet var utviklingen av bl.a. flerverdi-, fuzzy- og kvantelogikken.
Folk snakker. Noen ganger bruker de ordet logisk men det virker ikke som om de forstår hva det betyr, så det er vanskelig å tyde hva det er de egentlig “mener”, eller i det minste “mener å påstå”. Alt løser seg opp til en klyse med snørr, eller altså det de betegner som “følelser” og som jeg oppfatter som sinnsykdommer. Hva er det de vil? Svaret er at de vet ikke hva de vil. De har ikke noe språk.
Norsk folkeskole har ikke tradisjonelt vært fokusert på å trene opp evnen til å tenke klart. Snarere tvert imot, obskurantisme brukes som et aktivt pedagogisk element i en prosess som systematisk stripper barna for deres naturlige vitebegjær. Man trenes opp til å bli et arbeidsdyr som ikke stiller noen vanskelige spørsmål. Filosofi er alt for vanskelig for deg. Vel, det kan bli hvor vanskelig som helst, men det behøver det ikke å være. Man kan starte med et sett av ganske enkle ting, så tar vi det derfra.
Begynn med dette grunnkurset (krever normalt god forståelse av engelsk):
Med defaitisme (fransk défaitisme, av défaite, «nederlag») menes en sinnstilstand, stemning, tilbøyelighet eller overbevisning karakterisert ved motløshet, resignasjon og overgivelsesvilje under inntrykk av utsiktsløshet overfor en fiendes opplevde overmakt i kamp eller krig, og troen på nederlaget som uunngåelig skjebne. Ordet har nedsettende verdi, og ble dannet i Frankrike under første verdenskrig til bebreidelse av lignende tendenser i egne rekker, eller av oppfatninger som ønsket snarest mulig fred på bekostning av Frankrikes krigsmål. Ordet brukes nå også om tilsvarende holdninger generelt.
Det må være omtrent ti år siden første gang jeg hørte om doomers, altså individer som har resignert og gitt opp alle tanker om å jobbe for en bedre tilværelse. Alt livet handler om er å overleve fra dag til dag i den lille ettroms leiligheten i sovjetblokka, som igjen er plassert i et dystopisk industrilandskap av gul røyk over grå snø. Det var visstnok et russisk fenomen, eller kanskje vi skal si “østblokk” fordi så mye av kulturuttrykket til doomerne nostalgiserer 70-tallspropagandaen om det sosialistiske arbeiderparadiset og det ene med det andre. Idealet er altså en løgn fra en tid som ikke lenger finnes. Det er vanskelig å bli klok på denne “bevegelsen” (i den grad det kan kalles noe slikt). Først trodde jeg det hadde noe med doom metal å gjøre, eller kanskje noen slags crossover fra “depressiv svartmetall” (som er en helt egen greie hvor de dyrker depresjon, undergang og hele den pakka), men de er mer inne i “postpunk” og synthmusikk, for eksempel Molchat Doma og mye annet som utgis på plateselskapet Harakiri Diat. Vel, det funker for meg. Jeg har likt postpunk siden det ble oppfunnet – Joy Division og resten av La Hacienda – selv om jeg i disse dager er mest interessert i nyere Søramerikansk postpunk.
Så langt østblokklandene, det vi samtidig har i vesten er svartpilla — beryktet for å være “det ondeste man kan svelge” men jeg vet ikke helt. Ihvertfall synes ikke jeg det er vanskelig å komme på verre ting som har entret kroppen til folk gjennom munnen. Men flisespikking til side, dette er svære greier, ihvertfall på nettet. De kaller det ekstrem nihilisme, som er et komisk forsøk på tautologisering av en nullpunktstilstand som ikke bærer adjektiver. Null er null. Det finnes ikke noe sånt som “det ekstreme null”. Greia er uansett å innse at ingenting betyr noe og det er ikke noe du kan gjøre med det. Ingenting nytter. Alt du prøver vil bare gjøre ting verre. Det eneste sosiale liv svartpillerne har, eller for den saks skyld ønsker, er det de finner på nettet. De går ingen steder. Treffer ingen mennesker. Legger ingen planer. Livet er et enste langt øyeblikk uten innhold, mål eller mening. Om man lever eller ikke lever er uten betydning for noen, ikke engang deg selv. Dette er en greie som eksisterer og de som “har svelget svartpilla” vanker i diverse nettsamfunn som er organisert rundt håpløsheten som en nærmest religiøs tilstand. De kaller det å våkne opp og innse realitetene. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste virker det som om mange ønsker å “forlate samfunnet”, men uten at de egentlig ser noen farbar vei ut, så istedet gjør de hele livet om til en slags transittilværelse, hvor man bare “er”. Selv det å stille seg negativ til samfunnet og bli revolusjonær, eller hvordan der der nå enn fungerer, vurderes som meningsløs optimisme hos individer som lever i en drøm. Negativitet er ikke ekte nihilisme. Det handler om å oppgi alt. Jeg har ikke inntrykk av at svartpille-bevegelsen har noe konsistent kunstuttrykk som de foretrekker, så slik sett er de ikke doomere, men begge synes å være forelsket i sin egen tragedie, på en måte som drar tankene i retning av Goethe’s “Den unge Wethers lidelser” — før de fortsetter i retning av Joris Karl Huysmans og “Det aller nederste” (La Bas). Eller sagt på en anne måte, dette er ikke noe nytt under solen.
Man kan vanskelig klandre mennesker for å ta en titt på dagens verden og si “ikke faen”. Dystopien er allerede her. Politikere og andre såkalte samfunnstopper prøver ikke engang å skjule korrupsjonen sin lenger. Alle grafser til seg alt de kan bære med seg mens de løper og snubler og tråkker hverandre ned på vei mot utgangen av den brennende bygningen. Vi har hatt “tilbudsøkonomi” – best oppsummert som at når man pisser på presten så drypper det på klokkeren – i noe over førti år. Det har blitt akkurat så galt – om ikke verre – som det de kaldere anlagte hodene advarte om den gangen frimarkedsprofetene endelig fikk det som de ville. Av alle menneskelige egenskaper man kunne ha satset på som “motor” i samfunnet kunne man knapt ha satset på noe verre enn “konkurranseinstinktet”. Herregud. Hva tror de egentlig det er som har forårsaket alle kriger og folkemord nedigjennom historien? Sosialisme? Sannheten er at det er i løpet av disse førti årene, og særlig de siste tyve, at mesteparten av ødeleggelsesarbeidet har blitt gjort i forhold til natur, miljø og klima. Vi befinner oss ved et kritisk punkt, om vi ikke allerede har passert det. Selv om vi øyeblikkelig hadde sluttet å pumpe mere karbondioksyd ut i atmosfæren ville vi måtte leve med svært alvorlige konsekvenser i mange hundre år. Imidlertid er det ingen stemning for å “skjerpe seg” blant de som tjener penger på jævelskapen, deres innstilling synes å være at de vil ta med seg så mye de kan mens de kan, fordi de har jo hele tiden visst at fossile brennstoffer ødelegger atmosfæren — eller rettere sagt, påvirker atmosfæren til å bli mindre gunstig for menneskelig overlevelse. Samtidig avleder politikerne folks oppmerksomhet gjennom å spille ideologisk lommetennis rundt høyre-og-venstre-polemikk av typen “hva slags verdier skulle vi hatt dersom vi kunne bestemt hvordan mennesker skal oppføre seg?” i stedet for å gjøre jobben sin og regulere industrien slik at den i det store og hele tjener samfunnsinteressene fremfor å generere enda mere penger til allerede søkkrike individer.
Om få år vil vi se en flyktningebølge ulikt noe annet noen har sett noensinne. Områdene i sør kommer til å bli ubeboelige for mennesker i deler av året, kanskje permanent (eller altså, slik vil det forbli inntil selve planeten har regulert forholdene igjen). Vi vet at dette kommer. Men vi later som ingenting. Livet går videre. Alle kan se med sine egne øyne at “ekstreme værhendelser” har blitt noe dagligdags nå. Alt er mye mer intenst og dramatisk, akkurat som forutsagt. Tørketiden er tørrere. Regntiden er våtere. Stormene er flere og villere. “Passende mengder” er noe vi hadde før i tiden. Nå har vi enten for mye eller for lite av både vått og tørt. Det er klart dette har en direkte effekt på folks livsbetingelser, men det er den indirekte effekten vi bør bekymre oss for. Matproduksjon krever landbruk og landbruk krever noenlunde stabile og forutsigbare forhold. Absurd prisstigning vil sette inn like før knappheten kommer og det er ved dette tidspunkt Norge bør ha forberedt seg på at det ikke lenger vil finnes noen varer å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Det vi har er det vi lager selv, punktum. Vi vet at dette kommer, men vi later som ingenting.
Som alle vet fungerer det vesentlig mye bedre å ha et blodtørstig monster som politisk leder i krigstid enn en forsiktig byråkrat. Det finnes individer som har “litt av hvert” i sjelen sin og Churchill var utvilsomt en av dem. Fra britenes synspunkt var det de som vant krigen. For de fleste andre ser det imidlertid ut som om dette ville ha endt på en helt annen måte hvis ikke russerne hadde blitt blandet inn i saken, som på den annen side var hele greia til Hitler: Han hadde en fantasi om å repetere amerikanernes “manifest destiny”, bare østover. Resten av Europa var bare en distraksjon, hele poenget med Den andre verdenskrig var å erobre territorier i øst, utslette den lokale befolkningen og etablere “rene germanske samfunn” som skulle lede menneskeheten i tusen år. Det var jo aldri selv noen liten mulighet for at det prosjektet ville forløpe knirkefritt. Herregud. En senmodernistisk Napoleon på amfetamin. Bokstavelig talt. Fra og med året 1936 fikk Hitler daglige “vitaminsprøyter” som blant mye annet inneholdt pervitin – også kjent i tablettform som “stuka-piller” – et patentert tysk amfetaminpreparat. Var det Parkinsons sykdom han led av mot slutten av livet sitt? Spør de som har erfaring med langtidsbruk av amfetamin.
Etter krigen ble Churchill mer filosofisk. Blant annet sa han at demokrati er den mest idiotiske samfunnsform man kan tenke seg, bortsett fra alt annet som har vært prøvd. Ingen konvensjonell optimist, med andre ord. Kanskje var han den siste britiske politiker som virkelig forsto at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Selvsagt handler det om handelsavtaler, felles standarder, åpne grenser, valutasamarbeid og det ene med det andre, men alt dette er midler, ikke mål. Selve hovedpoenget er å sørge for at det aldri blir noen ny krig i Europa. Hvordan får man folk til å holde fred? Man gir dem noe å tape. De farligste menneskene er sånne som føler at uansett hva de gjør så er de føkka. De har ikke noe annet å tape enn livet, som uansett bare er vondt og vanskelig. Hvor er Nostradamus når man trenger ham? Det virker som om mange har et problem med å forutse hva mennesker gjør når man tar fra dem alt håp. Sånn er det. Alle er opptatt med sitt, det er bare jeg som bryr meg om mitt. Går det an å skape en samfunnsform som er mindre preget av viljen til gjensidig utnyttelse mellom mennesker? Det var jo dette problemet etterkrigstidens “eurososialister” satt med i fanget. Hvordan får man folk til å fatte interesse for politikk, men uten å miste realitetssansen? Jeg tror de som ofte glorifiserer 50-tallet – vanlig både blant ortodokse kommunister og de høyrepolitisk orienterte – forveksler “optimismen” fra den gangen med en genuin lettelse over at “nå er det ihvertfall ikke verdenskrig lenger”.
For meg føles det nesten alltid uvirkelig å diskutere politikk med folk. Hvor er realismen? Jeg er på alle måter enig i premisset om at det burde ikke finnes kjipe ting, men samtidig ser jeg ikke helt hvordan vi bare kan trylle bort tusenvis av år med menneskelig historie, preget av de samme gamle klønete snubletabbene omatt og omattatt: Makt må sentraliseres rundt abstraksjoner, ikke personer. Etter min mening bør man utvise skepsis overfor de som glorifiserer menneskelige individer, seg selv eller andre. Det finnes ingen beundringsverdige mennesker, bare beundringsverdige moralske standarder og viljen til å leve et liv i sannhet. Teknisk sett er vi alle onde skapninger, slik man normalt definerer begrepet ondskap. Vi er sånn som naturen har laget oss; en skapning med mange talenter. Jeg blogget på engelsk før jeg begynte å vanke på denne plattformen, så jeg forholdt meg naturligvis til mange amerikanere. “Euroskepsis” er ganske vanlig. For eksempel var det en stund trendy å sammenligne Angela Merkel med Adolf Hitler (også blant mange briter som agiterte for “Brexit”) og si at det fantes ingen prinsipiell forskjell mellom de to, det koker uansett ned til tysk økonomisk dominans i Europa. Herregud. Hva skal man si? Hva kan man si? Hør her, Tyskland har vært en viktig europèisk region i tusenvis av år … men samtidig sitter man med en følelse av at hvis man virkelig er nødt til å forklare dette, så kommer uansett ikke vedkommende til å forstå noe mer enn de allerede gjør, det vil si ingenting. Har du noen gang vært i Tyskland? Det er korrekt at de har en tradisjon for krigersk strenghet og personlig askese, men dette er ikke alt de har. De har også vært den fremste sivilisasjonsbyggende entiteten i Europa siden romas dager — innenfor vitenskap og filosofi, kunst og sosiologi. Det eneste Merkel og Hitler har til felles er at de begge var tyske statsledere for en periode. De hadde ekstremt forskjellige moralske standarder for sin politiske ledergjerning og også mildt sagt forskjellige forventninger til den tyske befolkningen.
Mens vi snakker om forventninger vil jeg benytte anledningen til å si at alt jeg forventer fra mennesker er at de skal oppføre seg slik demente tukleaper typisk gjør; det vil si at de vil ikke typisk ha noen sammenhengende og konsistent personlighet, og de kommer til å tukle med alt man gir dem adgang til. Dette er normalt. I den grad noen har bedre standarder – og ikke minst disiplin – enn dette så betrakter jeg det som positivt, men det er ikke noe jeg forventer. Mennesker er ikke intelligente dyr — eller rettere sagt, hjernekapasiteten gjør ikke typisk og som regel mennesker intelligente, men sinnsforvirrede. Det er alt for mye som foregår oppi knotten og lite av det gir noen egentlig mening. Hvis man vil forstå menneskesinnet er det best å sammenligne det med påfuglens hale. De er begge noe som i evolusjonære termer er ekstremt kostbart og nesten komplett unytting, bortsett fra dette ene lille formålet: Det er sexy. Darwin kalte det “seksuell seleksjon”. Når en art utvikler bisarre attributter og egenskaper som tilsynelatende henger dårlig sammen med deres overlevelsesevne. Individuelle eksemplarer av arten søker instinktivt mot et imponerende rassparti for påfuglens vedkommende og “sjarmante sjelsegenskaper” hos mennesket. Hjernen har vokst fordi de eksemplarene med størst hjerne har formert seg hyppigere. Hjernen bør følgelig betraktes som et kjønnsorgan, ikke som en datamaskin. Hjernen er ikke mer (eller mindre) nyttig enn et gevir. Men hva med alle de fine tingene vi har? kan man jo spørre, og da vil jeg svare hva så? Hjelpemidlene våre har allerede tatt livet av oss alle. Ting behøver ikke å gjøre vondt for å være dødelige. Mens man er ung og saftsprutende vital virker det kanskje som en god idè å høvle av noen år i andre enden av livet og selge dem for et beløp. Det finnes ingen mangel på kjøpere, men det er imidlertid høyst individuelt hva slags pris man kan oppnå. Nevnte jeg at vi er onde skapninger? Det er som regel uproblematisk for folk å snyte, føkke opp og til og med drepe andre mennesker så lenge de har noen grader av separasjon mellom seg selv og ugjerningene. Jeg har ikke gjort noe galt. Som man sier, et plausibelt grunnlag for fornektelse er alt som behøves.
Verden er ikke et bilde, den er et speil. Det er fysisk umulig å se noe “der ute” som ikke allerede finnes “her inne”. Enhver observasjon man gjør består i å sammenligne det man “ser” med det man allerede “har”, for evolusjonære justerings- og tilpasningsformål. Mesteparten av dette foregår imidlertid langt hinsides vår bevisste kontroll. Menneskesinnet er minst nitti prosent underbevisst. Den “piloten” vi har, altså selvet, eller “følelsen av å være noen” som beveger seg rundt i verden utrustet med fri vilje, er bare en fingedukke som styres av dype, delvis medfødte og delvis innlærte atferdsmønstre, som denne veritable “kunstige intelligensen” vi alle bærer i underbevisstheren bruker som templat i den biologiske tilpasningsprosessen. Vi sammenligner “det der ute” med “det her inne” og dette er den prosessen vi kaller læring. Alle høyerestående skapninger opererer på denne måten. Imidlertid er vi den eneste arten som nærmest på rutinemessig basis pådrar seg alle mulige slags sinnssykdommer. La oss kalle dem “eksistensielle kjønnssykdommer” som består i feilvurderinger og vrangforestillinger. Ting som påfører oss sosiale problemer. Det kan bli hvor galt som helst, det ser vi jo ut ifra menneskehetens historie. Vi bør aldri glemme at vi er onde av natur – selv om begrepet “ondskap” bare er en konseptualisering av visse moralske betraktninger, det finnes ingen ondskap i naturen – fordi når vi glemmer at Gud gjorde oss til kleptoparasitter så kommer Satan øyeblikkelig med sine kontrakter for “multi level marketing” timeshare på avbetaling og alt mulig annet som virker lurt der og da. Og hvor ender vi? Helt korrekt. Da går det til helvete for full hornmusikk. Hvordan kan jeg vite om jeg er ond? spør du sikkert nå, vant som du er med psykologiske tester i ukeblader, så da svarer jeg: Er du i stand til å føle glede over andres ulykke? Føler du nytelse når en skremmende eller ubehagelig person “får det som er til pass for dem”? I så fall er du ond, som alle andre. Dette er elementær psykologi. Spørsmålet er ikke hva du er, men hva du gjør med hva du er. Capisci?
Jeg bruker ingen “aktive” sosiale media, men jeg abonnerer på YouTube Premium, så jeg får med meg den sladderen som går. Nylig var det en overskrift som fikk meg til å fnise. Joe Rogan forteller sannheten om pyramidene i Egypt. Hvor sannsynlig er dette utsagnet? Jeg behøver ikke engang å sjekke selve videoen for å vite at hvis Joe Rogan sier mer enn tre ord om denne saken så lyver han. Jeg vet ingenting. Dette er den eneste sannhet han vil være i stand til å fremføre om egyptisk arkeologi generelt og pyramidene spesielt, men er det dette han gjør? Selvsagt ikke. Rogan driver et prateshow. Jobben hans er å holde lytternes oppmerksomhet fanget slik at de som har ting å selge kan få presentert dem underveis. Verken mer eller mindre. Han er en bimbo. Den lettkledde dama som poserer på bilpanseret.
Hvordan kan jeg vite at Joe Rogan ikke vet noe om egyptisk arkeologi? Fordi fakta ikke er noen salgbar vare og han er en selger. Det han snakker om – med det forbehold at jeg har ikke sett/hørt det selv så jeg vet ingenting om detaljene – er sånt som folk liker å høre, fordi sånn fungerer varemerket hans: En lallende hasjrøyker som fantaserer om ting han ikke har noen greie på. Han kunne for eksempel snakket om kampsport, som han etter min mening har en ganske bra forståelse av, men dette tiltrekker ikke noe bredt publikum. Han er kommersiell. Hvorfor skal han velge en stil som han tjener en million på når han enkelt kan anlegge en stil som betaler ti millioner? Der ligger hele mysteriet. Det handler om penger. Det spiller ingen rolle hvordan man samler seg noen millioner følgere, hvis man klarer dette er man sikret en bra betalt jobb som uetterrettelig pratmaker på nettet. Rogan har klart dette. Go Joe! som amerikanerne sier nå for tiden.
Som alltid er det håpløst å diskutere smak, folk liker det de liker, dette er ikke noe man kan “forstå”. De gangene jeg har sett showet hans Joe Rogan har jeg imidlertid sittet igjen med følelsen av at dette ligner en hvilken som helst fem minutter lang samtale med en fantasifull friker på 80-tallet. Mye svada, lite egentlig innhold. Jeg synes ikke at dette er galt i seg selv og jeg tror ikke et sekund at Rogan selv ville påstått at han er noen slags målbærer av universelle sannheter – hvis man spurte ham direkte ville han sannsynligvis svare at han er en humorist som driver med “lett underholdning” – men hvis man ikke passer seg i dagens medievirkelighet ender man som naziblogger uten engang å forstå hva som har skjedd. Hva snakker jeg om? Forskjellen på skalar og vektor. Covidproblematikken tilførte Rogan en “retning” han neppe noensinne hadde sett for seg — og hans egen stahet og mangel på instrumentell intelligens har gjort resten. Han er nazi nå. Ikke av og for seg selv – det er ikke hans “politiske posisjon” – men fordi han fremstiller kognitivt runkemateriale for nazister.
Det har lenge vært sånn i USA at den eneste egentlige skillelinje mellom høyre og ytre høyre har gått langs “jødespørsmålet”, noe de har løst på kreativt vis gjennom den såkalte kulturkrigen. Man bruker simpelthen andre ord. Kulturmarxisme. Soros-media. Eliten. Sånne ting som faller innenfor “hentydningens dimensjon” i en tilstrekkelig grad til å få med seg de ytterliggående uten å miste de moderate. Samme som skjer her hjemme. Sverige, Danmark, Frankrike, Storbritannia. Italia. Politisk korrekthet og “woke-ideologi” er klassiske stråmenn i dette faget. Eller hvorfor ikke innvandrerproblemet? Det handler uansett om å spille på folks dype angst og fordommer. Samt ikke minst deres manglende evne – eller eventuelt vilje, moralske mot, whatever – til å tenke selvstendig og kritisk. Det subjektive erfaringsgrunnlaget vandrer fra “jeg og du” som fundamental metafysisk innstilling til verden og virkeligheten, til “oss og dem”. Identitet blir definert som gruppetilhørighet. Alt dette skjer imidlertid bare i hodet. Det er derfor vi snakker om “mentalitet”. “Viljen velger virkelighet” men ikke i noen objektiv forstand, alt vi kan velge er synsvinkel. Resultatet er en selvpåført illusjon. Prinsippet er masochisme. Mental og emosjonell selvskading.
