Måned: september 2024

Dette er et interessant spørsmål. Det er også et folkelig uttrykk og noe man sier når man føler seg oppgitt over en eller annen blemme som noen har gjort – det kan til og med være rettet mot en selv, som et slags retorisk uttrykk for forbløffelse – men jeg tror ikke det er meningen at man noensinne skal få noe svar. Det ligger liksom litt i kortene at svaret kanskje bør være “uendelig dum”, men dette blir aldri sagt høyt. Vi skal imidlertid besvare det en gang for alle her og nå: Man får sjelden mer toskeskap enn det man lager selv. Problemet er med andre ord relativt i sin natur. Det handler essensielt sett om å overvurdere sin egen intelligens, oversikt og evne til å håndtere ting. En smart person vil alltid ta med i beregningen at de ser ikke hele bildet, kjenner ikke alle sakens detaljer, og så videre, mens en tosk bare vasser rett inn i noe, full av den formen for selvsikkerhet som bare evneveike mennesker kan ha.

Å være idiot er ikke et naturtalent, men et kulturfenomen. Det postmoderne samfunnet med all sin nyliberalistiske ideologi må således være å betrakte som en idiotfabrikk. Vi fremstiller dem på løpende bånd og oppbevarer dem i bylignende strøk. Nettet og de sosiale media har ikke skapt dette problemet, bare trukket det frem i lyset. Idiotene har jo alltid eksistert. Alle kjenner noen. Mange har opptil flere av dem i sin egen familie. Og hvem har ikke noen på arbeidsstedet sitt? Det er alltid den samme greia. De overvurderer seg selv. Eller skal vi kanskje heller si at de feilvurderer seg selv, for det er jo minst like idiotisk når folk undervurderer sine egne evner. Du vet. Når man forstår at noe er helt på trynet galt, men man blir med på det likevel, muligens av sosiale årsaker. Ingen vil være den som er “negativ”.  Kanskje jeg tar feil sier de til seg selv, men de vet at de ikke tar feil. Det går jo ikke an å ta feil om sånne ting. Det er ikke et faktaforhold, men en etisk sak. Vi velger selv om vi ønsker å være idioter. Det er en fundamental livsholdning som ligner alle andre smaksspørsmål.

Fra filosofiens historie trekker vi frem den sokratiske metoden, som kort fortalt handler om å diskutere argumenter, det vil si plukke dem fra hverandre for å studere hva de består av og hvordan de virker. Det er ingen konkurranse. Det går ikke an å vinne eller tape, selv om man forsåvidt kan påstå at man har tapt en filosofisk diskusjon hvis man tror at man har rett. Det forekommer jo aldri at noen har rett i noen som helst slags kontekst som handler om argumenter. Alt de har er “et syn på saken” pluss eventuelt noen følelser som verken er her eller der. Dette er idiotiet i sin grunnleggende form. Det koker ned til tro. Eller vi kan kalle det “antagelser” om du vil. Det sitter i det imaginære organet jeg kaller følsa – en slags “alternativ hjernefunksjon” – hvor individet på nærmest noe slags alkymistisk-magisk vis blander sammen objektive saksforhold med sine personlige følelser om dem, før dette evneveike makkverket til sist presenteres som sannhet. Hva har de i form av tekniske bevis og annet som støtter argumentene deres? Ingenting. Bare enda flere følelser; sine egne og “de andres”. Hvis man kan jobbe frem et helt kirkekor av synkront følende idioter synes man at dette får være nok. “Folkets vilje” og det ene med det andre. En overbevisning er jo noe som bare eksisterer innenfor en etisk horisont. Selve ordets fysiologi handler om at man ikke godtar noe så mundant som beviser i denne saken, fordi man har jo så sterke følelser. Det sitter i selveste beinmargen.

Etter de tragiske hendelsene i 2011 var det en venn av meg – en amerikaner – som spurte om jeg fortsatt er motstander av dødsstraff. De har jo en litt annerledes debatt gående “over there”, hvor de snakker om hvem som fortjener hva. Etter min mening er dette usaklig. Jeg har aldri ment eller sagt noe annet enn det jeg fortsatt står på: Jeg ønsker ikke at staten under noen omstendigheter skal ha makt over liv og død noe mer enn den allerede har på mer indirekte vis. Der stanser det for meg. Jeg forstår konseptet hevn, men dette er alltid noe personlig mens staten er – eller skal ihvertfall være – det mest upersonlige vi har. Staten har ingen følelser, bare mekanikk. Staten er en blind drøvtygger som kan leve i tusen år hvis man behandler den bra — men det er en svært dårlig idè å installere rovdyrtenner i akkurat den kjeften. Vi behøver jo ingen nattvekterstat, som det kalles, med bevæpnet politi og det ene med det andre. Det skaper bare angst. Vi behøver mer eller mindre akkurat den passive velferdsstaten vi har, som holder befolkningens sosiale ve og vel i sin hovedfokus. Både på kort og lang sikt. Det er – og bør fortsette å være – uinteressant for staten hvor mange penger du har, eller hvor du kommer fra, hvem du kjenner, og så videre. Loven er ikke noe verdisystem. Ikke noe lotteri hvor man kan vinne eller tape. Helsevesenet og skoleverket har ingen favoritter. Dette forarger de som synes de fortjener noe mer eller bedre enn alle andre, eventuelt at velferd er noe som skal konkurranseutsettes, slik at alle fordelene etterhvert går til de mest hensynsløse jævlene vi har, mens røkla holdes nede ved hjelp av et drakonisk strafferegime som først og fremst beskytter akkumulasjon av eiendom.

Noen kaller det cineast, etter et fransk ord som egentlig betyr “filmskaper”, men på engelsk og diverse andre språk betegner ordet først og fremst en “filmelsker” (som jeg antar man i utgangspunktet må være for å ønske å bli en filmskaper). Jeg har hørt kinofil noen ganger, men jeg synes det blir for spesifikt rettet mot kino – eller “filmteater” – som holistisk erfaring, mens begrepet film dekker mye mer enn nytelsen av film i sitt rette element; en kinosal — og det å være en elsker bør helst strekke seg lengre enn bare det å beundre noe på avstand. En elsker må jo gjøre noe. Du vet. Involvere seg. Den typen ting. For å ta et eksempel som overhodet ikke er i slekt: En vinelsker forventes jo å være noe mer enn bare en som er glad i å drikke vin. Ikke sant? Man ser for seg noen som har peiling på, eller i det minste en begrunnet mening om, vin (eller film) i en større kontekst enn å bare nyte det som konsumvare.

Bildet ovenfor henviser til en fransk film noir fra 1954, som definitivt er på min liste over de ti beste filmene noensinne, men jeg ser den ikke ofte nevnt når en typisk YouTuber presenterer sine valg i så måte. Språket er kanskje et problem for mange, men fra min synsvinkel er det alt for mye engelskspråklig blant nesten alles favorittlister. Det er rett og slett ikke troverdig at en filmelsker skal la seg stanse av et så lavt hinder som det å lese undertekstene for å få med seg hva dialogen handler om, men dette virker altså ofte uoverkommelig for et ikke helt ubetydelig antall individer der ute. (La oss ikke engang snakke om dubbing av film, som er “galt” på samme måte som å fargelegge gamle filmer som opprinnelig ble laget i svart/hvitt.) Her i Norge er folk imidlertid vant til å lese undertekster, så det er egentlig mindre relevant hva slags språk det er man ikke forstår. Tekstene forklarer jo alt. Fransk, spansk, italiensk eller kinesisk. Who cares? “Tekstet på norsk” er det man ser etter, eventuelt et annet språk som man behersker i tilstrekkelig grad.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det tidligste symptomet på at man er – eller er i ferd med å bli – en filmelsker, er etter min mening at man begynner å utvikle favoritter blant regissører heller enn blant skuespillere. Man gjenkjenner og verdsetter stilen deres. Man begynner å få tak i konseptet “film som kunst” og legge bak seg stadiet for “film som konsumvare”. Siden vi bruker ordet elsker i ordstillingen filmelsker, så bør vi vel understreke fem ganger med rødblyant at det finnes ingen korrekt måte å være en elsker. Fenomenet befinner seg ikke på skalaen mellom riktig og galt, men heller på den mellom sant og usant. Går det an å bløffe om kjærlighet? Enhver får tenke hva de vil, men det blir kanskje litt for drøyt å gjøre alt en filmelsker gjør uten å “mene noe med det”. La oss si for eksempel at man har forelsket seg i noen som allerede bærer merkelappen, og for å vinne terreng i forhold til dem bestemmer man seg for å selv bli en “filmelsker” på gjørs. Er dette sannsynlig? Plottet er ikke verre enn at man kunne brukt det i en romantisk komedie, men man bør helst ha mer enn dette for å spinne en hel historie. Spørsmålet er bare hvor mange filmer av Wong Kar Wai og Michelangelo Antonioni man tåler før man løper skrikende fra stedet hvis dette ikke er greia di på alvor.

Hva er rimelig å forvente av en filmelsker? De bør vel helst ha sett Gudfaren, for å si det slik, men det er uproblematisk – faktisk nærmest ønskelig – at lappeteppet deres har mange hull, slik at man kan anbefale diverse severdige ting for dem. Filmelskere har som regel en liste over filmer som de mener at alle andre også bør se. Over tid og med mange nok slike “anbefalinger” vil det etterhvert fremkomme et bilde basert i vanlige statistiske parametre, over la oss si de hundre mest anbefalte filmene blant entusiaster. Touchez Pas Au Grisbi – som på norsk betyr noe sånt som “ikke rør byttet” – er definitivt blant dem. (Av andre filmer laget av Jaques Becker vil jeg særlig trekke frem Le Trou fra 1960, sett i relasjon til Jean Paul Sartres beryktede skuespill “Ingen utvei”.) La meg ikke engang begynne å ramse opp andre franske filmer fra den samme perioden, bare si at man nekter seg selv mye bra hvis man overser mye av det beste som har blitt laget av noen av de flinkeste folka som noensinne har elsket mediet film. Selv har jeg sett så mye – og så mye variert – at jeg ikke lenger lar meg lure av noe. Det alle ser etter og prøver å komme i kontakt med er lidenskapen for å fortelle gode historier. Mer mystisk er det ikke, men heller ikke mindre. Som i det dramatiske menneskelige handlingsrommet vi kaller kjærlighet handler det om å “søke etter noe” men man vet ikke hva det er før man finner det. I mellomtiden opplever man kanskje at man kaster bort mye tid på mislykkede forsøk som alle havnet i grøfta av ymse årsaker, men det er jo en litt i overkant hard dom over seg selv. I virkeligheten finnes det ikke noe sånt som bortkastet tid. Selvsagt er det mye man kunne – kanskje til og med burde – ha gjort annerledes, men det visste man jo ikke den gangen. Kanskje ville man ikke engang ha visst det nå hvis det ikke var for de erfaringene man dannet seg da.

Om seks uker er det presidentvalg i USA. Amerikanerne skal ta stilling til om de ønsker en gal mann som president, eller om de heller vil ha en rimelig avbalansert og kompetent kvinne. Dette er hva det koker ned til. Her er noe å tenke på: Dick Cheney har sagt offentlig at han vil stemme på Kamala Harris. Om det er noen som tror at Cheney har blitt sosialist på sine gamle dager, så tar han neppe mer enn to salte sild og et gammelt munnspill for å skyte deg i trynet med hagla si. Han har et rykte. Dessuten har den mildt sagt konservative Karl Rove – også kjent som som Satans representant her på jorda – sagt det samme. Ser du alle duene? Det gjør ikke jeg. Dette er tordenfugler. Hvorfor vil de heller ha en demokrat denne gangen? Tja, si det. Hvis jeg må forklare det så kommer du neppe til å forstå det.

Vett og forstand er hva det er. Alle har noe men det er svært ulikt fordelt, nesten som skjønnhet eller et særlig talent for fotball, bortsett fra at “vinnerne” i spillet om intelligens forstår for mye for sitt eget beste. Du vet. Man må være litt dust, litt pikk, litt troll og ganske mye bulldozer for å oppnå det de evneveike mener når de bruker ordet suksess. Penger oppstår jo ikke av seg selv. Man er alltid nødt til å ta dem fra noen. Forklaringene varierer men prinsippet består: Det handler om skattlegging. Et opplegg for å høste fortjeneste av andres arbeid, behov og livsomstendigheter forøvrig, som regel gjennom å “gi dem arbeid” mot et vederlag, som imidlertid bare utgjør en liten fraksjon av det nedlagte arbeidets egentlige verdi. Dette er et klassisk problem. Hvem som eier produksjonsmidlene og det ene med det andre. Ordet jobb fantes ikke i det norske språket før ganske sent på 1800-tallet, og det begynte som et skjellsord. En “jobber” var en svindler og bløffmaker som trikset med papirer, advokater og alt som tilhører kategorien “formelt korrekt” men uten å være rett og rettferdig. Eller et finansielt rovdyr, om du vil. En kannibal, som spiser andre menneskers livsenergi. En wendigo, som de nordamerikanske indianerne ville ha sagt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Selv har jeg aldri skjønt hva folk ser i Donald Trump, bortsett fra at han sikkert kan være en nyttig idiot i visse begrensede sammenhenger. Han kan jo ikke kontrolleres, ikke engang av seg selv. Hvorfor gi sånne mennesker makt? Jeg begriper det bare ikke. Det er opplagt at det kommer til å gå på trynet, spørsmålet er bare når og hvordan. Pandemien ville sannsynligvis ha spilt seg ut annerledes i USA – da mener jeg først og fremst lavere dødelighet – hvis de hadde hatt en noenlunde oppegående person i den jobben ved det tidspunktet. Du vet. Noen som er mentalt stabil og etter måten normal både i forhold til hvordan de ordlegger seg og hva de gjør. Noen ganger er sånt svært viktig. Noen må være den voksne i rommet, sette ned foten og ta de nødvendige beslutningene. Det er aldri likegyldig hvem som blir gitt politisk makt. Det betyr kanskje ikke noen revolusjonære omveltninger i forhold til alt som de favoriserte velgergruppene ønsker seg når “deres” kandidat vinner – jeg tror for eksempel ikke Dick Cheney ser for seg at Kamala Harris kommer til å føre “hans” type politikk – men viktigere enn dette er alltid at toppsjefen er kompetent, både i faglig og moralsk forstand. Uansett hva annet man kan si om Donald Trump så må man være bra fette inkompetent – i forhold til livet, kjærligheten, jobben og det hele – for å tro at denne groteske karakteren kommer til å gi deg noe som helst av alt du fantaserer om. Herregud. Det mest utrolige med hele opplegget er jo hvor lite sannsynlig det er. Hvis for eksempel en sånn forfatter som Robert Ludlum eller Tom Clancy – som skriver “politiske thrillere” og denslags – omtrent ti år i forveien hadde introdusert et plott som ligner på det som faktisk skjedde da Trump ble valgt til president, så ville de ha blitt avvist på grunn av lav troverdighet. Dette er for usannsynlig. Men nå har det altså skjedd. Skaden lar seg inntil videre ikke måle, men den er utvilsomt “betydelig”. Amerikansk troverdighet i sin mest generelle forstand har fått et så alvorlig skudd for baugen at hele skuta truer med å synke. Dette må de uansett leve med. De har blunket. Alle så det. Ingen kommer til å glemme hva de så. Hva blir det neste? Vi venter og ser. Om seks uker vet vi mer.

Hvis jeg var jøde er jeg nokså sikker på at jeg ville vært skeptisk til den formen for støtte de har blant evangeliske dommedagskristne. Jeg er ikke helt sikker på hvordan greia fungerer, men så vidt jeg har skjønt er det nødvendig for jødene å “vende tilbake til Israel” for at Jesus skal komme tilbake til jorda “for å dømme de levende og de døde”. Det hele ender visstnok bare godt for de fromme. Og med dette menes de som tror veldig intenst på at resten av menneskeheten må utryddes for at de selv skal få oppleve herligheta. Det finnes et helt program for disse greiene, men jeg har som sagt ikke satt meg inn i detaljene. Jeg bare ser disse typene gi uttrykk for den kiliastiske teologien sin fra tid til annen, men alt jeg klarer å se er en paranoid vrangforestilling. Dette er psykiatriske pasienter, ikke oppegående voksenpersoner. Likevel styrer de i praksis amerikansk utenrikspolitikk i forhold til både staten Israel og den vestasiatiske regionen forøvrig.

Det er fint hvis folk klarer å sortere snørr og barter her. Det er ikke jødene som fører en umenneskelig terrorkrig mot palestinerne, og alle som støtter palestinerne, særlig Iran. Det er ikke engang israelerne som kollektiv, selv on det er staten Israel som blir sittende igjen med den moralske regningen. Dette er politikken til Netanyahus regjering. Det koker ned til en håndfull middelaldrende menn som ikke har noe hjerte. Er det ikke alltid sånn? Røkla er enten heiagjeng, kanonføde eller dødsskvadron — foruten de som prøver å “markere avstand” med alle for hånden værende midler. Jeg husker vagt at det var noe med grunnloven, høyesterett eller noe; regjeringen Netanyahu hadde uansett noen slags alvorlige problemer før denne nyeste greia med utryddelseskrig i Gaza og det ene med det andre. Poltiske kommentatorer sier han er en “syklist”, og med dette mener man noen som er avhengig av å holde seg i bevegelse. Hvis han stanser vil han velte. Dette høres omtrent riktig ut, etter alle symptomer å dømme, men jeg ser aldri på Israel noe mer enn jeg må. Det føles som å inspisere fremmede folks rasshøl. For noen er det sikkert spennende, sexy og jeg vet ikke hva, men for meg er det bare en frastøtende tanke.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dette er problemets kjerne. Jeg skal ha meg frabedt merkelappen antisemitt bare fordi jeg fordømmer overgrep mot de mest elementære menneskerettigheter, når og hvor disse forekommer, uansett hvem som gjør hva, og hvordan de begrunner det. Det finnes grenser. De som krysser grensene er å betrakte som kriminelle. Imidlertid gjelder dette bare de som faktisk bryter internasjonale regler og konvensjoner gjennom sine egne ord og gjerninger, ikke deres familie, venner og omgangskrets forøvrig (selv om begrepet “sviktende dømmekraft” selvsagt kan komme til rimelig anvendelse i denne saken, så er også folk inhabile overfor sine nærmeste slik sett, fordi alle støtter jo i utgangspunktet sine egne, slik at de er i praksis ubrukelige som karaktervitner). Skyld er alltid noe individuelt. Strafferettslig ansvar kan kun pålegges den eller de som begikk de straffbare handlingene – samt alle som “medvirket hertil” i juridisk forstand – og noe mer enn dette er galskap. Verken de som støtter staten Israel og dens rett til å eksistere eller de som støtter palestinerne og deres rett til å leve har noe som helst slags ansvar for hva individer tilhørende noen av partene foretar seg fra dag til dag nede på bakkenivå. Situasjonen er svært “grisete” men prinsippene må bestå. Uten dem er vi jo bare hemningsløse krigsaper som ikke vet hvor grensene går. Hvor mye konseptuelt bevismateriale behøver du? Dette er snarere regelen enn unntaket hvis vi studerer menneskehetens historie. Det er først i moderne tid vi har fått på plass noe som ligner på et internasjonalt regelverk for generell orden og oppførsel. Men hvor mye er dette verd hvis noen bare kan ta seg ustraffet til rette som de selv vil — og begrunne dette med religiøse fantasier?

Som alle vet er det vanskelig å forholde seg til sånne typer som lyver og bløffer til stadighet. Fordi det er uråd å si når de snakker sant ender man automatisk med å mistro alt de sier. Selvsagt kan man ønske både det ene og det andre, men tillitsbrudd er hva det er. Ikke alle knuste vaser lar seg reparere, i den grad det overhodet er verd å bruke et ukjent antall timer på å møysommelig lime dem sammen igjen. (Hvis man har noe annet som enkelt lar seg bruke til det samme formål er det gjerne slik det ender.) Troverdighet er sånn sett en ganske skjør vase som man må ha for å holde tillitsblomstene levende. Etter at noens troverdighet har blitt knust – uansett hvordan – vil det neste som skjer alltid være at tilliten man inntil da følte overfor dem visner og dør. Slik er naturens orden. Spørsmålet blir da hva slags samarbeid man kan etablere og vedlikeholde på et grunnlag av mistillit, hvis man på grunn av “omstendigheter” likevel er nødt til å forholde seg til noen man  ikke stoler på særlig mye lengre enn man klarer å kaste dem. Dette er hva diplomatisk arbeid handler om i praksis. Hvis ikke partene har noen grad av respekt for hverandre overhodet må jobben i så fall handle om å finne frem til noen slags “tredje entitet” som de begge kan akseptere som uavhengig sakfører. Ved dette tidspunkt er det vanskelig å se hvem som eventuelt vil oppfattes som nøytral av både israelere og palestinere samtidig, for ikke engang å nevne alle andre som føler seg meningsberettigede i denne saken. Uruguay? Botswana? Ingen vet, men vi kan fastslå med rimelig sikkerhet at Europa har en problematisk stilling, og det samme gjelder definitivt USA (som imidlertid er de eneste som kan utøve tvangsmakt overfor Israel). For det går jo teknisk sett ikke an å separere “jødefolkets historie” fra den pågående konflikten i Vest-Asia. På den annen side er de på ingen måte det eneste folkeslaget i verden som har en historie. Det er bare at jødene har noen slags religiøst motivert særstilling i verden, som israelsk propaganda – og i enda større grad deres kristne støttespillere – sjelden skammer seg over å utnytte ned til den minste trevl. Herregud. For en stinkende suppe av åndelige ekskrementer.

Imidlertid er jeg ikke jøde — og jeg vet strengt tatt ingenting om hva det betyr å være jøde. Men er det relevant? Ikke for meg. Dette er bare et identitetsspørsmål som tilhører livets private sfære. Hvis vi for eksempel postulerer uttrykket “norsk jøde” så er det operative ordet norsk. Så vidt jeg vet er dette også hvordan norske jøder typisk oppfatter det, selv om de føler varierende grad av “ubeskrivelige følelser” i forhold til situasjonen i Gaza og denne nye nordfronten i Libanon. Jeg hører at noen av dem opplever antisemittisme, eller altså at de blir hetset for det regjeringen Netanyahu foretar seg i Israel, på helt usaklig grunnlag — med mindre de har “bedt om det” gjennom sin egen agitasjon, som ikke betyr at det er akseptabelt, bare litt mer forståelig. Jeg tror imidlertid ikke at dette er særlig vanlig. Mitt generelle inntrykk er at de eneste som alltid og ukritisk støtter Israel er evangeliske dommedagskristne og nynazister. Ingen av dem er særlig fine venner å holde seg med, men jeg antar man tar alt man kan få når ting blir desperate nok. Det kreves jo en viss grad av grunnleggende orden for at man skal kunne praktisere moralske prinsipper og de konsekvente juridiske prosedyrene som neppe lar seg oppføre uten denne grunnmuren. Eller for å si det omtrent så banalt åpenbart som det er mulig å få det: Veien til fred går gjennom våpenhvile, men våpenhvile er i seg selv aldri nok. Folk må jo ha noe å leve for. De må ha som grunnleggende rammebetingelser at samfunnet er både fredelig og rettferdig i og for seg selv, og at alle avvik fra denne standarden må være å betrakte som kriminalitet. Hvis ikke loven gjelder for alle så gjelder den i prinsippet ikke for noen, og ordet for det som eventuelt holder samfunnsordenen på plass blir redusert til makt, ikke rett. Ontologisk sett er et rettssystem og et maktsystem identiske, men innenfor en etisk horisont er de diametrale motsetninger. Alt koker ned til motivasjonen hos de som bruker systemet, samt i noe mindre grad hvor bevisstløse “vanlige folk” er i forhold til det som skjer. Fordi ting er så horrible som de er akkurat nå er det vanskelig å ikke få med seg at det foregår gigantiske demonstrasjoner i Israel, rettet mot regjeringen Netanyahu og dens politiske gangsyn, veivalg, fremtidsmål og i det hele tatt. Også israelere ønsker helst en fredelig tilværelse preget av livets vanlige bryderi heller enn en mildt sagt uoversiktelig situasjon som ligner på “permanent totalkrig” i forhold til alle de ellers er omgitt av, bortsett kanskje fra de som av ulike årsaker glorifiserer heltemodig offervilje under en beleiringssituasjon av typen “Masada”. Må jeg få minne om at historien tilhører sånne som Flavius Josefus, ikke alle de som på nobelt vis valgte døden.

Kukulkanpyramiden, også kjent som Kukulkantempelet og «El Castillo» (festningen), er et pyramideforma byggverk i den mayiske ruinbyen Chichen Itza i Yucatán i Mexico. Pyramiden er stedets mest kjente bygg, og dominerer den sentrale plassen. Den blei bygd av itza-mayaene på 1100-tallet i den mye eldre byen Chichen Itza, som stammer fra 500-tallet. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Nederst til venstre i bildet kan man se en døråpning. Den leder til en hemmelig “indre pyramide” – som ikke er åpen for publikum – hvor man blant annet kan finne den berømte jaguartronen. Gudene vet hva som har foregått der inne, men det er bare ett av mange elementer med dette byggverket – El Castillo – som er bemerkelsesverdig. De nysgjerrige finner sikkert litt av hvert på nettet, men alt vi skal henge oss opp i her er at byggestilen reflekterer den mye eldre “superbyen” Teotihuacan, uten at noen eksakt vet hvordan dette henger sammen. Alt vi kan si er at de som bygget og befolket Teotihuacan – som hadde en kvart million innbyggere i sin storhetstid – var geomantikere, i den forstand at ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, vær og vind når de posisjonerte strukturene sine i forhold til landskapet rundt, tegn fra gudene i form av dyr og annet som dukker opp, diverse konstellasjomer på stjernehimmelen, og det ene med det andre.

Noe annet vi kan si om Teotihuacan er at de bedrev menneskeofring i stor skala. Ritualdrap var et viktig element i økonomien deres. Det var noe de “drev med” nærmest til enhver tid, men særlig når det var høytid, religiøse festivaler og den typen ting. Metafysikken deres handlet litt forenklet om at alle levende mennesker er flyktninger fra dødsriket som før eller siden er nødt til å vende hjem igjen, slik at når man ofrer noen – altså dreper dem – så blidgjør man de maktene som er misfornøyde med denne rømlingesituasjonen. Hvordan de har tenkt seg frem til noe sånt er uråd å si, men det har jo en viss logisk konsistens, selv om det er helt på trynet dumt. På den annen side så tror jo folk på de mest vanvittige ting den dag i dag. Hva skal man si? Bygningene deres er i det minste imponerende. Det går ikke an å ikke legge merke til Teotihuacan hvis man ferdes i de traktene – omtrent fire mil nord for Mexico City – fordi det ser ut som noe fra en annen planet som noen bare har sluppet ned i dalen der byen ligger. Aztekerne holdt stedet hellig og conquistadorene (spanjerne) beskrev Teotihuacan i noe detalj. Derimot var det ingen som visste noe om mayaene før på midten av 1800-tallet, når diverse “oppdagelsesreisende” bega seg inn i jungelen på Yucatan-halvøya, på leting etter tapte sivilisasjoner — og ikke minst alle verdisakene deres.

Ordet arkitektur er litt her og der. Det kan bety både en byggeprosess, selve bygningen, eller kunnskap om det å bygge. I sin åpne form betyr ordet alle ledd i prosessen med å planlegge og gjennomføre et byggverk. Når vi snakker om “mayaenes arkitektur” mener vi følgelig både det de faktisk bygde (og som fortsatt står der, mer eller mindre forfallent) og alt de kunne ha bygd, basert i hva vi vet om dem. Som alle skjønner gjelder dette også andre kulturer, si for eksempel “egyptisk arkitektur”, som den dag i dag er en forklaring mange foretrekker for det man finner i mayaregionen. Dette er ikke overraskende for de som husker forholdene midt på 1800-tallet. Indianere i både nord og sør ble ikke bare “betraktet” som ville skapninger uten menneskerettigheter, dette var den normale politikken på den tiden. Det var rett og slett utenkelig – og en blasfemisk påstand å si høyt – at disse usle krekene skulle kunne ha bygget noe mer avansert enn et midlertidig pinnehus kledt i dyreskinn eller noe. De er ikke sånn som oss. Vi er bedre enn dem. De er jo nærmest for dyr å regne. Sånn tenkte folk om “de ville” på den tiden, og slik tenker mange fortsatt, den dag i dag. Det må ha vært egyptere som bygde anleggene i Sør-Amerika, eventuelt noe slags tredje folkegruppe som senere forsvant, men ikke før de rakk å bygge alle de imponerende byggverkene folk kan se, såvel i Egypt som i Sør-Amerika, og overalt ellers hvor sånt forekommer. Det er ikke vanskelig å finne innholdsprodusenter, hjemmesider og nettforum som er dedikerte til “leting etter den tapte supersivilisasjonen” de mener må ha eksistert og som alle de andre siden har kopiert. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si — annet enn det alle andre sier: Dette er en sær form for rasisme. Den enkleste forklaringen på alle slike ting er jo at tingene ble bygd av forfedrene til de befolkningene som fortsatt bebor stedet. Mayaene “forsvant” for eksempel aldri fra Yucatan, de bare la om den urbane stilen sin og gikk for et mer desentralisert politisk opplegg. Byene var bare en “fase” for dem. Det var noe som fungerte helt til det sluttet å fungere. Detaljene er litt uklare, men det virker generelt sett som om de utarmet det lokale næringsgrunnlaget slik at de nådde frem til et bristepunkt: For mange mennesker, for lite mat. Et klassisk problem.

De plages med litt vær i de sørøstlige delene av Europa i disse dager, grovt sett i de landene som Donau renner gjennom. Så lenge dette står på er det selvsagt ingen som får til å tenke på noe annet. Folk og fe drukner. De materielle ødeleggelsene er ubeskrivelige. Vi kan bare fantasere om hva slags praktiske problemer de står overfor når det skal ryddes opp. Eller rettere sagt, mange i Norge behøver jo ikke å “se det for seg i fantasien” fordi de har allerede mer enn nok hukommelse som kan brukes til å begripe saken med. Flom er ingen spøk. Man må bare håpe at folk er godt forsikret, fordi dette kommer til å bli dyrt. Så får hver og en kjenne på lysten til å gjenoppbygge eiendommene sine, eller om de bare skal flykte til mindre flomutsatte steder, noe som sannsynligvis kommer til å bli nødvendig for mange ettersom denne typen hendelser blir stadig vanligere. Hvorfor observerer vi dette? Det korte svaret er klimaforandringer. Og det lange svaret? Det gidder jeg ikke engang å ramse opp for femtiende gang. Men det handler om sivilisasjonen og menneskers livsstil.

Hvis svaret er kokain, hva er spørsmålet? I avdelingen for strikt fysisk bevisførsel finner vi blant annet vannprøver som blir tatt av kloakken i de digre renseanleggene som så å si alle er tilknyttet ved dette tidspunktet. Det sier selvsagt ikke noe om hvem som gjør hva, men vi får en ganske god idè om hvor mye av hva slags stoffer som konsumeres i samfunnet totalt sett. En kraftig økning av kokain har vært observert siden året 2016, samtidig med at kokainprodusentene i Sør-Amerika begynte å markedsføre seg mer aggressivt mot Europa. Saken er at når vi observerer mer kokain bør vi også forvente mer og grovere vold. Konkurranseforholdene i salgsleddet er hva de er. Også svært unge mennesker, uten gode sosiale ressurser i utgangspunktet, kan slå seg opp til å tjene mange hundre tusen i uka som kokainselgere. Alt som kreves er en vilje til rå brutalitet vi knapt ser maken til i noen annen sammenheng som ikke innbefatter “krigslignende tilstander” i samfunnet som helhet. Hva ligger bak all gjengkriminaliteten vi har observert de seneste ti årene? Det korte svaret er kokain. Det kjempes med våpen om hvem som skal styre hvilke markedsandeler. Skolebarn skyter hverandre for å vise at de mener alvor.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Obfuskasjonen av dette problemet ligner litt på den såkalte klimadebatten. Folk vil ha kokain – og diverse andre illegale stoffer – noenlunde på den samme måten som de vil ha sukker, bensin, plast og betong. Det er nødvendighetsartikler innenfor horisonten av deres foretrukne livsstil, uansett hvor mye det eventuelt måtte ødelegge naturen, samfunnet og på noe lengre sikt ta livet av oss alle. Folk klarer rett og slett ikke å se for seg at det går an å leve på noen annen måte — og selv de som klarer det protesterer på det heftigste mot enhver type endring som ikke er til noen fordel for dem selv. Mange lyver. De foretrekker helt andre årsaker til grov vold i samfunnet enn skarp konkurranse om penger og markedsandeler innenfor narkoindustrien. Av ideologiske årsaker – eventuelt fordi de er fette evneveike – tror de at det er en krig mellom sivilisasjoner og/eller religioner de er vitne til, uten å ta noe nevneverdig hensyn til at de fleste som er “seriøse med religionen sin” ikke tillater rusmidler og utsvevende livsførsel. Jeg sier ikke at de alltid – eller noensinne, for den saks skyld – lykkes særlig bra med dette, men det er i det minste programfestet: Bortsett fra enkelte snåle sekter som dukker opp av og til så handler nesten alle religioner om å følge et sett med leveregler som ikke er udelt positive til fenomenet “fest og moro”, eller engang til det å jobbe seg rik på gods og gull. De som rekrutterer “soldater” til opplegget sitt ser ikke typisk etter selvstendige, fritenkende og ressurssterke individer, snarere tvert imot. De har mer bruk for de sinte, de misfornøyde, de som har et hjerte fullt av sorg og et hode fullt av hevnfantasier. De som allerede har havnet “utenfor”. Hvor skal man lete for å finne sånne individer? Og hva må de gjøre for å bevise at de har det som kreves?

Hvem tjener på dette uvesenet og hva slags premier får de? Enten de vet det eller ikke så jobber en betydelig andel av nazibloggerne for Mossad, altså den israelske etterretningen. Det vil forbause meg helt ned i fotsålene om ikke de har et program eller to for å spre alskens propaganda som på kort og lang sikt er til fordel for staten Israel, blant annet umenneskeliggjøring av palestinere i særdeleshet, men også mer generelt “muslimer” i sin alminnelighet, uansett hvor de befinner seg i verden, fordi de typisk velger å stå på palestinernes side. Dette er opplagt. En selvfølelighet. Men hva mer? Hva slags annet belønningssystem finnes? Vel, vi har allltids det gamle “klapp på hodet” som man får når man er “snill gutt” og ellers beherskes av tenkesettet og følelseslivet til en hund. Eller altså, de får oppmerksomhet, reklamepenger, positive tilbakemeldinger fra de som mener det samme som dem, følelsen av å være en “metafysisk soldat” som kjemper tappert i kulturkrigen, og det ene med det andre. Man kan faktisk snekre sammen en hel identitet på denne måten. Man kan “være noen” i en moralsk frigjort kontekst av hat og ondskap. Sånt er svære greier. Spennende saker. Sikkert like engasjerende som det er å kjøpe seg en pistol og begynne som kokainhandler. Det er jo ingenting som kan sammenlignes med følelsen av å stå midt i stormen. Du vet. Virkelig kjenne elementene piske mot deg, og vite at hvis du gjør noen feil så vil du sannsynligvis ikke overleve dagen. Ingen annen mestringsfølelse kommer opp mot den man får når man overlever livsfarer. Bare spør de som hopper i fallskjerm eller kjører på ski ned fra høye fjelltopper. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt, men man blir ganske hekta på følelsen av å “vinne” som man fylles med når man behersker diverse “farlige ting”. Det handler om hormoner. De gir deg slik en en brusende følelse.

Ved dette tidspunkt er det en realistisk fare for at EU vil fragmenteres og opphøre å eksistere som samarbeidsprosjekt mellom statene i Europa, men jeg tror ærlig talt ikke at dette er mye av en advarsel for kulturkrigerne; som sannsynligvis ser på det som en fordel om vi ved dette tidspunkt går for en mer nasjonalistisk og isolasjonistisk modell for statsøkonomiske disposisjoner og politiske avtaleverk. Jeg tror ikke fornuft biter på disse typene. Jeg mener, virker de fornuftige og vel avbalanserte i argumentasjonen sin? Det er ikke engang noe retorisk spørsmål, det er en vits. Alle kan jo se at alt de har er følelser. De er redde, men som vanlig – sjekk hvilke statistiske data du vil, særlig de som publiseres av forsikringsselskaper – så er ikke folk redde for det de bør være redde for. De har et “bilde i hodet” av noe som skremmer dem, men det er ikke et bilde av noen objektive forhold. Det er en refleksjon av deres egen angst, som siden projiseres over på omverden. Eller sagt på en annen måte: De omgir seg med visse emosjonelle triggerpunkter som – lik værhårene hos en blind katt – får dem til å rykke til og gå i øyeblikkelig forsvarsposisjon når noe berører dem. Psykologien er banal, men problemet er ikke desto mindre svært alvorlig. Mens folk drukner i Slovenia, Østerrike og Polen observerer vi for tiden at tyskerne begynner å knurre et sted dypt nede i nazifølsa si. Javel. Det lover jo som alle vet alle mulige slags fine ting, men jeg tror ærlig talt ikke at “alminnelig grensekontroll” vil oppleves som særlig mye bedre ute blant den vanlige befolkningen enn de bent frem urimelige sikkerhetstiltakene som ble innført på internasjonale flyplasser etter 9/11. Du vet. Tannpasta på småtuber, men bare i gjennomsiktig pose, av med skoene for røntgensjekk, og så videre. Hvis man ønsker å fly så er dette hva man må gå gjennom, gjerne i begge ender. Sånn har det blitt. Men hjelper det? Vi skal ikke svare, bare gjenta at i fjor ble det beslaglagt to tonn kokain i Norge, men nitti tonn i Belgia. Hvor mye ble ikke oppdaget og beslaglagt? Det vet ingen, men det er ihvertfall nok til at de finner et slags omtrentlig mål på samfunnets generelle forbruk av illegale stoffer i kloakkvannet, og dette er høyere nå enn det har vært noensinne tidligere. Det samme er forekomsten av grov vold blant svært unge mennesker. Hvor mye blir to pluss to?

Begrepet scenekunst betyr i utgangspunktet at noen er der og gjør noe. Sang, dans, teater, hva som helst. Det er “levende” og handler mye om direkte kommunikasjon med det publikummet som er på stedet, der og da. Når folk senere snakker om minneverdige opplevelser de har hatt i forhold til scenekunst mener de som regel minst like mye stemningen på stedet som kvaliteten på selve forestillingen. Det er dette som er den “magiske” dimensjonen i alle typer legendariske shows som det senere snakkes mye om. Noen ganger klaffer alt som det skal. Alle som noensinne har spilt i band – eller deltatt i noen annen “ensebledynamikk” på scenen – vet eksakt hva jeg mener. Det skjer nesten aldri at alt stemmer og ting bare flyter på noe slags eksistensielt unntakstilfelle av flaks, men når det skjer så vet de hvorfor de driver med denne greia. Det har ikke noe med penger å gjøre. Det handler om å “finne tonen” og oppleve det perfekte samspill, om så bare èn gang.

Mange har lagt merke til et snålt fenomen innenfor popmusikk. Alle bandene ser ut til å ha forsvunnet. Topplistene verden over domineres av soloartister, som ikke engang behøver å ha noe ensemble av musikere med seg. Ofte har de bare en datamaskin, kanskje noen dansere og greier, for å fylle ut scenebildet, men ingen reiser lenger rundt med et helt jævla orkester. Det er jo både dyrt og kranglete. Musikksporet lager de bare på PCen, med programmer alle kan laste ned gratis, og siden trenger man bare å synge oppå der. Helt normalt nå. Faktisk så er det bare en sjelden gang innimellom at vi observerer topphits på listene som krediteres til et helt band — mens dette var det normale hvis vi ser lengre bakover i tid. Selvsagt fantes det soloartister på 70-tallet også – med hele sirkuset rundt en reklamestøttet personkult – men selve gullstandarden handlet om å få ting til å fungere som gruppearbeid. Det gjeveste var å slå gjennom som band.

Hva forventer du å finne når du blar gjennom samlingen til en som oppgir å være “jazzelsker”? Det virker rimelig at den skal bestå for det meste av diverse sjangervarer, mye av det ting som man sikkert aldri har hørt om engang, mens hvis de kaller seg “musikkelsker” forventer vi mer variasjon. Du vet. Bredde og oversikt. Dessuten ikke minst et solid utvalg av klassikere. Etter min mening er min egen samling av et slikt kaliber. Alle vil sannsynligvis kunne finne noe som treffer smaken deres på rimelig perfekt vis, i den grad de overhodet har noen smak. De som kun forholder seg til “det som er i vinden akkurat nå” vil imidlertid oppleve problemer. Jeg har jo bare rimelig dekning for den typen musikksmak som forutsetter at musikere gjør greia si. Altså at det er mer enn bare èn talentfull person på scenen. Det er flere av dem som jobber for å “finne tonen” og oppnå samspilldynamikk på rimelig synkront vis, som er en mer kompleks oppgave enn å bare utvikle sanger som er syngevennlige og lettfordøyde. Misforstå meg rett. Det å skrive bra sanger er definitivt en kunst, men vi snakker om fremføring nå, det vil si en helt annen kunst, selv om den riktignok er nært beslektet med – og forsåvidt avhengig av – komposisjonsjobben.

Saken er at man får tak i “skramleorkester på boks” i våre dager, som i prinsippet er det samme opplegget som når noen har med seg en kassegitar og akkopagnerer sine egne sanger på den måten, bare at de har et “større lydbilde” nå, som også er “enklere tilgjengelig”, i den forstand at man som komponist ikke nødvendigvis behøver å beherske noe instrument lenger. Man kan “lytte seg frem” til noe som virker bra nok i datamaskinens lydbibliotek. Med støtte fra kunstig intelligens behøver man sikkert ikke dette engang. Jeg ser for meg noen som bare synger inn et spor, deretter trykker de på en knapp som sier “legg til instrumenter”. Noen sekunder senere er produktet ferdig tilvirket, slik at det kan legges ut på nettet via TikTok eller noe sånt. Alt som kreves er at det skal være fengende og “dansevennlig” så blir det oppimot en million “likes” før man vet ordet av det. Hvis man – ikke urealistisk – opplever at “hele verden” synger og danser til akkurat din sang i noen dager eller uker vil man i praksis ha vunnet i det store musikklotteriet, hvor premien som vanlig består av penger og berømmelse, men på en Andy Warhol type “femten minutters” måte. Det er derfor ikke direkte urimelig at folk fantaserer om sånt nå for tiden. Avstanden mellom produsent og konsument innenfor musikkindustrien er svært kort noen ganger. Vedkommende som skrev Gangnam Style har sikkert tatt helårsferie i etterkant av sangens bemerkelsesverdige suksess for noen år tilbake. Om jeg spaner gjennom min egen samling finner jeg en del soloartister. la oss for eksempel trekke frem David Bowie, men alle disse hadde med seg et knippe fremdragende musikere som typisk nevnes på plateomslaget, og som alle skjønner har vært viktige elementer i produksjonen. Det går forsåvidt an å transkribere enhver nyere sang til orkesterformatet, men dette er ikke hva folk for det meste gjør. Det er jo ikke enkelt å få det til å svinge med et band.

Hominidae er en pattedyrfamilie i ordenen primater. Hominidene omfatter alle de store menneskeapene, som også omfatter alle arter i slekten Homo, den samme slekten som mennesket (Homo sapiens) er i. Hominidae omfatter både nålevende og utdødde grupper. Homininer er arter i primatfamilien Hominidae som er direkte forfedre til mennesket i tillegg til mennesket selv. Medlemmer i Hominidae-familien, også kalt hominider, omfatter også homininer, men sistnevne reserveres for arter som regnes som forgjengere, ikke grener, i menneskets stamtre.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Eller for å si det på reduksjonistisk vis: Alle homininer er også hominider, men ikke omvendt. Genus Homo er det formelle og tekniske ordet for “hele menneskeslekten” inkludert alle nå utdødde subspecier som neandertalere og annet. De er alle mennesker, selv om de ikke ser ut som oss. Oss hvem? Oss moderne mennesker, med vår typiske skalleform, tannstilling og så videre. Hele denne debatten er preget av et litt skjematisk definisjonsregime, hvor vi egentlig kanskje er litt på jordet på grunn av en ubevisst rasistisk tendens til å sortere og klassifisere mennesker basert i deres fysiognomi. Problemet med dette er at vi ender opp med et litt for stort antall arter når de distinksjonene vi bruker strengt tatt bare handler om raser. Så lenge de kan formere seg med hverandre så tilhører de samme art, uansett hvor forskjellige de måtte se ut. Tenk på hvordan opplegget er for Genus Canis, altså hunder. Hunderaser kan se temmelig ulike ut, men de kan fortsatt formere seg med hverandre og frembringe fruktbart – altså ikke sterilt – avkom (som ofte også ser ut som en blanding av foreldrenes særtrekk).

Debatten går rundt når og hvor Genus Homo oppsto. Inntil videre har vi det de kaller “menneskehetens vugge” i Sør-Afrika, hvor Kromdraai er navnet på en spesifikk geologisk formasjon som har bevart mange fossiler, inkludert underkjeven til et 2,3 millioner år gammelt barn, hvor røntgenbilder viser en lett blanding av arkaiske og moderne egenskaper. Australopitecus regnes jo ikke som menneske, men de ser ut til å forsvinne for omtrent 3 millioner år siden, mens menneskene dukker opp for 2 millioner år siden. Eller rettere sagt, dette er hva vi har teknisk bevismateriale for. Ut over og i tillegg til dette antas og spekuleres det ganske friskt. Forskjellen mellom dyr og menneske er et filosofisk spørsmål som verken er enkelt eller opplagt, men vi betrakter helt klart Australopitecus som “dyr”. Det samme gjelder Parantropus – ordet betyr omtrent noe sånt som “sidemann” – som i omtrent en million år utgjorde en separat utviklingsgren, skal vi si nærmest et søskenbarn til menneskeslekten, men med et mer spesialisert kosthold som betinger en atferd mer lik gorilla eller en av de andre store apene, til tross for sitt oppreiste ganglag. Kosthold og sosial organisertng av “typisk menneskelig” karakter er hva som definerer oss som biologisk art, pluss selvsagt de biologiske særtrekkene som “kommer med terrenget” så å si. Hvor lenge har menneskene lekt med fyrstikker? Ilden har vært en hjørnesteinsteknologi siden gud-vet-når, og kunnskap om hvordan man lager og bruker ild må således regnes som en fundamental egenskap hos vår art. Ingen andre skapninger på denne jorda “bruker” ilden, selv om de ofte må forholde seg til den, mest på ubehagelig vis, kanskje som skogbrann etter lynnedslag og lignende. Teknologi krever uansett abstrakte egenskaper, eller “evnen til å tenke” om du vil. Redskapsbruk i seg selv beviser ingenting. Kråker bruker redskap. Det vi mener med teknologi er en mer programmessig måte å tilpasse de redskapene man bruker, innenfor en instrumentell horisont av planlegging og oppfinnelser.

Først oppdager vi et redskap og et sett med logiske bruksområder, siden utvikler vi altermative måter å benytte ting via oppfinnelse, som grovt sett består i at man “ser” noe smart man kan gjøre med tingen, så forsøker man. Hvis det virker klapper alle begeistret i hendene. Hvis det ikke virker gråter de i begravelsen din. Vi har riktignok funnet fossiler som dokumenterer at omsorg fant sted helt fra begynnelsen av, fordi folk har fortsatt å leve selv etter å ha blitt stygt kvestet, noe de ikke ville ha fått til på egen hånd, men i utgangspunktet må man regne med at enhver stor fysisk skade vil være dødelig i et proto-samfunn som ikke har dyp medisinsk innsikt. Særlig infeksjoner og diverse problemer med tennene har tradisjonelt sett vært svært alvorlige forhold. Det er selvsagt uråd å si hvor lenge vi har hatt et funksjonelt språk, men min knapp legges på “svært lenge”. Alt det vi kaller høyerestående skapninger har noe slags opplegg for å kommunisere beskjeder til hverandre, som forutsetter noen grad av abstrakt databehandling, et system for å lagre minne, og så videre. Vi bør etter min mening tenke i termer som at “man utnytter den kapasiteten man har” slik at hvis det overhodet er mulig at de hadde et språk så hadde de et språk. Noe mindre ser jeg ingen grunn til å regne med. Mennesker er jo – på godt og vondt – opportunistiske skapninger med formidable evner til adapsjon og utnyttelse av hva enn slags næringsgrunnlag det lokale miljøet tilbyr. Spredningsmønsteret for de tidligste mennesker – mer enn èn million år tilbake i tid – er vanskelig å forklare uten å dra inn elementet båt — og jeg kan bare ikke se for meg at båtbyggere ikke har noe språk. Oppgavene er for komplekse. De krever organisert samarbeid. Og vi kan ikke ha noe effektivt samarbeid uten et minst like effektivt system for kommunikasjon. Men alt dette er strengt tatt bare spekulasjon, uansett hvor “logisk” det enn måtte virke. Kan det bevises? Hvis ikke har vi ingen sak. Imidlertid ser verken jeg eller noen andre hvordan man kan bevise at folk har et talespråk, det må nødvendigvis bli en “betinget inferens” for å forklare ting vi faktisk kan bevise. Eller altså det man i juridisk sammenheng kaller indisier.

Som alle vet kommer ordet diskusjon fra latin, hvor det betyr “å slå noe istykker”, fragmentere, dele opp eller ta det fra hverandre. Dette er en retorisk øvelse som handler om å studere de enkelte bestanddeler av abstrakte fenomener. Når vi for eksempel “diskuterer politikk” så sier ordstillingen at det vi gjør er å smuldre opp virkeligheten slik at vi kan fange den opp med alternativ språklig metodikk. Eller vi ligner små barn som plukker leketøyet sitt istykker for å undersøke hvordan det virker, om du vil. Blir vi noe klokere? Enhver får tenke hva de må. Selv bruker jeg aldri ordet sivilisasjon annet enn i nedsettende betydning. Jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom av pandemisk karakter. Når vi snakker om samfunn så sier jeg samfunn. Når vi snakker om kultur så sier jeg kultur. Jeg ser ikke noe poeng i å koke dem sammen til en grøt som ikke engang er næringsrik. Når vi snakker om “sivilisasjoner” – bortsett fra vår egen – så snakker vi alltid i fortid. De kommer og går. Det som typisk skjer er at en sivilisasjon utmatter det lokale næringsgrunnlaget til en slik grad at de mangler “buffer” mot dårlige tider, som alltid kommer. Alle vet det. Derfor har vi jo en slags plan mot det. Imidlertid handler sivilisasjonsprinsippet til enhver tid og uten noe historisk unntak om å “utvikle” ting så langt man kan komme i skjæringspunktet mellom folketall og ressursgrunnlag, slik at man i praksis ikke har noe vern mot for eksempel tre-fire år på rad med tørke og dårlige vekstforhold. Dermed kollapser hele mannskiten. Sånn er det mønsteret vi kan observere. Vi må følgelig diskutere begrepet sivilisasjon. Jeg foreslår en separasjon av begrepene samfunn og kultur. Begge oppstår naturlig innefor vår art, grovt sett gjennom prinsippet med at vi samarbeider om å lage diverse ting som er til felles nytte og fornøyelse. Eller altså “samarbeider” så godt det lar seg gjøre blant såpass aggressive og kranglete skapninger. I praksis ser vi jo litt av hvert i så måte, inkludert mye som er til direkte skade for både samfunn og miljø. Så får man tenke hva man vil om dette.

En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å utnytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er neppe korrekt å kalle meg en influenser. Jeg prøver jo strengt tatt ikke å påvirke noen. Hvorfor jeg skriver er galt spørsmål. Årsaken er selvsentrert. Det handler om å strukturere mitt eget tankemateriale. Det er bedre å spørre om hvorfor jeg publiserer når jeg samtidig ikke bryr meg særlig mye om hva publikum mener, om de liker materialet mitt, og så videre. Svaret er enkelt. Det handler om forfengelighet. Jeg stiller høyere krav til meg selv når jeg tror jeg blir iakttatt, enten dette faktisk stemmer eller ikke. Det blir som å bevege seg ut av huset. Ikke faen om det noensinne kommer til å skje uten at jeg fikser trynet og kler meg rimelig pent. Av den samme årsak. Forfengelighet. Trenger du noe mer? Det gjør ikke jeg. Dette er nesten litt “tvangsmessig”, men det virker. Det koker ned til at jeg misliker sterkt å stille meg slik at det kan reises saklig kritikk mot “den formelle selvfremstillingen” min. Du vet. Som å invitere gjester uten å rydde og gjøre huset presentabelt. Jeg får ikke til sånt. Det knyter seg inni meg ved tanken på å presentere dårlige standarder foran andres påsyn Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men i stedet for å reflektere over hvor disse egenskapene kommer fra bruker jeg dem bare til min fordel.

Etter å ha studert de definisjonene som foreligger har jeg kommet til at det er reklamebransjen som har funnet opp ordet influenser, når vi bruker det om noen som publiserer ting på nettet. Folk som har innflytelse over en samling “følgere” har større reklameverdi enn hvis man bare plasserer en annonse på lykke og fromme, for eksempel på plattformens hjemmeside. Man treffer en mer konsentret målgruppe, som med større sannsynlighet vil bruke penger slik influenseren foreslår. Jeg vet ikke noe om saken i konkret forstand, men jeg tipper at bransjen er enig med meg i at jeg ikke har noen reklameverdi. Ingen kommersiell dimensjon som kan utnyttes. Jeg er rett og slett bare en filosof, og alle vet at filosofer er ubrukelige til det meste annet enn akkurat det de spesialiserer seg på: Sjelens ernæringsfysiologi. Eller det abstrakte området av livet, om du vil. Tror jeg at folk hører på fornuft? Nei. Det finnes ingen grunn til å fantasere om noe slikt. I den grad folk overhodet tenker så er det som regel banalt og tåpelig. Følelsesorientert. Ofte basert i engstelse, frustrasjon, sinne, og mye annet i den samme gata. Dermed blir det selvsagt bare rot av hele greia. De prøver å uttrykke noe men det kommer bare skum. For tiden morer jeg meg med den bent frem geniale Pernille Sørensen sin rollefigur i det hippie-dramaet som går på NRK, men som jeg ikke husker navnet på. Våre beste år? Det er ikke viktig. Det som imponerer meg er hvordan Pernille får til å mane frem et monster, men på en troverdig måte. Der har du en typisk influenser fra før i tida. Det er akkurat sånn de var. Jeg var selv 25 år gammel på den tiden serien fremstiller, altså 1988 — hvis jeg ikke har misforstått helt. Hun er først og fremst kjip mot barna sine, men hun er ikke helt god overfor resten av kretsen heller. Så hvor er de nå? Jeg vil si “på nettet” — hvor de har den samme vrangforestillingen om at de “har rett” som driver Pernille Sørensens rollefigur.

Det spiller liten rolle hva man tror man representerer – venstre, høyre, eller tvert imot – hvis man ikke har orden på metodikken sin. Da blir det uansett bare møl. Løgn og obfuskasjon fungerer bare innenfor en svært kort tidshorisont. Som alle vet kommer jo sannheten alltid frem, det er bare et spørsmål om tidens gnag. De fleste legger merke til det samme etter kortere eller lengre tid: Man sparer seg for mye bryderi hvis man alltid holder seg til fakta og sannhet, så godt man kan. Riktignok røsker det ikke i rasken på samme måte som en saftig løgnhistorie, men til gjengjeld sparer man seg for mental gikt senere i livet. Vet du at det gamle navnet for filosofi var fronese? Det er et teknisk begrep men det betyr noe sånt som “selvutvikling”, eventuelt “kultivering av sjelsegenskaper” på den samme litt kunstneriske måten som folk typisk tilnærmer seg hagearbeider med. Man prøver jo å gjøre ting litt stilige, sånn at man trives med å være der og holde på. Ordet filosof er gresk og utledet fra Filo Sofia, det vil si “en venn av Sofia”. Visdommens gudinne i det gnostiske systemet. Jeg nevner dette fordi man kan ikke være en venn av Sofia hvis man lyver, eller hvis man er redd. Det går ikke an å skjule disse tingene. For å i det hele tatt begynne på veien må man avsverge løgnens og den personlige veikhetens vei, som folk typisk ofte kaller “den brede vei”; hvor det ikke er så nøye. Man har rom for å sjangle litt. Fronese var altså noe helt annet. Noe mer i likhet med balansekunst. Linedans, den typen ting. Stien er veldig smal og man kommer ikke engang inn på den før man kvitter seg med både løgnaktighet og fryktsomhet, som bare er den første av mange oppgaver som venter, la oss si som trappetrinn hvor det ene følger på det andre. Som en passende metafor vil jeg henvise til en novelle av Franz Kafka, som heter “Foran Loven”, hvor hvert trinn av den nevnte trappen kan forstås som en dør, med en dørvokter. Resten kan du lese selv. En viss djervhet er nødvendig. Filosofi passer for eksempel ikke for sånne som er redd for å miste vettet. Det passer bedre for de som har grunn til å mistenke at i det store og hele så forstår de i grunnen ikke så mye om noe. Livet er bare et stort spørsmålstegn. Dette er det korrekte utgangspunktet. Siden handler det kort fortalt om å formulere bedre spørsmål. Noe svar vil man aldri få. Det er ikke sånn ting fungerer. Livet skal ikke forstås. Det skal bare behandles penere. Igjen samme idèen som med hagearbeider. Selvsagt går det an å frike ut i alle slags retninger med en hage, særlig hvis man har penger, men det smarteste er å gå direkte for “trivsel”. Vi kan si at det metafysiske innholdet i den første oppgaven er å lære å trives med seg selv. Du vet. Som en gammel venn som man alltid setter pris på å henge sammen med. Eventuelt en hund eller noe, for de som har vansker med intimitet overfor mennesker. Poenget er uansett det samme. Før man kan starte på veien må man være i balanse med seg selv.

Frykt er bra — hvis man er et dyr som lever i et livsfarlig miljø. Overlevelse kan noen ganger koke ned til millimetre og tidels sekunder. Man må rett og slett være litt “på tuppa”. For eksempel vil ikke en litt doven og tillitsfull hare leve særlig lenge. Men nok om livet i dyreriket. Poenget er at vi som mennesker har stor kapasitet for frykt som blir liggende ubrukt, slik at det går mugg i mannskiten. Det utvikler seg til angst istedet. En følelse av at noe er galt, som forsåvidt er en korrekt situasjonsanalyse. Vi lever ikke sånn som det er “meningen” at vi skal leve, så langt instinktene våre angår. Vi har mange sider av oss selv som vi ikke engang er i kontakt med, langt mindre bruker. Vi vet ikke hva det er, men det er noe. Alle normale mennesker er i stand til å føle denne ambivalente gråsona. Den trykker mot bevisstheten deres. Når de for eksempel stirrer åndsfraværende mot noen fjerne fjell, eller hva nå enn man kan se langs horisontlinja. En drømmeaktig følelse. Trenger jeg si mer? Jeg tror ikke det. Som alle vet finnes det individer som ikke tåler å være alene på et stille sted. Da friker de ut. Fjorten dager i isolat – uten noe å “drive med” – hadde sannsynligvis tatt helt knekken på dem. Hvorfor er ting sånn? Det behøver vi ikke å forstå, vi fastslår bare at det ikke bør være slik. Man er i ubalanse hvis man ikke tåler sitt eget selskap. Hvis man ikke kan sitte stille og vente. Vi behøver kanskje ikke å bruke ord som hysterisk, men det er definitivt noe psykiatrisk som foregår med dem. Igjen, det spiller ingen rolle hva det er og hvorfor det har blitt sånn, man må uansett rydde opp i alle “sakene” sine før man kan være en “venn av Sofia”. Man må kort og godt være naken, i metaforisk betydning. Ingen løgner, ingen triks, ingen hemmeligheter. Høres det enkelt ut? Det er nesten uoverkommelig for nesten alle. Det er da heller nesten ingen som blir filosofer. Mange som snakker om filosofi, javisst, men ikke mange som går den veien. Som regel handler det om praktiske, eller vi kan nærmest si logistiske årsaker. Jobben, familien, det ene med det andre. Plutselig har det gått førti år. Sånn fungerer livet for de fleste. Alt kommer brått på og man har aldri tid nok til alt man skal ha gjort. Men sannheten er at man må bare begynne. Det spiller ingen rolle når eller hvor. Omstendighetene ellers er uvesentlige. Det er beslutningen om å ta kontroll over sitt eget liv som teller. Eller rettere sagt, det at man så smått kommer i gang med noen få tiltak i den retningen, så kan man bygge ut etterhvert. Man må bare begynne. Gjøre noe som peker i den riktige retningen. Få orden på tingene i livet sitt. Selvsagt er det vanskelig, men man kan trøste seg med at det blir verre siden, så det er ingen grunn til å spare på munterheten til senere. Nyt det nå med en gang. Som alle vet kan man se på verden uten å vite om man skal le eller gråte. Dette er et klassisk problem. Man kan jo gjøre begge deler, med like så stor rett og av akkurat de samme årsaker. Kort sagt, man må velge om man skal le eller gråte. Selv velger jeg latter. Jeg er som sagt forfengelig og det ser dumt ut når sånne som meg gråter. Folk trommer med fingrene og venter på at det skal gå over så vi kan komme igang med det vi har å gjøre. Ingen bryr seg. Latter er en bedre energi fordi den virker mer “oppbyggelig” i moralsk forstand, selv når den heller i retning av det sadistiske. Det er jo så mye dumt at man må le. Eventuelt er det så mye trist at man må gråte. Det er opp til deg. De objektive fakta forblir uansett de samme. Hva kan du gjøre? Enten du fniser eller hulker mens du holder på, du må uansett gjøre det du må gjøre.

John Talbot er ute etter hevn og benytter seg av svært uortodokse metoder for å at det skal skje. Midt under en rettssak i Louisiana river han plutselig til seg en ung kvinne og skyter om seg i rettssalen med henne som gissel. Paret forsvinner så i dommerens bil, og flukten utløser en vill politijakt over hele delestaten. Det viser seg at hele greia er blitt iscenesatt av hans venner og noen som sårt trenger hans kunnskap og kompetanse vedrørende et dykkeroppdrag i havet. Bakgrunnen for det hele er en verdifull flylast og en morderisk oljemillionær. Flyet fraktet en hemmelig verdilast til flere millioner dollar, men ble skutt ned for tre år siden. Det de andre ikke vet er at Talbots bror, kone og hans tre år gamle sønn var om bord i flyet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Alistair MacLean var en svær greie på 70-tallet, uten at jeg helt vet hva jeg skal sammenligne hans forfatterskap med blant sånt som har kommet ut i nyere tid. Kanskje Jo Nesbø, hvis han hadde vært mye mer fokusert på militære forhold og internasjonal politikk under den kalde krigen? Poenget er uansett at MacLean var “noe folk leste” og brukte som referanseramme på en tid da det å lese bøker hadde en helt annen status enn i dag. Det var litt frem og tilbake i forhold til hvor godt egnet dette var som barnelitteratur, men på den annen side var det så vidt jeg kan huske ingen som prøvde å hindre de mindreårige fra å lese noe som strengt tatt ikke var beregnet på dem. Sjangeren er hva vi vel må kalle “røverromaner” eller eventuelt “actionlitteratur” som vandrer litt langs kanten av det sannsynlige, men det er ikke desto mindre gripende på spenningsnivået, særlig for de som ennå ikke vet noe om voksenlivets farer.

Frykten er mitt våpen var uansett en barsk boktittel i øynene på en 7-8 åring — eller hva jeg var da jeg leste boka første gang. Det antyder noe konseptuelt annerledes med begrepet våpen. Normalt defineres dette som et “redskap” konstruert for å drepe, skade eller fange dyr og mennesker, eventuelt ødelegge materielle mål, altså en fysisk ting som man betjener med hendene eller på andre måter, men altså ikke i utgangtspunktet noe abstrakt, eller en rent individuell variabel, som noens følelser. På den annen side er det vel forsåvidt frykten for å bli drept eller skadet man støtter seg på når man “tar noen til fange” ved å true dem med våpen. Ute blant folk flest regnes det som lite klokt å bli skutt fordi man ikke tror på en som truer deg med våpen, så den generelle holdningen er at det er ingen skam å bare gjøre som man blir bedt om under sånne omstendigheter, la oss si hvis man blir utsatt for et ran. Ranet er jo i seg selv et mindre problem enn personskader som kan oppstå underveis. Derfor skal man ikke eskalere situasjonen med noen fantasier om heltemot.

Selvsagt har jeg alltid vært sånn som jeg er, på alle fundamentale måter. Hvilket i praksis betyr at jeg har aldri vært fornøyd med verken den første eller den andre forklaringen jeg har fått for noe som helst. Det eneste som duger er å fullstendig utmatte alle kilder til relevante data om tingen, forholdet, situasjonen eller konseptet. Bare når det ikke finnes noe mer noen kan si eller vite om greia føler jeg meg fornøyd. Som alle skjønner var jeg ikke enkel å hanskes med som skoleelev, sett fra lærerstandens vinkel. De har jo et pensum som de skal komme seg gjennom uten å bli hengende fast i hver minste lille detalj om alt mulig. Derfor ble jeg grovt sett henvist til biblioteket med alle spørsmålene mine, og slik ble det. Som han ene fotballspilleren som blir igjen en time lenger etter hver trening for å øve mer på presisjonsskudd eller noe, vente jeg meg til å gå på biblioteket for å “spane opp informasjon” etter skoletid. Slik oppsto en livslang vane. Du kan si at jeg er vant til å befinne meg et sted godt hinsides normal forstand. Er det galskap? Noen synes det. De forstår ikke poenget med å fortsette å spørre etter at man har fått det svaret man ønsket å høre. Er dette noe å mase med da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare. Vi forstår ikke hverandre. Vi har alt for forskjellig virkelighetsoppfatning. Fordi jeg forstår ikke hvordan det er mulig å tro på alt det evneveike vrøvlet som sirkulerer rundt der ute. Jeg føler meg pinlig berørt på menneskehetens vegne. Skal dette liksom være intelligente skapninger?

Innslagspunktene varierer, men det virker som om det er en ganske vanlig tanke der ute at “folk er idioter” mer ofte enn de burde være, gitt at vi forventer en viss standard fra “normalt voksne mennesker” — ikke minst at de skal ha en sunn sans for realisme. Du vet. Som at det er den som har våpenet som bestemmer hva som er det neste som skal skje. Man bør ikke “ta noe initiativ” til å forskyve dette maktforholdet, med mindre man er alene, slik at den eneste det i så fall går ut over er deg selv. Man må anta at en som foreløpig ikke har skutt noen ikke ønsker å krysse denne grensen uten at de opplever det som “nødvendig” for å vise at de mener alvor, slik at det å legge press på dem er ikke noen god idè. Frykten er mitt våpen. Dette er en ontologisk sannhet i de fleste ranssituasjoner. Det er meningen at offeret skal foreta en rask vurdering av vinning og spinning, slik at de konkluderer med å prioritere liv og sikkerhet fremfor de verdisakene som forlanges utlevert. Altså vurdere sine muligheter og risiko i lys av en sunn realistisk sans. Jeg vet ikke om man akkurat sier penga eller livet når man raner folk nå for tiden, men prinsippet er uansett det samme. Raneren tenker å ta fra deg en av delene. HVilken av dem ønsker du å beholde hvis du kan velge etter måten fritt? Det eneste fornuftige svaret er at man selvsagt ønsker å beholde livet, så her er værsågod og takkskarruha i alle ender, bare forsyn deg. Klokke, lommebok — vil du ikke også ha et par ganske gode sko? Gavmildhet henger mye sammen med hva man ønsker å beholde for seg selv. Det gjelder jo å ha prioriteringene sine i orden.

Hva slags våpen er frykten og hvordan bruker man det? Det er kort sagt en greie som består av minst to komponenter: Det implisitte og det eksplisitte. Det man allerede har inni seg og det man blir vist av den som bruker frykten som våpen. Analysen er ukomplisert når det er noen som peker på deg med en pistol. Hvilken ende av pistolen befinner du deg i? Selv om man aldri har blitt skutt før vet man såpass at dette i beste fall vil medføre alvorlig legemsskade, kanskje til og med at man blir drept. Man kan føle hva man vil, men dette er realitetene. Så hva gjør du? Jeg foreslår å bare gjøre som man blir bedt om, ihvertfall “inntil videre”. Siden skal vi se på det faktum at frykt kan bety så mye rart avhengig av omstendigheter, personlighetstype, og det ene med det andre. Folk kan bli skremt – ofte med god grunn – av helt andre typer fryktobjekter enn akkurat direkte trusler med skytevåpen og annet som alle enkelt oppfatter med èn gang. Alt handler jo om den frykten de bærer på inni seg og hva som skal til for å trigge den. La oss si for eksempel “tap av ansikt” og sosial posisjon. Mange har gjort ganske mye desperat under påvirkning av slik motivasjon. Pengeutpressing handler ofte om at det finnes ting offeret ikke ønsker skal komme ut. Det vil si informasjon som kan påvirke både økonomien og statusen deres. Og generell fremtidsangst kan formes og bearbeides til nesten hva som helst av en dyktig demagog og manipulator. Frykten er mitt våpen. Det skal som regel ikke særlig mye til for å skremme en stakkars faen som sliter med både ditt og datt i livet sitt. Hva har de? Det finnes nesten alltid noe slags snusk som man kan ta tak i og bearbeide. Og selv om de eventuelt måtte være helt gullende rene i så måte så har de sikkert ting de er redd for å miste. Det finnes alltid noe. “Usårbarhet” er ikke noe man typisk finner der ute — og i de tilfellene når det finnes så har vedkommende neppe noen “bruksverdi” likevel. De som ikke lar seg skremme er så få at man kan i praksis bare overse dem. Man finner alltids noen annen. En man kan bruke.