Verdipartiet er et norsk kristenkonservativt politisk parti stiftet på Karmøy den 26. november 2016. Partiet vil styrke «Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon». Viktige kampsaker for partiet er innstramning av dagens abortlov, kamp mot retten til likekjønnet ekteskap, og sterkere støtte til Israel i Midtøsten-konflikten.
Denne bloggplattformens egen nyhetstjeneste NorgeOgVerdensNytt (NOVN) har brukt etter måten mye plass på å presentere noe som knapt bør interessere noen: En avskyelig bande med evneveike avskum av det verste slaget vi har her i Norge som er ute på turnè for å presentere pisset sitt foran et – formodentlig – likesinnet publikum Verdipartiet? Herregud. Hvis universet fungerer slik som de tror – hvilket det selvsagt ikke gjør – så kommer de til å havne i det verste svarthelvetet som er åpent for menneskelig inntreden. Hvem bruker tiden sin på å hetse utsatte grupper? At man selv ikke skjønner seg på sex og seksualitet er ingen unnskyldning. Alle de homofile jeg kjenner – vel, la oss si de som er åpne om saken – sier at de “alltid har vært sånn” til tross for at enkelte av dem har kastet bort mange år på å prøve å leve i et heteroseksuelt samliv; noen av dem har til og med avlet barn. Men til sist har de ikke desto mindre endt opp et helt annet sted, uten at jeg gidder prøve å sette meg inn i hva slags “runder med seg selv” man må ha gått underveis. Jeg antar det har vært “smertefullt”. Noe mer er ikke min sak. La dem være i fred. Noe mer ber de da heller ikke om.
Jeg er litt usikker på i hvilken grad det fortsatt finnes homoaktivister der ute, sånn som jeg husker dem fra før i tiden. Straffelovens § 213, den såkalte homoparagrafen, ble som alle vet opphevet i 1972. Det er altså drøye femti år siden det ble legalisert å være homofil i Norge, men dette var selvsagt i seg selv ikke nok til å fike fornuft inn i “folk flest” — det har vært – og er fortsatt – nødvendig med spesifikke særlover mot diskriminering, trakassering og annet sånt som ikke bare forsvinner av seg selv. Det er forsåvidt uproblematisk om noen ikke liker dette på et personlig grunnlag, enten det skyldes at man har så fine “verdier” eller hva som helst annet, men så får de heller holde slik avstand som de synes at de må. Du vet. For å ikke bli smittet eller noe. Selv synes jeg for eksempel det er direkte tragisk at jeg ikke bare kan banke opp og kjeppjage sånne troll som folka i Verdipartiet etterhvert som de kommer rekende for å “markere seg”, men sånn er samfunnskontrakten. Ingen av oss har lov til å krenke noen annens personlige integritet, eller engang “gå helt opp i trynet på dem” på noen truende måte. Spørsmålet er bare hvor vi skal trekke opp grensene for denslags. Skal det være lov å aktivt jobbe mot noen andres frihet til livsutfoldelse?
Hvis vi sammenligner “formålsparagrafen” til ulike typer demonstranter så er det første vi legger merke til hva slags fokus de har. Handler greia deres om å utvide eller innskrenke samfunnet? Det er enkelt å sympatisere med Pride fordi det er jo et jævla sambaopptog, med folk som har kledd seg ut, kaster glitter og det ene med det andre. De vil ha mer åpenhet og bedre fester. Hvem kan argumentere med sånt? På den andre siden har vi sånne som stiller seg opp for å demonstrere mot andres rett til å eksistere og/eller bevege seg fritt ute i det offentlige rom. Moralsk sett har de ingenting til felles med hverandre, annet enn at begge må ha polititillatelse for arrangementene sine. Imidlertid er ikke frihet noe relativt. Enten har man det eller så har man det ikke. Enhver idiot vet forskjellen. Man er ikke fri hvis man til enhver tid må se seg for og passe på, som sangen sier, fordi livsfaren er aldri langt unna. Alle andre får gå i fred, men selv må man vurdere nøye hva slags rute man skal velge gjennom byen på en ellers normal lørdagskveld, fordi man vet at man kan være mer eller mindre eksponert for “jegere” alt etter hva man støter på underveis. Det er best å holde seg til bra opplyste områder som er preget av normal folketrafikk. Der er det jo mindre sannsynlig – men fortsatt ikke umulig – at man vil bli overfalt av noen. Det er aldri særlig mye som skal til. Uflaks? Dette burde ikke ha noe med skjebnens lykkehjul å gjøre. Det er en elementær menneskerett å få være i fred så lenge man selv ikke plager eller antaster noen, men det finnes altså individer som retter sitt hat mot grupper og som “ikke ser skogen for bare trær” som folk sier. Det er jo for fanden aldri en “gruppe” man går løs på, det er menneskelige individer akkurat som deg selv.
Her er definisjonen av stokastikk: Det er et teknisk begrep innenfor sannsynlighetsmekanikken, hvor man kan si med stor sikkerhet at noe kommer til å hende, men ikke noe detaljert om når, hvor eller hvordan. La oss si som hvis man kjøper en billig bruktbil. Du kan være bra fette sikker på at det kommer til å påløpe reparasjonskonstnader, men med mindre du har god teknisk innsikt i denslags kan du neppe si noe om hva som ryker først. Det er bare en felles menneskelig erfaring at det er sånn ting er med gamle kjerrer. Uansett har det seg slik at vi har begynt å snakke om stokastisk terrorisme når tilfeldige idivider begår tilsynelatende vilkårlige terrorhandlinger “helt ut av det blå”, slik at det som typisk etterforskes mest nøye i etterkant er hvor de fikk tankematerialet sitt fra. Hvis man befinner seg i et miljø – nettbasert eller ute i friluft – hvor det regnes som gjevt å begå overgrep mot tilfeldige “representanter for en gruppe” så er det ikke overraskende når medlemmer i miljøet begår slike handlinger. Det sier seg selv at terskelen for å “gjøre noe” befinner seg et annet sted enn det normale hvis man omgås med folk som vitser om å “banke opp homoer” eller “utrydde alle jødene” – eventuelt muslimene – eller hva det nå er man måtte synes det er festlig å lage litt ablegøyer rundt. Overtonvinduet forskyver seg. “Voldtektshumor” er ikke morsomt, men det finnes likevel. Er en som sitter og flirer av sånne ting mer eller mindre tilbøyelig til å selv ende som overgriper? For de som ennå ikke vet det: Det var normalt ihvertfall siden tidlig på 80-tallet blant ungdom på vestkanten i Oslo å vitse om hvordan noen burde ta “utøya ute på Utøya”. (Underforstått, før de rekker å bli voksne og tre inn i politikken på mer seriøst vis.) Men jeg tror det vil bli vanskelig å finne noen som innrømmer det.
Alle som engasjerer seg – organisert eller på annet vis – i noen slags kampanje for hets eller stigmatisering av en samfunnsgruppe deltar i den ene komponenten av stokastisk terrorisme. De jobber for å normalisere hat mot denne gruppen. Det er fortsatt en dårlig unnskyldning at de eneste som “gjør noe” er sånne som ikke skjønner hvor grensene går, fordi vi vet jo at sånne finnes, så hvorfor skal vi flytte grensene bort fra prinsippet om at det bare er individer som kan begå straffbare handlinger? (I visse tilfeller også “juridiske personer” på andre måter, men la oss ikke bli tekniske.) Kollektiv skyld eksisterer ikke. Hvis en svenske fornærmer meg, skal jeg da bare kunne klappe til en hvilken som helst annen svenske? For det var jo Sverige som fornærmet meg, ikke en kødd som tilfeldigvis var svensk? Hvis jeg hadde havnet i retten og presentert en sånn forklaring måtte de sannsynligvis ha bedt om en psykiatrisk utredning. Det er jo ikke slik virkeligheten fungerer. Hallo. Skjønner du hvor du er og hva som foregår rundt deg? Vi kan ikke dømme Petter for noe Pål gjorde, selv om de kjenner hverandre og sikkert har snakket sammen om litt av hvert. Og med mindre folk personlig har gjort noe mot deg, så har du heller ikke noen sak mot dem. De er – som det heter fra gammel tid – sakesløse. Det er bare noen tilfeldige individer som du ikke engang vet noe om. Hvilket selvsagt leder oss frem til spørsmålet om hva som egentlig er problemet i bildet her. For det er vel ingen som i fullt alvor tror at homofili vil opphøre å eksistere selv om man på et eller annet vis klarer å undertrykke det som synlig fenomen? Herregud. At han der tjukke, heslige mannen fra Verdipartiet ikke har noe sunt syn på sex er ikke vanskelig å forstå. Men det er hans eget private problem, ikke noe han har noen rett til å ta ut på hele verden og alle rundt seg. Sigmund Freud ville ganske sikkert ha sagt omtrent det samme. Dette er for dumt.
Kratom (Mitragyna speciosa) er et eviggrønt tropisk tre med opphav i Sørøst-Asia i samme plantefamilie som kaffe (Rubiaceae). Tradisjonelt er bladene tygget av arbeidere for å øke energinivå, sexlyst og appetitt samt dempe smerter. Mange sammenligner det med kaffe. Kratom kan brukes til rekreasjonelle formål. I lave doser gir kratom en euforisk effekt som kan sammenlignes med effekten av kokain. Ved høyere doser gir kratom opioidlignende effekter. Effekten begynner vanligvis innen fem til ti minutter og varer i to til fem timer. Noen anekdotiske rapporter beskriver økt produktivitet, årvåkenhet, snakkesalighet, sosialitet, økt seksuell lyst, positivt humør og eufori etter inntak av kratom.
Her er noe man våkner veldig raskt av: Når man mister en kopp kaffe ned i fanget mens man sitter der og gjesper i noe slags halvsøvne fordi den dokumentaren man prøver å se er kjedelig. Jeg sto på beina og var i ferd med å rive av meg buksa i løpet av et hundredels sekund. Sånn er det jo. Raske reaksjoner er relative i henhold til graden av nødvendighet. Jeg føler at det er ikke særlig interessant hva narkiser gjør og ikke gjør, men det er litt spennende at det finnes et tradisjonelt stoff jeg aldri hadde hørt om før. Gudene vet hvor mange slags nye og syntetiske greier som finnes der ute, men jeg følte meg stort sett godt orientert om alle de gamle greiene; opium, cannabis og denslags. Det virker som om kratom har vært noen slags østens svar på kokablader, som de lokale bruker som en relativt mild stimulant, men som så snart noen med utdannelse i kjemi får klørne i dem, så blir de gjort sterkere på diverse måter, for eksempel gjennom ekstraksjon og konsentrat av selve virkestoffene i de naturlig forekommende blader, blomster, kvister og annet. Det er jo sånn vi har fått kokain.
Dokumentaren påstår at det nå eksporteres 5000 tonn kratom fra Indonesia til USA hver måned. Det var “noe” handel med stoffet før i tiden også, men selve boomen kom som en følge av pandemien. Først som en motejippo med å lage og konsumere te sånn som de lokale gjør der stoffet kommer fra, men snart ballet det på seg, og nå, få år senere, har det blitt storindustri av greia. Generelt sett via infrastrukturen de har lagt opp for å omsette cannabisprodukter etter at dette ble legalisert. La oss vende tilbake til ordet narkis. Hva betyr det? Jeg bruker det om individer som er mer enn gjennomsnittlig interessert i rus og rusmidler. Psykologien i det hele er sikkert variabel, men praksisen jeg nå snakker om er godt kjent ute blant folk. Alle kjenner, vet om, eller i det minste har hørt om, noen som liker å ruse seg. Sånn sett er også det vi kaller en fyllik teknisk sett en narkis, det er bare at deres foretrukne giftstoff er alkohol. Ellers gjelder det samme prinsippet. Av “årsaker” har de etablert et personlig forhold til ett eller flere rusmidler. Det er ikke noe poeng i å spekulere rundt hvorfor. Alle har sine egne greier. De begynner et sted og siden baller det på seg. Noen går det ille med, andre klarer seg gjennom en periode som rusmisbruker, mens andre igjen finner en balanse som gjør at de kan “fungere normalt” mens de ellers har nærmest et hobbyforhold til rusmidler.
Jeg understreker at fra min synsvinkel er det ikke noe moralsk skille mellom ulovlige rusmidler og det vi kaller “legemidler” som er eller ikke er resptbelagte, “alternative” – som kratom – eller alles darling alkoholen. Å ruse seg er å ruse seg. Ferdig diskutert. Noen er like kyniske som meg i denne saken, mens andre inisterer på at helsa deres avhenger av det eller det stoffet, for eksempel “medisinsk cannabis” som jeg hører har blitt nesten like alminnelig som kaffe i USA. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Men mest av alt tenker jeg at hvis det på noe slags vis kan bidra til å holde folk i relativ balanse, slik at de oppfører seg som folk, så er det en god ting. Det kommer uansett til å være etterspørsel etter diverse stoffer der ute, så totalt sett er det bedre hvis staten har noenlunde kontroll på omsetningen – som selvsagt også utgjør en seiøs kilde til skatteinntekter – gjennom et system for lisenser eller noe. Jeg vet ikke. Det er et teknisk spørsmål som ligger på den andre siden av selve bøygen: Legalitetsproblemet. Jeg klarer ikke å tidfeste nøyaktig når jeg første gang hørte om fenomenet rus, men jeg er nokså sikker på at det handlet om å “spionere på ungdommene” som henger på visse kjente steder for å “feste”, så ble det siden å råsykle for å stikke av når man etterhvert ble oppdaget. Øy! Hva faen er det dere jævelunger driver med? Jeg tror ikke det var særlig mye annet enn øl og/eller hjemmebrent å få tak i på den norske landsbygda tidlig på 70-tallet. Tidene har imidlertid – mildt sagt – forandret seg. Jeg har ikke noe bevis for denne påstanden, men jeg har en “følelse” av at det nå er enklere for en fremmelig jypling i tenårene å skaffe ulovlige stoffer enn en sekspakning med øl, og ihvertfall alt man (ikke) får kjøpt på polet. Logikken er enkel. De som selger kokain, piller og denslags opererer jo allerede utenfor loven, så det betyr lite fra eller til for dem om de selger til de unge, mens en som kjøper alkohol på vegne av mindreårige må regne med en merkbar smekk over fingrene hvis de blir tatt.
De sier at kratom er “ute av kontroll” i USA. Ikke som naturmiddel, det vil si noe slags gusjete pulver som man rører ut i varmt vann sånn at det blir en litt gjørmete utseende “te” man skal drikke mens den er varm, men som syntetisert industriprodukt som er vesentlig mye sterkere og som markedsføres på “småflasker” det er meningen man skal bælje i seg som “shots”. Diverse håpløse tilfeller av rusmisbrukere – både tunge opioidavhengige, alkoholikere med mer – uttaler at for dem er det et vidundermiddel. Det tar bort “suget”. Bare èn sånn småflaske varer fire-fem timer for dem. På den andre siden er det ingen stor sak å helle innpå en dødelig dose heller, særlig hvis man er uerfaren med denslags, og vi hører også fra folk som forbanner kratom like mye som de forbanner oxycontin og alt annet som de var avhengige av før de fant denne nye greia. For dem er det samme gamle opplegget, bare med et nytt stoff. Helsemyndighetene uttaler at de ikke har noe grunnlag for å uttale noe, fordi det finnes ennå ingen kliniske studier av kratom, men de anbefaler på generelt grunnlag “forsiktighet” med alle sånne ting. Når det gjelder Norge har jeg inntrykk av at kratom er forbudt, men det finnes sikkert der ute likevel. Jeg hadde som sagt aldri hørt om dette stoffet engang før jeg fikk en dokumentar om “kratomproblemet i USA” inn i feeden min på YouTube. Herregud. Verden er som vanlig full av ting jeg ikke vet. Men det virker jo ellers rimelig å anta at der dette overhodet finnes, så går vel folk rundt og knasker på diverse plantematerialer som “har en virkning lik kaffens”. Har ikke somaliere en sånn greie? Jeg mener å ha hørt noe, men det er vagt. Saken er at man må som regel tygge i seg mer enn hva som er menneskelig mulig av selve planten for å få en overdose, men ting blir annerledes når kjemikerne begynner å tukle med sakene. Det blir som forskjellen på øl og sprit. Jeg vet ikke om det engang er mulig å jobbe opp en dødelig promille basert bare på å sitte der og bøtte innpå halvlitere, men det går definitivt an med sterk sprit. Kanskje også med vin. Det henger mye på mengden vann selve leveransesystemet for virkestoff inneholder, eller altså den alkoholholdige drikkevarens volumprosent. Som alle vet får man en knusende hodepine dagen derpå hvis man har blitt dehydrert i løpet av en drikkeseanse. Det lyder litt selvmotsigende, men det er dette som skjer etter at folk har “vært på spritfylla”. Man føler typisk en veldig tørst når man våkner. Mye annet også, selvsagt, men sånn intens tørstfølelse må regnes som et symptom på dehydrering. Kroppen er lite fornøyd med deg.
Begrepet den tredje verden har for det meste falt ut av bruk. Opprinnelig var idèen vagt forbundet med “tredjestanden” i Frankrike, hvor den første verden selvsagt er det kulturkomplekset vi kaller vesten og den andre besto av kommuniststatene, slik at røkla ble sett som byttedyr for de to store, altså netto råvareleverandører som ble “holdt nede” ved hjelp av finansielle triks og trusler om militærmakt. På den tiden var det mye snakk om utviklingsland og bistand, men på en overbærende måte, som om befolkningen i “den tredje verden” hovedsaklig besto av barn eller idioter som ikke selv var kompetente til å styre. Konseptuell bevisførsel til støtte for dette synet var et utvalg av aldeles latterlige afrikanske diktatorer og latinamerikanske juntaer. (“Junta” er spansk og betyr noe sånt som “sammenslutning”, ofte av militære offiserer.) Vi som husker 1980-tallet husker også hva slags snakkis denne “tredje verden” pleide å være — men mye av grunnlaget for slik blokktenkning bortfalt vel da Sovjetunionen kollapset, noe som kom både brått og uventet. Tsjernobyl var vardøgeret, men ingen forsto dette den gangen. Warszawa-pakten fremsto som en monolittisk supermakt helt til det siste, selv om det fantes sprekkdannelser. Opplegget hadde forsåvidt vært ustabilt og urolig hele veien, så det var ikke noe unormalt med diverse undergrunnsbevegelser og motstandsgrupper, men ingen hadde trodd at hele mannskiten bare skulle implodere slik det skjedde.
Den kalde krigen startet på mange måter allerede før Hitler var død, atombombene var sluppet over Japan, og den mest intense konflikten verden så langt hadde sett ble brakt til opphør. Jeg har aldri hørt noen karakterisere den andre verdenskrig som unødvendig, gitt hva som foregikk den gangen. Uunngåelig er et mer nærliggende ord. Både Ferdinand Foch og John Maynard Keynes spådde det som kom, men på svært forskjellig grunnlag. Foch tenkte militært, mens Keynes tenkte økonomisk. Foch syntes at tyskerne ikke ble tynt nok etter den første verdenskrigen, mens Keynes mente at de ble tatt alt for hardt. Hvis man tenker gjennom saken innser man jo at tyskerne er et ganske vagt begrep. Hva betyr det? Alle menn, kvinner, barn og andre variabler? Kollektiv skyld er ikke noe holdbart juridisk begrep — og moralfilosofisk sett er det selvmotsigende. Skyld er alltid en individuell variabel. I ettertid går det sikkert an å si at man ble “tatt av stemningen” og det ene med det andre, man lot seg rive med av det som skjedde, men det er ikke til å komme bort ifra at man valgte selv å delta i opplegget, selv om det eneste man teknisk sett gjorde besto i å holde hodet lavt og late som ingenting. Når man påfører noen kollektiv skyld ligger det også i sakens natur at man påtvinger dem kollektiv identitetsdannelse. Vanlige tyskere hadde god nok grunn til å føle seg forbitret over hvordan Tyskland ble behandlet den gangen. Selvsagt ser man alt på en helt annen måte i etterpåklokskapens lys, men når skjer det noensinne at dette med sanksjoner, boikott, straffemulkt og så videre rammer de på toppen? Det går alltid verst ut over de som allerede har det dårligst. Vi ser jo også at det var dette som mer enn noe annet enkeltelement åpnet veien for en begavet demagog som Adolf Hitler. Misnøye er en sterk politisk kraft den dag i dag. Vi vet at det går i praksis ikke an å true, skremme, tvinge eller på andre aggressive måter “overtale” folk til å oppføre seg på måter de ikke selv ønsker. Ikke engang om du betaler dem generøst vil du få noe mer enn skuespill. Enhver autoritær leder sitter til enhver tid på en bombe, så å si. Machiavellis mest beryktede sitat om “realistisk maktpolitikk” er dette med at man stiller seg bedre til hvis man er fryktet enn hvis man er elsket, fordi folk er typisk mer lojale mot frykten sin enn mot det de elsker. Men Machiavelli levde for 500 år siden. Forholdene er annerledes nå i dag. Maktmidlene er helt annerledes.
Det finnes de som snakker om “kollektive traumer” men jeg er litt på gjerdet når det kommer til denslags. Det virker rimelig å si at bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya i 2011 utgjorde noe slags kollektivt traume for alle som identifiserer seg som “norske”, fordi ingen hadde sett noe sånt komme. Sjokket var betydelig. Mange har fortsatt ikke prosessert hendelsene. På den annen side synes jeg ofte at de definerer det alt for tykt. Det er for eksempel ikke traumatisk å sitte fast i rushtrafikken, selv om jeg absolutt går med på at det er stressende, frustrerende, og så videre, og i så måte uten tvil psykiatrisk skadelig over langen. Men det er liksom litt for enkelt å unnslippe denne plagen til at det teller som “impact” som man selv ikke kan kontrollere på noe vis. Det ligner mer på selvskading. Naturligvis er det ubekvemt å legge om livsstilen sin, men det har ingen særlig høy vanskelighetsgrad heller. De fleste får det til hvis de virkelig vil. Hvilket bringer oss tilbake til Tyskland. Ihvertfall frem til 1938 var det mulig å forlate landet for de som så hva som var i ferd med å skje, noe mange da også gjorde. Når man studerer dette materialet på trygg avstand virker det vanskelig å forstå de som ikke stakk fra stedet mens de ennå kunne. Hva tenkte de? At de bare kunne “jobbe seg gjennom” vanskelighetene etterhvert? Det må jo ha vært noe sånt. Eventuelt at frykten for en usikker fremtid på rømmen var større en frykten for en usikker fremtid under naziregimet. For de la jo ikke akkurat skjul på hvem de anså som fiender og “uønskede elementer” forøvrig. Propagandaen var øredøvende. Eksemplene på grov vold og trakassering på gatenivå var mange. Folk må jo ha snakket sammen. På den annen side, hvor skulle man liksom reise? Etter overfallet på Polen i 1939 var tiden ute for trygg trafikk i Europa. Diverse “produsenter av innhold” på nettet avholder noen ganger missekåringer, hvorav tittelen “verdens verste terrorstat noensinne” tydeligvis henger høyt. Det virker i utgangspunktet ukontroversielt å si at tyskerne vinner, konkurransen er nedlagt, vi behøver ingen flere slike data, men ikke alle ser ting på den måten. Tyskere er for eksempel et litt abstrakt begrep i Kongo, hvor folk derimot har litt av hvert å si om belgiere. Fra Kongo ser Belgia ut som “den store satan”. (De som ikke vet hvorfor kan lese seg opp på nettet.) Imidlertid klarer jeg ikke å komme på noen andre som setter Belgia på topp i denne kategorien. Britene står imidlertid sterkt. Tyskerne er allerede nevnt, men andre land som blir foreslått er – selvsagt – USA og Israel, særlig i kombinasjon. Jeg ser det som litt poengløst å diskutere med folk som sier at de hater den og den på slikt og sånt grunnlag, fordi dette handler aldri om “argumenter”. Man kan bare ta det til etterretning, bokstavelig talt. For det er jo kjekt at de sier fra, forsåvidt, så vet man til en viss grad hvor man har dem i slike spørsmål.
Er det rimelig å snakke om kollektiv skyld etter kolonitidens overgrep; slaveri, folkemord og det ene med det andre? Mange synes det, mens andre protesterer på det mest indignerte. De har jo ikke gjort noe galt. Kan man klandre en tysker som er født i 1965 for noe Hitler gjorde mer enn tyve år før de overhodet ble født? Det virker ikke rimelig, for å si det forsiktig. Det går heller ikke an å si at “hvite mennesker” sto bak kolonitidens slavehandel og utnyttelse, selv om dette teknisk sett er en korrekt generell beskrivelse av utseendet til de fleste av dem. Vi vet jo at det finnes kjeltringer av enhver form og farge der ute. Det er ikke hjelpsomt i forhold til problemets faktiske fysiske bestanddeler å introdusere en rasistisk forklaringsmodell. Det virker bare avsporende på enhver saklig debatt. Status som skyldig er som sagt alltid en individuell variabel. Hvis man ikke er verken gjerningsmann eller medsammensvoren på noe vis så er man jo heller ikke skyldig i noe av det gale som har skjedd. Man kan eventuelt anklages for “feighet” fordi man var kuet av frykt, men dette virker også litt for drøyt. Folk hadde god grunn til å frykte naziregimet. De var ikke gode å ha med å gjøre hvis man fikk dem etter seg. Det pleide heller ikke å ende bra for de som konfronterte konger og andre maktskikkelser under kolonitiden. Jeg synes ikke fryktsom unnfallenhet gjør noen skyldig i noe. Grunnen til at vi deler ut heltemedaljer er jo fordi det er langt mellom sånne typer. De fleste “vil ikke ha noe bråk” så de erklærer seg nøytrale, selv om det ikke egentlig finnes noen nøytral posisjon. Dette er i seg selv verken overraskende eller særlig klandreverdig. Så lenge de ikke stiller seg aktivt på fiendens side er det heller ikke noe problem. Man må bare trekke på skuldrene av det. Folk er folk. Ikke forvent for mye, så går det nok bra skal du se. Poenget med å bedrive moralsk databehandling av historiske forhold er ikke så mye å “korrigere” noe som å lære seg elementær mønstergjenkjennelse i praksis. Hvor er innslagspunktet for menneskelig ondskap? Hvordan kan man stanse disse kreftene før de infiserer samfunnet og kommer ut av kontroll? Hannah Arendt ble berømt for å ha introdusert begrepet banal ondskap, som nærmest består i bevisstløshet overfor hva man er med på, eventuelt aktiv psykologisk fornektelse av realitetene. Beskrivelsen ble første gang brukt om Adolf Eichmann, som var en pregløs byråkrat i nazisystemet. Som person var han det vi kaller en “anal retentiv” småborger, typisk bare opptatt av sin egen lille verden, og med digre skylapper på i forhold til “det store bildet”. Du vet. En sånn som bare passer jobben sin og gjør som han får beskjed om. Eichmann var på ingen måte det noen ville kalle en “mordertype” – kanskje sånn som man forestiller seg sadistiske vakter i konsentrasjonsleire – men tvert imot en hedersmann etter enhver normal målestokk for denslags, ihvertfall i fredstid.
Etter de grusomme hendelsene i 2011 fremkom det etterhvert at selv om gjerningsmannen planla og gjennomførte handlingene sine alene så var han sterkt påvirket av demagoger på nettet. Mange – inkludert han selv – pekte på bloggeren Fjordman, som så vidt jeg har skjønt agiterte til fordel for replacement theory, eller “det store befolkningsskiftet” som angivelig foregår i vesten, styrt av en “konspirasjon” av liberale venstrepolitikere som angivelig ser på “mennesker fra den tredje verden” – særlig muslimer – som mer medgjørlige, enklere å manipulere, eller kanskje bare rett og slett dummere enn den på alle måter overlegne hvite rasen (som må ødelegges fordi de ellers ville forlange frihet og stille seg på barrikadene til fordel for sine rettigheter). Det var derfor Utøya ble valgt. Sosialdemokratiet har alltid vært den ideologiske hovedfienden til nazister. Sånn har det vært siden Weimarrepublikkens dager. Det var definitivt meningen å ramme Arbeiderpartiet rett i hjertet ved å gå etter barna deres. Så kan man sikkert si at Fjordman aldri ønsket at noe sånt skulle skje, som sannsynligvis er “objektivt sant” i den forstand at denne tosken neppe noensinne skjønte hva slags farlige krefter han tuklet med, og det samme gjelder den dag i dag for denne kategorien av demagoger, enten de er bloggere eller noe annet. La oss for et øyeblikk være litt nyliberalistiske og antyde at det handler om markedskrefter. Når man jobber for å etablere en “etterspørsel” så vil det ad metafysiske prosedyrer snart komme tilsvar. Noen vil før eller siden bestemme seg for at nå har det vært nok prating, nå er det på tide å få jobben gjort. For alle praktiske formål spiller det liten rolle om det er “psykiatriske avvikere” vi snakker om, fordi det handler ikke så mye om avviket i seg selv som hvilken retning det tar under de formene for inspirasjon som vedkommende finner. Hva er det normale i sånne miljøer? Det er jo mer enn bare litt ironisk at de høyreradikale snakker såpass mye om ytringsfrihet når sannheten er at de må ha politivakt under seansene sine, for ellers ville de blitt banket opp og kjeppjaget fra hvor enn de prøver å etablere seg. Eller har alt dette blitt så normalisert nå at ingen bryr seg lenger om de skjulte oppfordringene til ufred som ligger i en stadig insistering på dette fiendebildet? Jeg minner om at det for tiden er – unnskyld uttrykket – kosher politikk i Israel å snakke høyt om alternative måter å en gang for alle “kvitte seg med palestinerne”. En etter alt å dømme vilkårlig person som ble intervjuet “på gata” i en nyhetskanal mente at Europa må ta imot dem på et humanitært grunnlag, “fordi de skylder jødene såpass” og vedkommende kunne ikke se noen annen vei til fred i regionen. Palestinerne må bort. Hva skal man tenke om dette? Jeg ser ikke umiddelbart hvordan det vil bli noen suksess å repatriere et ukjent antall palestinere – minst to millioner – litt sånn her og der i et antall europèiske land med vilje og evne til å tackle en slik utfordring, hvorav vel bare Spania har uttalt noe som helst, og selv de har bare sagt at det kan bli aktuelt å bosette flyktninger i fraflyttingsstrøk på den spanske landsbygda, uten å mene noe mer med dette enn at det er noe som går an å gjøre. Det er ikke noen plan. Ingen politiske partier har programfestet noe sånt.
Ved dette tidspunkt er internettet godt etablert som det dominante kommunikasjonsmiddelet i global målestokk. Det er relativt uproblematisk å etablere dialog i sanntid – altså det begge erfarer som “her og nå” – med mennesker hvor som helst i verden. Det er en litt vanskelig, og kanskje også en poengløs øvelse, å fantasere om hvor jeg ville vært og hva jeg ville gjort “dersom ikke nettet fantes” — men vi kan i det minste si at jeg ville ikke ha møtt mange interessante typer jeg først kom i kontakt med på dette viset, som sannsynligvis også er det alle andre har å si om det saken. Ting ville definitivt ha vært “annerledes” men det er uråd å spekulere rundt detaljene. Selv de som er lite på nettet blir jo indirekte påvirket fordi alle andre rundt dem typisk får alle nyhetene sine – og alt annet som de snakker mye om – over nettet. Vi snakker i realiteten bare om minutter før noe tilstrekkelig sensasjonelt – enten det er løgn eller sannhet – har vært “jorda rundt” og fremkalt både den ene og den andre typen reaksjoner over hele linja. Som alle vet kan dette gå alle veier. Det henger til syvende og sist på alle individers evne til å “sortere informasjon”, som på ingen måte er noen rettferdig fordelt karakteregenskap. Folk er villige til å tro på alt mulig slags vås så lenge det “bekrefter” noe de “føler”. Siden tilkommer den vanlige lysten til å slarve og slurve om “ting man har hørt” som virker spennende eller på andre måter oppmerksomhetsverdig. Det finnes svært mye hat der ute, men som regel på en uryddig måte. Folk har ikke typisk god greie på sine egne psykologiske mekanismer (selv om de som lever i et parforhold som regel får høre mye om det) og enda mindre lyst til å erkjenne at de i det store og hele ikke aner hva de snakker om når det kommer til selve saken. Alt de har er et sett med følelsesbaserte konsepter som verken er her eller der i forhold til den objektive virkeligheten. Dette gjelder uansett hva slags “sak” det er snakk om. Uansett tid, sted og omstendigheter ellers. Bare svært disiplinerte individer klarer å sortere mellom seg selv, saken og alle andre som eventuelt måtte være innblandet. Det krever lang tids trening å skyve sine egne følelser til siden slik at man kan oppnå et mindre “krydret” syn på saken, men man venner seg til det etterhvert. Meninger har ingen verdi. Hva kan man bruke dem til? Det er i beste fall bare barnslig og evneveikt å gå rundt og “mene” mange ting. Mange snakket lenge om “politisk korrekthet” mens selve problemet etter min mening handlet om holdninger mer generelt sett, eller altså det vi kaller moralfilosofiske problemstillinger. Jeg forstår egentlig ikke hva man bruker dem til, fordi så vidt jeg kan se er det relativt sjeldent at noen handler i samsvar med det de oppgir å være sine holdninger, verdisyn og så videre. Når det kommer til stykket velger de fleste egeninteressen. Så hva er poenget med den falske fasaden?
Å mislede andre med falsk informasjon er en annen type problem enn å lyve til seg selv, formodentlig basert i ønsketenkning om å være “noe annet” enn det man egentlig er. Begge deler er løgn, men vrangforestillinger om selvet er mer patologisk enn selv den ondeste vilje til å obfuskere fakta. Den tidligere nevnte Adolf Eichmann betraktet seg ikke som medskyldig i et historisk massemord hinsides enhver anstendig evne til forståelse. Faktisk så betraktet han hele opplegget som avskyelig, men hvem var han til å stille spørsmål? Det var aldri noen seriøs diskusjon om hvem som var sjefen under det tyske naziregimet 1933-1945, men det var tildels beinhard maktkamp om hvem som skulle være nummer to. Det finnes et knippe kandidater, men Heinrich Himmler var sannsynligvis den “sterkeste” blant dem, siden han var den som kontrollerte regimets sikkerhetsstyrker. Hva vet vi om ham? Blant annet at også han syntes at utryddelsesarbeidet overfor jøder og andre “uønskede elementer” var en fæl jobb, men hvem var han til å stille spørsmål? Man gjorde som man måtte den gangen, og det alle først og fremst måtte var å adlyde føreren uten den minste nøling. Dette var vel forsåvidt noe han hadde til felles med sin klassekamerat Josef Stalin. Det var direkte livsfarlig å “diskutere” med noen av dem, uansett av hvilken grunn. Hvordan oppstår sånne politiske forhold? Jeg ser ikke for meg at det er særlig fremtidsrettet å kritisere visse nålevende diktatorskikkelser heller, la oss si for eksempel Maduro, Putin eller Kim Jong. Men også andre steder i verden er det straffbart å kritisere regimet. Folk risikerer lange fengselsstaffer og det som verre er. Det er dette demokratisk ytringsfrihet handler om. Statens maktmidler skal ikke brukes mot deg bare fordi du ikke liker de som styrer, eller hvordan de styrer, eller noe som helst annet som angår “protest” mot regimet, så lenge man ellers bare argumenterer, uansett hvor klønete man eventuelt formulerer seg. Det er misforstått når folk tror at ytringsfrihet betyr å bli beskyttet mot konsekvensene av alt det dumme man sier i en mer “privat” sammenheng. Ytringsfrihet på nettet er for eksempel et absurd konsept. Selvsagt kan alle si hva de vil, men de må selv ta ansvaret for å holde seg innenfor rimelighetens grenser overfor det generelle publikum. Dessuten er alle plattformene i privat eie, som betyr at de kan sette hvilke regler de vil – med visse unntak – uten at dette har noe som helst å gjøre med konseptet ytringsfrihet. Selv synes jeg at det er dumt, men jeg har på den annen side heller ingen problemer med å forstå poenget når visse plattformer forbyr for eksempel seksuelle temaer, “stygge ord” med videre. Sånt kommer da fort nok ut av kontroll hvis man ikke passer på — og plutselig møter man veggen, slik som nylig skjedde for det som pleide å hete Twitter i Brasil (og som er på vei til å skje også i EU-regionen).
Da jeg begynte å blogge på denne plattformen var oppkjøpet av Twitter en snakkis blant folk. Det så for meg ut som den typen avtaler man gjør i fylla men andre hadde noen tanker. Etter manges mening var det som skjedde at en superrik milliardær kjøpte opp den mest relevante kilden til “siste nytt” for et stort antall mennesker – jeg mener, til og med politiet og regjeringen “legger ut ting” på det som nå har blitt en åpenbar naziplattform – fordi denne milliardæren føler lyst til å påvirke samfunnsdebatten, særlig i USA men han har også uttalt seg om diverse saker i Storbritannia og ellers i verden, Twitter er uansett ødelagt. Redningsløst fortapt. Problemet er bare at det finnes ingen bra alternativ, etter hva de som har peiling på denslags forteller meg. Argumentasjonen ligner i grunnen litt på den man bruker til forsvar for fortsatt utvinning og forbruk av fossile brennstoffer. Det finnes ingen bra alternativer. Vi må gjøre det. Jeg bruker ikke selv Twitter og har heller aldri gjort det, så problemet er litt abstrakt for meg, men jeg hører mange som klager over at det som pleide å være en daglig greie for dem har blitt tilsølt av hemningsløs nazipropaganda som ofte kommer helt fra selveste toppen i selskapet. Der sitter det jo en fyr som er så perverst rik at han har råd til å kjøpe opp hvor mange “nettvenner” som helst. Og han virker ikke helt god. Jeg mener, jeg pleier ofte å si om meg selv at jeg er like sosialt elegant som en blodig kanyle, men jeg er jo for faen et jævla geni sånn sett sammenlignet med han Elon Musk. Han oppfører seg bekymringsverdig. La meg si det slik: Jeg har det man kan kalle en kjeltringnatur. Det strider mot alle mine instinkter å for eksempel “konfrontere politiet” sånn som blitzere typisk holdt på med på 80-tallet. Herregud. Hva er det beste man kan oppnå? Jeg har faktisk litt sympati for politiet. Det er vanskelig å se for seg en verre drittjobb, men det er enda vanskeligere å se for seg at vi ville hatt et bedre samfunn uten de som av varierende årsaker melder seg til sånn tjeneste. Så derfor. Saken er uansett at jeg forholder meg til loven slik en kjeltring typisk gjør: Jeg er vesentlig mye mer nøye med å ikke krysse grensen enn hva en vanlig sivilist pleier å være. Fordi det siste jeg ønsker er å vikle meg inn i noe slags trøbbel med politiet. Etter litt utagerende atferd tidlig i tyveårene oppfattet jeg etterhvert at hvis man ikke vil ha trøbbel med politiet så må man ikke oppføre seg sånn at de kommer for å ta deg. Det kreves ikke noen spesielt høy IQ å skjønne dette, bare at man oppfører seg som folk når man er ute blant folk — så får man heller frike ut på privaten hvis man synes det er nødvendig. Jeg kan ikke si at jeg føler særlig mye sympati for de som steller seg sånn at de blir arrestert, bøtlagt og det ene med det andre. Selv ikke de som “bare var tilstede” når ting kommer ut av kontroll. Du kan si at jeg tror sterkt på “egenviljen” og at man som voksenperson må ta ansvar for å “administrere selvet”, ikke minst inkludert alle de negative personegenskapene man eventuelt måtte ha (alle har noen), som for eksempel fenomenet temperament som alltid har vært et personlig problem for meg. Jeg vet at det er evneveikt, men det er alt for enkelt å hisse meg opp med etter måten banale metoder. Min løsning på dette er å generelt sett forlate stedet når jeg kjenner at det begynner å klø i nakkehårene. Jeg er jo ikke noe bedre enn noen andre. Plutselig har jeg sagt eller gjort noe dumt. Det skjer nesten hver dag. Men sånn er skjebnen. Man kjører slalåm så godt man kan, så lenge man kan, men til sist møter vi alle veggen nederst i bakken.
Overskriften er en linje fra en sang skrevet av Ulf Knudsen (tror jeg), men jeg har jernteppe på detaljene. Som alle vet er Ulf en gammel traver og en “personlighet” i Oslos rockemiljø, selv om han opprinnelig er fra Innlandet (tror jeg), og han har vært med i flere band og ymse prosjekter enn jeg gidder å prøve og huske. Poenget er at han er vanskelig søkbar, fordi skjebnen har villet det slik at det finnes en politisk kylling fra Fremskrittspartiet ved samme navn som “kommer i veien” for søkeresultatene. Herregud noe så ekkelt. Ulf – den korrekte Ulf – får bare ha meg unnskyldt for at jeg ikke gidder å vasse gjennom denne gjørma. Sorry. No can do. Det er uansett ikke viktig for poenget at jeg finner frem til riktig tittel, årstall og det ene med det andre. Saken handler om brodermord, som vel de fleste tar sterk avstand fra, nærmest uansett hva slags god grunn man synes at man har – få noen andre til å gjøre det, din dust – men ikke desto mindre har det vært det vanlige innenfor diverse stridigheter om arverekkefølge i kongefamilier og denslags. Si hva du vil om dagens politiske klima, men det er barnemat i forhold til hvordan opplegget var i, la oss si, renessansetidens Italia, da Machiavelli skrev sitt beryktede hovedverk.
Vi har mange både ekte og oppdiktede historier om ambisjon. Det er vanskelig å forholde seg til sånt. I utgangspunktet ler jeg bare av de som er så fette evneveike at de tror noe av det de gjør betyr noe som helst. Hva fanden tror du at du er, din vemmelige lille skrukk? Vi er – for å gjenta meg selv nok en gang – bare dyr. Vi er ikke “høyt utviklede” annet enn i forhold til de reglene som vi selv har bestemt. Selvsagt har vi favorisert oss selv. Alle gjør det hvis de blir bedt om å dømme i en sak og selv får fastsette reglene. Mennesker er ikke rettferdige verken av natur eller kultur. Hva forventer du? Vi er i det store og hele bare dumme rassaper. (Teknisk sett er rassape – eller rumpedyr – navnet på alle aper som ikke har hale.) Det går som det går fordi vi er som vi er. Jeg tror det var Mark Twain som sa at selv om historien ikke egentlig noensinne “gjentar seg selv” på noe nøyaktig vis så er den misunnelsesverdig flink til å komme opp med kreative enderim. En dikter skulle bare ønske at ordene satt så lett. Rytme, rim, og følelsen av at “jeg har sett alt dette før”. Men først og fremst evnen til å trøkke det ut mens trangen er fersk. Jeg vet ikke hva folk ser for seg når de hytter med nevene og forbanner hverandres eksistens, men hvis man ikke får til å drite på noen normal måte så har man en svært seriøs hverdagsplage. Du vet. Få det ut. Jeg har ikke noe grunnlag for å si dette, men jeg tror at mange psykiatriske plager setter seg i endetarmen, eventuelt hva det enn heter før man kommer såpass langt i fordøyelsen, slik at “fordøyelsesbesvær” blir den paraplybetegnelsen man havner under. Man får ikke til å drite på normalt vis. Hvis du virkelig ønsker noen vondt så er det i denne retning du bør rette forbannelsen din. Måtte all din mat være smakløs og all din avføring smertefull. Nå siterer jeg etter hukommelsen. Vi har ganske mye arkeologisk materiale som inneholder personforbannelser.
Filosofisk sett er det litt halvinteressant hva som kan til at folk liker noen ting, men ikke andre ting. Åpenbart er man nødt til å velge blant de alternativene man faktisk har sånn sett, hele livet igjennom, fordi det er jo aldri tid nok til å få med seg alt. Det vil alltid finnes “ting bortenfor” som man aldri rekker med. Og hva så? Jeg synes uansett at man bør “planlegge som om man har evig liv” men handle som om dette er din siste dag i denne verden. Der står min etiske posisjon. Hvor andre står betyr i utgangspunktet ingenting for meg, men i den praktiske verden har sånt noe å si for alliansebygging, forretninger, omgangstone og annet, så det er ikke uviktig heller. Det er bare ikke noe styrende prinsipp. Jeg ser ikke hvordan det noensinne kan være sunt å fatte sine personlige valg basert i hva man tror at andre liker, forventer, elsker, respekterer, eller hva det nå måtte være man er ute etter. Bare feige ynkrygger måler sin verdi i “popularitet”. Som de sier i Håvamål (tror jeg): Usikkert er det man eier når det ligger i noen annens bryst. Det er ikke viktig hva andre synes om deg, men det går simpelthen ikke an å understreke sterkt nok hvor livsviktig det er hva du synes om deg selv. Det er herfra vår helse bygges, eller eventuelt vår relative grad av usunnhet. Jeg skal ikke lyve for deg. Det er – uansett hvordan man snur saken – ekstremt vanskelig å ta kontroll over seg selv og danne en selvstendig integritet slik ting er lagt opp i dagens verden. Det er jo ikke meningen at man skal “tenke selv”, bare at man skal adlyde påbudet om å bruke penger og “bidra til økonomien” sånn at hjulene fortsetter å snurre. Mange baserer jo hele sin overlevelse i den “tredjegrads økonomien” som vi i mangel av bedre ord kaller service. Hvor kommer pengene dine fra? Det er viktig å ha et krystallklart forhold til sånne ting. Selv ville jeg ikke kunne leve hvis jeg hadde selv den minste mistanke om at noe av alt jeg gjør i dette livet bidrar til å holde sånne folk som Sindre Finnes eller Bjørnar Moxnes i live. Hva betyr det? Parasitter. Evneveike avskum. Folk som ikke har noen nyttige evner og som totalt mangler kontroll over eksakt hva de er i geologisk forstand. Hva slags krefter jobber du for? Hva bruker du levetiden din til? Dette er ikke urimelige spørsmål sånn som ting har blitt. Jeg forlanger bevissthet. Klarer du ikke å spa opp såpass så er du ubrukelig. Er jeg streng? Jeg synes ikke det. Ingen på denne plattformen har noensinne sett meg som streng, slik jeg selv oppfatter begrepet strenghet. La oss bare si at jeg oppfatter Josef Stalin som litt i overkant frivoløs, fjollete og “flippa” som type. Jeg forlanger seriøsitet.
Folk diskuterer ved dette tidspunkt når men aldri om vi har entret den antropocene tidsalder. Som geologisk kraft konkurrerer mennesket nå i den samme klassen som vulkanutbrudd og asteroidenedfall. Våre destruktive evner er klart manifestert på horisonten, like så sikkert som en innkommende komet på kollisjonskurs. Hvorfor er det slik? Vel, dette er prisen for vår energibruk. Alle dør. Men før dette skjer får i det minste noen oppleve en tilværelse som ligner på hvordan vi typisk fantaserer om hedenske guder. Problemet er bare at de har ingen de kan fortelle historien sin til. Alle dør jo. Dette er prisen for fremskrittet. Å si noe annet er å lyve. Ved hjelp av maskinkraft, sammenholdt med våre iboende egenskaper for grådighet, har vi ved dette tidspunkt klart å systematisk ødelegge hele grunnlaget for fortsatt liv på denne planeten, som om dette er noe vi er flaue for eller noe. Hvorfor? Fordi folk typisk er som Mikke Mus i filmklippet “Trollmannens læregutt” når de får klørne sine i noe nytt og fint. De tror at den menneskelige tilstand kan forbedres. Herregud. Som alle vet er det lite jeg fniser så mye og så ofte over som nyliberalistisk ideologi. For noen idioter. Selveste guruen Friedrich Hayek postulerte at prissetting er den mest sublime form for menneskelig kommunikasjon, slik at markedet er den ytterste form for metafysisk mekanisme i evolusjonær forstand, om vi ikke heller skal kalle det kontraevolusjonær virksomhet. Denne hellige kraften – markedet – er hva som bør styre det menneskelige eksistensområde. Hele opplegget er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det, men ikke desto mindre er det sånn opptil flere generasjoner av politiske og økonomiske “tenkere” har blitt trent. Det er ubegripelig for dem at det kan finnes andre vektorer i retning av konseptet “sannhet” enn hva man kan lese ut av de statistiske markedsforholdene. Filosofer er vanligvis ikke særlig mye mer opptatt av hva folk flest “tenker” enn hva koreografer typisk bryr seg om hvordan folk flest “danser”. Det kommer uansett til å være noe slags evneveikt vrøvl. Imidlertid er det viktig hva slags hjørnesteiner de legger ned i selveste virkelighetsoppfatningen sin. Hva tror de på? Sånne ting er enkelt å manipulere. Det foregår overalt rundt oss hver eneste dag. Folk lyver, bløffer, svindler og obfuskerer. Alle vet dette. Det er normalt nå for tiden. Propaganda møter oss hver dag, i form av reklame, som med sin “falske entusiasme” prøver å komme til på noe slags vis, sånn at de kan føkke deg i ræva og stikke av med alle pengene dine. Det er lenge siden merkedsføring handlet om saklige produktopplysninger.
Blant de som noen ganger leser denne bloggen er det en gjespenyhet at jeg følger mange arkeologer og historikere på nettet. En opplagt sak. Hva mer er det å si om forholdet? Sannsynligvis er det best å bare komme til poenget: En arkeolog jeg følger har en greie med å svare på diverse spørsmål fra publikum, hvor han forrige gang tok opp temaet om hvor dypt man typisk går på et utgravningssted. Det korte svaret er “helt til bunns” — som i dette tilfelle betyr gjennom alle kulturlagene – som inneholder spor etter menneskelig aktivitet – og helt ned til man finner enten grunnfjell eller et “jomfrulag” som er fritt for slike spor. Der det er mulig prøver arkeologer å lage til en horisont, eller altså en rett vegg i et hull eller en grøft som viser de ulike kulturlagene, det ene oppå det andre, fra førmenneskelig tid og frem til i dag. Det som først og fremst setter grenser for hva de kan gjøre er penger. Noe “frivillig arbeid” forekommer, men i utgangspunktet skal jo folk ha lønn. Det er som alle vet svært kostbart å drifte et stort utgravningssted dersom ting skal gjøres skikkelig, og det bør de jo.
Siden jeg er styremedlem i FASK – de frie assosiasjoners selskapsklubb – er det en selvfølge at jeg tar dette med “graving” i flere retninger enn bare de åpenbare. For eksempel finnes det noe vi kaller gravejournalistikk, hvor man jobber seg gjennom lag etter lag med abstrakt jordsmonn i sin leting etter faktapunkter og diverse ting som lar seg bevise. Jeg vet ikke hvor riktig det er å si at de “jakter på historier” fordi alle kan jo fortelle historier, men ikke alt lar seg bevise. Jeg foretrekker derfor å si at det handler om bevismateriale. Det er først og fremst dette som skiller fake news fra skikkelig arbeid. Er dette bare synsing eller har de saklige fakta som kan presenteres på ordnet vis? Denne sjangeren – altså blogging – har “litt av hvert” i så måte. I utgangspunktet er det meningen at en blogg – utledet fra det engelske ordet weblog – skal være subjektiv og “nonlineær” i så måte. Fenomenet vokser jo ut av de første “hjemmesidene” folk begynte å etablere umiddelbart etter at dette ble en aktuell mulighet for diverse hobbyskribenter som hadde noe på hjertet. Siden har det bare ballet på seg.
Noen ganger opplever jeg at ellers fornuftige mennesker “friker ut” fordi det er så mye useriøst tøys på nettet. Jeg skjønner frorsåvidt hva de føler. Selv skriver jeg noen ganger om “idioter” og bruker diverse nedsettende betegnelser — men sannheten er at det finnes ingen ord som er sterke nok til å uttrykke den graden av hatefull forakt jeg føler for sånne som fusker, bløffer og lyver. Jeg ser ikke hvordan det finnes noe grunnlag for kompromiss i denne saken. Den eneste mulige løsning – gitt at jeg faktisk respekterer samfunnskontraktens første bud, altså det om at man skal uansett “holde fred” med hverandre – blir at jeg holder avstand. Det blir aldri under noen omstendigheter aktuelt å ha noen form for samhandling med bløffmakere, så sant jeg er i stand til å unngå det. Kort sagt: Disengasjement. Det er jo ellers ikke vanskelig å “gå sine egne veier” sånn sett – selv om det norske samfunnet er tjokk fullt av hyklere og løgnhalser – så det er i det store og hele et såkalt ikke-problem. (Som alle vet er det jo dårlig moral å gå rundt og klage over noe man ikke behøver å utsette seg for.) Jeg behøver ikke mye. Bare èn løgn èn eneste gang er nok til at jeg stenger døra for evig og alltid. Sånn fungerer det her i gården. Denne politikken medfører ikke at jeg har særlig mange venner, men de jeg har er laget av solid materiale. Jeg kan stole på dem i den samme grad som jeg kan stole på meg selv, hvilket sannsynligvis er gyldig for alle typer vennskap, inkludert de som helt eller delvis er basert i falskhet. Dypest sett grunner min negative holdning til fusk seg i at jeg forstår bare ikke hvordan det går an å leve på den måten. Det skremmer meg littegrann.
La oss ta et eksempel på noe som er både velkjent og uakseptabelt blant alle voksne mennesker: Vold i samlivet. De fleste som gir råd i samlivssaker – enten de er profesjonister eller idealister – er enige om at dette er “over streken” på en ugjenkallelig måte. Det lar seg ikke gjøre å fikse ting etterpå. Forholdet er slutt. Fordi det å gi noen en på trynet må jo regnes som solid konseptuell bevisførsel for at dette alltid er noe som kan skje. “Første gang” er allerede et tilbakelagt stadium. Det blir litt tynt å si at dette også er “siste gang” med bakgrunn i det bevismaterialet man har. Dessuten blir det litt tragisk å ha elementet “den siste gangen kjæresten min slo meg” som et evig tema i livet sitt. Jeg nevner dette bare som et eksempel på at visse grenseoverskridelser er en hard nei hos de fleste. Det er ikke alltid et forhold oppløser seg etter en voldsepisode, men det er i det minste eminent forståelig hvis det skjer. Hva skal man liksom si? Åja. Noe annet som er en vanlig grense sånn sett er utroskap. Det er liksom ikke noe å si på at folk “gjør det slutt” på et sånt grunnlag. Alle skjønner greia. Det er variabelt hva man kan leve med og ingen ønsker å tyne de grensene hvis de ikke må. Så sant det er mulig bør man gå for en “positiv livsopplevelse” og sjalte ut alt sånt som påfører deg dårlig humør. Selv kjenner jeg at det går meg på nervene etter få minutter når jeg er nødt til å forholde meg til sånne som er “løse i fisken”. Det finnes ikke noe verre enn mangelfullt disiplinerte mennesker. Og da mener jeg først og fremst at de klarer å styre seg selv og sitt eget opplegg, hva nå enn dette måtte være. Noe mer har jeg i utgangspunktet ikke lyst til å vite om dem. Jeg driter i “hvordan de føler seg” og alt det der. Det er ikke min sak — og det virker litt grensepsykotisk å stadig mase om det. Betyr det noe? Prøver du å signalisere at du ikke er pålitelig? Jeg tar det for gitt at alle mennesker har komplekse følelser som vanskelig lar seg beskrive på noen kjapp og enkel måte, så enten får vi ta et par timers sit-down for å komme til bunns i saken, eller så får vi bare holde kjeft om det og fokusere på det vi har å gjøre istedet.
Visstnok er det et kristelig ideal at man skal “tilgi og glemme” men jeg gjør ingen av delene. Jeg tilgir aldri noe og jeg glemmer ihvertfall ikke noe. Å si noe annet ville være en løgn. Hva jeg derimot kan si er at jeg er ikke typen som tar ting personlig heller. Nesten ingenting av noe som skjer i verden handler om “meg”. Jeg er ikke interessant. Eller mer til poenget: Du er ikke interessant. Jeg opplever det ikke som særlig normalt at folk skjønner verken hva de snakker om eller hva de driver med. Det er noe psykiatrisk som foregår med dem, men jeg har ikke lyst til å sette meg inn i detaljene. Alt jeg behøver å vite er at “behovet for å ha rett” er i direkte strid med hvordan virkeligheten fungerer. Det forekommer aldri under noen omstendighet at mennesker “har rett” i noen som helst slags fortolkning av dette konseptet. Det beste vi kan få til er å presentere vårt “syn på saken” og de beviser vi har som støtter dette synet. Imidlertid er det uryddig hvis vi ikke også tar med alle de innvendinger vi kan finne som taler mot vårt syn på saken, ihvertfall de som alle bør kunne se. De vil jo uansett komme. Det er grovt sett slik en rimelig intelligent person klarer å stanse seg selv før de fremsetter idiotiske påstander, eller enda verre, ytrer noe følelsesbasert som er så kontroversielt at man må påregne krasse reaksjoner fra publikum. La oss som eksempel ta nesten alt som det går an å si om konflikten mellom Israel og Palestina, borsett fra at alle bør legge ned våpnene og gå hjem. Det er jo vanskelig å etablere noen fornuftig samtale så lenge folk driver og skyter rundt ørene på deg. Så vidt jeg kan se handler problemet om at en – folkerettslig sett – forbryterstat ligger i noen slags evig konflikt med den til enhver tid dominante terroristorganisasjonen på den andre siden. Lykke til med å megle i den floken. Ingen av dem har rykte for å være gode forhandlere. Saklige argumenter biter ikke på dem. For øyeblikket ser det verre ut enn noensinne, men det har aldri sett bra ut, ihvertfall ikke som jeg kan huske. Noe mer har jeg ikke å si. Det er jo ikke mitt problem. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Det virker ikke hjelpsomt å krangle med de som har et annet syn på saken heller. Jeg har stort sett hørt det meste. Folk biter seg fast i sine respektive “skyttergraver” mens de prøve å lobbe kognitive pissballonger på hverandre. De eneste jeg respekterer i denne giftige suppa er Røde Kors, Leger Uten Grenser, og diverse andre hjelpeorganisasjoner som i det minste prøver å gjøre noe nyttig. Resten er det samme gamle sørgelige synet. Og blant “kommentariatet” sier de samme gamle typene de samme gamle tingene.
Ofte kreves nøyaktig den samme mengde arbeid for å gjøre noe riktig som å gjøre det galt. Det “koster” med andre ord akkurat det samme. La oss si at det handler om å bygge en skjev mur, en ujevn trapp, og det ene med det andre. For ordens skyld må det sies at matematisk eksakthet selvsagt er uoppnåelig i forhold som angår terreng, men så lenge vi holder oss innenfor den kategorien av toleranse som heter Norsk Standard Klasse 2, som, hvis ikke annet er angitt, er den som kontraktsrettslig sett gjelder for murerarbeider – jevnfør til NS 3430 – så er det likevel ubegripelig hvor mye evneveikt venstrehåndsarbeid man støter på der ute. Skal jeg si deg hvorfor? Det handler om tempo. Eller hastverk, om du vil. I utgangspunktet bør alle forstå at man må ta seg god tid når man oppfører en permanent installasjon. Hvis ikke grunnmuren er bra er jo ingenting bra. Det finnes ingen snarveier. Ingen lure triks som “sparer tid”. Blant alle kandidater til “verdens eldste yrke” som har vært foreslått kan vi i det minste si at muring i det store og hele foregår på den samme måten nå som for tyve tusen år siden, med hva som i prinsippet er de samme materialene, ihverfall så lenge man holder seg til kalk, vann, sand og stein. Det finnes mye fancy byggkjemi i våre dager, som er designet for å motvirke ellere fremskynde de naturlige prosessene i varierende grad, men også dette handler til syvende og sist om “dårlig tid” fordi selve faget er det samme nå i dag som det alltid har vært. Idèen er å bygge strukturer ved hjelp av steinmaterialer. Siden blir det bare et spørsmål om design. Eller som man sier i bransjen: Løsninger og materialvalg. Alt man lager skal jo ideellt sett “gjøre noe” og minimumskravet for hva man slipper unna med sånn sett er å stå stille og være vakker. Det er som regel det mest ønskelige resultatet man søker å oppnå med murerarbeider. Nøkkelordet er permanens. En mur som forandrer seg er en mur som ikke fungerer etter sin hensikt, la oss for eksempel si som en følge av vann eller frost. Det er en dårlig idè å stille seg i veien for naturkrefter. Hvis man har grunn til å anta at det kan komme frost eller flom må man ta med dette i beregningen og tilby disse kreftene “en vei rundt” det man har laget. Sånn fungerer virkeligheten. Man opplever ingen “frivillighet” i murerfaget, annet enn at man kan velge å la være. Ingen regner med at det man lager av treverk skal vare særlig lenge – toppen “noen hundre år” – mens hele idèen med å bygge av stein er at materialet er uforgjengelig. Det er meningen at det skal stå for alltid. Noe mindre enn dette er useriøst.
Spania ligger langt mot sør, men ikke så langt mot sør. Det bare ser sånn ut fra Norge. Spanjolene selv tror de har ganske barske årstider både i varm og kald retning, men jeg gir dem bare varmen. Den skal jeg ikke krangle på. Imidlertid synes jeg ikke at vinteren deres er noe særlig å snakke om. Jeg har sett verre. Faktisk ser jeg verre hvert eneste år enn noe de har i Spania, bortsett kanskje fra høyt til fjells og såntnoe. Det blåser sikkert litt i høyden av Pyrenèene og det ene med det andre. Jeg ser den. Saken er imidlertid at de beste prisene man kan finne ligger typisk i områder som rundt Cuenca og Teruel — altså det minst “hippe” av alt som er spansk, fordi dette er det vi i Norge ofte kaller fraflyttingsområder. Tendensen er at de tar det de kan få for eiendommene sine. Skambud er imidlertid ikke populært. Det må jo være lavt nok priset når man kan få en “familievilla” (fra 150 til 300 kvad) i beboelig stand i prisklassen 15-25.000 euro. Da må man selvsagt regne med at huset kommer med større eller mindre grad av oppussingsbehov, fordi ting kommer ikke til å være “moderne”.
Tommelfingerregelen for klimaet på den spanske landsbygda er at det er brennhett om sommeren og surt som faen om vinteren. Det slipper man ikke unna, ihvertfall ikke sør for Madrid. Den beste boligtypen for slikt klima er huler. Inni fjellet, under jorda, eller bare den formen for kunstig hule man i prinsippet bygger når det er en meter tykke vegger av adobe. Da blir det sånn at ute kan det være så varmt det vil, for her inne er det svalt. Det er ikke noe poeng i å holde på ute under den varmeste delen av dagen, så derfor siesta. Spise og sove. Hele greia med å ha en bodega er jo at man kan fremstille og oppbevare vin i det vi kaller “kjellertemperatur”. Av denne grunn finner vi også noen ganger underjordiske kjøkken, men typisk bare i de høyere prisklasser. Du ver. Slott og sånt. Hvis man kan flekke opp ti millioner kan man få kjøpt et slott i bra stand, men de går for mye lavere priser enn det også — vi kan grovt sett si at prisen forholder seg til “investeringsbehovet” vurdert ut ifra at tanken er å i det minste ha et beboelig sted med normalt god standard ved innflytting. Imidlertid kan det være en fordel å kjøpe et “skjelett” hvis man har ambisjoner om å sette et personlig preg på stedet, både i materialvalg og løsninger ellers.
Selv liker jeg nesten aldri interiørdesignet jeg ser i de prisklassene som er aktuelle for meg. Men sånn er det jo. Alt som er bra er dyrt, mens alt sånt som kanskje i utgangspunktet ser “IKEA-fint” ut taper seg ganske raskt. Jeg ser mye som er av en distinkt “80-talls brun stil” og noe særlig mye mer heslig enn det finnes neppe på denne siden av hva som fortsatt kan brukes i et nødstilfelle. Du vet. Kjøkkeninnredninger og slikt. De hadde en greie med “amerikansk kjøkken” en stund i Spania, så mye sånt ble lagt inn da det var bedre tider. Jeg ser ikke for meg at jeg kan leve med et stygt kjøkken. Heldigvis finnes det nok av hus på markedet som rett og slett aldri har blitt modernisert på denne måten, annet enn å senere legge inn strøm og vann. De har aldri prøvd å pimpe interiøret. Dette gjør at huset har en “tidløs spansk stil” hvor det aller viktigste til enhver tid har vært å ha en levelig innetemperatur. Det er ikke fint – i beste fall bare “sjarmerende” – men det fungerer. Det er utgangspunktet. Siden får vi se hva slags triks og kunster jeg har tid og råd til å slenge i potten. Innendørs renovering er jo kjedsommelig. Det er utearbeider som er min styrke. La oss kalle det “hagedesign”. Jeg leier heller noen andre til å legge fliser og denslags. Jeg får det til selv også, men jeg banner for mye. Gud blir ergelig. Åpenbart er det meningen at jeg skal sette bort sånne jobber som jeg ikke liker å holde på med, så hvem er jeg til å diskutere hvordan tingene er lagt opp? Det er jo blasfemi. Jeg mener, regelen er jo ikke komplisert: Gjør det som føles naturlig for deg. Det du trives med. Behøver vi engang å trekke frem noe slags metafysisk svada om å styrke sitt positive livsfelt? Jeg synes ikke det. Man er laget som man er laget og det må man ta konsekvensene av. Verre er det ikke.
Selv er jeg laget sånn at jeg ikke orker å oppholde meg særlig lenge om gangen i et typisk “borgerhjem” — innredet som et utstillingslokale for den tvilsomme smak. Jeg forstår den ihvertfall ikke. Mine instinkter er “bruksorienterte”. Selvsagt må det være fint, men ikke på en sånn måte at man ikke tør å berøre det. Er det lov å tråkke på dette gulvet? Det reflekterer omtrent de samme tankene jeg har om matlaging. Visst er det spennende med teatralske opplegg på restauranter hvor de bedriver smaksvitenskap, men jeg er i utgangspunktet en vulgær slyngel. Ting må være tilfredsstillende både i sine grove og fine aspekter, men det grove er viktigst. Et hus må først og fremst være “bruksintelligent” i sin innredning og overordnede stil. Det er noe metafysisk. Ting må ha flyt. Du har sikkert hørt om Feng Shui. Det er et kinesisk opplegg for estetikk og meditasjon. Flere opplysninger finnes på nettet. Poenget her og nå er at når man for eksempel anlegger en sti gjennom en hage, så vil den ruta føles mest harmonisk som kroppen automatisk ville ha valgt hvis man løp for livet for å unnslippe en tiger. Underbevissten ser det og anerkjenner det. For den bevisste opplevelsen av verden fremkommer det som “estetikk”. Noe vakkert. Men for underbevisstheten er det et strategisk mesterverk. Det er “terrengets iboende frihet”. Det føles bedre å være på et sånt sted. Mer forståelig på en vag måte. Nå må det for ordens skyld tillegges at det er ikke alle som liker min estetikk noe særlig mye bedre enn de liker musikksmaken min, men jeg går for å ha god smak blant sånne som går for å ha god smak. Enighet, kan du si. Selv kaller jeg det elitisme.
Hva tenker naboene? Jeg har aldri egentlig forstått dette spørsmålet. Hvorfor skal jeg bry meg om hva naboene tenker? Jeg ønsker ikke å vite noe om det. De vil sikkert fortelle meg det hvis det er noe de synes jeg bør vite, men bortsett fra det så raker det da faen ikke meg hva de tenker, føler, driver med, eller hva det nå skal være. Livet er ikke langt nok til å administrere flere saker enn sine egne, og knapt nok det. Imidlertid er ikke min en typisk holdning til sånt. Mange bekymrer seg for “hva folk tenker” og ikke minst det beryktede folkesnakket. Hva sier de om meg nede på butikken? Jeg tror dette er hemmeligheten bak den litt pregløse estetikken folk ofte velger når de innreder sine hjem. De har lyst til å ha et hjem som er kos, men ikke snålt. Men hva vet jeg? Dette er bare spekulasjon. Mote har sikkert mye å si, men da mest i den forstand at “dette er den kategorien av møblement som de fleste velger nå” så legges resten av interiøret opp rundt dette. Det er nok ualminnelig i det ekstreme å lage sine egne møbler, tilpasset “husets logikk” vel så mye som min egen estetiske sans, men før i tiden var dette noe de fleste bare gjorde, fordi det var sånn ting fungerte. Mye er bygget inn og “sitter fast” men bra, håndlagde møbler som er hundre år og mer oppnår typisk idiotpriser på antikvitetsauksjoner, så det meste i den kategorien er forlengst ribbet bort. Og av det som ikke var flyttbart har mange valgt å “rive det gamle rasket” og få inn nye og blanke ting istedet — men bare hvis de hadde råd til det. På mystisk vis har jeg endt som en “agent for bevaring av gammel spansk stil” fordi det er jo uaktuelt med noe annet enn en fremføring av den “organiske” stilen som står i direkte kontakt med det levende livet. Om spanske landsbyhus er det ellers å si at vi finner dem typisk bare – som navnet sier – i spanske landsbyer. De er laget for en form for livsstil som egentlig ikke lenger eksisterer. Et visst marked for “feriehus” av denne typen finnes selvsagt i de nostalgiske delene av den spanske befolkningen, ihvertfall til den samme grad som et tilsvarende norsk ønske om å “leve som i gamle dager” mens man er på ferie, selv om alt dette har sine grenser. Hørte jeg ordet bredbånd? Og hvis man ikke har egen bil kan det være vondt å komme seg rundt ute på landsbygda, uansett hvilket land vi snakker om.
De som har finansielle muskler i fem millioners-klassen kan gjøre absurd bra kjøp i Spania akkurat nå, hvis vi bare ser på hva slags bolig man kan få for hva slags beløp. Det finnes selvsagt mye annet som skal stemme før man bosetter seg utenfor allfarvei i Spania, men gitt at alt det andre er på stell og man bare “ser etter noe” som passer til en tilværelse hvor man enter er pensjonist eller driver med noe slags “fritt yrke” (for eksempel på nettet), så er ikke Spania det dummeste stedet å lete. La oss kalle det “småby” hvis det er rundt ti tusen beboere og stedet har alle de vanlige tilbudene. På sånne steder ligger det jeg tidligere kalte en “familievilla” på 50-100.000 euro. Man bør altså klare å finne noe innenfor rammen av en norsk million. Vi kan kalle dette en referansestandard. Det normale. Imidlertid er den lave enden av det spanske markedet totalt forskjellig fra den norske. De forsvinner riktignok like raskt som de dukker opp, men jeg ser stadig annonsert hus som er i beboelig stand for under 10.000 euro. Har du pengene? Da er det bare å flytte rett inn. Dette skjer selvsagt aldri i Barcelona eller Madrid, men hvis man klarer å leve med at det er ti minutters kjøring til nærmeste landhandleri, så skal det ikke være noen uoverkommelig oppgave å finne noe som er eventyrlig billig, sett med norske øyne. Mens vi snakker om øyne bør det vel påpekes at det finnes enormt mye drit på markedet også, særlig billig drit (men også forbausende mye dyr drit), så man må følge med. Et kritisk blikk er godt å ha. For du må ikke regne med at selgeren kommer til å stanse deg fra å gjøre noe dumt. Grovt sett det å gape over mer enn man klarer å bite gjennom. Prosjektet blir for stort, for dyrt, og det ene med det andre. Det er ditt problem. Det lønner seg å reflektere litt rundt hvor enkelt det er å havne i en sånn knipe. De virkelig smarte pleier å alltid ha en utgangsstrategi for “worst case scenario” og noen regler for når man har kommet til det stadiet. På den andre siden av IQ-gjerdet finner vi de som klamrer seg fast til prosjekter de forlengst har mistet all styring og kontroll over. Det har blitt et sluk som suger alle penger og all livslyst ut av dem. Jeg ser mange spor etter sånne på det spanske markedet. Det er ganske mye repo – reposessed houses and properties – i de lave prisklassene, men jeg vil ikke ha noe med sånt å gjøre. Det er dårlig karma å overta en bolig som har vært igjennom denne kverna, selv om de typisk er det billigste man finner. Du vet. Stadiet før et regelrett spøkelseshus. Jeg foretrekker at huset har en etter måten normal forhistorie. Heldigvis er det nok av dem også.
Det var utvilsomt tidenes mest merkelige presidentdebatt; hvor den sittende visepresidenten Kamala Harris fremsto som en litt overbærende skolefrøken som irettesatte en uskikkelig guttunge. Helt objektivt sett hadde ikke Donald Trump annet å komme med enn sinnssvakt vrøvl og fantasier. Hvis dette faktisk var en situasjon hvor en elev skal presentere hjemmeleksene sine, så virket han ikke godt forberedt, eller for den saks skyld særlig interessert i skolearbeid i det hele tatt. Denne kandidaten trives nok best når han kan skryte, braute og fortelle løgnhistorier foran et ukritisk publikum som klapper, plystrer og ellers gir uttrykk for at “de elsker ham akkurat slik han er”. En showmann som måler sin relative suksess på scenen i publikumsstørrelse, men som også – forutsigbart – synes dette er så viktig at han lyver om saken. Hvem andre bryr seg om sånt? Og hva slags politisk velgergruppe gidder å gå på “vekkelsesmøter” i forhold til verken sak eller kandidat?
Min grunnholdning innenfor politikken er at hvis du ikke engang klarer å få tommelen ut av ræva lenge nok til å gå og stemme når det er valg så er du ikke seriøs, uansett hva slags annet jåss du måtte ha å komme med. Du vet. Følelser, meninger og denslags. Jeg vet at det finnes et segment av befolkningen som avstår fra å stemme fordi det gir dem spysmak i kjeften. Jeg klandrer dem ikke. Det finnes ingen gode alternativer på tilbudssiden, men faktum er at noen av disse kommer uansett til å havne i politiske maktposisjoner, så jeg foreslår at de som er moralsk fintfølende gjør som meg: Holder seg for nesa og stemmer på det minst jævlige alternativet. Det er eksakt null sjanse for at noen som helst kommer til å få “akkurat det de ønsker seg” (kanskje bortsett fra de aller rikeste), så ikke gå til politikken med håp. Det gjør bare idioter. Altså sånne som lever i en emosjonell berg og dalbane av håp og skuffelser gjennom store deler av livet. Hva kan man si? Glem det. Det kommer ingen mirakler. Alt vi har av både godt og vondt er ting vi har fordi folk har jobbet systematisk for at det skal være slik.
Det burde i utgangspunktet være en no-brainer. Hvor får du pengene dine fra? Hvis svaret umiddelbart er lønna så er du en arbeider, det vil si en som livnærer seg gjennom å selge sin arbeidskraft – med alt det innebærer av kunnskap, talenter, eller mangel på sånt – til en som driver med oppkjøp av arbeidere, eller skal vi for presisjonens skyld si “arbeidstid”. Som regel noe i landet rundt førti timer i uka. Sånn er opplegget for et overveldende flertall av befolkningen — og de er i det store og hele fornøyd med denne ordningen. Det fungerer greit nok. Den enkleste veien til penger er å selge seg på arbeidsmarkedet. Til og med NAV er lagt opp rundt dette salgsforholdet, slik at de bruker mye energi på å lære klientellet sitt hvordan man pynter seg med CV og snasne formuleringer, foruten alt hva som ellers må til av blafrende øyenvipper og kyssetrut for at horekunden skal velge akkurat deg. Til og med selve ordet arbeidsgiver er et skittent propagandaknep som er designet for å knuse folks psykologi: De er den som gir, du er den som får — til tross for at du er den som selger ræva di på markedet for oppkjøp av arbeidskraft. Alle vet hvordan dette fungerer. Det å “gå på jobb” betyr at man møter opp til avtalt tid, på avtalt sted, og ellers gjør som man får beskjed om av den som betaler for hele greia. Siden blir det et spørsmål om hva eksakt man gjør. Hva slags materielle resultater skapes ved hjelp av den arbeidstiden du selger? Fra min synsvinkel er det – i beste fall – latterlig å si at man gjør en jobb hvis opplegget handler om for eksempel å “skape innhold på nettet”. Herregud. Hva er dette for slags evneveikt vrøvl? For å være crystal fucking clear som amerikanerne sier: Jeg har ikke noe imot underholdningsindustrien, men hvis dette ikke er en kallelse som du føler i dypet av din natur så har du strengt tatt ikke noe i kunstfagene å bestille. (Det eneste unntaket jeg ser er hvis man holder orden på regnskap, følger opp avtaler, og alt det andre som tilligger forretningssiden av det å for eksempel drive en friteatergruppe, men selv det bør helst inneholde et element av “pasjon for kunsten”. Det kan aldri bli en “vanlig jobb”.) Jeg er en kompromissløs drittsekk på akkurat dette: Vis meg hva du har laget og jeg skal si deg hva du har gjort. Noe annet mål anerkjenner jeg ikke.
Objektivt sett kan hvem som helst ta en eksekursjon sammen med meg, til alle de tingene jeg har bygget med mine egne hender i Oslo og ellers på Østlandet (noe også i utlandet). Ta med hva du vil av dokumenteringsutstyr. Fotoapparat, lommekalkulator, penn og papir. Ta mål. Skriv alt sammen ned. Innhent så priser på å få utført det samme arbeidet, med de samme materialene, i dagens marked. Det du kommer til å finne ut er at jeg har skapt minst hundre ganger så mye verdi som jeg noensinen har tatt ut av systemet — og da snakker vi om den typen verdi som kommer til å stå støtt i tusen år, hvis ingen gjør en aktiv innsats for å rive det (som heller ikke kommer til å bli billig). Poenget med å nevne dette er at du kommer ingen vei med meg hvis vi skal snakke om “samfunnsnytten” og slike moralske temaer. Jeg har bevis. Hva har du? Hva er sluttproduktet av den arbeidskraften du selger inn i systemet? Hvor ender denne energien? Hva skaper du? Til hvilken grad det man gjør kan karakteriseres som “ærlig arbeid* koker ned til hvor sluttresultatet av det man gjør passer inn i prinsippet om å drifte denne planeten som om det er en slektsgård man har tenkt skal vare evig. Jeg føler ikke engang noen skygge av tvil om at jeg selv er “på den rette siden av ting” sånn sett. Det er ikke mystisk. Jeg er på den rette siden simpelthen fordi jeg aldri har godtatt noe annet. Hva “andre mennesker” angår så er det i utgangspunktet ikke min sak, men hvis du insisterer så vil jeg si at den statistiske normalen er å være et netto skadedyr. Altså at man bruker livet sitt på å ødelegge flere ting enn man skaper, direkte eller indirekte. Slik sett er min moralske plattform litt sånn Arne Næss (den gamle) dypøkologisk av karakter. Vi er en del av naturen. Det finnes ingen posisjon “ved siden av”. Og det er en bent frem psykotisk vrangforestilling å tro at vi har noen som helst slags kontroll over skadevirkningene av vår økonomiske virksomhet, slik ting har utviklet seg i tiden etter Den andre verdenskrigens slutt. Det var ikke bra før dette heller, men turbosteroidene ble ikke blåst inn i denne halvdøde hestens nesebor før selveste “forbrukerøkonomien” kom på plass i både teori og praksis. Da ble det fart på sakene. Når eksakt ble begrepet søppel funnet opp? Jeg tror ikke sånt fantes før i tiden. Folk kastet ikke typisk ting som kunne brukes til noe, om så dette var bare teoretisk og spekulativt. Fra arkeologien finner vi selvsagt søppelhauger der det er bosetninger – disse møddingene er noe av det beste arkeologene vet å sile og plukke seg igjennom, fordi det gir flere og bedre data om folks dagligliv på den tiden – og enhver bondegård eller stor landeiendom forøvrig vil typisk ha et “avfallsområde” hvor man kaster alt mulig rart man har definert som “ubrukelig”, men det er ikke dette jeg snakker om. Alle vet at “en normal familieøkonomi” produserer omtrent en bærepose med søppel hver eneste dag. Dette var den første økologiske analysen jeg regnet på i livet, omtrent ved 6-7 års alder. Hva skjer med søpla? Hvor havner den? Er det noen som bruker det til noe? Det endte med en kjøretur til søppelfyllinga. Jeg husker det som “et forferdelig sted”. Jeg har aldri senere skiftet mening, men jeg har skaffet meg bedre oversikt og flere ord i løpet av de drøye femti årene som har gått siden da.
Hvilket bringer oss tilbake til Donald Trump. B-kjendisen som vil bli konge. Jeg tror jeg vil si 1983 men det kan hende jeg bommer med et år eller to, saken er uansett at noen henviste til noe som var skrevet om Trump i noe slags magasin – hvor han ble fremstilt som en “ung og lovende” spekulant på eiendomsmarkedet eller noe – og ordene for en jævla idiot dukket opp for første gang, som en “mer behøver jeg ikke å si” type betegnelse på Donald Trump. Jeg føler fortsatt ikke at det er nødvendig å si noe mer, ihvertfall for min egen del, men jeg er jo også som så mange andre forbløffet over over at han overhodet stilte til presidentvalg — og smått sjokkert over at han vant. Dette var det eneste i hele bildet som var spinnvilt. Resten har vært deprimerende forutsigbart. For en jævla idiot. Hva forventer du egentlig fra en idiot? Selvsagt kommer de til å si og gjøre helt hårreisende ting. Det er jo sånn de fungerer. Det er ikke hyggelig å ha sånne som opererende hushai i et presset eiendomsmarked — men det er fullstendig fette absurd å ha dem i en politisk stilling av noen betydning. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis verdens mest unisont tenkte tanke da det ble kjent at Trump var blitt valgt til president i USA. Han klarte aldri å utnytte hele skadepotensialet sitt, så slik sett kan vi si det gikk “bra”, men det er en stygg (og permanent) flekk på det amerikanske rullebladet at noe sånt overhodet har skjedd. Hvordan kan de innsette en sånn evneveik stakkar i en så viktig stilling? Det er ikke til å begripe. Det må jo være noe rav ruskende galt med det politiske systemet deres. Fra langt hold kan jeg umiddelbart se tre-fire ting, men siden det ikke er mitt problem skal jeg avstå fra å ytre meg. Hele Amerika kan reise rett til helvete, for alt hva jeg bryr meg. Jeg har vært der noen ganger, reist litt rundt, truffet mange snåle typer, sett mange slags ting og det ene med det andre, men det er ikke fristende å reise tilbake dit. USA er ikke noe bra sted. Riktignok finnes det “bra steder” isolert sett, men det skulle da også bare mangle i et så stort land. Helhetsbildet er imidlertid noe sørgelig jåss. Herregud. Stakkars folk, de har det ikke bra, verken med seg selv eller med hverandre.
Først nå – ti år etter at “problemet Donald Trump” kom på banen – virker det som om “folk flest” begynner å klype seg i armen og ellers foreta elementære realitetssjekker. Har dette virkelig skjedd? Det er en del “snakk” i formelle og uformelle amerikanske medier nå. Det handler om “normaliseringen av Trump”, nærmere bestemt om hvordan de på mange måter har klart å spinne en kokong rundt personegenskapene hans og heller forholde seg til et projisert utenpåbilde. Det måtte de jo gjøre for å overhodet ta denne fussete fremtoningen alvorlig. Men nå rakner altså hele mannskiten. Det begynner å bli litt for åpenbart at Trump bare er en usammenhengende vrøvlekopp i sine beste øyeblikk, som man kan le og fnise av, men en autotitær “gangsterlord” på det jevne — og noen slags helteskikkelse i sine egne øyne. Som politisk pakkeløsning er han livsfarlig. Det er sannsynligvis ikke mulig å finne noen verre presidentkandidat enn ham selv i USA, som er godt utstyrt med sære typer. Men ikke desto mindre snakker folk om at de så langt er “dødt løp” mellom Donald Trump og Kamala Harris på de politiske meningsmålingene de til enhver tid kjører i USA. Vi får se hva som skjer etter denne debatten, som mange sier. Trump selv har allerede gått ut og kommentert at dette var hans største debattseier noensinne. Alle bør kunne se at de må stemme på ham nå, for å redde Amerika fra den gale marxisten Harris og hennes planer om å tillate abortinngrep selv etter fødselsøyeblikket. Tenk på det du. Og sånn fortsetter smella å gå. Hvem tror på det Donald Trump sier? Vel, vi har for eksempel et segment av befolkningen som ikke har bestemt seg for om jorda er rund eller flat, så hvem vet. Til og med her i Norge finnes det mennesker som ikke “ser” Donald Trump. Alt de ser er et symbol for noe de selv håper, tror eller ønsker. Ganske interessant fenomenologi, forsåvidt.
Overskriften henviser til en litt smart-ass jente jeg husker fra en film eller serie, jeg er ikke sikker. Det er ikke en kamel, men en dromedar. Sånn er det med den saken. Nominelt korrekt, men bare i en svært begrenset forstand. Navnet dromedar kommer fra dromus camelus, som betyr “løpende kamel”. Eventuelt arabisk, eller ènpuklet kamel, om du vil, i motsetning til baktrisk kamel, som er mye mer hårete og har to pukler Som alle vet er Baktria det gamle greske navnet for Afghanistan, men kamelen deres er ikke mer “baktrisk” enn at vi finner den stort sett over hele Sentral-Asia. Det er bare det at vi sitter igjen med greske navn for mange saker som ligger i de retninger.
Ellers er det å si om den løpende kamelen – dromus camelus – at vi gjenfinner bokstavene drom også i hippodrom, det vil si en arena for hesteløp, men vi stanser der, tenker jeg. Fordi poenget er at mens alle dromedarer er kameler så er ikke alle kameler dromedarer. Den frekke jenta fra filmen eller serien – eller hva det nå var – sa rett og slett noe som er like ulogisk som å si “det er ikke et menneske, det er en kvinne”. Det samme gjelder også her: Alle kvinner er mennesker, men ikke alle mennesker er kvinner. Ser du hvordan dette virker? Vi går fra det generelle til det spesielle med letthet, men det lar seg ikke enkelt gjøre å ta seg andre veien. Presisjon handler om å avgrense noe slik at “treffområdet” blir mindre. Kategorien “kvinne” er jo bare omtrent halvparten så stor som kategorien “menneske”. Et fenomen som betyr noe for “alle kvinner” har ikke nødvendigvis samme betydning for “alle mennesker”. Ha dette i mente når vi går videre.
Det er ikke ukorrekt å si at “rent drikkevann er viktig for alle kvinner”, men ordstillingen ber om noen slags ytterligere forklaring. Hvorfor har de presisert kategorien “kvinner” innenfor en påstand som er gyldig for alle mennesker? Vet de ikke at verden er full – eller altså i det minste halvfull – av mannfolk som blir emosjonelt opprørt når de føler seg utelatt? Da skal nemlig gråten deres stige mot himmelen som svart røyk fra tusen likbål — og fingetuppene deres skal gå som psykotiske hakkespetter på amfetamin mens de uttrykker sin sorg og skuffelse på slike sosiale media som de har adgang til. Men på en mandig måte, selvsagt. Få ord er best. For eksempel kan man skrive bare FITTE under et innlegg. Det er nok. Budskapet blir sett og oppfattet. Skuffelsen deres er til å ta og føle på, nærmest som en intellektuell ereksjon, kraftfull nok til å fjerne all annen blodgjennomstrømning i hjernen. Men kan man bruke den til noe? Av mystiske årsaker har jeg en “tittel” fra noen år med økonomisk utdannelse, så jeg har lov til å snakke om tilbud og etterspørsel. Og det ser for meg ut som om markedet har vesentlig mye mer penis på tilbudssiden enn hva som faktisk er etterspurt. Så hva skal poenget være med å “presentere ereksjon” og dermed stille seg ulagelig til i en markedssituasjon som allerede er mettet, for ikke å si patologisk overforspist? Problemet vi skal frem til er selvsagt at så snart noen har presentert seg som en kuk – eventuelt en hestkuk – så er det vanskelig å se vedkommende på noen annen måte senere. Det samme gjelder forsåvidt også visse andre kroppsdeler man bruker for identifikasjonsformål. For eksempel kaller man folk noen ganger en ræv – eller hvis man vil være virkelig presis, et rasshøl – men jeg har aldri hørt noen bli kalt en skulder eller et kne, uansett hvor vonde sånne store ledd kan bli hvis man er uheldig (eller uforsiktig) med belastninger og sånt. Med litt poetisk lisens kan vi for eksempel si noe sånt som at du gnager på sjelslivet mitt som en skulderforkalkning, men for sikkerhets skyld bør vi nok likevel henge på ordene din jævla fitte etterpå, som et ekstra “Plan B” type sikringstiltak mot eventuelle misforståelser som kan oppstå.
Etter min mening er mye av det vi definerer som “personangrep” på nettet egentlig bare noen som gjør seg til. Eventuelt “gjør fra seg” i fullt offentlig påsyn. Det inneholder ingen realistiske personkrenkelser og langt mindre noen trusler. Det er i prinsippet bare fornedrende for den som gjør det — selv om både synet og stanken av denslags kan fremkalle ubehagsfølelser hos de som uheldigvis måtte bevitne det. Hva er meningen med dette? Ingen har noen problemer med å skjønne at av og til må man bare drite, men derfra og ut handler alt om hvordan man posisjonerer seg i terrenget. Det å “gjemme seg dårlig” er jo noe annet enn det å vagle seg til i fullt påsyn for alskens fremmedfolk. Jeg har hørt at det finnes mennesker som opplever noen slags erotisk spenning gjennom diverse lek med kroppsfunksjonene – som Sigmund Freud sikkert ville hatt noe å si om – men jeg søker ikke typisk kontakt med sånne, så jeg vet ikke noe om hva det er som driver dem. Jeg tipper det handler om “repressiv traumatisering” mens barnet befant seg på det såkalte analstadiet av sin personlighetsutvikling, slik at “luften tykner” for dem senere i livet når de tilnærmer seg skamområdene. Hva vet jeg? Det skjer så mye fælt og underlig i folks liv. Det forekommer nesten aldri at en voksenperson er helt fri for traumer som de ble påført av noe eller noen i løpet av barndommen. Spørsmålet handler heller om når og hvordan de skriker på grunn av alle knutene i sjelslivet. Noen krever et publikum slik at de kan gjøre fra seg på et performativt vis. Du vet. Vise frem sakene sine, gjerne også dokumentere dem “live” mens de foregår, via en nettbasert strømmetjeneste. Visse “internettmysterier” fra både tyve og tredve år tilbake i tid, men som det spekuleres kraftig rundt ennå, handler om fortsatt ikke identifiserte individer som viste frem dagliglivet sitt på et nettkamera — til å begynne med bare i form av periodiske fotoknips, hvert femte minutt eller så, men etterhvert også som film. Ekshibisjonisme – trangen til å blotte seg, “stå frem” og ellers søke oppmerksomhet – er en av mange psykologiske drivkrefter blant alle som på noe vis publiserer “innhold” i noe slags format på nettet, inkludert ikke minst bloggere. Dette er åpenbart. Noe mindre åpenbart er det hva som driver kommentariatet, altså de som oppsøker nettsteder for å “kommentere” på ymist vis. Jeg tror sant å si ikke at de preges av noen eksplisitt klarhet rundt dette selv. Folk blir jo “hekta på nettet”, tildels på patologisk vis, med noe regelmessighet. Dette var observerbart allerede på 90-tallet. Men nå behøver man ikke engang å jobbe for saken. Alt er på telefonen.
Hvilket bringer oss til problemet med hva slags metafysisk objekt den postmoderne smarttelefonen utgjør innenfor en mytologisk horisont, og der er jeg selvsagt enig med historikeren Timothy Snyder: Den fungerer som et orakel. Mennesker henvender seg til telefonen sin noenlunde på den samme måte som vi i tidligere tider henvendte oss til “sannsigere” og krystallkuler. Vi forventer “informasjon” av en tilsvarende mengde og kvalitet som disse tidligere servicetilbudene for life-coaching og annen psykiatrisk bistand hadde. Forskjell mellom folk i denne konteksten koker ned til “viljen til å tro”, som jo er ganske “urettferdig” fordelt, både i forhold til individuelle egenskaper, ulikheter i temaenes troverdighet og/eller sannsynlighet, profilering, presentasjonsform og det ene med det andre. Det er normalt å bekymre seg for hva slags langtidsskapevirkinger vi bør forvente å finne i menneskeheten på grunn av vår omgang med denne krystalltavlen (som jeg kaller mannskiten) og de tingene den oppfordrer oss til å gjøre. Jeg tror imidlertid ikke at internettet er verre – eller bedre – enn fjernsynet var den gangen da det var noe nytt og spennende. Eller radioapparatet, for den saks skyld. Alle disse tingene eksisterer innenfor det samme “universet av mening” som hverandre. De er alle først og fremst kommunikasjonsmidler som kan brukes og misbrukes. Innenfor metafysisk topologi er en bok det samme som en smarttelefon eller en helleristning. Det handler om eksternalisering av menneskets åndsliv. Altså noe som bærer et budskap fra person til person, uten å selv være en person. Denne teknologiske budbringeren har ingen “egenvilje” slik at det blir litt feil å skylde på bøker, telegrafer, fjernsyn og telefoner fordi man ikke liker budskapet som fremkommer. De som er gamle nok til å huske hvordan ting var på 1450-tallet kan alle bekrefte at det var like stor ståhei rundt dette med å masseprodusere bøker i boktrykkerier den gangen som det nå er fordi “alle er infisert av den kjønnssykdommen vi kaller nettoppmerksomhet” (bortsett fra de som praktiserer streng informasjonsteknologisk askese). Visst er det mange som sitter der og gaper som idioter over et eller annet som foregår på krystalltavlen deres, men jeg tror kanskje at de som tenker mye sånn muligens overvurderer menneskearten litt. Det gjør ikke jeg. Vi er for det meste bare sinnssyke tukleaper. Vi vet ingenting om noenting — men vi liker det vi liker og hater det vi hater. Ferdig snakket. Resten er et drama i fire akter med mange store armbevegelser og margskjelvende følelsesutbrudd. Mange slags adjektiver kan brukes om dette.
Angst brukes når fryktreaksjonen på en ytre hendelse, situasjon eller objekt ikke står i rimelig forhold til den reelle fare. Frykt skilles fra angst, ved at frykt er den evolusjonære emosjonelle eller psykologiske tilpasningen som har som funksjon å beskytte oss fra reelle farer. Angst er en mistilpasset og overdreven fryktlignende reaksjon på tenkt og ufarlig situasjon. Det finnes en rekke forskjellige angstlidelser, der man har spesifikke sikringsatferder og unngår spesifikke tenkte trusler. Symptomene på angst er derfor også svært sammenfallende med frykt.
Som jeg alltid sier: Det forekommer aldri at noe menneske “har rett”. Det går ikke an. Det meste noen av oss kan ha er et “syn på saken”, og siden må vi snakke om sannsynlighetsmekanikk. Her er saken: Tar jeg helt feil når jeg påstår at flere mennesker i dagens verden drives av angst enn av noen normal følelse? (Dette er litt selvmotsigende, siden konseptet “normalitet” vanligvis beskriver “det de fleste gjør”, så vi bør kanskje heller snakke om hva som er “naturlig” for mennesker, som jeg vil beskrive som “normal vaktsomhet” – noe alle dyr har felles – slik at jeg bruker ordet “normal” i en slik kontekst.) Jeg ser på angst som en grensepsykotisk reaksjon på fryktfølelser som man erfarer ofte nok til at de “biter seg fast” og medfører irrasjonelle atferdsmønstre; eller man blir engstelig, om du vil. Mange foreldre har gått mange runder med denne greia, bare for å peke på et relativt vanlig eksempel.
Noe annet vi kan trekke frem er eksistensiell angst, som ofte forekommer i kombinasjon med depressiv lidelse, hvor man mister “gnisten”, lysten til å gjøre ting, følelsen av mål og mening, samt hvor mye som helst annet i den samme gata. Vi kan se hvordan det neste logiske trinn på denne karrièrestigen er å utvikle et rusproblem, enten vi snakker om “egenmedisinering” eller at man danner avhengighet av ett eller flere psykofarmatiske legemidler. Jeg har selv møtt individer som hevder at de ikke tackler livet uten “serotonin-reopptaks-inhibitorer” (SRI), som i folkelig dagligtale kalles lykkepiller. Jeg vet ikke om legemiddelavhengighet regnes som “avhengighet” i fagmiljøer, men for meg er det vanskelig å se hva forskjellen består i. Når man bare må ha det så er man avhengig. Jeg gidder ikke å spikke noen av disse ordene særlig mye tynnere enn dette, selv om det eventuelt måtte befinne seg en skygge av mening i et imaginært grenseland mellom avhengighet av illegale stoffer og avhengighet av legemidler. Jeg er mer interessert i hvem som har det mest robuste systemet for leveranse.
Det å leve i et postmoderne vestlig samfunn uten å vite hva nyliberalisme er ligner veldig på det å leve i Sovjetunionen under Stalin og aldri ha hørt om kommunisme. Jeg ser ikke helt hvordan det er mulig, men likevel er det vanlig. De må på noe slags vis ha lykkes med å isolere deler av hjernen fra virkelighetens påtrykk (som jeg skal medgi ofte er til sjenanse og bryderi når man skal iverksette sine fine planer). Det er her angsten kommer inn i bildet. Veien er ikke lang til en paranoid personlighetsforstyrrelse, hvor pasienten gjerne kan fremstå som “skinnrasjonell” men de idèene som systemet deres er bygget opp av henger ikke på greip. De er helt klart irrasjonelle “angstobjekter” som de ikke desto mindre har dannet et fetisjistisk forhold til, fordi opplegget deres gir mening for dem selv. Det forklarer ting — men bare hvis man klarer å overbevise seg selv om at man “har rett”. Hvis man begynner å vurdere muligheten for at man tar feil vil hele mannskiten kollapse ned til en tilstand av rå og “navnløs” angst, fordi alt henger jo på denne “alternative realitetssansen”. Det er derfor vi kaller det en paranoid personlighetsforstyrrelse. Realitessansen er ikke i seg selv knyttet til virkeligheten, men til noe som fungerer nærmest som et filmklipp man må se om og om igjen i hodet for å opprettholde illusjonen. Dette er vel mer eller mindre sammenfallende med de strategiene fagfolk kaller sikringsatferd, det vil si pasientens egne kontrollmekanismer.
Vi gjentar igjen at nyere psykiatri ikke definerer galskap (i klassisk forstand) som problematisk i seg selv. Alt handler om pasientens evne til å “fungere” – i betydnngen ta vare på seg selv i dagliglivet på det mest elementære vis – og det blir ansett som et privat problem (følgelig også en privat utgift) om man ønsker å bli kurert, fordi samfunnet behøver bare arbeidere, ikke filosofer. Holdningen er ikke ulik den som råder innenfor problemområdet tannhelsestell. Alle vet at det er dyrt som faen å gå til tannlegen, særlig hvis man behøver implantater og denslags for å kunne bite og tygge på noenlunde normalt vis. Noe tilsvarende gjelder innenfor psykiatrien. Analogien til det å trekke tenner, som vel ennå er “gratis”, relativt sett (det er sikkert en ganske betydelig egenandel, men selve inngrepet betales av Folketrygden), består i at psykiatrien kan medisinere folk ned til emosjonell og kognitiv flathet, det vil si at det er ikke mye mer som foregår der enn de elementære livsfunksjonene. Dramatikken, hallusinasjonene og de voldsomme humørsvingningene har blitt røsket ut av sterke medikamenter. Resultatet er et pasienten “fungerer” i relasjon til samfunnets standardkrav for orden og oppførsel. Medisinene fungerer som kjemisk gjeterhund. Man oppnår “samling” av pasientens typiske tendens til å storme avgårde i alle retninger på èn gang. Noe mer behøves ikke. Samfunnet er lagt opp slik at man ikke behøver å forstå hvordan virkeligheten fungerer, man behøver bare å følge et sett med lettfattelige instrukser for sosial overlevelsesteknikk innenfor et normalområde som i seg selv er ganske flatt og pregløst. Samtidig observerer vi at det har blitt snakket om en krise innenfor psykiatrien i minst førti år ved dette tidspunkt. De har ikke kapasitet til å ta seg av alle som søker behandling, eller i det minste en diagnose som kan fortelle dem hvor landet ligger slik at de kan “jobbe med seg selv” på egen hånd. Det siste jeg hørte om saken er at man typisk må påregne flere års ventetid hvis man ønsker time hos en psykolog.
Forbeholdet mitt i forhold til denne tematikken er at jeg ser ting som en filosof. Jeg bryr meg ærlig talt ikke mye om hva “sivilister” tenker; det kommer uansett til å være på nivå med resten av de praktiske evnene deres, som for eksempel sjansen for at de vil klare å gjennomføre en normal “oppussing av hus” uten tung bistand fra fagfolk. I utgangspunktet regner jeg med at det er null sannsynlighet for dette — og de kommer nesten helt sikkert til å føkke opp ting på en rekke kompliserte (og dyre) måter hvis de forsøker. Folk skjønner som regel dette, så de vil i det minste “snakke med noen som har peiling” før de setter i gang med noen prosjekter slik sett. Som alle vet er det ikke bare-bare å utvikle gode egenskaper som kokk heller. Det er jo også et håndverk; som alle har fingrene sine borti opptil flere ganger hver dag. Jeg mener, alle får til det mest elementære. Nå må du pinadø smør på brødskiva di sjøl, som sangen sier. Alle får til å kjøpe etter måten dyre og ekstremt usunne halvfabrikata – ultraprosessert mat – men dette vil over tid påføre dem fysiske lidelser som i mengde og karakter tilsvarer omtrent hva man bør forvente av bivirkninger fra psykofarmatika: Man blir tung og dorsk i kroppen og flat i tanke og følelsesliv. Man legger på seg flere titalls kilo mer enn hva skjelettet er konfigurert for å bære. Og før man vet ordet av det er man fanget i et mønster som det vil ta minst like lang tid å jobbe seg ut av som man brukte på å komme seg dit. Situasjonen per i dag er at det er både vanskelig og sikkert minst dobbelt så dyrt å spise sunt som det er å leve av alt det ekle griseriet man får kjøpt i pose og på boks, som fordi det rett og slett ikke leverer alt det kroppen skal ha heller aldri vil gi den samme “metthetsfølelsen” som skikkelige varer. Alt kroppen skjønner er at den feilernæres på mange ulike måter, hvor den mest vanlige konsekvensen er overvekt og en “dorsk” følelse. Og vi har ennå ikke begynt å snakke om hva slags “informasjonspolitikk” man praktiserer — gitt at kroppen og sinnet begge er finstemte systemer som samarbeider om å fremstille den “virkelighetsfølelsen” som danner grunnlag for personlighetsstrukturen. Det er jo her galskapen kommer inn i bildet.
Jeg aner ærlig talt ikke hvordan det føles å være psykotisk, men jeg innbiller meg at det kanskje er som å være rusa på hallusinogener eller noe, slik at det er vondt å skille mellom drøm og virkelighet. Teknisk sett er det jo ikke tenkning hvis alt man har er en støyende “strøm av bevissthet” som man bare delvis kontrollerer. Tenkning er disiplinert, systematisk og ordnet. Litt som matematikk, kan du si. Noen har lett for det mens andre må slite for å oppnå resultater. Dessuten er det minst like mange som hater ordnet tenkning på den samme måten som de hater mattefaget. Det føles rett og slett ikke bra for dem. Det kommer i veien for “den frie fantasien” og de kreative energiene, eller hva har du. Det er uansett bare en bortforklaring. Saken er at de trives best med å drømme, som er hva som skjer når man “lar det flyte fritt” (enten man selv er våken og aktiv eller “sovende” i hvilemodus). Dette er ikke i seg selv noe problem. “Drømmebevisstheten” er jo sinnets dypeste og mest naturlige tilstand, mens tankevirksomhet tilhører kunstene, det vil si at det er noe vi har funnet opp. Litt på den samme måten som dans, som tar utgangspunkt i kroppens naturlige lyst til å bevege seg, men det ender aldri som ballett hvis man ikke går gjennom er strengt treningsprogram som tar mange år med mye slit. På den annen side kan man heller aldri siden vende tilbake til “uskyldstilstanden” som man hadde før man ble disiplinert, verken som ballettdanser, filosof, kokk eller håndverker. Amatørmessig fomling er ekstremt vanskelig å få til hvis man bare skal “late som”, men det er jo det eneste man har hvis man aldri har blitt disiplinert. Og der står saken. Den postmoderne samfunnskonflikten står tilsynelatende mellom kunstferdigheten og “det naturlige” — men begge disse konseptene misbrukes uten blygsel eller særlig hensyn til de dødelige konsekvensene dette har, av det vi ofte kaller “kapitalkreftene” men som egentlig bare beskriver en form for evneveik vilje til å la grådigheta rå. Eller altså den minst ansvarlige delen av menneskenaturen, om du vil.
