Som en hovedregel bryr jeg meg lite om folks “seksuelle legning”. Som regel aner de ikke hva de snakker om – ut over sine egne mer eller mindre nevrotiske komplekser – fordi “karakterpanseret” befinner seg permanent i forsvarsposisjon; eller de har bygget seg en uinntagelig festning om du vil, som med bravado beskytter personlighetens “forsvinningspunkt”. De som kan huske slutten av 90-tallet vil kanskje også huske de kleine seansene rundt hvordan man skal definere “sex” som foregikk mellom USAs daværende president Wlliam Jefferson “Bill” Clinton og den republikanske spesialetterforskeren Kenneth Winston “Ken” Starr. Du vet. Monica Lewinsky, noen flekker på en kjole og det ene med det andre. Det var sannsynligvis flere enn meg som trodde at lavmålet var nådd for politikk i USA. Etterforskeren var rett og slett “på fisketur” i forhold til hva som helst som kunne brukes politisk mot Clinton. Og det ble som det ble.
For juridiske definisjonsformål har norsk lov noen ganger brukt uttrykket “kjønnsorganer i bevegelse” — som bare er enda et eksempel på hvor usexy ting blir når de skal defineres inn i en “absolutt” fortolkning av begivenhetenes gang. Alle som vet noe som helst om disse tingene vet at “det seksuelle” begynner lenge før noen trekker frem kjønnsorganene. Først skal man jo gjennom et “parringsspill” hvor det er mange muligheter for å si og gjøre noe feil slik at hele opplegget kollapser og den seksuelle spenningen som var det for et øyeblikk forsvinner. Jeg antar at mine mer verdensvante lesere er inneforstått med dette. De fleste har noen “greier” som for dem betyr hard nei uten mulighet til å “redde situasjonen” på noen måte. For eksempel er det mange som sier hard nei til røykere. Andre sier hard nei til folk som ikke har orden på pengesakene sine. Og så videre; det handler om ting som man bare ikke kan leve med. Man gidder ikke engang å prøve. Selv sier jeg hard og kategorisk nei til alle som har, har hatt, eller kunne tenke seg å ha såkalte kjæledyr. Det blir for perverst for meg. Jeg reserverer mine følelser av absolutt lojalitet for andre eksemplarer av menneskearten. Dyr har selvsagt krav på respekt i henhold til sin egen integritet og så videre, men jeg vil altså uansett “ofre” alle former for dyr lenge før jeg ofrer et annet menneske for noen “sak”.
Vi bør skille mellom det å aktivt demonstrere “seksuell interesse” og det å konsekvent oppføre seg på måter som ikke utelukker seksuell kontakt med en person. Det siste heter gruming på norsk. Man presenterer seg selv som en “seksuell mulighet” men ikke på noen insisterende måte. Bare nok til at det er underforstått, eller enda viktigere; benektingsbart. Vi er bare gode venner. Mange liker dette spillet, selv om de ikke “mener noe med det”. Folk liker jo å føle seg seksuelt attraktive. Også de som allerede er i et forhold. Derfor flørtes det ganske mye mer enn alt som totalt sett leder frem til en “parringsakt” i den forstand. Også når det gjelder psykologi behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at “det seksuelle spillet” dominerer så å si alle menneskeliv som ikke har aktivt reservert seg mot dette ved å for eksempel avgi et sølibatsløfte og gå i kloster eller noe. Hensikten med å bære en synlig giftering er for eksempel slik at alle skal kunne se at man ikke er “tilgjengelig” sånn sett, men virker det etter hensikten? Ikke alltid, hvilket i praksis betyr at symbolet ikke har noen verdi annet enn for dem som velger å tilføre arrangementet en slik verdi. Ergo betyr ikke gifteringen i utgangspunktet noe mer enn at “denne personen vil sannsynligvis ikke forfølge dem senere” slik at en giftering kan av denne årsak noen ganger gjøre folk mer attraktive for de som ser etter et kjapt og uforpliktende nummer. Det er jo ikke alle som ser etter en “livspartner” bare fordi det klør i trusa deres. Ofte har de “nok med seg selv” og karrièren sin, eller noe, men de ønsker ikke desto mindre litt sex av og til.
Det psykoseksuelle handler som den innledende definisjonen påpeker om atferd og idiosynkrasier rundt egen og andres seksualitet. Hvor begynner og slutter et seksuelt engasjement? Eller la oss si “grensesetting” i en mye videre forstand, særlig i forhold til å forstå når sånt ikke passer. Hvorfor skal for eksempel andre mennesker bry seg om dine sex-greier? Hva er det som gjør deg interessant? Saken er vel heller at de aller fleste har ingen interesse av “deg og ditt” i så måte. De vil helst slippe å høre noe om det. Om du har snoppen på tuppen eller snuppen på toppen er et teknisk spørsmål som ikke angår andre mennesker. Selv om alle vet – eller burde vite, hvis de har oppnådd det vi kaller myndighetsalder – at det seksuelle og det voldelige er naboer i sjelen, fenomenologisk sett. Begge handler om “fysisk engasjement” som springer ut ifra følelseslivet hos folk, og som angår “samhandling med andre” på måter som engasjerer hele kroppen og sinnet. Sånn sett er det fullstendig umystisk at folk går fra konseptene med sjalusi og den typen ting: De er redde. Borgen deres er jo under angrep, selv om det eventuelt måtte være hvor “godartet” eller “velmenende” som helst. De taper uansett kontrollen. De blir nødt til å åpne byporten sin og spasere ut med et hvitt flagg for å “forhandle” om hva som skal skje videre. Nå er det plutselig flere som skal ha et ord med i laget. Man er ikke lenger en “suverent selveiende entitet” som tar alle beslutninger på egne vegne og som aldri behøver å svare for noen andre.
Jeg hører folk snakke om skrivesperre men jeg har ingen jordisk idè om hva fanden de snakker om. Jeg mener, jeg har hørt om begrepet “gangsperre” som jeg assosierer til enten det å være generelt stiv og støl, eller å ha “hold” i siden, men jeg vet ikke om symptomene ligner, eller engang om de tilhører den samme kategori av fenomener. Kanskje det bare handler om at de jobber under “deadline” og har problemer med å få ting ferdige innenfor fristen? I så fall snakker vi vel mer om uklok disponering av tiden, som er et allmenmenneskelig fenomen. Du vet. Man utsetter ting helt til man må handle, sånn at siste kvelden før fristen går ut så sitter man der og banner. Sånt er så vanlig at man kan for det meste anta at “det gjelder alle” — og så siden korrigere for de svært få unntakene som faktisk finnes.
Noen skrøt av meg her om dagen. De synes at jeg “skriver bra”, som selvsagt er sant rent teknisk sett. Problemet med meg er snarere at jeg velger tema og fokus uten hensyn til om det er “populært”. Som jeg svarte i kommentar til den aktuelle bloggposten: Jeg går inn for å gi leseren en “pornografisk språkopplevelse” men jeg bryr meg lite om deres sensibilitet overfor ømfintlige tema og den typen ting. Dette er i seg selv litt selvmotsigende, men ikke desto mindre hvordan jeg jobber. Ellers opplever jeg at jeg kan skrive så mye jeg vil – eller det motsatte – om det meste. Den frie viljen kommer opp over horisonten som en stor svart fugl med noe i nebbet. Dagsformen avgjør eksakt hva fuglen bærer på, men generelt avgår det meste en stille død som “kladder” jeg sletter etterhvert som jeg går lei av å lure på i hvilken retning jeg skal ta dette. Men vi kan si at hvis jeg skulle praktisert “korte bloggposter” om alt mulig, så ville jeg vel være mer i landet rundt ti tusen poster ved dette tidspunkt enn de drøyt 1100 som faktisk foreligger. Jeg er jo en jævel på “produksjon”.
Ellers er det å si at jeg tror ikke det går an å gjøre egoet mitt enda større enn det allerede er, så jeg kan ikke egentlig bruke “skryt” til noe. Det er mye mer nyttig med kritikk. Jeg føler jo ingen tvil om min egen håndverksmessige kompetanse i forhold til det norske språket, men jeg antar uten videre at det ofte drar seg i retning av det uforståelige, simpelthen fordi jeg liker “vanskelige oppgaver” i forhold til å “beskrive det ubeskrivelige” og den typen ting. Om jeg selv forstår det er jo ikke relevant fra leserens sysnpunkt. De har sine egne greier å tenke på. Om jeg har særlig mange faste lesere er fortsatt et åpent spørsmål, fordi hvor jeg havner på den berømte topplisten ser ut til å være en funksjon av hvor mange innlegg jeg poster om dagen. Forsåvidt er det mange som på forskjellig vis har delt ut gratis råd og tips om hvordan man kan “spille på systemet” her på plattformen og slik sett oppleve fremgang relativt til topplisteplasseringen, men jeg bryr meg ikke om sånt. Fra min personlige historie kan vi sakse at jeg sluttet med alle slags “sosiale media” i 2012, da jeg skjønte den fulle rekkevidden av hva som hadde skjedd den 22. juli 2011. Eller sagt på en annen måte: Jeg har vært bevisst om det de kaller stokastisk terrorisme helt siden da, jeg hadde bare ikke noe navn for det jeg så. Uten bloggeren Fjordman, ingen Breivik; for å gjøre en lang og kompleks historie en tanke mer banal og enkel enn hva som er forsvarlig. Hvor henter folk idèene sine fra? Hva motiverer dem til å gjøre ekstreme ting? Når det gjelder for eksempel han unggutten som nylig utførte et attentatforsøk mot Donald Trump så legger vi merke til at han er helt blank. Det finnes ikke noen dagbok, intet manifest, ikke engang noen privat internetthistorie — som i seg selv er ganske mystisk i vår tid. Men selve idèen om å skyte Trump har vært fantasert om av så mange, så lenge, at ingen opplever det som noen overraskelse når dette skjer. Sjokkerende ja, men ikke overraskende. Jeg vedder støvlene mine på at noen allerede har sagt offentlig at “de ville gjort det samme”, mens det å uttrykke skuffelse over at attentatsmannen bommet allerede regnes som god skikk og bruk blant folk.
Noen ganger går jeg over streken i forhold til strategien “å uroe nazibloggere” (sånn at de i det minste oppfatter at de blir lagt merke til av flere enn de nikkerne som befolker det ideologiske ekkokammeret deres). Jeg føler at dette er et moralsk ansvar som påhviler meg. Jeg gjorde jo aldri noe i forhold til det gamle ordspillet om “utøya på Utøya” som har vært vanlig i typiske “Unge Høyre-miljøer” ihvertfall siden på 80-tallet, da jeg først hørte det. Det beste man kan si om den typen prat som inneholder ordstillingen “noen burde utrydde dem” er at det er i dårlig smak. Du vet. Uansett hva det gjelder; om “noen bør arrestere og deportere dem” eller hva som helst annet som enten krever en politistat av et kaliber vi ellers ikke ønsker — eller noe slags “privat initiativ” på terrorsiden (selv om dette eventuelt “bare” dreier seg om leting etter noen å banke opp). Hensikten med naziblogging er å skape en aura av angst hos målet. “De skal ikke føle seg for trygge”. De sier at de bare bruker sin grunnlovsfestede rett til å ytre sin mening om en sak som plager dem på noe slags nivå, men de gjør terrorvirksomhet. Hvis ikke hensikten er å skremme, provosere og påføre folk angst, hva er da formålet? Å sette seg i en runkesirkel med sine likesinnede? Fordi man oppnår mange klikk på nettet på dette viset? Imidlertid er jeg like feig og uverdig som jeg alltid har vært. Selv om det å bruke nazimetoder mot nazibloggere produserer “noen” resultater så hjelper det lite i det store bildet og det er ikke bra for ens egen sjelefred heller. Det blir typisk bare oppfattet som “noe personlig” og avvist på dette grunnlaget. Saken er at jeg kommer jo aldri til å berøre noen av disse typene med noen del av min egen kropp, av noen årsak, noensinne. Sånt er politiets jobb, dersom det foreligger et straffbart forhold. Jeg er jo ideologisk sett en “sosialdemokrat” med vekt på ordet demokrat. Politiske saker hører hjemme i samfunnets politiske institusjoner, som man enten kan påvirke gjennom å stemme, eller man kan engasjere seg på partinivå. Det er en illusjon å tro at det foregår noen “debatt” utenfor de politiske samfunnsstrukturene. Ikke på nett, ikke på fjernsyn. Politiske debatter i disse formatene er underholdningsprodukter, ikke saklige deler av den politiske prosessen.
Hvorom allting er, i dag skal jeg være så trendy at jeg reflekterer over “min plass på listen”. Jeg befinner meg på plass nummer 32, med et totalt antall av 63 lesere det siste døgnet, hvilket er det samme tallet som to andre bloggere, henholdsvis Veralynn og Geriatriks. Den første assosierer jeg selvsagt med Vera Lynn – hun med sangen “we’ll meet again, don’t know how, don’t know when” og diverse andre hits fra den tiden – dessuten ikke minst linjen “does anybody here remember Vera Lynn?” fra Pink Floyd-albumet “The Wall”. Den andre tenker jeg på som “ishockeyblogger” og lokalpatriot på vegne av Hønefoss. Det komiske med Hønefoss er at jeg har “vært der tusen ganger” med lastebil, for å levere diverse paller med gods her og der, men jeg har aldri “gått i gatene” og på den måten opplevd stedet. Imidlertid pleide jeg å like ruta fra Hønefoss og over Jaren, i retning av E6. Det er et bra sted å henlegge lunsjen sin, hvis tidsplanen ellers stemmer. Man kan lure på hvordan de avgjør hvem som har henholdsvis plass nummer 30, 31 og 32 når alle ellers har det samme antall lesere forrige døgn, men jeg antar det handler om ansiennitet og hvor høyt de typisk ligger i gjennomsnitt mesteparten av tiden. Uansett har de sikkert peiling på det de driver med, noe jeg har forstått er en “typisk norsk innstilling”. For eksempel i Colombia – som er veldig forskjellig fra Norge på nesten alle målbare vis – virker det som om folk i utgangspuktet antar at ingen andre vet hva de driver med, så det blir fort litt “diskusjon” rundt de mest ubetydelige dusteting, med mange håndbevegelser og det ene med det andre. La oss ikke engang snakke om trafikkavviklingen. Men generelt sett bør man ikke “anta at man har blitt sett”, ihvertfall ikke hvis den verst tenkelige konsekvensen er at man blir påkjørt og alvorlig skadet, fordi det lønner seg dårlig å havne i helsevesenet der. Men nok om det. Klokken har slagen ti, hvilket betyr at tiden er inne for å iverksette et annet prosjekt enn “mer generell pissprat” i bloggen min. Vaya Con Carne. We’ll meet again.
For å kunne straffes er det ikke bare et vilkår at man har overtrådt en lovbestemmelse. Det må også ha skjedd med en tilstrekkelig grad av skyld, eller bebreidelse. De fleste straffebud i Norge krever at lovbryteren må ha opptrådt med forsett. Dette innebærer at lovbryteren må ha begått handlingen med vilje eller ansett resultatet for overveiende sannsynlig. For noen straffebud straffes også uaktsomme overtredelser. Det å være uaktsom i strafferetten betyr at man handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og i tillegg ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides for dette.
(Store norske leksikon)
Si at noen for eksempel har brutt fartsgrensen i alvorlig grad, eller kjørt i fylla. Hvis de siden blir innblandet i en dødsulykke kan det bli aktuelt å snakke om “uaktsomt drap”. Alle skjønner dette. Det er ikke uflaks når “noe skjer” mens man agerer villmann, snarere tvert imot. Flaks er når noe ikke skjer. Når ting går bra. Det er heller ingen “arbeidsulykke” hvis noen for eksempel ramler ned fra et tak og skader seg alvorlig eller mister livet, det er en av mange mulige konsekvenser av brudd på sikkerhetsforskriften. Det skal ikke gå an å ramle ned fra et tak under arbeider der oppe — fordi forskriften krever at man bruker sikkerhetsutstyr som eliminerer dette alternativet. Det vil fortsatt være en svært ubehagelig opplevelse å dingle der i enden av sikkerhetstauet, men det er i nesten ethvert tilfelle å foretrekke at man blir skremt heller enn at man blir drept. N’est pas? Jeg antar uten videre at alle mentalt friske mennesker er enig i dette.
Nesten alle historier man hører fra folk som har vært utsatt for arbeidsulykker begynner med ordene jeg skulle bare. Det er sånn ting skjer. Du vet. Når man skal spare tid. Det er jo bare en liten filleting som tar hva? Toppen ett minutts effektiv arbeidstid? Så hvorfor bruke et kvarter på å gjespe seg gjennom kjedsommelige sikkerhetsrutiner i forkant? Det er jo så lite. Man skal bare. Og så går det på trynet. Dette er typisk hvordan historiene forløper. Folk gjør farlige ting på en slurvete og/eller åndsfraværende måte. Uflaks? Ikke egentlig. Gitt at de overlever det som hendte vil de fleste i ettertid kunne se akkurat hva de gjorde feil — men det smarte er å skjønne sånt på forhånd og ta de forholdsregler som er nødvendig for å redusere risikoen. Det er ingen liten jobb å hente ned en tennisball fra takrenna på et tyve meter høyt hus, for å si det på den måten. Ikke hvis man skal forholde seg realistisk til risikoen det innebærer.
Her er noe komisk: Min første kjøretime med tanke på å ta førerkortet skjedde i året 1980. Kjørelæreren var helt latterlig harry på alle måter og da vi satte oss inn i bilen sa han du må ta på deg pysestrikken og jeg er jo så sosialt evneveik at alt jeg kunne svare var: unnskyld, hva? Sikkerhetsbeltet, forklarte han, mens han flyttet en fyrstikk, tannpirker eller noe sidelengs frem og tilbake mellom leppene, noe som jeg av en aller annen grunn opplevde som det mest frastøtende med hele fremtoningen. Jeg vet jo at man aldri bør zoome inn på skummet i andre menneskers munnviker, men når man først har gjort dette er det vanskelig å få dyden tilbake. Jeg gjorde uansett som han sa, men dette var ikke det eneste kulturkræsjet som skjedde i løpet av den kjøretimen, så jeg valgte å bytte til en annen kjøreskole; som presenterte et mer realistisk opplegg i forhold til hva man kan forvente fra Biltilsynets side når man skal kjøre opp. Man bør jo helst ikke tenke på sensoren som en “kompis” som setter pris på sånne ord som “pysestrikken” og kan plassere dem i sin rette kontekst. Ærlig talt så ville det ikke forbause meg hvis Biltilsynet har noen slags egen kode for “viser dårlige holdninger” som definitivt ville fått seg et kryss da.
Saken er at for førti år siden var det etter måten vanlig å beskylde folk for å være pysete hvis man insisterte på å bruke sikkerhetsutstyr. Det er kanskje ikke sannsynlig at noen for eksempel mister noe fra høyt oppe som treffer deg i hodet hvis du jobber med noe under der de holder på, men hvis dette likevel skjer er det en stor fordel å ha hjelm. Ulykker er jo ikke normalt og man kan i prinsippet aldri hindre dem fra å skje, men man kan ta for seg deres konsekvenser og plukke tennene ut av akkurat den kjeften istedet. Er ulykkens øyeblikk når man ramler ned fra taket eller når man lander? Det er uansett mellom de to øyeblikkene at man har en liten lomme av tid som tiltakene kan fokusere på. Du kommer fortsatt til å oppleve den intense skrekken akkurat idet du skjønner hva som skjer, men sikkerhetsselen vil bremse fallet og redde livet ditt. Noen få har vært gjennom denne erfaringen og deres historier burde fortelles oftere. Selv har jeg ikke engang noe tall for hvor mange ganger jeg har “bumpet hodet” under særlig akrobatiske arbeidsoperasjoner, men jeg har imidlertid et tall for hvor mange ganger det måtte skje før jeg vente meg til å sette en hjelm på hodet hver gang slik risiko øker: To. Jeg behøvde to slike erfaringer. Altså var jeg i utgangspunktet “ikke særlig smart”, men ting har forhåpentligvis bedret seg litt siden da.
Saken er at jeg legger merke til en timeslang video på YouTube med tittelen det første sekund av universet og min første tanke er “wow, interessant”, selv om jeg allerede har sett “tusen andre” dokumentarer som tar opp det samme temaet. Herregud. Jeg mener, hva slags – om noen – praktisk betydning har det i et menneskeliv å være “velinformert” i forhold til hva de tenker om det utenkelige nå for tiden? Som alle vet var det første sekundet av det observerbare universet – en pedantisk men viktig distinksjon – en ganske begivenhetsrik epoke, som typisk deles inn i fem-seks forskjellige “æraer” etterhvert som “babyuniverset” ekspanderte til omtrent tyve lysår i diameter. De som føler for “flere detaljer” om saken kan henvende seg til vår venn Google; poenget jeg skal frem til her er at Big Bang er ikke noe bra navn på denne hendelsen. Det blir på alle måter galt å se for seg en “eksplosjon”. Hvis jeg ikke husker helt feil kan vi takke fysikeren Fred Hoyle for dette navnet, for han var tilhenger av det som den gangen ble kalt “steady state” – altså at universet “alltid” har eksistert og så videre – og uttrykket “Big Bang” var ment som en nedsettende karakteristikk på en teori han ikke likte. Så derfor.
Imidlertid er det ingen som tror på “steady state” lenger. Det må i så fall være det jeg kaller Børre på Facebook, som er en nedsettende betegnelse på den typen “entusiastisk amatør” som på ustødig faktagrunnlag etablerer seg som sannhetsleverandør overfor sine følgere. Eller sagt på en annen måte: Følgerne tror mer på Børre enn på “skolevitenskapen”. I hvilken grad dette er et problem avhenger av sakens grad av alvor. Om noen – som mange sikkert gjør – ikke tror på Big Bang Theory (jeg ligner selvsagt mer på karakteren Sheldon fra akkurat denne serien enn de fleste andre karakterer fra nyere film og fjernsyn) så betyr dette lite fra eller til. Jeg føler sjelden for å debattere med folk som klasker “flat jord” og den typen ting i bordet som innledende argument. Herregud. Hva er vitsen? Jeg blir jo bare deprimert av det. Jeg er litt her og der i forhold til mange “skolevitenskapelige” emner selv, men det handler som regel mer om hvordan man skal tolke bevisene man har samlet inn enn om fantasifull spekulasjon over alle fjell og daler. Jeg har ikke “egne tanker” om fysikken og sånn. Faktisk har jeg for det meste dårlig peiling på fysikk, selv om jeg opplever det som et interessant fag. Det blir mest til at jeg sammenligner argumenter som andre kommer med. Jeg anser meg jo ikke som kompetent til å blande meg inn i selve samtalen.
Folk blir ofte veldig “intense” i forhold til ting de tror på. Noen opplever det som personlig forulempende at man ikke “tar dem alvorlig” selv om det de sier strengt tatt bare er vrøvl. Problemet er typisk at de ikke vet at de er uvitende. De føler seg jo velinformerte. Jeg vet ikke hvor mange konspirasjonsfantasier som koker ned til “sensur av meninger” på dette grunnlaget, men det finnes faktisk ikke noen “kontrovers” (som man bør snakke om i grunnskolen) mellom for eksempel “teorien om evolusjon” og “læren om det guddommelige skaperverket” og den typen ting. I den grad folk ikke får bildet til å stemme i sitt eget hode, så er det elementær kritisk tekning å gå ut ifra at det er du selv som tar feil, ikke “alle andre”. Hva skal man kalle det når folk kjemper misinformasjonens sak med nebb og klør? Det er så viktig for dem å “ha rett” at de vil heller brenne ned og ødelegge hele vitenskapen enn å tilpasse seg det oppdaterte faktagrunnlaget som folk møysommelig har samlet inn og bearbeidet over mange hundre år — med jevnt tiltagende grad av “spesialisering” innenfor alle fagområder over hele linja, må vi vel nærmest legge til, slik at det er ikke bare å “hoppe mellom fagområdene” slik man kunne gjøre i de gode gamle dager. Det finnes for eksempel ingen grunn til å tro at en geolog skal vite noe om biologi – eller omvendt – og så videre. Det eneste vi bør kunne forlange av dem er at de i det minste forstår hva “den vitenskapelige metoden” handler om, sånn at de i hovedsak holder fingrene sina unna andres fat, eller i det minste setter seg skikkelig inn i saker de uttaler seg til pressen om — hvilket de for det meste også gjør, helt til det kommer penger inn i bildet. Da kan for eksempel en spesialist på napoleonskrigene eller en systemingeniør plutselig utvikle en forbløffende god innsikt i nyere klimaproblematikk, som ofte viser seg å være bare politisk korrekt “kjønnspolitikk” når man myser på saken på den rette måten.
Det finnes en tenkemåte hvor vitenskap i det store og hele handler om “politiske bestillingsverk” designet for å fremstille venstrepolitiske emner på bedre måter enn de fortjener — fordi utdanningsinstitusjonene domineres i det store og hele av en konspirasjon av marxister som jobber med å undergrave ungdommens moralske retningssans. Derfor utsvevende seksualitet, forvirring rundt egen kjønnsidentitet og den typen ting. Det er fordi de aldri blir tilbudt sunne, konservative verdier. Marxistene passer jo på at deres politiske fiender ikke får noen taletid ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Dermed går nasjonens storhet tapt. Dette har de planlagt og jobbet med i mange hundre år. Du vet. Kommunistene og de. Sånne som går med fremmedflagg på 17. mai. Sånne som er “annerledes” uten å føle skam. Det er jo ellers en typisk borgerlig tanke at de selv representerer den “korrekte” måten å utøve et menneskeliv, mens de som ønsker en annen livsstil enn den som har blitt planlagt for dem av “de fremste autoriteter” representerer det syke og skadelige, en undergravende kraft som truer med å ødelegge hele samfunnet. Det komiske – eller skal vi si komitragiske – med denne paranoide vrangforestillingen om menneskets natur og formål er at vi vet allerede hva som truer menneskehetens livsgrunnlag. Vi vet til og med hvem som gjør det, og ikke minst hvorfor. Alt handler som vanlig om de helvetes pengene. Hvor evneveik må man være for å ikke skjønne det? Man kan ikke argumentere med arbeidsplasser. Der det svikter for folk er typisk når det kommer til “nyttespørsmålet”. Hva er mest nyttig på kort og lang sikt? Selv de mest “åndelige” blant oss har i det store og hele en aldeles uforskammet liste over materielle krav til livet. Og de vil ha alt det gode her og nå. Øyeblikkelig. Betalingen og sånn kan vi ta senere, via et opplegg med renter, avdrag og greier. Det som er viktig er å øyeblikkelig komme seg i spill som influenser på nett eller noe, samtidig som man kjøper hus og leaser seg en fet ny bil. Folk vil ha og ha. Derfor går alt til helvete.
Ikke mange minuttene etter denne ulykksalige hendelsen var folk ute og påsto at det er de røde som har gjort dette, underforstått sosialister og andre “venstreorienterte” i generell forstand. Det skjedde fordi venstresiden har ønsket livet av Trump, hevder de. (Virkelig? Betyr det at du nå begynner å forstå konseptet “stokastisk terrorisme”?) Det første problemet med en slik påstand er at skytteren – som selv ble drept der på stedet – var et registrert medlem av det republikanske partiet og ellers sånn som man forventer at disse typene skal være, med masse våpen og greier. Dessuten var han tyve år gammel, men så enda yngre ut. Jeg føler meg ikke i noen god posisjon til å preke om “ungdommen i dag” men jeg har vel forsåvidt mange ganger sagt at jeg misunner dem ikke en oppvekst i dagens globale virkelighet, særlig med tanke på internett, smarttelefoner og “ny sosial virkelighet” ellers.
Noe annet jeg har nevnt mange ganger er amerikanernes usunne forhold til skytevåpen. La oss si at du er noen slags “farlig fyr” som vanker sammen med andre hardkokte typer. Kanskje du så en vakker dag får høre at noen er “ute etter deg” og du vet at dette er verken bløff eller spøk, fordi dette er troverdige folk som ikke “leker butikk”. I så fall er det sannsynligvis smart å selv bevæpne seg, legge om rutinene sine og den typen ting, som et taktisk selvforsvarsopplegg, men å gå rundt med et skytevåpen på seg under ellers normale omstendigheter er galskap. Faren for at våpenet skal “komme i spill” på måter du ikke hadde forutsett er alt for stor. Til og med politiet har erfart dette i løpet av den perioden da de prøvde ut “generell bevæpning” (i motsetning til å ha våpen i en plombert boks i bilen, for påkommende tilfelle). Man har rett og slett aldri så god kontroll over våpenet som man tror at man har.
Selv er jeg på ingen måte tilhenger av den typen tenkning som en general kanskje vil vurdere når det er krig: Send en snikmorder for å “ta ut” de beste folka motstanderen har, så er man i det minste sikker på at det ikke er dem man møter på den neste slagmarken. Fenomenet Donald Trump handler imidlertid mindre om personen Donald Trump enn at han har “gitt folk tillatelse” til å kaste alle masker og stå frem i all sin autoritære stråleprakt. Personen Donald Trump er jo mer eller mindre ute av det realistiske bildet ved dette tidspunkt. Han ville vært mye mer nyttig som martyr enn som presidentkandidat. Det er jo strengt tatt ingen som klarer å styre kjeften på den mannen, aller minst han selv, og hele partibevegelsen til republikanerne er i ferd med å bli slitt istykker av indre motsetninger som Trump ikke akkurat bidrar til å løse. Det er ved dette tidspunkt fortsatt ikke krystallklart at presidentvalget i november kommer til å stå mellom kandidatene Donald Trump og Joe Biden engang, men hvis det blir slik får man vesentlig mye dårligere betalt hvis man vedder – og vinner – på at utfallet blir omtrent det samme som forrige gang det sto mellom de to, inkludert all skriking og hurlumhei i etterkant.
Jeg er ingen stor konspirasjonsfantasist, men jeg påpeker likevel at det ville vært en stor fordel for republikanerne – og mye mindre så for demokratene – hvis Trump hadde blitt drept av denne attentatsmannen, som tydeligvis fikk lov til å rigge seg til i fullstendig ro og mak på et tak omtrent hundreogfemti meter unna podiet hans Trump, med det man bare må karakterisere som “klar siktelinje” mellom seg og målet. Til og med jeg ville pekt på akkurat dette taket og sagt “vi må ha en vakt der oppe” fordi det representerer et så åpenbart faremoment i forhold til at man skal beskytte en svært upopulær person i et land med mange skytevåpen og stor vilje til å bruke dem. Ifølge amerikanske medier er det fortsatt uklart hva som motiverte attentatsmannen, men det vil det sannsynligvis også fortsette å være fordi han selv er jo død og det virker ikke som om han skrev dagbok. Ihvertfall har ingen sagt noe sånt ennå. Så vi har i prinsippet en ny Lee Harvey Oswald her, dog uten sammenligning forøvrig. Det blir jo ikke aktuelt med noe avhør av denne personen. Alt vi har er noen skudd som ble avfyrt og noen folk som ble skadet og drept, som perverst nok er en dagligdags hendelse i USA. Ellers er alle omtrent like kloke som før.
Det er ikke bra innenfor noen anstendig målestokk, dette her. Man driver ikke og skyter folk selv om man ikke liker dem. Jeg har selv fysisk klasket folk over panna med flathånd og kalt dem idiot på måter som ikke kan misforstås, etter at de har fantasert om at noen burde drepe Trump. Det minner meg om de som ble litt for cocky etter å ha sett filmen Fight Club, spesifikt helt mot slutten når de “river ned symbolene for kapitalisme og finans”. Da så hendelsene den 11. september 2001 fulgte viste det seg imidlertid at de ikke var så hipne på å brenne og ødelegge samfunnet likevel. Men var det ikke noe sånt du hadde sett for deg da? spurte jeg, minst like infamt som retorisk. Det var jo ikke jeg som hadde forvekslet ting som skjer i fantasien med ting som skjer i virkeligheten. Jeg mener, ordet krig har blitt brukt (og misbrukt) om alt mulig rart hvor lenge som helst, men når det kommer til selve greia så betyr det akkurat det samme som det alltid har gjort: Død og kaos. Det er vel ellers konvensjonell visdom at det er enklere å starte en konflikt enn å avslutte den. Derfor bør man være forsiktig med hva man starter opp der ute, selv om man føler seg sikker på at man kommer til å vinne. Jeg mener, fremtiden er lang og notorisk uoversiktelig. Selv om du vinner i dag kan det hende at “ringvirkningene” vil slå ut på måter som får deg til å tape i morgen, men også på måter du ikke kunne ha forutsett der og da. Sånn er jo denne verden. Alle oppdager det etterhvert, men ikke alle oppdager det på like behagelige måter.
Folk har mange snåle idèer om sko. Vi skal ikke engang snakke om alle de snåle følelsene. Imidlertid kan vi si visse generelle ting om både sko og sokker, som for eksempel at de typisk kommer i par. Det samme gjelder forsåvidt håndsko, et ord som etterhvert har utviklet seg til å bli hanske på norsk. Man beskytter jo føttene sine med sko. Det samme prinsippet gjelder for hendene. Noen ganger trenger de vern, i form av et par til formålet egnede hansker. Selv bruker jeg for eksempel alltid arbeidshansker. Du vet. Som vi mandige menn pleier å si: Bare en kvinne har jobber som realistisk sett kan utføres uten arbeidshansker. Som alle vet kan fenomenet “kvinne” defineres på mange ulike måter og dette er bare èn av dem. Dessuten er det noe med sko. Kvinner og sko. Det er en egen greie.
Alle husker selvsagt Piet Hein. Han var dansk, men jeg oversetter ham til norsk i mitt favorittsitat: Den som mister sin ene hanske er heldig i forhold til den, som mister den ene, kaster den andre, og finner den første igjen. Det er blant annet derfor jeg har en egen venteavdeling for enslige sokker som noen ganger dukker opp i klesvasken. Jeg vet jo at de kommer i par. Hvor er den andre? Det er ukjent. Derfor venter jeg litt før jeg gjør noe for å bringe orden inn i saken. Den andre dukker kanskje opp i neste vask. I mellomtiden ligger den første på vent. Verre er det ikke. Først når det begynner å gå urimelig lang tid før sokkeparet finner sammen igjen virker det forsvarlig å avslutte historien. Jeg vet ikke om denne prosessen bør ha noe eget navn. Sokkeventen? Poenget er uansett det Piet Hein prøvde å få frem på sitt eget sære vis. Du kan noen ganger gjøre en situasjon verre – sånn at det kommer til et stadium når du føler deg dum – når du prøver å “ta grep” for tidlig.
Amerikanerne bruker uttrykket “å vente på at den andre skoen skal falle” om det jeg nettopp kalte sokkeventen. Man kan typisk se for seg at man bor i en leiegård med etasjeskillere av plank, hvor man hører et bump fra etasjen over og tenker at nå tok noen nettopp av seg en sko og slapp den ned på gulvet. Hva er det neste som skjer? Hvis det kommer enda et bump og så blir det stille hadde man sannsynligvis rett. Hvis ikke? Vel, da var det noe annet man hørte. Vi kan kalle det en tilstand av relativ kunnskap , eller en “rimelig antagelse” ut fra hvor man er og hva som typisk foregår der, men det er først når den andre skoen faller at man får “bekreftelse” på det man antok. Uttrykket har et ganske spesifikt logisk innhold, som tar utgangspunkt i generell kunnskap: Sokker og sko kommer typisk i par. Enbeinte mennesker er noe som av og til forekommer, av ulike årsaker, men selv de har jo ofte en protese hvor den andre skoen sitter. Får man i det hele tatt kjøpt løse enkeltsokker og sko? Det høres ikke umiddelbart ut som noen klok forretning å etablere seg i, men hvem vet.
Siden jeg er filosof betrakter jeg det som et symptom på det generelle mentale forfallet i en befolkning når de mister grepet på logikken i de enkleste av folkelige uttrykk. I amerikansk media hører jeg dem ofte si at de “venter på at flere sko skal falle” når det er noe skandaløst som foregår og “avsløringene står i kø”. Herregud. Hvor mange sko pleier folk å bruke? Hele poenget med uttrykket er at det beskriver en “en-to” type dynamikk; hvor den første hendelsen er et “varsel” og den andre hendelsen er en “bekreftelse”. Det er imidlertid tilstanden mellom de to som er av interesse: Man tror man har skjønt noe men man kan ikke være sikker “før den andre skoen faller”. Man er rett og slett nødt til å vente på mer informasjon. Skal vi nevne Knud Rasmussen? Ja hvorfor ikke. Jeg har jo allerede blandet danskene inn i saken. Som alle vet var han en slags danskenes svar på Roald Amundsen eller noe, han var uansett mye på Grønland og fattet interesse for det mytologiske universet hos “stammefolkene på nordkalotten” mer generelt, og skrev bøker om skikkene deres. Poenget her er uansett fenomenet quartsiluni, en form for “indre stillhet” som er nødvendig for at “sangene skal komme til dem”. Jakten vil jo ikke lykkes hvis de ikke synger de korrekte sangene, og de forandrer seg fra år til år, sesong til sesong, sted til sted. Man vet aldri. Derfor er jegerne pent nødt til å vente. Du vet. Det er et HMS-krav.
Innetaket, himlingen, har stor betydning for lyd- og lysforhold i rommet. Tak i et rom kan også påvirke stiluttrykket du ønsker. Himling er takflaten du ser i et rom. Tak brukes i dagligtalen, mens på fagspråket heter det himling. Himling kan være ulike plater og panel, som trepanel, gipsplater, fiber- eller sponplater som dekker takkonstruksjonen, eller den kan ha overflatebehandlet underside av etasjeskillere av betong eller lettbetong. Taket kan også bestå av synlig takkonstruksjon med for eksempel bjelkelag av tre. Himlingen du velger i ditt hus kan også bidra til bedre lyd- og lysforhold. Du kan plassere lydabsorberende produkter på himlingen for å redusere støy.
(XL-bygg.no)
Jeg må nesten sitere XL-bygg siden de ga meg en hettegenser jeg liker veldig godt. Poenget er uansett ikke vanskelig å få frem: Det “taket” vi kan se inni et rom heter teknisk sett himlingen. Hvis jeg selv ser oppover kan jeg se trepanel av det slaget som var vanlig da dette huset ble bygget, altså en profil med over og underliggere basert i en antikvert type panel hvor en “tykk” profil har fjær på begge sider og en “tynn” profil har tilsvarende not — i motsetning til nyere paneltyper som typisk har not og fjær på motsatt side av alle bordene. Uansett, over dette panelet befinner det seg sannsynligvis en ubehagelig mengde inntørket stubbloftsleire, samt gud vet hva slags “døde smågnagere” og annet organisk materiale. Jeg har revet mange himlinger i mange slags bygninger — og det er generelt sett ikke noe man bør begynne med uten å ha både tettsittende beskyttelsesbriller og en støvmaske av beste kvalitet, kanskje til og med hjelm. Det kommer jo alltid mye rart dettende ned derfra. Hva som enn befinner seg mellom himlingen og gulvet i etasjen over befinner seg uansett aldri i noe sunt miljø. Man må minimum påregne mange tiår med ansamlet støv, som selvsagt ikke er gunstig å puste inn i noe slags kvantum.
Poenget med himlingen er først og fremst “tetting mellom etasjene” men sekundærfunksjonen som handler om å “se bra ut” kommer svært tett på. Det skal jo være en “finish” som man trives med. Et litt interessant bygningsteknisk sidespor rundt dette temaet er når de senker et tak, eller installerer en “hengende himling” som det heter. De gjorde en del av dette på 60 og 70-tallet. Formålet var den gangen å få ned de totale fyringskostnadene, basert i den enkle logikk at jo færre kubikkmeter luft det er i et rom, jo mindre må man fyre for å varme den opp. Generelt sett vil man jo legge merke til at det er “høyere under himmelen” i eldre bygninger. En byleilighet fra det sene 1800-tallet kan ha både tre og fire “meter under taket” i oppholdsrommene, mens moderne boenheter typisk ligger rundt to og en halv. Hva skal man med all denne ekstra luften? Svaret er i de fleste tilfeller “noe emosjonelt”. Man liker at det er slik, ferdig snakket. Sånt kan ingen argumentere mot. Du vet. “Kunden har alltid rett” og annet sånt som folk typisk sier når den saklige delen av samtalen er over. Hvilket bringer oss beleilig til dagens poeng, som er en “konspirasjonsteori” jeg aldri hadde hørt før: Himlingen som systemisk undertrykkelsesmekanisme. Det henvises konkret til et produkt som vel heter “Rockwool systemhimling” eller noe sånt i Norge, men man ser dem “overalt” i næringsbygg, offentlige kontorer og den typen ting. Hengende himling er mer regelen enn unntaket — og mellomrommene opp til selve etasjeskilleren er i hovedsak spekket fulle med rør, kabler, ventilasjon og så videre. Kort fortalt handler det om at de henger opp et “rutenett” av T-profiler tilpasset lette plater av presset Rockwool med formatet 60×60, hvor også lamper, ventilasjonsstusser og annet er tilpasset systemet. Enden på visa er at man får en jevn og flat himling uten “ting som stikker ned”, pluss at man får skjult alle de tekniske installasjonene.
Et uttrykk fra lydteori er headroom, altså “plass til hodet” hvor analogien typisk ofte er hvordan store biler føles store først og fremst fordi man har mye “luft over hodet” når man sitter inni dem — men det lydteoretiske poenget er at “god plass til hodet” innenfor et lydbilde betyr at man ikke opplever at “lyden klipper” på særlig høye toner og denslags, som i praksis oppleves som “bedre lyd”. Særlig i den aggressive enden av musikksjangerne er det viktig at man ikke “makser ut lydbildet” sånn at alt blir bare en grøt av lyd. Det må være plass til dynamikk. Vedkommende som hadde regnet seg frem til “systemhimlinger som represjonsmekanisme” tok utgangspunkt i dette uttrykket. Hva betyr egentlig ordet “headroom”? Hvor kommer det fra om ikke den litt innestengte følelsen man får av å måtte oppholde seg i et rom hvor det er ukomfortabelt lavt under taket? Vi kan kanskje si at ordet headroom betyr det samme som ordet “armslag” bare at man snakker i høyden heller enn i bredden. Poenget er uansett at “lave tak” er hovedregelen i moderne bygg — men opplegget blir til en konspirasjonsteori i det øyeblikket man ser for seg at dette har et “psykologisk” poeng som er kjent og forstått av de som bestiller og betaler for disse byggene. Det er noen som “gjør noe” med vilje, mens de later som om de egentlig gjør noe helt annet. Er dette en rimelig tanke? Først og fremst må det sies at “forskning forekommer” i forhold til hva slags innemiljøer som har hvilken virkning på personalet og så videre. Er det noe med farger? Lyder? Lukter? Har belysningen noe å si? Trives folk bedre når det er planter i kontormiljøene? Sånne spørsmål dukker stadig opp. At noen har sittet og finregnet på hvilke høyder som fungerer best for folk virker sånn sett ikke usannsynlig.
Fra en utbyggers side vil jeg tippe at “lave tak” koker ned til et spørsmål om hvor mange etasjer de kan få klemt inn i forhold til maksimal høyde de har lov til å bygge der på stedet. En ekstra etasje betyr fort to eller flere ekstra boenheter som man kan selge eller leie ut, så noen ytterligere motiver enn dette behøver vel ingen for å se poenget i denne enden av ting. Flere etasjer = bedre lønnsomhet. Derfor går man for den “laveste tillatte takhøyden” på leiligheter som er beregnet på den prismessig lave enden av markedet. Bare luksusleiligheter planlegges som “høye” innvendig, noe som selvsagt reflekteres i prisen per kvadratmeter (hvor de jo må hente inn differansen som den ekstra etasjen ville ha utgjort innenfor utbyggerens lønnsomhetsstruktur). Hvis vi heller tenker “pris per kubikkmeter” vil forholdet jevne seg mer ut. Så langt privatboliger, men hva med kontorlandskap? De senker jo ofte himlingen ganske mye mer enn de må, gitt at formålet bare er å få plass til alle tekniske installasjoner. Så hva er greia? Her er det fulle og hele svaret at det vet jeg ikke, men det kan godt hende at analyser viser noe i forhold til “menneskelig arbeidseffektivitet” og høyde under himlingen. Selv har jeg i ethvert tilfelle aldri vært begeistret for Rockwool systemhimlinger, men det handler – bokstavelig talt – om hvordan de “kutter hjørmer” når de henger opp mannskiten. Saken er at mens de fleste platene henges opp som hele 60×60 plater, så må man likevel tilpasse alle kanter, gjennomføringer, hjørner og annet. Det blir med andre ord en del kapping. Problemet er at når man kapper en slik plate så bryter man “forseglingen” som den er sprayet ned med fra produsentens side. Forskriftsmessig montering krever at man skal spraye ned alle kuttflater man må etablere for å tilpasse materialet til de lokale forholdene, men i praksis er det ingen som gjør det. Ihvertfall ingen av de mange jeg har sett holde på med dette produktet. Det betyr at man har åpnet for en støvlekkasje — og støvet fra Rockwool er typisk “ikke bra” å puste inn. Hvor mange meter med kuttflate dette totalt sett kan handle om i norske bygg som bruker systemhimling er vanskelig å si noe om, men “mange kilometer” i hvert bygg er ikke urealistisk å tenke. Etter min mening og erfaring er det mer sannsynlig at kuttflatene ikke er overflatebekandlet på korrekt vis enn at noen har kostet på seg de ekstra timene med arbeid som dette medfører. Man sparer jo en del penger på å hoppe over denne biten.
Som jeg til stadighet gjentar: Min preferanse for “gamle bygninger” er motivert av det jeg vet om “nye bygninger”. Det er ikke romantisk. Det er tvert imot ganske kynisk. Tanken er jo at man skal få i seg så få miljøgifter som mulig, enten de kommer gjennom mat, vann, klær eller “inneluft”. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen “hysteriker” på dette området – jeg aksepterer at renhet i praksis er umulig – men jeg tar ikke desto mindre “rimelige forbehold” der jeg kan. Jeg er sikkert tjokk full av mikroplast og alskens annen jævelskap likevel, men det har en viss beroligende effekt at jeg i det minste gjør noe for å “disassosiere meg” med et knippe av “ubra moderne trender” som blant annet prioriterer lønnsomhet foran livskvalitet, ihvertfall overfor “andre mennesker” som man ikke behøver å stå til rette for på noen annen måte enn hva loven krever på det tidspunktet en avtale blir inngått. Dette med lønnsomhet tynes i hovedsak så langt folk klarer, i begge ender. Hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale for dette produktet? Hva er de laveste produksjonskostnadene man kan oppnå? Størst mulig avstand mellom de to er selvsagt idèen. I teorien skal det umiddelbart dukke opp “konkurranse” som presser ned differansen, men ikke hvis du heter Meta eller Google. Da bestemmer du i det store og hele dine egne priser. Hvordan er for eksempel konkurransesituasjonen mellom de som nå ligger “på oppløpssiden” innenfor kategorien kunstig intelligens? Så vidt jeg kan se er det et kappløp uten regler mellom individer uten skrupler som nesten er dømt til å ende med “internettets død” — ihvertfall slik det har fungert så langt i sin karrière. AI slop er det engelske uttrykket, hvor “slop” er omtrent det vi i Norge typisk ville kalt “grisemat”. Kunstig intelligens som støtteapparat til formålet “produksjon av innhold” lover ikke godt for fremtiden. Chat GPT trenger neppe mange minuttene på å skrive alle mine drøyt tusen innlegg på denne plattformen, men selv tok det meg mer enn to år. Den typen ting.
Et dobbeltspalteeksperiment er et oppsett i fysikk som viser at både partikler og lys fremviser bølgeegenskaper. Dobbeltspalteeksperimenter har historisk spilt en sentral rolle både i å verifisere bølgebeskrivelsen av lys i klassisk fysikk, samt å eksperimentelt demonstrere bølge-partikkel-dualitet i kvantefysikk.
Overskriften er det humorister kaller “første bud for offentlige innkjøp” — men dagens komiske element er faktisk det forhold at det finnes ikke noen fysisk teori som er så gjennombevist i alle ender som kvantemekanikken, men vi kan fortsatt ikke si noe om “det som egentlig foregår” på dette nivået av virkeligheten. Om den generelle relativitetsteorien kan vi si at det handler om hvordan tunge gjenstander “bøyer” romtiden slik at vi kan snakke om “gravitasjonsmessige synkehull” og uten store problemer fantasere frem et bilde i hodet av hva som foregår, men noe slikt lar seg ikke gjøre med den andre siden av fysikken. Richard Feynman – en av de historiske rockestjernene i faget – pleide visstnok å si at når mennesker tror de forstår kvantefysikk så er det et idiotsikkert tegn på at de ikke forstår kvantefysikk.
Det er et poeng at man kjenner til dobbeltspalteeksperimentet i den forstand at man har sett det med sine egne øyne. Derfor skal jeg vente her mens leseren oppsøker YouTube eller et lignende nettsted, hvor man utvilsomt vil få opp mange hundre søkeresultater hvis man taster inn double slit experiment i søkelinjen. Poenget er at man skal danne seg et bilde av hva konseptet “interferens” handler om. Siden skal vi snakke litt om skyggeuniverset og hva eksakt en observatør betyr i kvantemekanisk sammenheng. Til å begynne med skal vi si det åpenbare: Det finnes ikke noe universelt “her”. Det å “være et sted” er en subjektiv opplevelse. Alle steder er likeverdige i så måte. Man kan være her, der eller overalt ettersom man beveger seg i rommet. Alle vet dette.
Noe mer problematisk blir det å akseptere at det heller ikke finnes noe universelt “nå”. Vi er jo vant til å tenke at sanntid – vår subjektive opplevelse av “nåtiden” – er et slags evigvarende og “statisk” øyeblikk som fremtiden filtreres gjennom på sin vei til å bli fortid. “Det som skjer” hender i sanntiden. Kroppen lever og dør i sanntid selv om hodet er fritt til å reise også i andre domèner. Dette regnes ikke som noe diskutabelt tema. Livserfaringen er en følelse som i grove trekk er lik for alle mennesker. Vi sover, spiser, jobber, elsker og dør. Selv om vi har evnen til å tenke mye rart virker det formålsløst å argumentere for at “kroppen ikke egentlig eksisterer” og den typen ting. Fornuftige mennesker melder seg rett og slett ut når diskusjonen blir alt for omtåket. Selvsagt er “jeg” en virkelig person, selv om det er vanskelig å påvise eksakt hvor “jeg” kommer fra, annet enn den velkjente biologiske mekanikken som gjelder. Du kan si at jeg en vakker dag bare våknet opp og forsto at jeg “er noen”. Mer enn det er vanskelig å si. Er sjelen en slags fugl som flyr i høyere dimensjoner, men nå har den bare satt seg i akkurat dette treet for en tid? Ingen vet. Kanskje man bare forsvinner når man dør, selv om dette virker litt provoserende.
For å gjøre en lang historie kort: Det finnes ingen “åndelig” side av kvantemekanikken, hvor en “observatør” i praksis bestemmer om Erwin Schrödingers katt er levende eller død. Hva som derimot finnes er et skyggeunivers av “muligheter” – et kvantefelt – hvor det vi opplever som “partikler” er en lokal agitasjon i feltet. Hvilket bringer oss til spørsmålet om “hva som egentlig foregår” — men som ingen kan besvare og beskrive på noen måte som gir mening i forhold til det vi ofte kaller “den klassiske fysikken” men som vi kanskje heller bør kalle illusjonen. Du kan også bruke ordet “simulasjon” hvis dette smaker bedre. Vi sitter uansett fast i et “dimensjonsfengsel” som begrenser vår adgang til informasjon om universet. Hvordan skal man beskrive det ubeskrivelige? Det ender med at man enten snakker om sine egne følelser om saken eller henfaller til “ren matematikk” langt hinsides enhver form for “personlig engasjement”. Det er jo latterlig å tro at man kan “gjøre fysikk” hvis man ikke er en kompetent matematiker. Den filosofiske delen av saken var forsåvidt ferdig snakket allerede for 2500 år siden, da man tok for seg konseptet “delbarhet” og resonnerte seg frem til at det må finnes noe slags “udelbart kvantum” på det minste nivået av ting – det vi nå i dag kaller Planck-enhetene – eller at virkeligheten er “kornete” heller enn “glatt” om du vil. Kosmologien til Parmenides og Zenons paradokser – som alle husker med skrekkblandet fryd fra skolefilosofien – tar for eksempel utgangspunkt i en “kornete” metafysikk. Imidlertid kunne ingen føre empiriske bevis for dette før vi for omtrent hundre år siden fikk de første tilløpene til et kvantemekanisk syn på saken. Vår praktiske hverdag er tjokk full av teknologi – ikke minst datamaskinen – som støtter seg på kvantemekanikk for å fungere. Sånn sett er kvantemekanikk – i likhet med visse andre “mystiske” elementer fra fysikken, som mørk materie og mørk energi – basert mer i observasjoner enn i teorier. Konklusjonen må bli at virkeligheten er faktisk helt annerledes enn vi tror, men flinke folk jobber med saken.
Den romerske religionen hadde allerede før Dionysoskulten kom til Italia en gud som minnet mye om Dionysos: Liber. Liber var en vin- og fruktbarhetsgud som hadde et kvinnelig motsvar: Libera. Liber, Libera og Ceres var sammen beskyttere for den plebeiske klassen (allmuen) og hadde et tempel på Aventinen i Roma. Festen til Libers ære ble kalt for Liberalia og avholdt 17. mars. Liber betyr «fri» på latin og viser på den viktige aspekten av frihet i kulten av både Dionysos/Bacchus og Liber. Liber kom derfor at bli særskilt beskyttelsesgud for frigitte slaver. Med tiden kom Liber til å bli mer eller mindre sammensmeltet med Dionysos/Bacchus. Sammensmeltning av forskjellige guder, så kaldt synkretisme, var et vanlig fenomen antikkens polyteistiske religioner.
Det er jo greit å vite hvor ordet liberal kommer fra. Det betyr i utgangspunktet “påvirket av alkohol”, som jo har en tendens til å gjøre folk litt mer løse i snippen etterhvert som man bøtter innpå. Det er vanskelig å forutsi noen detaljer rundt hva eksakt som kommer til å skje når det avholdes en fyllefest, men de store trekkene av “gangen i det hele” er velkjente. Selve fenomenet er hvor gammelt som helst — eller rettere sagt; det henger sammen med den holocene tidsalder, som også er jordbrukets epoke. Dette er viktig å ha i mente. Alkohol har tradisjonelt sett alltid vært et jordbruksprodukt. Både øl, sider og vin handler om en mer eller mindre kontrollert gjæringsprosess i diverse råvarer som alle kommer fra “markens grøde” og som alle er knyttet til et antall parareligiøse festivaler ettersom produktet blir drikkeklart. Det er først i den nyere tid at alkoholholdige drikkevarer er noe man går på polet eller i butikkene for å kjøpe. Før måtte man lage alt selv og resultatene var sterkt variable men i hovedsak “middelmådige”. Det er jo vanskelig å lage gode alkoholprodukter.
Jeg vet ikke om ordet bodega brukes på norsk i noen særlig grad, men i det engelske språket forventer man et serveringssted med bedre utvalg av vin enn man typisk finner i en gjennomsnittsrestaurant. På spansk – det er jo et spansk ord – betyr det imidlertid bare et anlegg for fremstilling og lagring av vin, noe “alle hadde” ved et tidspunkt, men det har siden slutten av Den andre verdenskrig vært standard politikk i alle tradisjonelle “vinland” å oppfordre til mindre privat fremstilling av middelmådige produkter og større satsning på produksjonsenheter av en viss kapasitet, som i praksis betyr at de har råd til bedre utstyr, som igjen gir bedre vin. Du vet. Livets store sirkel og det ene med det andre. Saken er uansett at man kan få en vingård i Spania ganske billig. Si fra hundre tusen kroner og oppover for et opplegg som kaster av seg “et par tusen flasker” hvert år — som – forhåpentligvis – er langt hinsides hva noe menneske kan drikke opp etterhvert, slik at man ender helt naturlig med et lager av forskjellige årganger over tidens løp. Hvorfor skal man eie en vingård? Det er jo det essensielle spørsmålet her, men det har ikke noe standardsvar. La de som har lyst til det holde på og tukle med vindruer. Det er ikke “nødvendig” – fordi det er neppe økonomisk forsvarlig å lage sin egen vin i forhold til å kjøpe andres produkter – men det er tilfredsstillende på et personlig nivå når man får til å lage gode jordbruksprodukter. Det virker som om det er noe man bør feire.
Fra nettet sakser vi at Verdens Helseorganisasjon – det for mange så beryktede WHO – definerer begrepet alkoholisme som en tilstand hvor en persons alkoholkonsum går ut over den fysiske og mentale helsen deres. Dette er fortsatt litt vel vagt for min smak. Jeg foretrekker å si at folk er alkoholikere når de føler det er “nødvendig” å drikke alkohol. Du vet. For å justere formen. Saken har selvsagt kommet svært langt når man i praksis er et skjelvende vrak helt til man får i seg en drink eller to. Da kommer roen. Det finnes ingen krystallklar enighet rundt hva begrepet avhengighet betyr, men vi kan vel fastslå at det essensielt sett er et usunt forhold til det man føler at man bare må ha. Man har dannet et tvangsmessig mønster rundt det avhengighetsskapende elementet – enten det er alkohol, narkotika, penger eller sex – slik at den gamle guden Liber (som representerer “det liberale” og frigjorte) har i praksis forlatt rommet. Man kommuniserer med en helt annen åndskraft nå. La oss kalle det reparatørene, som en hyllest til det gode gamle radarparet Pompel & Pilt. Det mest tradisjonelle kjennetegnet på begynnende alkoholisme er jo at man typisk “reparerer” med mer alkohol dagen derpå. For å justere formen. Medisinsk sett er dette sannsynligvis vel så lurt som å “lide seg gjennom” hodepine og frynsete nerver, men sosialt sett regnes det som neste trinn på stigen i en bane som leder frem mot et kontinuerlig drikkemønster. En garvet alkoholiker fremstår jo aldri som “dritings” men de har alltid litt promille i blodet sitt. De drikker “hele tiden” men i moderate mengder hver gang. Du vet. Sånn som i syden.
Mange som har erfaring med disse tingene vil utvilsomt reagere negativt på ordstillingen “godartet alkoholisme” og inistere på at dette er et selvmotsigende konsept. Fordi alkoholisme i seg selv er en ondartet tilstand å havne i. Det kan ikke finnes noen positive applikasjoner. Men jeg tror altså at store deler av menneskeheten har levd sine samfulle liv ganske grundig marinert i alkoholholdige drikkevarer, fra og med frokosten og gjennom resten av dagen. Ikke sånn at de blir ustø og snøvlete, men likevel nok til at vi bør snakke om “vedlikeholdspromille” som permanent livsstil, særlig i de tradisjonelle vinlandene. Greia er jo at de til enhver tid har “mer enn nok” drikkevarer. Men også i Norge var det man skulle sette frem øl — til den samme grad som det nå er vanlig å tilby folk kaffe. Ihvertfall i tettbygde strøk kunne det jo ellers være en risikosport å drikke vannet. Folk visste kanskje ikke noe detaljert om eksakt hvorfor, men de var ofte skeptiske til å drikke “rent vann” i gamle dager, som jo er en sunn innstilling når man lever under – og henter drikkevannet sitt fra – uhygieniske forhold. Hvis man drikker te eller kaffe har man jo kokt vannet, som i hovedsak kverker alle “infusjonsdyr” som Henrik Ibsen kalte det i dramaet “En folkefiende” (for flere detaljer rundt dette ganske aktuelle stykket, prøv å google), som man forøvrig alltid bør gjøre hvis man er usikker på hva som ligger og råtner i de elver og vann som man får det innlagte vannet sitt fra. Eller hvordan kloakkutslippene foregår oppstrøms og den typen ting. Uansett er saken at vi vet alle hvordan alkohol påvirker ulike mennesker på ulikt vis. Noen har uten tvil noen slags “Doktor Jekyll og Mister Hyde” greie gående. De blir jo aldeles vrange å ha med å gjøre så snart de får i seg et visst kvantum. Mens andre blir sentimentale og “kosete” i varierende grad, som heller ikke er optimalt i enhver type selskap. De fleste blir imidlertid bare utflytende og surrealistiske utgaver av seg selv. Du vet. Nedsatt dømmekraft og alt det der. Ofte sier man ting man kanskje burde ha holdt kjeft om. Mange opplever også at ting de har gjort i fylla scorer høyt på listen over det dummeste de noensinne har gjort.
Selv har jeg ved dette tidspunkt av livet et moderat forhold til alkohol. Jeg drikker sjeldent noe, selv om folk rundt meg sitter og pjaller. Det gir meg jo ingenting. For det første er det dyrt som faen. For det andre blir man fette idiot av det. Så hva er argumentet? Jeg antar jeg kunne ha samlet på vinflasker på grunn av alle de fine etikettene eller noe – eller altså i prakis et opplegg som ligner på frimerkesamling – og det finnes sikkert folk som gjør nettopp dette, men jeg tenker at jeg har allerede nok ræl som bare står der og samler støv. Som han der kineseren sa: En bok som aldri blir lest er bare en murstein av papir. Hva kan man si om en flaske vin som ingen noensinne drikker? “Bortkastet” er kanskje ikke det korrekte ordet, men det er definitivt galt innenfor et moralsk univers. Hvorfor lager folk vin? Hva er vinens “mening” så å si? Vi kaller det jo en drikkevare fordi det er en vare som det er meningen at man skal drikke. Ganske logisk, egentlig. Hvis man gir noen en flaske vin i gave ser man for seg at de ved et tidspunkt skal åpne flasken og drikke innholdet. Det ligger i sakens natur at man “anbefaler” denne vinen. Fordi man liker den selv, det er en kjent produsent, en god årgang, eller en hvilken som helst annen grunn. Kanskje vet man bare at det skal være en gave til noen som “liker rødvin” — så man tar bare det betjeningen på Vinmonopolet anbefaler innenfor den aktuelle prisklassen. Jeg har selv en flaske rødvin stående i hylla som jeg fikk nettopp på denne måten. En vakker dag skal jeg sikkert åpne den og drikke innholdet, men jeg føler ikke noe hastverk rundt saken. For tredve år siden ville den imidlertid ikke ha overlevd mange dager. Jeg kan ikke gjøre rede for hvorfor jeg var så glad i alkohol da jeg var yngre. Det virker absurd i etterkant, men sånn var det altså. Det handlet ikke om å “gå på fylla” heller. Det var ikke nevrotisk, men kanskje litt “merkevarefetisjistisk” i den forstand at jeg var veldig opptatt av “gode varer” og resten av pakka man mer eller mindre tar til seg når man tenker at man er, eller skal bli, en “vinkjenner”.
Verken ja eller nei, snarere tvert imot er sånn omtrent hva jeg føler i forhold til et spørsmål om jeg er, eller noensinne har vært, alkoholiker. Det blir rett og slett et definisjonsspørsmål som er utenfor min makt å bestemme. Jeg synes ikke selv at jeg fortjener noen slik merkelapp, men på den annen side innser jeg jo at mengdespørsmålet kanskje bør avgjøre slike saker heller enn den strengt subjektive følelsen av å ha kontroll. La oss si for eksempel at hvis man drikker hver dag – om så bare små mengder – så vil man jo alltid “ha det i kroppen” slik at det blir på en måte en del av det ernæringsmønsteret som man har vent seg til. Kroppen er innstilt på at det kommer mer av det samme, som ikke akkurat er “avhengighet” i den forstand, men vi driver og padler rundt i et grenseland her. I mange år praktiserte jeg et “kontinentalt” mønster i alkoholkonsumet mitt, det vil si daglig inntak av etter måten ganske små mengder alkohol, men ikke desto mindre “en enhet” eller to til alle måltider og så videre. Er dette alkoholisme? Det er vanskelig å vite forskjellen når man ikke utfordrer grensene. Over tid har jeg rett og slett mistet interessen for alkohol, uten at jeg noensinne har “gjort noe” for at dette skulle skje. Det eneste moralprinsippet jeg har praktisert på dette området gjennom livet er at hvis jeg har lyst på alkohol så drikker jeg alkohol. Ferdig diskutert. Men jeg har altså mistet lysten. Det er hva dette handler om. Imidlertid ser jeg for meg at jeg likevel kunne ha holdt på å pusle med en vingård, av de årsakene jeg nevnte litt tidligere; det er jo artig når man får til noe med jordbruksprodukter. Det er alminnelig enighet ute blant folk om at “mat fra egen hage” smaker ekstra godt, selv om man ikke opererer innenfor noen “kommersiell” mengdeskala. Det utgjør ingen økonomisk forskjell, eller kanskje det i effekt til og med er “litt dyrere” å for eksempel dyrke egne poteter enn å kjøpe dem på superen, ihvertfall hvis man tenker at man skal ha en normal tarifflønn for det arbeidet man legger ned i sakens anledning. Siden møter man jo den gode gamle veggen som handler om hvordan man konserverer ting. Salting, tørking, sylting, graving, røyking … det meste har vært prøvd. Også alkohol, som medfører at “druesaft” og “eplejuice” holder seg vesentlig mye lengre enn i sine utgaver som ferskvare.
Lenge etter alle andre har jeg tatt meg tid til å se gjennom serien Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen, som i selskap med visse andre har utgjort gravitasjonssenteret innenfor norsk humor de siste tredve årene, føles det som. Jeg er ikke så interessert i fiskehistoriene hans, selv om jeg var en relativt ivrig sportsfisker – som lagde sine egne fluer, sluker og greier – i ungdommen, men et sted skal interessen for natur begynne. Mye av greia til sportsfiskere ligger i “naturopplevelsen”. Man oppsøker jo ikke typisk steder hvor folk står i stim når man skal på fisketur, ihvertfall syntes aldri jeg at sånt var noe trivelig. Det var alltid verd bryet å gå noen ekstra mil for å komme til steder med “bedre ro” enn de mest populære plassene. Hvilket bringer oss til “folketetthet” på fjellet og den typen ting. Hyttelandsbyer betraktes vel som ganske vanlig i våre dager, og standarden skal ofte være som i en heltidsbebodd familievilla.
Publikumstrykk er en ikke ubetydelig problemstilling for visse populære steder. Jeg så for eksempel et foto fra Besseggen her om dagen. Du kan si at “folk sto i kø” omtrent sånn som de noen ganger beskriver ordningen på Mount Everest – uten sammenligning forøvrig – og andre steder med intens fokus fra en endeløs rekke av individer som opplever det som nødvendig å gjøre disse tingene, erfare disse stedene, og så videre. Turisme i naturen er som all annen turisme: Man planlegger og iverksetter en tur basert i visse forventninger til opplegget. Man “skal noe” liksom – i prinsippet det samme som hvis man ønsker å “oppleve pyramidene” – man er ikke “bare på tur” på måfå. Prosjektet har både et definert mål og et avgrenset budsjett. Dessuten har folk nå for tiden som regel også med seg telefonen, slik at de kan dokumentere begivenhetene i livet sitt på sosiale media. Var det ikke forresten en fyr som gikk over kanten av Prekestolen ganske nylig? Dette stedet har også blitt rutinemessig mer “folksomt” enn da jeg selv var der for første og eneste gang i året 1982. Da var det ingen andre der — og jeg husker at kanten var ganske skremmende. Det er jo langt ned.
Han Bård snakket litt om hytter i første episode. I en telefonsamtale med Johan Golden sier han at han er i ferd med å skifte legning. Der han tidligere så først og fremst “hytter” ser han nå mer på det som ligger mellom og rundt hyttene, det vil si landskapet og den naturen som bygges ned samtidig som hyttefeltene – og andre menneskeskapte strukturer, ikke minst vindmølleparker og denslags – bygges opp. Det er litt vanskelig å ta tings skala inn over seg. En fotballbane i timen? Det er så hurtig som norsk natur bygges ned av alle slags geskjeftige mennesker. Som Bård sier mange ganger, dette er vanskelig å begripe. Riktignok er naturen “ganske robust” og har gode evner til å “kurere seg selv” — men det krever selvsagt at vi lar den være i fred mens den restituerer seg. Der jeg bor – i Østerdalen – går det an å si at det finnes “mye skog”. Men det går også an å si at det meste i praksis er furuplantasjer, som hugges flate med såpass lange mellomrom at de fleste bare opplever det èn gang, toppen to, på ett og samme felt i ett og samme liv. Imidlertid pågår det kontinuerlig “skogsarbeid” i regionen. Det er jo store områder. Selv om et hugstfelt kan se stort ut fra bakken, når man er på stedet, så utgjør det forholdsvis lite i det store bildet. For eksempel kommer ingen sagbruk til å kjøpe opp tømmer i større kvanta enn de tror de kan rå med å kappe opp og selge. Mye byggevirksomhet medfører selvsagt mye hogst. “Gode tider” er et relativt fenomen.
Forsåvidt forstår jeg godt at hvis man – for eksempelets skyld – bor i blokkleilighet i byen til vanlig, så er det trivelig å henlegge ferietiden sin til et “villastrøk” av hytter, hvor man kan holde på å pusle med diverse ting utendørs, sosialisere med naboene og det ene med det andre. Du vet. For avvekslingens skyld. Borte fra dagliglivets mas. Selv har jeg utført diverse håndverksjobber på hytter med den typen beliggenhet, og opplevd det som en fordel at det er kjørevei helt frem, med ordnede opplegg for strøm og vann, men jeg synes ikke hyttelandsbyer virker mer trivelige enn noen andre strøk som befolkes av etter måten rike mennesker. For ordens skyld: I dagens økonomiske landskap er “millionærer” bare vanlige middelklasseborgere, men ikke desto mindre rike. Hvis man i teorien kan selge alt man eier og sitte igjen med en netto sum tilstrekkelig til å finansiere et komfortabelt liv i mange år så er man rik. Ferdig diskutert. I den andre enden definerer man fattigdom ulikt, men hvis man hver dag må streve for å opprettholde selv en ganske lav standard så er man ihvertfall ikke rik. Noen – blant annet jeg – foretrekker imidlertid å definere folks relative rikdomstilstand ut ifra hvor godt de er i stand til å absorbere et økonomisk sjokk, la oss si en brå og uventet utgift på tyve tusen kroner. For de godt stilte vil dette være “irriterende” men ikke verre enn at man bare omrokerer litt på noen ting her og der i husholdningen. Man trenger ikke å ta opp lån eller noe. Det ordner seg. Andre vil oppleve en slik hendelse annerledes. For noen vil det være katastrofalt. Det vil ha betydelige ringvirkninger innenfor økonomien deres i mange måneder fremover.
La oss snakke om nordisk bronsealder; grovt regnet fra 4000 til 2500 år siden, når jernalderen begynner. Bronsen fungerte i praksis som en form for valuta som kan byttes mot nær sagt hva som helst annet i henhold til en nærmere avtalt pris. Alle ville ha bronse, omtrent som hvordan i dag det er slik at alle vil ha penger. Bronse var tidens kapital. Epokens svar på bitcoin om du vil. Bronsealderen oppfattes vel typisk som “veldig fjern” ute blant folk flest, som pleier å begrense seg til vikingtiden når det skal snakkes om “Norges forhistorie”, men det store spørsmålet er om bronsealderen skal betraktes som “slutten av steinalderen” eller om vi skal kalle det “begynnelsen av de metallbaserte økonomienes tidsalder”. Jeg mener, jernalderen er veldig annerledes enn bronsealderen, som ligner mer på den delen av steinalderen vi kaller neolittisk, altså etter at det var blitt vanlig å bo på en fast adresse og drive med jordbruk. Bronsen hadde jo aldri så stor praktisk betydning som jernredskapene skulle komme til å få. Opplegget var mye mer magisk og fetisjistisk. Visst kan man lage til og utruste en soldat med et staselig utseende sverd av bronse, men man får strengt tatt gjort den samme jobben med en skarp pinne, så det blir liksom aldri særlig mye mer utav det enn “pynt”. Om jernet sier vi derimot at det var – og er den dag i dag – et “demokratisk” metall. Det er litt fikkel med å utvinne jern, men så snart man har lært knepet kan hvem som helst utvinne et kvantum jern fra myra eller noe, og siden bruke det til å fremstille slitesterke bruksgjenstander. Jern er et tilgjengelig metall med mange praktiske applikasjoner, i forhold til hvordan bronse er noe magisk og mytisk som befinner seg i en verden få har adgang til.
Det vi skal frem til her er selvsagt den norske “allemannsretten” og dens jernalderlige begynnelse. De fleste nordmenn føler ingen type tvil om sin selvfølgelige rett til å bevege seg fritt i utmark. Man havner riktignok litt i gråsona når man begynner å klatre over gjerder og sånt, men selv dette regnes som greit nok så lenge planen bare er – på en normal måte – å krysse en beitemark hvor det går husdyr eller noe. Ikke alle liker det men nesten ingen lager noen sak utav det — før folk på vanemssig vis begynner å gå i stim over eiendommen deres. Da må de vurdere en annen og sterkere form for gjerde, som for eksempel å ta betaling fra de som bruker denne snarveien. Riktignok skjer det vel sjelden i praksis at noen tar gebyr fra fotgjengere, men prinsippet om “bomvei” – med elektronisk betaling – er veletablert ved dette tidspunkt. Mange hytteområder ligger sånn til at man må passere gjennom ett eller flere betalingspunkter for å komme frem dit, men det gjør på den annen side Oslo Sentrum – og de fleste bydelene – også. Hva kan man gjøre? De har sikkert egne opplegg for hytteeierne, men for de som for eksempel bare skal inn der for å se på en jobb så nytter lite annet enn å bare flekke opp de pengene som kreves. Vedlikehold av veier er dyrt og noen må betale, så da virker det ikke urimelig at de som har fordel av veien også bærer kostnadene. Imidlertid er det mindre klart hvem – om noen – som skal bære kostnadene for de som opplever at veien er til sjenanse, ikke minst på grunn av at den legger opp til økt trafikk i sårbare naturområder. Det handler jo om hvor langt folk er villige til å gå fra der hvor de kan parkere. “Mange timer” er for drøyt for de fleste, men alle aksepterer uten videre “noen minutter” for å komme frem dit de skal. Sånn sett ligger det en interessekonflikt mellom de som vil “bevare” naturområder og de som vil tilrettelegge for kommersiell turisme til attraktive steder.
Hvilket bringer oss til det samme gamle poenget som alltid: Det er profittjakt som er roten til alt ondt. Selvsagt finnes det en realitetenes verden hvor man er nødt til å etablere seg med et økonomisk opplegg som fungerer i praksis – for de fleste betyr dette å ta en jobb – slik at vi skal aldri undervurdere hva slags press som ligger på kommunepolitikere i forhold til “arbeidsplasser”. Hvordan kan de si nei til en plan som betyr kanskje hundre nye arbeidsplasser i en kommune som selv nesten står på rødlista over utrydningstruede arter? Generelt sett så kan de rett og slett ikke det. Sånn sett foreligger det et politisk avhengighetsforhold mellom norske kommuner og “hvem som helst som har penger og er villige til å investere” — som folk normalt ikke gjør i våre dager med mindre prosjektet innebærer enten raske penger nå med en gang eller store penger på litt lengre sikt. Gjerne begge deler. Menneskeheten ligger under for allmenningens tragedie – “tragedy of the commons” – i forhold til miljøproblematikken. Alle vet dette. Det fremkommer også i fjernsynsserien “Oppsynsmannen”, som ikke egentlig slutter med noen konklusjon. Det vi har vært vitne til er vel helst en slags personlig reise mot oppvåkning, utført av en kis som til vanlig lever av å være morsom, bare at denne gangen er ikke temaet særlig morsomt på noe vis.
