Den stilige veien til fattigdom

Referansepunkt: NRK.no

Ifølge den artikkelen som er linket ovenfor er filosofistudiet nå like hipt som medisin. Det kreves ganske solide karakterer for å komme inn. Hva skal man tenke om dette? Først og fremst at det er komisk. Deretter kanskje at det er litt illevarslende. Hvorfor oppsøker folk noe så vanskelig? Det finnes jo ikke i utgangspunktet noe arbeidsmarked som etterspør filosofer, bortsett fra professorater og andre lærerstillinger tilknyttet selve filosofistudiet — og kanskje også noen andre funksjoner innenfor skoleverket og “det offentlige” mer generelt sett. Men hvis folk har tenkt å tjene penger så er filosofi en mildt sagt dødfødt vei å begi seg inn på. Det har tradisjonelt sett vært et fagområde for de som enten allerede har penger – som regel en “familieformue” – eller som genuint sett virkelig ikke bryr seg om denslags.

Det sies videre i artikkelen at tidene har forandret seg, slik at de som nå i dag tar en mastergrad innenfor et filosofisk emne – etikk blir nevnt spesifikt – kan se frem mot godt betalte stillinger innenfor næringslivet, men jeg klarer ikke helt å se realismen i dette. Ihvertfall ligner det lite på den formen for jobbsikkerhet man kan regne med som ferdig uteksaminert lege, gitt at man ellers er normalt kompetent og oppegående. Hva slags firma hyrer inn en filosof — og i så fall hvorfor? Imidlertid finnes det sikkert åpninger for en advokat som også har en mastergrad innenfor filosofi, med tanke på utarbeiding av etiske standarder og det ene med det andre, som uansett først og fremst må forholde seg til det juridiske. Men herregud, når det er sagt så skal ikke jeg være den som protesterer mot at filosofi har blitt mer populært. Jeg tror bare ikke at det hovedsaklig er “smarte” grunner til dette. Det handler ikke om hva slags jobb man tror man kan få. Jeg tror det handler mest om at det nå er så mye bløff og pissprat i verden at folk instinktivt søker seg til selve kilden for kritisk fornuft.

 

Antivaxere på nye eventyr

Forut for akutte paranoide psykoser er det ofte en markert stressreaksjon. Krenkelse eller såret selvfølelse (narsissistiske krenkelser) er ofte et sentralt element i stressituasjonen. Dette kan utløse et sinne som vedkommende opplever som uforenlig med sitt eget selvbilde. «Løsningen» kan bli at sinnet projiseres over på andre. I stedet for at man selv er sint på andre i en slik grad at det oppleves som truende, er andre så sinte på en selv at det er farlig. I stedet for å oppleve at man selv truer andre, opplever man seg i stedet forfulgt eller truet av andre. Vrangforestillingenes innhold kan ofte avspeile konflikter eller problematiske områder som forelå før utvikling av psykosen. 

(Store medisinske leksikon)

Om den nylige pandemien kan vi si at det var en psykiatrisk stresstest for befolkningen, ikke bare i Norge men verden over. For å se det store bildet bør man vurdere prosentandelen av lokal dødelighet opp mot den globalt registrerte dødeligheten (som var ganske nøyaktig èn prosent). Hvis man lokalt sett havner under dette har man vært “heldig” eller man har vært dyktig. Begge forklaringene fungerer i forhold til det vi kaller virkeligheten. Om man derimot lokalt sett havner over èn prosents dødelighet har man motsatt enten vært “uheldig” eller man har vært mindre dyktig med tiltakene. Virker dette som et fornuftig kriterium? Jeg antar vi støter på et problem hvis man fantaserer om store konspirasjoner på WHO-nivå, med bidrag fra FHI, Sykepleierforbundet og det ene med det andre — naturligvis med de finansielle resultatene til “legemiddelindustrien” som den ultimate vektor i bildet. Hvem tror man på hvis man i utgangspunktet ikke tror på noen? Slik er mitt personlige dilemma i forhold til livet og menneskene. Ifølge de som har greie på sånt tenker jeg likt som de mest kyniske etterforskere av drap og denslags, idet jeg alltid antar at folk bløffer, lyver og fantaserer inntil det motsatte er bevist. Folk er noen fæle dyr. De tror ikke typisk dette om seg selv, men de er jo ikke totalt fette idioter heller – de kan se alt det gale som foregår – så den logiske konklusjonen de havner på er at det må skyldes “de andre”. Men hvem er egentlig de? Det er her ting blir interessante.

Husker du “Pasient O”? Vi snakker her om bokstaven O, som i Oskar, Ole eller orangutang, bortsett fra at i dette tilfelle var vedkommendes navn Gaëtan Dugas (og bokstaven O sto for “out of California”) i en tidlig studie av AIDS (1984) hvor man fulgte Dugas – som jobbet som flyvert – og en rekke andre homofile menn som ble tidlig smittet av HIV for å kartlegge seksuell interkontakt mellom disse individene og for å prøve å nå frem til flere potensielt smittede personer som de hadde vært i kontakt med. Dugan selv døde av AIDS i 1984, men han fikk et slags nytt liv som “Pasient Null” i en bokutgivelse som kom tre år senere. I ettertid har alle påstandene om Dugas sin ultimate skyld som “mannen som brakte HIV til Amerika” blitt tilbakevist, men denne tanken om at det fantes en urkilde til AIDS – “Pasient Null” – passet imidlertid alt for godt til det politiske budskapet om at AIDS-epidemien var Guds straff for alskens synd og utsvevende livsførsel. Man kan jo ikke bare slippe taket i en sånn forklaring, kan man vel? Man føler veldig sterkt at sånn må ting henge sammen. Det gir mening innenfor en virkelighetsoppfatning hvor det finnes en gud som kan straffe eller belønne folk, alt ettersom. Slik oppsto løgnen om Gaëtan Dugas, pasient null i AIDS-epidemien. Den lever i beste velgående fordi folk vil typisk heller ha løgner som støtter virkelighetsoppfatningen deres enn fakta som ikke gjør det. Det er selvsagt evneveikt, men de opplever det ikke slik selv. De paranoid-psykotiske har alltid en fantasi om seg selv som mer begavede og innsiktsfulle enn “de andre” (som lar seg lure av konspirasjonen), til tross for at de invariabelt er i den lave enden av intelligensskalaen. Det er et selvbevisende fenomen. Hvis de hadde vært bare litt smartere ville de jo ha innsett sin egen uvitenhet.

Hvorom allting er, vi har noen fremstående antivaxere her på plattformen. Jeg skal ikke nevne navn, så jeg kaller dem bare henholdsvis “Pasient O” – som åpenbart lider av paranoide tvangsforstyrrelser – og “Den vemmelige nazisoperen”, som er et par hakk mer sofistikert med opplegget sitt, men det må man jo må være for å lykkes som manipulerende intrigemaker. De er antivaxere fordi de prøver å overbevise folk om at coronavaksinene har vært (og er) enten (i beste fall) nytteløse eller direkte skadelige. Det å avvise å la seg vaksinere av noen slags “personlige overbevisningsgrunner” – som jeg tror forekommer i visse “sunnhetsmiljøer” og noen kristne sekter – er jo på ingen måte det samme som å jobbe aktivt for å sabotere hele vaksineprogrammet gjennom å spre propagandistisk desinformasjon. Jeg skal innrømme at dette er litt personlig for meg. Jeg kjenner jo folk som har blitt langtidssyke av covid. Jeg kjente også folk som døde av sykdommen – og av AIDS også, forsåvidt – slik at jeg opplever det som støtende – nærmest som å plystre i noens begravelse – når folk setter i gang med de alternative forklaringene sine. Hva fanden er det de vil? Inntil videre velger jeg å tro at de tror på sitt eget vås, slik at det blir mer korrekt å snakke om mental sykdom enn om “strafferettslig tilregnelighet” i forhold til forbrytelser mot folkehelsa. Med klare ord: Jeg tror de er gale. At de viser symptomer på akutt paranoid psykose, med sannsynlig underliggende emosjonelle nevroser. Det er imidlertid et personlig problem og ikke noe som raker omverdenen — før vi har en situasjon med et utagerende element i form av truende og skremmende atferd, som etter min mening foreligger når man jobber aktivt for å sette angst på folk i forhold til folkehelsemessige tiltak gjennom ting man agiterer tildels svært aktivt for (eller mot) på nettet og ellers. Det antivaxerne gjør er ikke “forbrytelser uten offer”, særlig ikke når de er foreldre til små barn som må gjennomgå livstruende sykdommer vi ikke har sett siden på 70-tallet fordi de “i beste mening” lot være å vaksinere barna, men heller ikke hvis man er en aktiv del av et løslig organisert program for å spre den typen desinformasjon som underbygger denne typen valg, som noen ganger er fatale. Folk dør på grunn av “vaksineskepsis”. Tallene viser invariabelt at i lokale områder med mange uvaksinerte har det vært høyere dødelighet under pandemien. Vi kan også si noen ting om hvordan meslinger (og andre klassiske “barnesykdommer”) nå er tilbake, selvsagt med høyest tetthet i forekomst blant de som ikke er vaksinert.

Avslutningsvis er det å si om AIDS at jeg personlig tror på “Kongoforklaringen”, altså den om at man fikk en zoonotisk vandring av viruset som forårsaker det samme som AIDS, bare at det er mye eldre og at det kun rammer sjimpanser, etter at noen skruppelløse bioteknikere dyrket serum for poliovaksiner i sjimpansevev på 50-tallet og testet det ut på småbarn i Kongo. Tyve år senere begynte vi å observere de første tilfellene av AIDS i Afrika. Siden kom HIV-viruset til “vesten” i løpet av få år, hvor det raskt etablerte seg som “Guds straffedom mot synderne” blant de evneveike, mens vitenskapen i mellomtiden har jobbet metodisk med å få kontroll over situasjonen. Per i dag finnes det gode programmer for symptomkontroll ved HIV-smitte, men dessverre ingen “kur” i den forstand. Så blir spørsmålet: Er “Kongoforklaringen” en konspirasjonsteori? Jeg tror ikke det. Det handlet om kløning og slurv, dårlig hygiene og det ene med det andre, ikke om noen aktiv plan for å finne opp og spre en grusom sykdom som har skapt vel så mange konsekvenser i form av engstelig atferd og overtro i befolkningen  som alvorlige sykdomsforløp hos smittede individer. Så hva er annerledes med “Wuhanforklaringen” for CoV-SARS-2? Først og fremst det at man fantaserer om en konspirasjon som har fremstilt og spredt viruset med vilje, for å skape inntektsmulugheter for legemiddelindustrien og dessuten et knippe andre mer obskure motiver. (Jeg har ikke satt meg nøye inn i detaljene.) Det gjentas ofte at vaksineprogrammene er ondsinnede forsøk på å “snikutrydde” store deler av menneskeheten, implantere dem med chips, fremmed DNA, hva vet jeg, poenget er uansett at covidvaksinene i beste fall er unyttige. Dette er hva de hevder. Mønsteret er det samme som hos “klimaskeptikere”. De leter seg frem til individer som kan vise til rimelig vitenskapelig kredibilitet, men som sier “det man ønsker å høre” heller enn det som nitti prosent av all fagekspertise hevder. Hva er tanken bak å gå for sånne odds? Vel, det er her vi møter veggen. Det finnes jo ingen “tanke bak”. Bare et uetterrettelig kompleks av “magefølelser”. De har ingen plan og strategi. De er bare gale mennesker som sitter i sin krok og skriker. Bør de ha lov til dette? Det er et vanskelig spørsmål. Bør man ha lov til å skrike brann og starte panikk i et fullt kinolokale? Jeg vet ikke. Hva tenker du? Kanskje de virkelig oppriktig tror at det brenner der?

 

Store forhåpninger til året 2024

Autoritet er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Legitimitet er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig.

(Wikipedia)

Da Destutt de Tracy en eller annen gang på 1790-tallet oppfant begrepet ideologi mente han egentlig å etablere en “idèlære” på samme måte som psykologi er læren om ting som finnes i psyken, eller biologi er læren om livsprosessene, men på grunn av at Napoleon begynte å snakke nedsettende om ideologer – i motsetning til pragmatisk handlekraftige aktører innenfor politikken (som ham selv) – begynte ordet å utvikle seg i en annen retning og endte etter mye om og men med å bety det det gjør i dag: Et helhetlig tankesystem rundt hvordan samfunn bør tilrettelegges og styres. For eksempel betraktes marxisme nå i dag som en typisk “politisk ideologi” selv om Marx var minst like skeptisk som Napoleon til “ideologer” og betraktet dem vel omtrent slik som dagens akademikere betrakter “konspirasjonsteoretikere”. Idèer er jo i utgangspunktet verken her eller der i forhold til det revolusjonære ideal, som er handlekraft. Premisset er at den eiendomsbesittende klassen ikke kommer til å gi fra seg noen av privilegiene sine bare fordi man spør dem pent om det, derfor er “pratmakeri” i prinsippet bortkastet tid. Selvsagt må krav og handlingsprogram formuleres, slik at man behøver å diskutere seg gjennom dette for å etablere en felles plattform, men noen detaljert “ideologibygging” ut over dette er ikke nødvendig. Livet er jo i all hovedsak et praktisk problem som bare i ganske liten grad lar seg påvirke av teoretiske betraktninger.

Marxistisk ursosialisme vokste frem sammen med – og på mange måte som en nødvendig konsekvens av – den industrielle revolusjon, med alle sine endringer i de arbeidsforholdene som typisk eksisterte mellom folk. Siden har det delt seg i to hovedformer, autoritær kommunisme og liberalt sosialdemokrati, men det fundamentale idèkomplekset – eller ideologien om du vil – forblir det samme. Egentlig er det misvisende å snakke om “marxisme”. Marx selv var jo for eksempel ingen marxist, noe han også poengterte ved gjentatte anledninger. Det handler i sin endelige analyse om noe så abstrakt som menneskeverd — og marxisme i praksis handler om å stille opp begrensninger for hva folk har lov til å gjøre for å tjene penger. Det er blant annet derfor amerikanere så ofte beskriver Europa som “sosialistisk” – uansett hvor urimelig dette lyder for de som vet hva ordene betyr – og heier entusiastisk på det vi her vil kalle fascister. Europèere tror på – eller skal vi heller kanskje si har sterke erfaringer til støtte for – en negativ definisjon av begrepet frihet. Europèisk frihet er frihet fra tyranni, overgrep, utnyttelse, dårlige arbeidsforhold og det ene med det andre, mens amerikansk frihet er positivistisk og handler om frihet til å etablere økonomisk virksomhet uten å bli “regulert ihjel” av statsmakten. Det er ofte vanskelig å bygge noen bro av forståelse mellom så fundamentalt divergerende syn på hva begrepet frihet betyr — og den generelle tendensen er at de som ønsker å tjene penger vil ha “frihet til” å gjøre som de vil, mens de som har andre interesser ønsker “frihet fra” den første gruppens reduksjonistiske syn på hva som er “meningen med livet”. Vi kan si at dette er den ideologiske hovedkampen innenfor dagens verdenspolitiske situasjon. Sånn sett er alt som det alltid har vært, vi har bare fått et utvalg nye teknologiske duppeditter som vi kan tukle med mens vi fjaseprater om all slags tøys.

 

 

Alt du behøver å vite om “sjamanisme”

Ordet sjaman kommer fra tungusisk og betyr direkte oversatt “vismann” — men det betegner en formell posisjon innenfor en kontekst, si for eksempel som hvordan man kan snakke om “stammens vismann”, det finnes ikke noe sånt som “en sjaman uten portefølje” og det er minst like meningsløst å snakke om sjamanisme som det er å snakke om prestisme. Man er noens sjaman på samme måte som man er noens prest eller psykolog. Det er en relasjonell funksjon innenfor en spesifikk sosial kontekst av religiøs animisme (“naturreligioner”). Det er for alle praktiske formål altså absurd å snakke om sjamaner i den moderne verden. Vi har rett og slett ikke den typen virkelighetsoppfatning. Så hva er greia til denne fjollete Durek Verrett og andre som kaller seg sjaman til tross for at de lever innenfor konteksten av en moderne og teknologisk kultur? Tja si det. Den korte forklaringen er at de er bløffmakere som utnytter naive menneskers “søken etter svar i livet” og typisk tilbyr dem noe vassen svada som de har klippet og limt sammen fra New Age katalogen over evneveik idioti. Generelt sett kan vi si at hvis det virker som om de først og fremst forstår seg på å tjene penger så er de definitivt ikke sjamaner.

Et element som noen mener har betydning er “postmoderne rekonstruksjonisme” som for eksempel diverse nyere gjenopplivninger av døde tradisjoner av typen “Åsatro” hvor man later som om man er norrøne mennesker kler seg ut som vikinger, avholder blot og det ene med det andre. Ganske evneveikt men forsåvidt bare harmløst rollespill helt til det går politikk i sakene. Det er jo mildt sagt ikke realistisk å late som om man ikke har vokst opp med fly og fjernsyn og alle de andre høyteknologiske snurrepiperiene som ingen hadde noe forhold til i middeladeren, ikke engang som ville fantasier. Den samme kritikken kan – og bør – man også rette mot Wicca-religion og all annen “nypaganisme” hvor mennesker som har både sine røtter og sitt daglige liv i den moderne kulturen – som er preget såvel av moderne komfort som moderne “fremmedgjorthet” i forhold til alle tidligere tiders fantasier og forestillinger om naturen og menneskelivet – tar til seg et persongalleri fra en fremmed kultur (død eller levende) og konstruerer kostymer, ritualer, rollespill eller hva det nå skal være som noen slags kompleks “alternativ virkelighet” utenfor og ved siden av “det normale samfunnet”. Jeg bestrider ikke at dette er noe alle har rett til å gjøre, hvis det oppleves som meningsfullt for dem, det jeg sier er at det er fette dumt. Jeg klarer bare ikke å ta det alvorlig som noe annet enn symptomer på psykiatriske tvangsforstyrrelser. Imidlertid kunne jeg sikkert ha etablert meg som “noe” – hvorfor ikke sjaman? – som man tjener penger på innenfor New Age komplekset, det er bare det at jeg har ikke den typen ondskap i meg. Jeg nekter å spekulere i andre menneskers naive uvitenhet og deres dragning mot sleske svindlere som “har alle svarene”.

Lytt til sangen og tenk over dette.

 

 

 

 

Spådommer om året 2024

Her er et portrett av alkymisten Michel de Notre Dame, også kjent som Nostradamus. Som alle vet publiserte han i året 1555 en samling av små vers, populært kjent som “Spådommene”, og det folk sier om 2024, basert i hva de kan tyde ut ifra ting Nostradamus skrev for fem hundre år siden, er blant annet at det vil bli både tørke og flom i året som kommer. Hva slags odds gir disse forutsigelsene? Vi må selvsagt vente og se men det virker rimelig åpenbart at værsituasjonen i 2024 vil komme med “mer av det samme” — bare mer dramatisk. El Niño har jo ennå ikke rukket å bite ordentlig til i Nord-Atlanteren, men et av symptomene skal visstnok være en kaldere og mer snørik vinter, som har holdt stikk så langt som jeg er i stand til å observere. Ting kan snu, men vinter er vinter, Den varer til langt uti april uansett.

At det blir kaldt i Østerdalen behøver man jo ikke å være Nostradamus for å forutse, men det har vært ekstra kaldt denne vinteren, ihvertfall hittil. Så får vi vente til april kommer før vi gjør opp noe sluttregnskap, men kanskje det mest aktuelle veddemålet er om de kommer til å passere 50 grader varmt i Sør-Europa i år og i så fall om det skjer før den egentlige sommeren begynner. Trenger vi å snakke om oddsen? Det vi vet er at 2023 var et ekstremt år på værfronten — og det var uten noen slags drahjelp fra El Niño. Vi venter i moderat spenning. Den norske varmerekorden fra 1970 står fortsatt, med 35,6 grader i Nesbyen. Det er grysefullt varmt, men fortsatt 13,2 grader lavere enn europarekorden. Jeg tror at de begge vil bli slått i løpet av 2024 men jeg håper jeg tar feil. Vi kan komme tilbake til saken i oktober, såfremt vi alle fortsatt er i live og ved godt mot. I mellomtiden forbereder vi oss på ned mot 40 grader kaldt i årets første uke.

Om politiske og økonomiske forhold tør jeg ikke å si noe, fordi jeg tok så totalt feil om året 2020. De som kan huske så langt vet jo at alt ble snudd på hodet i hele verden på grunn av pandemien. Siden tok det to år før ting igjen begynte å ligne på “det normale” selv om fantasien om et stabilt og trygt samfunn ble rammet av noen torpedoer under vannlinja. “Hva som egentlig skjedde” er jo ennå litt omstridt — mest fordi folk typisk er evneveike troll som insisterer på å konstruere sine egne verdensforklaringer og kaller dette “politikk”. Om de har noen som helst slags kompetanse og sakkunnskap spiller ingen rolle, prate skal de uansett. Hva var oddsen for at allerede etablerte klimaskeptikere også skulle stå frem som pandemiskeptikere? På den ene siden, nitti prosent av alle verdens fagspesialister. På den andre siden, Børre på Facebook. Hvem vinner diskusjonen? Selvsagt han som “snakker så folk forstår”. Den medisinske ekspertisen er ikke demokratisk valgt, så hvorfor skal noen høre på dem? Big Pharma er jo ute etter å drepe oss alle, mens Big Sugar er vår “daddy”. Søte saker og enkle forklaringer er hva livet handler om i den evneveike delen av befolkningen, det vil si det demokratiske flertallet. Vi får de politikerne vi fortjener, hvilket bringer nytt liv til en gammel sang fra 70-tallet:

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top