Janne i arken mista dyden i parken og hvor enn hun blør er det noen som dør.
Det er litt variabelt hva mennesker tenker på som “hellig”. Selv foretrekker jeg å praktisere prinsippet om å leve rolig videre, uansett hva slags drit de kommer opp med på nyhetene og ellers. Hva angår det meg? Jeg aksepterer premisset om at det foregår mye fælt i vår mennekelige verden men jeg aksepterer intet ansvar for sånt som jeg ikke selv har skyld i. Når det er sagt så har jeg jo skylden i en viss grad av menneskelig lidelse i mine egne fotefar, så jeg aksepterer at noen en vakker dag vil komme etter meg for å drepe meg på grunn av dette. Sånn er livet. Men hvis dette er ditt valg bør du helst ikke bomme. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Enhver “feil” i et program for å ta ut meg vil resultere i represalier som ikke vil favorisere den mislykkede.
Hva tenker du? I min verden betyr det “lite til ingenting” hva du tenker. Du er jo evneveik. Du vet ingenting om noe som helst, du bare vimser rundt i din egen fantasi om hvordan verden fungerer. Vel, hva tenker du? Synes du selv at du har en rimelig grad av kontroll over dine egne ressurser og personlige egenskaper? Jeg tror ikke det. Det er typisk blant mennesker å oppleve liten grad av kontroll over sitt eget liv, det er ikke noe som rammer bare noen få. Vi behøver ikke å forstyrre bildet med alle de som spådde at en “sosial fremmedgjøring” ville komme som en naturlig følge av produksjonsforholdene i et sene nittede århundre. Man må jo være evneveik for å ikke se den åpenbare sammenhengen i disse forholdene. Så vidt jeg kan se har Marx hatt rett i alle sine spådommer. De som har noe å tape på at folk flest utvikler bedre bevissthet rundt økonomiske klasseforhold vil søke å latterliggjøre tanken på at det finnes økonomisk kannibalisme, men de vil fortsette å hente ut penger fra de strukturene som er laget for å støtte denne parasittklassens overlevelsesformål.
Har du evnen til å tenke? Lykke til. Her følger en danseteknisk sett ganske vanskelig sang:
Sang er et komponert eller improvisert musikkstykke som framføres ved hjelp av den menneskelige stemmen. Betegnelsen brukes både om den musikalske formen sang og aktiviteten å synge. Det finnes en rekke forskjellige typer sang. Noen eksempler er visesang, vuggesang, lied, arie, korsang, nasjonalsang og lovsang. De ulike typene kan kategoriseres i hovedkategoriene folkesang, klassisk sang, sang innenfor populærmusikken og funksjonell sang. Også dyr produserer musikalske uttrykk som betegnes som sang, for eksempel fuglesang og hvalsang.
Altså, saken handler jo kort fortalt om at hva man synger “om” ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom noe annet medium enn sangen i seg selv. Vi har jo ingen mangel på “stemmebruk” som må klassifiseres som “sang” uten at man nødvendigvis forstår hva språket betyr og dermed hva det synges “om” men man kan ikke desto mindre oppfatte “stemmens lidenskap” og dermed oppleve noe meningsfullt på en annen måte enn vanlige sekvenser av billeddannelse slik de for eksempel fremkommer gjennom diktopplesning. Vi behøver ikke å forstå “selve teksten” for å forstå den følelsen sangeren legger i sin fremførelse av den. Det mest nærliggende tradisjonelle uttrykk i Norge er joik, som i sin essens er førhistorisk “sjamanistisk stemmebruk” designet for og beregnet på et publikum som allerede er inneforstått med de kulturelle kodene som styrer “meningen” i det som fremføres, slik at hva de “føler” bringer dem sammen i et fellesskap av “mening” som er konstruert rundt visse rytmiske lyder som gjentas som rituell identitetsmarkør på det individuelle plan. Liksom en nasjonalsang.
Hvorom allting er, poenget her og nå er stemmebruk innenfor populærmsikken, nærmere bestemt min egen favoritt “hard rock og tungmetall” — uten at jeg skal påstå at dette faktisk eksisterer som noe annet enn en slags gravitasjonsmessig fellesreferanse for alle som forstår seg på å sette sammen en gitar, en fuzzpedal og en forsterker. Sjangeren jeg nettopp nevnte er jo elektrisk i sitt fundament. Det er ikke noe poeng i å lete etter et analogt opphav, selv om man kan gjøre mye bra “unplugged”, dette handler om å utnytte den elektriske lyden for å fremkalle en materielle ekstase hos både utøvere og publikum. Ihvertfall var dette idèen i utgangspunktet. Siden skjedde det jo visse materielle virkelighetstilpasninger som i sum total ikke falt heldig ut for den kunstneriske siden av musikkproduksjon. Det er jo faktisk alltid slik i vår postmoderne endetidskapitalistiske økonomi at det som selger i enhver markedsøkonomisk baserte henseelese av realisme må være å betrakte som “det som styrer livet”. Hvis man ikke tjener penger spiller det jo mindre rolle hva ellers man gjør ganske bra. Helt frem til langt innpå 1980-tallet var det vanlige målet på om et band var “bra” til hvilken grad folk kom for å se på dem når de spilte konsert. Gjennom hele 1970-tallet var det jo slik at man måtte punge ut med en ganske solid skilling for å utgi sitt eget materiale for egne penger, hvis man ikke gjennom flaks og gode forbindelser lyktes i å lande en platekontrakt med et selskap. Per i dag er alt helt annerledes. Først og fremst fordi “gulvet” i bransjen har hevet seg såpass skyhøyt at det å være en “kompetent musiker” i forhold til for eksempel studiojobber krever så mye mer enn det gjorde den gangen. Eller for å si det på en annen måte: I 1967 var det Jimi Hendrix gjorde radikalt og oppsiktsvekkende, men i 2024 må man kunne gjøre det samme med venstre hånd på en opp-ned gitar bakpå ryggen for å bli tatt seriøst som gitarist. Eller man kan bare “finne opp sin egen greie” uten at noe helt forstår hva dette eventuelt skulle bety innenfor et fagområde som ser ut til å ha møtt sine egne begrensninger i døra. Alle som låter som “noe” låter også som “noen annen”. Sånn har det blitt.
For mange mange år siden gjorde jeg meg upopulær blant diverse “metallfans” ved å si at jeg liker ikke Ronnie James Dio eller “han nye i Iron Maiden” fordi jeg liker rett og slett ikke den formen for synging som de driver med. Det appellerer ikke til meg. Klitorisen min vibrerer ikke og dermed blir fitta som alle vet tørr som et mikrobølga marsvin. Ingen behøver noe sånt scenario. Det som kreves er “rusten sang” eller “rølpa stemme” eller til og med “utstudert umenneskelig bruk av syngelydene” slik som vi har sett innefor nyere metallmusikk. Hvis jeg ville ha Bob Dylan som synger om samfunnets forfall og det sosiale ansvar så ville jeg ha gått på den typen konserter. Det jeg vil ha er jo en psykotisk skrikende galning som uttrykker ting fra scenen som jeg føler med identifisert med selv om jeg ikke vet hva noe av dette betyr. Glem alt det der med prinsesser og riddere, drager og dumledorer, det vi ønsker er en sunn grad av realisme som grunnlag for de desperate skrikene. Hva er det du vet? Hva er det du kan se? Vi ønsker å svinge med bølgene som fremkommer fra det underjordiske, eller den andre verden, uansett det som treffer oss på et så dypt nivå at alt vi kan gjøre er å danse. Hvordan kan du si at du forstår? Bare ved å bevege seg med de rytmene som sprer seg gjennom verden lik de gravitasjonsmessige uregelmessighetene som oppstår når svarte hull og nøytronstjerner kolliderer, med akkurat de konsekvensielle energimengder som kreves for å skape liv. ER det noen mening med det hele? Ingen kan si. Eller rettere sagt, de som sier noe er svindlere og bløffmakere. Ingen vet er hva det handler om. Siden kan man jo velge å slå seg sammen med et fellesskap som “tror” og gjennom dette kan man finne personlig mening i et upersonlig univers.
Universet kan defineres som alt som eksisterer, alt som har eksistert, og alt som kommer til å eksistere. Med den forståelsen som er nå, består universet av romtid, energi (herunder elektromagnetisk stråling og materie), og fysikkens lover som styrer dem. Universet omfatter alt liv og all historie, og noen filosofer og vitenskapsfolk mener at det også omfatter ideer og konsepter som matematikk og logikk. Ordet univers kommer fra universum. Det latinske ordet ble brukt av Cicero og senere forfattere i samme betydning som det moderne ordet.
Det er absurd å snakke om ting som eksisterte “før” universet oppsto, eller ting som finnes “utenfor” universet. At språket tillater slike grep betyr jo ikke at de faktisk finnes i fysikken, bare at konseptene våre ikke er konstruert for å brukes på denne måten. Det blir som å “dele på null” i matematisk forstand. Det gir ingen mening. Følgelig kan vi si at når visse kosmologer snakker om multiverset så mener de ikke at det finnes “mange universer” – som er en semantisk selvmotsigelse – men at det universet som finnes kanskje er organisert på mange slags plan av virkeligheten, hvorav vi bare kan kjenne noen få. Vi har jo mange holdepunkter for at universet inneholder fenomener som vi bare kan observere på indirekte vis, herunder både “mørk materie” – ting som har en gravitasjonsmessig effekt men som ikke gir fra seg lys eller annen stråling – og “mørk energi”, altså hva det enn er som bevirker at universet utvider seg. Er vi enige så langt?
Filosofer har i flere tusen år diskutert om idèer er “ting som eksisterer i seg selv” – og som vi oppfatter via en abstrakt evne til å “sanse sannheten om tingenes egentlige natur” slik som vi kan føle tings overflate mot fingertuppene – eller om de er organiske prosesser tilknyttet menneskesinnets struktur (jevnfør Jungs “kollektive underbevissthet”). Det er så langt uklart om dette er spørsmål som lar seg besvare. Blant annet av denne grunn pleier jeg å si at filosofiens oppgave er å formulere bedre spørsmål, ikke å lete etter svar. Hva skal poenget eventuelt være med å fremstille svar? Det er en evneveik fordom å tro at mennesket har evnen til å forstå universet. Vi må operere ut ifra den forutsetning at “sikker viten” ikke en kategori av informasjon som er tilgjengelig for oss. Det beste vi kan få til er det beste vi kan få til, for å si det med en tautologi som ville fått selveste Ludwig Wittgenstein til å fnise nervøst. Det vi har i hodet er jo en modell av virkeligheten — som sannsynligvis hviler på en rekke komponenter som vi ikke kan observere og omforme til meningsfulle abstraksjoner av det slaget som egner seg for interpersonlig kommunikasjon. Hele opplegget er veldig vagt. Hvordan kan vi vite at vi vet noe?
Generelt sett er det alltid sinnssykdom når mennesker tror at de har fattet noe. Riktignok foregår det noen slags elektrokjemisk virksomhet oppi den vemmelige lille bøtteknotten de kaller en hjerne, men det er ikke tenkning. De bare runker følse. Siden skriker de kanskje litt om alt som inngir dem angst, og sånn går dagene. De motiveres av frykten sin, som dypest sett sannsynligvis er frykten for at de bare skal dø en vakker dag og at alt vil vise seg å være både meningsløst og ubegripelig. Hva var denne greia. liksom? Vel, sånn er det for alle. Hvis vi skal være ærlige – og det bør vi jo – så er det ikke så mye man som menneske kan vite om denne verden og tingene i den, langt mindre om hele universet med alt sitt innhold. Saken er at på makroskopisk og kosmologisk nivå så ligner det astrofysikerne i dag kaller “den kosmiske veven” på den synaptiske strukturen i en menneskehjerne — slik at de evneveike, når de hører dette, så å si øyeblikkelig henfaller til spørsmålet om “hvem sin hjerne” vi befinner oss inni. Imidlertid er det bare et mønster som fremkommer for våre øyne som “tilsvarende, men på en helt annen skala”; hvor for eksempel lyset beveger seg så idiotisk sakte – på dette nivået, selv om lyshastigheten fremstår som veldig høy før våre sanser – at det er vanskelig å se hvordan den ene enden av “universet forstått som noens hjerne” klarer å kommunisere tilstrekkelig raskt med den andre enden til at vi kan snakke om “mental virksomhet på kosmisk nivå”. Det vi kaller å tenke er jo virksomhet i hjernens struktur, hvor de enkelte synapsene – “hjerneceller” – kommuniserer med hverandre på svært komplekst vis. Signaler beveger seg “med lysets hastighet” fra del A til del B oppi den menneskelige nøtta, som er raskt nok til at vi oppfatter det som “umiddelbart”, men samtidig også minst like latterlig sakte i forhold til ting som eventuelt foregår på Planck-nivå inni oss – søk på Planck-enheter hvis du ikke allerede vet hva dette er – som lyshastigheten er i forhold til umiddelbarhet på en kosmisk skala. Vi kan ikke vite noe om dette. Vi er nødt til å ta høyde for at det foregår gud-vet-hva på både store og små nivåer, som funksjonelt sett befinner seg utenfor vår rekkevidde.
La oss snakke om synssansens “kritiske fusjonsfrekvens” (CFF – “critical fusion frequency” – og FPS – “frames per second)) og hvordan sekvenser av stillestående bilder vil fremstå som jevn bevegelse for oss dersom de beveger seg over en viss hastighet per sekund. Jeg tror for eksempel at film beveger seg med omtrent 24 bilder i sekundet, som utgjør en kostnadseffektiv grenseverdi i forhold til det praktiske problemet å produsere en film, mens vi må opp på tredve før det fremstår som “jevn flyt” i den tredimensjonale verden. Hvis noe beveger seg hurtigere enn seksti “blink i sekundet” fremstår det som massivt, altså det vi kaller “død materie”, som imidlertid kan endre karakter på en nærmest kaleidiskopisk måte for sansene våre dersom Platon har rett. Visse formelle og uformelle forsøk med LSD, psilocybin og andre “psykedeliske” stoffer har fremstilt et ganske entydig datamateriale som tyder på dette. Verden er ikke en “fast form” men noe plastisk som vibrerer og beveger på seg på måter språket ikke egner seg til å beskrive. Om det er “levende” blir et definisjonsspørsmål, men det er uansett ganske vanlig å få denne opplevelsen på denne typen stoffer; som sannsynligvis virker på den måten at de “stenger for” de vanlige kommunikasjonskanalene mellom hjerneceller samtidig som de “åpner for” alternative måter å oppfatte virkeligheten, som imidlertid sjelden er nyttige måter i forhold til hverdagsproblematikken med å skaffe penger og alt det der, slik at det vanlige er å beholde erfaringen inni seg som et personlig minne. Så vil det siden vise seg om det hadde noen verdi. Mange mener det ene, andre mener noe annet. Hva som uansett ikke er typisk er å ta ting et skritt videre. Hva var det som skjedde? Eller rettere sagt, hvordan skal vi forklare det som skjedde på en måte som faller innefor rammene av det språket er laget for? Nå er vi konfrontert med et typisk filosofisk problem. Det er enkelt å si en masse “åndelig” bullshit, men det er vanskelig å si noe rimelig klartenkt som fungerer i forhold til en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte. Selv griner jeg på nesa av stoffer. Jeg oppfatter det som en litt brutal måte å “slå hull” på noens mest gjengrodde hjernesump sånn at det kommer litt oksygen ned i røttene, men dette er “terapeutisk aktivisme” som strengt tatt ikke bør utføres av andre enn kyndige fagfolk. Det finnes jo en grunn til at det kalles “stoffmisbruk” når det foregår utenfor en forsvarlig klinisk kontekst.
Uansett er det alt for hjerteskjærende banalt når evneveike troll går til frontalangrep på selve vitenskapens integritet med argumenter de har plukket ut av ræva med sin egen eller andres pekefinger. Herregud. Hva vet de? Det blir som når femåringen krever å ta over styringen av husholdningen. Men dette er ikke femåringer. De er ikke morsomme og sjarmerende. De er godt voksne troll som fortjener å få en på trynet med knyttneven, pluss kanskje noen spark for godt mål, men sånt kan man jo ikke gjøre. Vi lever ikke i den formen for samfunn lenger. Vi oppfører oss ikke som forvokste femåringer som har noe slags spastisk raserianfall over et eller annet som kom i hodet. Det er ikke sånn ting fungerer. Selvsagt er det mange som “fusker i faget” innenfor vitenskapsdisiplinene, men de lukes for det meste bort ganske radig av et fagfellekollegium som har mye å tjene på å finne og fjerne en sjuskeslusk fra faget. Jeg antar det blir som med korrupte politifolk. Det finnes alltid en årsak, noe slags personlig problem, det ene med det andre; plutselig en dag gjør de noe galt. Siden baller det på seg. Du vet. Det vanlige opplegget. Det er ikke verd å reflektere mye rundt, det er bare å luke dem bort etterhvert som de dukker opp. De føkka det til. Nå må de finne seg noe annet å gjøre. C’est la vie, som franskene sier. Hva var det jeg sa om filosofer? Jobben deres består i å formulere bedre spørsmål, som for eksempel dette: Cui bono? (Er det italiensk? Latin? Whatever.) Altså hvem tjener på dette? Hva slags fraksjoner av det norske samfunnet opplever det som nyttig å undergrave vitenskapens autoritet? Den handler jo ikke om “påstander” som må “forsvares” men om etterprøvbare, empiriske grunnlagsdata som behandles på det mest rigorøst kritiske vis. Vi vet ikke mye, men vi vet noe, og det vi vet er basert i metodisk vitenskapelig arbeid, og/eller like metodisk filosofisk arbeid med å skape egnede kategorier av mening og forståelige distinskjoner mellom dem. Det er et internasjonalt samarbeidsprosjekt som hvem som helst kan melde seg på, men det er visse standarder som gjelder. Særlig dette med at jo mer interessante påstander man kommer med, jo mer interessant datagrunnlag må man presentere. Alle kan sitte og fantasere om hva som helst, men sånn kan vi ikke ha det hvis vi ønsker å ha ro og orden rundt oss. Vi må ha saklighet. De som finner noe interessant – som mange gjør – må på eget initiativ utforske og utdype dette til en tilstrekkelig grad til at det “oppnår kontakt” med fagfellemiljøet i henhold til de standardene som gjelder. Det finnes dessverre ingen “snarvei for særlige genier”.
Prokrustesseng er en tvangsseng. Legge på prokrustesseng er å omforme med tvang. I overført betydning brukes prokrustesseng om noe(n) som tilpasser virkeligheten for å få den til å passe i et system. Begrepet stammer fra det greske sagnet om røveren Prokrustes, som la folk i en seng og skar av dem bena hvis de var for lange eller strekte dem ut hvis de var for korte.
Jeg søkte forsåvidt etter prokrustisme og ikke prokrustesseng, men man tar jo det man finner; poenget er uansett at det er viktig å forstå når og hvorfor man bør behandle alle likt, i motsetning til når og hvorfor man bør behandle alle individuelt og ulikt. Vi snakker for eksempel om “likhet for loven” – som alle bør forstå er et viktig fundamentalt prinsipp i en rettsstat – mens man åpenbart må vurdere hver pasient ut ifra sine individuelle symptomer innenfor helsevesenet. Alle har de samme rettigheter men ikke alle har de samme buksestørrelser. Sånne ting. Motsatt kan jo alle sikkert se for seg situasjoner hvor de ville krevd å bli behandlet likt med alle andre og situasjoner hvor de ville krevd at deres spesielle omstendigheter gjør at de må behandles annerledes enn det typiske. Du vet. Sunn fornuft. Det handler om å finne riktig fokus. Hvis vi for eksempel studerer dem på litt avstand så ser de fleste menneskehender ganske like ut, men hvis vi rykker så nært innpå at vi legger merke til alle detaljer så kan vi fastslå at ingen to fingeravtrykk er noensinne helt like.
Som alle vet finnes det et stort problem innenfor fysikken, i den forstand at både den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikkens partikkelteori fungerer i hver sin ende, for å beskrive både de svært store og de svært små tingene i universet, men de går ikke sammen. Det finnes et utvalg teorier som klarer å bygge bro mellom kvantefysikk og det gravitasjonsbaserte universet – hvorav “strengteori” er den mest beryktede (blant annet fordi det virker vanskelig å bygge opp noe empirisk datagrunnlag) – men så langt har ingen klart å komme opp med noe som virkelig smaker. Ikke noe som revolusjonerer fysikken på en måte som tilsvarer – unnskyld uttrykket, men jeg kan bare ikke dy meg – kvantesprangene som inntraff for hundre år siden — da vi i løpet av bare noen tiår tok steget fra å tro at vi visste det meste om fysikk til å sakte demre inn i den situasjon at “vi vet jo for fanden ingenting om noe som helst”. Vi lever i en verden av omtrentligheter. Ta for eksempel dette med at det ikke kan finnes to helt like snøfnugg, fordi den statistiske sannsynligheten for at det skal finnes to dråper vann som har det eksakt samme innslag av “urenheter” – altså alt som ikke er H2O-molekyler – for alle praktiske formål er lik null. Igjen ser vi at “like som to dråper vann” bare er et gyldig utsagn når vi betrakter disse vanndråpene på en omtrentlig måte.
Her om dagen klikket jeg på en overskrift ikke ulik den jeg selv brukte her og nå. NRK.no er jo min faste kilde til innenlandske nyheter, mens fordi de ikke har reklame. Jeg hater reklame. Faktisk så betaler jeg for eksempel 120 kroner i måneden til nettstedet YouTube for et “premiumabonnement” som gjør at jeg ikke behøver å eksponeres for denne masete formen for evneveik propaganda. Sånn har det blitt. Jeg tenker på det som å betale tips til betjeningen på et utested for å motivere dem til å gi meg særbehandling. Jeg venter ikke til regningen skal gjøres opp, jeg tipser dem på forhånd. Det skal jo være en bestikkelse, ikke en belønning. Derfor gir jeg en pent sammenbrettet tohudrelapp til alle jeg møter – som det første jeg gjør – som overhodet har noe som helst å gjøre med min trivselsopplevelse mens jeg besøker restauranten, utestedet, hotellet eller hva den nå måtte være. Det er en investering som etter tanken skal gi avkastning i form av “velvilje” — som folk jo typisk viser deg når du gir dem penger. Det er ikke mystisk. Alle trenger penger. Ingen trenger sure og negative folk i sin hverdag. Enkel matematikk. Derfor gir det over langen bedre avkastning å bestikke folk enn å belønne dem. Prinsippet er at før jeg gir noen “arbeid” så gir jeg dem penger. Siden kan de selv velge hvordan de skal utføre den jobben de uansett må gjøre, men det forekommer nesten aldri at jeg får dårligere behandling enn de som typisk alltid stiller krav før de viser penger. Det kan sikkert argumenteres for at jeg på grunn av denne politikken alltid ender med å betale ganske mye mer enn jeg strengt tatt må for å få service, men det er greit for meg. Jeg har jo denne barnaktig naive troen på at folks velvilje er til salgs når de er på jobb, så da får det gå som det går.
Hvorom allting er, saken handlet uansett om kvinnefotball – hvis man skulle tro på overskriften – som jo er akkurat det samme som fotball på alle andre måter enn at det er rene kvinnelag som spiller mot hverandre, hvilket også var poenget i artikkelen, nærmere bestemt et ganske hardt arbeidspress som rammer alle aktuelle kjønnsidentiteter innenfor arbeidsområdet “profesjonell fotball” — med påfølgende store tall i skadestatistikken. Saken er at mens bare et fåtall stjernespillere opplever lønnsnivåer som Håland, Ronaldo og gutta, så opplever alle spillere “rovdrift” i form av stadig nye ligaer, turneringer og det ene med det andre. Du vet. Sånt som bringer penger i kassa. Fotball er både en sport som folk kan drive med fordi de synes det er gøy og en milliardindustri som underholdningsprodukt på fjernsynet og ellers. Man kan til og med si at fotball engasjerer folk på noe slags primalnivå, som får dem til å søke sammen i en felles “stammeidentitet” i form av både offisielle og uoffisielle supporterklubber, som kan bli hvor “gærne” som helst hvis man skal tro på alt man hører, og det bør man jo. Verden er faktisk ganske sprø mye av tiden. Selv er jeg jo trøndersk nasjonalist så det har aldri vært noe spørsmål om annet enn Rosenborg for meg. Riktignok bor jeg på Østlandet men det er ikke mer sannsynlig at jeg kommer til å bli østlending enn neger,. Det måtte i så fall ha skjedd for lenge siden. Herregud. Man kommer jo fra der hvor man kommer fra, ikke sant? Imidlertid tenker barna mine sannsynligvis på seg selv som “østlendinger”. Jeg vet ikke. Jeg spør ikke. Det forandrer uansett ingenting for meg. Rosenborg fremstår jo som et normalt eliteserielag nå, men det var en gang da de var legendariske og fremsto som uslåelige. De vant serien på rutinemessig vis og det eneste egentlig spennende var hvordan det ville gå med dem i Champions League. Hva var greia deres? Nils Arne Eggen. Hva var det han gjorde som var så spesielt? Han var like så mye en fagforeningsleder som en trener for laget sitt. Ingen hadde lyst på noe slags basketak med Nils Arne Eggen, men alle måtte gå gjennom ham hvis det var noe de ville i forhold til Rosenborg.
Her er noe å tenke på: Hver gang Rosenborg tapte en kamp gikk Eggen ut med høy kølleføring og beskyldte alt og alle for å sammensverge seg mot laget, fordi han hadde knapt sett dem spille bedre noen gang; det handlet bare om dommeren, gressmatta, publikum, vindretningen, flomlyset, hva som helst, bare ikke laget. De gjorde jobben sin på en solid måte. Men alt det andre? Fy flate for noe fordømt jævelskap. Det går for faen ikke an. Han skal personlig bringe saken inn for menneskerettighetsdomstolen, minst. Men når Rosenborg vant? Da var Eggen negativ og sa at det var “bare flaks” for han hadde faen ikke sett verre rævafotball enn det de gjorde der i dag. Så mens laget sitter der og gliser i seiersrusen sin passer Eggen på å få sagt de nødvendige tingene, fordi de hører jo hva som blir sagt, de bare hører det mens de føler seg ovenpå og uovervinnelige, ikke i sånne siuasjoner hvor de har tapt og alt man “burde ha gjort” surrer rundt i hodet på en lite nyttig måte. Sånn holder man laget samlet. Dette var så vidt jeg kunne se det eneste trikset som var spesielt for Eggen. Det taktiske og tekniske er jo sånt som alle med relevant fotballerfaring og noen trenerkurs evner å få til sånn noenlunde, men “lagånd” er en vanskeligere kunst å bygge. Men nok om Eggen. Han tilhører historienes hav nå. Saken er at fotball er en pengemaskin i multimilliardklassen for de som styrer og steller med turneringer og ligaer, med sine tilhørende budsjetter og bonuser, slik at de som driver med forretningen fotball har i utgangspunktet divergerende interesser fra de som er engansjert i klubben, enda mindre i laget. Eller for den saks skyld “selve sporten” som lek og breddeidrett. Hvor mye penger går det an å tyne ut av denne kontantkua? Det er hva saken handler om når man betrakter den fra et forretningsmessig perspektiv. Arabiske oljesjeiker og russiske gangstere kjøper ikke fotballklubber på grunn av sportsinteressen sin, for å si det slik. På publikumssiden fungerer vel fotball (og andre “brede publikumsidretter”) omtrent som gladatorspillene i gamle Roma. Også når det kom til supporterklubbene – som til tider antok form av “politiske massebevegelser” – og arrangørenes kapitalmakt. “Brød og sirkus” er jo ord som alle har hørt som kortform for “hva folket ønsker” fra sine politikere, slik at maktspillet handlet i stor grad om å bli sett som den som skaffet det meste og det beste av ernærings- og underholdningsprodukter. I hvilken grad dagens politiske spill ute i samfunnet ellers ligner på det opplegget de hadde i gamle Roma handler om hva slags fokus man velger. Hvis man studerer det fra en passende avstand vil man finne likheter, hvis ikke, ikke.
Mitanni eller Hanigalbat var en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia i tiden 1500–1300 f.Kr. Mitanniriket kom til å bli en regional makt etter hettittenes ødeleggelse av amorittiske Babylon og en rekke svake og ineffektive assyriske konger som hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia. Ved høyden av sin makt på 1300-tallet f.Kr. hadde Mitanni utposter sentrert rundt sin hovedstad Washukanni. Dens nøyaktige lokalisering i dag er ukjent, men kan være en så langt ikke undersøkt tell i nærheten av elven Khabur i Syria, øst for Eufrat. Til sist bukket Mitanni under for det hettittiske riket og senere fra assyriske angrep, og dets status ble redusert til en provins innenfor det assyriske riket. Mitannis innflytelse er vist i hurrittiske steds- og personnavn, og spredning av en særskilt keramikktype over Syria og Levanten.
Hurrisk hymne nummer seks er selvsagt verken den eldste av alle sanger eller den eneste kjente sang fra sin tid, men det er den eldste av alle beviselig nedskrevne sanger – i den forstand at man finner den som noter for eksempel på nettet den dag i dag – som kan dateres tilbake til året 1400 før vår tidsregnings begynnelse. På den tiden eksisterte jo den rike byen Ugarit ennå, strategisk lokalisert som den var ved Middelhavets bredd – i dagens Syria – akkurat der hvor reisetiden er på sitt korteste mellom elven Eufrat og havet, rett innenfor Kypros, hvor all handel og annen samferdsel naturlig henfaller ut ifra både landskapets beskaffenhet og andre rimelige hensyn. Sen bronsealder i denne regionen er jo en ganske interessant historisk epoke som kulminerer i den såkalt “sene bronsealderkollapsen” rundt år 1200 – fortsatt på den andre siden av år null for oss – som mange (meg selv inkludert) foretrekker å henlegge til år 1177, ikke minst fordi dette er det vi kaller et “engletall”, altså et multiplikat av tallet 11, og pent kan vi i det minste gjøre det når vi ellers ikke vet særlig mye om begivenhetenes gang. Ugarit og andre byer som en gang var viktige, mektige og det ene med det andre, ble jo alle plyndret, brent og ødelagt av de hordene man bare kjenner som “havfolkene” og som er mest inngående beskrevet i den senere egyptiske statspropagandaen. Egypt var det eneste av de store bronsealderrikene som overlevde affæren og derfor kunne fortelle historien om det som skjedde.
Ni forskjellige folkeslag nevnes som koalisjonen av invaderende “havfolk” i regionen, hvorav Pelesset av de fleste betraktes som bibelens filistinere – altså de vi i dag kaller palestinerne – som innvandret fra den mykensk-greske regionen og drev med blant annet svineoppdrett, noe jødene i nabolaget likte svært dårlig. Imidlertid er det mye omdiskutert hvor alle de andre folkeslagene kom fra og hva som motiverte dem til å flykte fra hvor enn dette var for å bosette seg i Levanten og Anatolia. Det snudde ihvertfall opp og ned på alle de gamle ordningene, altså bortsett fra Egypt, og etablerte jernalder i regionen. Før disse begivenhetene inntraff hadde det jo vært to tusen år med bronsealder og relativt stabile folhold i det østlige Middelhav — ikke i den forstand at det aldri var noe “trøbbel” – det gikk jo mildt sagt opp og ned med både krig og handel – men selve samfunnsordningen hadde aldri vært utfordret på noen grunnleggende måte. Det gikk i guder, konger, byråkrater, soldater og røkla i henhold til hva vi kan kalle “tradisjonell virkelighetsoppfatning” for sin tid. Det var dette som kollapset i 1177. Revolusjon, kan man si, litt på samme måten som man på landjorda snakker om de senere invasjoner av både hunnere og mongoler, som den gangen også snudde opp og ned på alt som hadde vært, liksom vi ser skje med havfolkene i den sene bronsealderkollapsen. For eksempel blir ikke statsregnskapene til hetitter, mykenere og andre lenger vedlikeholdt etter begivenhetene, og det har vært spekulert “ikke så rent lite” rundt hva som til syvende og sist utløste den kjeden av begivenheter som fikk ni forskjellige folkeslag til å gå sammen i en allianse for å starte invasjonskrig mot alle de gamle bronsealderrikene i det østlige Middelhav. Vi mangler en “samlende faktor” som er til alles tilfredsstillelse. Tørke, uår og andre klimaforhold er det mest rasjonelt sannsynlige når vi observerer de virkelig store folkevandringene her på jorda, men dette utelukker jo ikke at det kan finnes andre forklaringer, og der står saken.
Tiden mellom 1500 og 1200 omfatter alles tre favorittdynastier i Egypt: 18-19-20, det vil si “det nye riket” og selve storhetstiden i politisk og økonomisk, kanskje også kunstnerisk forstand. Samtidig har vi hetitterriket Hatti i Anatolia og hurritterriket Mitanni i Levanten, mens den greske regionen befant seg i sin mykenske fase som blant annet – angivelig – omfatter det berømte felttoget til Troja som muligens ikke er noe som faktisk har skjedd likevel, men det som ihvertfall er sikkert er at de graver fortsatt på det stedet – Hisarlik – i dagens Tyrkia, hvor eventyreren Heinrich Schliemann – han begynte som forretningsmann og avsluttet som “arkeolog” – mot slutten av 1800-tallet hevdet å ha funnet selveste Troja — og at et utvalg av individer nå selvsagt hender at Hisarlik egentlig er det enda mer legendariske Atlantis. Det er så man får helt vondt i hodet av all den fantasifulle spekulasjonen hos de evneveike, som jeg antar handler om å gjøre seg interessant som person og ego i verdensklasse, på bekostning av fagmessige standarder og et edruelig forhold til det vi kaller “sannheten”. For det er jo slik at vi holder oss til det som kan bevises hvis vi i det hele tatt bryr oss om å bli tatt seriøst. At noe “ennå ikke er motbevist” er et svært tvilsomt grunnlag for å spinne ville historier om hva som kan ha skjedd på et åsted, hvordan det kan forbindes til historier i bibelen eller den antikke litteraturen, og det ene med det andre. I sitt eget hode kan man selvsagt tenke og tro hva man vil, men man bør være forsiktig men hva slags påstander man publiserer i et offentlig forum. Er ikke dette selvinnlysende? Man kan være en ignoramus – altså en fundamentalt uvitende person – enten fordi man er uinformert eller fordi man er misinformert. Det siste er verst. Folk er ofte veldig glad i idèene sine, jo dummere jo bedre. Kanskje pyramiden egentlig er et kraftverk? Fantasier er per definisjon ville dyr som gallopperer fritt rundt i sinnet, og sånn sett er de både fine å se på og skapninger som tilfører dette landskapet liv, men hvis man skal bruke dem til noe må man fange dem inn og temme dem. Man må transformere dem fra fri fantasi til strukturete begreper som beveger seg i takt med de intellektuelle rytmene som gjelder, det vil si fagmessige standarder som ikke minst handler om ordnet presentasjonsform og formelle beviskrav. Det er faktisk ikke sjarmerende med “personlig innfallsvinkel” i forhold til historie og filosofi, det er bare amatørmerssig og forvirrende.
Her er en kinky ting: Det er ikke i utgangspunktet forbudt å lyve. Det kan få “konsekvenser” på indirekte vis, men man kan ikke under normale omstendigheter bli tiltalt og straffet for å ha fusket med fakta og presentert usannheter selv om man visste at de var usannheter. Sånn må det nesten være, først og fremst fordi et eventuelt generelt forbud mot løgn ville bli urimelig vanskelig å håndheve på akseptabelt vis. Det er – med visse begrensninger – lov å dikte opp historier som er falske, si for eksempel som at pyramidene ble bygget av skapninger fra rommet som menneskene den gangen trodde var guder til tross for at alle vet at det aldri har vært “romvesener” her på jorda. Det er ikke engang sikkert at noe sånt finnes. Statistisk sannsynlig kanskje, gitt hvor stort verdensrommet er, men vi har ingen holdepunkter for å tro noe sånt. Vi vet ikke. Vi er ikke engang helt sikte på hva slags kriterier for kunnskap som bør gjelde på området, men hvis vi bruker vanlige standarder for vitenskapelig bevisførsel så er vi rimelig sikre på at jorda aldri har hatt sånt besøk, og vi har heller ikke observert noe tegn på slikt liv “der ute”. Fra mitt perspektiv finner jeg det passende å være like fordømmende som alltid: Bare evneveike troll godtar “svake bevis” i saker som har sterke konsekvenser. Si for eksempel det å beskylde noen for tyveri. Hvis man gjør dette bør man helst ha noe mer å komme med enn at man drømte det forrige natt. Jeg har jo vært sanndrømt før. Det man gjør er jo å skape en svært ubehagelig situasjon med alle slags sosiale ringvirkninger, uansett hvordan saken ellers utvikler seg. Som alle vet finnes det personlighetstyper som man kan beskrive enten som lystløgnere eller tvangsløgnere, litt avhengig av symptombildet forøvrig, men det er uansett slik at de vrenger og vrir på kjente fakta, fusker og lyver om sin egen rolle i saken, svarer unnvikende og “mystifiserende” selv om enkle ja og nei spørsmål, pluss en rekke andre velkjente ting og triks som tilsammen skaper en “glatt” eller sleip person som er dyktig til å manipulere folk med trylleord. Forsåvidt er det de samme personegenskapene som man behøver for å lykkes som svindler på den kriminelle siden også, men vi antar her og nå at problemet bare er irriterende, ikke straffbart. Du vet. Sånne som lyver og fantaserer om “oldtidens sivilisasjoner” og den typen ting. Som alle vet finner man noen sånne på nettet. Faktisk ganske mange, hvis man ser nærmere etter – frivillig eller ufrivillig – for eksempel på et stort nettsted som YouTube. Problemet består slik jeg ser det i at mange av disse har mange følgere, slik at det dreier seg om en stor økonomisk operasjon også, ikke bare entusiastisk misinformasjon basert i personlige vrangforestillinger.
YouTube har eksistert i atten år nå, som er lenge nok til å ha utviklet noen dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser. “Når alt er like gyldig blir alt likegyldig” som en eller annen norsk person sa en eller annen gang – jeg husker ikke – og fungerte dermed som vardøger for det som har skjedd både her og der på nettet: Alt er “innhold” og alt måles i “oppmerksomhet”. Det er likegyldig om det er god eller dårlig informasjon fordi alt er like gyldig innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Man måler ikke “kvalitet” — bare om det fenger et tilstrekkelig stort publikum til at de som selger produkter vil kjøpe reklametid hos deg. Og gjett om de som fantaserer om Atlantis og Lemuria får oppmerksomhet. Det virker rimelig å si at de opererer i et “parareligiøst” felt som kjennetegnes av viljen til (eller ønsket om) å tro på greia. Samtidig soser de rundt på diverse faktiske arkeologiske steder om mumler noe om høyteknologi og sjamanistisk magi. Det er en feedbackloop fordi de blir jo for fanden millionærer på å produsere denne typen media og markedsføre det på “passive plattformer” (som riktignok tar forbehold om “stygge ord” og denslags som de selv muligens kan påhenges noe slags juridisk ansvar for) med lav kritisk terskel for informasjonens kvalitet. Samtidig er det mange som har rent mel i posen, så å si, i det minste i den forstand at de ikke presenterer seg som innehavere av “spesiell kunnskap”, de er bare nysgjerrige turister som stiller spørsmål. Færrest er det av de som både er faglig kompetente og interessante nok til å pådra seg et stort publikum, men de finnes. Heldigvis har YouTube en blokkeringsfunksjon som virker ihvertfall i noen måneder, slik at det går an å dempe støynivået ganske betraktelig. Imidlertid er det tragisk at det går an å tjene seg rik på å være en bløffmaker på nettet, men jeg antar at så lenge folk “ønsker å tro” så vil det alltid fremkomme sånne sleipinger som fremstiller ting de kan tro på. Det er jo ikke bra når voksne mennesker har lave standarder for hva slags informasjon de aksepterer som “god fisk” så hvordan skal man forholde seg til denslags? Det forekommer meg mest fornuftig å bare holde seg unna dem. Både de som tror på bullshit og de som produserer og distribuerer det. Hva skal man ellers gjøre? Det virker jo som bortkastet tid å konfrontere hele dette komplekset av nettbasert misinformasjon; da er det bedre å bruke tiden på det man gikk på nettet for i utgangspunktet, det vil si lete etter god informasjon. Som Konfucius sa: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Problemet er jo som regel at man ikke kan bruke fornuftsbaserte argumenter for å få noen til å fravike en mening de fant frem til på ikke fornuftsbaserte måter. De føler seg frem gjennom livet heller enn å engasjere sitt intellektuelle gangsyn.
Atlantis er en mytisk øy beskrevet av Platon i dialogene Timaios og Kritias, angivelig basert på en 8.000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon tok med seg til Athen. Atlantis hørte til under havguden Poseidon. Hans sønn Atlas ble stamfar til befolkningen på Atlantis, «atlantidene», som la under seg land helt til Italia og Egypt før de angivelig ble stoppet av Athen, bystaten som var Platons moralske ideal. Etter jordskjelv og flom ble Atlantis til sist oppslukt av havet, «det sunkne Atlantis». Ifølge Platon lå Atlantis nær «Herkules’ klipper» (dvs. de to sidene av Gibraltarstredet), og hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Solon skal ha beskrevet dimensjoner og utforming av byen i detalj. Aristoteles avviste beretningen som fiksjon. I middelalderen og nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.
Wikipedia nevner ikke Doñana – i Spania – som mulig beliggenhet for den mytiske byen Atlantis, selv om de sannsynligvis har det mest troverdige kravet på slik status. Oldtidsbyer hadde jo en tendens til å ligge nær en vannvei, altså enten en av de store elvene eller selve havet, og Doñana ligger i tillegg “nær Herkules’ klipper”; som egentlig ingen av de andre kandidatene kan skryte av. Men når det er sagt så må det også sies at Atlantisspekulasjon ikke er en idrett jeg føler meg tiltrukket av. Mesteparten av drølet er jo fullstendig evneveikt, men ikke desto mindre svært populært ute blant folk — og derfor kommersielt interessant, ikke minst innenfor oppmerksomhetsøkonomien. For eksempel finnes det diverse “Atlantiskanaler” på YouTube som har mange millioner følgere, hvilket omsatt i finansielle begreper betyr at de tjener helt usannsynlige beløp på å koke opp og presentere all mulig slags “Atlantismateriale” for følgerne sine. Jeg vet allerede at den såkalte algoritmen på YouTube kommer til å være fette sinnssyk i månedsvis etter at jeg har sett på bare èn “dokumentar” som handler om slike temaer, fordi da vil jeg bli anbefalt alskens “beslektet materiale” ut ifra en antatt interesse for bullshit, men jeg valgte likevel å se den om Doñana fordi den i det minste hadde en fornuftig innfallsvinkel i dette ellers svært støyende studiefeltet.
Platon visste selvsagt godt hva et år er, slik at jeg griner på nesa når folk prøver å vri det til at Platon egentlig mente hundre år når han sa tusen, fordi dette passer bra med tidslinjen for visse andre begivenheter i Middelhavet, men hvis vi skal dømme ut fra Platons helhetlige skrivestil ellers så kan vi si med rimelig sikkerhet at hvis han hadde ment hundre år så ville han ha sagt hundre år. Imidlertid sier han jo også at legenden om Atlantis var noe Solon tok med seg fra Egypt, hvor de aldri har hatt noe normalt forhold til begrepet tid i historiefortellingen sin, som i tillegg også har en tendens til å dra seg i retning av “det svært fantasifulle”, slik at vi bør sannsynligvis legge mest vekt på hva Platons mest berømte elev Aristoteles sa: Atlantismyten bygger på en fiksjon, det vil si at historien er en oppdiktet moralfortelling hvor buskapet som vanlig handler om menneskelig overmot og gudenes straff for dette. Sånne fabler er det jo ingen mangel på, og så lenge vi ikke har noe arkeologisk materiale som støtter historiens virkelighetsforankring så forblir det bare en legende. Den vanlige antagelsen i fagmiljøer er at Atlantismyten henger tematisk sammen med diverse andre gamle historier om flomkatastrofer, som jo alle vet er noe som hender med en viss regelmessighet her på jorda. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor den om Atlantis er så seiglivet når den har så lite støtte i bevisbare fakta. Sammen med et sett andre “kryptoarkeologiske hypoteser” står den sterkt hos de som tror at fagmiljøer og politiske myndigheter skjuler informasjon om både fortid, nåtid og fremtid, så å si, mens vi blir presentert for et program av “foretrukne fakta” gjennom læreplanen i folkeskolen og det ene med det andre; som forsåvidt er objektivt korrekt: Vi lærer jo ikke noe på noen utpreget dyp måte før vi eventuelt selv velger å fordype oss – som det heter – i noe slags “høyere utdanningsløp”. Folkeskolens formål er å gi barna et godt teoretisk grunnlag i forhold til deres fremtidige sosiale funksjonsdyktighet i samfunnet, ikke å dvele ved faglige særområder som måtte være “i vinden” akkurat da. Skolepolitikk faller imidlertid litt på siden av poenget her i dag.
Saken er at moderne Atlantisspekulasjon handler ikke om Platon, men om amerikaneren Ignatius Donnelly, som igjen fikk materialet sitt fra Helena Blavatsky. Det har utviklet seg til å bli en okkult affære som kan tilbakeføres til den såkalte teosofiske bevegelsen som oppsto på 1800-tallet og som blant annet inspirerte Jörg Lanz von Liebenfels og andre tidlige tyske raseideologer som påvirket tenkningen hos den unge Adolf Hitler, for eksempel gjennom et bokverk med den velkingende tittelen “Teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-halvapene og gudeelektronet” som von Liebenfels publiserte i 1904. De spesielt interesserte oppfordres til å studere livsløpet til Bruno Beger, som var med under SS-ekspedisjonen til Tibet under sin karrières “opptur” – da tanken var å “bevise” noe i forhold til Atlantis og spredningen av “de syv grunnrasene” – men som senere opplevde “nedtur” da han ble utkommandert til å delta i prosjektet med “et jødisk skjelettmuseum”, hvor hovedutfordringen besto i å skille de best egnede eksemplarene av jødiske skjeletter fra de som for tiden befolket dem. Koke likene i lut og det ene med det andre. Som alle skjønner var dette en grisete affære som blant annet fenget interessen hos den senere domstolen i Nürnberg. Som alle også skjønner – eller i det minste bør forstå hvis de er mentalt friske mennesker – så var ikke nazistenes poeng med Atlantisspekulasjonen og alt det andre bisarre som foregikk innenfor Ahnenerbe og disse tiltakene akkurat å bevise noe, men mer å svekke selve “det vitenskapelige prinsipp” i forhold til tenkning og faglige standarder, til fordel for et opplegg hvor sannheten defineres som et fleksibelt politisk virkemiddel. Eller sagt på en annen måte: Sannheten er hva enn de politiske myndighetene sier at den er. På individnivå manifesterer dette seg som den innstilling at sannheten er hva enn man føler at den er. Nazismen var jo selve skolebokdefinisjonen av en totalitær politisk bevegelse som tok seg til rette på alle nivåer av alle menneskers liv — et tiltak som fundamentalt sett krever at man tilpasser seg en “alternativ virkelighetsoppfatning” hvor sant og usant er fleksible størrelser, akkurat som rett og urett.
Alle som vet noe som helst om vitenskapsmiljøene vet at for eksempel en arkeolog ville gitt en arm og et ben for å være den som fikk den evige æren av å ha bevist at Atlantis en gang var et virkelig sted som gikk under mer eller mindre sånn som Platon beskrev det, men dette vil kreve en ganske solid mengde av ekstraordinært bevismateriale, eller i praksis et konkret funnsted som egner seg for utgravning, og så lenge dette ikke finnes er det fagmessig uforsvarlig å fable om alt mulig som “kan” ha skjedd i løpet av historien. Det er ikke sånn ting funker. Arkeologer er jo først og fremst etterforskere som forholder seg til “fakta på åstedet”, mens historikere i noe større grad tolker gamle tekster og den typen ting, men heller ikke de kan bare dikte opp ting og fremsette påstander som det ikke finnes dekning for. En av de demokratiske hjørnesteinene er jo at vi har et ryddig og etterrettelig forhold til informasjon; hva som kan bevises og hva som bare er spekulasjon. De som jobber med å undergrave vitenskapens sannhetskrav – først og fremt den rigorøse bevisbyrden – jobber også, bevisst eller ubevisst, for å undergrave demokratiets eksistensielle fundament. Religioner og andre “karismatiske bevegelser” preget av sterke følelser og en uryddig omgang med fakta er hovedinstrumentene til de som søker slik diktatorisk makt. Det er sannsynligvis mye som er “skjult” – dette er hva ordet okkult egentlig betyr – for de evneveike, som sikkert gir dem alle mulige slags nervøse rykninger, men det er ikke hjelpsomt engang for dem selv å utvikle paranoide tvangsforstyrrelser på toppen av sin allerede patologiske tilstand av uvitenhet. Det er et mysterium for meg hvorfor “Børre på Facebook” oppfattes som mer troverdig enn den akademiske ekspertisen innenfor et hvilket som helst fagområde, men der er vi altså som “skapningens herre” og den antatt mest avanserte arten i universet. Det er ikke i utgangspunktet noe galt med evnene våre, men vi tillater det personlige egoets svakheter å styre skuta, og da går det som det går.
Mellom 15 og 20 prosent av befolkningen vil til enhver tid oppfylle de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse. Angstlidelser inkludert fobier, rusmiddelavhengighet, inkludert risikopreget alkoholbruk, og stemningslidelser (spesielt depresjoner) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykosomatiske lidelser, panikklidelse, psykoselidelser og depresjoner er de diagnostiske kategoriene som hyppigst medfører kontakt med helsevesenet.
Som vi ser opererer fagekspertisen med ganske høye tall for hvor mange som til enhver tid går rundt med en psykisk lidelse. Jeg tror ikke antallet sykemeldinger i arbeidslivet reflekterer dette. Hva jeg derimot tror er at folk typisk ignorerer symptomer de eventuelt måtte ha og som gjør at de “oppfyller de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse” som det formuleres i sitatet ovenfor. Man skal liksom bite tenna sammen, gå på jobb, og vente på at det går over. Imidlertid er jo denne innstillingen i seg selv en psykisk sykdom, eller skal vi kanskje heller kalle det et syndrom som handler om å være flink og pliktoppfyllende. Folk snakker jo om “flink pike syndrom” eller “snill gutt syndrom” både støtt og stadig, så det finnes bevissthet om problemstillingen der ute. Spørsmålet er vel heller hvorfor vi ikke finner noen vilje til å ta tak i saken på politisk nivå, slik at vi kan etablere bedre rutiner for å håndtere psykisk helse i samfunnet.
Man skal ikke jobbe hvis man er syk. Dette er min prinsipielle posisjon i saken. Andre har sine oppfatninger, men det er vel i hovedsak sånn at såkalte arbeidsgivere foretrekker at folk skal jobbe selv om de er syke, som også later til å være NAVs holdning — foruten selvsagt den evneveike delen av det politiske miljøet; det vil si “de borgerlige” både på høyre og venstre side av spekteret. Disse henviser ofte til hvordan de selv er tapre og pliktoppfyllende selvmordskandidater her på jorda så hvorfor skal ikke alle tvinges til å være det? Og sånn går dagene. Nylig gikk det avskyelige trollet som er nestleder i Høyre ut og sa at man bør ha aldersgrenser i forhold til arbeidsuførhet, slik at man må være over tredve år gammel for å kunne være medisinsk ufør, uansett hva medisinske fagfolk mener om pasientens helsetilstand. Bortsett fra at dette lavmålet er hva man kan forvente fra de som lider av den mentale sykdommen det er å ha høyrepolitiske oppfatninger så er det også forstyrrende i forhold til selve problemets kjerne: Hvorfor blir så relativt mange arbeidsuføre i ung alder?
Det er ikke kontroversielt å si at arbeidslivet har blitt mer aggressivt og hensynsløst under den nyliberalistiske markedsideologien. Det er til enhver tid høyt stress og press i forhold til å “prestere” i jobben, nærmest uansett hva man jobber med. Riktignok finnes det visse unntak fra regelen, men i en situasjon hvor konkurranse styrer de strategiske valgene i arbeidslivet må man nødvendigvis kvesse albuene og brøyte seg frem som best man kan på sin vei gjennom labyrinten. For eksempel er “høyere utdanning” noe alle liksom skal ha i dag — og det forventes at man stiller med en hel jævla mappe over hvem man er og hvor man kommer fra om så jobbintervjuet bare er i forhold til å steke burgere på et gatekjøkken. Arbeidslivet i 2024 er et fascistbyråkrati sammenlignet med hva det var i 1980. Og så langt har vi ikke engang snakket om hva internettet gjør med folk; nærmere bestemt det faktum at nesten hele befolkningen i alle noenlunde økonomisk fungerende land går rundt med en nettportal i lomma til enhver tid. Det er ikke uvanlig å bruke opptil flere timer hver dag på ymse nettbaserte aktiviteter via det man kanskje litt misvisende fortsatt kaller telefonen. Ser du hva jeg skal frem til? Samfunnet har forandret seg, men ikke til det bedre. Nå preges jo hele mannskiten av noen slags “rastløs energi” som til syvende og sist handler om nerver.
Det har etter min mening ikke noe for seg å bedrive “dommedagssurfing” på nettet – selv om nyhetene faktisk er mange og dårlige – fordi det er svært lite man som individ har makt til å gjøre særlig mye fra eller til med her i denne verden. Krigføringen i Ukraina fortsetter i det samme sporet som før, det vil si det verste vi har sett av terrorbombing rettet mot sivilbefolkningen og andre ondskapsfulle grusomheter siden Den andre verdenskrig, selv om den (relativt) nye situasjonen med organisert og overlagt folkemord i Gaza også påkaller et sett med ubehagelige assosiasjoner fra den tiden — og i bakgrunnen synger klimaet. Det er ekstremt frustrerende at myndigheter verden over og andre som kan gjøre noe rett og slett ikke gjør noe, de bare trekker på skuldrene og mumler noe om “energisikkerhet”; som om dette er et saklig argument i en krisesituasjon uten noe slags historisk sidestykke. Det er en psykisk påkjenning for alle som kan se at huset vårt står i brann at såpass mange insisterer på at “det gjør ingenting” eller at “alt ordner seg sikkert” — særlig blant de som er unge nå. Da jeg selv var i kyllingalderen hadde vi riktignok kald krig, AIDS og det ene med det andre, men det var fortsatt knyttet usikkerhet til spørsmålet om verdens undergang, mens nå for tiden virker det som om løpet er kjørt. Alle bare gønner på for å ta ut så mye fortjeneste de klarer mens leken er god. Det virker jo som en makaber vits når en satans oljebaron står som vert for årets klimatoppmøte. Hva slags signaler tror de dette sender i forhold til de klimaproblemene som allerede står i kø og truer hele livsgrunnlaget for store deler av jordas befolkning? Hva skal de som står ved starten av livet sitt tenke om dette? Herregud. Det er jo – for å bruke et ord nesten bare jeg bruker – evneveikt.
Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985) var en britisk musiker og et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turnéleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger. Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte. Mick Jagger, Keith Richards og flere andre kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin’ Stones, hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Det skulle fortsatt ta noe tid før gruppa var etablert med det mannskapet som skulle bli berømt.
Tilknyttet en sekvens av diverse andre morsomheter ble jeg en gang spurt om jeg noensinne hadde møtt noen kongelige. Hvem jeg? Hva mener du? Jeg er jo kongelig. Jeg møter meg selv i døra hver dag. La meg si det slik: Jeg har et platonisk syn på hva begrepet “kongelig” betyr. Det handler om en form for verdighet. En holdning. La oss si en mental tilstand som må foreligge i bunnen, men det må også finnes en praktisk komponent i form av “kommando”. Hvis ikke mennesker instinktivt lytter når du snakker så har du ikke kongelige egenskaper. Det går ikke an å jukse med sånne ting. Hvis du ikke er den som alle snur seg mot “når gode råd blir dyre” så er du ikke kongen. Er vi enige så langt? Det går an å jukse med mange ting — men ikke i lengden og aldri på en “solid” måte. Sannheten kommer alltid frem.
Kunstens verden har mange bløffmakere, men den er likevel en moralsk høyborg i forhold til politikkens verden. I disse postmoderne dager strides folk om hva selve virkeligheten består av. Er det for eksempel folkemord når de man dreper bare er noen skitne arabere – som for godt mål sikkert også er muslimer – som alle vet uansett bare kommer til å vokse opp til å bli terrorister? Man skjenker dem jo evig nåde når man tar dem ut. De er verdige brennoffer i den hellige sak. Historien vil huske dem med den samme religiøse respekt som vi hver dag viser fyllmassene vi bruker som grunnlag for våre veier. De bringer oss dit vi skal. Det vil si til en bedre verden. Noe vi kan være stolte av å etterlate til våre barn. Dette er vår arv til deg! Dette er vår visjon! Vi gjorde så godt vi kunne med det vi hadde mens vi var i denne verden. Vi var aldri alene. Gud var med oss hele tiden og viste oss den sanne veien til nattens ende.
Selv oppdaget jeg musikkorkesteret Rolling Stones i 1978, med utgivelsen “Some Girls” som jeg den gangen da – og fortsatt denne gangen nå – syntes var en ganske imponerende plate. Jeg hadde ikke noe forhold til dem før dette. Selvsagt hadde jeg hørt alle radiosangene som var på listetoppen og det ene med det andre, men jeg etablerte ikke noen personlig relasjon før jeg kjøpte dette albumet en vakker dag i en plateforretning i Oslo bare på grunn av at omslaget var så sært og “pønka” i stilen. Hva kan jeg si? Dagens iterasjon av meg er jo som alle vet “totalt dust” men jeg var enda verre da jeg var bare tenåring. Til og meg nåtidens versjon av meg synes at jeg var en uvitende tosk den gangen. Imidlertid hadde jeg god smak. Det skal jeg ha. Egentlig tenkte jeg ved dette tidspunktet at Rolling Stones var et 60-talls band på samme måte som Beatles, Beach Boys, og så videre, og derfor ikke noe vi som var moderne i 1978 burde bry oss om, men det går jo som alle vet ikke an å argumentere mot genuint talent. Saken med dette bandet er at de er bra og sånn har det alltid vært. Det er kanskje litt på den uklare siden hva Rolling Stones er og representerer nå i 2024 . kanskje evig liv innenfor rocken? – fordi de holder jo på ennå. Men den ganger var de verken her eller der i forhold til en tenåring som hadde fått sine største musikalske kick fra “pønken”.
Samme året kjøpte jeg albumet “Sticky Fingers” og senere har jeg aldri hatt noe annet forhold til Rolling Stones enn at de er “en av gutta” i enhver kulturell forstand. Samtidig var det jo musikalsk sett mye annet som foregikk i 1978. Alt dette virker fjernt og rart nå, men det var faktisk veldig intenst den gangen. Vi hadde ikke så mange “media” da. “Utlandet” var mye lengre unna da enn nå. Jeg vet ikke om det er noe enklere for en smart person å forestille seg hvordan det er å være dum enn det motsatte, men fordi jeg selv alltid har vært både vakker og klok, og ikke minst beskjeden, så kan jeg hermed bekrefte at det å ha en “lengsel etter noe høyere” – som i utgangspunktet betraktes av de fleste som noe religiøst – oppfyller mange av mysteriekultenes komponentskrav og må dermed være å betrakte som filosofiske objekter man bør studere og skrive komparative hovedoppgaver om. Det kommer imidlertid ikke jeg til å gjøre. Jeg bare fotfølger Nietzsches tanke om at musikken må fylle det hulrommet Gud etterlot seg da han forlot oss.
Som alle kan se viser bildet ovenfor et detalj fra Nattevakten av Rembrandt, malt på 1640-tallet: en tid mens folk ennå hadde sans for stilige antrekk. Nåtidens vektere har en litt annen fremtoning. Du vet. Uniformskrav. Smarte vaktselskap velger et uttrykk som sier “service” mens rasshøla etterligner politiet og de militære. Alle vektere er alltid og overalt hunder. Sånn er jo jobben. Spørsmålet er bare hva slags hunder de er. Smarte vaktselskap tenker at de bør være gjeterhunder mens de evneveike går for pilbull, dobermann og denslags. Vaktas jobb er jo å “veilede” folk i henhold til gjeldende reglement, ikke å skremme dem til lydighet basert i “personlig autoritet”. For publikum skal vakthold føles betryggende, ikke truende. Sånn sett finnes det personlighetstyper som helt fette opplagt ikke passer til denne typen jobb selv om de sikkert føler seg tiltrukket av oppgaven — og alle vet hva jeg mener med dette. Pitbull. Dobermann.
Poenget med et skjenkested er skjenking. Folk går dit for å ruse seg. Dette ender – forutsigbart – “ikke bra” for mange. Tap av selvkontroll og utagerende atferd er normale konsekvenser av alkoholrus. Faktisk er det mange som hevder at dette er jo hele poenget med å ruse seg på alkohol; at man skal så å si “løsne på slipset”, slå ut håret, senke skuldrene og det ene med det andre. Ha det gøy. Alkoholrusen er som et livets friminutt når man kan leve ut den indre bajasen som går og bygger opp utålmodighet i forhold til plikt og rutiner. Å si at alkohol er en del av vår kultur er underkommunikasjon. Det er en hjørnestein av den, i den forstand at hvis man fjerner alkoholen så faller hele skithuset sammen. Selvsagt er det både direkte og indirekte er svært farlig stoff som har enorme skadevirkninger både på individet og samfunnet, men det lar seg ikke avskaffe, bare “gjete” på en måte som tar sikte på å begrense skadevirkningene. Det samme kan vi si – og de sier jeg jo også med jevne mellomrom – om diverse rusmidler som for tiden er ulovlige: Hvis det hadde gått an å bli kvitt dem så ville de vært borte for lenge siden. Gudene vet hvor mange ressurser som er kastet bort på “pitbullmentalitet” i denne sammenhengen.
Det er bedre å ha en ordensvakt som man ikke behøver enn å behøve en ordensvakt som man ikke har. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vil sannsynligvis skrive under på dette. Det er jo i utgangspunktet ikke tillatt å overskjenke folk, men samtidig vanskelig å unngå hvis man står bak bardisken og er travelt opptatt med å lange ut halvlitere til en endeløs strøm av tørste gjester. Man ser det ikke før man ser det — men når man ser det så plikter man å nekte vedkommende servering. Sånt blir ikke alltid godtatt uten diskusjon. Hvem skal de ta den diskusjonen med? Gjeterhund eller dobermann? Servitøren har allerede felt dom i saken. Den neste de kan anke til er vakta, men jeg har aldri hørt om noen vakt som har insistert på at folk må få mer servering etter at servitørene har sagt nei. Det skulle tatt seg ut. Om gjesten siden hever stemmen, nekter å forlate stedet og alt det der, så skal politiet tilkalles. Ordensvakter har selvsagt rett til å forsvare seg med alle rimelige midler hvis de blir fysisk angrepet, men de kan ikke selv ta initiativ til å starte noe håndgemeng. Imidlertid er det aldri bra for et skjenkested når de må tilkalle politiet mer enn en sjelden gang innimellom. Tråden som bevillingen henger i blir jo tynnere og skjørere hvis det stadig “spretter opp flagg” i forhold til skjenkestedet. Alle kjenner opplegget. Folk drikker seg dritings, engasjerer seg i dustespill og vinner dustepremier. Den egentlige jobben er som sagt å begrense skadevirkningene gjennom fornuftig gjeting av denne flokken med troll. Ideellt sett er ordensvakten en profesjonell yrkesutøver som forhandler folk hit og dit ved hjelp av “overbevisning” og sånn går skiftet. Alt som “skjer” ut over dette betyr bare mer bry, mer jobb, flere komplikasjoner og generelt sett dårlige livskvalitet for alle de involverte.
Hvis vi gjør et gedankeneksperiment rundt hva slags utested man hypotetisk sett kunne tenkt seg å jobbe for, så sier jeg umiddelbart “ikke faen” til et sted som tror de kan drive med skjenking av alkohol uten å ha et tilstrekkelig antall fysisk kompetente ordensvakter tilstede for å legge en demper på folks entusiastiske utøvelse av alkoholforsterket idioti. Jeg mener, jeg vet jo det jeg vet. Jeg har sett mange ting. Min nesten kjemiske mangel på tro på “menneskets gode egenskaper” kommer fra erfaring, ikke ideologisk misantropi. Det ville vært bra hvis vi virkelig var slike edle og intelligente skapninger som de evneveike fantaserer om, men sannheten er at vi er demente terroraper. Hvis man samler noen hundre mennesker på et avgrenset sted og skjenker dem opp på alkohol til de blir flirfulle og fjollete så kan du ta deg bra mye faen på at noe stygt kommer til å skje i løpet av kvelden, direkte eller indirekte assosiert med alkoholrusen. Siden kan man sikkert sminke og bortforklare saken med mange søte ord, peking og vifting med hendene, det ene med det andre, men alle vet hva som gjelder. Når man skjenker folk til de mister grepet så er det bare flaks hvis det ikke skjer noe faenskap.
Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.
Et hvilket som helst normalt gjennomsnittsmenneske vil mer og mer ligne et medisinsk katastrofeområde jo nøyere man studerer dem, både i kroppslig og mental forstand. Vi er alle temmelig psyke for å si det sånn — og den verden vi bebor preges nå i så stor grad av hvordan mennesker oppfører seg at vi kaller dette “den antropocene tidsalder”. Kommer vi til å overleve som art særlig mye lenger? Det store bildet er jo ganske dystopisk. Miljøkatastrofe i Danmark kunne man lese på NRK.no i dag tidlig. “Jord fra Norge” truer med å begrave en dansk småby noen mil nord for Århus, kan man lese videre. Det er så man må riste på hodet og spille en liten trall på slurva for å hente seg inn i forhold til sakens realiteter. Herregud. Åpenbart har “noen” – på noe slags vis – klart å få til et opplegg hvor de tjener penger på å flytte skip lastet med forurensede jordmasser fra Norge sørover til Danmark. Hvordan får man til sånt? Hvem betaler for operasjonen? Dette er bare retoriske spørsmål. Jeg klarer fint å pønske ut en rimelig sannsynlig sammenheng av årsaker og virkninger; basert i prinsippet om at noen i den ene enden alltid må tjene penger på kommunale arbeidskontrakter – doktrinen om anbudsutsetting – samtidig som de i andre enden tjener penger på å senke standardene for kontroll og sikkerhetsrutiner ned til minste tillatte målekvantum. Det må jo gå galt. Og nå har de altså en situasjon der på stedet hvor alle disse forurensede jordmassene har begynt å sige.
Dette er selvsagt bare et eksempel som presenterte seg til morgenkaffen min i dag tidlig. Faktisk så er det et typisk eksempel på hvordan vi mennesker håndterer problematiske miljøsaker i praksis. Jeg vedder hele tolvfingertarmen min på at papirarbeidet tilknyttet den skandalen i Danmark inneholder frasen “godkjent deponi” i den norske enden. Disse trylleordene inneholder det juridiske sikkerhetsnettet for de som har stelt i stand denne elendigheta. Det er noen andre som eier søplemassene nå. Det godkjente deponiet har fått betaling for å overta ansvaret for den videre skjebnen til disse jordmassene, med alt sitt kjente og ukjente innhold. I mellomtiden har selvsagt firmaet Nordic Waste som drev det danske deponiet gått konkurs, slik at ansvaret nå ligger hos kommunen. Quelle surprise som franskene sier. Alle pengene er borte og de ansvarlige har blåst bort som røykdotter i vinden, konkursboet er verdiløst og det eneste som gjenstår er å utarbeide en realistisk plan for videre håndtering av situasjonen, men den må skattebetalerne finansiere. For de som er “nerd” nok til å huske den første episoden av fjernsynsserien Sopranos betyr begrepet “waste management” en forretningssvindel som lokale forbrytere tjener enorme penger på over hele verden. De setter opp et firma som leier en industritomt, så fyller de stedet med et par meter assortert avfall over hele området, før firmaet slås konkurs og alle forsvinner. Alt som blir igjen er et berg av søppel. Er man frekk nok kan man jo gå inn med et nytt firma og få kontrakt på flytting av de problematiske massene til “et annet sted” – man antar fortsatt at ordene godkjent deponi nevnes i kontrakten – og siden gjentar historien seg hvor mange ganger som helst. De eneste som er seriøse aktører i avfallsbransjen er de offentlige myndighetene som burde ha gjort hele jobben selv helt fra starten av. Hvor lenge varer et typisk firma? Vel, kommunen varer i tusen år og det samme gjør søpla, så hvem er best skikket til å håndtere sikkerhetsproblematikken rundt avfall? Ihvertfall ikke de som lusker rundt og leter etter åpninger for å rykke inn og ta ut fortjeneste, som i hovedsak er hva all privat næringsvirksomhet handler om. Hvis de ikke tjener penger er det jo noe galt med forretningsidèen deres — og de bør se på andre måter å vinkle sakene. Det offentlige lever ikke under denne typen press. De har en helt annen tidshorisont for sine resultatutmålinger. Til gjengjeld er det – eller bør ihvertfall være – mye lavere toleranse for å ta snarveier og gjøre feil innenfor offentlige opplegg. Til sist litt dansemusikk for morgengymnastikken: