Skrivesperre kan defineres som en psykisk blokkering som gjør at man ikke klarer å skrive. Men hvorfor skjer dette? Noen årsaker kan være at du opplever prestasjonsangst. Man er redd for hvordan teksten skal bli mottatt av de som skal lese den.
(Mentornorge.no)
Jeg må innrømme at det bekymrer meg lite hvordan teksten skal bli mottatt — eller om den engang i det hele tatt vil bli mottatt av noen. Jeg tilbrakte jo noen år med å skjønnskrive i ordets mest kalligrafiske forstand – sånn som han karen på maleriet ovenfor – diverse poesi og annet hver morgen, som jeg brant i peisen senere på ettermiddagen. Sånn er det. Perverst men tilfredsstillende. Selvsagt hender det ofte at jeg ikke føler noen lyst til å skrive noe, men da lar jeg jo bare være. Nema problema. Det passer bra for meg å jobbe sånn. Det vil si å skrive hva jeg vil, når jeg vil, uten å ta noen kommersielle hensyn overhodet. Jeg er jo en vrang jævel som fungerer best når jeg går for egen maskin uten å måtte forholde meg til omverdenens krav og forventninger. Saken er at jeg nylig så en fransk forviklinsgkomedie som tok utgangspunkt i en forfatter med skrivesperre og hans forhold til forskuddspenger og deadlines. Noen ganger tenkte jeg på Sult av Knut Hamsun. Ikke minst fordi den ble nevnt som “verdens første postmodernistiske roman” og kanskje noe slags kunstnerisk ideal for filmens hovedperson.
Kan man noensinne regne med å bli forstått i denne verden? Jeg tror ikke det, ihverfall ikke ut over det enkle og banale. Jeg tar det som en åpenbar selvfølge at jeg vil bli både misforstått og feilsitert nærmest på det samme vis som ikke alle legger merke til min fysiske skjønnhets herlige helhet når jeg er ute og promenerer langs fortau og veikanter. Sånt må man bare akseptere. Bør noen slags varselklokker kime når man opplever det som enkelt å identifisere seg med hovedpersonen i Sult? Det kan jeg ikke si noe om. Det er svært lenge siden jeg leste den boka for første gang og fordi jeg den gangen ikke visste bedre opplevde jeg den som komisk. Den samme reaksjonen hadde jeg forresten i forhold til Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine. Først mye senere fortalte folk meg at det er meningen man skal føle seg litt deprimert etter å ha lest begge de to bøkene som her er nevnt. Eh javel, liksom. Jeg beklager hvis jeg ikke innfrir dine forventninger til et politisk korrekt følelsesliv, men fra mitt perspektiv virker det som om mitt eneste realistiske alternativ er å gjøre det jeg kan med det jeg har i forhold til å forstå denne verden og de dyr og udyr som befolker den. Jeg forstår i utgangspunktet ikke verken hvorfor man skal bli skremt av en skrekkfilm eller deprimert av en “depressiv” roman. Dette er jo kunstverk. De er ikke virkelige ting.
Det er et litt kinky juridisk spørsmål om det går an å tegne eller male noe som er – eller bør være – forbudt. La oss si for eksempel noe slags groteskt scenario med sex, vold og lemlestelser om hverandre av den typen som man blir “kvalm av å se på” fordi motivet er så forstyrrende og heslig — men det er jo fortsatt bare et kunstverk. Visstnok var det for tyve år siden noen som fikk dom i Storbritannia fordi de hadde malt pornografiske fantasibilder av pedofil karakter — og da har vi havnet i en gråsone. Mange har jo lagt ned mye hardt arbeid på å fjerne det motbydelige ordet barneporno fra det norske språket og erstatte det med det mer “tekniske” begrepet overgrepsmateriale — under den store tanke at pornografi er skildringer av lovflige aktiviteter mellom voksne mennesker, slik at enhver avbildning av ulovlige aktiviteter forutsetter at en staffbar handling allerede har skjedd og at bildene derfor må være å betrakte som bevismateriale som øyeblikkelig må overleveres til politiet hvis man av noen grunn kommer over dem, gitt sakens alvorlige karakter. Men hva gjør man med fantasibilder? Kan det noensinne være (eller bli) straffbart å male “overgrepsbilder” med pensel og palett? Riktignok kan man la seg forarge når noen avbilder avskyelige fantasier fra sjelens mørkeloft, men kan man forby det? De virker ikke rimelig. Den forbrytelsen man avbilder har jo aldri skjedd. Etter min mening er spørsmålet imidlertid aktuelt på en helt ny måte i disse tider fordi vi har fått – eller er i ferd med å få – kunstige intelligenser som kan lage et hvilket bilde som helst på kommando. Det er langt ifra det verste de kan gjøre, men det er ille nok når ting blir “fotorealistiske” på en måte som visker ut grensen mellom fantasi og virkelighet. Et annet moment som det er verd å reflektere over er at bevisverdien av den typen film som folk tar opp med mobiltelefonen når de “ser at det foregår noe kriminelt” vil bevege seg i retning av null hvis vi får en stuasjon hvor det som essensielt sett er tegnefilm ikke lenger lar seg skille fra “ekte film” med skuespillere og det ene med det andre — og denne teknologien er åpent tigjengelig for alle slags gode og onde formål.
Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta. Spekulasjoner om konspirasjon forekommer både som løselig snakk og som mer utviklede konspirasjonsteorier. De siste er gjerne innviklede og omfattende. Det skyldes at konspirasjonsteorier forutsetter at sammensvergelsen undertrykker sannheten. Direkte bevis er dermed vanskelig å finne, og man leter følgelig etter indirekte sammenhenger og noe som kan være indikasjoner.
Innenfor filosofi og vitenskap fungerer det slik at man som en hovedregel skal holde seg til “mainstream” delen av verdensforklaringene. Jo lengre utenfor hovedstrømmen man beveger seg jo bedre bevismateriale må man samle inn og presentere på en ryddig måte. Hvis vi ser nøkternt på saken – og det bør vi jo – så er jo det kravet man fremsetter at alle andre skal komme til din posisjon, som i praksis betyr at hele elveløpet skifter leie. Sånt skal ikke skje uten at det foreligger svært gode grunner. Dette fungerer litt logaritmisk (uten at jeg dermed antyder at det finnes tydelige grenser) i den forstand at hver enhet av avstand man beveger seg bort fra hovedstrømmen vil fordoble beviskravet. Av denne årsak – samt også noen andre – er akademikere og akademisk orienterte tenkere lite begeistret for fantasister som krever at tankene deres må tas med i betraktningen, selv om de er nokså langt “der ute” og de presenterer heller ikke noe slags skikkelig arbeid som objektivt studiegrunnlag for andre som eventuelt måtte ønske å sette seg inn i materialet.
Første bud i dette bildet er at ting er ikke personlige. Riktignok finnes det store egoer, kranglete drittsekker og dominante personligheter i alle sammenhenger som involverer mennesker, men dette er et sosialt problem – i den grad det er et problem – det har ikke noe med selve faget å gjøre. Vitenskapen kjenner ingen nåde. Enten gjør man skikkelig arbeid i henhold til de standardene som gjelder eller så blir det å finne seg noe annet å drive med. Og filosofene er enda verre. Alle kommer til å le av deg hvis du ikke klarer å si onomatopoetikognat fort fem ganger og fortsatt forstå hva fanden du prater om. Det beste man kan gjøre hvis man – uansett av hvilken grunn – ikke ønsker å forholde seg til de harde formalkravene innenfor filosofi og vitenskap er å begynne som dilettant innenfor kunsten. Eventuelt etablere seg som en vanlig parasitt innenfor det såkalte næringslivet hvis man ikke har noen moralske standarder for hvordan man tjener penger. Hva vet jeg. Noen slags “konsulent” eller noe. Børsspekulant. Eiendomsmegler. Narkolanger. Det finnes så mye man kan jobbe med blant sånne som bryr seg om penger og status. Eller man kan bare ta “en vanlig jobb” hvor opplegget i det store og hele handler om å møte opp på et fast sted til en fast tid og ellers utføre de oppgavene man blir pålagt, innenfor en fast tidsramme og mot et fast månedlig honorar. Resten er mer variabelt – altså hva man på et mer detaljert nivå rent konkret jobber med – men den overordnede idèen er den samme.
For omlag femten år siden var jeg medlem av et engelskspråklig forum for filisofi og vitenskap som var veldig hardt moderert, i den forstand at så snart noen begynte å “snakke om Atlantis” eller vise tendenser til antivaksinepolitikk og det ene med det andre så var det øksa rett i panna uten advarsel. Man ble rett og slett kansellert på flekken. Mange syntes dette var urimelig men selv opplevde jeg det som frigjørende. Problemet med sånne evneveike troll er jo at de er støyende. Det er ikke noe poeng i å kaste bort tid på å spekulere om alt som “kan” ha skjedd – eller alt som “kan” være mulig – så lenge et normalt menneskeliv ikke engang er langt nok til å danne seg en rimelig oversikt over alt som faktisk har skjedd og som er mulig på basis av alt akseptabelt bevismateriale vi sitter med innenfor fagområdene. Vi snakker ofte om forholdet mellom “signal og støy” når vi forholder oss til et kvantum informasjon som noen presenterer. “Konspirasjonsteorier” – slik de i all hovedstak fremstår som fenomen – er plaget av svært mye “støy” rundt noen små kjerneelementer her og der av saklig “signal”. Eller som man sier med et populært norsk nyord: bullshit. Hvis man ikke vet om noe er sant – i den forstand at det er objektivt bevisbart på en måte som de fleste vil akseptere – så bør man i det minste si at man ikke vet det. Hva man enn måtte føle regnes ikke som saklig informasjon, selv om man naturligvis bør lytte til sine egne følelser og ta dem med i betraktningen når man fatter beslutninger. Det å vimse og våse på nettet med all mulig slags toskeskap er jo skadeverk i den forstand at det stjeler tiden vekk fra mer nyttige ting som man kunne engasjert seg i istedet. Slik tenkte man ihvertfall på det tidligere nevnte forumet, som dessverre senere ble nedlagt. Jeg tror det var noen slags personlige vanskeligheter som oppsto. Opplegget eksisterte jo bare fordi folk jobbet frivillig og gratis med å vedlikeholde det.
Selv synes jeg typiske konspirasjonsteoretikere kanskje er litt i overkant optimistiske i forhold til hvor mye kontroll folk egentlig har over tingene som skjer og verdens gang i mer generell forstand. Jeg klarer selv ikke å se at noen har styring på denne mannskiten. Trenger jeg briller? Spesielle fargefilter? Jeg ser egentlig bare enkeltindivider som jobber ut ifra sine individuelle særinteresser – om så dette måtte være “å hjelpe menneskeheten” (som er et latterlig uærlig motiv) – og all interferens som oppstår når alle disse “ringer i vannet” møtes. Noe samarbeid, noe medarbeid og noe motarbeid. Det blir med andre ord totalt kaos omtrent umiddelbart. Riktignok finnes faktisk konspirasjoner – ordet er fra latin og betyr “å puste sammen” – og man kan presentere som et saklig argument at det er sånn folk typisk får ting gjort. Det vil si når noen samler seg rundt en felles interesse og legger en plan, uansett hva vi snakker om. Alt fra infrastrukturen i en storkrig til neste dugnad i den lokale naboforeningen. Prinsippet er det samme. Man “puster sammen” når man sitter rundt et møtebord og legger en plan. Det er dette som er selve “konspirasjonen” hvis og når den eksisterer: Et møterom og et antall individer som snakker sammen. Sånn legges de fleste planer, inkludert de som flopper. Det er flest av dem. Det er altså ved dette punkt jeg mener at folks optimisme får dem til å overvurdere hvor kløktige og mektige det går an for mennesker å bli. Det meste av alt menneskeheten noensinne har planlagt ble jo føkka opp og ødelagt øyeblikkelig, det vil si så snart alle de klønete tukleapene begynte å løpe forvirret rundt i ring og skrike. Sic transit gloria mundi. Det er bare flaks når ting går bra. Alle vet dette. Flaks og tilfeldigheter er hva som ruler. Disiplin og planmessig arbeid er ekstremt vanskelig for bare èn person å få til og bortimot umulig for to. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Vi misforstår hverandre minst like ofte som vi oppfatter hverandre korrekt innenfor den hverdagslige kommunikasjonen, selv om vi “kjenner hverandre ut og inn”. Dette problemet baller bare på seg jo flere individer som trekkes inn i saken. Gjør resten av sannsynlighetsmatematikken selv.
Utnyttet på en uheldig måte eller uten avbøtende tiltak og miljøtilpasninger kan utbygging og bruk av fornybar energi skade miljøet, særlig lokalt, men også globalt. Karakteristisk for mange av de fornybare energikildene er at de er spredt over store arealer. I mange tilfeller kreves det store naturinngrep for å ta dem i bruk, noe som gjør at utbygging av fornybar energi i mange tilfeller er skadelig for naturmangfold og landskap og derfor blir kontroversielt. Noen av de største sivile ulydighetsaksjoner i Norge har nettopp vært motstand mot vannkraft (Altasaken), vindkraft (Frøya) eller høyspentmaster (Hardanger).
(Store norske leksikon)
En av de fundamentale egenskapene ved universet er entropi, eller “varmetap” — som strengt tatt er den effekten som på mest direkte vis angår menneskene både på kort og lang sikt. Som alle legger merke til hver vinter; hvis man ikke fyrer aktivt og passer på at varmekildene til enhver tid gjør jobben sin vil temperaturen inni boligen ganske raskt falle ned mot utendørstemperaturen. Innendørs og utendørs er jo i fysisk forstand to systemer med ulik intern energibalanse, slik at når de kommer i kontakt med hverandre vil entropi sørge for at de utjevner denne forskjellen seg imellom. Hvis vi gjør det et hakk mer abstrakt kan vi snakke om Boltzmann-entropi som fokuserer på informasjon, det vil si at innedørs og utendørs begynner å “snakke sammen” hvis man etablerer en kommunikasjonskanal ved å for eksempel åpne vinduet. Poenget her er sannsynlighet, hvor det i vårt eksempel er usannsynlig at man vil finne soner med god varme i Norge om vinteren, og de vil da også forsvinne – jevne seg ut i forhold til de større omgivelsene – hvis ingen er der for å vedlikeholde varmeproduksjonen.
Folk har så mange slags tanker, men selv identifiserer jeg fremskrittsoptimisme som det hinsides ethvert sidestykke mest ødeleggende tankekompleks man finner hos vår art. Det er jo når vi tenker at “dette går sikkert bra” at det virkelig går til helvete, er det ikke? Jeg har møtt mange som har opplevd ulykker men ingen som opplevde dem fordi dette var planen hele veien. Det var optimismen deres som forårsaket at de skadet seg, tapte alle pengene sine, mistet den romantiske partneren, eller hva det nå var som skjedde. Ihvertfall ikke det de ønsket eller så for seg skulle skje. Det å gjøre noe riktig består for det meste i å ikke overlate noe til tilfeldighetene, fordi entropi en en egenskap ved universet som er like fundamental og allestedsnærværende som gravitasjon. Dessuten finnes enda en likhet som er enda mer viktig å bite seg merke i: Både gravitasjon og entropi er unidireksjonelle fenomener. De går bare èn vei. Det finnes ingen antigravitasjon og heller ingen negativ entropi. Riktignok definerte Erwin Schrödinger en gang selve livet som “en lokal og temporal manifestasjon av negativ entropi” men jeg tror dette var ment som en morsomhet. Mennesker og andre livsformer er jo ikke lukkede systemer. Vi kommuniserer med omgivelsene. For eksempel tar vi til oss vann og næringsstoffer, skiller ut avfall, puster inn og ut, og det ene med det andre. Det går an å føle at man er et lukket system, eller en “ting” som eksisterer isolert fra andre ting, men dette er altså ikke korrekt. Våre vinduer står på vidt gap.
Hvis man ser nærmere på saken vil man raskt oppdage at alle denne verdens svindlere jobber mot folks tendenser til optimisme. De klarer på noe slags vis – ved hjelp av alle fagets triks og tryllekunster – å selge deg en fantasi om at “dette går sikkert bra”, mens det som typisk skjer er at svindleren stikker av med alle pengene mens du blir sittende igjen med konsekvensene og lure på hva det var som egentlig skjedde. Dette er forsåvidt ikke sensasjonelle nyheter. Nesten alle har opplevd noe som gjorde at de senere følte seg snytt, svindlet og misbrukt — og de fleste er smarte nok til å innse at det de gjorde feil var å plassere tilliten sin et sted hvor den ikke burde ha vært. Likevel er det vanlig å gjenta denne kategorien av feil, ofte mange ganger. Hvorfor? Det handler om den foran nevnte fremskrittsoptimismen, som for de fleste er en kategori av “åpent vindu” som tyver legger merke til, så de klatrer inn og robber deg for verdisaker mens oppmerksomheten din er fokusert på noen slags avledningsmanøver som tyvene har arrangert slik at de kan få jobbe i fred. Et klassisk opplegg som brukes av alle, også den formen for tyver som stjeler livsenergien din og omsetter den i luksus og privilegier for seg selv. Jeg snakker nå om såkalte arbeidsgivere, som jo slett ikke gir noen noe som helst, de kjøper opp folks livsenergi for den laveste pris de kan slippe unna med — og bruker den til å få utført diverse materielle arbeidsoppgaver som er profitable innenfor opplegget deres.
Middelklasse er en ofte brukt samlebetegnelse for store samfunnslag som ikke faller inn under klarere kategorier som arbeiderklasse eller overklasse. Middelklassen kan også betegne bestemte grupperinger som funksjonærer, mindre næringsdrivende og folk i «frie», «profesjonelle» yrker. I dag diskuterer samfunnsforskere hvor enhetlig middelklassen er, hvordan den bør avgrenses og om den i det hele tatt kan sies å være en klasse. Debatten har sammenheng med at arbeidsdelingen i moderne samfunn ikke passer så godt til de klassiske teoriene.
(Store norske leksikon)
Selv er jeg ikke særlig opphengt i klassiske teorier om “arbeidsmarkedet” og dets beskaffenhet. Jeg kan bare se to klasser: De som lever av å eie ting, kapitalistene, og de som lever av å jobbe for dem som eier ting, arbeiderne. Siden kan man muligens snakke om en underklasse, definert som “de som faller utenfor samfunnssystemet” men disse består egentlig bare av arbeidere som enten har blitt ødelagt av opplegget eller som ikke klarer å prestere i henhold til minimumsstandarden for å kunne “stå i en jobb”. Den såkalte middelklassen er egentlig bare en stor svindel som handler om “splitt og hersk” overfor arbeiderklassen, eller korrupsjon om du vil, fordi de som fantaserer om at de er noe annet enn slaver lider av paranoide tvangsforstyrrelser med motsatt fortegn – fremskrittsoptimisme – men de opplever ikke desto mindre seg selv som “bedre” – i betydningen suksessfull, fremgangsrik og så videre – enn de som “bare jobber” tilsynelatende uten noen personlige ambisjoner ut over det å heve lønn. Det vil si de som er “negative” i forhold til alle hurraropene og begeistringen over at alt går så bra; de vil bare finansiere en relativt normal levestandard på minst mulig brysomt vis. Jeg tilhører selv denne siste gruppen. Alle som følger denne bloggen – i den grad det finnes noen – vet jo at jeg er negativt innstilt til hele fenomenet sivilisasjon og kategoriserer det som sinnssykdom. Slik jeg ser det er sivilisasjon en entropi-akselrator som øker hastigheten betraktelig på vår enveisferd mot helvete, langs en vei som er brolagt med gode hensikter og velmente tiltak. Det eneste vi kan gjøre for å forsinke ødeleggelsesprosessen er å ta foten bort fra gassen, men så snart man forslår noe sånt starter gråtekoret blant alle dem som opplever nominelle fordeler på kort sikt på grunn av “utviklingen”.
Har du hørt den om han som oppfant sjakkspillet? Ordet sjakk henger jo etymologisk sammen med det persiske ordet sha som betyr konge og sjakken kalles derfor noen ganger “kongens spill”. Legenden sier at oppfinneren var en matematiker som kunne velge sin belønning selv så han valgte i henhold til det som er alle matematikeres store vits: Verden går til helvete fordi folk ikke forstår den eksponentiale funksjon, her representert med ett riskorn i første rute, to i neste, deretter fire og så videre, med en fordobling av antallet riskorn for hver rute helt opp til og med rute nummer sekstifire. Hvor mye ris blir det tilsammen? Ikke vet jeg, for jeg gidder verken å gjøre regnestykket eller google etter tallet, men jeg ser øyeblikkelig at det blir noen slags pervers mengde som ingen kan levere i praksis. Absolutt null sjanse for at det kommer til å skje. (Nå ble jeg nysgjerrig og googlet det likevel. Tallet er 18.446.744.073.709.661.615 riskorn, eller 370 milliarder tonn om hvert riskorn veier tyve milligram, altså hele verdens samlede produksjon av ris i over 500 år. Hvilket betyr at jeg hadde rett. Ingen kan levere noe sånt.) Det er sikkert mange som misliker ordvalgene mine ganske ofte, men jeg snakker jo ut ifra min egen opplevelse av livet i denne verden og i mine øyne er man evneveik hvis man ikke forstår den eksponentiale funksjon, eller i det minste forstår at man ikke forstår den. Det skjer jo liksom noe akkurat der. Folk vil ikke innrømme at de bare er uvitende dyr. De vil heller snakke om “hvordan de føler seg”, som om dette noensinne har makt til å forandre noe som helst for noen. Sånt er deprimerende. Det er i det hele tatt ikke bra for noens mentale helse å åpne øynene og se verden for hva den er, i stedet for hva man skulle ønske at den var, men på den samme tid ser jeg ingen annen utvei for menneskeheten hvis vi skal overleve som art. Sjokkterapien er dessverre nødvendig. Du må ikke sove. Forjævligseringa har kommet så langt ved dette tidspunkt at hver liter olje som man ikke brenner nå i dag vil representere en verdi på mange milliarder om hundre år. Riktignok ikke i noen positiv forstand, altså slik at man kan selge en liter olje for denne prisen, men i form av penger spart på den store ryddejobben som er nødvendig for å gjenopprette noe som ligner på en normal balanse i miljøet etter to hundre år med “industri”.
Jeg blir ikke engang på langt nær like deprimert av å forholde meg til “vanlige idioter” som for eksempel klimaskeptikere og andre evneveike troll som jeg blir av å forholde meg til fremskrittsoptimister som snakker begeistret om hvor fint alt skal bli etter at vi har gjennomført det store grønne skiftet slik at vi får tilgang til nærmest ubegrensede mengder med “fornybar energi”. Herregud. Saken er jo at vi er nødt til å få ned det samlede energiforbruket som best vi kan. Løsningen på problemet med forurensende petroleumsbil er ikke elektrisk bil, men hest. Det vi bør spørre oss selv om er hvorfor det overhodet var en “industriell revolusjon” og om de problemene vi prøvde å løse den gangen egentlig var reelle problemer eller om de bare var vikarierende motiver for kapitalistisk grådighet hos enkeltindivider. Økonomisk kannibalisme er hovedproblemet menneskeheten står overfor, og det har vært slik i mange tusen år, men det er først nå vi har klart å nå bristepunktet for et bekymringsverdig antall ting samtidig, ikke minst biosfærens evne til å bære det varmetapet som ligger i vår samlede menneskelige geskjeftighet, som vi i det store bildet kan – og bør – beskrive som “transmutasjon av elementer”. Hvis menneskeheten plutselig forsvant over natten ville det ta noen tusen år å bryte ned mesteparten av alle våre byggverk og infrastrukturelle installasjoner til bare en ruinhaug, og noen millioner år å høvle alt sammen ned til bakkeplan igjen, slik at en imaginær fremtidig art om la oss si hundre millioner år ville kunne ta geologiske prøver av bergarter og så videre og observere “unaturlig materiell virksomhet” i et kanskje ti centimeter tykt sjikt, men de ville ikke kunne si med sikkerhet hva det var som skjedde den gangen. Det er det bare vi som kan. Men vi vil ikke.
Det som faktisk skjedde var at jeg kjøpte en flaske rødvin – av merket 19 Crimes – og tenkte at jeg skulle drikke alt sammen, men det orket jeg jo ikke. Jeg begynte å gjespe litt uti det andre glasset. Til helvete med dette her var det neste jeg tenkte. Jeg vil heller ha en kopp te. Etterpå ble jeg sittende og se mer på Maskorama, som jeg prøver å komme meg gjennom helt til slutten av den nyeste sesongen, men dette er rimelig trippa greier. Nå sitter jeg igjen med en godt over havfull flaske rødvin som jeg ikke har lyst på men som heller ikke har mer holdbarhet enn maks en uke, så jeg antar det blir å lage coq-au-vin eller noe. Imidlertid vil jeg verken ha høne eller hane i gryta, det får være nok coq i fire kyllinglår, tenker jeg. Pluss noe sopp, grønnsaker og greier, det blir fort en ordning på dette prosjektet. Dermed var den oppgaven ferdig gjennomtenkt. Det blir til uka, for i dag skal jeg koke en røkt svineknoke og bruke godt mørkokt kjøtt fra denne, kuttet i fire millimeters terninger, som smakselement i enda en variant av faux chili con carne som egentlig er en “gryterett med limabønner og pikant saus”. Bønner er jo bra budsjettmat og siden jeg heldigvis ikke er plaget av gass i magen etter å ha spist bønner så fungerer det bra for meg. Det finnes to faste krav. Maten må være god. Maten må være sunn. Resten er mindre viktig, men jeg tror kanskje at også jeg ville ha forholdt meg noe midt mellom skeptisk og avvisende til ingredienser som typisk ga meg tarmgass etterpå.
Saken er at folk blir gjort til matvrak av den industrielle prosessindustrien for ernæringsprodukter som jobber for at ting skal være “enkelt” for travle mennesker på farten og det ene med det andre. Riktignok er det ikke åpenbart kreftfremkallende giftprodukter de selger, men man kan ikke kalle dem næringsmidler heller. Dette er et opplegg som handler om å legge cashish i lomma til noen på bekostning av helse, vitalitet og immunsystem hos andre. Jeg kan bare gjenta det samme som jeg alltid sier: Lag mest mulig selv, på basis av friske råvarer som kommer fra en pålitelig leverandør. Søk kunnskap og sett deg inn i hvordan fordøyelsen og næringsopptaket virker, samt hva slags dagsbehov man har for hvilke stoffer og så videre. Det lønner seg å investere i seg selv på denne måten. Enda bedre er det hvis man tar kostnaden med å oppsøke en ernæringsspesialist som i mer detalj kan kartlegge hvordan stoffskiftet virker i kroppen din. Det er jo stor individuell varians på for eksempel hva som forårsaker “spikes” i insulinnivået og hvordan fosforsyklusen utspiller seg. For noen kan ris være et kritisk produkt i forhold til begrepet feilernæring, som gjør deg feit og slapp med alskens plager under avføringsprosessen, mens for andre kan det være ymse brødprodukter, særlig de hvetebaserte. For alle er det uansett imperativt å få ned sukkerinntaket så mye som mulig. Hva man kan “unne seg” av nytelsesprodukter er et spørsmål hver og en må konfrontere på egen hånd. Selv er jeg ikke særlig fanatisk nå, men det var nødvendig å ha kadaver-selvdisiplin i mange år før jeg fikk kontroll over det evneveike trollet på innsiden som bare ville ha kos og nytelse, men aldri ansvar. Det er vel egentlig et åpent spørsmål om jeg den dag i dag har “kontroll” eller om jeg bare laller meg selv inn i fantasier og drøm basert i forfengelige lyster til “å være alt jeg tror jeg kan bli” før klokka slår og teppet faller. Hvem vet? Folk har jo en utpreget tendens til å være dust, også jeg. Sånn er den menneskelige tilstand.
Et tankeeksperiment er en idé eller en tanke om en eller flere handlinger som kan utføres for å enten bekrefte eller avkrefte en tidligere fremsatt hypotese. Imidlertid trenger ikke nødvendigvis meningen være at tankeeksperimentet skal gjennomføres, ei heller være gjennomførbart. Ofte er det bare en måte å vise en problemstilling ved hjelp av enklere eksempler eller for å belyse de forskjellige sidene av en gitt problemstilling.
På grunn av Albert Einsteins berømmelse brukes – i det engelske språk – det tyske ordet Gedankenexperiment minst like ofte som engelsk “thought experiment”, særlig blant akademikere. Selv griner jeg på nesa over uskjønne vokalkollisjoner som oppstår på norsk fordi den ellers tillatte ordsammenstillingen har et første ord som ender på den samme vokalen som det andre ordet begynner med – slik som i komposittordet tankeeksperiment – og derfor ser jeg etter andre måter å formulere den samme idèen. I dette tilfelle bruker jeg vanligvis formen gedankeneksperiment – som blir en ganske lett fornorsket utgave av det tyske ordet – med et underforstått “heisann Albert” hengende i bakgrunnen. Dessuten liker jeg å poengtere at det er et formelt eksperiment, ikke bare fantasering om tingenes mulige årsak og virkning som forsåvidt er noe alle gjør til enhver tid. Hva skjer hvis jeg gjør dette? Du vet. I den grad folk tenker før de gjør ting så handler det som regel om sannsynlighetsberegning i forhold til kausalitet, altså årsak og virkning.
Bildet ovenfor tilhører en gruppe på fjorten akvareller og tegninger som for ti år siden ble solgt for fem millioner på auksjon i Nürnberg, en latterlig høy prissetting som bare er fordi de er personlig håndlaget av Adolf Hitler. Hvem vil ha sånt på veggen hjemme og i så fall hvorfor? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror de ble kjøpt av den amerikanske forretningsmannen Harlan Crow, som ellers er kjent for å sponse dyre gaver, opphold på luksushotell og det ene med det andre på høyesterettsjustitiarus Clarence Thomas, som er èn av bare ni individer som representerer “den tredje statsmakten” i USA. Ryktene sier at Crow har “Hitlerkunst” på veggene hjemme, samt diverse andre memorabilia fra Den andre verdenskrig. Jeg vet ikke hva det handler om, men det ser ikke bra ut. Det operative amerikanske ordet er creepy. Men nok om det; motivet på bildet er såvidt jeg har forstått fra bakgården til det mannsherberget i Medelmannstrasse i Wien hvor Hitler bodde på den tiden, og hvor også Josip Broz Tito og Leon Trotskij bodde omtrent samtidig. For godt mål var stedet eid av faren til Karl Popper. Det er sant som folk sier, at verden er stor men ikke så stor. Herregud.
Det er vanlig innenfor moralfilosofien å stille opp gedankeneksperimenter hvor man spør folk for eksempel om de ville ha drept noen under de og de omstendighetene og den typen ting. Siden filosoferer man formodentlig rundt de svarene som fremkommer. Noen fant en vakker dag opp den med å reise tilbake i tiden og ta livet av Hitler mens han var et spebarn. Ville du gjort det hvis du kunne? Seriøst. Folk har gående dypt alvorlig mente debatter rundt dette perverse spørsmålet stadig vekk, både på nettet og i universitetene. Min første tanke da jeg hørte det første gang var at det virker ikke rimelig å drepe et barn, uansett hva man vet om fremtiden. Jeg mener, hvordan ser man for seg at selve drapshandlingen skal foregå? Og lykke til med å forklare deg for politiet etterpå, for man må jo regne med å bli tatt. Vi som vet alt fordi vi lever mange år etterpå bør jo også vite at Hitler var soldat i Den første verdenskrig, nærmere bestemt i tjeneste som ordonnans med motorsykkel som fartet mellom steder med diverse meldinger og annet. Hvorfor ikke bare skyte ham ved denne tiden istedet? Må man på død og liv få folk til å fantasere om å ta livet av spebarn? Det er jo ikke i utgangspunktet mistenkelig at folk blir skutt og drept i en krig, særlig ikke akkurat den krigen, så hvis man ellers passer på å bruke tidsriktig utstyr kan man få gjort jobben på en diskret måte, gitt at poenget er å ta ut Hitler før han rekker å begynne med politikk. På den annen side, dette ville jo medføre helt andre priser på kunstproduksjonene Hitler etterlot seg. Han ville aldri blitt kjendis, bare en obskur “nobody” som en vakker dag døde i krigen.
Med forbehold om divergens i virkelighetsoppfatningen: Ordet “faktisk” er designet for å henvise til en spesifikk kategori av informasjon. Det vil si fakta. Følgelig blir ordet brukt på ukorrekt vis her, siden Grys påstand faktisk er moralfilosofisk. Men la oss ikke være pedantiske. Om vi ser stort på det er det en meningsytring som riktignok ikke på eksplisitt vis utber et tilsvar, men alle vet at jeg pleier å svare på kommentarer (hvilket sannsynligvis også er grunnen til at jeg får såpass få av dem) så jeg antar at Gry forventer noe slags tilsvar. Fra min egen synsvinkel kan jeg gjøre hva fanden jeg vil. Det er jo min blogg. Jeg kan svare eller la være. På generelt grunnlag er det å si at “flammekrig” ikke er min greie, selv om jeg har litt erfaring med fenomenet fra mitt liv som engelskspråklig blogger. Og hva er en flammekrig? Hovedsaklig det samme som hva vi på norsk kaller gjensidig skittkasting. En metafor som henviser til hvordan aper kaster ekskrementer på hverandre for å uttrykke seg på samme vis som når mennesker utveksler fornærmelser, trusler eller hvordan det nå utspiller seg. Fenomenet er uansett velkjent og for det meste dårlig likt av alle. Det liksom litt under vår verdighet som mennesker, ikke sant?
Ordet soper har hatt en littt interessant karrière som kan minne om utviklingen for ordet antisemitt (som vi skal komme tilbare til). Opprinnelig ble det designet som nedsettende betegnelse for “menn med promiskuøs seksualatferd”, altså underforstått at de “feier over hva som helst”, og innenfor kategorien hva som helst finner vi andre menn. Det går jo an å feie over dem også, men bare tanken på noe sånt vekker anstøt og forferdelse hos de evneveike – vi skal også ha i mente at ordet kom i bruk mens homoseksualitet fortsatt var straffbart – slik at reaksjonen er forutsigbart dramatisk og utagerende når man kaller noen en soper. Det er meningen at det skal være slik. Poenget er jo å starte et slagsmål, ikke en debatt. Følgelig er det meningsløst å bruke ordet soper om de som mer eller mindre åpenbart faktisk er homofile, i den forstand at de fremstår som “feminine”. De har jo nesten aldri lyst til å slåss og det regnes som æreløst selv blant forherdene voldsmenn å banke opp en “svak” person. Det er her soperen kommer inn i bildet. Han er jo den aktive, eller “toppen”, altså han som feier, ikke han som blir feid over. Å beskylde noen for å være en soper kan følgelig faktisk medføre – litt paradoksalt – at vedkommende går hen og banker opp en “femi” person for å liksom dokumentere at her foreligger ingen annen tiltrekning enn sunne, maskuline interesser som nevekamp og drekking. Som regel i motsatt rekkefølge riktignok, men du skjønner hva jeg mener. Du har sikkert sett noen ting.
Innenfor denne meningshorisonten må en nazisoper forstås som en relativt fryktinngytende figur, som jo er det komiske poenget her, selv om ikke alle klarer å følge alle tankeretninger, eller engang er klar over disse tankerekkenes eksistens. Han jeg refererer til er jo på ingen måte en skremmende person. Det virker heller ikke som noe rimelig poeng å kalle ham nynazist, som vel var det punkt hvor all normal dialog mellom ham og meg gikk tapt. Han hadde noe slags prosjekt med å presentere seriemordere den gangen — og jeg betraktet ham fortsatt som en etter måten “normal” person. Siden har jeg valgt å holde avstand, bortsett fra noen “hendelser” hvor jeg på grunn av personlig svakhet har latt meg provosere til å avgi bidrag til dette psykologiske renkespillet som åpenbart er et viktig element innenfor vedkommendes “drifting” av sitt eget varemerke gjennom bloggen og ymse sosiale media. Sånt er forsåvidt normalt nok. Mange “jobber ræva av seg” med å etablere profil på nettet og vedlikeholde “kundegrunnlaget” sitt innenfor det oppmersomhetsøkonomiske spillerommet. Jeg selv gjorde dette helt frem til dette massemordet på Utøya tok helt motet fra meg i forhold til “deltagelse i samfunnsdebatten” — med høy kølleføring på Facebook og det ene med det andre. Ikke så mye selve hendelsen som alle de som var “enige med terroristen i sak, men ikke i metode”. La oss si at det hadde en deprimerende effekt. Jeg mener, hvor intelligent må man være for å forstå at “alt henger sammen med alt”? Hun der Gro Harlem Brundtland fikk det jo til og hun er faen ikke mye mer intelligent enn det venstre kneet mitt – det som fortsatt er litt skjevt etter en bruddskade – hun er bare et ekstremt disiplinert og kompetent arbeidsjern som alltid er bedre forberedt enn alle andre, som selvsagt er vesentlig mye mer viktig i den jobben hun hadde enn det å kunne danse med tanker og formulere fine ord.
Bosettere bruker det bibelske navnet på Vestbredden, Judea og Samaria. For dem startet den jødiske historien her. Derfor har jøder religiøs rett på disse områdene, ifølge Daniella Weiss og hennes meningsfeller. – Jeg glemmer aldri at vi ble fordrevet fra vårt hjemland for 2000 år siden. Vi ble drevet på flukt, sier bosetterlederen. Weiss leder i dag en av Israels mest aktive bosetterbevegelser, Nachala, Hjemland. «Hjemlandet» Weiss drømmer er mye større en dagens Israel. – Løftet fra Gud var fra Eufrat-elven helt til Nilen i Egypt. – Vi er en stor nasjon. Hvorfor skal vi ta til takke med et lite land, spør hun. – Jeg føler ingenting når jeg ser bildene fra Gaza. Jeg stenger det av. Øynene mine er allerede fulle. Hjernen og hjertet mitt er fylt med lidelsen til folket mitt. Weiss blir sett på som en politisk ekstremist i Israel. Men det er likevel mange som er enig med henne – helt inn i den israelske regjeringen.
Alle kjenner selvsagt den bibelske historien om Noa og sønnene hans; Ham, Sem og Jafet. De tre ble mytologiske stamfedre til henholdsvis hamitter, semitter og jafitter. Eller de svarte afrikanerne, de “halvstekte” orientalerne og de hvite europèerne, slik man tenkte på den tiden. Det vi kaller antisemittisme omfattet i utgangspunktet således også arabere, berbere og andre “MENA-folk”, men jødene – som ble regnet som de best integrerte semittene (altså hos jafittene) – fikk mest oppmerksomhet både på godt og vondt. Mitt inntrykk er at jødisk identitet – hva nå enn det betyr – alltid har stått sterkt blant jøder, selv om også de har kannibalisert hverandre like mye som alle andre folkeslag som driver med gjensidig utnyttelse for økonomiske formål. Det Daniella Weiss snakker om i sitatet ovenfor er da romerne kom, under den senere keiser Vespasian (som jeg snakket om her om dagen), og satte kroken på døra for “den gamle israelske staten” i år 70 eller deromkring. (De særlig interesserte bør lese verkene til Flavius Josefus, som selv var en del av disse hendelsene.) Så vidt jeg vet praktiserer jøder den dag i dag diverse gamle religiøse seremonier som har å gjøre med “deres tapte hjemland” – sionisme – selv om det er uklart for meg hvordan man avstemmer dette mot den nåværende staten Israel. (Jeg er jo ikke så interessert i dette temaet.) Det virker imidlertid ikke sunt hvis fantasien handler om å erobre alt land “mellom Eufrates og Nilen” fordi Gud har lovet dem dette. Gud hvem? Det finnes ingen gud. Alt som finnes er mennesker og varmgangen i det mentale ostekokeriet deres. Poenget er uansett at det strengt tatt er antisemittisme også når man hater andre folk med bakgrunn fra Midt-Østen og Nord-Afrika enn jødene, uansett hvordan man ellers forklarer det. Det var jo ikke noe strategisk heldig valg å være for eksempel marokkaner heller i Tyskland på 30-tallet.
En vaskeekte nazist er selvsagt ikke mer vennligsinnet overfor jøder nå enn de var den gangen. Ironisk nok er vel “jødespørsmålet” det som mer enn noe annet skaper splid på den politiske høyresiden, fordi så mange av de postmoderne “kjøpmannsfascistene” opplever Israel og den israelske “kampen mot muslimer” – som altså egentlig er en klassisk nasjonalistisk strid om territorier – som noe de kan identifisere seg med. På den andre siden er det politisk selvmord i Israel å karakterisere også arabere som semitter, selv om araberne regner sin slekt og avstamming fra Abraham, bare at det var en annen bror – Ismael – som grunnla det arabiske folket, ikke Isak, jødenes stamfar. Man kan trygt si at hele denne suppa er ganske grumsete – bror står jo mot bror- og at man helst bør holde de verbale klåfingrene langt unna hele debatten hvis man ikke engang har satt seg inn i de faktiske historiske forholdene som ligger til grunn for konflikten. Daniella Weiss og hennes meningsfeller argumenterer for at palestinerne “ikke egentlig eksisterer” og at de araberne som for tiden oppholder seg på “israelsk grunn” må være å betrakte som ulovlige innvandrere som etablerte seg der mens landets egentlige eiere var bortvist fra territoriet av en fiendtlig militærmakt, det vil si romerne, som i sin tur var inspirasjonskilden for Mussolinis opprinnelige fascistbevegelse, så dette opplegget går rundt og rundt på det mest absurde vis. For meg personlig koker det uansett ned til at det er moralsk forkastelig å føre krig hvis konflikten kan løses med noe som helst annet middel, som bør være mulig å få til også i Palestinaspørsmålet. Hvor skal palestinerne oppholde seg? Det blir litt drøyt å karakterisere Gaza som en konsentrasjonsleir – som for eksempel Norman Finkelstein noen ganger gjør – men det er ikke så drøyt at det fremstår som totalt absurd, og allerede der bør varselklokkene kime, før man lander på at ordet “ghetto” faktisk er dekkende, men heller ikke dette ordet bør betraktes som passende å skrive inn i jødefolkets historie som noe de selv gjør mot andre. Det skurrer stygt mot den politiske kapitalen som ble brukt til å grunnlegge den moderne staten Israel.
Uansett, dette handler om hvorvidt det er “greit” å kalle noen en nazisoper — og det åpenbare svaret er selvsagt ikke. Det blir som å kalle Gaza en konsentrasjonsleir, altså en spissformulering som tilslører mer enn den forklarer, fordi folk henger seg opp i selve ordet og dets kraft som fornærmelse. Nå er det riktignok sant at det er vondt ment – innenfor kategorien “giftige stikk” – og at det således sier mer om meg selv enn om den jeg bruker det mot, blant annet at jeg er en svak og useriøs person som lar meg irritere av evneveike menneskers kløning med tanker og ord. Han jeg snakker om er jo ingen verdig motstander for meg, så slik sett innrømmer jeg at jeg bør beklage dette og ikke la det gjenta seg. Jeg ønsker ikke vedkommende noe vondt. Riktignok får jeg noen rynker mellom øynene av nazipropagandaen hans, men det er ikke verre enn at jeg bare holder avstand og holder kjeft. Han er jo ikke noen seriøs person. Ved et tidspunkt advarte jeg ham – noe han tolket som at jeg fremsatte drapstrusler – mot at de ekte nazistene sannsynligvis betrakter ham som en morsom sprellemann nå, men han bør ikke tro at de noensinne vil bli vennene hans. Men det er jo heller ikke mitt problem, så jeg bør kanskje både se det og tenke det, men ikke si det. Sånn er det jo. Uvitenhet er denne verdens lykksalighet. Det egentlige problemet ligger vel helst i det plattformen opererer uten moderator, slik at “enhver innholdsprodusent opererer med selvstendig redaktøransvar i henhold til norsk lov” – (hvis plattformen først begynner å moderere noe så innrømmer de de facto at de har et redeaktøransvar og kan bli juridisk bundet av dette) – og det er så langt ikke forbudt å drive med psykisk terror og hatpropaganda rettet mot muslimer, selv om man må lure på hvor de egentlig har tenkt seg hen med dette prosjektet. Ser man for seg noen slags “konverteringsterapi”? Skal muslimer “opphøre å eksistere” selv om de er både norske statsborgere og det ene med det andre? Her må vi jo mildt sagt snakke om å sitte i et glasshus når man kaster sine stein. Helt ærlig talt så tror jeg at den såkalte nazisoperen egentlig er en hedersmann i de fleste spørsmål, bare ikke i denne ene og svært påfallende intellektuelle skjønnhetsflekken som ødelegger mer for ham enn han tror. Og hva med meg selv? Sitter ikke også jeg i et glasshus? Kanskje, men jeg er jo en trollmann, selv om dette ordet fremkaller helt gale bilder hos de evneveike, så jeg bruker ordet filosof når jeg skal presentere meg. Jeg driver med noe helt annet enn å markedsføre meg innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Alle blir skremt av ordbruken min, selv såkalt sterke og barske menn. Jeg er jo ikke akkurat født i går. Jeg har vært mange steder og sett mange ting. “Det menneskelige” er ikke fremmed for meg, selv når det manifesterer seg i sin mest umenneskelige form.
19 Crimes Red 2022. Australsk rødvin. Alkoholprosent 13,5%. Lagret på amerikanske fat. Dyp blårød. Myk med god fylde og lengde, preg av mørke, søtlige bær, litt fat, krydder, sjokolade og vanilje. Drikkeklar, ikke egnet for lagring.
(Vinmonopolet.no)
It’s the Industrial Revolution, people were increasingly moving to cities, prisons were overcrowded, and petty crime was on the rise. After the Revolution of 1776 prevented transportation to America, it was decided banishment to Australia would solve these problems. Between 1788 and 1868, 165,000 convicts made the long voyage by sea to Australia. Times were tough for criminals, but these individuals were tougher. They survived the boat ride and the exile. Now their stories survive into the 21st century with 19 Crimes.
(19crimes.com)
Det ble nedsatt et arbeidsutvalg som i plenum besluttet å investere i en flaske rødvin i dag, dessuten en sjokoladeplate. Du vet. Den typen dag. Etter at jeg og mine atten andre personligheter oppnådde nominell suksess i et forretningsanliggende er det lov å feire. I motsetning til før om årene drikker jeg nesten aldri alkohol mer, så jeg regner med å bli småpussa av en hel flaske vin bare for meg selv. Sånn er livet. Jeg kan ikke tidfeste det i forhold til årstall, verdensbegivenheter eller den typen ting, men “ved et tidspunkt” i den nære fortid mistet jeg rett og slett interessen for alkohol, eller skal vi kanskje heller si alkoholrusen. What’s not to like? Alkohol er dyrt, man blir fette idiot av det, og dagen etter føles det som om man har blitt litt matforgiftet. Men 19 Crimes er jo en gyselig god rødvin da, hvis man liker dem mørke og tunge, med mye kraft i smaken. De fisefine betrakter denne rødvinen på litt nedlatende vis. Den er for vulgær for smaksprestene. Uten å gå nærmere inn på hvorfor jeg på 80-tallet ønsket å bli sommelier (“vinkelner”) og hvordan det gikk med det prosjektet, alt har sin forklaring. Jeg følger noen vinhandlere og alskens spesialister på nettet, men ingen av dem er noe begeistret for 19 Crimes. Imidlertid er jo jeg en vulgær faen på alle målbare vis – tenk på en krysning mellom Kjetil Rolness og Hannibal Lecter – så jeg sier ja takk, mange takk, bare skjenk opp er du snill.
Alle vet allerede – ya sabemos – at alkohol er det i særklasse farligste og mest destruktive dopet vi har — så selvsagt er det dette vi samles rundt når det skal festes; i stedet for – eksempelvis – cannabis eller noe, som hovesaklig gjør folk fjollete og irriterende, men det får dem ikke typisk til å rave rundt i gatene, skrike som en annen tulling og ellers oppføre seg utagerende og grensepsykotisk. Cannabis er heller ikke det foretrukne dopet blant sånne som banker kjerring og unger, hvis du forstår hva jeg mener. Likevel er situasjonen altså at cannabis er strengt forbudt mens alkohol ikke bare er tillatt, det frembys så å si overalt og ved alle anledninger av “fest”, formelle eller spontane. Kan du skjønne hva som er meningen med dette? Det typiske svaret er at “vi har problemer nok med det som allerede er lovlig” — som om man bare kan si “ikke gjør det” til folk så vil de la være å gjøre det. Herregud. Noe så evneveikt. Men nok om det. Da jeg var i det lokale polutsalget og kjøpte elendigheta vitset jeg som vanlig med betjeningen. Tar du den bare sånn? Det er jo ikke lenger vanlig å automatisk anta at folk vil ha pose. Jepp, svarte jeg. Jeg tar den bare i munnen. Så får vi se om jeg rekker å begå nitten forbrytelser før dagen er omme. Alle vet jo hva Freud sa om humor: Det er en plutselig introduksjon av en divergerende meningsmatrise. Haha. Ja, ikke sant? Eller som andre sier: Humor er når formen og innholdet ikke stemmer overens. Humor er ihvertfall ikke når poenget er åpenbart allerede fra starten av, mens resten bare er vanlig historiefortelling. Forøvrig er det å si at sans for humor som regel er et tegn på intelligent liv bak pannebrasken. Synes du ikke?
Respiratorisk-syncytialt virus er et virus som overføres med sekret fra luftveiene, via luftsmitte og med forurensede hender. Infeksjon med RS-virus er meget smittsom. Blant friske voksne gir viruset forkjølelse og lungebetennelse. Blant barn yngre enn to år kan viruset være farlig og føre til luftveisobstruksjon og sykehusinnleggelse. I u-land er viruset en stor årsak til høy barnedødlighet. Etter cirka tre år utvikler barn antistoffer mot viruset som reduserer faren. Voksne med nedsatt immunforsvar står også i fare for alvorlig infeksjon på grunn av viruset.
Det herrens år 2024 innledes med en fiendtlig respiratorisk trippelallianse mellom “vanlig influensa”, covid og RSV. Tidens lykkeønskning bør følgelig inneholde noe om at det er ikke alltid alle gode ting er tre (og den fjerde følger gjerne med, som folk sier når de mener “shots” under et fylleslag). Etter min mening bør man ta rimelige forholdsregler for å holde seg unna alle tre, men jeg er jo en pyse som stadig vekk går og vaksinerer meg og det ene med det andre. Dette er selvsagt fordi jeg er naiv og stoler på legemiddelindustrien. Hvordan skal man vel ellers forklare det? Alle kan jo se at jeg alltid legger meg på kne for å suge pikken til kapitalkreftene. Det er liksom varemerket mitt. Jeg har ingen egenvilje og heller ingen evne til selvstendig tenkning, derfor går det som det går. De stikker meg med nåler og jeg er like glad.
Hensikten med postmoderne propaganda er ikke først og fremst å overbevise noen om noe, men snarere å devaluere all informasjon, slik at det oppstår forvirring rundt hva som er hva og hvem som har rett. Sånt biter ikke på fæle jævler som meg, men jeg legger merke til at mange har utviklet “overskepsis” — som i prinsippet er det samme som overtro, bare med motsatt fortegn. Jeg har ingen mening om dette. Det er jo ikke mitt problem. Jeg har ikke noe med å blande meg borti hva andre folk skal og ikke skal gjøre med sin egen helse, men for min egen del foretrekker jeg å ta de oddsene jeg kan få i livets store spill. Hvis en vaksine gir meg bare èn prosent bedre sjanse mot en smittsom sykdom og det ellers ikke er verken særlig kostbart eller brysomt å få satt den, så velger jeg alltid vaksinering fremfor ikke-vaksinering. Dette er ikke noen spesiell forholdsregel som bare gjelder i helsespørsmål, det er en generell strategi i livet. Det er sånn jeg opererer. Enhver fordel som er innenfor rimelig rekkevidde er en fordel jeg plukker opp og tar med meg, så får det gå som det går.
Jeg må innrømme at jeg føler en slags pervers fascinasjon for tankeprosessene hos vaksineskeptikere. Imidlertid er jeg ingen sadist, så jeg føler verken skadefryd eller “hva-var-det-jeg-sa-mentalitet” hvis og når de blir smittet av noe slags jævelskap som gjør dem syke. Det er bare dumt og stusselig. Men altså fortsatt ikke mitt problem. Hvorfor tror de at de forstår noe? Om klassisk teater er det å si at komedie handler om årsaker mens tragedie handler om virkninger. Det er jo komisk når folk tror de er smarte, men tragisk når de rammes av ulykke på grunn av det intellektuelle hovmotet sitt. Selv betrakter jeg meg som dypt uvitende – men villig til å lære – om nesten alle ting og forhold i livet, universet og hele sulamitten. Jeg vurderer alle mine strategiske tiltak ut ifra dette perspektivet. Jeg er jo en evneveik fjott. Dette må jeg ta konsekvensene av og sørge for at jeg forbedrer meg som best jeg kan, med de midler jeg enten allerede har eller som presenterer seg underveis. Hva annet kan jeg gjøre? Skamme meg? Det er ikke sånn jeg jobber. Skam er jo for alle praktiske formål en fullstendig unyttig følelse som på toppen av det hele er ganske narcissistisk. Hvem er du, liksom. Ingen bryr seg om skammen din. Bare skjerp deg du, så går ting seg til etterhvert. Enten går det bra eller så går det over, som folk sier.
De som er gamle nok til å huske Sovjetunionens storhetstid – under Leonid Bretsjnev – husker også den surrealistiske propagandaen deres, som i plan og metode, idè og substans, best kan beskrives som “alternativ virkelighet”. Du vet. Det sosialistiske arbeiderparadiset og alt det jåsset der. Bare bløff og løgner alt sammen, men det var sånn de markedsførte seg mot omverdenen — og vè den som våget å si noe annet, de ble sendt til “omskolering” i Sibir. Ihvertfall var dette inntrykket jeg satt med den gangen, og jeg har ikke senere funnet noen grunn til å tenke noe annet. Det var noen stusselige greier, men det var i det minste noe. Et falskt bilde, men ikke desto mindre et bilde. Kanskje et litt tragisk ideal? Jeg vet ikke hva man skal si om saken. Alt gikk uansett til helvete så snart Gorbatsjov tok over. Ikke fordi han var inkompetent, tvert imot, det var fordi han satte i gang med “bokettersyn” og fant ut at hele mannskiten var pill råtten. En fullstendig omlegging – en såkalt “perestroika” – var tvingende nødvendig hvis Sovjetunionen skulle overleve, noe som kanskje også ville ha lyktes hvis ikke de evneveike kuppmakerne hadde satt igang med det fatale prosjektet sitt. Siden gikk det som det gikk og det vi har nå der borte er et “imperium” av den gamle skolen, under et statsoverhode som er keiser på alle måter bortsett fra i navnet. Putins propaganda er postmodernistisk og den kan beskrives som “ingen virkelighet”. Ingen vet noe og ingen har noen meninger, bortsett fra hva enn keiseren behager og befaler. Og skulle det hende at du mener noe annet enn Putin så vil ikke noe utpreget dramatisk skje. Du bare forsvinner. Ingen vet.
Altså, propaganda må ikke være løgn, selv om den ofte er det. All markedsføring og reklame er i prinsippet propaganda. Det samme kan vi si om politiske kampanjer, internasjonal agitasjon til fordel for turistnæringen og det ene med det andre. Det handler om “informasjon” på alle nivåer. Vi kaller det misinformasjon når det er “uskyldig” – det finnes jo en hel kategori av ord som begynner med mis; som for eksempel misforståelse, misoppfatning og så videre – mens desinformasjon er når man villeder noen med vilje. Til sist har vi malinformasjon, men det ordet bruker vi bare når det bevisbart foreligger onde hensikter. Det er litt uklart om prinsippet med “ingen virkelighet” bør karakteriseres som malinformasjon eller om det er noe helt annet. Anti-informasjon? Konsekvensen er uansett at man lever i en dystopi hvor man ikke kan stole på at noe er sant, eller at ordene betyr det samme i morgen som i dag. Overskepsis. Det motsatte av begrepet overtro, som handler om vanlig desinformasjon. “Ingen virkelighet” er en kategori av propaganda som handler om å gå aktivt inn for å forsterke all tvil og alle mistanker, eventuelt plante dem der hvor de ikke allerede gror. Flest mulig gjensidig motstridende rykter er bra. Mest mulig lavintensiv konflikt mellom folk. Flere krangler på nettet, gjerne basert i vilt urealistiske påstander. Poenget er jo som tidligere nevnt ikke å overbevise noen om noe, men om å avskaffe enhver form for sunn realitetssans. Opphisselse uten objekt, kan man si. Rebel without a cause. Alt som kan virke på en samlende og/eller organiserende måte blant folk er per definisjon statsfiendtlig virksomhet i denne dystopien. Poenget med det hele er at enhver potensiell motstander som ikke vet forskjellen på opp og ned er kampudyktig.
Narkomani er en medisinsk og sosiologisk betegnelse for sykelig trang til å bruke et eller flere narkotiske stoffer. Begrepet «narkotika» benyttes i denne sammenheng om alle stoffer som er oppført på FNs eller det norske helsevesenets narkotikalister, og ikke spesielt om stoffer som virker narkotisk i ordets egentlige betydning (dempende, søvndyssende). Det er vanskelig å skille mellom begrepene narkoman og avhengig. I populær språkbruk brukes narkomani ofte om en enhver anvendelse av andre rusgivende stoffer enn alkohol. Når det gjelder avhengighet kan dette også ofte brukes uten at det er snakk om inntak av noe stoff. Man kan for eksempel snakke om spillavhengighet eller sexavhengighet. Her er det selve atferden som avgjør, uavhengig av om det er snakk om å «putte noe i seg» eller ikke.
En gang fantes det en mann som utviklet en usunn sans for amfetamin – eller makka som det het den gangen, et japansk ord som betyr “penger”, som jo også er noe som ødelegger folk, uten at jeg vet om det er derfor man begynte å kalle stoffet ved et sånt navn – og som alle vet har amfetamin ganske dramatiske skadevirkninger på kropp og sinn, som kan inntreffe etter bare kort tids bruk av stoffet. Det er etter alt å dømme individuelt hvordan dette utvikler seg, men ingen bruker makka ustraffet. Noe kommer til å skje med dem. Permanent skade på et eller annet vis. Dette vet vi med sikkerhet. Amfetaminbruk skaper som regel et lett gjenkjennelig kroppsspråk med blant annet uro, spastiske bevegelser, ansiktsgrimaser og tanngnissing. Dessuten har det typisk en “paranoidiserende” psykiatrisk effekt med tendens til hallusinering og angstreaksjoner, som i neste instans kan gjøre pasienten aggressiv og utagerende mot de han mener seg plaget av. Det er i det hele tatt så mye galt med dette stoffet at man kan lure på hvorfor folk putter det i seg overhodet, men det har selvsagt sin åpenbare forklaring i den “mestringsfølelsen” som rusopplevelsen bringer. Folk liker jo å føle seg bra. Oppvakt, ovenpå og full av energi. Du vet. Verdensmester og kongen på haugen. Makka leverer disse svært ettertraktede følelsene, enten ordet betyr amfetamin eller penger.
Hvorom allting er, protagonisten i vår lille historie var en intelligent mann, til tross for at han valgte å bruke et ulovlig og svært farlig stoff. Han observerte de andre i miljøet rundt seg og la merke til den typiske løpebanen for amfetaminbrukere. Er ikke dette den mest alminnelige tolkningen av hele konseptet med å være smart? At man kan “se hva som kommer” på et tidlig nok tidspunkt? At man kan lære noe ved å studere de andres eksempel? Jeg tror det. Uten at dette nødvendivis betyr at det neste man gjør er å regne som “smart”, fordi historien utviklet seg etter mønster av han indiske bonden som gikk til en tiger for å få hjelp mot en ulv, men de to begynte selvsagt å snakke seg imellom, slik at nå må bonden betale beskyttelsespenger til både ulven og tigeren. Sånn er livet. Det blir ikke alltid slik som man hadde sett for seg. I denne metaforen er amfetaminen åpenbart ulven, mens tigeren representerer anabole steroider, nærmere bestemt nandrolon og dekadurabolin. Tanken var sannsynligvis at bole kan gjenoppbygge det som makka har revet ned. Ikke spør meg. Jeg vet nesten aldri hva folk tenker, jeg kan bare observere hva de gjør og siden forholde meg til det — og la meg si det slik: Jeg ser mye dumt. Kanskje har jeg noen tendenser til moralistisk dømmesyke noen ganger, fordi jeg avskriver som regel stoffmisbrukere som “ubrukelige” og vil ikke ha noe med dem å gjøre, men på den annen side har jeg lav terskel for å dele ut – fortjent eller ufortjent – en veritabel helteglorie til de som har vandret gjennom stoffmisbrukets helvetesprosess men siden har de klart å etablere “et nytt og bedre liv” for det er faen ikke enkelt.
Det å ha narkomani som livserfaring – slik som det er definert ovenfor, altså “en sykelig trang til å bruke rusmidler” – ligner litt på det å ha vært i krigen, i den forstand at opplevelsen kan påføre folk store psykiatriske skadevirkninger selv om de har klart seg relativt bra på det fysisk synlige plan. Kroppen er fortsatt hel og fungerer for det meste som den skal, men sinnet har vært på et mørkt sted og bevitnet mange svært stygge ting. De typiske rusmiljøene er jo ikke akkurat noen søndagsskole. Betre bør man bær’kje i bakkom enn mannavit mykje som de sier i Håvamål, men de sier også at det kan bli for mye noen ganger; et tema man gjenfinner i Voluspå, når volven terger tilhørerne med spørsmålet Vil du vite mer eller hva? og man innser at man må betale for kunnskapen med sjelefreden sin. Gjort er gjort og spist er spist som folk sier. Du stilte et spørsmål og du fikk et svar. Det motsatte av kunnskap er ikke uvitenhet, det er uskyld. Eller “naivitet” om du vil. Vi har jo ingen mangel på fabler og andre “moralfortellinger” i menneskehetens store bibliotek, som advarer folk mot å spørre for mye om hva som befinner seg utenfor alt det trygge og hverdagslige. Mamma hvor kommer sårene fra? For mye psykiatrisk arrvev har en tendens til å gjøre folk sosialt funksjonshemmede. De har jo tapt sin uskyld. De vet noe nesten ingen andre vet. Hvordan skal de forholde seg til det? Er slikt erfaringsmateriale nyttig for noen som helst? Et annet likhetspunkt med krigserfaringer er at forhenværende stoffmisbrukere sjelden liker særlig godt å “snakke om det” fordi tilhørerne har egentlig ingen forutsetninger for å forstå hva de hører. Derfor er det best å holde kjeft og fokusere på tingene de har i sitt “nye liv” heller enn å dvele ved alt det fæle som har skjedd med dem. Livet leves jo best forfra, det vil si når man har klart å organisere seg slik at man bruker tiden på “ting man har å gjøre” heller enn å måtte forholde seg til alskens negative konsekvenser av “ting man allerede har gjort”. Ulver, tigere og det ene med det andre.
Flatulens er rikelig avgang av gass via endetarmsåpningen. Det er først når gassmengden blir stor, og særlig når lukten er ubehagelig, at en snakker om flatulens. For enkelte kan dette være et stort problem, selv om det sjelden er snakk om alvorlig tilgrunnliggende sykdom. Ubalanse i bakteriesammensetningen i tarmen kan noen ganger gi bakteriell overvekst, som kan føre til plagsom flatulens. Dette kan behandles med antibiotika. Enkelte matvarer øker også gassdannelsen, for eksempel bønner, linser, kål og en rekke andre grønnsaker.
Begrepet fisefin henviser til en snobbete og hovmodig person som er “tilgjort fornem” men som ikke egentlig har noen karakteregenskaper som innbyr til en naturlig følelse av respekt. Begrepet “juniorsjef” – når det brukes nedsettende – betyr omtrent det samme. Altså en “liten” person som har havnet i en litt for stor stilling. Sånt skjer noen ganger. Særlig når ambisjonene blir påfallende mye større enn evnen til å beherske konsekvensene av å oppnå det man i utgangspunktet ønsket seg. I profesjonell sjarging kalles dette Petterprinsippet – som oftest brukes humoristisk – og det handler kort fortalt om at “enhver lovende ansatt vil bli forfremmet inntil de når sitt inkompetansenivå” med den korrolare påstand om at “alt vesentlig arbeid utføres av individer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå”. Det fisefine er således litt patetisk. Det er et signal om at denne personen ikke vet hva de driver med, så de forsøker å gjemme seg bak et røykteppe av “høflighet” og sosiale ritualer av mer eller mindre meningsløs karakter. I visse tilfeller kan trusler bli brukt for å markere den fisefines selvopplevde rang.
Skjellsordet gora (hindi) betyr i utgangspunktet det samme som farang (thai) — det vil si “en hvit person som oppfører seg som en hvit person”, i praksis som regel en turist som ikke forstår noenting om noe som helst, man bare må behandle dem med en viss overbærenhet fordi de er jo strengt tatt verken mer eller mindre enn et unyttig vedheng til sin egen lommebok, men ikke desto mindre en økonomisk viktig skapning som man kan melke så lenge man stryker og klapper dem på den riktige måten slik at de slapper av og gyter alle sine penger ut over den trengende lokaløkonomien. Enhver gora betraktes i utgangspunktet som “fisefin” – det er jo en integrert del av ordets bruk og betydning – slik at det er ikke i utgangspunktet en fornærmelse hvis noen beskriver deg som en gora fordi du står, går, kler deg og lukter som “en hvit person fra vesten”, med mindre du i utgangspunktet var en ikke-gora. Da blir saken helt annerledes. Forekommer det noensinne at såkalte etniske nordmenn kaller hverandre “pakkis”? Jeg har aldri hørt om det, men hvis det skjedde så ville det bety omtrent det samme; Du har på en måte forlatt din egen kultur og meldt deg inn i en annen — som du kanskje ikke forstår fullt så godt som du tror.
Jeg tilbrakte noen år i et forhold med en iransk kvinne som var “veldig muslim” samtidig som hun gjentatte ganger insisterte på at hun var en strengt vitenskapsorientert ateist (hun var fysiker av yrke). Hun kalte meg gora saleh. Jeg kalte henne habibi. Det var romantisk så lenge det varte. Vi skilte lag fordi hun ikke ville bo noe annet sted enn i USA mens jeg definitivt aldri ville kunne bosette meg i USA, uansett grunn. Sic transit gloria mundi, så å si. Slik forgår verdens herlighet. Man begynner å tenke over saken og ender på den motsatte konklusjon av hva man i utgangspunktet hadde sett for seg. Jeg tror ærlig talt ikke at min iranske venninne forsto hvor amerikansk hun hadde blitt før hun møtte meg. Hun var riktignok født i Iran, men familien hennes flyktet til USA før hun var gammel nok til å huske noe av dette. Hva skal man si? Selv om folka i livet mitt husker meg med varierende grader av entusiasme, så er det aldri noen som glemmer meg. Sånn er det bare. Jeg snakket nylig med min habibi. Du vet. Nyttårsgratulasjoner og det ene med det andre. Hun har fire barn nå, men ingen av dem er mine. Som jeg sa til henne da vi snakket: Har fitta di virkelig godt av så hard gruvedrift? Hun svarte at det får gå som det går. Livet er som alle vet en enveiskjørt gate med datoparkering. Selv folk innenfor vitenskapsfagene har et sentimentalt forhold til dette med å avle barn. Alt man kan gjøre er å ønske dem lykke til. De trenger det. Det er jo vanskelig å oppdra barn.
