År: 2024

Godhetsposering, også foreslått kalt dydsframvisning, dygdsignalisering, eller prektighetsframvisning, (fra engelsk virtue signalling) er ytringer eller handlinger som er ment å fremstå som moralsk høyverdige for andre. Uttrykket benyttes oftest nedsettende for å kritisere holdninger og oppførsel som noen oppfatter som tom og overfladisk støtte til populære politiske saker og som de mener fremsettes med minimal oppofrelse eller risiko. «Godhetsposører» beskyldes for å være mer opptatt av å vise omverdenen at en har de «riktige» holdningene og bruker de «riktige» formuleringene enn av de moralske holdningene i seg selv og de enkelte sakene. Ordet brukes ofte i sammenheng med at meningene kritiseres for å være politisk korrekte. Overdreven eksponering av egen, ofte selvgod og mer eller mindre skinnhellig «godhet» har vært kjent i uminnelige tider. Likevel har virtue signalling som kritisk betegnelse på fenomenet, oppstått i nyere tid. Det skyldes ikke minst fremveksten av sosiale medier som har gjort det mulig for enkeltmennesker å være mer synlige i samfunnet enn før, og gjort det lettere å vise frem ens egen moralske innstilling og dydige oppførsel til en stor gruppe mennesker.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Overordnet kulturell referanse: Arnulf Øverland

Den engelske skrivemåten “signalling” – altså med dobbeltkonsonant – er britisk. Amerikanerne skriver “signaling” og det er først og fremst de som bruker dette begrepet. Selv kaller jeg det hjerteblotting og bryr meg egentlig lite om hvorvidt det er ektefølt eller om det er posering, det essensielle poenget er uansett at det er for mye følelser – eventuelt “falske følelser” – investert i noe man uansett ikke kan gjøre noe fra eller til med på det praktiske plan. Det blir en form for psykiatrisk tvangsforstyrrelse. Det jeg kaller å runke følse. Alle vet at hvis man skal få gjort noe med noe som helst så må man ta seg sammen, skyve sine private følelser til siden og fokusere på metodisk handling. Det er forsåvidt en forståelig reaksjon at man blir overveldet av all ondskapen i verden, men det hjelper ingen – aller minst en selv – om man mister motet og setter seg ned for å gråte i en mørk krok av sitt eget sinn.

Det er i utgangspunktet bra å være følsom. Det betyr jo at man er sensitiv overfor subtile nyanser hos de tingene man observerer i verden. Mindre bra er det imidlertid hvis man til stadighet blir så overveldet av følelser at man ikke klarer å tenke klart, enda mindre forholde seg til konstruktiv plan og metode for å få jobben gjort. “Medlidenhet” er i det store og hele bare en jålete form for narcissisme som folk bruker til å forsvare sin egen posisjon av privilegier. Ja jeg er en rik drittsekk, men jeg gråter fordi andre har det vondt og dette gjør meg “god”. Av hva jeg bare kan karakterisere som perverse årsaker forlanges det til stadighet at politikere skal være hjerteblottere. Dette til tross for at de har en jobb som mer enn i de fleste tilfeller krever evnen til kald og klar tenkning. Har du en kommentar til den humanitære krisen i Vulgaria? Det er jo for fanden evneveikt. Hva skal man liksom si om krig, pest, naturkatrastrofer og hungersnød? Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Om utegående reportere er psykopater eller idioter er forsåvidt ikke relevant, resultatet blir uansett det samme: Elendighetspornografi. Fråtsing i andre menneskers ulykke. Og hjemme sitter gråtekoret med sin frossenpizza og lar seg sjokkere av fjernsynsbildene.

Skal vi ikke bare snakke litt om den psykiatriske pandemien? Rekordtallene for mental sykdom som vi nå kan observere innenfor hele vår kulturkrets handler ikke om at folk er “svakere” nå enn de var før, heller ikke om at legemiddelindustrien har gått over til å bli “pushere”, men om at det enorme informasjonstrykket vi alle er nødt til å leve med hver eneste dag sprenger sikringene i tenkamentet hos noen og enhver med jevne mellomrom. Vi trenger bedøvelse for å komme oss gjennom dagen (og vi skal ikke engang snakke om natten). Alle anstendige mennesker reagerer jo med sorg og avsky når de for eksempel ser bilder av underernærte barn i flyktningeleire og den typen ting. Det blir for lettvint – og egentlig ganske sosiopatisk – å avvise det hele under henvisning til at det er noen andres ansvar å rydde opp i elendigheta. Alle menneskebarn er jo “våre barn” i den grad vi selv er mennesker. De som føler noe annet fortjener et hardt lyskespark. Bakfra, og med løpefart. Det samme gjør de som utnytter andres ulykke i sin egen vinnings tjeneste, uansett hva slags “profitt” de henter ut av det, om så bare beundrende blikk fra evneveike fjols som synes det er bra når noen “våger å si det alle tenker” selv om det bare er mindre begavet avskum som tenker det. Saken er jo at det ikke er “tilfeldigheter” som har brakt menneskeheten til det bristepunktet vi nå erfarer. Det skyldes tvert imot mange hundre år med systematisk arbeid for å utarme og utplyndre ethvert tilgjengelig næringsgrunnlag over hele verden til fordel for et latterlig lavt antall av svært rike individer. Har vi et fattigdomsproblem? Nei. Det er en avledningsmanøver. Det vi har er et prekært rikdomsproblem, som vi også kan kalle “dårlig ressursforvaltning” eller drap på gåsa som legger gulleggene om du vil.

Jeg oppfatter det som krenkende å bli beskrevet som en forbruker, men på den annen side er dette bare et ord folk bruker fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Det er jo slik de har blitt trent. Hva slags ordforråd er det vanlig å ha nå for tiden? Språkblomster er et ganske vanlig ord man bruker om særlig elegante formuleringer, men det ser for meg ut som om denne blomsterenga er full av ugress. Jeg etterlyser bedre faglige standarder hos de som jobber profesjonelt med det norske språket, og da mener jeg særlig journalister og andre som utgir seg for å drive med “folkeopplysning”. Språkvåpen har blitt minst like vanlig å se i den offentlige debatten som de foran nevnte blomstene, som man må anta dypest sett handler om ektefølt frustrasjon i forhold til problemer man mener å kunne observere der ute. Sånn var det allerede før internettet kom og ting har ikke forbedret seg mye siden. De jævla jævlene som står bak all jævelskapen. Okei, liksom. Trampeklapp og det ene med det andre, men hva eksakt har du selv tenkt å gjøre med det problemet du påviser? Verdens miserable tilstand skyldes ikke politikk, men dårlige etiske grunnholdninger. Dette opplegget med å skifte politisk ledelse i noen slags sinuskurve mellom høyrevendte og venstrevendte middelkasseborgere hvert tiende år eller så er jo evneveikt. Det er som å med jevne mellomrom ta inn en tung rusmisbruker til et fjorten dager langt avrusningsprogram – med salmesang eller hva vet jeg – før man kaller jobben ferdig gjort, gir dem ti tusen kroner kontant og sender dem ut på gata igjen. Hva ville Nostradamus ha sagt om det neste som sannsynligvis skjer? Det blir ikke helt korrekt å kalle nyliberalisme en økonomisk teori på linje med såkalt marxisme, men hvis vi skal gjøre det så er Margaret Thatcher til Friedrich Hayek hva Vladimir Lenin var til Karl Marx. Det vil si den som tok tak i fantasien og forvandlet den til spinnvill materiell galskap. Til og med Det norske Arbeiderparti er nyliberalister nå, eller rettere sagt; de har vært det helt siden generasjonsskiftet på 70-tallet. Det er en enkel verden med enkle regler. Den sosiale motoren heter “konkurranse”. Den sosiale konteksten heter “markedet”. Resten handler om “frihet”. Det man generelt sett anbefales å gjøre i denne dystopien er å “selge merkevaren sin” — nemlig seg selv. Vi er alle horer nå.

Storbritannia er sannsynligvis det “sykeste” landet i den vestlige kulturkretsen akkurat nå. “Den britiske psyken” befinner seg etter alt å dømme fortsatt i Det britiske imperiet, mens de materielle forholdene på bakkenivå har endret seg dramatisk over de siste hundre år. Hvis man ser på historiens lange linjer så burde det tyvende århundre ha vært “Tysklands hundreår” fordi de sto best rustet til å ta føringen med det store moderniseringsprosjektet i vesten — men som vi alle vet gikk Tyskland under i en blodig orgie av galskap og massemord, mens USA istedet kom på banen som dominant økonomisk maktfaktor i verden etter at Europa – igjen – hadde blitt satt i brann av en håndfull gale individers private ambisjoner. Og hva fanden er det som skjer – eller ikke skjer – i Russland? Igjen skal det gjentas at rikdomsproblemet til syvende og sist handler om viljen til å ta fra andre og gi til seg selv – uansett på hvilket nivå – og årsaken til at mennesker oppfører seg slik er at de dypeste instinktene vi har er arven etter noen millioner år som åtseletende opportunister. Vi er kanskje “intelligente” i den forstand at vi kan behandle perverse mengder matematiske data til enhver tid, men vi er stupide dyr på instinktnivå. Det går ikka an å løpe fra rasshølet sitt uansett hva slags moralsk hurtigsprinter man ellers måtte være, men det går an å imponere de evneveike med triks og tryllekunster slik at de måper og klapper begeistret i hendene. Så fint, så flott, nå har vi det godt. Jeppe drikker jo for å glemme elendigheta si. Det samme er årsaken til at vi søker underholdning og distraksjoner. Av andre ting i nyhetene kan vi lese at Anders Behring Breivik visstnok har forsøkt å begå selvmord i fengselet. Herregud noe så tragisk. Er ikke han en mann som er kjent for å “få jobben gjort” der andre bare prater om hvordan muslimene utgjør en fare og det ene med det andre? Han oppfordres hermed til å prøve igjen, og prøve bedre denne gangen.

Og der var vi dæven døtte meg oppe i bare femten kalde, så nå kommer endelig litt mildvær etter noen skremmende kalde dager. Hva gjør man da? Svaret er opplagt. Da danser man. Med kaffekoppen i den ene hånden og sigaretten i den andre, iført t-skjorte og raggsokker men ingen underbukse. Man kan jo ikke ha noen bevegenseshemmende tekstiler når man skal twerke, som man minst må gjøre nå som våren kommer innom en snartur for å minne nordmennene på at snart kommer mai måned. Da kan vi legge alt dette bak oss.

Har jeg god smak i musikk? Det vet jeg egentlig ikke, selv om svaret “teknisk sett” sannsynligvis er ja, fordi jeg foretrekker sånt som blir laget av musikere som først og fremst går inn for å lage god musikk, så får man siden se om det blir noe penger av det. Som regel ikke. Det går minst tusen kompetente musikere på hver stjerne, slik at denne bransjen handler egentlig mest om flaks og gode forbindelser. Men når man som jeg har vært mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert i femti år så rekker man jo å få med seg noen ting, også blant alt sånt som aldri “slo gjennom” til tross for at det er like bra – noen ganger bedre – enn sånt som havnet på hitlistene og ble spilt så ofte at man nesten skulle tro de var byens eneste band.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hvorom allting er, jeg er først og fremt en “rocker” – med sterk slagside mot groovy 70-tallsgreier – men jeg liker også den mest vulgære enden av dansbar musikk som fortsatt blir laget av mennesker, det vil si disco, fremført med analoge instrumenter, full hornseksjon og hele pakka. På den elektroniske siden foretrekker jeg egentlig “industrielle” ting. Dansetekno har aldri appellert til meg. Kanskje hvis jeg hadde vært yngre da rave var den store greia, men det var jeg altså ikke. Uansett, her er dagens dansemusikk. Følg danserne på skjermen hvis du vil at det skal være en treningsøkt med høy kardio, men slapp av og la kroppen gjøre jobben selv hvis ikke.

Med kjønnsidentitet forstår man individets personlige og subjektive opplevelse av seg selv som henholdsvis mann eller kvinne, trans, intersex, ukjønnet eller noe annet. Opplevelsen av kjønnsidentitet har ikke sete i kjønnsorganene, men i hjernen. Forskning på utvikling av kjønnsidentitet viser at subjektiv opplevelse av å være ett kjønn kan være forskjellig fra kroppen (kjønnsinkongruens), og den subjektive opplevelsen kan gå i flere retninger: mann, kvinne, flytende kjønn, avvisning av kjønn, transkjønn, ikke-binært kjønn eller andre personlige opplevelser av kjønn. Kjønnsidentitet synes for de alle fleste å være varig. Selv ved store hjerneskader, svulster, hjerneblødninger eller demens er det ikke påvist endring av kjønnsidentitetsopplevelsen. Hvordan vi kler oss og ter oss avspeiler hvordan den enkelte «forhandler» med omverdenen for å finne bekreftelse for sin opplevelse av kjønn. Gjennom hvordan vi står fram i verden, forteller vi om vi opplever oss som menn, kvinner eller noe annet. Atferden speiler identitetsopplevelsen.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Altså, jeg vet jo godt hva seksualitet er; som seksti år gammel cis-het mannhore med mye og tungt kroppslig erfaringsmateriale fra den internasjonale sadomasochismens surrealistiske pornoverden. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formulere det på en måte som ikke drar alt for mye i retning av verbal motorsagmassakre. Folk blir jo skremt og holder seg for både øyne, ører og nese med alle sine seks mentale armer. Det jeg typisk gjør for å etablere en “objektiv referanseramme” er å google begrepene og lete meg frem til en “skolebokdefinisjon” av det temaet jeg ønsker å ta opp. Det første som kom opp som søkeresultat for ordet “seksualitet” var – som det ofte er – Wikipedia. For ordens skyld: Jeg er klar over de mange metodiske svakhetene tilknyttet Wikipedia, slik at man bør være måteholden med entusiasmen, men min erfaring er at “på det jevne” så er Wikipedia en god ressurs i forhold til å etablere hva ordene egentlig betyr. Enda bedre er imidlertid Store norske leksikon som derfor er de jeg bruker mest — her, linket ovenfor, i sitt underbruk Store medisinske leksikon. Artikkelen deres om seksualitet var ganske lang og – som jeg oppdaget etterhvert – ganske imponerende. Før jeg kom til slutten tenkte jeg at dette må være skrevet av Elsa Almås, og det var det. Imidlertid var også Berthold Grünfeld oppført som forfatter, så da tenkte jeg jøss lever han ennå? men artikkelen kan jo være hvor gammel som helst, eventuelt med noen senere oppdateringer. Seksualitet er jo ikke akkurat noe nytt fenomen.

La oss vende blikket mot den femte romerkeiseren; Nero. Som alle vet ble han i det herrens år 68 drept – eller rettere sagt “oppfordret til å begå selvmord” men det gjør jo samme nytten – og deretter fulgte den første borgerkrigen i Roma siden Marcus Antonius og alt styret med Cæsar, Cleopatra og det ene med det andre. Perioden etter Neros død kalles “året med fire keisere” — først Otho, Galba og Vitellus i rask rekkefølge, før Titus Flavius Vespasian tok roret og etablerte det andre romerske keiserdynasti, Flavianerne, etter at den siste Augustiner, altså Nero, avrundet den delen av imperiet som folk flest typisk vet mest om. Du vet. Caligula, Claudius og de der. Blant Flavianerne fantes det en jødisk adoptivsønn, Flavius Josefus, som opprinnelig kjempet mot Vespasian mens han ennå var en general i Neros tjeneste, gitt det oppdrag å overvinne og underkaste seg jødenes rike. Josefus ble imidlertid tatt til fange og gjort til husslave hos Vespasian etter at han påsto at keiserverdigheten tilhørte ham, slik at da han faktisk ble tilbakekalt til Roma og tilbudt keiserjobben så ga Vespasian Josefus frihet som romersk statsborger og “venn av keiseren”. Deretter levde han formodentlig lykkelig resten av sine dager, det vet vi ikke noe om, det vi vet er at han brukte tiden til å skrive. Josefus er jo en av klassikerne som tilhører pensumet for klassisk dannelse. Nå finnes det imidlertid så mye slags lesestoff her i verden. Hvem kan si hva folk “bør” lese? De har uansett ikke tid til alt, men jeg vil likevel oppfordre folk til å legge bibelen til sin obligatoriske leseliste. Selv om mye – for ikke å si størstedelen – bare er rohypnotisk vrøvl og forbannet dikt så bør man likevel kjenne de kulturelle referansepunktene. Du vet hvordan det er. “Der Gud bygger en kirke bygger Fanden et kapell” som folk sier. Det som skal nevnes her er imidlertid at Josefus nevnes ofte som forfatter av Det nye testamentet, med all sin romervennlige propaganda, og dette betraktes som en konspirasjonsteori på linje med den om at Edward de Vere “egentlig var Shakespeake” — fordi jo mer man studerer saken jo vanskeligere blir det å motbevise påstanden, selv om den selvsagt heller ikke lar seg bevise i noen akseptabel forstand. Det blir bare hengende. Ja det er mulig men er det sannsynlig? Der står saken.

Hvilket bringer oss til alles største nettfavoritt, konspirasjonsteoriene. Folk flest er like lykkelig uvitende om “det parareligiøse feltet” som de er til parafilier, altså “avvikende seksuelt objektsvalg” som det heter på teknisk språk. Da jeg googlet ordet seksualitet ble jeg først litt deprimert over hvor infantil Wikipedias artikkel var – herregud disse evneveike trollene vet jo ingenting om noenting – men etterpå ble jeg desto mer optimistisk av Elsa Almås sitt verk, faktisk til en slik grad at jeg linket det opp for å sette støttehjul på leserens metaforiske sykkel, noe jeg vanligvis ikke gjør. Som regel bryr jeg meg lite om hvorvidt folk selv gjør søk etter “flere data” eller ikke. Men dette var bra på en svært saklig og ryddig måte. Som alle vet befinner mesteparten av folks idèer om seksualitet seg innenfor rammene av barnerimet “kuk og fitte skal sammen sitte” slik at hvis en situasjon ikke inneholder “penisaktivitet” så kan den per definisjon heller ikke være seksuell. Sånn er det jo bare. Du vet. Biologi og forplantning. Seksualaktens formål er jo å plassere et kvantum ejakulat tilstrekkelig nært hunnens livmorsåpning til at befruktning kan finne sted. Halleluja. Livets mysterium ligger i kroppsvæskenes logistikk. Enhver form for “ideologi” som ikke støtter prinsippet om kjønnet formering – med tilhørende parringsritualer – må være å betrakte som subversiv, enten den eksisterer i objektiv forstand eller den bare er en fantasi hos noen som lider av paranoide tvangsforstyrrelser. Søkeordet man bør begynne med i dagens seksuelle virkelighet er imidlertid BDSM. God tur, forsåvidt. Akronymet ble konstruert som et ledd i strategiene mot AIDS, da man av åpenbare årsaker følte et behov for å kartlegge “hva som egentlig finnes der ute” i forhold til seksuell varians og den relative smitterisiko som følger av de respektive aktiviteter. Du kan si at BDSM omfatter sekkeposten “annet” etter at man har gjort seg ferdig alt man kan komme på av “normale” måter å forholde seg til sin egen og andres seksualitet. Alt du kan forestille deg finnes der, samt enda mer som du slett ikke kan – eller engang vil – forestille deg. Seriøst. Det eneste formalkravet er at det skal være samtykkende/frivillige aktiviteter mellom voksne og myndige individer som forstår hva de gjør. Altså ingen uskyldsfrø, ingen evneveike, ingen rusa personer og ikke noen slags syk jævelskap som medfører permanente fysiske og psykologiske skader. Resten er et forhandlingsspørsmål. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sa så innsmigrende i filmen Hellraiser, som forresten var diktet opp av en praktiserende sadomasochist.

På samme måte som det ikke egentlig finnes noen grenser for hva slags sprø ting som gir folk et seksuelt kick så finnes det heller ingen grenser for hva slags “forklaringer” folk klarer å komme opp med i forhold til livet, verden, menneskeheten, kulturen og det ene med det andre. Vår art er jo i det store og hele en slags ganske interessant form for sinnssyke aper. Vi oppfører oss temmelig snålt sammenlignet med de normale dyra. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men de fleste antar at det handler om seksuell seleksjon, det vil si at hunnene innenfor vår art gjennom lang tid har foretrukket å formere seg med de mest “interessante” hannene — altså ikke de sterkeste, vakreste, rikeste eller hva det nå skal være, men de som har oppvartet hunnene på fantasifulle måter og fått dem til å føle seg vakre og lykkelige. Siden kan vi observere det samme som i mange andre dyrearter, det vil si at hunnen foretrekker å la seg befrukte av de “spennende” hannene, men hun velger å bygge rede sammen med de som er “stabile”. Dette var vel mer eller mindre hva Darwin så for seg, og jeg har ikke oppdaget noe gjennom livet som på en overbevisende måte antyder at det er noe annet som foregår. Det eneste saklige vi kan innvende er at de som på individuelt nivå har tatt en stor grad av bevisst kontroll over sine egne livsfunksjoner vil også typisk havne “utenfor programmet”, eller bli avvikere om du vil. De ønsker seg noe “mer” enn bare mekanisk jukking i misjonærstillingen (og bare for å avle barn), så de prøver som best de kan å gjøre seksuallivet sitt mer interessant med alskens leketøy og hjelpemidler, hva vet jeg, saken er uansett at det selges mye sånt både på nettet og i mer eller mindre kleine butikker hvor folk sniker seg rundt med blikket lavt og skuldrene høyt. Uansett, for de som ønsker en – passende eller upassende – bibelsk referanse så kan jeg henvise til Bernhard de Clairvaux og hans avhandling om Salomos høysang, hvor han begynner med ordene veien til Guds kjærlighet går gjennom kjødets fysiske kjærlighet som man kan tolke fritt. Jeg tror ikke han mente å “oppfordre til utukt” men på den annen side så sier han jo det han sier, som betyr at han forstår det han forstår. Mange hevder jo at det finnes en egen dedikert “sex-energi” i menneskekroppen som man kan ta kontroll over og utvikle i den eller den retningen, hvilket mer eller mindre korresponderer med det gamle begrepet seksualmagi.

Saken er uansett at hjernen er vårt største og mest dominante kjønnsorgan. Det er et velkjent fenomen at hvordan folk tenker kan gjøre dem sexy eller usexy, alt ettersom, slik at uansett hvor tiltrukket man eventuelt følte seg i utgangspunktet; så snart noen slipper en sosial gigablemme i løpet av parringsspillet så klarer man bare ikke å komme seg forbi dette punktet senere. Kjeftens glød, lystens død. Dette er ikke et etablert ordtak, det er bare noe jeg fant opp her og nå. Men alle vet at det er sant. Det mest effektive prevensjonsmiddel er en fem minutter lang samtale om politikk, religion eller noe annet slags kontroversielt tema med den aktuelle kandidaten. “Informasjonsbomber” har kverket mye lyst mellom mennesker, det er ihvertfall sikkert. Men noe skal man jo ha å snakke om i de tidlige stadiene av “utforskning” mellom partene, man kan jo ikke bare sitte der og holde kjeft som en annen tosk, man må vise noe, dokumentere at man forstår seg på liv, lyst og lek, ellers kommer aldri i verden dette opplegget til å føre noe sted. Alle vet hvordan dette virker. Å være kjedelig er den verste måte å avvikle de første stevnemøtene. Da er sjansen stor for at det ikke blir noe mer utav dette prosjektet. Ser du hvor dette bærer hen? Darwin hadde sannsynligvis rett i at menneskesinnet er et produkt av seksuell seleksjon. Anstrengelsene med å gjøre seg tiltrekkende for attraktive partnere har over tid medført dette organet som så ofte er så håpløst ute av kontroll, men hva kan man gjøre? Vel, det skal jeg fortelle deg her og nå. De smarte blant oss skjønner at hjernen er et øverflødighetshorn med begrenset praktisk nytteverdi, så de bruker den til å skape vakre ting som ikke har andre formål enn å feire lysten og gleden — mens de evneveike henfaller til dyster fantasering rundt “meningen med livet” og annet sånt fjas, som invariabelt har en tendens til å ende i konspirasjonsfantasering. Du vet. Leting etter de som har skylda for all jævelskapen i verden og den typen ting. Sånt som livets tapere gjør mens de venter på at døden skal komme og hente dem.

Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk. Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk, tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst. Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig statens fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Interessant nok betraktes overlagt karakterdrap nå i dag som noe av det verste man kan gjøre mot folk på nettet, men det er likevel ganske vanlig i forbindelse med sjalusi, samlivsbrudd, barnefordelingssaker og den typen ting. Folk tenker typisk at dette må være greit så lenge det bare rammer folk de uansett ikke liker, men nesten alle blir djupt såra og vonbrotne hvis og når det rammer dem selv, så det er etter alt å dømme behov for noen slags særlov mot det å henge ut og “avsløre” andre på nettet ved hjelp av for eksempel privat informasjon som de aldri samtykket i å publisere og som de heller ikke ønsket skulle komme ut. “Se & Hør-journalistikk” ble regnet som et faglig lavmål blant de som jobbet i media da fenomenet var noe nytt, men ikke desto mindre fantes det et åpenbart marked for kjendissladder, dyneløfting og jakt på skandaler; så selve magasinet Se & Hør endte faktisk med å bli banebrytende slik sett. Det skamløse ble normalisert akkurat tidsnok til å sette standardene for omgangstone på internett i Norge. Begrepet ære betraktes som noe nesten litt naivt i vår postmoderne hverdag, hvor en persons inntjeningsevne definerer deres sosiale status. For å sette det på spissen: Ingen respekterer en blakk hedersmann, men alle er interesserte i “historien bak” en eller annen rik drittsekk. Sånn har det blitt.

I en bedre verden ville kikkere og blottere finne sammen i noe slags opplegg for avvikling av felles hygge uten at vi andre behøvde å verken “se eller høre” at det knirket i senga og det ene med det andre, men vi lever jo som kjent ikke i en bedre verden. Vi lever i den hvor hvor man på rutinepreget vis kaster bort alt forbedringspotensiale som ikke bidrar innenfor horisonten av neste kvartalsregnskap. Det komiske med Se & Hør er at begge ordene er verb i sin imperative, eller “bydende” form. De er påtrengende og insisterende kommandoer som henvender seg direkte til sansene og barnets verdensopplevelse, uten å ta omveien om voksenidentitetens refleksjon og “høyere selv”. Jeg mener å huske at de etterhvert fikk en konkurrent som kalte seg Her & Nå, som forsåvidt gjør bildet til en perfekt perversjon: Den åpne horisonten blir trukket sammen til et rør som bare tillater tunnelsyn og “trang fokus” på umiddelbar tilfredsstillelse. Etter min mening er dette degenerativt, men andre har sikkert andre oppfatninger. Eller altså, det må de jo ha. For meg er det ubegripelig hvorfor kjendissladder interesserer folk. Jeg liker ikke engang å høre skandalehistorier om folk jeg kjenner, for den saks skyld. Jeg opplever ikke folks private juksesnyting og øvrig runkesnusk som pinlig før det gjøres til en snakkis som reduserer verdigheten til alle som er innblandet i å spre elendigheta. Men når det er sagt, så stemmer jeg definitivt for å dele ut noen sannhetens ballespark til de som kommer på banen med høy dobbeltmoralistisk kølleføring. Skandalehistorier bør spres hvis det tjener til å tydeliggjøre løgnaktig karaktersvakhet hos maktmennesker.

Vi bør kanskje svinge innom begrepet karakterselvmord også. Et bra eksempel kan være Graham Linehan – du kan jo google – og hvordan han gikk fra å være en populær forfatter av mange høyt elskede fjernsynsserier i Irland til å bli en sosialt utstøtt paria som ingen lenger vil jobbe med eller egentlig ha noe som helst slags forhold til – opplegget medførte skilsmisse – fordi han av ukjente årsaker en vakker dag brått bestemte seg for å bli – eller “komme ut av skapet” som – antitransaktivist av det slaget som “bare vet i sitt indre” at det umulig kan finnes andre kategorier av kjønnsidentitet enn mann og kvinne. Dette er åpenbart en veldig viktig sak for ham, fordi han har jo ofret alt han hadde i livet – alle venner, hele formuen, all respekt, all ære, ja til og med ekteskapet – til fordel for sin nå hovedsaklig nettbaserte aktivisme. Jeg vet ikke hva som foregår psykologisk med Linehan, men jeg antar det er noe slags “kristuskompleks” hvor han føler seg mer sikker på at han har rett jo mer motstand han får. Jo flere som hater ham jo bedre, liksom. Dette “beviser” noe i denne pasientens fantasi. Imidlertid bør man kanskje stoppe opp og reflektere over hva man egentlig sier når man formulerer ordene “alle hater meg nå” og vurdere om det kanskje kan ha skjedd noe med deg som du ikke selv helt forstår, men andre legger merke til det og reagerer med å trekke seg unna i avsky. Det vil si alle bortsett fra en ganske liten “hard kjerne” av likesinnede antitransaktivister som tilsynelatende oppfatter det som et problem at det finnes mennesker som er kjønnsinkongruente både i sin selvopplevde identitet og som kulturell kategori. Her kan vi forsåvidt bare peke på det gamle ordtaket om at man ikke bør klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Det er jo ikke ditt problem. Individer som lever med kjønnsinkongruens har da problemer nok med å sortere ut hvem og hva de er om de ikke også skal antastes av evneveike fjøsnisser som fremsetter tvangskrav om at de enten må endre seg eller forlate denne verden.

På engelsk kaller man sånne som meg edgelord. Jeg vet ikke hva man sier på norsk, men vi kan forsåvidt si at mens alle edgelords er ekstremister så er ikke alle ekstremister edgelords. Galskapens rike er jo stort og vilt der det ligger, akkurat litt “utenfor” det normale. Vi kan si at det representerer menneskesinnets villmark, eller altså Utgard om du forstår hva jeg mener. Det er en svært viktig forskjell mellom det å være en vandringsmann i galskapens rike og det å ha fast adresse der. Som jeg alltid sier: I en skarp situasjon er punktforsvar den dårligst tenkelige strategi — og alle situasjoner i galskapens rike er skarpe situasjoner. Derfor må man holde seg i bevegelse og unngå den typen konfrontasjoner som tvinger deg til å forsvare et punkt – i dette tilfelle et synspunkt – mot mange tungt bevæpnede og svært bevegelige motstandere. Det er jo bare et spørsmål om tid før de sliter ned motstandsevnen din og tar deg ut. Jeg føler meg rimelig sikker på at den ovenfor nevnte Graham Linehan føler seg som om han er innesperret i et festivaltoalett midt ute på en åpen plass som er full av zombier. Han vet at hvis han åpner døra og gir seg til kjenne så vil zombiene komme styrtende mot ham fra alle kanter. Men det er ham vel unt. Jeg mener, hva er meningen med å jobbe så hardt for å forpeste livet til en så marginal og for alle andre helt harmløs gruppe? Herregud. For en dust. For et spektakulært “fall fra nåden” til å bli en patetisk figur som i sine beste øyeblikk er komisk, men for det meste bare irriterende. I enhver sammenheng hvor man snakker om frihet bør man også snakke om ansvar. Ikke minst når ytringsfrihet er et poeng man søker å trekke frem og vise til. Det er jo noen ganger lett å få inntrykk av at det de ber om er “frihet fra alle konsekvenser” av sine egne ytringer. Er det sånn ting fungerer i den virkelige verden? Jeg tror ikke det. Sosial dynamikk mellom mennesker har ikke endret seg i noen vesentlig grad på et par millioner år, selv om lokale og temporale “kulturelle koder” bevirker litt overfladisk varians i detaljarbeidet. Folk rygger typisk mange meter unna for eksempel mordere, pedofile og kannibaler (selv om de ofte har en morbid fascinasjon for slikt materiale innenfor “film noir” og kriminallitteratur)- De ønsker jo ikke å ha noen personlig omgang med sånne som har etablert permanent opphold i galskapens rike. Folk flest er normale fordi de liker det normale. De liker ikke bråk, skriking og drama. De liker ikke freaks. Folk flest liker sånne som forstår at de må oppføre seg som folk når de ferdes blant folk.

Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken for den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter står sentralt i oppdragelsen, som derfor alltid er kulturavhengig.

(Wikipedia)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Hvor mange barn har du oppdratt? Jeg mener ikke hvor mange du selv har laget – det går jo fint an å avle barn uten å noensinne “oppdra” dem i den forstand – men hvor mange du har hjulpet frem til “voksen ansvarlighet og selvstendighet” (som det formuleres i sitatet ovenfor). For eksempel kan svaret i en barneskolelærers tilfelle være opptil flere tusen, mens hos en typisk “fraværende far” kan svaret være ingen. Jeg er skeptisk til meninger om barneoppdragelse hos de som ikke selv har kjent på hvordan denne oppgaven føles i praksis, men noen ting er fette åpenbare, som for eksempel at rusproblematikk hos voksengenerasjonen viser en statistisk tendens til å “gå i arv” og at hvis man bruker vold mot barna – som i dette tilfelle ikke bare betyr enhver form for “håndspåleggelse” men også trusler – så skaper man et fremtidig psykiatrisk problem hos barnet. Ikke nødvendigvis i en slik grad at de vil behøve noen behandling, men definitivt tilstrekkelig til å etablere alskens nevroser og tvangsforstyrrelser. Det finnes sikkert individer der ute som fortsatt tror at det å “banke vett inn i noen” er en strategi som virker etter sin hensikt, men på samfunnsnivå – altså i det vi kan kalle “den norske kulturen” – har slike tankemønstre forlengst blitt forlatt. Straff virker aldri “oppbyggelig” på noen positiv måte. Og hevn er aldri så søt i praksis som man fantaserer om at den skal bli mens den fortsatt er på planleggingsstadiet.

Her er noe å tenke på: Det er ikke dine barn, selv om de har kommet til denne verden gjennom din høyst private kropp. De er gjester som du må beverte og underholde innenfor husholdningen din, slik som den er, gjennom 15-20 år mens de gjennomgår dramatiske fysiske og mentale forandringer, før de til sist forlater deg uten å nødvendigvis være takknemlig for alt ditt slit og alle dine offer. Til tross for det enorme antallet bøker som er skrevet om barneoppdragelse så finnes det ingen fasit for hvordan denne oppgaven bør løses — og jeg antar herfra og ut at den ærede leser er klar over dette. For å feilsitere et utsagn som feilaktig har blitt tillagt Churchill: Det beste argumentet mot å skaffe seg barn er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst småbarnsforelder. Jeg vil ikke selv anbefale noen å få barn før de forstår – og aksepterer – at dette sannsynligvis kommer til å definere resten av livet deres. Vi skal imidlertid ikke snakke om “foreldrerollen” nå men om alt annet som har en “oppdragereffekt” i barnets liv, hvilket i praksis betyr alt slikt som befinner seg hinsides foreldrenes makt, myndighet og kontroll. Dette er et ganske grumsete område hvor skoleverket rager himmelhøyt over alle andre krefter — ihvertfall frem til pubertetsalderen setter inn og de virkelige problemene begynner. Hvor mange psykologiske tester som helst viser entydig at barn ikke gjør som foreldrene sier, men som de gjør. Faktisk så bryr de seg typisk lite om sine foreldres meninger, men desto mer om hva slags posisjon de selv har blant sine jevnaldrende. Alt barna i utgangspunktet har å gå på når de skal prøve seg på livet er “metoden” de kan observere hos de dominante voksenpersonene i sitt eget liv – ofte men ikke alltid foreldrene – som jo åpenbart har vært effektiv nok til å holde dem i live såpass lenge, så det kan ihvertfall ikke bli verre enn det hvis man kopierer opplegget deres. Dette foregår i all hovedsak på et underbevisst “system B” nivå. Det man lærer med kroppen, så å si. I mellomtiden bruker man det bevisste selvet – system A – til å navigere seg gjennom den hverdagslige virkelighetsopplevelsen, hvor man blant annet danner “meninger” og det ene med det andre.

Etter hva jeg hører er det i dagens USA svært uvanlig at man lar barna gå alene på vei til og fra skolen, selv om det er “rimelig gåavstand” og et presumptivt sett “trygt område”. Det de sier er at “man vet jo aldri”, hvilket ikke er noen diskutabel påstand. Den er sann og solid. Er det noe vi alle virkelig vet om denne verden så er det at “man vet jo aldri”. Og så da? Her forleden fikk jeg besøk av et par kamerater for litt “KGPP” (kaffe og generell pissprat) og samtalen kom inn på sannsynlighetsberegning kontra sikkerhetstenkning. Hvor skal man trekke opp grensene mellom det trygge og det utrygge? Alle husker selvsagt Cheneydoktrinen – oppkalt etter USAs daværende visepresident og generell busemann Dick Cheney – som var at dersom det er èn prosent sannsynlig at det vil komme et terrorangrep så skal du forholde deg til det som om det er hundre prosent sikkert at det vil komme. Ha fingeren klar på avtrekkeren, så å si. Følg nøye med på omgivelsene. Du vet. Hele pakka. Det er jo like før noen angriper deg med dødelig vold, men du vet ikke eksakt når eller fra hvilken retning det vil komme. Jeg vet ikke i hvilken grad vi norskinger typisk er klar over dette, men resten av verden betrakter oss som svært sindige mennesker. Det vil i dette tilfelle si at vi typisk oppfatter Cheneydoktrinen som urimelig. Eller gjør vi det? Hvis det for eksempel var èn prosents sjanse for at du vil bli drept i en trafikkulykke så sier jo tallene at du neppe vil overleve mer enn et par hundre kjøreturer. Hva skal man tenke om dette? Hmm. Kanskje toget neste gang? Som enhver matematiker vil kunne fortelle deg: Menneskers dårlige forståelse for eksponentialfunksjonen er et svært alvorlig problem. Det vil si både for hvordan den virker og hvordan den ikke virker.

Selv er jeg slik at hvis det “kommer en tanke” om at det er noe jeg bør gjøre så gjør jeg det så raskt som mulig. Det er en vane jeg har opparbeidet meg fordi jeg er forfengelig. Jeg liker jo å tenke på meg selv som en klok mann, slik at hvis jeg gjør (eller ikke gjør) noe som senere forårsaker at jeg føler meg dum så oppstår det kognitiv dissonans. Det kan vi jo ikke ha. Du vet. “Ett sinn, èn tanke, èn bevegelse” som de sier innenfor nazibuddhismen, altså Zen. Konsentrasjon, fokus, disiplin. Flyt handler i denne sammenheng om å avstemme forholdet mellom sinnets system A og B, altså selvet og det underbevisste. Det høres mye enklere ut enn det er — i en verden som for det meste består av distraksjoner og uvesentligheter. Hvorom allting er, jeg er ikke “spesiell” på noen annen måte enn at jeg er en jævel med ordene, som jo ikke er så spesielt, men en kunst som alle kan trene seg opp til å mestre på rimelig vis. Følelseslivet mitt er helt normalt. Jeg er for eksempel ikke “fryktløs”, bare disiplinert. Hver gang jeg har gått gjennom småbarnsfasen med et egenprodusert prosjekt – jeg håper jeg slipper flere runder – har jeg følt den samme foreldreangsten som alle andre føler, ihvertfall alle normale foreldre. Sosiopater eksisterer og formerer seg men de føler jo ingenting, de er bare “praktiske” med alt de gjør. Heisann Montebello. Vi andre er imidlertid mer nervøse når vi ser på hvor sårbare de små er og siden flytter blikket over på all galskapen i verden. Herregud, hvordan skal dette gå? De sier at grunnen til hvorfor ingen lar barna sine gå alene på skolevei i Amerika er at de frykter kidnappinger. Og hva skal man tenke om seg selv etterpå hvis barnet ditt faktisk blir kidnappet uten at du gjorde alt du kunne for å eliminere denne muligheten? Småbarnsforeldre behøver slett ingen Cheneydoktrine. De har det allerede som ryggmargsrefleks. Nesten alle jeg noengang har kjent ville gjort alt for å beskytte barna sine. Men ikke alle har like god forståelse for hva som er og ikke er farlig for barna.

Barn er jo alltid et aktuelt tema i menneskelivet så “debatten” rundt hvordan man skal forholde seg til foreldrerollen og dens begrensninger vil neppe noensinne opphøre. Den gjeldende standarden for om man har lyktes med oppgaven er for det første om det “går bra” med barna dine senere i livet, for det andre om de ønsker å ha vanlig sosial omgang med deg etter at de har kommet i voksen alder. Ingen av delene er selvfølgeligheter. Begge deler påvirkes av oppdragelsen, både internt og eksternt. Mange opplever et problem i forhold til “sin eiendom” og vanlig språkbruk når de snakker om sine barn med de plikter og rettigheter slikt “eierskap” medfører. Til hvilken grad eier man barna sine? Jeg vil si til eksakt null grader. Alle mennesker er selveiende. Alle mennesker har rettigheter som selvstendige individer og disse rettighetene har rang foran hva enn som måtte være foreldrenes ønsker og interesser, selv hos små barn, og den eneste entiteten som er etablert for å først og fremst beskytte individets interesser er staten — i denne kontekt sannsynligvis best representert gjennom barnevernet. En etat som mange har et ganske forstyrret forhold til, men også en etat som fortsatt er – dessverre – vel så nødvendig som den alltid har vært. Omsorg er det operative begrepet her. Folk sier at det er som husarbeid, i den forstand at man merker det best når det ikke blir gjort, men det kan også bli litt vel mye Møllers tran noen ganger. Mange har jo et nevrotisk forhold til den eksterne siden av barneoppdragelsen, det vil si ting barna kommer i kontakt med utenfor foreldrehjemmets maktpolitiske strukturer. Hva skjer for eksempel på skolen? Foreldreangsten er en skvetten liten gnager med tendenser til ADHD og noen ganger får den tak i noe den bare ikke klarer å slippe taket i. Derfor er det svært ualminnelig at barn ferdes alene på skoleveien i USA og nærmest litt skandaløst når og hvis noen likevel gjør det. Selv om det teknisk sett var vesentlig mer farlig å la dem gå alene på den tiden da dette var så normalt at ingen tenkte gjennom saken. Objektivt sett gir dette ingen mening hvis man ikke ser det i lys av den foran nevnte Cheneydoktrinen. Når noen først har satt noia på deg så blir du ikke uten videre kvitt det igjen. Denne “følelsen av fare” – reell eller innbildt – virker jo ganske forkrøplende på bevegelsesfriheten, slik at folk blir selvsagt veldig indignerte og tenker at dette er et aktuelt tema som bør tas opp i sosiale media og det ene med det andre.

Om du ikke allerede visste det så er rohypnose navnet på den typen søvn man får etter å ha tatt sovetabletter. Det er ikke “god søvn” men det er bedre enn ingen søvn og det er oppkalt etter medikamentet Rohypnol, som ble introdusert midt på 70-tallet som et sovemiddel fritt for bivirkninger. Samme prosedyre som da Oxycontin ble lansert som bivirkningsfri smertemedisin, det gikk selvsagt rett til helvete med flatt jern. Tyve år senere ble Rohypnol flernet fra markedet – du har allerede gjettet det – på grunn av massive bivirkninger, ikke minst på grunn av produktets popularitet (med påfølgende overdosedødsfall) i tunge rusmiljøer — og som såkalt voldtektsdop av den typen som man kan putte i drinken til noen for å fjerne store deler av den bevisste selvkontrollen deres. Imidlertid er det sant at Rohypnol er en svært effektiv sovepille slik at det blir fortsatt skrevet ut på resept til pasienter som intet annet biter på, men det skal litt til. De som søker det for “alternative formål” må imidlertid henvende seg til det illegale markedet. Tror jeg. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk e-postreklame for Rohypnol for noen år siden og husker at jeg stusset over det. Jeg vet jo det jeg vet. Jeg vokste opp på 70-tallet. Så vidt jeg kan huske var verden minst like gal den gangen som nå, men vi pleide typisk å gå alene til skolen og hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Jeg bodde i Oslo sentrum på den tiden da jeg selv sto i avlsprogrammet slik at jeg var i grunnen mest bekymret for trafikken. Du vet. Folk med spastisk kjørestil. “Grønt er ikke klart før krysset er tømt” som Stutum pleide å si. (Verd å sjekke ut hvis du ikke vet hvem Stutum var.) Derfor ble det å gå sammen med dem til porten av skolegården, pluss kanskje slå av noen ord med “vakthavende lærer” som typisk pleide å stå der på den tiden folk ankom om morgenen. Jeg må innrømme noe. Det har hendt et par ganger at jeg har vært sur og nebbete mot skolens personale i forhold til dårlige standarder for håndverksmessig vedlikehold av bygninger og utemiljø – uten at dette har vært urimelig på noen måte – men jeg har aldri blandet meg opp i selve læringsprogrammet deres. Du vet. Pensum. Skolens “innhold” så å si. De kommer uansett ikke til å høre på meg, kanskje ikke engang forstå hva jeg snakker om. Det er bedre å holde seg til lettfattelige ting.

Til internt bruk og for humoristiske formål har jeg bestemt meg for å gå inn i året 2024 med ordet rohypnose som den logiske antitesen til ordet woke (som jeg ikke har noen god oversettelse til norsk for, men “politisk bevisstgjort” betyr omtrent det samme). Det å våkne opp og se verden for hva den er tilsvarer i denne metaforen det samme som å riste av seg rohypnosen og komme seg på jobb. Noen skrev noe om “nyttårsfortsetter” – legge merke til at det ikke står “forsetter” – som jeg syntes var ganske komisk og jeg ble minnet om dette da jeg så noen utdrag fra Rishi Sunaks tale i anledning av det nye året. Han lovet å fortsette å levere for det britiske folk hva nå enn det betyr. Det virker jo som et ganske stort flertall blant britene er misfornøyd med det Sunak har “levert” så langt. Jeg forstår ikke helt hvordan det britiske valgsystemet virker men jeg har inntrykk av at det vil bli skrevet ut parlamentsvalg i Storbritannia i år, selv om de teknisk sett kan hale det ut til 2025. Det går uansett i retning av et dårlig valg for de konservative. Spørsmålet er bare når det er et passende tidspunkt å møte opp på et sted hvor man nesten helt sikkert vil få bank, men man må møte opp likevel. Vi får se. Hva “store deler av verden” ellers angår så virker det som om det er bred enighet om at 2024 kommer til å bli et politisk skjebneår. Det er forsatt ikke umulig at Donald Trump kan komme tilbake som president i USA og gud hjelpe oss alle hvis det skjer, for han kommer ihvertfall ikke til å hjelpe noen andre enn seg selv. Mannen er jo fullstendig forrykt. Herregud. Går det an å stole på at amerikanerne vil være fornuftige? Neppe. Det er ikke dette de er kjent for. Vi får se. Etter debattklimaet å dømme er det ingen grunn til å være optimistisk uansett hvem som vinner valget i USA. Fryktpolitikken har jo lammet evnen til å tenke klart selv blant ellers fornuftige mennesker. Og som vanlig er de som snakker høyest om å passe på barna også de første som bruker barneoppdragelse og foreldreomsorg som politiske våpen mot opposisjonen. Etter min mening bør ikke foreldrene blandes inn i prosessen med å utvikle og implementere den faglige læreplanen i skoleverket. Det er særlig her argumentet med at det ikke er dine barn kommer inn i bildet. Nå er det rimeligvis ikke den samme grad av debatt i Norge som i USA rundt hvordan selve virkeligheten fungerer, men det finnes visse tilløp her også. Hvor går grensen for hva slags “alternative tanker” som bør inn i grunnskolens læreplan? Etter min mening er skolens viktigste formål uansett “sosial trening” i forhold til et assortert utvalg av jevnaldrende, så får det gå som det går.

Det finnes en sterk kobling mellom pust og sinnstilstand: når vi er rolige og avslappet puster vi sakte, mens stress fører til raskere pust. Dette er styrt av det autonome nervesystemet. Koblingen går også andre veien. Ved å bevisst puste saktere kan vi redusere stress. I pranayama trener vi mekanismene som bestemmer hvor fort vi puster slik at de tillater en saktere, dypere pust i hverdagen.

(Oslo Hatha Yoga)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

De som følger denne bloggen vet allerede at jeg ikke forventer mye av mennesker. De fleste av dem er ynkelige avskum fullstendig blottet for høyere hjernefunksjoner. De har ingen viljestyrke. Ingen disiplin. Ingen stil, klasse eller personlig storhet. Mennesker et avskyelige dyr som har “kommet til rikdom” – vår nåværende posisjon innenfor skaperverket – fra en bakgrunn som opportunistiske åtseletere, og vi har de psykologiske mekanismene som beviser det. Vi er typisk humørsyke, svikefulle og løgnaktige av natur. Svake, feige og redde. Det er ikke så mye mer å si om menneskene. Vi er skadedyr, ferdig snakket. Hvorfor har det blitt slik? Vi har jo så mange slags talenter. Alt kunne ha vært helt annerledes. Faktisk så var også alt helt annerledes gjennom mesteparten av all den tid menneskearten har eksistert, helt frem til “noe” skjedde for omtrent ti tusen år siden. Vi vet ikke hva, men vi kaller det “den neolittiske revolusjon” og det betraktes som startpunktet for hele det menneskelige moderniseringsprosjektet som etterhvert ledet oss frem til dagens situasjon.

Etter hva jeg er i stand til å observere så har menneskene blitt som vi er fordi vi kan. Det finnes ingen biologisk mekanisme som regulerer opportunismen vår, ut over våre egne standarder — og de har en typisk tendens til å legge seg tett opptil det laveste lavmålet som er fysisk mulig å få til. Eller sagt på en annen måte: Hvis menneskeheten kunne ha vært verre så ville vi ha vært verre. Imidlertid har alle forsøk på å gjøre oss til enda ondere og mer sadistiske skapninger feilet. Derfor er vi som vi er. Det vil si stygge, dumme og illeluktende udyr som systematisk bryter ned og ødelegger alt rundt oss, inkludert men ikke begrenset til alle andre livsformer her på jorda. Så ikke snakk til meg om “biologiske fotavtrykk” for du vet faen ingenting om noenting. Det er bare evneveik lalling, men for all del; typisk menneskelig. Sånn er familien vår. Sånn er familien min, din og appelsin sin. Vi elsker dem – og hater dem – slik som familier er og gjør. Dette er vårt eneste realistiske valg. Er man som menneske født så skal man som menneske dø. Ingen er fri for skyld. Ingen er “bedre” enn noen andre. Det er ikke sånn ting fungerer. Det finnes ingen frelse. Ikke så lenge vi er villige til å etterlate så mye som èn av oss på livets slagmark fordi dette er “opportunt” for et tilstrekkelig antall andre. Derfor blir offeret gjort og helvetestilstanden fortsetter.

Men nok om det. Man blir jo dæven døtte meg helt “teologisk” når temperaturen legger seg under tredve grader kaldt og man må fokusere på å puste dypt og rolig fordi kroppen spenner seg i protest mot de innkommende sanseinntrykkene. Om et par timer må jeg ut og hente mere ved, slik at jeg klarer å holde innetemperaturen over femten grader generelt og noe varmere i en viss omkrets akkurat der ovnen står. Jeg lykkes ikke helt. Termometeret på kjøkkenet viser 14,3, men jeg er godt påkledd og jeg driver uansett ikke og vanker der ute annet enn for å lage kaffe, hente noe i kjøleskapet og så videre. Dagen skal tilbringes – som gårsdagen ble tilbrakt – maksimalt tre meter unna ovnen mesteparten av tiden. Der står skrivebordet mitt og oppå skrivebordet står laptopen. Heisann Hollywood. Her er det 25 grader varmt — og nettet er tjokk fullt av de lekreste underholdningstilbud. Hei hvor det går. Livet mitt er som “whitewater rafting” i en flomstor elv av lykke og velstand, ihvertfall så lenge jeg ikke tenker alt for nøye gjennom ting. Hvem vet, kanskje situasjonen er åpen for andre fortolkninger. Det ble uansett til at jeg så på kortserien “Lett å hate” på NRK.no i går, om Noman Mubashir og hans livserfaringer som femi pakistanergutt med oppvekst i Lørenskog på 80-tallet. Herregud. Homofil muslim? Lykke til med det identitetsprosjektet. Imidlertid kunne ting ha gått vesentlig mye verre for Noman. Han er jo en respektert programleder på fjernsyn som opptil flere ganger har blitt kåret til “Norges mest velkledde mann” og det ene med det andre. Noman er ikke et “offer” verken av den ene eller den andre årsaken. Selv om livet hans sikkert er som en Åge Aleksandersen-sang noen ganger så ser han ihvertfall fra utsiden ut som en vel avbalansert person.

Det ser for meg ut som om Noman er mest nysgjerrig på hvorfor folk er så redde og hatefulle. I et annet liv kunne han sikkert ha blitt en bitter og nedbrutt rusmisbruker, eventuelt “en høyt funksjonerende zombie” som lever bare med deler av seg selv innenfor en kultur som ofte har et dødelig reellt konformitetspress overfor alle tendenser til “annerledeshet”, særlig når det kommer til seksualitet og kjønnsidentitet. Det er selvsagt umulig for meg å vite noe om selve erfaringen med å være pakistaner i Norge, homofil og muslim, men jeg har jo sett noen ting og jeg har hørt historier. Dessuten har jeg alltid visst hvor sadistiske og ondskapsfulle mennesker er, kanskje særlig de som utgir seg for å være “de gode” (og som sikkert selv tror på fantasiene sine). Folk finner alltid noe å pirke på. Noe de misliker. Og de trener opp barna sine til å bli like evneveike som de selv er. På denne måten “utvikler” vi jorda til å bli en helvetesplanet befolket av jævler som følger nøye med på hverandre i en hvileløs jakt på svakheter som vi kan utnytte til egen økonomisk vinning, eller i det minste til egen sadistisk fryd. Sånn er den menneskelige tilstandens realiteter. Vi er kannibalistiske skapninger som bygger svære psykologiske luftslott for å rasjonalisere bort vår fundamentale tendens til å se på hverandre som aktuelle næringsmidler — om ikke direkte som mat så ihvertfall som nyttige kilder til arbeidskraft innenfor den kapitalistiske slaveøkonomien. Derfor finnes denne vanlige tendensen til å se på andre mennesker og fantasere om hvordan de kan (og bør) settes i arbeid, eller kanskje benyttes som seksuelle leketøy for vår egen forlystelses skyld. Instinktene våre er jo et produkt av mange millioner år som opportunistiske åtseletere av det “svake” slaget, det vil si at vi ble oftere selv ofre for store rovdyr enn vi var “jegere” i den forstand, et forhold som ikke endret seg på noe betydningsfullt vis før vi lærte å kontrollere ilden.

Finnes det håp for menneskeheten? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er jo en strateg og håp er ingen strategi. Jeg driver ikke med “håp”. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til det. Håp, bønn og den typen ting ser helt evneveikt ut for meg. Hva er det de prøver å oppnå? Nåde? Det finnes ingen nåde. Livet er dødens venteværelse og før eller siden roper de opp kønummeret ditt også. I mellomtiden må vi bare prøve å gjøre det vi kan med det vi har så lenge det er liv i oss. Det vil være grov misbruk av begrepet religiøsitet å si at jeg er særlig religiøs av legning, men jeg er jo en filosof så jeg er ikke fremmed for metafysikk og jeg har ikke noe imot å bruke ordet “Gud” om den hypotetiske idè at hele universet kanskje er en levende skapning – hvis “skapning” er det rette ordet – som har noen slags plan med hele dette mystiske opplegget. Imidlertid tror jeg ikke denne hypotetiske planen er en kategori av informasjon som mennesker har tilgang til. For meg er det åpenbart og invariabelt at de som hevder å vite “hva Gud vil” er den verste form for løgnere — og spørsmålsstillingen snur følgelig på femøringen og blir til spekulasjon om “hva løgneren vil”, som er et typisk menneskelig problem. Så hva er det de vil? Nema problema. Svaret er nesten alltid personlig makt, penger, sex og et luksusliv preget av nytelse — eller den klassiske faustianske transaksjonen om du vil. La meg si det slik: Gud skriver ikke bøker. Gud er jo ikke et petimeter – det vil si en smålig og pedantisk regelrytter – et ord som opprinnelig kommer fra fransk “petit-maitre” og betyr liten herre. Altså bare et patetisk menneske som vil ha viljen sin, ikke “den store herren” som skriver sine essays med stjerner og galakser i det enorme himmelrommet i stedet for bokstaver i en bok. Jeg kaller meg gnostisk ateist for å poengtere at det ikke finnes noe agnostisk i posisjonen. Teknisk sett er jeg imidlertid pananimist fordi jeg tror at livet er en fundamental egenskap ved universet, ikke et særtilfelle av krefters spill innenfor fysikken som betinger “spesielle forhold”. Eller for å si det med en indisk metafor: Universet er Shivas dans. Vi kan ikke forstå det, bare beundre det.

En dilettant er en person som fremstiller seg selv som fagperson i kunst eller vitenskap, men som ikke har god kjennskap til fagområdet. Dilettant brukes nedsettende. For eksempel kan en person som sier hun kan mye om kunsthistorie, men som egentlig ikke kan noe om faget, kalles en dilettant. Tidligere har dilettant betydd en amatør, det vil si en person som driver med kunst eller vitenskap på hobbybasis, uten å ha det som yrke. Denne betydningen er ikke vanlig å bruke lenger.

(Store norske leksikon)

Jeg oppfatter det ikke som vanlig på norsk å snakke om “renessansemennesker” med mindre vi faktisk snakker om individer som levde i den tidsperioden, mens man på engelsk som regel mener “en person med allsidige interesser” slik det var oppfattet som normalt at de adelige skulle være under modernismens tidlige fremvekst: Det var forventet at samfunnstoppene skulle ha “bred allmenkunnskap” (samt ikke minst “god smak”) i forhold til kunst, filosofi og vitenskap. Standardene for utdannelse var selvsagt helt annerledes på 1500-tallet enn i dag, og det er i lys av dette vi må betrakte begrepet dilettant, som egentlig betyr “en entusiastisk amatør” innenfor et fagområde som ennå ikke har rukket å etablere profesjonelle standarder. For eksempel var alle arkeologer strengt tatt dilettanter helt til langt innpå 1900-tallet, som regel mer opptatt av å fremstille fantasifulle fortellinger om fortidens mennesker enn å etablere noen bevisbasert vitenskap i den forstand. Det var bare unntaksvis at de tidlige arkeologene tok seg bryet med den formen for pedantisk “åstedsetterforskning” som er normalt blant dagens fagfolk, hvor man er svært nøye med å registrere alle funn i sin korrekte kontekst for å danne seg et best mulig helhetsbilde av hva som egentlig foregikk på utgravningsstedet. Det er forsåvidt vanlig blant nåtidens arkeologer å ta pannegrep og stønne når de ser på alt skadeverket som ble gjort av tidligere tiders eventyrere og skattejegere.

Går det an å beskrive konseptet utdannelse som “uvitenhetsbekjempelse”? Jeg synes ikke det. Umiddelbart ser det ut som en litt kunstig (og lite hjelpsom) fokus på det man søker å komme seg bort fra, mens man kanskje heller burde snakke om både en “bevissthetsutvidende” og en disiplinerende effekt som er til positiv nytte ikke bare for det individet som søker lærdom men også for fagområdet i seg selv. For å bli arkeolog i dag kreves det en femårig universitetsutdannelse bare for å tilegne seg den grunnleggende kompetansen, mens det siden er normalt å spesialisere seg videre på mer nisjepreget vis basert i de særinteressene man enten hadde hele tiden eller som man utvikler i løpet av læringsperioden. La oss for eksempel si innenfor emneområdet egyptologi, som av diffuse årsaker fortsatt har et imponerende antall dilettanter – de kaller seg imidlertid “uavhengige forskere” nå – hengende rundt i kulissene med alskens “magefølelser” i forhold til det foreliggende arkeologiske materialet fra Egypt. Faktisk til en slik grad at støyen de skaper ofte trenger gjennom og forpester enhver saklig debatt rundt hva vi vet og ikke vet, samt hva vi kan postulere som “rimelig inferens” basert på det som kan bevises. Jeg kjenner ingen tall for hvor mange prosent god vare og hvor mange prosent bøff som fremstilles på nettet i forhold til “informasjon om egyptiske saker” men det ville forbause meg om ikke de evneveike sitter med det demokratiske flertallet her. Herregud så mye hjernedødt sludder man finner der ute. Det er nesten så man føler på et behov for “uvitenhetsbekjempelse” basert mer i aktiv desinformasjon enn i “ærlig uvitenhet” (i den forstand at man vet at man ikke vet noe, så man søker informasjon som best man kan). Hvilket bringer meg til det poenget jeg prøver å etablere her i dag: Vranglære er et større problem enn uvitenhet. På lignende vis er jaget etter rikdom og status et større problem enn den fattigdommen som man angivelig søker å “bekjempe” med mer eller mindre fantasifulle metoder — slik at rikdomsbekjempelse er hva vi egentlig bør fokusere på. Nærmere bestemt “drømmen om økonomisk uavhengighet” som i forhold til kulturen er omtrent like realistisk som drømmen om å utvikle gjeller og bosette seg i havet. Det handler rett og slett om økonomisk vranglære.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordinering av regjeringens arbeid mot fattigdom og å bedre levekårene for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. Innsatsen mot fattigdom og for å bedre levekårene for vanskeligstilte omfatter tiltak og virkemidler på flere departementers ansvarsområder. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å koordinere innenlandsk oppfølging av om å utrydde alle former for fattigdom. Kommunene skal gjennom forebyggende virksomhet, råd, veiledning, økonomisk stønad og andre sosiale tjenester arbeide for at den enkelte settes i stand til å klare seg selv. Kommunene er gjennom sitt ansvar for å forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte en viktig aktør i innsatsen mot fattigdom. Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter en tilskuddsordning for å stimulere til utvikling av de sosiale tjenestene i NAV-kontoret. Du kan lese mer om ordningen på NAVs nettsider.

(Regjeringen.no)

Dette er selvsagt bare evneveik svada. Det går ikke an å bekjempe fattigdom noe mer enn man kan bekjempe uvitenhet. Problemet består ikke i at noen har mindre enn andre å rutte med, men i at noen føler at de fortjener mer. Vi kan kalle det grådighet men dette er en grov overforenkling av problemet, som i sin ytterste konsekvens handler om kannibalisme. Altså det å “spise” andre folks livsenergi for å styrke sin egen, eller mer presist den formen for mentalitet som går forut for den slags skjendig virksomhet. Når og hvorfor er det greit å ta fra andre for å gi til seg selv? Dette er det fundamentale moralspørsmålet i bildet. De fleste vil være enig i at hvis man gjør en jobb for noen så er det rimelig å kreve betaling. Imidlertid beveger vi oss ut på tynn is i etikken når vi hver dag krever et visst beløp av noen for å ikke plage og banke dem opp. Det siste ser ut som et kriminelt overgrep men det er faktisk det normale grunnlaget for enhver samfunnsdannelse gjennom hele menneskehetens historie. Beskyttelse består jo i å velge den mest kompetente røverbaronen blant alle de omstreifende banditter man må forholde seg til og betale vedkommende et visst beløp for å holde de andre unna. Sosiologen Max Weber definerte en statsmakt som den entitet som har monopol på legitim voldsutøvelse innenfor et avgrenset geografisk område. Dette foregår gjennom å etablere statens typiske attributter, det vil si væpnede styrker, politi, domstoler og det ene med det andre, moderert av et administrativt byråkrati som holder kontroll med og fører regnskap over den daglige driften av statsapparatet. Så langt så vel. Siden tilkommer spørsmålet om hvordan man ansetter – og kvitter seg med – samfunnets toppledelse. Norge er slik sett et konstitusjonelt monarki når det kommer til statens eierstruktur, men et parlamentarisk demokrati når det kommer til det driftstekniske. Formelt sett jobber regjeringen for kongen, men det er stortingsflertallet som “sitter med makten” i den forstand at bare de kan utstede, endre og oppheve samfunnets lover.

Det er ofte litt uklart om folk definerer fattigdom som absolutt eller som relativ ressursknapphet, men ingen diskuterer det at fattigdom er en underpriviligert tilstand i enhver sammenheng. Man har liten til ingen kontroll – ihvertfall ingen følelse av kontroll – over sitt eget liv og sine egne livsbetingelser når man befinner seg i en tilstand av fattigdom, som altså kan måles på ulikt vis, slik at for eksempel en fattig person i Norge kanskje ville fremstå som velhavende etter de standardene som gjelder i Afghanistan eller Somalia. Dette er en ganske grumsete debatt som ikke har noen enkle svar, kanskje ikke engang noen fornuftige spørsmål. “Materiell nød” er jo ikke det samme som “sosialt utenforskap” men begge betraktes som symptomer på fattigdom. At Norge som helhet etter alle de mål som gjelder må betraktes som et rikt land betyr ikke at alle som bor i Norge er rike, eller engang at alle kan bli det. Imidlertid kan vi godt si at det er bedre å være fattig i et godt organisert og “sosialistisk” samfunn som Norge enn å være rik i et gangstervelde som det nåværende og “oligarkiske” Russland — eller for den saks skyld en inhuman rovdyrstat som USA, hvor de har rendyrket den gjensidige utnyttelsens prinsipp til en slik grad at det er vanskelig å se for seg at det noensinne kan ha eksistert et mer hatefullt samfunn enn det amerikanske. Hva dette etter mye om og men koker ned til er hva slags ulikheter man opplever som akseptabelt i det samfunnet man selv er en del av. Det er ganske mye snakk om hva folk “fortjener” og det finnes mange slags drittsekker som laller rundt i noen slags psykotisk fantasi om at de rike blir rike fordi de jobber mer enn alle andre, men sannheten er jo at ingen jobber hardere enn de fattige. Om de aldri kommer seg ut av den hengemyra så skyldes ikke dette “latskap” men at systemet er lagt opp til at noen få skal kunne bli rike ved å manipuleree det på alle andres bekostning. Eller sagt med andre ord: Vi produserer fattigdom fordi vi produserer rikdom. Det ene er integrert i det andre, som en yin-yang-figur.

Det er ikke urimelig å si om meg at jeg er en ufordragelig kødd på nesten alle vis, men at jeg er ekstra snobbete i matveien. Det finnes ting som folk flest typisk spiser med den største selvfølgelighet, men jeg vil ikke engang ta i jævelskapet, langt mindre bringe det inn i mitt eget private hjem og bruke det som ingrediens i noen matlagingsprosedyre. Det blir rett og slett ikke aktuelt. Chilipulver er et bra eksempel. Jeg blander meg ikke borti hva andre gjør, men selv oppfatter jeg det som nærmest krenkende å måtte berøre noe så evneveikt. Hva fanden er det folk driver med? Herregud. Jeg skjønner ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til chilipulver. Hvordan er det meningen at man skal bruke det? Det mest fornuftige virker som “bordkrydder” – i likhet med klassikerne salt og pepper – som man kan bruke til å justere hvor hot man ønsker at maten skal være i en situasjon hvor forskjellige mennesker ved samme bord har forskjellige preferanser slik sett. Dette gir en viss mening hvis vi for eksempel snakker om diverse “takeaway” mat fra mindreverdige restauranter og gatekjøkken — men selv da er det bedre å holde seg til godt etablerte sauseprodukter som for eksempel Tabasco.

Det går selvsagt ikke an å diskutere smak. Folk liker det de liker, ferdig snakket. Hvis noe slags ikke nærmere definert “chilipulver” fungerer for dem så er dette deres egen sak, ikke min. Vi kan snakke om hvor maten kommer fra og hva slags industriprosesser man er villig til å godta i kostholdet “på prinsipielt grunnlag” men den siste og avgjørende ankeinstansen er alltid smaksopplevelsen. Hvis det smaker lort så spiller det ingen rolle hvor sunt det eventuelt måtte være. Der går – etter min mening – den ultimate streken. Imidlertid er det ikke til å komme forbi at det finnes innsmigrende og forføreriske giftstoffer der ute. Nevnte jeg noensinne sukker på en slik måte? Det er jo det første man må kutte systematisk ut av kostholdet sitt hvis man etterstreber “sunnhet” og selv da vil man sannsynligvis få i seg rikelige mengder av det. Det samme gjelder salt. Sukker og salt ødelegger alt som folk sier. Ikke desto mindre brukte jeg nettopp både sukker og salt – til og med en type chilipulver, nærmere bestemt tørket og oppmalt chipotle – i noe man kan kalle chili con carne på en bløffmakers måte. Hvilket i praksis vil si at det er mer bønner i gryta enn både chili og carne – eller kjøtt som det heter på norsk – sammenlagt. Hva kan jeg si? Det beste ville være å kalle faenskapet fabada mexicana for da snakker man i det minste sant. Uansett, som alle vet liker jeg litt pikant mat, altså i praksis ting som er ganske hot men ikke bare hot. Hva er poenget med å spise noe som smaker som om noen prøver å grave ut tenna dine men en rødglødende iskremscoop? Folk gjør så mye rart men det ser for meg mest ut som en manndomsprøve blant teite tenåringer når det handler om perverst sterk chili av typen bhut jolaka, naga, trinidad scorpion eller carolina reaper. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem heller. Habanero er hot nok for meg, med sine omtrent 300.000 scofields (carolina reaper ligger typisk på to millioner, de andre tre jeg nevnte på 1-1,5 millioner mens jalapeños – for referanse – er på kanskje 5000). Ingen skal komme og fortelle meg at smaksopplevelsen er radikalt annerledes hvis man tygger en hel reaper enn hvis man tygger en hel habanero. Kjeften blir i begge tilfeller fullstendig bedøvd av sjokket så å si umiddelbart. Det blir som forskjellen mellom å bli skutt i trynet med hagle eller kanon.

Uansett hva man kaller det, en “gryterett” er det og den er “ganske hot” men ikke så sterk at sjelen forlater kroppen for å danse flat tango med selveste Satan. Alt er relativt, men jeg er ikke særlig barsk i matveien, mer noen slags dekadent aristokrat. Chipotle er en av de minst fire forskjellige typene chili man skal bruke før det er en ekte “chili” sånn sett, men dette var som pulver mens jalapeñoene jeg brukte kom i syltet form på glass, den tredje typen var vanlig rød paprika og nummer fire habaneros i form av min egen saus som er basert i tyttebær og røde habaneros (den egentlige oppskriften var med trinidad scorpion og mango). Den sausen er så fy faens sterk at det er helt latterlig, men jeg har klart å bevare det “fruktige” elementet som gjør habaneroen så spesiell — og det fungerer veldig bra sammen med tyttebær. Det er ubegripelig for meg at noen eventuelt skulle behøve noe sterkere enn min habanero-tyttebærsaus, men jeg godtar påstanden hvis den dukker opp. Okei, liksom. Slit det med helsa og det ene med det andre. Husk at det skal ut igjen også. Lykke til med dette.

Referanse: NRK.no

Psykologisme er det synet at psykologien er grunnvitenskapen for filosofien, og at derfor både logikk, etikk og erkjennelsesteori må bygge på den. Synet var utbredt i tysk og britisk tenkning fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Det første vektige angrepet mot psykologismen som filosofisk posisjon ble gitt av Gottlob Frege i “Die Grundlagen der Arithmetik” (1884). Frege påvirket også Edmund Husserl, som opprinnelig var psykologist, til å forandre standpunkt, og Husserl ble etter hvert en betydelig og innflytelsesrik kritiker av psykologismen. De fleste filosofer betrakter i dag psykologismen som en uholdbar filosofisk posisjon.

(Store norske leksikon)

Det finnes visse grove fornærmelser – av den typen som føles som å “bli rammet av lynet” – som man kan bruke mot filosofer. Den verste er å si at “det der er bare en mening” (i betydningen “likeverdig med en hvilken som helst annen mening”) mens det nest verste er å si at “nå psykologiserer du bare” (i den forstand at nå snakker man bare ut ifra private følelser). Alle vet jo at bare idioter snakker om følelser. Hva er poenget, liksom. Galehusene er fulle av mennesker som druknet i sine egne – og noen ganger i andres – følelser. Det folk virkelig behøver er kald og klar displin, ikke enda mere sentimentalt fjas. Herregud. Hele samfunnet har jo degenerert til en gråtende orgie av krenkelser og sadisme; hvor man i det ene øyeblikk vektlegger all den urett man selv blir utsatt for, mens man i det neste oppfordrer til og opplever glede over all den urett som andre – spesifikt de man ikke liker – blir utsatt for. Sånn har det blitt. Til og med voksne menn sitter der og sipper som en annen jævla snørrunge. Herregud. Det hele er temmelig vemmelig.

Uansett, i artikkelen som det er linket til ovenfor snakkes det om at “media spiller på frykt” — og spillet handler spesifikt om å oppnå klikk og visninger innenfor oppmerksomhetsøkonomiens konkurransesituasjon, et fenomen som jeg selv har skrevet om mange ganger. Jeg savner kanskje en mer avgrenset definisjon av hva slags “media” man snakker om, men jeg tror kanskje at man uansett har et litt naivt syn på hva media egentlig er. Bare unntaksvis snakker vi om “journalistisk integritet” i forhold til ære, samvittighet og det ene med det andre. De fleste aktører i media er bare på jobb. Og hvem jobber de for? De som betaler dem. Og hvor får de pengene sine fra? Som du ser, vi snakker som vanlig om livets store sirkel. Hakuna Matata i Akersgata, med fire halvlitere og en burger på del lokale “ryktebørsen” for å avrunde dagen. Det er som regel ikke kontroversielt å si at journalister typisk psykologiserer mer enn de filosoferer. Det er jo fette åpenbart. Det handler om hvem de henvender seg til. Folk drives i det store og hele av frykt og derfor må man forvente at media spiller på det folk drives av, fordi de er avhengige av å fange folks interesse på en hvilken som helst måte som fungerer. Det handler mindre om hva de som jobber i og for media selv ønsker å produsere. På en måte blir det som med politiet. De må forholde seg til de sakene som finnes og jobbe med dem, heller enn å selv sette i gang noen frihåndsleting etter saker basert i “en følelse man har” om noe. Sånt er fiksjon og diktning. Årsak før virkning, ikke sant. Det sies ofte at journalister er de som skriver det første utkastet til all senere historieskrivning — men sjeldnere at journalister skaper historien. Heldigvis, får vi skynde oss å legge til. Hvis man selv provoserer frem en situasjon for å få noe å skrive om er man jo en part i saken, ikke en observatør. Selvsagt går det an å etablere seg som noen slags skandaløs “rølpejournalist” som folk forholder seg til mest på grunn av underholdningsverdien – de forventer ingen edruelig omgang med fakta – men dette er en rolle som det senere kan være vanskelig å komme ut av. Standupkomikere begynner ikke senere i Dagsrevyen, for å si det slik.

Uansett, det er som alle vet slik at frykt har en tendens til å materialisere seg, eller rettere sagt; fryktens objekt har en viss magnetisk effekt på oppmerksomheten til den fryktsomme, slik at det fremstår som et “særlig viktig” element av helhetsbildet. For eksempel vil en som er redd for hunder legge merke til dem – og forholde seg til dem – annerledes enn en som ikke opplever “berre ein hund” som bemerkelsesverdig på noen måte. Det samme gjelder folk som av noen slags årsak engster seg for “politimenn i sivil”. De følger nøye med på tingene rundt seg. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Det finnes ingen metafysisk tiltrekningskraft mellom frykten og dens objekt, men det finnes en (underbevisst) psykologisk mekanisme som styrer bevisstheten i retning av alt som kan ligne på det man er redd for. Hvis man ikke forstår forskjellen mellom årsak og virkning kan man lett danne seg et inntrykk av at frykten i seg selv virker tiltrekkende på det man frykter, mens det som egentlig foregår er at man har programmert (eller “trent opp”) sinnets “system B” til å søke etter en viss kategori av ting og varsle deg om alt som blir funnet. Når dette kommer ut av kontroll kaller vi det paranoia — som kan ha varierende alvorlighetsgrad. I dagens norske samfunn må vi regne det som normalt å ha i det minste et snev av paranoia, basert i at man har for løse definisjonsrammer for en eller flere kategorier av fryktobjekter. For eksempel ser jeg for meg at det å være redd for “klimaet” kan virke ganske forkrøplende på individer som har dårlig selvdisiplin på dette viset og heller fantaserer fritt om “det verste som kan skje” til alle døgnets tider, mer eller mindre bokstavelig talt. Det er jo på ingen måte urimelig å miste nattesøvn over hvor tåpelig politiske og økonomiske makthavere forholder seg til noe så alvorlig, men på den annen side er det fint lite man kan gjøre med saken annet enn å stemme på de som virker psykiatrisk oppegående mesteparten av tiden, gi og ta noen private særheter. Det samme kan man forresten si om det å være redd for “innvandring”.

Saken er at vi vet strengt tatt ingenting om menneskesinnet. Likevel har vi noen holdepunkter, som for eksempel at en typisk hjerne har omtrent nitti milliarder nevroner som hver især kan danne mange tusen interne kommunikasjonskanaler — slik at det blir fort store tall av det. Noen tror at kunstig intelligens kan være farlig fordi den er så mye “smartere” enn oss, men det gir ikke mer mening enn å frykte store gravemaskiner fordi de er så mye “sterkere” enn en typisk menneskekropp. En maskin gjør det den er laget for å gjøre. Verken mer eller mindre. I den grad den gjør “noe annet” så sier vi at den ikke fungerer som den skal, ikke at den har blitt besatt av en ond ånd eller hva det nå er folk fantaserer om. Mennesker har et “system A” som er den våkne bevisstheten og selvet, mens “system B” er underbevisstheten og den “autopiloten” man kan trene opp til å utføre matematisk sett svært komplekse oppgaver helt til de “sitter i kroppen” og man kan gjøre dem uten å tenke nøye gjennom alle ledd i operasjonen. Dessverre fungerer det på samme vis med paranoia og desinformasjon. Folk blir trent opp helt fra de er små til å respondere i henhold til visse mønstre som er kodet inn i “system B” (som man typisk erfarer som følelser, vage anelser og denslags) mens “system A” – den våkne bevisstheten – egentlig har lite å si i forhold til det som foregår på dette nivået. Det er ikke urimelig å hevde at kunstig intelligens handler bare om “system B” – et nettverk av nevroner som søker å løse de oppgavene som det blir pålagt, verken mer eller mindre – mens alt vi kaller intelligens strengt tatt sitter i “system A”. Altså mer en kunstig underbevissthet enn en kunstig intelligens. I den grad datamaskiner per i dag har noen prosessorkraft av typen “system A” overhodet så ligger det mer på nivå med en meitemark enn et menneske — og jeg klarer ikke å se at “en levende maskin” engang er noe som det går an å lage. Imidlertid kan vi jo fantasere om nærmest hva som helst. Sånn er menneskesinnet laget.

Ved eller under 0 ℃ begynner blodårer nær huden å trekke seg sammen, og blod føres vekk fra ekstremiteter. Det samme kan også være et resultat av eksponering for sterk vind. Denne reguleringen bidrar til å bevare kjernetemperaturen i kroppen. I ekstrem kulde, eller når kroppen blir utsatt for kulde i lengre perioder, kan denne beskyttende mekanismen redusere blodgjennomstrømningen i enkelte områder av kroppen til et farlig lavt nivå. Denne mangelen på blod fører til slutt til forfrysning og dødt vev og hud i de berørte områdene. 

(Wikipedia)

Det finnes folk som liker kulde, eller rettere sagt en kald værtype, men jeg ser ikke for meg at det å fryse kan være en nytelse selv blant de mest kinky masochister. Det særlig fine med kulde er at man slipper fluer og andre plagsomme insekter. Dessuten føles lufta på en måte liksom friskere og renere, enten dette er objektivt sant eller ikke. Har man gode klær og en bolig som lar seg oppvarme uten alt for store vanskeligheter så er ikke vinteren noen “big deal”. Herregud, man er da norsk. Årstidenes gang er hva det er. Det er klart at man kan klage – og mange benytter seg entusiastisk av denne rettigheten – men man har egentlig ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg de rådende naturforholdene så godt man kan. Du vet. Måke snø, skrape bilruter, fallulykker på glatta og det ene med det andre. Vinterens sjarm. Jeg gikk faktisk på trynet her om dagen. “Fallteknikk” er nyttig kunnskap om vinteren. Kunsten består i hurtig endring av fokus, fordi det er ikke selve fallet som er et problem. Det er landinga. Man skal jo helst ikke brekke noe.

Hele forrige uke lovte de at det skulle bli “minst 35 grader kaldt” her i dag, men det er faktisk bare 28. Altså fortsatt ganske kaldt, til en sånn grad at man bør helst holde seg innendørs og fyre hardt med ved, men det har mye å si at det holder seg på den riktige siden av tredve. De små tingene får uforholdsmessig stor betydning i ekstreme situasjoner. I går morges var det bare minus 16 så jeg passet på å proviantere for hele helgen da. Sprengkulda skal visstnok vare til og med mandag — så melder de gudfader meg røde temperaturer på dagtid i de fire dagene etterpå. Det skal bli interessant å se hva som skjer på riksveien da. De salter jo ikke nå for tiden, så vi kan si at toppdekket består av komprimert snø. Kjøreforholdene blir med andre ord slik at jeg vil holde meg langt unna vogntog fra Romania og den typen ting. Jeg kjente litt på bremsene i går. Det var ganske stusselig. La meg si det slik: Hvis bråstopp er et viktig poeng der og da så må man bare styre rett inn i snøkanten, for det tar sin tid å komme ned i null med piggfri vinterdekk oppå komprimert snø. Enden på visa blir at man bør holde minst tyve kilometer lavere hastighet enn på tørt sommerføre gjennom krappe svinger og så videre. Ikke alle forstår dette så det blir noe jobb for de som driver med bilberging når det er slikt føre. De heldige havner bare i grøfta, mens andre fronter med innkommende trafikk.

Hvorom allting er, jeg får ikke typisk mange kommentarer til blogginnleggene mine – altså, hva skal man liksom si? – men blant de jeg får hender det ikke uofte at jeg får ymse forespørsler om å “markedstilpasse” opplegget mitt. Men det kommer ikke til å skje. Jeg er jo ikke sånn som de andre barna. Har aldri vært det og ser ikke noe poeng i å prøve å bli det. Enhver må bare tilpasse seg hva enn skjebnen har målt opp for dem når det kommer til kinky karakteregenskaper og alskens andre personlighetsforstyrrelser. Hva annet kan man gjøre? Klage? Protestere? Det er ikke min stil. Jeg er mer opptatt av hva som er mulig enn av hva som er umulig. Hvis man ikke liker å fryse om vinteren så må man bruke sommeren på å legge seg opp et tilstrekkelig lager av fyringsved. Dette har vi visst hvor lenge som helst. Og hvis man ikke liker å krangle om alle mulige slags dusteting med idioter så må man bare holde seg unna de evneveike sutrekoppene. For meg betyr dette “markedet”. Et ord man kan bruke som synonym for helvete. Et sted som er fylt til bristepunktet av pengebrunstige fjøsnisser og alskens annet avskum som er ute etter å “hevde seg i konkurransen” eller noe annet evneveikt vås. “Helvetestilpasning” er med andre ord ikke aktuelt for meg. Det vi i mangel på bedre ord kaller “sivilisasjonen” er ikke min greie. Jeg er jo et dyr som lever i naturen, ikke et åndsvesen som svever rundt i en kulturell sfære som eksisterer parallellt med den fysiske virkeligheten. Jeg mangler rett og slett evnen til å tro. Selvsagt kan jeg spekulere om det meste, langt hinsides den “normale” intellektuelle horisonten, men jeg tror aldri på noe av dette. Det er bare fantasier. Mer eller mindre interessant men aldri “virkelig” på den samme måte som vinterkulde og sommerregn. Virkeligheten handler om å overleve vinteren slik at man kan erfare enda en vår. Resten er bare prat.