År: 2024

Slaget ved Teutoburgerskogen fant sted i år 9 da en allianse av germanske stammer, ledet av Arminius, i et bakholdsangrep i nærheten av Teutoburgerskogen ødela tre romerske legioner, nemlig legio XVII, XVIII og XIX, under kommando av Publius Quinctilius Varus. Disse legionene ble aldri gjenopprettet. Krigen var casus belli for en syvårig krig, som til slutt førte til at Rhinen ble grensen for det romerske riket i de neste fire hundre årene. Romerne klarte aldri å erobre Germania, og ingen erobringsforsøk ble foretatt etter dette.

(Wikipedia)

Som alle vet ble Titus Flavius Vespasian født i år 9, mens Augustus fortsatt var keiser – den første av dem – i Roma. Den store hendelsen det året var imidlertid katastrofen i Teutoburgerskogen, som muligens hadde en litt deprimerende effekt på den generelle romerske entusiasmen for resten av Augustus sin regjeringstid, som skulle bli fem år. Han døde i år 14 – av naturlige årsaker – etter å ha sittet på tronen i førti år. Augustus ble etterfulgt av Tiberius, som var keiser i 22 år, slik at ved det tidspunkt da Caligula ble keiser var Vespasian 27 år gammel og godt på sin vei til å gjøre karrière innenfor det romerske statssystemet. Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet pleide folk å si i Roma ved denne tiden, noe som ikke minst gjaldt under Caligula, som la merke til Vespasian på en negativ måte fordi keiseren var mindre enn fornøyd med hvordan Romas gater og torg ble ryddet og rengjort — noe som ved dette tidspunkt lå under Vespasians formelle ansvar. Følgelig hendte det ved en anledning at han ble straffet – rituelt ydmyket – av Caligula, som ifølge sitt rykte hadde sansen for denslags. Fordi han beholdt sinnsroen overlevde imidlertid Vespasian denne seremonien. Den hadde også den utilsiktede bivirkning at han ble lagt merke til av Caligulas onkel Claudius, som selv ble tildels ganske kraftig “mobbet” av Caligula — som imidlertid snart skulle bli myrdet i et komplott som endte med at Claudius ble innsatt som keiser; og han igjen innsatte Vespasian som offiser i hæren.

Det har vært mye spekulasjon rundt hva slags karakter Claudius var. Hva som ihvertfall er sikkert er at det var han som erobret Britannia, som det het den gangen, og en av de som gjorde seg særlig bemerket for mot, taktisk klokskap og målrettet seiersvilje var Vespasian. Det var mange måter å oppnå fremgang i Roma på den tiden, men den gjeveste var “militær heder og ære” — som imidlertid trakk med seg den ofte litt ubehagelige bivirkning at nå ble man tatt alvorlig som mulig politisk konkurrent blant alle de ryggdolkende maktspillerne ved hoffet i Roma. Det var jo mildt sagt ingen søndagsskole. Da Claudius så giftet seg med Agrippina – Caligulas søster-hustru – falt Vespasian i unåde og måtte trekke seg tilbake til et “rolig liv på landet” som muldyroppdretter og drive hva som vel nærmest var datidens form for transport og spedisjonsfirma. Siden gikk det noen år før det neste som skjedde var at Nero kom til makten i år 54, da Vespasian var 45 år gammel. Tre år senere kverket Nero sin egen mor og siden det først og fremst var henne – Agrippina – som mislikte Vespasian så ble det jo tilbake til hoffet igjen som “keiserens venn” for ham. Slik fikk han mange lukrative jobber som imidlertid fungerte mest som nettverksbygging for Vespasian, som tilsynelatende var uinteressert i å legge seg opp en stor privatformue slik alle andre gjorde mens de jobbet for staten. Istedet samlet han på “venner” overalt hvor han dro, som alle typisk opplevde at de sto i takknemlighetsgjeld til Vespasian. Dette skulle senere vise seg å være akkurat den politiske kapital han behøvde for selv å bli keiser i år 69, en posisjon han beholdt til han døde en naturlig død ti år senere som den første romerske keiser siden Augustus 65 år tidligere som ikke ble myrdet i noe slags komplott.

Først var det imidlertid uroligheter i Midt-Østen. Det store jødiske opprøret i år 66 kom jo bare en måned etter at Nero hadde myrdet den som da hadde kommandoen over den lokale garnisonen i “Asia” — det vil si de østlige delene av romerriket. Nero hadde ved dette tidspunkt kvittet seg med alle andre som var egnet for oppgaven med å “straffe de jødiske opprørerne” enn Vespasian, slik at jobben ble hans. På denne måten gikk det til at han var engasjert i krigføring i Israel på den tiden da guvernøren i Spania, Servius Sulpicius Galba, gikk til aksjon og iverksatte sitt komplott som endte med at Nero ble myrdet og Roma ble kastet ut i den første borgerkrigen siden Cæsar og Antonius sine dager. Legenden sier at Nero bare noen måneder før sin død spurte et orakel om hvor lang tid han hadde igjen på jorda. Orakelet sa at han måtte passe seg for 73 års alder, slik at Nero som ved dette tidspunkte knapt hadde fylt tredve følte seg oppmuntret ved tanken på ennå førti år som keiser. Imidlertid var jo Galba 73 år gammel da han bestemte seg for å gjøre statskupp. Siden gikk det som det gikk. Galba drepte Nero, før Otho drepte Galba, og Vitellius til sist drepte Otho. I mellomtiden samlet Vespasian støtte fra sine gamle venner og etablerte blant annet en blokade av kornforsyningene fra “Afrika” – som de kalte sørkysten av Middelhavet den gangen – som medførte hungersnød og opptøyer i Roma. Vitellius mistet først kontrollen, så livet, og scenen var klar for Vespasians tid som keiser av Roma. Noe av det første han gjorde var å fullstendig sønderknuse og utrydde alt som overhodet lignet vagt på opprøsrstendenser i hele det området vi i dag kaller Israel og Midt-Østen. Det romerne typisk gjorde når de var virkelig forbanna på noen var jo å drepe alle voksne menn og selge røkla som slaver. Vi må regne med at det gikk ganske stygt for seg da Vespasian ødela den gamle jødiske staten og spredte befolkningen for alle vinder, men det var sånn romerne gjorde forretninger — og de hadde stor suksess med metodene sine i ennå fire hundre år, helt til de gamle fiendene fra nord trakk sørover og etterhvert utslettet de vestlige delene av romerriket. i øst fortsatte de jo som Det bysantinske imperium i ennå tusen år, helt til Mehmet Pasja og tyrkerne til sist invaderte Konstantinopel og etablerte Det ottomanske riket, som varte frem til Den første verdenskrig medførte rikets undergang og britene etablerte såkalt protektorat i det som da ble kalt Palestina. Resten er historie.

Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse hvis formål er å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden. Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1971 utga essayet «Donaldismen» og i 1973 utga boken Donaldismen, som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker samt oversatt til svensk og dansk. Bokens popularitet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers Norges litteraturhistorie, ned til latinsk begrepsapparat og fotnoter. Boken ble gjenutgitt i «ANDen» (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Den mer konkrete referansen: NRK.no

Jeg begynte i syvende klasse på ungdomsskolen i året 1975 og gikk ut av niende – det var bare ni år den gangen – i 1978. Donaldismen av Jon Gisle var en av favorittbøkene mine i den perioden. Den landet jo midt oppi noe som jeg forsto intuitivt, at – for å sitere en “Gruk” etter dansken Piet Hein – “den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han eller hun har faktisk fattet begge deler dårlig”. Jeg antar man kan se for seg kategoriene spøk og alvor som et yin-yang-symbol, hvor begge motsetningene skal inneholde en flekk av den andre siden, som symboliserer at “universet er ett” og alle motsetninger følgelig illusjoner som oppstår på grunn av “virksomhet” (karma). Så snart denne virksomheten opphører vil også illusjonen kollapse og “den egentlige orden” (dharma) åpenbare seg. De spesielt interesserte kan selv gå inn i et nærmere studium av hinduismens og buddhismes teoretiske grunnlag. Alle andre bare fortsetter å lese.

Det er og vil for alltid forbli ubegripelig for meg hvordan noen vil ha noe som helst å gjøre med en type som Donald Trump, enda mindre at de overhodet kan tenke på å hyre inn en sånn evneveik stakkar til å gjøre en voksen manns jobb. Han er jo fullstendig fette idiot. Hva tror de kommer til å skje? Herregud. Nå opererer man jo med Fahrenheit som enheter for temperatur i USA, slik at uttrykket “å ha en IQ som er lavere enn kroppstemperaturen” låter ikke like urimelig når tallet er 100, fordi man opererer jo med et intelligensmessig middelområde som går fra 80 til 120 og alt innenfor dette betraktes som “normalt” — mens vi som bruker Celsiusgrader registrerer tallet 37 for kroppstemperatur, som hvis det hadde vært tallet for IQ innebærer at man har en mental funksjonshemning og er ute av stand til å “tenke normalt” eller forstå engang et typisk barneskolepensum. Følgelig blir det en helt annen kategori av fornærmelse. Imidlertid er det sannsynligvis sant at Trump har en IQ som er “lavere enn kroppstemperaturen” i en kontekst hvor Fahrenheitgrader er det alle tenker på.

Mens vi allikevel er i kålåkeren kan det nevnes at ikke alle konverteringer fra den ene til den andre enheten fremstår som logisk konsistente. For eksempel bør man ikke oversette “cirka 5000 meter” til “cirka 16.404,2 fot” fordi da vil jo alle lure på hva fanden som egentlig er kravene for presisjon hos noen som regner brøkdeler av fot når man måler fjells høyde som “omtrentligheter”. Herregud. Men nok om det. Det er mer enn fysiske måleenheter som skiller USA fra Europa — et tema jeg til stadighet berører. For eksempel defineres “selve virkeligheten” annerledes på engelsk enn på tysk (og norsk). Virkelighet som konsept henviser jo til “noe som virker”, i den forstand at det “gjør noe”, eller har en effekt som er målbar i fysikken, mens reality henviser til “tinglighet” via det latinske ordet for ting, re. Det vil si alt som “er” eller kan sies å “være” i en mer materiell forstand. Dette er kanskje subtilt og ikke typisk sånt som folk sitter og reflekterer over, men det er viktige elementer innenfor filosofien. Sannheten om menneskene er jo at vi lever i en verden av omtrentligheter. For å lære noe om verden bruker vi typisk “den hermeneutuske skruen” hvor vi først legger merke til en omtrentlig helhet, deretter studerer vi fenomenet i nærmere detalj, som i sin tur fører til at vi må oppjustere helhetsbildet på nytt, og så videre, i en “skruebevegelse” som sakte forflytter oss til høyere forståelse etterhvert som vi oppgraderer datagrunnlaget vårt. Samtidig nærmer vi oss “spissen” fordi jo mer presis man prøver å være i forhold til virkeligheten, jo vanskeligere blir det å holde fast fokus ved situasjonenes essensielle poeng.

Er Donald Trump en fascist? En nazist? Jeg vet ikke om det er rimelig å bruke slike ord om ham. Det virker ikke som om han har noen annen – eller “høyere” – ideologi enn hva som helst som der og da er bra for ham selv — og der stanser det. Politisk sett er det jo kongsmakt fra middelalderen han søker. Loven det er meg — som kanskje også er “ideologien” hos noen slags forrykt revolvermann fra Det ville vesten, som forøvrig – dette er faktisk verd å nevne ofte – også var det lesestoffet som opphisset den pur unge Adolf Hitler mens han ennå bodde i foreldrehjemmet i Braunau-am-Inn. Et annet fellestrekk mellom Adolf og Donald er at begge vokste opp med sadistiske og grusomme farsfigurer. Betyr det noe? Jeg vet ikke, men det kan bety noe under den tidlige personlighetsdannelsen hos et menneske hvis de mobbes og bankes opp av sin egen far på uforutsigbart vis mens de er små. Det virker rimelig å anta. Siden kan man jo studere hvor “grensene” deres later til å gå – eller ikke gå – i forhold til hva de oppfatter som akseptable metoder i et maktspill. Hvor lærte de dette? Man behøver ikke å være Sigmund Freud for å legge sammen to og to i dette puslespillet. Det virker som om Trump har utviklet seg til å bli en samlende figur for alt som kan krype og gå på “den politiske høyresiden” i USA — som befinner seg et godt stykke til høyre for den norske, men som likevel noen ganger inspirerer noen evneveike troll her hjemme. Hvordan og hvorfor dette har skjedd er noe historikere kommer til å diskutere for all fremtid – akkurat som tilfellet er med Hitler og visse andre uhyggelige skikkelser fra historien – men situasjonen er dødelig reell. Dette valget handler for amerikanerne om hele eksistensgrunnlaget for nasjonsbyggingsprosjektet deres.

Nazistene etablerte tidlig det varemerket som mer enn noe annet preget dem: Uniformert og godt organisert voldspøbel som “regjerte i gata” med trusler, terrormetoder og – med jevne mellomrom – ville ødeleggelsesorgier med knusing av jødisk eiendom, bokbål og det ene med det andre. Noen oppfatter alle nazismens symbolske og reelle egenskaper i slik forstand som et minimumskrav for at “nazisme” skal foreligge, men til dette er det å si at stokastiske stormtropper fungerer minst like bra til formålet med å true og kue folk til ydmykhet overfor den politiske bevegelsens kraft. Middelalderkongen trenger bare å nevne et problem så vil tilhengerne hans selv tolke dette som en oppfordring til aksjonisme i nærmest en hvilken som helst retning. Det virker som om det ennå ikke helt har gått opp for folk at det som skjedde for tre år siden – overfallet på regjeringsbygningene – var er svært alvorlig hendelse som helt mangler sidestykke i amerikansk historie. De liksom bare laller videre i sine personlige Disneyland oppi hodet, uten å registrere faren de befinner seg i. Det er ganske forbløffende. Det enorme trykket av trusler og trakassering rettet mot alle som står i veien for middelalderkongen Trump er politiske realiteter i dagens USA, enten vi snakker om de som jobber med de mange etterforskningene og rettssakene mot ham eller hans politiske motstandere i form av Demokrater og andre som har lyst til å fortsette fremover med en forfatningsform som ikke tillater lederen å ha uinnskrenket makt. Hva skal man tenke om dette? Det ser jo ikke bra ut. Amerikanerne er jo ikke først og fremst kjent for sin sunne fornuft.

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas. Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling. Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra dēmos (folk), og kratía (styre). Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Disse definisjonene som jeg ofte hefter ved teksten som jeg selv produserer er ikke ubetinget objektive, fordi det finnes jo flere mulige kilder som for eksempel i dette tilfelle – demokrati – hvor det var en fem-seks forskjellige som var aktuelle, men jeg landet til slutt på Wikipedia fordi de hadde størst informasjonstetthet – det vil si forholdet mellom mengden saklig informasjon og antall ord – i sin versjon. Dessuten presiserte de at grekerne, som oppfant konseptet (og ordet) demokrati, betraktet det som en motsetning til aristokrati, ikke diktatur. Når det for eksempel oppsto krig eller noen annen slags unntakstilstand valgte grekerne gjerne en tyrann – altså en enkeltperson som betros all den politiske makten – til å styre dem gjennom krisetilstanden uten å kaste bort tid på debatter og annen politisk prosessindustri. Når det gjelder selve konseptet aristokrati så snakker vi om “den ariske klassen” – som på norsk tilsvarer konseptet at “de beste blant oss” bør være ledere – som de evneveike nazistene komisk nok trodde betegnet en rase, eventuelt at det var et gammelt indisk-iransk ord for “hvite mennesker”, mens det altså egentlig bare betyr eliten. Du vet. De som vinner i sport, får de høyeste karakterene, de beste jobbene, og så videre. Når vi snakker om et aristokratisk system er det disse som styrer samfunnet, både direkte og indirekte. Innenfor den klassisk greske horisonten av kultur kan vi si at Athen praktiserte demokrati mens Sparta definitivt var et aristokratisk samfunn.

Noe annet som er verd å ta med seg er at grekerne også designet ordet idiot, som betegnelse for individer som ikke kunne eller ville delta i den demokratiske styringsprosessen, som ikke kunne eller ville sette seg inn i aktuelle politiske saker og danne selvstendige meninger rundt problemstillinger innenfor filosofi, kunst, retorikk, religion og så videre. Disse ble betraktet som systemets største svakhet. Det fremstår jo umiddelbart som litt urimelig å tvinge folk til å delta i noe de ikke ønsker å være med på, slik visse land gjør i våre dager i form av plikt til å møte opp i valglokalet og avgi stemme (men man kan imidlertid stemme blankt hvis man vil), selv om man i andre enden av denne saken konfronteres med et legitimitetsproblem når bare en lav prosentandel av alle landets stemmeberettigede ytrer seg i forhold til hvem de synes bør styre landet. Det regnes som kritisk når valgdeltagelsen blir påfallende lav. Det innebærer et legitimitetsproblem for de som ender opp med å bli valgt; som senere – i historisk forstand – sannsynligvis vil bli husket som en “dårlig periode” selv om mye teknisk sett gikk bra. De som styrte hadde jo ikke et flertall av folket i ryggen. Idioter – det vil si de som ikke kan eller vil delta i samfunnsdebatten – brakte dem i praksis til makten gjennom sitt fravær fra valgprosessen. Med mindre de er sosiopater – som i tillegg også er dårlige tenkere – så må det jo hefte en ikke ubetydelig grad av usikkerhet ved maktgrunnlaget til en regjering som beviselig bare representerer kanskje tyve prosent av den totale velgermassen, men dette er svært ivrige tyve prosent som alltid møter opp og stemmer uansett hvor deprimerende alle andre måtte synes at opplegget er (slik at de derfor holder seg unna hele jævelskapen for å “ikke oppmuntre dem” som ofte er det beste argumentet de som ikke stemmer har).

Ytringsfrihet betraktes som en demokratisk hjørnestein. Vi må jo få frem sannheten om hvor folk står i de forskjellige politiske sakene. Da kan vi ikke ha en situasjon hvor for eksempel det demokratiske flertallet undertrykker diverse politiske minoriteter – og hindrer dem i å jobbe for sine saker – med alskens snedige triks og manipulasjonsteknikker; i ytterste konsekvens regelrett forfølgelse, psykisk terror og voldelige overgrep. Imidlertid er det viktig å forstå forskjellen mellom friheter og rettigheter i dette spørsmålet. Et filosofisk sett stort problem er når folk tilsynelatende ikke forstår forskjellen mellom makt og frihet, som i spørsmålet om såkalt “positiv frihet” – altså frihet til – som egentlig er grov misbruk av begrepet frihet i en kontekst hvor denne kategorien av mening er bedre uttrykt gjennom ordet makt. Man har makt “til”, men frihet “fra”. Positiv frihet kan også beskrives som rettighet. Man har rett til å for eksempel ytre seg fritt om skatter og fiskeripolitikk, men bare fordi man har frihet fra straffeforfølgelse fordi man ytrer seg på måter som ikke behager makthaverne. Ser du distinksjonen? Det er ikke noen dramatisk forskjell i ordstilling men det er et helt jævla snøras av praktiske konsekvenser når man surrer det til i denne meningsdimensjonen. Det misfosteret vi kaller “positiv frihet” er en veldig amerikansk livsholdning. Jeg kan gjøre som jeg vil. Eller som når man transporterer den samme holdningen over på demokratisk debatt og ytringene som følger med den: Jeg kan si hva jeg vil. Begge deler er evneveikt og alle bør kunne se det umiddelbart, men på den annen side er det jo så mye som “folk bør kunne se og forstå øyeblikkelig” som ikke desto mindre er omdiskuterte ting. For eksempel “klimadebattens debattklima”, eller norsk naturvernpolitikk. Hva har vi? Strømpriser, lakseskatt og det ene med det andre. Det at ikke alle mener det samme som deg er jo noe man bare må leve med — og etter litt knurring og bjeffing lander da også folk typisk på denne posisjonen etterhvert; at ytringsfriheten er så verdifull at man godtar det den koster, som i praksis er å puste dypt og holde kjeft når de evneveike setter i gang med de fjollete argumentene sine. Enten går det bra eller så går det over.

Den aller mest evneveike misforståelsen om ytringsfrihet er når folk tror at den også omfatter privateide foretak som for eksempel Facebook, YouTube eller Twitter. Dette er ikke korrekt. Praktiserer du selv ytringsfrihet i hjemmet? Jeg tror ikke det. Normale folk bortviser fra sine private hjem den kategorien av gjester som ytrer, oppfører og/eller “uttrykker seg” seg på uakseptabelt vis — og ingen mentalt friske mennesker ser noe problem i dette. Visse regler om likestilling og den typen ting kommer selvsagt til anvendelse hvis man har “åpent hus” i form av for eksempel et serveringssted, men gitt at man ellers behandler alle likt er det ingen som kan nekte dem å etablere intern justis i forhold til forbudte aldergrupper, tema, antrekk, omgangsformer og så videre. Det samme gjelder for de nettbaserte plattformene for sosiale media. De er jo i prinsippet noen slags “virtuelle utesteder” hvor folk tilbringer tid i selskap med hverandre, så det er på ingen måte unaturlig at de engasjerer ordensvakter til å dempe entusiasmen hos de verste bråkmakerne. Når det gjelder den for hånden værende plattformen blogg.no så tror jeg de har fattet en forretningsmessig beslutning om at det neppe er lønnsomt å bruke penger på prosjektet og derfor har de heller ingen moderator som passer på at alle apekattene som blogger her oppfører seg som folk. De kan ikke engang gjøre redaksjonelle inngrep i innholdet på plattformen, fordi det ligger implisitt innebakt i en slik handling at redaksjonsansvar er en nødvendig byrde “noen ganger” og da har man allerede havnet på det juridiske skråplanet i forhold til hvem som har skylden for hva dersom noen for eksempel politianmelder noen andre av “årsaker” som ikke er vesentlige for poenget her og nå. Bare ved å holde fingrene hundre prosent av fatet kan plattformen legitimere argumentet om at ingen moderasjon er nødvendig, det vil si at de behøver ikke å betale noen for å gjøre jobben, de kan bare drifte en “passiv plattform” som bringer inn noen kroner i reklameinntekter slik tingene står per i dag, men som sannsynligvis blir et ulønnsomt prosjekt hvis de må bruke ressurser på å drifte en redaksjonsinnretning. “Ytringsfriheten” som finnes på blogg.no er med andre ord bare konsekvensen av noen spesielle økonomiske forhold. Som privateid foretak har også de rett til å nekte folk å ytre seg om visse tema, bruke visse “stygge ord”, ytre seg på “ubehagelige” måter og det ene med det andre. De bare gjør intet slikt fordi “bordet fanger” i juridisk forstand når man først begynner på den måten — og snart er man viklet inn i endeløse forhandlinger om “forskjellsbehandling” som sluker betydelige ressurser uten å gi noen avkastning som forsvarer tiltaket.

Det demokratiske likhetsidealet oppgis ofte å være demokratiets største problem, det vil si at en professor i statsvitenskap har bare èn stemme, akkurat samme som den verste formen for idiot; det vil si sånne som ikke skjønner noe som helst men som likevel har mange og ofte høyrøstede meninger som de i all hovedsak henter fra følelseslivet sitt. Sånt er vanskelig å svelge, fordi alle vet at det går et visst antall evneveike troll på hvert antall seriøse mennesker som gjør så godt de kan her i livet. Særlig i såkalt “rike samfunn” hvor folk tar det for gitt at man alltid kan spøke og tulle med alle slags ting. Noe av det jeg personlig opplever som den mest interessante forskjellen mellom Norge og “mitt andre hjemland” Colombia – bortsett fra noen åpenbare ting med klima og naturforhold – er hvor mye mer seriøse folk er i forhold til alt de sier og gjør på alle nivåer av samfunnet i Colombia. Ironisk nok opplever jeg dette som frigjørende selv om Norge relativt sett er et vesentlig mye mer “fritt land” (og sikkert mange hundre ganger mer trygt). Jeg antar at det har noe å gjøre med mine personlige karakteregenskaper. Jeg liker jo ikke fjas og tull. Jeg liker ikke late og useriøse mennesker. Det påfører meg stress å måtte være i nærheten av alskens sjuskete slasker som ikke gjør skikkelig arbeid og som har mangelfull virkelighetsforståelse. Det å ikke ta ting alvorlig straffer seg jo på en helt annen og mye mer umiddelbar måte i Colombia enn i Norge. Dette skaper en helt annen kultur. Siden kan man mene hva man vil om dette, men for meg ser det ut som en mer ærlig kultur.

Kulturell referanse: NRK.no

Inger Merete Hobbelstad skriver bra i sin kulturkommentar om “det kunstige menneske” – inspirert av filmen Poor Things men også med noen sideblikk til blant annet Frankenstein, Pinocchio og Coppelia – helt til hun fremsetter en moralfilosofisk påstand som er et par nummer for store sko for henne: For her stanger den moderne tiden inn i religionen. Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra. Og i de fleste historier om slike prosjekter, går det galt så det suser. (Sitat fra artikkelen i lenken ovenfor.) Hva er det hun prøver å si? Fra min sysnvinkel ser det jo ut som om “det å være menneske” innebærer at man i det aller minste er fungerende gud i forhold til prosessen med å skape seg selv. “Den som vil skape et menneske” er følgelig alle mennesker som vil virkeliggjøre noe som i utgangspunktet bare er fantasier om muligheter, men som gjennom målrettet arbeid og det ene med det andre ender som realiteter. Så langt det å skape seg selv. Men hva med å skape “noen annen” på det ene eller det andre viset?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Av alt det latterlige jåsset mennesker driver med er religion uten tvil det mest evneveike. Gud har personlig fortalt meg at han ikke finnes og hvem er jeg til å diskutere denne formen for identitetsdannelse? Det er en spennende form for “fraværende far” å forholde seg til – i den forstand at mange fantaserer om hvor fint det vil bli når de endelig får litt tid sammen – men i mellomtiden må man jo klare seg som best man kan med de egenskapene man – angivelig – har arvet fra denne moralsk tvilsomme skikkelsen. Gud fremstilles jo innenfor de mest populære religionene som en smålig og sjalu karakter som er overdrevent interessert i alt snusket som folk henfaller til i sine svake øyeblikk, men som knapt fortjener noen oppmerksomher mens det pågår og ihvertfall ikke danner noe saklig grunnlag for all den skam og skyldfølelse som de senere går og drasser på. Herregud, bokstavelig talt. Dette er ingen psykiatrisk sunn måte å forholde seg til verdens realiteter og det forhold man danner seg til dem. Saken er at vi har en svært avansert hjerne som har kraft til å “utrette mirakler” men som vi i det store og hele behandler som den minst populære bikkja i flokken. Folk henfaller til perversjoner av mangel på høyere idealer. De forlanger mer enn alt det de allerede har blitt gitt av Gud, naturen, samfunnet, sine foreldre eller hvordan man nå foretrekker å se det.

Det kan ikke gå bra er i ethvert tilfelle en typisk “post hoc” påstand, fordi man tenker jo ikke typisk dette om et pågående prosjekt som man er engasjert i, mens det ofte kan være noe man tenker etter at ting har gått på trynet og man undersøker alle detaljer i alt som skjedde for å forstå hva som gikk galt slik at man ikke repeterer atferden. Hvis man vet på forhånd at noe “ikke kan gå bra” bør man jo heller gjøre noe annet, synes du ikke? Vi må se på den mest vanlige formen for å skape et annet menneske: Barneoppdragelsen. Enten man vil eller ikke ender man som en person som har “gudsmakt” i noen år, ihvertfall helt til barna blir store nok til å forme en selvstendig personlighet, som invariabelt betyr at de begynner å betrakte foreldrene mer som “vanlige mennesker” enn som de imponerende superskapningene de typisk fremstår som mens barna er små og ennå ikke vet noenting om noe som helst. Regissøren av Poor Things – Yorgos Lanthimos – ble først kjent for filmen Dogtooth som var en bisarr skildring av “en dysfunksjonell familie” hvor barna ble fastholdt i barnets sinnstilstand langt inn i voksen alder via diverse manipulasjonsteknikker — og filmen gjorde dypt inntrykk på mange, inkludert meg. Av denne grunn alene tenker jeg å se Poor Things når den kommer på kino innen rimelig nærhet av der jeg bor, eventuelt på video hvis det blir slik (som det ofte blir). Det at Lanthimos har fått med seg tre av mine favorittskuespillere gjør saken biff, som folk sier. Emma Stone, Willem Dafoe og Mark Ruffalo er alle kjent for sine sterke karakterskildringer fra et langt synderegister av tidligere filmjobber.

Hvorom allting er, slik jeg ser det skaper Yorgos Lanthimos historier om barneoppdragelse, kanskje inspirert av Coen-brødrenes burleske filmunivers noen ganger, med alle sine surrealistiske skikkelser som typisk skildres gjennom “barnets dømmende øyne” som jo på ingen måte bryr seg om alle de finere nyanser i alle “voksenforklaringer” av hva det er som foregår. Det er jo faktisk slik noen ganger at foreldre, uansett hva slags velmenende idealister de måtte være i forhold til foreldreoppgaven, skaper monstere gjennom alle sine tiltak for å beskytte og kontrollere barnet. Eller i praksis sosialt mistilpassede individer som harmonerer dårlig i forhold til sin egen generasjon fordi de har blitt hjernevasket til å implementere et verdisett og et verdenssyn som ikke er nyttig – og noen ganger direkte skadelig – for deres egne livsutfordringer. Hender det noen ganger at man selv tenker “dette kan ikke gå bra” når man observerer hvordan andre mennesker oppdrar sine barn? Det har ihvertfall hendt meg ved noen anledninger, uten at jeg dermed vet hvordan jeg skal forholde meg til det jeg tenker. Det virker jo ikke rimelig å blande seg borti andre folks privatliv, selv om man eventuelt føler bekymring for barnas oppvekstvilkår. Hva skal man liksom gjøre? Skal man tyste til politiet eller barnevernet bare fordi man har “bange anelser” om noe man ser? Mange som vokste opp under tvilsomme forhold uttaler jo senere at de skulle ønske at noen hadde grepet inn den gangen. Altså mens de ennå var små og forsvarsløse. Det foregår mye fælt ute blant befolkningen. Alle vet dette. Imidlertid er det vanskelig å skjønne hva annet man selv kan gjøre enn å passe sine egne saker og prøve å ikke gjøre alt for mye galt i løpet av sitt liv her på jorda.

Greia med meg er at jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Noe mer er det ikke. Jeg har ingen agenda, kanskje bortsett fra å oppfordre alle til å “tenke mer” uansett hvor mye de tenkte i utgangspunktet, eller kanskje “tenke bedre” blir mer korrekt å si. De som eventuelt ikke liker denne bloggen – sikkert flertallet av alle mennesker – vil finne det mulig å rett og slett bare la være å lese den. Jeg praktiserer selv den samme metoden i forhold til slikt som jeg ikke opplever som interessant og jeg er jo verken bedre eller smartere enn noen andre. Derfor burde det fungere fint for dem også. Hvor vanskelig kan det være å ikke gjøre noe som ingen allikevel tvinger deg til? Det er kanskje her vi bør snakke om psykiatriske tvangsforstyrrelser. Si for eksempel hvis man befinner seg i en slik sinnstilstand at man bare må folge med på – og engste seg over – situasjonen i Gaza og alt det underlige folk sier om disse tingene. La oss ta Julia Hartley Brewer som er en britisk programleder og som nylig “tenkte høyt” (som sjelden er en smart ting å gjøre) om at etnisk rensking kanskje ikke er det verste som kan skje. Det har jo fungert fint mange steder, tenker Julia høyt. Siden uttaler hun at dersom Libanon, Iran og alle disse landene er så bekymret for palestinernes ve og vel så kan jo de ta imot dem, for Israel ønsker ikke at Gaza skal ligge der som noe annet slags åpent sår og Israel er en moderne og demokratisk stat som bør være et eksempel for alle i regionen, ikke den alle hater på grunn av noen terroristers ondsinnede propaganda.

Julia vet sikkert ikke at dette var et argument selveste Adolf Hitler brukte gjentatte ganger i forhold til jødene. Vi vil ikke ha dem i Tyskland sa Hitler, men det virker ikke som om noen andre vil ha dem heller. Jødiske flyktninger fra Tyskland og omegn på den tiden ble jo typisk nektet adgang i USA, Storbritannia og andre land som i disse dager har høy kølleføring i forhold til “palestinerproblemet”. Ble ikke familien til Anne Frank sendt tilbake til Europa da de forsøkte å emigrere til Amerika? Jeg tror det (men ikke siter meg på det). Slik dette bildet fremsto i etterkant av Den andre verdenskrig er det vanskelig å klandre jødene for at de ville ha sin egen stat, selv om mye stygt skjedde i løpet av den jødiske statens etableringsfase og mye stygt pågår den dag i dag. De er jo mennesker — og vi mennesker er universete styggeste dyr. Sånn er det og det må vi bare leve med. Den som forventer gode ting fra mennesker risikerer å ende som en bitter og skuffet person. Det kan selvsagt hende at de har flaks og i hovedsak møter “ærbare individer” som ikke utnytter tilliten og naiviteten deres, men dette er ikke det mest sannsynlige. Det folk typisk gjør er å gyve på og ta for seg av alt de kan slippe ustraffet unna med, tilsynelatende blottet for skamvett. Eller har du kanskje en annen erfaring fra livet? I så fall har du vært heldig.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Jeg skal nå nevne en personlig livserfaring som jeg finner “ganske ironisk”. Jeg opplever meg selv som politisk venstreorientert, men på et delvis marxistisk og delvis freudiansk grunnlag – hvilket vel er skolebokdefinisjonen av “kulturmarxisme” – mens jeg prøver ikke engang å etterleve det jeg oppfatter som fjollete skjønnhetsidealer blant de vestreorienterte. Er det bare meg, eller har også andre lagt merke til at “venstrepolitikk” handler mindre om økonomiske samfunnsforhold i disse dager, og mer om å “se bra ut” i forhold til hva de sier og hvordan de presenterer seg på sosiale media? Og jeg har ennå ikke kommet til det virkelig ironiske som er at “høyresiden” ville omtrent ha betalt alle sparepengene sine for å få meg med på deres side, som imidlertid aldri kommer til å skje. Jeg er ikke sånn. Riktignok vet jeg at jeg er ikke et hår bedre enn en hvilken som helst annen priviligert, hvit hetero-mann som ikke behøver å “frykte” mye i denne verden, så jeg gir meg ikke ut for å være “de svartes spesielle venn” eller noe slikt. Jeg prøver ikke å forstå andres problemer, jeg prøver å jobbe for et samfunn som praktiserer sunnere sosialøkonomiske prinsipper i forhold til “likestilling” og det ene med det andre. I mellomtiden er jeg jo en fæl drittsekk i forhold til å si sånne ting som ingen ønsker å høre, men dette er egentlig mitt eneste gode argument for “hvorfor jeg er”: Jeg jobber med min egen bevissthet og dens rekkevidde. Mer kan jeg ikke gjøre. Jeg kan jo ikke bli noe jeg ikke allerede er — saken handler om å utvikle mine såkalt gode sider – i den grad de eksisterer – innenfor de sosiale rammebetingelsene som foreligger: Verden er som den er, ikke slik som jeg skulle ønske at den var. Jeg vet ikke engang om “mine idèer” er smartere enn hvem som helst annens, jeg vet bare at jeg opplever det som støtende at det finnes grove økonomiske ulikheter i et samfunn som har makt og råd til å etablere et helt annet politisk program. Men intet av dette er “min feil” så jeg har ingen planer å be noen om tilgivelse fordi jeg er meg eller tillatelse til å praktisere min egen individualitet, og det synes jeg ikke at noen andre bør gjøre heller.

Når vi snakker om hemmelige signaler og kodespråk mellom mennesker bør vi kanskje begynne med alles favoritt: Hvordan oppnår man samleie? I en svært relativ forstand ser problemstillingen fra posisjonen til en normalt pent utseende heterofil kvinne enklest ut. Hvor vanskelig kan det være å vekke den erotiske interessen hos en mann? Man får kanskje ikke “den man helst vil ha” men man får i det minste noen. Er det ikke sånn det mer eller mindre fungerer for kvinner? Jeg aner ikke. Jeg vet jo ingenting om kvinner. Ikke særlig mye om menn heller, viser det seg til stadighet, men det er uansett denne litt møllspiste sekkebetegnelsen jeg bruker om min egenutviklede og høyst personlige kjønnsidentitet. Jeg er mann. Uttalt på den litt selvfølgelige måten som folk før i tiden sa jeg er norsk når de bare spaserte rett gjennom passkontrollen på Fornebu med den største nonsjalanse. Sånt virker usannsynlig nå, som man omtrent må av med underbuksa for å slippe gjennom de turistreisendes mange nåløyne. Samfunnet har fått flere sjekkpunkter enn det pleide å ha. Passet må påskrives og skrevet må påpasses. Sånn skaper man jevn syssesetting for byråkrater på lavt nivå.

Kunsten å kunne lese ansiktsuttrykk virker til en viss grad å være medfødt. Sinne, glede, sorg og denslags medfører gjerne karakteristiske grimaser som er enkelt avlesbare på folk selv om man ikke ellers forstår det språket som snakkes. Dette fenomenet har selvsagt blitt utnyttet for alt hva det er verdt i alskens masketeater innenfor alle kjente menneskelige kulturer gjennom alle tider, men det er sannsynligvis også det som ligger til grunn for såkalt pareidoli – definert som “det kognisjonspsykologiske fenomenet at tilfeldige sanseinntrykk virker meningsfulle når inntrykkene likner på noe kjent” (Wikipedia) – når det fremkommer som det at man ser ansikter (og diverse andre kroppsdeler) i omgivelsene. Denne brødskiva smiler til meg. Noe vanskeligere er det imidlertid å forstå alle detaljer i alt folk mener å uttrykke når de blunker, geiper, smatter, kaster på hodet, beveger øyenbrynene og det ene med det andre. Særlig hvis det man lurer på er når tidspunktet kommer for å lene seg inn og kysse noen som man ikke allerede har denne typen forhold til (de gangene når dette er aktuelt). Alle vet at dette er en vanskelig vurderingssak. Konsekvensene av å gå for langt for tidlig er jo ofte at intet av alt man hadde sett for seg kommer til å skje. Finnes det er eget ansiktsuttrykk som sier “du kan godt kysse meg nå”? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror mange prøver å liksom gi noen hint noen ganger men at sånne opplegg ofte havner i kålåkeren. Det beste er sannsynligvis å bare si ifra.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det jeg skal frem til her er naturligvis såkalt “inviterende ansiktsuttrykk” – eller vi kan kalle dem flørtende om vi ønsker det – og hvordan de blir brukt – eller misbrukt – innenfor reklame, markedsføring og andre sammenhenger hvor man “presenterer fjes” mot omverdenen. Særlig hvis man for eksempel er musiker eller skuespiller og skal avbildes på plateomslag eller filmplakater på en måte som “tiltrekker positiv interesse” for det produktet man selger. Kyssefjes er slik sett en form for grimase som bare unntaksvis betyr at man faktisk skal lene seg inn for å kysse vedkommende. Det er bare en av utallige enkeltfaktorer som skaper den konstante bakgrunnsstøyen av kognitiv dissonans som vi alle er nødt til å leve med i disse tider. Et annet eksempel kan være det å kle seg som noen slags dramatisk karakter fra pornografiens mystiske fantasiunivers og så siden klage over at man får uønsker seksuell oppmerksomhet fra tilfeldig forbipasserende på gata og ellers. Herregud. Hva er det folk forventer? Husk at pareidoli er ikke nødvendigvis bare er fjas og moro. Særlig for unge kvinner er det mulig å havne i alle slags problemer hvis de ikke passer ganske nøye på hva slags “signaler” de gir fra seg — i forhold til hvor evneveike unge menn (men også mange av de godt voksne) typisk er i forhold til tolkning av enhver kommunikasjonsform som ikke er fette åpenbar. En ting er hva man ser. Noe annet er hva man ønsker å se. Riktignok gjelder det ikke flertallet, men det finnes faktisk mannfolk som er så kørka at de tror det betyr at hun vil ligge med dem dersom en kvinne smiler til dem, for eksempel fordi blikket deres møtes tilfeldig eller noe sånt. Siden blir man fader ikke kvitt den amorøse kødden før man avviser dem på bryskt og uvennlig vis — som da selvsagt “bekrefter” overfor denne vedkommende at kvinner er “vanskelige”, umulige å forstå, og så videre.

Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Hermeneutikk er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst eller et budskap og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker å bevisstgjøre denne prosessen og foreslår fremgangsmåter for tolkning. Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære. Hermeneutikken er i tillegg en filosofisk retning som blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode og blir brukt som en personlighetsutviklende, mental øvelse.

(Wikipedia)

Bayes-analysen består i å utlede sannsynlighetsfordelingen til ukjente størrelser i lys av data. Ifølge det Bayesianske synspunkt betraktes alle ukjente størrelser som man er interessert i å trekke slutninger om (basert på innsamlet materiale) som verdier av stokastiske variable; det vil si at usikkerheten omkring ukjente størrelser beskrives ved hjelp av en statistisk sannsynlighetsfordeling.

(Store norske leksikon)

Selv bruker jeg begrepet evneveik om dekadente mennesker, som har så å si all viten om alle ting innenfor rekkevidde, men de gidder ikke å anstrenge seg mer enn de absolutt må for å forbedre den skammelige tilstanden sin. Dette fenomenet kan også kalles “intellektuell latskap” og det går på kryss og tvers av alle andre skillelinjer som vi opererer med i samfunnet; som kjønn, klasse, generasjon og så videre. Satt på spissen kan vi si at evneveike mennesker opplever livets mening som kos, ikke opplysning eller erkjennelse. Strategien deres – bevisst eller ubevisst – handler følgelig om maksimering av hva de enn opplever som koselig. Man ser for seg noen slags attraktiv “lykketilstand” – eventuelt reduksjon av for hånden værende ubehag – som motiverer alle deres taktiske valg fra øyeblikk til øyeblikk gjennom livet. På norsk betyr ordet lykke i dag noen slags form for lavintensiv hverdagsekstase – som i det engelske ordet “happy” – mens det inntil ganske nylig bare betød flaks, som i det engelske ordet “lucky”. Som vi ser er det fortsatt en udiskutabelt attraktiv egenskap å ha med seg i livet, men distinksjonen mellom den nye og den gamle tolkningen av begrepet lykke er kategorisk. Flaks er noe man “bare har” (eller ikke har), mens lykke er noe man kan oppnå hvis man jobber for det. Ser du hvor dette bærer hen?

Som god hedonist har jeg selvsagt ingen motforestillinger overfor nytelse og ekstase, men jeg oppfatter ikke slike ting som belønninger sett i lys av en metafysisk verdensforklaring, mer som nominelt vellykkede resultater av en kunstnerisk anstrengelse — og jeg er mer opptatt av meningen med ordboka enn meningen med livet. Jeg bruker selv ikke lenger ord som vinnere og tapere, men mens jeg ennå gjorde det – særlig under det ufyslige 80-tallet – pleide jeg å definere vinnere som sånne som typisk sier “det var flaks” selv om de vet at det ikke var flaks, mens tapere er sånne som typisk sier “det var uflaks” selv om de burde forstå (og innrømme) at det ikke var uflaks. Likevel er det fristende å karakterisere dem som tapere når folk ikke finner mer anstendig livsmening enn kos og lykke. Noen ganger får jeg en litt paranoid følelse av at folk ønsker seg frihet fra konsekvensers materielle ansvar innenfor en meningshorisont som ikke er realistisk. Folk kan være så “åndelige” de vil men man behøver bare å tråkke barføtt på en skarp småstein for å erfare materiens reaiteter. Hvor lønner det seg å feste blikkfokus? Dette er ikke bare et retorisk spørsmål, det handler om strategiske livsvalg. Alle er nødt til å skaffe seg en virkelighetsoppfatning som de kan bruke til å navigere seg gjennom verden. “Galskap” er jo når man ikke kan eller vil gjøre dette. To metoder for å danne realitetssans er henholdsvis å “tro på det folk sier” og siden ta ting videre derfra, eller å utvikle kritisk sans og siden benytte hermeneutikk og Bayesisk statistisk metode for å ekspandere kunnskapsfeltet. Selv mener jeg åpenbart at det å “tro på det folk sier” er evneveikt. Forstår folk engang hva de selv sier? Som regel ikke. Alt de har er rykter og vage følelser, intet ordnet og etterrettelig datagrunnlag som de kan fremlegge på oppfordring.

Språket er sannsynligvis vårt viktigste verktøy for meningsdannelse innenfor det sosiale felt. Hva hjelper det å vite alt hvis man ikke kan kommunisere noenting? Freud, Marx og Nietzsche regnes vel av de fleste som de mest innflytelsesrike skeptikerne innenfor det vi kaller den vestlige kulturkrets; henholdsvis orientert mot psykologi, økonomi og filosofi. De skapte ihvertfall store ringer i vannet på hvert sitt vis. Dette kan ingen benekte, uansett hva man ellers måtte mene om disse historiske personlighetene. Nå for tiden spiller jeg bare musikk når jeg kjører bil – og er i grunnen fornøyd med det – men på den tiden da NRK fortsatt drev med analoge radiosendinger pleide jeg å gravitere mot P2 med alle sine prateprogrammer. En dag erfarte jeg en epifani – eller en aha-opplevelse om du vil – mens de snakket om det tyske språket, nærmere bestemt hvordan “høytysk” skal brukes i alle læringssammenhenger uansett hva slags dialekt man bruker hjemme. Det er meningen at man skal gjøre så godt man kan i forhold til høytysk; ikke “beherske” det, for det er det jo strengt tatt bare poeter og filosofer som kan, men “snakke det godt nok” til at det foreligger tydelighet i all kommunikasjon. Akkurat der og da skjønte jeg hva som er “spesielt” med Tyskland. Jeg har jo vært der. Jeg har sett tyskere på nært hold, i sitt naturlige habitat. De er ikke verken klokere, penere, dyktigere eller noe annet innenfor denne kategorien av egenskaper. Alt de har er dette opplegget med “høytysk” som er en helt egen kategori av flid og anstrengelse. Og det er en praktisk greie som virker umiddelbart inn på det å forstå og bli forstått innenfor det sosiale felt — som åpenbart må ha noen slags sammenheng med såkalt “tysk effektivitet” som folk stadig henviser til når de skal forklare hvorfor merkeleppen “Made in Germany” har mer kredibilitet enn for eksempel “Made in China”, eller hvorfor det er så påfallende mange tyskere blant “store filosofer og viteskapsmenn”. Vi kan sikkert godt regne med Darwin og mange andre innflytelsesrike tenkere sammen med de tre som nevnes ovenfor, men Darwin var jo en logisk positivist og ikke egentlig noen skeptiker i den forstand. Man kan skrive seg inn i det internasjonale grunnlaget for filosofi og vitenskap på forskjellig grunnlag så å si.

Situasjonen her hjemme er at vi har ikke noe uomstridt “høynorsk” som alle strever etter å mestre som best de kan. Offisielt har vi bare to skriftspråk; bokmål og nynorsk, men i praksis har vi også riksmål og diverse dialektbasert friform. Poenget er at vi forstår hverandre, som folk ofte sier, ironisk nok tilsynelatende uten å selv forstå poenget. Korrekt språk er viktig for meningsdannelsen, særlig når våre behov for språk begynner å bevege seg i retning av det presise. Du vet. Når konsekvensene av å misforstå eller ta feil begynner å bli alvorlige. Hva slags språksyn er vanlig blant folk? Hvordan (og hvorfor) bruker de språket? Er språket bare et av mange mentale verktøy som folk har i kassa og som de bruker for å “oppnå lykke” — eller i det minste finne seg behagelig til rette i en tilstand av kos? Da de såkalte grunnlovsfedrene i USA formulerte de amerikanske statspapirene nevnte de eksplisitt som fundamentale rettigheter de tre tingene “liv, frihet og jakt på lykke” (life, liberty and the pursuit of happiness), men dette var jo det de landet på til slutt. Først vurderte de “jakt på eiendom” (the pursuit of property), uten at dette nødvendigvis ville ha medført at Amerika ville sett noe annerledes ut, for med “lykke” virker det jo som om amerikanerne mener “en materielt fordelaktig posisjon i samfunnet” som medfører både luksus og fritid nok til å nyte den. Etter min mening er det uansett frivolt å fremsette lykkejakt som sosial formålsparagraf i samfunnet. Den gamle norske livserfaringen sier typisk at man kan ha lykken med seg eller mot seg, alt ettersom, men man kan aldri eie lykken. Den er bare på besøk. Siden reiser den jo videre men den kommer som regel tilbake igjen, slik at man bør ikke bli alt for opphisset over verken å ha den eller å ikke ha den. Det er bare en flyktig tilstand som strengt tatt ikke har noe å gjøre med livets daglige arbeid. Norsk mentalitet tilsier typisk at det å jakte på lykken ligner på det å fly rundt i blomsterenga og jakte på røykdotter med en håv. Eller sagt på en annen måte; det ligner toskete og barnslig atferd sett utenfra, selv om den som er engasjert i aktiviteten eventuelt opplever den som meningsfull.

GN-z11 er ein galakse med høg raudforskuving som finst i stjernebiletet Ursa Major (Den store bjørnen). GN-z11 var fram til 2022 rekna som den fjernaste kjende galaksen frå jordkloten som nokon gang er oppdaga. Namnet er avleia frå plasseringa galaksen har i GOODS-North-feltet av galaksar og hans høge kosmologiske raudforskuvingstal (GN + z11). Fram til oppdaginga av HD1 i 2022, var GN-z11 den eldste og fjernaste kjende galaksen som var identifisert i det observerbare universet. Galaksen hadde ei spektroskopisk raudforskuving på z = 11,1. Galaksen var observert, og teke bilete av, slik han eksisterte for 13,4 milliardar år sidan, berre 400 millionar år etter Big Bang. GN-z11 er omtrent 1⁄25 av storleiken til mjølkevegen, og er vidare berre 1% av massen. GN-z11 lagar nye stjerner tjue gangar snøggare enn mjølkevegen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg vet ikke hvor lang oppholdstillatelse jeg har her på jorda, men det er svært usannsynlig at jeg har mer tid igjen enn det jeg allerede har lagt bak meg. Seksti år er forsåvidt ingen høy alder, men det er personlig rekord for meg selv. Jeg har jo aldri prøvd å være eldre enn dette. En gang for lenge siden syntes jeg at ti år var en imponerende mengde tid som det var vanskelig å forestille seg, men det var før jeg hadde vent meg ordentlig til det å være voksen. som folk jo typisk er i noen tiår før de dør. Jeg har funnet rytmen nå. Jeg har forlengst dannet meg en intuitiv forståelse for hva ti år betyr i et menneskeliv — mens for eksempel ti tusen år bare er et intellektuelt konsept som jeg ikke opplever noen personlig relasjon til. Og hvordan skal man forholde seg til et lysår? Ordet betegner en avstand – omtrent 9,500,000,000,000 kilometer – men jeg kan ikke fatte hva dette tallet betyr. Det er jo minst like langt som herfra til Hamar, som er alt for langt å gå til fots for oss moderne mennesker. Det er nok best å holde seg hjemme. Kaldt er det også langs veien i disse tider.

Siden er det dette med alle de milliardene som folk driver og snakker om. Hjelpe og trøste meg, eller som jeg pleier å si; herregud. Kan du her og nå tenke på noe som du har i noe sånt antall? Ihvertfall ikke penger. Få har sånne telleproblemer, de fleste klarer seg med 5-6 nuller for å uttrykke alle økonomiske tall som er relevante for dem. Her er imidlertid noe: En frisk, normal hjerne har omtrent 86 milliarder celler, som hver kan ha noen tusen forskjellige oppkoblinger i forhold til hverandre, slik at det baller fort på seg med store tall på loftet. Hva skal folk egentlig med all denne prosessorkraften? Man kan jo se seg rundt og spekulere. Kanskje mye av det ligger ubrukt, for ikke å si så ulendt og utilgjengelig til, med berg og dal, myr og mark, at det blir som med den norske geografien, at mesteparten er i praksis ubrukelig for de fleste normalt menneskelige formål. Man kan gå på tur dit, fyre opp et leirbål og koke kaffe, men man kan ikke bo der gjennom hele året. Ikke bare er dette upraktisk, det er bent frem farlig. Jeg vet ikke hvor vanlig det er med cerebral seterbruk, men jeg vet at størsteparten av alle folks hjerner består av mental villmark hvor ingen riktig vet hva som foregår, eller hva slags skapninger som ferdes der. Skrekkelige ting, hvis man skal tro på det ryktene sier. Nietzsche – som regnes som noe av det ypperste innenfor intellektuell chic når man skal strø rundt seg med smarte sitaters englestøv og glitter – påsto at alle mennesker bærer på en avgrunn i sitt indre, og at hvis man stirrer ned i denne avgrunnen lenge nok, så vil avgrunnen begynne å stirre tilbake på deg. Hvem vet hva han mente. Nietzsche sa jo så mye rart.

Ifølge gjeldende “Big Bang” teori er universet – definert som all tid og alt rom, med alt sitt innhold – cirka 13,8 milliarder år gammelt, som betyr at når vi observerer noe som ligger 13,4 milliarder lysår unna så ser vi på noe som eksisterte mens universet bare var 400 millioner år gammelt — som også er en respektabel mengde tid, jøss og bevares, ingen kan si noe annet, men det er jo ungt litt mer sånn relativt sett i en slik sammenheng. Faktisk ganske “nyfødt” kan vi si. Rett i nærheten av dette tallet ligger det jo en horisont i forhold til det observerbare. Det vil si den tiden da det ikke fantes noe lys. Imidlertid sier de ikke at det var “mørkt” før lyset manifesterte seg, de kaller det “matt”. Det var jo ting der, bare ikke sånne ting som vi er vant til å forholde oss til. Ganske artig det der. Kan du skjønne at det finnes ting som det ikke går an å forstå? Vi lever i spennende tider. Dette er det unge universet, som “bare” er en fjortis innenfor kategorien milliarder av år, fordi vi kalkulerer faktisk en total levealder for universet på mange trilliarder av år, slik at alt som foregår nå er på kvisestadiet av den mest usikre ungdomstida. Det er rimelig å anta at universet sliter litt med identitetsdannelse og det ene med det andre. Alle vet jo hvordan det er på den alderen. Herregud for et styr. Føler du deg smart noen ganger? Jeg også. Det forekommer, men det er et paradoks. Alle vet jo at det mest sikre tegnet på at noen er fullstendig fette idiot er at de føler seg smart. Det er en relativistisk følelse. Jeg har tre pinner og to småstein. Jeg føler meg smart i forhold til dem. Litt som hvordan Erling Håland føler seg flink i fotball når han banker to tiåringer på løkka. Amerikanerne har ordet smartass som de bruker om folk som “føler seg smarte” fordi de ikke forstår bedre. Trang horisont pleier jeg å kalle det, fordi jeg lekte litt med ordet “rumpevett” en stund, som norsk oversettelse, men konkluderte med at folk intuitivt vil tolke det etter mønster av ordet næringsvett, slik at det å ha rumpevett antas å beskrive noen slags seksuell særkompetanse.

Universet utvider seg med omtrent 70 meter per sekund per lysår, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg gidder jo ikke å google alt jeg sier og det eksakte tallet er uansett ikke relevant her og nå, slik at slumsete hoderegning får være bra nok. Poenget er at mens universet har eksistert så har det fortsatt å ekspandere jevnt og trutt, slik at den galaksen som nevnes ovenfor – GN-z11 – befinner seg nå fysisk sett omtrent 45 milliarder lysår unna og er sannsynligvis ugjenkjennelig av utseende. Det er dette de kaller mørk energi og det “oppstår fra ingenting” på en måte som jordiske skapninger ikke har noe behov for å forstå, men noen av oss prøver likevel. Det er en slags galskap. Du vet jo hvordan folk fungerer, de skal alltid holde på å romstere med ting de ikke har noe med, nysgjerrige som de er. Saken er uansett at nytt rom oppstår hele tiden slik at alle kosmiske avstander øker i henhold til en viss hastighetsformel. Imidlertid har vi gravitasjon som får alt stoff til å klumpe seg som en psykotisk saus. Hele mannskiten liksom vrir, bukter og vender på seg. På dette nivået tilhører galaksen vår – Melkeveien – en såkalt superklynge som bærer navnet Laniakeia. Man beregner denslags i henhold til “lokale gravitasjonsforhold” som bevirker både den fundamentale samling av denne klyngen av galakser og dens konsistens over tid. De som ønsker flere data om Laniakeia oppfordres til å gjøre sin egen forskning, som folk sier, det vi kan si her og nå er at Laniakeia er en stor slabol men ikke den største. Innenfor den sfæren vi kaller “det observerbare universet” – la oss kalle det en kule som er et par og nitti milliarder lysår i diameter – finnes det såkalte vegger som såvidt jeg vet er de største strukturene vi kjenner. For eksempel Store Sloanvegg – Great Sloan Wall (GSW) – måler 1,37 milliarder lysår fra ende til annen, slik at det er sannsynligvis bedre å klatre over enn å kjøre rundt hvis man ferdes i de traktene. Ikke vet jeg. Det er vanskelig nok å komme seg til Hamar uten bil. Men det mest interessante på det nivået hvor man måler sine vegger i milliarder av lysår er at hele greia ligner i en ganske forbløffende grad på strukturen i en menneskehjerne. Samme mønster, forskjellig skala.

Skrivesperre kan defineres som en psykisk blokkering som gjør at man ikke klarer å skrive. Men hvorfor skjer dette? Noen årsaker kan være at du opplever prestasjonsangst. Man er redd for hvordan teksten skal bli mottatt av de som skal lese den.

(Mentornorge.no)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Jeg må innrømme at det bekymrer meg lite hvordan teksten skal bli mottatt — eller om den engang i det hele tatt vil bli mottatt av noen. Jeg tilbrakte jo noen år med å skjønnskrive i ordets mest kalligrafiske forstand – sånn som han karen på maleriet ovenfor – diverse poesi og annet hver morgen, som jeg brant i peisen senere på ettermiddagen. Sånn er det. Perverst men tilfredsstillende. Selvsagt hender det ofte at jeg ikke føler noen lyst til å skrive noe, men da lar jeg jo bare være. Nema problema. Det passer bra for meg å jobbe sånn. Det vil si å skrive hva jeg vil, når jeg vil, uten å ta noen kommersielle hensyn overhodet. Jeg er jo en vrang jævel som fungerer best når jeg går for egen maskin uten å måtte forholde meg til omverdenens krav og forventninger. Saken er at jeg nylig så en fransk forviklinsgkomedie som tok utgangspunkt i en forfatter med skrivesperre og hans forhold til forskuddspenger og deadlines. Noen ganger tenkte jeg på Sult av Knut Hamsun. Ikke minst fordi den ble nevnt som “verdens første postmodernistiske roman” og kanskje noe slags kunstnerisk ideal for filmens hovedperson.

Kan man noensinne regne med å bli forstått i denne verden? Jeg tror ikke det, ihverfall ikke ut over det enkle og banale. Jeg tar det som en åpenbar selvfølge at jeg vil bli både misforstått og feilsitert nærmest på det samme vis som ikke alle legger merke til min fysiske skjønnhets herlige helhet når jeg er ute og promenerer langs fortau og veikanter. Sånt må man bare akseptere. Bør noen slags varselklokker kime når man opplever det som enkelt å identifisere seg med hovedpersonen i Sult? Det kan jeg ikke si noe om. Det er svært lenge siden jeg leste den boka for første gang og fordi jeg den gangen ikke visste bedre opplevde jeg den som komisk. Den samme reaksjonen hadde jeg forresten i forhold til Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine. Først mye senere fortalte folk meg at det er meningen man skal føle seg litt deprimert etter å ha lest begge de to bøkene som her er nevnt. Eh javel, liksom. Jeg beklager hvis jeg ikke innfrir dine forventninger til et politisk korrekt følelsesliv, men fra mitt perspektiv virker det som om mitt eneste realistiske alternativ er å gjøre det jeg kan med det jeg har i forhold til å forstå denne verden og de dyr og udyr som befolker den. Jeg forstår i utgangspunktet ikke verken hvorfor man skal bli skremt av en skrekkfilm eller deprimert av en “depressiv” roman. Dette er jo kunstverk. De er ikke virkelige ting.

Det er et litt kinky juridisk spørsmål om det går an å tegne eller male noe som er – eller bør være – forbudt. La oss si for eksempel noe slags groteskt scenario med sex, vold og lemlestelser om hverandre av den typen som man blir “kvalm av å se på” fordi motivet er så forstyrrende og heslig — men det er jo fortsatt bare et kunstverk. Visstnok var det for tyve år siden noen som fikk dom i Storbritannia fordi de hadde malt pornografiske fantasibilder av pedofil karakter — og da har vi havnet i en gråsone. Mange har jo lagt ned mye hardt arbeid på å fjerne det motbydelige ordet barneporno fra det norske språket og erstatte det med det mer “tekniske” begrepet overgrepsmateriale — under den store tanke at pornografi er skildringer av lovflige aktiviteter mellom voksne mennesker, slik at enhver avbildning av ulovlige aktiviteter forutsetter at en staffbar handling allerede har skjedd og at bildene derfor må være å betrakte som bevismateriale som øyeblikkelig må overleveres til politiet hvis man av noen grunn kommer over dem, gitt sakens alvorlige karakter. Men hva gjør man med fantasibilder? Kan det noensinne være (eller bli) straffbart å male “overgrepsbilder” med pensel og palett? Riktignok kan man la seg forarge når noen avbilder avskyelige fantasier fra sjelens mørkeloft, men kan man forby det? De virker ikke rimelig. Den forbrytelsen man avbilder har jo aldri skjedd. Etter min mening er spørsmålet imidlertid aktuelt på en helt ny måte i disse tider fordi vi har fått – eller er i ferd med å få – kunstige intelligenser som kan lage et hvilket bilde som helst på kommando. Det er langt ifra det verste de kan gjøre, men det er ille nok når ting blir “fotorealistiske” på en måte som visker ut grensen mellom fantasi og virkelighet. Et annet moment som det er verd å reflektere over er at bevisverdien av den typen film som folk tar opp med mobiltelefonen når de “ser at det foregår noe kriminelt” vil bevege seg i retning av null hvis vi får en stuasjon hvor det som essensielt sett er tegnefilm ikke lenger lar seg skille fra “ekte film” med skuespillere og det ene med det andre — og denne teknologien er åpent tigjengelig for alle slags gode og onde formål.

Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta. Spekulasjoner om konspirasjon forekommer både som løselig snakk og som mer utviklede konspirasjonsteorier. De siste er gjerne innviklede og omfattende. Det skyldes at konspirasjonsteorier forutsetter at sammensvergelsen undertrykker sannheten. Direkte bevis er dermed vanskelig å finne, og man leter følgelig etter indirekte sammenhenger og noe som kan være indikasjoner.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Innenfor filosofi og vitenskap fungerer det slik at man som en hovedregel skal holde seg til “mainstream” delen av verdensforklaringene. Jo lengre utenfor hovedstrømmen man beveger seg jo bedre bevismateriale må man samle inn og presentere på en ryddig måte. Hvis vi ser nøkternt på saken – og det bør vi jo – så er jo det kravet man fremsetter at alle andre skal komme til din posisjon, som i praksis betyr at hele elveløpet skifter leie. Sånt skal ikke skje uten at det foreligger svært gode grunner. Dette fungerer litt logaritmisk (uten at jeg dermed antyder at det finnes tydelige grenser) i den forstand at hver enhet av avstand man beveger seg bort fra hovedstrømmen vil fordoble beviskravet. Av denne årsak – samt også noen andre – er akademikere og akademisk orienterte tenkere lite begeistret for fantasister som krever at tankene deres må tas med i betraktningen, selv om de er nokså langt “der ute” og de presenterer heller ikke noe slags skikkelig arbeid som objektivt studiegrunnlag for andre som eventuelt måtte ønske å sette seg inn i materialet.

Første bud i dette bildet er at ting er ikke personlige. Riktignok finnes det store egoer, kranglete drittsekker og dominante personligheter i alle sammenhenger som involverer mennesker, men dette er et sosialt problem – i den grad det er et problem – det har ikke noe med selve faget å gjøre. Vitenskapen kjenner ingen nåde. Enten gjør man skikkelig arbeid i henhold til de standardene som gjelder eller så blir det å finne seg noe annet å drive med. Og filosofene er enda verre. Alle kommer til å le av deg hvis du ikke klarer å si onomatopoetikognat fort fem ganger og fortsatt forstå hva fanden du prater om. Det beste man kan gjøre hvis man – uansett av hvilken grunn – ikke ønsker å forholde seg til de harde formalkravene innenfor filosofi og vitenskap er å begynne som dilettant innenfor kunsten. Eventuelt etablere seg som en vanlig parasitt innenfor det såkalte næringslivet hvis man ikke har noen moralske standarder for hvordan man tjener penger. Hva vet jeg. Noen slags “konsulent” eller noe. Børsspekulant. Eiendomsmegler. Narkolanger. Det finnes så mye man kan jobbe med blant sånne som bryr seg om penger og status. Eller man kan bare ta “en vanlig jobb” hvor opplegget i det store og hele handler om å møte opp på et fast sted til en fast tid og ellers utføre de oppgavene man blir pålagt, innenfor en fast tidsramme og mot et fast månedlig honorar. Resten er mer variabelt – altså hva man på et mer detaljert nivå rent konkret jobber med – men den overordnede idèen er den samme.

For omlag femten år siden var jeg medlem av et engelskspråklig forum for filisofi og vitenskap som var veldig hardt moderert, i den forstand at så snart noen begynte å “snakke om Atlantis” eller vise tendenser til antivaksinepolitikk og det ene med det andre så var det øksa rett i panna uten advarsel. Man ble rett og slett kansellert på flekken. Mange syntes dette var urimelig men selv opplevde jeg det som frigjørende. Problemet med sånne evneveike troll er jo at de er støyende. Det er ikke noe poeng i å kaste bort tid på å spekulere om alt som “kan” ha skjedd – eller alt som “kan” være mulig – så lenge et normalt menneskeliv ikke engang er langt nok til å danne seg en rimelig oversikt over alt som faktisk har skjedd og som er mulig på basis av alt akseptabelt bevismateriale vi sitter med innenfor fagområdene. Vi snakker ofte om forholdet mellom “signal og støy” når vi forholder oss til et kvantum informasjon som noen presenterer. “Konspirasjonsteorier” – slik de i all hovedstak fremstår som fenomen – er plaget av svært mye “støy” rundt noen små kjerneelementer her og der av saklig “signal”. Eller som man sier med et populært norsk nyord: bullshit. Hvis man ikke vet om noe er sant – i den forstand at det er objektivt bevisbart på en måte som de fleste vil akseptere – så bør man i det minste si at man ikke vet det. Hva man enn måtte føle regnes ikke som saklig informasjon, selv om man naturligvis bør lytte til sine egne følelser og ta dem med i betraktningen når man fatter beslutninger. Det å vimse og våse på nettet med all mulig slags toskeskap er jo skadeverk i den forstand at det stjeler tiden vekk fra mer nyttige ting som man kunne engasjert seg i istedet. Slik tenkte man ihvertfall på det tidligere nevnte forumet, som dessverre senere ble nedlagt. Jeg tror det var noen slags personlige vanskeligheter som oppsto. Opplegget eksisterte jo bare fordi folk jobbet frivillig og gratis med å vedlikeholde det.

Selv synes jeg typiske konspirasjonsteoretikere kanskje er litt i overkant optimistiske i forhold til hvor mye kontroll folk egentlig har over tingene som skjer og verdens gang i mer generell forstand. Jeg klarer selv ikke å se at noen har styring på denne mannskiten. Trenger jeg briller? Spesielle fargefilter? Jeg ser egentlig bare enkeltindivider som jobber ut ifra sine individuelle særinteresser – om så dette måtte være “å hjelpe menneskeheten” (som er et latterlig uærlig motiv) – og all interferens som oppstår når alle disse “ringer i vannet” møtes. Noe samarbeid, noe medarbeid og noe motarbeid. Det blir med andre ord totalt kaos omtrent umiddelbart. Riktignok finnes faktisk konspirasjoner – ordet er fra latin og betyr “å puste sammen” – og man kan presentere som et saklig argument at det er sånn folk typisk får ting gjort. Det vil si når noen samler seg rundt en felles interesse og legger en plan, uansett hva vi snakker om. Alt fra infrastrukturen i en storkrig til neste dugnad i den lokale naboforeningen. Prinsippet er det samme. Man “puster sammen” når man sitter rundt et møtebord og legger en plan. Det er dette som er selve “konspirasjonen” hvis og når den eksisterer: Et møterom og et antall individer som snakker sammen. Sånn legges de fleste planer, inkludert de som flopper. Det er flest av dem. Det er altså ved dette punkt jeg mener at folks optimisme får dem til å overvurdere hvor kløktige og mektige det går an for mennesker å bli. Det meste av alt menneskeheten noensinne har planlagt ble jo føkka opp og ødelagt øyeblikkelig, det vil si så snart alle de klønete tukleapene begynte å løpe forvirret rundt i ring og skrike. Sic transit gloria mundi. Det er bare flaks når ting går bra. Alle vet dette. Flaks og tilfeldigheter er hva som ruler. Disiplin og planmessig arbeid er ekstremt vanskelig for bare èn person å få til og bortimot umulig for to. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Vi misforstår hverandre minst like ofte som vi oppfatter hverandre korrekt innenfor den hverdagslige kommunikasjonen, selv om vi “kjenner hverandre ut og inn”. Dette problemet baller bare på seg jo flere individer som trekkes inn i saken. Gjør resten av sannsynlighetsmatematikken selv.