Måned: oktober 2025

Det er stadig like komisk når folk snakker om å vinne en diskusjon. Jeg klarer ikke å fatte hva det betyr — selv om jeg har et ganske høyt IQ-tall. Kanskje nettopp det er problemet. Jeg ser jo for mange hull i påstanden. Etter min mening kan man bare vinne i en situasjon med “avtalt spill” – altså en konkurranse som er godt definert og har klare regler – mens det er litt her og der hvordan man skal vurdere sluttresultatet av en ordveksling. Jeg skjønner godt hva folk sier når de trekker frem dette med retorisk utmanøvrering av motparten ved hjelp av snedige argumenter men sånt synes jeg bare er jævlig irriterende. Sofisme, hvis du skjønner hva jeg mener. En skikkelig diskusjon er bare vellykket hvis alle som deltar etterpå kan si at de lærte noe av det. Der setter jeg standarden. Det må være smart på ekte, ikke bare jåssete og “smart-ass”.

Det er heldigvis ikke så mye av dette såpass rett etter valget, men politisk gladiatorkamp – altså partilederdebatt og den typen ting – må jo faen slakte og fortære meg være det meste evneveike mediebedriftene noensinne har funnet på (og det er i et felt med ganske hard konkurranse). Hvem er det som får noe ut av sånt? Det ville vært morsommere hvis de la opp til mer håndgemeng og mindre skitprat. La dem slåss istedet. Da ville jeg uten tvil se på det med større interesse. På den annen side, hvis det først skal være kjappe ordskifter og “smart-ass” argumentering så synes jeg de burde bruke proffe komikere og skuespillere som kan “ta den helt ut” sånn som i teatersport. Igjen, mer realistisk underholdningsverdi. Det finnes nok av norske talenter som er kjappe i kjeftamentet. Sånt har jo strengt tatt ikke noe med politikk å gjøre, men det ville likevel vært artig å se hva noen aggressive komikere kunne få til hvis de var nødt til å forsvare et partiprogram mot hverandres nådeløse forsøk på å “vinne diskusjonen” med alle slags skitne knep.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mens vi venter på “politisk debatt som teatersport” er det som ligner mest – på et amatørnivå – diverse synsere på nettet som dessverre ikke er spesielt elegante i stilen, men de får likevel til å lire av seg noen udødelige blemmer av og til. Det har komisk verdi noen ganger. Hva annet er det å si? Det går jo ikke an å ta folk seriøst når de åpenbart ikke aner hva de prater om, de er bare fulle av frustrerte følelser som søker jobb på markedet for hatobjekter. Herregud. Ikke at jeg savner sånt i noen særlig grad – da ville jeg jo gjenåpnet kontoen min på Facebook – men som alle vet er det ofte forunderlig hva presumptivt voksne og sindige folk får seg til å si i kommentarfelt og denslags. Det har en slags litterær verdi for de som klarer å “holde avstand” til det som foregår og ikke la seg engasjere av at idioter gjør sånt som idioter gjør. De som har gjort studier av sånne ting mener de kan påvise et dramatisk fall i generell intelligens ute blant folk etter at nettet kom, og de nye tjenestene fra ChatGPT og lignende gjør ikke akkurat ting noe bedre. Jeg vet ikke. Slik jeg ser det har folk alltid vært late, forfengelige og lettkrenkede — det er bare at nå skjer det mye oftere med mange flere. Mennesker er som alle vet noen temmelig kranglete dyr. Det skal ikke mye til før vi har det gående.

Vi avslutter med litt nyere hardrock fra Spania.

Denne dagen er en passende dag for panerte kyllingfileter. Jeg liker dem tynnskjærte, slik at de egner seg for høy varme og blir raskt ferdige. Først vender man dem i en blanding av mel og krydder, deretter i vispet egg og til slutt i brødsmuler før de går i olivenolje som er varmet opp til rett under “røykpunktet” sånn at de blir sprø utvendig og “dampet” innvendig til den samme tid. Det er ikke vanskelig, men det går ikke an å sjuske med jobben heller. Disse er best servert mellom to stykker brød. Du vet. Som sandwich, med salat, tomat, løk, sennep og “hvitløksmajones”. Ihvertfall er det slik de ender her i huset. Produktet kalles bocadillos i Spania og man får kjøpt dem stort sett overalt.

Nå selger de jo selvsagt sandwicher i de fleste land hvor folk vanker med sin typiske “lunsjhunger” og defor ønsker å ha i seg noe enkelt, raskt tilberedt og etter måten billig. Er pølse med brød en sandwich? Folk diskuterer saken, men det som ihvertfall er sikkert er at folk kjøper pølse med brød i Norge på den samme måten som de kjøper bocadillos i Spania. Det er håndholdt og man blir ferdig med det i rimelig tid. Varen kurerer den umiddelbare sulten men porsjonen er ikke så stor at den avslutter dagens matbehov. I løpet av de timene som gjenstår før det er middahstid rekker man jo å opparbeide en ny sultfølelse. Det er mat men hele seansen inneholder minimalt med “servering” – noe variabelt i forhold til hvor man går – og man kommer seg raskt videre på sin vei. Faktisk kan man spise mens man går.

Det er umulig for meg å si hva andre tenker, bortsett hva hva de velger å fortelle. Folks vaner og privatliv er ikke min sak, men noen ganger snakker du jo med folk, bla bla, ditt og datt, historier utveksles og det ene med det andre. Det er på denne måten jeg har oppdaget at jeg er “ganske normal” i matveien, altså i forhold til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg forventer og forlanger av “bordskikk” og den typen ting. Jeg er ikke noe særlig “vanskelig” på den måten — men når jeg sier nei mener jeg nei. Jeg markerer hvor grensa går. Det er ikke en forhandlingsposisjon som kan bevege seg med den rette form for påvirkning. Bare tro meg. Jeg er ikke enn sånn som kan “overtales” og jeg liker ikke når andre er det heller. Det er jo alltid greiest når folk er tydelige. Bare lat som om alt er ferdig diskutert. Skal du ha en sandwich? Ja eller nei er akseptable svar. “Jeg vet ikke” fungerer dårlig. Tilbudet eksisterer innenfor et vindu av tid som vil lukke seg permanent om ikke særlig lenge. Det går ikke an å komme etterpå og si at du har ombestemt deg. Omtrent sånn bør jo ting fungere i denne verden, synes du ikke?

Vi avslutter med en ordentlig festsang fra gamle dager.

Det begynner å bli litt varmgang i tenkamentet hos nazistene. Krenkelsen over at Donald Trump likevel ikke fikk Nobels fredspris bringer frem frådende frustrasjon og raseri hos mange av disse fredselskerne. Det er ganske komisk. Jeg venter litt med å mene noe om Maria Corina Machado. Først vil jeg høre hva folk fra Venezuela – som jeg kjenner – har å si om saken, fordi jeg aner strengt tatt ikke hvem hun er. Det virker jo upassende å basere min oppfatning i rykter som spres mellom folk som aldri engang har vært i Venezuela, ikke kjenner noen fra Venezuela, og som aldri før har hatt noen slags interesse av hva som foregår i dette hardt prøvede landet. Min erfaring med politikken er jo at man som regel må velge mellom det verste og det nest verste. Det forekommer nesten aldri noen udelt bra kandidat eller en løsning som alle liker. Spørsmålet må bli hvilken retning ting beveger seg i, ikke om de vil komme frem til målet.

Har vi en fredsavtale mellom israelere og palestinere nå? Det tviler jeg på. Imidlertid er det bra hvis de tar en pause med drepingen for en stund, sånn at folk for områdd seg litt. Medlemmer av Netanyahus regjering sier de vil trekke seg – slik at regjeringen faller – hvis folkemordet bringes til opphør — og det er så vidt jeg har forstått et soleklart flertall blant folket i Israel som ønsker en Endlösung der Palestinerfrage enten det blir å utvise dem til slike land som er villige til å ta imot noen millioner flyktninger eller å bare drepe dem alle sammen. Det blir hipp som happ. Poenget er jo å bli kvitt dem, ikke så mye hvordan det skjer. Alle vet at målet helliger middelet. Jeg vet ikke om det å være “historieløs” engang regnes som skjellsord blant folk flest, enten de identifiserer seg som israelere, amerikanere eller hva som helst annet. Kanskje var det en gang slik blant mennesker som verdsatte kunnskap, men ingen bryr seg om sånt lenger. Det er jo bare å spørre den kunstige intelligensen på smarttelefonen hvis det er noe man behøver å vite.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellers er det å si at det regner i visse deler av Spania. Ganske mye også. Det er en DANA – Depresion Aislada en Niveles Altos – som heter Alice. Hun har lagt seg til over Murcia-regionen langs middelhavskysten for å slippe ned gigantiske mengder regn på relativt kort tid, sånn at de fjernsynsbildene som går nå viser mye blålys og sperringer men heldigvis få ville tilstander hvor folk er i livsfare. De fleste fikk seg jo en støkk etter det som hendte i Valencia i fjor. Ikke desto mindre finnes det folk som er ute og kjører bil. Hva tenker de på og hva tenker de med? Det kan ikke jeg svare på. Jeg har aldri skjønt meg på mennesker. De er ubegripelige. Vi kan imidlertid si med rimelig sikkerhet at de er ikke intelligente. Det er andre krefter som driver dem. Mens sana in corpore sano sier et romersk uttrykk. På norsk er det vanlig å oversette det med “en sunn sjel i et sunt legeme” — bare at mens betyr jo ikke sjel, men sinn. Sunn fornuft i sunn kropp ville fange opp meningen mye bedre — fordi hensikten nettopp er å peke det interaktive forholdet mellom kropp og sinn. Hvis det ene av de to elementene er usunt vil jo det andre også bli det. De er avhengig av hverandre.

Vi avslutter med litt progressiv fransk visesang. Det lønner seg å se videoen helt igjennom.

For en stund siden skrev jeg noe om Larry Ellison og Oracle. Saken var at OpenAI – selskapet bak ChatGPT – kom med en ordre for fremtidig datakapasitet hos Oracle (som driver med datasentere) til en verdi av 100 milliarder dollar. Der og da fokuserte jeg på det komiske elementet, nemlig at dette sendte aksjeverdien til Oracle så høyt at Larry Ellison plutselig var “verdens rikeste mann” (målt i tryllepenger) og dette gjorde Elon Musk sjalu. Det konkurreres jo litt om den gjeveste tittelen blant disse evneveike trollene. Herregud for noen creepy idioter. Uansett, det neste som skjedde var selvsagt at Oracle bestilte nye superchips fra Nvidia for det samme beløpet, 100 milliarder dollar, sånn at aksjekursen til Nvidia gikk til værs igjen. Alle skal jo ha Nvidia-chips for å “være noen” i det store kappløpet mot “generell kunstig intelligens”.

Det siste som har skjedd i saken er at Nvidia har kjøpt aksjeandeler i OpenAI for 100 milliarder dollar. Pengene går altså på rundgang mellom disse selskapene. Det er faktisk akkurat så dumt som det ser ut som. Spørsmålet må derfor være hvorfor de gjør dette. Hva er poenger med å sende et gigabeløp med dollars på rundgang mellom bobleselskapene? Vi vet allerede svaret. Det er selvinnlysende. Det handler om bevegelser i markedet av den typen som gjør alle tilskuerne entusiastiske – og/eller fyller dem med FOMO – slik at aksjekursen går i været og sparepengene sitter løst hos de som tror det lønner seg å investere i denne dansen rundt tryllepengene. Kort fortalt skjer det imidlertid ikke noe mer eller annet enn at de taper pengene sine. Vi vet allerede dette. Det er selvinnlysende. Her er en enkel huskeregel: Hvis du er invitert til en dans med tryllepenger og du ikke vet hvem som er slaktegrisen, så er det du.

På en abnormt stor skala er det som foregår pump & dump – det betyr akkurat hva det høres ut som – kombinert med det hypnotisk-magiske casinoelementet at “kanskje vil de oppnå generell kunstig intelligens” og da vil alle få premier av ethvert slag, for da har jo menneskeheten endelig klart å finne opp “smarte maskiner” som vil ta over og løse problemene for oss før vi engang vet at vi har dem. Halleluja. Nirvana. Ingen behøver å jobbe mer. Alle kan ta helårsferie og bare drive med kreative kunstprosjekter og den typen ting, eventuelt bare vanke på stranda og drikke søte drinker med små paraplyer oppi. Det er som alle kan se litt uklart for meg hva folk egentlig tror skal skje med de store dataselskapene men jeg vil tippe at det ender med noen slags stjernesmell om ikke særlig lenge. Du vet. Markedet vil justere seg, som Jamie Dimon (sjefen for JPMorgan Chase) nettopp uttalte i et intervju på en av finanskanalene. Det kan skje allerede i morgen, om seks måneder eller om to år, men at det kommer til å skje er fette idiotsikkert. Og da vil det gå som Sam Altman (sjefen for OpenAI) sa i et tilsvarende intervju: Noen vil tape idiotisk mye penger. Bare ikke han. De som taper i sånne spill er – som alltid – småsparere og pensjonsfond som lar seg lure til å hoppe på karusellen.

Vi feirer forretningsfolkas fremgang med en coverversjon av denne klassiske sangen.

Referanse: NRK.no

Redaksjon: Linken ovenfor virker ennå, men etter at jeg skrev avsnittene nedenfor dette – som er lagt til senere – har noen vært inne og lagt til mer eller mindre det som jeg etterspurte. Jeg skal imidlertid ikke ha æren for dette, fordi som alle vet er jo ikke korrelasjon det samme som kausasjon. Hva jeg tror har skjedd er at noen med redaktøransvar har lest den opprinnelige artikkelen og bedt journalisten om å gå gjennom materialet èn gang til, med noen utdypninger her og der for å gi et mer helhetlig inntrykk av hva som egentlig foregår. Jeg er imidlertid glad for at dette har skjedd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den opprinnelige teksten følger nå.

Interessant nok har det begynt å komme signaler som får meg til å tvile på NRKs journalistiske integritet. I dag har de en artikkel – linket ovenfor – om tiltalen som er tatt ut mot statsadvokaten i New York, Letitia James, på vegne av Donald Trump og hans kampanje for å hevne seg overfor alle som har våget å konfrontere ham. NRKs artikkel er vinklet på en måte som ikke bare normaliserer Trump men også omtaler Lindsey Halligan som om hun en er seriøs person som vet hva hun driver med. Statsadvokaten i Virginia fratrådte jo stillingen sin på grunn av kravet om straffeforfølgelse av blant andre Letiria James og forhenværende FBI-sjef James Comey. Lindsey Halligan er installert i denne jobben uten å ha noen som helsr bakgrunn fra embedet, eller engang erfaring fra rettssalen. Alt hun har er viljen til å tjene Trump og hans interesser — som i dette tilfelle betyr å ta ut en useriøs tiltale mot sakesløse individer.

Både Comey og James beskrives som politiske motstandere av Donald Trump, mens de egentlig bare har gjort jobben sin uten å la seg psyke ut av dette monsterets konstante “gaslighting” og truende fremferd. Alle rimelig velorienterte folk har hørt om krigståke. Du kan slå opp begrepet på egen hånd for å bli opplyst, men kort fortalt er det når man står til knes i “begivenheter” på en sånn måte at det er vanskelig å danne rasjonelt overblikk og holde hodet kaldt. Man vet ikke nok om ting men man er ikke desto mindre nødt til å handle. Dette baller på seg og medfører “blindhet” overfor alt annet enn sakenes mest umiddelbart nærliggende aspekter. Du behøver jo ikke mange hestekrefter i fantasien din for å se for deg at det er vanskelig å fatte godt informerte beslutninger i en krigssituasjon. Blindheten overfor Donald Trumps natur og karakter er således en form for krigståke fordi det kommer et konstant bombardement av absurde påstander og bent frem kriminell atferd fra den kanten. Folk klarer ikke å henge med. Historien kommer ikke til å være mer nådig mot Trump enn den er mot alle andre statsledere som har vist diktatoriske ambisjoner — samt selvfølgelig alle som har jobbet for å støtte ham på ulikt vis, inkludert journalister og andre som – bevisst eller ubevisst – bidrar til å normalisere ham.

Ved dette tidspunkt er vi ni måneder inn i Trumps andre presidentskap og ting har gått omtrent så “bra” som man kunne forvente. Det amerikanske samfunnet er i ferd med å ødelegges på en måte som vil ta mange tiår å rette opp igjen, om det overhodet vil la seg gjøre. Det er forbløffende at folk ikke innser dette, eller skal vi kanskje heller si at de ikke klarer å forholde seg til Trumps politiske tåkemaskin. Som journalist har man et ansvar for å presentere saker som om man er “den første som skriver historien om det som skjer” på en måte som ikke i betydelig grad fraviker de normale prinsippene for historiefaget. Hvis man ikke får til dette bør man finne seg noe annet å jobbe med. Propaganda er jo en velkjent teknikk for å fordreie folks virkelighetsoppfatning i en tilstrekkelig grad til at de politiske aktørene får gjennomslag for sine ambisjoner. “Etterpå” skjønner naturligvis alle alt, men da er det også for sent til å stanse dem, eller engang legge noen slags bremser på dem. Vi kan til en viss grad skjønne at amerikanerne er tildels lammet av frykt for hva som kan skje med dem hvis de stiller seg i veien for Trump – James Comey og Letitia James illustrerer jo dette godt nok – men det er vanskelig å tilgi norske journalister for slurv og latskap i forhold til å holde seg godt informert om hva som foregår i USA. Vanlige sivilister behøver selvsagt ikke å være noe mer enn evneveike troll, men de som jobber med disseminasjon av informasjon har en forbannet plikt til å holde seg oppdatert om sakenes faktagrunnlag.

Vi runder av med litt finsk lystighet.

Jeg følger diverse kanaler på YouTube hvor de “driver med mat” på forskjellige nivåer — alt fra dyrking av grønnsaker og partering av slaktedyr til mer ordinær demonstrasjon av hvordan man gjør ting i praksis. Du vet. Det er jo èn ting å lese en oppskrift men noe helt annet når du får lyd og bilde i tillegg. Jeg skal ikke ramse opp navn på alle kanalene jeg følger, bare nevne Fallow, som også er en restaurant i London, men de to gutta som lager videoer om matlaging er fenomenale, og da særlig for de som selv er – eller har vært – mer eller mindre profesjonelle innenfor kokkefaget. Uansett, hvis du har sansen for artig og kreativt fjernsyn om matlaging så vil du like Fallow. Follow the Fallow, som man kan si på engelsk.

Videre så finnes det mer “vitenskapelig” orienterte kanaler hvor de tar for seg diverse historikk, prosedyrer og det ene med det andre. Jeg henter en del inspirasjon fra sånt, men mesteparten er egentlig bare pornografi. Jeg ser på det uten å ha noen plan om å kopiere det de gjør, ut over at det noen ganger gir meg idèer om ting jeg selv kan gjøre. For eksempel ser jeg ikke på programmer om vin fordi jeg søker saklig informasjon om det eller det vinmerket, men mer av en “livsstil” type årsak, litt som hvorfor det er interessant å se på programmer om hvordan de har innredet et slott eller noen annen slags bygning som befinner seg utenfor min sone for realisme. Jeg kommer aldri til å være i en slik situasjon selv, men jeg ser på det likevel fordi jeg opplever det som interessant på et slags abstrakt vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette det engelske uttrykket culture vulture fordi “kulturgribb” låter liksom ikke helt bra men tanken er uansett at man ankommer kadaveret etter en kulturhendelse for å plukke det rent etter at selve greia har blitt avsluttet og alle de kula folka har beveget seg videre til neste begivenhet. For å være helt ærlig så trives jeg ikke helt midt i smørøyet for kulturhendelser. I am not in with the in crowd. Det er for anstrengende med den litt sånn narcissistiske stemningen som oppstår på et sted hvor det oppholder seg mange individer som konkurrerer om oppmerksomhet fra et sammensatt publikum av strebere, smiskere, linselus, kjendiser, kritikere, fotografer og resten av åsgårdsreia. Herregud. Ikke min greie. Jeg har vært på en del slike arrangementer men jeg trives ikke med det, uten at jeg klarer å sette fingeren på eksakt hvorfor. Det er noe med “falskhet” og folk som gjør seg til for hverandre. Verst av alt er motearrangementer, hvor designere, modeller og denslags samler seg for å drive meg gjensidig manipulasjon, sjalusi og baksnakkelser. Det er ikke helt fritt for den typen ting i den gastronomiske verden — men jeg holder trygg avstand (tror jeg).

Nok jåss og tøyseprat. Vi setter over til en coverversjon av Bee Gees som ingen har sett maken til før.

Bildet ovenfor er hentet fra filmen Satantango, regissert av Bela Tarr i 1994. Den er syv og en halv time lang, så om du vil definere verket som en “miniserie” eller en ekstra lang langfilm får bli en smakssak, men det er uansett litt av en film, i likhet med alt annet Bela Tarr har laget. Han er jo en av “de store regissørene” som filmelskere typisk trekker frem når de skal gi noen eksempler på uforfalsket filmkunst. Også jeg. Det er ikke noe å lure på engang. Hvis du er glad i Tarkovskij, Bergmann, Kurosawa, Fellini og så videre — så kommer du helt sikkert til å like Bela Tarr også. Jeg vet ikke hva som finnes for distribusjon i Norge, men den britiske publikasjonsplattformen Artificial Eye – som forøvrig har jævlig mye bra ellers også – har ihvertfall gitt ut Bela Tarr sine filmer med engelsk tekst.

Hvorom allting er, filmen Satantango er så klart basert på boka ved samme navn, skrevet av László Krasznahorkai og utgitt i 1985 — på ungarsk, eller hva de enn kaller språket folk snakker i Ungarn. Det er komplett uforståelig for alle andre, men likevel ikke verre enn at boka ble utgitt på norsk i 2015. Jeg er usikker på eksakt når, men jeg lånte Satantango på biblioteket og leste den en eller annen gang mellom år 2015 og 2020. Jeg har skrevet en anbefaling av den her i bloggen minst èn gang tidligere. Imidlertid har jeg ikke lest noe annet av den samme forfatteren, som altså nå nettopp fikk Nobels litteraturpris for i år, til min (og mange andres) store tilfredsstillelse. Vi gratulerer og skriver under på at det var et velfortjent valg. Folk som liker å lese – i den grad de finnes ennå – bør sjekke ut denne forfatteren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mer er det ikke å si om saken, så vi avslutter med litt kunstferdig/eksperimentell finsk svartmetall.

Refranseartikkel: NRK.no

Artikkelen som er linket ovenfor er skrevet av en journalist som åpenbar ikke kjenner til “vær varsom” – prinsippet eller plakaten, det blir samme sak – fordi hun tillater ei evneveik sugge å prate tøys i offentligheten med bilde og full pakke. En student “mener det er enklere å bruke ChatGPT” enn å forholde seg til pensummaterialet under sykepleierstudiet. Hvis det var opp til meg ville jeg sparket denne studenten ut — til skrekk og advarsel for alle andre. Poenget med å studere er jo ikke at det skal være enkelt men at du skal lære faget gjennom forsvarlig bruk av foreskrevet kildemateriale. Dette gjelder uansett hva du studerer, men det er dobbelt så viktig innenfor helsefagene. Ser du den?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken er at det går ikke an å stole på “kunstig intelligens”. De hallusinerer, dikter opp ting og gjør grove feil, noe man vil oppdage øyeblikkelig hvis man har innsikt i emnet det snakkes om, men som kan være dødelig farlig for de som er i ferd med å bygge opp sin kunnskapsbase innenfor et fagområde. Det korrekte ordet for slikt er juks. Denne studenten fusker uten engang å forstå det. Hun er rett og slett en lallende idiot. Journalisten burde tatt ansvar her i stedet for å utnytte dette evneveike trollet for å konstruere en sensasjonalistisk historie. Men nok om det. Det betimelige spørsmålet må bli: Hvor vanlig er denne typen juks innenfor helsefagene? Og andre fag? Finnes det noen som har kartlagt problemet?

Jeg etterspør et politisk vedtak i forhold til bruk av KI-tjenester. De som leverer slikt må godta ubegrenset plikt overfor erstatningsrett og økonomisk ansvar i de tilfellene når maskinen deres føkker opp noe som har alvorlige konsekvenser, inkludert ethvert tilfelle av forfalskning og svindel som støtter seg i denne teknologien. Hvis ikke må de nektes å operere på det norske markedet. Det er ikke noe argument at “det ikke er deres feil” om noen misbruker maskinvaren, fordi hvis de ikke leverer dette tilbudet vil det heller aldri bli aktuelt med noe misbruk. Ser du? Lett som bare det. La de som finner opp, tilvirker og distribuerer de farlige tingene bære ansvaret for hvordan tingene blir brukt. I det aller minste må det utarbeides komplekse juridiske avtaler – som tar hensyn til samtykkekompetanse og ikke bare handler om å klikke på en knapp som sier “jeg godtar dette” – mellom alle ledd i den logistiske kjeden fra de som lager jævelskapen til de som befinner seg i det siste leddet som “dårlig informert sluttbruker”.

Vi avslutter med litt garantert organisk tilvirket kyllingsuppe.

Som alle vet var det tindrende krystallklart for alle normalt intelligente mennesker at Tyskland kom til å tape krigen fra og med sommeren 1943, inkludert de fleste (men ikke alle) tyskerne. De første uoffisielle fremstøtene i retning av noen slags fredsforhandlinger begynte å komme på den tiden — selv om det åpenbart var livsfarlig å posisjonere seg slik. Det var jo egentlig bare de mest fanatiske nazistene som ønsker å fortsette med greia, men de var til gjengjeld ikke til å spøke med på noe som helst vis. Alle andre prøvde følgelig å “holde hodet lavt” og vente på at galskapen skulle gå over, inkludert ikke minst de mange opportunistene som så gode karrièremuligheter for seg selv hvis de meldte seg inn i nazipartiet en ti års tid tidligere. Det er jo noe med å være en værhane uten moralsk ryggrad. Sånne kan formelig lukte når det er på tide å selge sin lojalitet et annet sted. Du vet. Når lykken er i ferd med å snu for den lederen de hittil hadde satset på.

Det finnes knapt noen annen periode fra menneskehetens samlede verdenshistorie som er mer gjennomstudert enn Den andre verdenskrig. Ihvertfall de av min egen generasjon – de som nå er i sekstiårene – kan huske at dette var et tema man fikk høre om både sent og tidlig. De som hadde opplevd krigen hadde jo et kvelende moralsk overtak på oss som var så heldige å bli spart for denslags (selv om Den kalde krigen også hadde sine skremmende aspekter). Uansett, vi vet nå at på den allierte siden kom det inn mange slags forslag om å iverksette commando-oppdrag for å ta ut både Hitler og resten av den tyske overkommandoen mot slutten av krigen, men generalstaben mente den gangen at det var bedre for deres krigslykke hvis de lot Hitler være — fordi han gjorde jo mer skade enn nytte for motparten med alle sine ville påfunn i kjølvannet av felttoget mot Sovjetunionen. Ved den tiden hadde jo alle innsett at mannen var fette sinnssyk. Borte var all den “karisma” som hadde imponert og skremt så mange ihvertfall ut året 1942. Alt som gjensto var det møysommelige strategiske arbeidet med å knekke fiendens styrker sakte men sikkert. Og slik ble det da også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Erfaringene fra Den andre verdenskrig fremsto som viktige ihvertfall frem til år 2000. Jeg er ikke så sikker på hva slags politiske hensyn som driver folk nå lenger. Hele den greia som var så stor og stygg den gangen virker litt sånn glemt og tilbakelagt i disse tider. Hva skal man tenke om dette? Fascismen er jo tilbake for fulle mugger. For eksempel ser jeg at folk noen ganger sammenligner Trump med Hitler — men dette er jo en fornærmelse mot Hitler, eller rettere sagt de som var nødt til å forholde seg til denne uhyggelige historiske skikkelsen den gangen. Trump er en idiot som er omgitt av for det meste inkompetente fjøsnisser. Dessuten er jo ikke USA akkurat noe disiplinert land. Forholdene ligner overhodet ikke på tingene sånn som de var den gangen. Imidlertid har vi noe som ligner ganske mye, i den forstand at folk etterspør det vi i mangel av et bedre begrep kan kalle “sterke menn” – selv om de teknisk sett ikke behøver å være av hankjønn – i politikken både her, der og overalt. Du vet. Noen som kan ta grep og få tingene gjort. Noen som kan hoppe bukk over alle demokratiske hensyn og alt det endeløse byråkratiske snakket som ikke fører noe sted.

De som kan lese skriften på veggen ser mange dårlige tegn rundt omkring. De demokratiske institusjonene står ikke like støtt lenger. Den nye mentaliteten som begynte å manifestere seg fra omtrent året 1980 og fremover har kommet frem til et slags klimaks som krever at “noe” må skje — folk er bare ikke enige om hva. Ved dette tidspunkt er jo alt snudd litt på hodet, fordi det finnes knapt en mer konservativ politisk posisjon enn sosialisme i dagens Europa, mens de radikale blant oss ønsker å stokke om på alle ting, for ikke å si “rive ned alt det gamle og bygge en ny verden oppå ruinene” — som jo er klassisk progressiv politikk slik som vi kjenner den fra 1920-tallet. Du vet. Gamle tanker om igjen. For eksempel har vi en tredjedel av befolkningen som mener at utlendinger har skylda for alle de dårlige tidene, og da særlig svartingene. De ønsker å utrydde oss, akkurat som jødene planla helt til vi ga dem deres eget land å tukle med. Siden den gangen har jo jødene vært alt for opptatt med dette prosjektet til å konspirere mot europeisk kultur og tradisjoner. Imidlertid har vi fått et nytt problem nå. Landene i sør sender “unge menn i militær alder” hit for å forberede en større invasjon senere. Planen er åpenbart å erstatte den staute og motstandsdyktige “tradisjonsbefolkningen” med mer samarbeidsvillige “enkle folk” fra sør og de som står bak det hele er eliten som samler seg rundt World Economic Forum og Bilderbergerne. Derfor må vi alle stemme på radikale partier på ytre høyre fløy av politikken, fordi bare de har mot og kraft til å stå imot opplegget. Omtrent slik er det de tenker. Vi kan kalle dem fascister eller noe annet, det er egentlig ikke viktig, fordi problemet er at de tar feil. De forstår ikke hvordan verden fungerer. Hvordan virkeligheten virker. Er det virkelig nødvendig med en tredje verdenskrig? Jeg vet ikke, men det ser slik ut noen ganger. Det kommer i så fall til å bli et helvetes kaos uten klare fronter og strategiske elementer, men det vil uansett ende med den samme gamle leksa til slutt: Demokrati, byråkrati og lange politiske samtaler som driver alle de utålmodige til vanvidd.

Det passer å slutte med en helt ny sang som er like munter som den gamle tematikken.

De har gryselig gode tomater i Spania. Alle vet det. Min favoritt – for tiden – heter Monte Rosa og de selger dem i pakker av tre og tre på den lokale superen for den nette pris av 1,35 euro. Og de er noen store slaboler som smaker intenst av “sånn som tomater bør smake” slik at dette er noe jeg kan venne meg til uten forbehold. Sammen med godt brød, skinke av superb kvalitet, Gran Reserva manchego – ost som koster 60-70 kroner i Norge – til 2,20 euro for en flis, olivenolje og noe småplukk ellers, utgjør dette en tidløs lunsj som er sin egen forklaring på hva som er meningen med livet. Det er nok til at man glemmer det depressive nyhetsbildet fullt av krig, pest og hungersnød for noen minutter. Jeg kan jo ikke gjøre noe fra eller til med disse tingene uansett, så hva er poenget med å ta til seg en overdose slik informasjon hver jævla dag?

Noe jeg stadig hevder er at folk som har det bra – tross alt – ofte viser en tendens til å glemme dette i sin iver etter å klage over alt som ikke er til deres umiddelbare tilfredsstillelse. Ganske interessant psykologi, det der. Verden er full av små lokale “helveter på jord” mens i de mer priviligerte delene av den sutrer folk over småting som knapt spiller noen rolle i forhold til deres generelle nytelsesprogram. Husker du eventyret Prinsessa på erten? Jeg tror det er HC Andersen, men det kan også være en av de andre. Det er ikke viktig. Poenget er at hva man plages av er temmelig relativt. Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men fra min synsvinkel virker det som en frapperende mangel på sunt skamvett ofte fyller hele horisonten til “de priviligerte klasser” med en utidig vilje til å sutre og klage over alt mulig. Herregud. Hvorfor er det så få som heller fokuserer på alt som er bra i livet? Jeg forventer ikke noe svar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I denne postmoderne tidsalderen finnes noe som heter FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å gå glipp av noe, eller at “de andre” skal stikke av med alle godsakene mens man selv ikke følger godt nok med på det som skjer. Du vet, Man må jo være litt på hugget for å bli en vinner i livets store konkurranse. Noe av det første jeg skrev i denne bloggen var om minner fra barneskoledagenes “idrettsdager”. Det var hva de kalte det den gangen, men det heter sansynligvis noe annet nå, kanskje “aktivitetsdag” (om ikke det også krenker noen). Uansett, poenget var – og er – at skolebarna delte seg grovt sett i tre grupper. De som konkurrerte om å vinne, de som konkurrerte om å ikke komme sist, og de som saboterte hele mannskiten og “gikk sine egne veier”. Jeg tilhører åpenbart den siste gruppen. Ikke fordi jeg var dårlig i idrett men fordi jeg ikke skjønner poenget med å gjøre alle ting i livet om til et jævla kappløp. Det betyr virkelig ingenting for meg hvem som vinner og hva de får i premie. Om folk roser meg eller kjefter på meg er hundre prosent uvesentlig. Jeg kommer ikke til å endre på mine egne planer og opplegg uansett hva slags “tilbakemeldinger” som kommer — og jeg er dårlig i stand til å forstå de som “justerer seg i forhold til hva de andre sier”. Min ryggmargsrefleks overfor sånt er kald forakt. Derfor har jeg ofte spøkt med at jeg er en sosiopat — men dette stemmer selvsagt ikke. Jeg tar jo hensyn. Det er bare at jeg ikke på konsekvent vis innretter meg i henhold til andres meninger. Det er jo jeg som bestemmer.

Vi runder av med litt nyere tungrock fra Brasil.