Nyhetene på NRK.no siterer Amerikas president Donald Trump som i sin tale under 250-års jubilèet karakteriserte sine politiske motstandere som kommunister og la til at “kommunismen har aldri fungert” — uten at noen mistenker at denne rævklovnen noensinne vet hva han snakker om. Ta for eksempel en gjennomsnittlig familie – sånn som de fremstår for de typiske Trump-velgerne – hvor far går på jobb, mor steller hjemme, og barna er lydige små kristenyngel. Sannsynligvis praktiserer de et økonomisk system internt i hjemmet som kan kalles kommunisme, hvor hvert medlem av den lokale økonomien yter etter evne og mottar etter behov. Er jeg unødvendig spissfindig nå? Jeg synes ikke det. Poenget er å illustrere hva vi egentlig snakker om, ikke å stille opp stråmenn som vi siden kan gå løs på med våre bajonetter. Det er ikke pragmatisk korrekt å snakke om systemer når mennesker er involvert. Vi er jo kaosaper. Det er eminent forutsigbart at vi tukler istykker alt vi får fingrene i, inkludert ikke minst enhver form for økonomisk orden.
Det finnes et ordtak som sier at ingen plan overlever sitt første møte med virkeligheten, så kan du jo bruke dette som en modell for å illustrere sannsynlighetsmekanikken som enhver planøkonomi står overfor. Du vet. Når produksjonen i et samfunn foregår i henhold til politiske vedtak i stedet for private impulser. Hva er best? Det vet ingen før de står til livs midt oppi sakene, men vi skal ikke stikke under stol at når Trump og hans politiske medspillere snakker om frihet så mener de ikke individets sosiale spillerom og retten til å leve som du vil, men “det private initiativet” sin frihet til å utnytte fritt enhver form for økonomisk mulighet de måtte oppdage. Selv er jeg skeptisk til enhver form for politisk tilrettelegging som favoriserer grådighet, hensynsløshet og korrupsjon. Imidlertid er jeg for – noe jeg har vist gjennom handling i hele livet – privatøkonomiske bedriftstiltak, eller “selvstendig næringsdrift” om du vil. Det jeg ikke liker er begrenset ansvarsrett og passivt eierskap, hvilket bringer oss til de typisk børsnoterte selskapene som har lyktes i å forene det verste fra begge verdener, fordi de er byråkratisk stivbeinte som et middels kommunestyre samtidig som de fremelsker grådighet i alle organisasjonens små ledd. Var det opp til meg ville jeg fjernet hele mannskiten. Det skal ikke gå an å sitte på ræven og suge til seg renteinntekter. Alle skjønner – eller bør forstå – at dette er en klassisk synd.
Nesten alle de som Trump kaller kommunister er i virkeligheten bare vanlige sosialdemokrater som ønsker å bygge en samfunnstype de i Amerika kaller “den skandinaviske modellen” med en sterk velferdsstat som fundament og stor høyde under taket for de som ønsker å jobbe mye og bygge sin egen bedrift. Det er jo i prinsippet uinteressant om det finnes eller ikke finnes rike mennesker i samfunnet, så lenge vi har tålelig god kontroll på sosial nød, fattigdom og hele det vanlige jævla opplegget med en underklasse som går i arv og baserer sin eksistens på parakriminalitet og en slags åtseletende mentalitet som utgjør bunnen i menneskets natur. Alle statistiske tall i enhver sosiologisk studie viser entydig det samme, nemlig at jo større sosiale forskjeller samfunnet tillater, jo verre blir de sosiale forholdene for alle — inkludert den rikeste overklassen, som blir avhengig av å leve bak høye gjerder under bevæpnet vakthold. Du vet. Sånn som for eksempel i Colombia eller Sør-Afrika. Eller for den saks skyld i USA, slik tingene har utviklet seg der borte. For 40-50 år siden – altså før presidentskapet hans Ronald Reagan og innførelse av den nyliberalistiske økonomien – var jo faktisk Amerika nokså jamsis med Europa i de fleste sosiologiske henseender. Det gikk an å leve av en vanlig arbeidslønn og folk gikk ikke konkurs bare fordi de ble rammet av akutte helseproblemer. Siden strammet det seg til. Nå har de klart å manøvrere seg inn i en situasjon – det mange kaller å male seg inn i et hjørne – hvor nesten alle lider under alvorlige økonomiske vanskeligheter fra dag til dag, slik at samfunnet deres kan frembringe noen få perverst styrtrike individer. Så langt har Amerika kommet etter 250 år som selvstendig stat. Så hva skal man si?
Jeg synes det passer at Creedence Clearwater Revival skal få siste ord. Lytt til teksten.













