Så her er greia: Jeg er en jævel. Du vet. Et rasshøl. Kall det hva du vil, poenget er uansett det samme — og jeg har aldri påstått noe annet. “Mors beste barn” er noen andre enn meg. Dette bekymrer meg imidlertid svært lite. fordi jeg bryr meg rett og slett ikke om “hva de andre tenker” og denslags. De kan tenke hva fanden de vil. De kan også si og mene hva de måtte ønske uten at dette forandrer så mye som en millimeter på hvem jeg er og hva jeg har tenkt å gjøre. Om de liker meg, misliker meg eller bare ignorerer meg gjør ingen forskjell. Det er ikke min sak. Fatteru? Jeg har ikke noe med hva andre tenker, føler og mener. Det får bli deres eget problem, eller hva det nå er.
Av en eller annen grunn virker det som om mange liker meg på grunn av det jeg nettopp sa, altså fordi jeg bare lar dem være i fred med seg og sitt. Dette er litt komisk, men det er hva det er. Det har aldri vært min plan å bli populær eller “vinne venner” men jeg har ikke desto mindre opparbeidet meg en skvadron av svært lojale folk som jeg kan stole hundre prosent på i enhver sammenheng. Og det er jo noe. De jeg snakker om er heller ikke “mors beste barn” og de prøver ikke å tilpasse seg eller selge verken seg selv eller noe annet. Sånn må det være. Lettskremte og ustabile folk passer ikke inn i “mitt miljø” — og jeg tror det i rettferdighetens navn bør sies at de skjønner dette selv også, så de holder litt sånn passe avstand (som er mest komfortabelt for oss begge).
Det er litt interessant hvor forskjellig det går an å være. Det finnes for eksempel folk som oppfatter teknologi, fremskritt, sivilisasjon og alt det der som noe skikkelig positivt, mens jeg oppfatter det som en mental sykdom. Du vet. Elementer av evigheten som bevirker at folk fjerner seg fra “det naturlige” og henfaller til en livsstil hvor svakhet og feighet blir oppfattet som noe beundringeverdig. Nei så menneskelig du er, som tør å vise følelser og gråte. Du behøver ikke lete særlig lenge før du finner biologer og evolusjonspsykologer som kan forklare dette med primatenes instinkter i forhold til å trøste og ta vare på hverandre — mens de avviser sånne som meg og mine venner som kriminelle, farlige og det ene med det andre. Kort sagt typer som ikke behøves før det er noe virkelig stortrøbbel som må håndteres. Da kommer de og tigger om hjelp. Hva skal man tenke? Det er hva det er. De som styres av frykt er aller mest redd for de som ikke deler frykten. Sånn har det alltid vært. Og mye tyder på at slik kommer det for alltid til å forbli.
Mongolene skjønner hva jeg snakker om.
