Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel.
(Wikipedia)
Overskriften her er en påstand. Ord lyver. Det er også et paradoks, fordi hvis påstanden er sann må den være usann, og omvendt. Hvis det er sant at ord lyver så lyver også de ordene som sier at ord lyver, dermed kan man ikke feste lit til påstanden, på det grunnlag at den er sann. Men hvis påstanden er usann er den også sann – ord lyver jo – og man bør derfor tro på den. Det går litt rundt og rundt dette her, men paradokser er familiære fenomener i filosofien. Som regel er de et bare tegn på at man befinner seg i grenselandet for hva språket er designet for å oppfange og uttrykke i form av “mening”. Skal man lengre ut i myra må man ha mer presis redskap; i praksis matematikk, som er glimrende for å stille opp logiske sekvenser men ubrukelig for å uttrykke “emosjonelle sannheter”. Hodet har jo som alle vet frihet til å besøke steder som kroppen ikke har adgang til, og omvendt.
Løgnens fysiologi er et litt halvinteressant emneområde. Hva er er løgn? Det må være noe mer enn bare “en usann påstand” fordi alle vet jo at det går an å ta feil på en ærlig måte, fordi man rett og slett ikke vet bedre der og da. Man fremsetter følgelig en ukorrekt påstand, men man gjør det “i god tro”. Det er ikke meningen å lyve. Det eneste man kan anklages for er en litt sjuskete omgang med informasjon. Dette er heller ikke bra, men det er en helt annen form for synd enn å lyve med vilje. Løgnerens hensikt er jo å mislede deg i retning av noe som er bedre for dem enn hva det ville vært hvis du kjente sannheten om saken. Det finnes ellers hvor mange som helst mer detaljerte grunner til at folk velger å lyve om noe, det varierer etter situasjon og omstendigheter, men det er alltid et overgrep. Misbruk av tillit, kan vi kalle det. En perversjon. Eller i verste fall et helt program for systematisk manipulasjon og “gaslighting” som ikke engang har noe annet tydelig formål enn å holde løgneren “flytende” fra dag til dag. Man hører mange historier om romantiske forhold som utarter på dette viset, men det ligner også på en dessverre ikke helt utypisk måte å praktisere sin “økonomistyring” hos mange. Ting er kort og godt ute av kontroll og pasienten flyr rundt som en annen Donald Duck som prøver å redde demningen fra å sprekke med alt han har av fingre og tær.
En ganske normal form for vrangforestilling ute blant folk er når det er stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Det går for eksempel an å tenke om seg selv at man er en lystig hedersmann som vandrer freidig langs livets rette vei mens alle andre synes at du er et avskum. Sånt skjer. Det er ikke engang særlig uvanlig. At ingen forteller deg noe skyldes 99% av gangene at de rett og slett ikke synes at det er verdt bryet. De foretrekker å heller “jobbe seg rundt problemet” og fokusere på sine egne formål enn å konfrontere deg over moralske skjønnhetsfeil som strengt tatt ikke er deres problem. De forholder seg til deg sånn som du er, ikke slik de skulle ønske at du var. Det er jo så mange avskum som går løs der ute og alle tror de alt for godt om seg selv. Sånn er livet. Det finnes ingen kur for den menneskelige tilstand. Det smarteste er å fokusere på å få jobben gjort, hva enn det er man har å gjøre, og komme seg videre i livet. Litt omgang med avskum er sånt som man bare må regne med. De er i det store og hele “vanskelige” men ikke farlige, så lenge man ikke engasjerer dem til dans, så å si, ut over det nødvendige — inkludert selvsagt det å “ikke la seg provosere” til å starte noe som vil kreve tid man slett ikke hadde tenkt å bruke på verken saken eller personen.
Til tross for at de fleste starter på livets landevei med de beste forhåpninger går likevel mange i grøfta ganske raskt, ofte fordi de endte opp sammen med noen slags manipulerende intrigemaker som gjorde stor skade på den eksistensielle balansefølelsen deres. Hva skjer når man havner i et forhold med noen som lyver? Jeg ville si at man bør gjøre kort prosess så raskt som mulig etter at man har oppdaget dette, men det er ikke alle som kan eller vil være så “brutale”. De elsker jo denne personen. De vil snakke om det. Finne ut av ting. Prøve på nytt. Det ene med det andre. Du vet. Optimisme. Eller kanskje vi heller burde kalle det sunk cost fallacy, som betegner en typisk feil folk gjør når de allerede har investert mye tid og innsats på å få et feilende prosjekt til å fungere. Det er lett å føle at “litt mer” alltid kan forsvares. Man er jo allerede så dypt involvert. Deretter “enda litt mer” og så videre. Plutselig har man ikke noe mer. Du kan godt kalle det “brutalt” hvis du ønsker, men noen ganger er det faktisk best å bare ta et tap, kutte tvert og komme seg vekk fra den synkende skuta før neste omdreining av dommedagsskruen bringer deg enda dypere ned i mannskiten.
Fra det ene til det andre. Jeg tror folk kaller det dating nå for tiden, men det korrekte navnet er kurtise. Man kurtiserer noen man har et såkalt godt øye til fordi man “håper på noe mer” — så man bør kanskje begynne med å være tydelig på hva det er man ønsker, og – minst like viktig – hva man ikke ønsker, det vil si “hvor grensene går”. For eksempel bør man jo ikke påstå at man ser etter et seriøst forhold hvis alt man ønsker er et kjapt nyp bak buskene i Slottsparken (basert på en sann historie). Ser du tegninga? Så lenge begge ønsker det samme er det jo silkeføre hele veien hjem, men hvis den ene lyver om hensiktene sine på lang sikt for å “oppnå fordeler” på kort sikt har vi et problem av “Houstonklassen” (amerikanere pleier å si “Houston we have a problem” når situasjonen de snakker om befinner seg håpløst langt unna alle jordisk hjelp og inngripen. Opprinnelig stammer uttrykket fra noen tekniske problemer tiknyttet et av romskipene i Apolloprogrammet, men siden har det blitt en vanlig frase.). Ærlig talt er det ubegripelig for meg hvorfor noen tror det lønner seg å starte et forhold med å lyve til den andre. Hvor går veien videre herfra, liksom. Jeg jobbet en stund som stuntmann i Hollywood. Folk forteller de utroligste løgnhistorier om seg selv for å gjøre inntrykk på hverandre. Skryt og bløff i den ene enden og kjedelig tomprat om glimrende fremtidsutsikter for investeringene man holder i bitcoin og den typen ting i den andre. Så her er et tips: Ikke snakk om deg selv. Svar på det du blir spurt om på en sannferdig måte, men ikke “fortell historier”. Still spørsmål istedet, men også her på en ærlig måte, det vil si ikke sett igang noen tomprat om upersonlige dusteting – og ihvertfall ikke om politikk og religion – men spør om ting du har lyst til å høre svaret på. Det fungerer best slik, uansett hva som skjer (og ikke skjer) senere.
