Etter tolv år som “medlem” på YouTube – hvorav som betalende (premium) medlem så lenge denne ordningen har eksistert (man slipper reklamen) – har den såkalte feeden begynt å bli mer eller mindre slik jeg liker den. Musikksmaken min er sikkert vanskelig å bli klok på. Man finner alt fra tyggegummipop til ekstremmetall, med selve gravitasjonssentrum i hva vi må kalle “70-tallsmusikk”. Intet er ironisk ment. Når jeg spiller 80-talls synthpop fra Uzbekistan er det fordi jeg liker sangen, ikke fordi det er sært og interessant. Av samme grunn liker jeg det man kaller post-punk fra Mexico og svartmetall fra Mozambique. Hva er det man kaller det … verdensmusikk?
Det fine med YouTube er at man finner alt der (vel, med noen få unntak), selv sånt som er dritsjeldent og som drar priser i titusenklassen når (hvis) de skifter eier. Hvilket faktisk er tilfelle med ganske mye fra 70-tallet. Samlere er noe drit. De driver opp prisen på alt mulig og så sitter de der og koser med gjenstandene etterpå. I sitt eget private museum, eller hva vet jeg. Det var en stund det ikke gikk an å få tak i for eksempel plata “Melissa” med Mercyful Fate (fra 1983) uten å dra frem tusenlapper. Jeg fant den imidlertid på CD i en bruktbutikk og de forlangte bare 20 kroner. Så da så. Noen ganger har man flaks.
Denne dagen er en merkedag. Jeg satte på varmeovnen i stua. Da er det gjort for denne vinteren. To grader om natta blir for drøyt. Da blir det strømforbruk for alle penga, som man sier nå for tiden. Ganske uironisk det også. Gudene vet hvordan dette går, men skal jeg være ærlig (og det bør man jo) så er jeg villig til å betale for å slippe å fryse. Det ordner seg sikkert. Fortsatt er det jo strøm å få kjøpt. Imidlertid tror jeg ikke det er noe man bør regne som idiotsikkert i all fremtid. I den grad man kan finansiere det er antagelig dette det rette tidspunkt å vurdere noen slags form for privat kraftverk til egen bolig. Vind, vann eller sol, det finnes løsninger å få kjøpt. Til og med ting man kan lage selv hvis man er slik anlagt. Det ville vært ganske digg å slippe å lure på hvor brutal regningen blir neste gang. Hva må man regne med å flekke opp for et privat kraftverk av litt størrelse? Hundre tusen? Jeg har ikke den fjerneste peiling, men teknologien for solceller skal ifølge hva de sier ha blitt både vesentlig bedre og vesentlig billigere i løpet av det siste tiåret. I så fall er det spart inn i løpet av tre-fem år.
Vi lever i interessante tider. Ikke kloke tider, bare interessante. De fem største firmaene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Da vet du at det er noe galt med bildet. Ingen rekker å akkumulere så mange realverdier på så kort tid. Det er tryllepenger. Inflasjon. Frekke forventninger om fremtidig fortjeneste, for å fremsi det forholdsvis frittalende. Facebook er verd så absurd mye penger fordi de har så mange medlemmer som tilbringer så mye tid der. Noe annet har de ikke. Kanskje noen blanke ting på kontoret og en bilpark. Sikkert også noen store datamaskiner, men slakteverdien av selskapet står neppe i noe klassisk forhold til selskapets antatte salgsverdi. Verdensøkonomien er ganske topptung sånn sett. Mye triksing og miksing med tallmagisk maskineri men dårlig med produksjon i ordets egentlige betydning. Hva betyr dette? La oss si at det er skrift på veggen. Tryllepenger er også penger. Tusen kroner er alltid tusen kroner uansett om du har fjøksen heksillioner av dem i tryllebanken eller om du har en tusenlapp i hånda som er matvarebudsjettet ditt for de neste to ukene. Realisme er ikke hva det var. En blogger (ihvertfall på engelsk) kan tjene ti ganger så mye som en rørlegger uten å være halvparten så nyttig. En bitcoin koster omtrent to hundre tusen akkurat nå. (Prisene svinger litt.) Jeg vet ikke hvordan regnestykket blir men man trenger like mye strøm som det tar å drive en middels småby for å holde på med “utvinning av bitcoin” (hvordan enn dette foregår på det tekniske plan). Siden folk gjør dette må det jo lønne seg. Selv om strømmen er dyr.
