Pedro Ximénez – ofte bare kalt PX – er en type drue som blant annet brukes til å lage sherry og lignende. På grunn av sine sære egenskaper – høy på sukker, lav på syre – brukes PX også en del som tilsetning, for å biffe opp særlig diverse lokale hvitviner i regionen Montilla-Moriles (rett sør for Cordoba). Enkelte kaller druen Pedro Sauterne, en åpenbar henvisning til den franske Bordeaux-appellasjonen Sauternes; som lager hva som muligens er verdens dyreste søte hvitvin. De rene PX-vinene kommer i mange prisklasser, men den jeg kjøpte skulle de ha ti euro for. Dette er ikke særlig kostbart etter norsk målestokk (cirka 110 kroner) men jeg visste ikke da jeg kjøpte den at vinen er søt, fordi jeg liker jo ikke søte ting, men denne var fette overbevisende likevel. Jeg mener, seriøst bra vare.
Saken er at jeg hadde kjøpt en liten spruteflaske med PX “cremoso” på superen. Det er en slags innkokt balsameddik med temmelig tykk konsistens som har mange bruksområder i kjøkkenet. Fra Norge tok jeg jo med meg vanen med å ha en flaske Modena Cremoso for hånden, så jeg skiftet til PX her i Spania på grunn av hva som egentlig begynte som en misforståelse: Jeg trodde det var sherryeddikens svar på MC, noe som ikke er direkte ukorrekt, men det er ikke presist nok til å kalles sant heller. Uansett påvirket det meg til å kjøpe en flaske PX vin – temmelig brun i fargen – under troen på at dette var sherry av typen Amontillado. Du vet. Den nøtteaktige, halvtørre sherryen de selger som generisk vare på Vinmonopolet i Norge. Den PXen jeg kjøpte viste seg å være en del søtere enn som så, men også helt utrolig på smak for noe som helst i den prisklassen. Seriøst. Herregud for en vin. Jeg tilgir den for å være søt.
Vi avslutter med litt progressiv svensk jazz-rock-fusion fra 1992.
