Referanse (åpner i et nytt vindu): Remi og hans cannabis-medisin (NRK)
Klokken er snart ni når jeg begynner å skrive dette og jeg føler meg litt dorsk og “satt ut” fordi jeg tok en sovepille like før midnatt i går. Det var ved det tidspunktet 26,7 grader innendørs, mens det nå er redusert til 21,1. Saken er at jeg får jo faen ikke sove når det er så varmt, men sovepillene – av merket Zopitin 7,5 mg – tar ingen hensyn verken til været eller noe annet, de slår deg i svime uten hensyn. Hvilket er hele poenget. “Assistert innsovning” heller enn å ligge der og snu seg hit og dit i løpet av timesvis med “halvsøvne” fordi det ultimate poenget er å oppnå en uthvilt følelse i kroppen selv om hodet føles som om jeg har mistet omtrent femti prosent av min normale IQ. Kaffe ser ut til å hjelpe da. Foreløpig er jeg halvveis ned i den første koppen og planlegger to til. Du vet. Colombiansk urtemedisin som har både en mental og en fysisk effekt. Velkjente saker.
Linket ovenfor er en artikkel fra nettsiden til NRK, om en kis fra Vadsø – de sier ikke noe om alderen hans men på bildet ser det ut som at han kanskje er i 50-årene, altså ingen ungdom – og han hadde saksøkt staten og kommunen fordi han ikke fikk bruke cannabis (på resept) under et “ganske kortvarig” fengselsopphold. Hva vi kan konkludere med er “samme gamle leksa” fordi han trekker saken og gir seg på grunn av pengeproblemet. Han har ikke makt og midler. Derfor må han bare finne seg i hva enn det er som utgjør detaljene i nedverdigelsen. Så hva er greia? Kanskje jeg tar feil, men jeg velger å tro at dette handler om prinsipielle holdninger overfor cannabis, eller i praksis at “myndighetene” – kommunen, staten, kriminalomsorgen, fengselsdireksjonen – stiller seg tvilende, eller kanskje direkte avvisende, til hele konseptet med cannabis som medisin. Derfor blir det ikke aktuelt å bringe med seg narkotika til soning.
Egentlig burde de bare legalisere cannabis og klassifisere det som et relativt harmløst stoff i samme kategori som kaffe. Du kan ihvertfall ikke sammenligne det med alkohol, som til tross for sin legale tilstand er et av de hardeste stoffene folk overhodet kan bruke. Jeg mener, alkohol hører til i samme skadeklasse som kokain, amfetamin og heroin. At folk ikke fatter dette får bli deres eget problem. For medisinsk fareklasse, spør en lege. For sosiologisk fareklasse, spør politiet. Alle som har et noenlunde rettlinjet gangsyn forstår at det største narkotikaproblemet samfunnet står overfor er alkohol, og da særlig sprit. (Øl og vin har jo en tendens til å virke søvndyssende lenge før man oppnår den samme graden av psykotisk beruselse som inntreffer etter noen hylere med sterkere saker.) Kampen mot rusmidler er en skitten affære som domineres av moralske kjepphester og idealistiske vrangforestillinger. Hva er det vi prøver å oppnå? De som drømmer om kontroll bør få seg noen klaskere i ansiktet med flathånd. Det går ikke an å kontrollere mennesker. Hvordan går det an å ikke vite dette? Det er jo for fanden som å gjete katter. Av og til klarer du å holde dem noenlunde samlet – særlig når det er mat eller andre belønninger inne i bildet – men i det neste øyeblikk fyker de avsted i alle retninger.
Det som er mest provoserende med slike saker er den forjævlige småligheten hos maktmenneskene. Jeg skjønner at jobben deres er å forvalte og forsvare “systemet” men er ikke enig i at formynderi og overgrep er veien å gå. Ironisk nok snakker jeg selv om disiplin nesten hele tiden, men ikke som styringsredskap innenfor en kommandostruktur. Disiplin er noe du oppnår gjennom trening og systematisk applikasjon av moralske prinsipper. Disiplin er en personlig egenskap, ikke en pisk du kan svinge over andre, for å tvinge dem til å gjøre som du sier. I den linkede artikkelen ovenfor ser jeg bare en litt ynkelig person som har blitt beseiret – og kanskje i noen grad ødelagt – av “systemet” og de maktmenneskene som først og fremst lever av å utnytte og manipulere “systemet”. Eller for å bruke et annet ord: Jeg ser ondskapen. Ikke sånn som når den manifesterer seg i seksuelle overgripere, massemordere og krigsforbrytere, men “den lille ondskapen” som mest av alt er plagsom, ikke særlig farlig. Du vet. Det går an å drepe noen med et overveldende øksehugg som omtrent klyver dem på langs og gjør kort prosess, men det går også an å drepe dem med hundre tusen små nålestikk som kommer fra alle kanter og aldri gir dem verken fred eller hvile. Resultatet blir det samme.
Dermed avslutter jeg skrivingen og overlater “ordet” til noen av verdens beste musikere.
