Kategori: Blogg

Kulturelt referansepunkt: YouTube video

Det finnes et sted i Finland kalt Onkalo. Det er et finsk ord som betyr “gjemmested” — og hva de mer bestemt gjemmer på dette stedet er kjernefysisk avfall fra atomindustrien. Du vet. Radioaktive greier som kan ta livet av deg på en ekstremt fæl måte hvis tukler med det. En dansk kis som heter Michael Madsen – ingen relasjon til den nylig avdøde skuespilleren fra USA med det samme navnet – laget en dokumentarfilm om Onkalo i 2010 kalt Into Eternity (“inn i evigheten”) som jeg var veldig fascinert av den gangen. Temaet opptar meg ennå. Hvordan skal du kommunisere med mennesker som befinner seg 50.000 år inn i fremtiden? Saken er jo at dette atomavfallet kommer til å være farlig i svært lang tid. Derfor er det nødvendig å sikre jævelskapen på en måte som varer langt hinsides noen oversiktelig fremtid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha vurdert mange måter å merke stedet som farlig endte de med å bestemme at Onkalo skal ikke merkes. Stedet skal gjemmes istedet. Dypt nedi det mest stabile grunnfjellet som finnes noe sted på jorda skal de begrave avfallet fra den finske atomindustrien på en måte som gjør det så usannsynlig som mulig at noen vil legge merke til “noe” ved dette stedet som gir dem lyst til å utforske det nærmere. Finnene konkluderte med at det finnes ingen måte å advare folk på som ikke kommer til å virke mot sin hensikt. Det blir å be om oppmerksomhet uansett hva man gjør. Vi vet jo allerede om mennesker at de er idioter. De bryr seg ikke om advarsler, men tenker typisk at de vet bedre. Selv når det ikke finnes noe saklig grunnlag for en slik antagelse, eller kanskje særlig da. Nysgjerrigheten er svært sterk i vår art. Hvis noen henger opp et skilt som sier DETTE ER ET FARLIG STED vil folk umiddelbart forlange å få vite hvorfor. Du vet. Slik at de kan gjøre sin egen utforskning av saken og fatte sin egen beslutning basert på individets frihet og selvstendige rettigheter, uavhengig av skolevitenskapens fordommer og hersketeknikker. Sånn er jo folk.

Hva kan vi for eksempel lære av Covid-pandemien? For tenkende mennesker var det en komisk affære, men for de mer følsomme var det en tragedie. Folks idiotnatur ble veldig aksentuert. Begrepet medisinsk frihet kom på banen, hvor det vel ennå befinner seg som en betegnelse på de som “går sine egne veier” i forbindelse med anatomi, ernæring og andre fysiologiske spørsmål tilknyttet menneskekroppens funksjonalitet. Det komiske (eller eventuelt tragiske) består i at idioter er for evneveike til å fatte at de er uvitende fjøsnisser. De føler seg jo smarte, sofistikerte og kompetente til å fatte enhver type beslutning som angår deres eget ve og vel. Derfor vil de heller ha hestesalve og malariamedisin enn vaksiner mot et ekstremt smittsomt og ganske dødelig virus. Det viser seg stadig å være bortimot umulig å rokke ved den “bedrevitende” naturen hos mentalt primitive mennesker. Derfor er det sannsynligvis bedre å la være. Eventuelt appellere til deres sjofle grådighet heller enn den intelligensen som de mangler. For eksempel ble jo poteten introdusert i Europa ved hjelp av en bløff. Det ble satt ut væpnede vakter rundt hager hvor de drev med eksperimentell dyrking av poteter, men om natten var det ingen vakter der, så folk snek seg inn og stjal dette som noen åpenbart syntes det var verdt å beskytte. Der har du menneskenaturen i et nøtteskall.

Vi avslutter med litt klassisk hardrock fra 70-tallet.

De som har sett filmen Barton Fink – regissert av Coen-brødrene – har lagt merke til at de snakker om “wrestling film” i stedet for “western film” når de skal kødde med studiomentaliteten i Hollywood sånn som det var i storhetstiden, det vil si før det ble vanlig å ha fjernsyn hjemme. Det var jo en gang da det å gå på kino var noe radikalt og magisk. Siden har det tapt seg litt, men frem til ihvertfall et stykke innpå 50-tallet var film noe helt spesielt. Det er litt uklart hvorfor westernfilmer ble såpass populært i løpet av filmens barndom, men det handler vel om amerikansk sentimentalitet for “gamle dager” og myten om at moralen var så mye bedre den gangen. Du vet. Da menn var menn og alt det der. De har en greie med sånt den dag i dag — men westernfilmer lages i det store og hele ikke lenger.

Selv er jeg ikke særlig glad i “sjangerfilm” men jeg har jo ikke desto mindre sett noen westerns. Det er ikke til å unngå når man har vokst opp sånn som meg, både i forhold til tid og sted. Cowboyfilm var navnet som ble brukt den gangen, og det gikk en serie på NRK mellom 1969 og 1974 kalt Kruttrøyk (original tillel “Gunsmoke”) som det var veldig om å gjøre å ha sett da jeg gikk på barneskolen (sammenfallende med denne serien). Det var ikke snakk om noe annet enn å bare la barna se på den jævla serien hvis man var forelder den gangen og ønsket seg husfred. Dette har sannsynligvis satt litt preg på de av min alder, pluss/minus et par år. (Noe annet viktig var Detektimen, men det blir et sidespor.) Kruttrøyk var veldig “enkel” i forhold til helter, skurker og handlingsforløp ellers — og satte forsåvidt noen standarder i forhold til hvordan jeg senere har oppfattet hele westernsjangeren. Du vet. Hva man forventer av slike filmer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Senere begynte jeg å tenke på westernfilmer som “amerikansk periodedrama” med tilløp til “nasjonal identitetsbygging” i formålsparagrafen sin. De har jo ikke noe forhold til sånt som BBC typisk produserte fra Victoriatiden og så videre, eller annet stoff fra den europèiske kulturhistorien — mens ville vesten var en genuint amerikansk greie. Ihvertfall helt til det kom såkalte spaghettiwesterns fra midt på 60-tallet og utover, som ofte var innspilt i Spania. De har faktisk et museum og noen “westernbyer” i regionen Almeria den dag i dag, som er åpent for turister og så vidt jeg vet er godt besøkt. Noen av disse – for eksempel A Fistful of Dollars eller The Good, the Bad and the Ugly (begge regissert av Sergio Leone) – er vanlige titler å høre som “favoritter” i sjangeren blant filmelskere, selv de amerikanske. De er jo bare så melodramatiske og bra laget at det går ikke an å argumentere mot dem. Jeg har ikke noe svar for hva som er min egen favoritt blant alle filmer i westernsjangeren, fordi jeg er jo litt sånn meh til hele greia, men jeg klarte å snike meg inn på en kino for å se filmen Soldier Blue – som var klassifisert som “voksne 18 år” den gangen – i året 1976, og den gjorde et ganske sterkt inntrykk. Ved det tidspunktet var det muligens “det verste jeg hadde sett” — litt i konkurranse med Exorcisten. Det var jo ellers slik at westernfilmer var voldelige på en “ufarlig” måte, men Soldier Blue var – og er den dag i dag – en veldig grim film. Amerikanerne hatet filmen da den kom men den ble – og forblir – populær i Europa.

Det passer formodentlig å avslutte med en westernsang.

Denne formiddagen har blitt brukt til å lage Fabada Asturiana. Søk ute på nettet for en nærmere forklaring av hva denne retten er, hva slags ingredienser som går i gryta og hvordan man går frem for å lage noe så sexy. Høstmat? Det typiske i denne delen av verden er at det er mer grilling om sommeren og flere gryteretter om vinteren — men sånn er det sikkert overalt, i den grad de overhodet har noen årstider. Værvarslinga sier at neste uke vil ha enkelte dager med ènsifrede grader om natten, mens dagene holder seg etter måten varme. Vinter, my ass. Spanskene vet ikke hva de snakker om. Uansett er det slik at juledekorasjoner begynner å bli hengt opp. Vareutvalget i butikkene endrer seg i retning av sånt som de forbinder med denne årstiden i disse trakter, men det er lite som ligner på det typisk norske. Her er ingen røde nisser og ingen reinsdyr.

Verden ser usikker ut for tiden – i betydningen “ikke helt trygg” – men sånn har det sannsynligvis vært hele tiden. Vi bare legger bedre merke til det nå som galningene har tatt kontroll over asylet. Folk viser USAs president Donald Trump den respekt han fortjener, som er mer eller mindre den samme respekten som man ville vist en emosjonelt ustabil tenåring med et skytevåpen. Ta det rolig påsan, det er ingen her som er ute etter å ta deg. Saken er at ingen kan spå om hva som skjer i fremtiden men det går an å si noe om hva som er sannsynlig. Du vet. Blant de tingene som er mulig. Der er for eksempel fullstendig fette umulig at det kommer til å “gå bra” i USA. Den muligheten ble fjernet fra repertoaret av aktuelle ting da de gjeninnsatte han der evneveike psykoen som statsoverhode. Spørsmålet er ikke om det kommer til å gå på trynet, men hvor raskt og hvor hardt de vil lande med ansiktet ned i hva slags kuruke.

Her i Spania er ting normale. Folk oppfører seg normalt. Det virker ikke som om særlig mange har noen bekymringer de ønsker å vise frem, men i fjernsynsnyhetene er det selvsagt all mulig skags skitprat om det og det politiske partiet og skandalene de har hatt med penger eller sex eller begge deler. Herregud. Visse ting er konstante, eller skal vi si forutsigbart på det jevne uansett hvor i verden man reiser. Jeg tror man må bestemme seg for å være normal. Det skjer ikke av seg selv. Det som foregår i USA er definitivt ikke normalt, ikke engang for amerikanere. Det går jo for fanden ut over alle støvleskaft i mange ulike retninger samtidig. Kommer det til å bli borgerkrig der borte? Det er ikke umulig. Hva vil det i så fall bety for alle oss andre? Det er uråd å si. Kanskje det ikke vil bety særlig mye, ihvertfall ikke for Spania. De vil selvsagt sende nyheter om saken men ingen kommer til å bry seg. Alle vet allerede at amerikanerne er klin fette sinnssyke. De gjør bare sånt som sånne mennesker gjør. Det er jo naturlig for de gale å gjøre gale ting.

Vi avslutter – ukarakteristisk for meg – med et ganske ambient musikkstykke som bakgrunn for søndagskosen.

Saken handler om å “skaffe penger” fordi slik fungerer verden. På det praktiske plan medfører dette at det går an å leve av enhver virksomhet som “skaffer penger” selv om det man gjør teknisk sett ikke en en jobb, eller engang noe som er nyttig for noen. For eksempel går det i året 2025 an å leve av å være en såkalt gamer. En som er dritflink i noe slags dataspill. Og dermed er vi tilbake til start, fordi folk får jo betaling for sånt. Jeg vet ikke hvordan det fungerer men alle sier at dette går an, så jeg velger å tro på det. Profesjonell gamer er en ting. Dette er jobben deres. Det de driver med. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om saken, men det føles vagt irriterende at menneskeheten har skapt en så absurd verden. På den annen side er det ikke mitt problem. Som alle andre har jeg begrensede krefter og bare ganske kort levetid så jeg må være kresen i forhold til hva jeg involverer meg med. Verden er jo i det store og hele uinteressert i hva jeg tenker og mener om ting. Ingen bryr seg. Galskapen bare fortsetter som før, med eller uten meg.

Lite av min tid går med til å fantasere om å “forandre verden”. Det meste jeg klarer å få til er å passe mine egne saker, så får andre ta seg av sitt. Du vet. Ta oppvasken, rydde i stua, tørke støv og vaske klær. Det er omtrent alt jeg kan gjøre i forhold til å bringe orden til en verden av kaos og galskap. Det er åpenbart noe galt med “systemet” når det går an å bli mangemillionær på å spille fotball, men jeg er ingen politiker. Jeg har ikke noe med systemet å gjøre. De som har laget dette opplegget er da også for det meste døde og begravet ved denne tiden. Vi som lever nå har for det meste arvet den verdenen vi lever i — og vi oppfører oss da også som bortskjemte barn av den typen som har arvet sin rikdom. Det er nå i dag svært langt mellom de seriøse menneskene. Kanskje bare èn av tusen. Flesteparten vil bare ha tøys og gøy uten å påta seg ansvaret for noe. Karrière og den typen ting. Utnytte de mulighetene som finnes for deg i samfunnet. Dette er hva det handler om. Dette er å være smart. Og hvis du likevel skulle føle at “noe er galt” så finnes det mange religioner og andre slike tiltak som du kan fordype deg i. Til og med rusmidler. Føler du deg urolig? Dopet tar seg av alt sånt. Alle med normalt vett og gjennomsnittlig bra forstand vet at menneskenes verden er fullstendig fette sinnssyk, men ingen vet hva de skal gjøre, eller engang om det går an å gjøre noe. Hvor skal du liksom begynne? De fornuftige ender invariabelt med å passe sine egne saker og holde avstand til alt sånt som de ikke liker.

Vi avslutter med en fin motivasjonssang som passer på en søndag morgen.

Her er et spørsmål: Skal man skrive viktige ting eller skal man skrive om viktige ting? Og hva er egentlig forskjellen? Det skal vi her og nå ikke besvare, fordi poenget er alle tryllepengene som flyter rundt i økonomien rundt høyteknologi og da særlig kunstig intelligens, hvor de har investert like mye penger i løpet av de seneste tre årene som har blitt brukt på hele det samlede veinettet i USA de siste førti år. Det er jo fullstendig fette galskap, ikke minst fordi ingen har så langt klart å komme opp med noen måte å tjene penger på greia. Alt som kastes inn i opplegget forsvinner i et dragsug hinsides noe som noen har sett tidligere. Bobla er allerede ti ganger større enn dot-com-affæren for ti år siden. Vi må helt tilbake til den såkalte jernbanebobla midt på 1800-tallet for å finne noe som engang er sammenlignbart, med den ikke uvesentlige forskjellen at de tross alt bygde jernbaner for pengene den gangen. Du vet. Brukbare ting.

Jeg vet ikke hvor mye penger det norske oljefondet har stående i den amerikanske økonomien, men det er snart for sent å komme seg til helvete av det synkende skipet. Det går selvsagt an å innvende at dette er “lange posisjoner” som vil komme tilbake på banen om 10-20 år, men da tar de ikke hensyn til de andre ubalansene i det amerikanske samfunnet, og da særlig på den “sosiale” fronten hvor landet befinner seg bare et fittehår unna en fullskala væpnet revolusjon som vil velte alt som finnes og “nulle ut” hele staten. Eller sagt på en annen måte: Hele skithuset står snart i flammer. Kan det hende at jeg tar feil? Jeg håper det, men jeg tror dessverre dette er den kortsiktige fremtiden de fleste ser for seg, i den grad de overhodet har noe som ligner på et realitetsorientert gangsyn. Topptyngden i det amerikanske samfunnet er så aksentuert at jeg vet ikke engang hva jeg skal sammenligne det med. Frankrike før 1789? Det er mye verre enn ting var den gangen. Det postmoderne Amerika har bygd en overklasse som relativt sett er “rikere” enn noe som har eksistert på noe sted eller til noen tid før i menneskehetens historie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som alle vet betinger politisk stabilitet i et menneskelig samfunn at det ikke er store forskjeller mellom de på toppen og de på bunnen. Vi har hvor mye historisk bevismateriale som helst for dette. Føl deg fri til å studere temaet så godt du kan, med de tilgjengelige midler som finnes, for eksempel i tilknytning til Roma og det sosiale sammenbruddet som fikk dette allmektige imperiet til å kollapse. Det samme mønsteret kan gjenfinnes i alle samfunn som har gått til helvete, helt siden bronsealderens begynnelse og frem til i dag. Utarming av ressursgrunnlaget i kombinasjon med urimelige sosiale ulikheter undergraver både økonomisk flyt og sosial kohesjon. Folk er med på det meste og villige til å bære byrdene så lenge de føler at de “er med” og ikke bare blir rævkjørt av en sammensverget elite som beholder alle godene for seg selv. Hvor mye tid snakker vi om før USA kollapser? Det vet jeg ikke, men det dreier seg neppe om særlig mange år. To eller tre, om jeg skal gjette på noen tall, men det kan også komme tidligere. Når KI-bobla sprekker så kommer dette til å trekke med seg hele resten av den amerikanske økonomien på en måte som ikke kommer til å ligne noe vi har å måle det mot. Vesentlig mye verre enn 2008, som i det store og hele ikke var så dramatisk, det bare føltes slik den gangen.

Det virker passende å avrunde med litt tysk lykkedisco fra året 1980.

Fordi jeg har noen fysiske lidelser får jeg morfintabletter på resept. Nok til at jeg kan ta dem hver dag hvis jeg vil, men det vil jeg ikke. Da blir man jo avhengig av faenskapen. Det er bedre å ta enkelte morfinistiske dager innimellom og så heller bare stå han av til normalt. Dermed får greia karakter av en rusopplevelse som kommer til avveksling fra det vanlige, og jeg kan ta fem-seks tabletter i løpet av dagen i stedet for en om morgenen og en om kvelden. Man blir ganske susete av å ha morfinistisk dag, men jeg liker det på denne måten. Det kler meg. Imidlertid ville det kle meg mindre å bli en sutrete narkoman som ikke klarer å leve uten medisinen — noe som sannsynligvis ville inntreffe før måneden var slutt hvis jeg tok disse pillene hver dag. Opiater er jo opiater. Det er skumle saker.

Det må være omtrent en måned siden sist jeg drakk alkohol slik at hvis vi ikke regner med morgenkaffen så er jeg hva de i rusmiljøene kaller en nykterist. Altså en person som ikke ruser seg. Hvorfor? Det er enkelt. Jeg liker det ikke. Eller skal vi heller si at jeg liker det en gang innimellom, men ikke på noen vanemessig basis. Jeg er ingen “helsefanatiker” men passer likevel på å ikke henfalle til giftstoffer verken på den ene eller den andre måten. Ta for eksempel sukker. Alle vet at sukker er dødelig farlig men de spiser det likevel. Jeg også, men bare i ganske små mengder, typisk som krydder eller smaksforsterker i visse matretter, slik at en kilo sukker holder i to-tre år for meg. Jeg bruker mer salt enn sukker, målt i ren vekt, og jeg har liten toleranse for sånne som “må” ha sukker opptil flere ganger daglig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg synes det begynner å bli mer oppmerksomhet rundt temaet ultraprosessert mat også, førti år etter at jeg begynte å mase om saken. På 80-tallet må folk ha syntes at jeg var en slitsom type med alle disse vrange idèene mine om hva man kan og ikke kan spise, men nå i dag er det ganske vanlig å danne bevissthet rundt saken. Det er akkurat som om folk har begynt å forstå at matvareindustrien ikke vil dem vel. Dette er ikke det samme som at de har onde hensikter heller, saken er mer at de driter i andre mennesker, de skal bare tjene penger. En ganske vanlig innstilling i et nihilistisk samfunn som det postmoderne Norge. Alt skal måles – gjerne i penger – og utredes på matematisk vis. Individer anerkjennes bare som økonomiske enheter innenfor en statistisk mekanikk. Dette kalles nekropolitikk og i denne matrisen er “personligheten” bare et unyttig vedheng til mennesket som målbar byråkratisk enhet. Du vet. En forstyrrelse. Et avvik fra det programmet som myndighetene har bestemt for den kategorien av befolkning som man tilhører.

Til sist en munter melodi om møkkete rusopplevelser i byens bakgater.

Hvor mange bruker Wikipedia? Det blir jo stadig mindre aktuelt å bruke Google, fordi de har KI og jeg liker ikke KI. Greia er ikke tillitsvekkende. Jeg kommer aldri til å bruke KI og jeg vil ikke ha noe å gjøre med folk som bruker det heller. Det er som med kokain. Jeg har ingen omgang med kokainister. Jeg liker det ikke. Sånn er det bare. Jeg er svært fordomsfull, men det har jeg jo lov til å være. Ingen har noen plikt til å omgås med typer de ikke liker, så lenge de ellers lar folk være i fred med særhetene sine. Slik sett er det samme for meg om folk bruker kokain eller KI. Det er jo ikke mitt problem. De kan gjøre som de vil med sine egne liv — og det gjør de da også. Vet noen om et navn for sånne som sitter og stirrer på telefonen sin støtt og stadig? Jeg leter etter en nedsettende betegnelse. Et skjellsord. Idiot er ikke spesifikt nok. Det må være noe saftig og kraftig, som dessuten handler om ukritisk dyrkelse av disse nymotens teknologiske gudsmaktene som suger livslysten ut av folk.

Som alle vet kommer ordet lørdag fra det gammelnorske “laugardag” som betyr den dagen man vasker seg. Du vet. De var svært renslige den gangen og vasket seg hver lørdag enten det var nødvendig eller ikke. Er dette fortsatt vanlig skikk og bruk blant folk? Jeg vet ikke, men jeg vet at på engelsk heter det saturday. Saturns dag. Sabado på spansk, Samstag på tysk og Samedi på fransk. Dette visste jeg fra før fordi jeg er en satans nerd og det er typisk sånt som nerder vet, men om jeg ikke hadde visst det så kunne jeg ha søkt opp saken på nettet. Hvem er interessert i sånt? Selv søker jeg på ord og tingenes navn sikkert minst 10-20 ganger hver dag. Dette er nødvendig for å vedlikeholde informasjonsdisiplinen. Man er jo evneveik. Hodet har mange hull og ting bare forsvinner. Jeg stoler aldri på at jeg virkelig vet det jeg vet, uansett hvor sikker jeg “føler meg”. Sånn er det jo. Bare idioter stoler på “det de vet” mens intelligente mennesker dobbeltsjekker alt. Du kan kalle det fundamentalistisk kildekritikk og det er en vane som man kan legge til seg eller ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Teknisk sett er man vel ikke en løgner hvis man ikke vet at man lyver. Vi må bruke et annet ord. Idiot dekker det meste slik at dette blir for lite spesifikt. Skvaldrekopp? Sladrehank? Jåssemåse? Det bør finnes et eget ord for sånne som bare prater ivei uten å kvalitetssikre informasjonen sin. Sånne som har veldig sterk tro er noen jævla psykopater. Hvordan går det an å bli sånn? Herregud. Du må jo alltid anta at du tar feil, eller i det minste at du er mangelfullt informert. Det virker veldig naivt å tro at man noensinne kan “ha rett” men det er ikke desto mindre svært alminnelig. Folk vasker seg ikke ofte nok mellom ørene. Det hjelper ikke uansett hvor mye du skurer og skrubber den stakkars kroppen hvis du ikke også har god mental hygiene. Tankene blir jo skitne når man bruker hodet. Alle vet det. Akkurat som fingrene blir møkkete når man bruker dem til å grave i jorda. Det burde være åpenbart, selvinnlysende og causa sui. Saken er at hvis man ikke vasker hjernen sin ofte nok vil man ganske raskt danne preferansestrukturer, det vil si at man begynner å gå etter sånt som man “liker” heller enn det som er korrekt. Den møkkete hjernen dekkes av størknet slim som så krakkelerer og danner kløfter og spor som tenkningen renner gjennom på sin vei mot munnen. Det er ganske avskyelig.

Baron Samedi – “lørdagens herre” – er en klassisk karakter fra voodoo, altså karibisk folketro, som mer eller mindre tilsvarer romernes gamle skikkelse Saturn, som senere ble navnet på en planet. Baronen er også kjent som sjefen over liv og død, eller altså en slags mellomleder i distribusjonskjeden for kosmisk energi om du vil. Det er jo lørdagens herre folk feirer når de går på byen og den typen ting, enten de er klar over dette eller ikke. Du vet. En kaosenergi. Noe som først virker oppløsende og siden samlende på de ville kattene vi kaller tanker og som det er nesten umulig å gjete uten at vi bringer offer til Baron Samedi, som regel i form av alkohol. Å drikke seg fra sans og samling tilsvarer omtrent det samme som å defragmentere computeren. Du vet. Å skru den av og på igjen, for å kvitte seg med “cookies” og annet rusk og rask som den har samlet opp gjennom uka. Folk skrubber hjernen sin med alkohol fordi dette renser ut slagget fra alle de rynkete runkekrokene og fjasete fleskeknokene som samler seg opp inni knotten og gjør deg toskete. Sånn er det med den saken. Vi er jo bare mennesker, også kjent som evneveike apekatter. Det er fort gjort å glemme at man bare er en uvitende fjott. Dette skjer med folk. Plutselig tror de at de har gudekrefter slik at de vet alle ting og at alt de ser er virkeligheten. Dette er komisk men det er også tragisk. Finnes det noe mer patetisk enn sånne som er “sikre i sin sak”? Jeg tror ikke det. Den eneste som aldri lyver er døden, men man bør ikke ha noe hastverk med akkurat den avtalen. I mellomtiden er jo Baron Samedi sendebudet som døden bruker for å kommunisere med de levende.

Vi avslutter med en trivelig liten sang til ære for lørdagens ånd.

Som alle vet har det vært en informasjonsrevolusjon ganske nylig. Jeg snakker om internett. For tiden pågår det greier som – muligens – handler om å ta nettet videre fra sin nåværende form til en foreløpig ukjent iterasjon som tenkes å være styrt av kunstig intelligens. Ihvertfall er det mange som har satset mye penger på at “noe slikt” kommer til å skje. Nettet er fortsatt veldig ungt – la oss si tredve år gammelt for å ha et rundt tall – men det er gammelt nok til at det finnes et antall – mange millioner – voksne mennesker som ikke kan huske en verden uten internett. Selv er jeg litt sånn halvt om halvt i slik forstand. Jeg var allerede ganske flink til å spore opp informasjon jeg søkte før nettet kom, så jeg har så vidt jeg selv er i stand til å bedømme ikke blitt “dummere” av at slikt har blitt enklere. Det er jo neppe noen nå i dag som bruker noe annet enn nettet når de skal lete etter informasjon om en sak, er det vel? Jeg tviler på det.

Slå det opp i leksikon var den gamle metoden som jeg ble trent opp til. Du vet. Gå på biblioteket. Der vil du finne stoff. Dette “sitter i ryggmargen” min så jeg tenker på nettet mer som et maskinbasert bibliotek enn som en greie i seg selv. Hvis nettet forsvant ville jeg ikke bli stående og klø meg i hodet. Jeg vet hva jeg skal gjøre. Sånn er det for alle av min generasjon, men jeg vet ærlig talt ikke hvordan det er for de som har vokst opp med nettet som den dominante kilden til all slags informasjon. Jeg kan fantasere og gjette om saken, men jeg vet ikke hvordan det oppleves. Betyr det noe? Det er uråd å si. Nettet har sannsynligvis kommet for å bli — og med mindre det blir atomkrig eller noe sånt vil det jo fortsatt være et internett selv om adkomsten kan bli redusert av forskjellige årsaker, si for eksempel hvis det skjer dramatiske økonomiske samfunnsendringer sånn at folk ikke har råd til å ha nett hjemme, eller hvis det blir fylt med så mye søppel, konflikt, kunstig intelligens og dårlig informasjon at folk ikke gidder. Sånt er jo ikke umulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorom allting er, den forrige store informasjonsrevolusjonen var da massemedia ble oppfunnet på 1400-tallet, altså i praksis at bøker, pamfletter og trykksaker ble så billig og vanlig at idèer spredte seg lynhurtig over store avstander — og enda viktigere, uten å bli “gjenfortalt” på en måte som fordreide og forandret den opprinnelige teksten. Originalvaren ble gjort tilgjengelig for “massene”. Før dette skjedde var bøker en typisk luksusvare som kostet oppimot en årslønn for det vi kaller “vanlige folk” — slik at når noe står skrevet så er – eller var – dette en svært alvorlig sak, frem til alle kunne lese og skrive. Siden den gangen har vi fått en situasjon hvor “alle” kan lese og skrive, med den åpenbare følge at mesteparten av alt som har blitt skrevet de seneste par hundre årene er bare tøys og vås. “Det står skrevet i denne boken” er ikke lenger et argument som i seg selv har noen autoritet. Hvem som helst kan jo skrive hva som helst, noe de også gjør. Vi har vent oss til denne tilstanden og det er vanskelig for moderne mennesker å forstå middelalderens ærefrykt for skriften. Det er ikke magisk lenger. Det er noe dagligdags. Riktignok finnes det fortsatt noe fetisjering av visse gamle tekster, men de fleste intelligente mennesker forstår at noen grader av sunn skepsis er bra for den mentale helsa.

I året 1487 ble det utgitt en bok som het Malleus Maleficarum. Trollhammeren. Noen kaller verket Heksehammeren på grunn av verkets typiske anvendelse, men Trollhammeren er en bedre oversettelse av det opprinnelige latinske navnet. Du kan lese mer om saken på nettet om dette er ønskelig, men her skal vi bare bruke det som et eksempel på hva som fulgte i kjølvannet av den forrige store informasjonsrevolusjonen, nemlig paranoide tvangsforstyrrelser i forhold til at “det finnes en hemmelig konspirasjon av ondskap” og Trollhammeren forteller deg hvordan opplegget funker, hva du skal se etter for å oppdage trolldom, hvordan du skal forholde deg til de som praktiserer denslags, og den typen ting. Det neste som skjedde var jo de såkalte hekseprosessene i Europa. Alle har hørt om greia. Vi kan betrakte det som en slags tidlig reaksjon på den nye informasjonssituasjonen. Deretter kan vi spørre om vi kan observere en lignende tendens nå i dag, etter at internettet åpnet opp en helt ny kilde til massedistribusjon av idèer. Finnes det paranoide reaksjoner der ute? Vi behøver ikke å komme med noe svar, men vi bør tygge litt på spørsmålet. Folk er jo redde. Frykten styrer de fleste selv om de ikke vil innrømme det. På sosiale medier appelleres det til folks angst for både det ene og det andre. De føler seg truet av den nye tidens “hekseri” og ser derfor etter tegn på om noen har uredelige hensikter og hvem de i så fall er. Det er jo liten grunn til å anta at “folk flest” er særlig mye smartere nå i dag enn de var utover 1500-tallet.

VI avslutter med en artig liten sang som er relevant til saken.

Jeg kan ikke gjøre eksakt rede for når og hvordan jeg utviklet en selvstendig musikksmak — og det tror jeg ikke at noen andre kan heller. Det vokser seg bare til etterhvert. Likevel er det rimelig å se på hva som beveger seg i kulturen mens man er i sin mest formative alder slik sett, som for mitt vedkommende dreier seg om første halvdel av 70-tallet. Norge på den tiden var et helt annet sted. Virkelig. Det handler om informasjon. Det man ikke vet, det vet man jo ikke, og det som i hovedsak var “vinduet mot verden” den gangen var NRK. Du kan si det var ett folk, en kanal. Radioens P2 kom ikke før i 1984 – med prøvesendinger fra 1978 av – og da var jeg allerede voksen, slik jeg oppfattet ting da. Det var ingen særlig tilrettelagte musikkprogrammer på NRK, bortsett fra “norsktoppen”, som ikke akkurat var det hippeste, men det gikk av å lete seg frem til Radio Luxembourg hvis man hadde gunstige mottaksforhold. De sendte “ny popmusikk” som var rettet mot ungdommer, mens NRK hadde – hva skal vi si – en litt annen programprofil.

Mesteparten av alt jeg ble eksponert for i den tidligste fasen handlet derfor om plater og kassetter som sirkulerte ute blant folk. Dette satte sitt preg. Det føles ennå mest “naturlig” for meg å relatere til innspilt musikk på LP, kassett eller CD. Jeg har ikke nå og har heller aldri hatt noen strømmetjeneste, verken på telefonen eller på noe annet vis (med mindre folk regner YouTube på PCen som en strømmetjeneste, men jeg tror ikke det). Dessuten er vel gullalderen for denslags mer eller mindre slutt, etter hva jeg hører, både for musikk, filmer og serier. Det var populært en stund da “alle skulle ha det” men nå er det stadig flere som klager over at formatet er lite tilfredsstillende. Hardkopi er tilbake. De dyptenkte blant oss påstår at dette er fordi folk liker å ha noe å tukle med. Du vet. Materielle gjenstander. De liker både selve tingens fysiske tilstedeværelse og ritualet med å ta innspillingsmediet ut av omslaget og putte det inn i avspilleren, lese i det vedlagte tekstmaterialet, studere kunsten på omslaget og det ene med det andre. Rene selvfølgeligheter for oss som vokste opp med dette, men det er visstnok en “ny oppdagelse” blant den såkalte Generasjon Z. Uansett, for meg personlig foreligger to hovedaspekter av musikksmak: Jeg liker “dansbarhet” – som minimum handler om at man nikker med hodet, tramper takten, klapper seg på låret og den typen ting, altså at det svinger – og jeg liker flinke musikere som gjør greia si.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er den første låta jeg helt distinkt husker som “et stort musikalsk kick” som jeg digga hemningsløst (teksten fortsetter under):

Musikkjennere kan høre at Ove Thue helt klart har vært litt influert av Steve Marriott og The Small Faces, men groovet i sangen peker jo mer på 60-tallet enn på den typiske hardrocken som sirkulerte rundt 1972-1973 når jeg begynte å lete meg frem til min egen “musikalske identitet” slik sett. Der ble jeg selvsagt også preget av det alle de andre i klassen min på skolen likte, så vi kan nevne for eksempel Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath og alt annet som var svært på det tidlige 70-tallet – samlebetegnelsen for denne musikksjangeren er Deep Black Zeppelin – foruten selvsagt alt som kunne assossieres til såkalt glam rock, som var det virkelig hotte i året 1973, med alle de outrerte kostymene og musikk som var både kjapp, hard og allsangvennlig. Altså hele forretningsidèen til de senere heltene i Turboneger, om du vil. Men det som virkelig var yndlingsmelodien min – ikke minst på grunn av artistens uutholdelig sexy stil – var denne temmelig rocka saken (teksten fortsetter under).

Du kan antagelig takke Suzi Quatro for at jeg aldri har sett noen grunn til å stille spørsmål ved “jenter i rocken”. Der ser du jo det som etter datidens mål var ei rype som spiller ræva av det meste, så hva er det å diskutere? Saken er bevist. Uansett, denne fasen satte utvilsom preg på alt jeg liker – og ikke liker – også senere. Jeg er ikke den eneste som hevder at 70-tallet var musikkens storhetstid, like mye på grunn av de tekniske begrensningene på utstyrssiden som musikernes relative dyktighet. Det handler jo til enhver tid om å gjøre det beste man får til med det man har, ikke sant? Senere tider har dessverre blitt litt preget av syndromet vi kaller “bortskjemte barn” i den forstand at det er for enkelt å få til noe som låter tålelig bra fordi det går an å trikse såpass mye i studioet med lydbildet. Ikke desto mindre finnes det fortsatt folk som lager musikk med “formatets begrensninger” i den forstand at de legger vekt på låtskrivermaterialet mer enn på diverse produksjonsforhold. Etter min mening går det an å høre om musikerne mener alvor med kunstuttrykket sitt eller om de er mest interessert i livet som “popstjerne”. Det er mulig dette bare er en illusjon, men det er likevel slik jeg bedømmer ting. Så får andre gjøre hva fanden de vil i sakens anledning. Jeg avslutter med noe svært lite “politisk korrekt”. Alle hatet The Osmonds den gangen – og det meste de laget var jo bare ræva – men denne svingte både da og nå:

Noen har surra bort et Picasso-bilde som er forsikret for 600.000 euro på vei fra Madrid til Granada, hvor det skulle stilles ut i anledning av et eller annet. Naturaleza muerta con guitarra – “stilleben med gitar” – ble laget i 1919 (bildet ovenfor har ikke noe med dette å gjøre, det er bare valgt på grunn av gitaren). Bildet er en guache, bare 13×10 cm stort og tilhører en privat kunstsamler i Madrid. Folka som skulle transportere denne mildt sagt kostbare lasten av Picasso-bilder til Granada stanset for å overnatte tre mil utenfor Granada – så der finnes det et vindu av muligheter – men det blir også sagt at det var noe surr med merking av kolli i forhold til fraktbrevet, så hele greia virker litt klønete, men politiet etterforsker saken, så da så. Flere nyheter kommer sikkert etterhvert. Foreløpig vet ingen noe mer eller annet enn at et grisedyrt kunstverk har blitt borte under transport. Hva kan man si? Ting forsvinner jo bare. Skjer hele tiden.

Noe mindre sensasjonelt – men kanskje likevel mer betydningsfullt – er et tyveri fra St. Fagans Museum of Natural History i Cardiff (Wales) forrige mandag. Et antall uerstattelige gullgjenstander fra bronsealderen forsvant etter et innbrudd og selv om politiet har pågrepet to mistenkte i saken har ikke tyvegodset kommet til rette. Det fryktes at planen har vært å smelte det ned og selge gullet på vekt, ettersom prisen er høy og disse tingene var forholdsvis lettstjålet sånn som de var oppbevart. Det er jo ikke alle som ser noe annet enn et kvantum gull som det går an å rappe når de besøker et museum som har utstilling av ting fra bronsealderen i Wales. Det antas at folk sitter og snakker om “sikkerhetstiltak” nå, men det er jo noe med å lukke stalldøra etter at hesten har rømt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingenting av dette bør forbause noen. Vi lever jo i en verden hvor alle ting måles i penger, særlig hvilken grad av suksess folk har i livet sitt. Det er en føkkings sykdom. Du vet. Noe som er galt i hodet. Du skal jo ikke sitte og snakke særlig lenge med et hvilket som helst menneskelig individ før de forteller deg at de egentlig hater hele opplegget med mas etter penger og jag etter prestisje, karrière og det ene med det andre. Folk liker seg best på hytta, ved sjøen, på fisketur og den typen ting, men alle må jo jobbe. Alle må skaffe penger. Sånn fungerer det uansett hva man synes om saken. Det er ingen tvil om at menneskeheten har både kunnskap og ressurser til å skape en helt annerledes verden, men vi gjør det likevel ikke, uten at noen kan gjøre rede for hvorfor. Se bare på en sånn type som Putin. Hva fanden er det han driver med? Jeg tror ikke han engang vet svaret selv. Russland har blitt kjørt helt på trynet av det syke maktbegjæret til denne vemmelige lille fjøsnissen. Alle vet dette, men det går åpenbart ikke an å gjøre noe med saken.

Skal vi snakke om Gaza nå? De evneveike sier at det har blitt fred, mens de med mindre blår i øya ikke klarer å se annet enn at de har tatt seg en pause med den verste drapsorgien som noensinne har vært på offentlig utstilling. Herregud. Ting har gått så langt at det å stille ut en davidsstjerne nå betyr omtrent det samme som å stille ut et hakekors. Det betyr i det aller minste at man er komfortabel med å drepe noen mennesker noe av tiden, fordi man synes dette er nødvendig. Du vet. Fordi jødene har vært så plaget gjennom historien, eller noe. Forklaringene varierer. Det er bare sånne typer som synes at det aldri er greit å drepe folk – uansett hvem de er – som har et problem med opplegget. Spiller det noen rolle om de er jøder, muslimer, kristne eller hva har du? Jeg synes ikke det. Drap er drap. Det første bud i samfunnskontrakten er jo at vi må holde fred med hverandre. Det finnes ingen annen måte.

Selv finner jeg tegn til optimisme i sånt som at det fortsatt lages bra musikk. Denne kom for åtte timer siden: