Kategori: Blogg

Som alle vet handler den medisinske tilstanden porfyri om nedsatt aktivitet i enzymet uroporfynogen dekarboksylase, og kan være en komplikasjon som følger av stort alkoholforbruk gjennom lang tid – med påfølgende leverskade – men det kan også følge av andre forhold som angriper leveren, for eksempel hepatitt eller utstrakt bruk av visse medikamenter. Et av symptomene på porfyri er “lysfølsomhet” og sterk aversjon mot svovelholdige kjemiske forbindelser, som for eksempel diallilsulfid – og samme som di eller trisulfid – et typisk produkt av det ustabile stoffet allicin, som er hva som gir hvitløken sin typiske aroma når vi knuser, skjærer, hakker eller presser den. Det finnes en viss grad av genetisk predisposisjon for porfyri – tilstanden er arvelig – fordi vi observerer jo at ikke alle med høyt alkoholforbruk reagerer negativt på hvitløk.

Genetikk er en forholdsvis ny vitenskap. Faget krever jo både avansert mikroteknologi og massiv computerkraft. Jeg har ikke så langt hørt om noen som fornekter genetikk – med eller uten konspirasjonsteorier – fordi konseptet med “arvelige egenskaper” er jo såpass velkjent og solid etablert selv blant de mest evneveike ånsingene som finnes der ute. Likevel bør vi sannsynligvis forvente noen grad av protest etterhvert som folk oppdager at genetisk vitenskap kommer i konflikt med de religiøse fantasiene deres. Studer illustrasjonen ovenfor. Hva kan du se? Symbolet er kjent som Atlantiskors og tenkes å representere byplanleggingen til det mytologiske stedet Atlantis. De sorte og hvite feltene er henholdsvis vann og land med portaler som kan åpnes og stenges alt ettersom, men hovedkanalen til Atlantis fører rett inn i byens hjerte, mens de tre sidekanalene går hele veien rundt — formodentlig gjennom boligområder, handelsstrøk og så videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er en ganske vanlig perversjon blant mennesker å tro at Atlantis er noe som finnes “der ute” men det stemmer ikke. Atlantis er et sted i hodet, ikke ute i den geografiske verden. Myten om “den gamle høykulturen som forsvant” er egentlig en legende om hvordan menneskesinnet en gang ble “oversvømt” av en stor flom som ødela oss som skapninger, men dette må forstås som en metafor for “lengsel etter urtilstanden” — noe som fantes før vi ble fordervet som skapninger og spredt vilkårlig rundt om i verden. Litt det samme som Edens Hage, om du vil. Atlantiskorset er imidlertid ikke noen “ting i seg selv”. Det er en grafisk stilisering av et mye eldre symbol: Labyrinten, som selv er en stilisert representasjon av det store mysteriet med fødsel. Hvor kommer menneskene fra? Ved dette tidspunkt har vi ganske god oversikt over hvordan forplantningen fungerer, men slik har det jo ikke alltid vært. Selve mekanismen har vært den samme i all tid, men det har vært sterkt varierende forklaringer av hva som egentlig foregår. I våre dager skal det mye til for at en fødsel skal gå skeis hvis man ellers befinner seg i et fagmessig forsvarlig miljø – typisk en fødeklinikk – men gjennom mesteparten av hele vår forhistorie har barnefødsler bokstavelig talt vært en livsfarlig affære. Hvor går veien ut av labyrinten?

Her er en morsom ting: Se på illustrasjonen ovenfor. Dekk så til øverste halvdel – altså ned til tverrstreken i korset – med et stykke papir eller bare hånden og fortell meg hva du ser. Hvis du har gjort det riktig vil du sitte igjen med en menora, også kjent som jødedommens syvarmede lysestake (teknisk sett er det en kandelaber, men la oss ikke være pertentlige) og det nest mest velkjente jødiske symbolet, etter den sekstakkede “davidsstjernen”. Hvis jeg ikke husker helt feil var det i en av mosebøkene at Moses fikk nokså detaljerte instruksjoner – fra Gud personlig – om hvordan han skulle lage selve prototypen til denne gjenstanden, inkludert hvor den skulle stå i tempelet; i relasjon til arkitekturen, alle de andre hellige tingene og så videre. Opplegget er nokså detaljert og selvsagt fullstendig fette idiotisk, men såpass må det være for at man skal kunne etablere og drifte en kult. Ritualer er viktig. Det forener mennesker i felles aktiviteter, allsang og det ene med det andre. En delt historie om “hvor man kommer fra” og hvordan man skal finne veien hjem i den store labyrinten der ute. De sier at folk behøver ting å tro på. Jeg svarer at dette beviser menneskets mangel på evner og intelligens. De som tror bærer jo på mental bagasje, og de som bærer på mental bagasje vil ikke finne “veien hjem”. Labyrinten er mye større enn symbolene kan fortelle deg — og mye vanskeligere å finne ut av selv når den bare er en rett linje.

Genetikken er vitenskapen om de kjemiske arvestoffene, men i tillegg har vi et sett med mentale arvestoffer som består av idèer om hva vi er og hvor vi kommer fra, både som skapning og som individer. Vi kan ikke tukle særlig mye med den genetiske siden av ting, selv om vi kan gjøre visse triks ved hjelp av “genterapi” og sliktnoe, men vi kan gripe temmelig dramatisk inn i de mentale arvestoffene våre. Saken er at vi må ikke være idioter, selv om alle forfedrene våre var sånn. Det går an å velge en annen vei. Ethvert menneske er et unikt individ som er sin personlige frihet, men som også velger sitt personlige fangenskap. Født sånn eller blitt sånn? Det er aldri fullt så enkelt å si som folk tror. Vitenskapelig sett, eller skal vi si “matematisk”, finnes det ikke noe sånt som “fri vilje” fordi ethvert valg er betinget av summen av alle andre valg man har gjort, slik at repertoaret av åpne alternativer man har foran seg vil alltid vise en nedadgående statistisk tendens, inntil man ender opp i ett eneste punkt som representeres av døden. Du vet. Den aller siste veien ut av labyrinten. Helt til langt utpå 70-tallet ble det dokumentert at visse ortodokse meningheter i Romania delte ut hvitløk under sin versjon av nattverden, fordi hvis noen blant dem var vampyrer ville de jo ikke spise dette “kjøttet av Kristus” — eller hvis de likevel gjorde det ville de bli syke og røpe seg på slikt vis. Men hva er en vampyr? Hva er en kannibal? I symbolsk forstand er det enhver som livnærer seg på andre mennesker, slik at i overført betydning betyr dette alle som utnytter folk og bruker dem som “arbeidsdyr” i sin egen vinnings hensikt. Men de skjuler seg jo ikke akkurat. De er ikke “hemmelige selskap” og mystiske konspirasjoner. På engelsk heter hvitløken garlic, som åpenbart er en anglisering av geirlauk, gammelnorsk for hvitløk, eller altså spydløk. Staken som går hjennom vampyrens hjerte. Alt henger sammen med alt. Lykke til.

Vi avslutter med en gammel svensk sang om lykken.

En ting er når de sier det på nyhetene. Noe annet er når du lan lukte skogbrannen. Heldigvis kan jeg ikke se noe, men det er nært nok til at det henger en vag eim av “leirbål” i lufta utenfor her. Sånn er brannsesongen. Den er ikke over før den er over. Noe annet de stadig gjentar på nyhetene ar at luftkvaliteten i hele Europa har blitt målbart dårligere på grunn av sommerens skogbranner, særlig mye er det av såkalt PM2,5 svevestøv (“particulate matter”) og svart aske. Høyt oppi atmosfæren henger faenskapet og der har det visst tenkt å bli i mange måneder fremover. Bør man gå med maske? De vil sikkert si ifra om dette er noe jeg bør vurdere. Forsåvidt betyr det jo noe når man kan lukte at det brenner et eller annet sted i nærheten, selv om det er langt igjen til røyk og askehelvetet fra i august. Ifølge Google Maps er det nesten hundre kilometer til den nærmeste brannen, mer enn dobbelt så langt som da ting var på sitt verste i sommer. Vi får tro de klarer å få ting under kontroll raskere denne gangen. Temperaturene er jo vesentlig mye lavere og værmeldingen sier det kan komme litt regn. Forøvrig er det ingenting jeg kan gjøre annet enn å vente på at det skal gå over.

Noe annet med høy profil i nyhetene er los inundaciones de la DANA de 2024 som mange sikkert husker fordi bildene fra Valencia var jo ganske hårreisende og det offisielle dødstallet er 237. Når vi legger til de enorme materielle skadene stormen forårsaket er dette Spanias verste katastrofe av “hydrologisk” karakter. Hvorfor saken er fremme akkurat nå er fordi det foregår en rettssak som skal forsøke å sortere ut hva slags ansvar som ligger hvor og med hvem, særlig med tanke på forsikringsoppgjør og andre erstatningsspørsmål. Som alle kan forstå er det også en viss grad av nervøsitet ute blant folk i forhold til årets situasjon. “Depresion Aislada en Niveles Altos” – DANA – (isolert lavtrykk i stor høyde, vanligvis betegnet som kalddråpe på norsk) som meteorologisk fenomen har jo bevist at det ikke er til å spøke med. Det som skjer er typisk at en kald jetstrøm i stor høyde slipper en “kalddråpe” som faller ned blant mye varmere/fuktigere luft nede langs bakken og dette fremprovoserer enorme nedbørsmengder som kan vare i mange dager. De områdene hvor dette oftest skjer beskrives som “middelhavskysten mellom september og november” — så der er vi. Ingen kan rå over været så folk er – forståelig nok – litt nervøse. Alt vi kan si ved det nåværende tidspunkt er at Middelhavet har vært veldig varmt nå i sommer, så “pistolen er ladd” men om det kommer noen polar jetstrøm og “trykker på avtrekkeren” vet ingen ennå.

Heldigvis befinner jeg meg 70-80 mil unna faresonen for de verste høststormene, selv om det sikkert kan bli friskt i været her også. El Bierzo er imidlertid en meteorologisk isolert sone, omgitt av relativt høye fjell på alle kanter. Klimamessig er området preget av både “varm ørkenvind” fra la meseta – den store høysletten i sørøst – og “atlanterhavsværet” som kommer inn fra Galicia i nordvest. Under normale omstendigheter er vinteren her ganske mild og sommeren ikke særlig varm — begge deler må imidlertid forstås som “etter spanske forhold”. Med norske øyne har de ingen vinter. Det liksom hopper fra typisk oktobervær en stund og direkte til april, med noen få kalde dager innimellom. Og sommeren? Det var ganske jævlig under hetebølgen, men ellers bra. Jeg var jo mye i bevegelse denne sommeren men ser for meg at den neste vil bli mer preget av de lokale forholdene her på stedet, sånn at jeg danner et bedre grunnlag for å si noe om “det vanlige”. Enn så lenge er alt nytt. Jeg har ikke egentlig dannet noen vaner. Denne morgenen klokket inn på like under ti grader og det er det kaldeste været jeg har opplevd så langt her på stedet, selv om det ikke akkurat kan beskrives som en kald morgen i siste del av september sett med norske øyne. Vi får se hva de kommer med nærmere juletider.

Vi avslutter med litt “ørkenrock” fra sjangerens mestere.

Det korte svaret er nei, men ikke sånn som du tror. Saken er at vi kan ikke diskutere politikk. Punktum. Alt vi kan gjøre som vanlige sivilister er å stemme ved valg. Der stanser vårt politiske engasjement i de fleste tilfelle — og mange kommer ikke engang såpass langt. De er totalt uengasjerte og trekker bare på skuldrene. Dersom vi ønsker “mer” må vi oppsøke et parti eller annen politisk bevegelse, melde oss inn og ta fatt på hva enn som er jobben. Det folk driver med på nettet som mange – feilaktig – kaller “politikk” er jo bare skitprat. Du vet. Meningsutvekslinger. Det betyr ingenting og fører ikke til noe. Det er rett og slett bare krangling for kranglingens egen skyld — og ordet “politikk” er noe folk bare sniker inn for å kamuflere det evneveike jåsset sitt som noe halvveis respektabelt.

Den korte definisjonen av ordet politikk er offentlig beslutningsaktivitet der målet er å styre eller lede samfunnsutviklingen (Store norske leksikon) og det sier seg selv at dette ikke skjer på blogg eller i sosiale media. Det er jo ikke fotball så det handler ikke om å “holde med laget” på noen annen måte enn å stemme når det er valg, eller eventuelt melde seg inn i et parti for å jobbe som frivillig bidragsyter hvis man er ekstra ivrig. Det er alt. Politikk er ikke noe mer enn dette. Hvis man av en eller annen grunn “føler seg” så sterkt engasjert i noen slags sak at man nærmest går helt fra konseptene er det noe annet som foregår. Du vet. Noe parareligiøst, eventuelt noe psykiatrisk. Ta for eksempel dette med demonstrasjoner. At du møter opp på et sted (punktdemonstrasjon) eller deltar i en prosesjon (demonstrasjonstog) for å markere at du er for eller mot noe er ikke i seg selv en politisk handling. Poenget er å vise noe. Å synliggjøre “folkelig engasjement” som igjen ideellt sett skal påvirke de som fatter offentlige beslutninger. Det er jo dem man henvender seg til. Meningen er at beslutningstagerne skal ta med i beregningen sin at så og så mange mennesker har møtt opp for å markere at de er for eller mot en sak som skal tas opp til votering. Demonstrasjoner med andre formål enn dette er ikke realistiske.

Trolling på nettet er et begrep som har endret mening siden det først ble introdusert. I utgangspunktet er det et engelsk ord for det som på norsk heter dorging, altså en fiskemetode, og betegner en manipulasjonsteknikk hvor man “sleper et agn frem og tilbake foran en fiskestim” – i dette tilfelle publikum på et nettforum eller i sosiale media – men senere har det dreid seg i retning av å bety “det et troll driver med”, som i dette tilfelle betyr provokasjoner. Du vet. Å si noe som støter og fornærmer folk for å fremkalle en følelsesreaksjon. Det kan være hvor grovt og urimelig som helst, men det bør helst ikke være verken saklig eller realistisk. Poenget er jo – som jeg påpekte innledningsvis – å starte en krangel. Det handler om å “trykke på ømme punkter” og trollet kan notere seg for en seier når folk mister besinnelsen. Da vil de normalt sett ta på seg et uskyldig engleansikt og anklage dem de provoserer for å være truende, voldelige og så videre. Premisset for å engasjere seg i diskusjon med et troll – eller en provokatør – er med andre ord falskt og usaklig. De er ikke ærlige og de har ikke konstruktive hensikter. Du har tapt allerede i utgangspunktet hvis du tror det går an å “diskutere politikk uten å krangle” med et troll. De vil bare flytte målstengene så langt det er nødvendig for å utmanøvrere deg i et emosjonelt spill av distinktiv grensepsykopatisk karakter. Såkalt identitetspolitikk er typisk for troll. Identitet har jo ikke noe med politikk å gjøre, fordi det er en privatsak og ikke noe offentlig tema. Staten og de andre offentlige institusjonene har ikke noe med å bestemme folks personlige stil, religion, seksuelle egenart og så videre. Ingen seriøse mennesker tror på dette.

Til sist litt svart og stygg råkkenråll fra Australia.

Når det kommer til kvinnetyper – i den grad noe slikt finnes – så har jeg alltid typisk foretrukket Babylons Skjøge fremfor Synnøve Solbakken. Men det er meg. Jeg anbefaler jo ingen å gjøre som jeg gjør, bare som jeg sier. Det virker slett ikke urimelig å forlange at en kandidat må ha erfaring enten som stripper, pornomodell eller prostituert. Du vet. Sånne som ikke har noen illusjoner. Jeg mener, ved dette tidspunkt av livet har jeg jo ingen tid å kaste bort på “filosofisk trening” av noen som ikke allerede kjenner de mørkeste sidene av menneskenaturen. Herregud. Bare tanken får meg til å grøsse. Saken er at mange – jeg inkludert – ikke gidder å forholde seg til individer med “emosjonelle behov” av nevrotisk karakter. Hvis psykoseksualitet er et fremmedord har vi neppe noe å snakke om. Samfunnet er fullt av infantiliserte individer som bærer på et sett med perverse tanker om seksualitetens form og funksjon. Sånt fungerer ikke for meg. Jeg er et dyr som lever i naturen, ikke en sinnsforvirret kulturskapning som jager min egen hale i hamsterhjulet.

Av alle menneskehetens mange perverse påfunn er religion sannsynligvis det verste, ihvertfall når det kommer til fysisk målbare skadevirkninger. Alle kan se det rundt seg hver eneste dag hvis de bare gidder åpne øynene og bruke sin evne til kritisk tenkning. Uansett hva du kan komme på av makaber jævelskap så vil du finne det på religionens rulleblad. Det er jo faen ingen grenser for hvor gale folk kan bli når de hengir seg til psykotiske tvangsforstyrrelser som “Guds plan” og den typen ting. Verden er et sted fullt av usikkerhet, tvetydighet og tvil. Det finnes ingen juksekode. VI er simpelthen bare nødt til å godta “spillets regler” slik som de er, uansett hvor forførerisk det kan være når det kommer en eller annen sleip svindler og sier at de har svar. Det viser seg jo invariabelt – gang etter gang – at alt de har er bløff og løgner, men fordi folk er desperate og engstelige er de villig til å ta hva som helst — og da går det som det går. Undertrykkelse, overgrep og ritualdrap er de naturlige konsekvensene av religion, uansett hvor “godt ment” det eventuelt var i utgangspunktet. Hvor mange ganger må folk observere denne konsekvensrekka før de tar til vettet? Strengt tatt er det for ondskapsfullt til å være latterlig, men likevel må man jo bare le av menneskenes toskeskap.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På en sterk andreplass for menneskelig ondskap kommer vårt forhold til dyrene, og da særlig de miserable skapningene som kalles kjæledyr. Herregud noe så perverst. Folk danner psykoseksuelle forhold til diverse udyr som er spesielt avlet frem for å være “søte og morsomme” men sjanseløse til å overleve på egen hånd i naturen. Folk sier ofte at hunden er menneskets venn, men dette er jo ikke sant. Hunden er en slave. At folk siden danner et psykoseksuelt forhold til hunden sånn at de driver med kosing, nussing, klapping og så videre vedkommer ikke dens slavestatus. Folk eier hunden. Som regel er hunder kjøpt og betalt med det formål å være et leketøy for sin eier. Eventuelt noen slags “emosjonell lynavleder” som med sin troskyldige og entusiastiske væremåte er tenkt å hindre eieren fra å synke ned i suicidal depresjon fordi livet deres er så fette meningsløst. Dette regnes som helt normalt. Det er litt omdiskutert når og hvordan mennesker begynte å holde hunder som “tamdyr” men de fleste er enige om at hele konseptet med dyrehold begynte med hunden. Mest interessant er tanken om selvdomestisering, altså at hunder først begynte å vanke rundt menneskenes bosteder av sin egen frie vilje. Siden ble det til en transaksjon. Noe for noe. Men hele konseptet med “tamdyr” vokste ut fra menneskets første erfaringer med hundehold, som begynte for omtrent tyve tusen år siden (den tidligste beviste tamhunden var fra en grav i Bonn-Oberkassel for 14.200 år siden), da tamhundenes stamfar skilte lag med det som senere ble til ulver. Sånn er det jo. Først virker “en ny idè” – som for eksempel å fange inn, temme og ri på hester – som noe fullstendig vanvittig, men siden venner folk seg til konseptet. Uansett har vi etter mye om og men havnet der vi er i dag. The Matrix has you. Det virker usannsynlig at vi skal overleve som art i mer enn kanskje hundre år til, men man vet jo aldri. Den som lever får se.

Vi avslutter med litt “progressiv svartmetall” fordi det er så lystig.

Det har gått en drøy uke siden det vemmelige avskummet Charlie Kirk ble myrdet. Jeg tenker fortsatt eksakt det samme som jeg gjorde første gang jeg hørte nyheten: Det er sørgelig at han ble drept men det er bra at stemmen hans er fjernet fra den offentlige debatten. Jeg støtter ikke drap men jeg støtter sensur av folk som oppfordrer til vold og overgrep. Han Charlie var en nazi så han fortjente både mobbing, juling og utfrysning fra samfunnet — men ikke mord. Det er aldri greit å myrde folk, uansett hva slags svin de er. Uansett om Charlie selv mente at et antall drap hvert år er en pris som er verd å betale for å ha en bevæpnet befolkning. Han sa dette offentlig, mange ganger. Hvis du lager en liste over sjekkpunkter for om noen er nazi så ville de alle sammen blitt krysset ut for Charlie Kirk. Rasisme, homofobi, misogyni, voldsforherligelse, vitenskapsforakt, hat mot fagforeninger, ufølsomhet overfor lidelser i “den tredje verden”, aggressiv retorikk mot alt han regnet som “sosialisme”, åpen skadefryd når politiske motstandere blir drept — er det noe poeng i å fortsette? Mannen var jo for fanden en karikatur av den postmoderne nazibevegelsen, fylt til randen av angst, hat og sadisme.

Etter massakren på Utøya i 2011 var så å si hele verdens oppmerksomhet intenst fokusert mot Norge i noen uker. Ingen hadde sett for seg at noe sånt kunne skje. Norge har jo rykte som et fredelig land, på kanten til det kjedelige, men vakkert og politisk stabilt, med en høyt utdannet befolkning og perverst mye penger i banken. Så er det plutselig et massemord av “amerikansk” type — og alle lurer på hva som skjer. I løpet av disse ukene snakket jeg med en bekjent fra USA som ville vite om jeg hadde endret syn på dødsstraff etter dette. Jeg sa nei. Som alltid. Det handler jo ikke om hvem som fortjener hva men om at staten ikke skal ha makt over liv og død. Det forbløffer meg stadig at folk ikke skjønner såpass. Gjerningsmannen fra Utøya slipper neppe noensinne ut igjen, fordi det er vanskelig å se hvordan prinsippet om at han ikke skal eksponeres for hevn fra ofrene og deres støttespillere skal kunne oppfylles. Også for hans egen sikkerhet må han holdes i forvaring for resten av sitt naturlige liv. Der slutter denne historien. At folk siden uttrykker sine frustrasjoner og kortreiste tankemateriale på nettet og ellers får så være. Det spiller ingen praktisk rolle. Norge har – i likhet med alle andre mentalt sunne land – et kategorisk forbud mot drapshandlinger i enhver sammenheng, inkludert såkalt dødsstraff. Hvis poiitiet derimot hadde drept gjerningsmannen på Utøya der og da ville jeg ikke hatt noen innvendinger. Når det handler om å stanse ytterligere skadeverk fra en “aktiv trussel” snakker vi jo om en forsvarshandling. Dette er heller ikke bra – og det må etterforskes siden – men det kan bli nødvendig hvis situasjonen er både skarp og uoversiktelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Amerikanske våpenlover gir liten mening utenfor USA, men der finnes det åpenbart en politisk vilje til å beskytte “folks rett til å eie å bære våpen” høyere enn folks rett til å ikke bli utsatt for grov vold fra gale mennesker — inkludert alle de som gjør skade på seg selv med skytevåpen. Det beste jeg kan si om opplegget er at det er politisk naivt, men det er sannsynligvis bedre å avskrive det som fullstendig fette sinnssykt. For eksempel var det en “skoleskyting” – hvor absurd er det at sånt er så alminnelig at de har et eget ord for det? – i Uvalde, Texas i 2022, hvor politiet ventet i over en time utenfor bygningen før de gikk inn med et “taktisk team” og drepte skytteren. De ville ikke utsette seg selv for livsfare ved å konfrontere en aktiv trussel bevæpnet med halvautomatisk rifle av typen AR-15 (som er en sivil utgave av standard militær utrustning i USA), så allerede der kan du si at argumentet kollapser, om at det beste forsvar mot en ondsinnet person med skytevåpen er en rettmessig person med skytevåpen. Folk er jo ikke vanligvis taktisk trent på denne måten, mens politiet skal være forberedt på slikt, så når selv ikke de våger å gå inn, hva er så rimelig å forvente av en vanlig sivilist? Jeg vil si at folk er på bærtur i La La Land når de foreslår at vanlige ungdomsskolelærere skal bære våpen sånn at de kan returnere ild hvis det kommer en eller annen jævel med morderiske hensikter. Problemet er jo at det finnes ingen fornuftige hylleløsninger for hvordan man skal forsvare seg mot en tungt bevæpnet desperado som kommer for å drepe folk. Det eneste “generelle” vi kan si er at det bør være mye vanskeligere å skaffe seg våpen, men der støter vi altså mot den politiske viljen til sånne typer som Charlie Kirk som mener at befolkningen skal være bevæpnet sånn at de kan forsvare seg mot staten, i tilfelle det skulle komme noen slags tyrann som ikke respekterer landets lover.

I kjølvannet av drapet på denne kontroversielle karakteren var det mange som sa mye dumt. Jeg vet ikke hva slags umenneske man må være for å feire når noen blir drept – fordi dette er jo alltid en tragisk ulykke for alle mennesker – men sånn er altså forholdene i USA, hvor galninger møter opp utenfor fengslene for å uttrykke sin begeistring hver gang noen blir henrettet av myndighetene. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om sånt, men det er definitivt perverst. Vi snakker om dypt psykiatrisk forstyrrede individer, for ikke å si en drapskultur hvor de har omfavnet paranoide tvangsforstyrrelser og hyller sånt som ikke bare normalt, men også beundringsverdig. Folk fantaserer jo om å drepe hverandre på mer eller mindre bestalsk vis hver eneste dag — så hvordan skal vi få stanset syklusen av hat og hevn? Etter min mening er det bare rimelig at politiet kommer og banker på døra di for å høre hva som foregår med deg hvis du har ytret drapsfantasier og/eller trusler på nettet, om ikke annet så for å gi deg en kalddusj av virkelighetens harde konsekvenser. Dette er en bra bruk av ressurser. Du vet. Forebyggende tiltak. Det er nødvendig å bygge en kultur hvor det oppfattes som unormalt i det ekstreme å true folk på livet, men også minst like unormalt å uttrykke begeistring over at noen har blitt drept. Vi vil jo først og fremst avskaffe kategorien drap innenfor det normale menneskelige handlingsregisteret. At folk krangler og slåss er forsåvidt greit — eller skal vi kanskje heller si at det er barnslig atferd som ikke passer seg for voksne mennesker, men det er heller ingen “big deal”. Det er farlig for alle hvis vi mister gangsynet i forhold til at grove provokasjoner skal normalt sett medføre at du får deg en på trynet. Kanskje Charlie Kirk ikke ville ha blitt drept hvis det var vanlig sosialt akseptert at folk fortjener bank når de sprer hat og frykt, fordi da ville han jo ikke ha følt seg fullt så “beskyttet av loven” i forhold til hvordan han profilerte seg som offentlig figur. Grensesetting er ikke så enkelt som de naive tror. Når folk føler at de kan si hva de vil uten at dette skal få noen konsekvenser for dem, så er det dette som kommer til å skje. Realitetene i vår tid er at du kan terge, plage og provosere folk – med sadisme og skadefryd – langt hinsides normal folkelig rettsfølelse for “når du fortjener bank på grunn av kjeften din” og dette gjør i mange tilfelle voldelige reaksjoner mye mer ekstreme når de først kommer.

Vi setter strek med litt nyere amerikansk svartmetall.

Hvordan andre forholder seg til dette får være deres sak, men jeg har utviklet litt ekstra skepsis til “Fake News” siden vi fikk internettet, og da mener jeg ikke bare nå i de senere årene, med deepfake og alt det der. Jeg mener helt siden nettet var en nyhet. Saken er jo at hvem som helst kan si hva som helst – noe de også ofte gjør – og siden har vi ikke noe annet enn ord og løse rykter som flyr rundt omkring. Selv er jeg temmelig analfabet med computere, men så vidt jeg forstår er det ikke nødvendig med noen særlig teknisk ekspertise for å lage til en ganske imponerende utseende nettside og kalle det for eksempel World News eller noe annet pretensiøst sludder, selv om det bare er en “kjøkkenoperasjon” som noen driver på hobbybasis hjemmefra. Siden kommer det besøkende til nettstedet og de har kanskje dårlig kritisk sans, eller de er late, eller hva som helst annet, poenget er at de siterer en tvilsom kilde som de tror er en seriøs nyhetskanal, ofte fordi “historien er god” og de ønsker å tro på det som blir sagt. Snart oppstår et rykte som det senere er vanskelig å spore tilbake til sin opprinnelse — og dermed har vi det gående. Det ligger jo ofte en viss status i å være tidlig på banen med den typen historier som “alle snakker om” før uka er omme. Derfor går det som det går.

Tommelfingerregelen for “vitenskapelig” skepsis er at jo drøyere påstander folk kommer med, jo bedre bevis må du kreve av dem. Nettstedet YouTube har etterhvert blitt tjokk fullt av 5-10 minutter lange videoer som foregir å presentere alskens “sensasjoner” men det eneste de er ute etter at at folk skal klikke på linken sånn at de får opp tallene sine i forhold til hva enn det er som kan til at de tjener penger på YouTube. Det virker ikke som noen egentlig vet hva “algoritmen” går etter, men alle ber deg jo klikke både her og der, abonnere på kanalen deres og det ene med det andre. Jeg har imidlertid sluttet å abonnere, eller ihvertfall sluttet å ta til meg nye abonnementer, med mindre de er band eller plateselskap. Det blir ikke aktuelt å gi bort noe som helst gratis til en “politisk synsekanal” for å si det slik. Det er jo ikke mitt jævla problem hvordan de skal finansiere livsoppholdet sitt — og hvis de blir for insisterende tar jeg bare og blokkerer dem. Snipp snapp snute, du er ute. Nema problema. Det er mange år siden jeg sluttet å følge BBC, CNN og sånne “legacy media” uansett hva slags rykte de eventuelt hadde før de havnet på nettet. De eneste jeg følger nå er “uavhengige journalister” som gjør hele jobben selv, uten noen flashete effekter og hornorkester. Dette er mer krevende i forhold til kildekritikken men det er også ærligere i forhold til sak. Jeg liker ikke sånne som har “en tydelig profil” og som åpenbart driver med dette som en jobb, fordi det er sånn de tjener penger eller noe. Kort sagt: Vi befinner oss i amatørenes tidsalder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du kan forsåvidt se hvor seriøse folk er på hva slags type påstander de kommer med. For eksempel så jeg noe – som jeg ikke klikket på – med overskriften Russland sier det vil være bra for verden hvis det blir borgerkrig i USA. Jeg bare himler med øynene. Hva eksakt mener de med “Russland” og hvorfor skulle de si noe sånt? Dette er bare clickbait. Det skulle forsåvidt ikke forbause meg om noen slags russisk politiker på høyt nivå har sagt noe sånt, men hva så? Som alle vet er jo også det norske stortinget fullt av folk som ikke alltid tenker før de snakker. Den typen nyheter jeg ser etter på bakkenivå handler ikke om “det sensasjonelle” men om nøktern informasjon presentert av observatører i første linje. Du vet. Sånne som tar alle mulige slags forbehold før de kommer til poenget. Forsåvidt det samme som også proffe nyhetskanaler ser etter, fordi det er jo slik de skaffer mesteparten av materialet sitt. Noe kommer selvsagt fra “utsendte medarbeidere” men de viktige tingene har en tendens til å være tips fra publikum og folk som tilfeldigvis var på et sted når noe skjedde. Det er sånn man havner i forkant av nyhetsbildet. Noen dager senere vet jo alle alt om det som hendte. Uansett, det er for mye uærlighet i de store nyhetskanalene. Da mener jeg ikke at de direkte lyver, men at de har eiere som har interesser og dette perverterer selve journalistikken. Ting blir “tendensiøse” hvis du skjønner hva jeg mener.

Vi avslutter med en søt polsk sang om den religiøse lengselen etter kunnskap.

Da jeg var liten var jeg veldig opptatt av fisking. Jeg tilbrakte mye tid med å dra på fisketur både hithen og dithen, med og uten overnatting. Imidlertid skal jeg ikke skrive om selve temaet. Jeg har jo ikke vært “ivrig sportsfisker” på mange tiår. Det som skal nevnes er hvordan jeg tilnærmet meg “det å fiske” som illustrerer hvordan jeg typisk tilnærmer meg også alt annet i dette livet: Litt overdrevent, kan du si. For meg virket det fullstendig opplagt at jeg ikke bare skulle beherske den vanskeligste metoden for fiske – du kan selv undersøke hva “fluefisking” betyr hvis du ikke allerede vet det – men også gå så dypt inn i alle detaljene at jeg lærte meg å binde mine egne fluer. Hva er dette? Håndverkerinstinkt? Det er jo på ingen måte noe man behøver å gjøre for å få til og fiske, men jeg gjorde det altså likevel. (Selvsagt lagde jeg også mine egne sluker og spinnere; med platemetall, tråd, tenger og emaljelakk. Hva trodde du? Skal det være så skal det være.) Det er en litt tvangsmessig dimensjon i denne greia. Av “årsaker” så må jeg gå mye lengre enn alle andre, eller ihvertfall langt nok til at jeg “får tak i selve kunsten” med en greie. Hvis ikke gidder jeg ikke engang å starte.

Om sånt har et navn vet ikke jeg, men innstillingen “perfeksjon eller ingenting” er ikke sosialt intelligent fordi folk flest er jo ikke så nøye på det. Alskens sjusk og omtrentligheter er bra nok for et typisk gjennomsnittsmenneske, men for meg er sånt bent frem umulig å forholde seg til. Jeg får det bare ikke til. Jeg må fortsette med tingen eller prosjektet helt til jeg er fullstendig fette sikker på at det er umulig å forbedre det videre, ihvertfall for meg. Det å “yte sitt beste” og stadig forbedre alt som forbedres kan er det eneste aktuelle alternativet. Hvorfor ikke alle andre også er sånn gidder jeg ikke engang å spekulere over — jeg bare klassifiserer folk som ubrukelige hvis de er slurvete, dumme, late, tøysete og useriøse. Da blir det å holde avstand til dem. Du vet. Ikke involvere seg med dem på noe slags vis. Nevnte jeg at sånt ikke er sosialt intelligent? Det sier seg selv at min personlighetstype ikke går bra sammen med alle de som fantaserer om å gjøre alle ting “enklere” hele tiden. Kutte hjørner, spare tid og det ene med det andre. Jeg har ingen tålmodighet med sånt og blir typisk nødt til å forlate stedet hvis jeg havner sammen med er “rasjonaliseringsekspert” på jobb eller noe. Det betyr ikke noe for meg hva som “lønner seg” — bare om jobben blir skikkelig gjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt inntrykk er at i 2025 er det håpløst umoderne å ha samvittighet. Sånn har det forsåvidt vært lenge. Mennesker får på en måte kortere og kortere “oppmerksomhetstid” og de klarer ikke å forholde seg til saktegående ting. De er litt som småbarn på den måten. Er vi ikke fremme snart? Det er akkurat som om det må “skje noe” for dem hele tiden, hvis ikke faller de inn i en nevrose. Angsten kommer og tar dem eller noe. Jeg er overhodet ikke forbauset over at samfunnet har hva de kaller “en psykiatrisk krise”. De nye smarttelefonene hjelper ikke akkurat heller. Folk bruker dem jo som om de var et narkotisk stoff, eller altså til å gi seg selv små elektriske støt i “oppmerksomhersnerven” hele tiden. Du vet. Små kicks på det emosjonelle planet. Rage farming er et engelsk uttrykk som jeg er usikker på hvordan jeg skal oversette, men vi kan kanskje si at folk driver et krenkelsesgartneri, hvor opplegget er “å la seg sjokkere” av alskens tull som faen ikke betyr noe men som likevel treffer dem midt i smørøyet. Det får pulsen til å stige. Det er jo ikke vanskelig å finne ting man opplever som støtende og provoserende på nettet, men om man likevel ikke skulle få til dette på egen hånd så finnes det mange tusen podcasts og andre tiltak som vet hvordan de skal kile folks krenkelsesnerver. Hva trigger deg? Typiske tema kan være for eksempel illegale innvandrere eller seksuelle avvikere av ymse slag. Hva som helst som har kraft til å få voksne folk til å fly skrikende rundt med håret i brann mens de gjennomgår alle stadiene i en paranoid psykose.

Jeg tror det klikker for folk mye oftere enn vi tar på alvor. Ikke på noen storgal måte, men type mange små klikk som bare kommer og kommer hver eneste dag. Pest, krig og hungersnød i nyhetene. Svindlere og bløffmakere på nettet som sprer hat og frykt rundt seg som onde såkorn i krenkelsesgartneriet. Dommedagsfølelser som på den samme tid inspirerer folk til å gi opp i sitt eget liv og blande seg alt for mye borti andres. Jeg observerer alt dette på avstand. Det angår ikke meg. Den positive siden av å være såpass “obsessiv” som jeg er ligger jo i at nesten ingenting biter på meg. Jeg krever alt for mange data før jeg er villig til å tro på noe, slik at krenkelsesgartnerne bare gir opp og finner seg et annet offer. Det er ikke verdt bryet for dem — og de har uansett ikke noe substansielt å komme med. Alt er jo bare bløff og jåss, designet for å “sette følelsene i brann” hos de evneveike. Nå for tiden jobber jeg ikke lenger, så det eneste jeg driver med som blir gjort “alt for bra” er å lage mat. Det virker ikke urimelig å bruke fem-seks timer hver dag over tre-fire dager på å lage noe som blir spist opp på bare fem minutter. Kunsten er å holde seg med mange sånne prosjekter som alle forlanger idiotisk lang tid og mye arbeid, sånn at du aldri går tom for oppgaver, men samtidig også har nok “ferdig mat” underveis. Litt som hvordan de tenker i restaurantfaget, kan du si. Sausen du begynner på i dag vil ikke typisk være serveringsklar før om tre dager, mens det som er spiseklart i dag er ting du begynte å utvikle i forrige uke. Sånt er veldig fremmedartet for alle de postmoderne kjapphestene som typisk tenker på hvordan de både kan spare tid og unndra seg arbeid, men samtidig også “tjene penger”. Du vet. Mest mulig for minst mulig er hva ekte lønnsomhet handler om.

Vi avrunder med litt saktegående og “gammeldags” hardrock fra Frankrike.

Svaret er dritenkelt. Det kan ikke være noen annen enn Freddie Mercury. Jeg tenkte dette før jeg engang åpnet posten som hadde denne overskriften, fordi vi snakker jo om det enkle regnestykket showbiz + showmann = ? Riktignok kunne de ha sagt for eksempel Robert Plant også – han kom på andreplass – uten å drite fullstendig på draget, men jeg kjenner ingen “bransjefolk” som ville ha sagt noe annet enn Freddie Mercury. Ikke engang Robert Plant selv — som jeg riktignok ikke kjenner, men jeg har i det minste møtt ham så jeg vet at han er en vel avbalansert og realistisk fyr. Uansett, her er det interessante spørsmålet: Hvorfor sier alle det samme? Og kanskje enda mer interessant: Hvorfor kommer det aldri mer til å bli noen “større” frontmann enn Freddie Mercury? Svar: Fordi bransjen har forandret seg.

Det er ikke nok at du er en flamboyant og karismatisk sprellemann, du må også ha et grunnsolid band å fronte. Det er ikke nok med bare stemmeprakten og “scenepersonligheten” for å havne på øverste hylle i den musikalske katalogen. Hvis ikke selve bandet gjør jobben så er det ingen “pynt” i verden som kan redde dem fra middelmådighetens hengemyr. Queen var en revolusjonær gruppe som endret folks syn på “hva som går an” innenfor rockeformatet. Folk etterspør ikke sånt lenger — og selv om de eventuelt har noen slags lengsel etter “det guddommelige” i seg så foreligger det intet slikt tilbud lenger, fordi – som jeg sa – at bransjen har forandret seg. Musikkindustrien produserer kapitalvarer nå. Det er ingen som jobber med å fremstille geniale verk lenger, rett og slett fordi de som kontrollerer pengene vil ha “trygge” produkter som ikke finner på bisarre ting, ikke oppfører seg egenrådig og slett ikke “utfordrer smaken til publikum”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Queen hadde en etter måten lang og variert karrière, men sangen Bohemian Rhapsody er vel hva de fleste vil trekke frem som høydepunktet deres, noe som verken er rettferdig eller realistisk, men det er likevel typisk ute blant folk. Det vi kan si om Bohemian Rhapsody er blant annet at plateselskapet var veldig skeptiske da de hørte den første gang, men at bandet likevel insisterte på at sangen skulle være som den var. Den endte som en sensasjonell braksuksess da den ble gitt ut i 1975, til tross for at den ikke akkurat har det mest radiovennlige formatet. Det er vanskelig å se for seg at noen av de mange “hitmakerne” vi har i dagens musikkbransje kunne ha kommet med noe sånt. Sangen er for usannsynlig. Hva slags sjanger snakker vi for eksempel om? Hvilket publikum henvender den seg til? Svaret på gåten er at bortsett fra Queen – og “Queen-sjangeren” – så måtte vi vel ha sett på en karakter som Frank Zappa for at en slik komposisjon skal gi mening. Zappa var jo også kjent for å fritt bevege seg “her, der og overalt” med musikken sin, uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Saken er at bra musikk er kunst og kunsten følger ikke markedstenkningens logikk.

Det er sannsynligvis 100% sant at Durek Verrett har vært utsatt for rasisme. Sånt er jo ganske vanlig. På den annen side går det også an å se for seg at folk kan “blinke ham ut” på hundre meters hold, som en fritt fantaserende bløffmaker og kødd av en type som nesten ingen har lyst til å forholde seg til. Sjaman? Seriøst? Noen ganger er det best å bare holde kjeft. Og ihvertfall ikke pushe verdiløst juggel på evneveike folk som tror denne dusten har magiske evner. Herregud. Om han og prinsessa har det bra sammen så gir jeg dem tommel opp og sier bra for dere. Stå på. Men ikke kom med noe piss om at verken den ene eller den andre av dette fjollete hippie-paret blir misforstått, for det er overhodet ikke saken.

Nyheter er nyheter, som de sier. NRK.no har hatt noen greier om disse kjedsommelige folka. Er det en film? Det virker som de har gitt ut noe slags medieprodukt preget av det vanlige narcissistiske jåsset fra typer som er for store for sine egne sko. Sutter og gråt. Stakkars lille negerbarn, for å sitere poeten Michael Krohn. I tilfelle noen lurer kan jeg opplyse dem om at det er ikke sånn sjamaner jobber. Det er svært kontraproduktivt for “kraften” å være en sånn som klager. Dessuten har han jo giftet seg med en prinsesse, så hva fanden har han å klage på? Selvsagt er rasisme et problem for noen, men de har ikke – hva skal man si – like høy kølleføring i kjendispressen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den eksisterende utgaven er visstnok Web 2.0 men det er sikkert på tide å grave ut en ny versjon som ligner mer på det unge nettet, eller slik som det var før “sosiale media” ble en svær greie, bare at denne gangen skal vi ha alle nymotens triks og knep i tillegg. Jeg mener, kan du engang huske hvor lang tid det tok å laste ned en video i 1997? Det er definitivt nødvendig å ha noe slags YouTube men det kan godt være tungt moderert. Det er jo for faen like før hele mannskiten blir ubrukelig fordi det er så mange som laster opp så mye clickbait. Det var en jævlig dårlig idè å introdusere “partnerskap” hvor folka som lagde videoer fikk en andel av inntektene, fordi dette har ført til idiotiske mengder med dårlig innhold som noen bare har slurvet sammen uten engang å tenke på noe annet enn å “spille på systemet” for å hente inn så mye inntekt som det bare går an for så lite innsats som mulig. Eller klassisk casino-kapitalisme, om du vil.

Media har forandret seg til det ugjennkjennelige etter at nettet kom. Det som typisk skjer er at alt kjøpes opp av diverse “investorer” som siden går inn for å vri og bende innholdet i en mer favoriserende retning, eller altså en som passer mer til eiernes politiske syn, som invariabelt handler om mere penger til de rike og mindre moro til alle andre. Mange av de beste komedieprogrammene i USA har blitt kansellert fordi det er for farlig å gjøre narr av Donald Trump, selv om dette er din forbannede plikt hvis du er komiker. Hvordan kan man ikke harselere med en sånn skikkelse? Stephen Colbert har blitt kansellert. Jimmy Kimmel har blitt kansellert. Og de jakter på dem som ennå holder ut, gjerne ved å true kanalenes administrative ledelse, som for eksempel å ta fra ABC – vertskapet hans JImmy Kimmel – lisensen til å kringkaste i visse stater hvis de ikke kvitter seg med “bråkmakerne”. Sånn har ting blitt i USA. Om noe lignende hadde skjedd i Norge – la oss si at regjeringen hadde forlangt at Nytt På Nytt må legges ned fordi de gjør narr av dem – ville det jo blitt en føkkings revolusjon. Da skulle du fått høre på protester da. Men i USA går de etter pengene til de som eier mediebedriftene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tilhører ikke den gruppen mennesker som tror det går an å drive et samfunn uten å ha noe slags pengesystem, men på den annen side er jeg definitivt for harde reguleringer og et skattenivå som på brutalt vis kaldkveler sånne som bare trikser med penger og selger reklameplass. Vi må ha seriøse mediebedrifter. Folk som produserer kvalitet. Problemet er jo at så snart du gjør det enkelt å fuske og snuske så er det etterhvert dette som kommer til å dominere hele opplegget. Saken er at vi har både seriøse folk som liker å gjøre en skikkelig jobb og lage bra ting, og vi har et publikum som helst vil ha det slik. Så hvorfor skal det være så vanskelig å bringe disse to sammen? Det er et politisk problem. Fordi vi har partier som legger til rette for bløffmakere og juksepaver er dette hva vi får. Korrupsjonen er systemisk. Det har jo blitt vanlig å hoppe frem og tilbake mellom offentlige og private stillinger uten at noen stusser over dette — til tross for at det offentlige og det private eksisterer innenfor to helt forskjellige virkelighetshorisonter. Dette er “amerikanisering” og det fører ikke til noe som er bra. Vi behøver tydelige grenser mellom de som jobber for befolkningens generelle velferd og de som jobber for å tjene penger til seg selv. Når de to blandes sammen får vi korrupte forhold. Hva vi behøver er etter min mening et statseid internett – altså en offentlig tjeneste – som ikke tillater verken reklame eller profittprosjekter. Kommer det til å skje? Det aner jeg ikke, men jeg tror kanskje det vil tvinge seg frem som en nødvendighet etterhvert.