Kategori: Blogg

Sofisme er bevisste feilslutninger og spissfindigheter.

(Store norske leksikon)

En sofist er en sånn som “vrir og vrenger” på ting, ofte basert i en bevisst feiltolkning av det som blir sagt. Jeg antar vi kan se for oss en slags advokat som går inn for å knuse motstanderens argumenter med uhederlige metoder, fordi alt handler jo om å så tvil og forvirring hos juryen når man likevel ikke klarer å overbevise dem på saklig vis. I antikkens Hellas var det er grov fornærmelse å kalle en seriøs filosof sofist, men folket var typisk begeistret for sofistenes spisse vittigheter. Som alle vet er det jo enklere å latterliggjøre de som “gjør noe” enn å selv gjøre noe. Folk liker dårlig sånt som de ikke forstår men de liker godt ting som får dem til å le, også ondskapsfulle ting.

Som en hovedregel er det slik at hvis man får noen på tomannshånd og presser dem litt på spørsmålet så vil de nesten alltid innrømme at de neppe selv ville kunne gjort en bedre jobb som finansminister, kommunalråd eller sykehusdirektør, og ingen de kjenner personlig er noen de ville nominert heller, så hva er greia med alle klagemålene? Jeg skjønner bare ikke hvor histrionikken kommer fra. Riktignok vet jeg at en histrion var en etruskisk gjøgler – tenk hoffnarr – som typisk gjorde narr av mektige og høytstående mennesker. Skal vi si at en “stand up-komiker” gjør denne jobben nå i dag? Vi ler når “de sier det alle tenker” men på en morsom måte. Histrionisk personlighetsforstyrrelse er imidlertid ikke morsomt. Det kalles også “dramatiserende forstyrrelse” – tidligere kalt hysteri og tenkt som en “kvinnesykdom” – og de fleste klarer allerede å regne ut hva dette betyr i praksis. Vi ser jo sånt hver dag. Spinnville overdrivelser og usaklig jåss.

Jeg bodde tyve år i Oslo, men det var på en helt annen tid, med helt andre økonomiske forhold. Hva regnes som “et billig sted å bo” der i dag? Ti tusen i måneden? Glem det. Blir ikke aktuelt. Hvordan klarer unge folk som tiltrekkes av storbyliv seg i dag? De blir nødt til å slå seg sammen i en gruppe og “bo kollektivt” av rene økonomiske årsaker heller enn at de har lyst på det sosiale aspektet, som kan bli både kronglete og kranglete til tider. Uansett, i “min tid” – herregud, jeg både ser ut, snakker, kler meg og oppfører meg som en typisk bestefar – vanket jeg i et miljø preget av kunstnere, musikere og alskens bohemer. Ingen hadde penger i noen meningsfull forstand, men vi klarte ikke desto mindre på noe slags vis å fly på byen støtt og stadig. Det var i denne sammenhengen jeg gjorde meg ferdig med de fleste “diskusjoner” jeg har tenkt å ha i dette livet. Du vet. Det prates jo alltid om noe rundt bordet. Etterhvert vet man sånn omtrent hvor man har folk i de fleste aktuelle saker og ting begynner å gjenta seg selv langt inn i det kjedsommelige. Hva er vitsen med å diskutere den samme greia hundre ganger etter at det allerede er klinkende klart at alle de involverte står fast i posisjonene sine? De er som de er og dette må man enten bare akseptere eller så må man finne noen andre å vanke sammen med.

Når folk flokker seg rundt temaer som kunst og musikk er det ikke realistisk at de alle skal ha det samme synet på politikk og religion, bare for å begynne et sted. Et kunstnerisk livssyn sier eksakt ingenting om hva slags stemmeseddel man legger i valgurnen. At folk er “bohemske” betyr ikke nødvendigvis at også de er “venstrevridde” selv om dette er en typisk fordom blant borgerskapet og andre som søker et liv i sin egen private kosekrok av konformitet. Selv har jeg – som jeg sier støtt – aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet, og de er faen ikke mye venstrevridde. Herregud. Det finnes ikke noe mer konservativt i Norge enn å være sosialdemokrat. Det er nesten jevngodt med å si at man har et byråkratisk syn på samfunnet. Du vet. At det er en teknisk innretning som vi har laget for å ta hånd om fellesoppgaver. Det handler ikke om idealisme men om praktiske hensyn. Selv tenker jeg på samfunnet mer som et forsikringsselskap enn som en sosial klubb designet for samvær og hygge. Det er kostbart og irriterende, men kjekt å ha når det “er noe”. Så vi finner oss bare i alt tøyset i politikken – ikke minst i alle “uttalelsene” fra diverse juniorpolitikere – som “the cost of doing business” fordi det er jo slik man albuer seg frem i kampen om oppmerksomhet og stemmetall: Man må gynge på båten.

Spørsmålet er om det finnes noen grenser og i så fall hvor de befinner seg. Er det for eksempel fair game å angripe noen for deres private livsstilsvalg når de ellers “fungerer tilfredsstillende” i jobben? Enhver får mene hva de vil om saken men min mening er definitivt nei, hvilket jeg innbiller meg er hvor flertallet ligger, sånn omtrent. Vi norskinger liker jo å ha et privatliv som vi ikke deler med andre enn våre nærmeste. Er det et problem? Bare hvis man lever på en helt annen måte enn hva man gir inntrykk av overfor opinionen. Si for eksempel hvis en “familiepolitiker” fra Kristelig Folkeparti driver med horer, unge gutter eller noe i den gata. Fyll og gambling. Da er det korrekt å eksponere hykleriet. Ellers ikke. Minimum for moralsk standard er jo at folk gjør en innsats for å “snakke sant” mesteparten av tiden, det vil si ikke spre løgnhistorier og ville rykter bare fordi man kan ha en umiddelbar taktisk fordel av dette og den typen ting. Sånt er bare skammelig og stygt. Du vet. Sette ondsinnede kallenavn på folk uten at de har gjort annet for å fortjene dette enn å begå feil i god tro, eller mobbe noen på grunnlag av forhold det ikke står i deres makt å forandre, så som særheter i utseende, familiebakgrunn og så videre. Følg med på hva folk sier, men enda mer på “hvordan de snakker”. For eksempel vil det i 99,99% av alle tilfeller vise seg at den ondskapen de peker på ute i verden er identisk med den ondskapen de bærer på inni seg selv. Psykologisk projeksjon har vært et velkjent fenomen i hundre år, og selv før dette fantes det mange slags navn på greia. “Splinten i din nestes øye kommer fra bjelken i ditt eget” for å (noenlunde) sitere bibelen fra hukommelse. Jeg kunne sikkert googlet sitatet for å være mer presis, men hva er poenget? De som kan bibelen vet jo allerede hva jeg snakker om og de som ikke kan den har ingen planer om å lære noe derfra, selv om de liker å sitere bibelen.

Vi fortsetter med en sang fra historien om “progressiv soul” — som hadde et standardkrav om at musikken ikke bare skal være “dansbar”, den skal oppfordre til det. Som alle vet introduserte Parliament synth-bassen ved et tidspunkt, noe som fikk selv etablerte stjerner som Marcus Miller til å tenke herregud nå mister jeg jobben, fordi synthen kunne gjøre alt en bassist fikk til pluss mye de ikke fikk til, men slik gikk det likevel ikke. Bassgitaren finnes fortsatt.

Makt er evne til å nå et mål, skape en virkning. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner, eller indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer.

(Regjeringen.no)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Interessant nok har jeg selv i mer enn tredve år definert makt som “evnen til å få ting gjort” enten man gjør dem selv eller får det unna på andre måter. Jeg har ingen metafysiske aspekter tilknyttet denne definisjonen. Det er ren materialisme. Om folk melder seg frivillig til å “tjene deg” eller om du betaler dem er forsåvidt ikke relevant, poenget er at du får tingene gjort. Vilje, formål, moral og den typen ting er også sekundære elementer. Makt er en fysisk ting. Et verktøy, kan du si, som kan brukes (og misbrukes) på alle tenkbare vis (og enda noen flere). Maktbruk er en fysisk hendelse som alltid har ringvirkninger rundt seg. Noen av dem tydelige og målbare, andre mindre så. Hva skal vi si? Enhver aksjon vil fremkalle en motsvarende og ekvivalent reaksjon. Selv om aksjonen – handlingen – er synlig kan reaksjonen være “skjult” slik at den ikke fremkommer umiddelbart, men før eller siden vil alt balansere seg ut. Maktbruk setter spor etter seg.

Skal vi snakke om lønn nå? Folk tenderer mot å være transaksjonelle skapninger. De vil typisk ha noe for å gjøre noe. En viss grad av “idealisme” – viljen til å jobbe gratis med/for noen slags hjertesak – kan riktignok finnes hos enkelte individer noe av tiden, men ikke til en sånn grad at det utgjør noen statistisk betydningsfull mengde. Hovedtyngden av alt folk gjør blir motivert av noe slags direkte belønningssystem. Ikke nødvendigvis penger, men definitivt alltid noe. Du vet. Sånn at man føler man “har noe igjen” for strevet. Ellers er det å si om penger at de er “smøremiddelet” i maktsystemet. Tar man dem ut av regnestykket vil maskineriet gå tørt og skjære seg. Prøv selv. Hvis man betaler folk rimelig bra for å holde på med noe de trives helt greit med, så vil de også være så lojale som folk er mot en jobb de har tenkt å beholde, slik at de vil stille opp og utføre de oppgavene arbeidsgiveren skal ha gjort. Dette beviser seg gang på gang. Daglig, vil jeg faktisk hevde. Den gamle metoden med å betale folk for arbeidet de gjør har bevist sin effektivitet hinsides enhver rimelig tvil. Hvis det siden oppstår noe slags likviditetsproblem som gjør at man ikke kan betale til avtalt tid vil de kanskje “henge rundt” en stund – kanskje noen uker, toppen noen måneder – før de blir nødt til å se etter noe annet. Sånn er det. Alle har jo regninger å betale. Det går ikke an å forholde seg til en ustabil arbeidsgiver særlig lenge om gangen.

Makt er aldri “noe annet” i private enn i offentlige sammenhenger. Metodene har stor varians men prinsippet er alltid det samme: Det handler om å få ting gjort, i en svært materiell og håndfast forstand. Det offentlige har imidlertid noen triks som bare de har, blant annet det ikke ubetydelige voldsmonopolet, hvilket utlagt betyr at bare Staten (og øvrige politiske myndigheter) kan på lovlig vis tvinge folk – ofte mot deres egen vilje – til å “bevege på seg” i forskjellige sammenhenger. Alle andre er nødt til å “lokke” med penger eller andre belønninger. Eventuelt må de tilkalle politiet eller noe dersom det oppstår en konflikt. Dette med å “ordne opp selv” tilhører en tid som er ugjenkallelig forbi. Kjeftbruk er en privat affære så lenge det holder seg på “stadiet for meningsutvekslinger” men så snart det forekommer trusler eller håndspåleggelse i noen form blir det en politisak. Der er samfunnet nå i dag. Alle vet dette. Selv om man teknisk sett har makt til å tvinge noen, kanskje fordi man er stor og sterk, har et farlig våpen, eller hva det måtte være, kan man aldri gjøre dette uten å havne i konfrontasjon med “den absolutte overmakt” som ligger i Statens voldsmonopol. For å si det enkelt: Det går ikke an å vinne et slagsmål med politiet. Du ender uansett i håndjern hvis de har bestemt seg for å “ta deg”. Alt du gjør for å motsette deg arrestasjon vil bare gjøre ting verre og verre. Hvem er det som ikke forstår dette? Vel, basert på alt jeg vet og hører er det alltid noen som er nødt til å ha alt på “den harde måten” men jeg antar at flesteparten av alle pågripelser politiet foretar skjer uten noen dramatikk. Det skjer nærmest på rituelt vis, kan du si. Uniformen gjør hele jobben.

Det er en kategorisk metodeforskjell mellom hard og myk makt, men resultatet blir uansett det samme. Politiet kan en vakker dag komme på døra di og si de har en “henteordre” på deg. Hva gjør du da? Hvis du bare følger med dem ned på stasjonen – “hvor alt vil bli forklart nærmere” – så vil de være høflige og ikke legge noen hånd på deg, men hvis du blir krakilsk kommer silkehanskene av. Henteordre betyr henteordre. Jobben deres er å bringe deg ned til noen på stasjonen som har utstedt denne ordren, ikke å diskutere eller forklare saken. Er du tøff? Vil du slåss? Det nytter lite. Hvis du har fått politiet på nakken er ditt eneste fornuftige valg å samarbeide inntil du har fått klarhet i hva som foregår. Ikke prat en masse men bare følg de ordrene som blir gitt. Du vil tidsnok finne ut hvem som har “avlagt falskt vitnesbyrd” mot deg, eller hva det nå måtte være. Om politiet kan vi ellers si at så lenge du ikke gjør jobben deres vanskelig så vil de heller ikke gjøre livet ditt vanskeligere enn det behøver å være, gitt situasjonens karakter. Hva betyr ordet makt? Staten har jo hvor mye som helst av faenskapet, så i den grad “det ligger makt i avmakt” så handler det om å forkorte den ubehagelige prosessen så mye man kan, hver gang man har sjansen. Bannskap og skjellsord vil typisk ha den motsatte effekt. Det beste er – noe enhver rimelig profesjonell kjeltring kan fortelle deg – å holde kjeft og gjøre som de sier. Ting går raskest på det viset. Du vil jo først og fremst ut av denne situasjonen, ikke sant? Da bør du ikke “prate på deg” mer enn de allerede har på deg. Om det er en misforståelse og du overhodet ikke forstår noe av dette vedkommer ikke saken. De vil typisk vise deg dokumentet — og hvis det er navnet ditt som står der så er det deg de skal hente, selv om du ikke aner hvorfor. Sånt kan skje med folk. Hvordan tror du at du selv ville ha taklet en slik opplevelse?

Det tyvende århundre var “USAs glansperiode” i maktpolitisk forstand, først og fremst fordi de ble jo aldri bombet sønder og sammen i løpet av de to verdenskrigene. Hvor mye akkurat den toskeskapen har kostet avgjøres av hvordan vi stiller opp regnestykket, men at det til syvende og sist var amerikanerne som “tjente” på verdenskrigene er det liten seriøs tvil om. Og selveste hovednøkkelen til greia lå i bistand. Du vet. Den som har evner til å hjelpe når folk behøver det har også makt. Enten det er noe formalisert – la oss si et lån – eller om de bare opparbeider seg “takknemlighetsgjeld” så er det normalt at folk vil gi noe tilbake når de kommer seg på beina igjen og får normalisert situasjonen sin. Du glemmer ikke en som har reddet livet ditt, for å si det slik. USAs makt har hele tiden handlet om deres unike nettverk av allianser over hele verden. Har de militære muskler? Ja bevares. Er det ikke selveste King Kong med mitraljøse vi snakker om? Det sies til stadighet at USA er “verdens sterkeste militærmakt noensinne” selv om de har en litt tvilsom resultatliste å vise til når de opererer på egen hånd. Jeg er ikke imponert. Visst har de mange “fremskutte militærbaser” over hele verden men det er et oppblåstt, kostbart og tungrodd maskineri. De fungerer mest som “synlige sikkerhetsvakter” ment for å motivere folk fra å “prøve seg på noe”. Amerikanernes virkelige makt har hele tiden ligget i en tilsynelatende vilje til å hjelpe med utviklingsprogrammer og den typen ting, i bytte mot at amerikanske bedrifter får de feteste jobbene med å bygge infrastrukturer og etablere det lokale næringslivet. Hvem andre gjør sånt? Europa har et historisk dårlig rykte i de fleste tidligere kolonistater, mens USA kan skryte av at “de en gang var bare en britisk koloni” men siden innførte de selvstyre. Vi merker oss at Kina beveger seg i retning av å bli den nye stormakten på bistandsfronten. De kan jo også henvise til en forhistorie som offer for de gamle stormaktenes spill om ressurser og innflytelse, men også de grep en vakker dag selv makten og startet på veien mot hva man enn skal kalle dem nå i dag. Et kommunistisk overstyrt markedsdemokrati? Jeg aner ærlig talt ikke. Det er ihvertfall veldig annerledes enn det amerikanske opplegget, selv om mye ligner. Og er ikke folk i grunnen litt lei av amerikanerne? De tar jo veldig mye plass i verden.

Ved dette tidspunkt har Donald Trump sittet med makten i noe et sted rundt hundre dager. Vitsemakerne sier at det føles som hundre år, og alle ler. Dette bør man merke seg. Folk er veldig nervøse der borte, fordi ingen aner jo noe om hva som befinner seg rundt neste hjørne. Hva er det neste han finner på? Det Elon Musk har gjort for varemerket Tesla er omtrent det samme som Donald Trump gjør for varemerket USA. Hva fanden holder de på med? Og disse fjolsene skal liksom være verdens beste selgere? Herregud. Jeg har lest nok historie til å skjønne hvordan historikere kommer til å gripe denne saken an i fremtiden. Verden er ikke magisk. Verden er materiell og målbar. Det er kanskje ikke mye vi kan forutsi med noen særlig nøyaktighet – de statistiske analysene taper seg typisk i verdi jo lengre frem vi projiserer dem – men det er eminent forutsigbart at man vil få stagflasjon i en kapitalistisk markedsøkonomi med høy inflasjon samtidig som markedene er veldig ustabile og/eller usikre. Handelskrig med Kina? Herregud. Kineserne behøver jo ikke å “gjøre noe” engang. De kan bare sitte og vente på at skithuset eksploderer borte i Amerika. De har jo ikke kontroll. Jeg så et videoklipp med den kinesiske utenriksministeren som sa omtrent noe sånt som at Kina ønsker ikke å slåss, men hvis vi må likevel så er vi ikke redd for det — og vi kommer til å slåss til siste slutt. Det er rene ord for pengene, er det ikke? De har åpenbart ikke tenkt å være den som ber om nåde først, så hva kan vi regne med? Vel, der har du problemets kjerne. Ingen vet hvor haren hopper, som folk sier. Finansmiljøene bruker mange groteske uttrykk fra dyreriket. Har du for eksempel hørt om dead cat bounce? Idèen er at når man smeller ei dau katte i bordplata så vil den sprette èn gang. Dette betyr imidlertid ikke at den har blitt levende igjen, altså at markedet har frisknet til. Fordi vi observerer jo opptil flere episoder av DCB hver gang Trump sier noe “mildt optimistisk” – fra investorenes synsvinkel – men snart er det tilbake til depresjonen igjen. Og sånn går no dagan. I mellomtiden pågår en “motorsagmassakre” i statsadministrasjonen, som vi ennå ikke helt aner rekkevidden av i konsekvens, men at det ikke kommer til å bli noe bra er opplagt. Hva skal de ta seg til? Hvordan er jobbmarkedet når økonomien er på vei ned? Man kan ikke bare gi hundre tusen mennesker sparken uten at dette skaper betydelige ringvirkninger på måter ingen ennå har oversikt over. Det er aldeles forbløffende hva slags ødeleggelseskraft den mannen har. Men han ble jo demokratisk valgt, så da så. Spenn på deg sikkerhetsbeltet, for nå blir det heisann hoppsann over heia.

Vi avslutter med en salme fra sjangeren progressiv death metal. Det virker passende.

Sexisme er undertrykking og nedlatende holdning til personer på bakgrunn av kjønn. Begrepet ble introdusert i 1960-årene som en parallell til begrepet rasisme. Sexisme kan være å tro at ett kjønn er overordnet det andre, eller etablere grenser for hva personer kan eller bør gjøre eller være på grunn av deres kjønn. Det er tett knyttet til stereotypier og ideer om maskulinitet og feminitet. Juridisk sett er sexisme og diskriminering beslektede begreper.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle som har vært i militæret kjenner til uttykket giv akt (gjerne med både ett og to utropstegn). Hvis for eksempel sersjanten kommer inn i rommet, sier giv akt og stiller seg ved siden av døra kan du være rimelig sikker på at det neste som skjer er at en eller annen “høyere offiser” kommer spankulerende inn av den. Hvorfor? Det vet man aldri, men de ber definitivt om din hele og fulle oppmerksomhet. Da blir det opp av stolen, køya eller hvor man måtte befinne seg og stå rett som et skolelys for å avvente nærmere beskjed. De engelsktalende sier attention – eller som karen på bildet over, noe som lyder mer som atten-huh – når de mener det samme. Stand at attention. Det finnes en rekke sivile varianter av det samme prinsippet. Hei du følg med her. Konsentrer deg. Fokuser på oppgaven. Den typen ting.

Selv var jeg inne i 1982. Det er en stund siden nå. Jeg tipper at “kulturen” har endret seg mye. Blant annet er det jenter i Forsvaret nå, noe som var bent frem utenkelig den gangen. Riktignok fantes det lotter, men de var aldri “stridende” sånn som gutta, og det fantes definitivt ingen dedikerte “dametoaletter” på en typisk militærkaserne. Alt var veldig mandig og strengt. “En mann i uniform” ble betraktet som spesielt stilig og det ene med det andre. Forsvaret var en mannskultur til fingerspissene og vel så det. Folk assosierte typisk det å dra i militæret som en del av “unge menns oppdragelse” og slik sett det antropologene kaller et overgangsrituale. Tanken var liksom at man skulle komme ut derfra som mandig mann, ferdig formet og klar for å starte på det sivile samfunnslivet. Sånn fungerte det selvsagt ikke i praksis, men mytologien var som den var. Har du vært i militæret? var for eksempel et naturlig spørsmål for en arbeidsgiver å stille hvis man befant seg i den alderen på den tiden. Det var jo ikke frivillig. Det alternativet vi kaller “samfunnstjeneste” fantes ikke i noen organisert form og det var litt skammelig å være militærnekter. Som om man var en potensiell samfunnsfiende eller noe. Ihvertfall ikke noen man kunne stole på hvis det skulle bli noe slags storjævlig bråk.

Hvor befinner folk seg i forhold til konseptet beredskapsplikt? Det er for tiden litt støy der ute rundt noen foreslåtte endringer i lovverket, men på den sivile siden og tilknyttet krig, naturkatastrofer og annen “unntakstilstand” som måtte forekomme. Pandemien i 2020 er et åpenbart eksempel. Jeg vet ikke hva intensjonene til Regjeringen er, men det er uansett Stortinget som vedtar lover. Jeg antar man har sett behovet for mer presise styringsverktøy hvis noe lignende skulle oppstå enda en gang, noe som er “ganske sannsynlig” med dagens geopolitiske situasjon. På den skeptiske siden er jeg enig med det forhenværende hærsjef Robert Mood sier: Du vet hva du har men ikke hva du får. Det er farlig å lage lover som kan misbrukes av politikere med uærlige hensikter, eventuelt bare inkompetente typer (som ofte er de samme personene). Regjeringen Støre er for det meste stabile og seriøse typer, men de kommer jo ikke til å være der for all fremtid. Hva om en eller annen fyllik fra Fremskrittspartiet får klørne i regjeringsmakten? Det er ikke sannsynlig – de fleste nordmenn er jo vaksinerte mot fascisme – men det er ikke umulig heller. Det er lenge siden Arbeiderpartiet – og resten av det vi kaller “arbeiderbevegelsen” i bred forstand – var den dominante politiske maktfaktoren i Norge. Begrepet solidaritet har blitt et fremmedord. Det er alles kamp mot alle ute i “markedet” som gjelder nå. Du vet. Nyliberalisme.

Siden har vi noe som heter histrionisk personlighetsforstyrrelse som vel må være hva som foregår når folk fyrer av påstander som at Støre er verre enn Trump i sine diktatoriske ambisjoner, for det er han jo vitterlig ikke. Hva slags standarder bruker de i resten av sin argumentasjon om livet, verden og den menneskelige tilstand? Dramatisk må det være. Handler det om et oppmerksomhetsbehov? Det er uråd å forstå; følgelig er det ingen vits i å prøve. Det er jo slik at mange sliter mentalt. De forstår lite av verden rundt seg men de har mange følelser. Særlig angst. Den bruker de som et annet skarpslipt sverd til å hakke og slæsje seg vei gjennom sin egen personlighets labyrint, mer eller mindre besatt av sin egen frykt for at “det verste vil skje”. Her er noe å tenke på: Vitsemakere sier at homofobi koker ned til frykten for at andre menn skal behandle deg slik du selv behandler kvinner. Selv vil jeg si at det handler om mye mer enn dette, med særlig vekt på “nysgjerrighet på hva de gjør” i seksuelle situasjoner, som så får tilbakeslagskraft fordi de tolker dette litt “kikkende” spørsmålstegnet gjennom et prisme av angst for at de selv kanskje kan “være sånn” eller i det minste ha tendenser i slik retning fordi hvorfo skal man ellers være nysgjerrig på hva andre folk driver med i senga? Herregud. Du har sannsynligvis ikke lyst til å vite for mye uansett. Det neste som skjer er at den homofobe projiserer sine egne fantasier over på andre og bruker dem som syndebukk. Det å “banke opp en soper” fungerer som rituell renselse fra sine egne tanker og følelser rundt temaet. Kort sagt, samme gamle leksa. Enhver fobi fungerer på den samme måten. Først har du den navnløse angsten. Weltschmerz. Siden tilkommer et fryktobjekt. En knagg å henge den på. Noen man har lov til å ta uten å vekke noen sosial skandale. For eksempel går det ikke an å si høyt at “vi bør avlive alle som har så store multifunksjonshemninger at de er hundre prosent pleietrengende til enhver tid” selv om dette er noe man tenker “i sitt stille sinn” (Jeg har selv faktisk hørt folk si sånt høyt, så det er derfra eksempelet kommer.) Men det går helt fint an å si at vi bør låse inn de kriminelle og kaste nøkkelen. Eller at de “fremmedkulturelle” må sendes hjem, selv om de er født og oppvokst i Norge, snakker norsk like bra som alle andre, står i jobb og ellers oppfører seg eksemplarisk.

For at rasisme skal fungere må man naturligvis legge betydning på konseptet rase. Det må være noe viktig som betyr noe i seg selv. Det blir jo vanskelig å praktisere noen slags effektiv rasisme hvis din naturlige reaksjon er å bare trekke på skuldrene av hudfarge, klesstil, religion og andre “markører” folk bruker til å skille det ene fra det andre. Man må nesten mene at folks rase betyr noe viktig før man kan sette i gang med raserenseriet sitt. På offentlige spørreskjema i USA er det vanlig å ha en rubrikk for rase, med diverse alternativ man kan krysse av for. Argumentet jeg ofte hører er at det blir vanskelig å kartlegge “rasediskriminerende systematikk” i samfunnet hvis de ikke henter inn slike persondata, fordi det ser jo ikke bra ut når man ber folk om å deklamere sin rasemessige tilhørighet. Selv krysset jeg av for “annen” da jeg var der, fordi ikke faen om jeg er noen kaukassiat. Vet du ikke hvordan det ordet låter på trøndersk? Min rase er den man finner i Verdal, fra Øra og innover mot svenskegrensen, inkludert samer, tatere og andre som måtte befinne seg der og som skjønner hva fanden folk sier i de traktene (som kan være vanskelig selv for andre trøndere). De hadde imidlertid ingen rubrikk for dette. Dermed ble det som det ble. Poenget jeg skal frem til er at jeg ser ikke helt hvorfor det skal være nødvendig å deklamere kjønn heller. Jeg mener, enten er det åpenbart eller så er det irrelevant. Etter mønster av rasisme må man selvsagt mene at kjønnet betyr noe for at typisk sexistiske opplegg skal fungere. Ved dette tidspunkt må det anføres at på engelsk bruker man begrepet sex om “biologisk kjønn” – altså sånt som har med forplantning å gjøre – mens de sier gender når det snakkes om “kjønnsidentitet” – maskulin/feminin – eller altså hvordan man egendefinerer seg på individnivå. Imidlertid har disse en tendens til å flyte over i hverandre på det praktiske plan. Jo mer presis man prøver å være i denne saken, jo mer latterlig blir det, fordi alle vet jo at kjønn er “omtrentligheter”.

Jeg innbiller meg at det er dypt rystende for mange som er “gamle i faget” at jenter nå finnes i stridende enheter både her og der i Forsvaret, men samtidig ser jeg ikke hvorfor dette skal bety noe. Eventuelt kan det medføre disiplinært trøbbel hvis noen utvikler “følelser for hverandre” til en sånn grad at det påvirker oppmerksomheten deres. Romeo og Julie er jo alltid et aktuelt drama. Men det alle snakker om er imidlertid transer. Du vet. Sånne som tar homofobien til absurde høyder, fordi hvis ikke kjønnet er opplest og vedtatt så betyr jo det at de ikke har noe “fast fjell” selv på dette området. Det virker som om det ikke finnes noen grenser for hvor truende og provoserende dette er for mange. Jeg er en mann, skriker de, som om dette er noe poeng i seg selv. Du behøver jo ikke å si hva du er. Folk ser det de ser og danner sin egen mening. Begrepene mandighet og kvinnelighet betyr jo noe, selv om det er omdiskutert eksakt hva. Det handler mye om hva slags sexistiske fordommer det aktuelle individet holder seg med. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke har tildels sterke meninger om denne saken, særlig med tanke på hvordan de selv definerer seg. I diverse land som Norge ikke bør sammenlignes med bedriver de regelrett psykisk terror mot “kjønnsavvikere” som rett og slett ikke passer inn i det vanlige Per og Kari-mønsteret. Hva er greia? Hvorfor ikke bare la folk definere seg som hva fanden de vil? Det er jo for alle praktiske formål best om vi får alle sånne ting på bordet til en rimelig grad. Du vet. Ut av skapet, eller hva man sier nå for tiden. Det er ikke rimelig å nekte folk å leve som de ønsker så lenge dette uansett ikka har noen stor praktisk betydning for noen andre enn dem selv (og en håndfull andre; famile, venner og nære relasjoner). Det er da ingen som “skifter kjønn” — de bare fininnstiller de allerede eksisterende elementene i personligheten sin. Eller beveger seg nærmere det de opplever som sant, om du vil. Hvordan kan det være noe negativt?

Seksualangst er en forferdelig byrde å bære på. Jeg skal ikke trekke Sigmund Freud inn i bildet, men før i tiden var dette mer enn alt annet hva en typisk psykolog levde av: Diverse problemer med sitt eget og andres kjønn. Jeg tipper at det fortsatt er en dominant faktor i faget, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Selvaksept er imidlertid en vanskelig strid selv for de som er hundre prosent i lodd og vater på alle “normale” måter, så ikke desto mindre for de som opplever noen slags “alternativ kjønnsidentitet”. Hva er det liksom meningen at de skal gjøre? Leve i skjul med skam og sorg? Prøve å leve opp til noe som føles unaturlig for dem? Jeg synes ikke det. Bare fordi jeg ikke er som dem så betyr ikke det at jeg har noe problem med at de er som de er. Jeg tenker ikke engang på dette som “toleranse” men som en selvfølgelighet. Hvem andre skal de være? Det er slik jeg ser det et mye større problem når folk “føler det nødvendig å lyve” om hvem de er og hvordan de ønsker å leve. På en måte fungerer transer som kanarifugler i kullgruva med tanke på samfunnets standarder i en større forstand. Jeg mener, hvor skal vi trekke opp hva slags grenser? Sivilbeskyttelsesloven gir myndighetene fullmakt til å utskrive folk til “arbeidstjeneste” etter behov når det er en krisetilstand, men samtidig er det jo rimelig klart at dette er en fullmakt som kan misbrukes dersom man ender med en “gal statsleder”. Hvordan ville en norsk versjon av Donald Trump være? Saken er at vi har allerede hatt en sånn: Carl Ivar Hagen. Om det ikke var krystallklart for alle allerede, så beviste det beryktede landsmøtet i 1994 at Fremskrittspartiet bare søker posisjon på Stortinget. For alt annet man kan si om Hagen så forsto han i det minste at opplegget hans ville kollapse hvis han havnet i Regjeringen og derfor var det nødvendig å eliminere partiets ideologiske nyliberalister, med alle sine ambisjoner om å styre landet. Dette bildet har endret seg noe etter at Erna Solberg valgte å bli Norges svar på Franz von Papen (slå det opp), men problemet er essensielt det samme fortsatt: Disse typene kan ikke gis noen reell makt. De er jo fette inkompetente troll. Hvor mange Justisministre gikk de gjennom ettersom skandalene tårnet seg opp? Hvorfor skal dette endre seg? Jeg kan ikke si annet enn at seriøse jobber krever seriøse mennesker. Problemet med idioter er at de vet jo aldri at de er idioter. De føler seg helt normale. Det er så langt deres mentale evner og egenskaper rekker. Derfor er det opp til alle oss andre å nekte dem innflytelse og påvirkningskraft, nærmere bestemt gjennom å stemme på sånne som riktignok er mye mer “kjedelige” men de er også kompetente. De har en videre horisont om du vil. Ordet konservativ har mistet mye av sin mening. Før i tiden var det farefritt å betrakte de konservative som hederlige typer det går an å forhandle med selv om man ikke er enig med dem, men slik er det ikke lenger. Du kan ikke lite på at de er ærlige og forhandler “i god tro” fordi da vil du snart ha en kniv i ryggen. Sånn har ting blitt. Dette er hva jeg observerer.

Vi avslutter med en oppfordring til “et bedre liv” enn statusjag og galskap.

Skrivekunst, også omtalt som kreativ skriving, er en betegnelse på det å forfatte tekster som ikke er sakprosa, altså f.eks. skjønnlitteratur og poesi, og ferdigheter i dette. Ofte inngår «creative writing» i fagene ved et amerikansk college. I Europa er det ikke like stor tradisjon for dette ved universitetene, men det finnes studietilbud i «skrivekunst» eller «kreativ skriving» ved andre typer institusjoner. Studier i «skrivekunst» kan være en «forfatterskole», eller inngå som del i et rent allmenndannende studium.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det å skrive en tekst inneholder minst to elementer: For det første må man “dikte” selve temaet i hodet, enten vi med dette mener å skape et plott med noen fiktive karakterer eller “utforme en idè” på annet vis. Det ligner litt på musikk. Man må bare begynne et sted, med noen idèmessige såfrø, og så se hva man klarer å dyrke frem fra dette grunnlaget, nesten som et orkester kan begynne med noen strofer – na na na – og så utbroderer man dette med alskens påfunn. Det andre er selvsagt skriveprosessen. Du vet. Få det ned på papiret, eller som her; i tekstruta på nettet. Alle som prøver vet at det er et stort skritt å komme seg fra A til B i denne sammenhengen. Ting som virker “fornuftige i hodet” kan jo noen ganger se helt jævlige ut når de kommer ned på papiret. Herregud, dette funker ikke i det hele tatt. Jeg kjenner følelsen veldig godt. Det ingen ser er jo de tyve kladdene jeg kaster for hver tekst jeg publiserer.

Det første bud er ganske lett, for å sitere Jens Bjørneboe (“Tips til en ung mann som vil ha fremgang”): Vær seriøs. Det betyr først og fremst at du må ta deg selv alvorlig som forfatter. Du må mene det du sier, som om det er et viktig budskap, selv om det er bare tøys. Folk merker sånt. Hvorfor skal noen andre ta deg seriøst hvis du ikke engang gjør det selv? Ta det til ettertanke. Det er viktigere enn du tror. Du kommer selv til å dø men skriften har evig liv. Derfor må du, for å sitere den gamle geita Thomas Aquinas, operere sub specie eterniatis, altså “henvende deg til evigheten”. Hvem snakker du til? Dersom svaret er “ingen spesielle” (som i hovedsak er innstillingen til en typisk forfatter) så betyr dette i prinsippet det samme som alle. På bloggen finnes selvsagt mange andre varianter. For eksempel vil noen kanskje si at de henvender seg til “følgerne” sine. Du vet. Publikum. Fansen. Slike ting. Jeg har erfaring med sånt også. Da jeg blogget på engelsk hadde jeg “et betydelig antall” følgere og det kan være veldig forførerisk å “spille de sangene som blir etterspurt” men det er en blindgate i lengden. Det er ikke progressivt. Det går ingen steder, du blir bare låst fast i en posisjon.

Det andre bud er les korrektur. Ta deg tid til å gå gjennom teksten for å stramme opp språket, rette opp eventuelle feil du har gjort med staving, tegnsetting og så videre, både før og etter at du publiserer (kanskje noe mindre aktuelt hvis du skriver på papir og leverer manus på den måten), fordi uansett hvor flink du er vil det forekomme feil. Jeg gjør det selv hele tiden. Tastaturet er lite og jeg har store fingre. Dessuten er jeg “slurvete som faen” mens jeg skriver så det kommer ikke til å ligne griseræva hvis jeg ikke leser korrektur. Jeg tror faktisk at jeg vil si at dersom jeg skulle gjøre dette til type “ti punkter” så ville alt fra punkt èn til fem si det samme: Les korrektur. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig dette er (men det føles mer “selvinnlysende” hvis man tar seg selv seriøst). Hvorfor skal du være sjuskete? De fleste går jo ikke ut blant folk uten å vaske ansiktet, kjemme håret og kle seg i noe penere enn det man labber rundt i mens man er hjemme og ingen ser på. Moralfilosofisk sett kan vi diskutere hvorfor folk typisk tenderer mot å “pynte seg” når de skal ut blant folk – og med “pynting” mener jeg her noe veldig grunnleggende, ikke kakepynt – men det er vanskelig å argumentere for noe annet enn at dette er det mest vanlige uansett hvor i verden man befinner seg. Folk liker å bli sett slik de ønsker å bli sett. De liker dårlig å bli “sett nakne” av andre enn sine nærmeste.

Dette bringer oss komfortabelt videre til det tredje bud: Ikke vær en blotter. Selvsagt må du “bruke deg selv” som element i teksten, men den bør ikke handle om deg selv. Jeg mener, det finnes nettsteder hvor folk vil se rumpa di, men nesten ingen som definerer seg som “lesere” ankommer en tekst med sånne forhåpninger. Gi og ta noen pornografer. Da jeg jobber i teateret plukket jeg opp et skuespillerknep: Vær alltid personlig men vær aldri privat. Du er på jobb nå. Dette handler om andre – og mange flere – enn ektefellen, barna, vennene eller hva har du. Vi henviser til dette Thomas Aquinas – er han eller er han ikke en katolsk helgen? – sa om å “henvende seg til evigheten”. Som alle vet, eller i det minste burde vite ved dette tidspunkt: Alt du publiserer på nettet vil være der for alltid, eller så lenge det finnes noe nett. Jeg har ingen preferanser for hva som skal komme først. Det er så nærme “alltid” som noe menneske kan komme. Vi må jo anta et de som eier og drifter denne krøtterbingen av kulturuttrykk mener at greia skal bestå “på ubestemt tid” slik at sjansene er realistiske for at det du legger ut på nettet vil overleve deg og kroppen din. Hvis du likevel føler at du må være en blotter så prøv i det minste å henge på “noe mer” enn den saklige informasjonen om at “i dag gikk jeg en tur” og denslags. Du vet. Kom med et skrik også. Det er ikke bra for psyken å være alt for “dannet” og konform. Har du klør? Vis det. Gjør det nå og gjør det hver gang. Ihvertfall i den grad du skriver en “personlig” blogg og ikke noe som handler om sak. Jeg vil ved dette tidspunkt si at filosofi handler ikke om å “finne svar” men om å formulere bedre spørsmål. Dette lar seg vanskelig gjøre hvis man har fanget et skrik inni seg og må bruke mye energi på å gjete det. Som en veldig kvinnelig venninne av meg nylig sa: Hvorfor være Lysistrata når du kan være Medea? (De interesserte kan google.)

Tro du meg hvis jeg sier at jeg hver dag i to år, eksakt klokken 8.15 hver morgen, brukte så lang tid som jeg måtte for å formulere et perfekt haiku? (Det er en form for japansk lyrikk som er veldig nøye med reglene.) Det spiller ingen rolle hva du tror. Dette er hva som skjedde. “Telle stavelser” var en besettelse i opptil flere tiår etterpå. Snakke på rim og det ene med det andre. Hva kan jeg si? Alle som kjenner meg vil skrive under på at jeg er en snål type, men ingen benekter at jeg er seriøs. Jeg er jo en trollmann. Dette skiller seg fra konseptet tryllekunstner derved at tryllekunstneren trekker kaniner opp av hatten, til publikums applaus, mens trollmannen maner frem ildsprutende drager og demoner uten engang å ha noen hatt, sånn at publikum løper skrekkslagne til alle kanter. Saken er uansett at man blir ingen trollmann bare ved å suge på talentet. Dette handler om disiplin så hard og voldsom at den knuser stål. For eksempel må du til enhver tid være hundre prosent klar for å dø, akkurat her og akkurat nå. Folk merker sånt. De skygger unna fordi de selv i sine egne liv har “mange spørsmål”. Ting de ikke har gjort. Steder de ikke har sett. Folk de ikke er ferdige med. Du vet. Nesten alle har en lang liste over ting de føler de bør gjøre før de dør. Ihvertfall så mye de rekker. Noen prioriteringer kommer inn i bildet etterhvert som man vokser til og danner en bedre forståelse for hvordan tiden virker, men alle skjønner hva greia handler om. LIvet er noe man alltid har “foran seg” slik at utsettelser virker som et fornuftig konsept. Ikke for trollmenn, de lever bare “akkurat nå” mens fremtiden er like teoretisk og fjern som fortiden. Hvorom allting er, poenget med å jobbe med haiku på denne måten er selvsagt fordi det gir bedre rytmesans i språket. Hvor er vi nå? Dette blir altså nummer fire i rekken av skrivekunstige prioriteringer: Finn din egen rytmesans. Alle har noe men mange sliter med å “treffe beaten”.

Til sist kommer bud nummer fem: Skriv om virkeligheten. Med dette mener jeg rent konkret at selv om du beskriver alle de ukjente prosedyrer for å utvinne mineralet Lurium-5 på den fjerne planeten Zargon, så bør du holde deg til den kjente virkeligheten når det gjelder “menneskenaturen” og den typen ting som alle alltid har mange spørsmål rundt. Det finnes ikke noe kleinere enn sånne skrivestykker som fortaper seg i urealistiske håp om romantikk og kjærlighet i en bedre verden enn den vi faktisk lever i. Hvor mye verdifull levetid synes du er en passende mengde å bruke på å fantasere om ting som aldri kommer til å skje? Jeg har mine meninger. Du har dine. Vi behøver ikke være enige. Sannsynligvis er det ikke engang noe realistisk tema å diskutere. Hva er poenget? Vi kommer jo begge uansett til å gjøre som vi vil, i henhold til plan og budsjett på hvert vårt hold. Ikke desto mindre er min posisjon med dette klargjort: Jeg har eksakt ingen tid til overs til å spekulere om hvor fint alt kunne ha vært i en bedre verden hvor ting fungerte annerledes og bla bla bla, sånt har aldri forandret – og kommer aldri noensinne til å forandre – noe som helst. Virkeligheten fungerer ikke sånn. Vi har i realiteten aldri særlig mange valg – selvsagt litt avhengig av hva slags resultat vi vil akseptere – sånn at du vil i praksis aldri finne noen som er “fullstendig fri” og kan gjøre det som faller dem inn uten noen andre hensyn enn sine egne impulsive lyster. Ikke desto mindre er dette hva folk typisk drømmer om. Nok penger. Nok tid. Dessverre er det aldri noen som får noen av delene. Så vidt jeg kan se virker det som om jo mer penger folk får kontrollen over, jo mer vil de ha. Det er en sykdom som i struktur ligner såkalt sexavhengighet. Eventuelt spillegalskap. De bare må ha mer av det. Vi lever i en virkelighet preget av bent frem sinnssyke idèer. Ser du det? De fleste ser “noe” men de krangler om eksakt hva. Sånn er virkeligheten. Så hvordan skal vi definere forfatterens jobb som formidler av virkelighetsoppfatninger?

Vi avslutter med noen ord fra vår venn Lee Perry (som ikke liker Babylon, det vil si “systemet”).

Jeg hang på formuleringen “(ikke)” i overskriften fordi jeg anbefaler jo ingen å se skrekkfilm hvis de misliker sjangeren, noe mange gjør. Det gir dem traumatiske fantasier, “stygge bilder i hodet” som stadig kommer tilbake og den typen ting, som definitivt ikke er sunt. På den annen side, mange elsker skrekkfilm og har ingen problemer med å forstå at dette er bare film. Bare skrøner og fantasifortellinger. Jeg vet ikke om det har vært forsket på saken, men jeg vil anta at det må finnes en viss grad av “predisposisjon” i folks karakter for at filminntrykk skal kunne overvelde psyken deres til en sånn grad at de får mareritt og andre negative mentale reaksjoner. Lettpåvirkelig? Er det et passende ord til sammenhengen? Selv er jeg jo en hardkokt gammel jævel som omtrent ikke påvirkes av noe. Faktisk synes jeg skrekkfilmer i det store og hele er mest komiske. Du vet. De prøver for hardt. De køler på med alt for mye sterk saus, så å si.

Det er litt uklart akkurat hvor sjangegrensene går mellom “spenningsfilm” og skrekkfilm. Science fiction har også noe de skulle ha sagt om saken. Jeg husker for eksempel godt at filmen Alien (den første av dem, fra 1979) var omdiskutert på denne måten. Er det en skrekkfilm eller en science fiction-film? Mindre diskusjon var det om filmen Halloween, som ble sluppet året i forveien. Den lagde litt ringer i vannet kan du si. Jeg har ingen anelse om hvor mange romertall de er oppe i nå, men filmen utviklet seg til å bli en veldig seiglivet franchise, noe jeg generelt er temmelig meh i forhold til. Sjeldent utvikler ting seg i noen bra retning ettersom stadig flere oppfølgerfilmer tilkommer. Noen ganger får vi en “toer” som preges av at den første filmen ble spilt inn på lavbudsjett, men den trakk enorme menneskemasser til kinoen, slik at tanken er at det må gå an å kaste mere penger inn i prosjektet for å utvikle en “enda bedre” (og bedre selgende) film, uten at dette er noe som typisk lykkes hele tiden, eller engang særlig ofte. Selvsagt er meningene delte også om dette. Jeg kjenner personlig folk som har noen slags pervers glede av å se dårligere og dårligere oppfølgefilmer av noe som var temmelig tvilsom vare i utgangspunktet, så hvem er jeg til å si hva som er bra? Smak er ikke diskutabelt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

1. Suspiria. Dario Argento, Italia, 1977. Dette er en av de virkelig store klassikerne. Hvor skremmende Suspiria egentlig er kan diskuteres – og blir da også diskutert friskt blant fansen – men de fleste er enige om at filmen lykkes med å skape en særegen og litt guffen “stemning” som få andre mesterverk i filmhistorien. Plottet er ganske teit, men Suspiria er så vakkert filmet at det er vanskelig å bry seg om særlig mye annet ved filmen.
2. Audition. Takashi Miike, Japan, 1999. En enkemann ser seg om etter en ny hustru — og for å ekspedere saken kvikt ut av verden arrangerer han en falsk filmaudition for å “finne den rette”. Dette lykkes han tilsynelatende med i første omgang, men det viser seg snart at han har fått noe helt annet enn han ønsket seg.
3. Haute Tension. (“Høyspenning”) Alexandre Aja, Frankrike, 2003. Denne filmen karakteriseres ofte som en “slasher” på grunn av all den grove volden som fremsynes, men den er egentlig et psykologisk drama om mental forskyvning av virkelighetssansen, hallusinasjoner og “dårlig selskap”. Noe mer sier jeg ikke.
4. Martyrs. Pascal Laugier, Frankrike, 2008. Enda en film fra “den nye franske ekstremfilmbølgen” (som også Haute Tension sorterer innunder) som er enda mer velegnet til å gjøre folk uvel. Martyrs karakteriseres også som “body horror” — og sjelden er denne merkelappen mer sann. På overflaten handler filmen om å hevne seg for overgrep fra barndommen, men det baller snart på seg og blir noe nærmest kunstferdig ondskapsfullt.
5. Calvaire. (“Prøvelsen”) Fabrice Du Welz, Belgia, 2004. Dette er en temmelig “psyko” affære om hvor dårlig det kan gå med folk hvis bilen deres bryter sammen på feil sted til feil tid. Hvordan jeg ellers skal beskrive filmen er jeg ikke riktig sikker på. En forviklingstragedie? Se den og døm selv.
6. Kill List. Ben Wheatley, Storbritannia, 2011. Til å begynne med ser dette ut som en “vanlig” film om to leiemordere og ting som skjer på jobben deres, men etterhvert begynner ting å frike ut i retning av heksekult, konspirasjoner og jeg vet ikke hva. The world’s scariest hitman movie, er blant mye som kritikerne sa etterpå.
7. House of Whipcord. Pete Walker, Storbritannia, 1974. Filmen regnes som “exploitation” – altså ikke som seriøs film – men jeg er ikke enig. Mye kan selvsagt anføres om lettkledde damer og så videre, men premisset i filmen er jo et privat initiativ for å “straffe uskikkelige jenter” så da blir det som det blir.
8. A l’intèrieur. (“På innsiden”) Julien Maury/Alexandre Bustillo, Frankrike, 2007. En gravid kvinne som snart skal føde utsettes for angrep fra en psykotisk “stalker” som har kommet for å hente barnet hennes. Resten er basically bare en typisk inntrengerfilm hvor folk dør en etter en, men alt er grysefullt ondt og vakkert.
9. Feed. Brett Leonard, Australia, 2007. Enda en “body horror” film, som tar utgangspunkt i et miljø som faktisk finnes der ute, hvor opplegget er å “fete opp” folk av erotiske årsaker (les mer om “feederism” på nettet), bare at her har vi å gjøre med en seriemorder som tvangsforer folk til døde.
10. Mum & Dad. Steven Sheil, Storbritannia, 2008. Jeg ser for meg at denne filmen er tildels inspirert av Fred West og hans familieopplegg. Greia er at et depravert par “tar til seg” unge mennesker fordi de har noen slags forskrudd tanke om gud-vet-hva, men det går omtrent så bra – eller dårlig – som er å forvente.

Jeg har som vanlig ikke giddet å ramse opp selvfølgeligheter som Texas Chainsaw Massacre og Exorcisten, samt alt det andre som alle uansett har hørt masse om allerede. Jeg har heller ikke tatt med “monsterfilmer” type Dracula, zombie eller diverse andre overnaturlige greier. Mennesker er jo monstrøse nok, som vi alle vet. Når det er sagt så finnes det likevel mye bra på den fronten, men det som er bra med slike filmer er nesten alltid noe som ville vært minst like bra med mer nedtonede monstre, altså for eksempel at hovedpersonene i dramaet er forfulgt av banditter, galninger eller noe, i stedet for troll og spøkelser. Hvilket selvfølgelig bringer oss tilbake til problemet med å trekke en klar skillelinje mellom en “thriller” og en skrekkfilm. Hva skal man for eksempel kalle filmen The Hitcher fra 1986? Folk sier neppe skrekkfilm — til tross for at den skremte pisset ut av alle jeg kjente da den var ny. En virkelig neglebiter av en film.

Men nok om det. Nå faser vi ut med litt underkjent groove metal fra 2016:

Jeg kjenner flere som har havnet i fengsel for mord. Slekt, venner; du vet hvordan det er. Brutale forhold er hva som mest av alt preger menneskelivet på denne jorda. Skrubbsår og neseblod. Hvis du opplever det annerledes er du priviligert. Jeg liker ikke sånt, men jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Hvem kan stanse voldsbølgen? De som prøver blir jo bare tatt av den. Sånne dødsspiraler kan være skremmende for “redde typer” men de er egentlig bare kjedsommelige på grensen til depresjon for oss andre. Hva faen er poenget med dette dusteriet? Hat, hevn og oppgjør på kammerset er ikke unntaket, det er regelen. Og de som ikke selv aker i sklia fantaserer om at “noen andre” skal gjøre voldsjobben for dem. Poltiet, militæret, vaktselskapene, borgervernet. Hva har du. Det er makt i de knyttede never.

Her er noe å tenke på: Selv et lite og søtt dyr kan bli til et monster av villskap hvis man presser dem opp i et hjørne slik at de opplever situasjonen som så desperat at at den eneste sjansen de har til å komme unna er å angripe med alt de har. Hvis de er heldige vil den/det som presser dem bli så forvirret av denne brå villskapen at de kan smette unna og komme seg vekk. Live to fight another day, som de sier i Amerika. Sånt skjer. Har du for eksempel noensinne prøvd å konfrontere en lite samarbeidsvillig grevling i husets krypkjeller? Da bør du helst være kjapp med pinnen, kosten eller hva det nå er du bruker til å “motivere” dyret, Det er jo i prinsippet ingen forskjell mellom angrepsvåpen og forsvarsvåpen. Dette er for eksempel hovedargumentet til “våpentilhengere” av ymse slag: Forskjellen er deontologisk av natur; det vil si at de hensiktene man har er hva som setter den moralske standarden for atferd. Hvis hensikten er “selvforsvar” er man god, i motsetning til hvis man planlegger å skyte noen man ikke liker eller noe annet i den gata.

Sannheten er at alle menn er livsfarlige dyr. Statistisk sett er det dyret som dreper flest mennesker “andre mennesker”. På de neste plassene følger diverse giftige og/eller smittespredende skapninger av typen mygg og slanger, før det første “normale” dyret viser seg å være ku. Storfe – men mest ku – er livsfarlige først og fremst fordi de er såpass store og sterke at de kan skade deg alvorlig uten å anstrenge seg nevneverdig. De behøver ikke engang å “mene noe med det”. Noen brå bevegelser i trange situasjoner er alt som skal til. Hva slags skapning er mennesket? Biologisk sett er det mange som bruker ordet rovape men teknisk sett er vi ikke “rovdyr”. Vi har ikke sånt utstyr. Mennesket er ikke bygget for å jakte på byttedyr sånn som ulver, bjørner og katter. Vi har verken tenner eller klør som egner seg for jobben. Imidlertid har vi noe som er mye farligere enn alt annet naturen har frembrakt: Vi har fantasi. Sånn har vi klart å pønske ut måter å skade og drepe som er mer effektive til sitt formål enn noe som finnes i naturen. Man behøver jo ikke skarpe klør og spisse hjørnetenner hvis man har maskingevær og håndgranater. Først og fremst behøver man ikke den “intime nærhet” som kreves for å drepe noen/noe bare med ting som vokser naturlig på kroppen. Mennesker kan drepe på langt hold.

Vår natur er noe vi har arvet fra en mange millioner år lang utviklingshistorie og det korrekte navnet på “vår” kategori av skapning er opportunistisk åtseleter. Vi deler denne nisjen med en rekke andre dyr, kategorisert ut ifra deres typiske atferdsmønster. Vi tåler for eksempel dårlig å spise “ferskt kjøtt” sånn som rovdyrene. Fordøyelsessystemet vårt krever noen grad av modning før kjøttvarene blir spiselige. Alle kokker vet dette. Kjøttet må “henge” en stund før det kan brukes. Jeg kunne gitt deg en lang teknisk forklaring på dette – jeg skrev hovedoppgave om saken på kokkeskolen – men det gidder jeg ikke. De spesielt interesserte kan utforske ting på egen hånd. Det koker uansett ned til at mye av alt det folk typisk spiser krever diverse former for “behandling” før det egner seg som menneskemat, ikke minst rødt kjøtt men også diverse plantedeler og røtter som vi ernærer oss på er harde for fordøyelsen i sin rå tilstand. Poenget her er uansett noe annet, nemlig at mennesker som ikke utsettes for noen slags “oppdragelse” ender med den formen for moral som man typisk forventer å finne hos en opportunistisk åtseleter. Alle vet dette i underbevisstheten, så det er en uutømmelig kilde for angst og alskens sosiale dysfunksjoner. Frykt for andre mennesker er i utgangspunktet sunt biologisk næringsvett, fordi vi har jo også en lang og mørk forhistorie som kannibaler. Ikke kun for næringsformål, men også fordi fantasien sier det går an å høste andres personegenskaper – skjønnhet, tapperhet, visdom – gjennom å spise kjøttet deres.

Det er selvsagt idiotisk å tro at løsningen på problemet “menn med våpen” er enda flere menn med våpen. Hvor stanser spiralen? Når finner vi fast fjell? Det går i prinsippet ikke an å løse et problem hvis man nekter for at det eksisterer, så i det aller minste må vi begynne med en erkjennelse av at mennesker er ikke “gudelignende skapninger” som kan gjøre hva som helst slags magiske sirkuskunster ved hjelp av fantasi og teknologi. Vi er ikke det beste naturen har skapt, vi befinner oss nærmere det stikk motsatte. De sier at mennesker er intelligente skapninger men jeg er ikke enig. De fleste av oss er helt hysterisk latterlig dumme mesteparten av tiden. Skjønner de dette selv? Neppe. Og det er dette som er problemets rot: Fornektelse av menneskenaturen, eventuelt bortforklaring av vår fundamentale ondskap gjennom eksternalisering; at det er “noen andre” som gjør det. Det er ikke vår egen skyld. Dette er hva syndebukken handler om, både som historisk ritualatferd og som moderne metafor. Mennesker begår ritualdrap fordi de tror dette vil gi dem frelse. Eller i det minste en følelse av tilfredsstillelse fordi “de onde” – som alltid er noen andre enn oss selv – får sin straff. Slik oppnår de fryktsomme noen diminuitive spasmer av ondskapsfull glede i de svarte små hjertene sine. Sånn blir det når man styres av frykt, som nesten alle mennesker gjør. Hva kan jeg si? Vi er jo skvetne skapninger med en lang forhistorie som byttedyr for løver, hyener, bjørner, ulver og – ikke minst – andre mennesker.

Vi avslutter med “skrekkmusikk” fra 1976. (Senere tror jeg det bør sies noe om skrekkfilm.)

Det er ikke noe som heter isberg på norsk. Dette er en anglisisme som har utbredelse blant individer med dårlig til ingen språkforståelse. Berg er jo “selve materialet” som fjell er laget av slik at isberg er en selvmotsigelse på fundamentalt plan, omtrent som å snakke om “vannstein” eller “luftsand” men sånn har ting blitt. Folk fantaserer om at de er kule fordi de jåler og gjør seg til mens de misbruker noen engelske ord og uttrykk de har plukket opp på film, fjernsyn eller internett, i stedet for å jobbe med å forbedre sitt eget morsmål. Herregud for noen evneveike avskum. Når det er sagt så er issalat – som det heter på norsk – bare en enda mindre næringsrik variant av lactuca sativa, eller bladsalat, som ble utviklet i 1894 fordi markedet etterspurte krisphet i bite og tyggeopplevelsen fremfor næringsverdi i selve greia. Det amerikanske navnet iceberg lettuce kommer av at de ble fraktet på knust is i gamle dager og de oppstikkende salathodene ga folk assosiasjoner til isfjell, som det heter på norsk. Da varianten kom til Norge sløyfet man “berg” nettopp av den årsaken jeg har beskrevet her, så greia ble hetende issalat helt frem til det ble respektabelt å være en uvitende tosk.

Vi skal stanse opp et øyeblikk ved den stadig like interessante debatten om rumpa er en del av ryggen eller lårene, mens vi passer på å påpeke at rumpe er den kroppsdelen vi snakker om mens rompe er et norsk dialektord for hale. Dette kan ha etymologisk sammenheng med det spanske ordet rompe, som betyr “brudd”, altså der kroppen og halen brytes, men det er sannsynligvis spekulativt. Det er også en distraksjon, fordi det er lårene vi skal snakke om nå. Som alle vet heter det loins på engelsk, et ord som delvis brukes på norsk i betydningen filèt, som i lakseloins eller torskeloins; renskåret og nedtrimmet filèt av fisk, som har medført at noen nå – i språkpolitisk iver – snakker om torskelår når de mener akkurat dette produktet, som selvsagt er verken her eller der i forhold til rumpa og ryggen. Jeg mener, hvilke fisker har lår? Sånt behøves jo ikke i fiskenes naturlige miljø. Men det vet sannsynligvis ikke de som får all sin mat fra supermarkedet. Der er jo alt plastinnpakket og utstilt som ferdige serveringsstykker i kjøledisken. Hvor kommer maten fra? Ingen vet, men om de likevel skal prøve og “se noe for seg” så ender de med en næringskjede preget av lastebil. Sånt fantes ikke på den tiden da han Karl Marx mer eller mindre forutså hele den økonomiske utviklingen som preget det 20. århundret og som nå har kulminert i et velsmurt utnyttelsessystem designet for å produsere noen få perverst rike individer på bekostning av alle andre, foruten selvsagt at det også dreper alt liv og ødelegger miljøet. Men noen liker jo slikt, så da så.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er rett og slett ikke mulig for meg å kjøpe issalat som noen har merket som isbergsalat – heisann Bama – fordi det er selvmordsgrunn å vite at jeg er med på å ødelegge det norske språket når jeg har evner til noe bedre. Følgelig skjer ikke dette, og det kommer det heller aldri til å gjøre. Ikke faen. Er jeg ikke liksom en sånn type som skriver? Virker sånn, så da må jeg enten gjøre tingene riktig eller finne på noe annet, ikke sant? Du skjønner det min venn, at for meg er skriften en “ting i seg selv” og ikke bare noe jeg bruker for å uttrykke meg. Det er et håndverk, som i sine bedre øyeblikk følger et mønster av “kunst”. Du vet. Når ting svipper inn i det magiske for noen øyeblikk. Eller hva skal man si? Det sublime? Noe i teksten som er større enn selve teksten. Man må kunne leke med språket og ta det både opp i høyden og ned i dypet uten at det blir svimmelt. Og som alltid: Jeg selger aldri noe jeg lager. Jeg gir det bort. Det eneste jeg selger er billig drit på lavt nivå som “dekker et behov” men som ikke prøver på noe mer. “Det beste jeg får til” er ikke til salgs, bare det som er “greit nok” til sitt formål, utdefinert i teknisk terminologi og overlevert i henhold til kvantifiserte enheter per kontrakt. Jeg mener, hva er det egentlig som selges i en tekst? Et antall ord? Et passende langt stykke saklig informasjon om noe? At det ofte – for ikke å si alltid – er vanskelig å være presis vet bare de som prøver. For eksempel disse dustefittene som tror de kan definere hva ordet kvinne betyr — og at det var en “stor seier for kvinnesaken” da britisk høyesterett tiltok seg makt over “de biologiske sannheter”. Herregud. Vet de ikke at vi lever i en vilkårlig verden av omtrentligheter og slurv? Hvis det finnes en Gud så er han på fylla. Såpass mye kan vi fastslå ut fra den sjanglete stilen. Så da blir spørsmålet hva barna skal gjøre når foreldrene er fette dritings. Igjen. Dette handler jo ikke om “hva man skulle ønske” men om hva man har å deale med i en virkelighet så realistisk at den smaker som neseblod.

Men nok om det. Hvis man skal sutre over noe bør det kanskje være at det bare er fem føkkings grader der jeg bor. Rett nok er det varmegrader, så ikke fullstendig på trynet, men det er likevel så kaldt at jeg må fyre. Strømforbruket må som vanlig presses så lavt ned som mulig, slik at det gjenværende alternativet er vedfyring. Så skjer det da, at der det først var hufsent og kjølig har vi nå fått en helt grei saunatemperatur. Fantastisk. Det har noe psykotisk over seg å fyre med vinduet åpent, men sånn må det bli. Jeg ville jo ha noe rundt 18-20 grader, ikke det dobbelte. Årsaken til at jeg behøvde salat var fordi jeg skal lage rullekebab basert på noen rullekebablefser som jeg fant i en annen butikk. De er omtrent fem centimeter større i diameter enn de typiske hvetatortillaene som alle selger overalt og som jeg hittil har brukt til dette formålet. Wraps heter det på postmoderne norsk. Dette blir interessant. Jeg har jo hele tiden irritert meg over hvordan disse jævla hvetetortillaene er akkurat litt for små til å være rullevennlige, men samtidig er jeg for lat, veik og ynkelig til å gjøre jobben med å lage dem selv. Sånt er ikke bra. Samtidig er det ikke “all verden” heller. Altså, hvor mye skal man gidde å mase på seg selv og stresse med performative standardkrav før det går helt i surr med hvem som er hvem og hva som er opp og ned? Hvem er egentlig sjefen her? Er jeg herren eller slaven? Dette må være hva rastafarianerne mener når de snakker om I and I heller enn “I and me”. Jeg og jeg betyr jo noe annet enn jeg og meg. To subjekter og intet objekt. Ihvertfall ikke før jeg begynner på jobben. Da får vi se om det er han late eller han gale som bestemmer i dag. Uansett blir det rullekebab. Han gale er definitivt flinkest til å lage mat, men han late er ikke uten videre med på alle de spinnville idèene om “hva som går an” så vi får vel forhandle oss frem til en avtale som funker.

Det engelske ordet lettuce – vi er jo ferdige med ordet iceberg for øyeblikket – kommer åpenbart fra det latinske lactuca, hvor stavelsen lac betyr melk og henspeiler på den hvite væsken – latex – som denne og mange andre planter avgir på snittflatene. Digresjon: Skulle man ikke kunne starte produksjon av løvetannbaserte dildoer? Basert på latex som man høster fra løvetanna? Det må finnes et marked for sånt blant “de alternative” som sikkert også gnukker og håndterer alle sine gonadiske monader til stadighet, bare på en alternativ og sikkert svært spiritull måte. Ordet salat kommer også fra latin og betyr “noe som er saltet” — som jeg imidlertid ikke gjør med min salat, men før i verden var jo alt enten ramsalt eller fordervet, så da så. Saltet melkevekst? Det høres ikke noe godt ut. Selve kebabkjøttet er rester etter lammelåret som jeg laget før i påsken, men ikke spiste opp. Man bare hakker det allerede stekte lammekjøttet og freser det i panna med noen krydder og greier, til det brunes i kantene og “ser ferdig ut”. Ellers er det jo det vanlige garnityret, altså hakket rå løk, jalapeños, salat, kebabsaus og altså selve kjøttet — alt rullet opp i denne berømte lefsa. Det burde funke både for han gale og han late. Eller Høy og Jevnhøy som jeg kaller dem. Selv er jeg jo Tredje. Jeg vil bare at de to skal holde kjeft med alt maset sitt sånn at jeg får konsentrert meg om skrivejobben.

Vi avslutter med Funkadelic sin bevisførsel til støtte for ene siden av en omdiskutert sak.

Timur Lenk eller Amir Timur (født 8. april 1336 i Kesj, død 18. februar 1405 i Otrar), også kjent som Timur den halte, var en etnisk tyrkisk, muslimsk hærfører som grunnla Timurid-dynastiet. Timur ble emir i et rike med sentrum i Samarkand i området som tidligere var kjent som Transoxiana, et rike som omfattet blant annet Armenia, Afghanistan, deler av Hindustan, Syria og Mesopotamia. Dette la grunnlaget for Timurid-dynastiet som siden også omfattet Persia.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Saken er at dette er min bloggpost nummer 1400. Jeg opplever ikke meg selv som forutsigbar men i en viss forstand vet folk sånn mer eller mindre hva de vil få hvis de leser noe jeg har produsert. Kontinuitet, konsistens og kontekst. Det er de tre små bokstaver K i denne bloggen. Vi kan kanskje ta med ordet kategori også, fordi Apecalypso er jo en temmelig kategorisk blogg, nærmere bestemt kategorisk uinteressant. Jeg har jo ingen lesere, ihvertfall ikke sammenlignet med listepopen på listetoppen, som etter alt å dømme mestrer kunsten å være populær, noe jeg synes er komisk. Jeg antar jo at folk skriver sånt som de selv liker å lese, eller i det minste at de – mer eller mindre bevisst – beveger seg i en slik retning i stil og temavalg. Hvorom allting er, for sånne som er interessert i historie og kultur i bred forstand finnes det ikke typisk “mange godsaker” å finne på denne plattformen. Noen skriver av og til noe som er “større” enn det rusket man finner i sin egen navle men ting henfaller typisk til de litt i overkant “nære ting” over langen. I den grad noen viser tegn til ambisjoner på blogg.no så handler det om hvor de befinner seg på topplisten. Du vet. Borgerskapets joviale konkurranse om å være den som alle klapper for, i det minste noen få ganger i dette livet.

Skal man skrive om år 1400 kommer man ikke utenom Timur Lenk og storhetstiden til byen Samarkand. Han døde av “feber” i år 1405, men før han kreperte fullstendig rakk han å si at den som forstyrrer hans grav vil rammes av en enda verre ulykke enn Timur og hans soldater. Om dette er årsaken til at graven hans forble urørt i 600 år er ukjent, men vi vet at sovjetiske arkeologer startet utgravningen av stedet den 19. juni 1941, tre dager før Operasjon Barbarossa – Hitlers invasjon av Sovjetunionen – ble iverksatt. Interessante tilfeldigheter finnes overalt for de som studerer historie. Om han Adolf var verre enn Timur blir en veldig flisespikkende debatt, men i sin samtid var han sannsynligvis den verste kødden man kunne havne i bråk med. Josef Stalin er en sterk konkurrent, men han var ikke noen “erobrer” i den forstand. Jeg tror ikke engang Stalin var særlig interessert i “utbredelse av verdenskommunismen” og den typen ting; det handlet mer om å utvikle innenrikpolitiske styringsverktøy for å konsolidere sin egen posisjon. Hvor mye muslim var Timur? Det vet vi ikke, men jeg tipper sånn omtrent like mye som Stalin: Alt som kan brukes for å underbygge sin egen makt vil jo bli brukt av de som søker makt, fullstendig uten skrupler og/eller hensyn til hva greia “egentlig” handler om. Finnes det overhodet noen hersker, erobrer og sånne typer fra hele verdenshistorien som ikke har brukt religiøse elementer i propagandaen sin? Jeg tviler på det. I den grad dette finnes så henter de kraft fra antireligiøse vekkelsesbevegelser istedet, som vi ser utallige ganger gjennom historien der hvor makten har forskjøvet seg på grunn av “stor sosial uro”, ofte grunnet i ugreie naturforhold, dårlig avling og den typen ting. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang.

Generelt sett er det en svært dårlig idè å påstå at du kontrollerer været, slik at folk skylder deg takk fordi sola skinner og regnet faller i passende mengder, fordi hva slags stilling havner du i når dette forandrer seg? Arkeologene har funnet mange spor etter voldelige sammenbrudd av “samfunnets orden” i hvor mange oldtidsbyer som helst. For eksempel den gigantiske byen Teotihuacan like nord for Mexico City – på sitt meste befolket av en kvart million mennesker – som gikk i nedgang etter den vulkanske hendelsen (vi er ikke helt sikre på hvor det var) i år 536 og “atomvinteren” som fulgte, med fullstendig sammenbrudd som en uunngåelig følge av at befolkningen “mistet troen” på styresmaktene og det systemet de brukte til å forklare hvorfor det må være forskjell på folk. Selv synes jeg det er litt populistisk og fjollete, men jeg kan likevel forstå hvorfor såpass mange historikere beskriver 536 som “det verste året å være menneske her på jorda”. Mye skjedde i kjølvannet av den vulkanske hendelsen (hvor enn den var), blant annet den justinianske pesten som vi antar var den samme typen byllepest som Svartedauen (den preget hele Timurs levetid), men bysantinerne antok den gangen at smitten kom fra Afrika, slik at all elfenbenshandel ble avviklet for lang tid fremover, uten at håndverkere sluttet å etterspørre denne typen materiale, så konsekvensen av dette ble fullstendig utryddelse av dyret hvalross på det norske fastlandet, fordi hvalrosstenner overtok markedet for en stund. Vi finner jo arkeologiske spor etter all slags rikdom og økonomisk fremgang i Norge på den samme tid — etter mønster av hvordan vi fortsatt definerer denslags.

Som alle vet ville ikke islam ha vært en verdensreligion hvis det ikke var for den fullstendig utmattende “siste krigen” mellom bysantinerne og sasaniderne mellom årene 620 og 628, som bysantinerne riktignok “vant” i militær forstand, men greia var så ødeleggende for hele regionen at det fantes ingen realistisk motstandskraft da de muslimske erobringskrigene begynte i kjølvannet av disse hendelsene — som i sin tur neppe ville ha kommet hvis det ikke var fordi Bysants ble såpass svekket under pesten på Justinians tid at de fremto som “overvinnelige” for perserne. Etter min mening er det ikke noe vanskeligere å forstå folk på 620-tallet enn på 1970-tallet, så lenge man faktorerer inn alt det logistiske. Hvordan spredte nyheter seg? Like raskt som folk kunne reise, er det generelle svaret. De som handlet med ymse slags “hvalrossprodukter” på den tiden hadde uansett en sterk interesse av å følge med på hva som rørte seg nede i markedsområdene deres. Grunnlaget for hele den såkalte vikingtiden ble lagt på 600-tallet, når folk i Norge virkelig begynte å få smaken for luksusprodukter fra syden (noe vi fortsatt har). Det er en grov misforståelse å tro at vikingene var noen slags tidsriktig “motorsykkelbande” av aggressive bøller og ranere. De var selvsagt dette også, men ikke dette først og fremst. Angrepet på Lindisfarne kom som en folge av den trilaterale avtalen mellom Karl den store, kong Offa av Mercia (i England) og Harun al-Rashid i Bagdad. Det handlet først og fremst om å stanse fremveksten av “et nytt Roma” nede på kontinentet — og vikingtoktene, ihvertfall til å begynne med, må forstås i lys av dette. Frihandelen var jo truet av et nytt opplegg med sterk sentralmakt og høyt skattetrykk. En slags oldtideversjon av Trumps “tollmur” om du vil. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men moderne mennesker har en utpreget tendens til å tenke på eldre tiders folk som uvitende, naive, enfoldige og den typen ting. Jeg ser imidlertid ingen grunn til å tenke slik. Om noe, så var de vesentlig mye mer kompetente og handlekraftige enn oss — fordi de hadde ikke like mange “enkle løsninger” som vi har.

Noe annet som hendte i cirka år 1400 var at Johannes Gensfleisch zur Laden zum Gutenberg ble født. Vi vet ikke eksakt hvilket år, men det var ikke tidligere enn 1393 og ikke senere enn 1406, så folk pleier å si “år 1400” og kalle dette presist nok, fordi poenget med Gutenberg er jo at han oppfant boktrykkerkunsten, nærmere bestemt “bevegelige typer” (bokstaver og andre tegn) som kan flyttes rundt for å endre teksten. Selve trykkeprosessen var jo allerede velkjent, men mest brukt av kunstnere og dekoratører. Skriving var fortsatt forbeholdt yrkesgruppen skrivere som jobbet for hånd. Hva sa fagforeningen deres da Gutenbergs oppfinnelse ble kjent? Vi vet ikke men vi kan anta omtrent det samme som dagens “digitale kunstnere” sier om fenomenet Kunstig Intelligens, som ved dette tidspunkt jo kan trylle frem nærmest hva som helst slags illustrasjoner i løpet av få sekunder, så hvorfor skal noen betale for at en eller anne fyr skal sitte og knote med greiene mot høy timebetaling? Alle skjønner hvilken vei ting bærer, uansett hvor mye skriking og gråt det kommer fra de som mister jobben. Et bedre spørsmål er hvorfor vi egentlig behøver kunstig intelligens, som ikke engang er “intelligent” i noen meningsfull forstand, det er bare en avansert algoritme som forutser hva folk vil ha basert i digitale treningsdata som hentes inn fra nettet og ellers, men som uansett ikke er noen uendelig mengde. Jeg mener, hvor mange bits rommer hele det observerbare universet? Tallet er anslått å være 6×10^80 — eller seks hundre millioner billioner billioner billioner billioner billioner billioner bits, om du foretrekker det med bokstaver. Som alle kan se er ikke dette på langt nær nok til å trene en datamaskin til å “tenke selv” innenfor rammen av alle tillate permutasjoner av informasjonssammensetning. (Undersøk saken selv hvis du ikke tror meg.) Det blir som den ultimate fagidiot av det slaget som er flink i hoderegning med store tall, vet navnet på alle byer i verden og den typen ting, men som er fullstendig fette evneveik med selv de enkleste “sosiale problemstillinger”. Men nå må jeg avslutte denne kjedsommelige monologen om tall og historikk, fordi klokken har blitt ni og jeg har ting som må gjøres.

Vi avslutter med sangen som den profetiske Lee Perry skrev om meg i 1976:

Her er sakens fakta: Funk – som egen musikksjanger – ble funnet opp av James Brown og det rytmiske varemerket hans var en vanlig firerbeat med trykk på eneren, altså en-to-tre-fir, en-to-tre-fir, og så videre. Alle bruker dette trikset nå men det var James Brown som begynte med det. Slik kan man definere funk. Selve greia med rytmisk dansemusikk er verre å få tak i med definisjonsinstrumenter. For eksempel er det uråd å si når folk begynte med sånt. Det kreves jo i prinsippet ikke mye avansert utstyr for å få igang en “rytmeseksjon” som har dansevennlig beat, med eller uten noen som synger melodi på toppen, eventuelt spiller andre lydinstrumenter. Hvor lenge har mennesker danset?

Ved inngangen til det tyvende århundret handlet alt om jazz. Uansett hvem som fant opp hva og hvordan fenomenet spredde seg; alle som skal se for seg musikken på 1920-tallet tenker jazz. Danseklubber på den tiden hadde så stort band busjettet deres kunne forsvare og opplegget var “rytmisk dansemusikk” som tillot folk – for ikke å si oppfordret til – å hoppe rundt og gjøre alskens akrobatiske kunster på dansegulvet. Norge har hatt mange “internasjonale navn” innenfor sjangeren jazz gjennom tiden. Alle vet dette. Noen av dem har beveget seg i retning av soul, særlig sangerne, som sikkert trekkes naturlig i denne retningen av stemmebruk etterhvert som de får større selvsikkerhet i uttrykket. Uansett hvordan dette eventuelt henger sammen – fordi alt henger jo som vanlig sammen med alt annet – så tilkom etterhvert mange nye tekniske muligheter for å “lage lydbilde”. Vi snakker om elektrisk musikk og store lydforsterkere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det som på godt norsk heter råkkenråll krever høy lyd, vrengte gitarer og hissige rytmer. Hvor dansevennlig det er kan være noe variabelt men at råkkenråll “går i kroppen” og får folk til å bevege på seg er en kjennsgjerning. Det har skjedd mye på den teknologiske lydfronten i løpet av de seneste 70-80 årene. Som jeg pleier å si: Man behøver kanskje ikke mer enn man klarer å finne gratis på diverse fildelingssider for å bygge opp et “hjemmestudio” på PCen som ville vært i millionklassen på den analoge tiden. Kort sagt: Man får til mye med lite nå, i forhold til produksjon og distribusjon av musikk. “Rene plateartister” fantes ikke før på 60-tallet, men dette er snarere regelen enn unntaket i våre dager. Om de i det hele tatt “reiser rundt på spillejobber” så er det med solid digital oppbacking. Det finnes retromiljøer som har diverse krav til bestykning og utstyr, sånn at uttrykket deres blir “periodemessig korrekt” hvis de for eksempel spiller psykedelisk rock, men sånn jobber ingen i den profesjonelle musikkindustrien. De er jo ikke kunstnere heller; de driver med fest og annen underholdning. Du vet. Lettsolgte ting og moro. Godt utseende artister som er flinke til å danse.

Funken er en spesialgren av den større sjangeren progressiv soul som vokste frem parallelt med progressiv rock, og av de samme årsaker: Nytt utstyr og ny lydteknologi gir jo nye muligheter til å ta det gamle uttrykket i nye retninger. Den gangen alt dette skjedde for første gang ble ting sammenblandet med diverse sosiale bevegelser som var i tiden, ikke minst fordi de politisk progressive sammenslutningene hadde en typisk tendens til å velge progressiv musikk. Det var aldri omvendt. Dette henger fortsatt igjen til en sånn grad at “hippiemusikk” ikke behøver å defineres nærmere for at folk skal kunne se for seg noe troverdig i fantasien. Jeg vet ikke om uttrykket negermusikk fungerer på den samme måten – det er vel mer å vente at umiddelbare assosiasjoner kan være “afromusikk” eller gangsta rap – men sånn ble progressiv soul karakterisert da det var noe nytt. (Sa de ikke det samme om jazz også for lenge siden?) Norge har aldri hatt rasisme sånn som i Amerika, selv om det er lett å finne “nedlatende holdninger” her, så hele rasekampen blir noe abstrakt. Noe vi bare ser på fjernsynet — mens der borte var kampen for alminnelige borgerrettigheter blodig alvor på 60-tallet. Mange stater praktiserte fortsatt apartheid. Det kunne være livsfarlig å “krysse rasegrensene”. Hvorfor henger du med de der? Sånn er det sikkert i visse strøk ennå, både i forhold til etniske og andre skillelinjer, men jeg vet ikke hva slags fjern og avsidesliggende dal man må havne i hvis man risikerer bank fordi man spiller rytmisk dansemusikk på samfunnshuset, men kanskje noe slags strengt kristent sted? Det blir uansett en usannsynlig historie.

Progressiv soul og funk var alltid svære på dansbarheten. Det må være et fett groove som går i kroppen og sparker folk igang på dansegulvet. Jeg startet jo med å definere funk så jeg kan ikke senere i samme stykke si at funken ikke lar seg definere, men det jeg kan si er at dette er det man oftest hører: Alle vet hva opplegget er når de hører det, men ingen kan forklare funken med ord. Det skal være primale rytmer som virker sånn på kropp og sinn at det eneste logiske svaret er å danse. Både musikere og publikum er enig i dette premisset. Senere på 70-tallet ble imidlertid greia kommersialisert og lagt ut for salg som disco. Du vet. Danseklubbenes ultimate forbruksvare på den tiden, laget utelukkende for at det skal være fengende dansemusikk uten alt for mange “kunstneriske elementer” som virker forstyrrende på hovedpoenget. Så kom 80-tallet og elektronikkens store gjennombrudd på lydfronten. Men selv det – som var så revolusjonært den gangen – er jo fossilisert oldtidshistorie i forhold til hvordan musikkindustrien holder på nå. Jeg har påpekt mange ganger at de typiske topplistene for musikk sjelden aller aldri inneholder noen band, det går for det meste i soloartister. Bandmusikk må vel regnes som en musikalsk særinteresse nå. Det blir helt galt – og direkte usant – å si at “ingen lager bra musikk lenger” men herregud så mye mannskit det er der ute. Musikkbransjen domineres ikke av musikere. Det er pengene som rår for det meste. Hva skal man si om dette? Selv foretrekker jeg “harde formater”. Det eneste nettbaserte jeg bruker til vanlig som med litt mysing og skråblikk kan kalles en strømmetjeneste er NRK og YouTube. Punktum. Jeg får “nok” på den måten — men selv i en slik progamsammenheng har jeg en tydelig tendens til å havne på 70-tallet. Bra filmer. Bra musikk. Kanskje litt kritikkverdig på motefronten, men ingen er perfekte.

Vi avslutter med selve låte som denne artikkelens tittel etterspør.

Jeg har ikke giddet å tukle særlig mye med “innstillingene” til kontoen Apecalypso. Det er alt for mye jåss borti menyen til venstre for det vinduet jeg skriver selve teksten i, som forresten heller ikke fungerer som noen realistisk illustrasjon av hvordan det ferdig publiserte produktet vil se ut — slik at sånne som meg – som er veldig nøye med at det grafiske ikke er på bærtur – er nødt til å utvikle fingerspitzgefühl for greia over tid, men det er jo selvsagt ingen eksakt vitenskap heller. Om jeg skal si hva jeg synes så er inntrykket mitt at denne plattformen – blogg.no – er et nokså tilfeldig sammenrasket konglomerat av hyllevarer fra the app store som i sin tid ble bygget av amatører. Opplegget fungerer “greit nok” sånn som det er, men det er ikke akkurat fremtidsrettet.

Hvis det fantes en bra betalingstjeneste for blogging ville jeg uten å nøle heller velge dette. For eksempel fantaserer jeg litt om at forlagshusene burde etablere noe slikt, både som et naturlig oppsamligssted for “juniorforfattere” og en ressurs for talentoppsamling hvor man kan finne bloggere med utviklingsmuligheter i retning av “normal forlagsforfatter”. Likevel er det viktigste (for meg) at plattformen må være moderert og underlagt redaksjonelle retningslinjer med lav toleranse for tøys og fjas. Det skal ikke fungere som “sosiale media” fylt til randen av alskens ondsinnet skitprat og manipulerende intrigemakeri. Det forekommer på blogg.no at noen presenterer interessante stykker de åpenbart har jobbet litt med på faktasiden, men mitt inntrykk er at hovedtyngden av alt materialet er vektet mot “sosial småprat” av den samme typen som man finner for eksempel på Facebook. (Jeg sluttet å bruke Facebook i 2012 og de har sikkert forandret mye siden da, men jeg mener å huske at det var et eget vindu for “generell oppdatering og nyheter fra livet ditt” hvor folk skrev små tekster som ligner mye på en typisk blogg på denne plattformen.) For å oppsumere: Verken eieren eller brukerne av denne plattformen viser noen utpreget grad av semantiske ambisjoner. Det er for mye slurv og fanteri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange sier at blogging er dødt. Folk driver med podcast nå. Jeg tror ikke på denne påstanden. Det blir jo som å si at alle forfattere ønsker egentlig å holde på med radio. Jeg skal ikke utelukke at det kan være slik for noen få, men generelt sett er det jo stor forskjell mellom tekstforfattere og radiopratere. Blant annet det ikke uvesentlige elementet med å korrigere språk og grammatikk før man publiserer stykket heller enn å “prate på direkten” (selv om dette er hva jeg selv teknisk sett gjør, men jeg er ikke noe bra eksempel for noen fordi jeg har holdt på med “spontan produksjon av tekst” i femti år, så du kan si jeg har et urettferdig forsprang på de fleste). Evnen til å improvisere tekst handler mer om øvelse enn om talent (selv om dette også hjelper). Om man så sitter og prater direkte i podcasten sin vil man likevel – sannsynligvis – ha en tynn bunke med “huskekort” som man sitter og stokker mellom hendene mens man jåsser ivei. Du vet. Stikkord, tema, faktapunkter, alternativer og den typen ting. Nesten ingen får til å “dikte på direkten” som folk gjør i teatersport og slike øvelser. Det som typisk skjer er at man kjører seg fast i et klissete tema eller går tom for drivstoff mens man er i noen slags kålåker langt borte fra det man egentlig snakket om. Hva gjør man da? Det enkleste er å bare hoppe rett til noe annet uten å unnskylde eller forklare seg. Tro meg. Det funker best i lengden — og leseren vil i hovedsak godta dette uten å føle seg snytt, gitt at dette andre er noe interessant (som bringer oss tilbake til huskekortene).

Som sagt er ikke jeg i noen posisjon til å si noe om hvordan andre jobber med tekstene sine, men jeg synes at jeg ser mye slurv. Det er ikke seriøst. Enten er det bare bla-bla om hva som essensielt sett koker ned til “ingenting” eller så er det bloggpolitikk, det vil si sosialt manipulerende opplegg som for eksempel kan handle om “å holde tilhengerne sine varme” med en nokså konstant strøm av forutsigbart materiale designet for å “appellere til følelser” mens det samtidig er ganske tynt på etterettelige fakta og kildehenvisninger. Og hva fanden er poenget med denne topplisten? Folk kan mene hva de vil om dens nytteverdi men ingen kan nekte for at bare eksistensen av en “konkurranse om tall” påvirker hvordan folk jobber med bloggen sin. Selv har jeg en tendens til å publisere tidlig på dagen fordi det er rett og slett da jeg har “den beste energien” for sånt. Utover ettermiddagen blir jeg typisk mindre inspirert, eventuelt “inspirert annerledes” enn det som normal skjer når jeg avvikler morgenkaffen, leser dagens nyheter og det ene med det andre. På en måte kan vi jo hevde at verden er ny hver morgen, men utover dagen får man en annen energi ettersom man begynner å håndtere diverse materielle forhold som man har å stelle med. Men hva vet jeg? Alle er jo forskjellige. Jeg vedder både sokker og sko på at det finnes de som foretrekker å skrive på ettermiddagen også. Men nå er vi i kålåkeren. Jeg havner alltid der når jeg begynner å snakke om “hva jeg synes” om det eller det. Hvem bryr seg om sånt? Poenget med å nevne topplisten er at tallene som fremkommer der virker ikke realistiske i forhold til selve plattformen, som jeg tipper får bare “et par hundre” besøkende som begynner med å taste seg inn på adressen blogg.no. Selve kjøttvekta av besøkstall ser ut til å være turister som har klikket seg inn på èn bestemt blogg noen har linket opp et annet sted; Facebook, Instagram eller hva har du. De har sjelden eller aldri noen incentiver for å lete etter mer og/eller annet lesestoff på plattformen.

Jeg ser egentlig ingen vei fremover for blogg.no annet enn “en forutsigbart nedadgående spiral” hvis varighet handler om lønnsomhet. Så lenge eierne tjener noen småkroner på greia får den rusle og gå som den vil, men jeg ser ikke for meg noen vilje til investeringer i oppfriskning og omformattering grunnet i noen strategi for “økende markedsandeler”. Hvor er ting på vei hen? Dersom noen etablerer en bloggplattform som er bare litt ryddigere og rensligere enn denne så er jeg til og med villig til å betale for tjenesten. Men foreløpig er dette så vidt jeg vet det eneste alternativet som finnes i Norge, med mindre man blogger på noen slags spesialside om finanser, turisme, hobbyvirksomhet eller hva det måtte være. Derfor blir det som det blir. Store deler av internettet ligner på halvveis nedlagte kjøpesenter i fraflyttingsstrøk, hvor de få butikkene som fortsatt finnes er ganske lugubre lavpriskjeder, gatekjøkken og denslags. Det føles ikke som om stedet er i vekst, i vinden eller hva man skal si. Der finnes ingen optimistisk ånd. Som jeg nevnte ovenfor meldte jeg meg ut av Facebook i 2012 og jeg tror faktisk vi må spole tilbake til omtrent på den tiden for å gjenfinne det optimistiske internettet. Du vet. Mens folk fortsatt trodde at opplegget kunne bli noe annet enn just another cash cow for internasjonale selskap og teknobaroner med mange milliarder i banken allerede. Riktignok finnes det fortsatt enkelte godartede nettjenester for blant annet bankærender og innsending av digitale offentlige skjema, men hovedtyngden av mannskiten drives nesten utelukkende av grådighet og viljen til å lyve. Finnes det noen måte å drepe den nettbaserte økonomien? Går det an å bare fjerne alle muligheter til å tjene penger på nettet? I så fall er dette hva vi bør gjøre.

Her er et spørsmål: Hvem er fienden? For meg er svaret enkelt. Alle som trakasserer, utnytter og føkker opp for andre mennesker på grunn av penger. Alle som lyver, bløffer, snyter og stjeler. Eller hva tenker du? Jeg er jo ikke nådig av natur. Tilgivelse og denslags feite kaker er ikke for meg, mange takk. Jeg slanker meg. Det virker ikke realistisk å tro at noe vil skje på noen slags front som helst uten at offentlige myndigheter setter ned foten og sier at nok er nok. Hvorfor finnes det milliardærer? Det er jo fullstendig fette sinnssykt. Jeg har ikke noe imot at folk tjener seg feite på smarte opplegg. Det er bare bra at det går an å starte virksomheter som lønner seg — men det er lenge siden dette var hva ting handlet om i forretningslivet. Vi har havnet i en situasjon hvor alle silkehansker forlengst har blitt kastet og “skrupler” er for barn og kjerringer. Nå for tiden gjør folk alt som ikke er direkte straffbart (samt en del av dette også) for å maksimere profitten sin, inkludert det å gi “politiske donasjoner” til ymse slags partier og bevegelser som lover å fjerne alt som finnes av reguleringer for hvor langt grådigheta skal få rå. Jeg mener, helt seriøst, hva skal privatpersoner med så perverst mye penger? Som alle vet behøver man her i Norge – med det prisnivået vi har – en viss minimumssum av penger for å leve normalt fra måned til måned, pluss at det er alltids kjekt med noen ekstra penger som man kan bruke fritt, men når blir det egentlig nok? Eller rettere sagt: Når blir det urimelig? Jeg fortsetter å agitere for en nedleggelse av “børsfinanser” generelt og “selskap med begrenset ansvarsrett” spesielt. Igjen, jeg har ingenting imot at folk starter firma, jobber hardt og tjener bra på den måten – jeg vet jo hva det handler om og det er ingen kjære mor – men det bør settes et tak for hvor rik det går an å bli. Eller mer presist: Hvor innflytelsesrik noen privatperson skal ha lov til å være i finanspolitikken, som selvsagt henger sammen med den økonomiske kjøttvekta. Driver du butikk? Javel men så passer du butikken din på normalt vis. Hvis du driver med politikk på noe slags nivå – selv om det “bare” er frivillige donasjoner – så driver du jo med “noe annet” enn en vanlig butikk. Da spiller du på systemet. Disse tingene bør ikke blandes sammen.

Vi avslutter med litt vanlig musikalsk barneskolepensum fra 70-tallet.