Et paradigme er en modell man kan bruke til å forstå ulike hendelser på samme måte. I vitenskapsfilosofi er paradigmer vitenskapelige modeller som tillater oss å forklare en rekke ulike fenomener ved bruk av den samme teorien. Et eksempel er Johannes Keplers modell av banen til Mars, som er et paradigme for å regne banen til andre planeter og måner. Et annet eksempel er Charles Darwins utviklingslære, som er et paradigme for å forklare utviklingen til alle slags arter. Paradigmer blir derfor ofte kalt mønstereksempler eller eksemplarer, ettersom de gir oss eksempler på hvordan vi kan forklare ulike ting ved bruk av det samme forklaringsmønsteret.
(Store norske leksikon)
Det finnes et paradoks som jeg ikke husker navnet på i farten, men det handler om proteinfolding og hvor idiotisk mange ulike kombinasjonsmodeller som finnes innenfor hver sekvens av aminosyrer – tallet er 10^300, eller 10 etterfulgt av 300 nuller, et tall som jeg ikke engang vet navnet på – men likevel folder proteinene seg sammen på den eneste måten som vi vet kan danne grunnlaget for organisk liv. Dette fremstår som teleologisk, det vil si at det er “meningen” at ting skal skje på denne måten, selv om vi ikke har noe grunnlag for å hevde at proteinfolding foregår på den samme måten også på andre steder i universet. Den korte historien er at dette er det sterkeste argumentet til fordel for hypotesen om at “jorda er en sjelden planet” — eller utlagt at det vi kjenner som liv ikke nødvendigvis finnes noe annet sted enn her.
Maleriet ovenfor er fra 1862 og kalles vanligvis bare Stanczyk. Det ble malt av Jan Matejko og fremstiller hoffnarren til kong Sigismund den gamle – regjeringstid mellom 1506 og 1548 – som var konge av Polen og erkehertug av Litauen. I ettertid har dette motivet gitt navn til den triste klovnens paradigme; det vil si “regelen” om at komikere og andre som jobber med å forlyste folk og få dem til å le, ikke selv har noe lykkelig privatliv. Tanken er at talentet for å være klovn har sammenheng med syklotymisk personlighetsforstyrrelse – noe som regnes for mer eller mindre bevist gjennom mange ulike psykologiske tester og eksperimenter – karakterisert av “periodisk hypomani” som imidlertid ikke er så sterkt manifestert at det kan være snakk om klinisk bipolar lidelse. Stemningsskiftet og humørsvingningene befinner seg til en stor grad under viljens kontroll, slik at pasienten kan “avreagere” på scenen eller i annen publikumssammenheng, for så senere å oppleve psykisk utmattelse og “viljesløshet” når de trekker seg tilbake til privatlivet.
Dette med å søke oppmerksomhet er ganske interessant. Trangen til å “bli sett” er forsåvidt en alminnelig menneskelig egenskap som folk typisk lever ut innenfor romantiske forhold, vennskap og så videre, men for noen går ting mye lengre enn dette. De antar et performativt handlingsmønster som handler om “bekreftelse” fra omverdenen, tildels på et manisk vis som kan ligne på rusavhengighet. Vi kan se for oss en skuespiller, musiker eller andre som danner “avhengighet” av publikums applaus og bifall — mens de faller inn i en depressiv tilstand hvis de av noen grunn ikke får dette kicket. Det er i disse tilfellene at det kan være snakk om syklotomi. Jeg har selv jobbet mange år med teater og annen scenekunst – men “bak kulissene” – slik at jeg har møtt ganske mange skuespillere, dansere, musikere og denslags, som imidlertid i hovedsak har vært “helt normale mennesker” i privatlivet. Jeg har faktisk aldri møtt noen profesjonell scenekunstner som har fremstått som syklotomisk i handlingsmønsteret sitt, men desto flere “oppmerksomhetssøkende individer” som ikke har kontroll over sine egne tendenser slik sett, eller som til og med befinner seg i en tilstand av fornektelse. De vil ikke innse at handlingsmønsteret deres er patologisk – noen ganger også suicidalt – og at de behøver psykiatrisk hjelp.
Det sterkeste argumentet jeg kan komme på mot hypotesen om at “jorda er sjelden” er hvor jævlig føkka og miserable folk har en tendens til å være. Hvis dette virkelig er det eneste stedet med liv så er livet en eneste stor kosmisk spøk som er funnet opp av noen slags gudsmakt med dårlig sans for humor. Herregud. Mennesker vet ikke mye men vi vet i det minste at livet er kort så vi bør ikke kaste det bort på tøys og håpløse prosjekter. Det går jo under ellers normale omstendigheter ikke an å vite når din siste dag kommer, selv om vi kan snakke om grader av sannsynlighet. Alt vi vet er at den kommer, før eller siden. Uansett hvor mye man spreller, gråter og protesterer mot skjebnens lover så er vi helt og fullstendig fette idiotsikre på at alle dør til slutt. Sånn er reglene. Men før denne dagen kommer har vi noen grader av frihet som vi kan bruke mer eller mindre slik vi måtte ønske. Det er dette som er meningsinnholdet i det gamle uttrykket “grip dagen” (carpe diem). Hva er det du vil? Det er ikke sikkert at du får det du ønsker, men det er rimelig sikkert at du får “noe”. Siden må man jo bare gjøre det beste man kan med det man har. Sånn har det alltid vært, for alle mennesker, enten man er en “trist klovn” eller noe helt annet.
Vi avslutter med en sang som har et “religiøst” tema.












