Kategori: Blogg

Et paradigme er en modell man kan bruke til å forstå ulike hendelser på samme måte. I vitenskapsfilosofi er paradigmer vitenskapelige modeller som tillater oss å forklare en rekke ulike fenomener ved bruk av den samme teorien. Et eksempel er Johannes Keplers modell av banen til Mars, som er et paradigme for å regne banen til andre planeter og måner. Et annet eksempel er Charles Darwins utviklingslære, som er et paradigme for å forklare utviklingen til alle slags arter. Paradigmer blir derfor ofte kalt mønstereksempler eller eksemplarer, ettersom de gir oss eksempler på hvordan vi kan forklare ulike ting ved bruk av det samme forklaringsmønsteret.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Store norske leksikon)

Det finnes et paradoks som jeg ikke husker navnet på i farten, men det handler om proteinfolding og hvor idiotisk mange ulike kombinasjonsmodeller som finnes innenfor hver sekvens av aminosyrer – tallet er 10^300, eller 10 etterfulgt av 300 nuller, et tall som jeg ikke engang vet navnet på – men likevel folder proteinene seg sammen på den eneste måten som vi vet kan danne grunnlaget for organisk liv. Dette fremstår som teleologisk, det vil si at det er “meningen” at ting skal skje på denne måten, selv om vi ikke har noe grunnlag for å hevde at proteinfolding foregår på den samme måten også på andre steder i universet. Den korte historien er at dette er det sterkeste argumentet til fordel for hypotesen om at “jorda er en sjelden planet” — eller utlagt at det vi kjenner som liv ikke nødvendigvis finnes noe annet sted enn her.

Maleriet ovenfor er fra 1862 og kalles vanligvis bare Stanczyk. Det ble malt av Jan Matejko og fremstiller hoffnarren til kong Sigismund den gamle – regjeringstid mellom 1506 og 1548 – som var konge av Polen og erkehertug av Litauen. I ettertid har dette motivet gitt navn til den triste klovnens paradigme; det vil si “regelen” om at komikere og andre som jobber med å forlyste folk og få dem til å le, ikke selv har noe lykkelig privatliv. Tanken er at talentet for å være klovn har sammenheng med syklotymisk personlighetsforstyrrelse – noe som regnes for mer eller mindre bevist gjennom mange ulike psykologiske tester og eksperimenter – karakterisert av “periodisk hypomani” som imidlertid ikke er så sterkt manifestert at det kan være snakk om klinisk bipolar lidelse. Stemningsskiftet og humørsvingningene befinner seg til en stor grad under viljens kontroll, slik at pasienten kan “avreagere” på scenen eller i annen publikumssammenheng, for så senere å oppleve psykisk utmattelse og “viljesløshet” når de trekker seg tilbake til privatlivet.

Dette med å søke oppmerksomhet er ganske interessant. Trangen til å “bli sett” er forsåvidt en alminnelig menneskelig egenskap som folk typisk lever ut innenfor romantiske forhold, vennskap og så videre, men for noen går ting mye lengre enn dette. De antar et performativt handlingsmønster som handler om “bekreftelse” fra omverdenen, tildels på et manisk vis som kan ligne på rusavhengighet. Vi kan se for oss en skuespiller, musiker eller andre som danner “avhengighet” av publikums applaus og bifall — mens de faller inn i en depressiv tilstand hvis de av noen grunn ikke får dette kicket. Det er i disse tilfellene at det kan være snakk om syklotomi. Jeg har selv jobbet mange år med teater og annen scenekunst – men “bak kulissene” – slik at jeg har møtt ganske mange skuespillere, dansere, musikere og denslags, som imidlertid i hovedsak har vært “helt normale mennesker” i privatlivet. Jeg har faktisk aldri møtt noen profesjonell scenekunstner som har fremstått som syklotomisk i handlingsmønsteret sitt, men desto flere “oppmerksomhetssøkende individer” som ikke har kontroll over sine egne tendenser slik sett, eller som til og med befinner seg i en tilstand av fornektelse. De vil ikke innse at handlingsmønsteret deres er patologisk – noen ganger også suicidalt – og at de behøver psykiatrisk hjelp.

Det sterkeste argumentet jeg kan komme på mot hypotesen om at “jorda er sjelden” er hvor jævlig føkka og miserable folk har en tendens til å være. Hvis dette virkelig er det eneste stedet med liv så er livet en eneste stor kosmisk spøk som er funnet opp av noen slags gudsmakt med dårlig sans for humor. Herregud. Mennesker vet ikke mye men vi vet i det minste at livet er kort så vi bør ikke kaste det bort på tøys og håpløse prosjekter. Det går jo under ellers normale omstendigheter ikke an å vite når din siste dag kommer, selv om vi kan snakke om grader av sannsynlighet. Alt vi vet er at den kommer, før eller siden. Uansett hvor mye man spreller, gråter og protesterer mot skjebnens lover så er vi helt og fullstendig fette idiotsikre på at alle dør til slutt. Sånn er reglene. Men før denne dagen kommer har vi noen grader av frihet som vi kan bruke mer eller mindre slik vi måtte ønske. Det er dette som er meningsinnholdet i det gamle uttrykket “grip dagen” (carpe diem). Hva er det du vil? Det er ikke sikkert at du får det du ønsker, men det er rimelig sikkert at du får “noe”. Siden må man jo bare gjøre det beste man kan med det man har. Sånn har det alltid vært, for alle mennesker, enten man er en “trist klovn” eller noe helt annet.

Vi avslutter med en sang som har et “religiøst” tema.

Spanias statsleder Pedro Sanchez har lagt frem et program for “opplæring i katastrofeberedskap” for spanske skolebarn. Hensikten er åpenbart at barna skal gis en viss innsikt i hva de skal gjøre – og ikke gjøre – når det er skogbrann, flom og den typen ting. Det er vanskelig å se noe kontroversielt i saken. Det er jo kjekt å ha en viss peiling på hva som lønner seg å gjøre heller enn å bare fly rundt og skrike når det skjer noe katastrofalt rundt deg, er det ikke? Jeg vil si det. Behersket og kontrollert atferd er alltid det beste alternativet. Du vet. Disiplin. Dette prinsippet kommer til en viss grad i konflikt med banale tanker om hva frihet er og betyr. For eksempel hadde vi jo en katastrofe i 2020 – pandemien – som ble mye verre enn den behøvde å være på grunn av alskens udisiplinerte troll og deres “følelser”. Etterdønningene merkes fortsatt. Vi vil neppe være så godt forberedt når den neste pandemien kommer – for det er helt fette idiotsikkert at den kommer – som vi kunne/burde ha vært — og dette handler kun om “alternative tanker”. Eller idioti som mange foretrekker å si.

Nå er det jo ikke så mange alternativer tilgjengelig hvis man står overfor en “vegg av flammer” eller hvis flodbølgene skyller gjennom nabolaget ditt, men selv da må vi typisk regne med at mange vil nekte å la seg evakuere fra faresonen og heller satse på at de kommer til å ha flaks eller noe. Spørsmålet er om det er greit å tvangsflytte folk som mener de bør bli på stedet for å “beskytte eiendommen” selv om brannvesenet definerer prosjektet som håpløst. Hvordan skal man forholde seg til idioter som nesten helt sikkert kommer til å bli drept hvis de får gjøre som de vil? Hvor går grensene for å beskytte folk mot konsekvensene av deres egen toskeskap? Dette er et interessant moralfilosofisk spørsmål som har et ukjent antall grader av praktisk applikasjon. For eksempel virker det greit å bære bort noen under skriking og protest hvis det handler om å redde dem fra en massiv brann som er “like rundt hjørnet” mens det kan reises mange argumenter mot det å legge noen i bakken og tvangsvaksinere dem mot en smittsom sykdom. I begge tilfeller etterlater man noen til sin sannsynlige død hvis man ikke griper inn, men brannsituasjonen er enklere å forholde seg til i etterkant, når faren er over. Det er ikke like enkelt å senere danne paranoide fantasier om hva dette “overgrepet” har gjort med deg, kroppen din og resten av din tid her på jorda. Det finnes sannsynligvis mange nettgrupper for flomofre som tildels beveger seg i retning av at huset deres fikk en verre medfart på grunn av at de lyttet til råd om å evakuere, men ikke like mange som nettgruppene for “vaksineofre” og alle deres hangarounds av mer eller mindre (mest det siste) medisinsk kompetente agitatorer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som jeg har sagt hundre ganger før: Definisjonen av idioti er når noen overvurderer sin egen vurderingsevne. Som en hovedregel skjer dette fordi de “stoler på magefølelsen” fremfor å søke kompetent råd og bistand. Stemmen i hodet sier dem hva de bør gjøre — og de har ofte dårlig erfaring med å lytte til andres råd, særlig “autoritetsfigurer”. Dessuten sier jo alle at det er best å tenke selv og gjøre sine egne undersøkelser av sakenes faktagrunnlag, så da så. Selv har jeg en utpreget tendens til å le av dusteri, men selv jeg må innrømme at det kommer til et punkt når det ikke er morsomt lenger. Si for eksempel når folk konstruerer svære mentale opplegg i hodet heller enn å bare innrømme at de tok feil og snu på flisa. Dette er noen slags psykiatrisk folkesykdom, så vidt jeg kan se. Eller rettere sagt: Det er et helt sakskompleks av “psykiske energier” som alle går i omløp rundt hva jeg vil karakterisere som en barnslig fantasi om konseptet frihet. Dette gjør folk til troll, både på nettet og andre steder. Jeg mener, vi har alle møtt noen. Ikke sant? Folk som bare ikke vil gi seg på at de “har rett” — til en sånn grad at de risikerer både sitt eget og andre folks liv. Det er èn ting å være sta – noe som ofte kan være en god personegenskap hvis man kan kontrollere den – men det er noe annet å være vrang. Du vet. En av de som automatisk stiller seg i opposisjon nesten uansett hva det skal være. På engelsk heter dette contrarian, men jeg vet ikke om den norske oversettelsen som Google forslår er gyldig: kontrarisk. He is a contrarian = han er en kontrar. For meg låter det litt som negler på en tavle. Men okay, jeg antar at leseren har fått med seg poenget uansett.

Politisk sett oppfattes sosialisme, marxisme og lignende som tyranni av de høyrerorienterte. Altså at staten skal diktere overfor folk hva de skal og ikke skal, mens motsetningsbegrepet frihet betyr at man selv bestemmer hva man skal gjøre og hvordan det skal gjøres. Dette har vært salgsargumentet hele veien, siden USAs president Harry Truman etablerte sin Truman-doktrine i 1947, og med dette formelt sett satte igang Den kalde krigen. Siden har alt handlet om propaganda både fra øst og vest — men bare de mest evneveike blant oss har noensinne trodd noe annet enn at dette handler først og fremst om geopolitisk makt. Eller hvem som skal eie produksjonsmidlene, om du vil. Ta det humoristisk. Fra et typisk norsk ståsted handlet Den kalde krigen imidlertid mest om selvstendighet, noe som paradoksalt nok bare lar seg gjøre i den praktiske verden hvis man står til knes – og vel så det – i allianser. Du vet. Allianser tilknyttet forsvar, utdannelse, handel, vitenskap og det ene med det andre. NATO har aldri vært seriøst diskutert, mens EU oppleves som så “truende” av et tilstrekkelig antall enfoldige fjøsnisser til at vi har valgt et utenforskap som ligner tilstanden til en vasallstat: Vi er “med” i enhver forpliktende forstand annet enn det å ha stemmerett i parlamentariske saker. Der står opplegget i dag, og der står det relativt trygt. Det er ikke noen vits i å tukle med det. Det blir bare bråk — og vi har allerede nok bråk. Eller om vi heller skal kalle det galskap. Hvorfor er det så mange idioter i verden? Har det alltid vært sånn? Han drittsekken som nettopp ble drept i Amerika er et eksempel på den typen fiendtligsinnede agitatorer som ikke bare lever for greia si men som også tjener store penger på å reise rundt og lage bråk — eller bare sitte der i studioet sitt og spre hat i verden fra en internettplattform. Selvsagt skal man ikke ta livet av folk – uansett hva slags jævler de er – men man behøver ikke akkurat å gi dem all den oppmerksomheten de tigger etter heller. Enten du er for eller mot så er det engasjementet ditt disse typene vil ha. Det er sånn provokatører jobber. Du vet. Hisse opp folk og skape konflikt.

Det går ikke an å ha et fungerende samfunn hvis folk nekter å samarbeide. Vi minnes Margaret Thatcher som sa at “det finnes ikke noe sånt som et samfunn, det finnes bare individer” som bare høres smart ut hvis du er fette idiot. Selvsagt finnes det “bare” individer — men så da? Mennesker er jo sosiale dyr. Vi søker sammen i flokker og dermed oppstår det vi vanligvis kaller fellesinteressene, som ikke nødvendigvis behøver å være i strid med våre individuelle idiosynkrasier. De fleste klarer helt fint å skille mellom privatlivet sitt og “den offentlige sfæren”. Ingen ønsker at noen skal komme hjem til dem for å “fortelle dem hvor skapet skal stå” men de fleste skjønner likevel at når de er ute blant folk så må de tilpasse seg og følge de sosiale kodene, konvensjonene og reglene som gjelder der på stedet. Hvis man er så vrang av natur at man bare ikke får til å samarbeide med noen om noe, så bør man kanskje flytte for seg selv et sted langt borte fra slike steder hvor det er mye folk som samler seg. Sunn politikk handler om kostnadseffektiv forvaltning av fellesinteressene, men blander seg lite borti hva slags privatliv folk ønsker å ha — inkludert ikke minst hva slags seksualliv de trives med. Behøver vi å stille opp en liste over ting som er “private” i motsetning til ting som er “offentlige”? Jeg tror ikke det. Det at vi nå har fått identitetspolitikk er en perversjon som i prinsippet bare handler om at folk ikke klarer å sortere snørr og barter. Hva fanden raker det meg hva slags liv du ønsker å leve? Det motsatte av identitetspolitikk og moralisme kalles “å passe sine egne saker” og nesten alle foretrekker at det er slik. Så hvorfor er det så mye støy der ute? Jeg skylder på politiske influensere og deres vilje til å skape bråk, så splid mellom mennesker og skape undødig konflikt. Selv skriver jeg med det alle vil si er en “skarp tone” – ofte litt på kanten av den gode smak og vel så det – men jeg argumenterer likevel for at folk skal gjøre hva de kan for å ivareta samfunnsfreden. Kort sagt: Kardemommeloven.

Jeg tenker at “alle vet om 11. september 2001” men samtidig er det jo slik at det finnes folk som kaller seg voksne selv om terrorangrepene mot New York (og Pentagon) hendte før de ble født. Dette er et faktapunkt man bør reflektere over. Det finnes deler av verden som stiller seg totalt uinteressert i hva enn det er som hender i USA og “vesten” forøvrig. De har et helt annet opplegg, i en helt annen verden, selv om “vi alle bebor den samme jorda” og alt det der. Selv er jeg hva jeg kaller eurosentrisk – for ikke å si eurosjåvinistisk – og har vel lite annet enn iskald forakt for amerikanere. De er det mest heslige folkeslaget noensinne — og konkurransen er ganske hard på det området. Jeg har vært i USA, både i øst, vest og midt imellom, uten at dette imponerte meg. Faktisk var tilstandene enda mye verre enn jeg trodde. Uansett, jeg forventer ingenting fra amerikanere. Det er de verste menneskene som noensinne har eksistert. Ikke alle riktignok, men de få som er av bra moralsk kvalitet er ikke mange nok til at det utgjør noen statistisk betydningsfull forskjell.

Overskriften henviser til det CIA-ledede militærkuppet mot Salvador Allende i Chile. Du vet. Da Agusto Pinochet tok over og innledet et terrorstyre preget av utenomrettslig “internering”, tortur og drap som varte helt frem til 1990. Chile er ennå sterkt preget av denne perioden. Ville militærkuppet i 1973 ha skjedd uten påtrykk fra amerikanerne? Neppe. Selvsagt kan vi ikke si noe kategorisk verken i den ene eller den andre retningen, men alle vet at siste halvdel av det tyvende århundre var sterkt preget av amerikanernes kamp mot “verdenskommunismen” — et opplegg som fikk dem til å alliere seg med de verste av de verste både i Latin-Amerika og i verden forøvrig. Dette er historiske fakta. Det vi kaller Den kalde krigen ble startet av president Harry Truman i 1947, en person som forøvrig også var skyldig i verdenshistoriens hinsides enhver sammenligning verste krigsforbrytelse med atombombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Hittil de eneste gangene slike våpen har blitt brukt mot mennesker og en handling som den dag i dag blir rasjonalisert i USA, som noe “nødvendig for å knekke Japan” til tross for at Sovjetunionen uten tvil ville ha invadert landet og nedsablet enhver motstand hvis ikke amerikanerne hadde “kommet dem i forkjøpet”. Visste du ikke dette? Les litt historie. Verden er ikke slik som propagandamakerne sier at den er. Eller slik folk “ønsker å tro” at den er. Her følger en dokumentar:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det korte svaret er at han var et svin av verste slag. En nettbasert og selvnytende provokatør som åpenbart fant noen slags tilfredsstillelse i å spre hat og frykt. Det er overhodet ikke mystisk at han ble drept. Han befant seg sannsynligvis på toppen av hatlisten til mange millioner amerikanere, foruten også et ukjent antall mennesker fra andre land som av ulike årsaker følger med på amerikanske media. Blant hans mest herostratisk berømte uttalelser var dette med at “det er en akseptabel pris med noen skytedrap i året for å beholde det andre grunnlovstillegget” (second amandement, det vil si det som sier at alle amerikanere har rett til å eie og bære våpen). Han trodde sannsynligvis ikke at han selv ville bli et offer for denne mildt sagt kontroversielle innstillingen. Skal vi kalle det skjebnens ironi?

Imidlertid knytter det seg noen spørsmål til måten Charlie Kirk ble drept på. Jeg tar litt forbehold på grunn av at dette bare er hva jeg har klart å finne på nettet, men det virker som han ble felt av en skarpskytter som hadde tatt opp posisjon på et tak 150-200 meter unna (tallet varierer noe med de forskjellige kildene, men det har liten praktisk betydning for selve det å skyte noen på dette holdet om det er 150 eller 200 meter; det handler uansett bare om en liten justering av baksiktet). Selvsagt er det mange i kommentarfeltene som påpeker at det skal ikke mye trening til for å treffe et mål fra slikt hold, og det stemmer forsåvidt, men det er likevel noe helt annet å skyte på blink enn å skyte noen for å drepe dem. Dette siste krever psykopatiske egenskaper — eller eventuelt militær skarpskyttertrening. Drapet virker “profesjonelt” fordi det ble kun avfyrt ett skudd og gjerningsmannen forsvant bare etterpå. Hvis politiet har noen spor så har de holdt dette hemmelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis det hadde vært “personlig” så ville det vært enklere å konfrontere Charlie Kirk i en mer privat sammenheng, altså på et sted uten mange tilskuere, for eksempel på vei fra eller til der han bor eller andre steder hvor han vanker ofte. Selv om han var en “offentlig person” i den forstand at han var en nettbasert kjendis, så var han ingen offisiell person med krav på profesjonelle livvakter og den typen ting. Han hadde sannsynligvis noen private bodyguards som først og fremst hadde til oppdrag å hindre opphissede folk i å komme tett innpå kroppen hans for å gi ham en på trynet og så videre, men ingen politimessige profesjonister av den typen som forholder seg strategisk til realistiske drapstrusler. Følgelig var det “lett match” for den som gjorde dette — som åpenbart var overlagt drap, for ikke å si en ren henrettelse. Noe planlegging må det ha vært, men det var totalt sett ingen vanskelig drapsjobb for de som har peiling på denslags. Valget av åsted tyder på at det var et poeng at mange skulle se det skje. Hvis noen “profesjonelle” bare ønsket livet av Charlie Kirk uten noen videre dikkedarier ville de jo ha tatt ham ut på en mer diskret måte. Slik det skjedde finnes det både mange filmopptak og hundrevis av øyenvitner.

Jeg tror at mange ønsket livet av ham “i hemmelighet” inne i seg, eller altså at de har tenkt dette mange ganger, fordi han var en så provoserende og hensynsløs drittsekk. Dette forklarer det enorme antallet usannsynlige kommentatorer som har kommet til for å omtrent helgenerklære dette trollet like etter at drapet ble kjent. De føler dårlig samvittighet nå som han faktisk ble drept — og på en veldig synlig måte. Sånn er det jo. Mange som har ønsket livet av noen blir skikkelig paff når det skjer, og så angrer de seg og gråter litt. Jeg mente det ikke så alvorlig. Charlie Kirk var en oppmerksomhetsjunkie som trivdes med å være kjendis, provokatør og nettbasert troll. Hvis du virkelig vil såre sånne typer skal du bare ignorere dem og gjespe av hele det kjedsommelige opplegget deres. Å ta livet av dem er ihvertfall ikke smart. Da blir de jo bare til en “martyr for saken” — som bringer oss frem til spørsmålet om hvem det var som drepte Charlie Kirk og hvorfor de gjorde det på en såpass oppsiktsvekkende måte. Jeg aner selvsagt ikke hvem i noen særlig spesifikk forstand, men hvis jeg skulle etterforsket saken ville jeg begynt med å spørre hvem som tjener på dette. Hvem er det bra for? Ihvertfall ikke “den radikale venstresiden” slik som Donald Trump har gått ut og sagt i etterkant av hendelsen. For det første er disse ikke typisk særlig morderiske av seg verken i hensikt eller kompetanse. For det andre lukter dette “bestillingsdrap” lang vei, det vil si utført på en kaldt kalkulerende måte av en profesjonell drapsmann. “Den politiske venstresiden” har ikke sånne. Det er sannsynligvis bedre å se i stikk motsatt retning. Du vet. De som har noe å tjene på at all oppmerksomhet i media og samfunnet forøvrig flytter seg over på denne saken, ihvertfall for en stund fremover.

Her om dagen serverte jeg en løgn. Jeg brukte ordet duxelles når jeg egentlig mente mirepoix. Sånn går det når man slurver — selv om poenget med kokekunst naturligvis ligger i å tilberede greia riktig mer enn det å kalle den ved sitt rette navn, så synden min er tilgivelig innenfor en horisont av rimelig realisme. Nå er det jo slik med disse tingene at folk har forskjellige meninger om hva som er korrekt på kjøkkenet. Det er blant annet derfor vi sier at ting må bedømmes mer på den ferdige smaken enn på metoden man brukte underveis, langt mindre på språket man forklarer det hele med. Siden jeg befinner meg i Spania skal jeg imidlertid bryte litt med “kjøkkenfransken” og heller bruke ordet sofrito, som kan bety nærmest hva som helst, litt avhengig av hvor man befinner seg i geografien og hva slags råstoffer man har tilgjengelig, men den generelle idèen er å langtidssautere finhakkede grønnsaker som basis for videre utvikling av den matretten man jobber med.

Kulinarisk analfabetisme er når folk ikke har selv den minste fette peiling på hva ting heter og hvordan man lager dem, alt de kan si er noe vagt – kanskje et barndomsminne, lik Marcel Proust på sporet av den tapte tid – eller noe de en gang spiste på et bra sted i løpet av en minneverdig ferie. Men det er bedre enn ingenting. Typisk for Spania er altså sofrito og i mitt tilfelle er dette en “spesialversjon” av klassisk fransk mirepoix, som opprinnelig er oppkalt etter Charles Pierre Gaston Francois de Levis – som visse bukser noen ganger også kan hete – greve av Mirepoix (et sted i distriktet Languedoc) og om ham ble det sagt at han var “en tvers igjennom inkompetent og middelmådig mann” men han har altså lyktes i å få en fransk basisrett oppkalt etter seg. Det er jo ikke alle som klarer såpass i dette livet. Uansett, hans levetid var 1699-1757, så han ble altså ikke særlig gammel heller. I praksis handler mirepoix om løk, gulrot og selleri – i forholdet 2:1:1 hvis man skal være nøye – som kuttes ned til millimeterstore kuber og altså stekes sakte i enten klaret smør eller en god olje. Poenget er å lokke frem sødmen i grønnsakene, ikke å brune dem. Ta deg god tid og hold ting i bevegelse oppi panna.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en stund er det vanlig å tilsette tomatpurè og hvitløk, skru opp temperaturen og jobbe dette inn i mirepoixen før man har oppi en kopp væske, enten kraft eller vin, men i det minste vann, og “koker det ut” for å få med seg alle smaksstoffer som har rukket å danne seg. Nå har vi grunnlaget for en saus, eller altså en sofrito, som vi siden kan utvikle videre i alle mulige slags retninger. Ved dette tidspunkt kan vi tilsette krydderier og andre smakselementer som passer til den ferdige målsettingen man har, for eksempel en pastasaus. Men alle slike basisretter som typisk er laget av diverse finhakkede grønnsaker – duxelles, mirepoix, sofrito, refogado, zazharka eller hva har du – er ypperlige å bruke også på mange andre måter enn som grunnlaget for en saus. La oss si blandet sammen med moste poteter og garbanzos (kikk-erter) som vi siden lager “småkaker” av – panert først i mel, deretter pisket egg og brødsmuler – som så stekes gylne i olje på ganske høy varme. Det er en enkel og smaksmessig tilfredsstillende rett som jeg anbefaler folk å utforske, servert med en dipp laget av yoghurt, hvitløk og ferske urter fra hagen. Mulighetene er endeløse, men det som er virkelig viktig er at man tar seg selv i nakken og jobber inn “sunne vaner” i forhold til matlaging. Det er vanskelig bare i starten. Etter en stund vil man finne sin egen rytme og stil. Du vet. Tilpasse seg. Det er da ting for alvor begynner å bli spennende.

Vi avslutter med en sang om mat. Det virker mest passende slik.

Folk stiller opp de mest forbløffende motsetningspar noen ganger. Du vet. Tankeeksperimenter, hvor man liksom er nødt til å velge bare ett av alternativene. Saken er at jeg ramler ut av konseptet lenge før jeg fatter noe valg hvis idèen er at man kan enten leve sunt og ha god helse, eller man kan ha det gøy og trives i livet. Problemet er at jeg klarer ikke å se for meg noe realistisk scenario hvor det er nødvendig å ofre det ene til fordel for det andre. Du ender med noen jævlig sære greier, som for eksempel at hvis man ikke kan røyke førti om dagen og drikke en flaske whisky på toppen så kan man ikke trives. Jeg ser jo at dette vil ta livet av deg ganske raskt, eller ihvertfall gjøre at du blir i temmelig dårlig form ganske skremmende raskt. Men er det slik at folk som er “avhengige av substanser” egentlig trives særlig godt da? Jeg har ikke inntrykk av det.

Tanken om den gylne middelvei er et aristotelisk konsept, selvsagt ikke akkurat oppfunnet av filosofen Aristoteles, men det er rimelig å si at det var han som gjorde det til et ideologisk livsprinsipp. Måtehold er greia. Ikke fordi man søker å leve asketisk – det er jo også en slags utskeielse – men fordi man vet på forhånd at prisen man må betale for å la ting skli ut i det kaotiske ikke er verd den forbigående nytelsen man eventuelt finner i eksessene. Det er bedre å holde balansen og forlate selskapet tidlig enn å bli med på galskapen som alltid følger når de går inn for å tømme barskapet. Har det med alderen å gjøre? Jeg grøsser bare ved tanken på mye av det jeg var med på da jeg var i tyveårene. Herregud. Visse ting må man jo bare legge bak seg hvis man har planer om å overleve ungdomstida. Her tilkommer det imidlertid et ganske interessant element: Hvordan vet du at noe kommer til å få ubehagelige konsekvenser hvis du aldri har prøvd det?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var definitivt en av “de gale” i ungdommen. Ikke i noen klinisk forstand, men altså en sånn der hemningsløs og ofte utagerende type som overlevde mer på grunn av flaks enn fordi jeg fattet kloke avgjørelser. Du kan si at jeg føler ikke at jeg har noe “uprøvd” i livet. Dette er sannsynligvis årsaken til at jeg er nokså flegmatisk av natur i min nåværende alder. Jeg mener, du vet hva folk sier: Det er bedre å angre på noe man har gjort enn på noe man ikke har gjort. Dette siste må være ganske tragisk. La oss si for eksempel som når visse typer kommer i førtiårene og går inn for å gjøre alt de ikke våget å gjøre da de var i tyveårene, ofte med et mindre heldig resultat enn de hadde ønsket. Saken er jo at man er ikke like robust når man er godt voksen som når man er en ung jypling som bare kan “sove det av seg” og være like fin etterpå. Kloke mennesker pleier å si at din uvitenhet er hva som beskytter deg når du er ung. Senere i livet blir man jo typisk litt mer “langsynt” slik at man bedre kan forutse konsekvensene av det man gjør eller er med på. Er det for sent så er det for sent. Nesten alle jeg kjenner og/eller har møtt i livet synes det er litt patetisk når middeladrende individer liksom skal ta igjen for sin tapte ungdom, eller noe. Det er jo for eksempel ikke kult med femti år gamle og litt slitne typer som plutselig finner ut at de skal ta til seg en stil som passer best for tenåringer. Kanskje valget mellom helse og trivsel ligger litt i den dimensjonen. Kanskje de føler at de må gjøre tingene de aldri våget da de var unge?

Spør du meg kan de alle dra til helvete — eller eventuelt til Sveits. Det blir det samme. Poenget at vi blir kvitt avskummet. Det finnes intet samfunn som behøver rike mennesker. Det er viktig at man ikke har fattigdom, men rikdom er verken her eller der. Generelt sett kan vi imidlertid fastslå at rike individer har en tendens til å være snyltere og parasitter. De har ikke egentlig noen nyttige applikasjoner, men de gjør mye sosialt skadeverk. De skaper mye konflikt, kødd og elendighet med sin typisk psykopatiske stil. Derfor ville det være en enorm fordel for alle om de bare flyttet til Sveits hele gjengen. Bare pakk sekken og pigg av. Kom igjen. Chop chop. Fri oss andre fra den manipulerende grådigheten og alt skitsnakket.

Selvsagt er det ideologisk viktig for snylterne at de “føler seg” ikke bare nyttige men nærmest uunnværlige. Derfor vil man typisk kunne lese for eksempel artikler i den mindreverdige del av pressen om hvordan investorklassen nærmest helt på egen hånd holder hele landets økonomiske virksomhet i gang. Dette er bare bløff og løgn, men det er også noe de må tro for å rettferdiggjøre sin egen eksistens samtidig som de føler seg så svære som de synes at de bør være. Du kan si at det er en psykologisk nødvendighet for rike mennesker å “forklare for seg selv” – hver dag og hele tiden – hvordan de er ledere, vinnere og de som egentlig bærer verden på sine skuldre. På uselvisk vis, får vi vel legge til. Dette budskapet når også frem til visse andre. Du vet. Spyttslikkerne og smiskerne blant oss. De redde og de feige. Fremskrittspartiet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For tiden kan vi observere gode indekstall på den amerikanske børsen, som har mye – om ikke alt – å si for andre børser hele verden over, inkludert den norske. Dessuten har vel Statens Pensjonsfond Utland – det såkalte Oljefondet – satset en hel del penger på at amerikanerne vet hva de driver med, hvilket de dessverre ikke gjør. Alle de gode tallene henger bare på èn eneste økonomisk enkeltfaktor – hvilket betyr at hele jævla mannskiten er en såpeboble – nemlig at det er fortsatt vekst i fremdriften mot en “generell kunstig intelligens”. Eller en Tekno-Jesus, om du vil, som skal komme hit til jorda for å frelse oss alle. Men det kommer selvsagt ikke til å skje. Herregud. Hvor dum går det an å bli? Sannheten er vel noe mer brokete og nyansert enn at “alle er idioter”, selv om det er slik det ender i praksis. Husker du bobla i 2008? I ettertid har det kommet frem at “alle visste” ting ville gå til helvete, det handlet bare om at alle også ville ha med seg så mye deilig fortjeneste som mulig før hele mannskiten sprakk som en kjernefysisk kvise. Man hopper jo ikke bare av når ting går bra, gjør man vel? Det gjelder å smi mens jernet er varmt, som folk sier. Selv om du kan se at dette er vanvittig galt på fjorten forskjellige måter så går det ikke an å bare overse en så bra mulighet til å tjene penger. Noe lignende foregår også nå. Vi kan si det er et stort spill som handler om å ikke bli sittende igjen med Svarteper når opplegget kollapser.

Nylig fremla de tall for jobbskapingen i USA. De var vesentlig mye verre enn noen hadde trodd — og senere samme dag ble sjefen for megabanken JP Morgan Chase – Jamie Dimon – intervjuet på fjersnsynet, hvor han blant annet sa at dette bekrefter hva de har advart om lenge: At inflasjon og nedgangstider står på trappene. Ikke minst på grunn av den mildt sagt surrealistiske “tollkrigen” hans Donald Trump. Konsekvensene begynner å gjøre seg bemerket nå. Hva betyr dette? Vel, det er jo det store spørsmålet, er det ikke? De har jo ikke tilregnelige folk i regjeringsposisjon i USA, så egentlig kan hva som helst skje, men det blir neppe noe som er verken smart eller matnyttig. De som har lagt merke til den bisarre virkelighetsfornektelsen som åpenbart er gjeldende omgangstone i Washington DC for tiden, forstår at det er eksakt null sjanse for at dette vil ende bra. Det eneste realistiske spørsmålet er hvor jævlig det kommer til å bli og hvor kostbart det vil bli å rydde opp igjen etterpå. Fordi på kort sikt virker det ikke som om amerikanerne vil merke noen “politisk krise” før de har fått en “økonomisk krise” tredd så grundig ned over ørene at ikke engang regjeringen Trump klarer å nekte for at ting er ute av kontroll. Vi får se. Kanskje disse greiene med “Epstein-skandalen” vil bli til noe først? Men det virker ikke som noen av republikanerne vil bryte ut av rekka og gå imot Trump heller, så da så. Den totale ydmykelsen vil rekke å manifestere seg før folk tar til vettet. Fra en norsk synsvinkel er det viktige spørsmålet hva dette vil bety i form av alskens økonomiske ringvirkninger når krakket først kommer. De “oljepengene” som er investert i USA vil sannsynligvis gå tapt, men det bør kunne la seg gjøre å demme opp for resten av flodbølgen som kommer hvis vi begynner allerede nå. Ved et tidspunkt må fokus uansett flyttes fra “jakt på fortjeneste” til å avgrense skadevirkningene av galskapen hans Trump.

Som jeg alltid sier: Det viktigste er smaken. Ting må smake bra. Hva fanden er ellers vitsen med all jobben? Vi legger ned en innsats på å få alle smakselementene til å “blomstre” – de pleier å si blooming på engelsk – som er et ord vi ikke behøver å forklare nærmere. Alle skjønner hva det betyr. Uansett, for å lage chili – som kan være “con carne” (med kjøtt) eller noe annet, alt ettersom – behøver vi først og fremst chili. Døh. Opplagt. Jeg vil anbefale folk å gå på nettet og kjøpe noen poser med tørkede chilis – man behøver først og fremst anchos, guajillos og pasillos, men det er også bra å ha noen arboles for hånden – som man siden tilbereder slik de skal. Finn en oppskrift på nettet eller se på YouTube. Chile Colorado er det generiske navnet for den typisk dyp røde og svært aromatiske retten vi er ute etter. Det er en enkel greie men det er også viktig at det blir gjort riktig. Som vanlig er tommelfingerregelen at man følger oppskriften nøye helt til man utvikler en “følelse for jobben” som gjør at man kan begynne å variere, improvisere og tøye grensene.

Her vil jeg skyte inn at det er ikke noe poeng at en chili gjøres så hott at den oppleves som bortimot uspiselig av noen. Vi ønsker det aromatiske og det pikante, men det skal fortsatt være mulig å identifisere hva slags ingredienser kokken har puttet oppi gryta. Hvis alt bare er som å ha kjeften full av skogbrann har man jo ødelagt maten. Derfor styrer vi unna sånt som er utviklet bare for å sette rekord med hvor mange Scoville units den jævla greia har. (Jeg tror rekorden for tiden er Chili X med 2,6 millioner SU, mens politiets pepperspray til sammenligning pleier å ligge på omtrent 1,5 millioner SU. Hva skal man med sånt?) Hvis du behøver noe grisehott så kan du lage en salsa med habaneros og servere denne i en egen skål ved siden av. Og hvis habaneros ikke er hott nok for deg så bør du oppsøke en lege for å snakke om saken, for da har du sannsynligvis skadet smakssansen din. Men nok moralpreken. Folk får gjøre som de vil, hvilket også gjelder det de velger å putte oppi gryta som “substans” — hvor det vanligste er kjøttdeig, bønner og løk. Selv lager jeg imidlertid aldri chili uten bacon, selv om jeg ofte dropper andre typer kjøtt og heller går for en “sofrito” med diverse grønnsaker som jeg kjører i hurtigmikseren for å lage til som en tykk “smoothie” lignende greie. Dessuten må jeg ha cilantro og den må være fersk (selv om man sikkert kan bruke syltet cilantro hvis man ikke enten har den typen butikk tilgjengelig eller dyrker den selv i vinduskarmen, som er enklere enn du tror). Og her kommer det “hemmelige trikset”: En spiseskje kakaopulver.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis du går på YouTube anbefaler jeg enten Brian Lagerstrom, Billy Parisi eller Johan Zaragoza. De vet hva de driver med. Følg deres anvisninger til punkt og prikke de første par gangene du gjør jobben. Eller ihvertfall helt til du føler at du “behersker” jobben nok til at du kan legge til og trekke fra ting for å lage din egen custom versjon av chili. Selv pleier jeg å bruke en sursøt smak som jeg oppnår ved hjelp av et par spiseskjeer eddik og honning (eventuelt sukker) — men dette bør man være minst like forsiktig med som man er med “heten”. Det er jo heslig når en eller annen sær smak dominerer hele bildet. Ellers handler denne retten mye om tomater, hvor det er rom for stor variasjon, men det enkleste er utvilsomt å bruke hermetiske varer og frito/passata (eventuelt tomatpurè). De vil typisk selge det meste man behøver på superen, men det er jo klart at hvis du har torghandlere og spesialbutikker tilgjengelig så gjelder selvsagt den gamle regelen om at det ferdige resultatet aldri kan bli bedre enn kvaliteten på de materialene man bruker under tilvirkningsprosessen. For et optimalt resultat må man derfor optimere råvarene. Kanskje bør man heller bruke ferske tomater enn hermetiske? Selv har jeg enkel tilgang på svært gode tomater her i Spania, så det jeg pleier å gjøre er å “koke dem myke” sammen med løk og tørket chili og siden kjører jeg hele smæla sammen med cilantro og hvitløk i hurtigmikseren. Hvis man gjør dette riktig vil man få en vakkert farget, tykk “smoothie” som siden går rett i gryta sammen med de krispstekte baconbitene jeg liker å starte det hele med (noen ganger også chorizo). Siden “reduserer” man dette litt (koker ut noe av vannet) før man har oppi bønner og setter det i ovn til sakte godgjøring på ganske lav temperatur i ganske lang tid.

Men nå gir vi ordet til Lars Lillo Stenberg og hans erfaringer med kokkefaget.

De kaller dem SCOTUS – Supreme Court Of The United States – og de har nettopp opphevet den loven som teknisk sett heter 422 U.S. 873 (1975) – også kjent som United States versus Brignoni-Ponce – hvor det nedlegges eksplisitt forbud mot å stanse en person eller et kjøretøy hvis den eneste begrunnede mistanke er at personen(e) er meksikanske, eller på andre måter latinamerikanere, fordi dette er i strid med det fjerde grunnlovstillegget (4th Amandement) som forbyr urimelig “stop and search” – inkludert pågripelse, beslag eller annen inngripen – overfor ellers sakesløse individer. Det som foregår i dagens USA er en svært bredt anlagt kampanje mot såkalt illegale innvandrere som bryter med et av de mest fundamentale rettsprinsippene i alle demokratiske samfunn; at man ikke skal behøve å “bevise sin uskyld”. Det er alltid den pågripende mundighet, på vegne av påtalemakten, som plikter å presentere “berettiget mistanke” om at det foreligger et straffbart forhold som kan knyttes til det/de individ(er) som vedkommende politipatrulje eller annen slik myndighet stanser og konfronterer. For øyeblikket har imidlertid SCOTUS opphevet Brignoni-Ponce, slik at ICE (Immigration and Customs Enforcement) kan stanse og pågripe alle de mistenker for å være latinamerikanere, hvis de ikke der på stedet kan presentere identifikasjonspapirer som bekrefter at de har lovlig opphold i USA.

Behøver vi å sitere den historisk bryske tyske kommandoen som sier Papieren, Bitte, men som få nålevende nordmenn kan huske lenger? Legitimasjonsplikt i praksis handler jo om at man alltid bør/må bære legitimasjon på seg i tilfelle man påtreffer en patrulje eller kontrollpost som forlanger å se dem. Hvis man av noen årsak ikke kan presentere papirer kan dette medføre ukjente mengder ubehag og bortkastet tid. I dagens USA kan det i verste fall bety at man settes på et fly til konsentrasjonsleirene i El Salvador samme dag. Dette er en svært alvorlig situasjon som har ukjente rekkevidder, men at man i det hele tatt utsettes for “rasistisk profilering” og legitimasjonsplikt i praksis er et eklatant brudd med det fjerde tillegget i den amerikanske grunnloven — uten at dette på noe vis ser ut til å forstyrre sinnsroen til regjeringen hans Donald Trump, som har lovet sine velgere å pågripe og utvise alle “illegale innvandrere” i USA. Problemet med dette opplegget er bare at det finnes mange titalls millioner amerikanske statsborgere som har latinamerikansk bakgrunn, hvorav et ikke ubetydelig antall faktisk stemte på Trump ved forrige valg. Dessuten finnes det også et antall individer som har lovlig opphold med arbeidsvisum. Ting er i ferd med å komme seriøst ut av kontroll der borte, fordi diverse grupperinger av typen “hvit makt” har fått skikkelig blod på tann av all denne medvinden. Disse har alltid eksistert men de har tradisjonelt sett vært “undergrunn”, noe som nå er i ferd med å endre seg. Nå står de åpent frem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi registrerer at innvandring var et svært viktig tema blant mange norske velgere nå nylig. Hva betyr dette? Hva er det de fantaserer om? Norge skiller seg ikke slik sett fra resten av det vi kaller “vesten”, hvor uærlige politikere har brukt dette temaet som brekkstang for å skaffe seg makt, posisjon og privilegier gjennom mange år. Det er jo ikke særlig vanskelig å skremme folk. Jo mindre de vet om en sak jo enklere er det å overbevise dem om at de er i fare — og i våre postmoderne samfunn hylles uvitenhet som om det skulle være en dyd. Du vet. Alt handler om følelser nå. Eventuelt om noe de kaller “holdninger”. Det som foregår i USA er ikke vesensforskjellig fra det som skjedde i Tyskland for hundre år siden, og de samme typene fylles av den samme form for begeistring nå som da. Folk bryr seg ikke om tall og fakta, fordi de har jo følelsene sine. For eksempel er det enkelt å finne stoff på nettet om og med diverse amerikanere som hyller det som foregår der borte fordi “noen endelig gjør noe” i forhold til bekymringer de har båret på lenge. Ingen husker dette nå lenger men tyskere var pisse redde for “jøder” – de fleste av dem visste ingenting om jøder, men de hørte på det som ble sagt og dannet seg “følelser” rundt saken – på omtrent den samme måten som nålevende mennesker kan frykte og hate “muslimer” og/eller andre grupper av innvandrere, flyktninger og så videre. Det er samme greia om igjen. De som har noe å tjene på saken jobber hardt for å piske opp følelseskaoset ute blant befolkningen. Politikere som ikke har noen bedre vei til maktposisjoner kan bruke folks frykt til sine egne formål. De inkompetente støtter seg på de uvitende. Opplegget er ganske deprimerende, men det er også en dødelig realitet for de som rammes av galskapen.

Jeg gidder ikke å mase med Martin Niemöller og hans kjente dikt om at “først kom de og hentet kommunistene” og så videre. De som kan det kan det allerede og de som ikke kan det er ikke interessert uansett. Men det er et poeng at når de først har fjernet en lovparagraf som i sin tid ble designet for å beskytte et lands borgere mot urimelig og/eller urettmessig behandling, inngripen og/eller forfølgelse fra politiet, retten og andre myndigheter, så er det liten grunn til å tro at de vil stanse etter at de er ferdig med den gruppen de først begynte med. Sånne typer som fantaserer om å “renske opp” i et samfunn har en typisk tendens til å oppdage flere fiender hvor de enn snur seg. Dette vet vi. Det er jo slik paranoia typisk fungerer. USA utvikler seg svært hurtig i retning av å bli en nazistat. Dette er ingen spøk. Det er heller ingen ovedrivelse. Alt som kreves er jo en regjering som har vilje til å endre på lovene — eller eventuelt ignorere dem hvis de ikke kan endre dem. Hvem skal liksom stanse dem? Det er vanligvis de som kontrollerer et lands væpnede styrker som har makt og midler til å gjennomføre hvilke slags tvangsmidler de måtte ønske. Det er slik “bananrepublikker” fungerer. USA har hatt muligheten til å sette bremser på Donald Trump mange ganger, men de folkevalgte forsamlingene har valgt å ikke gjøre dette — og nå er det sannsynligvis for sent. Om de er redde, feige eller grådige spiller forsåvidt mindre rolle, poenget er at et tilstrekkelig antall av de formelle makthaverne støtter Trump i prosjektet hans — eller ihvertfall yter de ingen motstand. Og ennå er det mer enn tre år igjen av presidentperioden hans. Hvordan dette skal gå er ikke godt å si, men skal man dømme etter hva vi allerede kan observere så kommer det til å gå rett til helvete for full maskin.

Jeg er ikke i utgangspunktet særlig interessert i “finanssektoren” men jeg følger ikke desto mindre Patrick Boyle på YouTube, først og fremst fordi han har en litt tørrvittig “britisk” stil som jeg liker. Du er nødt til å selv sortere ut det som er morsomheter fra det som er saklig materiale. Han gir ingen varsler av typen OBS! VITS! – med eller uten innlagt latterspor – det bare kommer som en sømløs del av teksten. Ikke alle liker sånt, men jeg gjør. Uansett, dette er et blikk på hva som foregår med finansene til storselskapet Tesla, smmaenlignet med “den normale virkeligheten” der ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt