Kategori: Blogg

Mennesker har en slem tendens til å konstruere det som i postmodernistisk teori kalles narrativer; det vil si historier om, eller forklaringer av, ting vi strengt tatt ikke forstår, men som likevel er vanlige tema for samtaler. Hva betyr månen? Hva er det hunden fra Basker vil? Vi observerer at det fremkommer en lineær kausalrekke mellom tåpelige spørsmål og den samme typen svar. Et av de mest fundamentale premissene for dannelse av narrativer er jo den naive troen på at vi har evnen til å forstå ting. Fordi vi er mennesker. Du vet. Intelligente skapninger. Denne fordommen er et metanarrativ. Altså en oppdiktet grunnlagsplattform for ytterligere historiefortelling om den verden vi kan observere og hva tingene betyr.

Sannheten er imidlertid at de fleste mennesker er idioter. Fullstendig evneveike kløner som verken kan noe eller vet noe. De ville vært totalt sjanseløse hvis de måtte overleve på egen hånd, for eksempel i en historisk tid med færre “rettigheter” og andre moderne privilegier. Det er ikke noe poeng i å bekymre seg for at kunstig intelligens skal komme og ta fra oss evnen til å tenke selvstendig, fordi denne egenskapen ble jo oppgitt allerede for mange tusen år siden til fordel for det vi kaller sivilisasjon. Alt vi har nå er narrativer. Legender og historiefortelling om en verden som kanskje finnes der ute, men også kanskje ikke. Moderne mennesker er fremmede skapninger i forhold til den planeten vi bebor. Vi er turister når vi er på besøk ute i naturen. Vårt hjem er alltid “et annet sted”. Nærmere bestemt en boks som isolerer oss fra “det der ute”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Internettet er på den samme tid både det smarteste og det dummeste vi noensinne har funnet opp. Hva jeg mener med dette er “det mest mentale” — som i utgangspunktet ikke har noen meningsverdi, men som kan brukes og misbrukes på et antall ulike vis, akkurat som alle andre verktøy. På 90-tallet snakket de om en informasjonsmotorvei som bevirker at hastigheten for enhver type innsamling av informasjon øker dramatisk. Som å ha et veritabelt verdensbibliotek hjemme i din egen stue, eller for den saks skyld i bukselomma, altså “på telefonen”. Har du spørsmål? Da kan du bare henvende deg til Google – eller en annen tilsvarende nettjeneste – og i løpet av få sekunder vil du få tilgang til et narrativ. Jeg er ikke sikker på dette, men jeg innbiller meg at man behøver ikke engang å taste spørsmålet nå lenger, man kan bare holde inn en knapp på telefonen og lese spørsmålet inn i mikrofonen, så vil en søt maskinstemme svare deg nokså umiddelbart.

Du behøver ikke å lete lenge for å finne uttalelser som at jeg ville ikke overlevd uten bil og lignende påstander som alle handler om avhengighet av diverse maskiner, verktøy og innretninger som er designet for å “gjøre livet enklere”. Saken er imidlertid at må man så må man. Det er selvsagt ingen fristende tanke å for eksempel måtte leve uten strøm gjennom en typisk norsk vinter, men sånt var fullstendig normalt for hundre år siden. Folk fikk det til. De som er “godt vant” vil nok føle ubehag over å måtte tilpasse seg en tilværelse uten moderne hjelpemidler, men det er på ingen måte umulig. Selv de som sier de ikke ville overlevd uten bil ville sannsynligvis ha klart seg på et vis. Hvis du presser dem på saken vil de innrømme dette. Det er følgelig ikke “selve livet” de vil miste hvis de må klare seg uten bil, det er den livsstilen de har vent seg til. Du vet. Det enkle livet. Jeg leser noen ganger historier i pressen om individer som gjennomgår nærmest narkomane avvenningssymptomer hvis de blir tvunget til å klare seg uten telefonen i en ukes tid. Hvor tragisk er dette? Herregud. Tenk over saken. I en materiell verden er eliten de som ikke behøver andres hjelp for å klare seg. Imidlertid lever de fleste av oss i en imaginær verden hvor “materialisme” regnes som et skjellsord. Under et kapitalistisk system (som i hovedsak bare finnes i fantasien) er det istedet de som kontrollerer distribusjonen av nødvendige tjenester som utgjør eliten. “Avhengighet” danner den økonomiske maktbasen. Du vet. Eiendomsrett og den typen ting. De som tilbyr og de som etterspør. Hvite dverger og svarte hull. På denne dag er de skalainvariante naturfenomener.

Det som foregår i USA er jo strengt tatt ikke morsomt, men hva skal man liksom gjøre? Opplegget er så idiotisk at det eneste fornuftige man kan gjøre er å le av hele mannskiten og prise seg lykkelig over at man ikke er amerikaner. Dette er i og for seg ikke noe nytt, men etter at de fikk hva som kommer til å gå ned i historien som verdens mest forhatte mann som president har de jo faen skjære meg mistet bakkekontakten totalt. Selvsagt ikke alle amerikanere, men et antall som er tilstrekkelig til å prege hva enn de har i stedet for “samfunnsdebatt” gående der borte. Du vet. Sosiale media.

Fra hva som forhåpentligvis er “trygg avstand” kan alle se hvordan USA kollapser og dør i sakte film. På mer nært hold finnes det ikke desto mindre folk som skjønner hva som skjer — uten at de dermed har noen makt til å gjøre stort annet enn å rapportere fra frontlinjen. Her er et par frustrerte damer som driver med podcast:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg forstår ikke sånt. Virkelig ikke. Riktignok kan jeg huske fra barndommen at det var litt stas å hisse opp folk, men jeg vokste dette av meg i 14-15 års alderen. Jeg mener, hvis du ikke synes det er greit å få grisebank så bør du heller ikke være provokatør. Forstår vi hverandre? Jeg leste noe på NRK.no som vagt handlet om et lite tøyseparti som går under navnet Konservativt og en evneveik fjott som synes at de er pokker til karer. Herregud. Tosken sier han liker å provosere men han vil ikke at dette skal gå ut over forholdet sitt til andre. Hva skal man si? Det er jo så det koker i hodet. Selvsagt går det ut over ditt forhold til andre mennesker hvis du er en provokatør — ihvertfall i voksen alder. Vi er jo typisk litt mer overbærende overfor diverse rakkerunger og deres slyngelstreker, men før eller siden må jo alle bli voksne. Du vet. Bli en seriøs mann. (Eventuelt kvinne, eller whatever, jeg kan ikke snakke om eller for noen av dem, jeg har jo aldri vært noe annet enn en mann.) Hvis du føler lyst til å provosere andre må du også finne deg i å få trynet ditt knust. Sånn er reglene. Det er jo ikke gratis å være en tergefant. Jeg mener, hva er poenget? Hvorfor skal du hisse opp folk?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bevise noe slikt i empirisk forstand, så du må bare ta mitt ord for at jeg har overhodet ingen problemer med å si eksakt hva jeg mener, føler, tenker og så videre — men jeg går aldri inn for å provosere folk bare for å fremkalle en reaksjon eller noe. Jeg ser bare ikke noe poeng med sånt. Det er jo for fanden fette infantilt. Noe man bør legge av seg når man blir voksen, om du vil. Se deg rundt. Vi lever – og dør – i en verden som allerede er tilstrekkelig skakkjørt og oppføkka. Det er ikke seriøst å jobbe for at det skal bli enda mer konflikt og jævelskap. Jeg vil faktisk påstå at det er ganske sadistisk og ondskapsfullt. Hva med å bare la folk være i fred? Jeg er på ingen måte “Jesus full av nåde” og ser i det store og hele folk som evneveike troll, men jeg lar dem likevel være i fred. Det er jo ikke min jobb å frelse de fortapte, redde verden eller “korrigere” atferd som ikke behager meg. Javel, så kan jeg fyre av noen spydigheter når det passer slik, men jeg gjør ikke dette til en livsstil. Hvordan kan noen leve sånn uten å føle selvforakt? Det er en gåte, selv om det kanskje ikke er særlig gåtefullt hvis vi legger til grunn at de sannsynligvis allerede er fulle av selvforakt, angst og Gud vet hva. Kanskje det er naturlig å oppføre seg sånn hvis man har en svart liten sjel som er full av hat. Hva vet jeg? Jeg er jo ingen psykiater. Likevel synes jeg det er påfallende hvor mange kristne – og andre varianter av “troende” – som er omtrent så ondskapsfulle som det er mulig for ellers normale mennesker å bli, men på en feig og ynkelig måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å føle seg skuffet over at folk ikke hæler å ha noe å gjøre med deg etter at du har stått frem som en uapologetisk tilhenger av overgrep, tvang og massemord. Ingen anstendige mennesker støtter for eksempel “Israels krigføring i Gaza” – i den grad disse uhyrlighetene overhodet kan kalles krigføring – og det er usaklig å bruke ord som antisemittisme om viljen til å støtte Palestina, selv når dette blir uttrykt på litt vel følelsesladde og bent frem klønete måter. Det er jo unaturlig å ikke reagere med avsky på det som foregår — og vi må bare godta at ikke alle er like flinke til å formulere seg elegant og diplomatisk. Om israelere – eller jøder i en større forstand, inkludert de mange tvilsomme “venner av Israel” som finnes der ute – føler seg krenket over at noen tar avstand til det folkemordet de har iverksatt og fortsatt driver fremover, ja så må de bare tåle dette. Israel er en morderisk terrorstat og de har aldri vært noe annet. Hvorfor tror du at alle nynazistene er så glade i dem? Dette opplegget overgår jo selv deres våteste runkefantasier om hva “jøder” er og hva som er rimelig å forvente fra den kanten. Det er ironisk at jeg gjør så godt jeg kan for å overse nyheter fra og om både Israel og USA, men det er jo faen ikke til å unngå at man får ørene tutet fulle av dårlig nytt derfra omtrent døgnet rundt, uten stans. For eksempel så jeg Netanyahu uttale at “en gang kunne folk ustraffet drepe jøder men ingen har kunnet gjøre det etter at staten Israel ble etablert” og alle klappet entusiastisk. Jeg tror han har rett i dette, på et helt objektivt grunnlag. Likevel ser jeg ikke den store forskjellen mellom å drepe jøder og drepe andre folk. Hva skal man si? Folk er folk. Det er alltid og uansett forkastelig å drepe dem. Samme hvem de er og samme hva de “fortjener”. Vold og terror er noe som bare går rundt og rundt helt til noen tar til vettet og stanser syklusen av hat og hevn.

Vi lar siste ord gå til noen tyske hippier som tror de lever på 70-tallet.

Det er litt komisk at så mange oppfatter det som “ekstremistisk” at jeg har nulltoleranse for løgn. Hva er greia? Jeg får jo inntrykk av at de ønsker å reservere seg, ha litt å gå på, etablere en tillatelsesstruktur for senere bruk og den typen ting. Regelen min er imidlertid krystallklar. Bare èn løgn – selv om det gjelder en banal sak som ikke betyr noe – er nok til at du er død for meg. Ferdig og avsluttet. Det er hva nulltoleranse betyr. Jeg godtar ikke folk som lyver og fantaserer. Forstår vi hverandre så langt? Det burde være et større problem at såpass mange skrøner og bløffer seg gjennom livet enn at noen få individer – hvoriblant altså jeg – setter ned foten på et tidlig tidspunkt. Jeg mener, hvor mange løgner må folk fortelle deg før du har fått nok? Hvor mange slag i ansiktet tåler du? Hvor mye kan de stjele fra deg før du protesterer? Tenk over saken. Det er ikke jeg som er gal, det er de som finner seg i hva som helst. Du vet. Sånn at vi alle kan være venner, holde hverandres hender og synge føkkings Kumba Yah My Lord. Vel, det blir bare ikke aktuelt. Løgnere og bløffmakere har ingen plass i min verden. De må finne seg et annet sted å være og andre folk å vanke sammen med.

La oss snu på flisa. Fra mitt perspektiv ser det ut som om folk generelt sett er alt for “tolerante” og finner seg i nesten hva som helst for å unngå konflikt og konfrontasjon. De har jo faen ingen moralsk ryggrad. Hva er det som er galt med dem? Jeg skjønner selvsagt prinsippet om å bevare freden og ikke lage noe bråk, men det er jo også hele poenget. Det går ikke an for meg å praktisere det psykologene kaller “frimerkesamling” — det vil si at du godtar ting du egentlig ikke har lyst til å godta, på en vanemessig basis, men etterhvert “blir begeret fullt” og plutselig kommer det noen slags stordramatisk eksplosjon. Jeg kan ikke holde på sånn. Det blir helt feil. Jeg er nødt til å sette ned foten øyeblikkelig og hver gang, slik at jeg blir tidlig ferdig med saken heller enn å gå der og samle på nag og negative følelser. Ser du den? Det handler om å bevare freden på den eneste måten jeg kan, som betyr å være “intolerant” overfor sånne som har sjuskete standarder for “orden og oppførsel”. Tro meg. Du har ikke lyst til å se hva som skjer hvis jeg “eksploderer”. Det blir stygt. Derfor har jeg valgt en helt annen strategi enn den tidligere nevnte “frimerkesamlingen”. Spørsmålet er bare om jeg skal gidde å dra den lange forklaringen hver gang det “er noe” eller om jeg bare skal trekke på skuldrene og godta at enfoldige typer tror det er jeg som er drittsekken i bildet. Konklusjonen må bli at folk får tro hva fanden de vil. Det er ikke min sak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter min mening er det viktigere å være konsekvent enn å være “god”. Du vet. Sånn at det ikke er noen tvil om hvor folk har deg. De kjenner reglementet og kan forholde seg til det slik de finner passende. Samarbeidsviljen min opphører i det øyeblikket folk begynner å lire av seg skrøner og fantasier. Da tar jeg hatten min og går. Alle vet dette. Jeg driver ikke med mystikk og hemmeligheter. Her er det beinhard materialisme for alle penga — og hvis det er noe folk ikke vet så forlanger jeg at de sier “jeg vet ikke” med èn gang heller enn å vikle seg inn i et evneveikt fiskegarn av spekulasjon og løse rykter: Du skal ikke tro, du skal vite. Her ligger også årsaken til at jeg har nulltoleranse for “religiøse mennesker”. Jeg godtar ikke sånt og vil bare ikke ha noe med dem å gjøre. Punktum finale. Det er jo psykotiske vrangforestillinger og fullstendig evneveikt jåss. Jeg driter i om det “får dem til å føle seg bra”. Jeg vil bare ikke ha det rundt meg. Jeg mener, folk føler seg jo bra hvis de runker eller bruker heroin også — men ingen vil ha noen som gjør sånt hjemme i stua si. Da blir det å kaste dem på dør og si farvel for alltid, ikke sant. Det er et alvorlig samfunnsproblem at folk er så upresise med informasjonen sin, enten de driver med innsamling eller utdeling. Sladder og ondsinnet tøys vokser jo godt i denne typen jord. Hvor er standardene? Hvor er sannhetskravet? Uærlighet er et større sosialt problem enn vold. Og da mener jeg selvsagt inkludert det å lyve for seg selv. Det er jo for fanden suicidalt. Ikke desto mindre ser jeg sånt rundt meg hver eneste dag. Det er vanlig å lyve, bløffe og fortelle “sensasjonelle” skrøner med store dramatiske øyne. Jeg har aldri skjønt hva det der handler om. Hva er poenget? Nei forresten, bare glem det. Jeg vil ikke vite svaret. Det er bedre å bare holde avstand til denslags. Du vet. Passe sine egne saker og la andre gjøre som de vil i sitt eget liv.

Vi avslutter med denne klassikeren fra en “rockepersonlighet” av et visst berømt format.

Opprinnelig finnes det neppe noe skille mellom dansemusikk og lyttemusikk. Før ting ble elektriske var musikere typisk engasjert for å “spille til dans” når det var noen slags festlig anledning — og derfra og ut handlet deres relative popularitet sannsynligvis om i hvilken grad de “fikk det til å svinge” med de midlene de hadde for hånden. Det samme har til en viss grad blitt fremført også i den elektriske musikken, men det fantes jo ingen “innspillingsmedier” før Edison og gutta fant opp lydrullene som senere ble flatet ut og gjort til “grammofonplater”. Før disse tingene kom på banen var musikk noe som skjedde der og da. En musiker var en person som spilte på et instrument eller som sang, slo på trommer, eller hva har du. I prinsippet akkurat det samme som skjer i våre dagers “akustiske konserter” langt unna stikkontaktene.

En platekontrakt var ikke noe som fantes før langt innpå 50-tallet, når teknologien hadde kommet så langt at folk typisk hadde avspillingsutstyr innenfor sin økonomiske rekkevidde. Selvsagt fantes det innspillinger også før dette, men det var i hovedsak på grunn av at radiokanaler ønsket seg et mer håndterlig format enn et orkester som spilte “live” der og da. Hele opplegget vi senere kjenner som populærmusikk utgikk fra tanken om at “vanlige folk” ønsket seg noe de kunne avspille på sine i utgangspunktet ganske kostbare lydanlegg hjemme. Selve gullalderen for “lyttemusikk” henger nøye sammen med publikums tilgang på økonomisk realistiske avspillingemedier — men selv dette var preget av den mye eldre “trangen til å danse” som ofte er hovedårsaken til at folk i det hele tatt ønsker seg musikk. Du vet. Fest og moro. Det er i utgangspunktet ingen prinsipiell forskjell mellom å engasjere et orkester for å spille opp til dans og den jobben som en disc jockey (DJ) gjør i forhold til publikums lyst til å svinge seg på dansegulvet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorom allting er, min egen karriere som DJ varte bare fra 1978 til 1980, men det var ganske ekstatisk mens det sto på. Det handler jo om en temmelig umiddelbar respons på det du spiller der og da. Poenget er å få folk til å danse, eller i sin ytterste konsekvens å få folk til å gå i baren for å kjøpe mer og drikke. Kort sagt trivsel. På denne tiden var jeg veldig ung og visste ikke om noe annet enn “det lokale miljøet” av kjeltringer, fylliker, slåsskjemper og narkopushere som vanket der på stedet. Jobben besto prinsipielt sett i å ikke irritere dem alt for mye, kan du si. Følgelig må du spille det folk vil ha mer enn det du selv har lyst til å høre, eller i det minste en slags sunn mellomting. Hvor godt jeg lyktes kan sikkert diskuteres men det er ihvertfall sikkert at jeg overlevde. Det var ikke min feil at politiet raidet klubben og bokettersynet siden gjorde at alt ble nedlagt. Det var første – men ikke siste – gang jeg ble påført håndjern og satt i varetektsarrest. Siden ble jeg sjekket ut av saken og sendt hjem, men jeg fikk aldri tilbake alle platene mine. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke engang hva som skjedde med dem siden, men hele sulamitten ble sannsynligvis solgt på tvangsauksjon eller noe.

Her følger mine ti mest spilte låter fra den gangen.

Det er selvsagt ikke opp til meg å si noe om hva folk behøver, men hvis det likevel var opp til meg så ville jeg sagt at de behøver bedre mat. Ikke mer, bare bedre. Du vet. Sånn at de blir fornøyd. Det er tragisk å være både rik og misfornøyd, men ikke desto mindre “typisk norsk”. Etter hva jeg hører er det umulig for norske menn over 50 å oppnå orgasme hvis de ikke får skrive hatefulle meldinger i kommentarfeltene på internett, særlig rettet mot ungdommer, utlendinger og andre provoserende folkegrupper. Jeg kjenner litt på tendensen selv. Jeg er jo over 50 og mann, så jeg vet hva det handler om. Man behøver bare å se seg litt rundt. Overalt ser man ungdommer og utlendinger som oppfører seg irriterende, som om de eier hele den jævla verden. Samme hvor man går. Samme hvor man står. Alltid er det noen som skal provosere deg med sitt frekke nærvær. Hva er greia? Det vi behøver er politikere som gjør livet vanskeligere for folk. Noe som tørker av dem det selvtilfredse gliset og gir dem såpass mange bekymringer at de verken har tid eller lyst til å formere seg.

Heldigvis har jeg en hurtigmikser. Hva gjorde folk før de fikk hurtigmikser? Man ser for seg langtrukne lidelser over en morter for å sakte knuse alle ingrediensene ned til en samarbeidsvillig pasta av smak. Kanskje sånn som i steinalderen eller langt ute på landet. Vi vet med sikkerhet at hvitløken er opptil flere tusen år gammel, som i praksis betyr at folk har bannet og svertet fordi den er så vanskelig å skrelle minst like lenge som de har holdt på og tukle med kjønnsorganene på hverandre. Folk som har greie på denslags sier at hertugen av Richelieu besøkte Menorca i 1756, hvor han lærte å mikse sammen en lokal spesialitet i byen Port Mahon, som han senere brakte tilbake til Frankrike og populariserte under navnet Sauce Mahonnaise, relativt identisk med det vi nå i dag kaller majones. Andre trekker dette i tvil. For eksempel hevdet den berømte kokken Antione Careme – som vi krediterer for å ha oppfunnet “le haute cuisine” – at majones er et navn som kommer fra den mekaniske prosessen maniere, det vil si “konstant røring” som alle jo vet er nødvendig for å få til den balansete emulsjonen av eggeplomme og olivenolje som vi nå i dag utfører i hurtigmikseren. Faktisk har jeg selv laget majones mange ganger i en helvetes rørebolle ved hjelp av en jævla ballongvisp, men heldigvis er dette bare noen vage minner som ikke plager meg særlig ofte. Jeg har jo hurtigmikser nå. Jeg behøver ingen psykiatrisk bistand.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uansett, poenget er at hvitløksmajones er noe man må lage for hånd heller enn å kjøpe det i butikken. Stol på meg. Hvis du først får smaken på det ferske produktet kommer du aldri mer til å være fornøyd med den mannskiten de selger på superen. Det er fette garantert. Vet du ikke hvordan disse tingene virker? Saken er at jeg skulle lage fish and chips men uten fisk, som i praksis bare betyr bare chips og tartarsaus, men uten tartarsaus, som jeg istedet erstattet med det mye mer spanske produktet allioli, bare at det var ikke allioli, det var hvitløksmajones. (Det er ikke halvparten så komplisert å gjøre som å forklare.) Henger du med? Som alle vet må man tilberede chips i tre omganger. Dette er viktig. Først må du skrelle potetene og kutte dem i lange, fingertykke strimler – gitt at du har nokså tykke fingre – som du siden putter i kaldt vann med en spiseskje bakepulver over, for å trekke ut så mye av stivelsen som mulig. Gi det et par timer. Deretter skal du skylle ut og koke potetene i saltet vann til de blir “nokså møre” og danner små sprekker langs kantene, men ikke så mye at de bryter seg opp i mindre biter. Akkurat dette er en kunst. Du må følge nøye med på prosessen. Når de er ferdig kokt skal de hvile i omtrent et døgn, slik at de gjenvinner mye av sin “fasthet” før de stekes gule (ikke brune) i varm olje og tas ut enda en gang, for en ny runde med hvile. Gi det enda et døgn. Da blir de klare for sin endelige skjebne.

I mellomtiden har du hva alle kan se er rikelig god tid til å piske sammen en majones, enten du bruker den som grunnlag for tartarsaus eller som faux aioli, i mitt tilfelle. Hvis du behøver en mer eksakt oppskrift på denne jobben kan du søke på nettet. Jeg har ikke sjekket saken men jeg antar at du vil finne tusenvis av mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hva man må gjøre – og ikke gjøre – for å lykkes med en håndlaget majones. Eventuelt en man lager i hurtigmikseren. Hvis du først skal gjøre den lange og tunge jobben med å lage skikkelig chips kan du jo likesågodt søke ytterligere perfeksjon med sausen, ikke sant? Det er jo en opplagt sak. De nå “halvferdige” chipsene skal uansett stekes i olje for en siste gang på ganske høy temperatur, slik at de får den gyllenbruke fargen og den sprø ytterteksturen rundt et mykt og kremaktig indre som vi forlanger av anstendige chips. Stol på meg. Etter at du har prøvd dette kommer du for alltid siden til å være en ufordragelig jævel i forhold til typisk mindreverdig chips som nesten alle serverer til det evneveike publikummet som ikke vet noe bedre. Sånn er det. Når du vet hva som er korrekt vil dette for alltid siden være den standarden du forlanger fra et produkt. Hvorfor skal du godta noe dårligere? Livet er jo allerede vanskelig og meningsløst, om man ikke også skal belemres med sjaber kvalitet på maten. Herregud. Det er jo viktig å forbedre alt som man overhodet kan forbedre.

De snusfornuftige vil sikkert innvende at det ikke er verdt bryet å bruke mange dager på å lage chips og majones, men jeg behøver heldigvis ikke å bry meg om sånt — som er et typisk eksempel på det jeg kaller evneveikt. Det er et uttrykk som så absolutt har nedsettende betydning. Hva fanden er det som er galt med deg? Hvorfor forlanger du ikke skikkelig mat? Hvorfor gidder du ikke å gjøre så godt du kan og enda bedre? Du vet. Bedre og bedre dag for dag, som i sangen. De vet hva de snakker om, selv om det tilsynelatende bare er en enkel tøysesang. Det kan sikkert diskuteres hva som er meningsinnholdet i ordet primitiv, men for meg er det betegnelsen på et menneske som aldri har utviklet seg. Som aldri har hentet frem sine egne evner og utviklet dem til å bli så bra som de får til å gjøre dem. For en tragedie. For et stygt og bortkastet liv. Det er ikke rart at folk har problemer med å skjønne vitsen med å leve. De prøver jo ikke engang. De bare sitter der som en annen jævla barbiedukke og venter på at “noen” skal komme og beverte dem. Men ingen kommer og etterhvert går det opp for dem at hvis de vil ha noe gjort så må de gjøre det selv. Eventuelt betale noen fagfolk for å få jobben gjort, det går også an, men de fleste har ikke typisk råd til å holde seg med noe tjenerskap. De får ikke noe mer eller bedre enn det de selv gjør. Sånn er virkeligheten for de fleste. Jeg vil avslutte med å si at det er ingen unnskyldning at det er for dyrt å lage skikkelige chips med håndtilvirket hvitløksmajones som dipp. Ja det er vanskelig, men bare den første gangen. Etterhvert går det rutine i saken og man venner seg til å leve med høyere standarder enn de primitive.

Vi avslutter med en positiv sang om livet og kjærligheten.

Saken er at jeg var en “skribent” lenge før noen hadde hørt ordet blogg. Det er litt omdiskutert hva eksakt som gjør noen til en forfatter, men hvis vi legger til grunn at de har gitt ut minst èn bok så faller jeg ikke innunder dette begrepet, selv om jeg skriver ganske mye. Selv bruker jeg ordet essayist. Det vil si – per definisjon – en skribent som i sitt verk utforsker, analyserer og reflekterer over en bestemt idè, emne eller tema. Det avsluttede verket kalles essay og har ingen bestemt lengde, men det utgjør vanligvis “noen få sider” i en bok, eller vi kan også si så lang som en vanlig skolestil. Altså nok til å presentere et tema og spinne noen tanker rundt det, men det skal ikke typisk være noen “avhandling” heller. Poenget med et essay er å “oppfordre til tenkning” mer enn å besvare et spørsmål eller å forføre leseren med dikterkunst.

Den berømte bloggeren Gry har noen ganger hatt et slags opplegg med “prisutdeling” hvor jeg en gang ble nominert som “meningsblogger” (det var en av kategoriene den gangen), noe jeg la inn protest mot. Jeg driver ikke med meninger og jeg er enda mindre en politisk blogger. Herregud. Det eneste jeg har å si om politikk er at folk må gå og stemme ved valg og da helst på seriøse og ansvarlige kandidater som ikke bare surrer og tøyser. Du vet. Folk som kommer til å gjøre det jobben handler om, som er å styre landet, og ikke bare gjøre seg til for media og andre oppmerksomhetshalliker. Hvis du skal gi meg en tittel kan du kalle meg filosof. Ikke i noen akademisk forstand, men nede på det pornografiske bakkenivå. Og dermed er vi tilbake ved forskjellen mellom “avhandlinger” og essays. Jeg liker ikke å skrive langt. Hva andre gjør får bli deres sak, men jeg foretrekker å holde meg innenfor det typiske formatet for essays.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvordan man skal definere en blogger er litt uklart. Hvis kriteriet er “en som skriver blogg” så omfattes jeg vel av dette på grunn av at jeg publiserer det jeg skriver på en bloggplattform. Imidlertid er jeg ikke “en del av miljøet” i den forstand at jeg deltar i alskens konkurranser og diverse “utfordringer” mellom bloggere. Jeg kjører mitt eget løp. Min egen stil, kan du si. Dette overrasker ingen som kjenner meg ute i “den virkelige verden” fordi jeg har jo aldri vært annerledes enn hvordan jeg er nå, bare yngre og mindre erfaren. Den før nevnte “egne stilen” er selvsagt ikke noe alle liker, eller engang særlig mange, men den er konsistent og derfor i en viss forstand forutsigbar. Jeg driver ikke med “koselig visesang” — jeg er en litterær versjon av et gitarbasert pønkeband. Det skal være hardt, fort og voldelig. Gjerne kontroversielt, men dette er ikke noe poeng i seg selv. Jeg er ingen provokatør og driter forsåvidt i om folk er enige eller uenige. Det handler om tema som jeg ønsker å skrive om ut ifra dagsform og et knippe andre variabler, ikke hva “publikum forventer av meg”. Plikt er ikke en del av opplegget mitt. Du får det du får hvis du leser denne spalten. Og sånn går dagene.

Det viser seg – ikke overraskende – at den kristenfundamentalistiske nynazisten Charlie Kirk ble drept av sine egne, i en vid forstand, fordi drapsmannen – Tyler Robinson – også er MAGA, det vil en Trump-supportiv republikaner, men han er medlem av en “konkurrerende fraksjon” innenfor den større nazibevegelsen; en såkalt groyper. De spesielt interesserte kan utforske detaljene på egen hånd. Du finner mye stoff på nettet. Selv synes jeg disse idiotene er så kjedsommelige at jeg ikke gidder å skrive noe mer om dem enn hva som føles nødvendig. Imidlertid skal jeg igjen gjenta at nazisme er en kristen bevegelse. Glem ikke det. Du skal aldri akseptere, forstå, fraternisere med, eller tilgi folk som er kristne. Enten er de lallende idioter eller så er de nazi. Det finnes ingen flere alternativer. Hva de selv “føler” er ikke relevant.

Umiddelbart etter drapet på Charlie Kirk var både den amerikanske presidenten og et antall andre nazister ute og fremla trusler mot noe de kaller “den radikale venstresiden” fordi disse angivelig har skyld i alle ulykker som rammer den kristne konservative bevegelsen — gjennom mystiske og metafysiske kanaler. Saken er imidlertid at det er ikke venstresiden som dreper folk. Det er ikke sånn de jobber. Generelt sett så vil venstresiden ha sosial rettferdighet, lik lønn for likt arbeid, fri tilgang til utdannelse og helsetjenester, bedre omsorg og mer solidaritet i samfunnet, og så videre. Man oppnår ingenting av dette med skytevåpen. Toleranse, aksept, fred og integrasjon er ikke desto mindre realistiske målsettinger som krever et tålmodig og sannsynligvis langvarig politisk arbeid. Derfor er det best hvis man ikke lar seg forstyrre – og avspore – av alskens radikale galninger som tror de kan få planter til å gro raskere ved å stille seg opp og dra dem i stilken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil si at høyrepolitikk i det store og hele er en psykotisk selvmordskult. De beste og mest verdige blant dem er typiske spissborgere på vestkanten som føler seg bedre enn andre folk, men selv de er evneveike troll når man begynner å gå dem nærmere etter i sømmene. De faller fra hverandre med ville angstskrik. Jeg ser ingen grunn for å tilnærme seg det vi kaller den politiske høyresiden med noe annet enn en kanyle, fordi det er jo for fanden en diagnose hvis voksne folk i sitt fulle alvor tror på det pisset de har å komme med. Hva betyr politisk vold? Det har vært noen litt uvirkelige dager siden det motbydelige trollet Charlie Kirk ble skutt og drept. At resten av orkene – se til Tolkien – på høyresiden knurret, skrek og slo på skjoldene sine var å forvente, men at såpass mange selverklært venstrepolitisk tilhengende individer gikk fullstendig fra konseptene var først litt forbausende, deretter litt sånn aha-klassen av opplysende fenomener. Jeg tror de følte skadefryd inni seg når de hørte at Charlie Kirk hadde blitt drept og at de siden responderte på dette med voldsom fornektelse og ekstra-dobbel innsats når de skulle fordømme såkalt politisk vold i samfunnet. Du vet. Det gjelder jo ofte å skynde seg med å innta den politisk korrekte holdningen, slik at de ikke blir misforstått.

Forøvrig overlater jeg til den ekstraordinært modige og klarsynte damen Taylor Lorenz å sette ting i perspektiv:

Vi ser ikke så mye til karakteren Roger Stone lenger, selv om han var ganske fremtredende i Trumps første regjering. Stone sa en gang om Roy Cohn – slå opp navnet hvis du ikke allerede vet hvem det er – at “han var ikke homofil, han bare likte å ha sex med andre menn”. Ordet han brukte var selvsagt ikke det norske “homofil” men det amerikanske gay, som har visse andre og bredere kulturelle konnotasjoner, slik at det er egentlig vanskelig å oversette det. Uansett er dette et litt pussig utsagn som man må stusse over hvis man har et normalt forhold til språk og ordenes betydning. Er det ikke liksom selve definisjonen av gay (eller homofil) at man liker å ha sex med sitt eget kjønn? En mann som “liker å ha sex med andre menn” høres homofilt nok ut for meg. Det er ikke nødvendig å spikke flisa særlig mye tynnere enn det. Men så husker jeg også de tidligste kampanjene mot AIDS på 80-tallet, hvor de brukte ordstillingen “menn som har sex med menn” nettopp fordi dette var utbredt blant en befolkningsgruppe som motsatte seg merkelappen homo på det sterkeste. Er dette komisk? Mange syntes det den gangen — selv om HIV-smitte selvsagt ikke er noe morsomt.

Som alle vet var nylig avdøde Charlie Kirk tilhenger av å steine ihjel homofile. Det var noe han sa mange ganger. Sånn er det å jobbe innenfor trollfaget. Enten du mener tingen eller ikke så er du nødt til å si det. Kvinner er avlsdyr som Gud har skapt for at mannen skal slippe å gjøre husarbeid, mens homofile – og forsåvidt også alle andre “frivillig barnløse” – er seksuelle anarkister som samfunnet må beskytte seg mot med alle midler, inkludert de dødelige. Sånt er pornografi og himmelsk manna for den spesielle typen intolerant religiøse mennesker som utgjør selve bærebjelken i nazibevegelsen, enten den befinner seg i USA, Tyskland, Norge, Storbritannia eller Spania. Bare “krydderet” på overflaten har varians. De fundamentale prinsippene er ikke vesensforskjellig fra det man forventer å finne hos Taliban og lignende tiltak. De retter seg først og fremst mot menn, og da helst ynkelige menn, av den typen som tror det representerer styrke når og hvis de oppnår et tyrannisk overtak på kvinner og barn som de har i livet sitt. Enhver anklage de retter mot andre kan tolkes som en tilståelse av egne perversjoner innenfor denne typen psykologi. Projeksjon er jo som alle vet bare eksternalisering av egne angstkomplekser, slik at når nazipøbelen snakker om “den voldelige venstresiden” så mener de seg selv. Eller mer presist slik de ville ha gjort ting hvis de selv var representanter for en imaginær venstreside.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den gamle geita Adolf Hitler snakket i bokverket sitt – Mein Kampf – om “den store løgnen”. Med dette mente han konkret den løgnen som jødene bruker til å undertrykke den germanske rasens kraftfulle egenart. Det var ikke ironisk ment, selv om det er vanskelig å ikke se dette som ironi nå i den etterpåkloke ettertiden. Hitler snakket mye om dolkestøtet, det vil si hvordan jødene og sosialistene rottet seg sammen om å svike Tyskland mot slutten av Den første verdenskrig. Det var jo bent frem ubegripelig for store deler av den tyske befolkningen – som aldri hørte annet enn propaganda – at den store og sterke militærmakten deres kunne tape på slagmarken. Sånt går jo ikke an. Det må finnes en annen forklaring. Derfor lyttet de gjerne til det Hitler hadde å si — eller skal vi kalle det fremføre, fordi han var jo en svært karismatisk taler, helt uten hemninger. Mer en slags prest – eller sjaman – som pisker opp følelsene til menigheten sin, som mange har påpekt. Det var aldri så nøye eksakt hva han sa, fordi folk digget opplegget hans nesten på den samme måten som de faller inn i hysteri over rockestjerner og denslags nå i våre dager. Eller visse andre politikere som også har skjønt hva folk egentlig vil ha i stedet for tørre fakta og kjedelige ord. Du vet. Når “stemningen blir elektrisk” har man magien på plass.

De av oss som kjenner noen virkelig “tøffe typer” – og da mener jeg commandosoldater, marinejegere og denslags – vet at disse er nesten aldri brautende og pågåent aggressive mot andre. De har jo ikke noe behov for å “markere seg” fordi de vet allerede at de er det farligste dyret i rommet. Dessuten har de disiplin, ihvertfall hvis de er verdt sitt salt. Derfor kan man trygt gå ut ifra at sånne som brisker og breier seg med trusler og “tøff i trynet” mentalitet nesten alltid er skremte små mammadalter som prøver å bruke sånne metoder som de selv blir skremt av. Frykt er jo et interessant fenomen. De som studerer strategi legger før eller siden merke til at avskrekking er den beste krigstaktikk — men det virker selvsagt bare hvis motstanderen – enten spillet er politisk eller militært – er sårbar på denne måten. Hvis du kan få dem til å gi opp kampen før det overhodet har vært noen konfrontasjon så slipper du jo å bruke ressurser, utsette deg for risiko og så videre. Du kan simpelthen bare marsjere inn på fiendens territorium og ta over. Ser du? Lett som bare det. Fascister og andre autoritære typer har alltid gått inn for å imponere på dette viset, med fjonge uniformer og mange synlige våpen. Mange lar seg påvirke av sånt, men ikke alle. Det gamle trikset med “overveldende mandighet” virker generelt sett bare overfor sånne som i all hemmelighet tviler på seg selv på dette viset. Enhver nazibevegelse er avhengig av “svake menn” som fantaserer om å være sterke og heroiske kjemper. Du vet. Det er et identitetsspørsmål. Etter en stund spiller det ikke lenger noen rolle hva som er sant, fordi bevegelsen tilbyr jo den styrken som man selv føler at man mangler. Samhold, kameratskap og alt det der. Sånt er kjempeviktig for guttunger i sin dannelsesfase, mens det blant de mer voksne bare appellerer til svake, redde og feige typer. De brølende mus, om du vil. Sånn har det alltid vært.

Vi avslutter med en klassisk – noen vil si blasfemisk – coverlåt.