Noe variabelt med kroppens størrelse, men et voksent individ av menneskeslekten har noe i nærheten av tredve tusen milliarder celler i kroppen sin – de kan/bør oppfattes som et stort antall encellede organismer som samarbeider om å bygge en større skapning – og de skiftes ut med en hastighet på rundt fire millioner i sekundet. Hver gang en celle erstattes med en ny utgave av seg selv blir hele DNA-koden kopiert på nytt, men dette er ingen presis prosess. Små feil oppstår her og der slik at kroppen eldes og blir svakere over tid. Som alle vet kan aldringsprosessen til en viss grad forsinkes ved hjelp av sunne vaner, men vi snakker om ganske små marginer. Skjebnen din er i prinsippet tømret fast fra fødselen av. DNA-koden bestemmer hva du er og hvordan livet ditt vil arte seg. De som lever lenge kommer nesten alltid fra en slekt hvor det er vanlig å leve lenge — og omvendt. Dette var noe folk visste lenge før noen hadde hørt om DNA. Slik sett er vi ikke vesentlig annerledes enn andre livsformer her på jorda. For eksempel har mennesker omtrent 60% genetisk likhet med bananer. Visse biologiske prinsipper er jo de samme i alle skapninger, slik som produksjon av energi, utskifting av celler, vedlikehold av livsfunksjonene og den overordnede administrasjon av organismens generelle vekst og livsløp.
Kjenner du LUCA? Du har sikkert hørt sangen. “My name is Luca. I live on the second floor.” La la la og så videre. Spøk til side, bokstavkoden LUCA står for Last Universal Common Ancestor som alt liv kan spores tilbake til. Denne “siste felles forfader” er ikke påvist som fossil, men har blitt beregnet til å ha eksistert for omlag 3,5 milliarder år siden og det er idiotisk mye mer sannsynlig at det finnes en LUCA – oddsen er mange milliarder ganger større enn antallet atomer i hele universet – enn at det DNA-baserte livet skal ha oppstått tilfeldig mer enn èn gang. Nå finnes det riktignok ingen skarp definisjon av fenomenet liv, men alle har “sånn omtrent” en ganske god idè om hva det betyr likevel, ihvertfall så lenge vi snakker eksklusivt om organisk liv slik det fremkommer på vår hjemplanet. I prinsippet er det jo ingenting i veien for at det kan finnes levende skapninger som er organisert på en helt annen måte enn gjennom bruk av DNA-koden som “kommandosentral” for livsfunksjonene. Vi vet ikke om noen annen måte, men vi kan ikke kategorisk utelukke dette som aktuell mulighet — uten at vi dermed bør fortape oss i science-fiction fantasier. Poenget er jo til enhver tid å beholde et åpent sinn uten at dette skal utvikle seg til å bli et massivt hull i hodet.
Filosofisk sett finnes det en åndsretning som kalles animisme – som blant annet undertegnede tilhører – hvor grunntanken er at alt er levende, eller at hele universet i seg selv er en form for liv, om du vil. Organiske skapninger, som mennesker og bananer, er bare en særutgave av det generelle prinsippet — som postulerer at kilden til alt liv befinner seg på elementærpartiklenes nivå. Du kan si det er en kvantefunksjon, hvis du har litt sans for humor (men i vitenskapelig forstand er dette selvsagt grovt misvisende ord). Det går ikke an på noen meningsfull måte å besvare spørsmålet om hvorfor det finnes DNA-basert liv fordi det fremstår som en tilfeldig “forstyrrelse i kraften” (for å bruke et begrep fra filmen Star Wars) som siden har eksplodert i et surrealistisk mangfold av farger og former. Ordet mirakel er heller ikke upassende, men man skal være forsiktg så man ikke går seg inn i en blindgate av kosmisk narcissisme. Per i dag vet vi strengt tatt ikke noe om hvor alminnelig det er med DNA-basert liv der ute, men vi kan tukle litt med matematikk og sannsynlighet for å beregne en statistisk modell. Da vil det fremkomme tall som antyder at det må finnes noen slags underliggende mekanisme som favoriserer dannelse av livsformer — og det er dette som er det sentrale prinsippet for moderne animistisk tenkning, selv om det finnes hvor mange “primitive idèsystemer” som helst hvor det antas at hele universet er en levende prosess.
Vi avslutter med noe så usannsynlig som funky musikk fra britiske internatskolemiljøer på 80-tallet.












