Kategori: Blogg

Rikdom som definert begrep er litt her og der, men den konvensjonelle betydningen er vanligvis en materiell tilstand av overskudd eller overflod, store eiendommer, makt til å betale for alt man måtte ønske seg, og så videre. I slik forstand var Mansa Musa – kongen av Mali på 1300-tallet – definitivt en rik mann. Den rikeste av dem alle, ifølge noen. Imidlertid levde han jo som nevnt i Afrika på 1300-tallet slik at uansett hva slags midler han eventuelt kontrollerte hadde han ikke tilgang på noen av dagens helt alminnelige mod cons (moderne komforter) slik at det blir litt som å være det vakreste kadaveret på likhuset. Det er selvsagt en tittel som noen kan oppnå, men som ingen egentlig ønsker seg.

Dessuten er det jo slik at uansett hvor mye penger du har så kan du jo aldri spise deg mer enn mett. Du kan kjøpe tusen brød men ikke fortære mer enn ett av dem. Så hva skal du gjøre med de 999 andre? Her støter vi på selve poenget med å være rik: Du kontrollerer tusen brød i en verden full av sultne mennesker. Det betyr i praksis at du kan få dem til å gjøre ting for deg. Du vet. I bytte mot et brød. Sultne folk etterspør jo sånt. Ved dette tidspunkt bør vi kanskje spørre om hva som stanser dem fra å bare ta fra deg alle brødene med makt. Svaret er at du må spille dem ut mot hverandre. Altså på noe slags vis gjøre det tydelig at bare du kan distribuere brødene på et ordnet og rettferdig vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et menneskelig samfunn er en kompleks greie, men i prinsippet koker alt ned til fordeling av goder. Hvem skal få hva og hvorfor? Ti mann som er fanget i en livbåt langt til havs vil neppe godta at bare èn av dem på vilkårlig vis skal bestemme over alle disponible ressurser med mindre han med noen temmelig slu argumenter klarer å overbevise minst halvparten av dem om at dette er den klokeste løsningen, gitt situasjonen de befinner seg i. Resten er bare nødt til å godta det som flertallet vedtar. Politisk makt handler om strategiske allianser og slik har det alltid vært, uansett hva slags “system” de ellers opererer med. Et tilstrekkelig antall mennesker – et demokratisk flertall om du vil – er nødt til å støtte deg som leder for at du skal kunne bestemme over samfunnets ressursfordeling. Det er forutsigbart at dette bare vil skje hvis de føler at du vil gjøre jobben bra, som i praksis betyr at du vil gi alle alt de behøver — eller alt de fortjener.

Økonomisk teori dreier seg ofte om “eiendom” men jeg selv er mer fascinert av konseptet “fortjeneste”. Du vet. Det er jo mye mer emosjonelt fundamentert. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Hvordan avgjør vi slike ting? Hvis vi har en bedrift ligger fortjenesten i det overskuddet vi har klart å skape med virksomheten. Hvis du er en lønnsslave som jobber for andre så fortjener du – i henhold til enhver normal rettsoppfatning – den lønna som er avtalt for ansettelsesforholdet. Muligens noe mer hvis innsatsen din har vært særlig lønnsom over en periode, men aldri noe mindre. Ute i samfunnet er det mange slags idèer om hvem som fortjener hva og hvorfor. Hva slags rettigheter fortjener vi? Livet er enkelt hvis man er en av de ti som er fanget i livbåten langt ute til havs. Da fortjener hver og en sin utmålte rasjon av mat og vann som sannsynligvis bør være så sparsommelig som mulig, gitt situasjonen de er i. Men hva om man lever i et rikt samfunn? I vår verden finnes det et antall “tapte sivilisasjoner” hvor samfunnsordenen åpenbart har gått under, men uten at selve befolkningen har dødd ut. Hvorfor har dette skjedd? Mellom årene 1250 og 1150 før vår tidsregnings begynnelse skjedde det vi kaller “den sene bronsealderkollapsen i den østlige middelhavsregionen”, da både mykenerne, hetittene, hurritene og assorterte folkeslag forøvrig opphørte å eksistere som selvstendige statsdannelser. Bare Egypt overlevde blant de “gamle rikene” i regionen. De lærde strides om hvorfor dette skjedde — men selv heller jeg mot den sammensatte teorien om at et allerede hardt anstrengt ressursgrunnlag ikke tålte en lokal klimaendring som strakk seg over noen tiår, slik at når snøballen først begynte å rulle så trakk det ene det andre med seg inntil hele mannskiten ramlet sammen.

Folk sier ofte at historien gjentar seg (med mindre vi studerer den og lærer noe av den), men jeg vil si at det eneste som virkelig gjentar seg er menneskenaturen. Folk har ikke forandret seg i noen vesentlig grad på to millioner år så langt jeg er i stand til å se — selv om “materielle tilstander” har kommet og gått i takt med endringer i naturgrunnlaget og vår tilpasningsevne ut ifra hva situasjonen krever. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Dette er ikke spørsmål som har universelle svar. I likhet med alle andre som har studert disse tingene vil jeg påstå at politisk stabilitet er bare mulig i en samfunnsmodell som ikke favoriserer store økonomiske og sosiale ulikheter i befolkningen. Hva som er “tillatt” er mindre viktig. Det er jo ikke noe poeng i seg selv å kveste de mer velstående blant oss, men det er ekstremt viktig at vi ikke lar fattigdom, analfabetisme (inkludert grov uvitenhet forøvrig) og “vanemessig småkriminalitet” bite seg fast i noen del av samfunnet. For eksempel er det ikke vanskelig å finne folk som hater Amerika – seriøst – og som føler skadefryd over at de nå er i ferd med å gå under. De har jo ingen venner i verden, fordi alle kan se korrupsjonen. Keiseren har ingen klær på. Derfor er det heller ingen som har noe hastverk med å hjelpe dem. Folk vil heller “vente og se”. USA har jo selv valgt å hyre inn en narcissistisk sosiopat og senil seksualforbryter som president. Det har aldri vært noe aktuelt alternativ at det kunne gå bra. Det eneste spørsmålet er hvor jævlig det kommer til å bli når snøballen begynner å rulle for alvor.

Vi avslutter med litt “tradisjonell heavy metal” som ble sluppet i går, men som godt kunne vært fra året 1980.

Hva andre driver med er deres sak, men Apecalypso – se for deg en dansende ape – har visse regler og betingelser som vi nå skal gå gjennom en gang til. En typisk post i denne bloggen består av fire elementer. Det er overskrift, bilde, tekst og musikalsk innslag. Disse behøver ikke nødvendigvis å ha noe med hverandre å gjøre, selv om de ofte har det. Saken er jo at jeg er en surrealist. (Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det betyr.) Hvilket i praksis medfører at ting henger sammen på en “underbevisst” måte som ikke skal være umiddelbart åpenbar for andre enn de gale. Derfor bør det strengt tatt bekymre deg litt hvis du synes at alt jeg sier er enkelt å forstå. Bare et tips. Du vet. Mental helse. Den er verd å ta vare på. Saken er at jeg er nå en ganske gammel mann som lever rolig og snakker stille, men bakgrunnen min er et helvete av vold og galskap som folk knapt kan fatte. Derfor bør du ikke prøve.

Selve formatet i bloggen er lagt opp slik fra plattformens side at du vil ikke være synlig på forsiden hvis du ikke bruker illustrasjon. Hvorfor de gjør det slik er ikke noe jeg gidder å spekulere over, men noen hadde sikkert noen tanker da ting ble etablert i førstninga. Bloggtoppen er for eksempel et kommersielt vinklet element som favoriserer “popularitet” uten å ta hensyn til hvordan og hvorfor denne oppstår. Folk forteller meg at du kan kjøpe klikk på nettet hvis du av noen grunn skulle ønske å bli “mer sett” – selv om dette teknisk sett er en løgn – men jeg har aldri brydd meg om sånt. Det betyr ikke særlig mye for meg om jeg er populær, upopulær eller ignorert. Jeg fortsetter uansett med min egen greie. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Det er en vane. Jeg opplever det som “disiplinerende” for tankeprosessene mine å formulere ting ut i ord. Tro meg når jeg sier at dette er en fordel, for ikke å si en nødvendighet, fordi mine private Hugin og Munin flyr temmelig fritt rundt i både den forståelige og den uforståelige verden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke noe poeng i å diskutere med meg, men det tror jeg faktisk folk skjønner på egen hånd. Jeg er jo en jævel. Om noen kommer hit for å “trolle” med meg vil det bare få meg til å føle meg som en katt som har fått tak i en fugleunge. Det ender ikke typisk bra for fugleungen. Alle vet dette. Imidlertid er jeg takknemlig hvis noen klarer å finne grammatikalske feil, gal staving av ord og den typen ting som jeg selv ikke har fått med meg når jeg leser korrektur. Jeg slurver jo mye og skriver ofte uten å tenke særlig nøye gjennom ting. Derfor blir det som det blir. Selvsagt kan jeg mye bedre enn det som vises her i bloggen, men det er jo ingen som betaler meg for dette så jeg gidder ikke å tenke på det som en jobb. Det blir derfor å jåsse ivei uten noe engasjement ut over selve underholdningsverdien. Du vet. Bare rølp. Eller rettere sagt, ikke bare rølp hvis vi skal vurdere “innholdets informasjonsverdi” fordi det er jo en funksjon av å ha mye erfaring med mange eksotiske ting at man kan presentere fortellinger som befinner seg utenom det vanlige. Dette er egentlig mitt eneste saklige salgsargument: Du bør lese denne bloggen fordi jeg er ikke en normal type.

Vi avslutter med litt råkkenråll laget av en kanadisk-britisk trio i året 1971.

Det får bli opp til leseren å se for seg hvordan man velger mellom tre alternativer ved å slå mynt og kron, men uansett så endte jeg med Lisa-problemet, som er en datateknologisk gåte omtrent på min egen alder, men som har blitt mer aktuelt i den nyere tid hvor alle snakker om “kunstig intelligens” og hva dette betyr for folk. Jeg klarte ikke å finne noen artikkel på norsk om Lisa-problemet i løpet av den lille tiden jeg gadd å bruke på saken, så her kommer noe på engelsk:

In computer science, the ELIZA effect is a tendency to project human traits — such as experience, semantic comprehension or empathy — onto rudimentary computer programs having a textual interface. ELIZA was a symbolic AI chatbot developed in 1966 by Joseph Weizenbaum that imitated a psychotherapist. Many early users were convinced of ELIZA’s intelligence and understanding, despite its basic text-processing approach and the explanations of its limitations.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Wikipedia)

Det komiske med Lisa – som på engelsk heter Eliza (må ikke forveksles med en viss karakter fra George Bernhard Shaw sitt teaterstykke Pygmalion) – er at selv om folk vet at Lisa ikke finnes i virkeligheten, det er bare et computerprogram, så hengir de seg ikke desto mindre til illusjonen om at de befinner seg i dialog med et ekte menneske – eventuelt noen annen slags skapning som “ser dem og forstår dem” – fordi Weizenbaum hadde designet Lisa til å fungere ut ifra parametrene til en typisk sesjon med Rogeriansk psykoanalyse. Du vet. Når terapisten konsekvent gjentar det du sier, bare omformet til et spørsmål som driver dialogen videre. For mer detaljert informasjon, søk etter saken på egen hånd. Det finnes hvor mye materiale som helst om dette på nettet. Saken er åpenbart aktuell fordi såpass mange mister vettet på grunn av sine samhandlinger med “kunstig intelligens” via hjemmecomputeren sin.

Jeg oppfatter ikke dette som et “dataproblem” men som er menneskelig problem. Folk er alt for ivrige med å projisere alle slags “menneskelige egenskaper” over på både umælende dyr og alle slags nominelt døde gjenstander. Det finnes jo for fanden folk som snakker til – selv vil de si “med” – bilen sin og tror dette har noe å si fra eller til i forhold til om mannskiten vil starte på en kald vintermorgen og den typen ting. Dette er jo psykotisk. Ikke nødvendigvis i noen strengt medisinsk forstand, men de har definitivt mistet kontrollen over hvor grensa går mellom fantasi og virkelighet. Mange flere kjenner seg igjen i sånt enn som er villig til å innrømme at det er slik. Teknisk sett forstår de kanskje at det ikke hjelper å “be en bønn” men emosjonelt sett vil de likevel satse på denne usannsynligheten heller enn å henfalle til fornuft. Det er viktig å aldri glemme at menneskenaturen fungerer på dette viset. Vi er ikke smarte dyr — og definitivt ikke rasjonelle dyr.

Et av de andre to alternativene jeg vurderte å skrive om er hva slags verktøy og utstyr man egentlig behøver for å få ting til å fungere i kjøkkenet. Jeg skulle nemlig til å insistere på at du må ha en colander for å få ting ekspedert på en rimelig fornuftig måte. Du vet. Sånn at man kan skylle salat, grønnsaker, ris, linser, bønner og så videre. Det går sikkert an å få jobben gjort på andre måter men så snart du har vent deg til å bruke en colander så blir du hekta. Avhengigheten er som gambling, sex og heroin. Du bare må ha greia, hvis ikke så blir du jo jævlig forbanna og begynner å sparke istykker ting rundt deg. Sånn er det å være kokk. Eller menneske i mer generell forstand, for den saks skyld. Som alle vet er vi ikke trygge skapninger og selv de mest stødige og solide blant oss kan plutselig eksplodere uten at noen skjønner hvorfor. Så det har du et solid grunnlag for å postulere nevroser som en helt alminnelig kognitiv egenskap for vår art. Heldigvis har jeg colander slik at jeg får til å lage mat uten å få nervøst sammenbrudd. Derfor har jeg middagen omtrent klar, jeg må bare skrive meg ut av denne jævla greia på en rimelig fornuftig måte. Farvel.

Vi fader ut med litt britisk visesang av den typen som MC-gjenger likte på den tiden.

Som vanlig starter jeg dagen med kaffe og nyhetene på NRK.no — som i dag åpner med å påpeke at Norge er de verste i Europa når det kommer til “nedbygging av naturområder”, målt per innbygger. Tallene ser noe annerledes ut når vi måler areale totalt. For eksempel ble jeg forbauset over at Spania kom på nest sisteplass per innbygger, fordi de har jo denne greia med turistutbygging på toppen av temmelig mye netto folkevekst i perioden 2018-2023 — og hvordan forklarer man at spansk økonomi er den sterkeste i Europa akkurat nå? Før jeg leste dette hadde jeg i bakhodet at “noen” bør gjøre en statistisk analyse av antallet turister per folketall gjennom en sesong, fordi Spania har jo denne magiske grensen på 100 millioner turister i året som bare Frankrike så langt har passert, men Frankrike har jo 68 millioner innbyggere mot Spanias 49 millioner, slik at antallet turister “per innbygger” er allerede høyere i Spania — men hva med andre land?

Jeg vei ikke hva det betyr når man er på sitt mest “matematiske” like etter at man har våknet. Dette gjelder sikkert ikke alle mennesker, men det er definitivt sant for meg. Jeg ville fått dobbelt så bra karakter på en matteprøve klokken 8 om morgenen enn klokken 5 utpå ettermiddagen. Tendensen er at jeg blir lat, dorsk og dum sent på dagen, mens jeg er som en sulten ulv – klar for det meste – med en gang jeg våkner. Arbeidskapasitet og intelligens er vesentlig mye høyere hos meg om formiddagen enn ettermiddagen. Sånn har det alltid vært. Hva er normalt? Det vet jeg ikke noe om og det har egentlig ingen interesse heller. Det normale er jo bare en statistisk projeksjon; si for eksempel at det er normalt blant menn i Norge å være så og så høy med så og så kroppsvekt, som teknisk sett kan være tall som ingen målbare individer oppnår når de testes. Det normale er – når vi bruker dette ordet i dagligtalen – også en følelse som folk danner intuitivt i forhold til hvordan de kjenner virkelighetens verden og menneskene som befolker den. For eksempel ligger intelligensens normalområde, målt som IQ-tall, mellom 80 og 120; hvor de lavere tallene fremstår som “treg i oppfattelsen” – men de vil fortsatt forstå ting – og de høye tallene handler om “kvikkhet”. Under 80 fremstår som kognitiv funksjonshemming, mens over 120 typisk fremstår som “mentale superkrefter” i forhold til diverse intellektuelle fagområder.

Samfunnet er lagt opp til at folk skal ha omtrent 100 i IQ. Siden handler variansen i tallet om hvor enkelt eller vanskelig folk synes det er å forstå hvordan virkeligheten virker. Det er ingen utpreget fordel å ha for eksempel 160 i IQ fordi dette er som å være 2 meter og 40 høy i en verden som har lagt opp til at folk typisk er lavere enn 2 meter. Det gir deg et bra overblikk når du er ute og går, men til gjengjeld er det brysomt når man skal inn og ut av dører og den typen ting. Alt har sin pris. Har du hørt om Dunning/Kruger-effekt? Hvis ikke bør du nå gjøre et søk på Google og lese deg raskt opp på saken, men kort fortalt er det en statistisk tendens innenfor menneskelig psykologi som bevirker at inkompetente individer overvurderer sine egne evner, mens høyt utdannede, kompetente og intelligente mennesker typisk nedvurderer seg selv. Effekten er både forutsigbar og målbar i en befolkning, men den sier ikke nødvendigvis noe på individnivå. Et korrelat kan imidlertid være noe sånt som når filosofen Bertrand Russell bemerket at denne verdens tragedie ligger i at de dummeste blant oss alltid er selvsikre og pågående mens de smarteste er mer nølende og usikre. Du vet. Gitt at de ellers befinner seg innenfor normalområdet for intelligens. Over tid medfører dette at det skjer flere dumme enn smarte ting. Hva skal vi tenke om dette? Som sagt pleier jeg å starte dagen med å se på nyhetene.

Nesten alle er enig i at menneskene er dumme skapninger, vurdert ut ifra hva som faktisk skjer på verdensbasis. Hvis du ser på en hvilken som helst nyhetssending i et hvilket som helst land vil det jo fremkomme ting som er helt imponerende kørka — og dette er det typiske mønsteret. Hva var det de tenkte på? er den vanligste av alle menneskelige gåter. Vi kan jo se alle mulige slags forbrytelser og korrupsjon uten skam over hele linja. Og de som liksom skal være våre ledere er ofte de verste av alle sammen. Er det noe rart at ting går til helvete? Jeg synes ikke det — noe jeg gjentar ofte nok til at alle som leser denne bloggen vet sånn omtrent hva jeg tenker om menneskers evner og aktiviteter. Nesten alle opplever også ofte at de går ut av en situasjon mens de tenker på hva de burde sagt eller gjort i stedet for sånn som det ble. Du vet. Når fantasien og virkeligheten kræsjer. Selv de mest presumptivt prinsippfaste blant oss har jo en tendens til å gjøre noe annet enn hva de sier når de utsettes for realitetstesten. I utgangspunktet har du jo en idè om hvem du er og hva du står for, men når det gjelder å handle raskt og bestemt er det normalt å vise et helt annet ansikt enn “selskapsmasken” som man går rundt med til vanlig. Dette er så normalt at det har blitt laget utallige filmer og bøker om saken. Alle vet at det er slik. Idealene samsvarer nesten aldri med realitetene.

Vi avslutter med en koselig visesang om verdens tilstand fra 1976.

Jeg observerer ofte hva jeg kaller “landssvikermateriale” i arbeid. En ting er jo idiotsikkert: Troll på nettet og ellers som agiterer for ufred og mistenksomhet mellom ulike grupper av befolkningen jobber definitivt ikke for Norge. Så hvem andre tjener på virksomheten deres? Hvem jobber de for? Den ene muligheten er at de har noen slags psykiatrisk forstyrrelse, men den andre muligheten er at de jobber for en fremmed makt — og da sannsynligvis en av de som har programfestet den typen argumenter og politikk som de søker å spre i det norske samfunnet. For eksempel hat overfor religiøse og seksuelle minoriteter.

Marginene er egentlig ganske små på dette området. Å ha “følelser” er selvsagt ikke forbudt, uansett hvor avvikende og kørka de måtte være, men saken endrer karakter så snart de begynner å “misjonere”. Da er det jo ikke lenger noe privat. Når du går inn for å påvirke andre folk med propaganda som er direkte skadelig for samfunnets ro og orden i Norge må vi jo spørre hva som egentlig foregår. Hvorfor ønsker de å spre hat, mistenksomhet og ufred? Hvem er det som tjener på dette? Det er sikkert opptil flere fremmede makter som har interesse av å svekke og forstyrre den politiske stabiliteten i Norge og en av de sikreste metodene for å oppnå slikt er ved å forsterke allerede eksisterende konflikter mellom folk gjennom å appellere til følelser og fordommer med ymse overdrivelser og løgnhistorier. Det er både deprimerende og kjedsommelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Får de penger for jobben de gjør eller ser de for seg andre former for belønning? Det er problematisk når folk jobber mot Norges interesse av å ha et fredelig og politisk stabilt samfunn. Hvorfor gjør de dette? Hvis det bare dreier seg om noen slags “personlig tilfredsstillelse” av sadistisk karakter snakker vi jo om en psykiatrisk tvangsforstyrrelse, men hvis de får belønning på noen måte – om så bare rosende ord og klapp på hodet (mange er jo utrolig billige horer slik sett) – så har vi i realiteten et pågående landssvik. De nasjonale interessene på området sikkerhetspolitikk sammenfaller prinsipielt sett med den generelle økonomiske interessen av å bygge fred og velstand. Vi ønsker jo et robust og romslig samfunn med stor grad av personlig frihet når man skal velge livsstil og personlig identitet. Ikke fordi dette er noe ideologisk poeng i seg selv men fordi på et veldig praktisk plan er dette hva som best fremmer det dypere ønsket om fred og velstand. Dette bør ikke være vanskelig å forstå for voksne og seriøse mennesker.

Vi avslutter med litt visesang fra Hamar — innspilt i det glade året 1980.

Jeg er som jeg stadig gjentar sykt glad i olivenolje – som bør betraktes som saften av olivenfrukten – og blant annet derfor passer det meg å bo i Spania, hvor alle bruker olivenolje til alt. For øyeblikket holder jeg meg til de produktene man får kjøpt for under ti euro per liter på den lokale superen, men så snart det åpner seg et litt større spillerom i budsjettet vil jeg brenne av en litt større sum på noen slags “designervare”, senest før jul dette året. Jeg har inntil videre holdt meg til det samme merket – Coosur, se under tienda.coosur.com for mer informasjon – og forbruket mitt ligger på omtrent to liter per måned av extra virgen olje presset av oliventypen hojiblanca, som har høyt innhold av polyfenoler og derfor en litt intens “pepperaktig” smak. Frukten er også svært populær som spiseoliven og kan anbefales.

Folk har et litt irrasjonelt forhold til fett. To liter olivenolje i måneden høres sikkert mye ut, men jeg synes ikke det. Når det er sagt så ville jeg vel neppe anbefale noen å spise to kilo smør hver måned, men da snakker vi jo om en helt annen type fettstoffer som kroppen reagerer helt annerledes på. Uansett så er olivenolje faktisk sunt for deg — i tillegg til at det også smaker guddommelig, så hva mer er det å si? Dersom man er på jakt etter onde næringsstoffer bør man begynne med å utrydde mesteparten av alt sukkeret man får i seg før man engang ser på noe annet. Jeg tilhører ikke den gruppen som anbefaler folk å ha et “keto” kosthold – det vil si såkalt Atkins-diett, eller at man kutter ut karbohydrater – fordi jeg er jo litt for glad i brød og ris til at det går an, men sukker er djevelens verk. Det bør kun brukes i minimale mengder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Antioksydanter i rødvin er litt omdiskutert. Folk henger seg jo opp i alkoholen når de kritiserer bruk av vin, som det også er litt vanskelig å diskutere med siden såpass mange blir såpass gale av frivole mengder alkohol, men så lenge man ikke bøtter innpå syke mengder vin slik at man blir dritings og det som verre er, så tilhører noen glass vin definitivt det vi kaller et sunt og balansert kosthold. Igjen er det ikke noe annet å si enn at de har “skjønt det” i Spania. Det fremstilles gigamye vin her hvert år, hvorav mye knapt er drikkeverdig men kan likevel egne seg godt til å lage mat med, mens i avdelingen for kvalitet så befinner spanske viner seg fortsatt på den prisgunstige siden, sammenlignet med de to andre gigantene blant de vinprodiuserende landene, Italia og Frankrike. Du vet. Spansk vin har ikke samme snobbefaktor som italiensk og fransk vin. Så derfor. Alle ærlige vinelskere – altså de som ikke gjør seg til med snobbete fakter og store ord – vil si det samme som meg: Spania gir deg mer for pengene enn Italia og Frankrike. For eksempel lager regionen der jeg bor en type vin som er litt “burgunder” i stil, men selv om de har dyr vin her også så er det ikke engang i nærheten av det syke prisnivået på de beste vinene fra Burgund i Frankrike.

Konklusjonen må bli at Spania er bra hvis man liker olivenolje, rødvin, hvitløk, tomater og godt brød. Dessuten lager også Spania mye prima ost, selv om det er vel bare manchego som er internasjonalt berømt. De har i det store og hele et litt “religiøst” forhold til mat i Spania — og særlig produktet skinke er sannsynligvis bedre her enn noe annet sted i verden, basert i den tradisjonelle “pata negra” (svartfot) grisen som løper fritt omkring og livnærer seg på eikenøtter (bellota). Du får dem i prisklasser fra det normale til det nivået nesten ingen har råd til, men som alle likevel må ha noen ganger hvert år. Du vet. Det blir litt som fasiten for hvor bra det egentlig er mulig å få til produktet skinke. Men nå har vi kommet til den tiden av dagen da jeg liker å spise “middag” – selv om spanjolene typisk ikke spiser middag før sent på kvelden – så da blir det å varme opp resten av en linsestuing jeg lagde (og skrev om) på søndag ettermiddag. Jeg er jo litt svak for sånt som bare blir bedre av å bli varmet opp en gang til. Derfor avslutter vi nå.

Vi runder av med litt norsk popmusikk fra 1981.

Vi må nesten begynne med et forbehold: Fra mitt perspektiv er det ikke en jobb hvis greia enkelt kan erstattes av nyere datateknologi – såkalt kunstig intelligens – men en funksjon. Man er altså en funksjonær og ikke en “arbeider”. Du vet. De som typisk er høyskoleutdannet. Vi kan faktisk si en apparatsjik. En som “jobber” med å få organisasjonens apparat til å gå rundt. For denne kategorien av lønnsslaver er tiden i ferd med å renne ut. Apokalypsen kommer. De merker det allerede ute i det internasjonale markedet, hvor det nå drar seg i retning av bent frem umulig å finne en “begynnerstilling” for de høyskoleutdannede. Det er noe etterslep i offentlig sektor, men også der vil åpningene forsvinne i løpet av de neste par tiårene. Dette skjer samtidig med at det aldri har vært så mye høyere utdanning i de moderne samfunnstypene. Hva skal vi tenke om dette? For meg er det bare nok et “hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk” fordi jeg har jo gått rundt i førti år og promotert prinsippet om at folk bør lære seg et håndverksfag hvis jobbsikkerhet er hva du går for.

Det går ikke an å automatisere håndverksfagene. Vi kan selvsagt gjøre mye på materialsiden, med prefabrikerte deler av byggverkene, så som kjøkken av laminater, limtre-elementer og det ene med det andre, men du vil fortsatt behøve fagfolk til å montere mannskiten. Du vet. Siste øyeblikks lokal tilpasning og den typen ting. Dette er en jobb. Gagnlig arbeid. Det er ingen som diskuterer nytteverdien av profesjonelle håndverkere, selv om de har mye å si om detaljer som tidsforbruk, pris og så videre. Selve prinsippet om at samfunnet behøver materielt kompetente arbeidere står imidlertid fjellstøtt. Ikke minst de som har prøvd å “gjøre ting selv” vet alt om dette. Det kommer jo alltid et øyeblikk når man skjønner at det er på tide å søke profesjonell hjelp. Det er som vanlig vanskelig å spå om fremtiden men visse ting kan vi likevel være rimelig sikre på, som at menneskehetens behov for mat, klær og husly aldri vil forsvinne, uansett hva som ellers måtte være på den moteriktige markedshorisonten. Dessuten er behovet for medisinsk bistand også relativt stabilt, slik at hvis man tar utdanning som sykepleier eller noe annet i den gata så vil man neppe noensinne bli arbeidsløs. Problemet er bare at folk lever typisk i en svimmel drømmeverden hvor “en god jobb” er en som ikke innebærer noen fysiske oppgaver. Du vet. De mer “åndelig” orienterte funksjonene innenfor samfunnsmaskineriet. Kontorjobber og denslags. Men nå er altså hele denne sektoren truet av den nyere datateknologiens algoritmiske automatisering. Surprise, surprise.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det virker passende å avslutte dette med noen muntre musikanter fra Balkan.

Høststormene er i gang i Spania. Det røde varselet ble sendt ut til innbyggere i Tarragona, Casteljon og Valencia allerede i går, men vi ser ikke konsekvensene av det kraftige regnet – oppimot 200 liter per kvadratmeter – før i dag. Siden folk var litt på tuppa etter erfaringene i fjor hadde de fleste sannsynligvis beregnet seg god sikkerhetsmargin, så det har ikke kommet noen varsler om savnede eller omkomne ennå. Kanskje vi slipper. Det tragikomiske med dette været er at det kommer ramlende ned samtidig med at det pågår både rettsoppgjør og store demonstrasjoner med sinte mennesker på grunn av opplegget i fjor, da varslingssystemet feilet og mer enn 230 mennesker omkom i flommen. Mange venter ennå på skadeoppgjør fra forsikringen og de politiske tilsvarene har vært “veike”.

Det røde farevarselet kommer automatisk på alle telefoner som befinner seg i det aktuelle området. Jeg fikk selv et rødt varsel under skogbrannsituasjonen i august, men det ballet aldri så mye på seg at det ble aktuelt med noen evakuering. Likevel pakket jeg en bag med to klesskift og noen greier, bare i tilfelle det skulle bli nødvendig å bevege seg raskt ved et senere tidspunkt. Det lønner seg jo dårlig å drive noe slags sjansespill når naturkreftene viser muskler. Det er jo bare å komme seg på sikker avstand fra hva det enn er som foregår, om det er brann eller flom. Jeg hadde egentlig tenkt å si noe om at NRK.no har flere nyheter fra USA enn fra Spania, men i løpet av den siste timen har de fått opp en notis om at det har kommet rødt farevarsel i uværsområdene, så da bortfaller vel det argumentet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mens vi likevel snakker om USA så er det vel betimelig med et “farevarsel” i generell forstand, fordi det virker jo ikke klokt å reise dit eller oppholde seg der akkurat nå. Ting er temmelig ute av kontroll, slik at hva som helst kan skje hvor og når som helst — i et land hvor enhver idiot er bevæpnet til tennene og vel så det. Den sinnssyke presidenten bare hamrer og hamrer mot ethvert systemisk svakhetspunkt og hvis de ikke kommer til enighet i dag eller i morgen så kommer staten til å stenge ned på onsdag 1. oktober, fordi det ikke foreligger noen finansieringsplan for videre drift. Det har skjedd mange ganger tidligere i USAs historie, men aldri mens det har vært såpass usikkert hva “business as usual” egentlig betyr. De skal ha et møte om saken nå i dag – hvis jeg har forstått det riktig – men foreløpig er det helt i det blå hva eksakt som må til for å sikre videre drift av de administrative systemene.

Samtidig legger vi merke til at mange flere har begynt å mumle om at datasektoren har blitt en gedigen børsboble som kan sprekke når som helst, med uoversiktelige konsekvenser — men vi kan ihvertfall si at mange vil tape enormt mye penger, kanskje til og med alt de har stående i sektoren. Det begynner å gå opp for folk at det er grenser for hvor mye tryllepenger alle de fantasifulle prosjektene rundt kunstig intelligens kan omsette i håndfast vare. Det er jo noe alvorlig galt når et firma er priset til hundrevis av milliarder dollar på børsen selv om de ennå ikke har vist noen inntjeningsevne. Vi kan ihvertfall ikke kalle det “butikk” i noen konvensjonell forstand. Kall meg konservativ om du må, men jeg setter som minimumskrav til et vellykket forretningsprosjekt at mannskiten tjener penger. Du vet. Større inntekter enn utgifter på en daglig basis. Det er grenser for hvor lenge de kan snakke om høner på taket og Soria Moria slott rundt neste sving. Kom med noen positive regnskapstall eller hold kjeft. Dette opplegget begynner å ligne stygt på et klassisk pyramidespill av – vel – pyramidale dimensjoner. Noen kommer til å havne i fengsel når denne greia eksploderer.

Vi avslutter med en tre dager gammel amerikansk sang om “de gode gamle dager”.

Ved dette tidspunkt ser det ut som om det pro-europèiske partiet PAS – “partiet for aksjonisme og solidaritet” – kommer til å vinne valget i Moldova med noe i overkant av 50% av stemmene, som i praksis betyr at den sittende presidenten Maia Sandu fortsetter i jobben. Den “patriotiske fronten” som ønsker en tettere tilknytnimg til Russland fikk 25% av stemmene til tross for den utbredte frykten på forhånd om fusk og sabotasje. Vi får anta at krigen i Ukraina ikke har bidratt til å gjøre flere særlig positivt innstilt til Russland, men når det er sagt så er valgresultatet omtrent likt som forrige gang. Det er jo forutsigbart at i den grad folk har noe valg så vil de helst ha “fred og velstand” — som i Øst-Europa hovedsaklig forbindes med EU. Alt den andre blokken har å tilby er et mer “kirkelig” samfunn som forbyr alternativ seksualitet, innvandring og “utenlandsk aggresjon rettet mot de nasjonale tradisjonene”. Sånt appellerer typisk til 20-30% av befolkningen i alle land, inkludert Norge, men det har ikke den samme populære salgsappellen som økonomisk vekst og velstand.

Hvilket bringer oss til det store spørsmålet i denne og lignende saker: Hva er det egentlig som frister i Russland? Jeg har møtt norske individer som mener at det var rettmessig av russerne å starte et angrep på Ukraina på grunn av “vestlige provokasjoner” – og med dette antar jeg de mener viljen til å assosiere seg med EU – fordi amerikanerne på den politiske høyresiden er jo i hovedsak russervennlige. Hele opplegget er litt mystisk. Er folks EU-fiendtlighet noe som ligner på de typiske anarkistenes hat overfor “Staten & Kapitalen”? Jeg er forsåvidt enig i at dette er to onder, men de er nødvendige onder. Mennesker er jo ikke rasjonelle skapninger. Hvis du river ned og ødelegger “den dype staten” så vil du jo bare få noe slags annet opplegg som tar hånd om de samme samfunnsoppgavene, men ikke nødvendigvis på noen bedre måte. Ingen er særlig glad i byråkrati men vi vet dessverre ikke om noe bra alternativ. EU er jo først og fremst er byråkratisk arrangement som tar seg av internasjonal handel, industristandarder og den typen ting, med vekt på strømlinjeforming av de enkelte nasjonenes særegenheter til fordel for “fellesmarkedets smidighet”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Begrepet nasjonalt sinnelag er ikke enkelt definert — og det kan ihvertfall ikke reduseres til sjåvinistisk fiendtlighet rettet mot alt som kan assosieres til “utlandet” og/eller “utlendinger”. Enhver idiot skjønner jo at fred og velstand er bra for alle nasjoner og at den enes brød ikke behøver å være den andres død. Vi kan jo samarbeide om diverse felles oppgaver som er i alles interesse å styrke. Hvorfor skal det være så vanskelig da? Da Storbritannia stemte til fordel for Brexit var dette sluttresultatet av en langvaring kampanje rettet mot EU og de angivelige “maktovergrepene” fra dette holdet. Det de argumenterte for var å ta tilbake selvstyret og avvise det sentralbyråkratiske diktatet overfor industristandarder, tollregler og den typen ting, men det har jo ikke akkurat vært noen dans på roser i etterkant av Brexit. De britiske øyene ligger fortsatt på det samme geografiske stedet, som dikterer at de forholder seg til de samme “nære handelspartnere” som de alltid har gjort. Bare at nå har alt blitt mye mer byråkratisk tungrodd og vanskelig, på alle nivåer. Det går følgelig ikke an å peke på Storbritannia og si at der har du et bra eksempel på hvor godt det vil gå alle de som melder seg ut av EU, eller som lar være å melde seg inn. Det er aldri noe enkelt prosjekt å søke sosial isolasjon. Nesten alle ønsker til syvende og sist noen slags dynamisk sone for sosialøkonomisk omgang med andre mennesker.

Her er det viktigste politiske barnerimet av alle: Bra nok for nå er det beste du kan få. Perfeksjonering av det politske landskapet er bare ikke realistisk. Man kan både tenke og observere ymse slags “forbedringspotensialer” over hele linja, men å få ting til å skje i praksis er noe helt annet. Nesten alt som angår “offentlige saker” er både tregt og tungrodd, ofte nærmest smertefullt byråkratisk og ineffektivt, men slik må det være. Det finnes ingen snarveier til lykkeland. Alt man vil ha gjort i dette livet krever planmessig, målrettet og tålmodig arbeid. Dypest sett kan vi i prinsippet bare velge mellom to metafysiske tendenser som overhodet ikke går bra sammen: Vi kan enten ha solidaritet, tilpasning og samarbeid eller vi kan ha en egodrevet konkurransesituasjon for “selvhevdelse i et marked”. Det sistnevnte er den fundamentale tanken bak nyliberalistisk ideologi, som begår den store kardinaltabben å forutsette at mennesker er rasjonelle aktører som typisk vil fatte sine livsvalg basert i økonomisk egeninteresse — men vi har jo hvor mye historisk materiale som helst som beviser at mennesker er absurde skapninger som gjør absurde ting av absurde årsaker. Egeninteresse i strengt rasjonell forstand er jo bare èn av mange drivkrefter som virker i det sosiale spillerommet. Folk motiveres også av mye annet, og ikke alt er til å begripe verken på kort eller lang sikt. Dette må vi ta høyde for.

Vi runder av med noe som er så absurd som bare fransk musikk kan bli.

Hva må til for å krenke deg? Jeg er litt usikker på hva svaret er for mitt eget vedkommende. Det er ikke sikkert at det går an. Saken er jo at mennesker og toskeskapen deres ikke imponerer meg. Alt jeg ser er en evneveik ape som står der og skriker inn i sjelens nattemørke. Det er jo for fanden absurd. Og dette skal jeg liksom ta på alvor? Glem det. Blir bare ikke aktuelt. Det er noe som heter injurierende kraft og det er ikke noe jeg deler ut gratis. Jeg mener, hva raker det meg hva andre folk mener? De kan tenke og føle hva pokker de vil. Det er ikke mitt problem.

Her er et spørsmål: Hvor høyt går det an å skru opp krenkekranken? Vi lever i en tidsalder med troll som går på nettet bare for å såre, fornærme og forvirre andre — fordi dette er gøy og fordi det gjør dem populære. Eller i økonomiske termer kan vi si det gir dem mange klikk og en markedsførbar oppmerksomhetsprofil. Det spiller egentlig liten rolle hva du sier og gjør på nettet. Det som virkelig teller er synbarheten din. Folk driter i om du er “ekte”, de vil bare ha underholdning, og da gjerne med en sadistisk vri. Du vet. Drøye påfunn på grensen til – eller hvorfor ikke over den – det komplett idiotiske, som vi kunne observere i fjernsynstrendenes “realityshow-orientering” like før internett kom og tok over territoriet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Husker du Jackass? Det var revolusjonært fjernsyn da det var nytt, men nå finnes det hvor mange sånne som helst. Og hvis du ikke synes rølpemoro er noe morsomt så finnes det plenty kanaler på nettet som driver med politisk provokasjon, på grensen til – og noen ganger langt over den – de mest uspiselige ideologiene fra det tyvende århundre, men fremført mest som tøys og “ytringsfrihet” — fordi dette virker opphissende på et trollete publikum som drømmer om å selv en dag bli en like avskyelig idiot på nettet. Igjen, det handler ikke om hva som er “ekte” men om hva som virker provoserende, trekker et publikum og fører til mange klikk. Hvis du allerede er en manipulerende og løgnaktig type er dette midt i blinken for deg. Folk går jo typisk på nettet motivert av kjedsomhet for å se “om det er noe liv” og sadistisk moro som de kan engasjere seg i på en ufarlig og helst også anonym måte. Hvis det får konsekvenser for dem er det jo ikke noe moro.

På mange måter har også jeg en ganske drøy stil — men dette er ikke alt jeg har. Jeg driver ikke bare og herser med folk, jeg tilbyr også ganske mye saklig informasjon om ditt og datt, alt avhengig av humør og dagsform. Det er en “personlig stil” som har vokst frem over mange tiår og som det er vanskelig å kopiere. Men sånn er det og slik vil det fortsette å være, fordi det er dette som morer meg. Jeg bruker ikke særlig mye tid på et typisk skrivestykke men jeg tar meg som regel bryet med å sjekke at påstander og faktapunkter er holdbare. Sånn må det jo nesten være hvis man skal operere i en gråsone mellom det saklige og det komiske. Den største synden er jo tross alt å være kjedelig. Som jeg nettopp sa så går jo folk på nettet for underholdningens skyld. Hvis de i tillegg lærer noe så er det bra, men det er ikke dette som er det viktigste. Uansett, nå har vi kommet så langt som jeg gidder å gå for denne gangen.

Vi avslutter med en sang fra 80-tallet som handler om slankepiller.