Kategori: Blogg

De har et annerledes valgsystem enn Norge og bla bla, men saken er uansett at det gikk som “alle” spådde under det nylig avholdte valget i Gorton and Denton, som er en fylking under det større området Manchester, en by nord i England som i Norge er særlig kjent for visse fotballklubber, men som innenfor britisk sosialrealisme regnes som et arbeiderklassestrøk, det vil si at det britiske arbeiderpartiet Labour burde ha vunnet med komfortabel margin, noe de da også ganske sikkert ville ha gjort dersom de ikke hadde blokkert kandidaten Andy Burnham fra å stille i dette valget (han er for tiden borgermester i Manchester), på et – hva skal man si – litt tvilsomt grunnlag. Lang historie, men i korthet kan vi si at Andy Burnham er venstrevridd, mens den store slabolen i Labour – Keir Starmer – er høyrevridd. De brukte opp alt de hadde av kredibilitet på å sverte og undergrave Jeremy Corbyn og få inn Starmer i lederstolen, så de har ingen planer om å tillate noen Corbyn-sympatisør – som Burnham – å vinne så mye som en centimeter mer politisk makt enn hva sentralstyrelsen i Labour kan rå for. Derfor gikk dette som det gikk.

Kandidaten Hannah Spencer fra De Grønne vant valget i Gorton and Denton med trygg margin. Noe i overkant av 40% av velgerne støttet henne. Det er på ingen måte overraskende at dette skjedde, men det er ikke desto mindre litt av et politisk jordskjelv, fordi Labours strategi i forkant av valget har jo vært å late som om Spencer ikke eksisterte og heller vektlegge hva slags skjebnevalg det sto om mellom Labour og Reform UK – nazibevegelsen hans Nigel Farage – slik at ingen måtte være i tvil om at de som ikke stemte på Labours kandidat ville bidra til å få inn en fascist. Imidlertid viste det seg – som “alle” spådde på forhånd – at velgerne ikke er så evneveike at de ikke klarte å gjennomskue opplegget til den høyrevridde fraksjonen innenfor Labour og deres deprimerende fremføring av Tory-partiet sin innstrammingspolitikk (austerity). Velgerne vil ha noe annet. Keir Starmer har ingen tillit hos velgerne. Labour vant overlegent i forrige parlamentsvalg, men det viste seg raskt at de ikke hadde noen planer om å bringe fundamental og nærmest revolusjonær forandring til det britiske samfunnet, men tvert imot “mer av det samme” — som vi lakonisk kan beskrive som sakte kaldkvæling – med sørgmodig øyenkontakt – av alle grupper i samfunnet bortsett fra de rikeste. Du vet. Nyliberalisme. Også kjent som “markedsstyring”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan trygt si at dette valget i Gorton and Denton har vært dypt sjokkerende for “det britiske etablissementet” (det vil si hva man derover kaller the establishment, men som i Norge er bedre forstått som borgerskapet). Nå famler de liksom i blinde etter de proverbiale halmstrå og har foreløpig valgt å legge seg på en forklaringsmodell som handler om valgfusk, men uten å bruke dette ordet direkte. Det er jo en svært grov beskyldning. Istedet snakkes det om sekterisme og noe de beskriver som “familieavstemning”, det vil si at flere personer går inn i stemmeboksen samtidig, som jo er ulovlig. I Storbritannia – som i Norge – skal det være personlige valg. Du vet. Èn person, èn stemme. Valget er hemmelig og det skal ikke være mulig å kontrollere hvilken liste noen legger i sin konvolutt. Hele demokratiets troverdighet henger jo på at du kan stemme på hvem du vil og du behøver ikke å “svare for deg” overfor noen. Det er litt pussig at ingen sa fra om dette mens selve valget foregikk, men i ettertid er det mange som påstår at de observerte familieavstemning foregå i mer enn halvparten av alle valglokalene i Gorton and Denton. Hvorfor kontaktet de ikke politiet øyeblikkelig? Hvorfor sa de ikke i det minste noe til valgpersonalet der på stedet? Dette lukter ikke god fisk.

Sekterisme er en betegnelse på en rigid tilhørighetsfølelse i en spesiell sekt eller konfesjon, med et negativt syn på de som ikke tilhører sekten. Ettersom tilhørighet og synet på ens egen tro er et vanlig fenomen innen religion, begrenser man oftest bruken av begrepet sekterisme til de tilfeller hvor det forekommer diskriminering, fordømmelser eller voldsbruk. Begrepet brukes helst om konflikter innen en trosretning, for eksempel mellom katolske og protestantiske kristne eller mellom sunni- og sjia-muslimer. 

(Wikipedia)

Ingen har så langt sagt det høyt – gi det noen flere dager så vil vi vel snart se noe – men den “sekten” de mener når de snakker om sekterisme i Gorton and Denton er selvsagt muslimene. De har konspirert om å få frem dette resultatet, for det virker jo sannsynlig at de vil samle seg om å stemme inn en arbeidende kvinne med punkete farget hår som tilhører et parti under ledelse av en homofil jøde. Herregud. Hvor langt ut på landet må man reise før folk tror på dette? Som sagt, de griper etter halmstrå, for det kan jo ikke være så enkelt som at de vil ha inn en kandidat som i det minste er som andre arbeidende klasser, snakker sant og ikke lover dem en masse jåss som de ikke vil ha. Hvorom allting er, dette har vært en sær og nerdete rapport fra britiske lokalvalg som du neppe vil høre særlig mye om noe sted i norske media, men som har en interessant narrativ struktur vi godt kan bruke i mer generalisert forstand. Det er et tegn i tiden, om du vil. Et symptom på noe som ligger og ulmer under overflaten i mange samfunn som ligner på det britiske. Shakespeare kunne uten tvil ha skrevet en artig komedie om Gorton and Denton, Hannah Spencer og det britiske arbeiderpartiets henfall til nyliberalistisk ideologi (som har redusert dem til en fraksjon av hva de en gang var, akkurat som Arbeiderpartiet i Norge). Det er rett og slett ikke sant at samfunnets viktigste element er næringslivets kommersielle bærekraft. Det kan kanskje virke slik for de som “ikke ser skogen for bare trær” men det finnes faktisk ingen naturlov som påbyr profitt.

Jeg avslutter med en klassisk fransk vuggesang for demokratiet og menneskerettighetene.

Alle som jevnlig leser denne bloggen – det handler om minst ti personer – vet at innholdet og overskriften ikke alltid har noe med hverandre å gjøre. Tannlegen er jo ikke ond selv om han er en skremmende figur i mange menneskers liv og de sjelden føler noen glede når det er på tide å sjekke tanngarden igjen (som man bør gjøre to ganger hvert år). Det var bare noe jeg kom på fordi jeg var hos nabolagets bilmekaniker og bestilte time for en “generell sjekk” av bilen nå i dag. Jeg vet ikke om det strengt tatt er nødvendig men jeg liker jo å vite at alt fungerer som det skal — så det blir etter min mening litt som å gå til tannlegen bare for å få sjekket forholdene og ta det tidlig dersom det “er noe”. Ikke alle er sånn, men slik fungerer altså jeg. Du vet. Det handler om å ligge i forkant av problemene.

Her er noe å gruble over: Hvorfor har fascistene Norges største politiske parti? Fra min synsvinkel handler det om at Erna Solberg – Norges svar på Franz von Papen – legitimerte Fremskrittspartiet da hun tok dem med i sin første regjering i 2013. Og når dyden er tatt så kommer den aldri tilbake. Forutsigbart nok har dette medført at Høyre har avgitt stemmer til Fremskrittspartiet, fordi det ikke lenger betraktes som svært usannsynlig at noen vil sitte i regjering sammen med et fascistparti, så de som tidligere bare stemte Høyre – eller Senterpartiet – fordi dette virket som det eneste realistiske alternativet for å få “mest mulig fascisme” i Norge ser ikke lenger noe poeng i å late som om de er respektable. Det er bare å komme ut av skapet nå. Det er stor fremgang blant alle de “ekstremt høyreorienterte” i nesten alle land. Hjertesakene deres appellerer til folk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enten du allerede vet dette eller ikke så er det å bemerke at ved et eller annet tidspunkt så kommer fascistene alltid for å hente jødene. Sånn er det bare og sånn har det alltid vært. Så snart de starter et program for utrenskninger i samfunnet så baller det bare på seg helt til all energien er oppbrukt. Det spiller ingen rolle hva de begynner med (som typisk alltid er en dårlig likt og enda dårligere forstått samfunnsgruppe, for eksempel seksuelle avvikere og religiøse minoriteter). Hva det handler om er å starte et opplegg som ikke enkelt lar seg stanse igjen. Når folk motiveres av frykt og hat kommer de til å “ta den helt ut” når de først setter i gang. Dette er en universell historisk kjennsgjerning. Vi har sett det skje mange tusen ganger før. Det er deprimerende forutsigbart. Det eneste unntaket fra regelen er selveste jødestaten – Israel – hvor de fokuserer på arabere, men ellers er opplegget det samme. Det gjelder å ta dem før de tar deg. Du vet. Det handler om å ligge i forkant av problemene. Alle vet dette. Han som slår først er ofte også han som slår sist.

En artig “meme” som har oppstått – i oktober 2015 – handler om den naive troen på at urettferdig, sadistisk og ekstrem politikk bare vil ramme “de andre”: I never thought leopards would eat my face, sobs woman who voted for the Leopards Eating People’s Faces Party. Du hører dette stadig vekk. Det er en svært god illustrasjon av problemet med fascisme og andre autoritære politiske bevegelser, for ikke å si “de revolusjonære” i generell forstand. Det er ofte helt vilkårlig hvem som blir rammet av utrenskningene som følger etterpå, men noen er mer forutsigbare enn andre. For eksempel er det helt dønn fette sikkert at de homofile vil havne i krematorieovnen når fascistene får makt. Av denne grunn er det komisk når visse velkjente nazisopere ikke skjønner at de kommer til å behøve venner når stunden deres kommer, så de bør ikke fremmedgjøre dem mens de ennå lever under fredelige og ordnede forhold. Det går an å være en nyttig idiot ganske lenge men før eller siden går man over til å være unyttig, så hva er alt som blir igjen da? Dette er forutsigbart. Hvis du behøver beviser for dette kan du lese hvor mye historie som helst. Mønsteret forblir det samme. Historien gjentar seg fordi menneskenaturen ikke forandrer seg. Leoparder som spiser folks fjes er ikke kresne.

Jeg avslutter med litt nyere svensk dansemusikk.

To ting: For det første, ved dette tidspunkt i verdenshistorien kontrollerer de ti rikeste individene større verdier enn de fem milliarder fattigste menneskene som lever. Dette er ganske spesielt – og kanskje litt perverst – men slik er virkeligheten nå i året 2026. Det er forskjell på folk. Imidlertid er vi alle like i den forstand at ingen unnslipper konsekvensene av det som har gjort de rike så rike som de er, nemlig mitt andre punkt, at vi har nå offisielt tapt kampen mot klimaproblemene. Det lar seg ikke lenger gjøre å begrense gjennomsnittlig temperaturøkning – målt som globalt gjennomsnitt i forhold til epoken før industrialiseringen skjedde – til det såkalte Paris-målet på 1,5 grader. Folk nekter rett og slett å gjøre det som må til for å redde menneskehetens livsgrunnlag. Hva betyr dette i praksis? Jeg antar dårlig vær er det mest nærliggende svaret, i form av ekstrem tørke der det er tørt og idiotisk mye regn der det er vått. Du vet. Mer av det samme. Imidlertid må vi jo snakke om landbruk, eller enda mer spissformulert; maten vi skal spise og dens produksjonsforhold.

Her er et argument: Du kan ikke bruke teknologi for å løse de problemene som i utgangspunktet har oppstått på grunn av teknologibruken. Kunstig intelligens (KI) er i prinsippet lite mer enn en svindel. Et pyramidespill. Opplegget kommer til å kjøre hele økonomien i grøfta og tidspunktet for når dette skjer er ikke langt unna. Neppe så mye som et år. Problemet er ikke at dette skjer i seg selv, men at det skjer samtidig med en svært alarmerende utvikling innenfor landbruket. Jeg vil nevne som eksempel at det de her i Spania kaller el tren de borrascas – stormtoget – har ødelagt dyrkede områder for mange milliarder euro, som selvsagt er et økonomisk problem for de som er rammet direkte, men også et problem med å opprettholde næringskjedene for de som baserer seg på å kjøpe mat fra spansk landbruk. Det er ikke sikkert at de klarer å levere alt som er bestilt i år — og det blir uansett ikke til den samme lave prisen som før. Hjemmemarkedet vil prioriteres foran eksporten. Greia er at det spiller ingen rolle om du har penger å kjøpe for når det ikke finnes noe for salg. Snart kommer den tiden da enhver selv må dyrke sin egen mat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enkelte som skriver blogg – både her, der og i utlandet – stiller seg ofte det retoriske spørsmålet hva skal jeg skrive om. Spør du meg så er svaret at det er faen ikke mitt problem. Skriv om hva du vil. Eller la være. Det betyr uansett ingenting. Det er bare sjonglering med ord i en krig om oppmerksomhetspoeng. En psykolog ville kanskje si at verdien av å skrive blogg – eller dagbok på nettet, om du vil – er at dette er en god måte å strukturere dine egne tanker og idèer. Det blir jo som alle vet “noe annet” når man skriver det ned enn når man bare slosjer det rundt i hodet. Å sette ord på tingene gjør at de antar en mer konkret form enn når de bare er vage følelser av at “det er noe”. Saken er at mange går rundt med alskens bekymringer for verden, fremtiden og sin egen rolle i det hele. Hva er vitsen? Er det noe som nytter? Burde jeg gå i demonstrasjonstog? Hjelper det å skrive sinte kommentarer på nettet? Generelt sett finnes det ikke noe slikt som viktige mennesker — eller rettere sagt, man er kanskje viktig for en håndfull nære venner, familie og denslags, mens røkla stort sett gir faen. Livet går videre med eller uten deg. Sånn har det alltid vært og slik vil det fortsette å være. På godt og vondt er alle menneskelige individer i prinsippet uviktige. Du vet. Bare tilfeldig forbipasserende apekatter her i livet. Den eneste meningen som finnes er den du lager selv. Både for deg selv og andre.

Til sist gir jeg deg en ganske nykomponert apesang.

Som alle vet ble Karl Ludwig Friedrich von Hinckeldey utnevt til politisjef i Berlin den 16. november 1848. Dette var jo selveste revolusjonsåret og alle var litt skvetne den gangen, så du kan skjønne hvor viktig det ble ansett å være at man skaffet seg bedre oversikt over alskens urokråker, bråkmakere og politisk suspekte individer ellers. Hinckeldey viste seg å være rett mann til rett tid – som folk sier – og ikke mye senere ble Preussische Geheimpolizei skilt ut som en egen enhet med mandat til å overvåke og om nødvendig pågripe og “fjerne” regimets motstandere — i Prøyssen såvel som i resten av Tyskland. Enheten beholdt navnet sitt gjennom den tyske rikssamlingen i 1871 og fortsatte som “det politiske politiet” frem til den 28. april 1933, da Hermann Göring reorganiserte hele opplegget, slo sammen mange byråkratiske elementer og ga den nye strukturen navnet Geheime Staatspolizei, populært kjent som Gestapo.

Vi hopper nå bukk over alle begivenhetene i mellomtiden og fokuserer på den 22. mai 1947, da Harry Truman, USAs president nummer 33, formelt innstiftet Den kalde krigen gjennom å utstede Forordning 75-80/1947: Lov om assistanse til Hellas og Tyrkia. Dermed var vi i gang. Sovjetunionen ble definert som “motstander” (adversary) etter å ha vært en alliert gjennom Den andre verdenskrigen. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå amerikanernes rekruttering av Klaus Barbie og diverse andre krigsforbrytere fra det tidligere naziregimet i Tyskland: De var jo sterke kommunistmotstandere. Barbie vervet seg i året 1935 som medlem nummer 272.284 i Schutz-Staffel (SS) hvor han spesialiserte seg til offiser innenfor sikkerhetstjenesten. I november 1942 ble Klaus Barbie utnevnt til sjef for Gestapos avdeling i Lyon, Frankrike – hvor han gjorde seg fortjent til tilnavnet Slakteren fra Lyon – og i året 1947 ble han altså hentet inn til den 66. avdeling av US Army sitt Counterintelligence Corps (CIC) som senere hjalp ham med å flykte til og etablere seg i Bolivia. Der rakk han blant annet – under dekknavnet Klaus Altmann – å jobbe som “forhørsspesialist” for Hugo Banzer og Luis Garcia Meza, begge hva vi kan kalle typisk Søramerikanske fascister, den sistnevnte også finansiert på en slik måte at da han kom til makten i 1980 ble det kalt kokainkuppet. I 1983 ble Barbie imidlertid utlevert til Frankrike. Han døde i fengselet i 1991. USA kom med en formell unnskyldning for Barbie-affæren overfor Frankrike i 1984.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor ironisk er det at det sannsynligvis var Klaus Barbie og Stefano Delle Chiaie – italiensk fascist som også flyktet etter Den andre verdenskrig – som etablerte den store kokainøkonomien i diverse Søramerikanske land utover 50-tallet, fordi dette ble ansett som en effektiv måte å finansiere saken. Du vet. Saken handler jo om å etablere fasciststyrer overalt hvor dette er mulig og med alle tilgjengelige midler. Alt er lov. Det eneste kravet er at ting må virke. Det må skje noe. Produksjon må finne sted. Folk må rekrutteres, organiseres og trenes innenfor ideologien. Politiske fremskritt må være målbare. Bevegelsens vekst er det viktigste av alt, uansett hvem du er, hvor du befinner deg, og når du eksisterer. Hvis du må bryte reglene så må du gjøre det. Hvis du må alliere deg med fienden så er dette hva som er nødvendig. Målet er hellig mens midlene kommer og går. Ingen sannheter står høyere enn dette i den fascistiske verdensordningen. Senere i historien observerer vi jo blant annet at amerikanerne brukte narkopenger til å finansiere de dunkleste delene av både OSS og CIA, samt gud-vet-hva innenfor de mer løslig assosierte private tiltakene i denne verdenen. Sånn er det jo. Ting koster penger og når staten og de offisielle tjenestene “ikke vil vite noe” blir det at du må gjøre det du må.

Antikommunisme er hele fascismens raison d’etre. Ingen Marx, ingen Mussolini. For en mer detaljert forklaring er det nærmest latterlig enkelt å finne hvor mye materiale som helst om denne saken, men du kan si at “den rike klassen” har en direkte og lettfattelig interesse av å undertrykke arbeiderklassen og utnytte alle de økonomiske mulighetene som finnes der ute. Det koker jo ned til grådighet. De vil bare ha mer og mer. Det er et umettelig svart hull av begjær som du kan spa hvor mye gods og gull som helst nedi og de vil fortsatt skrike etter mer. Sånn har det alltid vært. Det er jo en sykdom. Mange kjenner folk som har “forandret seg” etter at de fikk smaken på å tjene penger. Plutselig mister de helt bakkekontakten og føler seg berettiget til å administrere alle samfunnets penger. Det neste som skjer er at de begynner å snakke om “hardt arbeid” og unnasluntrere. Du vet. Folk må jobbe mer sånn at de rike kan bli rikere. Det er perverst men det er også direkte observerbart. Det er ikke mystisk. Verre er det å forstå de ideologiske fascistene, men som en generell tommelfingerregel handler det om angst. De er redde. Frykten manifesterer seg i avvikende seksualitet, forfall i kulturen, tilflyttende utlendinger med fremmede vaner og den typen ting. Vi kan se det hver dag i form av voldsomme reaksjoner overfor homser, hippier, muslimer, jøder og hva har du. Sånne som fornærmer både mandighet, kvinnelighet, tradisjonene og den rette tro med sin blotte tilstedeværelse. Nyhetsbildet er fullt av denslags.

Amerikanerne har aldri vært helt gode — men det er først nå i de seneste ti årene eller deromkring at de har blitt direkte onde. Før var de bare idioter, men nå er de farlige. Nå har de idèer. Du vet. Det handler om å renske opp i samfunnet sånn at alt kan bli bedre. Sånn som Heinrich Himmler akket og sukket over alt det fæle han var nødt til å gjøre slik at Tyskland kunne bli vakkert igjen for snart hundre år siden. Folk er ikke blinde i forhold til hva som foregår, men saken er jo at det finnes et tilstrekkelig sterkt demokratisk grunnlag i USA til å få stemt inn sånne typer, så da går det som det går. Vi har dem i Norge også. Generelt sett kan vi faktisk si at det fascistiske grunnlaget i enhver stat til enhver tid ligger og vaker på noe rundt 30% av befolkningen. Hva må til for å vippe pila oppover eller nedover? Historisk sett ligger den utslagsgivende makten hos borgerskapet, som føler sitt materielle livsgrunnlag truet av “de andre” og derfor velger de å støtte noen med mer brutal handlekraft. Litt som forholdet mellom Høyre og Fremskrittspartiet i Norge, kan du si. Under normale omstendigheter ville ikke høyrefolk hatt noen som helst slags omgang med de vulgære frepperne, men de vil likevel holde seg for nesen og inngå “en strategisk allianse” hvis de føler seg for sterkt truet av arbeiderklassen. Eller det de kaller marxistene, selv om de strengt tatt ikke vet særlig mye mer enn navnet om Marx om hans økonomiske teorier. Mange bloggere og podcastere fra USA kaller ICE – Immigration and Customs Enforcement – et Gestapo-lignende opplegg, noe som bare viser at de er fette uvitende om såvel Gestapo som hele Det tredje riket. Det er jo en fornærmelse mot nazistene å kalle amerikanerne nazi. Altså, visst var de onde, perverse, og det ene med det andre, men de tyske nazistene hadde da i det minste en slags historisk visjon, mens amerikanerne har ingenting. Intet annet enn dekadent latskap, sutrementalitet og ukontrollert grådighet. Hva vil historien si om denne epoken?

Nok om det. Nå setter jeg over til noen muntre musikanter innenfor sjangeren soul.

Referanse: 25 sekunder inn i denne videoen.

Anledning og tidspunkt er ukjent, men bildet viser da vitterlig den norske kronprinsessen Mette Marit, her i følge med sin psykopatiske sønn og Ghislaine Maxwell, kjent som Jeffrey Epsteins kvinnelige medsammensvorne siden en gang på 1990-tallet. Ansiktet til den adoptivprinselige seksualforbryteren ser imidlertid nokså “fjortis” ut — så jeg vil tippe at bildet er noe i overkant av ti år gammelt. Hva foregår der på stedet? Det ser ut som noen slags selskapelig anledning, dog ikke av det stivpyntede slaget, og alt vi kan si med sikkerhet er at de to norske delinkventene befinner seg i fysisk nærhet av den slavehandlende horemammaen og alle tre ser ut til å ha noenlunde den samme blikkretningen.

Amerikanerne har begynt å snakke om Epstein-klassen nå i det siste. Det betyr åpenbart individer som tilhører den samfunnsklassen som Epstein ifølge sin egen forklaring “samlet på” — og vi behøver ikke å repetere det som mediene allerede er fulle av. Dette er jo sositeten. Forretningsfolk, kongelige, politikere, diplomater, kjendiser og så videre. Kort sagt de samme typene og miljøene som sladrebladet Se & Hør helst vil bruke spalteplassen sin på. Skandalen har allerede kostet opptil flere mennesker både jobben og det generelle omdømmet sitt. Før var de stort sett regnet som solide folk, men nå finnes det spørsmål. Politiet har til og med kommet på banen. Har det skjedd noe ulovlig? Smertefullt og ydmykende som det sikkert nok oppleves så er det faktisk en fordel for Jagland, Rød Larsen og røkla at politiet tråler seg gjennom alt de kan finne og klarerer dem ut av denne stygge affæren, dersom de er “uskyldige”.

Når det gjelder han der adoptivprinsen så snakker vi etter alt å dømme om en ung mann som ikke har noen slags peiling på hvor grensene går. Hvorfor er han slik? Hva kan han fortelle om opplevelser i sin spede ungdom? Hvis han har vært viklet inn i opplegget rundt Epstein & Maxwell så må gudene vite hva slags idèer dette har gitt ham i ung alder. Det som kjennetegner “Epstein-klassen” er jo hvordan de ikke synes at de normale reglene gjelder for dem. De spiller et helt annet spill, i en helt annen verden, som du bare kommer inn i etter invitasjon. Har adoptivprinsen tilbrakt tid på egen hånd i samvær med Epstein & Maxwell? Har han vært på ferie der alene? Vi vet ikke. Kanskje det vil fremkomme enda mer i materialet etterhvert som de fremlegger stadig mer. Jeg er ingen ekspert på datamengder, men sånne som er det har mumlet noe om at FBI sitter på hundrevis av terabytes mens det som hittil er publisert måles i gigabytes, så grovt sett har de publisert mellom èn og to prosent av det totale bevismaterialet. Det finnes blant annet enorme mengder innspilt film fra diverse overvåkningskameraer som sannsynligvis er svært kompromitterende for den/de som har blitt filmet, hvilket muligens har vært noe av poenget: Spill på lag eller så vil disse opptakene bli lekket til pressen.

Problemet med sånt som Epstein-skandalen er at folk kommer til å spekulere i vilden sky når de ikke har noen faste holdepunkter. Det koker jo ned til at “ting kan ikke utelukkes” og når noen beviselig har vært i sosial kontakt med disse typene så er det naturlig å spekulere i hva som har skjedd. Atferden til han der evneveike Jimmy Jokum – jeg vet faen ikke engang hva han heter, men er det ikke Marius? – viser jo klare Epstein-tendenser i den forstand at han bare tar seg seksuelt til rette og filmer det som skjer uten særlig skam eller omtanke. Mange synes det er kultent at adoptivprinsen har blitt hengt ut såpass kraftig i pressen – jeg vil tippe at familien hans er de aller minst begeistrede – men slik fungerer ting dessverre når noen som tilhører “sositeten” driter på draget. Hvorfor skal ikke journalistene grave? Det er jo jobben deres og så lenge de faktisk finner ting så kommer de til å fortsette. Det er mange som bare burde holde kjeft når de roter seg inn i noe pinlig — men når det dreier seg om en internasjonal skandale av verste “konspirasjonstype” bør man faktisk gjøre det motsatte: Snakk sant og kom deg på banen i forkant av ryktene. Saken er jo at Epstein-klassen – som altså også finnes i Norge – har faktisk ingen “spesielle rettigheter” selv om de kanskje føler seg slik. De kan blir så fortørnede og krenket som de vil, men prisen for å være kjendis og priviligert er at du kommer til å bli hengt ut ti ganger verre enn de som ikke er “spesielle individer” når det først skjer noe som trigger jaktinstinktet til journalister.

Vi avslutter med litt nyere progressiv popmusikk.

Hittil i året 2026 har det vært åtte stormer av det slaget som er så karakteristiske at man gir dem sitt eget navn. Jeg vet ikke hva som er vanlig i Spania om vinteren – dette er jo min første sesong – men det virker som om dette opplegget er litt i overkant. Ihvertfall i sør. Herregud. Har de noen reportasjer om det i Norge? Neppe. Folk har jo nok med sitt eget vær, om de ikke også skal bry seg om alle andre. Men for de som lurer kan jeg si at det har vært katastrofealarmer gående i Spania nesten hver dag siden nyttår. Veier, jernbaner og landsbyer vaskes ut av fossende vann til en sånn grad at jeg kan aldri se for meg at dette er normalt. Jeg mener, man bygger jo ikke hus på et sted hvor man vet at det vil komme en katastrofal flom i løpet av året. Så hva skal man tenke? Klimaforandringer?

Som alle vet var det Leonor Alvarez de Toledo y Pimentel-Osorio – vanligvis bare kalt Ellinor Toledo – som brakte med seg tomaten til Italia da hun giftet seg med Cosimo Primo di Medici i året 1538. Dermed ble hun grevinne av Firenze og grunnlegger av italienernes lange kjærlighetsforhold til tomatbasert mat. Det var jo slik på den tiden at spanjolene hadde nærmest noe slags monopol på alle de nye og spennende ingrediensene som kom fra “den nye verden” — det vil si det vi i dag kaller det amerikanske kontinentet. Jeg vet ikke hva slags tradisjonell rivalisering som eventuelt finnes mellom det italienske og det spanske kjøkkenet, men jeg vet at nye ting typisk kom til Spania noen år før de nådde Italia. Bortsett fra dette så må vel disse to landene karakteriseres som “søsken” i Europa. Det finnes jo mye som er veldig likt, ikke minst alt som har med det katolske å gjøre. Dessuten et nokså religiøst forhold til mat og kokekunst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tomaten er utvilsomt en god ting. Alle synes det. Men det er lenge siden det sluttet å komme gode ting fra Amerika, tror jeg vi kan si, inkludert nyhetene om vær og føreforhold. Hva er det de tenker på der borte? Det siste jeg hørte er at han evneveike presidenten de har belemret seg med nå har opphevet alle lover og forordninger som var innført med tanke på å motarbeide klimaforandringene. Han har jo som kjent et høyere tall for hvor mange år han har levd enn for IQ så da går det som det går. Et stykke fossilisert olding med intelligens som en sjøldaua hest og han nekter å forholde seg til de nye realitetene i verden. Hva er greia med disse typene? Hvis jeg ikke tar mye feil finnes det jo klimaskeptikere også i Norge, sannsynligvis tilknyttet Fremskrittspartiet (eller Kristelig Folkeparti), og de har den samme typen “selvsikker uvitenhet” som kjennetegner Donald Trump og andre sånne typer. Du vet. De som er for kørka til å forstå at de ikke skjønner bæret. Det ville vært komisk hvis det ikke var for at de finnes i diverse maktposisjoner rundt omkring.

Jeg avslutter med den nye singelen til et heavy band som spiller 70-talls musikk.

Har du noen gang opplevd å bli misforstått? Jeg vet ikke hvem som leser dette men i utgangspunktet vil jeg tippe det er minst 99% sjanse for at svaret er ja. Sånn er det jo. Folk misforstår hverandre. Selv de som kjenner hverandre svært godt oppfatter – eller “leser” – ikke hverandre korrekt til enhver tid. Behøver vi å snakke om parforhold? Jeg mener, vis meg noen som sier de aldri har misforstått sin partner og jeg skal vise deg en løgner. På denne bakgrunn går det an å forstå hvor normalt det er at man blir misforstått — sånn at man behøver kanskje ikke å lage noe stort nummer ut av det. Det finnes likevel ganger når man må undres. Hva er for eksempel greia med det man klikker ja til når man logger inn på denne nettsiden? Jeg har aldri giddet å lese teksten nøye, men hvis jeg oppfatter det riktig så handler det om å tillate at de “spionerer” på meg – til en viss grad – for å tilpasse reklamen de viser meg.

Her er et nettsted jeg har blitt henvist til: casullas.es – du kan sjekke det selv hvis du er nysgjerrig – og de selger hva jeg bare kan anta er kostymer for katolske prester. De har forsåvidt mye fint, hvis man har sansen for litt overdrevent dårlig smak til sitt bruk, la oss si for eksempel satanistiske ritualer, men det store spørsmålet er selvsagt hvorfor de viser meg denne reklamen. Jeg er jo mildt sagt ingen prest. Jeg kan heller ikke forstå hva slags søkehistorie eller annet som de har lagt til grunnlag for dette valget. Om jeg selv skulle foreslå noe ville jeg si at de har størst sjanse for å verve meg som kunde hvis de viser meg reklamer for “hobbyverktøy” og diverse bygningsartikler, eventuelt noe med film og musikk. Jeg hadde ikke i utgangspunktet noen interesse for liturgisk ornamentikk og kristenbunad, men nå har jeg ikke desto mindre bokmerket det nettstedet. Sånn kan det gå.

Blant andre misforståelser i tiden går det selvsagt an å si mye om Epstein-saken, men jeg begynner ærlig talt å gå litt lei av hele greia. Jeg skrev om opplegget før det ble en het potet i media — og hele den miserable skandalen koker som vanlig ned til en liten tue – valget mellom svart og hvitt – som velter et digert moralsk lass. Synes du det må være greit å utnytte andre folks uvitenhet, ulykke, fattigdom eller hva det nå er som gjør at de stiller seg lagelig for hugg? Hvis du av natur eller instinkt øyeblikkelig tenker nei faen heller så vil du neppe noensinne underbetale en arbeider eller voldta en sovende person, men hvis du opererer med en glideskala – altså at det kan bli aktuelt under visse omstendigheter – så tilhører du den delen av menneskeheten vi kaller de onde. Verre behøver det ikke å være. Fatteru? Det er i virkeligheten svært enkelt å forstå. Grensen er krystallklar og den er alltid den samme. Den eneste moralsk korrekte handling når du står overfor muligheten til å bøffe, lure, føkke eller utnytte noen er å avstå fra å gjøre det. Du vet. Ikke krysse grensen. Selv ikke når det er noen som “fortjener det” – eller kanskje særlig ikke da – fordi det handler jo ikke om dem og deres miserable skjebne, det handler om deg og din karakter. Sånn er det med den saken.

Vi avslutter med en munter popsang fra et nyere band. (Plata slippes om en drøy måned.)

Alle som har møtt noen mennesker – uansett hvem, hvor og når – vet at ryktene flyr fordi sånn er menneskene. Ville i blikket og fulle av alskens opprørte følelser. Er det ikke det ene så er det det andre, men det er alltid noe. Du vet. Sånt som klør i ræva. Noe som plager. En greie, eller kanskje et opplegg, men ihvertfall noe som det må snakkes om. Har du ikke hørt det? Det er noen som har gjort noe. Alle snakker om denne saken. Det er jo helt forferdelig som folk holder på nå for tiden. Herregud. Ting blir bare verre og verre.

Om regntiden i Spania er det å si at det begynner å bli nok nå. De har fullstendig overforsvømmelse nedi Andalucia og værmeldinga sier det skal komme mer. Jeg antar at den langvarige tørkeperioden er offisielt slutt. Nå har vi på en måte det motsatte problem. Vannmagasinene flommer over. I fjor på denne tiden var det tørt og varmt, slik at når sommeren kom lå det ekplosivt brensel overalt, men det er kanskje rimelig å håpe at det ikke blir noen hemningsløs brannsesong i år, etter alt dette regnet. Det regnet i går, det regner i dag — og i morgen skal det gudfader meg også regne. Jeg vet jo ikke hva som er normalt, men her i El Bierzo er det veldig vått for tiden.

På nyhetene – jeg følger RTVE.es fordi de har ingen reklame – har de igjen hatt bilder fra Oslo. Forrige gang var på grunn av fredsprisen, men denne gangen handler det om Epsteins norske filial. Du vet. Kongefamilie, politikere, diplomater og andre med uklart moralsk gangsyn. Hva var det jeg sa? Ryktene flyr. De lar seg ikke stanse noe enklere enn alt det fossende vannet som går over, rundt og gjennom alle de trivelige, hvitkalkede husene med smale gater som de har der nede i Andalucia. Herregud for et opplegg. Vannspruten står opptil flere meter ut av stikkontaktene og møblementet ligger og dupper. Bilene står så langt under vann at man kan bare så vidt skimte taket på dem. Samtidig har alle denne verdens podcastere kastet seg over den rykende ruka med folkemøkk som ligger igjen etter han Epstein. De prater og de prater. Sakte men sikkert oppstår en noenlunde synkronisert “legende” om saken.

De kaller denne dalen for en pseudo-caldera, fordi El Bierzo er nokså trill rund og med flat bunn, men hele veien rundt går det høye fjell med snødekte topper, selv om det har vært barmark vinteren igjennom her på dalbunnen. Jeg er nødt til å spandere enda 500 euro på fyringsolje, men så bør det også holde frem til neste november. Det er jo snart på tide å skru termostaten ned til null og stenge av vannstrømmen til radiatorene. Akkurat nå sitter jeg og funderer på om jeg skal lage pasta til middag eller om jeg skal finne på noe annet. Hvem vet. Det haster ikke med å fatte noen avgjørelse. Vi får se hva som frister mest når tiden nærmer seg. Inntil videre går det i cafe con leche og sigaretter uten beskyttende filter. Sånn går dagene. Ved dette tidspunktet har det forlengst gått komedie i hele Epstein-affæren for mitt vedkommende. Det er artig å se hva de finner på for å overgå hverandre og komme ut som den med flest klikk på nettet. Både i Storbritannia og Norge har det blitt opprettet politisaker i tilknytning til opplysninger som har fremkommet. Sikkert også flere andre steder i verden — mens i USA står alle der og blunker blygt med sine uskyldsblå. Ingen vet noe og ingen har hørt noe. Hva skal man tenke? Som vanlig blir det vel bare å vente og se.

Det virker passende å avslutte med en britisk topphit fra året 1966, da folk var flinke til å danse.

Okei, så her er greia: Kvalifikanten er et villedende element. Jeg kunne også sagt at jeg liker ikke tannlegestandens seksuelle overgrep — som kanskje ville påkalt forvirring blant tilhørerne, fordi de sikkert synes at alle seksuelle overgrep er forkastelige, uansett hvem som begår dem. Dermed har vi kommet til poenget: Jeg er en filosof, men jeg liker ikke ideologier. Du vet. Dogmer. Tvangstanker. Den typen ting. Regler er noe annet. Jeg har definitivt sansen for regler når det kommer til “sosial spillteori” og kunsten å drifte et samfunn, men dette har ikke noe med ideologi å gjøre. Begrepet er ganske nytt – du kan gjøre guggelarbeidet selv hvis du er interessert i detaljene – og det er verken her eller der i forhold til lov og justis. Ideologier ligner moteretninger og fungerer ganske likt innenfor gruppers maktspill.

Et artig tankeeksperiment er å studere hva vi sitter igjen med hvis vi rensker bort all ideologi fra en politisk bevegelse. Er venstresiden overhodet noe uten all sin ideologiske juju? Selvsagt er den det, men den mister mye av sin postmoderne stråleglans når alt det handler om er utdannelsespolitikk, eiendomsforhold og arbeidsrett. Bort med alle fjonge idèer, visjoner og plakatkunst. Vekk med “den gode hensikt”. Sånt får de religiøse ta seg av. Det vi behøver innenfor politikken er en lidenskapsløs vilje til å gjøre jobben, eller praktisk sans om du vil. Vi vet jo hvordan dette funker. Alle kan prate men ikke alle skjønner seg på å få tingene gjort. Det er ganske lenge siden nå, men jeg er faktisk så gammel at jeg kan huske når de begynte å snakke om “politisk korrekthet”. Selv har jeg – åpenbart – aldri brydd meg om greia, men når det er sagt så er det vel ikke i utgangspunktet noe galt i å ta hensyn, vise respekt, være tolerant, og så videre. De som gråter mest over “det politisk korrekte” ser for meg ut som sånne som krever retten til å være en kødd uten konsekvenser. Jeg har ærlig talt vanskelig for å sympatisere med dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva var det som gikk galt med Arbeiderpartiet? Det korte svaret er Gro Harlem Brundtland. Saken er opplagt. Som jeg har sagt helt siden den gangen: Hun bor på Bygdøy. Hva mer behøver du å vite? De som nå i dag sitter med større eller mindre forklaringsproblemer i forhold til kontakt med Jeffrey Epstein er jo sånne som ikke forstår problemet med å bo på Bygdøy. Vanskeligere behøver det ikke å være. Saken er kjøttkake: Det ender aldri bra når du tar imot noe fra de rike. Studer hvor mye historie som helst. Det samme mønsteret gjentar seg gang etter gang. Kanskje litt selvmotsigende har jeg ikke egentlig noe problem med at enkelte har tildels perverst mye penger. Det er ingen sak i seg selv. Problemene begynner når man gir dem makt i tillegg til rikdommen. Korrupsjonen inntreffer øyeblikkelig — og siden går det nedover så raskt som fysikken tillater. Se bare på USA. Hele opplegget deres er så korrupt at det er faen meg hinsides latterlig. Du må enten være styrtrik selv eller ha støtte fra en eller flere styrtrike for å etablere deg i amerikansk politikk, eller skal vi heller si komme deg inn i en maktstilling, fordi man kan jo teknisk sett lykkes i å bli valgt bare på popularitet, men det er dessverre slik i politikken at man må inn i en styrende posisjon for å få gjort noe. Alle kan prate. Alle kan gå opp på en talestol og fremføre et budskap som er så vakkert at folk får tårer i øynene, men det er de som sitter i maktposisjonene som får ting gjort, på godt og ondt. Sånn er det overalt og slik har det alltid vært, men variabelen i bildet ligger i hva som må til for å komme seg i posisjon. Hvis penger er svaret så har du åpenbart et korrupsjonsproblem.

Det viktigste er å snakke sant og holde orden på sakenes fakta. Jeffrey Epstein ble dømt kun for å ha tatt initiativ til sexkjøp fra en mindreårig, noe som medførte atten måneders fengsel i straffeutmåling, hvorav tretten ble avsonet under latterlig milde forhold, gitt sakens natur. Imidlertid ble han etterforsket for vesentlig mye mer og verre forhold. De ville sannsynligvis ha kunnet reise en mye større sak – inkludert mange titalls medskyldige – basert i forklaringer fra et stort antall fornærmede og annet bevismateriale, men det ble inngått en “kontorforretning” (plea bargain) etter mange og lange forhandlinger på bakrommet. I etterkant er det åpenbart for enhver idiot at dette ble gjort for å beskytte et antall “viktige mennesker” som ellers ville havnet i klisteret sammen med Epstein. Mange av dem har igjen kommet i søkelyset i den senere tid, tilknyttet “Epstein-materialet” som er delvis frigitt (selv om den sittende regjeringen nekter å utlevere mer enn cirka halvparten av alt de har) nå snart tyve år etter at saken var på sitt mest aktuelle. Folk spør seg hva som egentlig var greia med denne typen — og noe av svaret ligger i hva Epstein selv sa: At han “samlet på mennesker”. For eksempel hørte jeg nylig noen på nettet som var forfjamset over at den “venstreideologiske” filosofen Noam Chomsky var bestis med Epstein – og blant annet imponert over at Epstein bare kunne ta opp telefonen sin og ringe til han diplomaten som fremforhandlet Oslo-avtalen (altså Terje Rød Larsen) – men kisen på nettet fikk ikke regnestykket til å gå opp i det hele tatt, mens egentlig er det enkelt: Folk er veike. De er forfengelige, grådige og løgnaktige. De liker å ha “venner” som kan fikse ting for dem. De liker å imponere andre med et eller annet jåss de opplever som viktig.

Saken er at det er vanskelig å praktisere ærlighet og konsekvente moralske prinsipper. Du kan aldri slappe av så mye som et millisekund på disiplinen, for da kommer det sporenstreks en eller annen jævel med noe som frister. Sånn sett var Epstein en klassisk svindler (conman). Han var flink til å lese folk og identifisere svakhetene deres. Han skjønte seg på å manipulere folk. Hva er det du ønsker deg mest av alt i verden? Det er bra å ha noen som forstår begjæret ditt – uansett hvor perverst det måtte være – og som kan hjelpe deg med å få det som du vil. Særlig hvis man lever i en slags røykfylt speilhall av en fordreid virkelighet, befolket av ideologier og skitprat, vil det være vanskelig å holde seg med et moralsk kompass som holder stø kurs. Du vet. Alt kan jo forhandles om. Alt er til salgs. Grensene lar seg alltids forskyve litt hvis man får den rette typen belønning. Årsaken til at vi har den verdenen og virkeligheten som vi har nå i dag er ikke særlig vanskelig å forstå. Ihvertfall synes ikke jeg det. Men så har jeg aldri vært spesielt begeistret for ideologier, illusjoner og identitetspolitikk heller. Jeg lever i en materiell virkelighet hvor praktiske hensyn er hva som teller — og jeg driter i hvor mye penger og makt folk har. De er uansett bare evneveike aper som skriker i natten.

Vi avslutter med et artig lite stykke Tyskland, som er slik jeg husker den folkelige kulturen der.

Frykt er en svært effektiv hersketeknikk men den har et begrenset bruksområde. Skremmer du folk for mye vil det klikke for dem og da vet ingen hva som skjer videre. Dette er for eksempel den typiske dynamikken vi observerer i tilknytning til revolusjoner og andre store folkeoppstander der hvor det tidligere har vært fryktsommelige forhold. Ved et tidspunkt gikk ledelsen for langt — og hele skithuset eksploderte. Greia er at du må gi folk noe de er redd for å tape. Du vet. Gods, gull og andre privilegier. Seksuelle eventyr. En fet jobb. Hva som helst. Så lenge det er noe de ønsker seg og de assosierer belønningen sin med din velvilje vil de logre med halen og gi labb når du ber om det. Ingen ønsker seg frihet. Det er bare et tøysete konsept som evneveike drømmere fantaserer om i sin narkorus. Folk vil ha penger og fine ting. Men mest av alt vil de ha en illusjon. Noe de kan tro på. En nasjonalsang og noen kulørte tøystykker.

Norsk selvgodhet er et pussig fenomen. Vi er jo verken verre eller bedre enn noen andre, men om vi skal trekke frem noe det er verdt å skryte av så er det samfunnets egalitære tilstand. Det er ikke dramatisk forskjell mellom høy og lav i Norge. Det forventes “folkelighet” hos overklassen, inkludert kongehuset. Vi forlanger at de skal være normale i sin fremferd og ikke henvise til sin “høyhet” når det er noe. Tanken om at vi er alle uansett bare mennesker står sterkt i Norge. Selvsagt finnes det forskjeller mellom folk – basert i talent, arv, utdannelse, flaks, arbeidsvilje eller hva som helst annet – men vi har ikke noe etablert klassesystem. Alle har den samme rang. Slik har det vært siden oldtid. Norge har aldri vært noe utpreget religiøst land. Visst har vi diktere, sangere og historiefortellere, men vi tror ikke på profeter. Folk skjønner typisk at vi er alle uansett bare mennesker og at “stemmene i hodet” som mange tror er meldinger fra Gud ikke er noe annet enn et psykiatrisk avvik. Eller nevrodivergens som folk sier nå for tiden. Mange forklarer det egalitære elementet i Norge med naturforholdene. Historisk sett har det jo ikke vært noen tilgivelse å få hvis man ikke har – eller anlegger – en praktisk legning som tar hensyn til vær og føre. Vinteren tar livet av de som ikke forstår planlegging.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en viss grad av nasjonalsjåvinisme i Norge, som typisk arter seg i en litt nedlatende holdning overfor mange andre nasjonaliteter. Dette er ikke – eller ihvertfall ikke bare – knyttet til at vårt lille land har så perverst mye penger, fordi disse holdningene er vesentlig mye eldre enn oljemilliardene. Det er ikke mange som krangler på dette heller. Folk har typisk et godt øye for “overlegenhet” og det kommer daglige skriverier fra alle kanter om at “Norge må skjerpe seg” fordi vi er ikke så gode som vi tror. Vi er verken verre eller bedre enn noen andre. Det interessante spørsmålet i denne saken er imidlertid om ikke alle har en tendens til å favorisere sine egne og “se ned” på alle andre. Hva med for eksempel folk i Frankrike? Tror de at alt det franske er bedre enn alt det utenlandske? Eller hva med Storbritannia? Har briter typisk en tendens til å nedvurdere slikt som ikke er britisk? Vi aner konturene av noe typisk menneskelig her. Man er ganske rask med å gå i forsvarsposisjon i forhold til sine egne, er man ikke? Jeg mener, alle krangler med sine søsken og kaller dem de styggeste ting, men hvis det kommer noen utenfra og rakker ned på dem så blir det bråk. Oss og dem ser ut til å være noe slags instinkt i mennesker — og sikkert også i mange andre dyrearter. Biologer sier vi er sosiale skapninger som søker sammen og danner flokkstrukturer. Sånn er det bare. Gruppeidentitetene er i de fleste tilfeller mye sterkere enn “selvfølelsen” og den individuelle identitetsdannelsen. Frykten for å bli utstøtt er typisk svært sterk hos folk. Og noen ganger tar det helt overhånd. Sånne som har manipulerende tendenser utnytter dette.

Kjenner du noen du uten å nøle vil kalle tjukk i huet? Kom igjen. Alle kjenner noen. Om intelligens er det jo å si – blant mye annet – at en typisk idiot er noen som overvurderer sine egne evner, ofte med uheldige konsekvenser. Alle som leser denne bloggen vil gjenkjenne dette som en av mine kjepphester. For eksempel vil en person med 80 i IQ fremstå som smartere enn noen med 120, gitt at den førstnevnte er forsiktig og ikke strekker seg for langt mens den siste føler seg som “kongen på haugen” i enhver sammenheng. IQ-tallet betegner jo bare prosessorhastighet – som i en computer – hvor de trege også vil få lastet ned den samme informasjonen til slutt. De behøver bare mer tid. Husker du fabelen om haren og skilpadden som skulle kappløpe? Dette er hva fortellingen handler om. Disiplin og målrettet arbeid er alltid mye viktigere enn talenter og begavelse. For tiden er den internasjonale “posterboy” for overvurdering av sine egne evner den amerikanske presidenten Donald Trump. Fra avstand vil jeg vurdere ham til å ha omtrent 70-80 i IQ, mens han selv later til å tro at han tilhører åndseliten. En egenskap han faktisk har er imidlertid evnen til å lukte frykt i andre og utnytte dette til sin egen fordel, som er bra hvis man jobber som gangster men ikke akkurat noen statsmannskunst. Ihvertfall ikke i de mer komplekse samfunnstypene. Derfor sliter de i USA. Samfunnet deres er i forfall. Ledelsen oppfatter det som bløff og fusk å jobbe med “fintenkning” fordi sjefen selv er ikke smart nok til å forstå at han er en dumrian. Dermed går det som det går. Fryktsomme mennesker vil typisk la seg imponere av brutal handlekraft og oppleve dette som lederegenskaper. Hvor langt ut på viddene kommer amerikanerne til å gå før det klikker for dem?

Vi avslutter med en vellykket krysning av Motörhead og James Brown.