Kategori: Blogg

Det får bli opp til leseren å se for seg hvordan man velger mellom tre alternativer ved å slå mynt og kron, men uansett så endte jeg med Lisa-problemet, som er en datateknologisk gåte omtrent på min egen alder, men som har blitt mer aktuelt i den nyere tid hvor alle snakker om “kunstig intelligens” og hva dette betyr for folk. Jeg klarte ikke å finne noen artikkel på norsk om Lisa-problemet i løpet av den lille tiden jeg gadd å bruke på saken, så her kommer noe på engelsk:

In computer science, the ELIZA effect is a tendency to project human traits — such as experience, semantic comprehension or empathy — onto rudimentary computer programs having a textual interface. ELIZA was a symbolic AI chatbot developed in 1966 by Joseph Weizenbaum that imitated a psychotherapist. Many early users were convinced of ELIZA’s intelligence and understanding, despite its basic text-processing approach and the explanations of its limitations.

(Wikipedia)

Det komiske med Lisa – som på engelsk heter Eliza (må ikke forveksles med en viss karakter fra George Bernhard Shaw sitt teaterstykke Pygmalion) – er at selv om folk vet at Lisa ikke finnes i virkeligheten, det er bare et computerprogram, så hengir de seg ikke desto mindre til illusjonen om at de befinner seg i dialog med et ekte menneske – eventuelt noen annen slags skapning som “ser dem og forstår dem” – fordi Weizenbaum hadde designet Lisa til å fungere ut ifra parametrene til en typisk sesjon med Rogeriansk psykoanalyse. Du vet. Når terapisten konsekvent gjentar det du sier, bare omformet til et spørsmål som driver dialogen videre. For mer detaljert informasjon, søk etter saken på egen hånd. Det finnes hvor mye materiale som helst om dette på nettet. Saken er åpenbart aktuell fordi såpass mange mister vettet på grunn av sine samhandlinger med “kunstig intelligens” via hjemmecomputeren sin.

Jeg oppfatter ikke dette som et “dataproblem” men som er menneskelig problem. Folk er alt for ivrige med å projisere alle slags “menneskelige egenskaper” over på både umælende dyr og alle slags nominelt døde gjenstander. Det finnes jo for fanden folk som snakker til – selv vil de si “med” – bilen sin og tror dette har noe å si fra eller til i forhold til om mannskiten vil starte på en kald vintermorgen og den typen ting. Dette er jo psykotisk. Ikke nødvendigvis i noen strengt medisinsk forstand, men de har definitivt mistet kontrollen over hvor grensa går mellom fantasi og virkelighet. Mange flere kjenner seg igjen i sånt enn som er villig til å innrømme at det er slik. Teknisk sett forstår de kanskje at det ikke hjelper å “be en bønn” men emosjonelt sett vil de likevel satse på denne usannsynligheten heller enn å henfalle til fornuft. Det er viktig å aldri glemme at menneskenaturen fungerer på dette viset. Vi er ikke smarte dyr — og definitivt ikke rasjonelle dyr.

Et av de andre to alternativene jeg vurderte å skrive om er hva slags verktøy og utstyr man egentlig behøver for å få ting til å fungere i kjøkkenet. Jeg skulle nemlig til å insistere på at du må ha en colander for å få ting ekspedert på en rimelig fornuftig måte. Du vet. Sånn at man kan skylle salat, grønnsaker, ris, linser, bønner og så videre. Det går sikkert an å få jobben gjort på andre måter men så snart du har vent deg til å bruke en colander så blir du hekta. Avhengigheten er som gambling, sex og heroin. Du bare må ha greia, hvis ikke så blir du jo jævlig forbanna og begynner å sparke istykker ting rundt deg. Sånn er det å være kokk. Eller menneske i mer generell forstand, for den saks skyld. Som alle vet er vi ikke trygge skapninger og selv de mest stødige og solide blant oss kan plutselig eksplodere uten at noen skjønner hvorfor. Så det har du et solid grunnlag for å postulere nevroser som en helt alminnelig kognitiv egenskap for vår art. Heldigvis har jeg colander slik at jeg får til å lage mat uten å få nervøst sammenbrudd. Derfor har jeg middagen omtrent klar, jeg må bare skrive meg ut av denne jævla greia på en rimelig fornuftig måte. Farvel.

Vi fader ut med litt britisk visesang av den typen som MC-gjenger likte på den tiden.

Som vanlig starter jeg dagen med kaffe og nyhetene på NRK.no — som i dag åpner med å påpeke at Norge er de verste i Europa når det kommer til “nedbygging av naturområder”, målt per innbygger. Tallene ser noe annerledes ut når vi måler areale totalt. For eksempel ble jeg forbauset over at Spania kom på nest sisteplass per innbygger, fordi de har jo denne greia med turistutbygging på toppen av temmelig mye netto folkevekst i perioden 2018-2023 — og hvordan forklarer man at spansk økonomi er den sterkeste i Europa akkurat nå? Før jeg leste dette hadde jeg i bakhodet at “noen” bør gjøre en statistisk analyse av antallet turister per folketall gjennom en sesong, fordi Spania har jo denne magiske grensen på 100 millioner turister i året som bare Frankrike så langt har passert, men Frankrike har jo 68 millioner innbyggere mot Spanias 49 millioner, slik at antallet turister “per innbygger” er allerede høyere i Spania — men hva med andre land?

Jeg vei ikke hva det betyr når man er på sitt mest “matematiske” like etter at man har våknet. Dette gjelder sikkert ikke alle mennesker, men det er definitivt sant for meg. Jeg ville fått dobbelt så bra karakter på en matteprøve klokken 8 om morgenen enn klokken 5 utpå ettermiddagen. Tendensen er at jeg blir lat, dorsk og dum sent på dagen, mens jeg er som en sulten ulv – klar for det meste – med en gang jeg våkner. Arbeidskapasitet og intelligens er vesentlig mye høyere hos meg om formiddagen enn ettermiddagen. Sånn har det alltid vært. Hva er normalt? Det vet jeg ikke noe om og det har egentlig ingen interesse heller. Det normale er jo bare en statistisk projeksjon; si for eksempel at det er normalt blant menn i Norge å være så og så høy med så og så kroppsvekt, som teknisk sett kan være tall som ingen målbare individer oppnår når de testes. Det normale er – når vi bruker dette ordet i dagligtalen – også en følelse som folk danner intuitivt i forhold til hvordan de kjenner virkelighetens verden og menneskene som befolker den. For eksempel ligger intelligensens normalområde, målt som IQ-tall, mellom 80 og 120; hvor de lavere tallene fremstår som “treg i oppfattelsen” – men de vil fortsatt forstå ting – og de høye tallene handler om “kvikkhet”. Under 80 fremstår som kognitiv funksjonshemming, mens over 120 typisk fremstår som “mentale superkrefter” i forhold til diverse intellektuelle fagområder.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samfunnet er lagt opp til at folk skal ha omtrent 100 i IQ. Siden handler variansen i tallet om hvor enkelt eller vanskelig folk synes det er å forstå hvordan virkeligheten virker. Det er ingen utpreget fordel å ha for eksempel 160 i IQ fordi dette er som å være 2 meter og 40 høy i en verden som har lagt opp til at folk typisk er lavere enn 2 meter. Det gir deg et bra overblikk når du er ute og går, men til gjengjeld er det brysomt når man skal inn og ut av dører og den typen ting. Alt har sin pris. Har du hørt om Dunning/Kruger-effekt? Hvis ikke bør du nå gjøre et søk på Google og lese deg raskt opp på saken, men kort fortalt er det en statistisk tendens innenfor menneskelig psykologi som bevirker at inkompetente individer overvurderer sine egne evner, mens høyt utdannede, kompetente og intelligente mennesker typisk nedvurderer seg selv. Effekten er både forutsigbar og målbar i en befolkning, men den sier ikke nødvendigvis noe på individnivå. Et korrelat kan imidlertid være noe sånt som når filosofen Bertrand Russell bemerket at denne verdens tragedie ligger i at de dummeste blant oss alltid er selvsikre og pågående mens de smarteste er mer nølende og usikre. Du vet. Gitt at de ellers befinner seg innenfor normalområdet for intelligens. Over tid medfører dette at det skjer flere dumme enn smarte ting. Hva skal vi tenke om dette? Som sagt pleier jeg å starte dagen med å se på nyhetene.

Nesten alle er enig i at menneskene er dumme skapninger, vurdert ut ifra hva som faktisk skjer på verdensbasis. Hvis du ser på en hvilken som helst nyhetssending i et hvilket som helst land vil det jo fremkomme ting som er helt imponerende kørka — og dette er det typiske mønsteret. Hva var det de tenkte på? er den vanligste av alle menneskelige gåter. Vi kan jo se alle mulige slags forbrytelser og korrupsjon uten skam over hele linja. Og de som liksom skal være våre ledere er ofte de verste av alle sammen. Er det noe rart at ting går til helvete? Jeg synes ikke det — noe jeg gjentar ofte nok til at alle som leser denne bloggen vet sånn omtrent hva jeg tenker om menneskers evner og aktiviteter. Nesten alle opplever også ofte at de går ut av en situasjon mens de tenker på hva de burde sagt eller gjort i stedet for sånn som det ble. Du vet. Når fantasien og virkeligheten kræsjer. Selv de mest presumptivt prinsippfaste blant oss har jo en tendens til å gjøre noe annet enn hva de sier når de utsettes for realitetstesten. I utgangspunktet har du jo en idè om hvem du er og hva du står for, men når det gjelder å handle raskt og bestemt er det normalt å vise et helt annet ansikt enn “selskapsmasken” som man går rundt med til vanlig. Dette er så normalt at det har blitt laget utallige filmer og bøker om saken. Alle vet at det er slik. Idealene samsvarer nesten aldri med realitetene.

Vi avslutter med en koselig visesang om verdens tilstand fra 1976.

Jeg observerer ofte hva jeg kaller “landssvikermateriale” i arbeid. En ting er jo idiotsikkert: Troll på nettet og ellers som agiterer for ufred og mistenksomhet mellom ulike grupper av befolkningen jobber definitivt ikke for Norge. Så hvem andre tjener på virksomheten deres? Hvem jobber de for? Den ene muligheten er at de har noen slags psykiatrisk forstyrrelse, men den andre muligheten er at de jobber for en fremmed makt — og da sannsynligvis en av de som har programfestet den typen argumenter og politikk som de søker å spre i det norske samfunnet. For eksempel hat overfor religiøse og seksuelle minoriteter.

Marginene er egentlig ganske små på dette området. Å ha “følelser” er selvsagt ikke forbudt, uansett hvor avvikende og kørka de måtte være, men saken endrer karakter så snart de begynner å “misjonere”. Da er det jo ikke lenger noe privat. Når du går inn for å påvirke andre folk med propaganda som er direkte skadelig for samfunnets ro og orden i Norge må vi jo spørre hva som egentlig foregår. Hvorfor ønsker de å spre hat, mistenksomhet og ufred? Hvem er det som tjener på dette? Det er sikkert opptil flere fremmede makter som har interesse av å svekke og forstyrre den politiske stabiliteten i Norge og en av de sikreste metodene for å oppnå slikt er ved å forsterke allerede eksisterende konflikter mellom folk gjennom å appellere til følelser og fordommer med ymse overdrivelser og løgnhistorier. Det er både deprimerende og kjedsommelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Får de penger for jobben de gjør eller ser de for seg andre former for belønning? Det er problematisk når folk jobber mot Norges interesse av å ha et fredelig og politisk stabilt samfunn. Hvorfor gjør de dette? Hvis det bare dreier seg om noen slags “personlig tilfredsstillelse” av sadistisk karakter snakker vi jo om en psykiatrisk tvangsforstyrrelse, men hvis de får belønning på noen måte – om så bare rosende ord og klapp på hodet (mange er jo utrolig billige horer slik sett) – så har vi i realiteten et pågående landssvik. De nasjonale interessene på området sikkerhetspolitikk sammenfaller prinsipielt sett med den generelle økonomiske interessen av å bygge fred og velstand. Vi ønsker jo et robust og romslig samfunn med stor grad av personlig frihet når man skal velge livsstil og personlig identitet. Ikke fordi dette er noe ideologisk poeng i seg selv men fordi på et veldig praktisk plan er dette hva som best fremmer det dypere ønsket om fred og velstand. Dette bør ikke være vanskelig å forstå for voksne og seriøse mennesker.

Vi avslutter med litt visesang fra Hamar — innspilt i det glade året 1980.

Jeg er som jeg stadig gjentar sykt glad i olivenolje – som bør betraktes som saften av olivenfrukten – og blant annet derfor passer det meg å bo i Spania, hvor alle bruker olivenolje til alt. For øyeblikket holder jeg meg til de produktene man får kjøpt for under ti euro per liter på den lokale superen, men så snart det åpner seg et litt større spillerom i budsjettet vil jeg brenne av en litt større sum på noen slags “designervare”, senest før jul dette året. Jeg har inntil videre holdt meg til det samme merket – Coosur, se under tienda.coosur.com for mer informasjon – og forbruket mitt ligger på omtrent to liter per måned av extra virgen olje presset av oliventypen hojiblanca, som har høyt innhold av polyfenoler og derfor en litt intens “pepperaktig” smak. Frukten er også svært populær som spiseoliven og kan anbefales.

Folk har et litt irrasjonelt forhold til fett. To liter olivenolje i måneden høres sikkert mye ut, men jeg synes ikke det. Når det er sagt så ville jeg vel neppe anbefale noen å spise to kilo smør hver måned, men da snakker vi jo om en helt annen type fettstoffer som kroppen reagerer helt annerledes på. Uansett så er olivenolje faktisk sunt for deg — i tillegg til at det også smaker guddommelig, så hva mer er det å si? Dersom man er på jakt etter onde næringsstoffer bør man begynne med å utrydde mesteparten av alt sukkeret man får i seg før man engang ser på noe annet. Jeg tilhører ikke den gruppen som anbefaler folk å ha et “keto” kosthold – det vil si såkalt Atkins-diett, eller at man kutter ut karbohydrater – fordi jeg er jo litt for glad i brød og ris til at det går an, men sukker er djevelens verk. Det bør kun brukes i minimale mengder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Antioksydanter i rødvin er litt omdiskutert. Folk henger seg jo opp i alkoholen når de kritiserer bruk av vin, som det også er litt vanskelig å diskutere med siden såpass mange blir såpass gale av frivole mengder alkohol, men så lenge man ikke bøtter innpå syke mengder vin slik at man blir dritings og det som verre er, så tilhører noen glass vin definitivt det vi kaller et sunt og balansert kosthold. Igjen er det ikke noe annet å si enn at de har “skjønt det” i Spania. Det fremstilles gigamye vin her hvert år, hvorav mye knapt er drikkeverdig men kan likevel egne seg godt til å lage mat med, mens i avdelingen for kvalitet så befinner spanske viner seg fortsatt på den prisgunstige siden, sammenlignet med de to andre gigantene blant de vinprodiuserende landene, Italia og Frankrike. Du vet. Spansk vin har ikke samme snobbefaktor som italiensk og fransk vin. Så derfor. Alle ærlige vinelskere – altså de som ikke gjør seg til med snobbete fakter og store ord – vil si det samme som meg: Spania gir deg mer for pengene enn Italia og Frankrike. For eksempel lager regionen der jeg bor en type vin som er litt “burgunder” i stil, men selv om de har dyr vin her også så er det ikke engang i nærheten av det syke prisnivået på de beste vinene fra Burgund i Frankrike.

Konklusjonen må bli at Spania er bra hvis man liker olivenolje, rødvin, hvitløk, tomater og godt brød. Dessuten lager også Spania mye prima ost, selv om det er vel bare manchego som er internasjonalt berømt. De har i det store og hele et litt “religiøst” forhold til mat i Spania — og særlig produktet skinke er sannsynligvis bedre her enn noe annet sted i verden, basert i den tradisjonelle “pata negra” (svartfot) grisen som løper fritt omkring og livnærer seg på eikenøtter (bellota). Du får dem i prisklasser fra det normale til det nivået nesten ingen har råd til, men som alle likevel må ha noen ganger hvert år. Du vet. Det blir litt som fasiten for hvor bra det egentlig er mulig å få til produktet skinke. Men nå har vi kommet til den tiden av dagen da jeg liker å spise “middag” – selv om spanjolene typisk ikke spiser middag før sent på kvelden – så da blir det å varme opp resten av en linsestuing jeg lagde (og skrev om) på søndag ettermiddag. Jeg er jo litt svak for sånt som bare blir bedre av å bli varmet opp en gang til. Derfor avslutter vi nå.

Vi runder av med litt norsk popmusikk fra 1981.

Vi må nesten begynne med et forbehold: Fra mitt perspektiv er det ikke en jobb hvis greia enkelt kan erstattes av nyere datateknologi – såkalt kunstig intelligens – men en funksjon. Man er altså en funksjonær og ikke en “arbeider”. Du vet. De som typisk er høyskoleutdannet. Vi kan faktisk si en apparatsjik. En som “jobber” med å få organisasjonens apparat til å gå rundt. For denne kategorien av lønnsslaver er tiden i ferd med å renne ut. Apokalypsen kommer. De merker det allerede ute i det internasjonale markedet, hvor det nå drar seg i retning av bent frem umulig å finne en “begynnerstilling” for de høyskoleutdannede. Det er noe etterslep i offentlig sektor, men også der vil åpningene forsvinne i løpet av de neste par tiårene. Dette skjer samtidig med at det aldri har vært så mye høyere utdanning i de moderne samfunnstypene. Hva skal vi tenke om dette? For meg er det bare nok et “hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk” fordi jeg har jo gått rundt i førti år og promotert prinsippet om at folk bør lære seg et håndverksfag hvis jobbsikkerhet er hva du går for.

Det går ikke an å automatisere håndverksfagene. Vi kan selvsagt gjøre mye på materialsiden, med prefabrikerte deler av byggverkene, så som kjøkken av laminater, limtre-elementer og det ene med det andre, men du vil fortsatt behøve fagfolk til å montere mannskiten. Du vet. Siste øyeblikks lokal tilpasning og den typen ting. Dette er en jobb. Gagnlig arbeid. Det er ingen som diskuterer nytteverdien av profesjonelle håndverkere, selv om de har mye å si om detaljer som tidsforbruk, pris og så videre. Selve prinsippet om at samfunnet behøver materielt kompetente arbeidere står imidlertid fjellstøtt. Ikke minst de som har prøvd å “gjøre ting selv” vet alt om dette. Det kommer jo alltid et øyeblikk når man skjønner at det er på tide å søke profesjonell hjelp. Det er som vanlig vanskelig å spå om fremtiden men visse ting kan vi likevel være rimelig sikre på, som at menneskehetens behov for mat, klær og husly aldri vil forsvinne, uansett hva som ellers måtte være på den moteriktige markedshorisonten. Dessuten er behovet for medisinsk bistand også relativt stabilt, slik at hvis man tar utdanning som sykepleier eller noe annet i den gata så vil man neppe noensinne bli arbeidsløs. Problemet er bare at folk lever typisk i en svimmel drømmeverden hvor “en god jobb” er en som ikke innebærer noen fysiske oppgaver. Du vet. De mer “åndelig” orienterte funksjonene innenfor samfunnsmaskineriet. Kontorjobber og denslags. Men nå er altså hele denne sektoren truet av den nyere datateknologiens algoritmiske automatisering. Surprise, surprise.

Det virker passende å avslutte dette med noen muntre musikanter fra Balkan.

Høststormene er i gang i Spania. Det røde varselet ble sendt ut til innbyggere i Tarragona, Casteljon og Valencia allerede i går, men vi ser ikke konsekvensene av det kraftige regnet – oppimot 200 liter per kvadratmeter – før i dag. Siden folk var litt på tuppa etter erfaringene i fjor hadde de fleste sannsynligvis beregnet seg god sikkerhetsmargin, så det har ikke kommet noen varsler om savnede eller omkomne ennå. Kanskje vi slipper. Det tragikomiske med dette været er at det kommer ramlende ned samtidig med at det pågår både rettsoppgjør og store demonstrasjoner med sinte mennesker på grunn av opplegget i fjor, da varslingssystemet feilet og mer enn 230 mennesker omkom i flommen. Mange venter ennå på skadeoppgjør fra forsikringen og de politiske tilsvarene har vært “veike”.

Det røde farevarselet kommer automatisk på alle telefoner som befinner seg i det aktuelle området. Jeg fikk selv et rødt varsel under skogbrannsituasjonen i august, men det ballet aldri så mye på seg at det ble aktuelt med noen evakuering. Likevel pakket jeg en bag med to klesskift og noen greier, bare i tilfelle det skulle bli nødvendig å bevege seg raskt ved et senere tidspunkt. Det lønner seg jo dårlig å drive noe slags sjansespill når naturkreftene viser muskler. Det er jo bare å komme seg på sikker avstand fra hva det enn er som foregår, om det er brann eller flom. Jeg hadde egentlig tenkt å si noe om at NRK.no har flere nyheter fra USA enn fra Spania, men i løpet av den siste timen har de fått opp en notis om at det har kommet rødt farevarsel i uværsområdene, så da bortfaller vel det argumentet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mens vi likevel snakker om USA så er det vel betimelig med et “farevarsel” i generell forstand, fordi det virker jo ikke klokt å reise dit eller oppholde seg der akkurat nå. Ting er temmelig ute av kontroll, slik at hva som helst kan skje hvor og når som helst — i et land hvor enhver idiot er bevæpnet til tennene og vel så det. Den sinnssyke presidenten bare hamrer og hamrer mot ethvert systemisk svakhetspunkt og hvis de ikke kommer til enighet i dag eller i morgen så kommer staten til å stenge ned på onsdag 1. oktober, fordi det ikke foreligger noen finansieringsplan for videre drift. Det har skjedd mange ganger tidligere i USAs historie, men aldri mens det har vært såpass usikkert hva “business as usual” egentlig betyr. De skal ha et møte om saken nå i dag – hvis jeg har forstått det riktig – men foreløpig er det helt i det blå hva eksakt som må til for å sikre videre drift av de administrative systemene.

Samtidig legger vi merke til at mange flere har begynt å mumle om at datasektoren har blitt en gedigen børsboble som kan sprekke når som helst, med uoversiktelige konsekvenser — men vi kan ihvertfall si at mange vil tape enormt mye penger, kanskje til og med alt de har stående i sektoren. Det begynner å gå opp for folk at det er grenser for hvor mye tryllepenger alle de fantasifulle prosjektene rundt kunstig intelligens kan omsette i håndfast vare. Det er jo noe alvorlig galt når et firma er priset til hundrevis av milliarder dollar på børsen selv om de ennå ikke har vist noen inntjeningsevne. Vi kan ihvertfall ikke kalle det “butikk” i noen konvensjonell forstand. Kall meg konservativ om du må, men jeg setter som minimumskrav til et vellykket forretningsprosjekt at mannskiten tjener penger. Du vet. Større inntekter enn utgifter på en daglig basis. Det er grenser for hvor lenge de kan snakke om høner på taket og Soria Moria slott rundt neste sving. Kom med noen positive regnskapstall eller hold kjeft. Dette opplegget begynner å ligne stygt på et klassisk pyramidespill av – vel – pyramidale dimensjoner. Noen kommer til å havne i fengsel når denne greia eksploderer.

Vi avslutter med en tre dager gammel amerikansk sang om “de gode gamle dager”.

Ved dette tidspunkt ser det ut som om det pro-europèiske partiet PAS – “partiet for aksjonisme og solidaritet” – kommer til å vinne valget i Moldova med noe i overkant av 50% av stemmene, som i praksis betyr at den sittende presidenten Maia Sandu fortsetter i jobben. Den “patriotiske fronten” som ønsker en tettere tilknytnimg til Russland fikk 25% av stemmene til tross for den utbredte frykten på forhånd om fusk og sabotasje. Vi får anta at krigen i Ukraina ikke har bidratt til å gjøre flere særlig positivt innstilt til Russland, men når det er sagt så er valgresultatet omtrent likt som forrige gang. Det er jo forutsigbart at i den grad folk har noe valg så vil de helst ha “fred og velstand” — som i Øst-Europa hovedsaklig forbindes med EU. Alt den andre blokken har å tilby er et mer “kirkelig” samfunn som forbyr alternativ seksualitet, innvandring og “utenlandsk aggresjon rettet mot de nasjonale tradisjonene”. Sånt appellerer typisk til 20-30% av befolkningen i alle land, inkludert Norge, men det har ikke den samme populære salgsappellen som økonomisk vekst og velstand.

Hvilket bringer oss til det store spørsmålet i denne og lignende saker: Hva er det egentlig som frister i Russland? Jeg har møtt norske individer som mener at det var rettmessig av russerne å starte et angrep på Ukraina på grunn av “vestlige provokasjoner” – og med dette antar jeg de mener viljen til å assosiere seg med EU – fordi amerikanerne på den politiske høyresiden er jo i hovedsak russervennlige. Hele opplegget er litt mystisk. Er folks EU-fiendtlighet noe som ligner på de typiske anarkistenes hat overfor “Staten & Kapitalen”? Jeg er forsåvidt enig i at dette er to onder, men de er nødvendige onder. Mennesker er jo ikke rasjonelle skapninger. Hvis du river ned og ødelegger “den dype staten” så vil du jo bare få noe slags annet opplegg som tar hånd om de samme samfunnsoppgavene, men ikke nødvendigvis på noen bedre måte. Ingen er særlig glad i byråkrati men vi vet dessverre ikke om noe bra alternativ. EU er jo først og fremst er byråkratisk arrangement som tar seg av internasjonal handel, industristandarder og den typen ting, med vekt på strømlinjeforming av de enkelte nasjonenes særegenheter til fordel for “fellesmarkedets smidighet”.

Begrepet nasjonalt sinnelag er ikke enkelt definert — og det kan ihvertfall ikke reduseres til sjåvinistisk fiendtlighet rettet mot alt som kan assosieres til “utlandet” og/eller “utlendinger”. Enhver idiot skjønner jo at fred og velstand er bra for alle nasjoner og at den enes brød ikke behøver å være den andres død. Vi kan jo samarbeide om diverse felles oppgaver som er i alles interesse å styrke. Hvorfor skal det være så vanskelig da? Da Storbritannia stemte til fordel for Brexit var dette sluttresultatet av en langvaring kampanje rettet mot EU og de angivelige “maktovergrepene” fra dette holdet. Det de argumenterte for var å ta tilbake selvstyret og avvise det sentralbyråkratiske diktatet overfor industristandarder, tollregler og den typen ting, men det har jo ikke akkurat vært noen dans på roser i etterkant av Brexit. De britiske øyene ligger fortsatt på det samme geografiske stedet, som dikterer at de forholder seg til de samme “nære handelspartnere” som de alltid har gjort. Bare at nå har alt blitt mye mer byråkratisk tungrodd og vanskelig, på alle nivåer. Det går følgelig ikke an å peke på Storbritannia og si at der har du et bra eksempel på hvor godt det vil gå alle de som melder seg ut av EU, eller som lar være å melde seg inn. Det er aldri noe enkelt prosjekt å søke sosial isolasjon. Nesten alle ønsker til syvende og sist noen slags dynamisk sone for sosialøkonomisk omgang med andre mennesker.

Her er det viktigste politiske barnerimet av alle: Bra nok for nå er det beste du kan få. Perfeksjonering av det politske landskapet er bare ikke realistisk. Man kan både tenke og observere ymse slags “forbedringspotensialer” over hele linja, men å få ting til å skje i praksis er noe helt annet. Nesten alt som angår “offentlige saker” er både tregt og tungrodd, ofte nærmest smertefullt byråkratisk og ineffektivt, men slik må det være. Det finnes ingen snarveier til lykkeland. Alt man vil ha gjort i dette livet krever planmessig, målrettet og tålmodig arbeid. Dypest sett kan vi i prinsippet bare velge mellom to metafysiske tendenser som overhodet ikke går bra sammen: Vi kan enten ha solidaritet, tilpasning og samarbeid eller vi kan ha en egodrevet konkurransesituasjon for “selvhevdelse i et marked”. Det sistnevnte er den fundamentale tanken bak nyliberalistisk ideologi, som begår den store kardinaltabben å forutsette at mennesker er rasjonelle aktører som typisk vil fatte sine livsvalg basert i økonomisk egeninteresse — men vi har jo hvor mye historisk materiale som helst som beviser at mennesker er absurde skapninger som gjør absurde ting av absurde årsaker. Egeninteresse i strengt rasjonell forstand er jo bare èn av mange drivkrefter som virker i det sosiale spillerommet. Folk motiveres også av mye annet, og ikke alt er til å begripe verken på kort eller lang sikt. Dette må vi ta høyde for.

Vi runder av med noe som er så absurd som bare fransk musikk kan bli.

Hva må til for å krenke deg? Jeg er litt usikker på hva svaret er for mitt eget vedkommende. Det er ikke sikkert at det går an. Saken er jo at mennesker og toskeskapen deres ikke imponerer meg. Alt jeg ser er en evneveik ape som står der og skriker inn i sjelens nattemørke. Det er jo for fanden absurd. Og dette skal jeg liksom ta på alvor? Glem det. Blir bare ikke aktuelt. Det er noe som heter injurierende kraft og det er ikke noe jeg deler ut gratis. Jeg mener, hva raker det meg hva andre folk mener? De kan tenke og føle hva pokker de vil. Det er ikke mitt problem.

Her er et spørsmål: Hvor høyt går det an å skru opp krenkekranken? Vi lever i en tidsalder med troll som går på nettet bare for å såre, fornærme og forvirre andre — fordi dette er gøy og fordi det gjør dem populære. Eller i økonomiske termer kan vi si det gir dem mange klikk og en markedsførbar oppmerksomhetsprofil. Det spiller egentlig liten rolle hva du sier og gjør på nettet. Det som virkelig teller er synbarheten din. Folk driter i om du er “ekte”, de vil bare ha underholdning, og da gjerne med en sadistisk vri. Du vet. Drøye påfunn på grensen til – eller hvorfor ikke over den – det komplett idiotiske, som vi kunne observere i fjernsynstrendenes “realityshow-orientering” like før internett kom og tok over territoriet.

Husker du Jackass? Det var revolusjonært fjernsyn da det var nytt, men nå finnes det hvor mange sånne som helst. Og hvis du ikke synes rølpemoro er noe morsomt så finnes det plenty kanaler på nettet som driver med politisk provokasjon, på grensen til – og noen ganger langt over den – de mest uspiselige ideologiene fra det tyvende århundre, men fremført mest som tøys og “ytringsfrihet” — fordi dette virker opphissende på et trollete publikum som drømmer om å selv en dag bli en like avskyelig idiot på nettet. Igjen, det handler ikke om hva som er “ekte” men om hva som virker provoserende, trekker et publikum og fører til mange klikk. Hvis du allerede er en manipulerende og løgnaktig type er dette midt i blinken for deg. Folk går jo typisk på nettet motivert av kjedsomhet for å se “om det er noe liv” og sadistisk moro som de kan engasjere seg i på en ufarlig og helst også anonym måte. Hvis det får konsekvenser for dem er det jo ikke noe moro.

På mange måter har også jeg en ganske drøy stil — men dette er ikke alt jeg har. Jeg driver ikke bare og herser med folk, jeg tilbyr også ganske mye saklig informasjon om ditt og datt, alt avhengig av humør og dagsform. Det er en “personlig stil” som har vokst frem over mange tiår og som det er vanskelig å kopiere. Men sånn er det og slik vil det fortsette å være, fordi det er dette som morer meg. Jeg bruker ikke særlig mye tid på et typisk skrivestykke men jeg tar meg som regel bryet med å sjekke at påstander og faktapunkter er holdbare. Sånn må det jo nesten være hvis man skal operere i en gråsone mellom det saklige og det komiske. Den største synden er jo tross alt å være kjedelig. Som jeg nettopp sa så går jo folk på nettet for underholdningens skyld. Hvis de i tillegg lærer noe så er det bra, men det er ikke dette som er det viktigste. Uansett, nå har vi kommet så langt som jeg gidder å gå for denne gangen.

Vi avslutter med en sang fra 80-tallet som handler om slankepiller.

Matvanene her i Spania passer meg aldeles utmerket. Alt det jeg liker best er “det vanlige” og prismessig sett ligger ting en del lavere enn i Norge, for råvarer som i de fleste tilfeller er av bedre kvalitet. Særlig grønnsakene. Du milde måne er alt jeg kan si om tomatene, paprikaen og hvitløken. For øyeblikket har jeg en linsestuing stående til en times putter før det er ferdig. Det er en tradisjonell spansk rett. Søk på lentejas på YouTube eller noe for en detaljert arbeidsbeskrivelse med lyd, bilde og hele pakka. Mange kaller det høstmat men de fleste innrømmer at de likevel lager retten året rundt. Du kan bruke kjøttvarer eller la være. Selv har jeg hatt oppi noe sånt som 300 gram taquitos de jamon, som er ferdig kuttede skinkebiter fra superen, men resten er assorterte grønnsaker. Dessuten har jeg oppi ris. Men alt er jo valgfritt. Det eneste som kreves av en linsestuing er strengt tatt linsene. Jeg bruker de små brune som dyrkes her i Spania, men du kan også bruke de grønne. De røde bør imidlertid unngås fordi de blir for “mosete” alt for tidlig i forhold til grønnsakene.

Som vanlig har jeg på fjernsynets 24 timers nyhetssending, men uten lyd. De snakker jo uansett så fort at jeg ikke får med meg hva de sier, mens jeg fint klarer å lese undertekstene. Det brenner i regionen Guadalajara, som ligger like øst for Madrid — og tallet stiger stadig. For et par dager siden var det 400 hektar, men så ble det 1000. I dag tidlig sa de 2000 men nå har det steget til 3000 hektar som er nedbrent. Jeg trodde brannsesongen var forbi men slik ser det jo ikke ut. Et sekundært problem med dette opplegget er at luftkvaliteten blir dårligere på grunn av røyk og aske som stiger opp og blir liggende i atmosfæren. Det er noe jævelskap, men sånn er virkeligheten. Heldigvis ligger Guadalajara omtrent 5-6 timer å kjøre herfra så jeg regner ikke med å merke noe til det. Det var jo ganske uhyggelig her en stund, en “visjon av helvete” hver dag, med svidd lukt, røyk og psykedeliske farger på himmelen, mens sola ble knall rød og omtrent like lyssterk som fullmånen slik at man kunne se rett på sola, uten at dette var noe jeg gjorde særlig mye. Den gangen var det i tillegg førti grader varmt så det ble å holde seg innendørs med skoddene for vinduet og full blending slik at man ihvertfall ikke kom så mye over 25 grader inne — mens nå er det typisk 10 grader om natten og 25 om dagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Linsestuing lager jeg i en ganske stor gryte sånn at det typisk rekker for 2-3 dager når jeg først gjør jobben. Det egner seg jo ikke så godt for frysing, men klarer seg fint en uke i kjøleskapet. Trikset er å ha masse forskjellige greier gående i mange forskjellige stadier samtidig, sånn at hjemmet blir som en middels restaurant hvor man kan velge fritt mellom hva som skal være dagens rett. Hva kan jeg si? Alle er forskjellige og jeg liker å ha det slik, mens andre sikkert ville oppleve det som frustrerende og uoversiktelig. Akkurat nå sitter jeg imidlertid og lurer på hva fanden som er poenget med å kutte seg i fingeren. Du vet. Venstre pekefinger får vanligvis hard medfart blant alle som lager mye mat (gitt at de holder kniven med høyra) fordi du ender jo alltid med noe sos og slurv. Sånn er livet. Jeg vet det er usmart å kutte seg i fingeren men noen ganger gjør jeg det likevel, til min egen store irritasjon i timesvis etterpå. Men snart er det på tide å gå og krydre maten. Det er variabelt fra person til person, men jeg liker ikke å smake til linsestuingen med salt og pepper før den er så godt som ferdig. Imidlertid har jeg i røkt paprikapulver mens jeg lager sofrito, altså grønnsaksblandingen som er grunnlag for resten av retten, og like før jeg tilsetter hakket tomat og en liten boks “tomate frito”. Uansett, dette blir som vanlig helt lidenskapelig godt når det endelig er ferdig. Aromaen henger jo allerede i lufta.

Vi avrunder med enda en fransk sang fra den psykedeliske epoken.

Når folk snakker om narcissisme mener de som regel narcissistisk personlighetsforstyrrelse (NPF) på den “grandiose” siden, som regel karakterisert av storslagne fantasier om sin egen viktighet overfor partner, slekt og venner, i profesjonell sammenheng, eller i verden og livet mer generelt. Imidlertid er den patetiske typen mer alminnelig; det vil si når de er fulle av skyldfølelse, skam fordi de ikke er “bra nok”, angst for å “gjøre feil” i sosiale sammenhenger og den typen ting. I begge tilfeller iscenesetter pasienten seg selv som begivenhetenes sentrum og opplever omverdenen som en “personlig” konsekvens av egne valg og handlinger – som “betyr noe” – mer enn som en tilfeldig forbipasserende kombinasjon av hendelser og skapninger som for det meste befinner seg hinsides pasientens kontroll. NPF er vanskelig til umulig å kurere og opptrer som regel i komorbiditet med diverse andre psykiatriske symptomer.

Selv ville jeg anbefale et studium av Narcissus-myten, særlig den som er gjenfortalt i Ovids Metamorfoser, hvor det foregår et interessant samspill med nymfen Ekko som på typisk greske tragediers vis leder til begges undergang — og påfølgende forvandling (metamorfose) til henholdsvis en blomst (lilje) og et velkjent akustisk fenomen. De som leser denne bloggen vet hva som gjelder: Støtt og stadig klager jeg over hvor udannede og uvitende folk er. Nærmest som små barn av den litt bortskjemte typen, som har vent seg til at alt skal være enkelt og tilrettelagt for dem. Dette er etter min mening et alvorlig problem som har manifestert seg på et større samfunnsnivå i form av dekadanse både i kropp og sinn. Men nok om det. Strengt tatt er det jo ikke mitt jævla problem at folk er late, udugelige og evneveike sutrepaver. Alt jeg kan gjøre er å observere problemet, beskrive det jeg observerer og i hovedsak bare fortsette som om ingenting. Hvis jeg danner følelser i forhold til saken vil jeg jo bli sugd inn i denne malstrømmen av metafysisk idioti — og der gidder jeg ikke å være. Hvilket bringer meg til fenomenet masochisme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Menneskeheten har så mye å takke Richard von Krafft-Ebbing for — blant annet konseptene homofili, transvestisme og sadomasochisme. Ikke selve greiene, som har eksistert hvor lenge som helst i navnløs form, men “diagnosekriteriene” vi bruker den dag i dag for å skille det ene fra det andre og arrangere det som en slags krydderhylle av ordnede fenomener som hver har sin egen avgensede bruk og betydning. Uansett, vår mann utdefinerte masochisme som en seksuell greie hovedsaklig orientert mot ydmykelse, fornedrelse, smerte og utilfredsstilt begjær; oppkalt etter Leopold von Sacher-Masoch, født i Ukraina i 1836, eller skal vi kanskje heller si hans bokverk Venus i pels, som handler om karakteren Severin von Kusiemski og dennes “slaveforhold” til Wanda von Dunajew, som egentlig bare er èn av en hel serie bøker som aldri ble fullendt men som går under navnet Arven etter Kain. Du vet. Han kisen i bibelen som drepte sin bror Abel. Vi skal ikke si noe mer om greia her og nå. De spesielt interesserte kan utforske sakene på egen hånd. Jeg hører at det finnes mye materiale på nettet. Poenget mitt i dag er at jeg liker ikke når de sier narsissisme og masokisme selv om dette er en hovedregel for norske ord: De skal skrives slik de uttales.

Problemet er jo at når et ord kommer fra et egennavn så går denne konteksten tapt når ordet “fornorskes”. Et klassisk eksempel på dette problemet er ordet sjåvinisme som betyr en nedlatende holdning overfor andres nasjonalitet, religion, kjønn og så videre, i kombinasjon med “kraftpatriotisme” for den gruppen man selv identifiserer seg med. Ordet kommer fra fransk chauvinism (som også skrives slik på engelsk) og er oppkalt etter den legendariske Nicolas Chauvin som var soldat under Napoleon Bonaparte og som ble alvorlig skadet under noen kamphandlinger slik at han havnet på en mager uførepensjon for resten av livet. Imidlertid beholdt han sin “patriotiske glød” for Napoleon og den franske imperialismen resten av livet, uten å bry seg om hvor upopulært dette var under restaurasjonen og gjeninnsettelsen av Bourbonerne på den franske tronen etter Waterloo i 1814. Chauvin var så strinakket og hardballen at han gjennomgikk en metamorfose og ble til et ord som i dag særlig brukes av feminister i betydningen mannssjåvinisme, men som altså egentlig betegner en soldat som nekter å gi seg. (Du kan se for deg “den svarte ridder” fra Monty Python og Den hellige gral.)

Vi avslutter med en munter fransk melodi fra 1966.