Onani er tilfredsstillelse av seksuelle behov og lyster ved stimulering av egne kjønnsorganer. Det vanligste er beføling og gnidning av kjønnsorganene med hendene, men også andre hjelpemidler kan benyttes, for eksempel puter eller dyner som presses opp i skrittet samtidig som personen foretar rytmiske bevegelser av kroppen.
Etymologisk sett er dette litt ute og sykler på Finnmarksvidda, ettersom Onans synd – i bibelen – besto i det vi kaller coitus interruptus, det vil si å ikke deponere sin sædskvett der den i henhold til reglementet skal plasseres. De tar dette veldig alvorlig i gammeltestamentet. Kremen fra folkekuken skal sitte i en fitte, hvis ikke dyrker man Satan. Enhver annen lystpreget handling hos en mann enn de som handler om å avle barn må regnes som både synd og satanisme. Sånt er veldig nøye. Du vil jo ikke skuffe Gud. Innenfor dette sære universet av mening kan det ikke finnes noe mer utspekulert jævlig enn kondomer. De er jo bokstavelig talt laget for å fange opp den hellige skvetten. Hvor eminent provoserende er det ikke at sånt selges fritt over disk, kanskje til og med til de mindreårige? Fra mitt egen første formelle avhør hos politiet, som skjedde i året 1977, husker jeg distinkt at jeg ble utspurt om kondomer. Har jeg kjøpt dem og i så fall hvorfor? Jeg forsto det ikke da og jeg forstår det ikke nå. Er det en taktikk for å vippe folk av pinnen? Så lenge ingen andre er innblandet er det vanskelig å se hvordan det kan være en politisak hva folk gjør med kjønnsorganene sine. Tukler du med deg selv? Svar så nøye du kan.
Jeg tror det skal mye til for at sexlivet går på skinner uansett hva slags fili man definerer seg innenfor. Faste forhold har som alle vet en klar tendens til å tørke ut og bli seksuelt uinspirerende for de involverte partene ettersom man blir bedre kjent med hverandre. Unntak finnes sikkert, men hovedregelen er at den seksuelle entusiasmen henger mye sammen med at partneren er “ukjent” men samtidig er de åpen for utforskning. Det er som å flytte inn i en ny leilighet. Man ser mulighetene. Senere oppdager man imidlertid problemene. Irriterende uvaner og den typen ting. Hvor mange ganger har jeg vært gift nå? Bare to i formell forstand, men mange flere hvis vi forutsetter at man går inn i et forhold med “åpen horisont” — det vil si man antar at dette i prinsippet er noe som kan vare lenge, kanskje livet ut. Jeg tror det må være noe med “de gode og onde dagene” fordi jeg har definitivt grenser som ikke blir tatt med i noe tradisjonelt ekteskapsløfte. Enten er vi et team som støtter hverandre på alle måter og uansett – uavhengig av hva samfunnet dikterer – eller så er vi fiender når vi kommer hverandre så tett innpå livet. Risikoen drar seg til og selv ubetydelige småting kan bli oppfattet som “forræderi” når man befinner seg tett sammen. Hva mente du med det der? Hvorfor snakket du med de der? Ting er litt ute av kontroll. Angsten kommer inn i bildet.
Mange oppgir senere partnersjalusi som en hovedårsak til hvorfor opplegget ikke fungerte. Få snakker om sin egen. Det er jo aldri min skyld når noe går på trynet. Er det vel? Jeg bare er som jeg er. Og hva så? Den yppale energien egner seg dårlig i et tillitsforhold. Man må i så fall basere seg på noe annet enn antagelsen om at partneren står i forholdet på lik linje som deg selv. Feilfrihet er aldri noen objektiv tilstand, men det går an å insistere på at man selv alltid har rett og alltid snakker sant. Det er de andre som tar feil. Så hva skal “de andre” liksom gjøre? Hvordan skal de forholde seg til dette? Innrømme sine synder og henfalle til den vise ledelsen hos de som har rett? Det er ikke slik mennesker fungerer. Vi er jo åtseletende aper på bunnen. Vi “konkurrerer” på dødelige måter. Det er alltid mer sannsynlig at du vil bli drept og spist enn akseptert blant fremmede. Og den man står i et svært nært forhold med vil invariabelt fremstå som stadig mer fremmed jo mer man utforsker saken. Sånt er naturlig. Nesten alt i livet til “de andre” handler jo om ting som ikke inkluderer deg. Hvem er du? Alt i din egen verden, men bare en forstyrrelse for de andre. Hvorfor skal de lytte til deg? Hvorfor skal de ta hensyn til deg? De har jo sine egne greier å forholde seg til. De er i utgangspunktet ikke interessert i deg. Har du kommet for å hjelpe? I så fall kan du involvere deg ved ett eller flere av inngangspunktene A, B og C, eller hvordan nå ting er lagt opp i praksis. Men det er sannsynlig at du bare er en dødsturist. En som har kommet for å se. Jeg bare titter litt. Du har tid og ressurser til å høste inntrykk før du foredler dem i moralismens prosessindustri og senere bærer dem som moteriktige klær. Jeg har alltid rett. Jeg befinner meg alltid i sentrum. Sånn er ryggmargsrefleksen hos alle.
Død er enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå. Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er for eksempel mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.
Døden er en del av det naturlige livet som i praksis er tabu. Det er ikke noe vi skal snakke om. Ikke desto mindre er det noe som skjer med oss alle, og ikke bare èn gang for alle. Det skjer hver dag. Deler av kroppen er allerede døde. Andre deler blir regenerert – gjenskapt – til enhver tid. Hvor gammel er du? Hvis du er særlig mye eldre enn ti år av alder så lever du ikke lenger i den samme kroppen som du ble født med, i den forstand at ingen av delene er originale. Alt har blitt skiftet ut. Alt du er nå i dag har blitt laget av det du har spist. Kroppen er ikke så mye en ting som det er en prosess — og døden er en grenseverdi. Et annulleringspunkt. Noe som ikke kan “overkommes” uansett hva slags iherdig innsats man legger ned, bare utsettes. “Mere tid” er alt man kan få, men evig liv er en absurd fantasi. Som alle sikkert også har lagt merke til så er det ikke flere av sine beste år man får sånn helt på slutten av et langt liv. De beste årene har man jo allerede avsluttet og konkludert. Det gikk som det gikk. Bra? Dårlig? Ingen bryr seg. Ingen husker noe. Det er jo ikke viktig. Du er ikke viktig.
For å få det rette perspektivet på ting bør man spørre døden om råd. Hei du, hvor viktig synes du at dette er? Døden rister bare på hodet. Du er en idiot svarer den. Det eneste som er viktig er at vi har en avtale. Alt som skjer i mellomtiden er bare en distraksjon. En dødsdømt manns desperate klamring til livets siste timer. Hva tror du at du driver med? Hvor tror du at du er? Du kan være redd eller uredd, det spiller ingen rolle. Dø skal du uansett. Hvorfor glemmer folk dette? Hvorfor skyver de det unna? Antidøden er også antiliv. Du vet. Frykten. Det som får ting til å låse seg i en grimase av fornektelse. Hva betyr ordet dødsforakt? At man ikke er redd? Nei på ingen måte. De uredde dør tidlig. De som forakter døden er sånne som får et langt liv preget av mye smerte men også de stryker med til sist. Og om hundre år er de glemt, hvis de ikke gjorde noe “legendarisk” i livet. Noe som er verd å huske. Men hva er det som blir husket? Bare et navn og noen historier. Resten går til generell resirkulering, akkurat som alt annet man kastet fra seg på sin ferd. For eksempel består mye av det vi kaller husstøv av døde hudceller fra husets beboere, enten de er mennesker eller dyr. Vi puster det inn. Vi puster det ut.
Mange sørger over mennesker de har mistet. Noen sørger til og med over dyr som de dannet et emosjonelt forhold til. Verst er det for de som sørger over seg selv — på forhånd. De klarer bare ikke å fatte at de en dag bare skal forsvinne. Det går helt rundt for dem når de tenker på saken, som alle gjør av og til. Det bor en energi i denne glippa. Vi kan kalle det sannheten om du vil. Noe det ikke går an å forhandle om eller med. Et fette sikkert holdepunkt i et relativistisk univers. Du er en skapning som skal dø. Hvorfor vet vi dette? Det virker jo litt i overkant sadistisk at man også skal ha dødsbevissthet på toppen av alle den andre elendigheta man har å forholde seg til. Det eneste jeg vil er å ha det fett som han der musikeren sa. Doktor Erik. Jeg husker ham. Jeg kjente ham. Han var en artig type. Er han død nå? Det var noen som fortalte meg det. Hæ? Uansett tror jeg han snakket sant da han lagde den sangen. Det er stort sett der alle mennesker befinner seg. Dette kan man for det meste regne med. De har lyst til å leve videre og “ha det fett” uansett hvordan de definerer dette i sitt eget liv. Noen ganger er det noen få som gjør ende på seg selv med vold, gift eller andre metoder. De kaller det “selvmord” men det de mener å drepe er egentlig hele verden. Livet og alt det inneholder. De avviser opplegget. Nei. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Jeg har kjent noen sånne også. Hva er det å si? Det går uansett ikke an å få det til å gi mening. Man kan bare kremte litt og skrape med skotuppen. Sørgelig som faen, men det går ikke an å si noe meningsfullt om det. Det bare ble sånn. Sannsynligvis er man heldig hvis man går i flere barnedåper enn begravelser, men selv er jeg ikke helt sikker på hvor i landskapet jeg befinner meg. Jeg teller ikke. Imidlertid legger jeg jo merke til at et stadig stigende antall av “de gamle gutta” stempler ut og tar kvelden. (Uttrykket er ikke kjønsspesifikt. Kategorien inneholder jenter også.)
Det går ikke an å forhandle med døden. Den kommer når den kommer og den kommer for alle. Er det en gave å vite dette? Det går an å ha mange forskjellige perspektiver. Det er frivillig hva man ønsker å mene om saken. Hva har du tenkt å gjøre? Jeg kan godt sette meg ned og vente til du er ferdig med å hikste og hulke, sånn at vi kan se på saken som voksne mennesker. Folk lever. Folk dør. Det er ikke mystisk. Vi er bare dyr. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Ikke desto mindre prater vi som faen. Vi blir engasjert i det ene eller det andre dusteopplegget som virker viktig i den underlige tidslomma som folk klarer å mane frem fra dødsglemselens bisarre univers av mening. La meg si det slik: Hvis noen står med en pistol mot hodet ditt og truer med å fyre av så er det begrenset hvor mye annet du klarer å bekymre deg for akkurat der og da. Husket jeg å slå av komfyren? Du er på en måte ferdig med alt annet. Hele livet ditt koker ned til dette ene lille problemet. Du blir ikke distrahert av andre ting. Tiden står stille nå. Døden står så å si og pikker deg på skulderen. Følger du med på det som skjer? Jeg har aldri selv opplevd noe sånt men de som har forteller meg at det er omtrent sånn det føles. Alt annet fryser. Hele verden blir fokusert rundt akkurat dette ene lille problemet; at noen står og peker på deg med et skytevåpen og du har rimelig grunn til å anta at de mener alvor. Døden er veldig tilstede for deg akkurat der og da. Den venter. Hva har du tenkt å gjøre? Hva har du tenkt å si? Foreløpig er det en stabil situasjon, men den kan utvikle seg i mange ulike retninger, de fleste av dem uten at du overlever. Har du et psykiatrisk problem akkurat der og da eller er dette noe som kommer senere? Jeg bare spør. Fordi så vidt jeg kan se så er folk typisk veldig glad i følelsen av å stå døden nær men ikke alt for nær. De liker å kjøre litt slalåm, for å si det slik. Døden venter i alle portene, men de styrer elegant unna.
Døden som et “personlig problem” er ikke noe hyggelig tema men det er veldig realistisk. Før eller siden vil det jo skje med deg også. Det er imidlertid verre med døden som et logistisk konsept. Du vet. Noe som distribueres hit og dit i henhold til et program. Når døden blir til et konsept i det store regnskapet om hva som lønner seg. Litt avl her og litt utryddelse der. Snart blir det vel en orden på saken. Døden er noe dypt personlig for alle levende skapninger. Enten de innrømmer det eller ikke så bekymrer de seg for hva døden “betyr” for dem. Samtidig må vel døden være noe av det mest upersonlige noen er i stand til å komme på. Finnes det noe mer vanlig enn døden? Herregud. Den sitter ved nabobordet med cowboyhatt og later som ingenting. Den faller fra himmelen som stein og jern. Den angriper deg på cellenivå som kreft. Verden er full av dødbringende mekanismer. Spørsmålet er bare hvordan du har tenkt å forholde deg til dette lille problemet. Skal vi ikke bare utsette hele greia og dra for å bade nakne i Mjøsa? Sånt går an å tenke for en stund. Faktisk mange tiår. Det er noe mystisk nedi vannet. Men til sist vil man bli dratt under og drukne, hvis dette er hva døden har planlagt for deg. Hvem vet? Det er jo dette som er problemet. Man vet noe, men man kan likevel ikke vite alt om saken. Det er tøysete å snakke om hva døden “betyr”. Herregud. Ingen vet noe og ingen av de døde sier noe. Sannsynligvis består døden i mye av det samme som alt man opplevde før man ble født. Språket mister sin mening på veien. Det blir slitt løs fra knoklene som blafrende presenninger i en orkan og alt man sitter igjen med er et psykiatrisk katastrofeområde som bare skriker og skriker. Men ingen kan hjelpe dem. De har jo kommer til denne verden for å dø. Hva de siden tenker om dette betyr ingenting fra eller til. Hva er døden? Hvis du er intelligent er det noe som holder deg ærlig.
I det store og hele har jeg endt opp med å stort sett aldri kommentere det jeg leser på denne plattformen. Dessuten finnes det jo horvelige mengder med ting jeg overhodet aldri leser, uansett hvor “interessant” tittelen måtte være. Hva kan jeg si? Det går på person, ikke på sak. Hvis jeg skal “engasjere” med noen på noen som helst slags måte og det er, eller blir veldig snart, åpenbart at det eneste moralsk korrekte er å utrydde vedkommende, så er det best for alle at jeg lar være å åpne noen kommunikasjonskanal. Sånn går det an å leve i fred med sine dødsfiender. Jeg vil helst skjære hodet av dem og sette det på en jernstake uti hagen, men sånt er jo i dårlig smak så man lar heller være. Herregud. Man er da moderne og tolerant. Følelser er sånt som sjimpanser driver med. Vi mennesker ser og forstår — mens vi venter. Det vil kanskje komme en sjanse en dag, men i mellomtiden bare hater vi, på en taus måte. Vi hater. Men vi later som ingenting mens vi venter. Vi flekker tenner til verden i et strålende smil mens vi snerrer passivt innvendig. Sånn er atferden til et fanget dyr.
Hva slags skapning er mennesket? Jeg sa vel forsåvidt nylig at et vellykket samfunn karaktersiseres ved at de fleste “sivile” problemene de har er av psykiatrisk natur heller enn juridisk. Folk er ikke fattige, desperate aper som løfter skyene med sin rettmessige klagesang. De er for det meste godt polstrede middelklasseborgere som vokter over sine investeringer. Herregud. Jeg sa senest i dag at man burde kappe hodet av alle som lever av “investeringer” og sette dem på stake foran børsen, bare for å poengtere hvor irriterende disse typene er. De skjønner det jo åpenbart ikke selv. Det er ikke sånn livet her på jorda fungerer. Du kan leve både “av” andre og “for” andre men alt handler i den endelige analysen om deg selv og ditt eget drama i denne verden. Hva er du? Det er 99,99% sannsynlig at jeg vil se deg som en evneveik tosk helt uavhengig av situasjonen ellers. Dette er min inngangsholdning og indikativt i forhold til hva jeg “forventer” fra situasjonen: Det kommer nesten helt sikkert til å bli både dumt og stygt. Sånn går det for det meste med affærer som involverer mennesker. Alle har et behov for å markere seg – altså mer eller mindre bokstavelig pissmerke sitt revir – men noen tror dette er alt livet handler om. Du vet. Rå makt og ufinheter. Skriking, skyting og hemningsløse voldsorgier. Hei og hå. Slå deg løs mens du kan. Det fungerer bare inntil en viss grad, men så behøver man “noe annet” for å løfte ting til neste nivå. Dette andre har imidlertid en frapperende tendens til å utebli. Hva annet finnes det? Alle vet at de er født, de har en skrøpelig og tildels sykdomsbeleiret kropp, men til sist dør de uansett hva ellers. Sånn er reglene. Ingen har erfart noe annet. Ihvertfall ingen som man bør tro på. Du kommer til å dø. Mer er det – foreløpig – ikke å si om saken. Resten er bare en lek med språk og sannsynlighetsmatematikk. Hva fungerer for deg og veddemålet ditt? Problemet med menneskere er at vi er en ganske sær og spesiell form for ondskapsfull ape. Jeg har ellerede skrevet mye om dette. Men jeg har jo skrevet så mye. Ingen har tid til å lese seg opp på engang det jeg skriver her og nå, langt mindre resten av blogghistorien. (Generelt hint: Alt er uansett bare “mer av det samme”.)
For å beherske bevisstheten er det nødvendig å justere innslagspunktet for hva man ler av. Dette er svært viktig å reflektere over. Hva er latterlig og hvorfor? Her er noe ingen kan benekte: du skal dø. Dette er din ultimate skjebne. Bruk det som fundament for hva du anser å være og ikke være seriøst i denne verden. Virker det som om folk ikke skjønner dette? I så fall er ikke opplegget seriøst. Virker det som om de er litt i overkant mye fokusert på saken? I så fall har du sannsynligvis med svindlere å gjøre. Poenget er at realisme vil alltid befinne seg i nærheten av “det normale” selv når det normale er dustete og stygt. Men det er aldri verken optimistisk eller pessimistisk. Det normale er jo at ting bare går sin naturlige gang. Du vet. Det som skjer er det som må skje. Det normale er det alle er vant til. Hvor går du normalt for å drite? Dette utgjør en av de eksistensielle yttergrensene av ditt liv som postmoderne konsumforbruker, eventyrer og jeg vet ikke hva. Alle kan være alt nå. Men de må ikke desto mindre drite. Dette skjer forutsigbart hver dag, opptil flere ganger. Når dette eventuelt ikke skjer er det jo i så fall snakk om er alvorlig fordøyelsesproblem. Det meste skal ha en omløpstid på omtrent 24 timer. Alt som forblir i kroppen lenger enn dette er en sykdom. Spørsmålet er bare hvor lenge kuren varer og hva slags “best care scenario” vi snakker om etterpå. Er du brukt opp? I så fall kaster vi deg bare. Til rennestenen eller hvor du nå måtte foretrekke å lapse. Du tjener ikke lenger noe teknisk formål. Du er bare avfall nå. Ikke engang organene dine er noe som noen kan bruke til noe. Din verdiløshet er total. Farvel.
Jeg HATER religiøse individer. Jeg driter i om du er kristen, muslim, jøde, buddhist eller ateist. Alt er like ynkelig for meg. De er bare dyr, om jeg noensinne kan bli tilgitt hva slags fornærmelse mot dyreriket dette faktisk er. Herregud. Muslim? Ballespark. Jøde? To tette og en badehette. Kristen? Buksevann, men rett fra kokeren. Saken er at jeg driter i hva folk “tror på”. Jeg ser bare på hva de gjør. De minst respektable er samtidig de mest fromme. Eller de verste jævlene utgir seg for å være engler, om du vil. Folk merker det. Uten at ting på noe vis er “tydelige” ved noe tidspunkt er det ikke desto mindre mulig å lese statistiske resultater ut fra folks atferd. Man aner ting. Noe bygger seg opp. Nakkehårene stritter til alle kanter. De snakker om “sannhet” men dette er bare evneveikt dusteri. Problemet er at du kom sammen med en som “tror” og disse typene har alltid vært de som ødelegger verden for alle andre. Jeg vil som jeg tidligere har nevnt kun benytte hodet hans til utstillingsformål. Du vet. Noe å pisse på. Dette er ikke en spøk. Jeg har alltid, uansett forhold og beskaffenhet ellers, uansett når og hvorfor, hvoromkring og hva som ellers er viktig, hatet de kristne. Og jødene. Og muslimene. Uansett hvem de ellers måtte være, hvis de tror på noe idiotisk så er det ut ifra dette jeg dømmer dem. Resten er jo bare tåke. Hvem husker alle detaljer av alle handlinger? Ihvertfall ikke jeg. Alt jeg husker er “stemningen rundet bordet” der jeg sist gikk og satte meg. Hva sier de? Er jeg velkommen?
Strategi skiller seg fra taktikk. Taktikk handler om fremgangsmåten for å løse enkeltoppgaver, mens strategi handler om det overordnede for oppgaven, for eksempel hvorvidt man bør gjøre oppgaven, hvilke ressurser man har til rådighet for utførelse og hva som skal legges til grunn for å vurdere om målet er oppnådd eller ikke. Slik vil strategi være overordnet taktikk, siden et tiltak eller aktivitet som utføres på riktig måte ikke gir riktig måloppnåelse hvis det er feil tiltak eller aktivitet fra begynnelsen av.
Det er alltid noe jåss med disse definisjonene. Selv ville jeg sagt det slik: Strategi handler om veivalg mens taktikk er om transportmetode. Hvor man skal og hvordan man kommer seg dit. Strategen ser en rett linje mellom A og B, mens taktikeren ser en komplisert rute gjennom tildels kupert og vanskelig terreng. Begge disse er egentlig – altså opprinnelig – militære konsepter, men for vårt formål her og nå bruker vi dem om henholdsvis konseptene livssyn (strategi) og livsstil (taktikk). På engelsk snakkes det mye om “spillere” (players) når man mener manipulerende atferd, intrigemakeri, renkespill og den typen ting, særlig når det dreier seg om typisk romantiske affærer hvor deltagerne har forskjellige strategier. Friheten min er viktig for meg. Den ene parten vil etablere fast forhold og starte et avlsprogram for fremstilling av noen slags skapninger som de kan drukne med all sin “omsorg”, mens den andre har mest lyst på et rent nytelsesorientert opplegg. Som vi ser går det an å skrive opptil flere komiske skuespill om sånt. Sikkert noen tragiske også.
Spillteoretisk sett snakkes det om overordnet mål og delmål. Strategi er en langsiktig plan for å nå et mål, la oss si om ti år, mens taktikk er et spørsmål om å stille opp fornuftige delmål langs veien; målt i tid, tilbakelagt distanse, eller hva man vil. Ikke minst taktisk revisjon: Er jeg på vei i riktig retning? Er dette strategisk fornuftig ressursbruk? Den typen ting. Man gjør vanligvis opp regning slik sett når man ankommer de delmålene man har satt seg. En hundre prosent klinisk strateg vil se på alt som befinner seg langs veien – inkludert mennesker – som enten “verktøy” eller “hindringer”, hvor den taktiske idèen er å spille det ene ut mot det andre for å komme seg videre i retning av målet. Du vet. Det som befinner seg i det fjerne. Det er jo viktigere enn alt det nære. For eksempel en kunstig intelligens har ingen følelser så den vil se på oppgaveløsning med helt “andre øyne” enn et typisk menneske, som jo vanligvis er preget av alle mulige slags emosjonelt baserte hensyn som de bare delvis har oversikt over og – enda viktigere – kontroll på. Jeg vet ikke hvordan alle andre opplever dette, men selv møter jeg sjelden noen som “vet hva de vil” og enda sjeldnere noen som “vet hva de driver med” i den forstand at de kan redegjøre for noen av delene på noen konsis og begripelig måte. De utpreget intellektuelle viser en bayesiansk tendens til å være opptil “skikkelig ræva” med sine emosjonelle opplegg, mens de utpreget emosjonelle har ikke engang noe intellekt. Ihvertfall ikke noe de bruker.
Jeg skal selvsagt frem til den berømte underbevisstheten enda en gang. Visste du at den kan programmeres? Menneskesinnet kan gjøre alle mulige slags kunster. Spørsmålet er bare hvem som skal styre. Underbevisstheten fungerer helt utmerket som en støttefunksjon som går på autopilot, men dette er ingen effektiv utnyttelse av denne ressursen. Det finnes jo ingen plan og styring. Fabrikkinnstillingen til underbevisstheten handler om å mate bevisstheten din med impulser som “kan være interessante”. Hvis man tidligere har følt opphisselse om noe så vil underbevisstheten tolke dette som at man vil ha mer av det samme. Det er i hovedsak slik interesser spiller seg ut. Først vet man ingenting om tingen. Så “oppdager” man den. Snart ser man den overalt. Underbevisstheten er flink i jobben sin. Angst fungerer på den samme måten. Ingen følelser blir diskriminert nede i kjelleren. Alt regnes som “engasjement”. Bare sånt som man ikke viser noen som helst slags interesse for blir tolket som uinteressant. Egentlig ganske logisk, ikke sant? La oss for å sjonglere enda litt med metaforer kalle underbevisstheten en kraftforsterker, eller en servo om du vil, bare at det den forsterker er “livsopplevelsen”. Både på godt og vondt. Det at noen er en såkalt sensitiv person betyr bare at de har et godt utgangspunkt for å jobbe med underbevisstheten. De behøver ikke å slegge seg gjennom en murvegg av bastant idioti for å nå frem til det skjulte skyggeriket der inne. Deres eneste hinder er frykten.
I den grad jeg driver med reklame og propaganda for noe så er det “bedre bruk av hjernen” på en ganske generell måte. Alt hjelper. Poenget er å skjerpe seg på alle måter man kan. Du vet. Gjøre seg til venn med virkeligheten. Jeg vil ikke si det handler om å “forbedre” noe, heller at det dreier seg om oppvåkning. Den typen språk er selvsagt veldig “ladet”. Alle snakker jo om “vekkelse”, selv når de nokså bokstavelig talt mener det motsatte. Men jeg mener altså bare bevisstgjøring i en veldig generell forstand. Jeg har ikke noe opplegg som jeg selger; av den typen som kommer med sin egen innbakte strategi. Veien er åpen. Jeg har ikke tenkt meg noe sted, og enda mindre noen annen. Herregud. Jeg kan til nød oppdra barn men grensen går ved de voksne. De får ta hånd om seg selv. Jeg er jo ikke interessert i dem på noen måte som engasjerer meg emosjonelt, så underbevisstheten min gjør heller ingenting for å kategorisere dem i henhold til et preferansemønster. Eller for å si det på en annen måte: Det raker ikke meg hva og hvem folk er, har vært eller er i ferd med å bli. Bare hva de gjør. Folks handlinger har gravitasjonskraft, men ordene deres som regel ikke. Det er fullstendig alminnelig å si èn ting og mene noe helt annet. Det er heller ikke forbausende hvis og når folk bare har en veldig “tynn” forståelse av hvem de er og hva de holder på med. Du vet. Et overfladisk livssyn. Om de ikke kan eller om de ikke vil, dypere ønsker de uansett ikke å gå. Dette er en realitet man bare må forholde seg til og “jobbe rundt” i den grad det er nødvendig å ha noe med dem å gjøre. Jeg liker jo ikke å skremme de sarte små egoblomstene. Som han Einar Skjæraasen en gang sa: Spede spira lyt òg få stå. Det er ikke mitt problem hvis folk har et uetisk livssyn og en umoralsk livsstil. Om de er mest for dyr å regne. Må man – igjen – få minne om at moral er kontroll av egen atferd, mens moralisme er overlagte kontrollforsøk rettet mot andre, som regel betinget av forhold i underbevisstheten som man selv dårlig kontrollerer.
Mississippi Fred McDowell har ikke noe med saken å gjøre. Bildet ble tatt i år 1960 på et sted hvor det aldri snør, men han fremstilles som en typisk bluesmann, så da så. Han ville sikkert vært fælen over å våkne opp til ti kuldegrader uansett. Jeg vet at sånt virker bagatellmessig ettersom vinteren fester grepet, men første gang det skjer den sesongen – som barfrost – virker alltid like urimelig kaldt. Er det ikke kaldt? sa jeg til meg selv litt tidligere i dag, så jeg gikk for å sjekke. Joda. Grensen er nådd. Nå er jo ikke ti kuldegrader i oktober noen sensasjon i den beryktet kalde Østerdalen, men det er likevel en begivenhet. Nå er vi der igjen. Du vet. Fyringssesongen. Nå er det alvor. I månedene som kommer blir det ut og hente ved hver dag, særlig når det er dårlig vær. Vi kjenner greia godt.
Prinsippet med bluesmusikk er enkelt. Har du noe det er verdt å jamre om? Kan du spille noe? Da er du i gang. Tre akkorder er nok. Resten ligner på det å skrive limerickvers. Det skal bare tilpasses formen, lengden og tempoet til bluestradisjonen. Det bør imidlertid helst handle om enkle, håndfaste problemer som kjærlighetssorg, den kjipe sjefen, eller stein i skoen. Man synger liksom ikke blues om statsbudsjettet, selv om man sikkert er misfornøyd. Det beste tegnet på at det foreligger et bra ststsbudsjett er jo at alle er misfornøyd. Ihvertfall er det aldri bra når en eller annen politisk særinteresse går ut og skryter av regjeringen. Politisk død ligger alltid mer i hva slags venner man har enn hva slags fiender. Ikke alle sengekamerater man havner med har kommet for å gjøre livet ditt hyggelig.
Ellers er det noe å si om aldrende rockestjerner. De får meg til å holde meg for øynene noen ganger, nesten som når en seksti år gammel mann skal vise deg hvordan man slår salto. Ihvertfall er det dette han sier. Jeg har imidlertid ikke lyst til å se denne demonstrasjonen. Selv om det kan gå bra – noen er jo forbløffende spreke – så kan det også gå skikkelig på trynet. Det kan bli blod. Hei bestefar, du er ikke elastisk sånn som du var før lenger. Du bør ikke ta sånne sjanser. Foran folk og det ene med det andre. Nei herregud, dette er ikke noe morsomt. Vi vil heller se smoothe dansemoves som de sier på NRKs ungdomssendinger. Du vet. Av den mer “alderstilpassede” typen. Man har et svært seriøst grunnlag for å være kul på en sær måte når man har nådd bestefarsalder. Autoriteten ligger i senioriteten. Man slipper ikke ustraffet unna med sånt mens man er yngre, men så snart man blir grå kan man frike ut med stilige klær uten å tape kredibilitet. Du vet. Kostymer vel så mye som antrekk. Unge folk ser ut som de gjør seg til, mens de eldre får det til å se ut som produktet av masse eventyrlig erfaring, enten de har det eller ikke. Det ser ihvertfall ut som de har det. Kunsten er å holde seg rolig, uansett hvordan man “føler seg”.
Ihvertfall er det meningsløst som aldrende mann å konkurrere mot en yngre utgave av seg selv, på den unge utgavens premisser. Herregud. Man burde vite bedre. Du kommer aldri igjen til å bli saftfull og kraftfull på den måten. Aldri lidenskapelig fortapt i livets begivenheter mer. Du har jo sett alt nå. Det har imidlertid ikke de – og de er klar over det – så du kan ta dem på “alderens autoritet”. Det er imidlertid alt du har. Ikke start noen fysisk konkurranse med en tyveåring. Det vil ikke ende bra for deg. Kroppen din er jo en antikvitet nå. Den må behandles forsiktig. Bare når den også svinger som en antikvitet er den kul. Du vet. Noe autentisk, en gjenstand som fantes i verden allerede på 60-tallet. Sånt har en helt annen ånd enn ting som fremstilles for seriøs bruk som arbeidsredskaper i dag. Selvsagt er det imponerende hver gang en litt aldrende sirkuskunstner viser at Rocambole er ennå ikke død, men på et generelt grunnlag bør man ikke arrangere “NM i hip hop dans for seniorer” og den typen ting som krever et litt eksplosivt fysisk register for å se bra ut. Selv om man eventuelt “fikk det til før” — eller kanskje særlig da. Det finnes mange hundre saklige grunner til at aktive dansere typisk legger opp som førtiåringer. Etter dette venter en tilværelse som instruktør, eller kanskje koreograf, men de kan rett og slett ikke holde på med den samme risikoprofilen for skader mer enn dette. Kroppen leges verken like raskt eller like “ordentlig” som før om årene. Slark og knirk har kommet for å bli hvis man fortsatt har det når man ankommer livets middelalder. Herfra og ut vil ikke ting “gå over” sånn som før.
Det jeg har sansen for hos aldrende rockestjerner er når de bruker seniorenergien sin på å lage kule utgaver av gamle sanger som alle har hørt hundre ganger før, men de gjør det på sin egen måte fordi de er bare en av mange som liker sangen, men de har også all denne andre bakgrunnen. Stjernestatus og så videre. Det teller for noe, men bare hvis man bruker det riktig. Når man bruker det helt feil teller det i stikk motsatt retning. Det er jo vanskelig å ikke bli sammenlignet med ting man holdt på med for tyve år siden og som dannet grunnlaget for at man i det hele tatt fikk stjernestatus til å begynne med. Ta for eksempel Rolling Stones. Herregud. De har vært i bransjen lenger enn jeg har vært i live. Er det spennende hvis de slipper “noe nytt”? På en måte, men ikke på den riktige måten. Man forventer ikke noe bra men man håper de ikke gjør skam på seg selv i noen alt for alvorlig grad. Tvi tvi, liksom. Det er ikke godt å si hvordan dette skal gå. En sånn innstilling havner i direkte konflikt med selveste rockeulven. Du vet. Ånden og energien i musikksjangeren. Hva det er meningen at det skal være. Det er vanskelig å være troverdig som rocker hvis man ikke har den eplekjekke jyplingenergien som får folk til å hoppe rundt med neven i været og si yeah på de riktige stedene. Hertil påkommer det tragiske livets faktum at sånt ser patetisk ut når det er en aldrende mann som gjør det. Vi tror jo ikke på ham. Hva er det han har det så travelt med da? Han har jo ikke – eller bør ihvertfall ikke ha – ungdommens typisk rastløse utålmodighet etter å få festen i gang og hæla i taket. Hard musikk på høyt volum og øl sølende utover hele stua. Sånt ser strengt tatt aldri noe fint ut, men det blir direkte ufint når det er sekstiåringer som gjør det. Ihvertfall på vanemessig basis. Som livsstil.
De mest politisk suspekte typene som finnes er sånne som til stadighet snakker om folket. Du vet. Folkeviljen, folkemeningen, folkesnakket og det ene med det andre. Dette skal liksom representere noe sublimt. En form for sannhet. Noe ekte. Vi kaller det populisme. Problemet er bare at det er alt annet enn ekte, det er en dement fantasi om noen slags “høyere” form for enighet. “Stemingen blant folk” og den typen ting som er eminent manipulerbar for en dyktig demagog. Ta for eksempel Donald Trump. En typisk populist som “leser sitt publikum” som om han er en sceneartist, si for eksempel som hvordan en stand up komiker “jobber med publikum” og tar ting på sparket. Trump er helt opplagt et følelsesmenneske. Mange sier han er en trivelig person på privaten. Hva vet jeg? De har sikkert fått dette inntrykket. Problemet er bare at han har ingen talenter som egner seg i en høy politisk stilling. Trump er en gjøgler, ikke en systematisk person som jobber med prinsipper, og han tåler dårlig å være noe mindre enn “den viktigste personen i rommet”. En leder som ikke også er en disiplinert lagspiller ender opp som noen slags profet for sine følgere, som fokuserer mer på person enn på sak. De følger mannen, ikke planen.
Blant mange komiske menneskelige paradokser finner vi det forhold at man må være ganske komptent for å forstå at man er inkompetent. Det går for eksempel an å se noen videoer på YouTube om hvordan man flislegger et baderom, men dette er ikke noe bra grunnlag for å vurdere om man selv får til å gjøre jobben. Hovedregelen er at enhver idiot får til å starte en jobb, men det fagmessige ligger i finishen, som på norsk både betyr “slutten” – akkurat som på engelsk – og det ferdige resultatets utseende. Uten å vite noe om noen fakta i dette bildet vil jeg likevel vedde på at det finnes mye “halvgjort arbeid” der ute som har stått på vent i et år eller mer. En gang var det en optimist som var i ekstra høyt humør en dag, så de bestemte seg for å gjøre noe. Så oppstod “vanskeligheter” og arbeidene ble stanset. Der står de ennå. De har jo aldri tid til å ta tak i saken. Sånt er typisk. Snart blir ting satt på lager der. Og før man vet ordet av det vil det være en dagsjobb bare å rydde plass til å ferdigstille arbeidene, slik at man får enda dårligere motivasjon til å gå løs på oppgaven, i den grad man overhodet husker den. Det står jo så mange ting foran der man holdt på den gangen. Dessuten er det så mye annet viktig som kommer opp hele tiden. Man må prioritere — og så lenge situasjonen er stabil kan man leve med at jobben er uferdig. Den tåler å vente litt. Og litt til. Og så videre. Sånn går dagene og man venner seg til det. Man får jo alltids rigget til noe så man får “jobbet seg rundt” problemet. Mine studier av det spanske eiendomsmarkedet over det siste året eller deromkring har vist meg ganske mange “påbegynte oppussingsarbeider” som folk åpenbart har valgt å trekke seg ut av og gi opp. Mye av det ser ganske patetisk ut. Det beveger seg ikke i riktig retning fra et fagmessig synspunkt og må egentlig bare rives igjen. Jeg vil ihvertfall ikke under noen omstendigheter “overta” et dårlig dokumentert prosjekt hvor man bare må gjette om hva som ligger under den synlige delen av elendigheta. Kort sagt, en oppussingsjobb som ikke er gjort ferdig trekker prisen ned, ikke opp, som mange later til å tro. Mye av jobben er gjort. Jeg tror ikke det. For meg ser det ut som et jævla katastrofeområde.
Sammendraget av de to forutgående avsnittene er at folket – definert som “folk flest” – har en tendens til å være sjuskete snuskeslusker som er dårlig i stand til å vurdere sin egen kompetanse. Som regel er de alt for optimistiske i forhold til hvor vanskelig det er, hva det vil koste, hvor lang tid det vil ta, og den typen ting. Fra et håndverksmessig synspunkt tar det omtrent to tusen timer å danne en rimelig realistisk “materialfølelse” men minst ti ganger så lang tid å oppnå “mesterskap”, det vil si at man forstår hva man skal gjøre i enhver faglig situasjon. Å føle seg som en mester første gang man skal gjøre en håndverksjobb er altså ingen god idè og på ingen måte realistisk. Det er ikke desto mindre vanlig. Hovedårsaken til dette er at man rett og slett ikke vet om de ti tusen småjævlene som man bruker tyve tusen timer på å utarbeide et så nært forhold til at man kan danne et fagmessig mesterskap. Men man oppdager dem raskt nok. Du kan stole på det. Derfor blir så mange jobber stående på vent der ute. En murmester behøver ikke å være den flinkeste håndverkeren – altså den som gjør det beste arbeidet – bare den flinkeste til å “finne løsningen” og implementere den på økonomisk forsvarlig vis uansett hva de står overfor. Dessuten er det noe med å bli ferdig. En mester blir alltid ferdig — og ikke minst i henhold til de fagmessige standardene som gjelder. Godt nok, raskt nok og uten å sløse med ressurser. Det er hva det handler om. Det er der det slutta. Det er der det butta for alle gutta, for å parafrasere Lars Saabye Christensen. Intelligens i praksis begynner med å forstå sin egen tilstand av inkompetanse, til en sånn grad at man forbedrer det man kan slik at man får til det man må, og ellers søker ekstern eksperthjelp på de områdene hvor det er upraktisk å selv “lese seg opp” i forhold til oppgaven. Jeg kan ikke skjønne at noe annet er effektivt over langen. Nevnte jeg ordet praktisk? Virkeligheten består jo som alle vet av ting som virker. Fantasien stiller ingen slike krav til sitt innhold. Så vi kan si at “virkelighetstesten” består i å sjekke om det vi har tenkt virker i praksis. Det er der mange møter veggen, mer eller mindre bokstavelig talt (for å, la oss si det ironisk, fremføre det allerede påbegynte håndverksmotivet i denne fortellingen). Her er et spørsmål: Er språkutforming et håndverksfag?
Jeg satt og fantaserte litt her om dagen. Sånt skjer. Denne gangen handlet det om fossiler. Altså grovt sett når organisk materiale danner en mineralsk form i stedet for å gå i oppløsning. Forsteining er også et ord. Du vet. Sånn som trollet blir til stein når det får sol på seg. Saken er om det finnes forsteininger i språket. Språkfossiler. Ordene er ikke lenger myke og organiske, bevegelige og levende. De har blitt til stein. Mineraler. Eller kanskje legoklosser. (På en pervers måte virker det “passende” å antyde at det handler om plast, selv om hele poenget nå er at ordene ikke lenger er “plastiske”, altså bøyelige og formbare.) Øyeblikkelig begynte kverna å gå. Et fungerende språk må jo åpenbart ha både løs og fast mening ut ifra kontekst og behov. Det er begrenset hvor variabel “mening” noe kan ha før det blir ubrukelig som konsept. Alt kan diskuteres, men det er ikke alt som bør diskuteres. Løs mening tilligger sånne ord som kjærlighet. De har holdt på å bakse med hva det betyr i opptil flere tusen år. Det virker mer “erfaringsorientert” enn “diskutabelt”. De som står i greia har en mening. Resten vet ikke helt hva de skal si, eller mer til poenget, hva de skal gjøre. Men vi kan ikke ha meninger flyvende som så mange skrikemåker rundt der silda koker i forhold til sånne ting som håndverksstandarder. Enten er det innenfor eller så er det ikke. Svart og hvitt. Om det er pent vedkommer ikke saken som fagmessig problemstilling. Det skjønne er en variabel egenskap med løsaktige perspektiver i alle retninger. Spørsmålet er om det virker. Hvis det ikke virker blir det vakre meningsløst. Først må vi få mannskiten til å fungere. Så kan vi pynte og krydre etter smak. Vanlige folk – altså de som ikke har noen håndverksmessig erfaring – gjør klokest i å holde seg til de overflatene som ligger utenpå fagarbeidet. Du vet. Male, tapetsere, henge opp gardiner og den typen ting. Basically bare pynte på en jobb som teknisk sett allerede er ferdig. Sparkling er greit, men ikke tro at det bare er å “endre murverket litt” for å tilpasse noe. Sånt baller fort på seg. Går det an å si at språket fungerer på en måte som ligner? Å snakke om kjærlighet er som å dekorere et rom. Uansett hvor mye det kan både føles sånn innenfra og se sånn ut utenfra – folk kan bli ganske irrasjonelle noen ganger – så er ikke kjærligheten en diagnose. Det forklarer ikke noe som helst å si at noen er forelsket, men det forteller oss kanskje at mystisk atferd bør forventes for et stykke tid. De holder på med å dekorere sjelen sin. Jobben er ikke ferdig ennå, og kanskje den aldri blir det. Ingen vet. Ikke engang de selv.
Hvorom allting er, de rimelig smarte forstår intuitivt hvor kompetansegrensene deres går. Med fornuften til hjelp får de til å gjøre elementære filosofiske grep. Hvorfor går folk i lære? Hvorfor tar det mange år å få et fagbrev? Dette er gode spørsmål. Du vet. Saklig grunn til å mistenke at det er noe man ikke vet. Man kan stå og se på mureren jobbe og danne noen idèer på dette grunnlaget. men man vet ikke noe om selve erfaringen før man selv prøver. Kanskje vil man oppleve det som mye vanskeligere i praksis enn hva man trodde. Saken er at alt ser enkelt ut når det blir gjort av noen som vet hva de driver med. Her er en sunn innstilling: Det èn kan gjøre kan alle gjøre og det alle kan gjøre kan også jeg gjøre. Imidlertid må man påregne en læringskurve. Til å begynne med må man anta at man er fullstendig fette inkompetent. Kan ingenting, vet ingenting, har ikke noe grunnlag for å “tro” noe som helst om oppgaven man står overfor, annet enn at man har sett det bli gjort så man vet at det går an. Murverkets virkelighet er vanskelig å diskutere med. Faget har eksistert så lenge at det meste har vært prøvd opptil flere ganger. Ordenes virkelighet er en annen sak, men det å jukse er i prinsippet det samme. Det skal ikke koste meg mye å stille opp noe slags fagmessig makkverk av en mur som ikke desto mindre ser feiende fjong ut. Men den kommer ikke til å ha strukturell integritet av den typen man forventer fra en mur. Eller forlanger, for den saks skyld, når man ber om “det som gjelder”, som igjen er henfall til “Norsk Standard Klasse 2 for Murverk”; et produkt fra de norske offentlige utgivelsers pressebyrå. Om ikke jobben er “innenfor” så kan kunden gå til sak mot håndverkeren og sannsynligvis vinne enkelt. Solide ord – eller rettere sagt ordenes mangel på soliditet – er vanskeligere å påvise like “objektivt” som dårlig murverk, men det handler i begge tilfeller om at alt ser bra ut på overflaten. Teknisk sett kalles den fiff og flikking man gjør for å få muroverflaten til å se fin ut for blendverk og derfor har dette også havnet i språket som et ord for bløff og blår. Du vet. Noe som er satt der for å skjule noe annet. Ikke for å lure noen men for pyntens skyld.
Nå kommer selve poenget: Hva bruker vi språket til? Den korteste forklaringen jeg kan komme på er “transportere mening”. Bygge opp en tilstand av “forståelse” i forhold til noe, innenfor et kort eller langt tidsrom. Synkronisere bevissthetstilstand med de man har rundt seg. Den typen ting. Språket er definitivt et verktøy sånn sett. Det er formålsrasjonelt. Vi kan bruke det bare for moro skyld, men det er ikke funnet opp bare for moro skyld. Tøys og morsomheter lever i et univers for seg selv som har sine egne regler, men går det an å misbruke språket på en måte som tøyer reglene for våre virkelighetsdannende prosedyrer? I utgangspunktet ønsker vi jo å være både praktiske og presise i forhold til vår håndtering av informasjon, med et visst spillerom for å jenke på begge deler når det handler om “tilpasning”. Hva er det vi ønsker å oppnå? Hvis språket er et formålsrasjonelt verktøy er det dette vi må holde fokus på. Hva er vårt formål? Altså “den ultimate meningen” med det vi sier. Murverkets logikk er enkel nok. Når vi setter opp en mur så ser vi ikke for oss at den skal endre seg i løpet av vår levetid. Det er en “ferdig” greie. Dette er jo hele poenget med stein. Det er et permanent materiale. Men er språket sånn sett bare et telt? Er vi bare på en slags omplakkende campingtur i virkelighetens mumlende verden av myr og tåke eller er det fast fjell noe sted? Kort sagt: Går det noen gang an å stole på det folk sier eller er dette et dødfødt konsept i utgangspunktet? Som alle vet er god vilje og ståpåhumør bra men ikke i seg selv nok til å få ting gjort, ihvertfall ikke på korrekt vis. Inngående positiv vilje medfører ikke nødvendigvis positiv utgående konsekvens. Vanskelig som dette kan være å fatte; de fleste får den store aha-opplevelsen etterhvert. Det er noe mer som foregår. Noe jeg ikke kan se. Det er her kompetanse kommer inn i bildet. Det at man kjenner de ti tusen småtrollene som bor i materien. Man gjenkjenner dem og vet hva slags triks de bruker mot deg. Siden snur vi oss mot språket og ser om vi kan identifisere hva slags jævler som bor der. Det finnes jo verre ting enn å bli misforstått. Det tar et normalt utrustet menneske omtrent to tusen timer å lære et språk også, ihvertfall nok til at man kan snakke det på en normal måte under en normal samtale, men også her krever “mestring” minst ti ganger så lang tid. En skald var i gamle Norge navnet på en språkkunstner, men også en “intellektuell” i mer generell forstand. Man måtte kjenne de historiene som språket bygger på for å kunne holde på med skaldskap. Det krevde god forståelse både av kulturen og de menneskene som befolker den. Man må vite hvilke ord som virker på hvilken måte, alene og som sammenstillinger, både som rytmiske elementer og som rytmebrudd. Det er ikke nok at det man lager er pent. Det må også treffe som det skal og sitte som det skal.
Den babylonske skjøge er en bibelsk betegnelse på verdensmakten Roma. I Johannes’ åpenbaring i Det nye testamentet (kapittel 14–19) kalles Roma for Babylon, og fremstilles i kapittel 17–18 som «den store skjøge» (hore) som forleder til umoral og ugudelighet. Byer eller egenskaper ble ofte fremstilt i kvinneskikkelse, og horebildet var en velkjent polemisk klisjé med røtter i gammeltestamentlig profetlitteratur.
Fra Norges historie sakser vi en periode kalt dansketiden. Fire hundre år, pleier folk å si, selv om dette ikke er noe eksakt tall. Jeg vet ikke hva slags følelser folk flest har – i den grad de har noen – om denne saken. Det er jo fortsatt – og slik har det alltid vært – bare ubetydelige forskjeller mellom norsk og dansk kultur sett i det store bildet. Samme greia med svensker. Vi oppfatter dem som brødrefolk og i den grad vi har noen krangel med dem så er det om sånt som brødre typisk krangler om. Vi kan være uvenner til tider men vi er aldri fiender i noen dypt eksistensiell forstand. Folk flest merket liten forskjell i sine hverdagsliv under dansketiden. Fra deres perspektiv handlet det nok mest om at statsadministrasjonen hadde byttet adresse. Sånne ting som byggeskikk endret seg jo ikke. Det ble ikke etablert noen nye industrier. Språk og omgangstone forble som det “alltid” hadde vært. Norge ble da heller ikke “dansk” på grunn av militære omstendigheter, men fordi vi kom dårlig ut av Svartedauden og endte som en “besittelse” underlagt danskekongen — og sånn forble det inntil året 1814. Da ble det knurring på grunn av oppgjøret etter napoleonskrigene. Norge er ikke bare en skjøge som fyrstene kan sende frem og tilbake mellom seg, mange takk. Vi er en skikkelig dame. Vi knuller ikke rundt, ihvertfall ikke på en måte som vi ikke selv kontrollerer.
Romertiden varte – fra et engelsk perspektiv (skottene har helt andre historier) – omtrent like lenge som dansketiden, men de kan dårlig sammenlignes. Det som skjedde i Storbritannia den gangen representerte et totalt kulturelt aksebrudd. De mistet kontakten med sin egen forhistorie i løpet av romertiden. Verden i dag har noen små “lommer” av keltisk språk og skikk, men mye av dette er rekonstruert. De har mistet selve den kontinuiteten som preger en levende kultur. Du vet. Følelsen av at de har “alltid vært der” som selvstendig kulturkompleks. Norge har aldri vært militært beseiret og underlagt noen knusende okkupasjon. Man kan argumentere for tyskerne i perioden 1940-45 som definitivt var fullstendig fette militær overkjørsel uten engang den minste lille nubbesjans til å vinne, men ikke engang tyskerne hadde noen interesse av å utrydde den norske kulturen. Sånn sett gikk de ikke for folkemord, sånn som på østfronten. Tvert imot. De digget den norske kulturen. Det gjør de ennå. Om ikke akkurat brødrefolk, så tenker tyskerne på skandinaver som fettere, eller i det minste tremenninger. Slekt er det uansett. Det er definitivt innenfor horisonten av “det familiære” for tyskere å reise på bobilferie til Norge. Du vet. Fordi det er så fint her og det ene med det andre. Schönes Norwegen. Dyrt som faen – det sier alle sammen – men definitivt et estetisk kick. Det finnes sikkert noen som hater tyskere den dag i dag – på grunn av “det som skjedde under krigen” – men jeg tror ikke det er særlig mange. Alle som kan huske noe er jo stort sett døde. Den andre verdenskrig er ellers et tema som er mildt sagt godt dokumentert og flittig studert, så det er ikke vanskelig å finne forskningsmateriale som går i alle retninger. Jeg har ikke noe tall for hvor mange “bøker per år” som finnes om dette temaet i forhold til hvor mange år som har gått siden selve begivenhetene, men det er definitivt over hundre. Det vedder jeg på. Imidlertid føles det nok mer “skummelt” – for begge parter – med tyskere på bobilferie i Storbritannia, og det handler ikke bare om hvilken side av veien man skal kjøre på. Dette er faktisk en av de få tingene som virker vanskeligere i fantasien enn i praksis. Man venner seg til det nesten med en gang, gitt at man ellers er en noenlunde habil sjåfør. Poenget er uansett at tyskere og briter har et litt “uavklart” forhold fra gammelt av, og det henger først og fremst sammen med romertiden.
Alle vet at dansker liker nordmenn bedre enn de i utgangspunktet liker svensker. De har en greie. Men hvorfor er det slik? Sannsynligvis fordi målt i ren kjøttvekt utlignes Sverige omtrent av Danmark og Norge sammenlagt. Det kan også skyldes at “folkeminnet” sier vi har et spesielt forhold på grunn av dansketiden, men reellt er det uansett. Man merker det på serviceinnstillingen. Man får i det hele tatt mye gratis som reisende hvis man har norsk pass. Du vet. Færre dumme spørsmål. Enten vet ikke folk noe som helst om Norge, eller så forbinder de det ganske vagt med “et velfungerende og rikt samfunn” et eller annet sted i Europa. De er så rike at de driver med fredsarbeid, veldedighet og annet sånt som bare rike borgerfruer har tid til, enten innfallsvinkelen deres er lutheransk misjonering eller sekulær utviklingshjelp. Den samme mentaliteten av nedlatende hjelpsomhet preger begge. Folk har stort sett få problemer med sånt. Så lenge du gir meg penger må du gjerne se ned på meg. Når det prekære problemet ligger på ressurssiden tar man seg sjelden tid til å gnukke med det psykologiske. Hvorfor noen har kommet for å hjelpe er sekundært i forhold til det faktum at de er på stedet og de har med seg ressurser. Først gjør vi så mye vi kan med den materielle jobben. Deretter kan vi eventuelt diskutere hva slags forhold vi skal ha mellom oss. Priotiteringer. Alle har noen. Ikke alt er like fornuftig lagt opp, men ihvertfall er det forutsigbart slik at de som lever med ressursknapphet er veldig “materialistiske” i sitt livssyn. De behøver orden på opplegget sitt mer enn de behøver “trøst”. Yoga, meditasjon, bønn eller hva har du, er ikke aktuelle strategier for daglig problemløsning for andre enn de som befinner seg på et så komfortabelt økonomisk platå at mesteparten av problemene deres består i “noe de føler”. Du vet. Når politikken kan spores tilbake til estetikk. Bare rike mennesker bryr seg mer om hvordan ting ser ut enn om hvordan de virker. Denne typen “forfinelse” er en forutsigbar vektor i retning av inkompetanse. La oss si sånn som man noen ganger kan se komiske fremstillinger av evneveik britisk overklasse fullstendig blottet for realistisk bakkekontakt i alle sine affærer og livssyn. De bor i svære slott, er omgitt av en skokk tjenere og har materiell velstand kommende ut av øra, men de vet null, niks og nada om “det virkelige livet”. Om ikke dette er en vanlig standard i virkeligheten, så er det i det minste et vanlig tema i film og andre fiksjoner. En etablert idè.
Angelsaksisk identitet har blitt en svær greie etter at nettet kom, men det har eksistert siden normannerinvasjonen og dannelsen av den engelske staten – riktignok til å begynne med som en provins i Plantagenernes “angevinske rike” – i året 1066, som sammenfaller med det siste året som tradisjonelt regnes som vikingtid i Norge. Greia med England og Frankrike starter der. Greia med England og Norge slutter der. Roma var jo en rovdyrstat av verste slag. Folkemord var bare en forretningsmodell for dem. På rutinemessig vis kuttet de forbindelsen til de erobrede folkeslagenes “stolte fortid” og erstattet det med romersk realisme. You’re in the army now. Hvis du prøver på noe så dreper vi deg bare. Snipp snapp snute, du er ute. Sånn fungerte den romerske staten. Det var et opplegg for å flytte “kapital” fra provinsene til de rike familiene som styrte hele smæla. Resten er bare prat. Imidlertid finnes det gargantuaske mengder prat om Roma der ute. Er det noen som har glemt noe? Roma er nesten på nivå med Den andre verdenskrig når det kommer til hvor enkelt det er å oppdatere seg på historiske faktapunkter. Temaet er gjennomstudert. Det har også rikelige mengder mytologisk fantasering tilknyttet seg. “Babylons skjøge” henviser jo til den eklektisk “raffinerte” romerske livsstilen, som på den mørke siden var en slaveøkonomi basert på systematisk konsum av andre menneskers livskraft. Folk hater sånt den dag i dag. Norge ville ikke vært et såpass stabilt samfunn uten den relativt egalitære sosiale modellen, hvor vi av politiske årsaker rett og slett ikke tillater den formen for nød som gir folk saklig grunnlag for misnøye — og revolusjon i verste fall. Så lenge de fleste samfunnsproblemene lar seg spore tilbake til “noe psykiatrisk” ligner vi en dekadent aristokratfamilie som virrer rundt og lager intriger mot hverandre på spøkelsesslottet sitt. Det er bedre enn å være sultne kannibaler som hyler mot månen langt utpå Finnskogen et sted. Vi er fortsatt ikke “bra mennesker” i henhold til noen etisk standard som holder mål, men vi er “bedre”, ikke fullt så ille, eller hva man skal si. Mine forventninger til folk er ihvertfall ikke høye. Kast en neve gullmynter i været og du får “monolitten”. Et kvantum åtseletende aper som kravler over hverandre i sitt grådige pengebegjær.
Saken er at briter som regel har et særlig romantisk forhold til den angelsaksiske perioden. Altså etter at romerne hadde dratt sin vei, men før normannerne kom og tok over med all sin foraktelige franskhet. For å si det slik: Det er fint å finne bra arkeologi fra enhver historisk periode, men det er særlig gjevt når de finner noe fra den angelsaksiske perioden. Da spisser folk ørene på en helt annen måte. Jeg mener, alle liker jo Stonehenge og disse jævlig gamle greiene, men de er fjerne. De regnes ikke som britiske nasjonalskatter på høyde med hjelmen og alt det andre fra Sutton Hoo. De engasjerer helt forskjellige former for fantasering. Det nære og det fjerne, om du vil. Nordmenn har til sammenligning en særlig svakhet for vikingtiden, men det snakkes lite om bronsealderen (som etter min mening er mye mer interessant). Vi tar det med oss når det er noe, men så gamle greier føles ikke “familiært”. Helleristninger? Joda. Noen har vært her og gjort noe, men ingen vet hva de “mente” med dette. Vi kan bare gjette. Det er annerledes med vikingtiden. Folk klarer liksom bedre å fantasere om sverdsvingere, sjømenn og stordrikkere for tusen år siden. De hadde en helt annerledes materiell kultur, men “typene” er gjenkjennbare. På dette familiære grunnlaget forstår vi britene og deres darling Beowulf, men det funker dårligere for amerikanere. Hva er greia deres? Det virker veldig suspekt når amerikanere begynner å snakke om “angelsaksisk identitet”. Jeg tror ikke de vet hva de prater om. Anglene kom fra Danmark og sakserne fra Tyskland. Opplegget står i en spesifikk historisk kontekst. Det var sikkert minst like mange frisere, belgiere og gud-vet-hva som ellers holdt til langs nordsjøkysten, som var i stand til å oppdage maktvakuumet romerne etterlot seg og se muligheter for seg selv. Dette angelsaksiske opplegget er bare en konvensjon, men for britene representerer det et romantisk frihetssymbol. Noe sentimentalt som de forbinder med sin egen “stolte historie”. Eksakt den typen ting som romerne gikk inn for å utslette i de territoriene som de la under seg. Folk fikk for det meste beholde “de gamle gudene” men i romersk oversettelse. Eller innenfor den romerske statskultens rammebetingelser, blir vel mer presist å si. Alle vet jo for eksempel at en kjendis som Julius Cæsar startet karrièren sin som Pontifex Maximus, det vil si den som leder statens religiøse seremonier. Senere slo han gjennom som hærfører og erobrer, før har endte sitt liv som diktator, men det er en annen historie. Han startet som kultleder. Riktignok den offisielle statskulten, men ikke desto mindre en kult. Du skal ikke ha andre guder enn Roma. Dette var blodseriøst den gangen. De tidlige kristne ble for eksempel kalt ateister fordi de nektet å dyrke Roma.
Etter min mening – basert i hva jeg kunne observere “ute blant folk” i England (jeg bodde der i tre år) – så koker Brexit ned til en slags vag og anti-tysk greie. Folk sammenlignet på ramme alvor Angela Merkel med Adolf Hitler og mente at EU representerer “Hitlers drøm om Europa” mens Storbritannia står for selve den mest tindrende, stjerner-i-øya type hippie-kategori av frihet i verden. Herregud. Hvordan får de til å bare ignorere Victoriatiden, Det britiske imperiet og alle slyngelstrekene som hendte den gangen? Det er jo bare britene som er entusiastiske i forhold til britene. Alle andre europèere, afrikanere og asiater – til og med australierne – hater dem. Eller i beste fall så “godtar” de dem bare på en javel britisk og hva så type måte. De har ingen mening. Men ingen ønsker seg britiske naboer noe sted i verden hvis de kan velge sine naboer fritt blant alle nasjonaliteter. Det er bare amerikanerne som digger briter, av minst like dunkle årsaker som britene selv digger det angelsaksiske kulturkomplekset. De føler noe? Hvem vet. Det beste vi kan bruke for å sammenligne det med forhold her hjemme er nordmenns sentimentale forhold til vikingtiden. Det er alltid stor stas når arkeologene gjør et betydningsfullt funn, la oss si “en storgård fra vikingtiden”, en skipsgrav eller noe. Sånt blir det folkesnakk av. Folk utfordrer hverandre til uformelle “kunnskapstester” om norgeshistorien og den typen ting. Jeg var på pub-quiz noen ganger i England. De tar det minst like alvorlig som oss. De mobber hverandre når folk ikke vet helt elementære historiske ting. Tonen er kanskje gemyttelig men det ligger ikke desto mindre et element av alvor i bunnen. Skjerp deg. Vi tar det for gitt at alle har hørt om Olav den hellige. Du vet. Sånne ting. Harald Hårfagre og gutta. Temaet blir jo ikke akkurat holdt hemmelig verken på skolen eller ellers i samfunnet. “Vikinghjelmer” av plast fungerer like bra som norske flagg til å markere hvem man holder med når det er landskamp i fotball. Alle skjønner hva det betyr.
En gang var det noen som påpekte at det er farlig når man mikser sammen nasjonalisme, fremmedfrykt og resten av ingrediensene man typisk putter i den velkjente gryteretten som – hvis man koker den inn til sin mest essensielle amalgam – ender i fascisme. Visst faen er det farlig var det noen andre som sa. Som å spleise AIDS og ebola for å lage et supervirus som tar deg ut på en sakte men grundig måte. Selv er jeg lite begeistret for Tolkien og den typen fantasiforfattere. Jeg mener, de politiske intrigene i Game of Thrones var underholdende på grensen til det hysteriske noen ganger, men jeg melder meg ut når de introduserer drager i historiefortellingen sin. Der går grensen. Jeg klarer bare ikke å ta forfatteren alvorlig lenger. Hva er du? Et barn? Herregud. Jeg venter meg en annen form for seriøs fokus hos voksne mennesker enn fullstendig forrykte fantasier. Hvis de ikke kan levere dette så vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Vi har da for fanden nok faktabasert historisk materiale å bygge på uten at vi behøver å blande inn de dødes hær og denslags. Jeg vil bare si det slik: Overnaturlige skapninger mister hele sitt troverdighetsgrunnlag når vi tildeler dem en natur. Historien vinner ikke noe terreng som kompenserer for verdien av det vi taper når vi slipper taket i “den kjente virkeligheten” som realitetsgrunnlag i fortellingens univers. Jeg liker ikke sånne former for “frittsvevende” opplegg. Og hva så? Kall det en smakssak og sleng det i fryseboksen, for det spiller jo ingen rolle for noen andre, men det har sin motsvarende refleks på et annet plan fordi jeg har jo nulltoleranse for bløff og løgn. Og jeg mener null. Dette er litt interessant siden jeg faktisk tolererer kjeltringstreker – så lenge de ellers holder seg til de etiske standardene som gjelder innenfor kjeltringfaget – men jeg klarer ikke å forholde meg til sånne som er falske og løgnaktige. Det går bare ikke. Det låser seg for meg. Jeg blir kald og fjern. You’re in the army now. Jeg tolker det som fiendtlig krigsstrategi og jeg svarer med slike manøvre som høver seg for å sjalte dem ut. Babylons skjøge har ikke noe på meg. Jeg holder avstand. Fordi uansett hva skjøgen engang var så er hun redusert til en mentalitet nå. Det begynner med at noen oppdager hvor lett det er å lyve og mislede folk. Snart baller det på seg. Etterhvert vet de ikke selv lenger forskjellen på opp og ned. Virkeligheten inneholder så mange elementer fra fantasien at det går helt i surr for dem. I sin milde og svært alminnelige form fremkommer det gjennom hva slags metaforer folk velger for å illustrere sine poeng. Det er aldri bra når de begynner å snakke om historiske konsepter som grunnlag for sin egen identitesdannelse. Je suis un viking. Det er likevel relativt harmløst å snakke sånn så lenge man holder det på et humoristisk plan. Heia Norge, ergo en plasthjelm med horn. Verre er det med de som mener blodig alvor. De føler seg norske på en religiøs måte, eller noe. Hva skal man si? Nasjonalkulten og Pontifex Maximus er ennå ikke død? Herregud. Våkn opp.
Alle musikkelskere vet at så snart navnet Frank Zappa blir nevnt så har vi kommer til det punktet når man på engelsk sier all bets are off. De normale musikalske reglene gjelder ikke lenger. Det er vanskelig nok å holde følge med alle krumspringene til Zappa om man ikke skal holde på og vurdere det man hører også. Det finnes ikke noe språk for det Frank Zappa drev med. Han befinner seg ikke i noen annen stil eller musikalsk kategori enn det vi må kalle “Zappa-kategorien” som heller ikke har plass til noen flere. Å såpass? Ja definitivt. Utforsk saken selv. Alle ender med det samme svaret. Det er ikke rettferdig i noen retning å sammenligne Zappa med noen andre. Det mest presise man kan si sjangermessig sett er at han drev med “progressiv jazz-rock”, men det er bare en forsiktg start på hele historien.
Mitt eget første møte med Frank Zappa besto i at jeg kjøpte albumet Live in New York i året 1977, mest fordi jeg hadde hørt det var så fette skandaløse tekster. Men det var ikke det som imponerte meg mest. Disse folka er jo faen meg blodseriøse musikere. Selvsagt er alt litt på kanten og vel så det med “historiefortellingen” hans Frank, men man glemmer jo nærmest det når man hører på hvordan de spiller. De leker ikke butikk. Jeg vil heller si de leker katt og mus med lytteren. Dette er et konsertopptak. Hvor mange er det av dem? Sikkert femten stykker men de klarer likevel å holde orden på alt kaoset, som man knapt klarer å sortere og “telle” – taktmessig sett – som aktiv lytter. Det går fort og det går “all over the place”. Og plutselig så snur det. Alle bråbremser samtidig, før de setter i gang med noe helt annet. Jeg hadde aldri hørt noe sånt før. Eller rettere sagt, jeg har vokst opp med noen ganske “progga” onkler, deres venner og så videre, så det har blitt som det har blitt. Jeg har hørt mye 70-tallsmusikk. Men Zappa er som sagt i en kategori for seg selv.
Jeg var bare fjorten år gammel i 1977 men jeg “gikk med avisen” som vi sa den gangen. Jeg tror ikke det opplegget eksisterer lenger, men det var uansett noe man hadde lov til å gjøre som mindreårig og det betalte etter måten ganske bra. Det var en jobb. Det var ikke bare det som kalles “ukelønn” fra foreldrene og andre tullepenger, som hadde en tendens til å sveve i en gråsone mellom pisk og gulrot i forhold til generell orden og oppførsel. Alt man måtte gjøre var å levere avisen, så fikk man penger. Ingen dumme spørsmål. Det er jo genialt, og ikke minst enkelt. Du vet. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. I så ung alder hadde jeg allerede støtt på “motstand” fra foreldrene mine på musikksmak, språkbruk, klesstil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Vi hadde divergerende interesser når det kom til de fleste livsstilsvalg. De hadde alskens planer for meg som sammenfalt dårlig, om i det hele tatt, med mine egne idèer. Det virket fornuftig å sikre min egen økonomi mot deres utpressingstaktikker. Det er mine egne penger. Jeg kan kjøpe hvilke plater jeg vil. Og det gjorde jeg. Det ble imidlertid til at jeg godtok å bruke øretelefoner – som far min betalte for – når jeg skulle “høre på det helvetes bråket igjen”. Det har jo aldri gjort musikken noe dårligere at man tar den inn på dette viset. Det ga meg også en sømløs overgang til walkman, da dette dukket opp noe senere. Jeg var blant de første, ihvertfall der jeg vanket den gangen. Folk syntes at greia var snål, men også kul.
Faktisk er jeg så gammel at jeg husker da fargefjernsyn var det hotteste nye på mediefronten. Selvsagt bare med NRK som kanalvalg, hvis man ikke hadde “svenskeantenne”. Da var man internasjonal. Jeg begynte på ungdomsskolen om høsten i året 1975. Konseptet “valgfag” var nytt for meg. Vi hadde to timer i uka og jeg valgte EDB, som det het den gangen. Elektronisk databehandling. Vi lærte forsåvidt litt teori, hvordan å skrive et basic program for niruters bondesjakk og så videre, men det dustete var at det eneste vi fikk til å “øve” med var noen stensilerte ark med et tastatur. Så satt vi liksom der og skulle tromme litt med fingrene på dette arket. Det var ganske teit. Jeg gjorde ved et tidspunkt sosial skam på meg selv da jeg foreslo at snart vil datamaskiner, fjernsyn, telefon og stereoanlegg bli samlet sånn at de “jobber sammen” og ikke er separate enheter som nå. Eller altså da. I 1975. Folk lo av meg. Senere fikk jeg jo rett, men ingen bryr seg om dette. Ikke engang jeg. Det er ikke viktig. Det bare så så åpenbart ut for meg. Fremtiden handler jo om sannsynlighetsmekanikk basert i rimelig inferens ut ifra dagens oberverbare situasjon. Det er som den t-skjorta som sier Instant Asshole, Just Add Alcohol. Hvis man kjenner situasjonen – både de statiske og de dynamiske elementene – og man kjenner menneskenaturen så er ikke resten akkurat noen høyere form for matematikk. To pluss to delt på to ganger to. Hva blir det? Det betyr “følg nøye med i sidespeilet men pass dine egne saker”. Hvor du har tenkt deg hen er alltid den viktigste retningen. Strengt tatt den eneste retningen man kan holde hvis man har tenkt å ankomme noen gang. Ikke desto mindre er det som alle vet slik at noen ganger havner man på sightseeing i kålåkeren. Det kan være interessant. Det kan være irriterende. Alt er relativt. Men korrekt er det ikke, innenfor en formålsrasjonell horisont. Det er bortkastet tid.
Om det å kaste bort verdifull levetid på tøys og distraksjoner er ellers et definisjonsspørsmål. Jeg var ikke enig med mine foreldres premisser da og jeg er det fortsatt ikke. Det er bare enklere for meg å forstå hvordan de tenkte den gangen. Selv var de jo barn av 50-tallet. Det mest skandaløse de hadde hørt om var Elvis. Ellers likte de Frank Sinatra og den typen ting. Herregud. Man ble voksen ganske ung da foreldrene mine var unge voksne. Klesvei, atferd og hele pakka. Man så ingen forskjell på tyveåringer og femtiåringer sånn sett. Verden var i svart/hvitt og alle snakket både unaturlig fort og unaturlig tydelig samtidig. For et opplegg. Sprit, sigaretter og fjersynsteater på statskanalen. Omtrent sånn som man kanskje kan fantasere om at livet i en særlig depressiv russisk drabantby må være til vanlig. Om ikke i svart/hvitt så i det man kaller sepiatoner, eventuelt blekt blått med en usunn tiltrekning mot grønt. Som en fransk film fra 70-tallet. Det er selvsagt et individuelt valg hvordan man ønsker å disponere sin egen levetid, men det er ikke hva som helst man får lov til å gjøre mens man bor i foreldrehjemmet. Det er forsåvidt streit nok. Det er jo deres hus. Faren min sa jo ellers ifra om dette både tydelig nok og ofte nok. Det er mitt hus. Det går ikke an å diskutere med sånt. Teknisk sett er det dessuten en korrekt påstand. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg er bare en “passiv beboer” der på stedet. Senere fikk jeg imidlertid “mitt eget sted” – det står i hermetegn fordi det var jo ikke mer “mitt eget” enn at leien ble betalt av foreldrene mine – og mens jeg bodde der kjøpte jeg (blant mye annet) albumet Sheik Yerbouti av Frank Zappa. En jeg kjente på den tiden rynket på nesa. Han syntes ikke dette var den “korrekte” utgaven av Zappa. Han sa han likte de gamle greiene bedre. Zappa har blitt for kommers for meg nå. Jeg nikket og svarte javel, akkurat som om jeg skjønte hva fanden han pratet om. Kommers? Herregud, hva holdt han på med før hvis Sheik Yerbouti er for kommers for den gamle fansen? Plata er jo på ingen måte “kommers” sånn i og for seg selv.
Alle som selv har vært på stedet og “erfart” pyramideanlegget ved Giza i Egypt vet hvor idiotisk store de er. De er ikke bygninger så mye som de er kunstige fjelltopper som liksom stikker opp fra den ellers endeløse sanden i området. Frodighet i Egypt begrenser seg til en tynn linje som Nilen sikler frem på hver skulder ettersom dette jordens blod renner og renner mellom Afrikas indre og Middelhavet. Resten er ørken. Åpenbart må vi beskrive Nilen som selveste hovedpulsåren i det egyptiske kulturkomplekset, noe de forresten også selv gjorde, om enn ikke med akkurat de ordene. Poenget er det samme. Uten Nilen, intet Egypt. Dette er leveregelen den dag i dag.
Vitenskapsfolk har over tiden utviklet noen ganske fancy måter å datere ting. Mye har jo foregått på atomnivå i løpet av de siste hundre år. Vi har fått noen skrekkinngytende bomber og den typen ting, men vi har også fått mye annet. Det er plenty å sette seg inn i hvis man ønsker å forstå atomteknologi, så de fleste velger å ikke grave i denne greia. Det blir som med smarttelefonen. Å få til å bruke den er noe helt annet enn å sette seg inn i hvordan den virker “bak kulissene” — og selv det befinner seg på mange ulike nivåer. Jeg har hørt om mange som har tildels sterk aversjon mot smarttelefoner – jeg har litt selv – men jeg har ennå ikke hørt om noen som benekter at de eksisterer bare fordi de ikke passer inn i verken deres personlige virkelighetsoppfatning eller trivselsmessige preferansemønster.
Om min egen smak for “innhold” i ting jeg finner på nettet, såvel som “gammelmedia” – bøker og denslags – er det å si at jeg foretrekker det intelligente og vitenskapsbaserte, i den forstand at det må være ryddig og parsimonisk oppstilt analyse som baserer seg på kjente fakta og ikke “flyr avgårde i alle retninger” med alskens vill spekulasjon. På den annen side, når og hvis dette ikke er et aktuelt alternativ så velger jeg de som er demente på en interessant måte. Jeg mener, skal det være så skal det være. Man kan slippe unna med å være en kjedelig og tørr person så lenge dette personlighetsofferet er til fordel for en faktabasert virkelighetsoppfatning, men det finnes knapt noe mer irriterende enn sånne som mestrer kunsten med å både være psykotisk og kjedsommelig samtidig. Herregud. Slipp fantasien fri på ordentlig. Det er så tragisk når den bare vanker i grenselandet rett bortenfor hva det er mulig å vite, som et avmagret rovdyr med øyne som er feberville og gule. Vet de ikke at fantasien har vinger? Det er ingen skam å være mest opptatt av fiksjoner og kunstuttrykk. Det skammelige – i den grad dette konseptet overhodet er anvendbart i en sånn kontekst – ligger i å være halvhjertet med alt man gjør. Eller en brøk som Ibsen kalte det. En brøk i stort, en brøk i smått. En brøk i ondt, en brøk i godt. Du vet. Hele livet leves med bare halve selvet.
Hva slags psykiatrisk soppangrep er det som foregår i tenkamentet hos de som avviser vitenskapelig datering av pyramidene fordi de tror på noe helt annet? Man behøver jo ikke å bekymre seg for om de har gjort noen feil. Du kan trygt regne med at vitenskapsfolk som begår feil vil bli banket opp av sine egne før dagen er omme. De er veldig strenge mot hverandre. Det handler ikke om hva man tror på eller “vet med seg selv” men om hva man kan bevise. Hvis bevisene ikke holder blir de rullet i tjære og fjær, deretter båret på skamstol gjennom alle byens gater, så alle kan se hvordan det går med juksemaker pipelort. Vitenskapens indre justis er verre enn hos fremmedlegionen. Hvis de bare har slurvet vil de bare bli latterliggjort. Det blir aldri glemt. Men hvis de har jukset med vilje venter den fagmessige døden. Da er de ferdige for alltid. Ute. Borte. Glemt og ignorert. Et bra eksempel er Andrew Wakefield. Legen som startet ryktet om at trippelvaksinen kan medføre autisme. Først oppdaget de metodefeil. Deretter fremkom det at dette var gjort med vilje. Til sist åpenbarte Wakefields motiv seg i hans private investeringsprofil: Det ville være til hans store økonomiske fordel dersom myndighetene gikk for en annen vaksinemodell. Det var rett og slett en klassisk svindel i vinnings hensikt, men en som har hatt særlig alvorlige langtidskonsekvenser.
Egypterne hadde ikke noe konsept for “vitenskap”. Alt var kunster for dem, som i siste instans hadde en guddommelig forklaring. Forhold i naturen ble tolket som ytringer fra gudsmaktene. Individuelle personegenskaper oppfattet de som “allianser”, eller altså at den eller den guden hadde gitt vedkommende person gaver, privilegier, et spesielt “oppdrag”, eller noe. Kallelse sier vi vel i dag om sånt. Du vet. Når man føler veldig sterkt at det er “meningen” man skal holde på med noe spesifikt. Jeg innbiller meg at leger må oppleve det litt sånn. At det er et livsoppdrag mer enn ett av mange alternative yrkesvalg som lå åpne for dem. Det samme gjelder selvsagt for mange andre yrkesfag, ikke minst for de som ender opp som noen slags variant av konseptet kunstner. Folk velger ikke typisk en sånn livsvei på grunn av de økonomiske fordelene som kommer med territoriet. Vi kan trygt snakke om “sjelelige behov” — uten nærmere definisjon av begrepet sjel, vi bruker det bare sånn som i normal dagligtale. Poenget er uansett at egypterne tenkte sånn om alt. De hadde ingen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk og privatliv. Mennesker er jo bare patetisk skrøpelige små skapninger. Livet her på jorda er “gudenes teater” og ens egen rolle i det hele er flyktig, forbigående og sterkt avgrenset av tid og andre omstendigheter man ikke rår over. Alt man kan gjøre som individ er å leve så godt man kan så lenge det varer, men først og fremst er jobben å “bære vitnesbyrd” om de tingene man så og opplevde mens man var i live her på jorda. Du vet. Når man står foran den store eksamenssensoren som venter deg etter dødsøyeblikket. Hva har du å melde? Nå gjelder det å snakke tydelig, sant og rent. Selv den minste lille skygge av løgn eller tvil og du havner i helvete. Bruk livet til å forberede deg på dette. Venn deg til sannhet, tydelighet og respekt mens du ennå kan. Når du dør er det for sent.
Hensikten med imponerende byggverk er å imponere. Noe mer er ikke nødvendig. Det som er imponerende nå var minst like imponerende den gangen. Det handler jo om å “fange oppmerksomhet” og lede den i en spesiell retning. Det handler fortsatt om det samme. Vi bruker andre konsepter og mentale tryllekunster men poenget forblir hva det alltid har vært. Forfengelighet. Ambisjon. Dødsangst. Mennesker er komplekse i forhold til andre dyr her på jorda, men vi er enkle og evneveike i forhold til “gudenes teater”. Vi har ikke mye tid. Vi har ikke mange krefter. Hva kan vi vite om tingene i verden? Alt virker jo veldig vagt, flyktig og usikkert. Selveste frykten smyger seg sadistisk rundt rett utenfor hjemmets trygge flamme. Vi aner ingenting om hva som egentlig foregår “der ute”. Vi kan tro både det ene og det andre, men som alle vet hjelper ikke dette stort. Vi vet at vi ikke vet. Livet må bare gjennomleves uten at man kan regne med noen “forklaring” på dette bisarre opplegget. Det bare er sånn. Dette er menneskets skjebne. Den har ikke forandret seg så mye som en millimeter på de 4500 årene som har gått siden de bygde pyramidene. Mekanikken i opplegget er fortsatt den samme. Bare forklaringene har varians. For alle praktiske formål spiller det liten rolle om du kaller fossefallet en guddom eller en naturkraft, det er uansett et fenomen som er mye sterkere enn deg. Vi kan legge an en psykologisk tolkningshorisont og snakke om “personifisering av naturfenomen” i motsetning til “objektiv klassifisering” av det samme; men utfallet forblir uendret. Vi må respektere vannkraften ellers kan vi jo bli dratt under og drukne. Er det nøkken? Fossegrimen? Eller er det bare uflaks? Det spiller ingen rolle hva vi sier. Når noen har gått i elva og forsvunnet er det dette som er poenget. De er borte nå.
Selvsagt fantes det noe på stedet før pyramidene ble bygget, men folk besøker ikke Giza for å se på sånt, i den grad det er synlig. Dessuten krenker jo arkeologene den sarte lille egoblomsten til de som har “alternative tanker” og ønsker at pyramider, sfinx og hele sulamitten skal være levninger fra en forsvunnet supersivilisasjon som eksisterte “før flommen” (eller hvilken naturkatastrofe, krig og annet man behøver for å få det demente mentale regnestykket til å gå opp). Det er mye som heter noe på Wadi i den arabiske språksonen, men i dette tilfellet er det en gravplass som er eldre enn pyramidene. Egypt som kontinuerlig kulturfenomen er jo hoinngammelt. Staten var allerede tusen år gammel da pyramidene dukket opp, men byggverkene fra de eldste tidene, selv om de sikkert var imponerende i sin tid, har for det meste ikke overlevd. Mye senere tilkommer intrigene rundt Amenhotep, Akhenaten og Tut-Ankh-Amon, som vel er de mest berømte rockestjernene i bransjen, men på den tiden var “den egyptiske livsstilen” så etablert at ingen engang kunne fantasere om noe alternativ. Vi legger imidlertid merke til at det plutselig dukker opp en kong Seti, som bringer oss ansikt til ansikt med en av de eldste og mest gåtefulle karakterene fra det egyptiske systemet, nemlig Set. Ørkenens herre. En svært viktig karakter i “gudenes teater”, som etterhvert utviklet seg i en mer “satanisk” retning ettersom Egypt ble stadig mer “grekifisert” mot slutten av sin selvstendige eksistens som kulturfenomen. Det Egypt som fantes på Cleopatras tid var jo svært forskjellig fra Det gamle riket, eller pyramidebyggernes tidsalder. Hun befinner seg nærmere oss i tid enn dem. Kanskje var Egypt ganske likt i “formell kunstnerisk stil” og den typen ting, men resten av verden var dramatisk forandret som “psykologisk realitet” for alminnelige mennesker. Eller gudene hadde lagt om stilen, om du vil. De ønsket noe annet nå.
Det parsimoniske prinsipp – også kjent som Occam’s Razor (altså barberkniv) – består i at den enkleste forklaringen vil alltid være den mest sannsynlige. Jo flere “bevegelige deler” man behøver for å konstruere en historie, jo mindre sannsynlig er den. Alt som handler om “folk” må forstås ut ifra det faktum at vi har vært like “intelligente” – eller hva man skal kalle det – som vi er nå i mange hundre tusen år. Kapasiteten er lik, men innholdet er annerledes. Vi tenker på en annen måte nå enn da, men selve “tenkningen” er et kontinuerlig fenomen. De som tror vi er “smartere” nå enn ved et hvilket som helst annet tidspunkt av menneskehetens lange historie tilhører definitivt den gruppen som beviselig ikke er det. Herregud. Hvor evneveik går det an å bli. Se deg rundt. Ser dette smart ut i dine øyne? Folk lever jo på randen av et nervøst sammenbrudd i sin vanlige hverdag. Dette er normalt. Man møter nesten aldri noen som ikke har økonomiske bekymringer. Er det ikke det ene så er det det andre. Og skravla går i eininga. Du vet. Vårt mest umiddelbare psykiatriske bistandsopplegg. Snakk med noen. Vi lever i en nihilistisk tidsalder, som allerede Nietzsche helt korrekt påpekte. Angst har blitt noe hjemmekjært. Vi har fått politiske partier som ligner mer på et kirkekor av angstskrikere. (Jeg bruker ordet angstskrik så ofte jeg kan. Det er jo et morsomt ord, som så vidt klarer å bære alle konsonantene mellom yttervokalene. Bare prøv å uttale ordet ngstskr og se hvordan det fungerer for deg. Vokalene gir språket flyt.) Vi må kunne spørre: Hva slags fundament bygger folk virkelighetsoppfatningen sin på? Hvis de velger troens sandgrunn bør de jo for fanden bøte for denne synden med å føle eksistensiell angst til enhver tid. Det var jo ikke slik i det gamle Egypt at folk trodde på gudene. Ihvertfall ikke på den måten “troen” fungerer innenfor de moderne institusjonsreligionene. Tror du på en bekk som renner over tomta di? Det er et minst like absurd spørsmål. Du erfarer jo bekken. Det finnes ingen tvil. Men hvordan forklarer du bekken? Hvorfor eksisterer den? Egypterne sa det var “gudenes teater”. Det er de som er verdens “egentlige innbyggere”. Vi er bare spøkelser. Vitner, i beste fall.
De mest kyniske maktmenneskene i dagens verden bruker religion – foruten alt annet som virker – til sine egne politiske formål. Selv blant det vanlige politiske kommentariatet diskuteres religion ofte som “et nødvendig onde” fordi folk må jo ha “noe de kan tro på”. Hvis ikke får de nervøst sammnbrudd. LIvet gir plutselig ingen mening lenger. De stirre selveste nihilismen i hvitøyet, men det er et speil. De ser en versjon av seg selv som de ikke klarer å forholde seg til. De ser et dyr. Et avskum. En patetisk person. Og det treffer dem som et lyn rett i hjertet. Men de føler ikke noe som ikke hundre milliarder mennesker har følt før dem. De vil jo helst være noen, selv om de føler seg svake. De vil jåsse rundt, tøyse og more seg. Akkurat som du. Vi er ikke arbeidsdyr. Vi er ikke ikke arbeidsdyr heller, fordi det er jo alltid mye som må gjøres for at man skal kunne leve som man vil. Spørsmålet er bare hva man vil og hva man er villig til å gjøre for å nå sitt mål. Jeg kjenner dårlig til det harde strikkemiljøet jeg noen ganger hører om – sjalusi, konkurranse, rykter og det ene med det andre – men de er i det minste godt plassert for å forstå når vinninga går opp i spinninga på en ganske bokstavelig måte. Økonomer kaller det prissensitivitet. Du vet. Når man treffer den øvre grensen for hva folk er villig til å betale for en ting. Hvor mye er livet ditt verdt? Dette er – håper jeg – ikke noe folk typisk går rundt og tenker på, men de som opplever noen slags “nærkontakt med døden” synes å for det meste også oppleve at de vil ofre alt annet de har hvis de bare får beholde livet. Vi kan anta at dette i utgangspunktet gjelder alle mennesker, særlige situasjoner av heltemot og selvoffer unntatt fra den statistiske modellen. For eksempel hopper folk ofte heller i den sannsynlige døden selv enn å bare stå og se på at ungen deres går med i elva. De må ihvertfall prøve. Dette er et veldig sterkt instinkt. Men når alt ellers er på det jevne så ofrer ikke folk livet for “ting”. De kommer seg ut av huset når det brenner. Det er aldri noen som snakker om å “gå ned med skuta” sånn sett. Når det står om livet blir folk forutsigbare. Hva prioriterer de? Samuraier hadde som en del av æreskoden sin at hvis noen på et realistisk grunnlag noen gang har slik makt over deg at de kan tilby deg valget mellom liv og død skal du alltid velge død. Fordi hvis du velger liv står du nå i gjeld til den som ga deg dette valget. Du skylder dem livet ditt uansett hvordan du vrenger og vrir på saken. Dette blir litt drastisk for de fleste, men de kan likevel forstå konseptet. Det er ikke bra å føle at man skylder noen sitt liv. Det er ikke frihet. Det er gjeld.
Så hvem skylder man egentlig livet sitt, om ikke de foreldrene som tok seg bryet med å fremstille deg i rent biomekanisk forstand, eller det oppvekstmiljøet som formet deg, eller hva og hvem som helst andre som bidro? Ting er riktignok tryggere i vår moderne verden, men det å gå gjennom en oppvekst er en fundamentalt utrygg øvelse og har aldri vært noe annet. Barna krever beskyttelse og oppfølging i opptil flere tiår. Det er et helvetes styr noen ganger. Men gitt at man ellers kommer seg gjennom oppveksten sin og senere tar tøylene i sitt eget liv, hvem og hva kan man takke for dette? Og hva slags takk skal de ha? Alle har sin egen sære skjebne slik sett. Det finnes ikke noe svar som til enhver tid gjelder for alle. Dette er sakens fakta. De fleste slår seg mer eller mindre til ro med at de har bare så å si snublet inn i dette livet ved en tilfeldighet, uten at noen kan forklare hva som “egentlig” foregår. “Usikkerhet” som både mentalt og fysisk fenomen er uunngåelig. Det er rett og slett baksiden av den ellers blankpussede medaljen vi kaller den frie viljen. Det er ikke så mye et smykke når man studerer fenomenet fra vrangsiden. Tvilen består i at vi alltid har makt til å velge “noe annet”, bare at vi vet jo ikke særlig mye om noe. Sånn sett kan vi si at prisen for frihet er frykt, mens det eneste kjente remediet mot frykt er tro, som igjen kommer med et kvantum usikkerhet, så vi vender tilbake til start. Det går rundt og rundt i denne verden. Den mentale corioliskraften, om du vil. Man blir svimmel av sånt. Nesten alle går med en følelse av at det er noe “viktig” men de vet ikke helt hva. Eller engang hvordan det virker. Når alt er sagt og gjort forblir livet et spørsmål av den åpne typen. Det kan ikke forklares. Det kan ikke defineres. Det kan bare gjøres. Ikke desto mindre får man “tanker”. Jeg tror ikke det noensinne har eksistert noe egentlig “tanketomt” menneske blant de som ellers er normalt utrustet. Mange virkelighetsfornektere men ingen som alltid er bekvemme med all sin egen mannskit. Det har blitt anslått at noe i overkant av hundre milliarder individer av apeslekten “homo sapiens” har marsjert gjennom denne verden ved dette tidspunkt. Alle har vært redde. Frykt er en naturlig følelse, på linje med det å være pisstrengt. Det er et “varsel”. Alarmklokkenes klang, om du vil. Underbevisstheten din prøver å fortelle deg noe. På en måte som ligner de algoritmene som styrer “anbefalinger” på visse nettsteder – for ikke å si profilen på hva slags reklame man får via Google – så gjenkjenner underbevisstheten “ting man har vist interesse for tidligere” og varsler deg når det er noe på horisonten. Sånn sett går vi alle rundt med en “kunstig intelligens” som er mange millioner ganger kraftigere enn ChatGPT. Men ikke arrester meg på noe tall. Jeg aner strengt tatt ikke hva jeg snakker om når det kommer til de tekniske spesifikasjonene for kunstig intelligens. Det mest interessante er imidlertid det likhetspunktet at underbevisstheten kan trenes. Vi kan “mate” den på kontrollert vis og i henhold til våre egne formål. Vi kan endre “fabrikkinnstillingene” i underbevisstheten ved hjelp av visse øvelser. Sånn har mennesker alltid vært. Det er dette som styrer “virkelighetssynet”.
Sentralisme, nasjonalisme og separatisme spilte en viktig rolle i Spanias historie. Et kompromiss ble inngått av de moderate politiske partiene som deltok i skisseringen av den Spanske Grunnloven fra 1978, siden man fryktet at separatisme skulle føre til ustabilitet og et diktatorisk uføre. Målet var å roe ned separatistgruppene og så desarmere den ekstreme høyrevingen. En veldig desentralisert stat var blitt grunnlagt, sammenlignet med både Francisco Francos regime og de fleste moderne territorielle arrangementer i de vesteuropeiske stater.
Det fantes strengt tatt ikke noe “Spania” før den historiske prosessen de kaller reconquista ble fullbrakt i året 1492, som satte snøballen i bevegelse i forhold til “oppdagelsen av Amerika” med alt som fulgte. Både Spania og Nye Spania vokste så å si frem i parallell sanntid. Hva befant seg der før den muslimske invasjonen i år 711, som tok dem bare syv år? Bare ruinene som romerne etterlot seg, mer eller mindre kontrollert av vestgoterne. Det var jo ikke noe system på opplegget den gangen, så territoriet var ganske lett å ta. Verre var det imidlertid da de prøvde å krysse over Pyrenèene og inn i Frankrike. Her er en gåte: Hva er det som forbinder den norske religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal med den amerikanske filmskuespilleren Timothy Olyphant? Svaret er Rolandskvadet. Legenden om den gangen Karl den Store stanset de fremrykkende saracenerne i slaget ved Roncevaux i år 778. Sangen dukker opp omtrent samtidig med slaget på Stiklestad, og omhandler den tapre Roland; som bar sverdet Dyrendal og hornet Olifant. Han både fektet og spilte opp til dans, kan du si. De spesielt interesserte kan utforske saken på egen hånd. Vi andre fortsetter til den trilaterale avtalen som ble inngått mellom Karl den Store i Aachen, Harun al-Rashid i Bagdad og Offa av Mercia i York i året 792. Hva handlet dette om? Åpenbart grensene. De skulle holde fred og handel med hverandre så de inngikk en forsvarsallianse betinget av at alle tre står enten med hverandre eller mot hverandre. Ikke akkurat NATO men ikke desto mindre en legitim politisk avtale, inngått og forkynt i henhold til de standardene som gjaldt den gangen.
Året etter startet vikingtiden, til å begynne med som et militært angrep rettet mot “den hellige øya” Lindisfarne – som, enda viktigere, var Mercias “åndelige sentrum” – men så snart ordet begynte å gå om hvor mye bling det var mulig å stjele der nede i sør kastet jo alle alt de hadde i hendene og løp ned til båtene. Jeg vitset forsåvidt en gang i en “britisk” diskusjonssammenheng, om at stop the boats som politisk slagord – rettet mot såkalt illegal innvandring med småbåter over kanalen fra Frankrike – sannsynligvis har et slags historisk ekko grunnet i “vikingerfaringene” som de bygget opp den gangen. Vi vet fra historiske dokumenter at de var pissredd for vikingene. Hvem ville ikke vært det? Selv hjemmepublikummet var skeptiske til hærmenn, vikinger, slåsskjemper og alt det der. Det fremgår tydelig nok av sagalitteraturen. De følte stort sett det samme den gangen som folk gjør nå i dag. Det er bare helt andre forhold nå. De fleste territorier ligger under noen slags form for statsdannelse som ikke tillater private krigsherrer, og de som har løsere ordninger enn det er ikke populære reisemål. De som tenker at politikerne ikke tjener noe nytteformål i samfunnet – blant annet opptil flere individer som jeg kjenner personlig – bør se litt på hvordan det fungerer i samfunn som har kvittet seg med denne belemrelsen. Er ting noe bedre der? Jeg venter fortsatt på svar. Saken er at man bør betrakte moderne samfunnsdannelser som økosystemer og demokratisk valgte politikere som en nøkkelart. Hvis denne arten tas ut av økosystemet vil det medføre destruktive dominoeffekter i alle retninger. “Noen andre” vil jo i så fall måtte steppe inn og fatte typisk politiske avgjørelser etterhvert som behov melder seg. Hvordan vet man at de er noe bedre? Og fremfor alt: Hvordan blir man kvitt dem hvis de viser seg å være betydelig mye verre? Vi avholder jo ikke valg lenger.
Spanias nåværende grunnlov er – selvsagt – sterkt preget av erfaringene fra Francos dager. Jeg har skrevet noe om Franco før. Jeg gidder ikke å skrive mer. Han var jo en nærmest uutholdelig kjedelig person, men han var altså caudillo – det betyr sånn omtrent “fører” – i førti føkkings år. Ingen ønsker noe sånt en gang til. Derfor det litt tungrodde spanske systemet, som det er vondt å bli klok på. Han nåværende spanske statsministeren – Pedro Sanchez – virker som en ganske slu rev. Eller zorro som de sier på spansk. Det er jo ingen enkel kunst å samle et politisk flertall i Spania, men han har fått det til så langt. Til og med katalanerne støtter ham, om han er aldri så mye madrileño. Om å ferdes i Barcelona – veldig katalansk – er det ellers å si disculpame, pero solo hablo un poco castellano. Ikke si “epañol” i Katalonia. Det får dem til å rynke øyenbrynene. Det er ikke spesielt viktig fordi du er jo uansett en evneveik utlending, men det er akkurat som det snurrer og klikker seg til “triple bar” i den indre hjernerulletten deres når du på en likefrem måte demonstrerer i det minste noe kunnskap om det spanske samfunnets brokete natur. Kasiljansk var jo åpenbart språket som Franco insisterte på at alle skulle omtale som spansk. Selv der de fleste heller snakket katalansk. Og ikke engang snakk om baskisk. Det var et helvetes leven en stund, men nå har de stort sett fått opp gateskilt med både baskisk og “spansk” og den typen ting, så knurringen er ikke like intens som den en gang var. Dette er forhold som norske turister i det store og hele bryr seg lite om, noe som er helt greit for spanjolene. Ingen jeg har hørt om ønsker å diskutere interne anliggender med utenforstående. Mennesker er som de er. Imidlertid finnes det noe som kalles integrering, som vanligvis forventes av folk som oppholder seg lenge på et sted. I det aller minste at man lærer seg nok av språket til å kunne føre en elementær hverdagssamtale. Men også at man utvikler sensitivitet for lokale skikker og koder. Hilser på folk når man skal, og lar være når man ikke skal. Den typen ting. Det er enkelt å forstå. Hvis du uansett skal være en del av bildet der på stedet bør det helst ikke være som “permanent forstyrrelse”.
Har de gateskilt i Karasjok? Jeg vet strengt tatt ikke, men jeg antar det. Jeg antar videre at de står på både norsk og samisk. Noe annet ville jo sannsynligvis ha vært en greie. Du vet. Noe det snakkes om. For meg er begge deler, bare en av delene, eller ingen av dem helt greit, så lenge jeg vet hvor jeg befinner meg, Jeg er ikke kravstor. I verste fall blir det å skaffe seg kart og kompass. Eventuelt spørre noen om hva som er den mest hensiksmessige retningen i henhold til målet mitt, gitt at det i det hele tatt er noen på stedet. Karasjok er jo et tettsted, men man behøver ikke å reise langt derfra før ting blir temmelig ville. Finnmarksvidda er stor og øde. Det samme gjelder visse deler av Spania, som er et digert land, med svært varierende terreng. Norskinger er i det store og hele enten den typen som liker Madrid, eller så handler alt om kysten. Folk reiser liksom ikke til Valladolid eller Ourense hvis de ikke allerede kjenner noen der, eller har en annen form for spesifikt ærend. Det hender at folk legger ut på eventyr langs landeveien i en leiebil, som gir dem en viss følelse av varians, men det er selvsagt begrenset hva man kan få med seg under sånne forhold. Hvor lenge blir det aktuelt å stanse noe sted? Høyst en dag eller to, og selv da bare hvis det er et særlig interessant sted. Ferden går jo videre. Kjøreturen er hele poenget. Man ser forsåvidt mye på denne måten, men det er liksom halvt film og halvt virkelighet når man betrakter terrenget fra et bilruteperspektiv. Det hele blir ganske virtuelt, om du vil, og man klikker på alternativet for “nærmere IRL utforskning av sted” når man stanser kjøretøyet for å spasere litt rundt der. Hvorfor gjør man dette? Av individuelle årsaker. Noen vil se vinmarker. Andre vil se festningsruiner. Det finnes mye av begge deler i Spania. Hele tiden så lenge den muslimske staten Al Andaluz besto – altså i over syv hundre år – befant det seg alskens festningsverk løslig spredt rundt langs en like løslig opptrukket forsvarslinje mellom nord og sør i landet, pluss alle mulige slags periodiske “enklaver” innimellom. Og alle drakk vin. Hele tiden. Det folk typisk lærer på skolen er at Ferdinand og Isabella forente det spanske kongedømmet i 1492. Deretter finansierte de ekspedisjonen hans Christoffer Colombus. Du vet. Jorda er rund og det ene med det andre. Vestveien til India. Mye bra handel, vettu.
