Kategori: Blogg

Arvesynd er den synda som alle menneske ifølgje kristen tru er fødde med. Arvesynd består både av skuld som blir arva, og av den syndige tendensen og manglande gudsfrykta som bur i mennesket. På engelsk bruker ein nemninga original sin («ursynd» eller opphavssynd). Arvesynda inneber at menneske ikkje først blir ein syndar gjennom å utføre ei syndig handling, men at det syndar fordi det som person allereie er syndig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

At noe “går i arv” betyr at det overføres fra en generasjon til den neste. Han har arvet sin fars øyne. Genetisk sett er dette et spørsmål om “egenskaper” som man er født med, både på godt og vondt (for eksempel visse arvelige sykdommer), og som kan utvikle seg i mange ulike retninger avhengig av hva slags oppvekstmiljø man havner i. Generelt sett er det slik at barn tar etter atferden til sine foreldre – eventuelt det vi kaller deres “foreldrefigurer” hvis de blir oppfostret av andre – på en ubevisst måte. Det vi kaller oppdragelse har imidlertid lite å si fra eller til for de bevisste prosessene som inngår i formingen av individets personlighet. Psykologisk forskning viser entydig at det viktigste sosiale elementet i personlighetsdannelsen er individets dialog med sine jevnaldrende. Grunnlaget kommer selvsagt fra foreldre og andre voksne som barnet – bokstavelig talt – ser opp til mens de er små, men detaljarbeidet i formingen av ens identitet handler om tilpasnng til det man oppfatter som “sin egen generasjon”. Foreldrerollen er i prinsippet ferdig utspilt når barnet kommer i 5-6 års alder og naturlig flytter sin fokus fra den nærmest gudelignende statusen til foreldrene og over på lek og samhandling med sine jevnaldrende. Derfra og ut har foreldrene mer en slags “støttefunksjon” som forsørgere og rådgivere i henhold til behov og forespørsel, men dette er en vanskelig pille å svelge for mange. De klarer ikke å “slippe taket” og la barnet utvikle sin egen personlighet i sitt eget tempo, men krever autoritet i alle spørsmål som handler om sosial tilpasning og identitetsdannelse. Det er jo mitt barn. Her ligger frøet til alle “ungdomsopprør” og de vanskeligheter folk opplever i forhold til dialog med “sin tenåring” — som allerede lenge har opplevd “foreldreautoriteten” som en negativ og hemmende kraft i sitt liv. Jeg er ikke ditt barn, jeg tilhører meg selv. Hvor patologisk ungdomsopprøret blir er ofte en funksjon av hvor autoritære foreldrene var.

Alle foreldres evige forbannelse er at de er dømt til å føle ganske betydelige mengder rå frykt for hva som skal skje med deres elskede små. De vet jo noen ting om verden og menneskers atferd som barna definitivt ikke har den fjerneste anelse om. Man skulle inderlig ønske at det var enkelt å oppdra barn; at de bare hørte på våre velmente råd, basert som de er i alt vi tror vi vet, slik at de slapp å gjennomgå all den sorg, skuffelse, angst og styggedom vi selv erfarte da vi var små. Men sånn er det jo ikke. Til tross for det ukjente men helt sikkert veldig store antallet bøker som er skrevet om kunsten å oppforstre barn så er hvert tilfelle et unikt tilfelle som aldri passer helt i “programmet” og som derfor krever mer eller mindre spesialoppfølgning. Det er nesten mest skummelt hvis det aldri “er noe” med barnet. Da tenker man at man blir feilinformert og “ghostet”, at problemene finnes men at de blir holdt skjult. Hvordan går det på skolen da? Det virker jo ikke rimelig at alle ting alltid skal være “bare bra”. Man ønsker å hjelpe men vet ikke hvordan. Bekymringer stiger opp fra bakhodet som gnister fra et bål. Man fantaserer om alle fæle ting som kan skje og prøver å komme dem i forkjøpet ved å være årvåken og følge med på alt som skjer. Man ser etter “signaler”. Man snakker med andre om foreldrerollen. Man prøver å være en kompis som stiller opp og bidrar. Du vet at du alltid kan komme til meg når det er noe, ikke sant? Man tilbyr dem sin sjels beste kvaliteter og ubegrenset adgang til sin kilde av voksenvisdom, men alt de vil ha er penger. Nei, det er ingen enkel oppgave å være en forelder. Med mindre man er borderline psykopat skaffer man seg jo en stor mengde bekymringer som man ikke engang ante fantes — og de fleste opplever noen aha-øyeblikk i forhold til hvordan de husker sine egne foreldres irriterende terping og formaninger – jada mamma herregud! – fra sin egen barndom. Sirkelen er sluttet, som folk sier. Straffen for de bekymringer og grå hår som man satte i hodet på sine egne foreldre er de bekymringer og grå hår man får fra sine egne barn. Sånn er livet. Det blir sjelden slik som man hadde tenkt, men noen ganger “ganske ålreit” likevel.

Synd er en religiøs betegnelse for en tilstand av urenhet, mangel eller feil. Synden tjener i mange religioner som forklaring på at menneskets tilværelse er lidelsesfylt, underlagt oppløsning og død og så videre. Synd kan forstås som noe som kan fjernes ved egne anstrengelser (opphør av uvitenhet gjennom meditasjon, fjerning av urenhet ved ritualer) eller som noe som bare en guddom kan fjerne gjennom å gripe aktivt inn i menneskets tilværelse, eller som en kombinasjon av disse to. Forestillingen har vært brukt for å bygge og vedlikeholde religiøse institusjoners makt og for å legitimere sosial og økonomisk ulikhet.

(Store norske leksikon)

Etter min mening er skyldfølelse en form for narcissisme. Ved å “ta på seg skylden” plasserer man seg selv som en sentral karakter i det pågående dramaet. Man forlanger å være betydningsfull. Imidlertid er det ekstremt sjelden at folk fortjener alt de får – og enda mindre alt de gjør krav på – verken på godt eller ondt. Vi er jo bare mennesker, eller sagt på en annen måte: Vi er bare dumme rassaper som er late, kåte, selvopptatte og fulle av urealistiske fantasier om livet og verden. Dette er ikke synd, det er bare sånn naturen har laget oss. Nå lever vi imidlertid ikke “i naturen”, vi er kulturskapninger som må forholde oss til andre moralske normer og tabuer enn de som naturen forlanger. Det er viktig for å kunne ha et normalt liv at man posisjonerer seg klokt innenfor kulturen. Naturen har jo sine egne opplegg for avstraffelse, hvis man for eksempel plutselig betemmer seg for at “heretter skal jeg bare leve av sjokolade og brus” eller hvorfor ikke “jeg kan fly”. Det vil ikke ende bra for deg. Kulturen fungerer på en helt annen måte. Der blir man vurdert, dømt og avstraffet av andre mennesker basert i hva slags atferd man viser, og nettopp derfor er det viktig hva slags “ansikt” – det korrekte ordet er kanskje maske – man presenterer overfor andre. Vi kan ikke oppføre oss “naturlig” innenfor kulturen. Vi kan aldri “bare være oss selv” på en direkte måte, vi er nødt til å styre hva vi enn er og slik sett “navigere” oss gjennom en farlig skjærgård av kulturelle krav til konformitet. Men dette har vært normalt i mange tusen år, minst like lenge som sivilisasjon har vært en greie. Du kan ikke bare gjøre som du vil. Fra naturens hånd er mennesker ganske aggressive og svært kranglete skapninger som i likhet med andre aper hopper opp og ned mens de skriker og gestikulerer hver gang det er noe som ikke er sånn som de liker å ha det. Det kreves ganske mye trening og tilpasning å få det indre trollet under kontroll og styre disse energiene i konstruktiv retning, eller i det minste noe som ikke er direkte destruktivt for en selv og andre. Men dette er en jobb alle må gjøre selv. Autoritet som kommer utenfra teller ikke. De som sier at deres moral handler om å følge befalinger har slett ingen moral. Alt de har er lydighet, som ikke er det verste man kan ha, men det er heller ikke engang i nærheten av det beste.

Som moralfilosof er det min oppgave å ta opp moralspørsmål til intellektuell behandling. Hvorfor bør folk oppføre seg som folk overfor hverandre? Hvis svaret er “for å unngå straff” har man ikke forstått spørsmålet. Eller man obfuskerer problemstillingen med vilje fordi man har noen slags egeninteresse av å forme og opprettholde autoritære strukturer i samfunnet. Det vi kaller liberalisme danner fundamentet for det vi kaller demokrati. Vi kan si at idealet er “frihet under ansvar” og at vi helst vil ha tillit til at folk oppfører seg som folk, men alle vet at det ikke er slik i praksis. Alle mulige slags forbrytelser skjer hver eneste dag. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å påstå at dette handler om “menneskets syndige natur” og at en adekvat reaksjon er å piske dem til anger og gråt, mer eller mindre bokstavelig talt. Vi har ingen erfaringer som dokumenterer at straff hjelper. Det er jo toskeskap som får folk til å gjøre dumme ting, ikke ondskap (selv om dette kanskje forekommer unntaksvis). En dust blir ikke smartere av å få seg en på trynet. Som regel blir han bare sint. Til og med kriminalomsorgen har forstått at det viktige er å få folk til å “skjerpe seg” — men for at dette skal kunne skje må man vise dem en vei. Alle kan bli forbrytere under de rette – det er kanskje bedre å si de gale – omstendigheter. Dette er ikke noe man kan vite om noen på forhånd. At de hittil har holdt seg innenfor lovens rammer betyr i seg selv ingenting. Det er etter min smak litt i overkant jomfruelig når folk lar seg sjokkere over at noen i omgangskretsen deres plutselig gjør noe dumt. Herregud. Vi er jo bare aper. Hva forventer du? Selv ville jeg foreslå at folk så tidlig som mulig venner seg til å alltid snakke sant og basere all sin tenkning i kritisk analyse fremfor å føle det ene eller det andre om en sak. Men jeg tror ikke de kommer til å høre på meg. Jeg er ikke vant til det.

En ikke helt uvanlig språksykdom består i å køle på med adjektiver. Helst skulle man kunne stryke alle adjektivene i en tekst uten at den mister sin språklige mening, er det mange som påstår, men det blir vel forsåvidt bare et syvmilssteg i motsatt retning som reaksjon mot det man oppfatter som pompøs “emosjonalisme” — litt som hvordan det å bli totalt avholdsmann på grunn av at man ikke liker andres fyll blir å gi disse andre alt for mye makt. Slike valg bør utgå fra eget ønske og være et uttrykk for egne ambisjoner i forhold til fysisk og mental helse, ikke en “protest” mot ting man ikke liker hos andre. Det er jo barnslig. Forsåvidt er jeg enig i at “andres fyll” til tider kan være noe veldig plagsomt. Herregud, jeg kan fortelle noen historier fra mitt liv som dørvakt, men det skal jeg ikke. Ihvertfall ikke her og nå. Poenget i dag er det å “miste seg selv” fordi man baserer sin egen atferd alt for mye i hva andre gjør og ikke gjør.

“Ufrivillig sexpress” er en typisk ufrivillig komisk sammensetning av ord i en ganske upassende sammenheng. I utgangspunktet må man jo anta at alt som fortjener å bli kalt sexpress er både ufrivillig og plagsomt. Hvis det er frivillig bruker vi helt andre navn om det som skjer, ikke minst fordi vi ikke ønsker å devaluere betydningen av et språkuttrykk som beskriver borderline kriminell atferd og som kan være tildels meget stressende for sakens offer. Ikke uofte handler jo slike saker om “misbruk av maktposisjon” hvor den svakere part kan ha mye å tape på å avvise tilnærmelsene på så brått vis som det kanskje fortjener, la oss si med et hardt ballespark. I seksuelle overgrepssaker finnes det verken tilgivelse eller forståelse. De som er redd for at noe skal bli “misforstått” har sannsynligvis allerede krysset grensen og bør snarest mulig trekke seg så langt unna at ingen kan beskylde dem for noe. Og de som ikke forstår dette fortjener mye juling. Men det er en digresjon. Denne posten handler ikke om verken grammatikk eller overgrep.

Som alle vet betegner ordene subjekt, objekt og adjektiv tre vidt forskjellige “logiske posisjoner” i setningen — hvor subjektet utgjør det agerende element, objektet det setningen handler om, og adjektivet “kvaliteten” på det som foregår. Fra disse forskjellige posisjonene av mening henter vi ordene subjektivitet og objektivitet som målestokk på hvordan vi forholder oss til noe, hvor det objektive er når vi bare beskriver det som skjer uten å engasjere oss personlig i saken, som  i så fall blir en mer subjektiv tilnærmelsesmåte. De fleste har en helt grei operativ forståelse for hva det betyr å være henholdsvis subjektiv og objektiv. For eksempel er en nyhetsreportasje eller en politirapport ihvertfall ideelt sett objektive og “beskrivende i forhold til sak” i språket sitt, mens det å gi uttrykk for hva man selv føler om noe alltid er et subjektivt perspektiv. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Men så kommer problemene når folk omgår distinksjonen mellom det subjektive og det objektive gjennom snedig bruk av adjektiver — og dermed i realiteten skaper adjektivitet som noen slags tredjeposisjon, som egentlig er en passiv-aggressiv variant av det subjektive, men kamuflert som saklig objektivitet.

“Ufrivillig sexpress” er et eksempel på adjektivitet, fordi det er naturlig å henge seg opp i ordet “ufrivillig” som meningsbærende element i ordoppstillingen, men uten å legge merke til at man dermed åpner opp for “grader av frivillighet” i forhold til konseptet sexpress (som i de fleste tilfelle er et svart og hvitt spørsmål, eller altså at man enten er skyldig eller ikke skyldig etter tiltalen). Et annet eksempel på bruk av adjektivitet – altså snikinnføring av subjektivitet i en objektiv setning – er hvis man for eksempel vektlegger hvordan ting lukter, hvorvidt en situasjon er “skremmende”, og så videre. En forsvarsadvokat i en tenkt sak fra arbeidsretten vil kanskje jobbe med “grader av frivillighet” i forhold til en tiltale som handler om sexpress, fordi dette introduserer en gråsone i et spørsmål som ellers ville vært ja eller nei. Dette er ting man lærer. Det er kunsten å selge noe, som også er kunsten å overbevise noen om noe. Åpenbart er det jo slik at hvis de allerede har en overbevisning så må man begynne med å svekke denne før man kan selge inn sin egen. Dette er bondefangeriets edle kunst, som før i tiden ble betraktet som noe ufint men som nå regnes som business as usual både innenfor politikken og varehandelen. De som lever med et ideal om verdensfred og økonomisk rettferdighet vil sannsynligvis bli lurt oftere enn de mer kyniske, av den enkle grunn at de ønsker å tro det beste om sine medmennesker, derfor velger de å være tillitsfulle inntil de har grunn til noe annet.

Jeg passerte nettopp 700 innlegg på denne plattformen, som veldig rundt regnet betyr et gjennomsnitt på to om dagen i to år. Så hva kan vi si om dette? For et par dager siden filosoferte jeg litt rundt dette med å være (eller ikke være) flink til å skrive og jeg vet ikke hvor tydelig det fremkom der og da, men det er en vesentlig forskjell mellom det å være flink til å “skape innhold” og det å være flittig med å få skrevet alt sammen ned like fort som man får idèene. Slik sett er ikke en flittig forfatter nødvendigvis det samme som en flink forfatter. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Spørsmålet er om det går an å få til begge deler. Eller kanskje heller om det er noe poeng i å prøve. Hvis jeg gikk inn for å konsekvent pøse ut bloggverk som hver seg besto av fire-fem linjer ville jeg kunne oversvømme hele plattformen med pjatt i løpet av noen få uker, til en slik grad at de som ikke allerede hater å se navnet Apecalypso på bloggforsiden ville dannet en kampanje for å få meg fjernet. Det er noe med å “ta for mye plass” og det er også noe med å “trene opp leseren” ved å etablere en stil og holde seg til den, slik at folk får en viss følelse av at de vet hva de kommer til å få hvis de åpner den posten.

Litt flippete kan vi si at jeg skriver litt sånn som Frank Zappa komponerte musikk. Det å få idèer er ikke problemet. Utfordringen ligger i å organisere og strukturere alt sammen. En blogg jeg pleier å lese er den til Aylar Von Kuklinski som jeg liker av den enkle grunn at han ofte skriver bent frem morsomt, noe som kanskje er en litt undervurdert kunst innenfor den typisk postmodernistiske stilretningen som folk flest foretrekker å bruke. Altså, jeg mener ikke det å fortelle vitser men å la det skinne gjennom i tekstene at man har utviklet et humoristisk syn på livet, verden og menneskehetens lodd — noe som kanskje er en nødvendighet for å kunne konfrontere virkelighetens alvor. Uansett, han beskrev sin tidlige bloggervirksomhet som det å “bare pøse ut masse innlegg” som ganske greit beskriver det jeg gjør på denne plattformen, men jeg vil legge til som et forbehold at jeg er faktisk ganske selvkritisk. Selvsagt prosuserer jeg mye vås, men ikke bare vås. Det hender at jeg sier noen smarte ting, men for å komme dit er jeg først nødt til å rydde unna uvesentligheter og distraksjoner, det vil si typisk sånne ting som man danner seg “meninger” om og som man må få av veien før man kan begynne på det seriøse arbeidet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På en typisk dag har jeg ikke særlig mange lesere. Det er sjelden mer enn hundre, men til gjengjeld har de funnet veien hit selv, uten at jeg har bedrevet noen kampanjer for å få publikums oppmerksomhet. Det å blogge er jo ikke noe jeg gjør for å bli populær eller vinne venner, det er mer en slags form for “daglig trening” designet for å holde hodet mitt i vater. Jeg forventer ihvertfall ingen betaling for elendigheta. Hvis folk har lyst til å gi meg penger skal jeg ikke nekte dem det, jeg har liksom alltid bruk for mer penger virker det som, men jeg “selger” ingenting. De vil ikke få noe de ikke også ville fått gratis, fordi jeg skriver jo uansett på den samme måte, med de samme typiske temavalg og den samme stil, åpent og fritt for alle. Med andre ord: Bruk heller pengene på noe annet. Gjerne noe morsomt. Siden kan du jo skrive om det i din egen blogg, eller hvor du nå går hen for å uttrykke deg skriftlig på vanemessig basis.

Noe litt paradoksalt er at jeg fikk alltid gode karakterer i orden og oppførsel på folkeskolen, til tross for at jeg var en ganske infam drittsekk, noe jeg forsåvidt fortsatt er, bare at nå er jeg stor og vet mye mer om hva som foregår “bak kulissene” i vår verden. Da jeg var liten var jeg bare sint fordi jeg oppfattet verden som urettferdig. Nå skjønner jeg hvorfor det er slik. Er det et fremskritt? Jeg føler meg ikke lenger sint fordi ting er som de er — og ikke som de “kunne ha vært” gitt menneskehetens kunnskaps- og ressursgrunnlag. Det ordet jeg ville bruke for å beskrive min nåværende grunnholdning er “oppgitt”. Ikke fullstendig resignert men uten noe egentlig håp om at våre forbedringspotensialer noensinne vil bli realisert. Hva skal man liksom gjøre da? Ingen er interessert. Folk flest lever innenfor knappe tidshorisonter. Riktignok har de mange planer og ting som de snakker om, men hvis man skal dømme folk på atferden deres så er de motivert av kortsiktig vinning først og fremst. Attention Defeceit and Hyperactive Disorder – ADHD – er like mye et kulturfenomen som det er en personlighetsforstyrrelse hos enkelte individer. Ting skal gå fort i våre dager. Det er meningen at det skal være slik. En typisk privatøkonomi regnes fra lønning til lønning og følelsen av at pengene aldri helt strekker til er svært alminnelig ute blant folk i dagens Norge. Det henger en “hvileløs” atmosfære over hele smæla, egget frem av alskens selvhjelpsguruer som preker om budsjettering, effektivisering og personlig utvikling. Slik kan du få mer ut av hverdagen var en typisk magasintrend allerede i “den gamle verden” – altså før internettet kom – og ting har ikke blitt bedre siden da.

Ganske nylig har jeg oppdaget en “snakkis” blant fagøkonomer. Pead. Peak Advertising. En utbredt følelse av at vi har passert noe slags metningspunkt i forhold til hvor mye halvunyttig stash det egentlig er mulig å prakke på forbrukerøkonomien. Det virker som en av disse idèene som plutselig dukker opp – sannsynligvis fordi noen formulerte ut konseptet – og siden sprer seg på eksplosjonsartet vis, grunnet i det forhold at mange har observert det samme, men det har både vært litt vagt og de har manglet de rette ordene å sette på ting. Som alle vet skrev Marx om varefetisjisme – altså at bytteverdien som kjennetegner en vare i det kapitalistiske systemet (prisen) fremstår som en iboende egenskap ved selve varen – som i prinsippet er den illusjon som motiverer folk til å betale gode penger for alskens verdiløst skrot og deretter føle seg lurt av aggressive selgere samt ikke minst reklamebransjens markskrikere. Det er jo nettopp her skoen trykker. Jeg er på ingen måte ferdig med å etterforske disse ryktene om “peak advertising” men èn tidlig tanke som treffer meg er at folk har jo vært drit lei av reklame i flere tiår — ihvertfall til en sånn grad at de snakker om hvordan de føler seg både fysisk nedlesset av “uadressert post”, antastet av frekke telefonselgere og visuelt forurenset av gigantiske reklameplakater hvor enn de snur seg. Sånn er det på nettet også, bare at de nye reklametrendene handler om profilbasert segmentering av oppmerksomhetsmarkedet, det vil si at den reklamen du får på telefon og PC er mer eller mindre skreddersydd til den “profil” reklameagenturene har tildelt deg. Kundekategori Pimpelipim. Det mest sjarmerende med det hele er imidlertid det grunnleggende faktum at reklamen virker uansett hva vi ellers måtte mene om den. Det er “informasjon” som blir sett, oppfattet, assimilert og katalogisert av underbevisstheten helt uavhengig av hva som foregår i den våkne delen av tenkamentet. Dette har reklamebransjen alltid visst. Deres forbindelse til den politiske propagandaens verden har også vært en nisse på lasset hele veien. “Den moderne reklamens far” Edward Bernays (1891-1995) var faktisk en stor inspirasjonskilde for nazistenes propagandaminister Goebbels, særlig dette med at det spiller ingen rolle om en påstand i utgangspunktet er sann eller usann. Hvis den blir gjentatt ofte nok vil den bli akseptert som sannhet ute blant folk. De programmerte jo for eksempel tyskerne til å hate og frykte jødene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Noe annet som jeg husker fra det sene 70-tallet er begrepet informasjonsmetning. Når man bombarderer folk med så mange inntrykk at hjernen deres går helt i stå. For mitt eget vedkommende plukket jeg opp dette begepet gjennom science fiction litteratur, men jeg antar man vil finne det også for eksempel i de mediekritiske arbeidene til Walter Benjamin (1892-1940). Det er uansett ment å være betegnelsen for når man er “full” — det vil si at man klarer ikke å ta til seg flere data. Hjernen spinner allerede i full tilt. Ved den tiden da jeg leste om dette gikk jeg fortsatt på ungdomsskolen og assosierte begrepet informasjonsmetning mest med såkalt skoletretthet, men i litteraturen handlet denne problemstillingen om kunsten å “oppdra en befolkning” til å tenke i èn bestemt bane heller enn en hvilken som helst annen, gjennom å gjenta og gjenta budskapet inntil det står fastspikret i “folkets bevissthet”. Vedtatt gjennom akklamasjon, så å si. Målet er å skape en følelse av at de som stiller seg kritisk til et budskap egentlig stiller seg kritisk til selveste “folkeviljen” — noe som skyldes “dårlig oppdragelse”. De nekter å spille på lag på grunn av sine antisosiale tendenser. Dette er klassisk retorikk hos alle autoritære politiske bevegelser, fra Nazi-Tyskland til Sovjetunionen. De som stiller spørsmål ved regimets ufeilbarlighet er å regne som folkefiender. De undergraver jo samfunnets stabilitet. I nyere tid hører vi denne typen argumentasjon brukt mot de som er kritiske til “vestlig kapitalisme” og nyliberalisme — hvor man griper etter hvilke halmstrå som helst, for eksempel kritikk mot politisk korrekthet eller det å være “woke” som om dette i seg selv er noe subversivt og samfunnsnedbrytende. Men bakom synger skogene – for å parafrasere Trygve Gulbranssen – og det begynner å bli vanskelig å opprettholde illusjonen om at “vesten” har ordnet seg med et særlig beundringsverdig politisk og økonomisk system som gjør alle rike og lykkelige. Som alle løgnere vet er langtidsproblemet med å leve på denne måten at det er veldig energikrevende. Man må til enhver tid oppdatere og forsterke “narrativet” som ligger i bunnen av en løgnaktig livsstil. Jeg vet ikke om dette er sant – det lyder jo litt underlig – men mange sier at haien aldri sover, for hvis den slutter å svømme vil den synke til bunns og dø. Sånn er det for løgnerne også. Hvis de slapper av og slutter å repetere budskapet sitt i eininga så vil hele opplegget kollapse og gå i oppløsning. Peak advertising? Vi får se.

Alle som kaller seg filmelskere bør i det minste vite hvem Pasolini er, selv om de ikke nødvendigvis har noe forhold til arbeidene hans. Han ble drept under mystiske omstendigheter i 1975, men før dette skjedde – mange sier som en direkte konsekvens – rakk han å melde seg på i konkurransen om hvem som har laget verdens mest sjokkerende og/eller støtende film gjennom alle tider, med sin Salo, også kjent som “Sodomas 120 dager” etter Marquis de Sades bok ved dette navn som filmen er løselig bygget på. Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale noen å se Salo med mindre de har sterke nerver og en viss forståelse for de historiske tendensene i Europa som blir tatt opp til kunstnerisk behandling i løpet av filmen. Dette er mildt sagt ikke noe underholdningsprodukt, men en dypt rystende fortelling om det moralske forfallet som følger av uinnskrenket makt. Alle vet jo at Salo-republikken (1943-1945) var den alternative virkeligheten som Mussolini ble hensatt i helt mot slutten av sin da tyve år lange karrière som fascistfører i Italia. Der oppholdt han seg i indre eksil ved Gardasjøen som en annen keiser Tiberius mens tyskerne holdt Nord-Italia og amerikanerne – angivelig guidet av mafiabossen Charles “Lucky” Luciano i bytte mot hans løslatelse fra fengsel – var på vei nordover gjennom Sicilia. Undergangen var nær for Mussolini, med andre ord, Det er vanskelig å tro at han ikke var klar over dette. Mange år senere laget tyskerne en film kalt Undergangen om Hitlers siste døgn i førerbunkeren i Berlin, men det var en realistisk film, mens Pasolinis fabel om Mussolinis undergang var surrealistisk.

Selv sa Pasolini i sitt siste intervju at Salo var hans eneste film “som handler om modernisme” og de fleste tolker dette som at filmen er ment som en kritikk av “modernismens ånd” og dens fremmedgjørende effekt på menneskene, ikke minst “den tradisjonelle ekteheten” i Italia som var noen slags nasjonalromantisk drivkraft for Pasolini gjennom hele hans karrière — og som forsåvidt fremkommer ganske tydelig gjennom hans øvrige kunstneriske produksjon, både i tekster og bilder. Liket av Pier Paolo Pasolini ble funnet ille tilredt på stranden ved Ostia, den gamle havnebyen utenfor Roma, den 2. november 1975. Noen timer senere ble den da 17 år gamle Giuseppe “Pino” Pelosi (1958-2017) stanset for vinglete atferd i trafikken og det viste seg at bilen tilhørte Pasolini. I avhør tilsto Pino å ha myrdet Pasolini og han ble dømt til ni års fengsel for “medvirking” siden det var åpenbart at drapet måtte hatt mer enn èn gjerningsmann, men dette nektet Pino for helt frem til han endret forklaring i 2005. Da fortalte han at han hadde blitt truet til å ta på seg alt av en bande ganstere som senere har blitt identifisert som Banda della Magliana, en mafialignende gruppe kriminelle ned bånd til den fascistiske undergrunnen. Italienerne har vel mer eller mindre hele veien trodd – på folkemunne – at Pasolini ble drept av fascistene fordi han var en åpent homofil og usjenert marxist som folk faktisk respekterte og lyttet til, ikke minst på grunn av hans kanskje litt paradoksale kjærlighet for “det gamle (og veldig konservative) Italia”. Men sånn var han. Full av motsetninger. I det ene øyeblikket erklærte han seg som ateist, i det neste laget han filmen “Matteusevangeliet” som selveste Vatikanet kaller “den beste skildringen av Jesus på film noensinne” (og det antas at meningene deres bærer litt vekt, ihvertfall i Italia). Til sist er det å si at jeg har allerede advart mot filmen Salo – som er en veldig god film i og for seg, men man bør kanskje ikke se den hvis man har lett for å få mareritt og tvangstanker, for billedmaterialet er hvor groteskt som helst – og på generelt grunnlag er Pasolini en filmregissør det er verd å se litt nærmere på. Mine egne favoritter er Medea (med Maria Callas) og Teorema (med Terrence Stamp)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I fjor ble de norske ekspertene tilkalt til det sørlige Sahara etter at busker selvantente og illeluktende røyk steg opp av rødglødende hull i bakken. Problemet forverret seg drastisk, og myndighetene i Mali vurderte å evakuere hele landsbyer i området. Fysikeren Dag Kristian Dysthe og tre norske geologer forventet å finne lava under den rykende jorda. Isteden fant de et brennende torvlag og svaret på et mysterium nevnt i Bibelen, nemlig tilsynelatende selvantennende busker. Vi målte opptil 700 grader i enkelte av hullene. Det hele var litt skummelt, med brennende busker i ørkenen nesten som i Mosebøkene, sier Dysthe til VG. Det oppsiktsvekkende funnet er omtalt i de vitenskapelige tidsskiftene Nature og Science.

Dag Kristian Dysthe og geolog Henrik Svensen, er overbevist om at dette fenomenet kan ha skjedd i bibelske tider. Som brennende tornebusk talte Gud til Moses, ifølge Bibelen. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Det oppstår ikke bare på ett tidspunkt, sier han. Fungerende biskop Knut Andresen i Trondheim lar seg imidlertid ikke imponere over forklaringen til forskerne. Fortellingene i Bibelen er bildefortellinger som skal formidle budskap til mottaker. Om det finnes naturvitenskapelige forklaringer på fenomener, spiller dette ingen rolle fra eller til, sier Andresen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

(Fædrelandsvennen)

Jeg er tilbøyelig til å være enig med biskopen. Bibelens handlingsforløp foregår jo ikke “i virkeligheten” men i en slags paralell mytisk og/eller åndelig dimensjon ikke ulik de som beskrives av Platon som “formenes eksistensplan”. Det samme kan man forsåvidt si om alle fortellinger enten de er skrevet ned eller om de “bare” tilhører en muntlig tradisjon — men bibelen har en spesiell betydning for mange. Den betydningen eksisterer – bokstavelig talt – i et annet “univers av mening” enn vitenskapelige fakta og ting vi kan observere i naturen. Det finnes mange kristne som har antivitenskapelige holdninger, men dette er ikke noe krav. For eksempel var den katolske presten Georges Lemaitre en fremdragende tenker innenfor teoretisk fysikk uten at det virket som om dette hadde noe å si fra eller til for hans stilling i kirken. Selv er jeg jo det jeg stadig beskriver som en gnostisk ateist, og det virker ikke som om Gud har et problem med dette (man må sikkert ha en generøs porsjon humoristisk sans i hans stilling), men det er det samme for meg om andre “har tro” i den eller den retningen, med eller uten en bok til å slå opp i for å bli klok. Tross alt er det viktigst hva folk gjør her på jorda. Alt det snåle de preker om er jo verken her eller der før det omsettes i handling. Eller er det noe jeg misforstår? Jeg tror ikke det.

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap men jeg tror dette siden har blitt utvidet og modifisert til faget “religion og livssyn” (selv om jeg personlig ikke kommer til å være fornøyd før det bare heter filosofi). Allerede da var jeg skeptisk til dette med en brennende busk. Altså, ikke selve det at busken brant, jeg hadde jo som god rakkerunge allerede erfaring med å sette fyr på ting, men det at den snakket til Moses. Man blir nærmest litt forlegen på Guds vegne. Hvorfor skal han som er så mektig og talentfull være nødt til å uttrykke seg på en så jævlig klønete måte? Ved andre anledninger sender han jo engler i full mundur som både legitimerer seg og det ene med det andre, men når han skal gi en særlig viktig beskjed som det at Moses skal ta med seg israelittene og komme seg ut av Egypt litt faderlig fort så velger han altså noe sånt? Det er så man blir nødt til å mistenke at dette er noe Moses har diktet opp. Sorry. Det er bare sånn jeg fungerer. Ifølge folk som har greie på sånt tenker jeg som en kynisk politietterforsker som er gammel i faget: Jeg antar at folk dikter, lyver og fantaserer helt til jeg har grunn til å tro noe annet. Dette er ikke noe jeg “anklager” folk for, det har for det meste lite å si fra eller til for meg og de selv kan dessuten ikke noe for det. Vi er jo bare dumme aper. I den verdenen vi har skapt og som vi kaller vår egen er ting organisert slik at man ikke behøver å være verken kritisk eller sannferdig for å overleve. Bare følg bruksanvisningen så vil ting ordne seg for deg. Det er de færreste som gidder å utvikle den nærmest militante formen for selvdisiplin man må ha for å konfrontere de skjulte delene av den menneskelige form, det vil si metafysikken. Det som alle religioner “egentlig handler om”.

Ved siden av det som heter teologi – altså den dogmatiske læren om Gud – finnes jo også det vi kaller teopati, eller “gudserfaring” slik den fremkommer som en følge av bønn eller meditasjon rundt “gudsmysteriene” — og teopati er en emosjonell tilstand, det handler ikke om teori og læresetninger. Det er jo dette folk vil ha. Ikke så mye “ordet” som erfaringen. Opplevelsen. Strengt tatt snakker vi om en litt vulgær form for ritualmagi, men det gir resultater. Hvis ikke ville jo ikke kirken ha vært noe “gammelt hus” så å si. Blant de troende er det svært vanlig å oppgi “troen” som et av de viktigste elementene i livsopplevelsen deres. Dessuten er det et ubestridelig faktum at det å tre inn i troens fellesskap for mange har vært “en vei til frelse” i en mer psykiatrisk forstand, derved at de har klart å få kontroll over livet sitt på denne måten, og dette er ingen liten sak. Jeg bestrider med andre ord ikke religionens nytteverdi i samfunnet, betraktet som “sikkerhetsnett” for mange som ellers ville vært ille ute, men jeg liker ekstremt dårlig hvordan det noen ganger utarter til noen slags autoritær kult som samler seg rundt såkalt karismatiske “forkynnere” som lirer av seg den verste form for møkkavrøvl mens de ellers ber folk om å gi dem penger. Dette fenomenet er i seg selv imidlertid ikke religiøst (snarere tvert imot), vi ser det også manifestert i politikken, til og med i hvordan folk samler seg rundt “influensere” på nettet. Persondyrkelse er noe psykoseksuelt. I sin reneste form handler det om seksuelle fantasier rundt filmstjerner og popartister — med historiske røtter i hedenske religioner, hvor man kunne enten guddommeliggjøre et levende individ, si for eksempel keiseren, eller forholde seg til kulten rundt forfedre og andre avdøde individer, eller i sin mest generiske form dyrke de dyder som sorterer innunder ansvarsområdene til den eller den gudeskikkelsen, for eksempel Apollo eller Tor med hammeren.

Tanken bak “bokens religioner” – jødedom, kristendom og islam – var sannsynligvis i utgangspunktet å komme seg bort fra de mer hedenske tiltakene som typisk dannet personkulter rundt både virkelige mennesker, levende eller døde, og rene fantasifigurer (som likefullt ble hyllet og oppfattet som inkarnasjoner av diverse mer eller mindre beundringsverdige karakteregenskaper), men vi kan vel etter et par tusen år fastslå at prosjektet deres gikk litt i skrens ganske umiddelbart. Religionene hadde imidlertid stor politisk betydning i sin tid – og har det til en viss grad ennå, ihvertfall blant “de troende” – og ble blant annet brukt til å bygge opp og legitimere kongsmakten her i Norge. For tusen år siden var det jo ingen som snakket om “Europa”. Man kalte det bare “kristenheten” (Christendom) og det å være for eksempel “hellig tysk-romersk keiser” innebar at man også var den verdslige makten som det blir snakket om blant annet i Matteus evangelium når Jesus sier “gi til keiseren det som keiserens er” slik at det har i og for seg alltid eksistert en konspirasjon mellom pavens “åndelige makt” og de ulike kongehusenes krav på verdslig makt i Europas mange land og regioner etter at Romerriket falt. Siden har jo de politiske forholdene endret seg og religionen har til en stor grad mistet sin direkte politiske betydning, men de holder koken som noen slags metafysiske konsulenter for engstelige sjeler.

Det er ikke pent å avstandsdiagnostisere folk man ikke engang kjenner, men forholdet blir et annet når de (mer eller mindre) frivillig har stilt seg på et godt synlig sted i samfunnet. Folk kan for eksempel fritt mene hva de vil om meg basert i det jeg publiserer på denne bloggen og hva slags atferd jeg ellers viser på min vei. Dette er fair game som de sier i Amerika. Jeg har ingen “hemmeligheter” eller noen annen måte å tenke og snakke på enn hva som er fette åpenbart. Bjørnar Moxnes stilte til stortingsvalg. Dette gjør ham til en “offentlig person” i vesentlig mye større grad enn min blogging gjør med meg, mens Sindre Finnes er “statsministerfrue” og derfor på ingen måte hovedpersonen i det forholdet, selv om han naturligvis er sin egen person med sine egne greier, og så videre. Imidlertid påbyr realitetene at alt han gjør oppfattes som “noe som påvirker statsministeren”, både historisk sett og hvis eller når Erna Solberg eventuelt igjen havner i denne posisjonen. Derfor er det ikke til å unngå at folk spekulerer i hva som skjer når Moxnes og Finnes viser atferd som er vanskelig forenelig med deres offentlige stilling. De fleste tenker sannsynligvis akkurat det samme som meg: Disse to individene har “mistet grepet” og henfalt til den typen risikoatferd vi ofte betegner som “rop om hjelp” eller i det minste “signaler om at de ikke har det bra” i videre forstand.

Det er jo ikke nødvendig for Moxnes å naske ting i butikken. Lønna bør være bra nok til å ha et romslig husholdningsbudsjett. Det er heller ikke nødvendig for Finnes å tuskhandle med verdipapirer for å spe på inntekten. Har han ikke en bra jobb med gode lønnsbetingelser? Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så hvorfor gjør de dette? Min uformelle avstandsdiagnose er at de begge søker å bryte seg løs fra “noe” som virker kvelende på dem som individer og mennesker, men dette foregår på ubevisst vis, gjennom et rollespill hvor de iscenesetter seg selv som en annen enn den de er (og som stillingen deres krever at de må være). De opplever en slags psykoseksuell spenning ved å ta risiko som de bør forstå vil være problematisk hvis de blir “tatt på fersken”. Dette er på ingen måte uvanlig ute blant folk, det som er uvanlig er at disse to befinner seg i viktige stillinger i samfunnet. (Forsåvidt er ikke det noe uvanlig heller i det helt store bildet, for vi hører jo stadig om skandaler og alskens “personlige tragedier” som skjer blant folk med krevende og eksponerte jobber.)  Spørsmålet er hva de bør gjøre nå som de står der med buksa nede og rumpa bar. Skal de sykemelde seg og begynne å spise nervetabletter? Skal de bare forsvinne i all stillhet mens alle vi andre later som ingenting? Livet går videre. Mens vi snakker om “oss andre” kan vi forresten også nevne at vitsing og morsomheter er forståelig når ting er som de er, men det er ikke hjelpsomt.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dette er jo strengt tatt ikke morsomt, det er patologisk. Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg kommandert disse to frynsete fyrene til å gå sammen om å starte et prosjekt — et sivilt tiltak opprettet for å belyse hvordan sosialt press kan få folk til å miste grepet og henfalle til patologisk atferd, inkludert ikke minst det å ruse seg (selv om dette så vidt jeg vet ikke har vært et element i symptombildet verken hos Moxnes eller Finnes). Anger og skyldfølelse er verdiløst. Klagesanger fremført i media er enda verre. Akkurat nå har Moxnes og Finnes en autoritet i forhold til et slikt initiativ – folk kommer til å lytte til det de har å si om syndene sine – som imidlertid kommer til å svinne hen med tiden. Og det norske samfunnet behøver åpenbart et organ – i tillegg til den organiserte psykiatrien – som folk kan henvende seg til på uformelt vis før ting kommer så langt at det blir aktuelt med medisinering og sanatoriebehandling. Når det gjelder Erna Solberg så vet ikke jeg hva slags politiske rådgivere hun har, men hun burde umiddelbart ha trukket seg fra stillingen sin og forklart det med at “lojaliteten til ektemaken har rang foran lojaliteten til partiet” – hvis det finnes noen slags konflikt så er dette prioritetenes orden – noe som paradoksalt nok ville ha styrket hennes politiske kapital slik at de ville sikkert ha bedt henne om å komme tilbake som leder, mens det hun faktisk gjorde bare ser veikt ut. Som om hun klamrer seg til halmstrå. Som om det alle kan se ikke er noe å snakke om. Dette jævelskapet kommer jo ikke til å bare simpelthen forsvinne, selv om det sikkert blir “glemt” litt etter litt. Også for henne – og ikke minst for partiet Høyre – vil det være en fordel hvis Sindre Finnes kommer på banen med noe slags kraftfullt initiativ som kan tjene som lynavleder i forhold til tisking, hvisking og ondsinnet sladder. Kort sagt: Verden blir et bedre sted hvis alle hører på meg. Jeg er faktisk ganske “Machiavelli-smart”. Imidlertid er jo sannheten at ikke engang jeg selv hører på meg. Sånn er det jo. Idealer og realiteter spriker så hoftene går ut av ledd.

Jeg får vel begynne med å si at størrelsen på disse bildene man finner på Google Images er veldig variabel. Det er sikkert ikke noe veldig komplisert triks å “justere” dem, men dette kan jeg altså ikke, så det blir som det blir. Forresten ganske creepy hu dama i bildet. Det får meg til å tenke på den gamle Trondheimsanarkisten Arne Dybfest (1869-1892) og hans langnovelle – eller eventuelt kortroman – Ira, som etter min mening hører hjemme innenfor den dekadente litteraturtradisjon, som er fremst representert av blant andre Charles Baudelaire og (særlig) Joris-Karl Huysmans, men det handler uansett om hva man må kalle “syk kjærlighet” som beveger seg i retning av gotisk horror. Hvilket bringer meg til dagens tema: Kunstsyn. Hva er det, hvor kommer det fra, og hva betyr det? Selv er jeg tilbøyelig til å være enig med de gamle egypterne som mente at alt mennesker gjør og lager er kunst eller kunster, som står i motsetning til det gudene lager, det vil si alt som utgår fra naturen — inkludert menneskenaturen. På detaljnivå er oldegyptisk metafysikk fette komplisert så vi skal ikke dvele ved det, bare trekke det frem som et eksempel på “det totale kunstsyn” som ikke skiller mellom høy og lav, bra og dårlig, det eneste kriterium man kan måle kunst etter er om den fenger folks interesse eller ikke. En slags kunstens gravitasjonsteori om du vil. Men vi ser jo forsåvidt ut fra den kunsten egypterne laget hva de tenkte om saken. De skapte mange bemerkelsesverdige ting.

Det finnes grunnlag for å si mye rart om meg, men vanlig er jeg ikke. Det vanlige er å leve i en sone av “normale ting” som man tar for gitt, mens kunst – i den grad man overhodet er interessert i denslags – er “unormale ting” som man oppsøker spesielle steder for å erfare. Noen har kunst på veggene hjemme, men på en funksjonell måte, i den forstand at dette er “dekorasjon” de henger opp fordi det harmonerer med den overordnede scenografien forøvrig og tilfører hjemmet deres et anstrøk av smak og stil. Poenget er i nesten ethvert tilfelle at boligen skal se bra ut, men også at den skal se normal ut. Det er uhyre sjelden at man ser et hjem som er organisert på noen annen måte enn “to rom og kjøkken” (eventuelt mange rom) og tilsynelatende tilpasset noe annet enn “normal livsførsel” innenfor kjernefamilieformatet. De gangene det skjer er du sannsynligvis hjemme hos kunstnere, teaterfolk og andre som lever utenfor “sonen” av normalisme. Men som regel er det opplagt hva som er hva i folks hjem. Stue, kjøkken, bad, soverom, barnerom, vaskerom, kjellerstue, hjemmekontor, hobbyrom, kott, og så videre. Alt er organisert i henhold til hvordan livsstilen deres er formatert. Det er dette som utgjør den normale dimensjonen. Hvis man for eksempel er en etterforsker vil man kunne si mye om personers psyke ut fra hvordan boligen deres er organisert (eller ikke). Det er alltid mer enn nitti prosent sannsynlig at opplegget er fornuftig — selv om man kan være enig eller uenig når det kommer til detaljene rundt stil og smak. Det er i seg selv forsåvidt ikke vesentlig. Poenget er at folk typisk søker å opprette en “normal sone” som støtter deres verdenssyn og livsstil. Nesten ingen tenker på hjemmet sitt som et kunstprosjekt. Det er som regel et “tilfluktssted” og til en viss grad også en “investering”.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Som jeg alltid sier: Filosofi er ikke et fag, det er en legning. Og folk blir ikke kunstnere på grunn av ambisjoner, men på grunn av “kallelse”. Det er da vel for fanden ingen som frivillig velger å stille seg utenfor den kulturelle normalsonen i samfunnet, de gjør det fordi de ikke har noe valg. Legningen deres – altså den måten de er laget på – tillater dem ikke adgang til den “sonen av normalitet” som folk typisk bygger opp rundt seg til vern og støtte i sine liv. De forstår rett og slett ikke formålet med tilpasning noe mer enn “de tilpassede” forstår formålet med å søke en alternativ livsstil. Se på Edvard Munch. Se på Vincent Van Gogh. Begge betraktes av ettertiden som bent frem geniale kunstnere, men ingen av dem hadde på noen måte hva vi kan kalle misunnelsesverdige liv. Så kan du legge til et vesentlig element i bildet, nemlig at minst ni av ti mennesker som er født med “kunstnersinn” mislykkes kommersielt, eller de prøver ikke engang. De klarer ikke å organisere galskapen sin nok til at disse energiene kan falle inn i en produktiv modus, så det hele blir selvdestruktivt istedet. Vi har jo slett ingen mangel på eksempler på kuntnerisk talentfulle individer som går seg vill i en jungel av mentale problemer fordi kreativiteten deres ikke finner noen vei ut av det spøkelseshuset naturen har utrustet dem med i stedet for en normalt fornuftig hjerne. Mange har et snev av dette i personligheten sin, men nå snakker jeg om de som ikke har noe annet. De som ikke har noe valg. Blant dem er det bare et fåtall som har de talentene som kreves for å “bli anerkjent”. Vi kan sammenligne det med idrett. Mange føler en ustyrlig trang til å engasjere seg i alskens idrettsaktiviteter, men nesten ingen havner på det nivået for idrettsutøvere som bringer dem til verdensmesterskap og olympiske leker. Sånn fungerer kunstnersinnet også. Vi kan godt kalle det “galskap” men det er likevel en realitet for de det gjelder. Et syndrom om du vil. Det er jo et munnhell innefor fagmedisinen som sier at så snart man har kartlagt årsaker og adekvate behandlingsforløp for et syndrom så begynner vi å kalle det en sykdom, men så lenge greia forblir “mystisk” kan vi ikke gjøre annet enn å kategorisere fenomenet inn i en sekkepost som handler mer om fortløpende symptomhåndtering enn om noen egentlig kur i den forstand. Og det er jo mystisk at noen ser ut til å være født med legning for kunst og/eller filosofi uten at dette har noen åpenbare årsakssammenhenger med noe vi kan observere og måle. Det ser for eksempel ikke ut som om det er verken arvelig eller har noe å gjøre med oppvekstmiljøet.

Selvdisiplin er bra å ha for alle, men det blir en livsnødvendighet når man ikke har noen “normalsone” hvor man kan sparke av seg skoene, sitte ned og slappe av. Folkelig religionsutøvelse i Norge handler om kos. Folk ønsker ikke typisk overfor hverandre når de skal avgi hilsner og lykkeønskninger at de skal ha for eksempel “fred og godt år” som man sa i gamle tider, men at de skal ha “kos”. Jeg håper du får det koselig. Men dette er ikke noe aktuelt alternativ for de som er plaget av “visjoner” og/eller tendenser til å tenke alternativt, si “gale ting” og ellers oppføre seg eksentrisk. Det finnes ingen kos for et kunstnersinn, bare bedøvelse. “Lykkefølelse” kan inntreffe av og til, av forskjellige årsaker, men livet deres er ikke organisert på en slik måte at de opplever “kos” som verken formål eller belønning. Og dette er noe man som regel ganske raskt kan avlese av hvordan de har organisert hjemmet sitt. Det er ikke noe koselig sted, heller et sted som gjør folk litt urolige og ubekvemme, fordi de oppfatter jo intuitivt at dette ikke er noen “normalsone”. La meg avslutte med en matefor som jeg liker. Riktignok vet jeg ingenting om hvordan dagens skoleverk er organisert, men i min tid var det ihvertfall vanlig at man hadde “idrettsdag” – noen kalte det også “aktivitetsdag” – en gang eller to i året, preget av diverse former for sport og spill. La oss si skiløping siden det er slike tider nå. Det man typisk kan observere er at tre distinkte grupper utkrystalliserer seg: De som konkurrerer om å vinne, de som konkurrerer om å ikke tape, og de som åpenbart gir faen i hele opplegget. Den suverent største gruppen er de i midten. De er jo ikke helt fette idioter så de skjønner at de ikke har noen sjanse til å vinne – den jobben besørges av idrettsfantomene – men de skal ihvertfall ikke komme sist. De vil ikke være tapere. Det er jo ikke normalt. Man får høre om det i lang tid etterpå hvis man dreit på draget under idrettsdagen. Den ertende formen for sadisme er jo noe folk utvikler tidlig. Når det gjelder de som konkurrerer om å vinne så fortsetter de ofte i dette sporet siden i livet. De opplever det å vinne som noe eksistensielt viktig for dem. Noen ganger blir det en besettelse. De bare må være best, først, størst og så videre — og det finnes ikke noe de forakter mer enn det å konkurrere om å ikke tape, fordi dette virker som en perversjon av deres egen “rene olympiske ånd”. De som gir faen i hele opplegget er imidlertid de som senere blir kunstnere, kriminelle og bohemer. De stiller seg i utgangspunktet avvisende til hele tanken om organiserte konkurranser innenfor idrett og annet. De forstår ikke vitsen.

Uansett hva annet han der Finn Bjørn Kalvik har skrevet, fremført eller på andre måter måtte være kjent for, så er det sangen “Finne meg sjæl” jeg først og fremst forbinder ham med. Det er ikke Finn Kalviks feil, dette er det kosmiske forsynet som har bestemt at han skulle bli en kjent visesanger i Norge synkront med at jeg vokste opp og fylte femten år samtidig med at den sangen ble sluppet løs — og ikke bare i hans egen fremføring på radio, TV og ellers, men også som “følsom visesang for ungdommen” som ble plukket opp av alle som hadde ambisjoner om å klimpre litt på en nylonstrenget gitar og ule frem sin eksistensielle angst. Jeg hatet driten. Føkke fitta fytte fakk faen. Er det der virkelig nødvendig? Herregud for noe ulidelig jævelskap de fyller ungdomsskolen med. Dette er sonisk tortur. Å høre på den helvetes kukskrukken som synger om sjelen sin eller whatever. Kan vi ikke heller sette på noe AC/DC?

Dertil kommer at jeg strengt tatt aldri har forstått hva det å “finne seg sjæl” betyr. Er han villfaren? Kan han ikke bare gå dit han sist var da han med sikkerhet kan huske at han hadde kontakt med seg sjæl og lete der? Jeg tror det han egentlig mener er å skape seg selv, det vil si finne frem til hva han liker og ikke liker i dette livet og siden ta ting derfra. Eller “bli voksen” som folk også kaller det. Du vet. Danne identitet og hele den bøtteballetten der. Det er jo den oppgaven vi alle står overfor når vi er i tenårene. Bortsett fra at Finn Kalviks tenåringstid – fordi han er født i 1947 – foregikk tidlig på 60-tallet, mens det fortsatt fantes håp i verden. Mye skjedde mellom 1962, da han var femten år, og 1978, da jeg var det. (Mye har forsåvidt skjedd siden også, men det vedkommer ikke denne saken.) Hva hørte unge folk på i 1962? Elvis? Det var jo litt i tidligste laget for Beatles og hele den bølgen der, men noe må det ha vært.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I et engelsktalende forum jeg en gang pleide å frekventere var det en gang noen som spurte hva som var den mest “heavy” sangen fra folks fødselsår. Siden jeg er født i 1963 må det bli “Louie Louie” med The Kingsmen, som alle senere har laget en coverversjon av. Motörhead, Iggy Pop, Black Flag, you name it. (Strengt tatt er vel versjonen til The Kingsmen også en cover, men la oss ikke bli pertentlige.) Riktignok var fuzzboksen oppfunnet på den tiden, men folk hadde ennå ikke utviklet de matematiske formlene som senere ga oss heavy rock. Vi kan gi og ta litt i forhold til når det “tok av” men da året 1970 kom var det ihvertfall et faktum at bølgen var i gang — og den pågår ennå. Det er ganske artig å se intervjuer med “de gamle gutta” og høre om hva det var som påvirket dem til å lage musikk som i prinsippet hermer etter industristøy i lydbildet sitt og diverse science fiction og skrekkfilmer i det lyriske uttrykket. Men det er bra at noen gjorde den jobben. Det hjalp mange av oss til å “finne oss sjæl” — et sted langt. langt borte fra alle koselige visesangere.

En vakker vintermorgen – de er nesten alltid vakre – og jeg våkner med kulda som noen slags forening av stål og gummi rundt meg på en tettsittende måte, la oss kalle det en kosmisk dykkerdrakt, hvor det kalde og harde også er elastisk og strekkbart slik at det liksom følger en arm hvis jeg strekker den ut — og det er akkurat som det gnistrer og knirker samtidig. Hva faen er det som skjer? Elementært, min kjære doktor Watson, det som har skjedd er at jeg glemte å skru på den oljefylte radiatoren igjen før jeg gikk til sengs. Strømopplegget her er jo såpass anstrengt i de kalde månedene at jeg kan ikke trekke 2000 watt med vannkokeren på kjøkkenet uten å slå av varmeovnen i stua, hvor jeg ofte sover på sofaen heller enn å bruke enda mer strøm på å opprettholde normal romtemperatur i annen etasje hvor soverommet ligger. Man må spare på gryna, vettu. Hvis ikke har man jo ikke noe å koke julegrøt på. Uansett, det tar noen timer på å kjøle seg ned, men det blir ganske kaldt etterhvert i disse traktene hvis man ikke fyrer med alt man har.

Gløgg kommer på små flasker hvor man må blande i forholdet 1:3 med vann, noe som gir umiddelbar drikketemperatur hvis man bruker gløggkonsentrat rett fra romtemperert flaske og blander det med kokende vann fra kjelen. Enkelt er det også. Men det lønner seg altså å huske på å tilbakestille strømmen til hva den var før jeg omorganiserte forbruket for å drifte den jævla vannkokeren. Herregud. Hvor dust går det an å bli? Jeg utforsker stadig de grensene. Enda godt at det ikke var en av de dagene med både tyve og tredve kalde der ute, men det er jo ennå tidlig på vinteren. Mye kan skje. Uansett er jobb nummer en etter at man har våknet som vanlig å fyre opp vedovnen. Så snart den begynner å bite for alvor blir det jo nesten litt for mye av det gode. Det beste er å fyre èn gang og siden vente noen timer, til det begynner å bli smått ubehagelig kjølig, så fyre en gang til. Dette er også det mest “økonomiske” selv om denne sinuskurven av skiftende temperatur gjennom dagen neppe er det helsemessig mest fordelaktige alternativet. Jeg kunne ha optimalisert det ved å bruke ganske mye mer strøm, sånn som i gamle dager da strømmen var billig, men da ender jeg bare med en pervers strømregning og blir nødt til å kutte i matbudsjettet. Litt sånn engelsk det der. Heating or eating er jo det eksistensielle spørsmålet for mange briter på denne tiden.

Hvis jeg har forstått det riktig er gløgg en moderne etterkommer etter diverse krydrede og oppvarmede “vinterdrikker” – ofte basert på vin – som har eksistert ihvertfall siden Romerriket, sannsynligvis mye lengre. Dette med å krydre vin er jo noe folk har holdt på med like lenge som de har hatt vin, som sikkert ikke alltid har vært like velsmakende på egen hånd. De som har prøvd å legge vin selv, om så bare med et av de der settene som man får kjøpt, kan sikkert attestere for at kvaliteten ofte blir dubiøs. Hvorom allting er, min gløgg var helt uten vin. Det er slik jeg er vant til at den skal være. Tomte Gløgg, spedd ut med vann og varmet i en kjele. Faktisk så liker jeg ikke engang gløgg med alkohol, som folk ofte setter frem som velkomstskål når de inviterer deg til juleselskap. Jeg kjører er imidlertid alltid en plausibel unnskyldning for å forlange det barnslige alternativet i stedet for den ikke alltid like vellykkede glühwein som folk mekker sammen selv på kjøkkenet sitt. Hva har du brukt sa du? Seksti? Herregud. Ja det bør ihvertfall røske i rasken. Skal det ikke egentlig være hjemmelagd sprit oppi her? Det er en relativt uskyldig sadistisk morsomhet å få folk til å unnskylde seg for at de ikke brenner hjemme. Da jeg var yngre hadde jeg en tendens til å bli fnisete når jeg kødda med folk, men nå klarer jeg å opprettholde et steinansikt nesten uansett hvor absurd det jeg sier er. Deadpan som de sier på engelsk. Jeg tror ikke at hjemmebrenning er en del av den tradisjonelle husflid, ihvertfall ikke sør for Dovre, men det morer meg når folk får en følelse av at dette tilhører den tradisjonelle julens plikter. Syv slags kaker og en bøtte med gløgg.

Når det er sagt, nordmenn konsumerer gigantiske mengder alkohol i løpet av diverse juletilstelninger. Alle har sikkert vært på julebord med jobben en gang da ting kom litt ut av kontroll. Man hører jo noen historier. Selv har jeg vært med på å våkne opp på ukjent sted enkelte ganger – ikke bare i julen – og spørsmålet hvor er jeg egentlig? virker alltid like bra som en isbryter ved sånne anledninger. Man får være fornøyd hvis man i det våkner opp i sin egen hjemkommune. Jeg husker en gang på 80-tallet at jeg av mystiske årsaker kom til sans og samling igjen i Bordeaux i Frankrike. Det tok noen timer før jeg skjønte hvor jeg var, men jeg vet den dag i dag ikke hvordan jeg havnet der, enda mindre hvorfor. Sånt gir jo en ganske interessant bakrus. Imidlertid har jeg med alderen mistet nesten enhver sans for alkoholens mysterier. Hele opplegget er alt for ubehagelig så jeg gidder ikke engang. Det er to måneder siden sist jeg kjøpte og konsumerte en flaske vin, som er nok til å bli “småpussa” men jeg måtte hatt minst to-tre flasker til for å bli dritings på noen alkoholdement måte. Hva er vitsen? Alt som skjer når jeg blir småpussa er at jeg ser på dustete videoer på YouTube og fniser av all galskapen som andre folk finner på, mens jeg selv befinner meg relativt trygt i mitt eget hjem. Sånn har det blitt. Jeg må bare huske å holde varmen.